7 Endring i kravet om fast forretningsstad i Noreg av omsyn til EØS-retten

7.1 Gjeldande rett

For at eit foretak skal kunne få inkassoløyve, må inkassoverksemda drivast frå ein fast forretningsstad i Noreg, jf. inkassolova § 5 første ledd bokstav b og § 5 tredje ledd første punktum. Kravet om fast forretningsstad i Noreg er grunngitt i kontroll- og handhevingsomsyn og i eit ønskje om å unngå lovvalsspørsmål, jf. Ot.prp. nr. 2 (1987-88) s. 39 og 40. Uttrykket «fast forretningssted» inneber at verksemda må ha «en mer permanent tilknytning til et bestemt forretningssted», jf. Ot.prp. nr. 2 (1987-88) s. 104.

Ifølgje inkassolova § 4 fjerde ledd kan verksemd som gjeld oppkjøp og inndriving av forfalne krav, drivast utan inkassoløyve av institusjonar som har rett til å drive finansieringsverksemd etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsverksemdlova). Kva slags institusjonar som kan drive finansieringsverksemd - og dermed også oppkjøp og inndriving av krav utan inkassoløyve - er lista opp i finansieringsverksemdlova § 1-4 første ledd. I denne samanhengen er det særleg institusjonar som nemnt i første ledd nr. 4, som er av interesse:

«Kredittinstitusjoner, herunder filial av slik institusjon etablert her i riket, som har hovedsete, er gitt tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon og er underlagt myndighetstilsyn i annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.»

Føresegna gjennomfører det såkalla andre bankdirektiv (rådsdirektiv 89/646), jf. EØS-avtalen vedlegg IX punkt 16. I samsvar med direktivet skal det vere høve for kredittinstitusjonar som er etablert og har løyve frå styresmaktene i eitt EØS-land, til å yte finansielle tenester innan heile Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Tenesteytinga kan skje direkte frå heimstaten, gjennom etablering av dotterselskap eller gjennom ein lokal filial (norsk avdeling av utanlandsk foretak). I desse tilfella er det såleis ikkje krav om at foretaket må ha fast forretningsstad i Noreg for å drive med oppkjøpsinkasso her i landet. Utanlandske foretak som ikkje er omfatta av finansieringsverksemdlova § 1-4, jf. inkassolova § 4 fjerde ledd, kan derimot berre drive inkassoverksemd i Noreg dersom foretaket tilfredsstiller dei allmenne vilkåra i inkassolova for utøving av slik verksemd, medrekna kravet om fast forretningsstad i Noreg.

7.2 Forslaget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet heiter det:

«EFTAs overvakingsorgan (ESA) har reist spørsmål om kravet til fast forretningsstad i Noreg er i samsvar med EØS-avtalen. Prinsippet om fri rørsle av tenester er knesett i EØS-avtalen artikkel 36 nr. 1, som lyder slik:

«Innen rammen av bestemmelsene i denne avtale skal det ikke være noen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territorium for statsborgere i en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg i en annen av EFs medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottager.»

Føresegna inneber at foretak som høyrer heime i andre EØS-statar, i utgangspunktet skal kunne drive inkassoverksemd i Noreg på same vilkår som norske foretak. Etter EØS-avtalen artikkel 39, jf. artikkel 33, er reglar som diskriminerer utanlandske foretak, berre tillatne i den grad dei er grunngitt i omsynet til offentleg orden, tryggleik og folkehelsa. Andre restriksjonar på retten til å yte tenester kan ifølgje praksis frå EF-domstolen aksepterast dersom restriksjonen er grunngitt i tvingande allmenne omsyn, og er eigna til å ivareta desse omsyna. Restriksjonen må dessutan vere objektivt nødvendig, og ikkje gå lenger enn det som er påkravd for å ivareta omsyna bak restriksjonen.

