13 Pensjonsrettigheter

13.1 Praksis og gjeldende rett

13.1.1 Om folketrygden

Folketrygden er grunnordningen i det norske trygde- og pensjonssystemet. Den ble innført med virkning fra 1. januar 1967.

Alle som er bosatt eller arbeider i Norge, er i det alt vesentlige omfattet av folketrygden. Denne trygdeordningen sikrer alle en viss minstestandard, uavhengig av tidligere inntekt. I tillegg sikrer den dem som har vært yrkesaktive, en inntektsstandard som står i forhold til den inntekten de hadde som yrkesaktive.

Minstestandarden sikres gjennom minstepensjonen. Denne pensjonen består av en grunnpensjon og et særtillegg. Standardsikringen sikres gjennom tilleggspensjonen. Denne pensjonen kommer i tillegg til grunnpensjonen.

De viktigste pensjonsytelsene i folketrygden er alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Ytelsene fastsettes i forhold til grunnbeløpet i folketrygden, som årlig reguleres av Stortinget med utgangspunkt i forventet inntektsutvikling for yrkesaktive. Pr. 1. mai 1999 utgjør grunnbeløpet 46 950 kroner.

Rett til alderspensjon fra folketrygden inntrer ved fylte 67 år. I aldersintervallet 67 til og med 69 år er pensjonen inntektsprøvd (se nedenfor). Fra fylte 70 år foreligger en ubetinget rett til alderspensjon. Da gis pensjonen uavhengig av eventuell inntekt som pensjonisten måtte ha ved siden av pensjonen.

Alderspensjonen består av en grunnpensjon, en tilleggspensjon og/eller et særtillegg.

Grunnpensjon gis til personer som har vært medlem i folketrygden i minst tre år. Pensjonen fastsettes uavhengig av inntekt.

Full grunnpensjon gis til dem som har vært medlem i folketrygden i 40 år. Dersom medlems­tiden er kortere, skal grunnpensjonen utgjøre så mange 40-deler av full grunnpensjon som vedkommende har medlemsår. Det gjelder særlige regler om fastsetting av medlemstid i folketrygden for personer som har kortere medlemstid enn 20 år, når de har rett til tilleggspensjon.

For en enslig pensjonist utgjør full grunnpensjon 100 prosent av grunnbeløpet i folketrygden. Dersom pensjonisten har samboer eller ektefelle som mottar pensjon fra folketrygden (eller pensjon fra en ordning med avtalefestet pensjon), utgjør den fulle grunnpensjonen 75 prosent av grunnbeløpet. Det samme gjelder dersom pensjonistens ektefelle har en årlig inntekt – inkludert kapitalinntekt – som er større enn to ganger grunnbeløpet.

Tilleggspensjon gis til personer som i minst tre år etter innføringen av folvMMketrygden har hatt en årlig inntekt som er større enn grunnbeløpet for det enkelte år. Pensjonens størrelse er avhengig av pensjonspoeng og av antall år det er tjent opp pensjonspoeng (poengår).

Full tilleggspensjon gis til dem som har 40 poengår. Er antallet poengår mindre, skal tilleggspensjonen utgjøre så mange 40-deler av full tilleggspensjon som vedkommende har poengår. Det gjelder særlige regler om fastsetting av kravet til antall poengår for rett til full tilleggspensjon for personer som er født i 1936 eller tidligere.

Pensjonspoenget for det enkelte kalenderår framkommer ved at den delen av pensjonssøkerens pensjonsgivende inntekt som overstiger grunnbeløpet i folketrygden, divideres med grunnbeløpet. Ved fastsettingen av den pensjonsgivende inntekten blir det sett bort fra to tredeler av den inntekten som overstiger seks ganger grunnbeløpet og all inntekt som overstiger tolv ganger grunnbeløpet.

Den pensjonsgivende inntekten ble fastsatt på en noe annerledes måte i perioden 1967 til og med 1991. I perioden 1967 til og med 1972 ble det sett bort fra all inntekt som oversteg åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden. I perioden 1973 til og med 1991 skulle man se bort fra to tredeler av den inntekten som oversteg åtte ganger grunnbeløpet og all inntekt som oversteg tolv ganger grunnbeløpet.

Den årlige tilleggspensjonen utgjør 42 prosent (tilleggspensjonsprosent) av det beløpet som framkommer ved at grunnbeløpet blir multiplisert med sluttpoengtallet. Dette poengtallet er lik gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtallene som pensjonssøkeren har. Dersom vedkommende har pensjonspoeng for mindre enn 20 år, benytter man gjennomsnittet av alle poengtallene som vedkommende har.

Det gjelder særlige regler dersom pensjonssøkeren har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden før 1992. I disse tilfellene skal tilleggspensjonsprosenten utgjøre 45 for den delen av vedkommendes poengår som er før 1992.

Særtillegg gis til personer som ikke har tjent opp tilleggspensjon i folketrygden, eller som har så lav tilleggspensjon at særtillegget er større enn tilleggspensjonen. Fullt særtillegg gis til dem som har vært medlem i folketrygden i 40 år. Dersom medlemstiden er kortere, skal særtillegget utgjøre så mange 40-deler av fullt tillegg som vedkommende har medlemsår.

