NOU 2009: 21

Adopsjon – til barnets beste— En utredning om de mange ulike sidene ved adopsjon

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Vilkår for adopsjon

5 Generelle vilkår for adopsjon

5.1 Innledning

I dagens adopsjonslov kapittel 1 fremgår en rekke vilkår for adopsjon. Disse er knyttet til adopsjonens virkning for barnet, barnets mening, samtykke fra foreldrene samt krav til adoptivforeldrene. I dette kapitlet vil de generelle vilkårene for adopsjon bli fremstilt, vurdert og utvalgets endringsforslag vil fremgå.

Fremstillingen nedenfor tar sikte på en overordnet diskusjon av generelle vilkår for adopsjon, felles for alle adopsjoner. Detaljene om eksempelvis kravene til adoptivsøkerne ved internasjonal adopsjon, adopsjon av barn med behov for spesiell støtte eller om de særlige kravene ved stebarnadopsjon, vil bli behandlet nedenfor i kapitlene om de enkelte adopsjonstypene. Dette medfører at det vil bli enkelte gjentakelser og dobbeltbehandlinger, men utvalget har likevel funnet det mest hensiktsmessig å gi en samlet fremstilling av de materielle vilkår som må gjelde ved alle adopsjoner.

5.2 Til gagn for barnet

5.2.1 Gjeldende rett

Adopsjonsloven § 2 angir grunnvilkåret for adopsjon:

«Adopsjonsbevilling må bare gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet. Det kreves videre at den som søker om å adoptere, enten ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen.»

Adopsjonsloven § 2 gjelder ved alle former for adopsjon – uavhengig av om det er snakk om nasjonal eller internasjonal adopsjon, og både for adopsjon av mindreårige og voksne. 1

Vilkåret i § 2 er en videreføring av § 8 i lov om adoption fra 1917. Bestemmelsen ble imidlertid flyttet frem til § 2, noe som var et bevisst valg for å fremheve dette som det grunnleggende vilkåret for adopsjon, samt for å imøtekomme ønsket fra enkelte om en formålsbestemmelse i adopsjonsloven. 2 I tillegg ble ordlyden endret fra «er grund til å tro» til «kan antas». Dette skulle ikke medføre noen realitetsendring, men skyldtes at det opprinnelige «grund til å tro» kunne fremstå som noe vagt. Innholdet i beviskravet vil bli drøftet noe nærmere i kapittel 19.

Materielt fastslår adopsjonslovens § 2 for det første at enhver adopsjon må være i barnets interesser, og dessuten at ett av tilleggsvilkårene må være oppfylt. Adoptivsøkerne må enten ha oppfostret barnet, ønske å oppfostre barnet, eller så må det foreligge annen særlig grunn for adopsjonen.

Lovens krav om at adoptivsøkeren enten «har oppfostret» eller «ønsker å oppfostre», barnet, har sammenheng med at adopsjon er ment som familiedannelse, enten formalisering av etablerte familieforhold eller dannelse av nye. Faktisk eller ønsket oppfostring innebærer at adoptivforeldrene må bo sammen med barnet og ha ansvar for barnet både på det personlige, praktiske og økonomiske plan, eller ha et ønske om å gjøre dette. Det er ikke et absolutt krav at oppfostringen fortsatt pågår, dersom den er avsluttet som følge av at barnet er blitt voksent. Det vil imidlertid ha betydning når oppfostringen startet og hvor lenge den har pågått. 3

«Annen særlig grunn» er alternativet dersom det ikke er snakk om faktisk gjennomført eller ønske om fremtidig oppfostring av barnet. Alternativet er mest aktuelt ved adopsjon av voksne, enten som subsidiært grunnlag i tilfeller hvor oppfostringsvilkåret kanskje er tvilsomt, eller som eneste grunnlag i tilfeller hvor det ikke har vært noen forutgående oppfostring. Status som stebarn kan være en slik annen særlig grunn, men uttalelser i forarbeidene tolkes dit hen at slik status ikke alene er tilstrekkelig. 4 Vilkåret har i praksis vært tolket strengt, og ønsket om å omgå bestemmelser i annen lovgivning blir ifølge Hognestad og Steenberg ikke regnet som annen særlig grunn.

Når det gjelder kravet om «til gagn for barnet», omfatter det svært mye. Det skal foretas en helhetsvurdering for å finne ut om en adopsjon vil bli til det beste for barnet det gjelder. Det vil dermed først og fremst være snakk om en fremtidsvurdering i et livsperspektiv. Adopsjonen er irreversibel, den vedvarer og har virkninger ut livet til barnet. Det er i dette lyset vurderingen av «til gagn for barnet» må foretas.

Det sentrale i en slik vurdering vil være barnets livssituasjon, derunder eksisterende familie og relasjon til disse, samt forhold ved adoptivsøker. Idet adopsjon etablerer en varig foreldre-barn-relasjon, må en forsøke å sikre at adoptivsøkerne er godt skikket til oppgaven. Det betyr at forhold i adoptivfamilien som antall barn, alderen på disse, boforhold og økonomi vil være relevant. Videre vil forhold ved adoptivforeldrene som alder, fysisk og psykisk helsetilstand, straffbare forhold, motivasjon for å adoptere, personlighet, miljøtilhørighet med videre være viktig.

Enkelte krav til adoptivforeldrene er absolutte og objektive, og fremgår av konkrete bestemmelser i loven. Disse vil bli gjennomgått nedenfor i kapittel 5.5. Andre krav er mer skjønnspregede, og kan ikke utledes eksplisitt av loven, men fremgår mer eller mindre tydelig av rundskriv, retningslinjer og praksis. Det vil dessuten være visse forskjeller mellom kravene som stilles, alt ettersom hvilken type adopsjon det er snakk om. Vurderingen må nødvendigvis bli noe forskjellig ut fra om det dreier seg om adopsjon av et ukjent barn eller for eksempel en stebarnadopsjon. De mer spesifikke kravene som henger sammen med de ulike adopsjonstypene, vil bli fremstilt og vurdert nedenfor når de enkelte adopsjonstypene tas opp til særskilt vurdering. I alle tilfeller vil det avgjørende imidlertid være om adoptivsøkerne ut fra en helhetsvurdering har de nødvendige kvalifikasjoner til at en adopsjon vil bli til gagn for det aktuelle barnet.

I tillegg til adopsjonsloven § 2, er det gitt visse forskrifter og rundskriv som også kommer inn på kravet om at adopsjonen må bli til gagn for barnet. I forskrift 30. november 1999 nr. 1194 om formidling av innenlandsadopsjon der foreldre samtykker til adopsjon vises det i § 1 til at formålet med adopsjonsformidlingen er å velge ut egnede foreldre slik at adopsjonen kan antas å bli til gagn for barnet. I forskriftens § 6 presiseres det ytterligere at barnets beste skal være avgjørende ved utvelgelsen av adoptivforeldre, og det fremgår at det skal legges vekt på bestemmelsene i retningslinjene for utenlandsadopsjon. Disse retningslinjene fremgår av departementets rundskriv om utenlandsadopsjon Q-0972 (rundskrivet), som omtaler kravene til søkerne og adopsjonshjemmet. Rundskrivet har nokså konkrete merknader om alder, sivilstand, helse, økonomi og adoptivfamilien. Disse vil bli behandlet særskilt nedenfor i kapittel 6.1­–6.6.

Rundskrivet har i tillegg nokså omfattende generelle merknader, og her tas det utgangspunkt i adopsjonsloven § 2:

«Det fremgår av adopsjonslovens § 2 at adopsjonsbevilling bare skal gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet.

Prinsippet om barnets beste er videreført i FN’s barnekonvensjon og i Haagkonvensjonen, som begge legger viktige premisser for myndighetenes arbeid med adopsjonssakene. (...) I prinsippet om barnets beste ligger det blant annet at barn, av hensyn til den fullstendige og harmoniske personlighetsutvikling, bør få vokse opp i et familiemiljø i en atmosfære av kjærlighet og forståelse. (...)»

Videre vises det til adopsjonslovens forarbeider, og det fremheves at adopsjonens primære hensikt er å sikre barn et varig hjem. Det er barnets trygghet som skal sikres, og søkerne må ha forutsetninger og muligheter til å gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst.

5.2.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Synliggjøringen av at en adopsjon må være i barnets interesser i adopsjonsloven § 2, er etter utvalgets mening viktig for å fremheve hvem sine interesser som skal være styrende i adopsjonssaker. Dette er dessuten nødvendig for å overholde Norges internasjonale forpliktelser i henhold til barnekonvensjonens artikkel 3 og Haagkonvensjonen artikkel 4. At bestemmelsen er plassert tidlig i loven synes fornuftig og heldig. Adopsjonsutvalget er imidlertid i tvil om hvorvidt ordlyden «til gagn for barnet» er den beste. For det første synes formuleringen unødvendig gammeldags, særlig i forhold til den moderne språkdrakt loven for øvrig har. Dernest kan utvalget ikke se at formuleringen innholdsmessig atskiller seg fra eller er ment å skille seg fra den langt mer brukte formuleringen «til barnets beste».

Så langt utvalget kan se vil disse to formuleringene være overlappende, og begge gir anvisning på hvem sine interesser som skal være styrende i en omfattende og bred helhetsvurdering. Både i lovens forarbeider og i forskrifter, rundskriv og retningslinjer, ser det ut til at det veksles noe mellom formuleringene, uten at det på noen måte ser ut til å være noen meningsforskjell. At «til gagn for barnet» ikke innholdsmessig medfører noe annet enn et krav om at adopsjonen må være til barnets beste, støttes også av de internasjonale konvensjonene som Norge har sluttet seg til, og som også adopsjonsloven må være i overensstemmelse med. Barnekonvensjonens formulering i artikkel 3 er «the bests interests of the child», Haagkonvensjonen artikkel 4 forutsetter at en adopsjon må være «in the child's best interests».

I litteraturen har Hognestad og Steenberg lagt til grunn at uttrykkene «til beste for barnet» og «til gagn for barnet» ikke innebærer noen forskjell. 5 Det hevdes imidlertid videre at adopsjonsloven § 2 innebærer en forskjell fra annen lovgivning ved at det utelukkende skal tas hensyn til barnets interesser. Dette gjelder i motsetning til annen lovgivning hvor også andre hensyn kan komme inn. Utvalget kan ikke se at en slik eventuell forskjell kommer av uttrykket «til gagn for». Om ordlyden hadde vært at «det kan antas at adopsjonen vil være til barnets beste» ville ikke det verken åpne for andre hensyn i større grad enn i dag, eller endre vurderingstemaet. En slik endring ville dessuten gjøre adopsjonsloven mer i overensstemmelse med annen lovgivning, hvor det nettopp er vanlig å bruke formuleringen «til barnets beste», se lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 48 og barnevernloven § 4-1. I den spesifikke adopsjonsbestemmelsen i barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b, brukes også formuleringen til «barnets beste». Praksis knyttet til denne bestemmelsen viser at formuleringen «barnets beste» har fungert godt som et konkret vilkår i loven, og at de vurderinger som blir foretatt både er grundige og konkrete. 6 Utvalget ser på bakgrunn av ovennevnte ikke gode grunner til at formuleringen i adopsjonsloven § 2 skal skille seg fra den formuleringen som for øvrig er vanlig å bruke rundt om i regelverket.

Når det gjelder tilleggsvilkårene i § 2, synes disse etter utvalgets vurdering både å være godt begrunnet og velfungerende. Så lenge hovedformålet med adopsjon er å gi barn en varig og trygg familie, altså en familiedannelse i barnets interesse, må utført eller ønske om fremtidig oppfostring av barnet være et grunnvilkår. Samtidig kan det tenkes tilfeller hvor oppfostringsvilkåret ikke er til stede, men hvor det samtidig kan være ønskelig med en adopsjon av hensyn til barnet. Utvalget ser derfor at det fortsatt vil være behov for unntaksregelen «annen særlig grunn». At denne unntaksregelen i tråd med dagens praksis må fortolkes strengt, vil vi komme nærmere inn på senere, særlig med hensyn til stebarnadopsjon.

Adopsjonsutvalget foreslår dermed at formuleringen i dagens adopsjonslov § 2 «til gagn for barnet» erstattes med formuleringen «til barnets beste». Den nye bestemmelsen vil i så fall lyde:

«Adopsjonsbevilling må bare gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til barnets beste. Det kreves videre at den som søker om å adoptere, enten ønsker å oppfostre barnet eller har oppfostret det, eller at det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen.»

Utvalget legger til grunn at dette ikke vil innebære noen innholdsmessige endringer.

I denne utredningen vil utvalget bruke begrepet «til barnets beste» i forbindelse med utvalgets vurderinger og forslag. Ved fremstillinger av gjeldende rett vil imidlertid begrepet «til gagn for barnet» bli brukt.

5.3 Barnets mening

5.3.1 Innledning

Barnekonvensjonen skiller seg fra de to tidligere deklarasjonene om barns rettigheter, ved at barnekonvensjonen i langt større grad enn tidligere anerkjenner at barn har selvstendige rettigheter, og derunder rett til med- og selvbestemmelse. Barnekonvensjonen artikkel 12 er i så måte svært viktig ved at den uttrykkelig gir barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, rett til å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet, samtidig som statene pålegges en plikt til å tillegge barnets meninger behørig vekt.

  • «1. States Parties shall assure to the child who is capable of forming his or her own views the right to express those views freely in all matters affecting the child, the views of the child being given due weight in accordance with the age and maturity of the child.

  • 2. For this purpose, the child shall in particular be provided the opportunity to be heard in any judicial and administrative proceedings affecting the child, either directly, or through a representative or an appropriate body, in a manner consistent with the procedural rules of national law.»

Denne bestemmelsen gir uttrykk for et endret syn på barn og barns deltakelse, endringer som i stor grad har ledet til at barn i langt større grad blir hørt og får anledning til å delta i spørsmål og saker som vedrører dem. I norsk lovgivning har dette kommet til uttrykk en rekke steder, og av særlig betydning er barnelova § 31 som har følgende ordlyd:

«Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.»

Bestemmelsen er generell og gir barn både rett til å bli hørt og til å være med på å treffe avgjørelser som angår dem. Fra 7 år er retten til å bli hørt absolutt, mens vekten avhenger av alder og modenhet. Fra barnet er 12 år er vekten av barnets mening lovbestemt ved at loven fastslår at det skal legges stor vekt på barnets mening. Barnevernloven § 6-3 har en tilsvarende bestemmelse som gir barn informasjons-, uttalelses- og medbestemmelsesrett fra 7 år, samt visse muligheter til å ha partsrettigheter før myndighetsalder.

I adopsjonsloven er barnets med- og selvbestemmelsesrett regulert i § 6. I det følgende vil utvalget først gå nærmere inn på de situasjonene hvor barnets samtykke er et absolutt vilkår for adopsjon. Deretter skal kravene til barnets deltakelse drøftes.

5.3.2 Barns samtykke

5.3.2.1 Gjeldende rett

Vilkåret om barnets samtykke fremgår av adopsjonsloven § 6 andre ledd:

«Den som har fylt 12 år, kan ikke adopteres uten eget samtykke.»

Bestemmelsen tilsvarer § 5 i lov om adoption fra 1917. Bestemmelsen innebærer at barn som har fylt 12 år kan forhindre en adopsjon ved å nekte å samtykke. Bestemmelsen går dermed lengre enn den alminnelige bestemmelsen om barns medbestemmelsesrett i barnelova § 31, som bare fastslår at det skal legges stor vekt på barnets mening. At adopsjonsloven her går lengre ved å gi barnet en absolutt vetorett, har sammenheng med adopsjonens svært inngripende betydning for barnet. Barnets private stilling og familieliv blir fullstendig endret, og det er da naturlig at så store barn selv får avgjørende innflytelse på om det skal skje. I henhold til adopsjonsloven § 6 tredje ledd, skal kommunen på anmodning bistå bevillingsmyndighetene i å innhente slikt samtykke. Det innebærer at Bufetat region kan be barnets hjemkommune om å ha samtaler med barnet for å innhente et eventuelt samtykke.

Etter Haagkonvensjonen artikkel 4 fremheves det at når barnets samtykke til adopsjon er påkrevd, slik det er det etter norsk lov for barn over 12 år, må barnet ha fått tilstrekkelig informasjon, samt at samtykket må være gitt frivillig, uten motytelse eller kompensasjon og i de nødvendige former. Fra Haagkonvensjonen artikkel 4 siteres:

«d) have ensured, having regard to the age and degree of maturity of the child, that

  • (1) he or she has been counselled and duly informed of the effects of the adoption and of his or her consent to the adoption, where such consent is required,

  • (2) consideration has been given to the child's wishes and opinions,

  • (3) the child's consent to the adoption, where such consent is required, has been given freely, in the required legal form, and expressed or evidenced in writing, and

  • (4) such consent has not been induced by payment or compensation of any kind.»

Selv om det ikke fremgår direkte av adopsjonsloven, er det klart at det må stilles slike krav til samtykke fra barnet. Det er utarbeidet egne skjemaer for innhenting av barnets samtykke. Barnet må her bekrefte at det har fått informasjon om adopsjon og rettsvirkningene av denne, samt at det forstår hva det vil si å bli adoptert av søkerne. Barnets underskrift må videre bekreftes av en offentlig tjenestemann eller advokat, og det må i tillegg bekreftes at barnet har mottatt informasjon om adopsjonen og rettsvirkningene av denne. Den som bekrefter barnets signatur må dessuten forsikre om at det antas at barnet har forstått konsekvensene og rettsvirkningene av adopsjonen.

Disse kravene til barnets samtykke er også omtalt i retningslinjene Q-1045 om saksbehandlingen. 7 Her fremgår det at den som snakker med barnet må ha god kjennskap til adopsjon og ha evne til å snakke med og forstå barn. Det heter videre at det er viktig at vedkommende har nødvendig kompetanse, og at erfarne fagpersoner derfor bør benyttes til slike samtaler. I retningslinjene fremgår det videre føringer om at informasjonen til barnet må være tilpasset barnets alder, at barnet ikke må settes i en lojalitetskonflikt og at det om nødvendig må gjennomføres flere samtaler. Det heter videre at samtalene bør fremgå i en rapport til adopsjonsmyndighetene, og at barnets eventuelle forbehold eller tvil må fremgå der.

Barnets samtykke etter § 6 andre ledd er et absolutt vilkår for adopsjon av barn over 12 år. Det er ikke gjort mulighet for unntak dersom barnet er sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet, slik det er gjort for foreldrenes samtykke etter § 7 første ledd andre punktum. Dersom adoptivbarnet er over 18 år og umyndiggjort, kreves samtykke fra vergen i henhold til adopsjonsloven § 8.

At adopsjon krever samtykke fra barn over 12 år, innebærer imidlertid ikke at adopsjon skal gis alene på det grunnlag at barnet samtykker. Barnets samtykke er således en nødvendig, men ikke alene tilstrekkelig, forutsetning for en adopsjon. At barnet samtykker vil imidlertid selvsagt være et sentralt moment i den skjønnsmessige vurderingen av om adopsjonen er til gagn for barnet.

5.3.2.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget støtter kravet om at barnets samtykke er nødvendig ved adopsjon av barn over 12 år. Adopsjonens konsekvenser tilsier at så store barn selv bør ha muligheten til å forhindre adopsjon. I den sammenhengen er den informasjonen barnet får, samt kravene til barnets samtykke og innhentingen av dette, svært viktig. Utvalget er noe i tvil om dette er tilstrekkelig ivaretatt i dag. Adopsjonsloven oppstiller ikke krav til informasjonen eller samtykket, og slike krav fremgår heller ikke av forskrifter gitt med hjemmel i loven. Først i departementets retningslinjer fremgår det noe nærmere om kravene knyttet til barnets samtykke, og da i formuleringene «bør».

Det er ikke mulig for utvalget å si med sikkerhet hvordan dette foregår i praksis. Vi mener likevel at barnets rettssikkerhet tilsier at nærmere krav til samtykket, innhentingen av og informasjonen rundt, bør fremgå tydeligere av regelverket. Eksempelvis kan en bestemmelse utformet i tråd med Haagkonvensjonen artikkel 4, enten inntas i adopsjonsloven eller i forskifter gitt i medhold av denne. De punktene som etter utvalgets mening er spesielt viktig å få frem da, er at samtykket skal være gitt etter at barnet har fått og forstått tilstrekkelig informasjon, at samtykket må være frivillig og skriftlig. I tillegg bør nærmere krav til innhentingen av slikt samtykke vurderes.

Departementet har allerede vurdert og avslått en slik forskriftshjemling. I forarbeidene til lovendringene som kom som ledd i innarbeiding av barnekonvensjonen kommenterte departementet et forslag om forskriftshjemling av saksbehandlingen ved informasjon til og innhenting av barnets mening:

«Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at det ikke er nødvendig med en slik forskriftshjemmel. Departementet er imidlertid enig med de høringsinstansene som påpeker behovet for å sikre gode ordninger ved innhenting av uttalelse eller samtykke fra barnet. Etter departementets oppfatning har de nye retningslinjene om saksbehandling ved søknad om adopsjon fra desember 2002 og nye skjemaer på området bidratt til å tydeliggjøre betydningen av å ivareta barnet i søknadsprosessen. Det må videre vurderes om det bør gis ut informasjonsmateriell om temaet til bruk for kommunen.» 8

Utvalget mener like fullt at nærmere krav til samtykket og informasjon bør fremgå av lov eller forskrift, først og fremst av hensyn til barnets rettssikkerhet.

Utvalget mener videre at adopsjonsloven bør inneholde en mulighet for unntak fra samtykkekravet i tilfeller hvor barnet av ulike grunner er ute av stand til å gi slikt samtykke. Etter loven slik den nå lyder vil et barn som på grunn av psykisk utviklingshemming ikke er i stand til å forstå konsekvensene av en adopsjon og dermed ikke kan samtykke, ikke kunne bli adoptert dersom det er fylt 12 år. Det kan nok tenkes situasjoner hvor en slik adopsjon likevel ville vært den beste løsningen for barnet, for eksempel hvis det er aktuelt med stebarnadopsjon for flere søsken, men hvor altså manglende samtykkekompetanse forhindrer en slik adopsjon for den av søsknene som er psykisk utviklingshemmet.

Utvalget ser at adopsjon i slike tilfeller må undergis en særlig grundig vurdering, men tror likevel at det bør være mulig i visse situasjoner. Dette støttes også av at dersom den som søkes adoptert er over 18 år, er det gjort unntak fra samtykkekravet der vedkommende er umyndiggjort. Etter adopsjonsloven § 8 kan da vergen samtykke. Utvalget mener at en slik mulighet også bør eksistere for barn mellom 12 og 18 år, selv om de er ute av stand til å samtykke selv.

Hognestad og Steenberg har i sin kommentarutgave til adopsjonsloven gitt uttrykk for lignende synspunkter. De legger til grunn at adopsjonsloven § 6 i slike tilfeller må fortolkes innskrenkende for å kunne åpne for adopsjon selv om det ikke er mulig å få barnets samtykke. Utvalget er enig i at reelle hensyn taler for en slik fortolkning av loven, men mener at det vil være en langt bedre løsning om muligheten fremgår direkte av loven selv.

Utvalget konkluderer derfor med at det bør fastsettes en unntaksbestemmelse i adopsjons­loven § 6 andre ledd. Et slikt unntak kan utformes på lignende måte som det tilsvarende unntaket i adopsjonsloven § 7 første ledd andre punktum, og i tillegg må adopsjonsmyndighetene pålegges en særlig undersøkelses- og opplysningsplikt, samt en særlig kontrollfunksjon ved tildelingen av adopsjonsbevilling i slike saker.

5.3.3 Barns deltakelse

5.3.3.1 Gjeldende rett

Barns deltakelse i adopsjonssaker reguleres av § 6 første ledd.

«Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.»

Bestemmelsen er utformet i tråd med barnelova § 31 som er sitert ovenfor. § 6 første ledd kom inn i adopsjonsloven i 2003. 9 Også før denne tid ble imidlertid det samme lagt til grunn, som følge av barnelova § 31 og i lys av barnekonvensjonen artikkel 12. Presiseringen i adopsjonsloven § 6 kom som en del av innarbeidingen og synliggjøringen av barnekonvensjonen i norsk lov. Samtidig kom bestemmelsen om kommunens bistandsplikt i adopsjonsloven § 6 tredje ledd inn:

«Kommunen skal på anmodning bistå bevillingsmyndigheten i å opplyse saken etter første ledd og i å innhente samtykke etter annet ledd.»

I forarbeidene til lovendringen heter det at bakgrunnen for endringene var et ønske om å:

«(...) styrke barnets stilling og danne et bedre avgjørelsesgrunnlag for myndighetenes vurdering av hva som er til gagn for barnet ved behandlingen av en søknad om adopsjon.» 10

Departementet uttalte videre:

«Sakens alvor tilsier at det er svært viktig å sikre at også barn under 12 år gis informasjon og mulighet til å komme med uttalelse i adopsjonssaken. Videre mener departementet at det er viktig å etablere forsvarlige ordninger for å sikre barn over 12 år informasjon og at de fritt får uttrykke sin eventuelle mening om adopsjonssøknaden før de gir sitt samtykke.»

Om kommunens bistandsplikt i slike saker ble det uttalt at:

«En lovfestet rett for barnet til informasjon, til å danne seg egne standpunkter og rett til fritt å kunne gi uttrykk for dem, er lite verdt dersom det ikke er noen som kan informere barnet, innhente en eventuell uttalelse og ellers ivareta hensynet til barnet. Departementet fastholder vurderingen av at det er kommunen som er nærmest til å bistå adopsjonsmyndighetene i å opplyse en søknad om adopsjon, dvs. informere barnet, motta uttalelse fra barn under 12 år og innhente samtykke fra barn over 12 år. Som det framkommer av høringsuttalelsen fra Statens ungdoms- og adopsjonskontors, er forslaget i tråd med den praksis kontoret i dag fører i de norske adopsjonene. Etter gjeldende praksis anmoder kontoret ved behov kommunen om å bistå med å opplyse en søknad om adopsjon. Bestemmelsen som foreslås, er således langt på vei en lovfesting av gjeldende praksis.

Etter departementets oppfatning er kommunen selv nærmest til å vurdere hvilken instans som bør ha ansvaret for denne oppgaven, slik tilfellet er ved kommunens andre oppgaver på adopsjonsfeltet. På samme måte som for barnevernsakene vil det heller ikke være noe i veien for at kommunen benytter eksterne fagfolk som har spesiell kompetanse på dette området, til å gjennomføre samtaler på vegne av - eller sammen med - vedkommende instans i kommunen.»

I forhold til vektleggingen av barnets syn må den sammenholdes med at barnet fra fylte 12 år selv må samtykke til adopsjonen. Det tilsier at barnets mening når det nærmer seg 12-årsalderen bør vektlegges tungt, og generelt at vekten vil øke med barnets alder og modenhet. Dette fremgår også av forarbeidene:

«Som det er uttalt for barnevernsakene, vil det generelt sett være slik at jo eldre og mer modent barnet er, jo større vekt skal dets synspunkter tillegges. Videre må det ses hen til hva barnet har uttalt seg om og hvor tydelig det har uttalt sine synspunkter på spørsmålet om adopsjon. Gir barnet uttrykk for å være i mot adopsjonen, taler dette for at søknaden om adopsjon bør avslås. Også svært små barn kan ha meninger som bør tillegges stor vekt. Adopsjonsmyndighetene skal imidlertid ved avgjørelsen foreta en helhetlig vurdering av alle relevante forhold i saken, jf. adopsjonslovens § 2. Barnets mening vil derfor være ett moment blant flere i den vurderingen som skal foretas i en adopsjonssak. Dette innebærer at barnets mening ikke alltid kan tillegges avgjørende vekt.»

Det er videre uttalt i forarbeidene:

«Det kan for eksempel være gode grunner for å avslå en søknad der et eldre barn på 9, 10 eller 11 år, motsetter seg adopsjonen.»

5.3.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Ut fra adopsjonens store konsekvenser for barnets liv, synes det selvsagt at barn må få si sin mening før en adopsjon gjennomføres. Utvalget finner at det er en god løsning at adopsjonsloven her har likelydende regler som ved høring av barn i andre sammenhenger. Som allerede påpekt ovenfor, mener utvalget at nærmere krav med hensyn til informasjonen til barnet, samtalen med barnet og så videre, bør fremgå av lov eller forskrift. Utvalget viser her til diskusjonen ovenfor i kapittel 5.3.2.2.

Den konkrete vekten av barnets mening i enkeltsaker, er det vanskelig å si noe generelt om, da det vil avhenge av forholdene både i saken generelt og ikke minst av innholdet i barnets mening. Utvalget vil imidlertid bemerke at det må mye til for å gi adopsjonsbevilling i saker der et barn uavhengig av alder, aktivt og klart har gitt uttrykk for et ønske om å ikke bli adoptert. Satt på spissen kan det hevdes at barn over 12 år må samtykke til adopsjon, mens barn under 12 år langt på vei må ha anledning til å forhindre en adopsjon ved å motsette seg det.

5.4 Foreldresamtykke

5.4.1 Gjeldende rett

Etter adopsjonsloven § 7 er det et vilkår at den eller de som innehar foreldreansvaret samtykker for at et barn under 18 år skal bli adoptert. I tillegg inneholder bestemmelsen krav om når samtykke tidligst kan gis, om uttalerett for foreldre uten foreldreansvar og for verger. Bestemmelsen lyder:

«Den som er under 18 år kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Er en av dem forsvunnet, sinns­lidende eller psykisk utviklingshemmet, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet, kreves samtykke fra verge.

Foreldrenes samtykke kan ikke gis før to måneder etter at barnet er født.

Far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal såvidt mulig få uttale seg før vedtak blir gjort. Er noen annen enn far eller mor oppnevnt som verge for den som ønskes adoptert, skal også vergen få adgang til å uttale seg.»

Retten til å samtykke til adopsjon er en sentral del av foreldreansvarets innhold. Etter barnelova § 30 er det de med foreldreansvaret som har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i private forhold. I tillegg nyter retten til privatliv og familieliv et sterkt vern etter EMK artikkel 8, og det er klart at foreldres og barns rett til å utøve et familieliv med hverandre er en viktig del av det som bestemmelsen beskytter. Også dette forutsetter at de med foreldreansvar må samtykke til adopsjon. Adopsjonsloven § 7 er innholdsmessig lik § 6 i lov om adoption fra 1917. At foreldrenes samtykke er en forutsetning for adopsjon fremgår også av Haagkonvensjonen artikkel 4. Her heter det at adopsjon bare kan finne sted når myndighetene:

«c) have ensured that

  • (1) the persons, institutions and authorities whose consent is necessary for adoption, have been counselled as may be necessary and duly informed of the effects of their consent, in particular whether or not an adoption will result in the termination of the legal relationship between the child and his or her family of origin,

  • (2) such persons, institutions and authorities have given their consent freely, in the required legal form, and expressed or evidenced in writing,

  • (3) the consents have not been induced by payment or compensation of any kind and have not been withdrawn, and

  • (4) the consent of the mother, where required, has been given only after the birth of the child; and (...).»

Etter Haagkonvensjonen er det således til forskjell fra adopsjonsloven ikke noen tidsfrist for når adopsjonssamtykket kan gis, annet enn at mors samtykke må gis etter at barnet er født. Årsaken til det er at det i mange tilfeller nettopp vil være rett etter fødselen at det er mulig å få mors samtykke, siden hun etter et par måneder kan være vanskelig eller umulig å få tak i. 11

Det er utarbeidet skjemaer som skal benyttes til samtykkeerklæringene ved nasjonale adopsjoner. Disse fordrer at samtykket blir gitt skriftlig, at den som samtykker har fått informasjon om adopsjon og rettsvirkningene av den, herunder at adopsjonen er endelig og at barnet senere har rett til opplysninger om biologisk opphav. I tillegg må samtykket bekreftes av en offentlig tjenestemann eller advokat. Innhentingen av foreldrenes samtykke er i tillegg kort omtalt i departementets retningslinjer Q-1045. 12

5.4.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget mener i all hovedsak at dagens regler om samtykke fra innehaverne av foreldreansvaret og uttalelsesrett for foreldre uten foreldreansvar og eventuelle verger, ivaretar viktige og nødvendige hensyn i adopsjonssaker. Utvalget ser ingen grunn til å ta opp til diskusjon overordnede spørsmål om foreldresamtykke, da dette er en helt nødvendig forutsetning for en legitim adopsjonspolitikk. Utvalget ser at adopsjonsloven § 7 kan reise en del praktiske spørsmål knyttet til eksempelvis de nærmere grensene for unntakene i første ledd, eller hvor langt en skal gå for å innhente uttalelse etter tredje ledd. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene her.

Når det gjelder kravene til samtykket, inneholder ikke adopsjonsloven regler om dette. Basert på praksis har det likevel utpenslet seg nærmere krav til samtykket, og det er nå utarbeidet egne skjemaer med nærmere krav som skal benyttes ved innhentingen av samtykket.

Utvalget vil likevel mene at visse krav til samtykket burde fremgått direkte av adopsjonsloven. At et samtykke må være reelt, informert, frivillig og skriftlig, er etter utvalgets mening så sentralt og vesentlig at det bør fremgå direkte av loven. At slike krav bare er underforstått og fremgår av de skjemaer som i praksis benyttes, er etter utvalgets mening ikke tilstrekkelig når det gjelder et samtykke med så omfattende, endelige og alvorlige konsekvenser som det et samtykke til å bortadoptere sitt barn har. Utvalget viser her også til drøftelsene ovenfor i kapittel 5.3 om kravene til samtykket fra barnet.

5.5 Krav til adoptivforeldrene

5.5.1 Gjeldende rett

Som allerede nevnt tolkes krav til adoptivforeldrene dels inn i vilkåret om at adopsjonen må bli til gagn for barnet etter § 2, og dels fremgår kravene av direkte bestemmelser i loven. De mer konkrete kravene som utledes av § 2 er spesifisert i ulike forskrifter og retningslinjer, og vil bli behandlet nedenfor under de ulike adopsjonstypene. Her vil vi kun se på de generelle vilkårene som fremgår eksplisitt av adopsjonsloven, det vil si kravene til alder, myndighet og sivilstand.

Adopsjonsloven § 3 oppstiller krav om adoptivforeldrenes alder:

«Bevilling til å adoptere kan bare gis til den som har fylt 25 år. Når sterke grunner taler for det, kan departementet likevel gi bevilling til den som har fylt 20 år.

Bevilling til å adoptere egnefødte barn kan bare gis dersom adopsjonen vil ha betydning for barnets rettsstilling, eller det gjelder ny adopsjon av barn som har vært adoptert.»

Etter § 1 i lov om adoption fra 1917, var det en absolutt nedre aldersgrense på 25 år. Muligheten til å dispensere fra denne aldersgrensen kom som følge av en anerkjennelse av at det i visse tilfeller kunne være et behov for og i barnets interesse med en adopsjon selv om adoptivsøkeren var yngre enn 25 år, i tillegg til at de øvrige nordiske landene hadde foretatt en slik oppmykning av aldersgrensen. 13 Unntaksregelen praktiseres imidlertid snevert.

Etter § 4 kreves det samtykke fra vergen dersom adoptivsøkerne er umyndiggjorte:

«Umyndiggjorte kan bare adoptere med samtykke fra sin verge.»

Bestemmelsen svarer helt til § 2 i lov om adoption fra 1917, og den har i praksis ikke budt på særlige problemer. Det vil i praksis svært sjelden være tilfelle at en umyndiggjort søker om å få adoptere, og dette vil eventuelt kun være en mulighet i tilfeller hvor det er snakk om å adoptere et barn søkeren allerede har en nær tilknytning til.

Etter § 5 kan gifte som hovedregel bare adoptere sammen, samt at det fastslås at det kun er ektefeller som kan adoptere sammen:

«Den som er gift, kan bare adoptere sammen med sin ektefelle, bortsett fra når ektefellen er sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet eller er forsvunnet.

Andre enn ektefeller kan ikke adoptere sammen.»

Også lov om adoption fra 1917 hadde i § 4 et forbud mot at andre enn ektefeller adopterte sammen, samtidig som at loven ikke inneholdt noe forbud mot at enslige kunne adoptere. I dagens adopsjonslov er det visse unntak fra kravet om at ektefeller må adoptere sammen. Adopsjon vil imidlertid sjelden være aktuelt i disse unntakssituasjonene, og kan kun tenkes i situasjoner hvor adoptivsøkeren allerede har et nært forhold til barnet som søkes adoptert. Situasjonen kan være at barnet allerede har bodd lenge hos ektefellene, og det forhold at en av ektefellene i mellomtiden eksempelvis har fått en sinnslidelse, bør da ikke absolutt forhindre en adopsjon. Etter gjeldende rett har ikke samboere mulighet til å adoptere sammen.

Haagkonvensjonen inneholder ikke slike direkte krav til adoptivsøkerne, men artikkel 5 viser til at adopsjon bare kan skje om mottakerstatene har funnet at adoptivsøkerne oppfyller vilkårene for adopsjon og er egnet til å adoptere, samt at de har mottatt den nødvendige rådgivningen:

«An adoption within the scope of the Convention shall take place only if the competent authorities of the receiving State –

  1. have determined that the prospective adoptive parents are eligible and suited to adopt;

  2. have ensured that the prospective adoptive parents have been counselled as may be necessary; and

  3. have determined that the child is or will be authorized to enter and reside permanently in that State.»

5.5.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Adopsjonsutvalget finner ikke at det er noen grunn til å foreta særlige drøftelser av den nedre aldersgrensen for adopsjon, eller av kravet til samtykke fra vergen dersom adoptivsøkeren er umyndiggjort. I forhold til det sist nevnte må det imidlertid bemerkes at det trolig sjelden vil være til barnets beste med en adopsjon dersom adoptivsøkeren er umyndiggjort. Praksis på dette området må således fortsette å være meget restriktiv.

Når det gjelder ensliges mulighet til å adoptere, støtter utvalget at det bør være mulig etter adopsjonsloven, samtidig som utvalget erkjenner at praksis her bør være streng av hensyn til å gi barnet størst mulig sikkerhet for en god omsorgssituasjon fremover. Det forhold at barnet har én omsorgsperson istedenfor to, vil utgjøre en ekstra risikofaktor som må vurderes særskilt. Utvalget vil komme noe tilbake til dette med enslige søkere nedenfor under de enkelte adopsjonstypene.

At ektefeller som det klare utgangspunkt må adoptere sammen, fremstår etter utvalgets mening som en god og nødvendig regel. Det ville kunne gi en høyst uklar og usikker omsorgssituasjon for barnet om det bare skulle være adoptert av den ene av ektefellene. Utvalget kan ikke se at det vil være i barnets interesse å åpne for at ektefeller får adgang til å adoptere alene, foruten i de meget begrensede unntakssituasjoner som loven i dag gir. I forhold til disse unntaksreglene vil utvalget bemerke at en restriktiv praksis synes å ha de beste grunner for seg. Et mulig unntak kan her tenkes ved ny adopsjon av egne barn, såkalt tilbakeadopsjon, jf. drøftelsen i kapittel 9.5.

Et spørsmål som det i denne sammenheng er nærliggende å ta opp, er spørsmålet om det bør være krav om ekteskap for at to personer skal kunne adoptere sammen. Siden det å adoptere sammen innebærer det å etablere en foreldrerolle overfor et barn, synes det helt klart at det vil være utelukket å la andre enn de som nettopp fremstår som potensielle foreldre sammen, får adoptere sammen. Det å la søsken, bekjente eller lignende få adoptere sammen, vil således etter utvalgets vurdering ikke være en løsning i tråd med barnets interesser. Det aktuelle spørsmålet er dermed i realiteten et spørsmål om hvorvidt samboere bør ha anledning til å adoptere sammen.

