3 Kravet om å vere eigna til å eige eller drive inkassoverksemd

3.1 Gjeldande rett

For å drive inkassoverksemd krevst det at foretaket har inkassoløyve, jf. inkassolova § 5 første og tredje ledd. Ved framandinkasso (verksemd som går ut på å drive inn krav for andre) er det i tillegg eit krav at den eller dei som faktisk leiar verksemda, har personleg inkassoløyve, jf. § 5 første ledd bokstav a, jf. § 5 andre ledd. Den faktiske leiaren vil vanlegvis vere den daglege leiaren i verksemda. For å kunne få personleg inkassoløyve må den faktiske leiaren «anses skikket» til å vere faktisk leiar for eit foretak som driv med framandinkasso, jf. § 5 andre ledd. Lova stiller vidare krav om at den faktiske leiaren godtgjer å ha minst tre års erfaring med inndriving av pengekrav, jf. § 5 andre ledd bokstav a. Endeleg må den faktiske leiaren kunne leggje fram ordinær politiattest og godtgjere at han har heiderleg vandel, jf. inkassolova § 5 andre ledd bokstav b. Det siste kravet gjeld også ved oppkjøpsinkasso, jf. § 5 tredje ledd.

Av Ot.prp. nr. 2 (1987-1988) Om lov om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (Inkassoloven) s. 39 går det fram at ikkje einkvar merknad på politiattesten bør hindre at vedkomande kan ha ansvaret for inkassoverksemd. Løyve bør nektast der lovbrotet gir grunn til tvil om vedkomande er skikka til å leie eit inkassoforetak. Kravet om å vere skikka er presisert i proposisjonen s. 105 andre spalte:

«Det er kun forhold ved søkerens person som kan tas i betraktning ved vurderingen av om inkassobevilling skal tildeles. Andre forhold, f eks behovet for flere bevillingshavere, skal ikke tas i betraktning, (se også pkt 5.4.5.7). Imidlertid må søkeren i tillegg til hovedvilkåret om å være skikket også oppfylle minstevilkårene i første ledd bokstavene a og b. Er disse vilkårene oppfylt, må søkeren normalt anses å være skikket. Det kan imidlertid foreligge forhold av en annen art enn det som er berørt i bokstavene a og b, og i slike tilfeller kan søknader avslås p g a manglende skikkethet. Dette vil f eks kunne være tilfellet dersom søkeren til tross for tilfredsstillende praksis etter bokstav a, er svært ung. Departementet antar at en person under myndighetsalderen vanskelig vil kunne anses skikket.»

Gjeldande inkassolov stiller ikkje krav om at styremedlemmar eller eigarar må vere eigna eller skikka til å drive inkassoverksemd.

Dei siste tiåra har det blitt vanlegare å krevje at leiarane og/eller eigarane må vere eigna til å drive bestemte former for verksemd. Departementet viser i denne samanhengen til lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond § 2-2, lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-7, lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling § 2-1 femte ledd og lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 7-2.

3.2 Forslaget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet frå Kredittilsynet vart følgjande skrive om behovet for å stille krav om å vere eigna til å eige eller drive inkassoverksemd:

«Kredittilsynet har på bakgrunn av enkeltsaker erfart at det kan være behov for å foreta egnethetsvurdering av aktørene i inkassoselskap (eiere/daglig leder/styremedlemmer). To enkeltsaker omtales innledningsvis før behovet for lovendringer nærmere drøftes.

Ved en anledning ble faglig leder sin personlige inkassobevilling tilbakekalt på bakgrunn av at vedkommende ble ilagt konkurskarantene. En annen av bevillingshaverne i foretaket overtok etter dette som faglig leder. Kredittilsynet har i ettertid blitt kjent med at vedkommende som var fratatt sin bevilling i vesentlig grad fortsatte som den reelle lederen av inkassovirksomheten. Senere samme år ble det avdekket irregulære uttak fra foretakets klientkonto. Faglig leders personlige inkassobevilling ble da tilbakekalt.

I et annet tilfelle ble det under stedlig tilsyn hos to inkassoselskaper, som var samlokalisert, avdekket manglende føring av regnskap samt regnskapsmessig underdekning av klientmidler. Faglig leder besluttet under tilsynet å innlevere sin personlige inkassobevilling, slik at inkassovirksomheten i begge selskapene umiddelbart opphørte. Administrerende direktør i disse to selskapene stiftet senere et annet inkassoselskap som ble registrert under Kredittilsynets tilsynsområde. Virksomheten fikk gjennom regnskapsmanipulasjon urettmessig store lån hos finansinstitusjoner.