Særtillegget fastsettes av Stortinget og utgjør en viss prosent av grunnbeløpet. Det fastsettes en ordinær sats og en minstesats. Pr. 1. mai 1999 utgjør den ordinære satsen og minstesatsen henholdsvis 79,33 og 74 prosent av grunnbeløpet.

Særtillegg etter den ordinære satsen ytes til den som er ugift eller som har en ektefelle som ikke mottar pensjon fra folketrygden. Særtillegg etter denne satsen ytes også til en pensjonist som er gift med en minstepensjonist. En pensjonist som forsørger en ektefelle over 60 år, får særtillegg med 158,66 prosent av grunnbeløpet, det vil si det dobbelte av den ordinære satsen på 79,33 prosent. For ektepar der begge er minstepensjonister, er særtillegget det samme som for enslige. Det vil si 79,33 prosent av grunnbeløpet for hver av ektefellene.

Særtillegg etter minstesatsen ytes til pensjonister som lever sammen med en ektefelle som mottar en tilleggspensjon som er større enn særtillegget etter den ordinære satsen. Samlet tilleggspensjon og særtillegg for ektefellene skal likevel ikke utgjøre mindre enn to ganger særtillegget etter ordinær sats, det vil si 158,66 prosent av grunnbeløpet. Den samme regelen gjelder for samboere som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn.

Særtillegget er en erstatning for manglende tilleggspensjon. Tillegget skal derfor reduseres med et beløp som er lik den tilleggspensjonen pensjonisten har rett til.

Folketrygdens alderspensjon er som nevnt inntektsprøvd i alderen 67 til 70 år. Dersom pensjonisten i denne alderen har en årlig inntekt ved siden av pensjonen som er større enn 100 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, skal pensjonen reduseres med 40 prosent av den overskytende inntekten. Det er ingen øvre grense for hvor mye summen av pensjonen og arbeidsinntekten kan utgjøre.

Folketrygdens uførepensjon skal sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Med inntektsevne menes evnen til å skaffe seg arbeidsinntekt (pensjonsgivende inntekt).

Dersom hele inntektsevnen eller arbeidsevnen er tapt, ytes det hel uførepensjon. Er en del av inntektsevnen eller arbeidsevnen tapt, ytes det gradert pensjon – 50, 60, 70, 80 eller 90 prosent av hel uførepensjon – som svarer til den delen av inntektsevnen eller arbeidsevnen som er tapt. Det ytes ikke uførepensjon dersom tapet av inntektsevnen er mindre enn 50 prosent.

Uførepensjonen består av de samme pensjonskomponentene som alderspensjonen. Det vil si grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Ytelsene fastsettes på samme måte som for en alderspensjonist, men slik at det medregnes framtidig medlemstid og framtidige pensjonspoeng fra og med det året inntektsevnen eller arbeidsevnen ble nedsatt og til og med det året pensjonisten fyller 66 år.

En person som mottar uførepensjon eller alderspensjon, og som forsørger en ektefelle, kan ha rett til ektefelletillegg . Fullt ektefelletillegg svarer til 50 prosent av grunnbeløpet, og gis etter 40 års medlemstid i folketrygden. Dersom medlemstiden er kortere, skal tillegget utgjøre så mange 40-deler av fullt tillegg som pensjonisten har medlemsår.

En person som mottar uførepensjon eller alderspensjon, og som forsørger barn som er yngre enn 18 år, kan ha rett til barnetillegg . Fullt barnetillegg svarer til 30 prosent av grunnbeløpet for hvert barn pensjonisten forsørger. Fullt barnetillegg gis etter 40 års medlemstid i folketrygden. Er medlemstiden kortere, skal tillegget utgjøre så mange 40-deler av fullt tillegg som pensjonisten har medlemsår.

Både ektefelletillegget og barnetillegget prøves mot pensjonistens inntekt, slik at tilleggene reduseres eller faller bort hvis inntekten er over et fribeløp. Dette fribeløpet fastsettes på forskjellige måter, avhengig av om det gis både ektefelletillegg og barnetillegg, eller bare en av delene, og om barnetillegget gis til barn som bor sammen med begge foreldrene eller bare en av dem.

En gjenlevende ektefelle som er yngre enn 67 år, har rett til enke- eller enkemannspensjon hvis den avdøde i de siste tre årene fram til dødsfallet var medlem i folketrygden. Det samme gjelder dersom den avdøde mottok pensjon fra folketrygden de tre siste årene før han eller hun døde. Pensjonen består av de samme komponentene som en alders- eller uførepensjon: grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Grunnpensjonen fastsettes på grunnlag av den avdødes trygdetid. Trygdetiden fastsettes som om den avdøde på tidspunktet for dødsfallet hadde fått rett til uførepensjon eller alderspensjon, det vil si den trygdetiden som avdøde ville hatt ved fylte 67 år.

Tilleggspensjonen svarer til 55 prosent av den tilleggspensjonen som den avdøde mottok eller ville fått som uførepensjonist regnet etter hel uførhet, eller som alderspensjonist.