Adopsjonsutvalget har hatt meget begrenset tid til rådighet, sett i forhold til det omfattende og ulikartete problemkompleks som adopsjon reiser. Utvalget har således vært nødt til å foreta noen klare prioriteringer og avgrensninger. Samboeres mulighet til å adoptere er et tidsaktuelt og viktig spørsmål, men samtidig et spørsmål som bør utredes grundig og i full bredde. Dette gjelder både i forhold til den generelle samfunnsmessige utviklingen, den økte rettslige likestillingen av samboere og ektefeller på ulike områder og utviklingen i andre land. Utvalget har ikke hatt anledning til en slik bred utredning, og velger derfor å avstå fra å drøfte og ta stilling til spørsmålet. I tillegg må nevnes at de opprinnelsesland som Norge per i dag samarbeider med, ikke aksepterer at samboere får adoptere sammen.

Utvalget vil bemerke at de kravene som adopsjonsloven generelt stiller til adoptivsøkerne ikke er mange eller omfattende. Som vi skal komme tilbake til, fremgår det likevel mer spesifikke krav knyttet til de ulike adopsjonstypene. Etter utvalgets mening hadde det imidlertid vært en fordel om det allerede i adopsjonsloven fremgikk klare henvisninger til at det stilles strenge krav til adoptivsøkerne. En slik tydeliggjøring vil være med på å løfte frem det forhold at adopsjoner skal være i barnets interesse, noe som legitimerer at krav stilles. Videre vil en lovfesting fremme hensyn som likebehandling og forutberegnelighet. Samtidig er det slik at alle detaljene verken kan eller bør fremgå av loven. Det utvalget ser for seg er dermed en generell lovfesting av at adoptivsøkerne må være egnet til å være adoptivforeldre for barnet, og at det i lys av dette stilles krav til søkernes alder, helse, vandel samt økonomiske og boligmessige situasjon. De nærmere kravene måtte så følge av forskrift gitt med hjemmel i loven.

5.6 Forbud mot vederlag

Adopsjonsloven inneholder ingen bestemmelse om forbud mot vederlag ved adopsjon.

Etter Haagkonvensjonen artikkel 4 c (3) fremgår det imidlertid uttrykkelig at foreldrenes samtykke til adopsjon må være avgitt uten kompensasjon:

«(3) the consents have not been induced by payment or compensation of any kind and have not been withdrawn, and»

Videre fremgår det også av artikkel 4 d (4) at også barnets samtykke må være avgitt uten betaling eller annen kompensasjon:

«(4) such consent has not been induced by payment or compensation of any kind.»

I tillegg til dette inneholder barnekonvensjonen et forbud mot all utnytting, salg og handel med barn, se artiklene 35 og 36. I forlengelsen av dette er det også gitt en valgfri protokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi av 25. mai 2000. Også denne inneholder en bestemmelse av betydning for adopsjonsspørsmål i artikkel 3 nr. 1 a) (ii). Her fremgår det at «å medvirke på utilbørlig måte, som mellomledd, for å innhente samtykke til adopsjon av et barn i strid med gjeldende internasjonale rettslige instrumenter om adopsjon» regnes som salg av barn i konvensjonens forstand. Partene pålegges å forby dette, samt å sørge for at slike handlinger omfattes av landets straffelovgivning.

Utvalgets vurderinger og forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at det innføres et forbud i adopsjonsloven mot vederlag i forbindelse med adopsjon. Et forbud mot vederlag vil løfte frem og synliggjøre hvordan norske myndigheter ser på menneskehandel, kjøp og salg av barn. En slik bestemmelse vil gjøre adopsjonsloven i bedre overensstemmelse med de ovennevnte bestemmelsene i Haagkonvensjonen og barnekonvensjonen, og vil således være med på å bidra til oppfyllelse av Norges internasjonale forpliktelser.

Adopsjonsutvalget viser særlig til at Haagkonvensjonen tilsier at det bør innføres en bestemmelse om forbud mot vederlag ved internasjonal adopsjon. Dette knyttes til den enkelte adopsjonssak, det vil si om biologisk forelder eller foresatt har fått vederlag for å gi samtykke til adopsjon.

Det er myndighetene i opprinnelseslandet som har hovedansvar etter artikkel 4, men også mottakerlandet har et ansvar for å sikre at det ikke er gitt vederlag for å avgi samtykke til adopsjon. Hva som er lovlig vederlag må avgjøres på bakgrunn av Haagkonvensjonens bestemmelser. Adopsjonsutvalget bemerker at Norge anvender konvensjonen også i forhold til opprinnelsesland som ikke har tiltrådt denne.

Sentrale myndigheter i opprinnelseslandet krever i noen land standardiserte beløp for å tillate internasjonal adopsjon fra dette landet, eksempelvis Kina der det betales et bestemt beløp i forbindelse med hver adopsjonssak. Dette anses ikke som betaling for barnet eller for at forelder eller foresatt skal gi samtykke. Adopsjonsutvalget mener ikke at forbud mot vederlag skal ramme alle slike krav om utgiftsdekning fra de enkelte opprinnelseslands myndigheter. Norske myndigheter stiller i dag krav om at slike utgiftsdekninger er enhetlig og standardiserte. Dette er nærmere drøftet i kapittel 12.

Utvalget mener at gode grunner tilsier at en forbudsbestemmelse også bør gjelde ved nasjonal adopsjon. Økt bruk av surrogatmor kan også lede til økt behov for slike bestemmelser ved nasjonale adopsjoner.

Etter dansk adopsjonslov § 15 gjelder et forbud mot vederlag i forbindelse med adopsjon:

«Adoption kan ikke meddeles, hvis nogen, der skal afgive samtykke til adoptionen, yder eller modtager vederlag eller nogen anden form for modydelse, herunder betaling for tabt arbejdsfortjeneste. Statsamtet kan afkræve enhver, der har kendskab til forholdene, alle oplysninger til brug ved afklaringen af, om der er ydet eller modtaget vederlag m.v. som nævnt i 1. pkt.»

Videre inneholder adopsjonsloven § 33 følgende bestemmelse om surrogatmoderskap:

«Hjælp må ikke ydes eller modtages med henblik på at opnå forbindelse mellem en kvinde og en anden, der ønsker, at kvinden skal føde et barn til denne.

Stk. 2. Annoncering må ikke foretages med henblik på at opnå en forbindelse, som nævnt i stk. 1.»

Veiledningsheftet beskriver forbudene slik:

Alle de personer, der skal afgive samtykke m.v. til adoption, er omfattet af forbudet i adoptionslovens § 15 mod at yde eller modtage vederlag i forbindelse med adoptionen. Statsforvaltningen må under samtalerne søge oplyst, om der er ydet eller modtaget vederlag eller anden form for modydelse. En adoptionsbevilling må nægtes, hvis der er ydet vederlag, uanset om vederlaget har påvirket den pågældendes holdning til adoptionen.» 14

Også etter svensk rett er forbudet mot vederlag tatt inn i adopsjonsloven, jf föräldrabalk (1949:381) kapittel 4 § 6. Bestemmelsen lyder:

«Rätten skall pröva om det är lämpligt att adoptionen äger rum.

Tillstånd får ges endast om adoptionen är till fördel för barnet samt sökanden har uppfostrat barnet eller vill uppfostra det eller det annars med hänsyn till det personliga förhållandet mellan sökanden och barnet finns särskild anledning till adoptionen. Vid bedömningen av om det är lämpligt att adoptionen äger rum skall rätten, även när barnets samtycke inte behövs, ta hänsyn till barnets vilja med beaktande av barnets ålder och mognad.

Ansökningen får inte bifallas, om det från någon sida har getts eller utlovats ersättning eller om det har avtalats om bidrag till barnets underhåll. Underhållsbidrag i form av engångsbelopp är dock inte hinder för tillstånd till adoptionen, om beloppet har inbetalts till socialnämnden i den kommun där adoptanten är folkbokförd eller om det till nämnden har utfärdats en förbindelse på beloppet, vilken har godkänts av sökanden och nämnden. För det belopp som har inbetalts till nämnden skall genom dess försorg hos en försäkringsgivare inköpas en efter underhållsskyldigheten anpassad livränta åt barnet, om inte avtalet hindrar det eller nämnden finner att beloppet kan användas på något annat lämpligt sätt för barnets underhåll.

Ett avtal om ersättning eller underhåll, som borde ha medfört att ansökningen avslogs om rätten hade känt till avtalet, är utan verkan även om ansökningen bifalls. Lag (1995:1242).»

Bestemmelsen er diskutert i en ny svensk utredning, se SOU 2009: 61. Her vises det til:

«Bestämmelsen om förbud mot ersättning vid adoption är av grundläggande betydelse i ärenden om adoption och det är enligt utredningens mening klart att den bör finnas kvar även i fort-sättningen. Bestämmelsen har sin motsvarighet i många andra länder och kommer även till uttryck i konventionsregleringen på området. Av 1993 års Haagkonvention framgår att en adoption får ske endast om ursprungsstatens myndigheter har säkerställt att nödvändiga samtycken inte har åstadkommits genom betalning eller ersättning av något slag (artikel 4). Av artikel 32 följer bl.a. att ingen får göra otillbörlig vinst i samband med internationell adoptionsverksamhet och att endast kostnader och utgifter får debiteras eller betalas. 2008 års Europarådskonvention om adoption innehåller en liknande bestämmelse om att ingen får dra otillbörlig vinning från adoptionsverksamhet (artikel 17).» 15

Utvalget mener at forbudet mot vederlag i adopsjonssaker må synliggjøres også i den norske adopsjonsloven, jf. dansk og svensk lov.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at det innføres et forbud i adopsjonsloven mot vederlag i forbindelse med adopsjon. Dette bør fremgå som et av de generelle vilkårene som gjelder ved alle adopsjoner.

6 Internasjonal adopsjon via organisasjon

6.1 Innledning

En oversikt over de generelle vilkår for adopsjon er omtalt i utredningen kapittel 5. I kapittel 5 omtales blant annet adopsjonsloven § 2 som forutsetter at adopsjonsbevilling bare kan gis når det kan antas at adopsjonen vil bli «til gagn for barnet».

Fremstillingen i nærværende kapittel fokuserer på vilkåret i adopsjonsloven § 2 slik det forstås og praktiseres på området for internasjonal adopsjon av ukjent barn via organisasjon.

Etter mandatet skal Adopsjonsutvalget vurdere kravene norske myndigheter stiller til søkerne for forhåndssamtykke i lys av de krav utenlandske myndigheter stiller for tildeling. Utvalget har på bakgrunn av mandatet et særlig fokus på krav til alder og helse.

I nærværende kapittel behandles de krav som stilles til søkerne i sak om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra fremmed stat, jf. adopsjonsloven § 16e. Krav til søkerne gjelder i utgangspunktet både ved adopsjon via organisasjon samt utenom organisasjon. Ved internasjonal adopsjon av barn utenom organisasjon stilles det også andre vilkår og krav, og disse behandles særskilt i kapittel 7. I sak om anerkjennelse av adopsjon gjennomført i utlandet stilles ikke tilsvarende krav til søkerne.

Selve adopsjonsformidlingen er utredet i utredningen del 3. Bevisbyrdekrav er omtalt i kapittel 19.

6.2 Gjeldende rett

Nedenfor omtales som nevnt de spesifikke krav til søkerne ved internasjonal adopsjon av ukjent barn via organisasjon. Disse spesifikke kravene utledes av vil­kåret «til gagn for barnet» i adopsjonsloven § 2.

Etter Haagkonvensjonen artikkel 5 er det mottakerlandet som skal avgjøre om adoptivsøkerne oppfyller vilkår for og er egnet for internasjonal adopsjon. Artikkel 5 er sitert i kapittel 5.5.1. Konvensjonens Explanatory Report har utdypende merknader om artikkel 5. Rapporten viser til at artikkelen må ses i sammenheng med artikkel 15 som pålegger kompetente myndigheter i mottakerlandet å bestemme om de fremtidige adoptivforeldre oppfyller vilkår for adopsjon samt er egnet. Søkerne skal således både oppfylle rettslige vilkår for adopsjon samt ha nødvendige sosio-psykologiske kvalifikasjoner.

Krav til søkerne er også omtalt i ulike retningslinjer fra departementet. Departementets rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon inneholder spesielle merknader om alder og helse med mer som omtales særskilt nedenfor. 16 Rundskrivet har i tillegg enkelte generelle merknader som får mer indirekte betydning for hvilke krav som i praksis stilles til søkerne.

Departementet påpeker blant annet i rundskrivet at det ved internasjonale adopsjoner er mange usikre faktorer «som både er annerledes og av en annen vanskelighetsgrad enn ved adopsjon av norske barn». Departementet tar høyde for at kravene til søkerne må hensynta at «barna på grunn av sine erfaringer før adopsjonen gjennomføres kan komme til å stille adoptivforeldrene overfor utfordringer som er annerledes og langt mer krevende enn ved egnefødte barn». Retningslinjene må ifølge departementet baseres på mest mulig objektive kriterier idet barnet er ukjent for søkerne ved de fleste internasjonale adopsjoner. Rundskrivet understreker samtidig at det skal gjøres en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon:

«Samtidig er det ikke tvilsomt at det først og fremst er personlig egnethet som avgjør om søkerne blir gode adoptivforeldre. Det understrekes derfor at retningslinjene kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon ut fra hva som er til gagn for barnet, jf adopsjons­loven §§ 2 og 22.»

I rundskrivet Q-0972 viser departementet til at forarbeider om adopsjon utdyper hvilke krav som stilles til den som søker om internasjonal adopsjon:

«I Ot.prp. nr 40 (1984-85) om lov om adopsjon og Innst. O. nr 19 (1985-86) utdypes disse synspunktene. Her understrekes det at barnets trygghet må sikres og at søkerne må ha de egenskaper som skal til for at barnet skal få et godt hjem. Justiskomiteen peker på at vilkåret om at adopsjonen skal være til gagn for barnet er helt grunnleggende, og at søkerne må ha både forutsetninger og muligheter for å gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst.»

Utvalget gjør oppmerksom på, selv om dette ikke er noe stort poeng, at i nevnte proposisjon omtales dette i kapitlet om adgang for ugifte til å adoptere sammen. 17 Komiteens merknader i innstillingen fremkommer i en tilsvarende sammenheng. 18 Adopsjonsutvalget mener at departementets og komiteens merknader er gitt i en bestemt kontekst slik at forarbeider til adopsjonsloven ikke har utdypende merknader om krav til søkerne og adoptivfamilien av generell karakter.

Departementets retningslinjer for saksbehandlingen Q-1045 inneholder merknader om krav til søkerne ved adopsjon av eldre barn og søsken. Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.5.

Departementets veiledningshefte Q-1046 om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon gir informasjon til kommunene om rammer og form for utredning av adoptivsøkerne. Heftet omtaler sosialrapportens ulike deler og punkter, noe som danner utgangspunkt for hvilke temaer som etter veiledningsheftet skal være gjenstand for utredning.

Forvaltningspraksis er sentral for å avklare hvilke krav som etter gjeldende rett stilles til søkerne, jf. kapittel 3 om rettskildebildet på adopsjonsområdet. 19 Bufdir behandler klage over avslag på søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon via organisasjon. Nedenfor gir utvalget en oversikt over statistikk knyttet til saksbehandlingen for årene 2006–2008.

Tabell 6.1 Nye søknader, forhåndssamtykke adopsjon via organisasjon, Bufetat region

200620072008
992682489

Kilde: Bufetats årsrapporter.

Tabell 6.2 Behandlede søknader, forhåndssamtykke adopsjon via organisasjon, Bufetat region

  200620072008
Totalt1071814511
Antall avslag1018757
Avslagsprosent9 %11 %11 %

Kilde: Bufetats årsrapporter.

Bufdir avgjorde 38 klager på dette området i 2008. 74 % av avslagene ble stadfestet. 20

6.3 Særlig om krav til alder

Retningslinjer

Etter rundskriv Q-0972 bør det vanligvis ikke gis forhåndssamtykke til søkere over 45 år. Etter praksis anses søker som 45 år inntil fylte 46 år. Rundskrivet formulerer alderskravene slik:

«Adopsjonsloven har fastsatt en nedre grense for søkernes alder. Ifølge adopsjonsloven § 3 kan bevilling til å adoptere som hovedregel bare gis til den som har fylt 25 år. Adopsjonsloven inneholder derimot ingen øvre aldersgrense. Vanligvis bør det likevel ikke gis godkjenning til søkere over 45 år. Unntak kan gjøres ved søknad om adopsjon av barn nr 2 eller hvis søkerne har spesielle ressurser i forhold til barn. Den øvre aldersgrensen kan eksempelvis også fravikes dersom søkerne ønsker søsken til barn som allerede er i familien, der det er aktuelt med adopsjon av noe eldre barn, eller dersom det er stor aldersforskjell på adoptivsøkerne.

Departementets kommentarer:

En vurdering av søkernes alder må alltid gjøres med hensyn til barnets hele oppvekstsituasjon. Dette gjør at man må legge til grunn et framtidsperspektiv på minst 15 - 20 år, noe som innebærer at søkere skal være i stand til å takle omsorgsoppgaver i lang tid framover. Adoptivbarnets tenåringstid med spørsmål om identitet, harde utprøvinger og forsøk på løsrivelse kan innebære store utfordringer. Hensikten med den øvre aldersgrensen er likevel ikke å utelukke adoptivsøkere over 45 år med særlig god fysisk og psykisk helse og gode kvalifikasjoner for øvrig fra å kunne bli godkjent som foreldre.»

Forvaltningspraksis

Bufdir behandlet 16 saker i 2007 og 2008 hvor alder var det eneste eller det helt avgjørende moment i saken. Kommunen gav positiv tilråding i 11 av 16 saker. Bufdir stadfestet 12 avslag. 21

Bufdir stadfestet alle avslag der begge søkerne var over 45 år. Dette gjaldt 3 saker i 2008 og 4 saker i 2007.

I øvrige saker var det aldersforskjell mellom søkerne. Søkernes alder ved stadfestelse:

  • 58 og 42 (2008)

  • 55 og 41 (2007)

  • 57 og den andre «betydelig yngre» (2007)

  • 52 og 44 (2007)

  • 52 og 38 (2007)

Søkernes alder ved omgjøring:

  • 54 og 40 (2008)

  • 48 og 41 (2008)

  • 55 og 34 (2007).

I omgjøringene ble det lagt vekt på at søkerne hadde barneerfaring og/eller spesielle ressurser i forhold til barn. Søkerne hadde imidlertid erfaring med barn også i 3 av 5 stadfestelser av avslag, uten at dette ble utslagsgivende for resultatet. Det fremkommer ikke klart i alle vedtak hvordan de ulike momenter i saken er vektlagt og hvilke momenter som var utslagsgivende.

Videre behandlet Bufdir i 2008 4 saker hvor alder og helse – én av søkerne hadde en sykdom eller diagnose – var sentrale momenter ved avgjørelsen. 22 Kommunen gav positiv tilråding i 3 av 4 saker. Regionens avslag ble stadfestet i alle sakene. Søkernes alder ved stadfestelse:

  • 54 og 39 år (2008)

  • 51 og 38 år (2007)

  • 54 og 40 år (2007)

  • 49 og 44 år (2007).

I flere av sakene var søker uføretrygdet som følge av de helsemessige forholdene.

I to av stadfestelsene drøftet Bufdir såkalt kompensasjon, det vil si spørsmålet om den andre ektefelle kan kompensere for sykdommen. Utvalget siterer fra en av sakene:

«At der er stor aldersforskjell mellom dere, kan ikke kompensere for det faktum at hans alder nærmer seg 10 år over anbefalt aldersgrense. I tillegg kommer at han for fem år siden fikk diagnosen diabetes II. (...) Selv om søkerne i utgangspunktet skal utgjøre en omsorgsenhet, vil alderen i kombinasjon med eventuell sykdomsutvikling i dette tilfellet kunne prege familielivet på en måte som den andre av foreldrene ikke kan kompensere for. Direktoratet finner derfor å måtte legge vekt både på alder og opplysningene om helse.»

6.4 Særlig om krav til helse

Retningslinjer

Etter rundskriv Q-0972 må søkerne ha god helse, både fysisk og psykisk. Der søker har en sykdom, diagnose eller funksjonsnedsettelse skal det gjøres en konkret vurdering av om det kan gis forhåndssamtykke. Det avgjørende for om godkjenning kan gis er hvorvidt situasjonen har betydning for søkernes samlede omsorgsevne. Fra rundskrivet siteres:

«Adoptivsøkerne må ha god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode.

Departementets kommentarer:

Når man krever at søkerne skal ha god fysisk og psykisk helse er det fordi adopsjonen skal være til det beste for barnet, også for et barn som kan ha spesielle behov og derfor vil kreve ekstra overskudd hos sine adoptivforeldre i lang tid framover.

Noen søkere har fysiske sykdommer som kan reguleres med medisiner. Enkelte sykdommer kan avhjelpes med medisiner, men har en usikker prognose eller krever medisiner som gir bivirkninger. Andre sykdommer kan gi kroniske smerter som gjør at man ikke kan være i jobb eller må ta spesielle hensyn til seg selv. Det samme vil kunne gjelde ulike former for funksjonshemninger, selv om en funksjonshemning i seg selv ikke vil være grunnlag for å avslå en adopsjonssøknad. Det avgjørende for om godkjenning skal gis må være hvorvidt sykdommen eller funksjonshemningen hos søkerne til sammen har betydning for deres omsorgsevne i dag og i framtiden.

En annen gruppe er søkere med psykiske problemer. Det bør fortsatt utvises tilbakeholdenhet med å gi godkjenning til søkere som er avhengige av daglige medisiner mot psykiske lidelser for å kunne fungere normalt. Avgjørende vil imidlertid også i slike tilfelle være hvilket overskudd de har, og hvilken sikkerhet det er, for at de kan dra omsorg for et barn i tillegg til seg selv i lang tid framover.»

Forvaltningspraksis

Utvalget har gjennomgått alle klagesaker om helse fra 2007 og 2008.

Nedenfor refereres det kun til sakene fra 2008, noe som skyldes det store antallet saker. I 2008 gjaldt 18 av totalt 38 klagesaker helse. Kommunen tilrådet i 16 av 18 saker. Rådgivende lege frarådet i langt nær de fleste saker.

Bufdir stadfestet 2 avslag og omgjorde ett avslag der psykisk lidelse var et hovedtema. Stadfestelsen gjaldt en sak der begge søkerne hadde vært under behandling for psykiske lidelser samt ett tilfelle der søker hadde en bipolar lidelse som ble regulert med stemningsstabiliserende medisin. Omgjøringen gjaldt en søker som stod på en lav dose angstdempende medisin. Kompensasjon ble ikke eksplisitt drøftet i noen av sakene.

Bufdir stadfestet 4 avslag der én av søkerne hadde hatt eller hadde en alvorlig sykdom eller diagnose.

Stadfestelsene gjaldt følgende sykdommer:

  • kronisk nyrelidelse, dialysebehandling, i kø for transplantasjon

  • kronisk nyrebetennelse, usikker prognose, søker samtykket ikke til innhenting av mer opplysninger hos behandlende leger

  • operert for kreft med spredning for knapt 6 år siden

  • operert for kreft for knapt 3 år siden.

I kun 1 sak ble kompensasjon nevnt. Bufdir formulerte dette slik:

«Prognose og spørsmål om ektefellen kan kompensere ved sykdom hos den andre, er vurdert i forhold til kravet om å sikre barnets beste.»

Bufdir omgjorde ett avslag der søker hadde diagnosen systemisk lupus. A fikk medisinsk behandling og var nå i jobb.

Bufdir stadfestet 2 avslag der de helsemessige forhold hos søker gjaldt overvekt med følgesykdommer hos en eller begge søkere. Dette omfattet ledd- og muskelsmerter samt andre fysiske og psykisk forhold. En av søkerne hadde gjennomført fedmeoperasjoner.

Bufdir behandlet 8 saker der en eller begge søkerne hadde sammensatte helseplager og usikre prognoser. Bufdir stadfestet regionens avslag i 7 av 8 saker. Mange av søkerne hadde en rekke ulike sykdommer eller diagnoser og lang sykehistorie. Flere av søkerne hadde kroniske smerter i skjelett og muskler som ikke lot seg behandle eller lindre. De fleste av disse søkerne var helt eller delvis uføretrygdet, varig eller midlertidig. Mange hadde vært ute av arbeidslivet i mange år. I flere av sakene ble opplysninger fra trygdesak om sykdommer, diagnoser, følgesykdommer og fungering lagt til grunn i adopsjonssaken. I noen av sakene ble kompensasjon drøftet. Dette ble uttrykt slik i en av sakene:

«Vi kan heller ikke se at mannlig søker i dette tilfellet kan kompensere for de «rest»-helseproblemer som kvinnelig søker har. Et familiemedlems helseproblematikk vil alltid virke inn på den øvrige familie, og det er i denne saken opplyst at kvinnelig søkers helse har hatt stor innvirkning på blant annet forholdet mellom søkerne. Selv om søkerne har lært seg å leve med problematikken, og i dag anser sitt forhold for godt og solid, er det uttalt tvil om kvinnelig søkers helse er så stabil at hun vil kunne takle de utfordringene som man kan forvente at et adoptivbarn vil kunne stille henne overfor.»

Betydning av uførhet er formulert slik i ett vedtak:

«At en adopsjonssøker mottar 100 % uførestønad, gir ikke i seg selv grunnlag for å avslå søknad om forhåndssamtykke til adopsjon. Men når stønaden er innvilget med en begrunnelse av vedkommende ikke kan fungere i arbeidslivet pga smerter, er det for myndighetene vanskelig å anta at søker vil ha det nødvendige overskudd til å kunne ivareta et adoptivbarns behov. Tvert imot kan et at den ene av foreldrene plages med smerter, ha innvirkning på hele familiens trivsel. I så tilfelle vil også foreldrenes mulighet som felles omsorgsenhet påvirkes.»

6.5 Særlig om adopsjon av barn med behov for spesiell støtte

Det foreligger ikke forskrifter som bestemmer hvilke krav som stilles til søkerne ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Departementets rundskriv Q-0972 har ingen spesifikk omtale av kravene ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, men har enkelte spredte merknader om dette. 23 Det fremheves i rundskrivet at det bør «vises varsomhet med adopsjon av eldre barn» og at det i så fall må kreves «ekstra store ressurser hos adoptivsøkerne, da det kan være vanskelig for et stort barn å tilpasse seg en ny familie og en ny kultur». Ved søskenadopsjon skal det etter rundskrivet stilles «strengere krav til søkerne enn ellers fordi søskenadopsjon medfører ekstra store omsorgsoppgaver». Det må derfor «legges betydelig vekt på hvorvidt det foreligger særlige forhold som gjør søkerne egnet» til en slik oppgave.

Departementets retningslinjer Q-1045 har videre merknader om krav til søkerne knyttet til de saker hvor Bufetat region har myndighet til å utstede forhåndssamtykke.

«Vedtaket om forhåndssamtykke skal inneholde en anbefaling om et barn fra et bestemt land. Videre skal vedtaket inneholde anbefaling om tildeling av barn i en bestemt aldersgruppe, vanligvis fra null til tre år. Dersom søkere finnes særlig godt egnet til å adoptere noe eldre barn og selv er innstilt på det, kan forhåndssamtykke gis for et barn opp til fem år. Forhåndssamtykket kan på samme vilkår også gis for adopsjon av to søsken når begge er under fem år.» 24

Disse merknadene gjelder skjønnsutøvelsen i Bufetat region og ikke direkte for Faglig utvalg. Merknadene viser likevel at departementet har forutsatt at det skal stilles strenge krav ved adopsjon av eldre barn og søsken.

Det er i praksis Faglig utvalg som forvalter regelverket på dette området. Praksis i Faglig utvalg, herunder de krav som stilles til søkerne ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, er ikke kjent, jf. kapitel 16.3.6 som redegjør for myndighet og saksbehandling i slike saker.

6.6 Særlig om øvrige krav til søkerne

Rundskrivet inneholder videre merknader om:

  • økonomi

  • ekteskapets varighet

  • ensliges adopsjonsadgang

  • graviditet.

Rundskrivet stiller krav til søkers økonomi:

«Søkerne må ha sikker økonomi slik at barnet får vokse opp under trygge forhold. Det skal ikke legges avgjørende vekt på hvorvidt søkerne har høy inntekt, men derimot om økonomien er trygg og stabil.»

Departementet viser i rundskrivet til at langt de fleste som søker adopsjon fyller kriteriet for sikker økonomi. Det påpekes imidlertid at økonomispørsmålet kan bli satt på spissen dersom en eller begge søkere mottar arbeidsledighetstrygd, for eksempel i strøk av landet der det er vanskelig å få arbeid. I slike tilfeller skal varigheten av arbeidsløsheten og hvor aktiv søker er på arbeidsmarkedet vurderes.

Rundskrivet forutsetter videre at søkerne har vært gift eller samboere i noen tid før forhåndssamtykke kan gis idet forholdet må ha vist sin stabilitet. Det er hensynet til adoptivbarnet som tilsier at myndighetene bør ha en rimelig grad av visshet for at forholdet mellom adoptivsøkerne er stabilt:

«Ekteskapet bør i utgangspunktet ha vart i to år. Et samboerskap forut for ekteskapet skal tillegges vekt forutsatt at søkerne kan dokumentere ved attest fra folkeregisteret eller annen offentlig myndighet at ekteskapet og samboerskapet til sammen har vart i to år, slik at forholdet har vist sin stabilitet. Private attester vil ikke bli godtatt.»

Departementet viser til at retningslinjene «angir en minimumstid» og kravet til varighet kan bare fravikes dersom «tungtveiende grunner» taler for det, for eksempel dersom adopsjonen gjelder et konkret barn som søkerne har knyttet seg til mens de var bosatt i barnets opprinnelsesland.

Enslige har adgang til internasjonal adopsjon, men rundskrivet formulerer dette som en unntaksbestemmelse:

«Adopsjonsloven inneholder ingen bestemmelser om forbud mot at enslige får adoptere. Det har imidlertid vært ført en restriktiv praksis ut fra den oppfatning at det gir barn større trygghet å ha to foreldre. Barne- og familiedepartementet fastholder dette ved at adopsjonsbevilling i utgangspunktet bare bør gis til enslig adopsjonssøker hvis det allerede før adop­sjonen er etablert en spesiell tilknytning til barnet, f.eks. gjennom slektskap, fosterbarnsforhold e.l. Unntak kan også gjøres hvis søkeren har spesielle ressurser i forhold til barn.»

Rundskrivet viser til at det er myndighetenes ansvar å forvisse seg om, så langt det er mulig, at barnet blir plassert i familier med de beste forutsetninger til å følge opp dette. Det åpnes likevel for at enslige kan adoptere idet enkelte enslige har en «spesiell kunnskap om og erfaring med barn». Kravene til enslig søker er også formulert dit hen at søker skal ha «ressurser ut over det vanlige». I vurderingen skal det i tillegg legges spesielt vekt på om søkeren har et stabilt og godt nettverk der barnet gjennom oppveksten kan få kontakt med begge kjønn. 25

Graviditet er omtalt under et punkt i rundskrivet om endrede forhold under saksgang. Rundskrivet viser til at graviditet kan lede til at søknaden stilles i bero, eventuelt at godkjenningen trekkes tilbake. Rundskrivet kommenterer ikke hvilken vekt det skal legges på opplysninger om graviditet ved behandling av søknad om forhåndssamtykke.

Rundskrivet omhandler ikke temaer som krav til bolig, vandel og rus. Temaer som krav til egnethet, personlige forutsetninger og motivasjon er knapt nok kommentert.

6.7 Samarbeidslandenes krav til søkerne

6.7.1 Innledning

Adopsjonsutvalget benytter her begrepet «samarbeidsland» fremfor «opprinnelsesland» for å få frem at omtalen gjelder krav fra de land hvor det foreligger godkjent formidlingstillatelse fra norske adopsjonsmyndigheter. «Samarbeidsland» illustrerer også at internasjonal adopsjon forutsetter et samarbeid og at begge land stiller krav i denne forbindelse.

Samarbeidslandenes krav til søkerne varierer fra land til land. Kravene gjelder følgende forhold ved søkerne eller adoptivfamilien:

  • øvre og nedre aldersgrense

  • minste aldersforskjell mellom barnet og søker

  • god helse

  • kun ektepar, ikke enslige

  • ekteskapets varighet og stabilitet

  • krav om et visst antall år i nytt ekteskap etter skilsmisse

  • tak på antall barn i familien

  • søkerne må dokumentere barnløshet, sterilitetsattest

  • ren vandelsattest

  • sikker økonomi, minsteinntekt

  • krav til utdanning på et visst nivå

  • norsk statsborgerskap

  • engelskkunnskaper

  • medlemskap i kirkesamfunn

  • motivasjon, egnethet

  • deltagelse på adopsjonsforberedende kurs.

Kun noen helt få samarbeidsland aksepterer enslige søkere, mens ingen samarbeidsland aksepterer homofile søkere etter det utvalget kjenner til. Utvalget legger til grunn at alle gjeldende samarbeidsland stiller krav om at søkere som adopterer sammen er gift. Dette innebærer at ingen aktuelle samarbeidsland synes å akseptere samboende søkere.

I flere land kreves videre oppfølgingsrapporter, slik at søkerne må bidra ved utforming av slike. Dette er ikke nevnt nedenfor idet dette ikke er et krav til søkerne på linje med de øvrige krav som behandles i nærværende kapittel.

Noen av kravene fra samarbeidslandene er absolutte krav, andre åpner for noen grad av skjønn. I mange land er det myndighetene som fastsetter kravene til søkerne i regelverk. Regelverket kan være fastsatt av departement, særskilte organer som barnevernmyndighetene eller private organisasjoner. Dette betyr at regelverket kan være fastsatt av ulike organer samt være forankret på ulike nivåer i de forskjellige samarbeidsland. Enkelte land har ikke skriftlig formulerte krav til søkerne, men slik at det i praksis stilles krav som har karakter av bestemmelser. Utvalget har på denne bakgrunn tatt utgangspunkt i kravene fra samarbeidslandene slik disse formidles til søkerne fra de norske organisasjonene.

På bakgrunn av mandatet har utvalget som nevnt et særlig fokus på alder og helse. I den grad samarbeidslandet ikke har formulert noen spesifikke helsekrav, er dette ikke nevnt i oppregningen nedenfor. Det må imidlertid gjøres oppmerksom på at så godt som alle samarbeidsland krever eller forventer at søkerne har god helse.

Utvalget har også medtatt opplysninger om hvilke land som krever adopsjonsforberedende kurs idet utvalget i denne utredningen foreslår at kurset gjøres obligatorisk.

Kinesisk regelverk er medtatt i sin helhet nedenfor fordi Kina over flere år har vært det største samarbeidslandet for norske adopsjonsorganisasjoner. Regelverket har derfor stor praktisk betydning. Til forskjell fra andre samarbeidsland har Kina et regelverk som stiller detaljerte krav til søkerne. Landene nedenfor er oppregnet i rekkefølge i henhold til antall formidlede adopsjoner i 2008.

6.7.2 Aktuelle samarbeidslands krav

Kina

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 47, Verdens Barn 28, InorAdopt 10.

Krav til søker:

  • «I. De som ønsker å adoptere, er et par bestående av en mann og en kvinne som er i et stabilt ekteskap. Dersom ingen av dem har tidligere ekteskap bak seg, må de ha vært gift med hverandre i minst to år. Dersom én eller begge har tidligere ekteskap bak seg (gift maks. to ganger tidligere), må de ha vært gift i minst fem år.

  • II. Begge ektefellene må være fylt 30 og under 50 år. Hvis de ønsker å adoptere et barn med spesielle behov, må de være mellom 30 og 55 år.

  • III. Begge ektefellene må være psykisk og fysisk friske, og de må ikke ha:

    1. AIDS

    2. Psykiske handikap

    3. Smittsomme sykdommer som fortsatt er på smittestadiet

    4. Blindhet på ett eller begge øyne, binokulær parallakse eller okulare proteser

    5. Hørselstap på begge ørene, eller nedsatt taleevne; adopsjon av barn med spesielle behov som har samme tilstand, er unntak fra denne regelen

    6. Lemmer som ikke fungerer på grunn av lammelser, amputasjoner eller deformasjon; alvorlig deformert ansikt

    7. Alvorlige sykdommer som krever langvarig behandling, og som påvirker forventet levealder, slik som ondartede svulster, lupus erythematosus, nefrose, epilepsi osv.

    8. Foretatt større organtransplantasjoner for mindre enn 10 år siden

    9. Schizofreni

    10. Vært under medisinering for alvorlige mentale sykdommer som depresjon, manier, angstnevroser og lignende for mindre enn to år siden.

    11. BMI (BMI = vekt (kg)/høyde2 (m2)) = 40

  • IV. Én av ektefellene må være i fast arbeid. Familiens årsinntekt må være minst 10 000 USD per familiemedlem, inklusive det framtidige adoptivbarnet. Familiens samlede netto formue bør være på minst 80 000 USD. Familiens årsinntekt er ikke medregnet velferdsytelser som stønad, pensjon, arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp osv.

  • V. Begge ektefellene har minimum fullført videregående skole eller fagutdanning på samme nivå.

  • VI. Det må være mindre enn fem barn under 18 år i familien, og det yngste barnet må være mer enn ett år gammelt. Adopsjon av barn med spesielle behov er unntatt fra regelen om maksimalt fem barn under 18 år i familien.

  • VII. Ingen av ektefellene kan ha vært domfelt for kriminelle handlinger. De skal også ha god oppførsel, utvise god moral, og følge lover og regler. Ingen av dem skal ha følgende bakgrunn:

    1. Vold i hjemmet, seksuelle overgrep, omsorgssvikt eller barnemishandling (selv om de ikke har blitt arrestert eller tiltalt for det)

    2. Ha en historie med bruk av narkotiske stoffer som opium, morfin, marihuana, kokain, heroin, metamfetamin osv., og medisiner mot mentale sykdommer, som er vanedannende

    3. Ha en historie med misbruk av alkohol og vært tørrlagt i mindre enn 10 år.

    Adopsjonssøknader vil individuelt vurdert der hvor en av ektefellene er domfelt for mindre enn tre forhold av mindre alvorlig art for mer enn ti år siden, eller er straffet for inntil fem mindre alvorlige trafikkregelovertredelser.

  • VIII. Paret som ønsker å adoptere, må ha en god forståelse av hva det vil si å adoptere, og kunne tilby det foreldreløse barnet (eller barn med funksjonshemminger) et godt hjem og imøtekomme de behovene barnet har for å få en god oppvekst. De må ha en riktig forståelse av hva internasjonal adopsjon innebærer, og de må være mentalt forberedt på de potensielle risikoene som er forbundet med internasjonal adopsjon, slik som potensielle sykdommer, forsinket utvikling, mistilpasning etter adopsjonen, osv.

  • IX. Paret som skal adoptere, må gi skriftlige forsikringer i søknaden om at de godtar oppfølging etter adopsjonen, og de må levere rapporter som påkrevet.