Begge disse tilfellene ble avdekket i 2002. Forut for dette har det ikke vært ansett som nødvendig å initiere lovendringer på dette området. Det å pålegge samtlige foretak ytterligere en plikt på bakgrunn av få enkelthendelser, kan fremstå som uforholdsmessig. Det er imidlertid av betydning hvilke skadevirkninger enkeltstående tilfeller medfører. Den sistnevnte av de ovenfor omtalte enkeltsaker har medført betydelige skadevirkninger. Dersom slike følger kan avverges ved ny lovgivning, taler det for at regelverket bør endres.

Det er også slik at uheldige enkeltepisoder kan få betydning for tilliten til inkassobransjen generelt. Dersom kreditorer (oppdragsgivere) ikke lenger har tillit til inkassoselskapene, og dersom kredittgivere (for eksempel banker) vegrer seg mot å gi kreditt til inkassoselskapene, kan dette få betydning for hele inkassobransjen. En følge av dette kan bli at kreditorene selv inndriver sine krav, og det er grunn til å anta at inndrivingen da ikke blir utført av de som mest rasjonelt kan stå for inndrivingen. Samfunnsøkonomisk optimal løsning oppnås dermed ikke.

...

Selv om Kredittilsynet mener at det skal gode grunner til for å gi ytterligere pålegg til selskaper underlagt tilsyn, har vi etter en helhetsvurdering kommet til at det er et behov for å foreta en egnethetsvurdering av aktørene i inkassobransjen. Det er lagt vesentlig vekt på hensynet til å forebygge mulige fremtidige skadevirkninger, og på at tilsynsmyndigheten på en bedre måte enn private rettsubjekter kan gjennomføre kontrollen.»

Kredittilsynet har også drøfta kven som skal vurdere om dei sentrale aktørane er eigna:

«I vurderingen av hvorvidt offentlig myndighet eller private rettssubjekter skal foreta egnethetsprøving, er det av stor betydning hvilken kunnskap disse to gruppene har for å foreta en slik prøving. Når offentlig myndighet foretar egnethetsvurdering, kan det avkreves politiattest for å dokumentere hederlig vandel dersom det finnes hjemmel for dette. Tilsvarende adgang har normalt ikke private rettssubjekter, for eksempel banker. Etter Kredittilsynets vurdering er dette forholdet vesentlig i vurderingen av om det i loven skal innføres offentlig egnethetsprøving. Dessuten er det neppe tvilsomt at Kredittilsynet har bedre oversikt over bransjen og antatt best kunnskap om de aktører som driver der, herunder deres bakgrunn dersom de tidligere har overtrådt/stått bak foretak som har overtrådt inkassolov og god inkassoskikk.»

Vidare har Kredittilsynet vurdert kva for aktørar som bør vurderast nærmare for å sjå om dei er eigna til å eige eller drive slik verksemd. Det er også reist spørsmål om alle grupper bør vurderast på same måte:

«Selv om faktisk leder både i fremmed- og oppkjøpsselskapene i dag er underlagt egnethetsvurdering, kan det derfor også være behov for å ha et regelverk som dekker de tilfellene hvor selskap har en annen daglig leder enn vedkommende som er faktisk leder.

Daglig leder og styremedlemmer kan utvilsomt øve en betydelig innflytelse på foretakets virksomhet. Kredittilsynet er derfor av den oppfatning at begge disse gruppene bør underlegges egnethetsvurdering slik at uønskede personer kan nektes å inneha disse rollene. Etter mønster fra verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven bør disse avkreves politiattest.

Når det gjelder inkassoforetakets eiere, er det ikke like åpenbart at disse har den samme muligheten for (uheldig) innflytelse. Eiernes innflytelse skjer i første rekke gjennom styret eller ved at vedkommende deltar i foretakets daglige drift. Dersom det sistnevnte er tilfellet, er det vanlig at eieren innehar posisjonen som daglig leder i selskapet. Det kan imidlertid ikke utelukkes at foretaket eies av flere av de ansatte og at en eier i det daglige kan ha stor innflytelse uten verken å være daglig leder eller styremedlem. Etter Kredittilsynets vurdering er det likevel ikke grunn til å anta at dette vil være tilfellet særlig ofte. Hensynet til proporsjonalitet mellom de plikter som pålegges og det som oppnås taler derfor for at egnethetsvurderingen av eiere ikke trenger å være like omfattende som prøvingen av styremedlemmer og daglig leder. Kravet om politiattest kan sløyfes for denne gruppen slik det er gjort i verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven.»

Kredittilsynet foreslo vidare eit system med melding til Kredittilsynet ved endringar på eigarsida som innebar at melding skulle sendast om ein eigar fekk minst ti prosent av aksjekapitalen eller stemmene. Deretter skulle melding sendast før erverv som gjorde at eigardel eller stemmer nådde opp til eller steig over 20 prosent, 33 prosent eller 50 prosent. Kredittilsynet foreslo vidare at tilsynet skulle ha tre månader til å vurdere om ervervet kunne gjennomførast.