Dersom den avdøde ikke hadde tjent opp noen tilleggspensjon, eller den opptjente tilleggspensjonen er liten, gis det særtillegg etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist.

Enke- eller enkemannspensjonen er ervervsprøvd. Dersom den gjenlevendes årlige inntekt ventes å overstige 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, skal enke- eller enkemannspensjonen reduseres med 40 prosent av den overskytende inntekten.

Barnepensjon gis til barn som er yngre enn 18 år, når de har mistet den ene eller begge foreldrene sine. Det er et vilkår for rett til pensjon at den avdøde faren eller moren var medlem i folketrygden i minst tre år fram til dødsfallet. Det foreligger også rett til ytelser dersom avdøde mottok pensjon fra folketrygden i en periode på minst tre år før dødsfallet. Barn under utdanning kan få pensjon inntil de fyller 20 år. Forutsetningen er da at begge foreldrene er døde.

Når en av foreldrene er død, utgjør full årlig barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet i folketrygden for det første barnet og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna.

Dersom begge foreldrene er døde, ytes det for det første barnet en barnepensjon som tilsvarer enke- eller enkemannspensjonen etter den av foreldrene som i tilfelle ville fått størst slik pensjon. For det neste barnet utgjør full barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet, og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna.

13.1.2 Om regjeringsmedlemmene

Regjeringsmedlemmenes pensjonsrett er regulert i lov om pensjonsordning for statsråder av 14. desember 1951 nr. 11.

Loven omfatter statsminister, statsråder og deres etterlatte; jf. § 1. De viktigste ytelsene som ordningen gir, er alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon.

Rett til alderspensjon

Full alderspensjon gis etter seks års medlemskap i regjeringen, og utgjør da 57 prosent av den årlige godtgjørelsen til statsrådene. Pensjonsprosenten reduseres med fem prosentpoeng for hvert år medlemmet mangler på full opptjeningstid. Det gis ikke pensjon for mindre enn tre års medlemskap i regjeringen. Det er ikke noe krav om at medlemstiden har vært sammenhengende, og det blir også tatt hensyn til den tiden statsråden har mottatt etterlønn. Pensjonen reguleres i takt med statsrådenes lønninger.

Retten til alderspensjon inntrer når pensjonssøkeren fyller 65 år. Det gis likevel ikke pensjon så lenge pensjonssøkeren er medlem i regjeringen, er stortingsrepresentant eller er tilsatt i en hovedstilling i offentlig eller kommunal tjeneste.

Også tid som statsråd før statsrådspensjonsloven trådte i kraft, teller med ved beregning av ytelsene fra pensjonsordningen for statsråder. Denne bestemmelsen har i dag liten betydning, da det er i overkant av 48 år siden loven trådte i kraft.

I de tilfellene en statsråd har vært medlem i en tjenestepensjonsordning som faller inn under lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser (lov 6. juli 1957 nr. 6) – det vil si i en tjenestepensjonsordning som er opprettet ved lov, stortingsvedtak, eller som er opprettet for arbeidstakere eller tillitsvalgte i en kommune eller i en fylkeskommune, kan statsråden få rett til pensjon fra pensjonsordningen for statsråder etter sju måneder.

Bakgrunnen for dette er samordningsloven § 6, som sier at pensjonsordningen for statsråder skal gi pensjon i forhold til medlemstiden i ordningen – selv om denne er kortere enn tre år – når følgende vilkår er oppfylt:

• opptjeningstiden i ordningen minst utgjør 1/10 av full opptjeningstid (bokstav a), og

  summen av opptjeningstidene i de forskjellige ordningene det søkes om pensjon fra, svarer til minstekravet til opptjeningstid i vedkommende ordning (bokstav b).

1. Nærmere om bokstav a:

   Kravet til medlemstid for rett til full pensjon fra pensjonsordningen for statsråder er seks år. 1/10-regelen i bokstav a over innebærer da at ordningen kan gi pensjon etter 0,6 års medlemskap, det vil si sju måneder. Også tid med etterlønn teller med ved opptjeningstiden her.

2. Nærmere om bokstav b:

   Det er bare adgang til å ta hensyn til tiden i de ordningene der retten til alderspensjon er inntrådt.

Det er videre en forutsetning at tiden i de ordningene det søkes om pensjon fra, faller inn under samordningslovens anvendelsesområde. Det vil si at det bare er lov til å ta hensyn til tid i ordninger som er opprettet ved lov, stortingsvedtak eller som er opprettet av kommuner eller fylkeskommuner for kommunale eller fylkeskommunale arbeidstakere og/eller tillitsmenn.

Et unntak fra dette prinsippet er det likevel gjort i samordningsforskrift 7. Her er det bestemt at dersom det før 1. oktober 1979 er tjent opp rettigheter i en privat tjenestepensjonsordning (disse ordningene faller i dag utenfor samordningsloven), skal man ved anvendelsen av sammenleggingsbestemmelsen ta hensyn til opptjeningstiden også i den private ordningen.

Bestemmelsen i samordningsloven § 6 gjelder også når det søkes om enke- og barnepensjon, se samordningsloven §§ 11 og 12. Den blir anvendt analogisk når det søkes om enkemannspensjon, men den gjelder ikke for rett til uførepensjon.