  • X. Det fastsatte antallet år, eller den fastsatte alder, som oppgis i dette brevet, skal gjelde fra den datoen adopsjonssøknaden er registrert av CCAA.» 26

Regelverket ble betydelig strammet inn i Kina i 2007. Hvilke konsekvenser denne innstrammingen har hatt for adopsjoner til Norge er omtalt i kapittel 2.4.4. Bakgrunnen for innstrammingen 1. mai 2007 fremkommer i brev fra CCAA hvor regelverket presenteres:

«For tiden er antallet adopsjonssøknader som CCAA (China Centre of adoption Affairs) mottar, raskt økende. Det begrensede antall kinesiske barn som er tilgjengelig for internasjonal adopsjon, er imidlertid langt fra tilstrekkelig i forhold til å kunne møte etterspørselen fra familier i utlandet. CCAA fastholder – i henhold til prinsippet om å beskytte barnets interesser i Konvensjon av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner (Haagkonvensjonen) – at betingelsene nedenfor er mer i tråd med Haagkonvensjonens ånd, og vilkårene i adopsjonslovgivningen i både Kina og i deres land, og at de bidrar til at kinesiske barn får de best tenkelige forhold å vokse opp under.»

Colombia

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 48.

Krav til søker:

  • Veiledende alderskrav: under 38 år for barn 0–2 år, 39–41 år for barn 3–4 år, 42–44 år for barn 5–6 år, søker over 45 år kan adoptere barn over 7 år.

  • Søker må ha deltatt på adopsjonsforberedende kurs.

Sør-Korea

Antall barn formidlet i 2008: Verdens Barn 45.

Krav til søker:

  • Søker kan være høyst 45 år ved tildeling.

  • Det kan ikke være mer enn 10 års aldersforskjell mellom søkerne.

  • Det foreligger ingen formulerte krav til helse, men i praksis forutsettes det at søkerne har god helse.

Etiopia

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 26.

Krav til søker:

  • Søker under 39 år kan tildeles barn 0–3 år, søker 40–45 år kan tildeles barn 2–6 år.

  • Aldersforskjell mellom barn og søker bør ikke være mer enn 40 år.

Sør-Afrika

Antall barn formidlet i 2008: Verdens Barn 26.

Krav til søker:

  • Ved førstegangsadopsjon bør det ikke være mer enn 40 års aldersforskjell mellom søker og barnet. Ved annengangsadopsjon, der det er aldersforskjell mellom søkerne, kan den eldste være inntil 48 år ved tildeling.

  • Søker må ha god fysisk og psykisk helse og ingen kroniske sykdommer.  

Brasil

Antall barn formidlet i 2008: InorAdopt 15.

Krav til søker:

  • InorAdopt har fått signaler fra samarbeidslandet om at yngre søkere prioriteres for de yngste barna.

  • Søker må fremlegge legeerklæring og psykolograpport.

India 

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 5, Verdens Barn 7.

Krav til søker:

  • Søkernes samlede alder må ikke overstige 90 år for adopsjon av spedbarn og yngre barn. Unntak kan gjøres i særlige tilfeller ved adopsjon av eldre barn og ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Søkers alder kan være høyst 55 år.

Thailand

Antall barn formidlet i 2008: Verdens Barn 12.

Krav til søker:

  • Ved førstegangsadopsjon kan søker være høyst 45 år.

  • I praksis stilles strenge krav til helse. Det kreves dokumentasjon på helseforhold selv om de ligger langt tilbake i tid. Tildeling må godkjennes av myndighetene som også kan stille ytterligere spørsmål om helse. Tildeling til søkere med aktuelle eller tidligere sykdommer eller diagnoser behandles i et spesielt utvalg.

Ungarn

Antall barn formidlet i 2008: InorAdopt 8.

Krav til søker:

  • Søker må være yngre enn 40 år på søknadstidspunktet.

Peru

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 7.

Krav til søker:

  • Veiledende alderskrav: søker 25–35 år for barn 0–3 år, søker 36–45 år for barn 3–4 år, barn over 5 år kan tildeles søker 46–55 år.

  • Søker må fremlegge psykolograpport.

  • Søker må ha deltatt på adopsjonsforberedende kurs.

Chile

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 6.

Krav til søker:

  • Søkere under 45 år, ingen øvre aldersgrense for adopsjon av eldre barn.

  • Søker må fremlegge psykolograpport.

  • Søker må ha deltatt på adopsjonsforberedende kurs.

Filippinene

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 6.

Krav til søker:

  • Søker under 40 år kan tildeles barn 0–2 år. Eldre søker kan godtas for eldre barn.

  • Maksimal aldersforskjell mellom barnet og kvinnen kan være høyst 45 år.

  • Søker må fremlegge psykolograpport.

Sri Lanka

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 5.

Krav til søker:

  • Søker kan være høyst 45 år. I praksis tildeles barn 0–2 år til søker under 40 år.

Bolivia

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 4.

Krav til søker:

  • Søker kan være høyst 45 år. Små barn tildeles søkere under 38 år.

  • Søker må fremlegge psykolograpport.

  • Søker må ha deltatt på adopsjonsforberedende kurs.

Nepal

Antall barn formidlet i 2008: Adopsjonsforum 4.

  • Aldersgrense på 55 år.

Bulgaria

Antall barn formidlet i 2008: InorAdopt 0.

Krav til søker:

  • Søker må fremlegge legeerklæring.

Madagaskar

Krav til søker:

  • Det må være mindre enn 40 års aldersforskjell mellom den eldste ektefelle og barnet.

  • Det kreves god helse.

  • Søker må fremlegge psykolograpport.

6.8 Dansk og svensk rett

Danmark

Det er nedfelt i forskrift at søkers alder på søknadstidspunktet som hovedregel ikke skal overstige barnets alder med mer enn 40 år. Det stilles også andre vilkår og krav til søker:

«§ 6. Det er en betingelse for at blive godkendt som adoptant, at ansøgerens alder på ansøgningstidspunktet ikke overstiger barnets alder med mere end 40 år.

Stk. 2. Betingelsen i stk. 1 kan dog fraviges, hvis:

  1. kun den ene ægtefælles alder overstiger barnets alder med mere end 40 år, mens den anden ægtefælle er noget yngre, eller

  2. ansøgeren inden rimelig tid efter at have modtaget et adoptivbarn ansøger om godkendelse til adoption af endnu et barn, eller

  3. der foreligger særlige omstændigheder i øvrigt.

§ 7. Det er endvidere en betingelse for at blive godkendt som adoptant,

  1. at ansøgerens fysiske og psykiske helbredstilstand ikke forringer mulighederne for, at adoptionsforløbet bliver til barnets bedste,

  2. at ansøgeren råder over en bolig, der er egnet til at danne rammerne for opfostring af barnet,

  3. at ansøgeren har forsvarlige økonomiske forhold, og

  4. at ansøgeren ikke er straffet for forhold, der giver anledning til berettiget tvivl om ansøgerens egnethed til at adoptere.

§ 8. Et ægtepar kan kun godkendes som adoptanter, hvis de på tidspunktet for indgivelse af ansøgningen har levet sammen i mindst 2 ½ år, medmindre der foreligger særlige omstændigheder.» 27

Alderskravet skal ifølge lovforarbeidene bidra til å sikre at adoptivforeldrene har tilstrekkelige ressurser til å ta seg av barnet og ha lyst og evne til å ta del i barnets lek og øvrige aktiviteter. Videre bør alderskravet ta hensyn til at barnet får muligheter til å beholde begge sine foreldre inntil det blir voksent, statistisk sett reduseres sjansen for dette med økende alder hos foreldrene. Begrunnelsen for å velge søknadstidspunktet som skjæringstidspunkt er at søker da selv har mulighet til å sikre at alderskravet overholdes. 28

Vurderingen av søkers helse skjer på bakgrunn av den oppdaterte «Vejledning om vurderingen af adoptionsansøgeres fysiske og psykiske helbredsforhold», utgitt av Justitsministeriet. 29 Veilederen gjennomgår en rekke typiske sykdomsgrupper, og der oppstilles noen retningslinjer for hvilken betydning disse sykdommer bør tillegges i adopsjonsmessig sammenheng. Merknadene er generelle, men for enkelte diagnoser og sykdommers vedkommende anbefales avslag på grunn av høy dødelighet med mer. Videre gir veiledningen anbefalinger om hvilke diagnoser og sykdommer som bør lede til innhenting av uttalelse fra behandlede leger samt i hvilke tilfeller det bør skje spesialistundersøkelser av søker.

Forarbeidene Proposition 2003/04:13 utdyper at vurderinger av helsemessige krav må skje med utgangspunkt i slike retningslinjer. Det understrekes imidlertid at det også skal skje en konkret vurdering og at det verken er mulig eller ønskelig å objektivisere helsekravene. 30

Familiestyrelsens veiledning utdyper om helsekravene og såkalt kompensasjon. Som utgangspunkt skal begge søkerne oppfylle helsekravene. Ved overdødelighet er kompensasjon ikke mulig. Derimot er det ved dårlig fysisk helse, hvor det ikke er en overdødelighet, mulighet for at en ektefelles gode helse kan kompensere for den andre ektefelles helsemessige forhold. 31

Adoptionsnævnets (klageinstansens) praksis knyttet til avgjørelser blant annet om krav til alder og helse gjøres tilgjengelig på nævnets hjemmeside i anonymisert resyméform. Sakene avgjøres konkret, men nemnda uttaler seg også prinsipielt.

Sverige

Svensk lov presiserer at alder og helse skal inngå i vurderingen av om det skal gis tillatelse til internasjonal adopsjon:

«Medgivande får lämnas endast om den sökande är lämpad att adoptera. Vid den bedömningen skall särskild hänsyn tas till sökandens kunskaper och insikter om adoptivbarn och deras behov och den planerade adoptionens innebörd, sökandens ålder, hälsotillstånd, personliga egenskaper och sociala nätverk. Sökanden skall vidare ha deltagit i av kommunen anvisad föräldrautbildning inför adoption.» 32

I SOU 2009: 61 foreslås at det stilles krav om aldersgrense på 43 år på tidspunktet for godkjenning.

Forarbeidene inneholder merknader om krav til søkers helse. 33 Dette utdypes i Socialstyrelsens håndbok om adopsjon hvor det sies at en forutsetning for å få tillatelse til adopsjon er at sykdommen eller funksjonsnedsettelsen ikke påvirker muligheten for et godt foreldreskap. 34 Videre understrekes:

«Skälet är att var och en för sig måste kunna ta ett fullt föräldraansvar, om den andra parten skulle bli sjuk eller avlida.»

Håndboken knytter vurderinger av helse og fungering til barnets behov. Det er forutsatt at begge søkerne skal ha så god helse at de kan fungere fullt ut i foreldrerollen. Videre gis det en detaljert omtale av krav til fysisk og psykisk helse hos søkerne, herunder betydningen av livsstilsfaktorer som røyking, fedme, misbruk av alkohol og stressrelaterte symptomer. Håndboken fokuserer også på forhold som adoptivbarnets ekstra store behov for foreldrenes følelsesmessige tilgjengelighet, lydhørhet og støtte.

6.9 Utvalgets vurderinger og forslag

6.9.1 Innledning

Formålet med internasjonal adopsjon av ukjent barn via organisasjon må være å sikre gode foreldre til barn som ikke kan sikres oppvekst i en familie i hjemlandet i de tilfeller barnets beste tilsier dette. I denne sammenheng er det helt sentralt at adopsjonen gjennomføres i tråd med FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen.

Det forhold at barnet er ukjent innebærer at det er knyttet usikkerhetsfaktorer til slik adopsjon. Usikkerhetsfaktorene samt de støttebehov som alle adoptivbarn vil ha som følge av levekår i tidlige og avgjørende leveår, tilsier at det må stilles spesifikke krav til søkerne.

Utvalget legger videre vekt på at selv om barnet i utgangspunktet vurderes som å være et barn uten spesielle behov for støtte, vil en adopsjon stille adoptivforeldrene overfor store utfordringer. Foreldrene må dessuten ha beredskap for at barnet kan ha ukjente støttebehov.

En adopsjon er, i motsetning til foreldreskap som følge av egenfødsel, et offentlig godkjent foreldreforhold. Dette innebærer at det må stilles slike krav til at det oppnås høy grad av sikkerhet for at adopsjonen vil gi adoptivbarnet gode oppvekstforhold. Dette tilsier at man må stille store krav til de aktuelle søkerne. Kravene til adoptivforeldre skal være at de er ordinært gode foreldre, men med kapasitet til å kunne påta seg spesielt krevende omsorgsoppgaver. Dette er utgangspunktet for utvalgets vurderinger i det følgende.

Dagens lovgivning innebærer at de krav som stilles til søkerne hovedsakelig utledes av adopsjonsloven § 2. Det foreligger verken lov eller forskrift som presiserer hvilke nærmere krav som stilles til søkernes alder, helse, vandel, bolig, økonomi og ekteskapets varighet. Det er etter utvalgets oppfatning uheldig at de konkrete vurderinger av slike krav til søkerne utelukkende skal relateres til det generelle vilkåret i adopsjonsloven § 2 om at adopsjonen skal bli til gagn for barnet.

En svakhet ved formuleringer i rundskriv og retningslinjer om krav til søkerne er at det er uklart hvorvidt enkelte merknader skal betraktes som bestemmelser av bindende karakter eller om de bare har veiledende karakter. Eksempelvis formulerer rundskrivet krav til ekteskapets varighet, søkers alder samt ensliges adopsjonsadgang på en slik måte at kravene synes å ha karakter av bindende bestemmelser. Kravene til alder omtales for eksempel som «den øvre aldersgrensen» for adopsjon. Samtidig understrekes det at rundskrivet bare er veiledende og at det ved behandling av adopsjonssøknader må gjøres en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon.

Etter Adopsjonsutvalgets vurdering gir rundskrivet både uklare og dels motstridende veiledninger om hvilke krav som skal og kan stilles.

Adopsjonsutvalget foreslår at de sentrale krav til søkerne formuleres i lovgivning. Utvalget antar at krav til søkernes alder, helse, vandel og enkelte andre forhold bør formuleres i forskrift forankret i en klar hjemmelsbestemmelse i adopsjonsloven.

Adopsjonsutvalget foreslår en ny faseinndeling av utrednings- og godkjenningsprosessen ved adopsjon av ukjent barn. Faseinndelingen er nærmere omtalt i kapittel 18.6.

Følgende forhold bør avklares i fase 1 slik at adopsjonsprosessen kan avsluttes på et tidlig stadium der søker ikke oppfyller de vilkår for adopsjon som er av mer objektiv art:

  • alder

  • helse

  • vandel

  • bolig og økonomi

  • krav til ekteskapets varighet og krav til at enslig søker er aleneboende.

Disse mer objektive forhold drøftes nærmere i kapitlene 6.9.2 flg.

De mer individuelle forhold ved søker som egnethet, motivasjon med mer avgjøres i fase 3. Hvilke krav som bør stilles til søker i fase 3 før endelig godkjenning kan gis er omtalt i kapittel 6.9.9.

Søkers alder har etter utvalgets forslag betydning for hvilken godkjenningsramme som kan gis. Adopsjonsutvalget oppsummerer følgelig her hvilke godkjenningsrammer som foreslås:

«Allmenn godkjenning 0–3 år» omfatter barn opp til 3 år uten kjente fysiske eller psykiske forhold.

«Utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» omfatter adopsjon av

  • barn fra fylte 3 år og opp til fylte 5 år

  • to søsken

  • barn med behov for noe spesiell støtte på grunn av mindre fysiske eller psykiske forhold, dette omfatter barn 0–5 år.

«Utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov» omfatter

  • barn fra fylte 5 år

  • tre eller flere søsken

  • barn med behov for spesiell støtte på grunn av større fysiske eller psykiske forhold.

Krav til søker ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte er behandlet særskilt i kapittel 6.9.8.

6.9.2 Alder

Vurderinger av gjeldende rett

Etter rundskrivet skal det vanligvis ikke gis godkjenning til søkere over 45 år. Rundskrivet omtaler alderskravet som «den øvre aldersgrensen», noe som gir merknadene i rundskrivet karakter av bindende bestemmelser. Rundskrivet åpner for følgende unntak:

  • ved søknad om barn nr. 2

  • der søkerne har spesielle ressurser i forhold til barn

  • der søkerne ønsker søsken til barn som allerede er i familien

  • ved adopsjon av eldre barn eller

  • der det er stor aldersforskjell mellom søkerne

  • for søkere som har «særlig god fysisk og psykisk helse og gode kvalifikasjoner for øvrig (...).»

Utvalget viser til at det er relativt vid adgang til å gjøre unntak fra aldersgrensen på 45 år. Rundskrivet viser i innledningsdelen til at «retningslinjene kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon ut fra hva som er til gagn for barnet».

Utvalget finner det vanskelig å trekke ut noen klare linjer fra forvaltningspraksis når det gjelder vekten av de ulike momenter i sakene der en av søkerne var over 45 år og unntaksadgangen ble vurdert. Adopsjonsutvalget har gjennomgått Bufdirs praksis i klagesaker, men har ikke gjennomgått praksis i Bufetat region når det gjelder innvilgelser. Utvalget har ikke innsikt i hvordan rundskrivet praktiseres der.

Vid adgang til å gjøre unntak etter skjønnsmessige kriterier gir økt risiko for forskjellsbehandling samt risiko for at utenforliggende hensyn kan spille inn ved avgjørelsene.

Ved utredning og behandling av de enkelte sakene vil hensynet til søkerne lett kunne bli for sentralt, mens hensynet til det ukjente barnet vil kunne bli mindre fremtredende. Dette gjør seg særlig gjeldende ved spørsmål om hvilken betydning søkers alder skal ha for mulighetene til å bli adoptivforeldre. Lovgiver og forvaltningen må la hensynet til det ukjente barnet ha høyest fokus også ved fastsettelse av alderskrav til søker.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget mener at det er nødvendig å nedfelle klare alderskrav i lovgivning. Behovet for likebehandling er stort idet alder er en objektiv størrelse. Søkerne har videre et klart innrettelsesbehov. Klare alderskrav nedfelt i lovgivning vil også lette adopsjonsmyndighetenes arbeid vesentlig og bidra til effektivisering av saksbehandlingen.

Adopsjonsutvalget foreslår at myndighetene tar stilling til søkers alder i fase 1. Forslaget innebærer at myndighetene må gi avslag i fase 1 der søker ikke oppfyller de alderskrav som gjelder for den godkjenningsramme søker ønsker. Søkers alder vil derfor være avgjørende for om det kan gis samtykke til å gå videre til fase 2 samt for hvilken endelig godkjenningsramme som kan gis i fase 3.

Adopsjonsutvalget har på bakgrunn av gjennomgangen av gjeldende rett følgende forslag for å øke forutsigbarheten og likebehandlingen av søkerne:

  • en hovedregel om alderskrav

  • uttømmende unntaksbestemmelser, det vil si ingen adgang til å gjøre unntak etter en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Forslagene innebærer at det vil gjelde absolutte aldersgrenser knyttet til de ulike godkjenningsrammer.

Adopsjonsutvalget har følgende mer overordende synspunkter på hvilke alderskrav som bør stilles i fremtidig regelverk:

Adopsjonsutvalget mener at barneperspektivet må veie tungt ved fastsettelse av alderskrav. Det kan ta flere år fra det søkes om adopsjon til adopsjon gjennomføres, noe det må tas hensyn til ved fastsetting av alderskravet. Adopsjonsutvalget har lagt vekt på den lange ventetiden som normalt må påregnes ved internasjonal adopsjon av yngre barn uten kjente støttebehov. Som omtalt i kapittel 14.6 og 14.8.5 er det intet som tyder på at ventetiden her vil reduseres fremover, snarere tvert imot. Det kan være lavere ventetid for adopsjon av eldre barn og barn med andre kjente støttebehov. Adopsjonsutvalget mener likevel at dette ikke kan være avgjørende for fastsettelse av det alderskrav som skal gjelde som en hovedregel idet brorparten av adoptivsøkerne ønsker seg yngre barn og barn uten behov for spesiell støtte.

Barnets behov tilsier at foreldrene må ha tilstrekkelig overskudd fra tidspunkt for tildeling frem til barnet er myndig. Mange adoptivbarn vil som andre barn ha behov for foreldrenes omsorg også i mange år etter myndighetsalder, særlig i de tilfeller der barnet har behov for spesiell støtte. Ved å skjerpe alderskravet noe antar utvalget at søkerne i snitt vil ha noe lavere risiko for sykdom og dødelighet, noe som er av betydning i et barneperspektiv.

Ved utforming av alderskrav bør det tas i betraktning at adoptivforeldrene, ved tildeling, ikke er vesentlig eldre enn foreldrene til barnets venner og skolekamerater. Utvalget har sett hen til opplysninger i Statistisk sentralbyrå om gjennomsnittlig fødealder og fruktbarhet. Gjennomsnittsalder ved førstefødsel i 2008 for mor er 28 år, mens fars gjennomsnittlige alder er 33 år. Fuktbarhetsraten er høyest for kvinner i alderen 25–29 (127), deretter synkende. I aldersgruppen 40–44 og 45–49 er denne kun henholdsvis 9,8 og 0,4. 35 Foreløpige tall fra en pågående studie knyttet til nylig ankomne adoptivbarn og deres adoptivfamilier viser at kvinnens og mannens alder ved adopsjon i gjennomsnitt var henholdsvis 41 og 43 år. 36

Adopsjonsutvalget mener at det er nødvendig med en viss justering av alderskravene av hensyn til barnets beste. Utvalgets forslag vil ikke endre det faktum at adoptivforeldre ofte vil være eldre enn foreldre til egenfødte barn. Dette er en naturlig følge av at de fleste adoptivforeldre i det lengste forsøker å få egenfødte barn og at ventetiden for adopsjon er svært lang. Det er neppe noe stort problem at det er en viss forskjell i alder mellom foreldre som får egenfødte barn og foreldre som adopterer, men aldersforskjellen bør etter utvalgets mening ikke være for stor. Adopsjonsutvalget har tatt hensyn til at alderskravene ikke må være så stramme at søkerne ikke har brukt opp mulighetene for assistert befruktning, noe som kan resultere i at flere søkere forsøker å bli gravide parallelt med adopsjonssak.

Adopsjonsutvalget mener at samarbeidslandenes krav og praksis i større grad bør tas i betraktning ved utforming av alderskrav. Hensynet til organisasjonene tilsier også en viss justering og presisering av aldersgrensen, jf. kapittel 12.4 og 12.8.2 flg. som redegjør for organisasjonenes formidlingsplikt og for hvilke utfordringer disse kan ha med å finne et land som aksepterer eldre søkere for adopsjon av små barn uten kjente støttebehov. 37

Adopsjonsutvalget har utredet samarbeidslandenes alderskrav i kapittel 6.7. Det er etter hvert få samarbeidsland som aksepterer søkere som er over 40 år for de yngste barna. Flere samarbeidsland kan imidlertid tildele eldre barn til eldre søkere.

Samarbeidslandenes krav til søkerne er et uttrykk for hva disse landene mener er best for sine barn. Adopsjonsutvalget viser til kapittel 14.8.7 hvor utvalget redegjør for at det er opp til opprinnelseslandene å velge hvilke mottakerland det er ønskelig å etablere adopsjonssamarbeid med. Videre er det opprinnelseslandene som tildeler barn til søkerne. Tildelende myndighet i opprinnelseslandet vil for de yngste barna uten behov for spesiell støtte ha svært mange søkere å velge mellom ved tildeling. Opprinnelseslandet vil kunne velge mellom godt kvalifiserte søkere fra en rekke mottakerland. Adopsjonsutvalget mener derfor at det ved fastsettelse av alderskrav i norsk lovgivning må tas i betraktning at norske søkere ikke bør være vesentlig eldre enn adoptivsøkere fra andre mottakerland, jf. kapittel 6.8 om alderskrav i dansk og svensk lovgivning. 38

Adopsjonsutvalget foreslår følgende alderskrav ved adopsjon av ukjent barn:

Fastsettelse av aldersgrensen må ses i sammenheng med hvilket skjæringstidspunkt som legges til grunn. Dersom søknadstidspunktet er skjæringstidspunkt, må alderskravet settes lavere enn dersom skjæringstidspunktet settes til godkjenningstidspunktet. Utvalget foreslår at skjæringstidspunkt knyttes til søknadstidspunktet, det vil si dato for når søknad er mottatt i Bufetat og ikke til tidspunkt for utstedelse av forhåndssamtykke eller tildeling. Tidspunktet for når søknad fremmes er i realiteten det eneste tidspunktet søker selv har innflytelse over og kan påvirke.

Adopsjonsutvalget har kommet til enighet om at aldersgrensen for adopsjon av de yngste barna uten kjente støttebehov, «allmenn godkjenning 0–3 år», som hovedregel bør ligge på rundt 40–42 år dersom det tidlige søknadstidspunktet anses som skjæringstidspunkt. Adopsjonsutvalget understreker at en aldersgrense på 42 år på søknadstidspunktet er den absolutt høyeste aldersgrense som utvalget vil kunne anbefale på dette området. Utvalgets forslag har tatt utgangspunkt i denne øverste aldersgrensen. I gjeldende adopsjonsvirkelighet med lange ventetider for adopsjon av små barn, vil en alder ved søknad på 40–42 år i praksis gi en alder ved tildeling på 45–47 år. For barnet er det foreldrenes alder ved tildeling som er relevant.

Dagens veiledende aldersgrense på 45 år gjelder uansett om adopsjonen gjelder yngre eller eldre barn og er knyttet til tidspunktet for utstedelse av forhåndssamtykke. Fordi utvalget foreslår å flytte skjæringstidspunktet samt foreslår unntaksbestemmelser, vil utvalgets forslag samlet sett ikke innebære noen vesentlig innskrenkning av søkernes adopsjonsmuligheter.

Adopsjonsutvalget foreslår klart definerte unntak og ingen skjønnsmessig unntaksadgang. En skjønnsmessig unntaksadgang reduserer forutsigbarheten og vil kunne lede til fortsatt mange klagesaker. Det bør være en målsetting at antall klagesaker knyttet til alder reduseres, slik at søkere som klart ikke oppfyller alderskrav kan få avslutte sin adopsjonsprosess på et tidlig stadium av denne.

Adopsjonsutvalget oppsummerer forslagene om alderskrav ved adopsjon slik at disse både innebærer en viss justering nedover samtidig som det gis adgang for eldre søkere enn i dag til å adoptere eldre barn og barn med behov for spesiell støtte.

Det er som utgangspunkt et krav etter gjeldende rett at adoptivsøkerne skal ha god helse, både fysisk og psykisk. Adopsjonsutvalget forutsetter, for anvendelse av alle unntaksbestemmelsene, at begge søkerne, eventuelt enslig søker, har god fysisk og psykisk helse. Der det gjøres unntak fra alderskravet for ektefeller må begge søkerne ha god helse og fungering, det vil si at det ikke kan være åpning for å betrakte søkerne som en omsorgsenhet i slike tilfeller. Dersom en unntaksbestemmelsene legges til grunn, foreslår utvalget følgelig at det ikke gis mulighet for at den ene ektefelle kan kompensere for den andre ektefellens begrensning når det gjelder helse og fungering.

Adopsjonsutvalget foreslår adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om alderskrav ved «allmenn godkjenning 0–3 år».

For det første foreslås en unntaksbestemmelse der det er aldersforskjell mellom søkerne. For ektefeller kan det gjøres unntak for «allmenn godkjenning 0–3 år» der bare en av søkerne er over aldersgrensen forutsatt at denne ektefellen er under 48 år, det vil si at den eldste søker ikke skal ha fylt 48 år. Med gjeldende ventetider for tildeling av yngre barn vil den eldste søker, ved aldersforskjell, kunne være rundt 53 år ved tildeling – etter utvalgets forslag. Adopsjonsutvalget mener at noen høyere aldersgrense enn dette ikke er forsvarlig ut fra barneperspektivet. Det vil kunne stilles skjerpede krav til søkerne på andre områder ved anvendelsen av denne unntaksbestemmelsen og det er som nevnt ikke adgang til kompensasjon for manglende god helse og fungering.

For det andre foreslås en unntaksbestemmelse ved flergangsadopsjon. Begrunnelsen for dette er at søkerne allerede har barneerfaring samt at noen samarbeidsland synes å ha noe mer fleksible alderskrav ved flergangsadopsjon. I tillegg kan hensynet til søskentilhørighet anføres som en positiv verdi både for barnet i adoptivfamilien og det nye adoptivbarnet.

Adopsjonsutvalget viser til at der begge søkerne er oppunder 45 år kan det ikke gjøres ytterligere unntak ved «allmenn godkjenning 0–3 år». Bestemmelsen om aldersforskjell kan således ikke få anvendelse, det vil si at det ikke vil være anledning til å kombinere unntaksbestemmelsene. Ved aldersforskjell mellom søkerne kan eldste søker være opp mot 48 år dersom yngste søker er under 42 år, noe som bør gjelde både ved førstegangsadopsjon og flergangsadopsjon.

Adopsjonsutvalget foreslår at eldre søkere kan adoptere eldre barn og barn med andre støttebehov. Men også ved slike adopsjoner foreslår utvalget at det skal stilles alderskrav av hensyn til barnet på henholdsvis 45 og 48 år. Det stilles imidlertid også andre krav for «utvidet godkjenning» som er særskilt behandlet i kapittel 6.9.8.

Utvalget foreslår at samme alderskrav skal gjelde for enslig søker for «allmenn godkjenning 0–3 år» og slik at det ikke her foreslås noen unntaksbestemmelser ved flergangsadopsjon. Adopsjonsutvalget har vurdert om eldre enslig søker bør kunne adoptere barn med behov for spesiell støtte. Utvalget har kommet til at enslige søkere bør kunne få «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov», men at det ikke åpnes for dette når det gjelder enslig søker over 42 år. Dette er nærmere behandlet i kapittel 6.9.2.

Adopsjonsutvalget mener at alderskrav kan formuleres slik i lovgivning

«Det kan gis «allmenn godkjenning 0–3 år» til søker som på søknadstidspunktet er under 42 år.

Det kan gjøres unntak fra alderskravet for ektefeller dersom

  • søknaden gjelder flergangsadopsjon og begge søkerne er under 45 år

  • en av søkerne er under 42 år forutsatt at den andre er under 48 år på søknadstidspunktet.

Det kan gis «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» til ektefeller under 45 år samt «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov» til ektefeller under 48 år som oppfyller særskilte vilkår for dette.»

6.9.3 Helse

Vurderinger av gjeldende rett

Etter rundskriv kreves god helse, både fysisk og psykisk. Kravet skyldes etter rundskrivet at «adopsjonen skal være til det beste for barnet, også for et barn som kan ha spesielle behov og derfor vil kreve ekstra overskudd hos sine adoptivforeldre i lang tid framover.» Imidlertid er kravet om god helse kun et utgangspunkt idet rundskrivet også bestemmer at det skal legges vekt på at søkerne skal utgjøre en omsorgsenhet, dette kalles som nevnt kompensasjon. Videre bestemmer rundskrivet at det skal gjøres en konkret vurdering av hvorvidt sykdom hos søker kan få betydning for omsorgsevnen i dag og i lang tid fremover, noe som indikerer at det kan gjøres unntak fra hovedregelen om krav til god helse.

Adopsjonsutvalget mener at det er en stor svakhet ved gjeldende regelverk at det ikke foreligger mer generelle og objektive retningslinjer om krav til helse som sikrer likebehandling både når det gjelder saksbehandlingen og avgjørelsene. Rådgivende leges uttalelse innehentes i praksis ved behov, men heller ikke den rådgivende lege har noe verktøy for hvordan utredning av søkers forhold skal skje, hvilke overordnede kriterier som skal legges til grunn eller hvordan uttalelse i saken skal utformes. Det er uklart om det skal gis en rent medisinsk uttalelse eller om det skal gis en anbefaling av om adopsjon er «til gagn for barnet».

Adopsjonsutvalget mener at det er en svakhet at legeerklæringsskjemaet ikke inneholder opplysninger om høyde og vekt. Betydelig overvekt gir økt risiko for andre sykdommer og er en sentral opplysning i vurderingen av søkers helse. Mange opprinnelsesland krever opplyst BMI, noe som innebærer at organisasjonene da må innehente slike opplysninger hos søker. Betydelig overvekt eller undervekt kan ha konsekvenser for fungering, noe som igjen kan påvirke hvordan adoptivbarnet kan ivaretas.

Adopsjonsutvalget mener på grunnlag av gjennomgang av klagesaker i Bufdir i 2007 og 2008 om helse at enkelte av disse er så klare avslagssaker at de med fordel kunne vært avgjort på et tidlig stadium i adopsjonsprosessen.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår på bakgrunn av erfaringer med gjeldende rett at helsekravene objektiviseres i noe større grad. Grunnleggende krav til helse må nedfelles i lovgivning. Dette vil øke forutsigbarheten og likebehandlingen av søkerne og klare avslagssaker kan avgjøres i fase 1 av ny utrednings- og godkjenningsprosess.

Adopsjonsutvalgets forslag om helsekrav må ses i sammenheng med at utvalget samtidig foreslår tiltak knyttet til utredning av søkernes helse. Det er nødvendig at myndighetene har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere søkers helse gjennom opplysninger fra søker selv samt opplysninger fra rådgivende lege samt eventuelle spesialistundersøkelser. Dette er nærmere behandlet i kapittel 18.3.2.

Utvalget foreslår at det utarbeides en veileder for vurdering av søkers helse i tråd med den danske veilederen på området. Det er behov for mer detaljerte retningslinjer om krav til helse spesifisert på noen sentrale og typiske diagnoser, sykdommer og funksjonsnedsettelser slik at like tilfeller behandles likt. Veilederen kan suppleres med et erfaringsregister, relatert til enkeltsaker (avslag).

Adopsjonsutvalget har følgende mer overordende synspunkter på hvilke helsekrav som bør stilles i fremtidig regelverk:

Fokus for utvalgets vurderinger nedenfor er hvilke helsemessige krav som må og bør stilles til søker for at søker på en forsvarlig måte kan ivareta behovene til et ukjent adoptivbarn, herunder et barn med behov for spesiell støtte.

Helse defineres vidt i «Constitution of the World Health Organization»:

«Health is a state of complete physical, mental and social well-being and not merely the absence of disease or infirmity.» 39

Adopsjonsutvalget mener at det kan tas utgangspunkt i et vidt helsebegrep, selv om ovennevnte helsebegrep nok må anses som noe omfattende, og foreslår at det fortsatt skal gjelde et overordnet krav om at søkerne har god fysisk og psykisk helse.

Videre må det stilles noen spesifikke helsekrav ved adopsjon av ukjent barn. Søkerne må ha kapasitet og ressurser til å møte de krav og utfordringer som livet med et adoptivbarn innebærer. Helsemessige forhold og fungering må være slik at disse forhold ikke er til hinder for at adopsjon vil bli til gagn for det ukjente barnet. Kravet om alminnelig god helse må gjelde for begge søkerne etter Adopsjonsutvalgets mening.

Der søker har en alvorlig sykdom, diagnose eller funksjonsnedsettelse, vil dette måtte lede til avslag i fase 1. Avgjørende for om adopsjonsmyndighetene kan gi samtykke i fase 1 til søker med særskilte helsemessige forhold, er hvorvidt søkers fungering i dag og i fremtiden tilsier at adopsjon av et ukjent barn vil kunne bli til barnets beste.

Det bør alltid kreves tilstrekkelig observasjonstid der søker har hatt en alvorlig sykdom. Som utgangspunkt bør det gjelde samme krav til observasjonstid ved samme diagnose eller sykdom, dog slik at denne justeres etter forholdene i den enkelte sak. Kravet om observasjonstid vil videre måtte justeres som følge av den medisinske utviklingen. Her vil en veileder, som nevnt ovenfor, kunne være av sentral betydning.

Fungering er etter utvalgets syn det sentrale vurderingstemaet i forhold til helsekravet. I mange saker der søker har redusert helse mottar han/hun uføretrygd, varig eller midlertidig. Der søker er trygdet må alltid trygdesak innhentes slik at adopsjonsmyndigheten får et bredest mulig grunnlag for å vurdere søkers helsemessige forhold og fungering.

Etter utvalgets syn må adopsjonsmyndigheten kunne legge til grunn de opplysninger som fremkommer i trygdesaken. Det er offentlige myndigheter som gir godkjenning til adopsjon, og da må det legges vekt på opplysninger gitt til det offentlige i en annen sammenheng. Det er ikke slik at uføretygd i seg selv danner grunnlag for avslag, men de argumenter og hensyn som legitimerer uføretrygden må legges til grunn også i adopsjonssaken. Der søker påstår at helsen er bedret i forhold til opplysninger i trygdesak, er det søker som må dokumentere og godtgjøre at dette er tilfellet. Søker må da videre godtgjøre at han/hun har tilstrekkelig kapasitet til å øke sine omsorgsoppgaver. Dersom det er tvil om dette, bør denne tvilen komme det ukjente barnet til gode.

Noen ganger er det slik at søkers helse ikke er forenlig med arbeid – slik at søkers helse eller fungering bedres som følge av ikke å være i arbeid. Flere av klagesakene fra 2007 og 2008 gjaldt søkere som var uføretrygdet på grunn av kroniske smerter i skjelett, ledd og musker samt migrene og hodepine. Enkelte søkere hadde i tillegg diagnosen behandlingsresistent smertesyndrom. I slike tilfeller, og i andre tilfeller der søker er sårbar i forhold til belastninger og avhengig av spesiell tilrettelegging i hverdagen for å fungere, bør det ikke fattes positivt vedtak i fase 1. Adopsjon av et ukjent barn innebærer mange usikkerhetsmomenter med hensyn til daglig og fremtidig fungering. Dersom søkers helsetilstand vil kunne forverres ved økte omsorgsoppgaver, bør søker ikke gå videre til fase 2 og 3.

Adopsjonsutvalget viser til gjeldende rundskriv og praksis for godkjenning av søkere med psykiske lidelser og er enig i at det bør utvises tilbakeholdenhet på dette området. Samtidig vil søker har krav på realitetsbehandling samt at det må gis en begrunnelse for avslag der søkers helse vurderes opp mot andre forhold i saken.

Adopsjonsutvalget mener at det ikke skal gis samtykke i fase 1 til søkere som har alvorlige psykiatriske diagnoser som schizofreni og psykoser.

Etter praksis gis det avslag på forhåndssamtykke til søkere med stemningslidelser. Utvalget mener at det som den store hovedregel må gis avslag i fase 1 til søkere som har alvorlige stemningslidelser. Søkere med lettere former for stemningslidelser bør ikke uten videre gis avslag i fase 1. Forutsetningen for at søkere med lette former for stemningslidelser kan gå videre til en nærmere vurdering i fase 3, er at sykdommen har stabilisert seg (over lengre tid) samt at søker i en lengre periode har vært stabil med medikamenter og oppfølging. Barneperspektivet må som vanlig ha sentralt fokus i vurderingen.

Tilsvarende må gjelde for søkere som tidligere har hatt depresjoner. Også her er tidsperspektivet sentralt og hvilken form for behandling søker har mottatt eller mottar. Mens tilbakevendende depresjoner som den store hovedregel må lede til avslag i fase 1, vil engangstilfelle måtte behandles annerledes.

Adopsjonsutvalget mener at det i alle saker må gjøres en konkret vurdering av søkers helse og egnethet. Det synes ikke å være grunn til å behandle søkere med tidligere lettere former for psykiske lidelser vesentlig strengere enn søkere med tidligere fysiske lidelser.

