4 Internasjonale relasjoner – med hovedvekt på Norden

Dette kapittelet omhandler voksenopplæring i et globalt perspektiv og studieforbundenes internasjonale relasjoner. Virksomheten til studieforbundene i Sverige, Danmark og Finland blir omtalt med utgangspunkt i voksenopplæringen i Norden. I tråd med mandatet blir den norske studieforbundsmodellen sammenlignet med den svenske og den danske modellen. Hovedvekten i dette kapittelet blir lagt på beskrivelsen av utviklingen i Sverige der det nylig er lagt fram en offentlig utredning 1 etterfulgt av en regjeringsproposisjon 2.

4.1 Et internasjonalt perspektiv

Globalisering innebærer tette økonomiske, kulturelle og politiske forbindelser på tvers av landegrenser. Danmark har i sin globaliseringsstrategi understreket viktigheten av en sterk konkurransekraft, men også en sterk «sammenhengskraft», noe som innebærer et samfunn uten for store systematiske forskjeller 3. Norge har som Danmark et fellesskap rundt et folkestyre med åpen meningsutveksling og dialog. Vi har høy grad av individuelle rettigheter, religionsfrihet og likestilling mellom menn og kvinner, men vi har utfordringer knyttet til å unngå utvikling av for store forskjeller i samfunnet.

Livslang læring er et begrep med varierende innhold. I Norge brukes begrepet om læring gjennom hele livet. I andre land forstås det primært som voksnes læring. Samtidig er voksenopplæring – Adult Education – også et begrep som ikke har samme innhold overalt. I store deler av verden forbindes begrepet med alfabetisering. Etter hvert ser en at flere og flere land ønsker å utvide begrepet til å gjelde basisferdigheter som å lese, skrive, regne og å kunne bruke IKT.

Studieforbundene har i lang tid hatt internasjonale kontakter, både til liknende organisasjoner i de nordiske landene, og som initiativtakere og aktive deltakere i internasjonale organisasjoner. International Council for Adult Education (ICAE) har medlemsorganisasjoner over hele verden, både nasjonale – som VOFO i Norge – og regionale – som European Association for the Education of Adults (EAEA). Studieforbundene er knyttet til EAEA gjennom VOFO.

De partipolitisk tilknyttede studieforbundene har rammeavtaler med Norad om informasjonsarbeid om bistand. Det er også mulig for studieforbundene å søke om tilskudd til konkrete bistandsprosjekter ute.

Teknologiutviklingen i de siste tiårene har i stor grad bidratt til å gjøre avstander kortere. Det er derfor både nødvendig og naturlig å ta med et globalt perspektiv i alt arbeid knyttet til utdanning og læring.

4.1.1 Internasjonale organisasjoner

Av mange internasjonale organisasjoner omtales her kort noen av de som er mest aktuelle for voksnes læring.

4.1.1.1 UNESCO

FNs utdanningsorganisasjon UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) er den organisasjonen som frivillige organisasjoner har mest samarbeid med. Den har nå 191 medlemsland over hele verden. Med om lag tolv års mellomrom arrangerer UNESCO, ved sitt institutt i Hamburg (UNESCO Institute for Lifelong Learning – UIL), konferanser om voksenopplæring (Confintea on Adult Education). Den femte ble arrangert i 1997, og den neste er planlagt til 2009. Til disse konferansene inviteres alle medlemslandene til å stille med delegasjoner med politikere, offentlig ansatte og representanter fra frivillige organisasjoner. Studieforbundene har deltatt i disse konferansene i tillegg til å være engasjert i forberedelses- og etterarbeid. I periodene mellom disse store konferansene arrangeres det andre møter. Det ser ut til å være ganske jevn og god kontakt mellom UNESCO og offentlige og frivillige organisasjoner på feltet voksnes læring.

Uka for voksnes læring, nå Læringsdagene for voksne, kom som et initiativ etter UNESCO-konferansen i 1997 og har vært arrangert i Norge hvert år siden 1998. Målet med arrangementet er å motivere flest mulig til læring – uavhengig av nivå og tema. VOFO er ansvarlig for planlegging og gjennomføring av Læringsdagene hvert år, med støtte fra Kunnskapsdepartementet og i samarbeid med UNESCO-kommisjonen i Norge og en rekke andre samarbeidspartnere.

4.1.1.2 Den europeiske union (EU)

EU-samarbeidet synes å bli stadig viktigere for hele utdanningsområdet. Norge har følgende ambisjoner felles med andre land i europeisk utdanningssamarbeid:

• mer mobilitet og åpnere grenser for elever, lærlinger, studenter, lærere, instruktører og forskere og arbeidstakere

• mer effektive utdanningssystemer tilpasset framtidens krav

• utvikling av ordninger som gjenkjenner og gir kreditt for læring mellom ulike læringsarenaer, også fra arbeidslivet og frivillig sektor

• mer inkluderende ordninger, slik at målet om livslang læring for alle kan ivaretas

For de frivillige organisasjonene er det spesielt viktig at det blir lagt vekt på livslang og livsvid læring (Lifelong and Lifewide Learning). Et godt eksempel er at det nye utdanningsprogrammet heter Lifelong Learning Programme 2007--2013. Dette nye programmet består av fire deler: grunnopplæring i Comenius, høyere utdanning i Erasmus, yrkesopplæring i Leonardo da Vinci og voksenopplæring i Grundtvig, pluss en tverrgående del som skal dekke bl.a. språk, informasjon og IKT.

Målet med dette nye programmet er – gjennom livslang læring – å bidra til utvikling av kunnskapssamfunnet. Gjennom bærekraftig utvikling, interaksjon og mobilitet mellom opplæring og arbeid skal det skapes mer læringsintensive arbeidsplasser med økt sysselsetting, næringsutvikling, verdiskaping og større deltakelse i demokrati og samfunnsliv som resultat. 4

Studieforbundene har vært aktive deltakere både som søkere og partnere i Grundtvig-programmet fram til nå og er representert i det nasjonale programutvalg via VOFO. Et forholdsvis stort og stivbent byråkrati sammen med betaling av egenandeler i prosjektene har til en viss grad vært til hinder for at en del av de frivillige organisasjonene har deltatt, selv om de har hatt ønske om det.