I lov om pensjonsordning for statsråder § 2, fjerde ledd er det bestemt at også stilling som kommunalt ombud i hovedstilling skal stenge for utbetaling av pensjon.

I tillegg til alderspensjon gir pensjonsordningen for statsråder uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon . Disse ytelsene gis etter bestemmelser som svarer til bestemmelsene om slik pensjon i lov om Statens Pensjonskasse. Se punkt 13.1.3 nedenfor for en nærmere omtale av disse ytelsene.

Alderspensjonen løper fra den første dag i måneden etter at pensjonsalderen er nådd, eller pensjonsretten på annen måte er inntrådt. Pensjonen samordnes med annen offentlig tjenestepensjon inkludert pensjon fra Stortinget pga. pensjon fra folketrygden etter bestemmelsene i lov av 6. juli 1957 nr 26 (samordningsloven).

Kort om statsråder som også er valgte stortingsrepresentanter

Stortingsrepresentanter som blir statsråder kan under visse forutsetninger opparbeide pensjonsrettigheter i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter parallelt med at de opparbeider pensjonsrettigheter som statsråder.

Tiden som statsråd vil medregnes i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter med følgende begrensninger: Det vises til lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter § 2, tredje ledd, annet punktum:

«Den tid en stortingsrepresentant måtte ha vært medlem av Regjeringen medregnes bare som pensjonsgivende hvis tiden ikke også er pensjonsgivende etter lov om pensjonsordninger for statsråder.»

Dette innebærer at hvis man har minst tre år som statsråd, vil man ha krav på alderspensjon etter lov om pensjonsordninger for statsråder jf. § 2. Tiden som medlem av regjeringen skal da ikke medregnes i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter.

Har man inntil tre år som statsråd, oppfylles ikke rett til pensjon etter ordningen for statsråder, og tiden kan medregnes i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter.

I begge lover er pensjonsalderen i utgangspunktet 65 år.

Etter § 2, fjerde ledd, annet punktum i lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter vil man imidlertid også ha rett til pensjon, hvis «summen av alder og opptjeningstid er 75 år.» I et slikt tilfelle vil tiden som medlem av regjeringen kunne medregnes i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter, da det ikke er tilsvarende rettigheter etter lov om pensjonsordninger for statsråder.

13.1.3 Statssekretærer og politiske rådgivere (Statens Pensjonskasse)

Det er ikke opprettet noen egen pensjonsordning for statssekretærer og politiske rådgivere. I pensjonssammenheng blir disse politikerne regnet for å arbeide i statens tjeneste, og de faller da inn under lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Statssekretærene er etter Grunnlovens § 22 å regne som embetsmenn og i kraft av dette medlemmer av Statens Pensjonskasse. Politiske rådgivere er direkte unntatt fra tjenestemannsloven, jf. forskriftenes § 1, men er like fullt omfattet av pensjonskasseloven.

De viktigste pensjonsytelsene som Statens Pensjonskasse gir, er alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Disse ytelsene er – på samme måte som ytelsene fra pensjonsordningen for statsråder – såkalte ytelsesbaserte. Det vil si at de er definert som en viss prosent av medlemmets pensjonsgrunnlag.

Pensjonsgrunnlaget fastsettes normalt ut fra medlemmets sluttlønn, og det er som hovedregel bare den faste arbeidsinntekten som teller med ved pensjonsberegningen. Ved fastsettingen av pensjonsgrunnlaget blir det sett bort fra to tredeler av inntekt over åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden og all inntekt over tolv ganger grunnbeløpet.

Fulle pensjonsytelser gis når opptjeningstiden i ordningen er 30 år. Dersom opptjeningstiden er kortere, skal pensjonen utgjøre så mange 30-deler av full pensjon som arbeidstakeren har opptjeningstid. Det gis ikke pensjon dersom medlemstiden i ordningen er mindre enn tre år.

I pkt. 13.1.2 ble det gitt en omtale av samordningsloven § 6 (sammenleggingsbestemmelsen). Som det gikk fram, kunne denne bestemmelsen på visse vilkår medføre rett til pensjon i forhold til medlemstiden i ordningen selv om minstekravet til medlemstid for rett til pensjon ikke var oppfylt.

Sammenleggingsbestemmelsen vil ikke få noen betydning for rett til pensjon fra Statens Pensjonskasse. Årsaken er at 1/10-kravet i bestemmelsen faller sammen med minstekravet til medlemstid for rett til pensjon i ordningen (tre år i begge tilfeller). Bestemmelsen vil imidlertid kunne komme til anvendelse dersom en statssekretær eller politisk rådgiver senere blir medlem i pensjonsordningen for statsråder.

Full alderspensjon utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Retten til slik pensjon inntrer i utgangspunktet ved nådd pensjonsalder. For om lag 30 prosent av arbeidstakerne i statlig sektor er denne grensen 67 år. Den resterende delen av arbeidstakerne har lavere pensjonsalder. Den lavere pensjonsalder kan være 65, 63 eller 60 år.