Aktuelt rusmisbruk vil være et forhold som må lede til avslag i fase 1. Der søker tidligere har misbrukt alkohol eller andre rusmidler, bør det heller ikke gis samtykke i fase 1 før søker over lang tid har vist at situasjonen er stabil. Heller ikke bør det gis godkjenning til søker som mottar legemiddelassistert behandling mot tungt rusmisbruk idet det også her vil kunne være betydelig usikkerhet knyttet fungering, psykisk tilstedeværelse og stabilitet. Av hensyn til det ukjente barnet bør praksis være streng idet rusmisbruk ikke er forenelig med omsorg for barn.

I den svenske Håndboken fra Socialstyrelsen utredes også søkers psykiske tilgjengelighet, følelsesmessig stabilitet og selvtillit. Dette nevnes under krav til søkers helse. I forbindelse med fase 3 bør det etter utvalgets syn skje en strukturert kartlegging av søkers psykiske helse, herunder oppvekst. Ved regionalisering av utredningsfunksjonen bør det være rom og muligheter for å utvikle metoder for utredning av slike forhold.

Adopsjonsutvalget mener at helsekrav kan formuleres slik i lovgivning:

«Det er et krav for å bli godkjent som adoptant at søker har god fysisk og psykisk helse. Vurderingen av søkers helsetilstand og fungering skal relateres til at adopsjonen skal kunne bli til barnets beste.

Bare dersom begge ektefeller er under 42 år og søknaden gjelder «allmenn godkjenning 0–3 år» kan ektefellene betraktes som en omsorgsenhet i den forstand at den ene søker kan kompensere for den andre søkers helseforhold eller fungering.»

6.9.4 Vandel

Adopsjonsutvalget foreslår at krav til søkers vandel hjemles i lovgivning. Myndighetene skal etter utvalgets forslag ta stilling til om søker oppfyller minstekrav til vandel i fase 1 av utrednings- og godkjenningsforløpet.

Det fremgår av søknadsskjemaet at vandelsattest skal vedlegges søknad om adopsjon. Vandel er imidlertid ikke omtalt i rundskrivet. Etter praksis stilles det krav til vandel, men denne praksis er ikke kjent verken for søkerne eller allmenn­heten.

Adopsjonsutvalget har følgende mer overordende synspunkter på hvilke vandelskrav som bør stilles i fremtidig regelverk:

Adopsjonsutvalget mener at det bør stilles krav om at begge søkere har god vandel, men det bør neppe stilles krav om helt ren vandelsattest. En overordnet rettesnor må være at eventuelle straffbare forhold eller forseelser ikke må innebære risiko for at adopsjon av det ukjente barnet ikke kan bli til barnets beste. Hensynet til Norges renommé som mottakerland kan også nevnes i denne forbindelse. Eventuell godkjenning av søkere med dårlig vandel kan redusere fremtidige søkeres adopsjonsmuligheter. Disse hensyn bør veie tyngre enn interessene til de få søkerne som ikke kan dokumentere god vandel. Alle opprinnelsesland ønsker søkere med god vandel selv om enkelte land etter en nærmere vurdering kan akseptere noen anmerkninger på vandels­attesten.

Godkjenning av søker må relateres til om adopsjon av et ukjent barn vil kunne bli til barnets beste – til tross for søkers forhold knyttet til vandel. Enkelte anmerkninger på vandelsattesten vil måtte medføre at søker må få avslag i fase 1. Andre mindre alvorlige anmerkninger vil kunne aksepteres i fase 1, men likevel lede til avslag i fase 3 der disse forhold ses i sammenheng med søkers mer individuelle forhold.

Adopsjonsutvalget har følgende synspunkter på hvilke krav som bør stilles til søkers vandel:

Det bør ikke gis samtykke i fase 1 til søker som er straffet for sedelighetsforbrytelser og alvorlige voldsforbrytelser selv om forholdene ligger langt tilbake i tid og selv om dette dreier seg om et engangstilfelle.

Strenge krav bør videre gjelde der søker er dømt for alvorlige forbrytelser mot liv og helse, inkludert ran. Selv om forbrytelsen har karakter av et engangstilfelle, bør søker som er dømt for drap, voldtekt og alvorlig legemsbeskadigelse ikke gis samtykke i fase 1.

Der søker gjentatte ganger er dømt for straffbare forhold, også der dette er forhold av mindre alvorlig karakter, bør det gis avslag i fase 1. Dette vil gjelde selv om de straffbare forhold ligger langt tilbake i tid.

Der søker er straffet for narkotikaforbrytelser eller andre forhold knyttet til alkohol, andre former for rus, utagerende oppførsel i påvirket tilstand og så videre, bør dette lede til avslag i fase 1 selv om forholdene ligger noe tilbake i tid. Unntak kan gjøres der forholdene er begått i ungdomstiden forutsatt at søker ikke har vist noen tegn til risikoatferd som voksen. Her vil søker kunne få samtykke i fase 1, men slik at det rettes særlig fokus på disse forhold i fase 3.

Der søker er dømt for promillekjøring må det gjøres en konkret vurdering av om dette bør lede til avslag i fase 1. Gjentatt promillekjøring må lede til avslag i fase 1 selv om forholdet ligger tilbake i tid. Unntak kan tenkes der søker ble dømt for dette i ungdomstiden og det ikke forekommer gjentagelse i voksen alder. Dersom søker som er domfelt for promillekjøring får adgang til å gå videre til fase 2, vil vandel som regel måtte bli gjenstand for samtaler i fase 3. Utreder må ha et fokus på å avdekke eventuelle rusproblemer hos søkere, det må tas i betraktning at promillekjøring kan være et tegn på dette.

Der søker nylig er straffet bør dette forhold, uansett hvilken straffebestemmelse dette gjelder, etter omstendighetene kunne tillegges avgjørende vekt i fase 1.

I fase 3 bør alle eventuelle straffbare forhold drøftes med søker. Straffbare forhold kan skyldes rusmisbruk eller en vanskelig livssituasjon. Slike forhold kan tilsi at søker, etter en helhetlig vurdering, ikke bør gis godkjenning i fase 3. Adopsjonsutvalget presiserer at også forsøk og medvirkning må vektlegges.

Alvorlige straffbare forhold i søkers nære nettverk vil i prinsippet kunne vektlegges i fase 3. Dersom besteforeldre, andre i nær familie eller nettverk er dømt for seksuelle overgrep mot barn, vil adopsjonsmyndighetene måtte gjøre en vurdering av risiko for det ukjente barnet og av hvorvidt det adopterte barnet vil kunne bli tilstrekkelig ivaretatt hos søkerne.

Selv om det er mulig å oppnå godkjenning fra norske myndigheter til tross for noen mindre anmerkninger på vandelsattesten, vil flere samarbeidsland likevel kreve ren vandelsattest. Anmerkninger på vandelsattest vil således kunne være styrende for søkers reelle adopsjonsmuligheter og søker må veiledes om dette.

Adopsjonsutvalget mener at vandelskrav kan formuleres slik i lovgivning:

«Det er et krav for å bli godkjent som adoptant at søker har god vandel. Vurderingen av søkers vandel skal relateres til at adopsjonen skal kunne bli til barnets beste.»

6.9.5 Bolig og økonomi

Adopsjonsutvalget foreslår at krav til søkers bolig og økonomi reguleres. Myndighetene skal etter utvalgets forslag ta stilling til om søker oppfyller minstekrav til bolig og økonomi i fase 1 av utrednings- og godkjenningsforløpet.

Adopsjonsutvalget har følgende mer overordende synspunkter på hvilke krav som bør stilles i fremtidig regelverk til bolig og økonomi:

Det må stilles krav om forsvarlig økonomi. Begge søkerne må oppfylle dette. Det vil si at begge ektefeller må kunne forsørge seg selv og adoptivbarnet. Det må naturlig nok aksepteres at en av partene er hjemmeværende eller bare delvis arbeider. Dette vil også kunne være et gode for det ukjente barnet i perioder. Der søker uten spesiell grunn er ute av arbeidslivet, bør forholdene rundt dette kartlegges. Der søker er arbeidsledig bringer dette inn et usikkerhetsmoment om fremtidig økonomi, noe som må tas i betraktning. Tilfeldige stønader kan ikke inngå i beregningen av søkers inntekt.

Søkers bolig må være egnet til familieliv og må dekke både adoptivfamiliens og det ukjente adoptivbarnets behov. Det kan ikke stilles krav om at søker eier egen bolig. Det må imidlertid kreves at boligen har karakter av et permanent hjem i forhold til gjeldende livssituasjon. Der gjeldende bolig ikke egner seg for å motta et adoptivbarn, må det legges frem en gjennomførbar plan for hvordan boligsituasjonen vil bli når barnet ankommer adoptivfamilien.

Dersom søker har flyttet et stort antall ganger, vil dette kunne få betydning for vurderingen av stabilitet i familien, noe myndighetene vil vurdere i fase 3.

Adopsjonsutvalget mener at krav til bolig og økonomi kan formuleres slik i lovgivning:

«Det er et krav for å bli godkjent som adoptant at søker vil kunne tilby adoptivbarnet en bolig som er egnet for oppfostring av barn samt har en forsvarlig økonomi.»

6.9.6 Ekteskapets varighet

Adopsjonsutvalget foreslår at krav til dokumentert ekteskap hjemles i lovgivning. Myndighetene skal etter utvalgets forslag ta stilling til om søker oppfyller minstekrav på dette punkt i fase 1 av utrednings- og godkjenningsforløpet.

Adopsjonsmyndigheten bør ta stilling til kravet til ekteskapets varighet på søknadstidspunktet, det vil si før søker igangsetter en utredningsprosess. Etter utvalgets syn bør ekteskapet inkludert forutgående samboerskap ha vart i 2 år på det tidspunkt søknad mottas i Bufetat. Kravet til likebehandling er her stort, noe som tilsier at grunnlaget for vurderingen av stabilitet må være opplysninger fra folkeregistermyndigheten.

Adopsjonsutvalget antar at noen vil anføre at et kortvarig ekteskap/samboerskap kan være like stabilt som et langvarig. Utvalget mener likevel at det er et klart behov for et minstekrav blant annet av hensyn til samarbeidslandenes krav og praksis.

Utredning av relasjonen mellom søkerne, herunder stabilitet, må også vurderes i fase 3. Manglende stabilitet i ekteskapet vil således kunne være avslagsgrunn i fase 3 etter en helhetlig vurdering av søkernes situasjon.

Adopsjonsutvalget viser til at det stilles som vilkår etter adopsjonsloven § 5 at bare ektefeller kan adoptere sammen. Utvalget har valgt ikke å utrede om samboere bør gis adgang til å adoptere sammen, jf. kapittel 1.4. Utvalget har i forlengelsen av dette valgt å legge adopsjonsloven § 5 til grunn også ved vurderingen av hvilke krav som bør stilles til søkerne i fase 1 av utrednings- og godkjenningsprosessen.

Adopsjonsutvalget mener at krav til ekteskapets varighet med mer kan formuleres slik i lovgivning:

«Det er et krav for å gi godkjenning til ektefeller at søkerne er gift på søknadstidspunktet.

Søkerne må ha vært sammenhengende gift eller registrert som samboere i minst 2 år forut for søknadstidspunktet.

Ekteskap skal dokumenteres med vigselsattest og samboerskap skal dokumenteres gjennom opplysninger fra folkeregistermyndigheten.»

6.9.7 Enslige søkere

Vurderinger av gjeldende rett

Etter regelverk og praksis er det adgang til å gi forhåndssamtykke til enslig søker. Antall enslige søkere samt antall enslige som får forhåndssamtykke har gått drastisk ned. Hovedårsaken synes å være at søkerne ikke kan få formidlingsbekreftelse fra organisasjonene idet samarbeidslandene som regel ikke aksepterer enslige søkere.

Rundskrivet slår fast at enslige kan gis forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon av ukjent barn forutsatt at søker har «spesielle ressurser i forhold til barn». Det forutsettes videre at søker har «spesiell kunnskap om barn og erfaring med barn». I vurderingen skal det videre legges vekt på om søker har et «stabilt og godt nettverk der barnet gjennom oppveksten kan få kontakt med begge kjønn». Det understrekes at ensliges adopsjonsadgang er en unntaksbestemmelse.

Rundskrivet har ingen særskilte merknader om krav til enslige søkeres alder og helse til tross for at dette er en praktisk problemstilling. Rundskrivet kommenterer heller ikke ensliges adgang til å adoptere eldre barn og barn med spesielle behov for øvrig.

Enestående Adoptanters Forening anmoder om at kravet til «spesielle ressurser» i forhold til barn avklares:

«Kravene om at eneadoptanter skal vurderes noe strengere enn par, har vi full forståelse for. Det er viktig å sikre at barna som adopteres kommer til foreldre som har både riktig og nok ressurser på de ulike områdene. I de retningslinjer som er utarbeidet står det at enslige søkere må ha «spesielle ressurser ift barn» og også «ressurser utover det vanlige». Det vil være formålstjenlig om dette punktet ble utdypet mer. Hva konkret er det man forventer at eneadoptanter skal ha av ressurser på dette området? Vi opplever at dette praktiseres ulikt, og en utdypning vil gjøre det enklere både for eneadoptanter, barnevernet som utreder og også de regionale Bufetat som skal avgjøre om man får forhåndsgodkjenning til adopsjon.» 40

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at noen grunnleggende krav til enslig søker hjemles i lovgivning slik at myndighetene kan ta stilling til de mer objektive forhold ved søker i fase 1 av utrednings- og godkjenningsforløpet.

Adopsjonsutvalget foreslår at det bestemmes i lovgivning at kun reelle enslige søkere kan adoptere alene. Utvalget mener således at det ikke skal være adgang til å godkjenne alenesøkere som faktisk og i henhold til folkeregistermyndighetens opplysninger er samboere. Samboende søkere aksepteres ikke etter adopsjonsloven. Kun ektefeller kan adoptere sammen, jf. adopsjonsloven § 5. De fleste samarbeidsland krever at søkerne er gift, det er bare enkelte land som aksepterer enslige søkere. Barneperspektivet, der det ukjente barnets behov er i fokus, tilsier at mors mannlige eller kvinnelige samboer måtte utredes før godkjenning eventuelt kunne gis til samboende alenesøker. Det er eksempelvis sentralt å utrede vandel. Dette utløser behov for retningslinjer som sikrer kvalitet og likebehandling i saksbehandlingen, noe som ville bli krevende for adopsjonsmyndigheten å håndtere. Adopsjonsutvalget forutsetter derfor at søker enten må være juridisk og reelt enten enslig eller gift.

Alderskrav er omtalt i kapittel 6.9.2. Adopsjonsutvalget har videre følgende mer overordende synspunkter på hvilke andre krav som bør stilles til enslig søker i fremtidig regelverk:

Gjeldende formuleringer i rundskrivet om at søker må ha «spesielle ressurser» i forhold til barn bør etter utvalgets syn erstattes med mer spesifikke krav om erfaring med egne barn, eller eventuelt utdanning eller arbeid rettet mot barn. Langvarig frivillighetsarbeid bør kunne likestilles med arbeid. Det vil si at alminnelig erfaring med barn gjennom kontakt med nieser, nevøer, venners og naboers barn ikke er tilstrekkelig idet dette er alminnelig forutsetning som de aller fleste søkere vil oppfylle.

Det skal fortsatt kreves at enslig søker er mer kvalifisert enn ektefeller for å få godkjenning til adopsjon. Det kan her anføres at også enslige søkere kan ha relasjoner til noen i sitt nettverk, familie eller venner, som kan stille opp i så stor grad at denne eller disse må vurderes som en spesielt nær omsorgsperson for adoptivbarnet – en person som kan utfylle og støtte på linje med en ektefelle. Adopsjonsutvalget holder imidlertid fast ved at den søker som reelt er enslig må påregnes i det alt vesentlige å være alene om omsorgen. Adopsjonsutvalget legger derfor til grunn at det må kreves noe ekstra for godkjenning av enslig søker idet denne alene skal kunne sikre at adopsjon av det ukjente barnet vil kunne bli til beste for barnet.

Enslige søkers adgang til å adoptere barn med behov for spesiell støtte er omtalt i kapittel 6.9.8.

Adopsjonsutvalget mener at krav til enslig søker med mer kan formuleres slik i lovgivning:

«Det er et krav for å gi godkjenning til enslig søker at søkeren i praksis bor alene og er registrert som aleneboende i henhold til opplysninger i folkeregistermyndigheten.

Enslig søker kan gis «allmenn godkjenning 0–3 år» dersom søker har erfaring med egne barn eller utdanning/arbeid rettet mot barn og for øvrig anses som særlig egnet.»

6.9.8 Barn med behov for spesiell støtte

Vurderinger av gjeldende rett

Gjeldende regelverk har ingen samlet omtale av krav til søkerne ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Det gis noen spredte merknader i rundskriv og retningslinjer, men det er uklart hvilken vekt merknadene skal ha. Sak om adopsjon av barn med behov for spesiell støtte avgjøres i realiteten i Faglig utvalg, jf. kapittel 16.3.6. og 17.4.1. Denne praksis, som ikke er kjent verken for søkerne eller andre, har derfor ikke inngått i utvalgets vurderinger.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at noen grunnleggende krav for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte hjemles i lovgivning. Alderskrav avgjøres i fase 1, mens øvrige krav ved slike adopsjoner avgjøres i fase 3.

Adopsjonsutvalget har følgende mer overordende synspunkter på hvilke andre krav som bør stilles for at søker skal kunne få utvidet godkjenning:

Det er først og fremst barneperspektivet som tilsier at det må stilles ekstra krav til søkerne ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Hensynet til våre internasjonale forpliktelser tilsier det samme. Guide to Good Practice 2008 har et eget kapittel om barn med behov for spesiell støtte hvor blant annet krav til søkerne kommenteres:

«391. Children with special needs should have adoptive parents with different skills. Not all prospective adoptive parents have the necessary skills and temperament to care for such children. The full disclosure of the condition of the child is especially important whenseeking a family for a child with special needs. More specialised, tailor-made services are needed, including methods to actively look for suitable adoptive parents. In the adoption process, there should be specific matching procedures. There should also be specific postadoption services, and opportunities for adoptive parents to obtain support.

392. There should also be extensive counselling for the prospective adoptive parents to ensure that they are fully aware of the problems that may arise and that they receive training and assistance to cope with those problems. At the same time, the prospective adoptive parents» capacity to cope with problems can be assessed, as well as any special qualities or abilities they may have that will benefit the child.» 41

Adopsjonsutvalget fremhever at myndighetene i størst mulig grad må sikre at barnets behov for spesiell støtte kan ivaretas ved adopsjonen. Vel så viktig er imidlertid at søkerne får veiledning og utredes slik at reell motivasjon og kapasitet kan avdekkes i et samarbeid mellom søker og utreder.

I Danmark sondres det mellom allmenn og utvidet godkjenning. Avgjørelsen av om søker kan få allmenn eller utvidet godkjenning avhenger dels av søknaden, dels av myndighetenes vurdering av søkers ressurser. Søkers alder vil kunne få betydning for hvilken aldersramme søker kan godkjennes for. Fra den danske veiledningen 2007 siteres:

«Der må i sagens natur stilles større krav til ansøgerens ressourcer, hvis vedkommende ønsker en udvidet godkendelse, end hvis der ønskes en almen godkendelse. En ansøger, der ønsker en udvidet godkendelse, skal have tilstrækkelige ressourcer til at kunne overvinde de særlige problemer, der må antages at kunne forekomme, når der adopteres et større barn, et barn med et (potentielt) psykisk eller fysisk handicap eller to eller flere søskende. Et større barn vil kunne få særlige tilpasningsproblemer, der i øvrigt må forventes at være stigende i takt med barnets alder på tidspunktet for adoptionen. Risikoen for sådanne problemer bør tages i betragtning i forbindelse med vurderingen af, om ansøgeren skønnes egnet til at modtage et større barn. Det vil i den forbindelse kunne indgå i vurderingen, om ansøgeren har erfaring med egne børn eller børn i øvrigt, herunder om der er tale om erfaring med børn i hjemmet, om ansøgeren har haft et egentligt ansvar for børn, samt på erfaringens aktualitet.» 42

Samarbeidslandene har store behov for å kunne plassere barn med behov for spesiell støtte. Som vist tidligere er det slik i mange land at de små barna og de uten behov for spesiell støtte først og fremst går til nasjonal adopsjon i opprinnelseslandet. Det er en viss risiko for at det fra enkelte opprinnelsesland stilles mindre strenge krav til søkerne ved plassering av barn med behov for spesiell støtte. Adopsjonsutvalget mener at Norge som mottakerland må stille de krav som er nødvendige etter norsk målestokk for at adopsjonen vil bli til barnets beste. Således er både krav til søkernes alder og helse sentrale, samtidig som søkerne må ha motivasjon og forutsetninger for å imøtekomme barnets behov på en tilfredsstillende måte der også hensynet til søkerne og øvrig familie inngår.

Adopsjonsutvalget foreslår at eldre søkere skal kunne adoptere eldre barn og barn med andre støttebehov dersom særlige vilkår er oppfylt og dersom den enkelte søkers helse og fungering er god. Det stilles krav til erfaring med egne barn, utdanning/arbeid rettet mot barn, utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte – relatert til de ulike godkjenningsrammene.

Det vises til kapittel 6.9.2 om alderskrav i forhold til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Utvalget foreslår at det settes en absolutt aldersgrense for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte ved henholdsvis 45 år og 48 år for ektefeller, som da relateres til henholdsvis «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» og «5 år+ og/eller andre større støttebehov». Myndighetene vil ta stilling til om søker oppfyller alderskrav i fase 1 av ny utrednings- og godkjenningsprosess. Det vil si at søkere som ønsker å adoptere barn med behov for spesiell støtte først må oppfylle alderskrav i fase 1 før de går videre i prosessen. Myndighetene vil ta endelig stilling til om søker oppfyller de øvrige og særlige vilkår for utvidet godkjenning i fase 3.

Det er grunn til å understreke at mange barn med behov for spesiell støtte vil kreve adoptivforeldrenes omsorg i lengre tid enn andre barn, kanskje også i voksen alder. Når utvalget likevel åpner for at eldre søkere kan adoptere eldre barn og barn med andre støttebehov, har dette sammenheng med at opprinnelseslandene har større vansker med å finne adoptivforeldre til disse barna. Adopsjonsutvalget anser det som forsvarlig å åpne for at eldre søkere kan adoptere disse barna dersom søkerne ellers anses som særlig godt kvalifiserte og egnet. Dette innebærer at det vil stilles langt strengere krav for utvidet godkjenning enn for «allmenn godkjenning 0–3 år», også når det gjelder blant annet helse, fungering og nettverk.

Adopsjonsutvalget foreslår at dagens vage krav ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte erstattes med mer spesifikke krav knyttet til erfaringer med egne barn og/eller utdanning/arbeid rettet mot barn. Ved «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov» kreves det at søkerne har både erfaring med egne barn og utdanning/arbeid rettet mot barn, eller eventuelt utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte. Det er barneperspektivet som begrunner hvorfor det må stilles slike krav til søkerne.

Det kan hevdes at de barna det her gjelder vil få det bedre i Norge selv hos adoptivforeldre som er mindre kvalifisert og egnet enn det som her foreslås. Det vil også kunne hevdes at det først og fremst er individuelle forutsetninger som avgjør om søker kan følge opp et barn med behov for spesiell støtte, slik at det er de individuelle forutsetninger som bør være avgjørende for om søker kan gis utvidet godkjenning.

Adopsjonsutvalget legger til grunn at barn med behov for spesiell støtte er de mest sårbare blant barna som frigis for adopsjon og at lovgiver må gardere seg slik at de av søkers erfaringer som kan dokumenteres, må være avgjørende. Dette gjelder erfaringer med egne barn, erfaringer med barn gjennom utdanning, arbeid eller langvarig frivillighetstjeneste, eller eventuelt nevnte erfaringer med barn med behov for spesiell støtte. Søker må i tillegg være egnet i den forstand at det må skje en vurdering av søkers individuelle forhold i fase 3 av utrednings- og godkjenningsprosessen.

Sentralt ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte er en kartlegging av barnets, søkernes og familiens behov for støtte og avlastning, denne må finne sted i fase 3. Dersom behovene kan dekkes på en tilfredsstillende måte i nærmiljøet, taler dette til søkernes fordel. Dersom behovene ikke kan dekkes uten store omkostninger for barnet, søkerne og adoptivfamilien, herunder barna som allerede er i familien, vil dette være hensyn som taler mot at søkerne får en utvidet godkjenning eller for at et bestemt barn med behov for spesiell støtte tildeles søkerne. Felles motivasjon er sentralt, i tillegg til et dokumentert nettverk som kan avlaste og støtte familien.

Søkere som ønsker å adoptere barn med behov for spesiell støtte må ha forutsetninger og kapasitet til å møte barnets behov. Det bør ikke legges til rette for at adoptivfamilien, etter adopsjon av ett eller flere barn med behov for spesiell støtte, består av mer enn 3–4 barn idet risikoen da er stor for at søkerne med tiden ikke vil ha tilstrekkelige ressurser til å imøtekomme alle barnas behov.

Enestående Adoptanters Forening ønsker å bli vurdert i forhold til barn med behov for spesiell støtte:

«Antall adopsjoner har på verdensbasis gått ned. Derimot har antallet barn med spesielle behov økt. Vi vet at en del eneadoptanter gjerne vil ha muligheten til å bli vurdert som foreldre til disse barna, men så langt har tilbakemeldingen vært at kun søkerpar prioriteres. Dette synes litt underlig da eneadoptanter allerede i utgangspunktet vurderes strengere enn det søkerpar gjør.

I hvert fall bør det åpnes for at eneadoptanter kunne vurderes som foreldre til noen av barna. Vi vet at flere av våre medlemmer har fått adoptere barn med spesielle behov av mindre alvorlighetsgrad, og stiller oss derfor undrende til at ikke andre også får mulighet til å bli vurdert som egnede foreldre. Vi mener at eneadoptanter må kunne vurderes på linje med par, i hvert fall ift barn med enkelte diagnoser.» 43

Adopsjonsutvalget viser til at de særlige krav som bør stilles ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte tilsier at det bør være rent unntaksvis at enslige vil kunne adoptere barn med behov for spesiell støtte. De krav som gjelder for et søkerpar vil i desto større grad gjelde overfor en enslig søker.

Adopsjon av barn med spesielle behov til enslig søker bør etter utvalgets mening bare være mulig der behovene hos barnet er mindre omfattende. Søker må i så fall både ha barneerfaring og ha utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte. Videre må søker ha et nettverk som både er utredet (må være basert på frivillighet) og har forpliktet seg til å stille opp for søker ved behov. Det må således skje en reell vurdering av nettverket. Private anbefalinger kan derfor ikke uten videre legges til grunn. Nettverket må ha vist motivasjon og forståelse for barnets behov samt være innstilt på forpliktelse.

Adopsjonsutvalget mener at krav for godkjenning til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte kan formuleres slik i lovgivning:

«Ektefeller kan gis «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» dersom søkerne har erfaring med egne barn eller utdanning/arbeid rettet mot barn.

Ektefeller kan gis «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov» dersom søkerne har erfaring med egne barn og utdanning/arbeid rettet mot barn, eller eventuelt utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte.

Enslig søker kan gis «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» dersom søker har erfaring med egne barn og utdanning/arbeid rettet mot barn, eller eventuelt utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte.»

6.9.9 Den individuelle vurdering

Det er vanskelig for utvalget å ta stilling til hvilke krav som stilles etter gjeldende rett til søkernes relasjoner, nettverk, egnethet og motivasjon for adopsjon. Rundskrivet har knapt nok noen retningslinjer for skjønnsutøvelsen på dette området.

Adopsjonsutvalget foreslår at adopsjonsmyndigheten i fase 3 utreder søkers individuelle forhold. Etter utvalgets forslag kommer fase 3 etter at søker har fullført obligatorisk adopsjonsforberedende kurs. Utvalget ønsker at dette kurset skal sette søker i stand til å reflektere over egen kapasitet og motivasjon slik at utredningsprosessen blir mer dialog- og samarbeidsorientert.

Adopsjonsutvalget har følgende overordende synspunkter på hvilke forhold som bør utredes i fase 3.

Det bør utvikles en kunnskapsbasert og mer enhetlig metode for utredning av søkers egnethet, personlige forutsetninger og øvrige individuelle forhold idet dette bør skje på en mer harmonisert måte enn i dag. Det foreligger i dag ingen metode for utreder bortsett fra at det foreligger et veiledningshefte rettet mot kommunene, Q-1046. Denne er imidlertid ikke tilstrekkelig etter utvalgets syn.

Kravene til søkernes individuelle forhold må utledes av vilkåret «til gagn for barnet» i adopsjonsloven § 2, eventuelt «til barnets beste» dersom ordlyden her endres. Barneperspektivet må derfor være i høyeste fokus i fase 3.

For det første vil det kunne være nødvendig å utrede nærmere forhold som alder, helse og vandel. Det kan være at søker er godkjent i fase 1 på tross av en sykdom eller diagnose, men slik at myndighetene i fase 3 utreder nærmere søkers nåværende og antatte fremtidige fungering hvor også familiens og det ukjente adoptivbarnets behov inngår. For det andre kan det være at andre og nye forhold må utredes for å avdekke om det foreligger risiko for at adopsjonen ikke vil bli til barnets beste.

En del søknader gjelder adopsjon til familier som allerede har store omsorgsoppgaver. Det kan være at familien allerede har ett eller flere egenfødte barn med funksjonsnedsettelser og ønsker å adoptere barn uten behov for spesiell støtte. Det kan også være at familien allerede har ett eller flere adopterte barn som har behov for spesiell oppfølging, for eksempel i forhold til skole, BUP, PPT og så videre.

Andre forhold som bør utredes i fase 3 kan være søkers opphevelser i barndom og oppvekst, særlig forhold knyttet til foreldre eller storfamilie. Manglende omsorg og oppfølging fra egne foreldre kan innebære at søker er preget av dette i en slik grad at søker ikke bør ha omsorg for et adoptert barn som stiller ekstra store krav til adoptivforeldrenes evne til blant annet tilknytning.

Der søker har vært utsatt for seksuelle overgrep, må utreder kartlegge hvordan dette har påvirket søker og hvilke konsekvenser dette har for egnethet for adopsjon. Der søker har blitt mobbet og/eller vært isolert som barn, er det sentralt å avdekke i hvilken grad søker som voksen bærer preg av dette samt hvordan søker som voksen fungerer sosialt. En vanskelig barndom og oppvekst kan være et hinder for at adopsjon vil bli til barnets beste dersom søker ikke har brutt med gamle mønstre. På den annen side vil noen søkere alene eller gjennom behandling kunne modnes som følge av vanskelige opplevelser på en slik måte at søker kan stå bedre rustet til å ivareta et adoptert barns behov.

Krav til søkernes motivasjon, herunder om søkerne har samme grad av motivasjon, er sentralt ved utredning i fase 3. Retningslinjer bør veilede om kravene på dette punkt.

Det er sentralt i fase 3 å utrede søkers nettverk. Dersom søker ikke har et tilfredsstillende nettverk bestående av familie og venner, vil dette etter omstendighetene kunne tale mot at det gis godkjenning.

Mange momenter kan være relevante å ta i betraktning i fase 3. Vekten av de ulike momentene vil variere fra sak til sak, avhengig av de faktiske forhold i saken.

Rundskrivet viser til at adoptivfamilien i minst mulig grad bør skille seg ut fra andre familier:

«En rettesnor når det gjelder godkjenning av adoptivhjem for utenlandske barn, er at adoptivfamilien i minst mulig grad bør skille seg ut fra andre familier. Begrunnelsen er at det ikke anses å være til barnets beste å ytterligere forsterke den marginalposisjonen som et adoptivbarn fra utlandet alltid vil befinne seg i.»

Utvalget finner at det kan sies å foreligge innbyrdes motstrid mellom å stille omfattende krav til at søkerne, samtidig som adoptivfamilien ikke skal skille seg ut fra andre familier. Adopsjonsutvalget mener uansett at myndighetene verken ved utforming av retningslinjer eller i vedtaks form bør angi noen rammer eller terskler for «normalitet», eller at det bør være en målsetting ikke å «skille seg ut».

Adopsjonsutvalget har funnet det vanskelig å uttale seg særlig spesifikt om hvilke krav som bør stilles til søkers individuelle forhold. Etter utvalgets syn vil det her være behov for en mer skjønnsmessig vurdering av søkers forhold, i motsetning til det som bør gjelde ved vurdering av alder og øvrige forhold som inngår i fase 1.

Adopsjonsutvalget vil imidlertid gjenta at det er et behov for at utredning av søkers individuelle forhold skjer i styrkede regionale enheter slik at utredning av søkerne kan skje på grunnlag av oppdatert kunnskap og forskning der barneperspektivet har fokus. Når slik utredning skjer etter at søker har gjennomgått obligatorisk adopsjonsforberedende kurs, vil søker som nevnt i større grad være i stand til å reflektere over egen barndom, relasjoner til ektefellen, egne barn og andre. På denne måten kan søker selv bidra i vurderingene av mulighetene for god ivaretakelse av et adoptivbarns behov.

6.9.10 Betydningen av graviditet

Vurderinger av gjeldende rett

Etter gjeldende rett åpnes det for en skjønnsmessig behandling av saker der søker blir gravid i adopsjonsprosessen. Det fremgår av rundskriv Q-0972 at graviditet kan lede til at søknaden stilles i bero eller at forhåndssamtykke trekkes tilbake, det vil si omgjøres. Rundskrivet understreker betydningen av at opplysninger om graviditet kartlegges, men kommenterer ikke nærmere kriterier for videre behandling.

Adopsjonsutvalget ser at det av mange grunner er uheldig med graviditetsforsøk samtidig som søker er i adopsjonsprosess. Utvalget støtter likevel ikke at myndighetene eller organisa­sjonene anmoder søkerne, som ofte har forsøkt å bli gravide over år, om å bruke prevensjon for å unngå graviditet ved naturmetoden. Selv om parallelle prosesser er uheldig av flere grunner, må det her tas hensyn til at ønsket om egne barn er allment antatt. Muligheter for kontroll i den private sfære er utelukket samtidig som det må legges vekt på den lange og økende ventetiden for tildeling. Noen søkere risikerer aldri å få tildelt et barn som følge av ventetiden. Selv om søker oppfyller krav etter norsk regelverk og etter opprinnelseslandets regelverk på tidspunkt for godkjenning, vil dette ikke alltid være tilfellet etter flere års ventetid. Risiko for endringer i livssituasjon og forutsetninger øker som følge av lengre vente­tider.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget har følgende overordnede synspunkter på hvilke hensyn som må tas når det gjelder graviditets betydning for behandling av adopsjonssaken:

Svært mange adoptivsøkere vil være i den situasjon at de har opplevd uønskede svangeskapsavbrudd. Dette innebærer at søkere i adopsjonsprosess som opplever å bli gravide i denne prosessen lett vil ha et ønske om å avvente en periode før det tas stilling til betydningen av graviditet for adopsjonssaken. Adopsjonsutvalget mener at hensynet til søkerne kan tilsi at graviditet, som det alltid må opplyses om til adopsjonsmyndigheten, ikke nødvendigvis skal lede til at adopsjonsprosessen straks avbrytes. Det er imidlertid også andre hensyn som må avveies mot søkers ønsker om å avvente situasjonen. Forhold knyttet til adopsjonsorganisasjonenes og opprinnelseslandenes arbeid i tildelingssaker må det også tas hensyn til. Ut fra et barneperspektiv må det videre vurderes i hvilken grad det tildelte barnets adopsjonsmuligheter forringes der adopsjonsprosessen i forhold til et bestemt søkerpar avbrytes.

Adopsjonsutvalget understreker at det ikke er gunstig at søkerne gjør forsøk med assistert befruktning samtidig som disse er i adopsjonsprosess. Disse spørsmål bør imidlertid adresseres til adopsjonsforberedende kurs slik at søkerne selv settes i stand til å reflektere over dette. Adopsjonsutvalget mener at veiledning på dette punkt først og fremst bør ivaretas av adopsjonsmyndighetene.

Utvalget foreslår at adopsjonsforberedende kurs gjøres obligatorisk og inngår som fase 2 i ny utrednings- og godkjenningsprosess. Her må myndighetene samtidig veilede om hvilke konsekvenser graviditet får på de ulike trinn i adopsjonsprosessen.

Adopsjonsutvalget har følgende konkrete forslag knyttet til graviditet i adopsjonsprosess:

Adopsjonsutvalget mener at graviditet, uansett om denne er en følge av assistert befruktning, ikke skal lede til avslag i fase 1. Gravid søker kan derfor gå videre i adopsjonsprosess, men slik at myndighetene følger opp denne og sikrer at adopsjonssaken avsluttes der søker har nådd uke 16 i graviditeten.

Adgangen til å stille søknaden i bero inntil utfallet av graviditeten er mer avklart, kan være problematisk etter at søkerne har fått endelig godkjenning. Dette skyldes at søkerne da er i prosess i forhold til organisasjonen samt opprinnelseslandet for tildeling. Adopsjonsutvalget forstår behovet for å finne smidige løsninger av hensyn til søkerne, men legger samtidig vekt på at det bør være klare og forutsigbare retningslinjer på dette punkt av hensyn til likebehandlingsprinsippet.

Berostillelse kan for det første innebære at myndighetene aksepterer å avvente endelig vedtak i fase 3. Videre kan berostillelse innebære at myndighetene avventer å omgjøre et godkjenningsvedtak. Adopsjonsutvalget mener at slik berostillelse kan forsvares inntil graviditet i uke 16. Etter utvalgets syn bør graviditet etter et visst antall uker lede til avslag eller omgjøring i fase 3. Adopsjonsutvalget mener at søknad om adopsjon ikke bør stilles i bero utover uke 16 idet utfallet av graviditeten da uansett vil påvirke søker og familien i slik grad at det vil foreligge en risiko for at adopsjon ikke vil bli til gagn for det ukjente barnet. Dersom graviditet inntrer etter at søker har fått godkjenning, det vil si i ventetiden for tildeling, bør det være en forutsetning at adopsjonsmyndigheten alltid avklarer med adopsjonsorganisasjonen om berostillelse, inntil 16 uker, er akseptabelt i den konkrete saken, herunder må det tas hensyn til hvor langt saken er kommet i utlandet.

Dersom graviditet eventuelt blir kjent etter at søkerne er tildelt et barn, må spørsmål om eventuell fortsatt adopsjonsprosess avklares med adopsjonsorganisasjonen. Organisasjonen må i slike tilfeller vurdere om kontakten i samarbeidslandet kan og må involveres. Utvalget understreker søkernes klare plikt til å informere myndighetene og viser til at internasjonal adopsjonsformidling forutsetter at søkerne lojalt medvirker i tråd med plikter etter regelverk og forutsetninger inntatt i forhåndssamtykket.

6.9.11 Oppsummering

Adopsjonsutvalget mener at noen sentrale krav til søkerne er av en slik karakter at de ikke utelukkende bør utledes av grunnvilkåret «til gagn for barnet», eventuelt «til barnets beste», i adopsjonsloven § 2, men gis mer presisere formuleringer og nedfelles i lovgivning, det vil si enten i lov eller forskrift. Nedenfor gir utvalget en samlet oversikt over forslagene:

«Krav til dokumentasjon for ektefeller

Det er et krav for å gi godkjenning til ektefeller at søkerne er gift på søknadstidspunktet.