4.1.1.3 Nordisk Ministerråd (NMR)

De nordiske landene har lange tradisjoner for samarbeid på utdanningsområdet. En viktig aktør er Nordisk Ministerråd (NMR), med grupper på alle utdanningsnivåene. NMR har etablert Nordisk Nettverk for Voksnes Læring (NVL) med deltidsstillinger i alle nordiske land. Nordplus-programmene gir muligheter for tilskudd til og samarbeid med både offentlige og frivillige institusjoner. For voksnes læring og kompetanse er det et eget program, Nordplus Voksen, som etter søknad kan dele ut midler til prosjekter, bl.a. i studieforbundene.

Flere av studieforbundene samarbeider direkte gjennom nordiske overbygninger mellom søsterorganisasjoner i de ulike landene, så som AOF i Norden, Forbundet for Nordisk Voksenopplæring (FNV) mfl. Samarbeidet omfatter både kontaktmøter, konferanser og prosjekter, for eksempel støttet av Nordplus Voksen. De baltiske landene er etter hvert aktivt med i det nordiske samarbeidet.

4.2 Voksenopplæring i Norden

Norge var det første landet som fikk egen lov om voksenopplæring. Loven regulerer arbeidet i tilskuddsberettigede studieforbund, og fastslår at deres primæroppgave er studiearbeid blant voksne ubundet av bestemte pensa og eksamener, jf. kapittel 3.

Den norske tilbudsstrukturen for voksne står i kontrast til systemene både i Danmark, Finland og Sverige. I de andre nordiske landene er den formelle voksenopplæringen bygd ut som et omfattende offentlig tilbud med egne strukturer. 5 Studie­forbundenes virksomhet er klart adskilt fra den formelle voksenopplæringen i alle de tre landene, og det er ikke åpnet for at studieforbundene kan tilby formelt kompetansegivende grunnopplæring som avviksordning.

I Finland utgjør studieforbundene en avgrenset del av den frivillige voksenopplæringen. Island har liten erfaring med studieforbund, og vil følgelig ikke bli nærmere omtalt. Modellen for studieforbund i Danmark og Sverige ligner mest på tilsvarende organiseringen i Norge. I dette kapittelet har vi derfor fokusert på organiseringen og utviklingen i Danmark og Sverige, med særlig vekt på forholdene i Sverige, som nylig har gjennomført en større reform på folkbildningsområdet. 6»

4.2.1 Sverige

I Sverige er det studieförbund som tilsvarer norske studieforbund. Den svenske studiecirkel er på mange vis sammenlignbar med studieringer i Norge.

4.2.1.1 Lovregulering, organisering og formål

Folkbildningen 7 omfattes ikke av den svenske Vuxenutbildningslagen, men reguleres av en egen forskrift (förordning) basert på en folkbildningsproposisjon og årlig budsjett. Forskriften gir en veiledning for fordeling av tre milliarder svenske kroner. I 1991 ble det foretatt en endring slik at folkbildningen ble mer fristilt fra staten. Det innebærer at staten angir politiske mål, syfte, for hvordan statsbidragene skal anvendes, men at studieforbundene og folkehøyskolene selv bestemmer hvordan målene skal nås og statsbidraget fordeles.

I henhold til Regjeringens proposisjon 2005/06:192 Lära, växa, förendra angis sju virksomhetsområder som grunnlag for statens støtte til folkbildningen, og som måloppnåelse skal rapporteres i forhold til. Studieforbundene kan velge fritt hvilke områder de vil satse på. Virksomhetsområdene er:

1. utvikling av felles verdigrunnlag

2. utfordringene i et flerkulturelt samfunn

3. demografiske utfordringer

4. livslang læring

5. kulturell virksomhet

6. personer med funksjonshemninger

7. folkehelse, bærekraftig utvikling og global rettferdighet

Etableringen av Folkbildningsrådet var et ledd i fristillingen i 1991. Rådet er en ideell organisasjon med myndighetsoppdrag som innebærer:

• «– att fördela statsbidrag till studieförbundens och folkhögskolornas verksamhet

• – att följa upp och utvärdera verksamheten

• – att lämna budgetunderlag och årsredovisningar»

I dag er 95 prosent av Folkbildningsrådets arbeid knyttet til myndighetsoppgaver. Rådet har i det siste året også fått ansvar for all løpende evaluering, som tidligere ble ivaretatt gjennom SUFO 8. Folkbildningsrådet skal forestå kontinuerlig vurdering og oppfølging av virksomheten og har mulighet til å tilbakekalle statsbidraget. Staten skal ha en mer tilbaketrukket rolle og foreta uavhengige og jevnlige kartlegginger og undersøkelser. Derfor er det også bevilget penger særskilt til folkbildningsforskning, fem millioner svenske kroner i 2007, som fordeles fra Vetenskapsrådet, og ikke fra Folkbildningsrådet.

Fra 1. januar 2007 er det i Sverige åtte studieforbund som er godkjent for å få del i det statlige tilskuddet 9. Disse er organisert med avdelinger på fylkes- (län-) og kommunenivå, og i 2005 var det til sammen 428 lokale studieforbundsavdelinger. Studieforbundene har i alt knapt 200 medlemsorganisasjoner og samarbeidsavtale med om lag 80 andre organisasjoner.

Idrettens Studieforbund er fra 2007 tatt ut av det generelle folkbildningsanslaget, og får nå øremerkede midler. Studieforbundet vil fortsatt operere i henhold til de generelle formålene og vilkårene for statsstøtte som forbindes med folkbildningen, men underlegges nå grundigere kontroll med om midlene benyttes etter hensikten.

Folkbildningsförbundet (FBF) er studieforbundenes interesseorganisasjon og er som paraplyorganisasjon medlem i Folkbildningsrådet. På oppdrag fra medlemsorganisasjonene og paraplyorganisasjonene for studieforbund og folkehøyskoler arbeider Folkbildningsrådet med politisk overvåkning, informasjon og administrasjon av Folkbildningsnätet. FBF er organisert med regionale organer, Länsbildningsförbund, og i mange kommuner samarbeider studieforbundene i lokale samrådsgrupper. Den viktigste oppgaven for disse er kontakten mot fylker (län) og kommuner, men de synes ikke å ha noen sterk stilling. Studieforbundenes lokale tilstedeværelse anses å ha større betydning.

4.2.1.2 Aktivitetsformer og finansiering

Vilkårene for statens støtte til folkbildningen er angitt i Förordningen om statsbidrag til folkbildningen, SFS 1998:973, 2 §10

Studieforbundenes arbeid i Sverige er knyttet kun til ikke-formell voksenopplæring, og statsbidrag kan ikke anvendes til virksomheter med kommersielt formål. Studieforbundene kan imidlertid drive oppdragsvirksomhet for kommuner, bedrifter mv., dog med klare avgrensninger innenfor statsbidraget med hensyn til at studieforbundet skal ha hele ansvaret for aktiviteten og ikke delfinansiere en aktivitet som ellers er kommunens ansvar.