Uavhengig av aldersgrensen kan alle arbeidstakere ta ut alderspensjon fra det tidspunktet rett til alderspensjon fra folketrygden inntrer. Det vil si fra fylte 67 år. I tillegg til kan arbeidstakere med særaldersgrense ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen. Forutsetningen er da at summen av vedkommendes alder og opptjeningstid i pensjonsordningen er 85 år eller mer.

Dersom arbeidstakeren slutter i den stillingen som gir rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse før vedkommende har rett til en straks løpende alderspensjon fra Statens Pensjonskasse, får vedkommende rett til en oppsatt (utsatt) alderspensjon. Forutsetningen er at vedkommende har en medlemstid i pensjonskassen på tre år eller mer.

Den oppsatte pensjonsretten beregnes på samme måte som en «ordinær» alderspensjon. En forskjell er likevel fastsettingen av den tiden som kreves for rett til full pensjon. For en arbeidstaker som ble medlem i Statens Pensjonskasse etter 31. desember 1966 (folketrygdens ikrafttredelse), skal tiden for rett til full pensjon være lik den medlemstiden han eller hun kunne oppnådd fra den dagen vedkommende ble medlem i pensjonskasse og fram til vedkommende nådde aldersgrensen for stillingen. Kravet til medlemstid for rett til full pensjon skal likevel ikke være lenger enn 40 år, og ikke mindre enn 30 år. Pensjonsgrunnlaget i den oppsatte retten til pensjon reguleres i takt med økningen av grunnbeløpet i folketrygden (G).

Den oppsatte pensjonen kommer i utgangspunktet til utbetaling fra stillingens aldersgrense, men likevel ikke før arbeidstakeren fyller 65 år.

Etter lov om Statens Pensjonskasse skal alderspensjonen avkortes krone for krone dersom arbeidsinntekten kommer fra en stilling som gir rett til medlemskap i en pensjonsordning for tilsatte i den offentlige sektoren (pensjonisten får en såkalt differansepensjon). I motsatt fall skjer det ingen avkorting av pensjonen. Den kommer da i tillegg til arbeidsinntekten uten noen form for avkorting.

Full uførepensjon utgjør på samme måte som alderspensjonen 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Videre fins det, som i folketrygden, regler om medregning av framtidig opptjeningstid.

Ut over dette blir uførepensjonen avkortet i forhold til arbeidstakerens tap av inntektsevne. Det gjelder imidlertid ikke, som i folketrygden, noen regler om minstetap av inntektsevnen før retten til uførepensjon inntrer.

Full enke- og enkemannspensjon utgjør 60 prosent av den pensjonen den avdøde ville fått som uførepensjon regnet etter hel uførhet, eller som vedkommende mottok som alderspensjonist. Full barnepensjon varierer mellom 20 og 100 prosent av alderspensjonen, avhengig av hvor mange gjenlevende barn det er, og om den ene eller begge foreldrene er døde.

Det er nå vedtatt nye regler for enke/enkemannspensjon i lov om Statens Pensjonskasse. Denne skal for etterlatte som er født etter 1. juli 1950 fastsettes som en nettopensjon på 9 % av det pensjonsgrunnlaget avdøde medlemmet hadde. På tilsvarende måte er barnepensjon gjort om til en nettopensjon på 15 % av pensjonsgrunnlaget til avdøde.

Enke- og enkemannspensjonen er ervervsprøvd etter bestemmelser som svarer til bestemmelsene om prøving av slik pensjon i folketrygden. Dette gjelder likevel ikke enkepensjon som gis etter en mannlig arbeidstaker som ble medlem i Statens Pensjonskasse før 1. oktober 1976. Disse enkepensjonene gis uten noen form for inntektsprøving.

13.1.4 Tilpassing av ytelser fra supplerende ordninger

Et viktig prinsipp i pensjonssammenheng er at de samlede pensjonsytelsene som en arbeidstaker har rett til, skal stå i et rimelig forhold til den inntekt som pensjonene skal erstatte. For å unngå overkompensasjon, er det derfor i mange sammenhenger bestemt at de forskjellige ytelsene som pensjonisten har rett til, skal tilpasses hverandre. Tilpassingen – eller samordningen – er regulert i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser (lov 6. juli 1957 nr. 26).

Det er bare i de tilfellene pensjonisten har rett til ytelser fra mer enn én pensjonsordning som faller inn under samordningsloven, at det skal skje en samordning. I motsatt fall skal det ikke skje noen samordning. Det kan imidlertid tenkes at det i regelverket til forskjellige ordninger er tatt inn en eller flere bestemmelser om at det likevel skal skje en eller annen form for samordning. Det er imidlertid lite vanlig med slike bestemmelser.

Et viktig kjennetegn ved samordningen er at den er såkalt beløpsmessig. Det vil si at den ytelsen som skal samordnes, skal reduseres med et samordningsfradrag som helt eller delvis svarer til den eller de ytelsene som ytelsen skal samordnes med.

Alternativet til den beløpsmessige samordningen er samordning av selve stønadssystemet, for eksempel slik at ytelser etter en ordning utelukker rett til ytelser fra en annen ordning. Denne formen for samordning er imidlertid lite brukt ved samordning av ytelser fra forskjellige pensjons- og trygdeordninger.

