3 Endringar i sivilprosessen

3.1 Direktesending av prosesskriv

Det partane i ei sivil sak vil kome med av mellom anna krav, utsegner og prov utanfor rettsmøte, skal som hovudregel setjast fram gjennom prosesskriv, jf tvistemålslova kap 10. Dette kan vere dokument som lyt forkynnast for motparten, t d forliksklager, stemningar og erklæringar om bruk av rettsmiddel, men òg andre skriftstykke som vert utveksla som ledd i ei saksførebuing. Utveksling av prosesskriv skal ikkje vere nokon førehandsprosedyre, men setje rammer for saka og gjere at ho kan verte godt nok opplyst til at t d ei hovudforhandling kan avviklast effektivt og utan utsetjing. Om utveksling av prosesskriv fastset tvistemålslova § 123 at:

«Processkrifter indleveres til retten, hvis ikke andet er bestemt. Skal skriftet meddeles til andre eller forkyndes for andre, sørger retten for det og fastsætter i tilfælde en frist, inden hvilken det maa besvares.

Av processkrifter og bilag, som skal forkyndes eller meddeles, indleveres saa mange eksemplarer eller bekræftede avskrifter, at der kan bli ett tilbake paa rettens kontor.

Er et bilag vidløftig, kan en kort indholdsangivelse træde istedenfor avskrift, naar det tilføies, at bilaget ligger til eftersyn paa rettens kontor, og retten samtykker.

Har retten sat op processkriftet, sørger den ogsaa for de nødvendige avskrifter.»

Denne føresegna utelukkar sjølvsagt ikkje at ein part sender prosesskrivet direkte til motparten samstundes som det vert sendt til retten. Om dette vert opplyst til retten, kan den ta omsyn til dette ved fastsetjing av eventuell svarfrist. Generelt utelukkar heller neppe føresegna at retten då let vere å formidle eit eksemplar vidare til motparten. På den andre sida er det neppe heimel til å påleggje ein part å sende prosesskriv direkte til motparten, jf slik i orskurd frå Eidsivating lagmannsrett 9 juni 1993.

På bakgrunn av brev 26 august 1993 frå Drammen byrett om dei erfaringane embetet har fått ved direktesending av prosesskriv som vert sendt etter at tilsvar har kome inn, gjorde departementet framlegg om ei lovregulering i høyringsbrev 6 mars 1996. I høyringsbrevet heitte det:

«Direktesending av prosesskrifter er tidsbesparende. Prosesskriftet når motparten gjennom én postforsendelse. Dessuten er det ikke til å unngå at prosesskrifter undertiden kan bli liggende noen tid i retten før de ekspederes videre. Ved en del herreds- og byretter praktiseres frivillig direktesending i den forstand at advokater sender gjenpart av sine prosesskrifter til motparten uten at retten har pålagt dem det. I de senere år er det dessuten gitt to regler om direktesending i tilfeller der tidsmomentet er særlig fremtredende: i gjeldsordningsloven 17 juli 1992 nr 99 § 5-3 annet ledd fjerde punktum om innsigelser mot skyldnerens utkast tvungen gjeldsordning og ved endringer ved lov 11 juni 1993 nr 83 i tvistemålsloven § 279 annet ledd om varsel til motparten om at en part ønsker å møte med advokat i forliksrådet.

Direktesending av prosesskrifter har i mange tilfeller så klare fordeler at ordningen avgjort bør nedfelles i tvistemålsloven på en eller annen måte. Det reiser imidlertid mange spørsmål, i første rekke:

• Bør ordningen være tvungen eller frivillig for partene og deres prosessfullmektiger?

• Bør ordningen være begrenset til visse sakstyper eller instanser eller bør den gjelde generelt for sivile saker innen rettspleien?

• Bør alle parter ha anledning eller plikt til å direktesende prosesskrifter eller bør ordningen være begrenset til f eks parter som har advokat som prosessfullmektig?

• Bør ordningen omfatte prosesskrifter generelt eller bør f eks prosesskrifter som skal forkynnes eller reiser en sak unntas?

Reglene om prosesskrifter i tvistemålsloven kapittel 10 kommer til anvendelse i en rekke forskjellige sakstyper. Foruten ved tvistemål kommer reglene i stor utstrekning til anvendelse ved saker etter skjønnsloven, skifteloven, konkursloven, tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningsloven. Det tilsier varsomhet med å innta generelle regler om direktesending i tvistemålsloven kapittel 10. En er imidlertid trolig på trygg grunn om en lovfester frivillig direktesending av prosesskrifter i den forstand at retten ikke plikter å formidle videre prosesskrifter som allerede er sendt direkte til motparten, i de tilfeller der prosesskriftet er avgitt av en advokat og prosesskriftet ikke skal forkynnes og heller ikke reiser en sak eller er en erklæring om bruk av rettsmidler. Direktesending innebærer en viss risiko for at prosesskriftet faktisk ikke blir sendt til motparten, og for at det ikke er samme prosesskrift som sendes til motparten og retten. Ordningen bør derfor være begrenset til prosesskrifter som er avgitt av advokater. På den annen side kan det neppe være grunn til å kreve at motparten er representert ved advokat. ...

Det området hvor det i første rekke kan være aktuelt å innføre obligatorisk direktesending av prosesskrifter, er utvekslingen av prosesskrifter under saksforberedelsen i tvistemål for herreds- og byrett. For saksbehandlingstiden vil direktesending være av stor betydning. For domstolen innebærer direktesending en vesentlig avlastning, særlig når det gjelder prosesskrifter som retten ikke skal fastsette en svarfrist for. For partene vil direktesending innebære en viss økning i porto- og andre ekspedisjonsutgifter avhengig av antall parter og prosesskriftets omfang. Dette er imidlertid stort sett utgifter som likevel vil påløpe. Spørsmålet er hvem som skal bære dem. Det kan vanskelig hevdes at dette er utgifter som det offentlige er nærmest til å bære. De beste grunner taler derfor for at direktesending gjøres obligatorisk for utveksling av prosesskrifter under saksforberedelsen i tvistemål for herreds- og byrett. Som en sikkerhetsventil bør imidlertid retten unntaksvis kunne påta seg å formidle prosesskriftene. ...

Mer åpent kan det være om direktesending bør være obligatorisk for høyere instanser. Særlig ved skriftlig behandling for høyere instanser vil det kunne ha alvorlige konsekvenser dersom retten bygger på at et prosesskrift er direktesendt i et tilfelle der det faktisk ikke er blitt sendt til motparten, eller det er forskjeller mellom det prosesskrift retten og motparten har mottatt. Det kan tale for at en vinner erfaring med direktesending for herreds- og byretten før obligatorisk direktesending innføres for høyere instanser. I lovutkastet ... er det imidlertid foreslått at direktesending innføres for anke- og kjæremålssaker, jf utkastet til endringer i tvistemålsloven §§ 372 og 399.

Også for forberedende innlegg i skjønnssaker kan obligatorisk videresending være en fornuftig ordning... .»

Asker lensmannskontor, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Fiskeridepartementet, Hålogaland lagmannsrett, Indre Follo heradsrett, Næringslivets Hovedorganisasjon, Trondheim byfogdembeteog Stavanger byrett stiller seg positivt til framlegget. Stavanger byrett uttaler såleis at:

«Forslaget samsvarer med den ordning Stavanger byrett har praktisert i flere år. Det har fungert bra, og vi har følgelig ingen innvendinger mot forslaget.»

Dommerforeningen, Indre Follo heradsrettog Trondheim byfogdembete uttalar likevel at dei er noko i tvil om kor stor avlasting ei endring vil gje domstolane i og med at dei gjerne må sende melding om svarfrist i ei eiga postsending. Indre Follo heradsrett og Trondheim byfogdembete etterlyser såleis at det vert fastsett ein frist på førehand. Dommerforeningen peikar dessutan på at det kan verte eit problem at partar i ettertid hevdar at dei ikkje har motteke prosesskrivet. Den Norske Advokatforening peikar særskilt på at den tvungne regelen om direktesending i framlegget til § 317 femte leddet bør være ei ordensføresegn og at brot på denne ikkje skal kunne ha preklusiv verknad.

Oslo byfogdembete har positive erfaringar med direktesending, men kan ikkje sjå at det er trong for lovregulering. Denne høyringsinstansen uttaler såleis at:

«Særlig når det er av betydning å få gjennomført utvekslingen av prosesskrifter med korte frister for besvarelse, vil det være en stor fordel at prosessfullmektigene sender prosesskriv direkte til hverandre, slik at retten ved fastsettelse av svarfristen kan ta hensyn til at vedkommende allerede har fått anledning til å forberede svaret. I praksis skjønner de fleste prosessfullmektiger dette av seg selv, og særlig når de ønsker en rask avgjørelse, sender de derfor gjenpart av prosesskriftet direkte til motparten. Det er også vanlig at retten i slike tilfeller ber om at gjenpart sendes motparten, og vi har aldri hørt om at noe tilfelle hvor det er reist spørsmål om manglende hjemmel for en slik oppfordring, og vi kan ikke se at det er behov for en slik lovhjemmel.»

Den norske Bankforening, Oslo byrett, Regjeringsadvokaten, Statens Innkrevingssentralog Trondheim byrett uttaler seg negativt til framlegget. På same vis som enkelte av dei høyringsinstansane som stiller seg positive peikar Regjeringsadvokaten, Oslo byrett og Trondheim byrett på at reglar om direktesending av prosesskriv neppe vil gje særleg avlasting for domstolane og Den Norske Bankforening stiller spørsmålsteikn ved om ei slik ordning er «tilstrekkelig betryggende» med omsyn til at prosesskrivet kjem fram, og at det er same innhald i alle eksemplara. Oslo byfogdembete peikar på at reglane vert meir kompliserte i og med at det framleis vil vere ein del prosesskriv som domstolane lyt sende vidare.

Regjeringsadvokaten, Oslo byfogdembete og Trondheim byrett fryktar at domstolane vert mindre sentrale i saksførebuinga. Regjeringsadvokatenuttaler såleis at:

«Både for hensynet til rask avvikling av sakene og hensynet om raskt å få avklart uenighet under saksforberedelsen, er det viktig med en aktiv holdning fra dommerens side. Det kan være grunn til å frykte at domstolene vil bruke lenger tid med å fastsette frister for nytt prosesskriv ved den nye ordningen».

Trondheim byrett uttalte at:

«Domstolen er noe mer enn «postekspedisjon for prosessfullmektigene». Domstolene er samfunnets profesjonelle tvisteløser. Det er domstolene som har ansvaret for å forberede og gjennomføre tvistebehandlingen. Vi har derfor hele tiden understreket at det er dommeren som skal lede saksforberedelsen i en sivil sak. Dommeren skal derfor lese igjennom de prosesskriv som kommer inn i hver enkelt sak. Dommeren skal være aktiv under saksforberedelsen. Det er nødvendig for å klargjøre hva saken gjelder, for å få presisert anførsler og påstander. Dommeren skal vurdere om den påberopte bevisførsel er treffende, reise spørsmål om det er nødvendig med fagkyndighet, planlegge gjennomføringen av hovedforhandlingen m.v. Vi tror det kan være fare for at en direktesending av prosesskriv kan føre til at domstolene bare blir en passiv postkasse.»

Departementet meiner at direktesending kan gje ei monaleg vinning der det ikkje er trong for å setje ein frist til å svare på prosesskrivet. Jamvel der dommaren set ein slik frist, kan direktesending gje raskare sakshandsaming, av di fristen etter tilhøva kan vere kortare når motparten alt kjenner til prosesskrivet. Nummer på direktesende dokument, som det er viktig å ha om ein skal halde god orden og oversikt under hovudførehandlinga, kan retten gje i samband med eventuell frist eller elles neste gong retten sender ei melding til partane. Det er departementet sin føresetnad at direktesending av prosesskriv skundar på sakshandsaminga, men ikkje minskar dommaren si aktive prosessleiing under saksførebuinga. Sidan meiningane om framlegget var delte under høyringa, reknar departementet med at Tvistemålsutvalet vil dra nytte av røynslene i arbeidet sitt.

Med omsyn til kva som vil vere den mest tenlege utforminga av reglane har departementet vore noko i tvil. Departementet merkar seg at ei ikkje uvesentleg årsak til at domstolane har avvikande oppfatningar, er ulike rutiner, røynsler og kontorressursar ved embeta.

Korkje domstolane eller prosessfullmektigane vert pålagde plikter eller nye sakshandsamingsrutiner om retten ikkje treng å sende vidare visse prosesskriv som ein prosessfullmektig har valt å sende direkte til motparten. At partar lyt godta at prosesskriva kjem direkte frå motpartens advokat, kan departementet heller ikkje sjå er noko stort problem. Departementet kjenner ikkje til at postgangen skal vere meir usikker for brev frå advokatar, og regelen vil dessutan ikkje gjelde for prosesskriv som t d reiser ei sak eller lyt forkynnast. At advokatar skulle jukse ved å sende prosesskriv med ulikt innhald til retten og motparten, ser ikkje departementet at det er særleg risiko for, sjå òg domstollova § 162 om at alle eksemplara skal vere «forsynt med en bevidnelse om, at de er likelydende» gjeve av ein «offentlig tjenestemann eller en advokat». På denne bakgrunn finn departementet det klart tenleg at det vert gjeve reglar om frivillig direktesending, jf framlegget til endringar i tvistemålslova § 120 og § 123.

Departementet er noko meir i tvil om det er grunn til å gje reglar om tvungen direktesending, slik departementet i høyringsbrevet gjorde framlegg om for bevisoppgåver, prosesskriv etter tvistemålslova § 317, anketilsvar, fråsegner i kjæremål, og ytterlegare førebuande innlegg i skjønssaker. Departementet gjer framlegg om ei avdempa plikt til direktesending i form av ein «bør»-regel som gjev dei einskilde domstolane stor fridom med omsyn til saksførebuing og kontorrutiner. Endringa som gjeld tvungen direktesending, er avgrensa til advokatar. Vidare gjeld ikkje ordninga for prosesskriv som skal forkynnast for motparten og dokument som reiser sak eller inneheld ei fråsegn om bruk av rettsmiddel. Departementet viser elles til forslaget til endringar i tvistemålslova §§ 120, 123, 306, 317, 372 og 401, skjønsprosesslova § 21 og merknader til forslaga i pkt 11 nedanfor.

3.2 Harmonisering av lengda på ulike rettsmiddelfristar

3.2.1 Innleiing

Rettslege avgjerder kan som hovudregel overprøvast dersom nokon av partane innan ein viss frist angrip avgjerda, dvs nyttar rettsmiddel mot den. Ved ei slik overprøving kan feil rettast opp, men det er samstundes viktig at partane innan rimeleg tid kan innrette seg etter den avgjerda som er teken. Av den grunn er det fastsett fristar for bruk av rettsmiddel. Det gjeld ulike fristar for ulike rettsmiddel. Den generelle fristen for å anke er etter tvistemålslova § 360 såleis to månader, medan den for kjæremål er to veker, jf tvistemålslova § 398, og for oppfrisking ein månad, jf tvistemålslova § 346. I tillegg er det fastsett ei rekkje særlege fristar. Kva som er det rette rettsmiddelet vil ikkje berre vere avgjerande for lengda på fristen, men òg for kva domstol som er rett overprøvingsinstans, kva gebyr som må betalast, sakshandsaminga ved overprøvinga og overprøvingsinstansen sin kompetanse.

I høyringsbrevet 6 mars 1996 tok departementet opp spørsmålet om ikkje den allmenne ankefristen og den allmenne kjæremålsfristen burde setjast til ein månad, samstundes som ein del av særfristane vart avskaffa. Spørsmålet om avskaffing av særfristar vart òg omhandla i høyringsbrev 31 januar 1990, men desse framlegga vart ikkje følgt opp i Ot prp nr 50 (1989-90). På s 5 i proposisjonen vart det gjort greie for grunnen til at framlegget ikkje vart følgt opp den gongen:

«I høringsbrevet 31. januar var det fremsatt et forslag om opprydding i rettsmiddelfristene som høringsinstansene generelt var meget begeistret for. Det er imidlertid ikke fulgt opp i proposisjonen.Visse sider av forslaget møtte sterk motstand på enkeltehold, samtidig som det under høringen fremkom enkelte interessante tanker om en mer omfattende opprydding enn departementet hadde tatt til orde for. Disse tankene trenger nærmere vurdering og eventuelt en ny høring. En mindre omfattende opprydding i denne omgang etterfulgt av en ny og mer radikal opprydding om få år ville være lite heldig.»