Aktivitetstypene i studieforbundene er studieringer, kulturprogrammer og annen folkbildningsverksamhet. Det legges til rette for bruk av fleksible arbeidsmetoder i s tudiecirklene. § 8 i Förordning (1991:977) Om statsbidrag till folkbildningen sier:

«Studiecirkelverksamhet med gemensamma, planmässigt bedrivna studier skall utgöra basen för verksamheten. I varje studiecirkel eller kulturaktivitet skall det finnas en ledare som är godkänd av en lokal studieförbundsavdelning.»

Folkbildningsrådet fastsetter minimumskriterier, varighet, antall deltakere, ledelse, studiemateriell mv., for de ulike aktivitetstypene 11. For en tilskuddsberettiget studiering er kravet til antall deltakere, samlinger og timer lavere enn i Norge, henholdsvis 3/3/9, men det skal være en viss tid mellom de tre samlingene. Dessuten er det formulert en rekke vilkår som har klar kobling til etiske spørsmål i folkbildningsarbeidet. Disse gjelder blant annet avgrensning til generelt foreningsarbeid, lek/spill/idrett og produksjon. Med hensyn til arrangøransvar er det bare studieforbundet, altså ikke medlemsorganisasjonene, som kan være formell arrangør av studieringer. Alle deltakerne skal gjøres kjent med at de deltar i en studiesirkel. Dette innebærer at det gjennom bekjentgjøringen av tilbudet skal framgå klart at studieforbundet er arrangør.

Studieringer skal ha en leder som har gjennomgått en introduksjonsopplæring. Det enkelte studieforbund fastsetter selv krav til utdanning for lærere og ledere, og det bedrives et betydelig utviklingsarbeid for å sikre kvaliteten. Det er ingen sentral regulering av lønn og honorar.

Kulturprogrammer kan være forelesninger, teater, sang, musikk, dans, publikumsutstilling m.v. Programmene skal gjennomføres etter en plan, være annonserte og ha en utforming i tid og rom slik at de bidrar til deltakelse, opplevelse og ettertanke. Minste varighet er 30 minutter. Også for kulturprogrammene er det studieforbundet som har arrangøransvar.

Statens bidrag gis som rammebevilgning som fordeles av Folkbildningsrådet etter følgende inndeling. Denne er endret fra 2007:

• Grundbidrag (60 prosent) som ligger fast i to år.

• Kulturbidrag (10 prosent) som fordeles årlig.

• Förstärkningsbidrag (12 prosent) som fordeles årlig (bl.a. til funksjonshemmede).

• Värksamhetsbidrag (18 prosent) som fordeles årlig

Statsbidraget til studieforbundene er i 2007 ca. 1,5 milliarder svenske kroner, en økning på 16 prosent fra 2006 12. Kommuner og län gir også tilskudd. I 2005 utgjorde kommunenes generelle tilskudd til studieforbundene vel 405 og landstingenes tilskudd 290 millioner svenske kroner. Kommunenes tilskudd er redusert de siste årene, noe som enkelte steder henger sammen med sammenslåing av lokalavdelinger i studieforbundene.

4.2.1.3 Rapportering, statistikk og kvalitetssikring

De lokale studieforbundsavdelingene rapporterer gjennomført aktivitet til eget studieforbund, som sender samlet årsmelding (redovisning) til Folkbildningsrådet sammen med rapport om internkontroll og kvalitetsarbeid. Det siste er nytt fra 2007. Studieforbundenes rapportering skal bl.a. omfatte antall tiltak, studietimer, emnefordeling og deltakere fordelt på kjønn og alder.

I Sverige har studieforbundene et felles dataregistreringssystem, Gustav, som nå benyttes av de fleste forbundene. Dette har gitt grunnlag for en effektivisering av rapporteringen slik at den samlede statistikken kan foreligge på et tidlig tidspunkt, 1. februar for foregående virksomhetsår. Fra 2007 skal det oppgis personnummer for alle deltakere i studiesirkler, men ikke for deltakere i kulturprogrammer. Personnummerregistrering gjør det mulig å sammenligne studieforbundenes virksomhet med annen utdanningsvirksomhet. Dette kravet har vokst fram over tid og er blant annet praktisk begrunnet i at svenske studieforbund har forsikringsansvar overfor deltakerne. Emneinndeling i den svenske statistikken baserer seg på EUs mal, med noen tilpasninger. Dette gjør at oversikten over studieforbundenes opplæring kan sammenlignes på mer likt grunnlag med annen utdanningsstatistikk.

Tematisk oppslutning i studieringene: De ­estetiske emneområdene kunst/musikk/medier utgjorde vel 50 prosent av aktiviteten målt i studietimer. Humaniora/språk/historie, samfunns- og beteendevetenskap utgjorde knapt 25 prosent. Andre fag omfatter bl.a. data, helse- og sosialarbeid, landbruk og foreningsarbeid.

I 2004 ble det gjennomført en stor deltakerundersøkelse som har gitt informasjon om deltakelse i forhold til alder, etnisk bakgrunn, arbeidsløshet og lignende. Dette er knyttet til målgruppestøttet bidrag. Denne viser blant annet at andelen innvandrere var 9,2 prosent, mens andelen av disse i befolkningen er 15 prosent. Innsatsen rettet mot grupper av annen etnisk opprinnelse anses ikke å stå i forhold til den politiske viktigheten av integrasjon. Funksjonshemmede utgjør 8 prosent av deltakerne. Studien viser også at studieforbundenes aktiviteter knyttet til blant annet bruk av IKT har vært til stor nytte for folk i spesielle livssituasjoner.

Prop. 2005/06:192 framholder behovet for et systematisk kvalitetsarbeid med hensyn til både administrasjon, virksomhetsformer og innhold på alle nivåer innenfor folkbildningen. Staten har bevilget 500 millioner svenske kroner til dette arbeidet i 2007. Kvalitetsarbeidet utføres av folkbildningen selv etter vilkår fastsatt av Folkbildningsrådet. Ifølge. Statsbidragsvillkor för anslag 2007 skal studieforbundene avgi en kvalitetsrapportering til Folkbildningsrådet. Der skal det framgå hvilke utviklingsinnsatser, oppfølgings- og evalueringsinnsatser som utføres, og resultatene av disse. Det forventes klarere omtaler i årsberetninger, spesielt hvilke planer studieforbundene har for vurdering av sin egen virksomhet.

