Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2007: 7

Fritz Moen og norsk strafferettspleie

Til innholdsfortegnelse

2 Hvem var Fritz Moen?

2.1 Innledning

2.1.1 Oppvekst og kontakt med familie

Fritz Yngvar Moen ble født 17. desember 1941 på Østfold mødre- og barselhjem i Sarpsborg. Moren var sydame, faren var korporal og tysk statsborger. Faren døde på Østfronten i 1944. Moren giftet seg i 1947 og bosatte seg i Nord-Odal. Hun fikk senere to sønner.

Fritz Moen kom til et barnehjem i juni 1943. Hans mor skal angivelig ha hatt en dårlig betalt jobb og greide ikke å ta seg av Fritz. Det er uklart hvor han var i 1 ½ år forut for oppholdet på barnehjemmet, hvorvidt moren hadde ham hos seg, eller om han var på spedbarnshjem. Etter at han ble institusjonsplassert, hadde han minimal kontakt med sin mor. Siste gangen Moen oppsøkte familien (omkring 1967), fortalte han at han måtte reise igjen fordi moren slo ham.

Ved en personundersøkelse i 1972 ga Moen uttrykk for at han hatet moren fordi hun alltid hadde «kastet ham fra seg». Han mente at moren alltid hadde hatt nervøse plager, og at hun også hadde gjort ham nervøs. I en periode skrev Moen imidlertid flere brev til sin mor. Disse viser en sterk lengsel etter henne. Forholdet til stefaren og halvbrødrene ble betegnet som bra, men han skal bare ha sett dem noen få ganger. Moen ga uttrykk for at han bare hadde vonde minner fra barndommen.

Moen tilbrakte hele oppveksten ved en rekke institusjoner. 1

2.1.2 Skolegang og arbeidsliv

I de første årene av sitt liv, mens Moen var på barnehjem, fikk han ikke noen tegnspråkopplæring og hadde derfor små muligheter til å kommunisere med andre mennesker.

I årene 1949-1957 var han elev ved Skådalen offentlige skole. Her gikk han åtte klasser og fikk sin første språkopplæring. Han lærte tegnspråk, artikulasjon, munnavlesning, skriving og lesing. Han trivdes svært dårlig på skolen og med internat-situasjonen. Både på barnehjemmet og på døveskolen ble han ertet av de andre barna. «Fikk aldri fred og måtte sloss,» har han selv uttalt om dette. Moen mente at han alltid fikk skylden når det var gjort noe galt på skolen, og at han ble behandlet urettferdig av lærere og bestyrer. Av den grunn mistet han lysten til å lære og til å skaffe seg videre utdannelse.

Skolen opplyste at Moens evnenivå var middels. Spesiallege Anne Regine Føreland uttalte derimot i sin rettspsykiatriske erklæring i Torunn-saken 2 at Moen evnemessig var vurdert som godt utrustet, og at han var god til å artikulere og flink i munnavlesing.

Adferdsmessig vurderte skolen Moen som en problemelev. Han hadde store tilpasningsvansker, noe skolen antok i stor grad skyldtes hans rotløshet, mangel på hjem og nær personkontakt. I en sammenheng ble det uttalt om Moen at han:

«[h]ar potensielle muligheter både i teoretisk og praktisk retning, men hans store atferdsvansker har hindret ham i en mulig utvikling og realisering av disse.»

Da Moen var ferdig med undervisningen på Skådalen, var det meningen at han skulle begynne på en videregående skole/yrkesskole for døve i Bergen. Men pga. hans avvikende atferd fant man ikke å kunne anbefale søknaden. Han ble derfor søkt inn på barneavdelingen på Hjemmet for Døve i Andebu. Her ble han i tre år.

I perioden 1957-1964 hadde Moen ca. 20 forskjellige arbeidsforhold. Ingen av dem varte mer enn to måneder. Grunnen til dette skal ha vært hans tilpasningsvansker. I tillegg stjal han penger, og han kunne være aggresiv. Moen skal ha vært svært vanskelig å samarbeide med og å omgås. Både ved Arneberg arbeidsheim og under oppholdet på Hjemmet for Døve på Nordstrand på 1960-tallet ble det opplyst at han var til stadig plage og irritasjon både for betjeningen og de andre beboerne.

Når Moen «fikk arbeidsoppdrag som han likte, gjorde han en meget god innsats. Han ble prøvd ute i arbeidslivet flere ganger, og det kunne i begynnelsen se ut til å gå bra, i hvert fall rent arbeidsmessig. Det varte imidlertid ikke lenge før han hadde en følelse av at de andre – de hørende – ikke ville snakke med ham, og at han ble gående ensom, og at han så sviktet i arbeidsfunksjonene og trakk seg ut av arbeidssituasjonen.»

Moen var ved Attføringsinstituttet i Bergen for medisinsk- og yrkesmessig vurdering i 1962/1963. Ved arbeidspsykologiske prøver ble det funnet at Moens teoretiske evnenivå trolig var middels, og at han viste middels god praktisk teknisk innsikt og romoppfatning. Han hadde over middels formende evne og syntes i overkant av middels netthendt.

Under dette oppholdet fikk Moen trening, bl.a. ved mekanikerlinjen. Det ble vurdert at han var noe utålmodig av seg, men hadde bra håndlag og var lett å ha med å gjøre, arbeidsvillig, ivrig og rask, men svært unøyaktig, og han utførte lite pent arbeid. Han var ustabil når det gjaldt arbeidstiden. Det gikk stort sett greit i samvær med andre klienter, men han kunne være oppfarende og irritabel.

Etter avsluttet opphold ved Attføringsinstituttet kom man til følgende konklusjon:

«Klienten synes fortsatt å ha store tilpasningsvansker, og et uttalt kontaktbehov. Det er helt klart at han fortsatt trenger kontakt og støtte i vernet miljø. ... Kan han skaffes et hjem med trygge boligforhold – skulle det med tiden være mulighet for at han kunne fungere i et eller annet arbeid. Vår erfaring med ham i instituttet er at han nok fremdeles er påvirkelig, men på grunn av hans handicap i form av nedsatt hørsel og det psykiske avvik – vil han ikke på egen hånd være i stand til å skaffe seg en selvstendig tilværelse. Det har vist seg at han også trenger mer orientering i vanlige sosiale funksjoner.

Vi må derfor sende klienten tilbake til Andebu, og det må bli døveapparatet som hjelper ham videre.»

Moen ble angivelig utskrevet som ikke attføringsbar og som sosialkasus. Det virker som om videre attføringstiltak ikke var aktuelle.

Fra 1969 arbeidet Moen hvert år fra mai til september som loddselger for Døves Landslotteri. Han fant sitt arbeid svært betydningsfullt og følte stort ansvar for oppgaven. Resten av året var han uten arbeid.

Etter at Moen høsten 1974 på ny ble plassert på Hjemmet for Døve på Nordstrand, forsøkte man å få i stand et arbeids- og opptreningsprogram for ham, men det viste seg umulig å få ham til å følge opp. Om hans fremferd heter det bl.a. at han:

«...hadde dessuten en egen evne til å sette opp de andre døve mot personalet. Det var også en del misbruk av alkohol, også her trakk han med seg andre døve ved hjemmet. Han var i det hele et svært negativt element i miljøet, og han fikk et ultimatum som han ikke tok notis av. Det ble til at han reiste tilbake til Stavanger og tok inn på Legården vernehjem. Her ble han boende til januar 1976.»

2.1.3 Interesser og sosialt miljø i Trondheim 1976-1977

Fra Stavanger flyttet Moen i januar 1976 til Trondheim. Der fikk han først opphold ved Frelsesarmeens herberge i Hvedingveita. Etter en kort tid på hybel utenfor institusjon fikk han våren 1977 opphold på Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen. Grunnen til at han flyttet til Trondheim, var et ønske om mer kontakt med personer i døvemiljøet.

På hybelhuset hadde Moen kontakt med flere av de øvrige beboere og de tilsatte. Det er opplyst at han var interessert i fotball og at han var en ivrig tipper. I tillegg spilte han bridge i Døveforeningen. Moens døvhet og språkproblemer la imidlertid begrensninger på de sosiale relasjonene, og han ble fra tid til annen ertet. Han var også regnet som en «outsider» i Døveforeningen.

2.1.4 Funksjonshemninger

Ved siden av Moens atferdsmessige problemer hadde han to funksjonshemninger: døvhet med manglende språkferdigheter og lammelse av høyre arm etter en mopedulykke. Disse kom til å stå i fokus under de senere straffesakene.

2.1.4.1 Hørselshemning og språkproblem

Fritz Moen ble meldt døv i 1949. Han var 70 % tunghørt, antakelig fra han ble født. Han kunne gjenta ord som ble ropt inn i øret på ham.

Fritz Moen hadde ikke kontakt med andre døve, verken barn eller voksne, fra han var 1 ½ år til han var 7-8 år. I de betydningsfulle årene da hørende barn lærer å snakke og forstå konkrete og abstrakte begreper og nyanser, levde Fritz Moen uten denne mulighet.

Fritz Moen kunne kommunisere om enkle og konkrete forhold med talende ved å lese hva de sa på munnen, og/eller ved at det ble skrevet lapper. En toveis-kommunikasjon ut over dette krevde bruk av tegnspråk og/eller døvetolk. Hans forståelse av abstrakte begreper var begrenset. Utvalget kommer tilbake til Moens språkforståelse i punkt 2.3, da dette var et sentralt tema i straffesakene og i gjenopptagelsesprosessen.

2.1.4.2 Lammelse av høyre arm

Ved en trafikkulykke i 1966 kjørte Fritz Moen utfor vegen med moped. Han var innlagt på Sarpsborg sykehus i tre uker, og det ble konstatert brudd på hodeskallen.

Etter ulykken ble Moen undersøkt av spesialist i neurologi. Det viste seg å foreligge en høyresidig lammelse av ansiktsnerven samt nærmest fullstendig lammelse og tap av føleevne i hele høyre arm. Moen ble overflyttet til Neurokirurgisk avdeling på Rikshospitalet og senere til Sophies Minde. Den eneste behandlingen som kunne være aktuell, var amputasjon av høyre arm – noe Moen selv ikke ønsket.

