4 Streikerett for politiet i utlandet

4.1 Sverige

Når det gjelder arbeidskonflikter, bygger svensk rett på den oppfatning at lovgiveren i størst mulig utstrekning ønsker å overlate til partene selv å løse konfliktene. Det finnes imidlertid endel lovregler på området. De fleste av disse regulerer hele arbeidsmarkedet, men det finnes også regler med spesielle begrensninger i streikeretten for offentlige ansatte som driver myndighetsutøvelse. Det er ingen spesielle begrensninger for ansatte i politiet.

Den grunnleggende regelen om rett til streik og andre kampmidler står i regjeringsformen (RF), som kan sammenlignes med den norske grunnloven. I RF § 17 heter det:

Förening av arbetstagare samt arbetsgivare och förening av arbetsgivare äger rätt att vidtaga fackliga stridsåtgärder, om annat ej följer av lag eller avtal.

Da ansatte i det offentlige i 1965 ble gitt forhandlingsrett, ble det inngått en avtale mellom staten og hovedsammenslutningene i arbeidslivet om at en beslutning om streik bare kan tas av en hovedsammenslutning. En arbeidstakerorganisasjon som f eks Polisforbundet vil således ikke ha streikerett dersom den står utenfor en hovedsammenslutning. I offentlig sektor er det tre hovedsammenslutninger. De aller fleste som er ansatt i politiet, er organisert i fagforeninger som er tilsluttet hovedsammenslutningen TCO-OF (Tjänestemännenes Centralorgansiation, sektionen för offentligt anställda).

Den svenske loven om medbestemmelse av 1976 (MBL) gjelder for hele arbeidslivet. Loven har regler om fredsplikt i avtaleperioden og andre lignende begrensninger som vi også har i Norge.

Spesielle lovregler for den offentlige sektoren finnes i Lagen om offentlig anställning (LOA) av 1976. Den viktigste begrensning i LOA er at i arbeid som består i myndighetsutøvelse kan bare fire nærmere angitte kampmidler tas i bruk. Det er lock-out, streik, overtidsnektelse og blokade av stillinger. Delvis arbeidsnektelse, eksempelvis såkalte gå-sakte-aksjoner, kan således ikke tas i bruk som kampmiddel i f eks politiet.

For alle offentlig ansatte eksisterer det et lovforbud mot politiske demonstrasjonsstreiker. Forbudet står i LOA kapittel 3 § 2 annet ledd. Forbudet gjelder stridsåtgärd med syfte att påverka inhemska politiske föhållanden.

De viktigste reglene til beskyttelse av allmenne interesser ved arbeidskonflikt i offentig sektor i Sverige er ikke fastsatt i noen lov. De er derimot tatt med i hovedavtalen mellom Statens arbetsgivarverk (SAV) og hovedsammenslutningene. I Sverige blir hovedavtalen for statsansatte godkjent av Riksdagen.

I hovedavtalens kapittel om arbeidskamp slås det innledningsvis fast at arbeidskamp innen den offentlige sektor spesielt rammer utenforstående. Partene forplikter seg derfor til ikke å gripe til kampmidler som har virkninger som anses som samhällsfarliga. Partene har ikke funnet det mulig å presisere hvilke konflikter som kan ha slike virkninger og som derfor bør unngås. Hovedavtalen angir imidlertid enkelte områder og funksjoner hvor kampmidler bør anvendes med særlig forsiktighet. Blant disse er opprettholdelsen av lov og orden.

Etter hovedavtalen skal det ha vært mekling før det kan iverksettes arbeidskamp.

Hovedavtalen inneholder også begrensninger i hvem som skal kunne tas ut i streik. Hvert år forhandles det om hvilke stillinger dette gjelder. For politiet tilsvarer begrensningene i hovedsak de begrensninger som følger av den norske hovedavtalen og av at embetsmenn ikke har streikerett i Norge.

I den gjeldende hovedavtalen, som ble inngått den 24. juni 1993, er det fastsatt hvilke organisasjoner på arbeidstakersiden som har kompetanse til å beslutte at kampmidler skal tas i bruk. Man har fastholdt ordningen med at det bare er hovedsammenslutningene som skal ha en slik rett.