De svenske studieforbundene startet motivasjon for det nye kvalitetsarbeidet to år før kravet om kvalitetsrapportering kom. Folkbildningsrådet utarbeidet materiale om utfordringene for studieforbundene og utga en rapport om praktisk arbeid med kvalitetsutvikling og -rapportering. De mest sentrale dokumentene er Folkbildningens Framsyn – Framtidens folkbildning, roll och uppgifter (2004) og Att utveckla kvalitet (2005). Selv om kvalitetsarbeidet er ganske nytt og det fortsatt er uavklarte spørsmål om hvordan kvalitet forstås, tyder forberedelsesarbeidet på at studieforbundene har tatt utfordringene med å dokumentere kvaliteten i sitt arbeid på alvor.

Arbeidet med realkompetanse er på utviklingsstadiet i Sverige. Valideringsdelegasjonen som er ansvarlig for dette arbeidet, har invitert de svenske studieforbundene til å gi innspill til hvordan uformell kompetanse kan dokumenteres på en hensiktsmessig måte. På denne bakgrunnen har Valideringsdelegasjonen utarbeidet et konsept for validering av generelle kompetanser i folkbildningen og ikke-formell læring.

4.2.2 Danmark

I Danmark er det oplysningsforbund og lokale aftenskoler som gir opplæringstilbud, og som tilsvarer norske studieforbund. Studieringer betegnes studiekredse.

4.2.2.1 Lovregulering, organisering og formål

Den frie folkeopplysende virksomhet, folkeopplysende voksenundervisning og frivillig folkeopplysende foreningsarbeid forvaltes direkte fra kommunene i henhold til lov og bekjentgjørelser fra Undervisningsministeriet 13. Folkeopplysningsloven forutsatte at kommunene velger et folkeopplysningsutvalg, som blant annet godkjenner betingelsene for tilskudd til den frie folkeopplysende virksomhet. Etter 1. janauar 2004 er ikke dette lenger lovpålagt.

Formålet med den folkeopplysende voksenundervisningen er:

«med udgangspunkt i undervisningen at øge den enkeltes almene og faglige indsigt og færdigheder for at styrke evne og lyst til at tage ansvar for eget liv og til at deltage aktivt og engageret i samfundslivet.»

Det er om lag 2500 lokale foreninger som tilbyr folkeopplysende voksenundervisning. Knapt 800 av disse er aftenskoler tilknyttet ett av de fem landsdekkende opplysningsforbund. Den nye kommunalreformen i Danmark som trådte i kraft 1. januar 2007, innebærer nedlegging av amtene og oppretting av fem regioner, samt at antall kommuner reduseres fra 275 til 98. I og med at virksomheten forvaltes direkte fra kommunene, gir kommunalreformen betydelige utfordringer for aftenskolenes virksomhet med hensyn til både struktur, tilbud og finansiering. De nye regionene har ingen opplæringsoppgaver, og tidligere amtseide utdanningsinstitusjoner som Voksenuddannelsescentre (VUC) er blitt statlig selveiende stiftelser med taksameterfinansiering. Med reformen har VUC fått enerett på å inngå kontrakt med andre tilbydere om å tilby forberedende voksenopplæring 14.

En av innvendingene mot kommunalreformen har vært at antall aftenskoler og lokale foreninger reduseres som konsekvens av færre kommuner. De fem opplysningsforbundene har valgt ulike strategier for å tilpasse seg reformen, og Dansk Folkeoplysnings Samråd (DFS) opplyser at fire av dem synes å ha funnet hensiktsmessige løsninger. De som tidligere hadde én avdeling per kommune vil fortsette med det i de 98 nye kommunene og prøver å utnytte stordriftsfordelen ved større enheter. Ett forbund sies å ha problemer ved at de fra før har vært organisert med mange små aftenskoler som ikke har vært innstilt på å samarbeide. At opplysningsforbundene ser utfordringer med den nye strukturen, framgår av følgende uttalelse fra Liberalt Oplysnings Forbund (LOF):

«LOF medvirker meget gerne til at skabe rammerne for en ny lokal identitet. (…) Det er os, der bringer borgere og politikere sammen; vi giver indblik i erhvervslivet, kulturen, foreningslivet m.m. i de kommuner, vi fremover bliver en del af.»

Utviklingen med hensyn til at kommunene ikke lenger er lovpålagt å velge et folkeopplysningsutvalg følges nøye av DFS. De 15 kommunene som har fravalgt slikt utvalg, har lagt ansvaret, til blant annet kultur- og fritidsutvalg. I denne sammenhengen framheves Århusmodellen som en konstruktiv løsning. Den innebærer at det er etablert et uformelt samråd mellom opplysningsforbundene og kommuneadministrasjonen, og fremmer derved samarbeid mellom opplysningsforbundene og de øvrige tilbyderne seg imellom, noe som opplyses ikke alltid å ha vært tilfellet hittil.

Dansk Folkeoplysnings Samråd (DFS) er interesseorganisasjon for de fem landsdekkende opplysningsforbundene og 34 ulike ideelle organisasjoner, bl.a. den danske folkehøyskoleforeningen.

4.2.2.2 Aktivitetsformer og finansiering

Arbeidet i opplysningsforbundene er utelukkende knyttet til uformell voksenopplæring. Det kan ikke ytes tilskudd til formelt kompetansegivende undervisning. Flere av de sentrale opplysningsforbundene eier og driver daghøyskoler, som er et tilbud til voksne mellom 18 og 60 år som er i en overgangssituasjon, bl.a. flyktninger, innvandrere og drop-outs.

Aktivitetstypene er i henhold til Folkeoplysningsloven undervisning, studieringer, foredragsvirksomhet og debattskapende aktiviteter. Aftenskolene har utstrakt frihetsgrad med hensyn til emnevalg, idégrunnlag, undervisernes kvalifikasjoner, tilretteleggingsformer, kurslengde og tidspunkt. Det er ingen formelle utdanningskrav til ledere og lærere. Undervisningsministeriet angir i en bekjentgjørelse satser for lønn til ledere og lærere.