Ifølge en kontrollundersøkelse i 1967 forelå det svinn av muskulatur i både øvre og nedre del av høyre arm med nesten fullstendig lammelse av samtlige bevegelser i fingre, håndledd og albue og delvis lammelse for bevegelser i høyre skulderledd. Sykehuset konkluderte med en medisinsk og yrkesrettet invaliditet på ca. 70 %. Moen ble uføretrygdet i 1967.

I forbindelse med Torunn-saken ble Fritz Moen undersøkt av spesialist i fysikalsk medisin I.H. Kleive ved Regionsykehuset i Trondheim. Man ønsket en vurdering av Moens generelle fysiske tilstand og spesielt hans kapasitet vedrørende bruk av venstre arm. Fra legeuttalelsen hitsettes:

«Moen har lært seg til å kompensere for tapet av funksjonen i høyre arm og hånd ved å oppøve venstre overextremitet. Han kler av og på seg uten vanskelighet, er fullt selvhjulpen, og hans ferdighet med venstre hånd er langt bedre enn vanlig. Grunnet for tiden manglende apparatur, har jeg ikke kunnet foreta objektive målinger av hans kraftprestasjoner. Etter mine subjektive vurderinger er jeg ikke i tvil om at han er i stand til å utføre ganske store fysiske prestasjoner.»

Fritz Moen røykte meget, og han rullet sine egne sigaretter. Utvalget er kjent med at han i 1977 gjerne brukte en sigarettruller som han holdt i hånden. 3 Moen skal også ha knyttet skolisser, 4 og under soningen i fengselet sydde han klær.

2.1.5 Forhold til alkohol

Fritz Moen synes ganske tidlig å ha hatt alkoholproblemer. Han var bl.a. anbrakt på Mesnali arbeidshjem og senere på Arneberg arbeidshjem et par måneder omkring 1964. Derfra flyttet han til Hamar, hvor han på grunn av problemer ble innlagt på Sanderud sykehus.

Da Moen bodde i Stavanger (1972-1974) og sto under tilsyn av vernelaget grunnet en dom på bl.a. 5 års sikring, er det opplyst at han drakk meget. Seks ganger ble han arrestert for fyll, og en gang ble han arrestert for å ha sparket i stykker en rute. Han kunne angivelig drikke opp til 2-3 flasker brennevin i løpet av en dag, men han drakk ikke hver dag. Under alkoholpåvirkning følte han en øket trang til å være sammen med piker.

I Trondheim (1976-1977) hadde Moen hatt et stort forbruk av alkohol, gjerne de tre siste dagene i uken. Det skal mest ha dreiet seg om eksportøl, opptil 24 flasker om dagen. Han drakk gjerne alene på grunn av ensomhetsfølelse og kontaktvansker. I beruset tilstand gikk han så ut i byen og blottet seg. Han skrøt av sitt høye alkoholforbruk til sakkyndig Anne Regine Hauge (Føreland) under samtaler forut for hovedforhandlingen i Torunn-saken.

Etter at Moen ble dømt og innsatt på Ila fengsels- og sikringsanstalt i 1978, ble det totalt slutt på alkoholforbruket.

2.1.6 Seksuell utvikling

Det foreligger noe divergerende oppfatninger om Moens seksuelle utvikling og erfaring. En rettspsykiatrisk erklæring fra 1973 5 opplyser at Moens seksuelle utvikling angivelig skulle ha vært normal, og at han ikke hadde vært utsatt for seksuelle traumer som barn.

Moen fortalte selv at han fem år gammel ble utsatt for seksuelle overgrep med masturbasjon og forsøk på samleie fra en 18 år gammel hushjelp. 6

Moen opplyste at han begynte å blotte seg i en alder av 24 år, og at han siden blottet seg meget ofte. «Det er når han blir ertet at han får lyst til å blotte seg. Dersom man er snill mot ham, gjør han det ikke.» 7

Moen hadde ikke hatt som mønster å ta kvinner i skrittet for å få seksuell tilfredsstillelse. I 1972 ble han imidlertid pågrepet for å ha løpt etter flere kvinner og tatt dem i skrittet. Moen selv mente at disse handlingene ikke hadde funnet sted dersom han hadde vært helt edru. Moen skal i denne forbindelse ha uttalt: 8

«Ikke gjøre det om igjen. Har lært. Vil ikke gjøre det om igjen. Forstår mere, få en lengre straff.»

De sakkyndige fant at Moens fremgangsmåte bar preg av en primitiv, stereotyp seksuell tilnærming, til dels kombinert med blotting og masturbasjon. 9 Spesialist i psykiatri, overlege Torbjørn Lie uttalte i august 1972: 10

«Hans døvhet, ugunstige oppvekst, alvorlig skadet høyre arm etter trafikkulykke og muligens alvorlige hjerneskade..., kan ha gitt ham betydelig handikap når det gjelder det annet kjønn. Videre er det også mulig at en organisk hjerneskade kan ha bidratt til at han ikke lenger har de samme hemninger som tidligere når det gjelder sine seksuelle følelser.»

Moen fortalte at i den tiden han bodde i Stavanger (1972-1974):

«blottet han seg i alt 15-20 ganger. Blottingen skjedde alltid i edru tilstand. Det hendte at han hadde seksuell omgang med kvinner, han opplyser at han i alt har hatt seksuell omgang 3-4 ganger i løpet av de siste 8 år. Videre forteller han at han fra han var 16 år til han ble 35 år, har hatt seksuell omgang i alt 30 ganger.» 11

I Trondheim skal han ha blottet seg ca. 30-40 ganger. Under sin beskrivelse av tiden i Trondheim sa han at han hadde begått utuktige handlinger i alt seks ganger. Det skjedde på den måten at han fulgte etter damer, og så befølte han dem bakfra. Det dreide seg alltid om unge piker. 12

Moen sa ved flere tilfeller, bl.a. i samtale med Hauge i 1978, at han ikke hadde kvinnelige kontakter, og at han hadde et sterkt ønske om å gifte seg og stifte familie. Han var svært bitter over at dette ikke skulle være mulig for ham. Han skal ha vært forlovet en uke med en eldre dame i 1977 og gjemte på forlovelsesringen fra den tiden.

Vedrørende blotting sa Moen at han mente at det var rett og riktig å blotte seg når han ble sint, som en hevn overfor mennene. Ved å vise frem sitt eget kjønnslem, stilte han de fleste hørende menn i skyggen, og det var en god måte å hevde seg på. Hauge opplyste at Moen var meget opptatt av kvinner, og at han hevdet at han aldri kunne drepe dem. 13 Hun oppfattet også at Moen i perioder var «svært selvovervurderende når det gjaldt egne muligheter hos det annet kjønn». De sakkyndige Hegrenæs og Horneman oppfattet også at Moen røpet en meget sterk interesse for seksuelle forhold. Moen skulle uten reservasjon ha omtalt sin utuktige adferd og virket da hemningsløs.

I 1981 opplyste imidlertid Føreland: 14

«Jeg synes det har skjedd en utvikling med ham fra forrige observasjon til denne ettersom han nå overhodet ikke har vært opptatt av å snakke om sex. Ved observasjonen i 1978 snakket han mye og hemningsløst om slike ting, men mitt inntrykk er at han nok er blitt mer moden på dette området.»

Til Husebø og Horneman sa Moen i 1981 om sine seksuelle følelser at han følte seg ensom, og at han ikke fikk kontakt med piker, men at han ikke følte så mye savn nå. 15

Ved den judisielle observasjonen i 1998/1999 konkluderte de sakkyndige bl.a.: 16

«Observanden har siden ung alder vist betydelige personlighetsavvik, særlig av temperament og driftsliv. Hans avvik på seksuallivets område har vært fremtredende og røper tidvis en impulsstyrt, hemningsløs og umoden seksuell adferd...»

Ved den sistnevnte undersøkelsen sa Moen at han hadde fast følge med en dame som bodde i et boligkompleks som var knyttet til Conrad Svendsen Senter. Han besøkte henne ca. tre ganger i uken, men var ikke forlovet med henne. Hun døde i år 2000. Ved hennes død og begravelse viste han normale sorgreaksjoner.

2.1.7 Psykisk helse og kriminell belastning frem til 1977

I 1965 var Fritz Moen frivillig innlagt på Sanderud sykehus i fem og en halv måned. Fra sykehuset ble det uttalt at Moen hele sitt liv hadde representert et stort sosialt problem, med aggressivitet, upålitelighet, tyvaktighet. Videre ble det sagt at Moen under sitt tidligere opphold på Hjemmet for Døve viste seg udisiplinert, brøt husordenen, kjøpte øl og vin, stjal fra de andre døve og viste tendens til å utnytte evnesvake døve piker. Videre het det: 17

«Han er intelligensmessig normalt utrustet, men på grunn av sin hørselsdefekt og manglende foreldreomsorg, har han ikke oppnådd adekvat kontakt og psykopate trekk har etter hvert fått utvikle seg.»

Moen ble utskrevet fra sykehuset som uforandret. Diagnosen var Psykopati (adferdsforstyrrelser hos holdningsløs, døvstum psykopat født utenfor ekteskap). Undersøkelse med EEG som var blitt foretatt i 1957, skal ha vist normale forhold.

I årene 1965 og 1966 var Moen ved flere tilfeller i kontakt med politiet etter at han var blitt anmeldt for forskjellige forhold. På grunn av straffbare forhold ble Moen undersøkt av Åndssvakeomsorgen i Østfold i mars 1967. Overlege Lossius uttalte at det vesentlig dreiet seg om «småbedragerier og eiendomsforbrytelser, samt i et tilfelle av tyvlån av moped som han kjørte med i beruset tilstand hvorved han forulykket og pådro seg ganske betydelige skader». 18

Lossius mente at han ikke kunne påvise sinnssykelige symptomer hos Moen, og at det ikke forelå tegn på at Moen hadde vært sinnssyk på tiden for de påklagede handlinger:

«Observanden forsøker imidlertid å bortforklare det meste av de påklagede handlinger, delvis nekter han seg skyldig i det passerte, og han hevder også at han har vært utsatt for systematisk forfølgelse fra Skjeberg lensmannskontors side, og at de forklaringer som han har avgitt der er blitt forfalsket… Dette må imidlertid sees på som utflukter, delvis kanskje også som fortrengninger, men kan ikke betraktes som sinnssykelige vrangforestillinger.» 19

Lossius fant det vanskelig å gjøre seg opp noen sikker mening om Moens evnenivå.