Søkerne må ha vært sammenhengende gift eller registrert som samboere i minst 2 år forut for søknadstidspunktet.

Ekteskap skal dokumenteres med vigselsattest og samboerskap skal dokumenteres gjennom opplysninger fra folkeregistermyndigheten.

Krav til dokumentasjon for enslig søker

Det er et krav for å gi godkjenning til enslig søker at søkeren i praksis bor alene og er registrert som aleneboende i henhold til opplysninger i folkeregistermyndigheten.

Krav til søkers alder

Det kan gis «allmenn godkjenning 0–3 år» til søker som på søknadstidspunktet er under 42 år.

Det kan gjøres unntak fra alderskravet for ektefeller dersom

  • søknaden gjelder flergangsadopsjon og begge søkerne er under 45 år

  • én av søkerne er under 42 år forutsatt at den andre er under 48 år på søknadstidspunktet.

Det kan gis «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» til ektefeller under 45 år samt «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov» til ektefeller under 48 år som oppfyller særskilte vilkår for dette.

Krav til søkers helse

Det er et krav for å bli godkjent som adoptant at søker har god fysisk og psykisk helse. Vurderingen av søkers helsetilstand og fungering skal relateres til at adopsjonen skal kunne bli til barnets beste.

Bare dersom begge ektefeller er under 42 år og søknaden gjelder «allmenn godkjenning 0–3 år» kan ektefellene betraktes som en omsorgsenhet i den forstand at den ene søker kan kompensere for den andre søkers helseforhold eller fungering.

Krav til søkers vandel

Det er et krav for å bli godkjent som adoptant at søker har god vandel. Vurderingen av søkers vandel skal relateres til at adopsjonen skal kunne bli til barnets beste.

Krav til søkers bolig og økonomi

Det er et krav for å bli godkjent som adoptant at søker vil kunne tilby adoptivbarnet en bolig som er egnet for oppfostring av barn samt har en forsvarlig økonomi.

Særlige krav til enslig søker ved «allmenn godkjenning»

Enslig søker kan gis «allmenn godkjenning 0–3 år» dersom søker har erfaring med egne barn eller utdanning/arbeid rettet mot barn og for øvrig anses som særlig egnet.

Særlige krav til søkerne ved «utvidet godkjenning»

Ektefeller kan gis «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» dersom søkerne har erfaring med egne barn eller utdanning/arbeid rettet mot barn.

Ektefeller kan gis «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov» dersom søkerne har erfaring med egne barn og utdanning/arbeid rettet mot barn, eller eventuelt utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte.

Enslig søker kan gis «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» dersom søker har erfaring med egne barn og utdanning/arbeid rettet mot barn, eller eventuelt utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte.»

7 Internasjonal adopsjon utenom organisasjon

7.1 Innledning

Adopsjonsutvalget utreder nedenfor vilkår for adopsjon knyttet til internasjonale adopsjoner utenom organisasjon. Dette vil kunne gjelde både et kjent barn, og da særlig et barn søkerne er i slekt med, eller et ukjent barn.

Vilkårene for å kunne adoptere vil naturlig nok kunne være vesensforskjellig avhengig av om det er et kjent barn det er aktuelt å adoptere, eller et ukjent barn. I forhold til spørsmålet om å kunne adoptere et ukjent barn utenom organisasjon, reiser dette i seg selv spørsmål knyttet til blant annet risikoen for omgåelser av de normale vilkårene for en forsvarlig adopsjon.

Selve adgangen til slike adopsjoner er behandlet i kapittel 13, herunder forslaget om ikke å videreføre adgangen til adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon.

7.2 Gjeldende rett

De generelle vilkår for adopsjon er behandlet i kapittel 5. Disse får anvendelse også ved internasjonal adopsjon utenom organisasjon. Nedenfor omtales de spesifikke krav til søkerne med mer som er utledet av adopsjonsloven § 2 på dette området.

I tillegg gjelder noen særlige vilkår for slike adopsjoner. Adopsjonsloven § 18 bestemmer at ved adopsjon av mindreårige, skal det ved avgjørelsen legges vekt på om adopsjonen vil ha gyldighet også i fremmed stat som søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til ved bopel, statsborgerskap eller på annen måte, at det ville medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen ikke blir gjeldende der. Selv om dette ikke som utgangspunkt er et materielt vilkår, vil dette være et moment som tas i betraktning ved en helhetsvurdering etter adopsjonsloven § 2.

Ved internasjonale adopsjoner må også krav og forutsetninger etter Haagkonvensjonen være oppfylt. Også dette er forhold som kan sies å inngå i helhetsvurderingen av om det kan og bør gis adopsjonsbevilling etter adopsjonsloven § 2.

Utvalget redegjør videre for andre spesifikke vilkår og krav til søkerne og adopsjonssaken ved adopsjon utenom organisasjon, som dels følger av departementets retningslinjer Q-1045 og dels av forvaltningspraksis.

Departementets retningslinjer Q-1045 gir noe veiledning om adgang til og vilkår for adopsjon utenom organisasjon. Merknadene er dels knyttet til de materielle vilkår for adopsjon, herunder krav til søkerne, og dels knyttet til saksbehandlingen:

«Det er lovens klare hovedregel at adopsjonsformidlingen skal foregå gjennom en godkjent adopsjonsorganisasjon, jf. § 16 f. Bistand fra godkjente adopsjonsorganisasjoner gir en sikkerhet for at adopsjonen gjennomføres på en fullt ut forsvarlig måte og i samsvar med barnets grunnleggende interesser. I særlige tilfeller kan det ifølge bestemmelsens annet ledd likevel gis tillatelse til adopsjon utenom godkjent organisasjon. Det er imidlertid en absolutt forutsetning for å kunne gi slik tillatelse, at søkerne fyller de alminnelige vilkårene for å få forhåndssamtykke, jf. § 16 e.

Forhåndssamtykke kan i slike tilfeller bare gis når søkere har en spesiell tilknytning til vedkommende land, for eksempel gjennom statsborgerskap, oppvekst eller at de er midlertidig bosatt der, for eksempel på grunn av arbeid. Forhåndssamtykke kan gis både for adopsjon fra land der godkjent norsk organisasjon har formidlingstillatelse og fra andre land. Selv om søkerne har den nødvendige tilknytningen til det aktuelle landet, kan tillatelse bare gis dersom adopsjonen kan gjennomføres på betryggende måte.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet må undersøke hvilke rettsvirkninger adopsjonen har i opprinnelseslandet, særlig om hvorvidt rettsforholdet mellom barnet og de biologiske foreldrene bortfaller ved adopsjonen. Om nødvendig må det innhentes supplerende opplysninger gjennom utenrikstjenesten. Se for øvrig også kapittel 3.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet må så langt råd er forvisse seg om at adopsjonen kan gjennomføres på forsvarlig måte og i samsvar med internasjonalt anerkjente prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen. Det må blant annet foreligge dokumentasjon på at barnet er frigitt eller kan frigis for adopsjon.» 44

Bufdir gir på hjemmesiden informasjon om vilkår for slik adopsjon, praksis og saksbehandling. I noen grad gis det utfyllende merknader i forhold til departementets retningslinjer.

Adopsjonsutvalget har gjennomgått praksis i Bufdir for 2008. Kommunen gav positiv tilråding i nesten alle sakene som ble utredet. Bufdir har i vedtakene både drøftet om nasjonale krav til søkerne er oppfylt, om aktuelle samtykker til adopsjon er gyldige og kan legges til grunn i saken, samt om en adopsjon vil kunne gjennomføres i tråd med internasjonale konvensjoner. Adopsjonsutvalget redegjør kort nedenfor om faktum i disse sakene idet dette illustrerer hvilke saker som behandles og faller innunder sakstypen «internasjonal adopsjon utenom organisasjon». 45

Bufdir gav forhåndssamtykke til adopsjon av ukjent barn i 1 sak.

  • Søkerne A og B fikk forhåndssamtykke til å adoptere et ukjent barn fra Colombia. A var statsborger i Colombia og kunne ifølge myndighetene der ikke adoptere gjennom adopsjonsorganisasjon idet adopsjon måtte være gratis for colombianske statsborgere etter dette landets rett.

I følgende 2 saker gav Bufdir avslag på søknad om adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon.

  • Søkerne søkte om å adoptere et ukjent barn fra Russland. De ønsket å benytte kanal uten bistand fra organisasjon, søkerne skulle velge ut barnet selv.

  • Søkerne på 43 og 48 år søkte om å adoptere et ukjent barn fra Edhi Foundation i Pakistan.

Bufdir gav kun forhåndssamtykke til adopsjon av kjent barn i 2 saker.

  • Søkerne på 53 og 61 år fikk forhåndssamtykke til å adoptere C på 13 år fra Colombia. Søkerne arbeidet i et sosialt prosjekt i Colombia og fikk kontakt med C gjennom prosjektet.

  • Søkerne A, bulgarsk statsborger, og B fikk forhåndssamtykke til å adoptere C på snart 5 år fra Bulgaria. C var fosterbarn hos As foreldre med tett oppfølging fra lokal barneverntjeneste.

I 2008 ble det gitt til sammen 10 avslag på søknad om adopsjon av kjent barn. Herunder gjaldt 6 avslag tilfeller der barnet var niese eller nevø til en av søkerne. I 4 av sakene var barnet mellom 12 og 16 år.

  • Søkerne på 57 og 35 år søkte om å adoptere nevøen C fra Thailand. C var snart 16 år og bodde sammen med eldre søsken og øvrig familie i Thailand. Søkerne hadde tidligere fått avslag på søknad om familiegjenforening.

  • Søkerne søkte om å adoptere nevøen C fra Thailand. C var 12 år og bodde i Thailand med far og farmor, også mor bodde i Thailand. Far og farmor foreslo adopsjon og ønsket at C, når han ble voksen, skulle sende penger til sin far.

  • Søkerne A og B søkte om å adoptere nevøen C fra Filippinene. C var 14 år og bodde med besteforeldre på Filippinene, hvor han ble etterlatt 5 måneder gammel. Søkerne ønsket å sikre gutten økonomisk. A bodde i samme storfamilie som nevøen fra han var 2 til 11 år.

  • Søkerne på 36 og 62 år søkte om å adoptere niesen C fra Ghana. C var 14 år og bodde hos mormor i Ghana. Cs foreldre var i live og C hadde kontakt med mor.

  • Søkerne søkte om å adoptere niesen C fra Pakistan på 2 år. Cs biologiske far var død, mor bodde sammen med et eldre søsken. Søkerne hevdet at de hadde hatt ansvar for C fra fødselen samt at det var bestemt før barnets fødsel at søkerne skulle adoptere dette.

  • Søkerne søkte om å adoptere niesen C fra Vietnam på 8 år. C hadde bodd hos As foreldre, sine besteforeldre, siden fødselen. Cs foreldre etterlot henne hos besteforeldre. Besteforeldrene var blitt gamle og ønsket at søkerne skulle ta seg av barnet for å sikre hennes fremtid.

I 2008 ble det gitt 2 avslag på søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av kjent barn, der barnet ikke var i familie med søkerne.

  • Søkerne søkte om å adoptere C på 1 år fra Pakistan. Storfamilien i Pakistan hadde tidligere bestemt at søkers yngre bror skulle gi fra seg et nyfødt barn til søkerne, men foreldrene nektet da søkerne kom for å hente barnet. Søker A oppsøkte deretter en lege i Pakistan som formidlet kontakt med en fattig familie som gav fra seg barnet ved tomåneders alder. A bodde midlertidig i Pakistan hos familie, mens B besøkte dem der.

  • Søkerne A og B søkte om å adoptere C på 1 år fra Pakistan. Cs biologiske far var fattig og hadde overdratt omsorgen i henhold til en «Affidavit for Child Adoption». Søkerne kjente Cs familie i Pakistan.

Adopsjonsutvalget har gjennomgått klagesaker som departementet avgjorde i 2008. Departementet har i disse sakene blant annet lagt vekt på kravene i barnekonvensjonen og Haagkonvensjonen, herunder subsidaritetsprinsippet. Det er videre lagt vekt på momenter knyttet til at søkerne ikke oppfyller krav i departementets rundskriv. I vedtak 8. januar 2008, hvor departementet stadfester Bufdirs avslag av 6. august 2007, uttaler departementet følgende om praksis:

«På denne bakgrunn fører Norge en svært restriktiv praksis i saker der søkerne og barnet er i nær familie. Unntak kan gjøres der barnets biologiske foreldre er døde, eller andre særlige hensyn tilsier det. Praksis har vært særlig streng ved adopsjon av et eldre barn. Det kan være belastende for et eldre barn å flytte til et fremmed land der blant annet de kulturelle og språklige forholdene er forskjellig fra barnets hjemland.»

7.3 Dansk og svensk rett

Danmark

I Danmark er vilkår for internasjonal familieadopsjon samt såkalt privat fremmedadopsjon regulert i forskrift.

Følgende vilkår gjelder etter forskriften for såkalt privat fremmedadopsjon:

«Familiestyrelsen kan tillade, at ansøgeren ikke er tilmeldt en formidlende organisation, hvis ansøgeren har et særligt forhåndskendskab til barnet eller barnets pårørende, eller hvis der i øvrigt foreligger særlige omstændigheder.

Stk. 2. En ansøger, der er omfattet af stk. 1, skal godtgøre:

  1. at ansøgerens forbindelse med barnet eller dets pårørende er skabt på lovlig måde efter reglerne her i landet og reglerne i barnets hjemland, og

  2. at adoption må antages at kunne gennemføres såvel lovlig som etisk forsvarligt, samt

  3. at den udenlandske adoptionsformidlende myndighed eller organisation ikke samarbejder eller fører drøftelser om samarbejde med en i Danmark godkendt formidlende organisation.

Stk. 3. Ansøgeren skal fremskaffe en erklæring fra den udenlandske adoptionsformidlende myndighed eller organisation om, at formidleren sender de oplysninger, som statsforvaltningen anmoder om, direkte til statsforvaltningen.» 46

Søker skal godkjennes som adoptant også ved privat fremmedadopsjon. Søker må derfor blant annet delta på obligatorisk adopsjonsforberedende kurs. Myndighetene er også involvert i sak om tildeling på samme måte som ved adopsjon gjennom organisasjon.

Familiestyrelsens veiledning utdyper slik om vilkår for familieadopsjon hvor det ikke kreves godkjenning som adoptant:

«Familieadoptioner er normalt kendetegnet ved, at der består en kvalificeret familiemæssig tilknytning mellem ansøgeren og det barn, der ønskes adopteret. Det fremgår af adoptionsbekendtgørelsens § 2, nr. 2, at barnet enten skal være ansøgerens barnebarn eller nevø/niece.

Herudover kan der gennemføres familieadoptioner, hvis der – i stedet for en egentlig familiemæssig tilknytning mellem ansøgeren og barnet - er en anden kvalificeret tilknytning mellem ansøgeren og barnet, jf. afsnit 2.2.1., eller mellem ansøgeren og barnets forældre, jf. afsnit 2.2.2.» 47

Nær tilknytning til barnet kan også danne grunnlag for internasjonal familieadopsjon:

«2.2.1. Nær tilknytning til barnet (plejebarnsadoption)

Der stilles i praksis store krav til ansøgerens tilknytning til barnet. Der skal således være etableret kontakt igennem længere tid, typisk 7-10 år, og der må ikke være indikationer for, at kontakten til barnet er skabt med henblik på at gennemføre en adoption.

Et typisk eksempel er ansøgninger om adoption af plejebørn. Det kræves da, at barnet har været opfostret hos ansøgeren i en længere periode, typisk 7-10 år, før barnet fyldte 18. år, og at barnet ikke kom til ansøgeren med henblik på adoption.

2.2.2. Nær tilknytning til barnets forælder

Der stilles i praksis krav om en særligt kvalificeret tilknytning mellem ansøgeren og barnets forælder, således at tilknytningen minder om et nært slægtskabsforhold. Normalt vil der stilles krav om, at ansøgeren og barnets forælder er opvokset sammen, eller på anden måde har været i tæt kontakt i en længere periode. Der kan eksempelvis være tale om, at ansøgeren og barnets forælder er opvokset sammen som «sammenbragte børn».

Det er omvendt ikke tilstrækkeligt, at ansøgeren er en nær ven eller veninde til barnets forældre.»

Sverige

Adopsjon skal som hovedregel regel skje gjennom en organisasjon som har tillatelse fra organisasjonen MIA. Unntak gjelder på følgende vilkår:

«Detta gäller dock inte enstaka fall av adoption som avser släktingbarn eller där det annars finns särskilda skäl att adoptera utan förmedling av en auktoriserad sammanslutning. Myndigheten för internationella adoptionsfrågor (MIA) skall i sådana fall innan barnet lämnar landet pröva om förfarandet är godtagbart. Lag (2004:769).» 48

Fra MIAs hjemmesider om såkalt «enskild» adopsjon siteres:

«Om det finns särskilda skäl kan man adoptera utan förmedling av en adoptionsorganisation. I sådana fall ska MIA innan barnet lämnar ursprungslandet pröva om förfarandet är godtagbart d.v.s. om det finns särskilda skäl och om förmedlingssättet är tillförlitligt. Innan MIA gör en sådan prövning ska socialnämnden ha gett sitt medgivande. Ett vanligt särskilt skäl är att adoptionen gäller ett släktingbarn. Det kan också vara att den/de sökande har anknytning till landet exempelvis genom att ha sitt ursprung där. Om MIA anser att förfarandet är godtagbart får de sökande själva genomföra adoptionen. Ett beslut om avslag kan överklagas till länsrätten.»

Søker må delta på obligatorisk adopsjonsforberedende kurs og må ha godkjenning fra myndighetene.

I SOU 2009: 61 foreslås det at internasjonal adopsjon utenom organisasjon av ukjent barn forbys. Adgangen til «enskild» adopsjon foreslås begrenset til de tilfeller der det foreligger en tilknytning mellom søker og barnet som søkes adoptert. Dette er nærmere omtalt i kapittel 13.3 og 13.4.

7.4 Utvalgets vurderinger og forslag

7.4.1 Innledning

Adopsjonsloven § 16f bestemmer at adopsjon utenom organisasjon kan skje i «særlige tilfeller». Utvalget legger til grunn at bestemmelsen skal være en relativt snever unntaksbestemmelse. Utvalget mener at myndighetene bør føre statistikk som viser andelen saker som gjelder henholdsvis adopsjon av kjent og ukjent barn. Dette er nødvendig for at overordnet adopsjonsmyndighet skal kunne ta stilling til om det er behov for justering av vilkår og krav.

Departementets retningslinjer Q-1045 har merknader om adgang til og vilkår for adopsjon utenom organisasjon. 49 Retningslinjene sondrer ikke mellom internasjonal adopsjon av kjent barn, eksempelvis familieadopsjon, og internasjonal adopsjon av ukjent barn. Etter retningslinjene er det en «absolutt forutsetning» for å kunne gi slik tillatelse, at søkerne fyller de alminnelige vilkårene for å få forhåndssamtykke etter adopsjonsloven § 16e. Videre bestemmer retningslinjene at forhåndssamtykke «bare gis når søkere har en spesiell tilknytning til vedkommende land, for eksempel gjennom statsborgerskap, oppvekst eller at de er midlertidig bosatt der, for eksempel på grunn av arbeid.» Videre bestemmer retningslinjene at selv om søkerne har den nødvendige tilknytningen til det aktuelle landet, kan tillatelse «bare gis dersom adopsjonen kan gjennomføres på betryggende måte». Myndighetene må så langt råd er «forvisse seg om at adopsjonen kan gjennomføres på forsvarlig måte og i samsvar med internasjonalt anerkjente prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen».

Ovennevnte merknader har karakter av bindende bestemmelser som etter utvalgets syn må nedfelles i lov eller forskrift. Adopsjonsutvalget mener at det er behov for at lovgivning og retningslinjene definerer de ulike typer av adopsjonssaker samt hvilke vilkår som gjelder for adopsjon. Adopsjonsutvalget peker på at vurderingstemaet ved internasjonal adopsjon av henholdsvis ukjent og kjent barn er ulikt. Dette tilsier at blant annet nivået på kravene til søkerne kan være ulikt. Haagkonvensjonens og barnekonvensjonens krav bør dessuten reflekteres i lov eller forskrift.

Utvalget viser til at Bufdirs hjemmeside informerer om vilkår for adopsjon utenom organisasjon og familieadopsjon. Utvalget viser til at det gis utfyllende informasjon om adgang til slik adopsjon samt om vilkår for dette. Utvalget viser til at en omtale av denne karakter ikke har nevneverdig rettskildemessig vekt. Veiledning fra myndighetene må først og fremst forankres i mer formelle regler fra myndighetene.

Adopsjonsutvalget viser til at det ved innvilgelse av internasjonal familieadopsjoner i dag ikke gis noen begrunnelse. Således har Adopsjonsutvalget hatt et mangelfullt grunnlag for å vurdere hvilke vilkår som i praksis stilles for å innvilge slike adopsjoner. Etter utvalgets syn må det både gis en fremstilling av faktum og en begrunnelse i slike saker. Det er vanskelig å se hvorfor det her er ulik praksis for utforming av vedtak alt ettersom saken gjelder en nasjonal familieadopsjon, der også innvilgelse begrunnes, eller en internasjonal familieadopsjon. Det bør fremgå av saken hvilke momenter som inngår i vurderingen og vekten av de ulike momenter.

7.4.2 Vilkår for adopsjon

7.4.2.1 Internasjonal adopsjon av ukjent barn

Utvalget foreslår som nevnt at adgangen til slike adopsjoner ikke videreføres, hvilket er behandlet i kapittel 13.4.1.

Dersom denne adgangen likevel videreføres, støtter utvalget gjeldende strenge vilkår for slike adopsjoner – slik disse er formulert i departementets retningslinjer og på Bufdirs hjemmeside. Som nevnt foran mener utvalget at vilkår og krav må nedfelles i lovgivning med utfyllende merknader i retningslinjer. Vilkår for adopsjon samt kravene til søkerne, slik disse praktiseres i dag, bør etter utvalgets syn således videreføres. Dette innbærer at praksis fortsatt vil være streng på dette området, noe som særlig har sammenheng med de ufravikelige krav etter de internasjonale konvensjonene som Norge er bundet av.

7.4.2.2 Internasjonal adopsjon av kjent barn

Adopsjonsutvalget har ingen spesielle innvendinger mot gjeldende vilkår for internasjonal adopsjon utenom organisasjon slik disse er formulert i departementets retningslinjer og på Bufdirs hjemmeside. Som nevnt foran mener utvalget at vilkår og krav må nedfelles i lovgivning med utfyllende merknader i retningslinjer.

Ved innvilgelse av internasjonal familieadopsjon må det etter utvalgets syn gis en fremstilling av faktum og en begrunnelse. Det er vanskelig å se hvorfor det her er ulik praksis for utforming av vedtak alt ettersom saken gjelder en nasjonal familieadopsjon (der det gis en fremstilling av faktum samt begrunnelse) eller en internasjonal familieadopsjon. Det bør fremgå av saken hvilke momenter som inngår i vurderingen og vekten av de ulike momenter.

Det er slått fast i Guide to Good Practice 2008 at internasjonale familieadopsjoner faller inn under konvensjonens virkeområde. Konvensjonens ufravikelige krav må derfor følges også ved slike adopsjoner. 50

Det understrekes i Guide to Good Practice at det ikke automatisk kan legges til grunn at en familieadopsjon alltid er bedre for barnet enn oppvekst i en annen familie i hjemlandet. 51 Guiden omtaler subsidaritetsprinsippet spesielt i forhold til internasjonale familieadopsjoner. 52 Det fremheves at konvensjonens overordnede prinsipp er barnets beste og at et permanent hjem i utlandet vil være å foretrekke fremfor en midlertidig plassering i hjemlandet. Guiden forutsetter at enhver sak avgjøres konkret, herunder skal både barnets beste og subsidaritetsprinsippet anvendes. Det vises til at eldre barn vil kunne ha større vansker med å tilpasse seg et bytte av land og at familie i opprinnelseslandet vil kunne oppleve et press mot å tillate adopsjon fra familie i mottakerlandet. 53

Adopsjonsutvalget mener derfor at hovedregelen skal være at det ikke innvilges adopsjon for niese eller nevø der barnet bor hos kjernefamilie eller storfamilie i utlandet. Adopsjon bør ikke brukes som et virkemiddel for å oppnå familiegjenforening eller for å sikre storfamilien i hjemlandet økonomisk.

Adopsjonsutvalget foreslår ikke at søker skal utredes og godkjennes på linje med det som er kravet ved internasjonal adopsjon av ukjent barn. Utvalget foreslår således heller ikke at søker skal delta på adopsjonsforberedende kurs. Etter utvalgets syn kan slike adopsjoner best sammenlignes med nasjonale adopsjoner der barnet er kjent for søker. Det vil være behov for å utrede både barnets forhold samt relasjonen mellom søker og barnet, noe som skiller disse sakene fra dem som gjelder internasjonal adopsjon av ukjent barn.

Vilkår for adopsjon samt kravene til søkerne, slik disse praktiseres i dag, bør etter utvalgets syn videreføres. Dette innbærer at praksis fortsatt vil være streng på dette området, noe som særlig har sammenheng med de ufravikelige krav etter de internasjonale konvensjonene som Norge er bundet av.

8 Nasjonal adopsjon av ukjent spedbarn

8.1 Innledning

En oversikt over de generelle vilkår for adopsjon er omtalt i utredningen kapittel 5. I kapittel 5 omtales blant annet adopsjonsloven § 2 som forutsetter at adopsjonsbevilling bare kan gis når det kan antas at adopsjonen vil bli «til gagn for barnet».

Fremstillingen av gjeldende rett i nærværende kapittel fokuserer på vilkåret i adopsjonsloven § 2 slik dette forstås og praktiseres på området for nasjonal adopsjon av ukjent barn. Her omtales blant annet departementets retningslinjer Q-1045 samt forvaltningspraksis på området.

Vedtaksmyndighet og saksbehandling er omtalt i kapittel 16 flg.

8.2 Gjeldende rett

Sak om anonym norsk samtykkeadopsjon omfatter

  • sak om bortadopsjon, det vil si sak knyttet til biologisk forelders samtykke til adopsjon av barnet ved fødsel

  • søkernes sak om adopsjon av norsk barn som er frigitt for adopsjon som følge av slikt samtykke.

Reglene for samtykkeadopsjon følger videre av adopsjonsloven § 16c med tilhørende forskrift 30. november 1999 nr. 1194. Faglig utvalg for adopsjonssaker har ansvaret for å velge familie til de barna som adopteres bort etter bestemmelser om anonym norsk samtykkeadopsjon. Utvelgelse av foreldre til barnet skjer etter forskriften § 6 slik:

«Ved utvelgelse av foreldre til barnet, er det barnets beste som er avgjørende. Biologiske foreldres ønske om adoptivforeldre eller adoptivhjem for barnet skal tillegges vekt så langt det er forenlig med hensynet til barnets beste.

Faglig utvalg skal ved utvelgelse av foreldre legge vekt på bestemmelsene i retningslinjene for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem som gjelder for utenlandsadopsjon.»

Etter forskriften vektlegges således følgende hensyn ved utvelgelse av foreldre til barnet:

  • barnets beste

  • biologiske foreldres ønsker

  • bestemmelsene i rundskrivet Q-0972.

Statistikken viser at det gis et lite antall bevillinger årlig til nasjonal adopsjon av spedbarn.

Tabell 8.1 Antall saker, nasjonal adopsjon av ukjent barn, Bufetat region

  200620072008
Innvilgelser735
Avslag000

Kilde: Bufetats årsrapporter og statistikk.

8.3 Utvalgets vurderinger og forslag

Innledning

Formålet med nasjonal adopsjon av spedbarn er å finne foreldre til barn som ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre i Norge – der barneperspektivet må ha høyest fokus i adopsjonssaken.

Adopsjonsutvalget foreslår ny utrednings- og godkjenningsprosess for søknad om adopsjon av ukjent barn, både ved nasjonal og internasjonal adopsjon. Dette er behandlet i kapittel 18.6.

Adopsjonsutvalget foreslår at det stilles samme krav til søkerne uansett om søknaden gjelder nasjonal eller internasjonal adopsjon av ukjent barn. Vurderinger og forslag om hvilke nærmere krav som skal stilles til søkerne er behandlet i kapittel 6.9. Bakgrunnen for at likelydende krav må stilles fremgår i kapittel 8.3.2 nedenfor.

Vilkår for adopsjon

Utvalget vil først understreke at slik Faglig utvalg i dag fungerer, er det i praksis så godt som umulig å få innsyn i hvilke vurderinger som der gjøres i forhold til tildeling av foreldre til det ukjente barnet. Dette skyldes at Faglig utvalg i realiteten ikke utformer noen åpen begrunnelse for sine vedtak. Samtidig er tildelingsvedtakene fra Faglig utvalg etter forskrift unntatt fra klageadgang. Det er i og for seg tvilsomt om forskriftsbestemmelsen om unntak fra klageadgang er gyldig, men det er i denne sammenheng uten betydning fordi det ikke foreligger klagevedtak. Dette innebærer, ved siden av at utvalget ikke har hatt mulighet til å gå inn i enkeltsaker, at heller ikke overordnet adopsjonsmyndighet reelt sett har mulighet for innsyn i hvordan Faglig utvalg vurderer vilkårene for adopsjon.

I realiteten er det to kriterier som i første rekke er relevante for Faglig utvalgs vurdering. Det er for det første om adopsjonen til aktuelle foreldre vil være «til gagn for barnet», samt om de aktuelle foreldrene «ønsker å oppfostre barnet». Det kan nok i noen tilfeller være slik at de aktuelle foreldrene allerede har hatt en begrenset «oppfostring» av barnet i påvente av endelig vedtak fra Faglig utvalg. Utvalget mener at siden det også ved nasjonal adopsjon dreier seg om et ukjent barn, og dette vil være det mest sentrale forholdet, bør vilkårene i utgangspunktet være de samme som ved internasjonal adopsjon av ukjent barn. Det vises i denne sammenheng til de vurderinger som er gjort i kapittel 6.9. Det er likevel slik at ved adopsjon av ukjent norsk barn vil barnet som hovedregel være relativt nyfødt. Samtidig vil det forhold at barnets erfaringer så langt tross alt er knyttet til en situasjon i Norge, innebære en forskjell.

Utvalget vil understreke at også ved nasjonal adopsjon bør søknadene vurderes i de samme faser som ved internasjonal adopsjon, noe som innebærer at adopsjonsforberedende kurs vil være obligatorisk også her.

9 Stebarnadopsjon

9.1 Innledning

De generelle vilkår for adopsjon er behandlet i kapittel 5, herunder vilkåret i adopsjonsloven § 2 om at adopsjon skal bli til gagn for barnet. Andre sentrale materielle vilkår for adopsjon er at det må foreligge nødvendige samtykker fra sakens parter etter adopsjonsloven §§ 6 og 7. Også dette er behandlet i kapittel 5. Utvalget gir likevel nedenfor noen kommentarer knyttet til selve innhentingen av slike samtykker i relasjon til stebarnssaker – idet slike forhold kan få betydning for skjønnsutøvelsen.

I nærværende kapittel 9 behandler Adopsjonsutvalget de mer spesifikke vilkår for adopsjon av stebarn, det vil si hvordan de generelle vilkår for adopsjon etter gjeldende rett anvendes på området for adopsjon av stebarn. Adopsjonsutvalget gjør videre en vurdering av hvilken relevans og vekt de ulike forhold og hensyn som inngår i gagnsvurderingen bør ha.

9.2 Gjeldende rett

Adgangen til stebarnadopsjon er nedfelt i adopsjonsloven § 5a:

«Den ene ektefelle kan med samtykke fra den andre ektefelle adoptere dennes barn hvis ikke de er ektefeller av samme kjønn og barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.

Den ene partner i et registrert partnerskap kan med samtykke fra den andre partner adoptere dennes barn med mindre barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.»

Rettsvirkning av stebarnadopsjon er regulert i adopsjonsloven § 13. I henhold til denne bestemmelsen vil barnet ved en adopsjon få de samme rettighetene som om det var adoptivforeldrenes egenfødte barn. Samtidig oppheves all rettslig tilknytning til barnets biologiske forelder/adoptivforelder:

«Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, om ikke annet følger av § 14 eller annen lov. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort, om ikke annet følger av særskilt lov.

Har en ektefelle adoptert den andre ektefellens barn, får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene som om det var deres felles barn. Det samme gjelder for barn adoptert etter § 5 a annet ledd.»

Stebarnadopsjoner kjennetegnes ved at barnet etter adopsjonen betraktes som felles barn av adoptanten og den biologiske forelder som er gift med adoptanten. Stebarnadopsjonens rettsvirkninger, til forskjell fra andre adopsjoner, består således i at barnet beholder den rettslige tilknytning til biologisk forelder, gift med adoptanten, samtidig som det opprettes en rettslig tilknytning til steforelder.

Samboere har ikke rett til stebarnadopsjon av hverandres barn. Det er heller ikke adgang til å stebarnadoptere etter at ektefellene er skilt eller etter at ektefellen er død.

Retningslinjene Q-1045 inneholder generelle merknader om stebarnadopsjon. 54 Deretter følger mer spesielle merknader knyttet til skjønnsutøvelsen ved stebarnadopsjon av mindreårige.55

Retningslinjene viser til at det ikke kan gis bevilling til adopsjon dersom den eller dem med foreldreansvaret er imot adopsjon, jf. adopsjonsloven § 7 første ledd. Videre forutsettes det at det i alminnelighet ikke skal gis bevilling til adopsjon dersom forelder uten del i foreldreansvaret går imot adopsjon. Det gis følgende begrunnelse:

«Departementet legger blant annet vekt på at et viktig hensyn bak barnelovens regler nettopp er å tilrettelegge for mest mulig tilknytning og kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre. Et slikt alminnelig utgangspunkt tilsier at tilknytningen til biologisk forelder bare bør kunne brytes ved stebarnsadopsjon, dersom det er klart bedre for barnet å bli adoptert av søker enn å beholde kontakten med biologisk far eller mor. Dette kan for eksempel være tilfellet der det sannsynliggjøres at barnet har et sterkt behov for rettslig familietilhørighet med steforelder og eventuelle halvsøsken, og at det vil ha liten hensikt eller verdi å oppnå eller opprettholde kontakt med biologisk forelder.»

Retningslinjene forutsetter at «særlige grunner» må foreligge for adopsjon av barn under 12 år:

«Det vil på denne bakgrunn som regel ikke medføre noen ulempe for barnet at adopsjonen utsettes til det blir over 12 år og selv skal samtykke for at adopsjonen kan gjennomføres. Når barnet er 12 år vil barnet ved å nekte å gi samtykke, selv ha mulighet for å hindre en adopsjon. Når særlige grunner taler for det kan det likevel gis bevilling til adopsjon når barnet er under 12 år.»

Retningslinjene viser til at det ikke kan gis bevilling til adopsjon av barn over 12 år uten at det foreligger samtykke fra barnet. Videre skal barn under 12 år høres. Barnets mening inngår i helhetsvurderingen.

Videre understreker departementet i retningslinjene at forholdet mellom søker og ektefellen/partner må ha vist sin stabilitet:

«Et dokumentert samboerforhold forut for ekteskaps- eller partnerskapsinngåelsen kan tillegges vekt. Det understrekes at et ekteskap eller registrert partnerskap som for eksempel har vart i to år slik kravet er ved utenlandsadopsjon, i det enkelte tilfelle vil kunne være for kortvarig. Det avgjørende for vurderingen vil alltid være om adopsjonen samlet sett vil bli til barnets beste.»

I helhetsvurderingen skal det etter retningslinjene legges vekt på om barnet har eller har hatt kontakt med biologisk forelder:

«Det må legges vekt på om barnet har kontakt med den forelderen det ikke bor sammen med og eventuelt hvilken kontakt. Det er ikke alene tilstrekkelig at forelderen tilsynelatende har vist manglende interesse for barnet gjennom lengre tid, ved ikke å utøve samværsrett eller på annen måte ha tatt kontakt med barnet. Det skal legges vekt på hva som er årsaken til at barnet ikke har eller har hatt lite kontakt med forelderen.»

Det skal utvises særlig varsomhet med adopsjon der det foreligger konflikt mellom de biologiske foreldrene:

«I saker hvor det må legges til grunn at det er et motsetningsforhold mellom barnets foreldre, for eksempel med bakgrunn i uenighet om hvordan de skal løse spørsmål som gjelder omsorgen for og samvær med barnet, bør det utvises forsiktighet med å innvilge søknaden. Det bør videre utvises varsomhet med å gjennomføre en adopsjon der adopsjonen vil innebære at båndene mellom biologiske søsken blir brutt.

Der biologisk forelder er død eller forsvunnet må det vurderes om og eventuelt hvilken kontakt barnet har til den biologiske forelderens øvrige slekt. Det må vurderes om tilhørighet til øvrig familie fortsatt vil være verdifullt for barnet.»

Departementet legger til grunn at kravet om at forholdet mellom barnet og steforelder skal ha vart i noen tid kan fravikes i partnerskap eller ekteskap mellom likekjønnede under gitte betingelser:

«Gjelder søknaden adopsjon av et nyfødt barn i registrert partnerskap eller i ekteskap der ektefellene er av samme kjønn, kan kravet til at forholdet mellom barnet og steforelder skal ha vart i noe tid, likevel fravikes. Forutsetningen for å kunne fravike dette kravet er at barnet er planlagt i familien og det ikke har vært mulig å fastsette farskapet. Det registrerte partnerskapet bør i disse tilfellene ha vart i to år før det gis adopsjonsbevilling slik at forholdet skal ha vist sin stabilitet. Et dokumentert samboerforhold forut for inngåelsen av det registrerte partnerskapet kan tillegges vekt. Videre skal det legges vekt på barnets behov for to juridiske foreldre. Det avgjørende for vurderingen vil alltid være om adopsjonen samlet sett vil bli til barnets beste. Kommunens uttalelse skal etter anmodning fra adopsjonsmyndigheten gi en kort beskrivelse av søkers forhold til barnet, samt beskrivelse av forholdet mellom søker og barnets forelder.»

Skjønnsutøvelsen ved adopsjon av person over 18 år er videre omtalt i retningslinjene. Det sondres ikke mellom adopsjon av tidligere stebarn eller andre voksenadopsjoner når det gjelder skjønnsutøvelsen. Det forutsettes i retningslinjene at praksis skal være streng:

«Adopsjonsloven er ikke til hinder for at det gjennomføres adopsjon av voksen person. Men lovteksten og forarbeidene trekker imidlertid i retning av å sette snevre grenser for adopsjon av voksne når det ikke foreligger et faktisk foreldre-barn forhold.»

Følgende uttales i retningslinjene om anvendelsen av lovens § 2 som angir grunnvilkåret for adopsjon:

«Lovens alminnelige bestemmelser gjelder som nevnt også ved adopsjon av voksne. Dette innebærer at søknaden må vurderes i henhold til vilkårene i adopsjonsloven § 2. Ved adopsjon av voksne vil et særlig vurderingstema være om søker har oppfostret vedkommende eller om det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen. Når det gjelder oppfostring, må det vurderes om vedkommende har bodd sammen med søker fra barneårene av og om søker faktisk har hatt omsorgsansvaret for barnet. For at kravet til oppfostring skal være oppfylt, må det ha utviklet seg et foreldre-barn-forhold mellom søker og barnet, og forholdet må ha vart over et lengre tidsrom.