I de tilfellene en person har rett til ytelser fra forskjellige pensjons- og trygdeordninger, er det et prinsipp at det først skjer en samordning av ytelsene fra de supplerende ordningene seg imellom. Deretter skal disse ytelsene samordnes med ytelsene fra folketrygden. Ved beskrivelsen av hvordan forskjellige ytelser blir samordnet med hverandre (nedenfor) har utvalget benyttet samme rekkefølge.

Samordning av ytelser fra to eller flere tjenestepensjonsordninger som faller inn under samordningsloven, er regulert i samordningsloven kapittel II. Kort kan man si at samordningen innebærer at summen av de pensjonene som arbeidstakeren har rett til, ikke skal være større enn pensjon for full opptjeningstid i den ordningen vedkommende sist var medlem i før pensjonering.

Det gjelder særlige regler i de tilfellene fullpensjonen i den siste ordningen er mindre enn fullpensjonen i en ordning arbeidstakeren tidligere har vært medlem i, og i de tilfellene pensjonene er tjent opp i et helt eller delvis sammenfallende tidsrom.

Bestemmelsene om samordning av pensjoner fra to eller flere supplerende ytelser for ordninger i offentlig sektor, har liten praktisk betydning for nye pensjonstilfeller. Dette skyldes at hovedtyngden av ordningene har inngått en gjensidig avtale om overføring av opptjeningstid fra en offentlig tjenestepensjonsordning til en annen (se pkt. 13.1.5 om overføringsavtalen). I forhold til pensjonistene innebærer denne avtalen at ordningene innenfor avtalesystemet fungerer som én pensjonsordning, slik at det ikke er nødvendig å samordne pensjonene i forhold til pensjonistene: Pensjonisten har jo rett til bare én pensjon.

Ytelsene fra de tjenestepensjonsordningene som faller inn under samordningsloven, skal etter at de er samordnet med hverandre samordnes med ytelsene fra folketrygden. Det skal gjøres fradrag for alle delene som pensjonen fra folketrygden består av. Først skal det gjøres samordningsfradrag for tilleggspensjonen, deretter særtillegget og til slutt grunnpensjonen. Enkelt kan man si at tjenestepensjonen skal reduseres med et beløp som er lik størrelsen på den pensjonen som pensjonisten får fra folketrygden.

På grunn av at tjenestepensjonen normalt er den største ytelsen pensjonisten har rett til, innebærer denne regelen at pensjonisten er sikret en samlet pensjonsinntekt som svarer minst til bruttostørrelsen på tjenestepensjonen. Dette kalles for bruttogarantien.

I tillegg til at bruttogarantien er en individuell garanti, vil den også kunne fungere som en regelverksgaranti: Tjenestepensjonen vil automatisk kompensere for reduksjoner i folketrygden, slik at pensjonistens samlede ytelser forblir de samme.

Et eksempel på betydningen av regelverks-garantien er den endringen som skjedde i folketrygden med virkning fra 1. januar 1992, da knekkpunktet ble redusert fra åtte til seks ganger grunnbeløpet i folketrygden og pensjonsprosenten for tilleggspensjon ble redusert fra 45 til 42. Disse endringene fikk ikke betydning for arbeidstakerne i offentlig sektor. Endringen i folketrygden fikk derfor bare betydning for to tredeler av den gruppen endringen var ment å gjelde for.

En annen konsekvens av regelverksgarantien er at pensjonistens samlede pensjonsytelse forblir upåvirket også av forbedringer i folketrygden. Dette ble erfart i forbindelse med den ekstra økningen som skjedde av særtillegget i folketrygden med virkning fra 1. mai 1998. Mange pensjonister med tjenestepensjon fikk ikke glede av denne økningen. Årsaken var at samordningsfradraget økte like mye som særtillegget.

13.1.5 Spesielt om overføringsavtalen

De offentlige tjenestepensjonsordningene har med hjemmel i § 46 i pensjonskasseloven inngått en egen avtale om overføring av pensjonsrettigheter mellom de enkelte ordningene. Avtalen – Overføringsavtalen – ivaretar noen viktige hensyn:

1. Pensjonene utbetales samlet fra siste ordning.

2. Pensjonene utbetales fra det tidspunkt arbeidsinntekten opphører.

3. De forskjellige risikodekninger opprettholdes og fordeles mellom ordningene.

4. En slipper med å samordne en gang med folketrygden.

For pensjonistene betyr overføringsavtalen at opptjeningstid og pensjonsberegning foretas som om vedkommende hadde vært i samme ordning hele yrkeskarrieren. Dette betyr at selv om vedkommende skifter jobb innen det offentlige flere ganger i karrieren, fortsettes opptjeningen uavbrutt. Uten en slik avtale ville pensjonen fra de ordninger vedkommende ikke står i ved bortfall av arbeid, beregnes som oppsatte pensjoner. For de fleste vil dette føre til en mindre samlet pensjon enn om vedkommende hadde vært i samme ordning hele tiden.