«Hans adferd og det at han med sitt alvorlige handicap (døvstumhet) har lært seg å lese og skrive, gjør det imidlertid usannsynlig å anta at han skulle lide av en sådan grad av åndssvakhet at dette har noen betydning i strafferettslig eller forpleiningsmessig henseende.» 20

Etter ytterligere legeundersøkelser ble Moen siktet. Doktor Teodor Ramsfjell foretok en foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse i 1968, og konkluderte med at det var meget som talte for at Moen hadde mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Dette hadde også Lossius falt ned på tidligere. Ramsfjell mente likevel at det ikke burde fremmes straffesak: 21

«Hans tilstand er slik at han lett faller ned mellom to stoler. Selv om han ikke er sinnsyk eller åndssvak, er han så skadet og hjelpeløs på grunn av sin døvstumhet, sin psykopati og sin lammelse, at jeg ser det som en absolutt fordel at han får være i fred nå når det går så pass som det gjør.»

I en uttalelse fra Bergen og omegn vernelag våren 1968 ble Moen karakterisert som: 22

«meget uærlig, utspekulert og meget lur, men ikke uten evner. Han er flink til å snakke for seg og ikke uten noe å snakke om… Han er også alkoholmisbruker, ikke ufarlig, og det sies at de er redd hans kniv…Overlege Basilier uttaler at han er livsfarlig, og han er livende redd ham...»

Ifølge strafferegistret fikk Fritz Moen en påtaleunnlatelse i oktober 1968 for en del vinningsforbrytelser. Vilkåret var to års prøvetid og tilsyn av vernelaget. 23

I april 1971 ble Moen anmeldt til politiet for flere tilfeller av blotting i løpet av det siste året. I august året etter ble Moen varetektsfengslet, etter at han ved flere anledninger hadde løpt etter kvinner og prøvd å ta dem i skrittet bakfra. I samband med dette ble Moen undersøkt av spesialist i psykiatri, overlege Torbjørn Lie.

I Lies erklæring 24 ble Moen vurdert å være primitiv, enkel, åpen og tillitsfull. Han ga god affektiv kontakt. Lie kunne ikke utelukke faren for gjentagelse av utuktige handlinger, og anbefalte judisiell observasjon. Fritz Moen ble derfor søkt innlagt ved Eeg sykehus, men fikk avslag.

Vest-Agder vernelag foretok en personunder­søkelse av Moen i september 1972. Moen hevdet at han ikke bare som barn, men også i voksen alder, var blitt ertet, gjort til latter og holdt for «syndebukk», både på arbeidsplasser, der han hadde bodd, og ellers ute blant folk: 25

«Han tilskriver omgivelsene skylda for disse forhold, og han innser ikke at det kan være hans egen holdning og framtreden som er med på å skape konfliktene.

Selvstendighet og uavhengighet prioriterer han som de største goder, men bak denne holdning ligger trolig ønsker og behov for kontakt, vennskap og samvær med andre.»

I februar og april 1973 ble Moen igjen siktet for blotting, nå overfor barn under 16 år.

Ved Stavanger byretts dom 5. juni 1973 ble Fritz Moen dømt til fengsel og sikring. Ved straffeutmålingen la retten vekt på at Moen hadde forgått seg ved et stort antall tilfeller, og antastet intetanende kvinner i ly av kveldsmørke, slik at de ble skremt: 26

«I særlig grad finner retten det skjerpende at tiltalte etter fengsling, etterforsking og samtaler med de psykiatrisk sakkyndige, og etter at tiltalebeslutningen av 5/3 1973 var forkynt for ham, forbrøt seg i Stavanger overfor 2 små barn.»

I august 1975 ble Moen siktet for blotting overfor barn under 16 år, og på nytt i 1976. I begge saker fikk han bot.

2.2 Rettspsykiatriske undersøkelser i Sigrid-saken og Torunn-saken

2.2.1 Torunn-saken

Høsten 1977 ble Moen siktet for drapet på Torunn Finstad. Denne saken ble iretteført i mai 1978. Det ble avgitt flere rettspsykiatriske erklæringer i tilknytning til straffesaken. Utvalget gjengir enkelte hovedtrekk fra disse erklæringene nedenfor.

2.2.1.1 Hegrenæs og Hornemans erklæring mars 1978 27

Overlege Per Hegrenæs og politilege Karl-Ewerth Horneman foretok to undersøkelser av Moen ved hjelp av tolk. I tillegg var de sakkyndige flere ganger på besøk i fengselet.

Ifølge de sakkyndige var det angivelig ikke kommunikasjonsmessige vanskeligheter av betydning, men forståelsen av enkelte ord kunne by på problemer. Misforståelser hadde imidlertid blitt klargjort ved hjelp av tolk.

Ved den første undersøkelsessamtalen redegjorde Moen for sine kontaktvansker. Han oppga at han følte seg nervøs når han ble ertet, ellers ikke. Grunnen til at han hadde hatt opphold på så mange steder, var at han reiste sin vei når han ikke trivdes.

Når det gjaldt drapet på Torunn som han var mistenkt for, uttalte han:

«Han har ikke begått drapet, men politibetjent Aarthun presset ham ved avhør og skremte ham. Han ble skremt til å tilstå. Under avhøret brukte politiet ord han ikke forsto. Hvis politiet går for hardt frem, vil han begå selvmord.»

Aarthun hadde spurt ham: «Er det du som har gjort det?» Men Moen hadde glemt hva han tilsto. Moen sa at han hadde drømt at han hadde begått drapet, og at politiet hadde misforstått ham.

Moen ga deretter en detaljert redegjørelse for sin drøm. Han visste imidlertid ikke når drapet hadde blitt begått, men han hadde lest i avisen at Torunn var blitt drept om natten kl. 00.30. Andre opplysninger hadde han også lest i avisen.

«Han hevder at han er uskyldig i drapet. Han sier han er nedfor, og at han gråter meget.»

Da de sakkyndige i den andre samtalen igjen kom inn på drapet på Torunn Finstad, reagerte han negativt og avbrøt samtalen. «Han er redd for politiet, han vil glemme det, han vil få det bort, som han sier.» I løpet av samtalen fortalte han imidlertid igjen om det som han hadde opplevd i en drøm:

«[I] det ene øyeblikket omtaler han sine opplevelser som en drøm, neste øyeblikk sier han at det han er mistenkt for kan ikke bevises. Han uttaler også at han ikke vet om det er en drøm... Han virker på vakt, er redd for å si for mye, virker irritert.»

Fra fengselet fikk de sakkyndige opplyst at Moen under varetektsfengslingen en rekke ganger hadde skadet seg selv, så som ved å stange hodet mot veggen, skjære seg opp, drikke klorin, brenne seg med sigarett m.v. Sykepleieren ved fengselet hadde inntrykk av at Moen gjorde det for å få kontakt med henne. I fengselet hadde Moen ikke vært beskjeftiget med noe, men leste tegneserier. Han hadde vært opptatt av den forestående rettssaken og var nervøs for den:

«Jeg er uskyldig, jeg har ikke gjort stakkars Torunn noe, men kanskje jeg får 10-12 års fengselsstraff. Det er kanskje best å tilstå, men jeg har ikke gjort det. Politiet har ikke bevis, jeg kan ikke drepe.»

Når det gjaldt vurdering av Moens psykiatriske status, mente de sakkyndige bl.a. at han intellektuelt virket alminnelig bra utrustet, og syntes å fungere innen den normale variasjonsbredde, samtidig som han virket enkel. Ved hjelp av tolk fløt samtalene lett, til dels svarte han spontant, ledsaget av mimikk og geberder. Han røpet en svært god og detaljert hukommelse både for eldre og nyere ting, og han hadde en ganske skarp iakttagelsevne. Forklaringene var detaljerte og noe omstendelige.

Når det gjaldt hans angivelige drøm, pekte de sakkyndige på at Moen hadde en tendens til å skyte inn faktiske konkrete forhold fra virkeligheten som man antok han hadde opplevd i våken tilstand. Man kunne derfor ikke være helt sikker på om det var bare en drøm, eller om han fortalte fra virkeligheten:

«De opplysninger han har gitt i drøms form er imidlertid så detaljerte og konkretiserte når det gjelder handlingsutførelse, tids- og stedsangivelse og iakttakelse for øvrig, at man får inntrykk av at observanden under beretningen forlater drømmen og forteller fra virkeligheten.»

Ved de to samtalene hadde Moen ikke røpet noen positive symptomer på sinnssykdom i form av vrangideer, sansebedrag eller realitetsbrist. Det var heller ingen holdepunkter for at han hadde vært sinnssyk eller bevisstløs på tiden for de utuktige handlingene han hadde erklært seg skyldig i. Moen ble antatt å ha vært klar og orientert og handlet hensiktsmessig og målbevisst ut fra sine ønsker og lyster.

De sakkyndige mente at Moen virket temmelig følelseskald og lite berørt av situasjonen. Hovedinntrykket var at Moen hadde en enkel, primitiv og følelsesavflatet personlighet, og at det var grunnlag for å anta at han led av mangelfullt utviklede sjelsevner.

Moens langvarige og til dels massive alkoholmisbruk ble antatt å ha skadet ham mentalt, påvirket hans karaktertrekk og avstumpet hans personlighet, slik at det også var grunnlag for å anta at han led av varig svekkede sjelsevner.

De sakkyndige antok at det forelå fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

2.2.1.2 Hauges erklæring mai 1978 28

Spesiallege Anne Regine Hauge (Føreland) avga sin sakkyndigerklæring 13. mai 1978 etter å ha hatt samtaler med Moen i tiden 8. til 12. mai. Hun opplyste at kommunikasjonen hadde gått greit ved tegnspråk, og Moen hadde etter hvert lagt vekk høreapparatet da han så at Hauge behersket tegnspråk. I tillegg anvendte han munnavlesing og stemmebruk.