En lovendring fra 1. januar 2007 gjør det mulig for aftenskolene å gi mer fleksible pedagogiske opplæringstilbud enn den tradisjonelle lærerstyrte undervisningen. Det er avsatt en ramme på 40 prosent av den totale bevilgningen for fleksible tilretteleggingsformer. Den nye ordningen har som overordnet mål å styrke utviklingen av aktivt medborgerskap innenfor vesentlige samfunnsområder. Dansk Folkeoplysnings Samråd antar at denne endringen i tilretteleggingsformer vil styrke aftenskolenes profil som aktører i forbindelse med løsningen av velferdsoppgaver og det generelle kompetanseløftet av den danske befolkningen, som et spennende alternativ til det formelle utdanningssystemet.

Lovforslaget om anerkjennelse av realkompetanse i utdanningene ble vedtatt i Folketinget i januar 2007. DFS anser at mulighetene for bedre dokumentasjon av for aftenskolenes virksomhet vil virke positivt. De danske opplysningsforbundene har hatt en aktiv rolle i utforming av kriteriene for realkompetansearbeidet og har utviklet dokumentasjonsverktøy spesielt for sin virksomhet. Dette har medført at uformell kompetanse allerede fra starten har fått stor oppmerksomhet i skoleringen av de som skal godkjenne realkompetanse.

Opplysningsforbundene i Danmark har vært fadder for flere tilbud til voksne der det formelle systemet ikke hadde struktur eller kapasitet for å løse oppgavene. Voksenopplæringsreformen i 2001 medførte at disse områdene er lagt inn som parallelle muligheter for voksne i forhold til det ordinære utdanningssystemet. Sammen med daghøyskoler og folkehøyskoler utgjør aftenskolene og opplysningsforbundene den ikke-formelle delen av dansk voksenopplæring.

Staten yter tilskudd til konsulentvirksomhet og medarbeideropplæring til landsdekkende folkeopplysende organisasjoner, herunder opplysningsforbundene. De fem opplysningsforbundene fikk i 2006 2,265 millioner danske kroner av statstilskuddet. I tillegg kommer tippemidler, hvorav opplysningsforbundene fikk 44,5 millioner danske kroner.

Kommunalbestyrelsen fastsetter og fordeler årlig beløpsramme til den folkeopplysende voksenundervisningen. Dette tilskuddet dekker primært lønn til ledere og lærere, men kan ikke overstige 1/3 av kostnadene til ledere og lærere (endret av regjeringen fra 2002). Kommunenes lønnstilskudd var i 2004 174 millioner danske kroner. Opplysningsforbundene opplyser at endringen i 2002 har medført betydelige vansker med i det hele tatt å kunne iverksette tilbud. Fra 2001 til 2005 har antall undervisningstimer falt med 24 prosent.

Amt og kommuner stiller offentlige lokaler til disposisjon og gir i tillegg tilskudd til leie av private lokaler.

4.2.2.3 Rapportering, statistikk og kvalitetssikring

Den lokale foreningen/aftenskolen rapporterer gjennomført aktivitet til den kommunen som gir tilskuddet, som så innberetter til UNI C Statistikk & Analyse. Det opplyses å være et problem at ikke alle kommuner sender inn rapport om folkeopplysende aktiviteter. De landsdekkende organisasjonene innhenter også tall fra respektive lokale foreninger som grunnlag for fordeling av tippemidler.

Størstedelen av deltakelsen er knyttet til studieringer og kurs som hadde ca 360 000 deltakere. Undervisningen for særlige grupper, blant andre funksjonshemmede, omfatter i underkant av 10 prosent, som tilsvarer ca 60 000 deltakere, mens ca. 255 000 deltok på ett eller flere foredrag.

Tematisk oppslutning: 33 prosent av deltakerne i studieringer har valgt kurs innenfor sunnhetsfag som kropp, helse, bevegelse, avspenning og lignende. 18 prosent deltar i manuelle fag som håndverksfag, broderi og lignende, ca. 15 prosent i grunnleggende fag og ca 11 prosent i musikkfag.

4.2.3 Finland

I Finland er det studiecentralene som tilsvarer norske studieforbund, men kommunalt eide medborgerinstitutter er største aktør i frivillig voksenopplæring. Studieringer betegnes studiecirkel .

4.2.3.1 Lovregulering, organisering og formål

Det frivillige bildningsarbetet i Finland omfatter folkehøyskoler, studiesentraler, medborgerinstitutter, idrettsutdanningssentre og sommeruniversiteter 15.

Studiesentralene er i hovedsak etablert av fagforeninger, politiske partier, kulturorganisasjoner og ideelle organisasjoner. Det er elleve godkjente studiesentraler med ca 350 medlemsorganisasjoner.

Samverkande Bildningsorganisationerna er paraplyorganisasjon for 17 forskjellige organisasjoner, blant disse studiesentralene, medborgerinstituttenes og folkehøyskolenes nasjonale organisasjoner. Medborgar och arbetarinstitut har 275 lokalavdelinger.

Hensikten med den frivillige voksenopplæringen er ifølge loven:

«att utgående från principen om livslångt lärande stöda en mångsidig utvekling av individers personlighet och förmåga att fungera i samfund samt främja demokrati, jämlikhet och pluralism i det finska samhället».

4.2.3.2 Aktivitetsformer og finansiering

Studiesentralene tilbyr studieringer og ikke-formell voksenopplæring. Arbeidsformene er utviklet slik at det i dag er både undersøkende studieringer og internettklubber. Studiesentralene organiserer også mange former for kulturell virksomhet. Medborgerinstituttene arrangerer allmenndannende undervisning og kurs i kunst, fremmedspråk og praktiske ferdigheter, altså emneområder som i Norge utgjør en vesentlig del av studieforbundenes aktiviteter. Avgrensningen mot de finske studiesentralene består i at disse i det alt vesentlige tilbyr organisasjons- og ideologisk forankrete læringsaktiviteter uten medvirkning av lærer.

Av undervisningsministeriets bevilgning på ca. 790 millioner euro til voksenopplæring går 155 millioner til de frivillige institusjonene, der folkehøyskolene og medborgerinstituttene får størstedelen. Loven angir detaljerte prinsipper for fastsetting av statstilskudd for de ulike organiseringsformene. For studiesentralene er statens bidrag fastsatt til 65 prosent knyttet til studietimer som beregningsenhet og etter fastlagte priser per enhet. Utbildningsstyrelsen er statsbidragsmyndighet for støtte til blant annet utviklingsarbeid. Kommunene er ikke lovpålagt å gi støtte til studiesentralene.