I Sverige har man en egen nemnd, Statstjänstenämnden, som har til oppgave å forhindre såkalte samfunnsfarlige arbeidskonflikter. Reglene om denne nemnda er inntatt i hovedavtalen.

Dersom en part mener at en konflikt utilbørlig vil forstyrre viktige samfunnsfunksjoner, kan parten begjære forhandlinger for å unngå, begrense eller heve konflikten. Hvis motparten vegrer seg fra å inngå i slike forhandlinger eller det ikke oppnås enighet i slike forhandlinger, kan spørsmålet om konfliktens samfunnsfarlighet bringes inn for statstjenestenemnda. Nemnda har til oppgave å avgjøre hvorvidt en varslet arbeidskonflikt er samfunnsfarlig eller ikke. Nemnda har tidligere vært sammensatt med tre representanter fra hver av de to sidene i konflikten. Dette er nylig endret ved at staten i tillegg til partsrepresentantene skal oppnevne tre uavhengige medlemmer, slik at nemnda får ni medlemmer. På den måten vil man være sikret at nemnda kommer frem til en avgjørelse i fremtidige konflikter. Når spørsmålet om konfliktens samfunnsfarlighet bringes inn for nemnda, må partene avstå fra å iverksette konflikten i de to første ukene. Statstjenestenemndas avgjørelser er bare rådgivende, men den alminnelige oppfatning er at de vil bli respektert.

Den utsettelse som en behandling i nemnda innebærer, gir om nødvendig myndighetene tid til å forberede eventuelle tvangsinngrep ved lov. Det er forholdsvis sjelden at svensk lovgiver griper inn med tvangslovgivning når partene ikke blir enige. Siste gang en arbeidskonflikt i Sverige ble avgjort på en slik måte var i 1971. Det ble da vedtatt en lov som forlenget den gjeldende tariffavtale.

I Nicklasson-rapporten (SOU 1991:13) om spillereglene på arbeidsmarkedet går utrederen inn for at man bør vurdere om lovgivning kan være et mer effektivt alternativ enn hovedavtalen når det gjelder å begrense de samfunnsmessige virkningene av streik.

Den svenske regjering har varslet at den vil foreta utredninger av de spesielle forhold som råder innen deler av den offentlige sektoren ved arbeidskonflikter. Regjeringen viser til at garantiene for at staten ved arbeidskonflikter fortsatt skal kunne gi borgerne nødvendig beskyttelse og rettssikkerhet, etter den gjeldende ordning bare er inntatt i hovedavtalen.

4.2 Danmark

Det ligger i det danske tjenestemannssystemet at det ikke eksisterer noen streikerett for offentlige tjenestemenn. Polititjenestemenns eventuelle nedleggelse av arbeidet er uforenlig med de pliktene som følger av ansettelsesforholdet. En arbeidsnedleggelse i strid med streikeforbudet betraktes som en disiplinær forseelse, som behandles etter reglene i tjenestemannsloven.

4.3 Finland

I Finland er utgangspunktet at alle offentlige tjenestemenn har streikerett. Det er ingen særordning for politiet.

I likhet med ordningen i Sverige må en beslutning om iverksettelse av streik tas av en hovedsammenslutningen. Det enkelte forbund har forhandlingsrett, men ikke streikerett.

Streikeretten er som i Norge begrenset ved regler om fredsplikt, varselfrister og lignende. Om en varslet arbeidskonflikt antas å berøre samfunnets livsviktige funksjoner, kan arbeidsministeriet etter forslag fra forliksmannen eller forliksnemnden, meddele forbud mot den planlagte streik i inntil 14 dager. Formålet med denne utsettelsen er å få tid til megling. Disse reglene gjelder hele arbeidsmarkedet.