Moen hadde ganske snart startet opp med å si at han var uskyldig, og at han hadde latt seg lure av politiet til å avgi falsk forklaring. Ifølge Hauge syntes Moen å angre veldig på at han hadde tilstått å ha drept Torunn Finstad. Spontant hadde Moen nevnt drapet på Sigrid Heggheim, og sagt at ingen måtte tro han hadde hatt noe med det å gjøre, for han hadde vært i Selbu, det hadde han vitne på.

Under samtalene hadde Moen periodevis blitt meget emosjonell, og ved to anledninger hadde han hatt svære gråtetokter. For det meste av tiden var Moen «bråkjekk og prøvde å spille sjarmør innimellom».

I løpet av samtalenes gang hadde Moen sagt at han syntes den sakkyndige var farlig for ham:

«Det er meget farlig for meg å snakke sant. Du meget sta og lur. Du lokker meg å snakke sant. Jeg ikke ønske snakke sant.»

Hauge opplevde at Moen ved et par anledninger hadde vært ganske sint og truet henne verbalt.

Moen ble opplevd som meget bitter på sine medmennesker, på samfunnet, på politiet og på de behandlere og institusjoner han hadde vært i kontakt med under oppveksten. «Men særlig bitter er han på sin mor, som han føler har forstøtt ham.»

Når det gjaldt Moens psykiatriske status, mente Anne Regine Hauge at hans intellektuelle utrustning var normal. Moen hadde angivelig en meget god hukommelse, noe som gjorde at han kunne tidfeste og detaljere sine beskrivelser godt. Enkelte abstrakte begreper syntes han imidlertid å oppfatte dårlig, «men man kan jo ikke forvente annet når man vet han ikke har hatt språkopplæring eller språklig kontakt med omverdenen de første 7 årene av sitt liv».

Etter den sakkyndiges oppfatning hadde Moen en meget sosiopatisk holdning, en konkret tenkemåte, et forhøyet aspirasjonsnivå og svekket innfølingsevne. Ifølge sykehistorien hadde Moen ofte vært impulsiv og hatt tendenser til «acting out». Det forelå en sterk tendens til projeksjon, i det Moen mente at det var andre som hadde skyld i all hans elendighet. Hauge skrev:

«I det store og hele må jeg si at det var svært vanskelig å komme ordentlig inn på observanden, og det var tydelig at han følte at alle, også jeg, var ute etter å lure ham og gjøre ham ondt.»

I erklæringen fremholdt Hauge at Moen passet inn under begrepet surdofren, et syndrom som besto av følgende hovedsymptomer:

  1. Alvorlig hørselssvikt fra fødsel eller tidligste barneår.

  2. Språkinvaliditet (stumhet eller døv prosodi og begrepsfattigdom, lite ordforråd).

  3. Tendens til konkret tenkning og svekket innfølingsevne.

  4. Rigiditet i handlemåten. Har de først lært en adferd i en situasjon, kan de vanskelig omstille seg til en annen. De minner om tvangskarakterer.

  5. Tendens til projeksjon av skyld og ansvar over på andre. Manglende evne til selvbebreidelser.

  6. Visse narcisistiske trekk med overvurdering av egne evner og muligheter, og en urealistisk holdning til livets vanskeligheter.

  7. Adferden preges ofte av impulsivitet, og de har en tendens til å uttrykke sinnereaksjoner ved enkle former for utagering, tydende på svakere, psykiske bremsemekanismer. 29

Hun antok, som Hægrenes og Horneman, at Moen ikke var sinnsyk eller bevisstløs på gjerningstiden, at han hadde mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

2.2.2 Sigrid-saken

Høsten 1980 ble Fritz Moen siktet for drapet på Sigrid Heggheim, og saken ble iretteført i desember 1981.

2.2.2.1 Husebø og Hornemans erklæring mai 1981 30

Etter dommen i Torunn-saken hadde Moen oppholdt seg på Ila fengsels- og sikringsanstalt. Han ble midlertidig flyttet til Trondheim kretsfengsel høsten 1980.

Under samtalene i Trondheim hevdet Moen at han på Ila sov dårlig og at matlysten var dårlig. Han hadde blitt behandlet med medisin som han nektet å ta, da han merket at det gikk ut over potensen. Han hadde vært beskjeftiget med å sy forskjellige ting og hadde kjøpt seg symaskin for egne penger. Han sa at han hadde følt seg ensom. Moen hadde ikke følt seg nervøs, men på spørsmål om han hadde lidd av depresjon, svarte han at han ikke forsto, men at han av og til hadde vært trist og i dårlig humør. Moen leste litt aviser og var interessert i politikk og sport, samt litt historie om krig. Han så ikke noe særlig på TV.

Moen fastholdt under samtalene med de sakkyndige i Trondheim at han var uskyldig:

«Jeg er uskyldig i alt… Hvorfor må jeg snakke sant. Det er umulig. Jeg er uskyldig i alt.»

Han tilsto, sa han, fordi Hjertaas hadde slått i bordet to ganger. Han var også uskyldig i Torunn-saken. Det fantes ikke bevis: «Umulig – greier det ikke på grunn av defekt arm.» Han påsto at politiet hadde mast på ham, slik at han ble trett og tilsto:

«Jeg er uheldig, jeg lyver og forteller overtro. Hvorfor forlange at jeg skal snakke sant.»

Moen ga uttrykk for at han var skuffet over politiavhørene. Han sa at han var født med rar hjerne og snakket stygt som liten, og hadde vanskelig for å vise pen oppførsel. Han påsto at han selv ikke forsto hva han sa.

Under samtalene hadde Moen gitt en detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet da han var i Selbu, og hvordan han senere skulle ha drept Sigrid. Han sa at han hadde lest litt om Sigrid-saken i avisen, men han leste lite. Han fulgte heller ikke med på TV om saken.

På spørsmål om hvorfor han hadde avgitt forskjellige forklaringer i Sigrid-saken, svarte han at han var blitt skuffet over valget av døvetolk, og at det ikke ble brukt en annen tolk som han ønsket å ha. Derfor snakket han ikke sant den gang, men nå snakket han sant.

Moen sa at han ville ha en dyktig tolk som forsto hans stemme, og som var flink i døvespråk. Under Torunn-saken følte han at tolkene misforsto ham og dermed ødela for ham. Han var også misfornøyd med andre sider av rettssaken. På spørsmål om han mente at han var skyld i Sigrids død, svarte han, «vet ikke», men hevdet at det hadde skjedd slik som han hadde fortalt.

Ved en av samtalene med de sakkyndige uttalte Moen:

«Hvorfor politiet plage meg. Jeg sultestreiker – skal ikke spise på 5 dager, startet med det sist lørdag eller fredag. ... Hvorfor politiet lyve på meg... Politiet bestemmer over meg hver dag. Politiet meget smart. Statsadvokat og kriminalsjef bestemmer over meg. Det er grusomt.»

Han truet med at dersom de sakkyndige kom for å snakke med han en gang til, skulle han ta et barberblad og skjære seg.

Når det gjaldt Moens psykiske helsetilstand, ble det bl.a. opplyst at han verken under soningen eller i observasjonstiden hadde frembudt sinnssykelige trekk. Humøret kunne være svingende, og han kunne vise en irritabel og avvisende side.

«Han virker uberørt av situasjonen og de handlinger han er tiltalt for, og gir inntrykk av betydelig følelseskulde.»

De sakkyndige mente at en sterk seksualdrift uten sinnssykelige motiver hadde vært drivkraften for hans handlinger. Etter eget utsagn hadde Moen vært sterkt beruset på gjerningstiden, men det var ingen holdepunkter for atypisk rus.

«Hans hukommelse for gjerningstiden har vært usedvanlig god og ledsaget av nøyaktige og meget detaljrike gjengivelser av handlingsforløpet… I gjerningstiden har han handlet i en klar bevisst tilstand… En lettere grad av innsnevring av bevisstheten kan ha vært til stede som følge av alkoholrus og driftsmessig opphisset tilstand.»

2.2.2.2 Førelands erklæring oktober 1981 31

Anne Regine Føreland hadde flere samtaler med Moen i august, september og oktober 1981 på Ila. Moen gjentok mange ganger i samtalene at han var uskyldig, og at Gud visste at han ikke hadde drept de to pikene. Han var klar over at han sonet en lang dom for drap, men bare blåste av dette, og mente han skulle bli fri ved juletider, etter at Sigrid-saken var ferdig iretteført. Han avviste det som rent tull da den sakkyndige prøvde å realitetsorientere ham.

Det hendte at han slo i bordet med den friske armen og sa:

«En vakker dag politi skal få angre på meg. Politiet lure meg tilstå. Sannhet farlig for meg. Jeg tenke på Gud hver dag.»

Han kunne under samtalene hisse seg opp og peke på den sakkyndige og si:

«Jeg meget skuffet over deg. Du si i retten jeg farlig. Det ikke være sant. Du lure meg. Du si du skulle hjelpe meg, lure meg. Du skal få angre... Hvis du si i retten nå at jeg farlig, jeg drepe meg – selvmord.»

Angående siktelsen i Sigrid-saken viste han Føreland et brev som han hadde skrevet med hjelp av en hørende. Moen sa at han hadde fått hjelp med norsken i brevet, men at innholdet var hans egne tanker:

«Sigrid-saken: Politiet brukte tvang mot meg i mange dager. De gjorde det for å skremme meg til å tilstå. Det skulle bare mangle at min hjerne var fullt utviklet fordi jeg verken kan høre og delvis ikke kan gjøre meg forstått. Derfor har de prøvd å true meg til å tilstå to forbrytelser jeg ikke har begått. Jeg har alibi for det tidspunkt forbrytelsene ble begått. Politiet har ikke villet sende de bevisene de har til England for å få dem undersøkt på grunn av at jeg er uskyldig. Dette på grunn av at hvis jeg blir frifunnet så ville det være et for stort prestisjetap for dem ovenfor offentligheten i Sigrid-saken. Da politiet kom hjem til meg andre gangen hadde de med seg en gutt på 14 år som sa at det ikke var meg. På den senere konfrontasjonen ble jeg bare pekt ut av 5-7 stykker. Andre ble pekt ut flere ganger enn meg. Dette er mitt alibi i Torunn-saken: Jeg var alibi på Sælbu 1976 4.-5. september.»