4.2.3.3 Rapportering, statistikk og kvalitetssikring

Studiesentralene skal levere opplysninger til de statlige utdanningsmyndighetene med hensyn til evaluering, utvikling, statistikk og oppfølging av opplæringen. Institusjonene skal evaluere den utdanningen de tilbyr, og bedømme hvilken nytte den har. De skal også delta i ekstern evaluering, blant annet i samarbeid med Undervisningsministeriets råd for utdanningsevaluering, der kriteriene fastlegges gjennom statlig forskrift.

Institusjonene plikter å gi staten opplysninger som er nødvendige for å fastsette finansieringen i henhold til loven. Undervisningsministeriet kan kreve granskning av så vel økonomi som virksomhet av institusjoner som får statsstøtte. Vilkårene for slike granskninger omtales detaljert i loven.

4.2.4 Den norske modellen sammenlignet med Danmark og Sverige

Innledningsvis ble det foretatt en sammenligning av voksenopplæringssystemene i Norden som viser at Norge skiller seg fra andre nordiske landene ved at studieforbund kan være aktør også innenfor formell voksenopplæring. De andre nordiske landene har et mer rendyrket virksomhetsområde for studieforbundene i forhold til utdanningssystemet enn tilfellet er i Norge. I de andre landene betraktes studieforbundenes virksomhet som folkeopplysning og klart atskilt fra den formelle voksenopplæringen.

Beskrivelsene av situasjonen i Sverige og Danmark er gitt i punkt 4.2.1 og 4.2.2. Med bakgrunn i beskrivelsene trekkes i neste avsnitt de mest framtredende likhetene og forskjellene mellom situasjonen i Danmark, Norge og Sverige fram. I tillegg kommenteres noen områder der den norske modellen avviker vesentlig.

4.2.4.1 Status og rolle

Den mest markante forskjellen mellom Danmark, Norge og Sverige knyttes til den status og politiske oppmerksomhet som studieforbundene synes å ha. Dette kommer til uttrykk i politiske dokumenter, budsjetter og forvaltning. Sverige har gjennom flere år hatt en tverrpolitisk enighet om å satse på folkbildningen 16. Oppmerksomheten om studieforbundene i Danmark og Norge har derimot vært preget av skiftende regjeringer.

I Sverige omfattes ikke folkbildningen av noen lov 17, men den reguleres av en egen forskrift. Siden 1991 har folkbildningen hatt en målstyrt innretning der prinsippet er at staten angir politiske mål, syfte, med anvendelse av statstilskuddet, men at folkbildningen selv bestemmer hvordan målene skal oppnås, og hvordan statsbidraget skal fordeles. Den svenske regjeringens folkbildningsproposisjon 2005/06:192 Lära, växa, förendra viderefører rollefordelingen og prinsippet om mål- og rammestyring. Det nye er at proposisjonen angir sju virksomhetsområder som grunnlag for den statlige støtten i stedet for å angi målgrupper. Den framhever også behovet for økt satsing på kvalitetsarbeid, jf. punkt 4.2.1.

Danmark og Norge har derimot et lovregulert og regelstyrt system. Begge land har egen lovregulering for studieforbundenes arbeid som uttrykker ideelle og overordnede mål, men ikke innsatsområder knyttet til målstyring. Måloppnåelsen ut fra lovformuleringene kan vanskelig dokumenteres. Lovene angir kriterier for godkjenning av arrangører og forvaltningsmessige forhold med større grad av detaljering enn tilfellet er i Sverige, der det meste av forvaltningsmessige oppgaver er overlatt til Folkbildningsrådet.

Sverige skiller seg fra Danmark og Norge også ved at de siden 1991 i stor grad har fristilt folkbildningen fra staten og etablert Folkbildningsrådet. Rådet er både politisk overvåker for medlemsorganisasjonene og har myndighetsoppdrag. Staten har overlatt stadig flere oppgaver til Folkbildningsrådet, bl.a. å legge fram budsjettgrunnlag, tilskuddsforvaltning, rapportering, evalueringer og utviklingstiltak.

I Danmark inngår studieforbundene i en bredere forståelse av folkeoplysning ved at den er knyttet til generelt folkeopplysende foreningsarbeid. Folkeopplysningsfokuset kommer blant annet til uttrykk ved at det danske Folkeuniversitetet ikke betraktes som et opplysningsforbund, men likevel reguleres av samme lov. Fra norsk synspunkt kan det oppleves som et paradoks at danskene fortsatt benytter betegnelsen undervisning. Norge og Sverige skiller vanlig frivillig organisasjonsarbeid fra folkeopplysningen med hensyn til departementstilknytning og budsjett.

I Sverige kobles folkehøyskoler og studieforbund sammen gjennom en felles forskrift og bevilgningsramme og gjennom Folkbildnings­rådet. Også den danske folkeopplysningsloven omfatter både opplysningsforbund og folkehøyskoler. I Norge er den tradisjonelle forbindelsen mellom studieforbund og folkehøyskoler som folkeopplysende aktører bygd ned ved at de reguleres av to separate lover, og ved at de er underlagt ulike forvaltningsorganer.

Kulturprogrammer utgjør i Sverige en separat del av studieforbundenes arbeid, med egne tildelingskriterier. Med den betydelige kulturvirksomheten som samler ca. 15 millioner deltakere, er de svenske studieforbundene en viktig arbeidsplass for kulturarbeidere. I Danmark og Norge er kulturrelaterte emner en del av studievirksomheten, men studieforbundene har ikke samme rolle med å arrangere rene kulturaktiviteter.

4.2.4.2 Aktivitet og finansiering i studieforbundene i Danmark, Norge og Sverige

Aktiviteten i Danmark og Norge er på samme nivå målt i timer og deltakere, mens de åtte svenske studieforbundene har en betydelig større virksomhet. I tillegg har svenske studieforbund en svært omfattende aktivitet med kulturprogrammer. Bevilgningsnivået i Sverige er om lag elleve ganger så høyt som i Norge, men målt i forhold til innbyggertall ligger Sverige omlag seks ganger høyere enn Norge og om lag fem ganger høyere enn Danmark. Det er naturlig å se de relativt høyere bevilgningene i sammenheng med aktivitetsnivået. Sverige arrangerer sju ganger så mange studieringer som i Norge, og deltakertallet ligger fire ganger så høyt. Bevilgningen per deltaker ligger knapt tre ganger høyere i Sverige enn i Norge. Det kan være vanskelig å sammenligne direkte, blant annet fordi Norge mangler samlet oversikt over tilskudd fra fylker og kommuner, mens tilskuddet i Danmark i hovedsak gis fra kommunene. Dessuten stiller man i Sverige ikke vederlagsfrie lokaler til disposisjon for studieforbundenes aktivitet i motsetning til i Norge og Danmark.