3.2.2 Sams frist for anke og kjæremål

Under høyringa som låg til grunn for Ot ptp nr 50 (1989-90) tok fleire av høyringsinstansane til orde for at den allmenne ankefristen burde reduserast til ein månad. Enkelte instansar heldt fram at i så fall burde òg den allmenne kjæremålsfristen setjast til ein månad. Trondheim byrett uttalte f eks at:

«En er helt enig i at de varierende rettsmiddelfrister gir grunnlag for stadige misforståelser og unødvendige oppreisningsspørsmål. Det kunne være fristende å foreslå en generell rettsmiddelfrist på 1 måned. ... I sin alminnelighet antar en ... at en felles frist for alt vil skape ryddige forhold og en frist på 1 måned er også lett å huske. ... For kjæremål kan nok en frist på 1 måned være unødvendig lang, men i de fleste til feller vil den kjærende part ha interesse av å påkjære så fort som mulig. Den nåværende ordinære ankefrist i sivile saker på 2 måneder er unødvendig lang. Det kan vel være at en tapende part kan ha behov for supplerende undersøkelser før det tas standpunkt til om en dom skal ankes, men dette vil i alminnelighet skyldes at saksforberedelsen i førsteinstans har vært utilstrekkelig, og det er det ingen grunn til å oppmuntre. En generell frist på 1 måned har dessuten den fordel i forhold til departementets alternative forslag at en slipper å velge mellom enten 2 måneder eller 2 uker. Selvsagt vil en generell frist på 1 måned i noen tilfeller kunne bli vel lang og i andre tilfeller vel kort, men dette er ulemper som etter vårt skjønn betyr lite i forhold til fordelene ved en klar og fast frist som ingen kan være i tvil om. ...»

Departement gjorde i høyringsbrevet 6 mars 1996 greie for ulike argument for at ein sams 1-månadsfrist for anke og kjæremål burde vurderast nærare og ba om høyringsinstansanes syn. I høyringsbrevet heitte det at:

«Rett nok kan fremdriftsmessige hensyn tale mot en lengre alminnelig kjæremålsfrist. Det er imidlertid ikke tale om en vesentlig forlengelse, og selv med tanke på tilfeller der kjæremål erklæres ved utløpet av en forlenget kjæremålsfrist, kan det spørres om forlengelsen egentlig vil ha særlig betydning for den samlede tid frem til endelig avgjørelse foreligger. For avgjørelser som avvisnings- og hevningskjennelser vil en forlengelse av kjæremålsfristen gjennomgående ha liten betydning enten avgjørelsen påkjæres eller ikke. Disse ulempene oppveies uansett trolig av følgende fordeler: Hvis fristen for anke og kjæremål blir ens, reduseres betydningen av spørsmålet om hva som i enkelttilfeller er korrekt rettsmiddel, noe som i praksis undertiden volder tvil og praktiske problemer. En oppnår videre en felles frist som også omfatter de tilfeller der en vanskelig kan sette en kortere kjæremålsfrist enn en måned. Nettopp en frist på en måned er ofte valgt i tilfeller der særfristene for anke og kjæremål avviker fra de alminnelige frister.

Flere av de tvistene som avgjøres ved kjennelse og som er gjenstand for kjæremål, er ikke nevneverdig mindre komplekse enn tvister som gjennomgående avgjøres ved dom, f eks tvister under skifte og tvangsfullbyrdelse, som ikke nødvendigvis overføres til behandling i søksmåls former bare fordi sakene er komplekse og omfangsrike.

Et argument som ofte anføres for den alminnelige ankefristen på to måneder, er at en så lang ankefrist kan føre til færre anker fordi partene får bedre tid til å overveie situasjonen og eventuelt drøfte forlik. På den annen side kan det spørres om ikke den innsats som utføres med tanke på forlik og anke, kan og vil bli utført innenfor en frist på en måned. Den reelle innsatsen fra partenes og advokatenes side skjer nok likevel i stor grad først mot slutten av ankefristen. I så fall har fristens lengde mindre betydning.»

Høyringsinstansane har ulike oppfatningar av kva som vil vere den mest tenlege løysinga. Eit fleirtal av høyringsinstansane går likevel inn for at den allmenne fristen for anke og kjæremål bør vere ein månad. Desse er Høgsterett, Agder lagmannsrett, Trondheim byrett, Trondheim byfogdembete, Den norske Dommerforening, Asker lensmannskontor, Finansiseringsselskapenes Forening, Forbrukarrådet, Fåberg lensmannskontor, Husbanken, Næringslivets Hovedorganisasjon og Statens Innkrevingssentral.

Den norske Dommerforening uttaler såleis at:

«Forslaget støttes fullt ut. Det er på høy tid å rydde opp i rettsmiddelfristene, som gir grunnlag for stadige misforståelser, og medfører mye ekstraarbeid for parter og domstoler. Vi er enige i at det settes en felles rettsmiddelfrist på en måned, men at de meget korte fristene som er fastsatt for enkelte avgjørelser ut fra særlige behov - «straks», «tre dager» o l - beholdes.»

Trondheim byrett går sterkt inn for ein felles rettsmiddelfrist på ein månad, men uttaler at ankefristen bør kortast ned til ein månad sjølv om kjæremålsfristen framleis skal vere to veker. Trondheim byfogdembete uttaler at ein kjæremålsfrist på ein månad vil kunne oppfattast som unødvendig lang, men gjev samstundes uttrykk for at denne fristen i praksis ikkje vert «utnytta», og at kjæremåla som regel kjem raskt.

Næringslivets Hovedorganisasjon er samd i en månads ankefrist normalt er tilstrekkeleg, men er:

«... noe betenkt når det gjelder anke over dom avsagt av forliksrådet. I slike saker vil ofte behovet for en omfattende ny saksbehandling for å vurdere en anke være vesentlig større enn ved en anke over en dom fra by/herredsrett eller lagmannsrett.»

Fåberg lensmannskontor uttaler derimot at ein ankefrist på to månader for forliksrådet sine dommar er unødig lang. Følgjande høyringsinstansar er i mot ein sams frist for anke og kjæremål på ein månad: Fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet, Hålogaland lagmannsrett, Regjeringsadvokaten, Den Norske Advokatforening og Oslo byfogdembete.

Oslo byfogdembete er samd i at det bør ryddast opp i dei ulike fristane, men uttaler at prinsipielle endringar i rettsmiddelsystemet bør utgreiast nærare. Denne høyringsinstansen uttaler såleis at:

«...dette kan likevel knapt kalles noen hastesak, og et såpass sentralt prosessrettslig spørsmål - som også berører selve rettsmiddelsystemet - fortjener trolig en lengre og grundigere forberedelse enn om det nå straks skal utarbeides proposisjon på det foreliggende grunnlag.

Når det gjelder hovedtrekkene for rettsmiddelfrister, vil vi anta at det fortsatt er ønskelig med en prinsipiell todeling mellom en nokså kort frist for rettsmidler fortrinnsvis mot avgjørelser av prosessuell art (typisk kjæremål over beslutninger og kjennelser) og en lengre frist for rettsmidler mot matrerielle avgjørelser (typisk anke over dommer).»

Oslo byrett er samd i at rettsmiddelfristane vert forenkla og framhevar særleg at ein sams frist for overprøving av forliksrådet sine avgjerder er ønskeleg:

«I dag er fristene 2 måneder (§ 296), 1 måned (§ 297) eller 2 uker (§ 298 jf § 398). Det hender dessverre ofte at forliksrådene ikke gjør oppmerksom på hvilken frist som gjelder (slik pålagt i § 87). Da rådene dessuten ikke sjelden benytter gal betegnelse på sin avgjørelse, blir de ulike fristene den rene fallgrube, jf. at feil betegnelse ikke får noen innflytelse på fristen ...».

Hålogaland lagmannsrett, Oslo byfogdembete og Regjeringsadvokaten går likevel inn for at ankefristen vert korta ned til ein månad, men uttaler at ein kjæremålsfrist på ein månad er for lang. Regjeringsadvokaten peikar på at kjæremål ofte knyter seg til usemje om delspørsmål under saksførebuinga eller kort tid før hovudforhandling og at avklaring bør kunne skje raskt. Oslo byfogdembete framhevar at ein lengre kjæremålsfrist vil føre til uvisse, sjølv om orskurda får verknad utan å vere rettskraftig. Hålogaland lagmannsrett uttaler at dei:

«... ikke [har] registrert noe praktisk behov for å forlenge kjæremålsfristen i alminnelighet. To uker må regulært anses som en passende frist. En generell fordobling av fristen vil medføre en uønsket økning av saksbehandlingtiden og er kanskje en for høy pris å betale for den forenkling som likevel ikke oppnås. Det er forutsatt at man skal beholde de meget korte særfrister... Dessuten vil vi ikke se bort fra at det kan oppstå et press for å få ytterligere unntak på saksområder hvor en alminnelig frist på 1 måned i praksis oppleves som for lang.»

Fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet, Borgarting lagmannsrett og Den Norske Advokatforening stiller seg kritiske til å korte ned den allmenne ankefristen til ein månad. Borgarting lagmannsrett stiller seg tvilande til om ein ankefrist på ein månad vil vere lang nok i alle høve, særleg om ein dom vert sendt ut i ordinær ferietid. Den Norske Advokatforening uttaler at det er mogeleg at ein generell ankefrist på ein månad i kan vere litt kort for store selskap, stat eller kommune som lyt handsame spørsmålet om anke på fleire nivå, og til slutt gjerne i folkevalde organ. Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet peikar på at ankefristen framleis bør vere to månader i og med at det ofte er fleire instansar som skal medverke. Fiskeridirektoratet uttaler såleis at:

«... fiskerisaker er «vanskelig» og under alle omstendigheter skal Fiskeridepartementet og Regjeringsadvokaten samvirke om anke, tilsvar, om deltagelse i rettsaker m.v. I flere saker har også Fiskeridirektoratet en større eller mindre andel av premissgivningen for de nevnte. En vil derfor etter vår oppfatning kunne hevde at det ut fra hensynet til sakens fulle opplysning m.v., er ønskelig at gjeldende rettsmiddelfrist forblir uendret.»

Den Norske Advokatforening og Hålogaland lagmannsrett peikar òg på at innføring av ein kjæremålsfrist på ein månad vil føre til fristane i sivilprosessen og straffeprosessen vert ulike.

Departementet gjer framlegg om at den allmenne anke- og kjæremålsfristen skal vere ein månad og viser til grunngjevinga i høyringsbrevet, jf ovanfor. Departementet merkar seg at høyringsinstansane har ulik oppfatning av om ein sams frist for anke og kjæremål på ein månad bør innførast, men at eit fleirtal av høyringsinstansane stør likevel ei slik endring og at eit endå større fleirtal går inn for å korte ankefristen ned til ein månad.

I samband med at mange særlege rettsmiddelfristar vert foreslått harmoniserte, jf pkt 3.2.3 nedanfor, høver det godt å òg vurdere dei allmenne kjæremåls- og ankefristane. Ein sams frist på ein månad reduserer behovet for lange kjæremålsfristar i særlege tilfelle, og vil føre til at ein del problem knytt til val av rettsmiddel, vert fjerna. Ei slik harmonisering av fristane vil ikkje løyse alle problem som knyter seg til val av rettsmiddel, men ein vil langt på veg unngå at bruk av feil rettsmiddel fører til rettstap for dei involverte. Departementet viser i den samanheng til at for sein bruk av rettsmiddel ikkje let seg rette opp, og at vilkåra for fristoppreising er strenge, jf domstollova § 153. For andre uforsettlege feil følgjer det derimot av tvistemålslova §§ 87 og 97 at retten skal rettleie og tillate den nødvendige oppretting. Departementet kan såleis ikkje sjå at ei slik harmonisering av rettsmiddelfristane inneber noko prinsipiell omlegging av rettsmiddelsystemet.

Ein rettsmiddelfrist på ein månad vil unekteleg vere noko kort i visse høve, og unødig lang i andre. Sjølv i dei høve der avgjerd om å anke må takast på eit høgare nivå, t d av eit folkevalt organ, er det etter departementets syn likevel rom for ei meir effektiv handsaming. Departementet merkar seg i denne samanheng at òg Regjeringsadvokaten går inn for at ankefristen vert korta ned til ein månad. Når ankefristen først blir korta ned, bør ikkje det at ein månad er ein unødig lang frist for mange kjæremål, hindre ei harmonisering. Som fleire av høyringsinstansane påpeikar, vert ikkje fristane for kjæremål nytta fullt ut og det er gjerne i parten si eiga interesse å påkjære snarast råd.

Departementet viser elles til forslaget til endringar i tvistemålslova §§ 360 og 398 og merknader til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.2.3 Harmonisering av særlege rettsmiddelfristar

I høyringsbrevet 6 mars 1996 gjorde departementet framlegg om å rydde opp i dei ulike rettsmiddelfristane i sivilprosessen. Som nemnt i pkt 3.2.1 ovanfor, gjorde departementet òg framlegg om ei slik opprydding i 1990. I høyringsbrev 31 januar 1990 heitte det at:

«Det har ved flere anledninger og fra flere hold vært fremholdt at sivilprosesslovgivningen inneholder for mange forskjellige rettsmiddelfrister. Departementet er i utgangspunktet enig. Både for advokater og dommere og ikke minst forandre er det vanskelig å holde redepå de forskjellige fristene. I praksis oppstår ikke sjelden misforståelser. Særlig de spesielt korte særfristene forårsaker under tiden vanskelige oppreisningsspørsmål og kan dessuten lett forårsake rettstap.

En opprydding i fristreglene må antagelig skje ved en samling rundt de to ordinære fristene i sivilprosessen: 2 uker for kjæremål og 2 måneder foranke. En gjennomgang av rettergangslovgivningen tyder på at en rekke særfrister bør vurderes med tanke på endring til enten 2 uker eller 2 måneder... .»

Sjølv om framlegget fekk brei støtte vart oppryddinga utsett i påvente av ein meir omfattande revisjon dei ulike fristreglane. På bakgrunn av at departementet òg gjer framlegg om ein sams allmenn frist for anke og kjæremål på ein månad, vart det i høyringsbrevet 6 mars 1996 gjort framlegg om at oppryddinga måtte skje ved ei samling rundt denne fristen. Departementet gjorde i høyringsbrevet framlegg om at følgjande særlege rettsmiddelfristar vart sett til ein månad, jf tabell 3.1:

Departementet gjorde derimot ikkje framlegg om endringar i husleigelova av di det her allereie var ein lovrevisjon på gang under Kommunal- og arbeidsdepartementet si leiing. Heller ikkje fristreglane i tvistemålslova sitt kapittel om skilsdom fann departementet det tenleg å vurdere i denne omgang. Bakgrunnen for dette var at departementet rekna med å skipe til ein særskilt gjennomgang av reglane om skilsdom.

Svært kort rettsmiddelfrist for visse avgjerder var det etter departementets oppfatning framleis ønskeleg å ha, f eks pålegg om vitneplikt etter tvistemålslova § 398 andre leddet og ein del avgjerder etter konkurslova.

Alle høyringsinstansane som uttalte seg, var positive til at mange særlege rettsmiddelfristar vert avskaffa. Desse er: Høgsterett, Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byfogdembete, Asker lensmannskontor, Brønnøysundregistra, Forbrukarrådet, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Finansieringsselskapenes Forening, Husbanken og Statens Innkrevingssentral.

Den Norske Advokatforening uttaler såleis at det er viktig at det skjer ei opprydding og å få vekk dei mange særfristane som i ein del høve verkar som ei felle.

Høgsterett, Hålogaland lagmannsrett, Den Norske Advokatforening og Den norske Dommerforening går inn for at òg fristane i husleigelova lyt endrast. Den Norske Advokatforening vil dessutan at reglane om anke i arbeidsmiljølova og tvistemålslova § 466 (skilsdom) bør tilpassast den allmenne ankefristen. Dommarforeningen gjev òg uttrykk for at oppryddinga bør omfatte reglane om skilsdom.

Hålogaland lagmannsrett går òg inn for å endre søksmålsfristen i mellom anna sosialtenestelova § 9-10 (som er to månader i dag) og plan- og bygningslova §§ 114 andre leddet (30 dagar) og 58 (2 månader). Denne høyringsinstansen uttaler vidare at:

«Vi har ikke foretatt noen dyptpløyende gjennomgang av lovgivningen, og går ut fra at man i så fall vil finne en del andre eksempler. Formodentlig bør man i denne omgang nøye seg med å ta noen opplagte tilfeller og la en mer omfattende revisjon av frister i særlovgivningen utstå til man har sett hva som blir innholdet i den generelle revisjonen.»