Ved en annen anledning uttalte han seg om turen til Selbu og om hva han gjorde søndag 5. september da han kom tilbake til Trondheim. Hans forklaring innbefattet ikke noe om drap på Sigrid Heggheim.

Den sakkyndige oppfattet Moen som svært bitter og skuffet. Det store håpet var at han skulle bli frifunnet, og han hadde vanskelig for å tenke seg at han ikke skulle bli det. Under samtalen oppfattet Føreland at Moen svingte mellom utadrettet aggresjon mot politiet, mot henne, mot fengselsmyndighetene og mot samfunnet i sin helhet, for plutselig å kunne stilne av og bli depressiv.

Når det gjaldt Moens psykiatriske status, påpekte Føreland bl.a. at Moen hadde sterke fortrengningsmekanismer som hjalp ham å holde depresjonen borte. Moen kunne i perioder virke følelseskald, selvhevdende og lite berørt av situasjonen – for så plutselig å snu om og nesten begynne å gråte.

Selv om Moen kunne være aggressiv, klarte han å beholde kontrollen og begrenset aggressiviteten til det verbale. «Jeg får imidlertid inntrykk av at dersom jeg ikke er forsiktig med ordvalg, kan jeg komme til å pirke borti en vulkan,» skrev Føreland.

Hun oppfattet at Moen rent psykiatrisk ikke hadde noen sinnslidelse, og at hans atferdsforstyrrelser skyldtes en rekke forskjellige faktorer som bl.a. institusjonstilværelsen og døvheten. I tillegg påpekte Føreland en del momenter som var felles med erklæringen fra mai 1978.

2.2.2.3 Førelands tilleggserklæring desember 1981

Psykiater Føreland fremla under hovedforhandlingen i Sigrid-saken en tilleggserklæring. 32

I samtaler hadde Moen bedyret overfor den sakkyndige at han ikke hadde rørt Sigrid, og heller ikke noen gang hadde sett henne. Føreland spurte da hvorfor han hadde fortalt noe annet i retten og beskrevet hva han angivelig gjorde med Sigrid. Moen svarte da:

«Hvis jeg sier nei, lagdommer bruke hard straff mot meg. Hva skal jeg gjøre? Lagdommer sa til Rendedahl før mandag hvis jeg vente til slutt betyr hard straff. Jeg redd. Hvis jeg sier nei, lagmannen straffe mer, jeg meget bekymret.»

Føreland spurte da hvorfor han var så redd, hvorpå Moen svarte:

«Kripos er farlig, skremme meg. Eirik Stedje og Ragnhild Hjelmtvedt Osmundsen samtaler 1978 Kripos sa lagdommer like ikke lyve. Jeg bli forsiktig lagdommer, jeg bli redd. Politiet skrev en tilståelse. Kjente ikke igjen. Skrev under. Hva er riktig? Jeg bli hjelpeløs. Da. Lei. Jeg hørte rykter om Sigrid drept i døveforeningen. Jeg huske ikke.»

Fra Anne Regine Førelands konklusjon hitsettes:

«...når et menneske er så isolert som Fritz, og har levd som en utstøtt hele livet, blir man et lett bytte for andre. Man er lettere å lede, og man kan gå med på mye rart for å «kjøpe» seg kontakt. Man er dessuten vant til at det alltid er andre som vet best hva som er riktig og sant, og som har rett til å bestemme over en...

En slik person vil selvfølgelig føle seg forsvarsløs og hjelpeløs, spesielt i forhold til autoriteter. Egen identifikasjon er så svak, at de er lette å lede. I tillegg kommer språkforvirringen, usikkerheten i forståelse av det som foregår rundt en. Man skal være forsiktig med å bruke et ord som «hjernevask», og med dette mener jeg ikke at noen bevisst har prøvd å hjernevaske Fritz, jeg mener bare å si at man ikke er klar over hvor sterkt vi er i stand til å påvirke en sterkt understimulert og isolert person.»

Hun mente også at:

«Fritz føler seg hjelpeløs og redd og at han ikke forstår på langt nær så mye av alt som foregår, eller la meg si, av hele spillet, som man kan få inntrykk av i retten.

...

Han viser mye fortvilelse og er hjelpesøkende. Han gir ofte uttrykk for at han ikke forstår hva som foregår i denne saken: «Politiet fortelle meg noe, statsadvokaten fortelle meg noe, Hestenes fortelle meg noe? Hva er riktig?»»

2.2.3 Rettspsykiatrisk erklæring 1999

I forbindelse med vurdering av sikringsforlengelse i 1998/1999 ble Fritz Moen judisielt observert av overlege Anne Regine Føreland og avdelingsoverlege Bjørn Gunby. 33 Moen var på det tidspunkt under fri sikring og bodde på Conrad Svendsen Senter, hvor han hadde funnet seg til rette.

Ved undersøkelsen klaget Moen over at han fra ca. 1986 hadde vært plaget av øresus og hørte stemmer. «Det er en masse prat rundt omkring meg, det prates til meg. Jeg kjenner mange av stemmene,» sa han. Moen fortalte videre at det var vanskelig å oppfatte beskjeder som stemmene ga ham. Moen oppga også at han hadde fått 3-4 elektriske sjokk på sykehus i Oslo i august 1986. Om dette sa han:

«Hemmelig. Forbauset. Veldig overrasket. Ingen spurte meg. Veldig overrasket. Veldig urettferdig.»

Moen hadde blitt behandlet med Trilafon og Largactil. Man hadde forsøkt å redusere dosen, men Moens psykiske helsetilstand hadde da blitt forverret. Han ble mer plaget av sine tanker, følte strøm eller stråler i kroppen og at noen overskygget eller overvåket ham.

«Strålene bestemmer over meg, og over hjernen min og de sus-plagene jeg har.»

Han tenkte på å få gjenopptatt rettssakene mot seg og ville anmelde politiet. Han sa at hele rettssaken hadde vært urettferdig, og kritiserte bl.a. de sakkyndige legene fra den gangen. Moen hevdet at han var uskyldig dømt.

Ved den judisielle observasjonen fremkom symptomer som tydet på at Moen fungerte psykotisk, og man konkluderte med at Moen var sinnssyk på tiden for undersøkelsen:

«Han er hørselshallusinert… Dette vurderes til å være psykosesymptomer som kan være fremkalt av hørselssvekkelsen, fysisk isolasjon og sensorisk deprivasjon under fengselsopphold, i kombinasjon med betydelige personlighetsavvik.»

Når det gjaldt Moens sjelsevner, antok de sakkyndige at hans intellektuelle utrustning var innen det normale på tross av hans betydelige kommunikasjonsproblemer som følge av hørselssvekkelse og taleforstyrrelse.

«Han har siden ung alder vist betydelige personlighetsavvik, særlig av temperament og driftsliv. Hans avvik på seksuallivets område har vært fremtredende og røper tidvis en impulsstyrt, hemningsløs og umoden seksuell adferd som har kulminert i voldtekt og drap. Det har flere ganger også i de senere år vært sinneutbrudd som utslag av manglende affektkontroll. Dertil har han en betydelig tendens til å fraskrive seg ansvar for egne handlinger. ...

Hans langvarige og til dels massive alkoholmisbruk og hodeskade med langvarig bevisstløshet antas å ha skadet ham mentalt, selv om det ikke er påvist varige organiske hjerneskader. Likevel antas de nevnte faktorer å ha påvirket og ytterligere forsterket hans avvikende karaktertrekk...»

De sakkyndige konkluderte med at Moen hadde mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Det ble antatt å være fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

2.2.4 Oppsummering

I alle de sakkyndige erklæringene, bortsett fra den siste, var konklusjonen at Moen var tilregnelig både på gjerningstidspunktet og ved undersøkelsen, men at han hadde mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner. Under den judisielle observasjonen i november 1998 var Moen psykotisk. Grunnen til dette var at han hadde utviklet en psykotisk tilstand i forbindelse med soningstiden på Ila.

2.3 Fritz Moens språkforståelse og kommunikasjonsproblemer

2.3.1 Om hørselshemning, språklige ferdigheter og språkforståelse generelt 34

Døves språksituasjon har sammenheng med om de er født døve, om døvheten har inntrådt tidlig i livet før språket er utviklet, eller om de er blitt døve etter at de allerede har lært talespråk.

De som er eller blir hørselshemmede før 3-4 års alder, kalles prelingvalt døve. Denne gruppen vil ha et annerledes talespråk enn hørende, fordi de ikke har kunnet høre talelydene klart nok til å kunne imitere dem. Denne gruppen preges av språklig invaliditet og betegnes som « de egentlig døve ». Dr.med. Terje Basilier definerte denne gruppen slik:

  1. Deres fysiske svekkelse består i mangelfull utvikling av eller skade i sanseapparatet og/eller sentralnervesystemet nødvendig for hørsel, og hvor svekkelsen har vært til stede fra fødselen av eller inntrådt svært tidlig i livet (før tre-fire årsalderen), og ikke kan bedres ved vanlig medisinsk eller kirurgisk behandling.

  2. Deres uførhet består i et så stort tap av hørselsfunksjonen at de selv med høreapparat ikke er i stand til å høre og forstå betydningen av de fleste informerende budskap av verbal karakter, som vanligvis meddeles gjennom hørselen.

  3. Deres viktigste funksjonshemning er en følge av det katastrofale tapet av hørselskommunikasjon med verden omkring dem, slik at det:

    1. hindrer den naturlige tilegnelsen av verbalspråk – tale, skrift og lesing,

    2. hemmer tilegnelsen av modningsstimulerende erfaring og sosiokulturelle begreper, og

    3. blokkerer deltakelsen i den løpende utveksling av samfunnsmessige erfaringer, hendelser og forhold og

    4. begrenser deres informasjon til de visuelle kanaler.