Justisdepartementet har vurdert tilhøvet mellom inkassolova § 5 første ledd bokstav b og EØS-avtalen artikkel 36 nr. 1, og har kome til at det kan vere grunn til å endre føresegna. Departementet legg i denne samanhengen vekt på at dei kontroll- og handhevingsomsyna som ligg til grunn for regelen, langt på veg er varetatt gjennom kravet om at eit foretak må ha norsk inkassoløyve for å drive inkassoverksemd i Noreg, og kravet om at foretaket må vere registrert i Foretaksregisteret, jf. lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 2-1 andre ledd. Det kan rett nok vere uheldig dersom norske skyldnarar risikerer å måtte halde seg til utanlandske inkassoforetak som ikkje kan kommunisere på norsk. Kredittilsynet kan på den andre sida stille visse minimumskrav med omsyn til språkkunne ved tildeling av inkassoløyve. Justisdepartementet meiner på denne bakgrunn at den norske reguleringa samla sett vil vere tilfredsstillande, sjølv om ein opnar for at inkassoverksemd i Noreg kan drivast av foretak som har fast forretningsstad i ein annan EØS-stat.

Justisdepartementet gjer framlegg om at inkassolova § 5 første ledd bokstav b skal lyde:

b) inkassovirksomheten drives fra fast forretningssted innenforEØSog.»

7.3 Høyringsfråsegnene

Av høyringsinstansane er det berre Finansdepartementetsom er imot å endre inkassolova § 5 slik at fast forretningsstad innanfor EØS blir likestilt med fast forretningsstad i Noreg. Følgjande instansar gir uttrykkeleg støtte til lovendringa: Brækhus Dege Advokatfirma ANS, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon. Brækhus Dege Advokatfirma ANS uttaler:

«Vi er enige i Departementets vurdering om at kravet til norsk forretningsadresse i den nåværende inkassolovens § 5, første ledd, litra b) er i strid med EØS-avtalens artikkel 36 nr. 1. Kravet i Inkassolovens § 5 om norsk fast forretningssted synes i utgangspunktet å være i direkte motstrid mot EØS art 34, gitt EU-domstolens prejudikat i Van Binsbingen-saken og senere rettspraksis som anser et bostedskrav som en handelshindring per se. Vi ser heller ikke at hensynene bak bestemmelsen kan være av en såvidt kvalifisert art at de kan opprettholdes utfra en proporsjonalitetsbetraktning. De hensyn som nevnes i de opprinnelige forarbeidene, jf. NOU 1983:8 s. 69-70 og Ot.prop nr. 2 (1987-88) s. 39, vedrørende behovet for forsvarlig kontroll, effektivt tilsyn og realistiske sanksjonsmuligheter synes ikke å kreve at virksomheten utøves fra norsk forretningsadresse.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon kan også slutte seg til den EØS-rettslege vurderinga som Justisdepartementet gjorde i høyringsnotatet:

«Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) tar til etterretning at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har reist spørsmål ved om kravet om fast forretningssted i Norge i inkassoloven § 5 første ledd bokstav b, er i samsvar med EØS-avtalen artikkel 36 (fri flyt av tjenester). Det er mulig at dette kravet må anses som faktisk diskriminerende, men det utgjør i det minste en restriksjon på friheten til å tilby tjenester over landegrensene, og kan kun opprettholdes dersom det er rettslig grunnlag for dette.

For å unngå den uklarhet som gjør seg gjeldende, bør inkassoloven § 5 nå endres slik at også inkassoselskaper med fast forretningssted i annet EØS-land kan tilby inkassotjenester i Norge. Som departementet påpeker er nødvendige kontroll- og håndhevingshensyn tilstrekkelig ivaretatt gjennom kravet om norsk inkassoløyve for å drive inkassovirksomhet i Norge og kravet om registrering i Foretaksregisteret. Det er da tvilsomt om det er rettslig grunnlag for å opprettholde bestemmelsen verken etter EØS-avtalen artikkel 39 eller EF-domstolens ulovfestede lære om tvingende allmenne hensyn.»

Finansdepartementet går imot forslaget i høyringsnotatet, og hevdar at EØS-avtalen ikkje er til hinder for å oppretthalde kravet om fast forretningsstad i Noreg:

«Finansdepartementet finner ikke å kunne slutte seg til Justisdepartementets forslag om å ta ut krav til fast forretningssted som vilkår for bevilling til å drive fremmedinkasso.