Departementet gjer framlegg om endring av særlege rettsmiddelfristar i samsvar med høyringsbrevet. Når det gjeld husleige er det i lov 26 mars 1999 nr 17 om husleieavtaler (husleieloven) ikkje fastsett nokon særleg frist, og den særlege fristen på 14 dagar som hittil har gjelde for slike saker er dermed oppheva og det vil være den allmenne rettsmiddelfristen som gjeld. Sjølv om det er husleigelova 1939 som vil gjelde fram til den nye husleigelova tek til å gjelde, ser departementet det ikkje som tenleg å gjennomføre endringar i denne. I den nye husleigelova § 13-2 vert det likevel sagt at ankefristen skal vere to månader, jf tvistemålslova § 360. For å unngå mistydingar, bør det berre visast til § 360, utan at fristen vert nærare presisert i husleigelova.

Tvistemålslova sine reglar om skilsdom fell inn under mandatet til Tvistemålsutvalet, jf punkt 2.7 ovanfor, og departementet reknar for tida ikkje med ei særskilt utgreiing om desse reglane. Difor finn departementet det no rett å gjere framlegg om å endre ankefristen for skilsdom i tvistemålslova § 466 slik at fristen vil følgje same regelen som for anke og kjæremål i vanlege tvistemål. Den særlege søksmålsfristen på tre månader i tvistemålslova § 469 vert ståande uendra. Søksmål etter denne paragrafen er det meir naturleg å samanlikne med oppattaking.

Som ei følgje av at den allmenne ankefristen etter framlegget her vert ein månad, er det ikkje nokon trong for å vurdere endringar i arbeidsmiljølova § 61 C der ankefristen allereie er ein månad. Departementet ser ikkje vekk i frå at lovverket òg kan innehalde andre særlege rettsmiddelfristar utan at det er tilstrekkeleg grunn for ein avvikande frist. Den harmoniseringa som departementet gjer framlegg om her vil likevel dekke dei mest praktiske situasjonane. Departementet har ikkje funne grunn til å vurdere nærare ei harmonisering av søksmålsfristar og forvaltningsmessige klagefristar i denne omgang. Faren for å blande desse saman med dei ulike rettsmiddelfristane er neppe særleg stor.

Departementet viser elles til forslaget til endringar i tvistemålslova § 296 og § 466, skjønsprosesslova §§ 31 og 33 rettergangsordningas ikraftsetjingslov § 8, skiftelova § 40, tinglysingslova § 10, jordskiftelova § 63, rettshjelpslova § 28 a, konkurslova § 153, husleigelova 1999 § 13-2 og merknader til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.3 Avgrensing av oppfyllingsvernetinget

Vernetingsreglane regulerer kva stad ein lyt finne seg i å bli saksøkt. Sjølv om det for saksøkjaren ville vere meir praktisk å gå til sak ein annan stad, er hovudregelen at søksmål skal reisast på den staden saksøkte bur (heimtinget), jf tvistemålslova § 17 jf § 18. Om vedkomande ikkje har nokon fast bustad, er heimtinget der han oppheld seg når stemning vert forkynt, jf § 19. For selskap er heimtinget der hovudkontoret i følgje Foretaksregisteret er plassert, eventuelt der styret har sitt sete, jf § 20. I visse høve kan søksmålet i staden reisast på eit frivillig særleg verneting, jf tvistemålslova §§ 23-35, eller på ein stad som saksøkte har vedteke å kunne verte saksøkt, jf § 36. For visse søksmål knytt til fast eigedom går det dessutan fram av tvistemålslova § 22 at dei berre kan reisast i den rettskrins der eigedommen ligg. Bakgrunnen for dei særlege vernetinga er gjerne at saka kan bli betre opplyst der eller at saksøkte har ei så sterk tilknyting til ein annan stad enn heimtinget at vedkomande må tole at saksøkjar kan velje verneting.

Oppfyllingsvernetinget er eitt av dei særlege vernetinga. Det kan være praktisk og naturleg at saksøkar kan gå til sak der kontraktsskuldnader er oppfylt eller kan krevjast oppfylt. Tvistemålslova § 25 har såleis følgjande ordlyd:

«Søksmål om en forpliktelse som bygger på kontrakt, kan reises i den rettskrets der forpliktelsen er oppfylt eller kan kreves oppfylt.»

Den noverande utforminga av føresegna vart vedteken ved lov 8 januar 1993 nr 8 som eit ledd i gjennomføringa av Luganokonvensjonen om domsmakt og fullføring av dommar i sivile og kommersielle saker i norsk rett. Luganokonvensjonen artikkel 5 lyd i norsk omsetjing:

«En person som har bosted i en Konvensjonsstat kan saksøkes:

(1) i saker om kontraktsforhold, ved domstolen for det sted den forpliktelse tvisten gjelder, skal oppfylles ...»

I Ot prp nr 94 (1991-92) uttalte departementet på s 23 at:

«En ville få en kunstig ordning dersom en for interne norske forhold beholdt kravet om opphold i rettskretsen (§ 24) eller skriftlig vedtakelse (§ 25), samtidig som en innførte formfrihet i internasjonale partsforhold etter Luganokonvensjonen.»

Føresegna kom i staden for to tidlegare føresegner om at søksmål kan reisast på staden der ein skuldnad skal oppfyllast om vedkomande, anten oppheld seg der eller staden for oppfylling er vedteke skriftleg. Endringa innebar ei vesentleg utviding av høvet til å reise sak på oppfyllingsstaden for pengeskuldnader som byggjer på kontrakt. Hovudregelen er at der anna ikkje er avtalt, skal pengekrav oppfyllast der kreditor bur eller har sin forretningsstad, jf til dømes gjeldsbrevlova § 3 og kjøpslova § 48. Denne endringa var tilsikta eller nødvendig for å oppfylle krava i Luganokonvensjonen. Om dette uttalte departementet i høyringsbrevet at:

«Både på grunn av ordlyden og på bakgrunn av EF-domstolens tolkning av EU-landenes konvensjon om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Brusselkonvensjonen 1968) som Luganokonvensjonen bygger [på], må det trolig antas at også søksmål om kontraktsmessige pengeforpliktelser kan reises i den rettskrets der forpliktelsen skal oppfylles. Det vil normalt si i den rettskrets der for dringshaveren har hjemting. Endringene i tvistemålsloven ved lov 8 januar 1993 nr 21 medførte derfor en meget vesentlig endring i de norske vernetingsbestemmelsene. De fleste søksmål om kontraktsmessige pengeforpliktelser anlegges mot forbrukere til inndriving av vederlag for varer og tjenester. Særlig ved søksmål om pengeforpliktelser vil det være vesentlig mer byrdefullt for skyldneren enn for fordringshaveren å føre saken på et fremmed sted. Fordringshaveren vil ofte ha engasjert en inkassator, og ved møte i forliksrådet har fordringshaveren da praktisk sett gode muligheter for å møte ved fullmektig. Skyldneren vil sjelden ha tilsvarende muligheter. Adgangen til å reise sak om kontraktsforpliktelser på oppfyllelsesstedet bør derfor trolig begrenses innenfor de rammer som følger av Luganokonvensjonen.

Etter Luganokonvensjonen plikter de kontraherende stater bare å ha alminnelige regler om oppfyllelsesverneting for de tilfeller der saksøkte ikke har hjemting i staten. Denne begrensningen i plikten til å tillate at søksmål om kontraktsforpliktelser reises på oppfyllelsesstedet fremgår ikke klart av den norske versjonen av Luganokonvensjonen der innledningen til artikkel 5 lyder:

«En person som har bosted i en Konvensjonstat kan saksøkes:»

Begrensningen fremgår imidlertid tydelig i den engelske, tyske og franske versjonen av konvensjonen, der innledningen til artikkel 5 lyder:

«A person domiciled in a Contracting State may, in another Contracting State, be sued:»

«Eine Person, die ihren Wohnsitz in dem Hoheitsgebiet eines Vertragsstaats hat, kann in einem anderen Vertragsstaat verklagt werden,»

«Le défendeur domicilié sur le territoire d'un Etat contractant peut être attrait, dans un autre Etat contractant: »

For andre kontraktsforpliktelser enn pengeforpliktelser er det i utgangspunktet naturlig å beholde adgangen til å reise sak på oppfyllelsesstedet for forpliktelsen. Det er den nye og utvidede adgangen til å reise sak om pengeforpliktelser på oppfyllelsesstedet for pengeforpliktelsen som praktisk sett er problematisk. En sondring mellom naturalforpliktelser og pengeforpliktelser vil være enkel å håndtere. For pengeforpliktelser må adgangen til å reise sak på oppfyllelsesstedet for forpliktelsen opprettholdes for de tilfeller der saksøkte ikke har hjemting i Norge.»

Departementet gjorde etter dette framlegg om å avgrense oppfyllingsvernetinget slik at det ikkje gjeld for søksmål om skuldnad til å betale pengar som byggjer på kontrakt dersom saksøkte har heimting her i riket etter §§ 17, 18 eller 21.

Følgjande høyringsinstansar stør framlegget: Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Forbrukarombodet, Forbrukarrådet, Hålogaland lagmannsrett, Næringslivets Hovedorganisasjon, Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene, Statens Innkrevingssentral og Trondheim byrett.

Forbrukarrådet sluttar seg såleis til departementets argumentasjon i høyringsbrevet om at det i praksis vil vere meir byrdefullt for skuldnaren enn for kravshavaren å føre sak på ein framand stad. Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene uttaler at:

«...det er viktig at denne regelen i størst mulig utstrekning gjennomføres slik at innklagede eller saksøktes mulighet for å kunne møte i saken, ikke i unødig grad vanskeliggjøres».

Den einaste høyringsinstansen som uttaler seg negativt om framlegget, er Forsvarsdepartementet som peikar på at:

«For låneinstitusjoner som har låntakere bosatt i hele landet, men som kun har administrasjonen lokalisert et sted i landet vil forslaget innebære økte omkostninger i forbindelse med inndrivelse av misligholdte krav gjennom rettsapparatet.»

Departementet meiner at framlegget i høyringsbrevet bør gjennomførast og gjer framlegg om at § 25 får eit tillegg som avgrensar høvet til å nytte oppfyllingsvernetinget ved søksmål om kontraktsskuldnader til å betale pengar. Departementet har ikkje opplysningar om at t d låneinstitusjonar i noko særleg utstrekning gjer bruk av det høvet dei har til å gje inn forliksklage eller stemning på oppfyllingstaden, dvs på låneinstitusjonen sin forretningstad. Det er då heller ikkje grunnlag for å hevde at endringa vil påføre desse institusjonane auka kostnader. Etter departementets vurdering vil derimot endringa kunne hindre ei mogeleg utvikling i ei slik uheldig retning. Departementet viser elles til forslaget til endring i tvistemålslova § 25 og merknader til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.4 Utvida høve til overprøving av sakskostnadsavgjerder

Tvistemålslova § 181 første og andre leddet regulerer kompetansen til å overprøve avgjerder om sakskostnader. Dei to ledda lyder:

«Spørsmaalet om ilæggelse og ansættelse av saksomkostninger kan bare prøves av høiere ret, naar saken selv bringes ind for den.

Dog kan kjæremaal erklæres paa det grundlag, at omkostningsspørsmaalet er avgjort i strid med loven. Hvis saken er avgjort ved dom, er kjæremaalsretten bundet ved den underordnede retsbedømmelse av sakens bevisligheter.»

Den høgare rett har såleis berre ein avgrensa kompetanse til å overprøve underinstansen sine avgjerder der sjølve saka ikkje vert brakt inn for den høgare domstolen. Kjæremålsinstansen kan såleis ikkje ta stilling til om sakskostnader bør tilkjennast eller ikkje. Sjølv om kjæremålsinstansen kjem til at avgjerda om sakskostnader er i strid med lova, kan den såleis ikkje treffe ny avgjerd, men må nøye seg med å oppheve avgjerda, og vise spørsmålet attende til ny handsaming.

I høyringsbrevet 6 mars 1996 gjorde departementet framlegg om å endre tvistemålslova § 181 slik at kjæremålsretten får høve til å treffe realitetsavgjerd der denne finn saka godt nok opplyst. Framlegget var ei følgje av at lagdommar Mats Stensrud tok opp spørmålet i brev til departementet. I brevet heitte det at:

«Mitt forslag er følgelig at man påny tar opp spørsmålet om en endring av tvistemålslovens § 181 annet ledd. Jeg tenker meg ikke en generell utvidelse av adgangen til å påkjære omkostningsavgjørelser, slik forslaget var i 1973. Men for de tilfellene hvor det konstateres lovstrid, bør kjæremålsinstansen ha en valgmulighet. § 181 annet ledd kan f.eks. gis en slik tilføyelse:

«Dersom omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, kan kjæremålsretten treffe ny omkostningsavgjørelse hvis den finner at saken er tilstrekkelig opplyst. Ellers oppheves omkostningsavgjørelsen og saken hjem vises til den underordnede rett.»

Dette ville etter min mening være meget prosessøkonomisk, både for partene og domstolene.»

Alle høyringsinstansane som uttaler seg om dette spørsmålet, med eitt unntak, stør framlegget. Såleis stør Agder lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byfogdembete, Trondheim byrett, Statens Innkrevingssentral, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforeningog Næringslivets Hovedorganisasjon framlegget. Den Norske Advokatforening peikar på at saker ved oppheving gjerne blir liggande svært lenge hos underinstansen før det blir teke ny avgjerd. Hålogaland lagmannsrett, Dommerforeningen og Statens Innkrevingssentral uttaler at dei stør framlegget ut frå prosessøkonomiske hensyn. Hålogaland lagmannsrettuttaler såleis at:

«Det forekommer ikke sjelden at omkostningsavgjørelser ved kjæremål iht tvml § 181 må oppheves og hjemvises. I mange av tilfellene er saken i og for seg tilstrekkelig opplyst til at lagmannsretten ville hatt grunnlag for å treffe ny realitetsavgjørelse, og prosessøkonomiske hensyn taler for at det etableres adgang til dette.»

Borgarting lagmannsrett stiller seg derimot skeptisk til om den prosessøkonomiske vinninga ved ei lovendring vil inntre, og påpeikar at det ikkje er tungvint for lagmannsretten å sende saka attende. Denne høyringsinstansen gjev òg uttrykk for at regelen det vart gjort framlegg om, gjev dårleg samanheng i regelverket og uttaler at:

«Hvis omkostningsavgjørelsen finnes å være i strid med loven, tillegges kjæremålsinstansen etter omstendighetene full kompetanse i spørsmålet uten at det gis noen materiell begrunnelse for det. Gjennom sin hovedregel (§ 180 første ledd) antar loven at den instans som behandler selve saken, er best skikket til å treffe avgjørelse i omkostningsspørsmålet. Denne antagelse har gyldighet selv om det ikke skulle være begått feil i rettsanvendelsen.»

Departementet er framleis av den oppfatning at kjæremålsretten i visse høve bør kunne treffe ny avgjerd om sakskostnader og gjer framlegg om ei slik endring i tvistemålslova § 181. Borgarting lagmannsrett peikar rett nok på omsyn som kan tale mot at kjæremålsretten i konkrete høve skal kunne treffe slike avgjerder. Desse omsyna slår likevel ikkje alltid til. Ei sak kan til dømes vere så oversiktleg at det er temmeleg klart kva underinstansens avgjerd må gå ut på om den ikkje skal verte oppheva på ny. Så lenge kjæremålsretten dessutan berre får høve, ikkje plikt, til å treffe realitetsavgjerd, vil dette neppe føre til realitetsavgjerder der retten har eit for dårleg grunnlag til å vurdere dei skjønnsmessige sidene. Departementet viser elles til forslaget til endring av tvistemålslova § 181 og merknadene til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.5 Innkalling av vitne i sivile saker

Etter tvistemålslova § 200 skal retten innkalle vitna ved forkynning av vitnestemning, om den ikkje pålegg partane sjølve å syte for innkallinga. § 200 første og andre leddet lyder:

«Retten innkaller vidnene gjennem forkynnelse av vidnestevning. Når den finner grunn til det, kan retten pålegge partene å besørge innkallelsen. Vidnestevningen må dog underskrives av retten.

Vidnestevningen skal indeholde vidnets navn eller, om navnet er ukjendt, en saa nøiagtig betegnelse av dets person som mulig. Den skal angi saken og øiemedet med indkaldelsen, domstolen, retsstedet og møtetiden, henvise til ansvaret for uteblivelse og gi en kort forklaring om reglerne for vidnegodtgjørelse.»