Kredittilsynet hadde også eit alternativt forslag:

«Dersom det også blir vurdert som for inngripende å kreve melding fra samtlige eiere, kan tilsynsmyndigheten gis lovhjemmel til å foreta en slik prøving dersom det er grunn til å tro at foretaket har eiere som fra sin posisjon kan ha negativ innflytelse i selskapet.»

I høyringsnotatet argumenterte Kredittilsynet for at brot på plikta til å ha eigna leiarar og eigarar bør vere sanksjonert:

«Kredittilsynet må ha mulighet til å gi pålegg om retting dersom noen av de nevnte personene ikke anses egnet, og det bør gis en bestemmelse som gir adgang til bevillingsinndragning dersom pålegget ikke etterkommes.

Adgangen til å gi pålegg er regulert i inkassoloven § 30. Ifølge denne bestemmelsen kan Kredittilsynet gi «pålegg om å endre praksis som medfører fare for overtredelse av loven her eller av lov om Kredittilsynet.» Det kan vanskelig sies at det å ha uegnede eiere/styremedlemmer/daglig leder kan sies å være en «praksis». Denne bestemmelsen dekker derfor, etter Kredittilsynets oppfatning, ikke behovet for en lovhjemmel til å gi pålegg om retting i denne sammenhengen.

Videre følger det av kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 7 at Kredittilsynet kan pålegge de institusjoner som det har tilsyn med å «rette på forholdet dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, eller handlet i strid med konsesjonsvilkår». Etter Kredittilsynets vurdering kan foretaket med hjemmel i denne bestemmelsen gis pålegg om retting dersom eierne/styret/ledelsen ikke anses egnet. For å opprettholde inkassolovens system foreslås imidlertid at det gjøres endringer i § 30 som regulerer adgangen til å gi pålegg.»

3.3 Høyringsfråsegnene

Forslaget om å stille krav om å vere eigna til å drive eller eige inkassoverksemd har fått brei støtte under høyringa.

Bedriftsforbundet går mot framlegget. Forbundet grunngir dette med at dei ikkje trur at nytten ved tiltaket overstig byrdene for foretaka.

To av instansane , Næringslivets Hovedorganisasjonog Norske Inkassobyråers Forening uttrykkjer tvil om lovframlegget er eigna til å nå målet, men konkluderer med å støtte framlegget.

Norske Inkassobyråers Forening uttaler:

«NIF er imidlertid positive til lovendringene i den forstand at de kan styrke samfunnets tillit og skape en troverdighet i markedet mht. bransjens seriøsitet og ønsker derfor reglene velkomne.»

Følgjande instansar uttaler seg i favør av å innføre eit slik krav: Barne- og familiedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Forbrukarombodet, Forbrukarrådet, Kredittilsynet, Politidirektoratet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Juss-Buss og Landsorganisasjonen i Norge.

Nærings- og handelsdepartementet meiner det er viktig å hindre konkurransevriding i favør av den useriøse delen av bransjen, og meiner at forslaga er eigna til å styrke tilliten til bransjen. Næringslivets Hovedorganisasjon støttar at det blir stilt kvalifikasjonskrav for personar og foretak som handsamar midlar på vegne av andre, men er i tvil om det er naudsynt å stille så omfattande krav som Kredittilsynet foreslo i høyringsnotatet. Den Norske Advokatforening peikar på at inkassobransjen treng tillit, og at krav om å vere eigna vil kunne førebyggje uheldige situasjonar og avverje skadeverknader. Foreininga peikar også på samanhengen med innføringa av ei ordning med foretaksløyve som ein legitim grunn for å stille krav til aktørane. Finansnæringens Hovedorganisasjon støttar framlegget om innføring av ei obligatorisk vurdering av om dagleg leiar, styremedlemmar og eigarane er eigna. Omsynet til likskap for lova og eit enkelt regelverk tilseier at vurderinga av faktisk leiar og dagleg leiar får same utforming og innhald.

Forbrukarombodet uttaler at det frå eit forbrukarsynspunkt er viktig med gode reglar om inkassoverksemd. Forbrukarombodet blir svært ofte kontakta av forbrukarar som har motteke inkassokrav som dei av ulike årsaker meiner er urettkomne. Etter Forbrukarombodet sitt syn er det viktig at dei sentrale aktørane i inkassoselskapa er eigna til å drive verksemda. Ombodet støttar framlegget. Juss-Buss støttar også framlegget. Juss-Buss grunngir dette med at dei gjennom sitt arbeid har sett at ikkje alle inkassoselskapa er like godt skikka til å drive inkassoverksemd.

Politidirektoratet ønskjer velkommen framlegget om at sentrale aktørar i inkassoforetak skal bli undergitt ei vurdering av om dei er eigna. Direktoratet viser her til kriminalitetsbiletet i den aktuelle bransjen som Oslo politidistrikt har gjort greie for i si fråsegn.