Den samlede bevilgningen til de svenske studie­forbundenes virksomhet fra stat, landsting og kommuner utgjør i 2007 i størrelsesorden 2200 millioner svenske kroner. Vel 2/3 kommer fra staten. Kommunenes tilskudd omfatter ikke gratis lokaler. I tillegg har den nye svenske regjeringen opprettholdt forslaget om å bevilge 500 millioner svenske kroner til kvalitetsarbeid i studieforbund og folkehøyskoler. I fordelingen av det svenske statsbidraget er det lagt vekt på stabilitet og forutsigbarhet gjennom at det gis et grunnbidrag som fastsettes for to år om gangen.

Til sammenligning var bevilgningen til de danske opplysningsforbundene fra stat og kommuner i 2006 knapt 180 millioner danske kroner, med hoveddelen fra kommunene. Det vesentlige av støtten går til lønn for lærere og konsulenter. Kommunene stiller i tillegg gratis lokaler til disposisjon. De fem nasjonale opplysningsforbundene mottok dessuten 44,5 millioner danske kroner av tippemidlene, Tips- og lottoloven, til forsøks- og utviklingsprosjekt.

Til forskjell fra Norge og Sverige har Danmark en nedenfrastyrt fordeling av støtte til aktiviteten (gis fra kommunene). Fra dansk side anses det ikke å være realpolitikk å foreslå en statlig bevilgning som fordeles ovenfra og ned. Samtidig ytres det bekymring fra opplysningsforbundene for at ikke alle kommuner prioriterer virksomheten like høyt. Det er dessuten visse bekymringer knyttet til konsekvensene av den nye kommunalreformen fra 1. januar 2007, samt at kommunene etter 1. januar 2005 ikke lenger er lovpålagt å velge et folkeopplysningsutvalg.

4.2.4.3 Organisering og forvaltning

Danmark og Sverige har begge vesentlig færre studieforbund enn Norge, henholdsvis fem og åtte, mens Norge har 20 studieforbund. I Sverige er det skjedd en sammenslåing til større enheter med henblikk på å rasjonalisere administrasjonen og øke satsingen på pedagogisk utvikling og skolering av medarbeidere, noe som ses i sammenheng med behovet for å sikre etikken og kvaliteten i arbeidet. Dette ser ut til å være mye av grunnlaget for at de svenske studieforbundene nyter stor respekt som opplæringstilbydere og har tillit fra staten. En ulempe kan knyttes til at det bygges opp omfattende administrasjoner i studieforbundene ved at arbeidet blir så profesjonalisert at oppgaver ikke kan utføres ved frivillig og ubetalt lokal innsats. Sammenslutning av små studieforbund i Norge synes å ha hatt de samme stordriftsfordelene som et viktig utgangspunkt.

I Sverige er det bare studieforbundene som kan stå som arrangør og profileres overfor deltakere og myndigheter. Danmark har samme forhold ved at det er de lokale aftenskolene og foreningene som godkjennes som arrangør, og de fleste av disse er medlemmer i nasjonale organisasjoner. I Norge finnes ikke noe tilsvarende krav, og det er en problemstilling at norske deltakere ikke alltid vet at de har deltatt på kurs i regi av studieforbund.

Danmark skiller seg fra Sverige og Norge ved at det er kommunene som forvalter den folkeopplysende voksenundervisningen og bevilger tilskudd til aktivitetene. Betingelsene for godkjenning og tilskudd er imidlertid bestemt i lov eller statlige direktiver. Lokalavdelinger (aftenskoler) i de fem landsdekkende opplysningsforbundene utgjør ca. 1/3 av antall lokale tilbydere som er godkjent for kommunal støtte til folkeopplysende voksenundervisning, men de antas å stå for ca. 90 prosent av aktiviteten.

Interesseorganisasjonene Dansk Folkeoplysnings Samråd og det svenske Folkbildningsförbundet er søsterorganisasjon til VOFO i Norge. Folbildningsförbundet er medlem i Folkbildningsrådet, en paraplyorganisasjon som har i oppdrag fra medlemsorganisasjonene å drive politisk overvåkning av folkbildningen. Rollefordelingen mellom Folkbildningsförbundet og Folkbildningsrådet kan på dette området virke noe uklar.

Det svenske Folkbildningsrådet har også et omfattende statlig oppdrag med å fordele statens bevilgning og utvikle kriteriene for anvendelsen, samt rapportering om egenkontroll og kvalitet. Studieforbundene utarbeider egne mål- og styringsdokumenter om sin egen oppfølging og rapportering. Opprettingen av Folkbildningsrådet i 1991 er en del av fristillingen av folkbildningen fra staten. Etter ca. 15 års praksis synes studieforbundene å ha en noe blandet, men langt på vei positiv forståelse for at Folkbildningsrådet får økte oppdrag for staten. I Norge har Vox en direktorats- og forvaltningsfunksjonen som tilskuddsforvalter overfor studieforbundene.

4.2.4.4 Kvalitetssikring og statistikk

Sverige har tilsynelatende bedre utbygde systemer for datainnsamling og kvalitetsutvikling enn Norge og Danmark. Den svenske folkbildningsproposisjonen betoner et mer systematisk kvalitetsarbeid mht både administrasjon, virksomhetsformer og innhold, samt evaluering og forskning for å bedømme om de politiske målene med statstilskuddet nås. Dette medfører at arbeidet med kvalitet skal være et betydelig innsatsområde for de svenske studieforbundene. Kvalitetsarbeid har vært et tema i dansk utdanningsdebatt over noe tid. Blant annet er det etablert en egen evalueringsinstitusjon, Danmarks Evalueringsinstitut (EVA). Det er foreløpig ikke iverksatt spesielle tiltak mht. å sikre kvaliteten i aftenskolenes arbeid ut over den kontrollfunksjonen som tilligger kommunene.

Nye svenske kvalitetskrav vil ikke redusere kravet til rapportering og dokumentasjon. Kvalitetsrapporteringen til Folkbildningsrådet skal omfatte hvilke utviklingsinnsatser, oppfølgings- og evalueringsinnsatser som utføres, og resultatene av disse. I og med at dette er nytt av året, er det foreløpig vanskelig å si noe om resultatene vil stå i forhold til den økte administrative innsatsen som kreves.