I dei seinare åra har det vorte svært vanleg at domstolane nyttar høvet dei har til å påleggje partane, det vil i praksis seie prosessfullmektigane, å innkalle dei vitna som denne parten vil føre. Denne innkallinga kan skje ved at prosessfullmektigen avtaler eit frammøtetidspunkt med vitnet, eller ved at vitnet får seg forkynt ei vitnestemning som retten har underteikna. Det er berre etter formell vitnestemning at vitnet har plikt til å møte, og om nødvendig kan hentast med tvang. Den praktiske gjennomføringa av slike innkallingar og stemningar er noko ulik frå domstol til domstol.

Den Norske Advokatforening tok i brev 12 februar 1993 til Justisdepartementet opp ein del uavklarte spørsmål knytt til innkalling av vitne. Det heitte i brevet at:

«Det permanente lovutvalget for sivilprosess kan se at det ligger en besparelse i en slik ordning, idet domstolen ved å overlate innkallingen til prosessfullmektigene i praksis tvinger disse til å samarbeide om en fremdriftsplan for saken under hovedforhandlingen. Hvis domstolens funksjonærer skal foreta innkallingen, vil disse funksjonærene i praksis få oppgaven med å sette opp en form for fremdriftsplan. Et slikt arbeid forutsetter at prosessfullmektigene må kontaktes pr. telefon, noe som iblant kan være arbeidskrevende dersom advokatene er vanskelige å treffe. I andre tilfelle hender det at vitnene uten nærmere overveielse blir innkalt til tidspunktet for hovedforhandlingens begynnelse, noe som nødvendigvis må medføre venting og derved være til ulempe for de som berøres.

Av hensyn til vitnene, er det permanente lovutvalget for sivilprosess enig i at prosessfullmektigene bør ha ansvaret for å lage en fremdriftsplan for hovedforhandlingen med dato og klokkeslett for de tidspunkter som vitnene skal innkalles til. Det er også prosessfullmektigene som har best forutsetninger for å vite hva vitnene skal uttale seg om. Da opplysning om dette skal gis i vitnestevningen, vil det være hensiktsmessig at prosessfullmektigene tar seg av dette også.

Det permanente lovutvalget for sivilprosess er derfor ikke uenig i at man går over til en ordning hvor prosessfullmektigene i praksis fyller ut vitnestevningene. Det er ikke stort mer besværlig å gjøre dette enn å gi de opplysninger som man ellers måtte gi til domstolen for at domstolens funksjonærer skal gjøre det samme arbeidet. ...

Det som gjenstår, er imidlertid spørsmålet om hvordan forkynnelse av disse vitnestevningene skal foregå etter at prosessfullmektigene har fylt dem ut.

Ordningen med postforkynnelse ble innført for å rasjonalisere arbeidet med forkynnelser. En forkynnelse ved stevnevitne kan ta adskillig tid og fremstår som unødvendig dersom Postverket kan gjøre det samme arbeidet på en mer rasjonell og rimelig måte. En forkynnelse med stevnevitne forutsetter at en offentlig tjenestemann, som oftest en lensmannsbetjent, må oppsøke det sted hvor den person som dokumentet skal forkynnes for, arbeider, bor eller oppholder seg. Ofte må det gjøres flere forsøk før det lykkes å få dokumentet forkynt.

Etter den ordningen som i praksis er etablert etter at postforkynnelse ble generelt innført, har det vært vanlig at vitnene er blitt innkalt ved postforkynnelse. Hvis man nå skal gå tilbake til forkynnelse ved stevnevitne som en slags hovedregel, innebærer dette et tilbakeskritt. For det første innfører man på ny en kostbar og tungvint ordning som man i utgangspunktet ønsket å komme bort fra. ...

Dertil kommer hensynet til vitnene, som vil kunne oppleve det som ubehagelig å få en lensmannsbetjent - undertiden i uniform - på døren.»

Justisdepartementet ba i brev 17 september 1993 lagmannsrettane, by- og heradsrettane og Den norske Dommerforening om å kommentere innspelet frå Den Norske Advokatforening. Dommerforeningen og eit fleirtal av domstolane som uttalte seg, ga uttrykk for at prosessfullmektigane normalt burde syte for innkalling av vitne og at forkynning burde skje ved postforkynning. Det var meir delte meiningar om kven som skulle ha det praktiske ansvaret for postforkynninga og oppfølginga.

I høyringsbrevet 6 mars 1996 gjorde departementet framlegg om endring av reglane om postforkynning og vitnestemning. I høyringsbrevet heitte det at:

«Det synes hensiktsmessig at retten som hovedregel overlater til advokatene å sørge for innkalling av vitnene og for utfylling av vitnestevninger for de vitner som skal innkalles ved forkynning. Vitnestevningene bør imidlertid fortsatt underskrives av retten. Retten må ta stilling til vitneplikten både materielt og geografisk før det kan være aktuelt å innkalle et vitne ved forkynning av vitnestevning. På den annen side synes det lite rasjonelt at advokater som skal sørge for forkynning av vitnestevninger, skal være nødt til å gå veien om stevnevitneforkynning. Det synes ubetenkelig å gi advokatene adgang til selv å forkynne postalt i disse tilfellene.»

Departementet gjorde i samsvar med dette framlegg om endringar i tvistemålslova § 200 og domstollova § 163 a. Framlegget omfatta som utgangspunkt berre prosessfullmektigar som er advokatar, men det vart framleis opna for at retten òg i andre høve kan påleggje partar og deira prosessfullmektig å innkalle dei vitner som parten vil føre.

Alle høyringsinstansane som uttaler som om framlegget, stiller seg positive til at advokatar syter for å innkalle vitne som parten vil føre, om nødvendig utarbeide vitnestemning og kunne postforkynne denne. Desse høyringsinstansane er Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byfogdembete, Trondheim byrett, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Finansieringsselskapenes Forening, Fåberg lensmannskontor, Næringslivets Hovedorganisasjon og Statens Innkrevingssentral.Av desse uttaler Borgarting lagmannsrett, Trondheim byfogdembete og Dommerforeningen at endringa er i samsvar med etablert praksis. Hålogaland lagmannsrett uttaler at talet på vitnestemningar venteleg vil minske og at partane i større grad vil nytte frivillig innkalling av sine vitner.

Agder lagmannsrett uttaler at advokatane òg bør kunne underteikne vitnestemningar:

«...det innebærer unødvendig ekstraarbeid å sende dem til retten for underskrift. Retten må foreta kontroll under saksforberedelsen forut for innkallingen, og det må være ubetenkelig at vedkommende advokat innkaller oppgitte vitner som retten ikke har noe å bemerke til.»

Trondheim byrett stiller spørsmål ved om det er tenleg å òg ha ein regel for partar og prosessfullmektigar som ikkje er advokatar:

«Det er spørsmål om ikke retten bør besørge forkynnelser av disse vitnestevningene. Dersom regelen beholdes, kan det reises spørsmål om det i domstolloven § 163 a) også bør gis adgang til postforkynnelse for de parter eller prosessfullmektiger som gis pålegg om forkynnelse i medhold av tvistemålsloven § 200, første ledd, tredje punktum.»

Departementet meiner at framlegget i høyringsbrevet bør gjennomførast. At advokatar vert pålagde å syte for frivillig innkalling av dei vitne som parten vil føre, og om nødvendig syte for utfylling og forkynning av vitnestemningar, vil kunne gjere saksførebuinga meir effektiv og avlaste domstolane. Departementet merkar seg òg at nokolunde tilsvarande ordningar allereie er vanlege ved fleire domstolar. Advokaten sin rett og plikt til å stemne vitne etter framlegget, gjeld berre dei vitna som han eller ho sjølv har tilbode under saksførebuinga, jf tvistemålslova § 188, utan at vitnet er avskore av retten. Når det vert slik, ser departementet ikkje nokon fare i at stemninga gjev vitnet ei straffesanksjonert plikt (jf domstollova § 205).

Departementet viser elles til forslaget til endringar i tvistemålslova § 200 og domstollova § 163 a om merknader til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.6 Vitna si plikt til å opplyse om bustad

Straffeprosesslova § 130 vart ved lov 7 april 1995 nr 15 endra slik at vitna under vitneavhøyr ved sidan av namn, fødselsdato og stilling kan velje å opplyse om arbeidsstad i staden for bustadadresse. Om bakgrunnen for endringa og for at ei tilsvarande endring bør vurderast i tvistemålslova heiter det i Innst O nr 34 (1994-95), på s 8, at:

« Komiteen syner til framlegget om at vitne i straffesaker kan oppgje tenestestad, fram for adresse til bustad, av omsyn til å verne vitne mot truslar og sjikane frå tiltalte. Samstundes skal dommaren likevel kunne påleggje eit vitne å oppgje bustadadressa skriftleg til retten dersom det ikkje er praktisk å oppgje arbeidsstad. Komiteen er samd i at ordninga skal gjelde både offentlege tenestemenn og andre vitne, og stør framlegget til endringar.

Komiteen meiner argumentasjonen for endringa òg kan ha relevans i einskilde sivile saker, og ber departementet kome attende til Stortinget med framlegg om tilsvarande endring for sivile saker.»

I høyringsbrevet 6 mars 1996 gjorde departementet framlegg om endring av tvistemålslova § 215 i samsvar med endringa i straffeprosesslova ved lov 7 april 1995 nr 15 om komitémerknaden i Innst O nr 34. Departementet ga uttrykk for at behovet for å kunne la vere å opplyse om bustadadresse nok er vesentleg mindre i sivile saker enn i straffesaker, men at det unntaksvis kan vere eit stort behov òg i slike saker. Samstundes ga departementet uttrykk for at det burde vere samsvar mellom tvistemålslova og straffeprosesslova på dette punktet.

Høyringsinstansane stiller seg gjennomgåande positive til framlegget. Følgjande høyringsinstansar stør framlegget: Barne- og familiedepartementet, Borgarting lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo byrett, Statens Innkrevingssentral, Trondheim byfogdembete, Den norske Dommerforening, Finansieringsselskapenes Forening og Husbanken.Barne- og familiedepartementet og Husbanken opplyser at det er eit reelt behov for å verne t d tilsette som må vitne i sivile saker, mot trugsmål. Ingen av høyringsinstansane går i mot framlegget .

Fåberg lensmannskontor uttaler at det uansett er lett å få tak i opplysningar om bustad om ein skulle ønske dette, og at endringa såleis ikkje vil gje særleg vern for dei vitna det gjeld. Oslo byrett stiller spørsmål ved korleis underhandsopplysning om bustad skal nedskrivast og lagrast utan at den vert offentlege eller tilgjengeleg for partar.

Departementet meiner at tvistemålslova bør innehalde ein tilsvarande regel om vitna si plikt til å opplyse om bustadadresse, som straffeprosesslova. I visse saker, t d ulike tvangssaker der dei som har førebudd saka for forvaltningsorganet gjerne må gje vitneprov, kan behovet for vern vere like stort som i straffesaker. Regelen vil gjere det vanskelegare å få greie på kvar vitnet bur, samstundes som rettens behov for å få tak i vitnet ved eit seinare høve er ivareteke ved at arbeidsstad vert opplyst. Departementet kan ikkje sjå at det skulle vere nødvendig å skrive ned eventuelle opplysningar om bustad som etter pålegg vert gjeve underhanda andre stadar enn i retten sine eigne notat. Slike noteringar vil ikkje vere tilgjengeleg for ålmenta eller partar.

Departementet viser elles til framlegget til endring av tvistemålslova § 215 og merknader til framlegget i pkt 11 nedanfor.

3.7 Opning for at visse saker mot stat og kommune kan bringast inn for forliksrådet

Som ein hovudregel må søksmål innleiast ved at motparten vert innkalla til mekling i forliksrådet. Dette vert gjort ved innlevering av forliksklage. Frå denne hovudregelen er det fleire unntak. Somme unntak går ut på at visse saker aldri kan bringast inn for forliksrådet, jf i første rekkje tvistemålslova § 273. Andre unntak går ut på at saksøkjaren kan velje å bringe saka direkte inn for herads- og byrett, jf i første rekkje tvistemålslova § 274. Etter tvistemålslova § 273 nr 3 kan ein saksøkjar ikkje bringe sak mot stat eller kommune inn for forliksrådet:

«Mekling i forliksrådet foretas ikke ... i saker mot staten eller en kommune, mot offentlige eller kommunale myndigheter eller institusjoner, eller mot tjenestemenn om offentlige tjenestehandlinger eller erstatning for sådanne;».

Forbrukarrådet har teke initiativ til at § 273 vert endra slik at òg saker mot kommunar skal kunne bringast inn for forliksrådet. Ein resolusjon med slikt innhald vart vedteke på Forbrukarrådets landsmøte 1993. I merknadene til resolusjonen, jf protokoll frå Forbrukarrådets landsmøte 1993 s 39-40 heiter det at:

«Tvistemålsloven § 273 bestemmer at mekling i forliksrådet bl.a. ikke skal finne sted når motparten er en kommune. Begrunnelsen for denne regelen er at kommunen - og de andre offentlige organer som er nevnt i paragrafen - ikke vil være interessert i å inngå forlik, og at det derfor er unødvendig med forliksmekling. Det er imidlertid grunn til å spørre seg om denne begrunnelsen holder stikk. Etter vårt skjønn er det ingenting som tyder på at kommuner generelt sett er uinteressert i å inngå forlik. Om den er det, vil vel først og fremst bero på om forbrukeren har en god eller dårlig sak. Bestemmelsen er etter vårt skjønn ikke godt nok fundert, og den bør derfor oppheves.»

Departementet tok i høyringsbrevet 6 mars 1996 opp spørsmålet og heldt der fram at den opprinnelege grunngjevinga om at det offentlege sjeldan vil vere innstilt på forlik, i dag neppe kan grunngje eit generelt unntak for forliksmekling. Departementet opna i høyringsbrevet for at krav mot stat og kommune som utelukkande er av privatrettsleg art, bør kunne bringast inn for forliksrådet. På den andre sida var departementet skeptisk til å opne for forliksmekling i tvistar om utøving av offentlege styresmakt då det ofte vil vere uklart i kva grad partane har rådvelde over slike saker. Departementet stilte òg spørsmål ved om forliksmekling i slike saker burde vere frivillig eller tvungen, men vurderte det førebels slik at den private part bør kunne velje, og dermed ikkje risikere å innleie søksmål for feil instans. Om avgrensinga til privatrettsleg høve heitte det i høyringsbrevet at:

Avgrensningen til tvister av utelukkende privatrettslig art kan volde tvil i det enkelte tilfellet, men i grensetilfeller vil en feiltakelse på dette punkt ha begrenset betydning. Kriteriet «forhold av utelukkende privatrettslig art» er for øvrig brukt i tvistemålsloven § 435 annet ledd i kapittel 30 om saker om offentlige tjenestehand linger. De særlige prosess reglene i kapittel 30 gjelder ikke for saker om «forhold av utelukkende privatrettslig art.»»

Dei fleste høyringsinstansane som uttaler seg om spørsmålet, er positive til at det vert opna for forliksmekling i visse saker mot stat og kommune. Av høyringsinstansane går såleis Forsvarsdepartementet, Borgarting lagmannsrett, Trondheim byrett, Statens Innkrevingssentral, Regjeringsadvokaten, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Kommunenes Sentralforbund, Forbrukarrådetog Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene inn for at det vert høve til å bringe visse saker mot stat og kommune inn for forliksrådet. Av desse er det berre Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene som går inn for at mekling i forliksrådet skal vere obligatorisk.

Forsvarsdepartementet uttaler at:

«Flere av de søksmål som anlegges mot staten finner sin minnelige løsning før hovedforhandling. En anledning til å bringe en sak inn for forliksrådet, vil kunne bidra til at saker løses i minnelighet ...»

Mange av desse høyringsinstansane er likevel kritiske til at «utelukkende privatrettslig art» skal vere avgrensingskriteriet. Forbrukarrådetgjev såleis uttrykk for at det ville vere uheldig om søksmål om offentleg tenesteyting skulle falle utanfor:

«Staten og kommunene står i dag som eiere av en rekke kommunale bedrifter, som både må drive forretningsmessig og som har forvaltningsmessige plikter. Det er grunn til å tro at mange saker i forhold til stat og kommune vil ha karakter av myndighetsutøvelse samtidig som de er av privatrettslig art, og vil med det måtte falle utenfor, jfr. betegnelsen «utelukkende» privatrettslig art. Etter Forbrukerrådets mening vil det være uheldig om partene i disse tilfellene er avskåret fra forliksrådsbehandling. Særlig gjelder dette dersom tvisten i hovedsak er av privatrettslig karakter. For partene vil behandling i forliksrådet kunne føre til at partene kan rydde opp i eventuelle misforståelser og kanskje komme til en løsning der og da.