Bestemmelsen i § 5 første ledd bokstav b) er som Justisdepartementet skriver begrunnet i kontroll og håndhevingshensyn, samt et ønske om å unngå lovvalgsspørsmål. Disse hensyn bør etter Finansdepartementets vurdering fortsatt veie tungt. Det legges i høringsbrevet til grunn at kravet om at et foretak må ha norsk inkassobevilling vil kunne videreføres og at dette motvirker ulempene ved å ta ut kravet til fast forretningssted i Norge. En av følgene av at foretaket har norsk inkassobevilling er at det er underlagt tilsyn av Kredittilsynet, jf. inkassoloven § 30. Finansdepartementet har imidlertid vanskelig for å se at dette tilsynet vil kunne ivaretas på samme måte som i dag dersom foretakets virksomhet utelukkende drives fra forretningssted i annen EØS-stat. Det vil altså reelt bli et svekket tilsyn.

Etter Finansdepartementets vurdering taler også det direkte hensynet til debitorene for at kravet til fast forretningssted i Norge videreføres. Det må anses som viktig at foretaket er relativt tilgjengelig for debitorene eller deres representanter (både fysisk og mht språk). Dette gjelder særlig for inkassoområdet hvor debitorene, som ofte vil være forbrukere, er i en presset situasjon. Finansdepartementet kan ikke se at et minimumskrav med hensyn til språkkrav ved tildeling av inkassobevilling, i tilstrekkelig grad ivaretar dette hensyn. Det er etter vår vurdering betydelig risiko for at norske debitorer, uavhengig av om det fastsettes et slikt vilkår, ikke vil kunne kommunisere like lett med foretaket, dersom dette har forretningssted f.eks. i England, som hvis foretaket har forretningssted i Norge.»

Justisdepartementet viste i høyringsbrevet til at Kredittilsynet kan stille språkkrav når tilsynet skal tildele inkassoløyve til utanlandske inkassoforetak. Barne- og familiedepartementet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Forbrukarombodetog Landsorganisasjonen i Norge meiner at det må stillast krav om at utanlandske inkassoforetak som opererer i Noreg, kommuniserer med norske skyldnarar på norsk. Finansnæringens Hovedorganisasjonunderstrekar at dette kravet bør gå klart fram av regelverket. Forbrukarombodet«anser det som meget uheldig dersom norske forbrukere skulle måtte forholde seg til inkassoselskap som ikke kan kommunisere på norsk». Barne- og familiedepartementet deler dette synet:

«Det pekes i høringsbrevet på at det kan være uheldig dersom norske skyldnere vil måtte forholde seg til utenlandske inkassoforetak som ikke kan kommunisere på norsk. Barne- og familiedepartementet deler denne bekymringen, og mener det må være en forutsetning at det blir stilt krav om at all kommunikasjon mellom inkassoforetaket og skyldner skal foregå på norsk. Dette er særlig viktig der skyldner er privatperson.»

Landsorganisasjonen i Norge meiner det er viktig at utanlandske inkassoforetak som driv inkassoverksemd i Noreg, pliktar å kommunisere på norsk både ved informasjon om generelle vilkår og rettar og i kommunikasjon med den enkelte skyldnar om det konkrete kravet som blir drive inn. I høyringsfråsegna frå Landsorganisasjonen i Noreg heiter det vidare:

«I departementets høringsnotat i forbindelse med spørsmålet om adgang til å sette vilkår for inkassobevilling ble det ikke problematisert om det skulle kunne settes vilkår om bruk av norsk. Det er da særlig viktig at man nå presiserer at det bør settes vilkår om bruk av norsk ved bevilling til utenlandske inkassovirksomheter.

Krav om bruk av det aktuelle landets språk er også vanlig innenfor forskjellige livsområder i hele EØS-området, idet et slikt krav vil være saklig og ikke uforholdsmessig. I Norge har vi i dag språkkrav blant annet innen forsikrings- og bankvirksomhet og for helsepersonell.»

