Menneskerettighetsforkjempere

Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere er en hovedprioritering i Norges menneskerettighetspolitikk i tråd med Meld. St. 10 (2014-15) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Målet er at arbeidet for å fremme og verne om menneskerettigheter verden over skal kunne utføres uten hindringer og trusler mot liv og helse for menneskerettighetsforkjempere og deres familier.

Menneskerettighetsforkjempere er personer eller grupper som arbeider for å styrke vernet og gjennomføringen av menneskerettighetene uten bruk av vold eller våpenmakt. Menneskerettighetsforkjempere forsvarer andres rettigheter og er ofte talspersoner for sårbare og marginaliserte grupper eller for mennesker som ikke har mulighet til å forsvare seg selv. De representerer i mange tilfeller lokale krefter som arbeider for endringer i sitt nærmiljø.

Menneskerettighetsforkjemperes innsats er uvurderlig for realisering av menneskerettighetene og kan være avgjørende for utvikling av rettsstat og demokrati. De arbeider for sivile og politiske så vel som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse personene og organisasjonene gjør et svært viktig arbeid med å dokumentere og påpeke brudd på statenes plikt til å fremme og respektere menneskerettighetene.

Å kjempe for menneskerettighetene kan være utfordrende og risikofylt, særlig i eget land. Mange lands myndigheter oppfatter menneskerettighetsforkjemperes arbeid som en trussel mot etablerte maktstrukturer. FN har under Norges ledelse i flere sammenhenger uttrykt sterk bekymring for at menneskerettighetsforkjempere i økende grad blir utsatt for trusler, stigmatisering, intimidering, represalier, vold og drap, og for manglende straffeforfølgelse av de ansvarlige. FNs spesialrapportør fremhever særlig trusler rettet mot spesielt utsatte menneskerettighetsforkjempere, herunder mennesker og organisasjoner som arbeider med kvinners rettigheter, lesbiske, homofile, bifile og transpersoners (LHBT) rettigheter, og menneskerettighetsspørsmål knyttet til landrettigheter og utnyttelse av naturressurser.

Norske myndigheter støtter opp om menneskerettighetsforkjempere og deres arbeid gjennom direkte kontakt, økonomisk støtte, dialog med aktuelle lands myndigheter og arbeid i organisasjoner som FN, Europarådet og OSSE, og gjennom godt samarbeid og nær kontakt med sivilt samfunn. Norge spiller en ledende rolle og arbeider sammen med partnere i ulike regioner for å motvirke det økte presset mot menneskerettighetsforkjempere og støtte deres arbeid.

Norges innsats for menneskerettsforkjempere i FN

Norges har i mange år prioritert støtte til menneskerettighetsforkjempere i FN. Norge ledet arbeidsgruppen som utarbeidet FN-erklæringen om menneskerettighetsforkjempere i 1998. Etter et norsk initiativ, opprettet FN i 2000 et mandat for en spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere. Dette vervet innehas for tiden av Michel Forst fra Frankrike.

Norge leder forhandlingene i FN om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. Både i FNs menneskerettighetsråd og i FNs generalforsamling er dette et krevende landskap, med ulike syn på spørsmål om menneskerettighetsforkjemperes rolle i samfunnet. Likevel har både FNs generalforsamling og FNs menneskerettighetsråd den senere tid vedtatt tydelige resolusjoner som et stort flertall av FNs medlemsland har sluttet seg til.

FNs generalforsamling fattet høsten 2015 et omfattende vedtak, der FNs medlemsland i klare ordelag blant annet bes om å løslate fengslede menneskerettighetsforkjempere og om revidere nasjonale lover som ikke samsvarer med internasjonal rett og som begrenser grunnleggende friheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Kvinnelige menneskerettighetsforkjempere ble for første gang anerkjent gjennom et historisk vedtak i generalforsamlingen i 2013. FNs menneskerettighetsråds vedtak i mars 2016 om forkjempere for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er også det første i sitt slag i det internasjonale samfunn. Her anerkjennes den uavhengige røst for alle dem som jobber for rettigheter knyttet til blant annet miljø, landspørsmål, urfolks rettigheter og utvikling innenfor rammen av FNs bærekraftmål (Agenda 2030), og myndighetsorganer og privat sektor gis klare rammer for nødvendige beskyttelsestiltak. I 2013 vedtok FNs menneskerettighetsråd også en egen resolusjon som fokuserer på hvordan nasjonal lovgiving skal utformes for å samsvare med internasjonal rett på menneskerettighetsområdet.

Norges innsats for menneskerettsforkjempere regionalt

Å støtte menneskerettighetsforkjempere er en prioritering for EU, som anser forkjempere som viktige allierte i arbeidet for demokrati og menneskerettigheter. EU har egne retningslinjer for hvordan fremme og beskytte menneskerettighetsforkjempere. Gjennom Det europeiske instrument for demokrati og menneskerettigheter (EIDHR) støtter EU tiltak (inkludert hastetiltak) som beskytter menneskerettighetsforkjempere. EIDHR støtter blant annet prosjekter som tilbyr rettshjelp til forkjempere og støtter deres familier.  