Når det gjeld spørsmålet om kven som skal vurdere om aktørane er eigna, er det stor grad av semje om at Kredittilsynet skal foreta vurderinga. Oslo Politidistrikt drøftar om politiet kunne gjere dette etter modell av systemet i serveringslova, men kjem til at Kredittilsynet er best eigna til dette. Næringslivets Hovedorganisasjon går på si side inn for at finansinstitusjonane ved oppkjøpsinkasso skal gjere denne vurderinga sjølv på kommersiell basis.

Dei høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, er samde om at eignakravet skal gjelde for dagleg leiar og styremedlemmar. Instansane er meir delte i synet på om det også skal gjelde for eigarane. Politidirektoratet peikar på at kontroll av eigarane er viktig i kampen mot kriminalitet knytt til inkassoforetaka. Nærings- og handelsdepartementetog Forbrukarombodet støttar forslaget slik det er. Næringslivets Hovedorganisasjonog Den Norske Advokatforeningønskjer primært at eigarane ikkje skal bli kontrollert. Den Norske Advokatforening tek alternativt til orde for å stille eit generelt krav om å vere eigna overfor eigarane, men utan ei spesifikk rapporterings- eller kontrollplikt. Kredittilsynet vil då kunne reagere ut frå dei opplysingane tilsynet på anna grunnlag måtte ha eller få om eigarane. Norske Inkassobyråers Forening og Finansnæringens Hovedorganisasjon deler langt på veg dette synet, og går inn for ein kontroll av eigarar berre når det er grunn til det.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Juss-Buss understrekar behovet for ei presisering av innhaldet i vurderinga av om aktørane er eigna. Finansnæringens Hovedorganisasjon viser mellom anna til finansieringsvirksomhetsloven § 2-3, og peikar særleg på at ein ved vurderinga bør ta omsyn til konkursar og konkurskarantene.

Følgjande høyringsinstansar støttar framlegget om sanksjonar ved brot på plikta til å ha eigna leiarar og eigarar: Forbrukarombodet, Politidirektoratet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Juss-Buss og Norske Inkassobyråers Forening.

3.4 Departementet sitt syn

3.4.1 Bør det stillast krav om at dei sentrale aktørane skal vere eigna?

Inkassobransjen i Noreg er relativt oversiktleg. Ved utgangen av 2004 var det 124 foretak som hadde løyve til å drive inkassoverksemd. Av desse dreiv 114 framandinkasso, medan ti dreiv oppkjøpsinkasso. I 2004 mottok tilsynet ti søknader om løyve: to for å drive oppkjøpsinkasso, og åtte for å drive framandinkasso. Det totale talet på inkassoforetak har halde seg relativt stabilt dei siste åra.

Det er grunn til å tru at Kredittilsynet jamt over har god oversikt over bransjen, og at dei fleste sentrale aktørane i inkassobransjen er eigna til å drive inkassoverksemd i tråd med lover, reglar og god inkassoskikk. Spørsmålet er derfor om det er naudsynt og føremålstenleg å sikre dette gjennom ytterlegare lovgivingstiltak.

Sjølv om langt dei fleste sentrale aktørane i inkassobransjen er eigna, er det fare for at inkassoordninga kan bli misbrukt. Både Finance Credit-saka og andre saker har vist kva skadeverknader slikt misbruk kan få. I høyringsfråsegna si trekkjer Oslo Politidistrikt fram ei sak som viser at trugslar, vald og underslag i visse tilfelle kan inngå som ein del av inkassoverksemda. Denne typen saker illustrerer at samfunnet ikkje kan basere seg på at einkvar person som ønskjer å eige eller drive eit inkassoforetak, er eigna til det. Å stille krav til dei sentrale aktørane er dessutan godt i samsvar med innføringa av ei ordning med foretaksløyve, jf. endringslova 20. desember 2002 nr. 106. Målet med denne endringa var mellom anna å kanalisere ansvaret til leiinga og eigarane. Framlegget i proposisjonen her vil innebere enda eit steg i retning av kontroll med dei sentrale aktørane i bransjen. Etter departementet sitt syn er det ikkje tilstrekkeleg å stille krav berre til «faktisk leder» som i dag. Også daglege leiarar som ikkje er faktiske leiarar, eigarar og styremedlemmar kan øve vesentleg innverknad på drifta av verksemda. Dette talar for at lovgivinga bør stille krav om at også desse aktørane er eigna.

Justisdepartementet meiner at Kredittilsynet bør ha kompetanse til å avgjere om aktørane er eigna. Dette er naturleg sidan Kredittilsynet er tilsynsorgan på området. Gjennom sitt tilsyn med inkassobransjen og gjennom gjeldande rapporteringsrutinar er Kredittilsynet den offentlege instansen som har den mest inngåande kjennskapen til inkassobransjen. Dette talar med styrke for at Kredittilsynet skal foreta vurderinga av om aktørane er eigna. Etter departementet sitt syn er det ikkje ønskjeleg å overlate denne oppgåva til politiet slik det er gjort i serveringslova. Grunnen til dette er mellom anna at denne vurderinga bør byggje på eit breiare grunnlag enn det politiet har tilgang på via registrerte politiopplysingar.