Både Forbrukarombodetog Forbrukarrådet trekkjer særskilt fram at Kredittilsynet også overfor utanlandske inkassoforetak må stille krav om tilslutning til Inkassoklagenemnda som vilkår for inkassoløyve. Forbrukarrådetuttaler:

«På bakgrunn av det som står i høringsbrevet legger Forbrukerrådet til grunn at dagens vilkår for inkassovirksomhet, gitt i lov og konsesjon, gjøres tilsvarende gjeldende overfor utenlandske aktører. Av hensyn til norske forbrukere er det viktig at alle inkassoselskap i Norge må oppfylle de samme strenge vilkår, uavhengig av om de driver sin virksomhet fra et annet EØS-land. Forbrukerrådet vil i den forbindelse trekke frem kravet om tilslutning til Inkassoklagenemnda som særlig viktig for forbrukernes rettsstilling.»

Barne- og familiedepartementet gir uttrykk for at det behov for å avklare dei lovvalsspørsmåla som kan oppstå når utanlandske inkassoforetak skal utøve verksemd i Noreg:

«Inkassolovgivningen er så langt vi kjenner til ikke harmonisert innenfor EØS. Klarhet rundt hvilke lands lov som skal gjelde når utenlandske inkassobyråer skal operere i Norge blir derfor viktig. Vi anmoder derfor Justisdepartementet om en avklaring rundt dette i behandlingen av Ot.prp.»

Brækhus Dege Advokatfirma ANShar reist spørsmål om det er andre føresegner i inkassolova som også må endrast for å bringe lova i samsvar med EØS-retten. Det blir hevda at kravet om trygdgiving i inkassolova § 29, jf. inkassoforskrifta § 3-2, påfører utanlandske kredittinstitusjonar som ønskjer å tilby inkassotenester i Noreg, ein unødig meirkostnad. Vidare blir det gitt uttrykk for at kravet om politiattest som vilkår for personleg inkassoløyve, neppe er i samsvar med EØS-retten. I tillegg blir det sett spørjeteikn ved regelen om at finansieringsforetak berre kan drive finansieringsverksemd og valutaverksemd og verksemd som naturleg heng saman med dette, jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 3-16.

7.4 Departementet sitt syn

Dei fleste høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, meiner at det er behov for å endre inkassolova § 5 av omsyn til EØS-retten. Berre Finansdepartementet meiner at føresegna kan bli ståande i si noverande form utan å kome i konflikt med EØS-avtalen . Justisdepartementet har på bakgrunn av høyringa funne grunn til å drøfte spørsmålet noko nærmare.

Eit krav om fast forretningsstad i Noreg er ikkje direkte diskriminerande, ettersom kravet også gjeld for norske foretak. Ifølgje praksis frå EF-domstolen kan ein ikkje-diskriminerande restriksjon på retten til å yte tenester aksepterast dersom restriksjonen er grunngitt i tvingande allmenne omsyn, og er eigna til å ivareta desse omsyna. Restriksjonen må dessutan vere objektivt naudsynt og ikkje gå lenger enn det som er påkravd for å ivareta omsyna bak restriksjonen.

Det første spørsmålet er om kravet om fast forretningsstad i Noreg er grunngitt i tvingande allmenne omsyn. Grunngivinga for kravet er som nemnt kontroll- og handhevingsomsyn og eit ønskje om å unngå lovvalsspørsmål, jf. Ot.prp. nr. 2 (1987-88) s. 39 og 40.

Kontroll- og handhevingsreglane i inkassolova skal i første rekke vareta omsynet til skyldnarane og kreditorane (oppdragsgivarane). Av omsyn til skyldnarane og kreditorane er det viktig at Kredittilsynet fører eit effektivt tilsyn med inkassoforetaka og grip inn overfor foretak som opptrer i strid med inkassolova. At foretaka må ha fast forretningsstad i Noreg, lettar Kredittilsynets tilsyn med foretaka, og gjer også at sanksjonstrugslane verkar meir reelle. Ifølgje praksis frå EF-domstolen kan slike kontrollordningar vere tillatne når dei er naudsynte for å sikre eller handheve materielle krav som er grunngitt i tvingande allmenne omsyn. Dei materielle reglane i inkassolova og inkassoforskrifta om utøving av inkassoverksemd skal m.a. motverke at skyldnarar blir utsette for inndrivingsmetodar som inneber urimeleg påtrykk, skade eller ulempe. Reglane skal også vareta interessene til kreditorane, m.a. gjennom krav om trygdgiving. Desse omsyna må reknast som tvingande allmenne omsyn etter EØS-retten, og vilkåret er derfor oppfylt.