Forbrukerrådet er på denne bakgrunn av den oppfatning at utgangspunktet bør være at alle saker mot kommune og stat bør kunne bringes inn for forliksrådet til mekling, så sant de er egnet for det. Det er klart at saker der kommunen ikke kan anses for å ha fri rådighet ikke vil egne seg for forliksrådsbehandling. Videre vil det kunne oppstå problemer for kommunen å inngå konkrete løsninger, dersom dette vil fravike likebehandlingsprinsippet på vedkommende område. Det er imidlertid grunn til å tro at det likevel vil eksistere en rekke saker der slike hensyn ikke vil gjøre seg gjeldende.»

Den norske Dommerforening peikar på at søksmål «mot offentlige tjenestemenn om offentlige tjenestehandlinger eller erstatning for sådanne» neppe kan vere av privatrettslig art.

Regjeringsadvokaten er òg skeptisk til at «utelukkende privatrettslig art» skal vere kriteriet for handsaming i forliksrådet og uttaler:

«En slik grense bli svært uskarp og vil kunne omfatte en rekke saker som ikke bør behandles av forliksrådet eller hvor saken vil kunne bli forsinket av at saken starter i forliksrådet. Jeg tenker her på avskjedssaker, oppsigelsessaker, erstatningssaker med utspring i offentlig tjeneste m.v. For en rekke av disse sakenes vedkommende har det liten hensikt med forliksrådsbehandling, og sakene vil kunne bli unødig forsinket. En mulig begrensing kunne være saker om formuesverdier som ikke går under tvml. § 435, eventuelt «som ikke går inn under § 435 første ledd»».

Trondheim byrett opplyser at det ofte er vanskeleg å få til noko forlik der stat og kommune er part, fordi det ikkje møter nokon som har kompetanse til å inngå forlik på kommunens eller staten vegner. Denne høyringsinstansen opplyser at det frå tid til annan ikkje vert protokollert noko rettsforlik, men ein avtale mellom partane under føresetnad av etterfølgjande godkjenning frå t d formannskap eller kommunestyre og ønsker såleis ei avklaring om det er høve til å inngå forlik på vilkår.

Oslo byrettog Trondheim byfogdembete går korkje inn for eller mot at det vert opna for forliksmekling. Trondheim byfogdembete har lite tru på at det er nokon sjanse for forlik. Oslo byrett uttaler at mekling i tilfelle bør vere valfri. Begge desse høyringsinstansane peikar dessutan på at utrykket «privatrettslig art» gjev ei uklar avgrensing.

Hålogaland lagmannsrett, Fåberg lensmannskontorog Norges Kemner- og kommunekassererforbund går i mot at det vert opna for forliksmekling . Fåberg lensmannskontor gjev uttrykk for at sjansen til å få avgjort saker mot stat og kommune i forliksrådet er liten, og fryktar at fleire utan særleg grunn går til søksmål mot stat og kommune dersom terskelen vert senka . Hålogaland lagmannsrett kan ikkje sjå at det er noko behov for endring og uttaler:

«Det er imidlertid lite aktuelt å reise søksmål mot det offentlige før kravet har vært fremsatt for vedkommende forvaltningsorgan og undergitt en forsvarlig behandling der. Mulighetene for å oppnå en minnelig løsning på dette trinn må forutsettes å være undersøkt før saksanlegget, og under disse omstendigheter må utsiktene til å oppnå noe ytterligere innefor rammen av den summariske behandling i forliksrådet fremstå som svært små. Det etableres derfor bare et unødvendig hinder på veien mot en endelig avgjørelse.»

Denne høyringsinstansen uttaler vidare at talet på saker som utelukkande er av privatrettslig art venteleg vil vere lite:

«Vi går ut fra at Forbrukerrådet, som tok initiativ til den aktuelle endringen, i første rekke hadde i tankene saker hvor den private part kan sies å være forbrukerposisjon i forhold til det offentlige. Typiske eksempler kan være tvister om offentlige tjenester og serviceytelser av forskjellig art. I slike saker er imidlertid innslaget av offentlig forvaltningsvirksomhet såvidt sentralt at de ikke kan sies å være utelukkende av privatrettslig art.»

Norges Kemner- og kommunekassererforbund peikar på dei praktiske vanskane som kan verte følgen av ei endring. Denne høyringsinstansen framhevar såleis at det vil vere vanskeleg å definere kva krav som utelukkande er av privatrettsleg art og at organiseringa innan kommunene med omsyn til fullmakter gjer det vanskeleg å opptre i forliksrådet.

Departementet gjer framlegg om at òg visse saker mot stat og kommune kan bringast inn for forliksrådet, men at dette skal vere frivillig for saksøkjaren. Departementet kan ikkje sjå nokon gode grunnar for at søksmål mot det offentlege skal stå i ei særstilling når det gjeld spørsmål av privatretteleg karakter. Praktiske problem knytta til forliksmekling, t d at den som møter ikkje har kompetanse til å inngå forlik, kjem heller ikkje i noko anna stilling enn ved søksmål mot andre juridiske personar. At det vert «lettare» å gå til sak mot stat og kommune får berre nokon realitet om forliksrådet avseier dom til gunst for klagaren. Departementet kan ikkje sjå nokon særlege grunnar for at stat eller kommune bør vernast mot dette. Med omsyn til den saklege avgrensinga finn departementet det tenleg å endre tvistemålslova § 273 nr 3 slik at mekling i forliksrådet berre er utelukka i dei saker som skal handsamast etter dei særlege reglane i kapittel 30. Det vil då være vilkåra i tvistemålslova § 435 som er avgjerande for om mekling i forliksrådet skal vere utelukka eller ikkje. Første og andre ledd i denne føresegna lyd:

«Bestemmelsene i dette kapittel gjelder for søksmål om

1. lovmessigheten av avgjørelser truffet under utøving av offentlig tjeneste,

2. forpliktelser i den offentlige tjeneste eller erstatningskrav i anledning av rettsstridig forhold i tjenesten.

Bestemmelsene får ikke anvendelse på forhold av utelukkende privatrettslig art.»

Som fleire av høyringsinstansane har peika på, vil det i visse høve vere tvil om kva som ligg i utrykket «utelukkende privatrettlig art». For ein del saksfelt kjem ikkje spørsmålet på spissen av di at det i andre lovføresegner er fastsett at mekling i forliksrådet ikkje kan gjennomførast. Dette vil mellom anna gjelde for avskils- og oppseiingssaker, jf arbeidsmiljølova § 61 A og tenestemannslova § 19 nr 6. Det er venteleg ulike offentlege tenesteytingar som då vil kunne valde mest tvil. Slike saker ligg gjerne i skjæringspunktet mellom utøving av offentleg styring og privatrettslege disposisjonar. Det kan såleis tenkjast at ein privatrettsleg avtale har sin bakgrunn i at eit offentleg organ har plikt til å syte for tilgang på t d barnehageplassar, vatn eller straum. Usemje mellom det offentlege organet og forbrukaren om kor mykje vatn eller straum som er brukt vil kunne vere utelukkande av privatrettsleg art. Ein forbrukar som krev tilbakebetaling pga feilmåling vil såleis kunne kalle inn til mekling i forliksrådet. Derimot vil det vere meir usikkert om tvist om t d erstatningsansvar for feil og plikt til levering/yting utelukkande er av privatrettsleg art. Det må nok gjerast ei konkret vurdring, men departementet finn det mest tenleg at dette vert overlate til praksis.

Samstundes gjer departementet framlegg om at tvistemålslova § 274 vert gjeve eit tillegg om at mekling i forliksrådet ikkje er nødvendig i saker mot staten og kommunar m fl som fell utanfor kapittel 30 i tvistemålslova. Den som vil gå til sak mot det offentlege, risikerer såleis ikkje å få saka avvist frå herads- og byretten av di det ikkje er mekla.

Departementet viser elles til forslaget til endringar i tvistemålslova §§ 273 og 274 og merknadene til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.8 Innkalling til mekling i forliksrådet sjølv om den som er klaga inn, har godteke klagaren sin påstand

Etter den «tilsvarsordninga» som vart innførd ved lov 27 juni 1986 nr 48 innkallar ikkje forliksrådet til mekling dersom den som er klaga inn, godtek klagaren sin påstand eller unnlet å gje inn tilsvar. Forliksrådet avseier i tilfelle fråværsdom eller dom i samsvar med godtakinga, utan at det kjem til kostnader knytt til frammøte i forliksrådet. Før denne lovendringa vart partane derimot innkalla til mekling sjølv om det ikkje var nokon reell tvist mellom dei. Bakgrunnen for endringa var såleis å forenkle inkassosakene og halde kostnadene nede så vel for kreditor som for debitor, jf Ot prp nr 47(1985-86) s 51.

Ein ulempe ved tilsvarsordninga er likevel at eit verdifullt høve for partane til å møtest, og f eks nedfelle ei nedbetalingsordning i eit rettsforlik, forsvann. Nedbetalingsordningar som skuldnaren sjølv har vore med på å utarbeide og som er tilpassa denne sin betalingsevne, vert truleg oppfylt frivillig i større utstrekning enn ein dom som byggjer på klagaren sin opphavlege påstand. Somme forliksråd har likevel kalla inn til mekling dersom den som er klaga inn, har bede om det. Ein slik praksis er vanskeleg å sameine med tvistemålslova, særleg § 277 fjerde og femte leddet og § 288 andre leddet, men har i praksis ofte vorte godteke av kreditorane og inkassobransjen. Det har òg hendt at den som er klaga inn, kryssar av for at han ikkje godtek klagerens påstand av di han ikkje ser seg i stand til å betale. Klagaren brukar då tid og pengar til å bu seg til ein tvist som ikkje eksisterer.

I høyringsbrevet 6 mars 1996 tok departementet såleis opp spørsmålet om tilsvarsordninga burde endrast slik at forliksrådet skal innkalle til mekling etter krav frå ein av partane, sjølv om det ikkje er nokon reell usemje mellom dei. I høyringsbrevet heitte det at det kunne vere ei verdifull utbygging av forliksrådsfunksjonen om partane fekk høve til å krevje innkalling til mekling sjølv om det gjennom klagen og tilsvaret er klarlagt at det ikkje er nokon reell tvist mellom dei. Det vart halde fram at mekling kan påføre motparten bry og kostnader, men at dette kan dempast noko ved å utvide høvet til å møte ved fullmektig i desse sakene. Dersom det er den som er klaga inn, som krev mekling, kan såleis klagaren møte med ein fullmektig som nemnt i tvistemålslova § 279. Dette er gjerne personar som har eit pragmatisk og profesjonelt forhold til kor langt skuldnaren bør tillatast å betale i avdrag o l. Dersom det er klagaren som krev mekling, noko som venteleg vil vere sjeldan, risikerer den som er klaga inn uansett ikkje noko meir enn at det vert avsagt fråværsdom om han ikkje møter. Den som er klaga inn, er etter forskrift 23 juli 1993 nr 768 om maksimalsatsar for utmåling av sakskostander i forliksrådet verna mot eit høgare ansvar for klagarens frammøtekostnader enn ein fjerdepart av rettsgebyret (pr 1 januar 1999 svarar dette til omlag 140 kroner).

Fleirtalet av høyringsinstansane som uttaler seg om spørsmålet, er positive til endringar i tråd med det departementet la opp til i høyringsnotatet. Statens Innkrevingssentral, Forbrukarrådet, Trondheim byrett, Den Norske Advokatforening, Finansieringsselskapenes Forening, Asker lensmannskontor, Fåberg lensmannskontorog Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene stør såleis forslaget. Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner uttaler at det med ein slik regel truleg vil vere:

«... større mulighet for å få forlik i saken istedet for dom. SFFH er av den oppfatning at en slik ordning vil være til fordel for begge parter, også omkostningsmessig.»

Forbrukarrådet uttaler at:

«Kreditor eller hans fullmektig vil under mekling kunne få en bedre forståelse av debitors situasjon og med det være mer åpen i forhold til å inngå nedbetalingsavtale ... samtidig som debitors oppfyllelse av gjelden vil kunne bli bedre.»

Den Norske Advokatforening uttaler at det er upraktisk at klagaren skulle ha noko interesse i å krevje mekling om den som er innklaga godtek klagarens påstand i tilsvaret, men hadde elles ingen merknader til framlegget.

Hålogaland lagmannsrett, Den norske Bankforeningog Norske Inkassobyråers Forening går i mot framlegget. Norske Inkassobyråers Forening har under tvil kome til at det vil vere mest tenleg for begge partar at dom kan avseiast utan innkalling til mekling der den som er innklaga har godteke kravet i tilsvaret. Den norske Bankforeninger òg skeptisk og uttaler:

«Bankforeningen ser at en slik ordning muligens kan være en fordel for debitor, men for kreditor, og da særlig for bankene som kreditorer, hvor nedbetalingsordninger og forliksordninger regelmessig har vært forsøkt i lange tider før saken kommer til Forliksrådet, vil den foreslåtte ordning medføre ulemper. Dette går på flere forhold. Bl a får man en betydelig senere saksgang ved å innføre et nytt ledd, og administrasjon av ordningen vil medføre unødig bruk av ressurser. I normaltilfellene vil bankene finne frem til nedbetalingsordninger som har en sjanse til å fungere, selv om ikke slike ordninger nedfelles i et rettsforlik som kan tvangsfullbyrdes. Misligholder debitor til tross for en omforenet nedbetalingsordning etter dom i forliksrådet, får man falle tilbake på det opprinnelige tvangsgrunnlag, dvs. uteblivelsesdommen.»

Hålogaland lagmannsrett er samd i at det kan vere nyttig å etablere kontakt mellom partane med sikte på å få i stand ei betalingsordning, men gjev uttrykk for at dette òg gjeld for dei sakene som ikkje vert handsama av forliksrådet. Den nødvendige kontakt kan etter alt å dømme etablerast på innkrevjingsstadiet. Denne høyringsinstansen gjev òg uttrykk for at framlegget berre er ei nyansering av eit frå før komplisert regelverk og at reglane av omsyn til brukarane ikkje bør endrast ofte og unødig.

Departementet gjer framlegg om at det kan kallast inn til mekling sjølv om den som er innklaga, har godteke klagaren sin påstand i tilsvaret. Dette er langt ryddigare enn at det skal vere nødvendig for den som er klaga inn, å skape tvil om vedgåinga av kravet for å oppnå mekling, med dei tilleggskostnader til førebuing det fører med seg for motparten. Det vil venteleg ikkje verte vanleg at ein innklaga som godtek klagaren sin påstand, ønsker mekling, men om eit slikt ønske er til, kan forliksrådet vere eit verdifullt supplement til den eventuelle kontakten som elles har vore eller kan kome til verte mellom partane. I tilknyting til dei kritiske merknadene frå Den norske Bankforening vil departementet særleg gje uttrykk for at framlegget ikkje har noko å seie for krav som ikkje treng ein dom for å være tvangskraftige, t d gjeldsbrev som inneheld ei vedtaking av at gjelda kan drivast inn utan søksmål, jf tvangsfullføringslova § 7-2. Det vert heller ikkje eit ytterlegare ledd i sakshandsaminga. Anten vert det eit rettsforlik mellom partane som òg er tvangsgrunnlag, eller så avseier forliksrådet dom.

Departementet viser elles til forslaget til endringar i tvistemålslova §§ 277, 278 og 288 og merknadene til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.9 Høvet for advokatar m fl til å møte i forliksrådet

3.9.1 Innleiing

Før lovendringa 11 juni 1993 nr 83 kunne korkje advokatar, personar med inkassoløyve eller tilsette hos advokatar eller hos personar med inkassoløyve, møte i forliksrådet. No kan i utgangspunktet alle myndige personar møte som forliksfullmektig ved meklinga eller som prosessfullmektig under domsforhandlingane. Vilkåret for å kunne nytte ein fullmektig, er at parten sjølv ikkje har personleg møteplikt etter tvistemålslova § 278. Utvidinga av reglane om kven som kan møte som fullmektig i forliksrådet, innebar inga innskrenking i den personlege møteplikta. I rundskriv frå Justisdepartementet G-116/93 s 8 heiter det:

«En part som plikter å møte personlig til mekling, kan som utgangspunkt ikke ta med en hjelper, jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind II, Tano 1990, s 165 der det til tvistemålsloven § 284 heter:

«At meklingen holdes for lukkede dører, er etter dstl. § 129 ikke til hinder for at andre enn partene, f.eks. en slektning eller rådgiver får adgang. Om det skal tillates, må bero på et skjønn fra forliksrådets side i det enkelte tilfellet. Sentralt ved vurderingen må være om parten må antas å ha behov for å ha noen og rådføre seg med for å kunne ivareta sine interesser på en forsvarlig måte. ...»