Anne Regine Føreland peker på at «de egentlig døve er en minoritetsgruppe som potensielt er normale, bortsett fra hørselstapet». Likevel mener hun at en person uten hørsel ikke kan karakteriseres som psykologisk normal, fordi hørselsevnen er svært viktig for sentralnervesystemets totale funksjon.

Om språksituasjonen for ulike grupper av døve sier Føreland:

«Døves språk kan legges på svært forskjellige nivåer, avhengig av på hvilket tidspunkt i livet man ble døv, hvor tidlig man begynte å få språk­opplæring, hvor store hørselsrester man har, hvor stimulerende miljø man befinner seg i, om man for eksempel omgås med andre døve eller bare omgås hørende i et nokså isolert miljø. De språklige ferdighetene avhenger selvfølgelig også av intelligens og evnen til å plukke opp språk.»

Undervisningen av døve var frem til 1970-tallet konsentrert rundt taleopplæring som det primære, og tegnspråk var sett på som et sekundært hjelpemiddel. Det var først på 1980-tallet at norsk tegnspråk ble anerkjent som eget fullverdig språk, og etter hvert tatt i bruk i undervisningen av døve barn. Døve er gradvis blitt anerkjent som en tospråklig minoritetsgruppe. I det følgende gis en summarisk omtale av døves kommunisjonsmessige muligheter:

Talespråk: Den naturlige forutsetningen for å lære seg talespråk er ikke tilstede hos mennesker som er født døve eller blitt døve i førspråklig alder. Å utvikle oral tale hos denne gruppen døve vurderes som meget ressurskrevende og forutsetter intens opplæring i barneårene. En undersøkelse av psykiater Terje Basilier fra 1970 viser at ca 30 % av tidligere døveskolelever hadde vanskelig forståelig eller ikke-forståelig tale. Blant dem som ikke hadde noen hørselsrest, var andelen 47 %.

Tegnspråk: Professor Arnfinn Muruvik Vonen definerer tegnspråk som «et gestuelt-visuelt språk, basert på produksjon av synlige bevegelser i hender, munn, øyne, bryn, hode og overkropp. Tegnspråk er uavhengig av hørselen og er derfor tilgjengelig for døve på en måte som talespråk ikke er.» Det hevdes at kombinasjonen av tegn, mimikk, kroppsspråk og munnavlesning gir like store muligheter for nyanser, abstraksjon og begrepsutnyttelse som vanlig norsk.

Munnavlesing: Lege Arne Berg fremholder at munnavlesning er meget vanskelig når det ikke understøttes av tegn, og krever intens konsentrasjon og optimale forhold for å bli vellykket. Han mener at hørende ofte overvurderer døves evne til munnavlesning, og faren for misforståelser er stor.

Noen andre hjelpemidler i kommunikasjonen med døve: Det er ikke uvanlig at man tyr til pennen når man skal snakke med mennesker som ikke hører, noe som har klare begrensninger, ikke minst fordi eldre døve ofte har hatt et mangelfullt skoletilbud og derfor kan ha dårligere lese- og skriveferdigheter enn andre. Erfaringsmessig blir kommunikasjonen ofte stikkordsmessig og konkret, det blir mangel på nyanser, og den følelsesmessige kontakten blir mangelfull. Utvalget har i møte med professor Torgeir Bruun Wyller ved Ullevål sykehus drøftet kommunikasjonsmulighetene med døve. Han er av den oppfatning at kommunikasjon med lappeskriving og munnavlesning overvurderes av hørende. Døve har ofte dårlig skriftlig kommunikasjon og later ofte som om de forstår. Det oppstår derfor lett misforståelser som ikke blir avklaret.

I sin rettspsykiatriske tilleggserklæring fra desember 1981 redegjorde Anne Regine Føreland detaljert om døveproblematikk. Hun skrev bl.a. om feil nybegynnere gjør når de skal lære seg kommunikasjon med døve:

«En annen nybegynnerfeil er at når man ser at den døve smiler, nikker og hører at han sier: «Ja, han har forstått», så tror man det med en gang. Dette skal man være litt forsiktig med, min erfaring har vist at man ofte må plukke ting fra hverandre, må gå i detaljer, må forsikre seg igjen og igjen om hva det er den døve har forstått, ofte ved forsøk på å tolke hva den døve legger i forskjellige begreper. Mange ganger finner man da at døve legger helt andre ting i abstrakte begreper enn det vi hørende gjør. En annen grunn til å svare ja for den døve kan muligens være at han er trett av alt maset vårt, han ønsker å bli ferdig med dette, eller han er ute etter å vise den hørende at han er flink og forstår ting fort. Igjen og igjen har jeg opplevd hørende kolleger som alt for lett hopper på et svar og tar det for det de mener det er, uten å forsøke å kontrollere.»

Om døves forhold til abstrakte begreper, fremholdt Føreland at:

«...døve stort sett ikke har samme evne til abstrakt tenkning eller til abstrahering som de hørende, de vil gjerne være mer konkrete ihvertfall i sin uttrykksform. Man skal være forsiktig i omgangen av abstrakte begreper og bruke lang tid på å forsikre seg om at den døve virkelig oppfatter begrepet på samme måte som en selv.»

Hun oppsummerte:

«Det er altså svært vanskelig å være sikker på at man virkelig forstår døves språk, ihvertfall når man har med døve å gjøre som ikke er flinke i riktig norsk språk. Når den døve i tillegg er et såkalt «døveisolat», altså en som faller utenfor også i de døves verden, blir det jo enda vanskeligere. Det kan man trygt si at Fritz Moen er. Han har aldri greid å få kontakt og fotfeste i døvegruppen. Han har flakket rotløst fra sted til sted her i landet.»

I tillegg påpekte Føreland at døve som en kompensasjon av en manglende sans er mer visuelle, eller flinkere til å bruke øynene enn de hørende:

«Ved hjelp av øynene er de i stand til å ta inn svært mye informasjon. De «leser» ansiktsuttrykk i langt sterkere grad enn hørende.»

2.3.2 Moens spesielle språkproblemer

2.3.2.1 Innledning

Som nevnt hadde Fritz Moen ikke kontakt med andre døve barn eller voksne i den tiden han var på barnehjemmet fra han var 1 ½ år til han var 7-8 år. Datidens filosofi i døveopplæringen var som påpekt konsentrert rundt taleopplæring som det primære. Det var den orale kommunikasjonen, artikulasjonen og munnavlesningen som skulle trenes og utvikles. Fritz Moen har fortalt til spesiallege Føreland at det ikke var tillatt for barna på døveskolen å bruke tegnspråk seg imellom, og at de kunne bli straffet hvis de likevel gjorde det.

Fritz Moen ble ved flere tilfeller undersøkt av øre-/nese-/halsspesialister. I forbindelse med Fritz Moens opphold på Attføringsinstituttet i Bergen ble han undersøkt ved Haukeland sykehus. Man fant ved audiometri at Moens høyre øre var døvt, og at han på venstre øre hadde en betydelig hørselsrest. Ørelegen mente at Moen burde kunne få et språk med den gode hørselsresten og et skikkelig høreapparat, men det viste seg etter hvert at hørselsresten ikke var stor nok. Moens psykiske holdning var også en begrensning. Han ønsket ikke å ha høreapparat, men fikk likevel etter hvert tilpasset høreapparat. Det ble sett på som helt nødvendig at han fikk langvarig høretrening, slik at han kunne få utviklet et språk.

Moen var til undersøkelse ved Regionsykehuset i Trondheim for å få tilpasning av nytt høreapparat i november 1977. Han hadde de siste tre årene ikke brukt høreapparat. Det ble konstatert at Moen var døv på høyre øre og hadde et meget sterkt hørselstap på venstre øre. Det ble tilpasset en såkalt ørehenger til å plassere bak øret:

«Med høreapparat vil han ikke få full taleforståelse, og han er avhengig av munnavlesning. Hvis man artikulerer tydelig, vil Moen forstå det meste. Men misforståelser kan lett oppstå, og i viktigere saker er man avhengig av tolk.»

Det ble foreslått at man ved eventuelle rettsforhandlinger skulle montere et anlegg, eventuelt trådløst med mikrofoner for de som skulle snakke, og med høretelefoner for Moen: «Dette kan nok være til en viss hjelp for han, men man vil likevel være avhengig av døvetolk.»

Det foreligger divergerende uttalelser fra de kilder som utvalget har hatt til rådighet, om Moens døvhet og hans muligheter til å kommunisere med personer han kom i kontakt med før, under og etter rettssakene, i soningstiden og ved sitt siste opphold ved Conrad Svendsen Senter:

2.3.2.2 Kommunikasjon uten døvetolk

Noen hevder at det var relativt uproblematisk å samtale med Moen uten døvetolk, selv om det kunne være vanskelig når samtalene kom inn på abstrakte ting. Andre forteller at det tvert imot var vanskelig å kommunisere med Moen. Man måtte bruke lapper, være tålmodig og omformulere spørsmål for å forsikre seg om at Moen hadde forstått.

PHR var styrer på hybelhuset der Fritz Moen bodde i 1977. Han ble godt kjent med Moen, og hadde senere kontakt med ham privat. I forbindelse med gjenopptagelsessaken forklarte PHR om Moens språkproblemer til Tore Sandberg. 35 Fra forklaringen hitsettes:

«Etter hvert som vitnet ble kjent med Fritz Moen, forsto vitnet at Moen i samtaler med andre kunne ha betydelige problemer med å forstå både kontekst og intensjon i samtalen fra den han snakket med. Vitnet sier at jo mer sammensatt en samtale ble, desto mindre ble Moens mulighet og evne til å forstå den riktige sammenhengen i det det ble snakket om.

Vitnet sier at han tok seg god tid til å forklare hva vitnet ville fortelle til Moen. Ofte kunne vitnet tro at Moen hadde forstått hva han hadde sagt til ham. Ved flere anledninger viste det seg likevel at Moen ikke hadde oppfattet det vitnet ønsket å formidle til ham – og som vitnet opprinnelig hadde trodd at Moen forsto. Noen ganger mens de satt og snakket sammen måtte vitnet skrive til Fritz Moen for å være sikrere på at han skulle forstå. Moen så da hva vitnet skrev, men i enkelte sammenhenger forsto vitnet likevel at Moen ikke fullt ut greide å integrere de skrevne ordene i sin egen måte å få en riktig forståelse av hva vitnet ville si.