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europe (OSSE) er en viktig arena for normutvikling og samarbeid om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere regionalt. OSSE anerkjente tidlig menneskets rett til å hjelpe andre forsvare menneskerettighetene sine, og til å søke og motta hjelp fra andre til dette. OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR) har utviklet en egen veileder for menneskerettighetsforkjempere, som slår fast at forkjempere spiller en avgjørende rolle i demokratiske samfunn og at det er nødvendig å beskytte de som forsvarer andres rettigheter med fredelige midler. Norge tar opp situasjonen for menneskerettighetsforkjempere i Norges innlegg i OSSE jevnlig,

Europarådet jobber konkret og langsiktig med å bedre den generelle situasjonen for menneskerettighetsforkjempere. Særlig fremheves situasjonen for personer som utsettes for represalier på grunn av sitt arbeid med menneskerettigheter. Som virkemiddel er menneskerettighetskommissærens arbeid i medlemsstatene i en særstilling. Det ligger utenfor kommissærens mandat å ta opp konkrete enkeltsaker, men hans landbesøk og rapporter fokuserer jevnlig på den generelle situasjonen for menneskerettighetsforkjempere. I Europarådets ministerkomité drøftes både generelle forhold, og situasjonen til konkrete menneskerettsforkjempere på ukentlig basis. Gjennom Europarådets plattform for journalisters sikkerhet har menneskerettsforkjempere på ytringsfrihetsfeltet fått en arena hvor de kan synliggjøre trusler mot uavhengig journalistikk og journalisters sikkerhet.

Norge benytter Europarådet aktivt til å drøfte situasjonen for menneskerettighetsforkjempere i medlemsstatene. Europarådets ministerkomite er et velegnet forum for dette, og ambassadene som dekker Europarådslandene bør ha en åpen dialog med Europarådsdelegasjonen om situasjonen til menneskerettsforkjempere i den enkelte medlemsstat. Norge er en pådriver for å løfte oppmerksomheten om menneskerettsforkjempere og har de siste årene bidratt til å styrke Europarådets arbeid på også dette området. Sammen med likesinnede stater er Norge aktivt engasjert i situasjonen til en rekke menneskerettighetsforkjempere i Europarådsstatene.

Norges innsats for menneskerettsforkjempere på landnivå

Menneskerettighetsforkjemperes situasjon tas opp bilateralt med myndighetene både gjennom uformell dialog og formelle konsultasjoner. Formelle forespørsler, offisielle møter med myndighetene, offisiell protest (démarche) og offentlige uttalelser kan være aktuelle virkemidler dersom uformell dialog ikke fører frem. Menneskerettighetsforkjemperes situasjon inngår også gjerne i Norges menneskerettighetsdialoger. Regjeringen oppfordrer myndigheter i andre land til å offentlig anerkjenne menneskerettighetsforkjemperes rolle og arbeid, og til å sikre at nasjonal lovgiving er i samsvar med internasjonale forpliktelser og ikke hindrer menneskerettighetsforkjempere i å utføre sitt arbeid.

Utenriksstasjonene har en avgjørende rolle i gjennomføringen av Norges menneskerettighetspolitikk på landnivå. Utenriksstasjonene oppfordres til regelmessig og direkte kontakt med forkjempere. Videre kan stasjonene observere rettssaker, utføre fengselsbesøk og besøk i husarrest, og synliggjøre og anerkjenne menneskerettighetsforkjemperes arbeid i media. I noen situasjoner kan det også være hensiktsmessig å gi økonomisk støtte til forkjempere og deres arbeid, eller å bidra til å dekke akutte beskyttelsesbehov. Hvordan utenriksdepartementet og utenriksstasjonen skal arbeide for å støtte forkjempere er gjenstand for en veileder fra 2010, som Utenriksdepartementet ved Seksjon for menneskerettigheter og demokrati for tiden oppdaterer. (Engelsk og spansk versjon av veileder.) 

I Frihet, makt og muligheter – handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken 2016-2020  er delmål 2.3. at «kvinner skal ha trygghet og kapasitet til å arbeide for menneskerettigheter». Norge skal arbeide for å sikre oppfølging på landnivå av vedtak i FN om beskyttelse av kvinnelige menneskerettighetsforkjempere (for eksempel FN-resolusjonen om kvinnelige menneskerettighetsforkjempere fra 2013), støtte organisasjoner som arbeider for å beskytte og bygge kapasitet hos kvinnelige forkjempere, og fremme og beskytte kvinnelige menneskerettighetsforkjempere i tråd med Utenriksdepartementets veileder på området.  

 

Prioriterte innsatsområder:

  • Videreføre en ledende rolle i FNs forhandlinger for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og intensivere arbeidet for gjennomføring av de vedtak som FNs generalforsamling og FNs menneskerettighetsråd har gjort.
  • Øke støtten til regionale initiativer og andre ordninger for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, herunder kvinnelige menneskerettighetsforkjempere og miljøforkjempere.
  • Holde en tett dialog med organisasjoner som arbeider med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere om hvordan man best kan håndtere det økte presset mot dem.