Overføringsavtalen gjelder ikke for medlemmer av statsrådsordningen. En forutsetning for å komme med i overføringsavtalen er at regelverket i de ordninger som er med, er tilnærmet likt. Dette gjør at pensjonene kan være sammenlignbare og de økonomiske kostnadene skal kunne deles rettferdig mellom ordningene. Statsrådsordningen med kort opptjeningstid, annen beregningsfaktor og reguleringsbestemmelse vil derfor falle utenfor overføringsavtalen. Det samme gjelder politikerordningen i kommunesektoren. Dette medfører at pensjon fra statsrådsordningen i tillegg til samordningen med folketrygden, også må samordnes mot eventuelle andre offentlige tjenestepensjonsordninger. I NOU 1995:29 side 137 er det tatt inn et eksempel på samordning av statsrådpensjon med pensjon fra Kommunal landspensjonskasse.

For statssekretærene og politiske rådgivere som er medlemmer av Statens Pensjonskasse vil overføringsavtalen gjelde. Disse kan starte karrieren i f eks kommunesektoren med medlemskap i en kommunal pensjonskasse, være medlem av Statens Pensjonskasse i tiden som statssekretær eller politisk rådgiver, og deretter avslutte karrieren igjen i kommunal sektor som medlem av Kommunal landspensjonskasse. Dette medfører at Kommunal landspensjonskasse vil utbetale hele pensjonen og deretter fordeles utgiftene mellom, i dette eksempelet, den kommunale pensjonskassen, Statens Pensjonskasse og Kommunal landspensjonskasse.

13.1.6 Avtalefestet pensjon (AFP)/ Førtidspensjon

Ved lønnsoppgjøret i 1988 ble tariffpartene i privat- og offentlig sektor enige om en avtale om rett for arbeidstakere til å fratre med pensjon tidligere enn folketrygdens pensjonsalder. Retten gjaldt i første omgang arbeidstakere med alder 65 og 66 år. Senere er avgangsalderen senket til i dag 62 år. Formålet med AFP var å gi arbeidstakere med et langt yrkesliv en valgfri og fleksibel pensjonsalder før folketrygdens pensjonsalder på 67 år. Staten støtter ordningen i privat sektor med statstilskott på 40 % av kostnadene for løpende pensjoner (eksklusivt AFP-tillegget) til de som tar ut AFP i alderen 64–66 år, jf. lov 23. desember 1988 om statstilskott til ordninger med avtalefestet pensjon.

De formelle kravene for å kunne ta ut AFP er at arbeidstakeren må være yrkesaktiv i virksomheten på uttakstidspunktet og har hatt en inntekt på minst grunnbeløpet i folketrygden siste to år. Videre må vedkommende ha vært tilsatt i virksomheten siste tre år eller ha vært tilsluttet AFP-ordningen de siste fem år. Det stilles også krav om at arbeidstakeren må ha hatt minst ti poengår i folketrygden etter fylte 50 år. Det tilsvarende krav i statlig sektor er ti års medlemskap i Statens Pensjonskasse.

Pensjonen beregnes som en uførepensjon etter folketrygdens ytelser, og det tas i dag hensyn til opptjening av fremtidige poengår. Ytelsen er dog begrenset slik at den ikke skal overstige 70 % av gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt i de tre beste årene av de årene arbeidstakeren fylte 56 – 60 år. I tillegg ytes et skattefritt tillegg på kr. 10.800,- kroner pr. år i LO/NHO-ordningen og et skattepliktig tillegg på 20.400,- kroner i de øvrige ordningene.

AFP beregnes eller omregnes tilsvarende en tjenestepensjon ved fylte 65 år for arbeidstakere i offentlig sektor. Det blir da ikke gitt noe AFP-tillegg. Dersom AFP etter LO/NHO-ordningen gir en høyere ytelse, gis denne som en differanse­pensjon.

AFP er en avtalefestet pensjonsordning slik at det ligger en tariffavtale i bunnen for rettighetene. I staten er det to slike avtaler:

1. Hovedtariffavtalen og

2. en avtale som omfatter arbeidstakere på lederlønnssystemet.

I tillegg er det inngått separate avtaler for andre medlemmer i Statens Pensjonskasse.

Lønns- og arbeidsvilkårene for regjeringens medlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere reguleres ikke gjennom noen tariffavtale. Dette medfører at AFP-ordningene ikke omfatter disse.

Pensjonsalderen for regjeringens medlemmer er 65 år. For statssekretærer og politiske rådgivere er pensjonsalderen 67 år. Dette innebærer at disse har mindre valgfrihet og fleksibilitet til selv å velge når de vil gå av med pensjon enn man har i store deler av arbeidslivet.

Grunnloven § 22 gir Stortinget hjemmel til å tilstå pensjon til statsråder og statssekretærer som gis avskjed i nåde. Slik pensjon kan tilstås uavhengig av alder. Ordningen med pensjon av statskassen er delegert til Arbeids- og administrasjonsdepartementet som tilstår en midlertidig pensjon som igjen skal endelig vedtas av Stortinget. Bruk av pensjon av statskassen med hjemmel i Grunnloven § 22 kan gi statsråder og statssekretærer tilsvarende valgfrihet til å fratre som AFP-ordningen gir. Når det gjelder de politiske rådgiverne er behovet for en førtidspensjonsordning som oftest ikke tilstede, da disse som regel vil være i en aldersgruppe der førtidspensjon er uaktuelt. Dersom det skulle være individuelle behov for en slik pensjon for en politisk rådgiver, kan pensjon av statskassen være et alternativ.