Dersom det ikke foreligger et oppfostringsforhold, må det vurderes om vilkåret «annen særlig grunn til adopsjonen» er oppfylt. Forarbeidene til adopsjonsloven gir liten veiledning om hva som kan regnes som «annen særlig grunn». Det har utviklet seg en restriktiv praksis da det også skal foretas en vurdering av det grunnleggende vilkåret om adopsjon vil bli til gagn for barnet.» 56

Søkers ektefelle må etter adopsjonsloven § 5a samtykke til adopsjon, også der den som søkes adoptert er over 18 år. Den andre biologiske forelder har rett til å uttale seg i adopsjonssaken, også ved adopsjon av voksen person, jf. adopsjonsloven § 7 tredje ledd. Det skal avgjøres konkret hvilken vekt det skal legges på biologisk forelders protest:

«Adopsjonsmyndigheten skal ved utøving av gagnsvurderingen i adopsjonsloven § 2, særlig vurdere om det er naturlig å bryte opp allerede etablerte familierelasjoner ved en adopsjon. Hvilken vekt biologiske foreldres uttalelse om adopsjonen eller slik uttalelse fra den eller dem som har hatt foreldreansvaret for barnet skal tillegges, må vurderes konkret ut fra de øvrige momentene i saken. Forholdet til slekt, særlig søsken, vil også være noe myndighetene må legge vekt på. Generelt sett føres det en streng praksis, særlig der det ikke kan vises til at søker har oppfostret vedkommende fra barne­årene.»

Forvaltningspraksis inngår i oversikten over gjeldende rett. Adopsjonsutvalget har gjennomgått samtlige klagesaker behandlet av Bufdir i 2008 på området for stebarnadopsjon for å kunne ta stilling til hvorvidt forvaltningspraksis er i tråd med adopsjonsloven § 2 om at adopsjonen skal bli til gagn for barnet samt i tråd med departementets retnings­linjer Q-1045. Tabell 9.1 og 9.2 gir en oversikt over antall innvilgelser og avslag for årene 2006–2008.

Tabell 9.1 Bevilling, stebarnadopsjon i Bufetat region

  200620072008
0–7 år348166
7–12 år143121
12–18 år162535
Over 18 år (voksen stebarn)798499
Totalt143221221

Kilde: Bufetats årsrapporter og statistikk.

Tabell 9.2 Avslag, stebarnadopsjon i Bufetat region

  200620072008
0–7 år231313
7–12 år121115
12–18 år101612
Over 18 år (voksen stebarn)151835
Totalt605875
Avslagsprosent30 %21 %34 %

Kilde: Bufetats årsrapporter og statistikk.

Avslagsprosenten varierer mellom regionene i Bufetat. Følgende tall viser spriket mellom de regioner som gav henholdsvis høyest samt lavest andel avslag i 2008–2006: Region øst gav i 2008 43 % avslag, region nord 12 %. I 2007 gav region øst 34 % avslag, region midt 7 %. Region sør gav i 2006 41 % avslag, region nord 14 %.

En stor andel av bevillingene til barn 0–7 år gjelder adopsjon av stebarn i registrert partnerskap. Det ble gitt 63 bevillinger, og ingen avslag, til stebarnadopsjon i partnerskap i 2008. 57 Tilsvarende tall for 2007 var 54 bevillinger, 2 avslag, samt 24 bevillinger i 2006, 1 avslag.

Tabell 9.3 Klagesaker, Bufetat

  200620072008
Vedtak omgjort i region12109
Vedtak opprettholdt og oversendt Bufdir273741
Totalt294750

1 Bufdir har ikke i statistikken i årsrapporten oppført andelen stadfestelser/omgjøringer knyttet til henholdsvis mindreårige samt voksne stebarn. Bufdir har heller ikke ført statistikk over resultat av klagebehandlingen i direktoratet.

Kilde: Bufetats årsrapporter og statistikk.

9.3 Nærmere om forvaltningspraksis

Innledning

Sakene det refereres til nedenfor om ordinær stebarnadopsjon av mindreårige gjaldt klagesaker for Bufdir i 2008. 58

Mindreårige stebarn

Bufdir stadfestet 2 klagesaker som gjaldt små barn der søknaden ble fremmet tidlig. I den ene saken var barnet 1 år og 10 måneder og søker hadde bodd med stebarnet fra barnets fødsel. I den andre saken var barnet 4 år og søker hadde oppfostret barnet i drøyt 2 år. I en av sakene ble det vist til restriktiv praksis for adopsjon av stebarn «som er så lite at det ikke er i stand til å danne seg egne synspunkter om adopsjonen».

Bufdir stadfestet i 5 saker regionens avslag fordi oppfostringsvilkåret ikke var oppfylt. Oppfostringstiden i sakene varierte fra 8 måneder til 4 år. I flere av sakene ble det lagt vekt på at forholdet mellom søker og ektefellen ikke hadde vist sin stabilitet. I 4 av 5 saker hadde søkers ektefelle og stebarnet tilknytning til utlandet. I enkelte av sakene hadde barnet en dokumentert ukjent eller død biologisk far.

Bufdir stadfestet 1 avslag og stadfestet 1 innvilgelse der biologisk hadde vært/var imot adopsjon. I begge sakene var det lang oppfostringstid.

  • Stadfestelse av avslag: Stebarna var 18 og 15 år. Oppfostringstiden var drøye 9 år. Biologisk far hadde bodd sammen med barna til de var 3 og 5 år gamle.

  • Stadfestelse av innvilgelse: Stebarnet var 11 år. Oppfostringstiden var 10 år. Biologisk far var i denne saken fradømt samværsrett.

I sistnevnte sak la Bufdir vekt på at barnet har «et sterkt behov for rettslig familietilhørighet til steforelder og halvbroren, og videre at det vil ha liten hensikt eller verdi å oppnå eller opprettholde kontakt med biologisk far. Vi legger videre vekt på at det kun er 11 måneder til hun fyller 12 år».

Stebarnadopsjon i partnerskap

Det er gitt få avslag på søknader om adopsjon i partnerskap i 2006–2008. Se ovenfor om statistikken.

I 2008 behandlet imidlertid Bufdir én klagesak om adopsjon i partnerskap. Bufetat region gav bevilling til stebarnadopsjon i partnerskap i 2006. Regionen omgjorde vedtaket etter klage fra biologisk mor. Bufdir omgjorde avslaget i 2008, det vil si regionens omgjøringsvedtak. Biologisk mor saksøkte deretter staten og saken ble som følge av dette behandlet i Oslo tingrett. Tingretten frifant staten.

Stebarn over 18 år

Bufdir stadfestet følgende 3 avslag i regionen på grunn av manglende oppfostring:

  • stebarn 39 og 44 år, søsken

  • stebarn 31 år

  • stebarn 28 år, kom til Norge 23 år gammel.

Følgende ble uttalt om oppfostringsvilkåret i den første saken:

«Økonomisk bidrag til underhold og felles samvær i helger, ferier mv er ikke tilstrekkelig til at oppfostringsvilkåret kan anses oppfylt. Dette gjelder selv om det var et bevisst valg fra søker og barnets mor sin side å beholde sine respektive hjem av hensyn til barna. Det avgjørende må være at de faktisk har bodd hver for seg selv om de kunne ha flyttet sammen. (...)

Et ønske om å formalisere et følelsesmessig familieforhold er normalt årsaken til at det i det hele tatt søkes om adopsjon, og kan i seg selv ikke anses som «annen særlig grunn» til adopsjon. Manglende kontakt med biologisk far og eventuelle halvsøsken i oppvekstårene kan heller ikke anses som «annen særlig grunn.»»

Dette ble uttalt om vilkåret «annen særlig grunn» i en av sakene:

«Verken manglende omsorg og tilstedeværelse fra biologisk far fra barneårene eller etablering av nære relasjoner til steforeldre, anses i slike tilfeller som «annen særlig grunn».»

Bufdir stadfestet 4 avslag på grunn av kort oppfostringstid. I disse sakene varierte oppfostringstiden fra 2 år til 3 år og 5 måneder. Bufdir uttalte i en av sakene at oppfostringstid på 2 år etter praksis «normalt» er for kort. Videre uttales at kun dersom det foreligger «helt spesielle forhold» vil oppfostringskravet kunne anses oppfylt i slike tilfeller:

«Selv om søker og stedatteren synes å ha et godt og nært forhold, er en oppfostringstid på to år etter praksis normalt for kort til at oppfostringsvilkåret kan anses oppfylt. Kun dersom det foreligger helt spesielle forhold, vil oppfostringskravet kunne anses oppfylt i slike tilfeller. Spørsmålet blir om det foreligger slike spesielle forhold i denne saken.»

Formuleringen om «helt spesielle forhold» ble gjentatt også i en av de andre sakene:

«Oppfostringstiden har etter dette vart i ca. to år. En så kort oppfostringstid er etter praksis normalt klart for kort til at oppfostringsvilkåret kan anses oppfylt. Kun dersom det foreligger helt spesielle forhold, vil oppfostringskravet kunne anses oppfylt i slike tilfeller. Vi kan ikke se at det er tilfellet her.»

Oppfostringstiden på 3 år og 5 måneder ble også ansett som for kort i oppfostringssammenheng. Stebarnet hadde i denne saken ingen kjent biologisk far:

«Det forhold at A ikke har noen kjent biologisk far, samt hensynet til at hun bør likestilles juridisk med sin halvsøster, er etter praksis og direktoratet syn, ikke tilstrekkelig til at vilkåret «annen særlig grunn» er oppfylt.»

Bufdir stadfestet 2 avslag og omgjorde 1 avslag der søknaden gjaldt søsken med ulik oppfostringstid.

  • Avslag stadfestet: Stebarna på 26 og 22 år var oppfostret i henholdsvis 1 år 7 måneder samt 5 år 7 måneder.

Bufdir slo fast at oppfostringsvilkåret var oppfylt for det ene barnet, men at barna måtte vurderes samlet i forhold til vilkår for adopsjon:

«At alle involverte parter ønsker adopsjon og at det er noe lengre oppfostringstid for det yngste barnet er imidlertid ikke tilstrekkelig til at lovens vilkår om «særlig grunn» er oppfylt. Det taler også mot adopsjon at det eldste barnet har lengre oppfostringstid hos biologisk far enn hos stefar, og at det ikke har vært mulig å kontakte biologisk far med hensyn til hans syn på søknaden.»

  • Avslag stadfestet: Stebarna på 41, 38 og 34 år var oppfostret fra noen måneder til 9 år. Biologiske foreldre var gift og separert da barna var henholdsvis 15, 12 og 7 år gamle. Det var kontakt mellom barna og biologisk far frem til biologisk far døde.

«Vi har etter en helhetsvurdering kommet til at søker ikke kan sies å ha oppfostret stebarna i forhold til adopsjonsloven § 2. Vi finner heller ikke at det foreligger «annen særlig grunn» til å innvilge adopsjon som tilsier at adopsjon likevel bør gis. Ved vurderingen har vi særlig lagt vekt på at biologisk far deltok i oppfostringen av barna frem til disse var hhv 15, 12 og 7 ½ år gamle.»

  • Avslag omgjort: Stebarna var oppfostret i henholdsvis 1 år og 8 måneder samt 5 år.

I vedtaket ble følgende uttalt om biologisk far:

«Av biologisk mors utdypende opplysninger fremgår det at biologisk far var kontrollerende, truende, misbrukte alkohol og tok seg lite av barna sine. Hun tok seg av barna, forlot hjemmet og flyttet til sine foreldre i 1981. I dom fra C herredsrett er dato for samlivsbrudd satt til (...). Mor ble separert ved dom og fikk foreldreansvaret for barna (...).»

Det ble lagt til grunn at oppfostringstiden var tilstrekkelig lang for ett av stebarna. Videre uttalte Bufdir dette om oppfostringstiden for det andre stebarnet:

«En oppfostringstid på 1 år og 8 måneder er i henhold til både retningslinjene og praksis for kort. Når det gjelder kriteriet «annen særlig grunn til adopsjon», som i lovteksten stilles opp som et alternativt vilkår til oppfostring, gir retningslinjene liten anvisning på hva som ligger i dette. Etter direktoratets syn må saken ses i sammenheng med sak (...) hvor direktoratet har omgjort regionens vedtak og gitt bevilling til adopsjon av (...). Bakgrunnen for søknaden synes i hovedsak å være et ønske om å formalisere et allerede etablert familieforhold. Det legges videre vekt på at biologisk far er død, at (...) hadde dårlig kontakt med biologisk far under oppveksten, og at nære slektninger på biologisk fars side også er døde. Direktoratet er derfor av den oppfatning at det er av mindre verdi for (...) å opprettholde rettslige bånd til biologisk slekt på farssiden. Hensynet til at de to søsknene bør ha lik juridisk stilling i familiene, tilsier at adopsjon bør innvilges også for (...). Direktorat finner på denne bakgrunn at kravet om «annen særlig grunn» er oppfylt og at det kan antas at adopsjon vil bli til gagn for (...).»

Bufdir stadfestet 4 avslag der barnet hadde hatt eller hadde kontakt med biologisk forelder, i de fleste sakene motsatte denne forelder seg adopsjon og ønsket fortsatt kontakt med sitt biologiske barn.

  • Avslag stadfestet: Stebarnet på 23 år var oppfostret i 12 år.

Bufdir uttalte følgende: «Den ikke ubetydelige kontakten som har vært, tilsier at det også må legges stor vekt på at biologisk mor motsetter seg adopsjon.»

  • Avslag stadfestet: Stebarnet A på 20 år var oppfostret i 9 år.

«Fordi A har bodd sammen med sin biologiske far i en ikke ubetydelig del av din barndom, og biologisk far har ønsket, og ønsker fortsatt kontakt med datteren, må det, etter direktoratets syn, tillegges vekt at biologisk far sterkt motsetter seg adopsjon. Det at A føler tilhørighet til sin stefar, og ikke til sin biologiske far, gir, i henhold til gjeldende retningslinjer og praksis, ikke grunnlag for å anse det som naturlig å bryte alle juridiske bånd til biologisk far ved adopsjon. Stebarnadopsjon kan derfor ikke innvilges fordi vilkåret i adl § 2 om at adopsjonen må antas å være «til gagn» for barnet ikke er oppfylt.»

  • Avslag stadfestet: Stebarnet på 43 år var oppfostret i 11 år.

«Det er opplyst at biologiske foreldre var gift i perioden (...). Videre er det opplyst at stedatteren hadde meget god kontakt med sin biologiske far etter skilsmissen og helt frem til han døde (...). Stedatteren hadde også god kontakt med sin biologiske farmor og sporadisk kontakt med fars to yngre søsken. Etter vår vurdering viser tiden kontakt stedatteren har hatt med sin far og hans familie at det har eksistert en nær familiemessig tilknytning mellom disse, en tilknytning som et ikke synes naturlig å bryte opp ved en adopsjon.»

  • Avslag stadfestet: Oppfostringstid på 12 år.

«Det er på det rene at kravet om oppfostring må anses oppfylt i dette tilfellet (...). Dette er imidlertid ikke avgjørende. Det føres en streng praksis ved søknad om stebarnadopsjon av bare ett av flere søsken, fordi det ikke anses å være til barnets beste at båndene mellom biologiske søsken brytes. Direktoratet har således lagt avgjørende vekt på at stesønnen har to eldre søsken (...) som ikke søkes adoptert. Direktoratet har ikke funnet grunn til å fravike den strenge praksis som føres i slike tilfeller, selv om den ene av søsknene i følge det opplyste er mer knyttet til steforelderen enn de to øvrige, og kontakten med biologisk far har vært minimal gjennom oppveksten. Direktoratet har videre lagt noe vekt på at biologisk far har gått imot adopsjonen.»

Bufdir omgjorde 1 avslag selv om biologisk forelders syn på adopsjon ikke var kjent.

  • Avslag omgjort: Stebarnet på 33 år var oppfostret i 11 år. A hadde bodd sammen med biologiske foreldre til hun var 4 år gammel. Deretter hadde A hatt jevnlig samvær med biologisk far frem til hun var 12. Biologisk far var folkeregistrert i Norge og varsel om adopsjonssøknaden ble sendt til denne adressen. Det var opplyst i saken at biologisk far trolig var bosatt i landet (...). Ambassaden i dette landet opplyste at han ikke var registrert bosatt der.

Bufdir omgjorde avslag i 2 saker der det forelå sterk konflikt mellom de biologiske foreldre til stebarnet.

  • Avslag omgjort: Oppfostringstid på 13 år. Stebarnet hadde en biologisk helbror som bodde sammen med sin far. Biologisk far gikk imot adopsjon.

Bufdir uttalte følgende:

«Direktoratet legger til grunn at stedatteren har hatt liten kontakt med sin biologiske far gjennom oppveksten. Videre at hun opplevde kontakten med biologisk far som lite positiv og at hun selv har gitt uttrykk for at hun ikke ønsker kontakt med ham. At stedatteren på den bakgrunn har sin familietilhørighet hos sin mor og stefar, og ikke hos sin biologiske far, er etter direktoratet syn et forhold som taler for å formalisere den reelle familiesituasjonen ved adopsjon. Direktoratet finner derfor å kunne legge relativt stor vekt på stedatterens sterke ønske om adopsjon, og mindre vekt på årsaken til at kontakten ikke har vært opprettholdt. Det taler også for adopsjon at stedatteren blir juridisk likestilt med sin halvsøster som hun er oppvokst sammen med. At de juridiske bånd til broren brytes er på en denne side et hensyn som isolert sett taler mot å innvilge adopsjon. I den helhetlige vurdering som skal foretas må imidlertid dette hensynet veies opp mot andre relevante hensyn. Stedatteren og broren har i halvparten av barneårene hatt tilhørighet hos hver sine foreldre. Adopsjon innebærer at de juridisk sett blir halvsøsken i stedet for helsøsken. I forhold til broren innebærer adopsjon derfor at de juridiske båndene ikke brytes helt.» Direktoratet konkluderer at adopsjon vil bli til gagn for barnet «etter en helhetlig vurdering av alle sakens sider.»»

  • Avslag omgjort: Stebarnet på 31 år var oppfostret i 12 år. A hadde en biologisk helbror og halvsøsken på begge sider. Biologisk far gikk imot adopsjon.

Bufdir slo fast at oppfostringsvilkåret var oppfylt. I gagnsvurderingen ble det lagt avgjørende vekt på at stebarnet hadde hatt lite kontakt med biologisk far gjennom oppveksten og at hun opplevde kontakten som negativ. Det ble lagt stor vekt på hennes ønske om adopsjon.

Særlig om stebarnadopsjon av barn født av surrogatmor

Det er ikke omtalt i retningslinjer fra departementet hvordan søknad om stebarnadopsjon av barn født av surrogatmor skal behandles.

Bufdir behandlet 2 klagesaker om stebarnadopsjon i partnerskap i 2008 der barnet var blitt til etter bruk av surrogatmor. Bufdir stadfestet regionens avslag i begge saker. Søkerne levde i registrert partnerskap med hverandre og søkte om å adoptere hvert sitt stebarn. A og B, registrerte partnere, var biologiske fedre til hver sin tvilling født i (...) av surrogatmor. A og B søkte om å stebarnadoptere hverandres biologiske barn. Kjennelse fra domstol i (...) utpekte søkerne som barnas rettslige foreldre. Navnet på biologisk mor var sladdet i kjennelsen som søkerne la frem for adopsjonsmyndigheten. Søkerne ble anmodet om å legge frem opplysninger om biologisk mors identitet, men hadde ikke etterkommet anmodningen. Bufdir la til grunn at norsk rett måtte anvendes i adopsjonssaken idet både barnet, søker og biologisk far var bosatt i Norge og adopsjonssaken skulle gjennomføres her, jf. adopsjonsloven §§ 17 og 18. Direktoratet la således til grunn at vilkår for adopsjon som følger av norske regler måtte være oppfylt. Direktoratet uttalte seg også om foreldreskap og foreldreansvar i saken og konkluderte slik:

«Etter direktoratets syn må det imidlertid, som nevnt over, foreligge skriftlig samtykke til adopsjon fra den kvinnen som har født barnet (surrogatmoren) for at barnet skal kunne adopteres av biologisk fars partner. Alternativt må det fremlegges en skriftlig avtale mellom biologisk far og surrogatmoren om at far skal ha foreldreansvaret alene, og en uttalelse fra surrogatmoren om adopsjonsspørsmålet. På det tidspunkt de formelle kravene eventuelt er oppfylt, vil Barne-, ungdoms- og familieetaten kunne behandle en søknad om adopsjon på nytt, herunder ta stilling til om det vil bli til gagn for barnet å bli adoptert av biologisk fars partner.»

9.4 Utvalgets vurderinger og forslag

9.4.1 Innledning

Innledningsvis har utvalget noen merknader av generell karakter.

Gifte foreldre har felles foreldreansvar for barna de har sammen. Fra 1. januar 2006 fikk også samboende foreldre automatisk felles foreldreansvar for barn født etter denne datoen. Tidligere fikk moren foreldreansvaret alene for barnet etter barnelova også der mor var samboer med far, slik at noe annet kunne avtales. Utvalget legger til grunn at antallet søknader om adopsjon av mindreårige på sikt vil kunne gå ned idet flere fedre nå enn tidligere har del i foreldreansvaret.

Utvalget kan ikke se at det foreligger norsk forskning om stebarnadopsjon som kan tas i betraktning ved utforming av lovgivning og retningslinjer om slik adopsjon. Utvalget mener at det fremover bør satses på forskning også på området for nasjonal adopsjon, herunder stebarnadopsjon. Kunnskap og forskning er nærmere omtalt i kapittel 2.5.

Det er ikke adgang til å oppheve en adopsjon etter gjeldende norsk rett. Dette tilsier at det bør være relativt strenge vilkår for å gi bevilling når det gjelder adopsjon av kjent barn. Dette tilsier også at kravet til bevisbyrde bør være relativt strengt. Dette er omtalt i kapittel 19.

Formålet med stebarnadopsjon er å sikre juridiske bånd mellom steforelder og stebarn der det allerede foreligger følelsesmessige bånd på linje med et biologisk foreldre-barn-forhold.

9.4.2 Særlige dilemmaer ved stebarn­adopsjon

En stebarnadopsjon skiller seg fra andre adopsjonstyper ved at det allerede er etablert en relasjon mellom adoptivsøker og barnet. Det vil nok i de aller fleste tilfeller også være situasjonen at denne relasjonen vil fortsette uavhengig av om adopsjon gjennomføres eller ei.

Stebarnadopsjon reiser fire hovedgrupper av dilemmaer.

Ett dilemma er om stebarnadopsjon skal skje tidligst mulig eller om man skal avvente til at barnet kan samtykke til adopsjon. Departementets retningslinjer forutsetter at adopsjon med fordel kan vente til barnet er blitt 12 år og selv kan samtykke til adopsjon. Adopsjonsutvalget legger til grunn at barn har behov for stabile og gode rammer rundt sin oppvekst, noe som kan sikres gjennom stebarnadopsjon. Imidlertid er det slik at andre sentrale hensyn, også disse knyttet til barnets behov, tilsier at myndighetene bør avvente situasjonen til barnet blir eldre. Det vil da kunne være mulig å vurdere på noe lengre sikt om barnet vil ha behov for, nytte av og ønske om kontakt og samvær med sin biologiske forelder. Samtidig vil barnet, i takt med økende alder, i større grad kunne involveres i adopsjonssaken.

Et annet dilemma som Adopsjonsutvalget vil trekke frem er knyttet til motivasjon og begrunnelse for adopsjon. I noen saker kan søker og ektefellen ha et ønske om å avskjære kontakt med biologisk forelder. I noen tilfeller vil dette kunne være en fullt ut legitim motivasjon, mens den i andre tilfeller vil være svært problematisk. Det faller utenfor stebarninstituttets formål å sikre barnets situasjon når det gjelder fast bosted, samvær og så videre. Forhold mellom biologiske foreldre og barnet når det gjelder slike forhold må løses gjennom barnelovas bestemmelser.

Å sikre familiegjenforening, opphold, underhold og så videre er heller ikke beskyttelsesverdige adopsjonsmotiver. Dette kan være situasjonen både ved søknad om mindreårig og voksen stebarnadopsjon. Det må falle utenfor formålet med stebarnadopsjon å sikre adopsjon der søknaden er begrunnet i et ønske om å etablere følelsesmessige bånd.

Et tredje dilemma ved stebarnadopsjon av mindreårige er knyttet til å få synliggjort og utredet forhold knyttet til biologisk forelder som ikke bor sammen med barnet. Det samme gjelder forhold knyttet til relasjonen mellom denne forelder og barnet som søkes adoptert. I dette ligger også utfordringer som følge av at barnet, som søkes adoptert, har søker og én biologisk forelder som sine omsorgspersoner og skal si sin mening ved utredning om den forelder som det ikke bor sammen med.

Biologisk far forblir ofte et navn for myndig­hetene mens øvrige parter utredes ved hjemmebesøk og samtaler med utreder. Utvalget foreslår tiltak for å bøte på dette. Det må være en målsetting at både utredning og begrunnelsen for vedtak i stebarnssaker blir mer balanserte enn i dag.

Barneperspektivet må ha en sentral plass i stebarnssaker og barnets mening må tillegges vekt i tråd med adopsjonsloven og barnelova. Utreder må kunne vurdere og ta stilling til om barnets syn er reelt eller om barnet er påvirket av situasjonen i hjemmet og rammene rundt høring og innhenting av eventuelt samtykke. Dersom barnet høres med familien til stede, vil barnets syn kunne influeres av andre forhold.

I denne sammenheng kan spørsmålet reises om i hvilken grad et barn skal kunne velge sin familiemessige status. Er det slik at et barn, av ulike grunner, skal kunne frasi seg sin biologiske familie og velge en annen? Skal en biologisk forelder også kunne velge slik for sitt barn? Adopsjonsutvalget reiser disse spørsmål – blant annet på grunnlag av saksfremstilling i en del vedtak om stebarnadopsjon, der det henvises til søkers eller ektefellens opplysninger om biologisk forelders livsførsel, arbeidsforhold, alkoholsmisbruk og vandel. Dette skjer uten at det tas stilling til disse spørsmålene i vedtaket. Dette er uheldig idet det blir uklart om man ved vedtaket har lagt til grunn at disse opplysningene er riktige eller ikke.

Et fjerde dilemma som Adopsjonsutvalget velger å fokusere på er utviklingen innenfor barneretten for øvrig. Utviklingen går klart i retning av mer likestilt foreldreskap. Biologisk fars rettigheter ble styrket i 2006 ved at samboende foreldre nå har felles foreldreansvar etter barnelova. Slik er fars posisjon generelt sett styrket i forhold til adopsjon idet flere fedre nå må antas å måtte samtykke i forbindelse med søknad om stebarnadopsjon. I mange av de klagesakene utvalget har gjennomgått hadde biologisk far bodd sammen med barna da de ble født. Disse ville etter dagens lovgivning hatt foreldreansvar for barna og samtykke ville vært nødvendig for å gjennomføre adopsjon.

Adopsjonsutvalget viser til Farskapsutvalgets utredning i NOU 2009: 5 når det gjelder de særlige dilemmaer som reises ved stebarnadopsjon av barn født av surrogatmor.

9.4.3 Mindreårige stebarn

Merknadene nedenfor gjelder ordinære stebarnssaker.

Oppfostring og annen særlig grunn – de alternative vilkår

Adopsjonsutvalget mener at departementets retningslinjer Q-1045 ikke klart slår fast at det i stebarnadopsjonssaker etter praksis stilles bestemte krav til oppfostringstidens lengde i tilfeller der det ikke foreligger «annen særlig grunn». Etter forvaltningspraksis kreves oppfostringstid.

Adopsjonsutvalget mener at det alternative vilkåret «ønsker å oppfostre barnet» ikke skal anvendes ved ordinær stebarnadopsjon. Et ønske om fremtidig oppfostring skal således ikke være tilstrekkelig i stebarnssaker. Det må kreves at steforelder «har oppfostret» barnet. Det skal ikke tas i betraktning fremtidig oppfostring i beregning av om oppfostringsvilkåret er oppfylt. For adopsjon av mindreårige stebarn må det videre være en forutsetning at søker fortsatt ønsker å oppfostre barnet.

Utvalget mener at lov/forskrift bør angi minstekravet til oppfostringstidens lengde for at oppfostringsvilkåret kan anses som oppfylt, eventuelt at det fremgår klart av retningslinjer at dette er et krav ved stebarnadopsjon. I dag legger retningslinjene opp til at det kan gjøres en utpreget skjønnsmessig helhetsvurdering i alle saker. Utvalget finner at det i større grad bør legges vekt på objektive kriterier og foreslår derfor at det stilles krav om en minste oppfostringstid for at vilkåret «har oppfostret» barnet kan anses oppfylt. Etter utvalgets syn bør det kreves 5 års oppfostringstid for at vilkåret «har oppfostret» barnet er oppfylt.

Utvalget bemerker at vilkåret «annen særlig grunn» vil være en snever sikkerhetsventil for å unngå urimelige resultater i spesielle tilfeller der det ikke foreligger tilstrekkelig oppfostring. Utvalget finner at den strenge praksis som i dag gjelder for vilkåret «annen særlig grunn» bør videreføres. Vilkåret kan ikke tenkes anvendt i ordinære tilfeller der det er manglende oppfostring, herunder der barnets biologiske far er ukjent, død, forsvunnet eller befinner seg i ektefellens eller barnets hjemland. Ei heller kan bestemmelsen anvendes der det mangler oppfostringstid, og der søker og barnet påstår å ha et spesielt nært forhold og/eller biologisk far ønsker adopsjon. Bestemmelsen kan tenkes å få anvendelse eksempelvis der søkers ektefelle er svært syk og partene ønsker å sikre stebarnets fremtid der dette ikke har andre alternative omsorgspersoner.

Det bør klargjøres i retningslinjer at ett av de to alternative vilkårene må være oppfylt for at adopsjon skal kunne innvilges. Det er etter utvalgets mening ikke nødvendig å drøfte om vilkåret «til gagn for barnet» er oppfylt der det er klart at ett av de to alternative vilkår for adopsjon ikke er oppfylt.

Gagnsvurderingen

I gagnsvurderingen og vurderingen av om det skal gis adopsjonsbevilling kommer andre hensyn inn i saken, herunder forholdet til biologisk forelder og deres slekt samt barnets søsken. Særskilte forhold i gagnsvurderingen er omtalt nedenfor i kapittel 9.4.5 idet dette normalt sett er forhold som må tas i betraktning både ved adopsjon av mindreårige stebarn og adopsjon av stebarn over 18 år. Dette omfatter:

  • farskap

  • betydningen av kontakt med biologisk forelder og/eller protest fra denne

  • betydningen av manglende reaksjon fra biologisk forelder.

Adopsjonsutvalget har følgende særskilte merknader om gagnsvurderingen ved adopsjon av mindreårige stebarn:

Etter utvalgets syn bør det ikke gis adopsjonsbevilling til adopsjon av små barn som ikke kan høres etter adopsjonsloven § 6.

Departementets retningslinjer Q-1045 er strenge når det gjelder adopsjon av barn under 12 år.

«Det vil på denne bakgrunn som regel ikke medføre noen ulempe for barnet at adopsjonen utsettes til det blir over 12 år og selv skal samtykke for at adopsjonen kan gjennomføres. Når barnet er 12 år vil barnet ved å nekte å gi samtykke, selv ha mulighet for å hindre en adopsjon. Når særlige grunner taler for det kan det likevel gis bevilling til adopsjon når barnet er under 12 år.» 59

Det kreves «særlige grunner» etter retningslinjene for å gi adopsjonsbevilling til barn under 12 år. Etter antall innvilgelser å dømme er det grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan retningslinjene praktiseres på dette punkt. Utvalget reiser samtidig spørsmål ved om dette er en merknad som skal ha bindende karakter eller om denne er mer veiledende. Rettskildebildet på adopsjonsområdet er vurdert i kapittel 3.

Tabell 9.4 Avslag, stebarnadopsjon i Bufetat region 2006–2008

  200620072008
7–12 år143121
12–18 år162535

Tabell 9.5 Avslag, stebarnadopsjon i Bufetat region 2006–2008

  200620072008
7–12 år121115
12–18 år101612

Utvalget har ikke tatt med tall for barn 0–7 år idet dette i hovedsak gjelder adopsjon av stebarn i partnerskap, jf. merknader om dette ovenfor.

Adopsjonsutvalget mener at ovennevnte kan tilsi at praksis bør strammes inn når det gjelder adopsjon av barn under 12 år og at myndighetene bør føre tilsyn med regionenes praksis når det gjelder innvilgelser. Som nevnt tidligere varierer avslagsprosenten mye mellom regionene. I 2008 ble det gitt 43 % avslag i alle stebarnssaker i én region, og 12 % i en annen.

Adopsjonsutvalget støtter at dagens hovedregel, at adopsjon bør avventes til barnet er 12 år og selv kan avgi samtykke, videreføres. Et viktig hensyn her er at adopsjonen skal være til barnets beste også fremover, herunder når barnet blir voksent og mer uavhengig av sine omsorgspersoner. Stebarnssaken skal ikke behandles bare med utgangspunkt i nåtidssituasjonen.

Det bør som hovedregel utvises særlig varsomhet med adopsjon av barn under 12 år som har en kjent biologisk far. Unntak kan gjøres der biologisk far er ukjent dersom også andre sterke grunner tilsier adopsjon.

9.4.4 Stebarn over 18 år

Oppfostring og annen særlig grunn – de alternative vilkår

Adopsjonsutvalget mener at det bør kreves 6 års oppfostringstid for at vilkåret «har oppfostret» skal være oppfylt slik at barnet må ha bodd sammen med søker fra 12-årsalder. I sak om adopsjon av voksent stebarn kan det aldri bli tale om fremtidig oppfostring idet oppfostringstiden bare beregnes frem til myndighetsalder.

Så langt gjelder spørsmålet om oppfostring, vil utgangspunktet være at dette gjelder frem til myndighetsalder. Men der stebarnet har bodd sammen med adoptanten og det har foreligget et faktisk oppfostringsforhold, kan denne likevel anses å vare noe lenger, og i alle fall til 20 år.

Der det er dokumentert at det voksne stebarnet har ukjent biologisk far, mener utvalget at det kan være grunn til å lempe på kravet til oppfostringstid. I slike tilfeller bør det være tilstrekkelig med 3 års oppfostringstid.

Retningslinjene uttaler følgende om alternativet «annen særlig grunn»:

«Dersom det ikke foreligger et oppfostringsforhold, må det vurderes om vilkåret «annen særlig grunn til adopsjonen» er oppfylt. Forarbeidene til adopsjonsloven gir liten veiledning om hva som kan regnes som «annen særlig grunn». Det har utviklet seg en restriktiv praksis da det også skal foretas en vurdering av det grunnleggende vilkåret om adopsjon vil bli til gagn for barnet.»

Ved adopsjon av voksent stebarn synes Bufdir å ha utviklet en hybrid når det gjelder vilkår for adopsjon som verken synes ha grunnlag i ordlyden i adopsjonsloven § 2 eller departementets retningslinjer Q-1045:

«Selv om søker og stedatteren synes å ha et godt og nært forhold, er en oppfostringstid på to år etter praksis normalt for kort til at oppfostringsvilkåret kan anses oppfylt. Kun dersom det foreligger helt spesielle forhold, vil oppfostringskravet kunne anses oppfylt i slike tilfeller. Spørsmålet blir om det foreligger slike spesielle forhold i denne saken.»

Adopsjonsutvalget mener at adopsjonsmyndighetene må relatere sine drøftelser til ordlyden i adopsjonsloven. Det vil si at ett av de to alternative vilkår oppfostring eller annen særlig grunn må være oppfylt i tillegg til at adopsjon må bli til barnets beste.

Adopsjonsutvalget mener imidlertid at «annen særlig grunn» i adopsjonsloven § 2 bør kunne anvendes i tilfeller der det søkes om adopsjon av søsken og oppfostringstiden ikke er oppfylt for ett av barnas vedkommende. I helhetsvurderingen av om adopsjon er til gagn for barnet må også andre hensyn vektlegges.

Vilkåret «annen særlig grunn» bør også kunne anvendes der det ikke foreligger tilstrekkelig oppfostring dersom det voksne stebarnet har dokumentert ukjent far. Her vil rettsvirkningen av adopsjon være at stebarnet får to juridiske foreldre i stedet for én, og taper således ingen juridiske bånd. I helhetsvurderingen av om adopsjon vil bli til gagn for barnet må også andre hensyn vektlegges.

Adopsjonsutvalget finner at det forhold at biologisk far er død, ikke alene kan oppfylle krav til «særlig grunn» i adopsjonsloven § 2.

Det bør klargjøres i retningslinjer at ett av de to alternative vilkårene må være oppfylt for at adopsjon skal kunne innvilges. Det er etter utvalgets mening ikke nødvendig å drøfte om vilkåret «til gagn for barnet» er oppfylt der det er klart at ett av de to alternative vilkår for adopsjon ikke er oppfylt. Etter gjennomgangen av klagesaker om stebarnadopsjon av person over 18 år, vil utvalget minne om at vedtakene må bygges opp slik at ett av de to alternative vilkår drøftes innledningsvis. Det er ikke riktig å foreta en samlet helhetsvurdering der alle vilkår drøftes under ett.

Gagnsvurderingen

Retningslinjene forutsetter at myndighetene vurderer om det er naturlig å bryte opp etablerte familierelasjoner ved adopsjon.

Adopsjonsutvalget viser til praksis i klagesaker. Utvalget ser at det er nevnt i enkelte saker at biologisk far er død og at det også av andre grunner er av mindre verdi for stebarnet å stå i rettsforhold til ham og hans slekt. Utvalget mener at det forhold at biologisk forelder er død isolert sett ikke kan gis nevneverdig vekt ved avgjørelsen. Det kan hevdes at idet denne forelder er død, har det heller ingen verdi at slektskapsbånd bevares, mens det kan ha en verdi for stebarnet å få en ekstra forelder i live. Etter utvalgets syn vil imidlertid nettopp det faktum at biologisk forelder er død tilsi at man bør utvise større grad av varsomhet idet biologisk forelders syn da ikke lenger kan innhentes. Etter utvalgets syn bør det være styrende at voksne stebarn normalt sett ikke kan sies å ha behov for å få en ny forelder. Det bør således heller være en formodning for at det har en selvstendig verdi å bevare de biologiske bånd også som rettslige bånd selv der stebarnet er voksent.

Dersom stebarnet har bodd sammen med biologisk forelder og hatt kontakt og samvær med denne, bør det bare rent unntaksvis gis bevilling til adopsjon og kun der det foreligger andre sterke grunner.

Departementet forutsetter i retningslinjene at det føres en streng praksis ved voksenadopsjon særlig der det ikke kan vises til at søker har oppfostret vedkommende fra barneårene. Tabellene nedenfor viser at andelen stebarnadopsjoner av voksne utgjør en stor andel av det totale antallet bevillinger i stebarnadopsjoner (45 % i 2008). Avslagsprosenten på området for voksen stebarn har vært lav, men noe økende de siste tre år (26 % i 2008, 18 % i 2007 og 16 % i 2006).

Det bør føres tilsyn med Bufetat regions praksis i innvilgelsessaker for å kartlegge hvilke krav som stilles i praksis for innvilgelse av voksen stebarnadopsjon. Ut fra statistikken å dømme synes det grunn til å stille spørsmål ved om praksis kan sies å være streng slik departementet i Q-1045 forutsetter. Fordi det gis et stort antall innvilgelser årlig, er det nettopp praksis i innvilgelsessakene som er relevante for å kartlegge hvilke krav som i praksis stilles for å få bevilling til adopsjon for voksent stebarn.