I Danmark anses det å ligge en svakhet i at ikke alle kommunene leverer materiale til den offisielle statistikken. På grunn av at tippemidlene fordeles til opplysningsforbundene nasjonalt, skjer det en parallell organisasjonsrapportering, noe som skaper merarbeid for de lokale arrangørene. I Norge er kriteriene for godkjenning og tilskudd til aktivitet fastsatt i lov og forskrifter. De statlige midlene til studieringer og utviklingsarbeid fordeles til studieforbundene sentralt. Det er også sentralleddet som rapporterer anvendelse og aktivitet til Vox og SSB.

4.2.5 Utvalgets vurderinger

Utvalgets vurderinger i dette kapittelet er delt mellom de mer generelle betraktningene om forholdene i de andre nordiske landene og mer eksplisitt i Sverige, der utvalget har hatt mulighet til å gå noe dypere i den tilgjengelige informasjonen i forbindelse med studietur til Stockholm og møter med aktuelle organisasjoner og aktører der.

4.2.5.1 Generelle betraktninger rundt utviklingen i de andre nordiske landene

Utvalget konstaterer at Norge har en annen tradisjon enn de andre nordiske landene ved å kunne bruke studieforbund som aktører i den formelle utdanningen. En styrke ved dette er at det åpner for samarbeid mellom utdanningssystemet og frivillig sektor, og at deltakerne kan gå mellom ulike aktører og nivåer, og mellom den formelle og den ikke-formelle læringen. Svakheten ved det norske systemet kan imidlertid synes som at rolleforståelsen blir uklar, og at studieforbundenes pedagogiske fortrinn ikke kommer fram i denne opplæringsaktiviteten. Det å være aktør innenfor formell opplæring kan dermed svekke deres egentlige profil og rollen som alternativ og fleksibel tilbyder.

Utvalget ser at det kan være enklere å kommunisere studieforbundenes identitet ved en klarere avgrenset og tydeligere rolle. Imidlertid er situasjonen i Danmark mer lik den norske ved at studieforbundene har vært utsatt for skiftende politiske prioriteringer og økonomisk nedbygging, til tross for deres avgrensede rolle mot formell opplæring. Studieforbundene og aftenskolene er organisert og finansiert på en annen måte, og derfor ikke direkte sammenlignbare med de norske. I Sverige er det sterk tverrpolitisk enighet om at folkbildningen skal være et alternativ og supplement til det formelle utdanningssystemet, og det satses derfor på å utvikle deres profil og profesjonalitet. Dette vises tydelig i form av økte bevilgninger.

De øvrige nordiske landene har færre, men større studieforbund enn Norge. Utvalget ser at det er mange fordeler med det. Blant annet vil det være enklere å profilere færre og større studieforbund, det vil kunne gi stordriftsfordeler, de kan opptre med større tyngde, men ikke minst også ha styrke til å utvikle seg faglig og føre dialog med politiske myndigheter og andre samarbeidsparter. Utvalget mener dette er en utvikling som det må stimuleres til også i Norge.

4.2.5.2 Betraktninger rundt utviklingen i Sverige

Den nye svenske målstrukturen, som består av faste overordnede mål, syfter og mer skiftende strategiske virksomhetsområder, finner utvalget interessant, og mener at et lignende system også bør være relevant for Norge. Dette kan gjøre virksomheten mer strategisk rettet og mindre utsatt for tilpasning til enhver tids skiftende rammer. Et slikt system må kunne speile samfunnsutfordringer og vise evne til tilpasning og fleksibilitet.

Det ble gjentatte ganger understreket at det grunnleggende og mest sentrale ved svensk folkbildning er den rollen studieforbundene har for å utvikle demokratiet. Til dette arbeidet har de et tilskudd som er mange ganger større enn i Norge. Et så stort statlig tilskudd krever relativt mye ressurser til administrasjon og kvalitetssikring. Svenske studieforbund har omfattende organisasjoner, for eksempel har Vuxenskolan 800 ansatte, 300 lokale kontorer og 190 lokalavdelinger, 500 000 deltakere og 25 000 cirkelledere. Dette studieforbundet har alene nesten like høy aktivitet som alle studieforbundene samlet i Norge. Selvsagt må en så stor organisasjon og landsomfattende aktivitet ha gode rammer og systemer for kvalitetsutvikling og pedagogisk støtte til det ytre apparatet. Det er samtidig klart at dette stiller store krav til kontroll og rapportering.

Modellen for styring er interessant, men kan virke komplisert. Utvalget ser utfordringer i skjæringsflaten mellom departement, Folkbildningsforbundet, Folkbildningsrådet og de store studieforbundene. Utvalget mener det er positivt at rådet har fått delegert så mye myndighet, noe som gir tillit og signaliserer sektorens fristilling fra det offentlige.

Utvalget ser også at det kan være fordeler ved den svenske modellen der studieforbund og folkehøyskoler ses under ett. Inntrykket er at dette gir et felles løft til folkbildningen.

Kvalitetsspørsmålet har stått sentralt i Sverige, som fra 1. januar 2007 har innført krav til rapportering angående kvalitet. Utvalget konstaterer at et klarere fokus på kvalitet og dokumentasjon av virksomheten synes å ha gitt det svenske systemet status og positiv oppmerksomhet. På tilsvarende måte har arbeidet med statistikker gjennomgått en utvikling og forbedring slik at resultatene kan presenteres en måned etter årsavslutning. I tillegg til personnummerbasert statistikk gjennomføres jevnlige deltakerundersøkelser.

Utvalget konstaterer at det er lavere minimumsgrenser for å sette i gang en studiering i Sverige, men flere avgrensninger i hva læringsformen er. Blant annet stilles det krav om at deltakerne skal vite at det er en studiering de deltar i, noe som kan være en måte å synliggjøre virksomheten på. Dette ser utvalget som positivt.

4.2.5.3 Avslutning

I Sverige beskrives en utvikling i samfunnet som et 80–20-prosent-samfunn. 20 prosent av befolkningen har ikke inntektsgivende arbeid og mottar en eller annen form for stønad eller trygd fra det offentlige. Denne utviklingen blir ikke bare oppfattet som ydmykende og nedverdigende for de enkeltpersonene som ønsker seg arbeid og gjerne vil bidra til fellesskapet, men i løpet av få år kan dette forholdstallet velte Sveriges økonomi dersom det ikke gjøres grep med samfunnsmodellen. 18 Utvalget ser det som svært interessant at folkbildningen i Sverige blir oppfattet som en viktig aktør i dette samfunnsbildet.