Når det gjelder politikere som kommer fra og har permisjon fra en virksomhet med AFP-ordning, vil det være et krav om at vedkommende må tilbake til virksomheten som yrkesaktiv før AFP kan tilstås. Etter regelverket er det ikke anledning til å tilstå AFP for arbeidstakere som er permitterte uten lønn.

13.1.7 Fleksibel fratreden – førtidspensjon?

Statsråder kan ta ut alderspensjon fra fylte 65, så fremt vedkommende ikke fortsatt er statsråd, er stortingsrepresentant eller har en hovedstilling i det offentlige. For statsråder er det ingen fleksibilitet med hensyn til tidspunktet for fratredelse med pensjon, verken som statsråd eller som tidligere statsråd etter at etterlønnsperioden er over.

Statssekretærer og politiske rådgivere vil i stilling som politiker ha aldersgrense 70 år med pensjonsalder 67 år. I stilling som politiker vil de ikke ha anledning til fleksibel fratredelse før 67 år. Dersom de etter den politiske karrieren går inn i stilling med annen pensjonsordning eller avtalefestet pensjonsordning vil de ha de samme vilkår som øvrige medlemmer av denne pensjonsordningen.

Førtidspensjonsordningen for stortingsrepresentanter

Stortingsrepresentantene er omfattet av en egen førtidspensjonsordning. Det vises til lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter § 7:

«Dersom aldersmessige eller andre hensyn tilsier det, kan tidligere stortingsrepresentanter som ikke har rett til alderspensjon etter § 2 eller uførepensjon etter § 5, av styret – tilstås førtidspensjon fra det tidspunkt han ikke lenger oppebærer godtgjørelse som representant.»

Opprinnelig var ordningen en ventelønnsordning, men for å sikre større fleksibilitet, ble ordningen omgjort til en førtidspensjonsordning. Pensjonsstyret har i enkelte tilfeller innvilget midlertidig førtidspensjon, for ett år av gangen i en utdanningsperiode, for å bedre muligheten til å komme i inntektsgivende arbeid.

13.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget vil innledningsvis peke på at det ikke har hatt anledning til å gå i detaljer i problemstillinger knyttet til pensjon. Det ville ha forutsatt et eget utredningsarbeid på området.

I departementenes politiske ledelse er det kun regjeringsmedlemmene som er omfattet av en egen pensjonsordning, jf. lov om pensjonsordning for statsråder.

Utvalget vil ikke foreslå tilsvarende særordning for statssekretærer og politiske rådgivere.

Utvalget mener statsrådene er i en særstilling, og at det ikke er tilsvarende grunner for å opprette en særordning på pensjonsområdet for statssekretærer og politiske rådgivere. Utvalget legger til grunn at statssekretærer og politiske rådgivere omfattes av en tilfredsstillende ordning i Statens Pensjonskasse på lik linje med statstilsatte.

Når det gjelder samordning ved opptjening av pensjonsytelser, mener utvalget at det heller ikke oppstår særskilte problemer for departementenes politiske ledelse. For statssekretærer og politiske rådgivere vil overføringsavtalen gjelde ved overgang mellom stillinger i det offentlige. Statsrådene omfattes ikke av overføringsavtalen, men de har på den annen side en pensjonsordning med en svært kort opptjeningstid (seks år) og en annen og bedre beregningsfaktor.

Utvalget har diskutert om departementenes politiske ledelse burde ha en mulighet til å gå av med avtalefestet pensjon, eventuelt om de burde være omfattet av en førtidspensjonsordning, tilsvarende den som gjelder for stortingsrepresentanter.

De avtalefestede pensjonsordningene er nært knyttet til tariffområder og avtaler mellom parter i arbeidslivet. Utvalget ser ikke at det er hensyn som berettiger en slik særordning for departementenes politiske ledelse, blant annet sett i forhold til de øvrige arbeidsvilkår den politiske ledelse har.

I de få tilfellene hvor det skulle oppstå uheldige situasjoner, bør det vurderes å søke om pensjon av statskassen med hjemmel i Grunnloven § 22.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet er gitt fullmakt fra Stortinget til å tilstå midlertidig pensjon av statskassen. Pensjonen kan gis til medlemmer av Statens Pensjonskasse som i løpet av yrkeskarrieren har arbeidet for staten, uten at dette har gitt pensjonsopptjening eller som på annen måte pensjonsmessig har kommet uheldig ut i forhold til regelverket. Det er Stortinget som fatter endelig vedtak.

Utvalget vil derimot ikke foreslå generelle retningslinjer for å tilstå pensjon av statskassen til politikere. Kun unntaksvis der det vil være svært vanskelig å gå tilbake til tidligere stilling eller finne en passende retrettstilling, bør statspensjon kunne være en hensiktsmessig og rimelig løsning.

Utvalget viser til utkast til reglement, kapittel 21 pkt.15.