Det neste spørsmålet er om kravet om fast forretningsstad er eigna til å vareta desse omsyna, dvs. vernet av skyldnarane og kreditorane gjennom eit effektivt kontroll- og handhevingssystem. Kravet om fast forretningsstad er primært grunngitt i nettopp kontroll- og handhevingsomsyn. Kravet lettar kontrollen med inkassoforetaka og handhevinga av reglane. Departementet meiner derfor at kravet om fast forretningsstad - saman med dei andre reglane om vilkår for inkassoløyve - er eigna til å vareta omsyna til skyldnarane og kreditorane.

Det avgjerande blir etter dette om kravet om fast forretningsstad er objektivt naudsynt og ikkje går lenger enn det som er påkravd for å ivareta omsyna bak restriksjonen. Om kravet er objektivt naudsynt, avheng av kva slag vernenivå ein legg seg på. Sjølv om ein legg opp til at inkassolova skal gi skyldnarane og kreditorane eit sterkt rettsleg vern, er det etter Justisdepartementets syn vanskeleg å forsvare at eit krav om fast forretningsstad i Noreg er objektivt naudsynt og ikkje går lenger enn det som er påkravd. Departementet legg i denne samanhengen vekt på at dei kontroll- og handhevingsomsyna som ligg til grunn for regelen, langt på veg er varetatt gjennom kravet om at eit foretak må ha norsk inkassoløyve for å drive inkassoverksemd i Noreg, og kravet om at foretaket må vere registrert i Foretaksregisteret, jf. lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 2-1 andre ledd. Det må dessutan takast omsyn til at Kredittilsynet ved tildeling av inkassoløyve kan stille krav om at utanlandske inkassoforetak kommuniserer med norske forbrukarar på norsk, jf. nærmare nedanfor. Justisdepartementet meiner på denne bakgrunn at den norske reguleringa samla sett vil vere tilfredsstillande, sjølv om ein opnar for at inkassoverksemd i Noreg kan drivast av foretak som har fast forretningsstad i ein annan EØS-stat.

Ifølgje praksis frå EF-domstolen skal det mykje til for at etableringskrav skal bli rekna som naudsynte og proporsjonale. Sak 205/84 (Sml. 1986 s. 03755, Kommisjonen mot Forbundsrepublikken Tyskland) gjaldt tyske reglar om at forsikringsselskap måtte ha autorisasjon og vere etablert i Tyskland for å kunne drive forsikringsverksemd der. EF-domstolen var open for at autorisasjonskravet kunne godtakast. Når det gjaldt kravet om etablering, uttalte domstolen:

«52 If the requirement of an authorization constitutes a restriction on the freedom to provide services, the requirement of a permanent establishment is the very negation of that freedom. It has the result of depriving article 59 of the treaty of all effectiveness, a provision whose very purpose is to abolish restrictions on the freedom to provide services of persons who are not established in the state in which the service is to be provided (see in particular the judgment of 3 December 1974, cited above, and the judgments of 26 November 1985 in case 39/75 Coenen v Sociaal-Economische Raad (1975) ECR 1547, and 10 February 1982 in case 76/81 Transporoute v Minister for Public Works (1982) ECR 417). If such a requirement is to be accepted, it must be shown that it constitutes a condition which is indispensable for attaining the objective pursued.»