Vitnet sier at Fritz Moen ofte kunne nikke på hodet som om han forsto hva som ble sagt. En rekke ganger var det for vitnet likevel åpenbart at Moen ikke forsto hva som ble sagt til tross for at han tilsynelatende hadde bekreftet gjennom sin nikking med hodet. Vitnet viser til at også normalt hørende mennesker i gitte situasjoner later som om man er enig med den som snakker – enten fordi man ikke vil synliggjøre manglende kunnskaper eller ut fra andre hensyn. Når det gjelder Fritz Moen, så er vitnet av den oppfatning at han opp gjennom årene – i en verden av hørende – har gått grundig lei av å skulle synliggjøre for omverdenen alle gangene han ikke forstår det som blir sagt. Vitnet tror at dette må ha vært en daglig pine for Fritz Moen så å si gjennom hele livet.

Vitnet sier at når man vurderer Fritz Moens evne og mulighet til å forstå, så må man ta med i betraktningen at betydelige deler av den samlede kommunikasjonsopplevelsen for en funksjonsfrisk person ikke eksisterer for Fritz Moen. Vitnet viser her for eksempel til at et ord for en funksjonsfrisk person kan ha flere betydninger, vitnet viser til intonasjon, tonefall, vektlegging og hva som er hensikten/intensjonen med samtalen. Hvis Fritz Moen ikke har forstått «avsenderens» intensjon med samtalen, så vil hele samtalen kunne misoppfattes av Moen.

Vitnet sier at han vil sammenligne Fritz Moens situasjon med opplevelser vitnet i faglig sammenheng har opplevd senere i forhold til enkelte utenlandske fanger. Funksjonsfriske utlendinger har i noen sammenhenger signalisert at de har forstått det vitnet har sagt til dem. Likevel har det blitt avklart at vedkommende ikke forsto – og dessuten at dette hadde sin årsak i at vedkommende utlending ut fra sin bakgrunn ikke har hatt muligheten til å forstå flertydigheten i et bestemt ord.»

PHR kunne også fremlegge et dokument som han hadde forelagt Moen, og hvor det var understreket de ord Moen ikke forsto, og som måtte forklares nærmere. Det dreiet seg om til sammen 37 ord i en fremstilling på vel seks maskinskrevne sider. PHR listet følgende ord som Moen ikke forsto betydningen av:

«Disposisjon – iakttagelse – unvikende – observert – hoderystende – konfrontasjon – bekreftende – tidsangivelse – korrekt – referat – understrekning – detaljer – positivt – effekter – stiplet – teleobjektiv – betrakter – tykkstilkede plantevekster – rekonstruksjon – nøytralisert – åstedsgranskning – trakket – plasttape – kommunikasjon – knappeste – observanden – ukorrekte – overfladiske – begrepsforståelse – regelmessig – elementære – informasjoner – faser – befatning.»

2.3.2.3 Kommunikasjon med døvetolk

Utvalget har merket seg at mange ulike personer har vært brukt som tolker i forbindelse med politiavhørene, rettssakene og ved legeundersøkelser av de sakkyndige. Noen av disse tolkene har vært kjent med bruk av tegnspråk på grunn av nær omgang med døve. Flere av tolkene har vært i stilling som døveprester. Andre tolker har hatt en profesjonell utdannelse i tolketjenester. Utvalget har ingen forutsetning for å uttale seg om kvaliteten på de tjenester som har blitt gitt, men har ved gjennomlesing av en rekke dokumenter fått forståelse for at tolking av Fritz Moen til dels har vært en vanskelig oppgave. Selv ved bruk av utdannede, kvalifiserte tolker viste det seg at uklarheter og misforståelser kunne oppstå ved tolkingen under rettsmøtene.

Det er vanskelig for utvalget å etterprøve hvordan tolketjenesten fungerte under politiavhørene og i de to rettssakene. Det var på den tiden ikke vanlig å foreta noe lyd- eller videoopptak. Fra gjenopptagelsessaken for Hålogaland lagmannsrett i 2001 fins det imidlertid et videoopptak som klargjør at profesjonelle tolker hadde problemer med å forstå Fritz Moen. 36

Når det gjelder spørsmålet om hva Fritz Moen forsto under politiavhør og rettsforhandlinger, mener utvalget at det er grunn til å sondre mellom de to situasjonene.

2.3.2.3.1 Politiavhørene

Under de fleste politiavhørene var politibetjent Lyder Sørforsli tolk. Sørforsli var også til stede da Moen hadde samtale med politilege Karl-Ewerth Horneman.

Ved utvalgets intervju med Lyder Sørforsli 25. oktober 2006 oppga han at han hadde vokst opp med døve foreldre, og at han tidlig lærte seg å bruke døvespråk. Han hadde et godt forhold til Fritz Moen. Fritz Moen kunne ikke alle tegn, men han kunne snakke, selv om det var uartikulert.

I forbindelse med gjenopptagelsesprosessen redegjorde politibetjent Sørforsli nærmere for kommunikasjonen med Moen under politiavhørene. Utvalget gjengir følgende fra avhørsrapporten:

«Han tolket avhør av sikt. Fritz Moen for flere tjenestemenn, pb. Hjertaas, pb. Aarthun, pfb. Stedje og andre som han ikke kunne huske konkret hvem. Ved flere avhør tolket han sammen med døveprest Wetlesen.

...

På direkte spørsmål fra rapportskriver til vitnet om han kunne huske om pb. Hjertaas tok nok hensyn til F. Moens eventuelle problemer med nyanser/detaljer, språklig sett, svarte vitnet at han var rimelig sikker på at F. Moen forsto alt han ble forelagt av spørsmål.» 37

Under intervjuet med utvalget var Sørforsli mer usikker på hvor mye Fritz Moen forsto under avhørene. Moen selv forklarte imidlertid i politiavhør den 30. mai 2000 at Sørforsli var «en veldig god tolk, og han forsto alltid hva Sørforsli tolket». 38

Ved enkelte anledninger kommuniserte polititjenestemenn med Moen uten bruk av tolk. Sørforsli har oppgitt til utvalget at han ikke trodde at Moen kunne forstå politibetjent Aarthun; han kunne heller ikke si hvor mye Moen forsto av samtalene med Hjertaas. Sørforsli hevdet at politibetjent Hjertaas kanskje forsto litt og kanskje kunne snakke litt med Moen uten tolk.

2.3.2.3.2 Rettsforhandlingene

I intervju med utvalget har døvepsykiater Føreland hevdet at Moens rettssikkerhet ikke ble betryggende ivaretatt under rettsforhandlingene i de to drapssakene. Hun begrunnet dette med at tempoet i rettsmøtene var høyt, og at hun derfor var sikker på at Moen ikke forsto hva som ble sagt. Hun mener at Moen forsto kun 20-30 % av det som ble sagt. 39

Psykiater Føreland forklarte til politiet 13. juni 2000 at tolkene som ble benyttet, var gode. Men fordi forhandlingene gikk for raskt, var tolkene under et stort press, og de fikk ikke alltid meddelt Moen det essensielle i spørsmålet. Hun mener derfor at det oppsto misforhold mellom spørsmål og svar. 40

Aktor i Sigrid-saken, statsadvokat Olaf Jakhelln, har overfor utvalget sagt seg uenig med Føreland. Olaf Jakhelln har forklart at Moen fulgte godt med og brøt inn flere ganger for å korrigere ting som ble sagt i retten.

Avisreferat fra rettssakene viser at tolkene flere ganger ga uttrykk for vanskeligheter med å forstå og tolke Moens uttalelser. I forbindelse med rettsforhandlingene i Sigrid-saken refererte NTB-journalist Skjalg Fremo den 1. desember 1981:

«Saksbehandlingen preges i stor grad av at den sterkt hørselssvekkede mannen ikke er i stand til å gjøre forståelig hva han mener, og hva som etter hans oppfatning er de faktiske forhold i saken. De to døvetolkene har flere ganger vært nødt til å innrømme at de ikke skjønner hva tiltalte ønsker å si.

Tiltaltes ord er forståelige, men i noen tilfeller gir de ikke noen forståelig mening for andre. Lagmann Karl Solberg ga uttrykk for en allmenn oppfatning da han på ett punkt i tiltaltes forklaring kom med følgende avbrudd: – Jeg forstår ikke dette jeg, tolk.»

Skjalg Fremo sa videre at det:

«ikke er klarlagt med sikkerhet om mannen forstår betydningen av ord som er brukt i politiforklaringene og i retten, blant annet abstrakte begrep som tilståelse, skyld og sannhet» (uthevet her).

Utvalget gjengir dessuten følgende fra den forklaring Moen ga politiet 30. mai 2000: 41

«På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han forsto alt som skjedde i retten, svarte han negativt til det. Ved flere tilfeller forsto han ikke hva som ble sagt av dommeren, da sistnevnte ofte snakket direkte til tolken. Noe følte han var riktig, men også at noe ikke stemte, uten at vitnet kunne huske konkrete ting. Han hadde problemer med å følge med i det som skjedde. Han fikk selv forklart seg, men han følte at noe ikke kom frem, da det ikke ble tolket godt nok. Videre forklarte han at han ikke følte rettssaken som masete, men at dommeren presset ham.»

2.3.2.4 Moens skriftspråk

Det kan også ha en viss interesse hvordan Moen uttrykte seg skriftlig. Som illustrasjon på Moens skriftspråk siterer utvalget fra et udatert brev fra Moen til de sakkyndige Hegrenæs og Horneman:

«Gud + Sverd + Gud.