For offentlig ansatte tjenestemenn er retten ytterligere begrenset i Lov om statens tjenestekollektivavtaler. Mener statens forhandlingsmyndighet eller en tjenestemannsforening at en streik kan medføre alvorlige forstyrrelser i viktige samfunnsfunksjoner, og de ikke under forhandlinger er blitt enige om å unnlate eller begrense konflikten, kan hver av partene innen fem døgn skriftlig gi melding til forliksnemnden at saken vil bli brakt inn for statens tjenestetvistnemnd. Nemnda har åtte medlemmer. Medlemmene, som er fortrolige med tjenestemennenes arbeidsforhold, velges ut av riksforliksmannen for en periode av tre år. Fire medlemmer utpekes etter forslag fra statens forhandlingsmyndighet og fire etter forslag fra de mest representative sentralorganisasjonene for tjenestemannsforeningene.

Tjenestetvistnemnda skal avgjøre konfliktens samfunnsfarlighet innen 14 døgn. Mens spørsmålet behandles i nemnda, må igangsettelse av en varslet streik avvente nemndas uttalelser. Nemndas uttalelser er ikke bindende for partene. Dersom nemnda finner at konflikten er samfunnsfarlig, kan den således kun oppfordre partene til å unngå, begrense eller heve konflikten.

4.4 Island

På Island ble det i 1976 lovbestemt at statsansatte, herunder ansatte i politiet, i prinsippet skal kunne streike. I § 26 i lov nr 29 av 1976 heter det imidlertid at ansatte som ivaretar arbeid av sikkerhetsmessig karakter eller helsetjeneste, ikke har streikeadgang. I 1976 og 1977 deltok ansatte i politiet i to mindre streiker.

På Island har man et særskilt konfliktråd bestående av representanter for partene i konflikten, som har til oppgave å bestemme hvilke personer som skal arbeide under en streik. I 1984 varslet den tjenestemannsorganisasjon som organiserer størsteparten av de politiansatte på Island, streik. Konfliktrådet bestemte at politiets ansatte ikke skulle delta i streiken.

Etter konflikten i 1984 ble politiets streikerett erstattet av en avtale om lønnsmessig kompensasjon for de ansatte i politiet. Det ble utarbeidet en skriftlig erklæring om dette mellom politiforbundet, Landssamband Løgreglumanna, og finansministeren. Avtalen har følgende ordlyd:

Partene er enige om at polititjenestemennenes streikerett skal opphøre. Regjeringen vil i Alltinget ta initiativ til at det i lov om polititjenestemenn nr. 56/1972 tas inn bestemmelser som forbyr polititjenestemenn å streike.

Samtidig vil regjeringen ta initiativ til følgende endringer i lov om offentlige ansattes lønnsvilkår ang. særlige lønnsavtaler for polititjenestemenn.

«Dersom det ikke oppnås enighet om særlige lønnsavtaler for Politiforbundet kan hver enkelt av partene, i steden for å henvise saken til et lønnsutvalg, kreve lønnsendringer som svarer til det som mangler på at politifunksjonærene får de gjennomsnittlige lønnsforhøyelser som følgende parter har fått siden siste særlige lønnsavtale ble inngått av Politiforbundet: 1. BSRB 2. BHMR 3. SIB 4. BK.

Islands statistiske sentralbyrå skal beregne ovennevnte lønnsendringer hver sjette måned, regnet fra juli 1986.»

Erklæringen førte til at det ble innledet forhandlinger med Politiforbundet om endringer i lønnsnivået. I februar 1987 ble det inngått en avtale om en lønnsøkning på ca 7 prosent. Dessuten ble det bestemt at politiets lønn skulle måles to ganger om året i forhold til endringen av gjennomsnittslønnen til fire andre grupper av lønnsmottakere slik det fremgikk av avtalen mellom Politiforbundet og finansministeren. Det er Statens statistiske byrå som måler lønnsendringene, og som beregner den lønnsøkning som politiet skal få.