At den ene parten møter ved advokat eller advokatfullmektig som forliksfullmektig, bør som utgangspunkt tale sterkt for at den andre parten gis adgang til å ha med en hjelper.»

3.9.2 Medhjelparar i forliksrådet

Reglane om bruk av medhjelparar i forliksrådet har i praksis vist seg å vere mangelfulle. I høyringsbrevet 6 mars 1996 tok departementet opp spørsmålet om å endre tvistemålslova i samsvar med den praksis som dei fleste forliksråda har følgt:

«Den indirekte reguleringen gjennom domstolloven § 129 av adgangen for partene til å ha med medhjelper under forliksmeklingen er kunstig og forårsaker ofte misforståelser. Mange av misforståelsene skyldes at det ofte overses at utvidelsen i 1993 av kretsen av personer som kan møte som forliksfullmektig for forliksrådet , ikke gjorde innskrenkinger i utgangspunktet om at en part som er bosatt i forliksrådskommunen, ved meklingen må opptre selv, jf tvistemålsloven §§ 278 og 280. Bestemmelsene må dessuten forstås slik at en part som møter personlig, ikke ved siden av seg kan ha en annen person som forliksfullmektig. Ved domsforhandling i forliksrådet og ved rettergang for andre domstoler er utgangspunktet at en part kan velge mellom å opptre selv, ved prosessfullmektig eller sammen med en prosessfullmektig, jf § 43. Dessuten har den særlige varslingsplikten for en part som ønsker å møte med advokat, medført at det oftere reises spørsmål om partenes adgang til å ha med seg hjelpere under meklingen. Det bør derfor trolig inntas en uttrykkelig bestemmelse om partenes adgang til å møte med medhjelpere under meklingen. Om rettslige medhjelpere ved domsforhandling i forliksrådet gjelder § 51.

Det viktigste spørsmålet ved utformingen av en egen regel om adgangen for partene til å ha med medhjelpere under forliksmeklingen, er om partene skal ha en ubetinget rett til å ha med en medhjelper, eller om forliksrådets samtykke skal være nødvendig. Den første løsningen vil være i samsvar med tvistemålsloven § 51. Den siste løsningen vil være i tråd med den løsning som i dag følger av den indirekte reguleringen gjennom domstolloven § 129.

Utvidelsen av kretsen av personer som kunne møte som fullmektig i forliksrådet ved lov 11 juni 1993 nr 83, var begrunnet i at forliksrådets behandling oftere kunne føre til resultater dersom mer profesjonelle grupper med sterkere tilknytning til partene ble sluppet til som fullmektig ved siden av lensmenn, andre hovedstevnevitner og hjelpestevnevitner. På grunn av innskrenkningene fra 1 august 1993 i lensmennenes adgang til å påta seg betalte fullmektigoppdrag var det dessuten påkrevet med en slik endring. Det var ingen målsetting at parter som møtte personlig, oftere skulle ha med seg en medhjelper, selv om varslingsplikten for den som ønsker å møte ved advokat, ikke sjelden fører til at også den annen part ønsker å møte med advokat.

Det naturlige syns å være å holde fast ved utgangspunktet om at forliksmeklingen skal være en personlig mekling mellom partene uten medhjelpere. For partene vil nok en fullstendig åpen adgang til å ha med seg en person som medhjelper dessuten ikke sjelden kunne medføre kostnader til liten nytte. Videre vil det nok i en del tilfeller kunne være gunstig at forliksrådet har adgang til å forsøke å mekle mellom partene uten medhjelpere selv om partene i utgangspunktet ønsket å ha medhjelpere til stede.

På denne bakgrunn foreslås at det i avsnittet om mekling i forliksrådet i tvistemålslovens kapittel om forliksrådene inntas en ny paragraf om adgangen for partene til å ha med seg medhjelpere under forliksmeklingen, der hovedregelen er at en part trenger forliksrådets tillatelse for å kunne gjør dette ... .

På samme måte som for den som ønsker å bruke advokat som forliksfullmektig, bør det trolig stilles opp en varslingsplikt for den som ønsker å bruke advokat som medhjelper.

Et særlig spørsmål oppstår dersom en part som ikke har personlig møteplikt, ønsker å møte sammen med en medhjelper. I enkelte slike tilfeller har parten erklært at enten møter medhjelperen som forliksfullmektig uten at parten er med, eller så møter begge to. Siden parter som bor utenfor forlikrådskommunen ikke har møteplikt, og det krever forliksrådets tillatelse til å ha med en medhjelper, har en part adgang til å stille forliksrådet og motparten overfor et slikt valg. Den enkleste løsningen er trolig uttrykkelig å tillate at parten som bor utenfor forliksrådskommunen, har med en medhjelper. Ønsker parten å bruke advokat, må det være samme varslingsplikt som ellers. At den ene parten på denne måten møter med en medhjelper, vil være et argument som taler for at også den annen part gis adgang til det.»

Den norske Dommerforening, Trondheim byfogdembeteog Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byenestør forslaget utan ytterlegare merknader. Andre av høyringsinstansane stør òg framlegget, men meiner at innhaldet bør gjerast lettare tilgjengeleg. Dette gjeld mellom anna Forbrukarrådet som ser positivt på nye reglar for medhjelparar. Indre Follo heradsretter samd i forslaget, og meiner «det bør arbeides videre med å gjøre regelen om dette enklere og mer tilgjengelige for brukerne». Andre av høyringsinstansane meiner at forslaget er vanskeleg tilgjengeleg og set fram nye forslag. Statens Innkrevingssentral meiner at prosessfullmektigar bør få vere til stades under heile sakshandsaminga i forliksrådet. Hålogaland lagmannsrett meiner tida er inne for å opne heilt for at advokatar skal få rett til å møte i forliksrådet, jamvel under meklinga. Det same vert uttrykt av Lensmannen i Fåberg. Den Norske Advokatforeningmeiner at den personlege møteplikta bør opphevast og at ein bør få høve til å møte med advokat under meklinga. Landsorganisasjonen i Norgegår mot forslaget og meiner at det bør vere fritt høve til å ha med ein medhjelpar under meklinga.

Departementet meiner for det første at det ikkje er tilrådeleg å gå vekk frå hovudregelen om personleg møteplikt i forliksrådet. Unntak frå den personlege møteplikta gjeld der ein part bur utanfor den kommunen der forliksrådet har møte, eller i tilfelle der ein part har gyldig forfall. Departementet meiner at det i einskilde høve kan vere ønskeleg for forliksrådet først å prøve å mekle mellom partane personleg før til dømes advokatane slepp til under domsforhandlinga. Departementet vil difor gjere framlegg om at høve til å ha med ein medhjelpar eller å la seg representere av ein forliksfullmektig, i utgangspunktet berre skal gjelde der partane ikkje har personleg møteplikt. Departementet viser i den samanheng til at ein part alltid kan la seg representere av ein fullmektig eller ha med ein medhjelpar under domsforhandlingane, jf § 288 a. Men når motparten møter med medhjelpar eller forliksfullmektig eller lar seg representere av ein forliksfullmektig under meklinga, tilseier rettferdsomsyn at parten sjølv kan møte med ein medhjelpar, og departementet gjer framlegg om det. Samstundes vert det òg laga ei opning for at forliksrådet i andre høve kan avgjere at ein part kan møte med ein medhjelpar dersom forliksrådet godkjenner dette. Slik godkjenning kan til dømes bli gjeven der parten treng nokon å støtte seg til under meklinga eller i andre høve der styrkeforholdet mellom partane er ulikt. Bruk av medhjelparar i slike høve kan gjere at partane sine syn vert betre opplyst, og såleis verke til at forliksrådet sine dommar vert materielt riktige.

Departementet viser elles til forslaget til endring i tvistemålslova § 279 og merknadene til forslaget i pkt 11 nedanfor. Framlegget er omforma noko i høve til framlegget i høyringsbrevet.

3.9.3 Varsling når ein av partane møter med advokat

Høyringsbrevet 6 mars 1996 uttrykte følgjande om ein part sin stilling når motparten møter med advokat:

«Tvistemålsloven § 279 annet ledd må antakelig forstås slik at en part som har adgang til å møte ved fullmektig, har rett til å bruke advokat som forliksfullmektig uten å ha varslet om det dersom den annen part allerede har varslet om at denne ønsker å bruke advokat som fullmektig. Hensynet til partenes følelse av en rimelig balanse dem imellom tilsier en slik tolkning. ... [D]et må videre kunne utledes at forliksrådet kan gi en part tillatelse til å ha med seg en advokat som medhjelper uten at forliksrådet eller motparten er varslet på forhånd, dersom motparten har varslet om at det fra dennes side vil møte en advokat som forliksfullmektig.

Disse spørsmålene volder ikke sjelden tvil i praksis og bør derfor avklares i loven. Med tanke på både spørsmålet om når en part kan møte ved advokat, og spørsmålet om når en part kan ha med seg en advokat som medhjelper, bør det av loven fremgå at en part (A) har rett til å møte med advokat uten forhåndsvarsel i følgende fire noe forskjellige tilfeller:

• Den annen part (B) har varslet om at denne vil bruke advokat som forliksfullmektig, og parten (A) har rett til å møte ved fullmektig. Vedkommende (A) må da i tilfelle selv ha rett til å bruke advokat som forliksfullmektig.

• Den annen part (B) har varslet om at denne vil bruke advokat som medhjelper, og parten (A) har rett til å møte ved fullmektig. Vedkommende (A) må da i tilfelle ha rett til å bruke advokat som forliksfullmektig.

• Den annen part (B) har varslet om at denne vil bruke advokat som medhjelper, mens parten (A) har plikt til å møte personlig. Vedkommende (A) må da kunne møte med en advokat (eller en annen som oppfyller vilkårene for å være forliksfullmektig) som medhjelper.

• Den annen part (B) har varslet om at denne vil bruke advokat som forliksfullmektig, mens parten (A) selv har plikt til å møte personlig. Vedkommende (A) må da kunne møte med en advokat (eller en annen som oppfyller vilkårene for å være forliksfullmektig) som medhjelper.»

Ingen av høyringsinstansane har særlege merknader til framlegget om varslingsplikt ved bruk av advokat som forliksfullmektig eller medhjelpar.

Departementet gjer etter dette framlegg om at ein part ikkje treng å varsle forliksrådet og motparten om at denne vil møte med advokat eller ein annen forliksfullmektig i høve der motparten allereie har varsla om at denne ønsker å bruke advokat. Framlegget er i samsvar med framlegget i høyringsbrevet 6 mars 1996. Departementet viser elles til framlegget til endring i tvistemålslova § 279 og § 288 a og merknadene til desse framlegga i pkt 11 nedanfor.

3.10 Utvida høve til hovudforhandling i munnlege saksførebuande møte

Saksførebuinga i ei sivil sak kan gå føre seg skriftleg, dvs ved utveksling av prosesskriv, eller munnleg. Munnleg saksførebuing ved herads- og byrettane går føre seg ved at begge partar vert kalla inn til eit saksførebuande møte. I dette møte vert rammene for den framtidige hovudforhandlinga trekte opp, partane presenterer såleis sine kravsgrunnar og prov og ein vil på grunnlag av dette kunne tidfeste hovudforhandlinga, setje av nok tid og kunne syte for at saka vert så godt opplyst til hovudforhandlinga at den vil kunne gjennomførast utan unødige forseinkingar.

Tvistemålslova § 305 regulerer høvet til å avseie dom allereie etter eit slikt saksførebuande møte. Dette kan anten grunne seg på at partane vert samde, jf § 305 første leddet, eller at ein i visse høve går direkte over til hovudforhandling i det saksførebuande møtet, jf § 305 andre leddet. Som regel vil dette berre vere aktuelt der saka viser seg å være så godt opplyst at det framstår som unødvendig å halde eigen hovudforhandling seinare. Allereie når partane har gjort greie for sine kravsgrunnar og prov kan det for dommaren framstå som klart korleis saka bør løysast, eller at saka allereie er så godt opplyst som mogeleg på dei punkta som vil vere avgjerande. Det kan t d vere at søksmålet eller påstanden om frifinning viser seg å være heilt ugrunna, til belastning så vel for motparten som for rettsapparatet.

Tvistemålslova § 305 andre leddet lyd etter endring 18 desember 1987 nr 97 slik:

«Dersom begge parter begjærer det og dommeren finner det ubetenkelig, kan hovedforhandling foregå i samme møte, enten uten bevisførsel eller med en bevisførsel som foregår med det samme. Det samme kan retten beslutte selv om en av partene motsetter seg det, når dommeren finner fremgangsmåten ubetenkelig, og partene er gjort oppmerksom på muligheten i innkallingen.»

Det er i alle høve eit vilkår at domaren finn det «ubetenkelig» å gå over til hovudforhandling i det saksførebuande møtet. Dagens reglar om direkte overgang til hovudforhandling føreset likevel at i alle fall ein av partane sluttar seg til ein slik framgangsmåte. Når begge partar motset seg ein slik framgangsmåte, er det såleis ikkje høve til direkte overgang, uansett kor opplagt saka måtte være.

I Ot prp nr 49 (1986-87), som låg til grunn for lovendringa i 1987, gjorde departementet framlegg om at siste punktum i andre leddet skulle lyde slik:

«Selv om ingen av partene begjærer det, kan det samme besluttes dersom partene i innkallingen er gjort oppmerksom på muligheten.»

Komiteen var ikkje samd i dette og uttalte i Innst O nr 21 (1987-88) på s 5:

« Komiteen er ... i tvil om det er hensiktsmessig å lovfeste en adgang for retten til å bestemme di rekte overgang til hovedforhandling når begge parter motsetter seg dette.

Komiteen antar at det som regel vil være betenkelig å beslutte direkte overgang til hovedforhandling når ingen av partene ønsker dette. Det vil neppe ofte være tilfelle at begge parter ønsker å trenere saken unødig. Komiteen ser derfor ikke noe st ort behov for en slik regel ...»

Departementet tok i høyringsbrevet 6 mars 1996 til orde for at framlegget frå 1987 burde takast opp på ny. Departementet la vekt på at det er vanskeleg å få tilslutning til direkte overgang til hovudforhandling utan at vedkomande part føler seg trygg på eit resultat i sin favør. Dette vil kunne gjere seg gjeldande sjølv om parten ønsker ei raskare og rimelegare handsaming. Retten vil vanskeleg kunne gje uttrykk for sitt syn før dommen vert avsagd, og advokatane til partane vil gjerne òg måtte ta sine atterhald når dei gjev råd til sin klient. Departementet ville såleis ikkje sjå vekk i frå at ei endring av § 305 vil kunne gje domstolane eit tenleg verkemiddel til av eige tiltak kunne påskunde handsaminga av enkle saker. Ved å halde munnleg saksførebuande møte i saker som kan tenkjast å falle inn under denne kategorien, vil domstolen få klarlagt om saka er slik at det er «ubetenkelig» å halde hovudforhandling straks. I høyringsbrevet heitte det om dette:

«Etter partenes redegjørelser for sine anførsler og bevistilbud kan det bli klart for retten hvilket resultat saken vil få eller hvilke tvistepunkter eller bevistilbud som kan eller vil bli avgjørende. I noen tilfeller vil det f eks kunne bli klart for dommeren at en part, om dennes anførsler om faktiske forhold enn fullt ut legges til grunn, vil tape saken. Et annet eksempel kan være at dommeren klart ser at bare bestemte tvistepunkter er avgjørende for saksutfallet, og at bevisene som tilbys og som kan få betydning for disse tvistepunkter, er for hånden. Til en viss grad forekommer også åpenbart grunnløse søksmål eller åpenbart grunnløse frifinnelsespåstander, til belastning for såvel motparten som domstolen, uten at domstolen har noen egnet mulighet til å avvikle slike saker raskt av eget tiltak.»