Gud – vet – jeg – er - meget – uskyldig. Jeg – er – 100%prosent – uskyldig – svergelse – jeg – er – meget – uskyldig. Jeg – vil – ikke – mat – hver – dag, det – er – bevis – uskyldig – hver dag. X Hvorfor – jeg – får – ikke – lov – radio – avis. Hvorfor – mistenkt – meg – hver – dag. Det – er – bevis – jeg – har – ingen – av – henne. Det – er – meget – frekk – av – politi – uhøflig. Hjertås – er – meget – frekk – av – brev. Jeg – er – uskyldig – hver – dag – Gud – se – meg. Da – jeg – vil – ikke – mer – skrive – av rapportliste – om – huske – skrive. Nei – takk. Uskyldig – hver – dag – uskyldig – hver – dag. Jeg – vente – på – død – fred. Trist – leve. Hjertås – er – skyldig – får – ikke – avis – radio. Jeg – får – ikke – fred – jeg – er – uskyldig. Jeg – er – meget – sårbarhet – hver – dag. Hvorfor – gjøre – sånt – av – politi – av hjertås. Jeg – er – X fornærmet – miste – lyst. Ødelagt – får – ikke – avis – radio. Hvor – det. Ikke – mere – mat. Vente – på – død – fred. Jeg – vil – ikke – leve. Trist – leve. Død – fred. Jeg – er – meget – uskyldig – av – Sigrid – Torun – saken. Revansje – skåret blod – av høyre – arm – blod. Det – er – meget – trist – leve – vente – på – død. Hvorfor – ikke – lese – X avis – og – radio.

X Hvorfor – forbudt – avis – radio.

Jeg – uskyldig – hver – dag. Skyndere – jeg – død. Jeg – har – ingen – røre – med – fingertykk – av – Sigrid – Torunn. Hvorfor – Mistenkt – meg. Hjertås – Årtun – alt – for – mye – masse – meg. Hvorfor – tvang – meg – underskrift. Hjertås – er – meget – lurt – smart – hode – lokker – meg – underskrift. Ødelagt – mye – lyver – fortelle – av – min – navn – er – ødelagt. Hvorfor – sint – slå – bord – 18 – oktober. Hvorfor – Lyder Sørfors – sladre – til – Hjertås. Om – jeg – får – lov – avis – radio – fredag 9 – desember 1977. Men – jeg – får – ikke – avis – radio – stengt – den – tirsdag 13 desember.»

2.3.2.5 Kommunikasjonen de senere år

Utvalget har intervjuet personer som hadde kontakt med Fritz Moen fra tiden på Conrad Svendsen Senter, og som i tillegg hadde kjennskap til ham fra tidligere. 42 De fortalte at Fritz Moen manglet kunnskaper om en del grunnleggende ting fordi han hadde levd ved siden av samfunnet i mange år. Han hadde en holdning, som mange døve, at hørende er best, de er «viktige» personer, autoriteter som man måtte forholde seg til.

Når det gjelder den språklige kommunikasjonen, brukte Moen talestemme i tillegg til tegnspråk, avhengig av hvem han snakket med. Vanlig hverdagskommunikasjon var ikke noe problem for personalet. Moen hadde imidlertid sin egen måte å forholde seg til spørsmålsstillinger på. Man måtte ofte gå noen runder for at han skulle kunne forstå meningen med det som ble sagt.

2.3.2.6 Muruvik Vonens uttalelse til Gjenopptagelseskommisjonen

Gjenopptagelseskommisjonen anmodet 26. april 2006 professor Arnfinn Muruvik Vonen ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo om en sakkyndig uttalelse knyttet til Fritz Moens begjæring om gjenopptagelse av Torunn-saken. 43 Mandatet gjaldt døves problemer generelt i en avhørssituasjon.

Professor Vonen fikk en del konkrete spørsmål som ble besvart i hans uttalelse av 19. mai 2006. Utvalget gjengir nedenfor essensen i de svar som ble gitt.

Vonen anbefaler at det normalt blir brukt to tolker i politiavhør av tegnspråkbrukere. Han viser til at det i praksis alltid blir innkalt to tolker til rettsmøter.

Om norsk tegnspråk uttaler han at det er et selvstendig og fullverdig språk ulikt norsk tale-/skriftspråk. Fordi tolkene har lært tegnspråk som et fremmedspråk i voksen alder, kan de ha begrenset følelse for språkets nyanser. I noen tilfeller kan altså tolken ha begrensede språkferdigheter, mens årsaken til kommunikasjonsproblemer i andre tilfeller ligger hos den døve og kan skyldes mangelfull opplæring og/eller kognitive begrensninger.

Barn som først etter 8-10 års alder får tilgang til et språkmiljø, kan ha gått glipp av så mye informasjon at de også som voksne mangler elementær kunnskap om livet og samfunnet rundt seg. Slik språklig deprivasjon blir særlig synlig ved bruk av abstrakte begreper som gjerne involverer metaforer, noe som betraktes som mer avansert kommunikasjon enn kommunikasjon om konkrete gjenstander og prosesser.

Vonen peker ellers på at norsk tegnspråk har samme presisjonsnivå som norsk tale- og skriftspråk, så lenge det anvendes på arenaer og om emner som tegnspråklige døve har erfaring i å kommunisere om. På spesialområder, som jus, kan det imidlertid mangle presis terminologi.

Vonen ble forelagt en tilfeldig rapport fra et avhør av Moen og bedt om å redegjøre for prosessen frem til et nedtegnet avhør forelå.

I sitt svar forklarer han at enkelte grammatiske forskjeller mellom norsk tale-/skriftspråk og norsk tegnspråk lett kan føre til misforståelser mellom den døve og tolken(e). Han nevner spesielt tidsrelasjoner, pronomener, sammenligning og negasjon (nektelse) 44. Han uttaler at siden

«...både eksplisitte tidsreferanser og eksplisitte personreferanser kan utelates i norsk tegnspråk, er det etter mitt skjønn her rom for misforståelser og feil i oversettelsen. Man kan heller ikke se bort fra at deler av framstillingen er (rester av) en slags innøvd eller «instruert» tilståelse, som står i kontrast til Moens påfølgende avvisning av skyld. Slike flertydigheter i utskriften kan både skyldes en eventuell særegen måte å bruke norsk tegnspråk på fra Moens side og en eventuell ufullstendig beherskelse av nyansene i norsk tegnspråk hos tolkene...»

Uten at Muruvik Vonen går konkret inn på tilfellet Moen, uttaler han også at det:

«framstår ... for meg som sannsynlig at en døv person med svake lese- og skriveferdigheter og dermed forbundne begrensninger i kunnskaper om samfunnsmessige prosesser vil kunne tenkes å etterkomme en myndighetspersons sterke oppfordring til å undertegne et dokument (for eksempel en avhørsrapport) uten å stille de kritiske spørsmål som i ettertid kan synes opplagte.»

Fotnoter

1.

Dette var bl.a. Vern barnehjem i Skjeberg, Holmestrand offentlige skole for døve, Skådalen offentlige skole for døve, Hjemmet for døve i Andebu, barneavdelingen, Hjemmet for døve, voksenavdelingen, og senere Hjemmet for døve på Nordstrand, nåværende Conrad Svendsen Senter.

2.

Avgitt 13. mai 1978. Mappe 5, dok. nr. IX/1-16.

3.

Utvalgets kilde er daværende miljøarbeider ved vernelagets hybelhus BS under samtale med utvalget 11. mai 2007.

4.

Utvalgets kilde er BS.

5.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-14.

6.

Jf. Anne Regine Førelands rettspsykiatriske tilleggserklæring lagt frem under hovedforhandlingen i Sigrid-saken 11. desember 1981. Mappe 5, dok. nr. IX/1-17.

7.

Rettspsykiatrisk erklæring 7. mars 1978. Mappe 5, dok IX/1-8.

8.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-14 side 13.

9.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-14 side 14.

10.

Sitert i Mappe 5, dok. nr. IX/1-8 side 13.

11.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-8 side 24.

12.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-8 side 25.

13.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-10 side 7.

14.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-15 side 29.

15.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-12 side 20-21.

16.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-25 side 26.

17.

Sitert i Mappe 5, dok. nr. IX/1-8 side 17.

18.

Mappe 7, dok. nr. X/1-6 side 1.

19.

Mappe 7, dok. nr. X/1-6 side 2.

20.

Mappe 7, dok. nr. X/1-6 side 2.

21.

Mappe 7, dok. nr. X/1-15.

22.

Mappe 7, dok. nr. X/1-14.

23.

Jf. Mappe 7, dok. nr. X/1-16.

24.

Mappe 7, dok. nr. X/2-6.

25.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-6.

26.

Jf. Mappe 7, dok. nr. IX/2-50 side 6.

27.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-8.

28.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-10.

29.

Utvalget har fått opplyst at surdofreni-begrepet i de senere årene er blitt kritisert, fordi det setter et uheldig stempel på de døve som gruppe og representerer en altfor rigid oppfatning av døves personlighets- og karaktertrekk. Mange av de samme trekkene kan ses blant hørende, spesielt blant dem som er sosialt og kulturelt depriverte.

30.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-12.

31.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-15.

32.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-17.

33.

Mappe 5, dok. nr. IX/1-25.

34.

Utvalget bygger i det følgende bl.a. på disse kilder: Grete Bergh (2004): Norsk tegnspråk som offisielt språk; Anne Regine Føreland (1994): Den døves verden; Justis- og politidepartementet (2005): Rett til tolk. Tolking og oversettelse i Norsk straffeprosess; Rikstrygdeverket (2004): Nasjonal standard for tolketjenesten; Mary Brennan and Richard Brown (2004): Equality before the law – Deaf people’s access to Justice.

35.

Se vedlegg til bevisanalysene i gjenopptagelsessaken, Mappe 39. Forklaringen er datert 13. januar 2000.

36.

Nærmere omtalt i punkt 11.8.1.

37.

Mappe 38, dok. nr. 04.

38.

Mappe 38, dok. nr. 14.

39.

Jf. også punkt 10.6.

40.

Mappe 38, dok. nr. 13.

41.

Mappe 38, dok. nr. 14.

42.

Direktør Rune Baardsen, psykologspesialist Maj Volden og språkkoordinator Randi Thelle.

43.

Mappe 43, dok. nr. 6-2.

44.

Disse fire grammatiske områdene er hentet fra Nancy ­Frishberg: Interpreting: an introduction, 1990.

Til toppen
Til dokumentets forside