2 Lønnsutviklingen for politiet – statens syn

Administrasjonsdepartementet

Aud Blankholm

I kap. 6.2.2 blir det fra SPL's side hevdet at de ansatte har tapt lønnsmessig i forhold til både enkeltgrupper og gjennomsnittet i staten i den tiden politiet ikke har hatt streikerett.

Ved fremstillingen av lønnsutviklingen over tid for enkeltgrupper vil valg av referansestillinger, tidsintervaller og lønnsbegrep stå sentralt.

Ved å se på lønnsutviklingen til en bestemt stilling, får man en illustrasjon på lønnsutviklingen til en person dersom en forutsetter at personer har hatt samme stilling i hele perioden. Dette er en forutsetning som kan virke noe urimelig. Urimeligheten blir imidlertid større jo lengre tidsintervallene blir. Staten har i sin fremstilling konsentrert seg om perioden 1976 til 1992; totalt og oppdelt i perioder.

Lønnsutviklingen for en enkelt stilling sier isolert sett ikke mye. Staten har derfor sammenlignet lønnsutviklingen for politiet med det vi mener kan være sammenlignbare stillinger innenfor det statlige tariffområde. Disse stillingene kan inndeles i to kategorier:

• Etatsstillinger med noenlunde sammenlignbar etatsutdanning. Dette gjelder stillinger som politibetjent, lensmannsbetjent, fengselsbetjent og tollbetjent som opp gjennom alle år er blitt sammenlignet med hverandre.

• Stillinger som finnes ved politikamrene og som sådanne fungerer som referansestillinger på den enkelte arbeidsplass.

Det lønnsbegrep som benyttes i de fleste sammenhenger er enten fast gjennomsnittlig månedslønn (enten basert på brutto regulativlønn eller summen av bruttoregulativlønn og faste tillegg), eller gjennomsnittlig månedsfortjeneste (summen av brutto regulativlønn, faste tillegg og variable tillegg).

Over tid vil ulike lønnsbegreper kunne utvikle seg forskjellig, bl.a. som følge av bevisst politikk ved omlegging av avlønning (f.eks. mellom brutto regulativlønn og faste tillegg). Det vil derfor være nødvendig å se på utviklingen for begge lønnsbegrepene for å fange opp eventuelle omlegginger som nevnt ovenfor.

Den første tabellen illustrerer klart at de utvalgte stillingene har hatt en ulik utvikling i de ulike tidsintervaller som er definert.

Politibetjent er den stillingen som har hatt best utvikling i regulativlønnen i perioden 1976-1986. Sammenlignet med de andre har politibetjent hatt svakere vekst i regulativlønn i perioden 1986-1992, men tilstrekkelig vekst til at veksten for perioden 1976-1992 er høyest, med ett unntak. Den stillingen som har hatt høyest vekst er fullmektig. Dette er samtidig den lavest lønte stillingen i utvalget. Det er særlig perioden 1986-92 som trekker opp. Dette har sin årsak i gjentatte lønnsoppgjør med lavtlønnsprofil. Den stillingen med lavest lønnsvekst er tilsvarende den med høyest lønn, nemlig politiadjutant.

Når det gjelder utviklingen i fast månedslønn er bildet noe mer broket, men tendensen er den samme, jf den andre tabellen.

Konklusjon

Det foreliggende materialet viser at SPL på ingen måte er kommet dårligere ut enn andre grupper det er naturlig å sammenligne med. Deler av materialet viser tvertimot at de er kommet bedre ut enn tilsvarende sammenlignbare grupper.