Høyringsinstansane har ulike syn på dette spørsmålet. Trondheim byrett, Den norske Dommerforening, Regjeringsadvokaten, Trondheim byfogdembeteog Statens Innkrevingssentral stør framlegget. Dommerforeningen gjev uttrykk for at ei slik endring vil setje domstolane i stand til å påskunde ei sak når dette er forsvarleg. Trondheim byfogdembete tek òg til orde for at dommarane bør kunne gje tilkjenne sitt førebelse syn på saka. Trondheim byrett uttaler at det allereie i dag er eit alternativ å innkalle til hovudforhandling samstundes som det saksførebuande møtet, men at det vil være meir tilfredsstillande å få ein slik uttrykkeleg regel som departementet har foreslått. Dette vil avklare tvil med omsyn til kva fullmakter dommaren har der denne finn dette tenleg og forsvarleg.

Hålogaland lagmannsrett, Oslo byrett, Den Norske Advokatforening, Finansieringsselskapenes Foreningog Forbrukarrådet går i mot framlegget. Oslo byrett og Hålogaland lagmannsrett uttaler at det ikkje er tilstrekkeleg grunn til å gå bort i frå den ordninga som Stortinget vedtok i 1987. Hålogaland lagmannsrett uttaler at det i praksis venteleg vil være svært sjeldan at det er «ubetenkelig» å gå direkte over til hovudforhandling mot begge partane sin vilje. Denne høyringsinstansen peikar dessutan på at sakshandsaminga ikkje berre må vere forsvarleg, men òg opplevast slik av partane. Om den tapande part sitt med det inntrykk at saka ikkje vart forsvarleg handsama, kan vedkomande lettare kome til å anke dommen. Den Norske Advokatforening tek til orde for at regelen snarare bør endrast attende til slik den var før 1987, dvs slik at begge partar må samtykke for at direkte overføring til hovudforhandling skal kunne skje. Denne høyringsinstansen uttaler vidare at:

«For prosessfullmektigene - og til dels også for partene - vil det ligge en vesentlig ulempe i at man ved innkalling til muntlig saksforberedelse alltid vil måtte være forberedt på muligheten av det angjeldende rettsmøtet vil kunne utvikle seg til en full hovedforhandling. Det innebærer at saken i praksis må forberedes fullt ut, såvel mht. bevis som mht. rettsstoff. En slik forberedelse vil i enkelte tilfeller kunne gå utover viljen til å forlike saken, bl.a. som følge av de kostnadene som vil medgå.

Særlig tatt i betraktning at såkalt «rettsmegling» er en aktuell tanke i tiden, synes det på sin plass å anføre at det vil kunne være lette for partene å møte med et mer «åpent sinn» med tanke på rettsmegling og forlik, hvis de ikke samtidig må være forberedt på å gjennomføre en full hovedforhandling».

Forbrukarrådet og Finansieringsselskapenes Forening uttaler òg at advokatar kan kome til å legge ned mykje arbeid før eit førebuande møte for å vere på den sikre sida, noko som kan gjere rettshjelpa uforholdsmessig dyr.

Når det gjeld vilkåret om varsling i innkallinga om at saka kan verte overførd til hovudforhandling, gjev Den Norske Advokatforening uttrykk for at dette i seg sjølv ikkje bør tilleggjast noka vekt, då dette berre vil verte ei standardformulering, som i praksis vil stå i alle innkallingar til saksførebuande møter. Forbrukarrådet uttaler at fleire av dei negative sidene ved framlegget kanskje vil kunne avhjelpast dersom slikt varsel berre vert gjeve i unntakstilfelle der «det må antas å kunne bli aktuelt».

Departementet meiner at framlegget bør følgjast opp. Sjølv om det neppe vil vere aktuelt i eit stort tal med saker vil utvida høve til å gå direkte over til hovudforhandling kunne gje domstolane eit veleigna verkemiddel for å korte ned sakshandsamingstida. Prosessreglane bør ikkje leggje til rette for ein rettergang som er for vidløftig i høve til den einskilde saka sin karakter.

Prinsippet om at ein part skal få høve til å leggje fram saka si i ei hovudforhandling vil gjelde òg ved direkte overføring. Retten vil i det heile måtte leggje vekt på kva partane meiner om spørsmålet når den tek stilling til om overføring er «ubetenkelig».

Departementet merkar seg at domstolane som har gjeve høyringsfråsegn, har ulike oppfatningar. I kva grad dommarane engasjerer seg i sjølve saksførebuinga, kan variere frå dommar til dommar. Departementet ser det som viktig at domstolane vert gjevne tenlege reiskapar til å unngå unødig tidsbruk og unødig kostnadskrevjande prosessar. Utviding av høvet til direkte overgang til hovudforhandling vil etter departementets vurdering vere eit slikt tiltak. Departementet tykkjer nokre av høyringsinstansane overdriv otta for at advokatane vil leggje ned vesentleg meir arbeid før eit slikt møte. Hovudføremålet med det munnlege saksførebuande møtet vil framleis vere å leggje rammene for saka, ikkje å få avslutta den. Departementet har heller ingen grunn til å tru at domstolane vil nytte overgang til hovudforhandling i andre saker enn der tilhøva ligg til rette for ei slik handsaming.

Departementet kan ikkje sjå at endringa vil gjere det vanskelegare å kome fram til eit forlik. Å få partane til å inngå forlik vil kunne vere prioritert på alle stadia i ei sak, heilt fram til saka vert teken opp til doms ved sluttførd hovudforhandling. Ved såkalla rettsmekling, som etter forskrift 13 desember 1996 er ei forsøksordning ved åtte domstolar, vert det mekla utanfor rettsmøte. I eit slikt møte er det ikkje aktuelt å avseie dom, og rettsmeklaren kan som hovudregel heller ikkje dømme i saka seinare om meklinga ikkje fører fram, jf forskrifta § 7.

Når det gjeld spørsmålet om varsling, er departementet samd med dei høyringsinstansane som gjev uttrykk for at automatisk varsling har lite føre seg. I kor stor del av dei munnlege saksførebuingsmøta det kan verte aktuelt med direkte overføring til hovudforhandling, vil likevel ha samanheng med kor ofte dette vert brukt i staden for skriftleg saksførebuing ved vedkomande domstol. Det bør ikkje visast til overføringsadgangen i innkallinga om ikkje dette for dommaren framstår som ei løysing som lett vil kunne verte aktuell. Departementet ser det ikkje som nødvendig å presisere dette i sjølve lovteksten. Men departementet føreset at dommaren tek omsyn til ein part som med rimeleg grunn set seg imot direkte overføring.

Departementet viser elles til framlegget til endring av tvistemålslova § 305 og merknadene til dette i pkt 11 nedanfor.

3.11 Utviding av området for obligatorisk forenkla rettergang

Reglane om forenkla rettergang gjeld i gjeldssaker der tvistegjenstandens verdi ikkje er større enn 20 000 kroner. Dette gjeld sjølv om partane ikkje har avtalt at forenkla rettergang skal gjelde, jf tvistemålslova § 322 fjerde leddet som vart vedteken ved lov 24 august 1990 nr 54 og lyder:

«Gjeldssaker der tvistegjenstandens verdi ikke overstiger 20 000 kroner behandles ved forenklet rettergang selv om partene ikke har avtalt det. § 1 tredje ledd annet punktum og §§ 9 til 16 gjelder tilsvarende. Kravet behandles likevel ved alminnelig rettergang dersom det etter regler i kapittel 5 eller 6 skal behandles i samme sak som krav som skal behandles ved alminnelig rettergang».

I høyringsbrev 6 mars 1996 gjorde departementet framlegg om at «gjeldssaker» skulle endrast til «saker om formuesverdier» og at den forelda tilvisinga til § 1 skulle sløyfast. Bakgrunnen for at det ved lovendringa i 1990 vart vedteke at ordninga berre skulle gjelde for gjeldssaker, var at det i andre saker om formuesverdiar kunne vere vanskeleg å fastslå kva som er søksmålssummen. På dette tidspunktet inngjekk dessutan uttrykket «gjeldssaker» ved fastlegginga av forliksråda sin kompetanse til å avseie dom. Uttrykket gjeldssaker har tradisjonelt vorte forstått slik at alle skyldnader til å einsidig betale pengar vart omfatte. Av tvistemålslova § 1 tredje ledd gjekk det likevel fram at krav om skadebot utanfor kontrakt ikkje skulle reknast som gjeldssak. Etter at tvistemålslova § 1 tredje leddet vart oppheva ved lov 11 juni 1993 nr 83, viser såleis § 322 til ei oppheva lovføresegn. Uttrykket «gjeldssaker» i § 322 må etter alt å døme likevel tolkast slik at krav om skadebot utanfor kontrakt ikkje er omfatta.

Ei presisering av lovteksten med omsyn til kva «gjeldssaker» skal omfatte, bør i alle fall gjerast. I høyringsbrevet gjekk departementet lenger og uttalte:

«Det kan imidlertid spørres om ikke kriteriet «gjeldssaker» heller bør erstattes av kriteriet «saker om formuesverdier». Det siste kriteriet benyttes også i § 1 i fastleggelsen av forliksrådets domskompetanse og i §§ 356 og 357 i reglene om ankesum. Kriteriet «gjeldssaker» brukes i dag bare i § 322 fjerde ledd. En slik endring vil derfor innebære en forenkling av tvistemålslovens begrepsapparat. Problemet med at det i andre saker om formuesverdier enn gjeldssaker kan være vanskelig å fastslå tvistegjenstandens verdi, er ikke stort. Dersom det er tvil om tvistegjenstandens verdi er over eller under 20 000 kroner, kan dommeren unngå problemet ved å unnlate å benytte noen av de forenklinger som etter § 322 a er tillatt i de saker der reglene om forenklet rettergang gjelder.»

Høyringsinstansane er gjennomgåande positive til framlegget . Den Norske Advokatforeninghar ingen merknader til «den beskjedne endringen». Hålogaland lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byrett, Den norske Dommerforening, Finansieringsselskapenes Foreningog Forbrukerrådet stør framlegget. Hålogaland lagmannsrett er samd i at «gjeldssaker» bør sløyfast som vilkår, sjølv om dette fører til ei utviding av området for forenkla rettergang. Oslo byrett legg vekt på at med den valfridom som retten har med omsyn til kva forenklingar som skal gjerast er det «ubetenkelig» å utvide området for forenkla rettergang. Dommerforeningen er òg samd i framlegget, men gjev uttrykk for at det dreier seg om ei radikal utviding av området for forenkla rettergang, utan at dette synes nærare vurdert. Forbrukarrådet uttaler:

«Som utgangspunkt er det positivt at flest mulig av de enkle og mindre sakene skal behandles ved forenklet rettergang. Dette pga. at dette må antas å utgjøre en praktisk og prosessøkonomisk fordel for alle parter:»

Departementet meiner at framlegget bør følgjast opp og viser til grunngjevinga i høyringsbrevet, som er referert ovanfor. Elles vert det vist til framlegget om endring av tvistemålslova § 322 og merknadene til dette i pkt 11 nedanfor.

3.12 Sakshandsaminga ved fremming av anker under ankesummen

3.12.1 Innleiing

Når ein anke gjeld ein formuesverdi under 20 000 kroner, kan anke til lagmannsretten ikkje handsamast utan at førstelagmannen først gjev sitt samtykke til dette, jf tvistemålslova § 356. Etter tvml § 359 andre leddet skal søknad om samtykke, saman med anken, gjevast inn til den domstolen som har avsagt dommen det vert anka over. Anken vert på dette stadiet ikkje forkynt for motparten, og denne vert heller ikkje beden om å kome med tilsvar, men skal få høve til å uttale seg før eit eventuelt samtykke vert gjeve. Søknaden og dokumenta i saka vert deretter sendt til lagmannsretten som avgjer om samtykke skal gjevast eller ikkje. Det er då førstelagmannen, eller den av lagmennene som førstelagmannen etter domstollova § 11 har delegert kompetansen til, som avgjer søknaden. Først etter at eit samtykke er gjeve, vert anken forkynt for motparten og denne vert beden om gje inn tilsvar.

Dersom den parten som ankar, anten meiner at saka ikkje utelukkande gjeld formuesverdiar, eller at verdien på ankegjenstanden er høgare enn 20 000 kroner, lyt anken handsamast på vanleg måte, dvs med tre dommarar, som lyt avgjere om det ligg føre ankerett. Gjer det ikkje det, er det førstelagmannen (eller ein annan lagmann, jf ovanfor) som skal treffe avgjerd om ankesamtykke.

Agder lagmannsrett tok i brev 25 mars 1993 og 20 desember 1993 til orde for ulike endringar i reglane om handsaming av søknader om ankesamtykke. Framlegga bygde på drøftingar og vedtak på to nasjonale lagmannsmøter.

3.12.2 Handsaming av søknader om ankesamtykke

Agder lagmannsrett gjorde i brevet 25 mars 1993 framlegg om at kompetansedelinga mellom lagmannsretten og lagmannen med omsyn til avgjerd av om ankesamtykke skal gjevast, bør opphevast. I brevet heitte det:

«Ankesamtykkeordningen er ihvertfall for lagmannsrettene på flere måter mindre hensiktsmessig. Dette har sammenheng [med] at lovens ordning innebærer en kompetansedeling mellom lagmannen og lagmannsretten. Søknaden om samtykke bør avgjøres av tre av lagmannsrettens dommere idet dette spørsmål har nær sammenheng med om anken skal avvises på grunn av ankegjenstandens verdi. Det vises til at avvisning ikke kan foretas av en dommer alene etter tvistemålslovens § 166. For de tilfeller der samtykke blir gitt, er det unødvendig tungvint at saken skal sendes tilbake til underinstansen til fortsatt forberedelse med forkynnelse av ankesamtykket og rettsmiddelerklæringen og fastsettelse av tilsvarsfrist. En bedre ordning ville ha vært at motparten innga tilsvar samtidig med uttalelse om samtykkespørsmålet.

...

Ikke sjelden er situasjonen at den ankende part prinsipalt gjør gjeldende at ankesumsgrensen er oppfylt og subsidiært søker om ankesamtykke. Slike tilfeller er blitt særlig aktuelle etter at unntaket fra ankesumskravet for fast eiendom i tvistemålslovens § 256 annet punktum ble opphevet i 1986. Denne endringen har medført at partene ikke sjelden tvistes om ankegjenstandens verdi i saker som gjelder fast eiendom og at lagmannsretten må ta stilling til en påstand fra motparten om avvisning av anken eller begjæringen om overskjønn på dette grunnlag. Loven gir ingen anvisning på hvordan saken skal behandles når det er uenighet om ankegjenstandens verdi og det subsidiært søkes om ankesamtykke. I praksis forkynnes ankeerklæringen straks for motparten som om det ikke forelå en begjæring om ankesamtykke. Lagmannsretten kan videre stille ankesamtykkesøknaden i bero inntil det er avgjort om kravet til ankesum er oppfylt, jfr. Rt. 1990 s. 352. Ved Agder lagmannsrett går man frem på den måten at tre lagdommere treffer beslutning om ankesumsgrensen er oppfylt. Hvis beslutningen går ut på at så ikke er tilfelle, går saken til førstelagmannen som avgjør om anken likevel skal fremmes. Kommer lagmannen til at samtykke ikke skal gis, går saken tilbake til de tre lagdommere som avsier kjennelse om avvisning av saken.

Spørsmålet om ankesumsgrensen er oppfylt og om ankesamtykke skal gis kan oppstå også under anke- eller overskjønnsforhandlingen. Det kan være at verken partene eller retten har tenkt på spørsmålet tidligere og at dette først oppstår når partene og retten er på stedet. Situasjonen kan videre være at saksforberedende dommer har funnet at ankesumsgrensen er oppfylt og besluttet å fremme saken, mens den dømmende rett, som etter tvistemålslovens § 94 er ubundet av denne beslutning, er kommet til at dette ikke er tilfelle. Det kan også tenkes at saksforberedende dommer ikke har tatt stilling til verdispørsmålet og utsatt spørsmålet til hovedforhandlingen. Etter tvistemålslovens § 358 fjerde ledd jfr. § 16 annet ledd skal saken som regel fremmes når hovedforhandlingen er påbegynt, selv om den dømmende rett finner at ankesumsgrensen ikke er oppfylt. Det vil kunne være grunn til unntak fra denne hovedregel, særlig i de tilfeller der det under saksforberedelsen har vært omtvistet om ankegjenstandens verdi når opp i det nødvendige beløp. Hvis den dømmende rett i tilknytning til hovedforhandlingen beslutter å avvise saken på grunn av at ankesumsgrensen ikke anses oppfylt og den ankende part deretter på stedet søker om samtykke etter tvistemålslovens § 356, vil saken først kunne avsluttes etter at lagmannen har tatt stilling til søknaden. Hvis ikke lagmannen selv er medlem av den dømmende rett eller på annen måte er direkte tilgjengelig for den dømmende rett, kan det ta tid før saken endelig er avgjort. Dersom samtykke blir gitt må forhandlingene i et slikt tilfelle gjenopptas. En mulig løsning kan være at lagmannen, i de tilfelle der det under saksforberedelsen er klart at ankesamtykkespørsmålet kan bli reist, på forhånd treffer beslutning om hvorvidt saken skal fremmes dersom den dømmende rett finner at ankegjenstandens verdi ikke fyller ankesumskravet. Også for slike tilfeller som her nevnt, ville det være en fordel om samtykkespørsmålet straks kunne avgjøres av medlemmene av den dømmende rett.