Departementet gjer på denne bakgrunnen framlegg om endringar i inkassolova § 5 med sikte på å innføre eit krav om at dei sentrale aktørane i inkassoforetaka må vere eigna til å drive verksemda i tråd med lover, forskrifter og god inkassoskikk.

3.4.2 Kva for aktørar skal eignakravet gjelde for?

Når det gjeld spørsmålet om kva for aktørar eignakravet skal gjelde for, har det ikkje kome innvendingar i høyringsrunden mot at kravet skal omfatte dei daglege leiarane og styremedlemmane. Det er den daglege leiaren og styret som leiar foretaket, og som har ansvar for å forvalte foretaket. Departementet meiner derfor det er nærliggande å krevje at desse skal vere eigna.

Spørsmålet om kravet skal omfatte eigarane, er vanskelegare. På den eine sida er det den daglege leiaren og styret som opptrer på vegne av foretaket, noko som tilseier at berre dei bør kunne gjerast ansvarlege for eventuelle regelbrot. Ei skjerping av krava til den daglege leiaren og styremedlemmane kan redusere behovet for å stille krav om at også eigarane skal vere eigna. Aktive eigarar vil dessutan gjerne vere representert i leiinga av foretaket, og vil såleis kunne bli omfatta av eit eignakrav i eigenskap av å vere dagleg leiar eller styremedlem.

På den andre sida viser døma til Kredittilsynet og politiet at ueigna eigarar kan føre foretaka opp i alvorleg uføre. Dess meir dominerande ein eigar er i foretaket, dess meir kan han påverke verksemda. Justisdepartementet viser vidare til at tilsvarande reglar er innført for eigarane i eigedomsmeklingsforetak. Det er vel ikkje mindre grunn til å kontrollere eigarane i inkassoforetak enn i eigedomsmeklingsforetak. I tillegg legg departementet vekt på at Kredittilsynet som faginstans meiner at tiltaket er naudsynt.

Ut frå dette bør det etter departementet sitt syn stillast krav om at også eigarar av inkassoforetak må vere eigna. Eit slikt krav bør likevel ikkje stillast overfor alle eigarar. Det er først og fremst eigarar med monalege eigardelar i foretaket som har høve til å påverke verksemda. Av den grunn blir det foreslått at kravet om å vere eigna berre skal gjelde for eigarar med «betydelig eierandel». Ei tilsvarande avgrensing er gjort i eigedomsmeklingslova § 2-1 femte ledd, og meininga er at uttrykket skal tolkast på same måte i inkassolova som i eigedomsmeklingslova.

Departementet gjer på denne bakgrunn framlegg om at både dagleg leiar, styremedlemmar og eigarar som direkte eller indirekte har ein monaleg eigardel, skal vere eigna, jf. lovframlegget § 5 første og tredje ledd.

3.4.3 Nærmare om plikta til å opplyse om endringar

Eit sentralt spørsmål er i kva grad inkassoforetaka og eventuelt eigarane skal ha plikt til å opplyse om endringar i leiinga og i eigarforholda. Justisdepartementet meiner at plikta til å rapportere om slike endringar ikkje bør gå lenger enn det som er naudsynt for at reglane skal fungere slik dei er tenkt. Departementet har vidare merka seg at fleire av høyringsinstansane har vore kritiske til tungvinte rapporteringsplikter for foretaka og eigarane.

Departementet gjer framlegg om ei opplysingsplikt som er avgrensa til å opplyse om kven som er dagleg leiar, faktisk leiar, styremedlem og eigar med monaleg eigardel i foretaket. Desse opplysingane er få og normalt utan hyppige endringar. Styremedlemmane vil normalt vere dei same i minst to år om gongen, ofte lenger. Dagleg leiar vil også kunne vere den same i ei årrekkje. Ved søknad om inkassoløyve må søknaden innehalde opplysingar om kven som har dei aktuelle posisjonane, slik at Kredittilsynet lett kan identifisere dei som etter lova skal vere eigna til å drive inkassoverksemd. Tilsynet må så vurdere konkret i kva grad det skal gjennomførast ei eignavurdering av dei aktuelle personane.

Etter Justisdepartementet sitt syn kan det vere formålstenleg om eventuelle endringar blir opplyst til Kredittilsynet som ein del av dei halvårlege rapporteringane som er heimla i forskrift 14. mars 2002 nr. 274 om rapporteringsplikt for selskap som driv inkassoverksemd. Fordelen med ei slik løysing er i første rekke at ein slepp å etablere ei ny rapporteringsordning ved sida av dei eksisterande ordningane. Det er berre eventuelle endringar i leiinga og i eigarforholda som skal opplysast i samband med dei halvårlege rapporteringane. Om det ikkje har vore endringar sidan førre rapportering, skal det ikkje skje noko rapportering på dette punktet. Departementet gjer framlegg om å gi Kredittilsynet heimel til å gi nærmare reglar om gjennomføringa av rapporteringa.