Tabell 9.6 Bevilling, stebarnadopsjon i Bufetat region 2006–2008

  200620072008
Over 18 år (voksen stebarn)798499
Totalt (alle stebarnssaker)143221221

Tabell 9.7 Avslag, stebarnadopsjon i Bufetat region 2006–2008

  200620072008
Over 18 år (voksen stebarn)151835
Totalt (alle stebarnssaker)605875

En alminnelig innvending i klagesaker ved avslag på søknad om voksen stebarnadopsjon er at myndighetene ikke kan hindre adopsjon der alle parter ønsker det. Dette synes særlig å være forankret i synspunktet at voksne personer selv bør velge sine foreldre der det foreligger følelsesmessige bånd. Partene har ofte liten forståelse for at andre hensyn enn de følelsesmessige skal avgjøre saken, særlig der også biologisk forelder støtter adopsjon. Adopsjonsutvalget viser imidlertid til adopsjonens omfattende rettsvirkninger og at denne ikke kan oppheves. Myndighetene må ta hensyn til om adopsjon vil bli til barnets beste også i fremtiden. Det kan ikke være nåtidssituasjonen alene som skal være avgjørende i slike saker. Det er videre vanskelig å måle de følelsesmessige relasjoner i saken, idet slike saker sjelden er gjenstand for en bredere utredning. Enkelte søkere og stebarn har evnen til å formulere skriftlige begrunnelser for ønsket om adopsjon, mens andre ikke har det. Dette bør i minst mulig grad påvirke mulighetene for å nå frem med en adopsjonssøknad, jf. likebehandlingsprinsippet.

Ovennevnte tilsier at det bør være mest mulig objektive forhold i saken som avgjør adgangen til voksen stebarnadopsjon. Der oppfostringsvilkåret er oppfylt og barnet har dokumentert ukjent far, bør 3 års oppfostringstid være tilstrekkelig til at dette vilkåret er oppfylt. Hovedregelen bør da være at det gis adopsjonsbevilling uten noen inngående drøftelse av om adopsjonen vil bli til gagn for barnet.

9.4.5 Nærmere om sentrale temaer i gagnsvurderingen

9.4.5.1 Farskap

Bufetat region har formidlet til utvalget at det forekommer saker der farskapssaken er henlagt, men hvor søker/ektefellen opplyser eller andre forhold tilsier at biologisk far er kjent. Situasjonen kan også være at barnet har kjennskap til hvem den biologiske faren er samt har hatt samvær med denne. Regionen ber utvalget kommentere dette spørsmålet.

Utvalget mener at adopsjonsmyndighetene må klarlegge forholdene rundt farskapet. Én løsning kan være at regionen henvender seg til søker og orienterer om betydningen av at farskap er avklart før adopsjonssaken avgjøres. Dersom søker/ektefellen ikke ønsker å endre farskapsstatus ved henvendelse til NAV, bør likevel forholdet utredes i Bufetat.

Utvalget bemerker at adopsjonsmyndigheten ikke kan innhente uttalelse fra den person som muligens kan være biologisk far. Myndighetene kan kun ta kontakt med den som er utpekt som biologisk far på barnets fødselsattest.

Adopsjonsutvalget mener at tvil om farskapet vil være et svært tungtveiende moment i gagnsvurderingen som tilsier at det neppe bør gis bevilling til adopsjon i slike saker.

9.4.5.2 Kontakt med biologisk forelder – protester

Utvalget mener at dersom det er kontakt mellom stebarnet og biologisk forelder, bør det ikke gis bevilling til adopsjon. Dette gjelder uansett om saken gjelder mindreårig eller voksent stebarn.

Det bør også legges vekt på at det tidligere har vært kontakt. Dersom biologisk forelder har hatt mye kontakt med barnet de første barneårene, vil også dette være et tungtveiende hensyn mot adopsjon, og det bør legges vekt på hva som er årsakene til redusert kontakt eller brudd. Der biologisk forelder har forsøkt å ta kontakt, eksempelvis telefonisk eller gjennom brev, må dette som regel betraktes som at denne har hatt ønske om kontakt.

Kontakt og protest må ses i sammenheng. I departementets retningslinjer Q-1045 er dette uttrykt slik:

«Adopsjon skal ikke gis dersom den eller dem med foreldreansvaret er imot adopsjon, jf. adopsjonslovens § 7 første ledd. Adopsjon bør i alminnelighet heller ikke gis hvis den ene av foreldrene uten del i foreldreansvaret i sin uttalelse går imot dette. Departementet legger blant annet vekt på at et viktig hensyn bak barnelovens regler nettopp er å tilrettelegge for mest mulig tilknytning og kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre. Et slikt alminnelig utgangspunkt tilsier at tilknytningen til biologisk forelder bare bør kunne brytes ved stebarnsadopsjon, dersom det er klart bedre for barnet å bli adoptert av søker enn å beholde kontakten med biologisk far eller mor.»

Utvalget viser til dansk veileding fra Familiestyrelsen:

«En adoption kan normalt ikke tillades mod protest fra en forælder, der ikke har del i forældremyndigheden, hvis den pågældende inden for de sidste 7-8 år har haft kontakt med barnet. Det vil dog altid afhænge af en konkret vurdering af sagen, om adoptionen kan gennemføres trods en sådan protest. Statsforvaltningen skal i den forbindelse lægge vægt på, om hensynet til barnets tarv i den konkrete sag vejer tungere end hensynet til den forælder, der protesterer.»

Utvalget mener at formuleringen i den danske veiledningen er god fordi den ser kontakt samt protest sammen. Videre legger den ikke opp til en sammenligning mellom søker og stefar idet det vises til «barnets tarv» samt «hensynet til den forælder, der protesterer».

Adopsjonsutvalget mener at protest må veie tungt både i saker om mindreårig stebarn samt voksent stebarn, og da særlig ved mindreårig stebarnadopsjon. Utvalget viser til at det å gi samtykke til adopsjon er den mest omfattende beføyelse som tillegger forelder med foreldreansvar. Forelder uten del i foreldreansvaret skal ikke samtykke til adopsjon, men vekten av uttalelse fra forelder uten del i foreldreansvaret må veie tungt all den stund adopsjonens rettsvirkninger innebærer et element av tvang fra myndighetenes side. Det vises til de strenge vilkår som gjelder for å frata foreldreansvar samt gi samtykke til adopsjon etter bestemmelser i barnevernlova samt praksis i barnevernssaker.

9.4.5.3 Konflikt mellom biologiske foreldre

Praksis viser at det er gitt bevilling til søker i saker der det er stor eller har vært stor konflikt mellom biologiske foreldre. Utvalget mener at adopsjonsmyndighetene bør være svært varsomme med dette.

Utvalget viser til at en del søknader om stebarnadopsjon gjelder parter som har vært eller er i konflikt. Biologiske foreldre kan ha ulikt syn på hvorfor det har vært konflikt eller manglende kontakt mellom biologisk forelder og barnet som søkes adoptert. Det bør være en målsetting at myndighetene så langt mulig unngår å ta direkte eller indirekte stilling i slike konflikter i forbindelse med avgjørelse av adopsjonssak. Relasjoner mellom biologisk forelder og barn – som i en periode kan være vanskelig – vil kunne bedres når barnet blir voksent. Myndighetene bør derfor ta et langtidsperspektiv i betraktning i vurderingen av enhver adopsjonssak. Adopsjon har omfattende rettsvirkninger og kan ikke oppheves.

9.4.5.4 Manglende reaksjon

Det må gis avslag på søknad om adopsjon av mindreårig der biologisk far eller mor har foreldreansvar, men ikke kan oppspores. Tilsvarende der det ikke kan dokumenteres at søkers ektefelle har foreldreansvaret alene. Dette kan være tilfellet der noen av sakens parter har tilknytning til utlandet og det ikke kan skaffes til veie tilstrekkelig dokumentasjon om farskap og foreldreansvar. Der det således er tvil om farskap og foreldreansvar, må det etter Adopsjonsutvalgets syn gis avslag der søker er mindreårig. Utvalget legger vekt på at adopsjon har omfattende rettsvirkninger og ikke kan oppheves.

Manglende skriftlig uttalelse fra biologisk forelder som ikke har foreldreansvar bør etter utvalgets syn ikke tolkes som et positivt svar eller at biologisk far er likegyldig. Det kan være flere grunner til at biologisk forelder ikke besvarer skriftlige henvendelser fra adopsjonsmyndighetene som i dag har karakter av et standardbrev. Enkelte mangler fast bosted, befinner seg i institusjon, fengsel eller har rusproblemer. En del biologiske foreldre opplever det som vanskelig – av ulike grunner – å sende inn et skriftlig svar med en uttalelse i adopsjonssaken.

Etter dansk rett tillegges manglende reaksjon fra biologisk forelder vekt som protest, det vil si et moment i helhetsvurderingen. Adopsjonsutvalget foreslår at tilsvarende skal gjelde etter norsk rett.

Der søker har dokumentert at ektefellen har foreldreansvaret alene, men det er klart at biologisk forelder er bosatt i utlandet på ukjent adresse, mener utvalget at manglende mulighet for forhåndsvarsel og underretning som hovedregel bør lede til at søknad om adopsjon av mindreårig stebarn avslås. Dette må i alle fall avklares i retningslinjer fra departementet. I slike tilfeller vil det neppe være mulig å få saken tilfredsstillende opplyst til at det kan være forsvarlig å fatte et positivt vedtak om adopsjon.

Manglende reaksjon bør også kunne tillegges vekt som protest der stebarnet er over 18 år, selv om dette må nyanseres noe i slike saker.

Hvilke skritt myndighetene må ta for å spore opp biologisk forelder i forbindelse med adopsjonssak er behandlet i kapittel 18.3.4 om myndighet og saksbehandling.

9.4.5.5 Andre forhold

Etter gjeldende rett i saker om internasjonal adopsjon av ukjent barn stilles krav til søkerne om blant annet alder, helse og vandel. Kravene til søkerne utledes av vilkåret «til gagn for barnet» i adopsjonsloven § 2. I slike tilfeller er vurderingstemaet om det vil bli til gagn for et ukjent barn å bli adoptert av søkerne.

Departementets retningslinjer Q-1045 er taust om hvorvidt det gjelder slike krav også i stebarnssaker. Adopsjonsloven § 2 gjelder også i stebarnssaker. Her er imidlertid vurderingstemaet knyttet til hvorvidt det vil bli til gagn for et kjent barn å bli adoptert av søker som det allerede har en følelsesmessig tilknytning til. Det forhold at disse sakene gjelder kjent barn, tilsier at det ikke kan stilles tilsvarende krav til søkers alder og helse.

Noe annet gjelder der søker har flere og/eller alvorlige anmerkninger på vandelsattesten. Når det gjelder mindreårige stebarn må adopsjonsmyndighetene etter utvalgets syn stille noenlunde samme krav til vandel som ved adopsjon av ukjent barn. Det har formodningen mot seg at det vil bli til gagn for et mindreårig barn å bli adoptert av en steforelder som har omfattende eller alvorlige anmerkninger på vandelsattesten. Det vises til merknader i kapittel 6.9.4 om krav til vandel.

Det kan, etter en konkret vurdering, lempes på vandelskravet ved adopsjon av voksent stebarn. Adopsjonsmyndighetene må imidlertid i slike tilfeller sikre at stebarnet er informert om søkers vandel. Der forholdene tilsier det må det innhentes skriftlig bekreftelse på at ektefellen og stebarnet er kjent med anmerkningene på søkers vandelsattest. Der omstendighetene tilsier at disse bør informeres, må dette skje i form av henvendelse først til søker, ektefellen og deretter til stebarnet.

9.4.6 Stebarnadopsjon av barn født av ­surrogatmor

Farskapsutvalget har lagt til grunn i NOU 2009: 5 at stebarnadopsjon vil være egnet til å etablere foreldreskap der et par har benyttet assistert befruktning i utlandet i form av surrogatmor, og hvor bare den ene av dem derfor er rettslig forelder til barnet.

Dette begrunnes i hovedsak slik i Farskapsutvalgets utredning:

«Når barna kommer til Norge med en rettslig forelder, vil de ha en manglende eller uklar rettslig tilknytning til den biologiske farens ektefelle eller samboer. Det vil være i barnets interesse at de juridiske uklarheter blir avklart, og at det blir etablert en stabil, rettslig forbindelse til den andre voksenpersonen som kommer til å være barnets sosiale forelder. Dette vil skape klarhet og forutberegnelighet for barnet og foreldrene.

Ved å søke om stebarnsadopsjon, vil saksforholdet undergis en vurdering fra adopsjonsmyndigheten med sikte på å ivareta interessene først og fremst til barnet, men også til de andre partene i saken. Adopsjonen må anses å være til gagn for barnet før bevilling kan gis, jf. adopsjonsloven § 2. (...)

Utvalget understreker at det ved å legges til rette for stebarnsadopsjon, gis en løsning som vil sikre barnet en varig, juridisk tilknytning til begge personer som er ment å være foreldre i framtiden. Stebarnsadopsjon vil utelukke uforutsette komplikasjoner ved dødsfall eller samlivsbrudd og også saksanlegg fra surrogatmoren, eller at personen som ikke er juridisk forelder angrer og ønsker å avslutte sitt foreldreskap. En stebarnsadopsjon vil dermed legge til rette for forutberegnelighet og stabilitet for barnet, noe som utvalget framhever som viktige verdier under drøftelsene i kapittel 3.

Utvalget vil påpeke at grundigheten som ligger i en formell adopsjonsbehandling, tjener barnets interesser. Det kan like fullt stilles spørsmål ved om vilkårene for å gjennomføre stebarnsadopsjon når barnet er planlagt inn i familien, bør lempes noe. Momentene om hva som er til gagn for barnet, må nødvendigvis vektlegges ulikt i saker hvor barnet er planlagt inn i familien og det i realiteten ikke finnes noen annen forelder, enn i stebarnsadopsjonssakene hvor barnet allerede har to foreldre. Dette er allerede gjort gjeldende i praksis, se nærmere punkt 11.9.5.» 60

Farskapsutvalget legger til grunn, i tråd med den praksis som er utviklet i Bufdir, at søker må opplyse identiteten til surrogatmor:

«Noen foreldre ønsker ikke å oppgi identiteten til surrogatmoren. Det er etter utvalgets syn vanskelig å tenke seg at det inngås avtaler om surrogatmorskap, som gjerne følges av vederlag, hvor partene bosatt i Norge ikke har kunnskap om surrogatmorens navn, adresse osv. Barn fødes som regel på klinikker hvor kvinnens personalia registreres i forbindelse med fødselen. At det er mulig å få utstedt en fødselsattest med navnet på «de norske foreldrene», tilsier ikke rent faktisk at navnet på kvinnen som har født barnet i realiteten er ukjent. Dersom overføring av morskap eller farskap er overført av utenlandsk rettsinstans, vil navnene på de opprinnelige foreldrene nødvendigvis framkomme av rettsdokumentene.

Utvalget legger til grunn at morskap i disse tilfellene under enhver omstendighet er kjent for barnets biologiske far, og at vedkommendes ønske om at kvinnen som har født barnet skal være ukjent, er styrende for valget om ikke å oppgi hennes identitet. 7

For utvalget er det ikke akseptabelt å skulle legge til grunn at et barn ikke har noen kjent mor i disse tilfellene, for deretter å gjennomføre en adopsjonsprosess. Disse tilfellene skiller seg fra tilfellene hvor ektefelle/partner gis adgang til stebarnsadopsjon etter at assistert befruktning har skjedd ved donasjon fra anonym sædgiver i utlandet. Surrogatmor er i henhold til norsk lovgivning barnets mor og skal derfor forspørres, mens sæddonor i henhold til barnelovens § 9 femte ledd ikke kan ilegges farskapet og derfor heller ikke skal forespørres før en adopsjon. Ved bruk av surrogatmor har barnet en kjent mor, men søker velger å holde opplysningen om hvem dette er tilbake fra myndigheten. Ved bruk av anonym sæddonor kjenner mor ikke identiteten til donor og kan derfor heller ikke oppgi denne.

Å skulle akseptere anonyme morskap, vil stå i direkte motsetning til annen lovgivning som går i retning av større åpenhet både om adopsjon og assistert befruktning, og ikke minst barnets rett til å få kunnskap om sitt biologiske opphav.

Dersom nordmenn som inngår avtaler om surrogatmorskap i utlandet, ønsker å gjennomføre stebarnsadopsjon når de kommer hjem, forutsetter det at de gir opplysninger til adopsjonsmyndighetene om identiteten til kvinnen som har født barnet. Uten kjent identitet er det umulig for norske myndigheter å forsikre seg om at kvinnen faktisk har gitt et reelt samtykke.»

Adopsjonsutvalget er enig i at det må være et absolutt krav for adopsjon at surrogatmors identitet er kjent. Adopsjonsutvalget er således enig i at stebarnadopsjon må være betinget av at biologisk mors, det vil si surrogatmors, identitet er kjent slik at hennes rettigheter etter blant annet adopsjonsloven kan ivaretas. Det må fremkomme klart i forskrift at dette er et krav fra myndighetenes side slik at partene innretter seg i forhold til dette før barnet tas med til Norge.

Der søker ikke oppgir identitet til biologisk mor, må søknaden avslås. Det er da umulig å vite om barnet er unnfanget og tatt med til Norge på legal måte og innhenting av samtykke/varsling er umulig. Det må være et overordnet hensyn at myndighetene så langt råd er sikrer at barnet ikke er blitt til som følge av menneskehandel eller på andre måter som er ulovlige og uetiske.

Farskapsutvalget forutsetter videre at det må foreligge nødvendige samtykker fra surrogatmor:

«Det faktum at barnet er født i et annet land, medfører at det i saksbehandlingen må legges særlig vekt på å klarlegge alle fakta rundt barnets tilblivelse og ankomst til Norge, slik at det sikres at opprinnelige mor og/eller rettslig far har inngått alle avtaler frivillig, og at barnet ikke har vært gjenstand for kidnapping og/eller handel.

Adopsjonsloven oppstiller krav om samtykke fra foreldre med foreldreansvar. Dersom det ikke skulle kreves samtykke, vil det kunne åpne for at det ikke gjøres nok for å klarlegge omstendighetene omkring utenlandsfødtes foreldretilknytning, og at barn kan adopteres til tross for at de opprinnelige foreldrene ikke ønsker det. For å gjennomføre adopsjon i Norge, må det være utelukket at barn født i utlandet er tatt til Norge for adopsjon uten de opprinnelige foreldrenes uttrykkelige samtykke. Kvinnen som har født barnet, må derfor i alle tilfeller samtykke til at barnet skal adopteres. Dette må også gjelde når barnet er født av en surrogatmor.

Dersom bare den ene av foreldrene har foreldreansvaret, vil det være tilstrekkelig med bare dennes samtykke. En kvinne som har født et barn, regnes som mor og vil normalt inneha foreldreansvar for barnet. Er hun gift, har hun foreldreansvaret sammen med sin ektefelle. Etter norsk rett er det tilstrekkelig med en avtale mellom partene for å overføre foreldreansvaret mellom foreldrene eller avtale at den ene, for eksempel faren, skal ha foreldreansvaret alene. Avtalen må registreres i folkeregisteret for å være gyldig.

Etter norsk rett vil en utenlandsk avgjørelse om å overføre foreldreansvaret til faren alene normalt anerkjennes. Dersom det kan dokumenteres at surrogatmoren har overført foreldreansvaret til barnets far på en rettstiftende måte etter intern rett, vil det være tiltrekkelig at faren alene gir samtykke til adopsjon. Et samtykke til adopsjon kan først gis to måneder etter barnets fødsel. Overføringen av foreldreansvaret og en positiv uttalelse om adopsjon, kan etter gjeldende rett gis umiddelbart etter fødselen.

Selv om det i disse tilfellene vil være tilstrekkelig med samtykke til adopsjon fra far alene, skal morens uttalelse innhentes. Av adopsjonsloven § 7 tredje ledd følger det at en forelder uten del i foreldreansvaret så vidt mulig skal få anledning til å uttale seg før vedtak blir gjort.»

Adopsjonsutvalget er enig i ovennevnte, noe som også er i tråd med det som ble lagt til grunn av Bufdir i klagesakene i 2008.

Farskapsutvalget drøfter videre hvilke krav som bør stilles til søkers alder og helse. Adopsjonsutvalget er enig i at det ikke bør gjelde samme krav til søkers alder og helse som ved adopsjon av ukjent barn, men finner samtidig at det bør gjelde noenlunde samme krav til vandel.

Farskapsutvalget drøfter også hvordan sak om stebarnadopsjon videre bør behandles. Adopsjonsutvalget viser til kapittel 18.8.2 om myndighet og saksbehandling hvor dette er omtalt.

9.4.7 Stebarnadopsjon etter skilsmisse

Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å stebarnadoptere etter skilsmisse. Tidligere steforelder kan imidlertid søke om adopsjon som enslig, men rettsvirkningen av slik adopsjon er at rettsforholdet til begge biologiske foreldre opphører. Denne rettsvirkning er normalt sett ikke ønskelig. 61

I Danmark er det etter adopsjonsloven § 5a, stk. 2, 2. pkt. mulig å stebarnadoptere etter skilsmisse, men det er da en betingelse at den som ønskes adoptert er myndig.

Farskapsutvalget drøfter og konkluderer i NOU 2009: 5 også med at det bør gis adgang til stebarnadopsjon etter at partnerne eller ektefellene er skilt:

«11.9.7 Stebarnsadopsjon etter at barnets eneste juridiske forelder er separert eller skilt

Også i tilfeller hvor et ektepar eller partnere blir separert og senere skilt, kan det være til beste for barnet at en stebarnsadopsjon kan gjennomføres. Hvis barnet har vært planlagt i familien, en av foreldrene er ukjent eller det av andre grunner ikke er mulig å få fastsatt foreldreskap og vilkårene for stebarnsadopsjon har vært oppfylt før samlivsbruddet, mener utvalget at det bør åpnes for at adopsjon kan gjennomføres og gis rettsvirkninger tilsvarende en stebarnsadopsjon. Ektefellene eller partnerne har ikke tidligere søkt om stebarnsadopsjon, men har et felles ønske om å gjennomføre dette i forbindelse med separasjon eller skilsmisse

En separasjon eller skilsmisse innebærer ikke nødvendigvis at paret slutter å se på barnet som et felles barn. Da vil skilsmissen føre til at det blir behov for å få etablert rettslige bånd mellom barnet og den av ektefellene som rettslig ikke er barnets forelder. Stebarnsadopsjon vil i denne situasjonen gi ektefellene og barna et sett med regler som reguler forholdet mellom foreldrene og barnet på samme måte som om de hadde felles barn. De vil kunne få felles foreldreansvar og avtale hvem barnet skal bo fast sammen med, og inngå avtale om samvær. Hvis de senere skulle bli uenige, kan dette fastsettes av retten på bakgrunn av en vurdering av barnets beste.

Det er et vilkår for adopsjon at forelder med foreldreansvar må samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 7, og det er derved en forutsetning at begge (tidligere) ektefeller må være enige for at adopsjonen skal kunne gjennomføres.

Utvalget går inn for at stebarnsadopsjon skal kunne innvilges også etter at forelderen og dennes partner eller ektefelle er separert eller skilt, dersom dette vil være til gagn for barnet og juridisk forelder samtykker.»

Barneperspektivet kan tilsi at det bør åpnes for en viss adgang til stebarnadopsjon etter skilsmisse. Barnets beste kan tilsi en slik mulighet. Utvalget vil likevel fremheve at adgangen bør være snever. Det bør kunne gis en slik adgang iallfall der barnets biologiske far er dokumentert ukjent. I slike tilfeller vil ikke barnet miste relasjon til noen biologisk forelder og vanskelige vurderingsspørsmål knyttet til verdien av å bevare relasjon til biologisk forelder er således ikke aktuelt.

Adopsjonsutvalget er mer i tvil om det bør være en generell adgang til stebarnadopsjon etter skilsmisse, følgelig ikke bare i de tilfeller der biologisk far er ukjent. Her kommer hensynet til den biologiske forelder som ikke bor eller har bodd sammen med barnet inn i bildet, noe som erfaringsmessig ofte kompliserer saksbehandling og skjønnsutøvelse. Adopsjonsutvalget viser til at en skilsmisse mellom søker og ektefellen vil kunne ha som konsekvens at det åpnes andre muligheter for kontakt på sikt mellom barn og biologisk forelder.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at det åpnes for stebarnadopsjon etter skilsmisse der stebarnets biologiske far er dokumentert ukjent.

9.4.8 Stebarnadopsjon etter at søkers ektefelle er død

Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å stebarn­adoptere etter at tidligere ektefelle er død. Tidligere steforelder kan imidlertid søke om adopsjon som enslig, men rettsvirkningen av slik adopsjon er at rettsforholdet til begge biologiske foreldre opphører. Denne rettsvirkning er normalt sett ikke ønskelig. 62

I Danmark er det mulig å stebarnadoptere etter at søkers tidligere ektefelle er død. 63 Her gjelder ikke krav om at stebarnet skal være myndig før adopsjon kan gjennomføres.

Farskapsutvalget drøfter spørsmålet i NOU 2009: 5:

«11.9.6 Stebarnsadopsjon etter at barnets eneste juridiske forelder er død

Det kan være tilfeller hvor det er ønskelig med stebarnsadopsjon etter at barnets eneste juridiske forelder er død. Dette kan for eksempel være hvis farskap eller medmorskap ikke er etablert etter de alminnelige regler, og barnets eneste juridiske forelder dør. Et lesbisk par kan f.eks. ha fått barn ved hjelp av donorsæd og oppdratt barnet sammen, men barnets mor dør uten at det er foretatt en stebarnsadopsjon. Etter barneloven vil medmorskap følge av ekteskap eller partnerskap når donor er kjent. Hvis assistert befruktning er foretatt i utlandet med anonym donor og barnets mor dør under fødselen, vil det kunne oppstå behov for at morens ektefelle eller partner skal kunne adoptere. Videre kan et par ha søkt om stebarnsadopsjon, men dødsfallet inntreffer før adopsjonsbevilling er gitt, eller det kan være foreldre som av ulike årsaker har utsatt å søke om stebarnsadopsjon. (...)

For å oppnå den formelle tilknytningen en adopsjon gir, vil gjenlevende ektefelle/partner i dag være henvist til å søke om ordinær adopsjon når barnets forelder er avgått ved døden. Når barnet bare har hatt én rettslig forelder og vedkommende dør, vil en adopsjon medføre at barnets rettslige bånd til avdødes familie blir brutt. Etter adopsjonsloven § 13 første ledd faller rettsforholdet til den opprinnelige familien bort ved en adopsjon, hvis ikke annet følger av særskilt lov. Det vil si at i tilfeller som nevnt ovenfor, vil blant annet arverett etter besteforeldre, rett til samvær med slektninger eller andre som er nært knyttet til barnet, samt eventuelle økonomiske ytelser etter avdøde til barnet falle bort. Dette vil skje til tross for at barnet bare vil oppnå juridisk tilknytning til én ny forelder. For utvalget framstår ikke dette som er ordning som tjener barnets interesser. Når barnet bare får én ny forelder, er det liten grunn til å oppheve slektstilknytningen til «den andre siden». Det reiser seg da spørsmål om det bør være mulig å gjennomføre en adopsjon med samme virkning som en stebarnsadopsjon i disse tilfellene.

I tilfeller hvor et lesbisk par har fått barn ved assistert befruktning i utlandet med anonym donor, vil barnet bare ha én juridisk forelder fram til en eventuell stebarnsadopsjon er gjennomført. Farskapssaken vil være henlagt fordi det ikke har vært mulig å fastsette farskap, og det vil ikke være noen mann som med rette kan fremme sitt farskapskandidatur senere. Hvis barnets mor dør, er gjenlevende partner eller ektefelle henvist til å søke om ordinær adopsjon.

Dersom barnet er født av en surrogatmor i utlandet, vil denne kvinnen etter norsk rett regnes som barnets mor. Dersom barnet bor sammen med sin juridiske far og hans ektefelle eller partner, vil sistnevnte kunne adoptere barnet etter farens død. Det kreves da samtykke fra surrogatmoren dersom hun ikke har overført foreldreansvaret slik at faren har det alene. Selv om moren ikke har foreldreansvar, skal hun så vidt mulig få uttale seg før adopsjonsvedtak blir fattet, jf. adopsjonsloven § 7. Adopsjonen vil føre til at de juridiske båndene til de opprinnelige foreldrene og deres slekt faller bort.

Også i tilfeller hvor en enslig mor inngår ekteskap og hun senere dør, vil denne problemstillingen være aktuell. Hvis farskap ikke er fastsatt, vil barnet stå uten noen juridiske foreldre. Barnet vil ha vokst opp med en steforelder som nær omsorgsperson, og det kan være i barnets interesse at barnet sikres den formelle tilknytningen som en adopsjon gir. I disse tilfellene vil en adopsjon medføre at tilknytningen til morens familie brytes, noe som gjør at adopsjon ikke innvilges til tross for at det kan være en god løsning for barnet.

Utvalget mener gode grunner kan tale for at adopsjon bør kunne innvilges med rettsvirkningene til en stebarnsadopsjon i de ovennevnte tilfellene.

Dersom adopsjonen som gjennomføres etter at barnets juridiske forelder er død kan gis rettsvirkning som en stebarnsadopsjon, vil den juridiske tilknytningen til den avdøde forelders familie beholdes, samtidig som avdødes ektefelle eller partner blir adoptivforelder for barnet. Barnet vil på denne måten kunne beholde den rettslige forankringen til sin opprinnelige slekt, samtidig som det får en juridisk tilknytning til den avdøde forelderens ektefelle eller partner. Denne personen vil også være barnets nærmeste omsorgsperson etter forelderens dødsfall. En adopsjon med virkning som en stebarnsadopsjon vil føre til at barnet oppnår en rettslig tilknytning til en sosial forelder, uten at det taper tilknytning til den opprinnelige slekten.

Utvalget går således inn for at adopsjon bør kunne gjennomføres i familier hvor barnet bare har en juridisk forelder og denne dør. En slik adopsjon bør gi samme rettsvirkninger som en stebarnsadopsjon slik at slektstilhørigheten til opprinnelig familie beholdes. Det må være en forutsetning for at adopsjonen skal kunne gjennomføres at vilkårene for stebarnsadopsjon var oppfylt på tidspunktet for dødsfallet. Adopsjonen må gjennomføres uten avdødes samtykke, noe som setter strenge krav til saksbehandlingen, slik at hensynet til både barnets og avdødes interesser blir ivaretatt.»

Adopsjonsutvalget mener at barneperspektivet kan tilsi at det bør åpnes for en viss adgang til stebarnadopsjon av tidligere ektefelles barn, etter at ektefellen er død. Idet det kan foreligge et behov i enkelte tilfeller, bør det være en åpning for dette. Barnets beste kan tilsi en slik mulighet. Utvalget finner at det er et kompliserende forhold at den avdøde ektefellens syn på adopsjon ikke er kjent. Adopsjonsutvalget mener likevel at barneperspektivet tilsier at det åpnes for stebarnadopsjon der barnet bare har én juridisk forelder og denne dør.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at det gis adgang til stebarnadopsjon etter at søkers ektefelle er død – i tilfelle der barnet bare har én juridisk forelder.

9.5 Særlig om ny adopsjon av egne barn

Gjeldende adopsjonslov gir adgang til ny adopsjon av et allerede adoptert barn. Adopsjonsloven § 15 lyder:

«Blir barnet adoptert på ny av noen annen enn adoptantens ektefelle eller registrerte partner, opphører rettsvirkningene av den første adopsjonen i forholdet til de første adoptivforeldrene og deres slektninger.»

Bestemmelsen kom inn i adopsjonsloven av 1986, som følge av at muligheten til å oppheve adopsjoner ble avskaffet, samt som følge av et ønske om å likestille adoptivbarn med andre barn. Adgangen til ny adopsjon er eneste mulighet til å oppheve rettsvirkningene av en adopsjon. Adopsjonsutvalget har ikke funnet grunn til å se på nærmere på adgangen for ny adopsjon, generelt sett. Utvalget vil imidlertid se noe nærmere på et særlig tilfelle av slik ny adopsjon, nemlig tilbakeadopsjon til opprinnelig forelder etter at barnet har vært stebarnadoptert.

At ny adopsjon kan benyttes i slike tilfeller fremgår av adopsjonsloven § 15 og § 3 andre ledd siste setning. Dersom barnet er stebarnadoptert, vil en tilbakeadopsjon til enslig far eller mor innebære at rettsforholdet til stefar eller stemor opphører. I utgangspunktet vil en slik ny adopsjon gjøre at rettsforholdet til begge barnets foreldre opphører. Det innebærer at forholdet både til steforelderen og den andre forelderen vil opphøre. Ut fra sterke reelle hensyn blir ikke adopsjonsloven § 15 tolket så strengt. Bestemmelsen forstås derimot slik at rettsforholdet til den andre forelderen vil bestå, og kun rettsforholdet til steforelderen opphører. Resultatet blir da slik at barnet igjen kommer i et rettsforhold til begge sine opprinnelige foreldre. Dette standpunktet kan ikke leses ut av lovens ordlyd, men er lagt til grunn i brev fra Barne- og likestillingsdepartementet med støtte fra Justisdepartementets lovavdeling. 64 Det er også støttet i teorien av Hognestad og Stenberg som imidlertid også tar til orde for at dette bør presiseres i lovteksten. 65 En slik presisering støttes av Adopsjonsutvalget, da en slik løsning som avviker fra de virkningene adopsjon ellers har, tydelig bør fremgå av loven. 66

Et ytterligere problem som kan oppstå i slike tilfeller, er at opprinnelig mor eller far er gift på det tidspunktet han eller hun søker barnet tilbakeadoptert. I henhold til adopsjonsloven § 5 må disse da adoptere barnet sammen. Adopsjonen må da medføre at barnet mister rettsforholdet til den andre forelderen, et resultat som sjelden er ønskelig. I tillegg kan det forhold at opprinnelig far eller mor som ønsker tilbakeadopsjon er gift, i enkelte tilfeller forhindre adopsjon ved at ektefellen er fremmed for barnet eller kanskje ikke ønsker å adoptere barnet. Adopsjonsutvalget ser at disse forholdene kan forhindre tilbakeadopsjon til en opprinnelig forelder, i tilfeller hvor dette kunne vært en god løsning for barnet. Ut fra klagesaker på området samt henvendelser til adopsjonsmyndighetene om dette, kjenner utvalget også til at enkelte har et ønske om og behov for en slik endring.

De hensyn som taler for en slik endring vil være hensynet til barnets beste samt hensynet til at lovverket bør legge til rette for å gjenopprette de juridiske bånd mellom foreldre og barn der dette er i tråd med barnets beste. Det forhold at mange ekteskap ender i skilsmisse, også de mellom en biologisk forelder og steforelder, tilsier at det bør åpnes for tilbakeadopsjon til opprinnelig juridisk forelder. Det virker videre ikke rimelig at denne muligheten for tilbakeadopsjon der båndene til den andre forelder beholdes, bare skal tilligge opprinnelige foreldre dersom de er enslige.

På den andre siden vil en slik bestemmelse fravike klart fra det grunnsyn som adopsjonsloven bygger på, nemlig at ektefeller må adoptere sammen. Det kan ikke utelukkes at en slik åpning for å la en ektefelle adoptere alene, kan ha uheldige konsekvenser. Samtidig vil det være uklart i hvor stor grad og hvordan denne ektefellen skal trekkes inn i vurderingen av om adopsjonen vil være til det beste for barnet, når altså vedkommende ikke skal adoptere barnet selv. Et ytterligere problem kan være i hvilken grad denne ektefellen skal høres og hvilken vekt meningen skal tillegges.

Utvalget har ikke på generelt grunnlag drøftet hovedregelen om at ektefeller som det klare utgangspunkt må adoptere sammen. Dette skyldes at utvalget er enig i denne hovedregelen. Det er kun i forhold til spørsmålet om tilbakeadopsjon av et tidligere stebarnadoptert barn, at utvalget har drøftet et eventuelt unntak.

I forhold til det spørsmål som her er aktuelt finner et flertall av medlemmene at de ikke vil gå inn for en lovendring. Medlemmet Dalen finner at hun ikke i tilstrekkelig grad har fått vurdert mulige uforutsette og uønskede konsekvenser ved at det åpnes for et unntak fra hovedregelen om at ektefeller må adoptere sammen. Medlemmene Bendiksen og Skogrand finner at det ikke bør åpnes for unntak fra hovedregelen om at ektefeller må adoptere sammen.

Utvalgets mindretall, lederen Hove og medlemmet Raundalen, mener at det bør gis en slik adgang. Den aktuelle situasjonen vil trolig bare oppstå dersom det har vist seg at en adopsjon har vært svært uønsket, kanskje også direkte skadelig, for den adopterte. Samtidig vil en ny adopsjon av biologisk forelder, i prinsippet også opprinnelig adoptivforelder, ut fra nåtidssituasjonen være bedre for det aktuelle barnet enn å bli i det nåværende rettsforholdet. Det forhold at man da skal unngå en annen uheldig situasjon for barnet, nemlig å miste det juridiske foreldreforholdet til den andre av sine foreldre, bør ikke stå i veien for en adopsjon som vil være til barnets beste. Mindretallet mener derfor at det å åpne for at den sikkerhetsventil i adopsjonssystemet som slik adopsjon er, ikke bør hindres av prinsippet om at ektefeller bare kan adoptere sammen. I de fleste av de få tilfellene dette gjelder vil det være tale om å reetablere det biologiske foreldreforhold også som det juridiske. Mindretallet antar at dette ikke bør gjelde bare i forhold til stebarnadopsjon, men tar ikke direkte stilling til det.

Forslaget

Utvalget, hele utvalget, foreslår at det presiseres i adopsjonsloven § 15 at tilbakeadopsjon til den opprinnelige forelder av et barn som har vært stebarnsadoptert, kun medfører at rettsforholdet til steforelderen opphører. Forholdet til den andre forelder berøres ikke av tilbakeadopsjonen.

Mindretallet, se ovenfor, foreslår dernest at det åpnes for at en opprinnelig forelder kan tilbakeadoptere sitt barn alene, selv om denne forelder nå er gift.

10 Fosterbarnadopsjon

10.1 Innledning

De generelle vilkår for adopsjon er behandlet i kapittel 5, herunder vilkåret i adopsjonsloven § 2 om at adopsjonen må bli til gagn for barnet. I nærværende kapittel behandler Adopsjonsutvalget de mer spesifikke vilkår for adopsjon av fosterbarn, det vil si hvordan de generelle vilkår for adopsjon etter gjeldende rett anvendes på området for adopsjon av fosterbarn.

Adopsjonsutvalget gjør videre en vurdering av hvilken relevans og vekt de ulike forhold og hensyn som inngår i gagnsvurderingen bør ha.

Statistikken viser antall behandlede saker om fosterbarnadopsjon. Idet statistikken refererer til antall bevillinger, legger utvalget til grunn at både saker som gjelder tvangsadopsjon samt saker der det foreligger samtykke til fosterbarnadopsjon er omfattet av statistikken nedenfor.