EF-domstolen understreka vidare at det ikkje er nok at kontrollen blir enklare ved at verksemda er etablert i vertsstaten. Det må påvisast at effektiv kontroll berre kan gjennomførast dersom verksemda er etablert i vertsstaten. Det var ikkje tilfelle i den aktuelle saka. Staten kunne kontrollere kvalifikasjonar ved autorisasjonsordninga og sikre dekning for økonomiske skyldnader gjennom krav om trygdgiving og krav om soliditet ved dokumentasjon av rekneskap osv. Etableringskravet var derfor ikkje naudsynt for å sikre at den nasjonale reguleringa av verksemda vart følgt. Etter Justisdepartementets syn er dette synspunkt som er relevante også ved drøftinga av om ein kan oppretthalde kravet om fast forretningsstad i inkassolova § 5.

Justisdepartementet har etter dette kome til at inkassolova § 5 bør endrast av omsyn til EØS-retten. Det blir derfor gjort framlegg om å endre § 5 første ledd bokstav b (framandinkasso) og § 5 tredje ledd første punktum (oppkjøpsinkasso) slik at fast forretningsstad i ein annan EØS-stat blir likestilt med fast forretningsstad i Noreg.

I høyringsbrevet peikte Justisdepartementet på at det ville vere uheldig dersom norske skyldnarar risikerer å måtte halde seg til utanlandske inkassoforetak som ikkje kan kommunisere på norsk. Det vart i den samanheng vist til at Kredittilsynet ved tildeling av inkassoløyve kan stille visse minimumskrav med omsyn til språkkunne. Fleire av høyringsinstansane har som nemnt gitt uttrykk for at det bør stillast krav om at utanlandske inkassoforetak som skal utøve verksemd i Noreg, er i stand til å kommunisere med skyldnarane på norsk.

Justisdepartementet ser det som særs viktig at inkassoforetaka brukar eit språk som skyldnarane forstår. Bruk av framandspråk kan etter omstenda vere i strid med kravet til god inkassoskikk i inkassolova § 8. Inkassolova gir såleis allereie skyldnarane eit visst vern på dette punktet. I tillegg meiner Justisdepartementet at det ved tildeling av inkassoløyve til utanlandske foretak bør stillast krav om at dei kommuniserer med norske skyldnarar på eit språk som er forståeleg for desse.

Justisdepartementet har vurdert forholdet til EØS-retten på dette punktet og kome til at det neppe vil vere i samsvar med EØS-avtalen artikkel 36 å stille eit absolutt krav om bruk av norsk overfor alle skyldnargrupper. Det kan til dømes tenkjast at eit stort norsk selskap med engelsk som arbeidsspråk har inngått ei kontrakt med eit britisk selskap på engelsk. Dersom det norske selskapet ikkje betalar i tide, og det britiske selskapet engasjerer eit inkassoforetak i heimlandet til å drive inn kravet, må ein truleg akseptere at inkassoforetaket kommuniserer med det norske selskapet på engelsk. Eit krav om bruk av norsk i ein slik situasjon vil truleg vere i strid med EØS-retten, fordi det neppe er objektivt naudsynt.

I forbrukarforhold stiller dette seg annleis. Praksis frå EF-domstolen gir støtte for at ein i forbrukarforhold kan gå forholdsvis langt i retning av å stille språkkrav, sjå særleg sak 33/97 (Sml. 1999 s. I-03175, Colim NV mot Bigg's Continent Noord NV). Også språkpolitiske omsyn - ønskjet om å fremje nasjonalspråket - kan ha ei viss vekt, sjå særleg sak 379/87 (Sml. 1989 s. 03967, Anita Groener mot Minister for Education og City of Dublin Vocational Educational Committee). På inkassoområdet må ein dessutan ta omsyn til at mange av dei forbrukarane som får inkassokrav mot seg, er ressurssvake personar, og at kommunikasjonssvikt kan få direkte økonomiske følgjer for dei. Justisdepartementet meiner ut frå dette at eit absolutt krav om bruk av norsk overfor skyldnarar som er forbrukarar, er objektivt naudsynt og forholdsmessig etter EØS-retten. Dette må gjelde både for allmenn informasjon andsynes forbrukarar og for kommunikasjon med den einskilde forbrukaren særskilt.