Skifte av faktisk leiar skal etter gjeldande rett meldast til Kredittilsynet uavhengig av dei halvårlege rapporteringane, jf. inkassolova § 5 andre ledd bokstav b andre punktum og tredje ledd tredje punktum. Dersom slike meldingar skal inngå som ein del av dei halvårlege rapporteringane, kan det føre til at Kredittilsynet i så fall blir sitjande med mindre oppdatert informasjon enn etter dagens reglar. Dette ville vere uheldig i lys av den rolla og det ansvaret den faktiske leiaren har i eit inkassoforetak. Departementet foreslår derfor å vidareføre dagens praksis når det gjeld plikt til å melde om skifte av faktisk leiar, jf. lovforslaget § 5 femte ledd fjerde punktum. Einaste skilnaden er at det blir presisert i lovteksten at melding om skifte av faktisk leiar skal sendast til Kredittilsynet «før» eit slikt skifte finn stad.

Departementet har valt å ikkje følgje opp framlegget frå Kredittilsynet om meldeplikt og førehandsgodkjenning ved kjøp av eigardelar i fortaka når eigardelen passerer 10 %, 20 %, 33 % og 50 %. Ei ordning med førehandsgodkjenning av kjøp av eigardelar ville innebere ei klar ulempe for kjøparen og seljaren av eigardelen og dessutan eit vesentleg meirarbeid for Kredittilsynet. Etter departementet sitt syn er det heller ikkje naudsynt med ei slik godkjenningsordning for å gjere Kredittilsynet i stand til å vurdere om eigarane er eigna. Endeleg vil departementet peike på at Kredittilsynets framlegg ville innebere at melding om endring i eigarforholda ikkje kunne sendast som ein del av dei eksisterande rapporteringsrutinane. Framlegget frå departementet inneber ei enklare og smidigare ordning. Etter framlegget skal foretaka - som ledd i den halvårlege rapporteringa - melde om eventuelle erverv som gjer at eigardelen til ein eigar når opp til eller passerer dei tersklane som er fastsett i eigedomsmeklingslova § 2-1 femte ledd og eventuelle tilhøyrande forskrifter.

Departementet foreslår etter dette reglar om opplysingsplikt i § 5 femte ledd. Forslaget inneheld også ein heimel for Kredittilsynet til å gi forskrift med nærmare reglar om gjennomføringa av opplysingsplikta. For at melding om endringar i leiinga skal kunne vere ein del av dei halvårlege rapporteringane, er det behov for å endre forskrift 14. mars 2002 nr. 274 om rapporteringsplikt for selskap som driv inkassoverksemd.

3.4.4 Nærmare om vurderinga av å vere eigna

Eit krav om at dei sentrale aktørane skal vere eigna, vil måtte vere skjønsmessig. Av rettstryggleiksomsyn er det behov for å presisere innhaldet i skjønet. Departementet meiner at Kredittilsynet ved skjønsutøvinga primært bør ta omsyn til tidlegare straffbare forhold og misleg framferd på det økonomiske området .Ved vurderinga av om dei sentrale aktørane er «egnet», må det likevel også takast omsyn til eventuelle andre forhold som er relevante ved vurderinga av om ein faktisk leiar er «skikket» etter dagens reglar, til dømes at ein person er svært ung. For faktiske leiarar vil utgangspunktet framleis vere at personar som oppfyller minstevilkåra i lova, normalt må reknast som eigna. Særleg gjeld dette ved framandinkasso, fordi det her er eit krav om tre års praktisk røynsle frå inkassoverksemd i tillegg til kravet om politiattest som også gjeld ved oppkjøpsinkasso.

Kredittilsynet må i kvart einskild tilfelle gjere ei samla vurdering av om ein person er eigna til å eige eller drive eit inkassoforetak i samsvar med lover, forskrifter og god inkassoskikk. Tilsynet må m.a. vurdere om straffbare forhold eller misleg framferd på det økonomiske området gir grunnlag for tvil om vedkomande er eigna til å eige eller drive slik verksemd. Personen må vere eigna til å opptre lovmessig i forhold til skyldnarane og - ved framandinkasso - også i forhold til oppdragsgivarane/kreditorane.

Vurderinga kan falle ulikt ut etter kva for posisjon vedkommande har i foretaket. Dersom ein person er både dagleg leiar og dominerande eigar, vil vurderinga kunne bli noko annleis enn dersom personen berre er dagleg leiar, eller dersom han i tillegg til å vere dagleg leiar berre eig ein liten del av foretaket. Momenta i vurderinga vil rett nok vere dei same, men intensiteten i prøvinga og vektlegginga av momenta kan variere noko etter kor dominerande stilling personen har i foretaket.