Følgende tall er oppgitt i Statistisk sentralbyrås statistikk over fosterbarnadopsjon for 2006–2008. Statistisk sentralbyrås statistikk bygger på opplysninger fra adopsjonsregisteret som forvaltes i Bufdir. 67

Tabell 10.1 Fosterbarnadopsjon 2006–2008

  200620072008
354323

Kilde: SSB.

Statistikken fra Bufdir gir noe mer informasjon om disse sakene.

Tabell 10.2 Bevilling, fosterbarnadopsjon i Bufetat region 2006–2008

  200620072008
0–7 år1197
7–12 år2103
12–18 år432
Over 18 år (voksen fosterbarn)10159
Totalt (antall innvilgelser)273721

Tabell 10.3 Avslag, fosterbarnadopsjon i Bufetat region 2006–2008

  200620072008
0–7 år100
7–12 år121
12–18 år000
Over 18 år (voksen fosterbarn)011
Totalt (antall avslag)232

Tabell 10.4 Klagesaker, Bufetat 2006–20081

  200620072008
Vedtak omgjort i region00
Vedtak opprettholdt og oversendt Bufdir3551

1 I årsrapporten for 2008 endres statistikkgrunnlaget. Bufdir oppgir antall behandlede klager, herunder at resultat av klagebehandling i Bufdir var at 2 bevillinger ble stadfestet og 3 avslag ble stadfestet (ingen omgjøringer).

Fra 2006 til 2008 er det årlig gitt mellom 21 og 37 bevillinger til fosterbarnadopsjon. Dette omfatter

  • tvangsadopsjon, jf. barnevernloven § 4-20

  • fosterbarnadopsjon der biologisk forelder samtykker, jf. adopsjonsloven § 7

  • adopsjoner av person over 18 år, det vil si tidligere fosterbarn.

I løpende tekst i årsrapporten for 2008 oppgis at Bufetat region gav 4 adopsjonsbevillinger på grunnlag av fylkesnemndas samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20.

Totalt over disse tre år er det maksimalt gitt 11 adopsjonsbevillinger i Bufetat region på grunnlag av tvangsadopsjon, følgelig en svært liten andel. Rundt halvparten av antall vedtak om fosterbarnadopsjon årlig gjelder adopsjon av person over 18 år, det vil si tidligere fosterbarn.

Adopsjonsutvalget viser til at rundt halvparten av antall vedtak i statistikken fra Bufetat på området for fosterbarnadopsjon gjelder adopsjon av tidligere fosterbarn over 18 år. Utvalget mener at statistikken over fosterbarnadopsjon ikke bør omfatte adopsjon av voksen person. Det bør føres egen statistikk over adopsjon av voksen person, hvor det eventuelt kan spesifiseres andelen stebarn og tidligere fosterbarn.

Videre mener utvalget at det bør rapporteres særskilt på antall tvangsadopsjoner. Utvalget legger til grunn at antall tvangsadopsjoner utgjør en liten andel av fosterbarnadopsjonene. Det vil si at fosterbarnadopsjon i hovedsak etter praksis gjelder adopsjon av barn der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet, men hvor foreldrene har foreldreansvaret i behold og således har samtykket til adopsjon. Statistikken på området bør presisere dette.

10.2 Tvangsadopsjon

10.2.1 Innledning

Adopsjonssamtykke etter barnevernloven § 4-20, også kalt tvangsadopsjon, skiller seg både fra de øvrige adopsjonene og fra de øvrige barnevernstiltakene. I motsetning til de øvrige adopsjonene gjennomføres tvangsadopsjonene som et tiltak fra det offentlige. Adoptivforeldrene har i slike tilfeller allerede et begrenset, godtgjort omsorgsansvar for barnet, basert på en avtale om å være fosterforeldre. I forhold til øvrige barnevernstiltak skiller adopsjonssamtykkene seg ut ved å verken være frivillig, midlertidig eller gjenstand for senere endring, slik de øvrige tiltakene er. Adopsjonssamtykke etter barnevernloven § 4-20 er således både innholdsmessig og med hensyn til varighet, det meste inngripende tiltak som kan benyttes i barnevernssammenheng. Alle rettslige bånd mellom barnet og dets biologiske familie blir varig brutt, og nye varige rettslige bånd mellom barnet og adoptivforeldrene blir etablert. Etter en adopsjon opphører i tillegg barnevernets ansvar, dog slik at barneverntjenesten fortsatt har et generelt ansvar for dette barnet som for alle andre barn i henhold til barnevernloven § 1-1. Også antallmessig skiller adopsjon seg fra de øvrige tiltakene i barnevern­lovens kapittel 4. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at det har vært en meget stor økning i antall barn som mottar hjelpetiltak de senere årene, og at antall barn under offentlig omsorg har økt fra rundt 4000 på slutten av 1980-tallet, til rundt 6000 i dag. Til tross for disse økningene har det ikke vært noen økning i antall adopsjonssamtykker, og dette benyttes fortsatt i svært begrenset omfang.

10.2.2 Gjeldende rett

Barnevernloven § 4-20 gir hjemmel for å frata foreldreansvaret og gi samtykke til adopsjon. 68

Vilkårene for å gi samtykke til adopsjon er for det første at foreldreansvaret må være fratatt, jf. § 4-20 andre ledd. Dette er en nødvendig følge av at foreldreansvaret gir rett til å samtykke eller nekte å samtykke til adopsjon, jf. adopsjonsloven § 7 første ledd. For at fylkesnemnda skal overta denne samtykkekompetansen, må foreldreansvaret fratas. Vedtak om å frata foreldreansvaret kan fattes samtidig med vedtak om adopsjonssamtykke, slik det som regel skjer i praksis. Når foreldreansvaret fratas i forbindelse med adopsjon, behandles spørsmålene under ett, og ut fra vilkårene i tredje ledd. Foreldreansvaret kan også være fratatt på et tidligere tidspunkt, og det har da ingen betydning om foreldreansvaret er fratatt av andre grunner enn i adopsjonsøyemed.

I tillegg til at foreldreansvaret må være fratatt, må fire øvrige vilkår være til stede, jf. barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstavene a–d. For det første må omsorgsovertakelsen være varig i henhold til bokstav a. Adopsjonssamtykke kan gis hvis:

«a) det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.»

Videre kreves det i bokstav b at «adopsjon vil være til barnets beste.»

Her er således barnets beste inntatt som et konkret vilkår i loven. Denne regelkarakteren barnets beste dermed får, gjør at vurderingen av barnets beste får en mer konkret og avgjørende betydning for om adopsjonssamtykke skal gis. Dette fremgår tydelig av rettspraksis på området. Om adopsjonen er til barnets beste er som regel det tvilsomme spørsmålet, og det som undergis den mest grundige og konkrete vurderingen. Selv om vurderingen skal være konkret og knyttet til det aktuelle barnet, er det ut fra høyesterettspraksis mulig å si noe om hvilke momenter som vanligvis og oftest er fremtredende i slike vurderinger. 69

De to siste vilkårene knytter seg henholdsvis til adoptivsøkerne og til adopsjonslovens vilkår:

  • «c) adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.

  • d) vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.»

Bokstav d trådte i kraft 1. januar 2006. 70 Også tidligere måtte vilkårene etter adopsjonsloven være oppfylt, men vurderingen ble da tatt av adopsjonsmyndighetene etter reglene i adopsjonsloven.

I tillegg til vilkårene i bokstavene a–d, fremgår det innledningsvis i tredje ledd at adopsjonssamtykke «kan» gis. Det er dermed ikke slik at adopsjonssamtykke alltid skal gis dersom vilkårene er oppfylt. Den skjønnsmessige vurderingen av om adopsjonssamtykke skal gis, foretas i praksis som en del av barnets beste-vurderingen.

At adopsjonssamtykke gis, utløser i henhold til barnevernloven § 4-20 fjerde ledd en plikt for departementet til å utstede adopsjonsbevilling, jf. adopsjonsloven § 1 andre ledd. 71 Ingen ytterligere prøvelse skal således finne sted før adopsjonsbevillingen gis. Denne forenklede saksbehandlingen var nettopp målsettingen med lovendringen, jf. Ot.prp. nr. 64 (2004–2005) side 35–36.

Adopsjoner gjennomført etter barnevernloven § 4-20 har de samme virkninger som øvrige adopsjoner i henhold til adopsjonsloven § 13. Når det gjelder barnevernets ansvar innebærer adopsjonen at barnevernets forpliktelser overfor barnet og dets familie opphører. Alle støttetiltak, hjelpetiltak, all oppfølgning og all medbestemmelsesrett som barneverntjenesten har hatt overfor barnet, opphører. Alt ansvaret går over på adoptivforeldrene. Barneverntjenesten har imidlertid fortsatt et generelt ansvar også for dette barnet, og dermed mulighet til å gripe inn med nye hjelpetiltak eller tvangstiltak, hvis det skulle bli behov for det i fremtiden. Slike eventuelle fremtidige tiltak vil i så fall rette seg mot barnet og adoptivforeldrene.

Høyesterett har behandlet 17 saker om tvangsadopsjon. Den første i 1982 og den foreløpig siste i 2007. 14 av sakene er behandlet med hjemmel i barnevernloven av 1953 § 20, og 3 med hjemmel i barnevernloven § 4-20. 72 I tre av dommene fikk de biologiske foreldrene medhold i at adopsjonssamtykke ikke skulle gis, mens samtykke ble gitt i de 14 øvrige.

Barne- og likestillingsdepartementet har i Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) kapittel 4 konkludert med at det bør skje en dreining av praksis slik at adopsjon i større utstrekning enn i dag, benyttes som barnevernstiltak. Departementet fremholder imidlertid at det ikke er nødvendig med noen lovendring for å få dette til, men at økt bruk av tiltaket kan skje innenfor dagens lovgivning.

I henhold til høringsnotat av april 2009, har departementet i tillegg foreslått at barnevernloven skal endres slik at det gis mulighet for kontakt mellom barnet og de biologiske foreldrene etter en tvangsadopsjon, såkalt åpen adopsjon. Også dette kan, dersom det blir vedtatt, lede til en økning i antallet adopsjonssamtykker etter barnevernloven § 4-20.

10.2.3 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget finner av ulike årsaker at det verken er mulig eller naturlig å ta tvangsadopsjon opp til vurdering og diskusjon i denne utredningen. Det skyldes først og fremst at denne type adopsjon er en del av de særlige tiltakene etter barnevernloven kapittel 4, og at det i så måte er svært vanskelig og også uheldig å bare diskutere ett av flere mulige tiltak. Samtykke til adopsjon etter barnevernloven er en integrert del av barnevernstiltakene og således av barnevernssystematikken, dens formål og grunnhensyn. Skal disse adopsjonssamtykkene undergis en fullstendig vurdering, må det skje i et barnevernslys. Sammenhengen mellom de ulike tiltakene i barnevernloven kapittel fire er nær, og ett av tiltakene kan således ikke vurderes isolert sett. Særlig gjelder det i denne sammenhengen hvor de øvrige adopsjonssakene utvalget har oppe til vurdering er av en helt annen karakter, i og med at det ikke er snakk om tiltak og således inngrep fra det offentlige.

I tillegg til dette har departementet i løpet av det siste året satt i gang flere prosesser for å endre bruken av tvangsadopsjon. Adopsjonsutvalget ser det ikke som sin oppgave å vurdere disse forslagene som departementet allerede har gått inn for. Utvalget gjør i den sammenheng også oppmerksom på at vi ikke har vært spurt på forhånd eller vært med på utforme de forslag som har kommet vedrørende fosterbarnadopsjon.

Adopsjonsutvalget har valgt å bruke den begrensede tiden utvalget har hatt til rådighet til de øvrige adopsjonene – og mindre tid til fosterbarnadopsjon. Utvalgets vurderinger og forslag på disse områder, berører så langt vi kan se i liten grad adopsjonssamtykkene etter barnevernloven § 4-20.

Utvalget vil i det følgende se litt nærmere på enkelte problemstillinger knyttet til fosterbarnadopsjon der foreldrene samtykker.

10.3 Andre fosterbarnadopsjoner

10.3.1 Gjeldende rett

Departementets retningslinjer Q-1045 har sparsomt med veiledning om fosterbarnadopsjon der foreldrene samtykker til adopsjon:

«Er barnet tatt under omsorg etter barnevernlovens regler, kan fosterforeldrene på et senere tidspunkt søke om å få adoptere fosterbarnet. De biologiske foreldre har normalt foreldreansvaret, også når de av ulike grunner er blitt fratatt omsorgen for barnet etter barnevernloven. Det må legges til grunn at foreldre med foreldreansvaret i behold har kompetanse til å samtykke etter adopsjonsloven § 7. Dersom et samtykke blir gitt, kan regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten avgjøre søknaden om adopsjon uten at saken forelegges fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Saken skal i slike tilfelle avgjøres på grunnlag av innhentede dokumenter fra barneverntjenesten. Regionen må imidlertid vurdere hvorvidt det foreligger et informert og reelt samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret for barnet. Dersom det kan knyttes tvil omkring samtykket, bør regionen oversende saken til kommunens barneverntjeneste. Barneverntjenesten må i slike tilfeller vurdere om det bør reises sak for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker om fratakelse av foreldreansvaret og samtykke til adopsjon.

I de tilfeller der biologiske foreldre nekter å samtykke, eller det kan knyttes tvil til samtykket, kan barneverntjenesten fremme sak for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker med begjæring om at foreldreansvaret fratas. Det er fylkesnemnda som skal gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted, jf. barnevernloven § 4-20. Dersom foreldreansvaret er fratatt foreldrene etter barnevernloven § 4-20, har foreldrene ikke lenger kompetanse til å gi samtykke etter adopsjonsloven § 7 første ledd.» 73

Utvalget viser til at samtykker, som materielle vilkår for adopsjon, er behandlet i kapittel 5. Utvalget gir likevel nedenfor noen kommentarer knyttet til selve innhentingen av slike samtykker i relasjon til fosterbarnssaker samt noen kommentarer knyttet til vurderinger av om samtykke kan legges til grunn i saken.

10.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget har følgende merknader til sak om adopsjon av fosterbarn der biologisk forelder samtykker.

Adopsjonsutvalget ser at det kunne vært problematisert om det bør være anledning til å samtykke til adopsjon, når dette skjer i etterkant av et offentlig inngrep. Etter barnevernloven skal omsorgsovertakelse alltid behandles som et tvangstiltak, selv om foreldrene samtykker. Det kan argumenteres for at dette burde gjelde også ved det mer inngripende tiltak som en adopsjon er. Adopsjonsutvalget har av kapasitetsmessige grunner dessverre ikke kunnet utrede dette nærmere.

Sentralt ved behandling av søknad om fosterbarnadopsjon der biologisk forelder samtykker er prosedyre for innhenting av samtykke. I praksis starter ofte slike adopsjonssaker ved at kommunen sender inn søknad til Bufetat i samarbeid med fosterforeldrene. Da er ofte både utredning, dokumenter fra barnevernssaken samt samtykke fra biologisk forelder vedlagt. Idet kommunen har innhentet samtykke fra biologisk forelder, kan det være uklart for Bufetat hva slags informasjon biologisk forelder har fått om rettsvirkninger av adopsjon samt hvilken form for veiledning og rådgivning denne har fått. Biologisk forelder har ofte en sammensatt problematikk med rus samt dårlig psykisk og fysisk helse. Denne kan være uten fast bopel, innsatt i fengsel eller befinne seg på annen institusjon. Ofte har biologisk mor hatt en vanskelig oppvekst preget av omsorgssvikt og misbruk. Det kan være vanskelig for Bufetat å vurdere hvorvidt samtykket er informert og reelt idet adopsjonsmyndigheten ikke møter denne parten i saken, og kun foretar en vurdering av saken basert på opplysninger fra barneverntjenesten og dokumentene i barnevernsaken.

I de fleste tilfeller er fosterbarnadopsjon gjennom samtykke fra foreldrene trolig et alternativ til en tvangsadopsjon etter barnevernloven § 4-20. Det er nærliggende å tenke seg at en del foreldre, når de blir klar over at barneverntjenesten vil fremme sak for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker om fratakelse av foreldreansvar med tilhørende forslag om adopsjon, heller ønsker å gi samtykke til adopsjon. Barneverntjenesten vil så godt som alltid være inne i en sak om fosterhjemsadopsjon fordi fosterhjemmet fungerer som oppdragsmottaker på vegne av barneverntjenesten. Dette innebærer at det er naturlig at barneverntjenesten i forbindelse med en søknad om fosterhjemadopsjon utreder saken, med tanke på en sak for fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-20.

Fordi barneverntjenesten på et vis også har en partsrolle i adopsjonssaken, er det viktig at Bufetat særlig kontrollerer at de mer formelle sider ved et adopsjonsvedtak vil være i orden. Dette gjelder ikke minst det å innhente samtykke fra barnets biologiske foreldre. Mye kan tale for at selv om barneverntjenesten har innhentet samtykke, noe som på mange måter er grunnlaget for at man ikke fremmer sak for fylkesnemnda, bør Bufetat region innhente nytt samtykke fra foreldrene.

Ovennevnte har motivert Adopsjonsutvalget til å foreslå at adopsjonsmyndighetene får et større ansvar for både å informere og veilede biologiske foreldre samt at samtykke til adopsjon må skje ved personlig fremmøte hos adopsjonsmyndighetene. Dette er nærmere behandlet i kapittel 18.3.3 om myndighet og saksbehandling.

Adopsjonsutvalget mener at adopsjonsloven § 2 må forstås slik at oppfostringsvilkåret må være oppfylt også i saker om fosterbarnadopsjon der biologisk forelder samtykker. Etter utvalgets mening skal som hovedregel ikke vilkåret «annen særlig grunn» anvendes.

Ved søknad om adopsjon av mindreårig stebarn foreslår utvalget at det bør kreves 5 års oppfostringstid. Utvalget mener at det samme bør gjelde ved fosterbarnadopsjon der biologiske foreldre samtykker. Hensynet til biologisk forelder må veie like tungt ved begge typer adopsjonssaker, noe som tilsier at det bør stilles krav om 5 års oppfostringstid. Det bør ikke være tilstrekkelig at søker har et ønske om fremtidig oppfostring for at oppfostringsvilkåret skal være oppfylt.

Adopsjonsutvalget presiserer at ovennevnte merknader, om spesifikke krav om 5 års oppfostringstid som vilkår ved fosterbarnadopsjon etter samtykke, ikke vil gjelde ved tvangsadopsjon etter barnevernloven. Det vises til barnevernloven § 4-20 om vilkår ved tvangsadopsjon.

Bufetat må ta stilling også til om adopsjon etter en mer helhetlig vurdering vil bli «til gagn for barnet» etter adopsjonsloven § 2.

Adoptivsøkerne vil ved fosterbarnadopsjon allerede være vurdert og godkjent av barneverntjenesten for å være fosterforeldre. I hovedsak vil vilkårene for å kunne bli godkjent som fosterhjem være noenlunde likeartet vilkårene for å bli godkjent som adoptivforeldre. Samtidig må en ved vurderingen ta tilbørlig hensyn til at et adoptivforhold representerer et sterkere tilknytningsvedtak enn en fosterhjemplassering. Et fosterhjem er under veiledning av barneverntjenesten, noe som normalt ikke vil gjelde for adoptivforeldre. Dernest vil et fosterforhold kunne avsluttes dersom det viser seg ikke å være tjenlig for barnet. Tilsvarende vil en i forhold til en adopsjonssituasjon måtte reise sak etter barnevernloven § 4-12 dersom omsorgen skal fratas adoptivforeldrene. Et adoptivforhold kan derimot ikke avsluttes, foruten ved ny adopsjon som sjelden vil være aktuelt. Alternativt kan det skje en omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, også når barnets foreldre er adoptivforeldre. Disse forhold tilsier at adopsjonsmyndigheten må foreta en vurdering av om det er tilrådelig med en adopsjon som en forsterkning av den vurdering som tidligere er foretatt i forhold til hjemmet som fosterhjem.

På ovennevnte grunnlag finner Adopsjonsutvalget at det ikke kan stilles de samme krav til alder og helse som ved adopsjon av ukjent barn.

Adopsjonsutvalget mener videre at barnet bør ha nådd en slik alder og ha et slikt modningsnivå at barnet kan informeres og høres om adopsjon i tråd med adopsjonsloven § 6. Det bør ikke gjennom­føres en fosterbarnadopsjon basert på biologisk foreldres samtykke før barnet kan involveres i adopsjonssaken.

11 Andre typer adopsjonssaker

11.1 Innledning

Adopsjonsutvalget redegjør nedenfor kort om vilkår for adopsjon ved følgende sakstyper:

  • adopsjon av barn søker har foreldreansvar for

  • nasjonal familieadopsjon

  • adopsjon av person over 18 år.

De generelle vilkår for adopsjon er behandlet i kapittel 5, herunder vilkåret i adopsjonsloven § 2 om at adopsjon vil bli til gagn for barnet. Som nevnt der er det et vilkår for adopsjon etter § 2 at ett av de to alternativene «oppfostring» eller «annen særlig grunn» er oppfylt. Utvalget minner om at det også er et materielt vilkår for adopsjon at nødvendige samtykker foreligger, også dette er behandlet i kapittel 5.

I nærværende kapittel behandler utvalget kort hvordan de generelle vilkår for adopsjon anvendes ved nevnte typer nasjonale adopsjonssaker. Adopsjonsutvalget mener at spesifikke vilkår og krav som skal gjelde ved slike adopsjoner i større grad må nedfelles i lovgivning, eventuelt omtales i retningslinjer.

Tallmessig utgjør disse sakstypene en liten andel av det totale antall adopsjonssaker som behandles årlig i Bufetat. 74 Adopsjonsutvalget mener likevel at det bør rapporteres spesifikt for alle typer adopsjonssaker.

Tabell 11.1 Adopsjon av konkret barn/voksen, Bufetat region 2006–2008

  200620072008
Innvilgelser345
Avslag462
Totalt7107

Tabell 11.2 Klagesaker, Bufetat 2006–20081

  200620072008
Vedtak omgjort i region100
Vedtak opprettholdt og oversendt Bufdir1471

1 I årsrapporten for 2008 endres statistikkgrunnlaget. Bufdir oppgir statistikk over antall behandlede klager, herunder at resultat av klagebehandling i Bufdir var at 6 avslag, mens 1 bevilling ble stadfestet (ingen omgjøringer).

11.2 Adopsjon av barn søker har foreldreansvar for

Gjeldende rett

Barnelova regulerer hvem som skal ha foreldreansvar for barnet dersom barnets foreldre med foreldreansvar dør, jf. barnelova § 38, jf. § 63. Også der søker har overtatt foreldreansvar for barnet forutsetter adopsjon at vilkår i adopsjonsloven § 2 er oppfylt.

Departementets retningslinjer Q-1045 har sparsomt med veiledning på området:

«Dersom ingen har foreldreansvaret for et barn etter et dødsfall kan de som ønsker foreldreansvaret, henvende seg til domstolen for å få dette, jf. lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) §§ 38 og 63. De som får foreldreansvaret etter barnelovens regler kan senere søke om å adoptere barnet.

Søkerne er i disse tilfellene allerede blitt vurdert av retten som egnet til å ha foreldreansvaret for barnet. Regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten skal likevel prøve om de alminnelige vilkårene etter adopsjonsloven for å gi adopsjonsbevilling, foreligger.» 75

Bufdir behandlet 2 klagesaker i 2008 som gjaldt slike adopsjoner. Regionens vedtak, bevilling, ble stadfestet i begge saker. Sakene gjaldt adopsjon av barn på henholdsvis 3 og 4 år. I begge saker var situasjonen at biologisk far var dømt til langvarig fengselsstraff for drapet på biologisk mor. Det ble i vedtakene vist til departementets retningslinjer Q-1045. Vedtakene inneholder en sparsom vurderingsdel hvor det slås fast at det foreligger et foreldre-barn-forhold og at barnet har behov for rettslig tilhørighet til søkerne. I den ene saken uttalte Bufdir at fars negative syn på adopsjonen ikke kan tillegges nevneverdig vekt idet «gutten har et sterkt behov for rettslig familietilhørighet med søkerne og deres barn».

Utvalgets vurderinger og forslag

Adopsjonsutvalget mener at det i sak om adopsjon av kjent barn der søker har overtatt foreldreansvar for barnet ikke kan stilles krav om oppfostringstid på linje med de krav som stilles ved stebarnadopsjon.

Etter utvalgets syn kan det imidlertid ikke være tilstrekkelig at søker «ønsker å oppfostre barnet». Kravene til oppfostringstid må ses i sammenheng med de krav som stilles ved fosterbarnadopsjon. Adopsjonsutvalget antar at det her vil være tilstrekkelig med om lag 2–3 års oppfostringstid for at oppfostringsvilkåret kan anses oppfylt.

Det må videre gjøres en helhetlig vurdering av om adopsjon vil bli til barnets beste.

Utvalget vurderer det slik at det i slike saker kan være grunn til, etter en konkret vurdering, å innvilge adopsjon selv om barnet er lite og ikke kan høres etter adopsjonsloven § 6. I tilfelle der søkerne allerede har foreldreansvar for barnet og barnet etter all sannsynlighet skal fortsette å vokse opp hos søkerne, er det liten grunn til å utsette adopsjonstidspunktet ytterligere. Situasjonen i disse sakene er at den som hadde foreldreansvar for barnet er død mens barnets far er ukjent, ikke oppfyller vilkår for å få foreldreansvar etter barnelovas vilkår eller ikke ønsker å overta foreldreansvaret. Etter barnelova § 38 første og andre ledd vil biologisk forelder som har forvoldt den andre biologiske forelders død, ikke kunne få foreldreansvaret automatisk:

«Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine. Dersom den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg eller overlagt å ha valda at den andre er død, skal tingretten ta førebels avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 60 a.

Bur barnet saman med begge foreldra og den eine av dei døyr, får den attlevande foreldreansvaret aleine, jamvel om berre den avdøde hadde foreldreansvar. Dette gjeld ikkje i høve der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd slik det er omtala i første stykket andre punktum.»

Biologisk forelder må i alle tilfeller høres etter adopsjonsloven § 7 tredje ledd.

Når det gjelder krav til søkerne for øvrig vises det til kapittel 9 om stebarnadopsjon. Merknadene der vil gjelde tilsvarende på nærværende område.

Bevisbyrdekrav er omtalt i kapittel 19.

11.3 Nasjonal familieadopsjon

Gjeldende rett

Departementets retningslinjer Q-1045 omtaler ikke familieadopsjoner. Her er forvaltningspraksis eneste rettskilde ved tolkningen av adopsjonsloven § 2.

I 2008 behandlet Bufdir 1 klagesak på dette området. Avslaget ble stadfestet i Bufdir. Barnet var i denne saken 15 år og ble søkt adoptert av besteforelder. Omsorgen for barnet ble i henhold til privat avtale overført fra biologisk mor til søker da barnet var i underkant av 2 år. Det ble opplyst i saken at barnet hadde bodd hos søker hele livet, men dette stemte ikke overens med opplysninger fra folkeregistermyndigheten. Direktoratets stadfestet avslaget med denne begrunnelse:

«Etter praksis anses dette som en familieforrykkelse som ikke antas å være til beste for barnet.»

Utvalgets vurderinger og forslag

Adopsjonsutvalget mener at det ikke skal stilles som vilkår ved familieadopsjon at det foreligger oppfostringstid. Dette er etter det utvalget kjenner til ikke et ubetinget krav etter gjeldende rett ved internasjonal familieadopsjon. Utvalget mener at det kan være tilstrekkelig med et ønske om fremtidig oppfostring for at oppfostringsvilkåret kan anses oppfylt. Imidlertid må det også her gjøres en helhetlig vurdering av om adopsjon vil bli til barnets beste. Utvalget mener at den strenge praksis som gjelder for nasjonal familieadopsjon bør videreføres.

Utvalget mener at det svært sjelden vil bli til barnets beste å forrykke generasjonsskiller.

Utvalget viser til dansk rett på området. Det er redegjort for dette i forbindelse med internasjonal familieadopsjon. Familieadopsjon er definert og regulert i forskrift. 76 Familiestyrelsens veiledningshefte har omfattende merknader om familieadopsjon, herunder sondres mellom nasjonal og internasjonal sådan.

11.4 Adopsjon av person over 18 år

Gjeldende rett og praksis

Departementets retningslinjer Q-1045 har en felles omtale av adopsjon av voksen person og sondrer ikke mellom eksempelvis voksen stebarnadopsjon og andre former for adopsjon av person over 18 år. Retningslinjene understreker at praksis er streng. Retningslinjene er omtalt i kapittel 9.2 om stebarn­adopsjon.

Utvalgets vurderinger og forslag

Adopsjonsutvalget mener at det ved adopsjon av person over 18 år som hovedregel skal kreves 6 års oppfostringstid. Utvalget mener at der barnet har dokumentert ukjent biologisk far, kan det stilles mindre krav til oppfostringstidens lengde slik at 3 år er tilstrekkelig. Det vises til drøftelsen ovenfor om voksen stebarnadopsjon.

Det vil si at der det ikke foreligger tilstrekkelig oppfostringstid, må vilkåret «annen særlig grunn» være oppfylt. Som nevnt tidligere mener utvalget at dette vilkåret kan anvendes ved adopsjon av søsken med ulik oppfostringstid.

I tillegg må det gjøres en konkret helhetsvurdering av om adopsjon kan anses å bli til gagn for barnet.

Fotnoter

1.

§ 2 knytter seg i utgangspunktet bare til det å gi adopsjonsbevilling, men lovens § 16e tolkes slik at kravet også gjelder ved forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra fremmed stat.

2.

Se Ot.prp. nr. 40 (1984–85) side 6 jf. side 24.

3.

Nærmere om vilkåret i Hognestad og Steenberg, Adopsjonsloven kommentarutgave side 157–158.

4.

Op.cit. s. 158 jf. Ot.prp. nr. 40 (1984–85) side 24.

5.

Hognestad og Steenberg, Adopsjonsloven kommentarutgave side 137–138.

6.

Bendiksen, Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer, side 460 jf. kapittel 9.

7.

Side 3 jf. side 14 flg.

8.

Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) kapittel 5.2.3.2.

9.

Lov 1. august 2003 nr. 86, i kraft 1. oktober 2003.

10.

Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) punkt 5.2.3.2.

11.

Se St.prp. nr. 77 (1995–96) side 9, jf. Hognestad og Steenberg, Adopsjonsloven kommentarutgave side 198–199.

12.

Side 6 jf. side 14–16.

13.

Nærmere om dette i Ot.prp. nr. 40 (1984–85) side 6–7.

14.

VEJ nr. 10282 af 14. december 2007.

15.

Kapittel 13.2.

16.

Rundskrivet er på 8 sider, hvorav 4 sider er informasjon av mer generell karakter.

17.

Kapittel 3.7.

18.

Kapittel 2.7.

19.

Bufdir har ikke et erfaringsregister inndelt etter tema. En bunke med stadfestelser og omgjøringer i klagesaker sendes regionene jevnlig. Forvaltningspraksis om blant annet alder og helse er gjennomgått for årene 2007 og 2008, basert på kopier fra region østs eget temabaserte erfaringsregister. I tillegg er det innhentet (usorterte) vedtak fra direktoratet for 2008. Fordi det ikke foreligger et elektronisk arkiv som er tematisk inndelt/søkbart, kan oversikten over forvaltningspraksis ha enkelte feilkilder.

20.

I 2006–2007 er statistikken ført på et annet grunnlag enn i 2008: I 2007 oppgis at 8 avslag ble omgjort i regionen, mens regionen opprettholdt vedtaket og oversendte klagesak til Bufdir i 56 saker. I 2006 oppgis at regionen omgjorde avslag i 8 saker, mens regionen opprettholdt vedtaket og oversendte klagesak til Bufdir i 68 saker. Resultatet av klagebehandling i Bufdir er ikke oppgitt i statistikken.

21.

I 2008 ble det behandlet 6 slike saker, hvorav 4 avslag ble stadfestet. Totalt behandlet Bufdir 38 klagesaker dette året. I 2007 ble det behandlet 10 slike saker, hvorav 8 avslag ble stadfestet. Totalt behandlet Bufdir 60 klagesaker dette året.

22.

Sykdommene/diagnosene omfattet diabetes, ryggmarksbrokk, multippel sklerose og kronisk tarmsykdom.

23.

Side 7 (av 8).

24.

Punkt 7.2.3.

25.

I 2008 avgjorde Bufdir 2 klagesaker som gjaldt enslig søker. I begge saker hadde kommunen gitt positiv tilråding. Regionens avslag ble stadfestet i begge sakene. I den første saken hadde søker pedagogisk utdanning og ble ansett å ha spesielle ressurser i forhold til barn. Bufdir la imidlertid avgjørende vekt på opplysninger om helse. Den andre saken gjaldt en søker som var fylt 46 år. Bufdir vist til at øvre aldersgrense ble håndhevet meget strengt overfor enslige søkere:

«I henhold til praksis håndheves den øvre anbefalte aldersgrense meget strengt overfor enslige søkere. Med den lange ventetiden som er i de fleste land i dag, deriblant A, ville du ved et eventuelt adopsjonstidspunkt være nærmere 48-49 år.»

26.

www.verdensbarn.no (oversettelse av CCAAs krav).

27.

BEK nr. 1367 af 12. december 2006.

28.

Lovforslag 1998/1 LSF 40, kapittel 6.

29.

VEJ nr. 9359 af 19. juni 2009.

30.

Lovforslag 1998/1 LSF 40, kapittel 8.

31.

VEJ nr. 10282 af 14. december 2007 kapittel 8.2.8.

32.

Jf. § 12 i socialtjänstlagen kapittel 6.

33.

Proposition 2003/04:13.

34.

SOSFS 2008:8 Håndboken Adoption - Handbok för socialtjänsten, Socialstyrelsen 2009, allmänna råd.

35.

Fruktbarhetsraten er her antall fødte barn per 1000 kvinne.

36.

Det vises her til foreløpige tall fra et større longitudinelt forskningsprosjekt hvor barn som er adoptert fra utlandet i 2007, 2008 og 2009 følges opp fra de kommer til Norge og frem til fireårsalder. Prosjektet er kalt «Internasjonalt adopterte barns sosiale utvikling».

37.

Se også kapittel 6.7 om krav fra samarbeidslandene og utvalgets vurderinger i kapittel 6.9.

38.

Se SOU 2009: 61 kapittel 8.2 som redegjør for lovgivning om alderskrav i nordiske samt enkelte andre land.

39.

Preamble to the Constitution of the World Health Organization as adopted by the International Health Conference, New York, 19-22 June, 1946; signed on 22 July 1946 by the representatives of 61 States (Official Records of the World Health Organization, no. 2, p. 100) and entered into force on 7 April 1948. The Definition has not been amended since 1948.

40.

Henvendelse av 24. november 2008.

41.

Kapittel 7.3.

42.

VEJ nr. 10282 af 14. december 2007 kapittel 8.4.3

43.

Henvendelse av 24. november 2008.

44.

Punkt 7.2.6.

45.

I innvilgelsessaker gis det verken noen fremstilling av faktum eller noen begrunnelse. I vedtaket går det således ikke frem om det dreier seg om adopsjon av ukjent barn eller om familieadopsjon. Adopsjonsutvalget anmodet Bufdir om en redegjørelse for faktum og skjønnsutøvelse i innvilgelsessakene. Oversikten over innvilgelsessaker refererer seg derfor til denne redegjørelsen.

46.

BEK nr. 1366 af 12. december 2006 § 34.

47.

VEJ nr. 10282 af 14. december 2007 Kapittel 2.2.

48.

Lag (1997:192) om internationell adoptionsförmedling §§ 3 og 4.

49.

Punkt 7.2.6.

50.

Kapittel 7.1 punkt 312 samt kapittel 8.6.4 punkt 511.

51.

Punkt 513–514.

52.

Punkt 516.

53.

Punkt 517–518.

54.

Punkt 7.1.2.

55.

Punkt 7.1.2.2.

56.

Punkt 7.1.6.

57.

Det ble derfor etter det utvalget kan se kun gitt 3 bevillinger i 2008 til adopsjon av barn i alderen 0–7 år som ikke gjaldt adopsjon i partnerskap.

58.

Adopsjonsutvalget anmodet Bufdir om innsyn i samtlige saker for 2008 og har basert sin utredning på de vedtak direktoratet har oversendt. Omtalen nedenfor av forvaltningspraksis skal derfor være uttømmende.

59.

Unntak gjelder ved stebarnadopsjon i partnerskap.

60.

Kapittel 11.9.2.

61.

Bufdir behandlet i 2008 2 klagesaker der det ble søkt om adopsjon etter at søker var skilt fra barnets biologiske forelder. Barna var henholdsvis 26 og 30 år. Begge avslag ble stadfestet.

62.

Bufdir avgjorde i 2008 1 klagesak som gjaldt søknad om adopsjon fra søker som tidligere hadde vært gift med barnets avdøde biologiske mor. Avslaget ble stadfestet.

63.

Jf. adopsjonsloven § 5a, stk. 2, 1.

64.

Det vises til korrespondanse mellom Barne- og likestillingsdepartementet av 4. desember 2000 samt Justisdepartementets svar av 9. mai 2001.

65.

Hognestad og Stenberg, Adopsjonsloven kommentarutgave side 251–252.

66.

Lovforslaget fra Hognestad og Stenberg fremgår på side 253.

67.

Dersom det søkes på antall fosterbarnadopsjoner får man opp det totale antallet fosterbarnadopsjoner som inkluderer også adopsjon av tidligere fosterbarn over 18 år. Det er imidlertid mulig å søke etter fosterbarnas alder på adopsjonstidspunktet.

68.

I barnevernloven av 1953 var det ikke hjemmel for tvangsadopsjon, men bestemmelsen om fratakelse av foreldreansvaret i § 20 ble anvendt på en måte som tilsvarer dagens adopsjonsregler. At barnevernloven av 1953 § 20 kunne anvendes for å legge til rette for en adopsjon, ble bekreftet av Høyesterett i Rt-1982-1687.

69.

Se Bendiksen, Lena R. L., Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer – foreldreansvar og adopsjon, Fagbokforlaget 2008, kapittel 9.

70.

Lov 17. juni 2005 nr. 65, i kraft 1. januar 2006 iflg. res. 17. juni 2005 nr. 614.

71.

Det er Bufetat region som er delegert denne oppgaven.

72.

Rt-1982-1687, Rt-1985-344, Rt-1987-52, Rt-1990-657, Rt-1990-946, Rt-1990-1274, Rt-1991-557, Rt-1991-1355, Rt-1992-306, Rt-1994-323, Rt-1994-805, Rt-1994-1398, Rt-1994-1545, Rt-1995-85, Rt-1997-534, Rt-2001-14 og Rt-2007-561.

73.

Punkt 7.1.4

74.

I Bufetats statistikk rapporteres det på saker som gjelder «adopsjon av konkret barn/voksen (kan være tilbakeadopsjon, familieadopsjon, etter privat plassering)», hvilket omfatter adopsjon av mindreårige der søker har foreldreansvar for barnet. Det foreligger ikke spesifikk statistikk på antall saker som gjelder adopsjon av mindreårige barn der søker allerede har foreldreansvaret for barnet, nasjonal familieadopsjon eller adopsjon av person over 18 år. Det refereres til enkelte klagesaker nedenfor, men det gis ingen fullstendig oversikt.

75.

Punkt 7.1.5.

76.

BEK nr. 1366 af 12 december 2006 om adoption har bestemmelser om familieadopsjon i §§ 9–12.

Til forsiden