I avtalen av februar 1987 er det også bestemt at det hvert tredje år skal vurderes hvorvidt avtalen har hatt de ønskede virkninger. Dette avtalepunktet har følgende ordlyd:

Hvert tredje år, for første gang i juli 1988, skal et fem mannsutvalg, hvor det sitter to representanter for hver av avtalepartene og én oppnevnt av statens meglingsmann, vurdere om denne avtale har hatt de ønskede virkninger, og om politiet har bibeholdt sin lønnesmessige og faglige stilling i samsvar med andre samfunnsklasser. Hvis utvalgets flertall kommer til den konklusjon at forholdene er blitt verre for medlemmene i Politiforbundet, skal det gis full kompensasjon fra det tidspunkt da misforholdet fant sted.

Staten og politiets ledelse er tilfreds med den ordning man har på Island. Det islandske politiforbundet mener imidlertid at staten ikke har fulgt opp sine forpliktelser etter avtalen og arbeider nå for å få streikeretten tilbake.

4.5 Storbritannia

I Storbritannia er det streikeforbud for polititjenestemenn. Ifølge politiloven av 1964 er det straffbart å forårsake eller forsøke å forårsake misnøye i politiet. Politiloven har også et forbud mot at polititjenestemenn står tilsluttet fagorganisasjoner (trade unions). Polititjenestemenn har imidlertid adgang til å stå tilsluttet de politifaglige organisasjoner (police federations).

Polititjenestemennenes lønn er gjenstand for årlige forhandlinger i et eget organ , the Police Negotiating Board (PNB). Fra arbeidstakersiden deltar representanter for politiforbundene i England, Skottland og Nord-Irland og tilsvarende representanter for organisasjonene for lederne, Association of Chief Police Officers. Arbeidsgiversiden er representert dels ved representanter for Home Office og dels ved representanter for de kommunale politirådene, Police Councils. PNB har en uavhengig formann.

Det er etablert et eget meklingsorgan som har til oppgave å mekle i tvister mellom partene.

På begynnelsen av 70-tallet var det en utbredt misnøye med lønnsutviklingen for politiet. Fra og med 1976 ble det innført et nytt indeksbasert lønnsfastsettelsessystem. Indeksen baserer seg på offisielle statistikker over et representativt utvalg av bransjer og andre offentlige etater i Storbritannia. Dette systemet har sikret politiet i Storbritannia en god lønnsutvikling.

4.6 Tyskland

I Tyskland er de ansatte i offentlig sektor delt i to grupper. Ca 60 % er ordinære arbeidstakere som får sin lønn fastsatt gjennom forhandlinger. De øvrige 40 % er Beamte, hvilket innebærer at de innehar stillinger som er tillagt myndighetsutøvelse. De ansatte i politiet er Beamte. For denne gruppen fastsettes lønnen av lovgiveren. Det er adgang til å organisere seg i fagforeninger for å bedre arbeidsforholdene, men disse foreningene står ikke i noen forhandlingsposisjon overfor arbeidsgiveren. I henhold til grunnloven er det streikeforbud for politiet og andre som er Beamte.

4.7 Belgia

I Belgia gjelder det forskjellige regler for det statlige politiet og for de kommunale politikorpsene.

For den operative delen av det statlige politiet er alle former for streik forbudt. Det administrative personellet kan streike så sant et minimumsnivå av service opprettholdes.

Det er ikke gjort noen begrensninger i de kommunale politikorpsenes adgang til å streike. En streik vil imidertid ha begrenset effekt ettersom det statlige politiet vil bli beordret til å overta de viktigste funksjonene til streikende kommunale polititjenestemennene.

4.8 Nederland

Ansatte i det offentlige i Nederland har ifølge lovgivningen ikke streikerett. Det gjelder ikke noen særregler for politiet.

Gjennom domstolsskapt rett er det imidlertid i en viss utstrekning godtatt at offentlig ansatte kan delta i streiker.

Det har ikke vært noen politistreiker i Nederland. Det har imidlertid vært flere mindre aksjoner i form av demonstrasjoner. Disse har noen ganger medført lønnsøkninger og andre ganger har de vært helt resultatløse.

4.9 Østerrike

I Østerrike er det ikke tillatt for ansatte i politiet å streike. Heller ingen andre offentlige tjenestemenn (Beamte) har streikerett. Eventuell deltakelse i en streik vil medføre disiplinære forføyninger.