Relevante økonomiske forhold kan typisk vere ein konkurskarantene, ein aktuell konkurs eller andre alvorlege økonomiske problem som kan svekke tilliten til at personen er eigna til å drive foretaket i samsvar med lover, forskrifter og god inkassoskikk. Det kan også takast omsyn til den måten vedkomande har drive denne eller andre verksemder på. Dersom personen tidlegare har nytta hardhendte inndrivingsmetodar, eller dersom forretningsdrifta til person har hatt preg av uforsvarleg høg risiko eller anna aktløyse, kan dette vere med i vurderinga av om personen er eigna. Det gjeld sjølv om ein ikkje kan påvise at personen har gjort seg skyldig i konkrete regelbrot eller i straffbare handlingar.

At forholda er relevante, inneber ikkje at dei automatisk skal føre til nekting av løyve. Det at ein fysisk eller juridisk person har gått konkurs, er til dømes ikkje i seg sjølv diskvalifiserande. Men det kan vere eit moment saman med andre moment. Fleire konkursar i ei rekkje kan seie noko om personen sine økonomiske forhold og om evna til å drive økonomisk verksemd, sjølv om det ikkje er avdekka noko straffbart i samband med konkursane.

Når det gjeld eventuelle straffbare forhold, er det grunn til å leggje stor vekt på økonomisk kriminalitet, som til dømes bedrageri, underslag og brot på inkassolova, konkurranselovgivinga, konkurslovgivinga, rekneskapslovgivinga, selskapslovgivinga, skatte- og avgiftslovgivinga og verdipapirlovgivinga. Det må også leggast stor vekt på vald mot person, ikkje minst dersom dette har skjedd i tilknyting til inndrivingsverksemd. Andre typar straffbare forhold enn dei som så langt er nemnde (til dømes brot på vegtrafikklovgivinga), bør normalt tilleggjast lita eller inga vekt. At ei straffbar gjerning er gjort eller pådømd i utlandet, er ikkje til hinder for at Kredittilsynet kan ta omsyn til den.

Som etter gjeldande rett bør det ikkje vere automatikk i at ein merknad på ein politiattest gjer at ein person ikkje er eigna til å drive eller eige inkassoverksemd. Departementet viser her til vurderinga i Ot.prp. nr. 2 (1987-88) Om lov om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (Inkassoloven) s. 38 om kravet til vandel i gjeldande lovgiving. Det blir der uttalt at «ikke enhver lovovertredelse tillegges vekt ved vurdering av søker».

Samstundes treng ikkje eit plettfritt rulleblad vere tilstrekkeleg, sidan dei økonomiske forholda ved ei vurdering om personen er eigna, åleine kan vere nok til at løyvet ikkje bli gitt eller at retting blir kravd. Kredittilsynet må i kvart einskild tilfelle utøve eit forsvarleg skjøn i lys av formålet med vurderinga.

Kredittilsynet kan gjennom si tilsynsverksemd ha skaffa seg informasjon som er relevant ved vurderinga av om ein aktør er eigna. Dersom det er tale om opplysingar som er lagra systematisk eller elektronisk, skal den registrerte ha kjennskap til og rett til innsyn i dei opplysingane som er lagra om han sjølv, jf. lov 14. april 2000 nr. 31 om personopplysninger §§ 18 til 24.

3.4.5 Endring av vurderingstema frå «skikket» til «egnet»

I den gjeldande § 5 i inkassolova er det krav om at den faktiske leiaren skal «anses skikket». I høyringsnotatet frå Kredittilsynet er det gjort framlegg om at dagleg leiar, styremedlemmar og større eigarar skal vere «egnet». Etter Justisdepartementet sitt syn ville det vere uheldig om ei og same lov skulle innehalde eit krav om å vere «egnet» for nokre aktørar, og eit krav om å vere «skikket» for andre. Dette blir ekstra tydeleg for faktisk leiar og dagleg leiar, sidan dette normalt er den same personen. Departementet gjer derfor framlegg om at omgrepet i § 5 andre ledd blir endra frå «skikket» til «egnet», slik at også faktisk leiar må vere «egnet».

Reint språkleg er omgrepa «egnet» og «skikket» synonyme. Begge orda er frå før nytta i lovgivinga. «Skikket» er særleg brukt ved vurdering av heiderleg vandel, ved tilsetjing og ved politiet sine vurderingar av om ein person er skikka, jf. strafferegistreringslova § 7. «Egnet» er særleg brukt i nyare lovgiving innanfor Kredittilsynets ansvarsområde. Til dømes nyttar både eigedomsmeklingslova § 2-1 femte ledd og finansieringsverksemdlova § 2-3 dette omgrepet. Desse lovene set krav til personar i nøkkelposisjonar. Forslaga i proposisjonen her gjer det same, og departementet har derfor valt å nytte omgrepet «egnet» også i inkassolova. På denne måten blir det god samanheng i lovgivinga. Når det gjeld det nærmare innhaldet i vilkåret «egnet», viser departementet til punkt 3.4.4 ovanfor og til særmerknadene til § 5.