Justisdepartementet legg til grunn at Kredittilsynet ved tildeling av inkassoløyve stiller språkkrav innanfor ramma av dei EØS-rettslege reglane. Etter departementet sitt syn gir inkassolova § 5 heimel til å stille slike krav både overfor tradisjonelle inkassoforetak og overfor foretak som driv med oppkjøpsinkasso. Det sentrale vil her vere å stille krav om at inkassoforetaket brukar norsk i all kommunikasjon med norske forbrukarar, og at dei overfor andre skyldnarar brukar eit språk som er forståeleg. I utgangspunktet vil dette vere norsk, men unntaksvis må ein akseptere også andre språk, som dansk, svensk og engelsk.

Forbrukarombodet og Forbrukarrådet har gitt uttrykk for at Kredittilsynet også overfor utanlandske inkassoforetak må stille krav om tilslutning til Inkassoklagenemnda som vilkår for inkassoløyve. Justisdepartementet er samd i dette.

Barne- og familiedepartementet har peikt på at det kan vere behov for å avklare dei lovvalsspørsmåla som kan oppstå når utanlandske inkassoforetak skal utøve verksemd i Noreg. Justisdepartementet har i ei eiga tolkingsfråsegn frå Lovavdelinga gjort utførleg greie for dei lovvalsspørsmåla som kan oppstå ved grenseoverskridande inkassoverksemd (sjå sak 02/7770 EP). Fråsegna gjaldt foretak som driv oppkjøp og inndriving av pengekrav for eiga rekning, men rettstilstanden er den same for foretak som driv inndriving av forfalne pengekrav for andre, bortsett frå nokre særlege reglar om utanlandske finansinstitusjonar, jf. nedanfor. Eitt av hovudspørsmåla i fråsegna var i kva grad foretak med sete i utlandet kan drive med oppkjøpsinkasso overfor norske skyldnarar utan at vilkåra i inkassolova §§ 4 og 5 er oppfylt. Om dette uttalte Lovavdelinga m.a.:

«I NOU 1983: 8 heter det at inkassoloven vil omfatte inkassovirksomhet som utøves i riket, og at: «Også inkassovirksomhet som drives fra utlandet omfattes, for så vidt angår inkassoskritt som skjer her i landet». Ved inkassolovens vedtakelse var det et vilkår for å drive inkassovirksomhet i Norge at virksomheten ble drevet fra et fast forretningssted her i landet. Inkassatorer med forretningssted i utlandet ville derfor ikke selv kunne ta inkassoskritt i Norge, jfr. Ot.prp. nr. 2 (1987-88) på s. 29. Dette gjelder fortsatt for foretak som ikke er finansinstitusjoner, jf. inkassoloven § 5. Når det gjelder finansinstitusjoner, stilles det krav om rett til å drive finansieringsvirksomhet, jfr. inkassoloven § 4 fjerde ledd. Virksomhet som gjelder oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer kan altså drives uten inkassobevilling av institusjoner som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, jf. inkassoloven § 4 fjerde ledd.

(...)

En utenlandsk kredittinstitusjon som faller inn under finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd nr. 4, kan drive oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer i Norge uten norsk inkassobevilling. En filial av en slik virksomhet vil imidlertid være underlagt tilsyn fra Kredittilsynet med hensyn til virksomhet som utøves i Norge, jf. lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 1 nr. 5, se også forskrift 28. desember 1993 nr. 1257 om tilsyn med finansinstitusjoner og forvaltningsselskap som har hovedsete i annen EØS-stat og som driver virksomhet i Norge m.v. Før en utenlandsk finansinstitusjon starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det dessuten være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i finansinstitusjonens hjemland og Kredittilsynet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 3-4 tredje ledd.