Jeg kan ikke se at den foreslåtte endring skulle innebære betenkeligheter. Til fordel for den någjeldende ordning kan det riktignok anføres at man er sikret en mer ensartet praksis ved at lagmannen avgjør samtykkespørsmålet. Noen ensartet praksis på landsbasis oppnår man imidlertid ikke. Det kan forøvrig vises til at for anker til Høyesterett er det kjæremålsutvalget og ikke justitiarius som avgjør søknadene. Det kan også være grunn til å sammenligne med den foreslåtte ordning fra To-instans-utvalget i NOU 1992: 28 om «siling» av anker til lagmannsretten i straffesaker og til å påpeke at silingen skal foretas av lagmannsretten med vanlig bemanning. - Til fordel for den någjeldende ordning kan det anføres at motparten ikke behøver å avgi tilsvar før samtykkespørsmålet er avgjort og således kan bli spart for bortkastet arbeid dersom samtykke nektes. Motparten må imidlertid likevel i stor utstrekning gå inn på de spørsmål anken reiser i den uttalelse han avgir om samtykkespørsmålet, og det vil i alminnelighet neppe medføre noe vesentlig merarbeid å utarbeide et fullstendig tilsvar».

Agder lagmannsrett sette deretter fram nokre konkrete endringsframlegg som departementet i høyringsbrevet 6 mars 1996 vurderte som fornuftige. Departementet uttalte i denne samanheng at det ikkje lenger er eit like sterkt praktisk behov for endringa i og med at førstelagmannen etter lovendring 2 juni 1995 nr 26 kan delegere kompetansen til lagmennene, men at samanhengen mellom avvisningsspørsmålet og ankesamtykkespørsmålet likevel taler for slike endringar som Agder lagmannsrett gjorde framlegg om. Departementet tok òg til orde for at eventuelle endringar bør gjelde ved anke til Høgsterett.

Alle høyringsinstansane som uttaler seg er positive til framlegget. Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo byfogdembete, Oslo byrett, Trondheim byrettog Den norske Dommerforening stør såleis framlegget. Trondheim byrett uttaler at eit tilsvar vil gje eit betre grunnlag for å ta stilling til spørsmålet om ankesamtykke, sjølv ankemotparten vil kunne verte påført meir arbeid når vedkomande lyt gje inn tilsvar, ikkje berre ei eventuell fråsegn til ein søknad om samtykke. Denne høyringsinstansen etterlyser òg ein eigen regel om sakskostnader for dei tilfelle at samtykke vert nekta og uttaler:

«Når regelen blir at ankemotparten pålegges å inngi tilsvar når den ankende part er avhengig av samtykke, så bør det kanskje gis en omkostningsregel som uttrykkelig fastsetter at ankemotparten har krav på saksomkostninger dersom samtykke ikke blir gitt».

Den norske Dommerforening uttaler at:

«Vi er enige i at det i rene samtykkesaker er tungvint at ankemotparten ikke får forkynt anken sammen med begjæringen om samtykke, og ikke inngir tilsvar samtidig med uttalelse til samtykkespørsmålet. Vi vil imidlertid peke på at den foreslåtte endringen vil kunne bety økte omkostninger for den som ikke får samtykke - antagelig det vanligste i praksis - fordi han også må dekke utgiftene til utarbeidelse av tilsvar. Dette kan på den annen side ha en preventiv effekt mot ubegrunnede samtykkesøknader.»

Hålogaland lagmannsrett kan ikkje sjå at behovet for ei endring har vorte merkbart mindre etter lovendringa i 1995 og kjem dessutan med visse framlegg til forenkling i §§ 359 og 370, mellom anna at søknad om ankesamtykke skal setjast fram i sjølve ankeerklæringa, ikkje berre saman med denne.

Den Norske Advokatforening har ingen merknader til dei endringane det er gjort framlegg om, men peikar på at tilsvarande endringar kanskje bør innførast ved søknad om direkte anke til Høgsterett etter tvistemålslova § 6 andre leddet.

Departementet meiner at framlegga i høyringsbrevet i hovudsak bør følgjast opp og viser til grunngjevinga i brevet frå Agder lagmannsrett, sjå ovanfor. Departementet går inn for at dei endra sakshandsamingsreglane òg skal gjelde for anker til Høgsterett der verdien på ankegjenstanden gjer ankesamtykke nødvendig. Ved søknader om direkte anke til Høgsterett bør derimot den tidlegare sakshandsamingsregelen haldast oppe. Det vil verke kompliserande om ein søknad om samtykke til direkte anke skulle utløyse plikt til å gje inn tilsvar til Høgsterett. I motsetning til lagmannsretten skal kjæremålsutvalet ved søknad om direkte anke berre ta stilling til dette spørsmålet, ikkje sjølve avvisingsspørsmålet. Om samtykke ikkje vert gjeve, skal anken derimot handsamast av lagmannsretten på vanleg måte. Tvistemålslova § 6 bør såleis endrast slik at den tidlegare regel i § 359 andre leddet vert førd vidare der. Departementet er vidare samd med Hålogaland lagmannsrett i at søknad om ankesamtykke bør setjast fram i sjølve ankeerklæringa og at det då heller ikkje vert nødvendig med ei så omfattande endring av § 370 som det vart gjort framlegg om i høyringsbrevet. Når det gjeld sakskostnader, kan departementet derimot ikkje sjå at det skulle vere behov for ein særregel for det tilfelle ein anke vert avvist pga manglande ankesamtykke i høve til tilfelle der ein anke vert avvist av andre grunnar. Regelen i tvistemålslova § 175 første ledd vil dermed gjelde.

Departementet viser elles til framlegga om endring av tvistemålslova §§ 6, 356, 359 og 370 samt merknader til framlegga i pkt 11 nedanfor.

3.12.3 Ankesumskravet i saker om fast eigedom

Etter lovendring 27 juni 1986 nr 48 er ikkje lenger saker som gjeld fast eigedom unntatt frå den alminnelege verdigrensa for anke. I slike saker kan vil det gjerne vere vanskeleg å vite kva verdi som skal leggjast til grunn. På bakgrunn av brev frå Agder lagmannsrett 20 desember 1993 til departementet vart det i høyringsbrevet 6 mars 1996 difor sett fram ulike framlegg til endringar som vil kunne lette arbeidet for ankedomstolane. Departementet gjorde for det første framlegg om at tvistemålslova § 16 første ledd skulle endrast slik at ei sak som ikkje fyller kravet til ankesum likevel «kan fremmes» der dette ikkje vert klart før etter at ankeforhandlinga har teke til. Slik føresegna lyd i dag «skal saken som regel fremmes». Departementet gjorde vidare framlegg om at dommaren i førsteinstans skal gje rettleiande fråsegn om verdispørsmålet.

Når det gjeld spørsmålet om endring av tvistemålslova § 16 hadde Agder lagmannsrett i sitt brev teke til orde for å oppheve § 16 første ledd. I brevet heitte det:

«Det har vist seg vanskelig å praktisere verdigrensen på en effektiv måte. Det som ofte skjer, er at ankende part argumenterer med at retten må på stedet for å få et riktig inntrykk av tvistegjenstandens verdi. Det er vanskelig å avvise en slik anmodning når verdivurderingen beror på skjønn. Spørsmålet om å avvise anken blir da gjerne utsatt til ankeforhandlingen. Men da bestemmer tvistemålslovens § 16 at saken som hovedregel skal fremmes selv om anken skulle ha vært avvist fordi verdien av tvistegjenstanden viser seg å være for lav.

...

Lagmennene mener [...] at tvistemålsloven § 16 første ledd bør oppheves; utgangspunktet bør være avvisning når kravet til ankesum ikke er oppfylt, og loven bør ikke fastslå det motsatte som hovedregel.»

Grunnen til at departementet i høyringsbrevet gjekk inn for ei mellomløysing i høve til framlegget frå Agder lagmannsrett, var at det kan vere behov for at retten har ein viss fleksibilitet. Dette er særleg viktig der Høgsterett er den dømmande rett, medan kjæremålsutvalet eventuelt må gje ankesamtykket.

Framlegget om rettleiande fråsegn frå dommaren i førsteinstans hadde òg sin bakgrunn i framlegg frå Agder lagmannsrett, som igjen viste til den ordninga som tidlegare gjaldt ved jordskifte. I høyringsbrevet heitte det:

«Tidligere hadde jordskifteloven § 17 en bestemmelse om at jord skifteretten i dommer skulle «seie frå om han meiner tvisten gjeld meir enn 2.000 kr.», som den gangen var kravet til ankesum for anke fra jordskifteretten til lagmannsretten. Ved endringer ved lov 17 juni 1988 nr 59 ble denne regelen erstattet av en regel i § 63 annet ledd om at jordskifterettens formann ved oversendelse av ankesaken til lagmannsretten skulle « seie frå dersom han meiner at kravet til ankesum ikkje er oppfylt » . Denne regelen ble sløyfet ved de omfattende endringene i rettsmiddelreglene i jordskifteloven ved lov 7 juni 1991 nr 25 slik at « [o]gså på dette punkt vert ordninga den same som ved anke til lagmannsrett elles » , jf Ot prp nr 38 (1990-91) side 27 til § 63 avsnitt 3.

En god regel synes å være at underinstansen ved oversendelse av ankesaken til ankeinstansen skal si fra om den mener at kravet til ankesum ikke er oppfylt. Underinstansen vil gjennomgående ha bedre forutsetninger for å gjøre seg opp en mening om verdien enn ankeinstansen. Underinstansen skal dessuten i utgangspunktet advare en ankende part mot anker som ikke oppfyller kravet til ankesum, jf § 369, og vil derfor i enkelte tilfeller allerede ha gjort seg opp en mening om ankegjenstandens verdi.»

Departementet sendte på høyring eit framlegg om innføringa av varslingsplikt i tvistemålslova § 372, som òg gjeld for anker over jordskifte, samt framlegg om ei tilsvarande endring i skjønnsprosesslova § 33 a.

Agder lagmannsrett hadde òg teke til orde for at den ankande part burde påleggjast å sannsynleggjere at kravet til ankesum er oppfylt, og viste til at det etter gjeldande rett skal mykje til før retten kan sjå vekk i frå parten sine pretensjonar på dette punkt. Departementet slutta seg i høyringsbrevet ikkje til dette framlegget og viste til at regelen i tvistemålslova § 15 første leddet vil gje ein naturleg innfallsvinkel for ankedomstolen. Etter denne føresegna skal retten leggje til grunn den verdi som den ankande part opplyser, om ikkje retten finn at denne er feil.

Alle høyringsinstansane som uttaler seg om spørsmåla, stør framlegga om endring av regelen om fremming av sak etter at ankeforhandlinga her teke til og framlegget om varslingsplikt. Desse er Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett. Oslo byrett, Trondheim byrett, Trondheim byfogdembete og Den norske Dommerforening. Til spørsmålet om den ankande part skal måtte sannsynleggjere at kravet til ankesum er oppfylt, er det berre Agder lagmannsrett som uttaler seg. Denne høyringsinstansen uttaler at dei:

«... mener som tilkjennegitt tidligere at ankende part bør kunne pålegges å sannsynliggjøre at kravet til ankesum er oppfylt.

Ankende part fremsetter ofte helt urealistiske angivelser av tvistegjenstandens verdi. Under saksforberedelsen er det vanskelig å sette partenes angivelse til side, jfr. om de nokså strenge betingelsene for dette Rt. 1990 s. 352. Når det kommer til ankeforhandling, fører bestemmelsen i tvistemålsloven § 16 lett til at det blir realitetsbehandling og dom uansett. Og selv om anken avvises da, er tidstap og omkostninger allerede påløpt både for retten og partene. Det er vår oppfatning at slik lovordningen og praksis er nå, er ankesumbegrensningen langt på vei uten praktisk betydning ved anke som gjelder fast eiendom og ved overskjønn.»

Departementet meiner at framlegga om endring av tvistemålslova § 16 samt varslingsplikt for domstolen som er førsteinstans, bør følgjast opp, og viser i den samanheng til grunngjevinga i høyringsbrevet, sjå ovanfor. Departementet gjer ikkje framlegg om at ein part skal måtte sannsynleggjere at kravet til ankesum er oppfylt. Om dokumentasjon vert lagt fram eller ikkje, vil i alle høve kunne vere eit viktig moment når ankedomstolen skal ta stilling til om verdsetjinga er feil. Ankedomstolen står i denne samanheng fritt til å be den ankande part om å kome med tilleggsopplysningar.

Departementet viser elles til framlegga om endring av tvistemålslova §§ 16 og 372, samt skjønnsprosesslova § 33 a og merknader til forslaget i pkt 11 nedanfor.

3.13 Ankeordninga etter tvistemålslova kapittel 33

Departementet gjorde i høyringsbrevet 6 mars 1996 framlegg om å endre ankeordninga etter tvistemålslova kapittel 33. Dette kapittelet gjeld for saker som etter «særskilt lovføresegn» kan reisast mot offentleg styresmakt til overprøving av administrative tvangsinngrep, jf tvistemålslova § 474. Slike lovføresegner finst i:

• lov 28 april 1961 nr 2 om psykisk helsevern (jf utkast til § 7-1 i Ot prp nr 11 (1998-99) til lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern)

• lov 13 desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m v § 9-10

• lov 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester § 7-1 bokstav i jf lov 13 desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m v § 9-10 og

• lov 5 august 1994 nr 55 om vern mot smittsomme sykdommer § 5-9 jf lov 13 desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m v § 9-10.

Etter tvistemålslova § 485 går anker over herads- eller byrettens avgjerder etter tvistemålslova kapittel 33 direkte til Høgsterett. I og med at lagmannsretten er ankeinstans etter sosialtjenestelova § 9-10, er det likevel berre for avgjerder etter psykiatrilovgjevinga at Høgsterett er direkte ankeinstans. I høyringsbrevet gjorde departementet framlegg om at tvistemålslova § 485 skulle endrast slik at lagmannsretten generelt skal vere ankeinstans etter tvistemålslova kapittel 33.

Bakgrunnen for endringa var at Høgsterett i brev til Justisdepartementet 18 juni 1987 tok til orde for at ordninga med direkte anke til Høgsterett etter tvistemålslova kapittel 33 burde avskaffast. Grunngjevinga til Høgsterett var at føring av bevis for denne i stor grad vil skje middelbart, altså ikkje direkte for Høgsterett, noko som tilseier at Høgsterett vil vere varsam med å fråvike førsteinstansen si bevisvurdering. Høgsterett hadde først og fremst barnevernssakene i tankane, sjølv om framlegget var generelt utforma. På bakgrunn av desse synspunkta frå Høgsterett og seinare lovendringar på dei fleste rettsområde der reglane i tvistemålslova kapittel 33 vil gjelde, gjorde departementet såleis framlegg om at ordninga med direkte anke til Høgsterett etter § 485 vert avskaffa.

Alle høyringsinstansane som uttaler seg om spørsmålet stør framlegget. Desse er Sosial- og helsedepartementet, Statens helsetilsyn, Borgarting lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byrett, Regjeringsadvokaten, Den norske Dommerforeningog Den Norske Advokatforening. Statens helsetilsyn uttaler at framlegget truleg vil:

«... styrke rettssikkerheten til de som er utsatt for tvangsinngrep at anke går til lagmannsretten. En slik endring vil også innebære mulighet til overprøving i et ekstra ledd..».

Departementet meiner at framlegget bør følgjast opp og viser til grunngjevinga i høyringsbrevet, jf ovanfor.

Departementet viser elles til forslaget til endring av tvistemålslova § 485 og merknader til dette i pkt 11 nedanfor.