I samband med overgangen til eit krav om at faktisk leiar skal vere eigna i staden for skikka, gjer departementet også framlegg om at kravet til heiderleg vandel i § 5 andre ledd blir fjerna. Bakgrunnen for dette er i første rekke at departementet meiner det ikkje er naudsynt å vurdere vandelen i tillegg til å vurdere om vedkomande er eigna. Dei momenta som inngår i ei vandelsvurdering, vil også vere relevante ved vurderinga av om ein person er eigna. Fjerninga av kravet til heiderleg vandel vil derfor ikkje ha nemnande realitetsverknad. Dessutan kan forslaget om avgrensa politiattest (jf. punkt 4.4 nedanfor) gjere det vanskelegare å godtgjere heiderleg vandel på eitkvart område. Også dette kan tale for at kravet blir sløyfa.

3.4.6 Sanksjonar

Departementet er samd med Kredittilsynet og høyringsinstansane i at plikta til å ha eigna leiarar og eigarar bør vere sanksjonert.

Departementet legg til grunn at Kredittilsynet kan nytte seg av dei eksisterande sanksjonsheimlane i §§ 30 og 31. Kredittilsynet kan m.a. leggje ned forbod mot verksemda eller setje ein frist for retting etter § 30 fjerde ledd, og drage inn løyvet etter reglane i § 31. I tillegg følgjer det av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 4 første ledd nr. 7 at Kredittilsynet kan pålegge dei institusjonane som det har tilsyn med, å «rette på forholdet dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, eller handlet i strid med konsesjonsvilkår». Kredittilsynet viser i si høyringsfråsegn til at tilsynet med heimel i denne føresegna kan gi eit inkassoforetak pålegg om retting dersom leiarane eller eigarane i foretaket ikkje er eigna.

For å kunne stille krav om retting direkte til ein ueigna eigar, er det naudsynt å gjere endringar i inkassolova. Departementet gjer derfor framlegg om eit nytt siste punktum i § 30 tredje ledd som gir Kredittilsynet kompetanse til å krevje retting av den som har monalege eigardelar i eit foretak som har løyve til å drive inkassoverksemd.

Dersom ein eigar ikkje er eigna, vil eigaren innan den fristen Kredittilsynet set, måtte overdrage den delen av eigardelane som gjer at han har ein monaleg eigardel. Dersom vedtektene i eit inkassoforetak organisert som eit aksjeselskap krev at eigarar med monalege eigarpostar må vere eigna etter inkassolova § 5, kan det også bli tale om tvangssal av dei aktuelle eigarpostane, sjå aksjelova § 4-18 andre ledd, jf. § 4-17 andre ledd. Tilsvarande reglar er gitt i allmennaksjelova § 4-18, jf. § 4-17 andre ledd. Om eit foretak held fram med å ha ueigna eigarar, kan Kredittilsynet nytte heimlane i §§ 30 og 31 for å leggje ned forbod mot verksemda eller drage inn løyvet. Eigarar som ikkje oppfyller eit pålegg om sal frå Kredittilsynet, risikerer straffansvar etter inkassolova § 32 første ledd bokstav a.

Om det er ein person i leiinga som ikkje er eigna, vil retting normalt måtte skje ved at personen misser posisjonen sin i foretaket. Ein ueigna dagleg leiar vil kunne gå over i ei anna stilling i foretaket, han kan levere inn ei ordinær oppseiing av eige tiltak, eller han kan bli sagt opp eller få avskil. Kva som er naturleg, vil avhengje av dei konkrete omstenda i saka og av allmenne arbeidsrettslege reglar. Eit ueigna styremedlem kan på si side bli avsett. For aksjeselskap og allmennaksjeselskap er det gitt reglar om avsetjing av styremedlemmar i aksjelova og allmennaksjelova § 6-7 andre ledd. For selskap som er omfatta av lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) er spørsmålet regulert i § 2-19 i lova.

Den fristen Kredittilsynet set for å oppfylle vilkåret om eigna leiarar og eigarar, må ha ei tilstrekkeleg lengde. Ved fastsetjinga av fristen må det takast omsyn til dei konkrete omstenda i kvar einskild sak. Fristen kan variere ettersom det er den daglege leiaren, eit styremedlem eller ein eigar som ikkje er eigna. Ein må også ta omsyn til kor alvorleg saka er. Dersom saka er svært alvorleg, må Kredittilsynet kunne setje ein kort frist for å sikre at den ueigna personen er ute av foretaket raskt nok til å sikre eit vern av dei interessene som framlegget her skal vareta.