§ 29-4 og SAK 10 § 6-2 Departementets tolking om grad av utnytting - beregnings- og måleregler - Altan i skrå flate og bygninger med to takflater

Vi viser til din henvendelse av 07.05.2018. I henvendelsen vises det til departementets tolkingsuttalelse av 28.03.2014, sak 14/1967, "Beregning av gesimshøyde - takterrasser / altan i skrå flate - tolking", og veileder "Grad av utnytting - Beregnings- og måleregler" (H-2300), side 46, figur 4-9 e og 4-9 i. Det spørres om hvor stor del av den skrå takflaten som kan fjernes for å lage takterrasse, og om den skrå vinkelen på den laveste takflaten har noe å si for vurderingen av om det høyeste punktet skal regnes som møne eller gesims.

Departementet er øverste bygningsmyndighet etter plan- og bygningsloven, og gir generell veiledning og fortolkning om hvordan plan- og bygningsloven med forskrifter er å forstå. Vi tar ikke stilling til konkrete saker som ikke foreligger i departementet til ordinær saks- eller klagebehandling. Departementet uttaler seg således kun på generelt grunnlag.

Departementet bemerker

Fra plan- og bygningsloven § 29-4, 4. ledd fremkommer det at nærmere bestemmelser, herunder regler om avstand mellom byggverk, beregningsmåten for høyde, avstand fra nabogrense og areal på bygning som nevnt i andre ledd bokstav b, gis ved forskrift. Bestemmelsens regler om høyde (og avstand) gjelder så langt ikke annet er bestemt i plan. I byggesaken skal kommunen fastsette plassering og høyde innenfor de rammer som følger av § 29-4 og gjeldende planer.

I medhold av § 29-4, fjerde ledd er det gitt nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen i byggesaksforskriften (SAK10) § 6-2, første ledd, hvor det fremkommer følgende:

”Gesimshøyde er høyde til skjæringen mellom ytterveggens ytre flate og takflaten. Hvor taket er forsynt med et takoppbygg eller parapet som stikker mer enn 0,3 m opp over takflaten, regnes høyden til toppen av takoppbygget/parapetet. Gesimshøyde måles i forhold til ferdig plannert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen”. (Vår utheving).

Når man vurderer høydebestemmelsen i pbl. § 29-4 er det viktig å ta utgangspunkt i hva intensjonen bak bestemmelsen faktisk skal ivareta. Det sentrale formålet bak bestemmelsen, foruten å sikre tilstrekkelig lys, luft og utsyn mellom bygg, herunder brannvernhensyn er å regulere bygningens høyde og volum, både ved nær og fjernvirkningen. Altså det totale ”avtrykket” som bygningen skaper i nær og fjernvirkningen både ovenfor naboer og det offentlige rom.

Det vises til figur 4-9 i, tak med altan i skrå flate og figur 4-9 e, to takflater, i veileder "Grad av utnytting – Beregnings- og måleregler" (H-2300). Altan i skrå takflate er en negativ skåret form i en skrå takflate. Hvis man fjerner hele den skrå flaten på den ene siden av mønet, så er det ikke lengre en form som er skåret inn i takflaten, og derav ikke en altan i en skrå flate. Dette følger av ordlyden. Ved å fjerne en av de skrå takflatene i sin helhet, så oppstår det en situasjon hvor man har en inntrukket toppetasje. Gesimshøyden flytter seg da til det høyeste punktet (gesimsen) på den gjenstående vertikale veggflaten. Det vises til figuren 4-9 l, to flate takflater.

Når det gjelder figur 4-9 e, to takflater, så gjelder gesimsfastsettelsen for det konkrete typetilfellet hvor man har to motstående skrå takflater som figuren viser. Senker man vinkelen på den ene siden, f.eks. ned til et horisontalt eller tilnærmet horisontalt plan, endres figuren og dermed typologien av bygningen til å bli avarter av figur 4-9 l, to flate takflater og figur 4-9 k, saltak med takoppbygg eller inntrukket toppetasje. Vinkelen på takflaten i figur 4-9 e, er avgjørende for gesimsfastsettelsen.

Avslutningsvis gjør vi oppmerksom på at lokal bygningsmyndighet er riktig instans for veiledning og informasjon i byggesaker. Nærmere infoformasjon eller veiledning vil du få ved å henvende deg til bygningsmyndigheten i kommunen der tiltaket er planlagt utført.

Til toppen