Når det gjelder utenlandske foretak som ikke er omfattet av finansieringsvirksomhetsloven § 1-4, jf. inkassoloven § 4 fjerde ledd, kan disse bare drive inkassovirksomhet i Norge dersom foretaket tilfredsstiller inkassolovens vilkår for utøvelse av slik virksomhet bl.a. kravet i inkassoloven § 4 første ledd om at inkassovirksomhet bare kan drives av «foretak som er registrert i Foretaksregisteret». I følge lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak (foretaksregisterloven) § 2-1 annet ledd skal utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet her i landet registreres i Foretaksregisteret. Dersom et utenlandsk foretak registreres i Foretaksregisteret, må inkassolovens registreringsvilkår anses oppfylt.»

Brækhus Dege Advokatfirma ANShar reist spørsmål om det er andre føresegner i inkassolova som også må endrast for å bringe lova i samsvar med EØS-retten. Det blir for det første hevda at kravet om trygdgiving i inkassolova § 29, jf. inkassoforskrifta § 3-2, påfører utanlandske kredittinstitusjonar som ønskjer å tilby inkassotenester i Noreg, ein unødig meirkostnad. Det blir gitt uttrykk for at eigenkapitalkrava i rådsdirektiv 2000/12/EF artikkel 5 og kontrollrutinane i direktivet kapittel II inneber at utanlandske kredittinstitusjonar normalt vil vere vel så godt sikra som norske inkassoforetak.

Til dette vil Justisdepartementet kort nemne: Direktiv 2000/12/EF om høve til å oppta og utøve verksemd som kredittinstitutt omfattar ikkje inkassoverksemd, jf. direktivet artikkel 2 nr. 1 og artikkel 1. nr. 1, jf. vedlegg 1. Fastsetjinga av eigenkapitalkravet i artikkel 5 tek såleis ikkje høgde for tapsrisikoen ved inkassoverksemd. Direktivet har dessutan ikkje reglar om trygdgiving tilsvarande dei ein har i inkassolova § 29, jf. inkassolova § 5 første ledd bokstav c og forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. kapittel 3. Eit eigenkapitalkrav eller rutinar som nemnt i direktivet kapittel II gir ingen garanti for at fordringshavarane heilt eller delvis får dekt sine krav mot foretaket i ein insolvenssituasjon.

Justisdepartementet kan såleis ikkje sjå at det er i strid med EØS-retten å stille dei vanlege krava om trygdgiving også overfor utanlandske kredittinstitusjonar som er omfatta av direktivet. Ein kan likevel tenkje seg einskildtilhøve der kravet om trygdgiving i inkassolova etter omstenda ikkje kan gjerast gjeldande overfor eit inkassoforetak frå ein annan EØS-stat. Føresetnaden må i tilfelle vere at heimstaten har reglar om trygdgiving el. som gir fordringshavarane minst like godt vern som etter dei norske reglane, og at det aktuelle foretaket kan dokumentere at det er stilt trygd i samsvar med desse reglane.

For det andre gir Brækhus Dege Advokatfirma ANSuttrykk for at kravet om politiattest som vilkår for personleg inkassoløyve, neppe er i samsvar med EØS-retten. Firmaet legg til grunn at det berre er personar med norsk personnummer som kan få norsk politiattest. Justisdepartementet er ikkje samd i at kravet om politiattest kan vere i strid med EØS-retten. Departementet vil vise til at kravet om politiattest alt etter omstenda blir å oppfylle med norsk eller utanlandsk politiattest, jf. punkt 4.4 ovanfor. Departementet vil også gjere merksam på at det ikkje berre er personar med norsk personnummer som kan krevje norsk politiattest. Kredittilsynet må i det einskilde tilfellet ta stilling til kva slags dokumentasjon som skal krevjast, m.a. om ein norsk politiattest er naudsynt eller tilstrekkeleg.

For det tredje har firmaet sett spørjeteikn ved regelen i finansieringsverksemdlova om at finansieringsforetak berre kan drive finansieringsverksemd og valutaverksemd og verksemd som naturleg heng saman med dette, jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 3-16. Etter sin ordlyd inneber føresegna m.a. at finansieringsforetak ikkje kan drive med framandinkasso. Det fell utanfor ramma for dette lovarbeidet å ta stilling til om føresegna i finansieringsverksemdlova er i samsvar med EØS-retten. Spørsmålet blir derfor ikkje drøfta nærmare her.