Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2012: 12

Ventetid – et spørsmål om tillit — En evaluering av statens karanteneregelverk

Til innholdsfortegnelse

8 Overgang fra politisk ledelse til departementstilling

8.1 Gjeldende regelverk

8.1.1 Innledning

For overgang fra stillinger i departementenes politiske ledelse til andre statsstillinger er det fastsatt regelverk om karantene mv. bare for overgang til andre departementsstillinger. Dette regelverket – retningslinjer for bruk av karantene ved overgang fra politisk stilling til departementsstilling – ble gitt av det daværende Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) 4. januar 2005 og trådte i kraft straks.

Retningslinjene er inntatt nedenfor (se vedlegg 2). Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) sendte dem ut til Statsministerens kontor og alle departementene med brev 4. januar 2005. Departementet har ikke publisert dem særskilt eller utferdiget kommentarer eller rundskriv til retningslinjene. De er ikke kunngjort i Norsk Lovtidend eller Lovdata, men er elektronisk tilgjengelige på Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets hjemmeside.

Etter retningslinjene § 4 første ledd er det enkelte departement «ansvarlig for forvaltning» av retningslinjene innenfor sitt forvaltningsområde. Det er uklart hva dette sikter til, siden de enkelte bestemmelsene klart angir hvem som skal treffe avgjørelser etter dem.

8.1.2 Generelt om regelverket og dets rettslige betydning

Selv om regelverket betegner seg som retningslinjer, er det langt på vei utformet som en vanlig forskrift med klare pliktregler. Innholdsmessig har regelverket derfor mer karakter av å være bindende regler enn retningslinjer for tilsettingsmyndighetens skjønnsutøving.

Retningslinjene er utformet slik at de gir inntrykk av å rette seg til både den som er utnevnt i politisk stilling i departementene, og til utnevningsmyndigheten (som for statsråder, statssekretærer og embetsmenn i departementet er Kongen i statsråd). Det følger imidlertid av forvaltningshierarkiet at et departement ikke kan gi regler som binder Kongen i statsråd.

Retningslinjene har ikke lovhjemmel. De kan likevel bli ansett bindende for den enkelte som de retter seg til, i kraft av den alminnelige instruksjonsmyndighet som regjeringen har overfor sine embets- og tjenestemenn og arbeidsgiverens styringsrett. I reglement om arbeidsvilkår for departementenes politiske ledelse (fastsatt ved kgl. res. 28. mars 2003 med senere endringer) fastsetter § 19 at retningslinjene gjelder for politisk ledelse, jf. også Håndbok for politisk ledelse (april 2012) kap. 16.2.1 (s. 77). I praksis blir det også tatt inn en bindende bestemmelse i utnevningsresolusjonen til eller tilsettingsbrevet i politisk stilling1 eller i den nye departementsstillingen, jf. retningslinjene § 2.

8.1.3 Hvilke stillinger gjelder retningslinjene for?

Retningslinjene gjelder for alle stillinger i departementenes politiske ledelse: statsråd, statssekretær og politisk rådgiver. Andre rådgivere eller informasjonsmedarbeidere omfattes ikke, selv om de i et departement organisatorisk er knyttet til den politiske staben. Det avgjørende er hvordan stillingen er betegnet ved utnevning eller tilsetting. De politiske funksjoner som ligger til disse stillingene, blir etter norsk forvaltningstradisjon i liten grad utøvd i stillinger med andre betegnelser, og for slike andre stillinger gjelder ikke regelen om automatisk fratredelse når vedkommende statsråd går av.

8.1.4 Hvilke overganger gjelder retningslinjene for?

Etter retningslinjene § 1 gjelder de ved overgang til andre departementsstillinger. De gjelder både ved overgang til stilling i samme departement og andre departementer. De gjelder uansett hva som er årsaken til fratredelsen fra den politiske stillingen, og gjelder følgelig også om det ikke skjer noe statsrådskifte i samband med fratredelsen. Retningslinjene gjelder både der det er tale om ny tiltredelse i en departementsstilling og ved gjeninntredelse i en stilling som vedkommende har hatt permisjon fra som følge av utnevningen eller tilsettingen i politisk stilling. For tiltredelse gjelder retningslinjene etter ordlyden bare dersom vedkommende søkte stillingen mens hun eller han satt i en politisk stilling, men det er spørsmål om de ikke må gjelde like godt for søknader i tiden etter fratredelse fra den politiske stillingen.

Retningslinjene gjelder ikke for overgang til statsstillinger utenfor departementet, f.eks. ved utnevning til leder for et direktorat eller fylkesmann. For overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen gjelder et eget regelverk, se 7.1.

8.1.5 Omfanget av karantene og saksforbud ved overgang

Retningslinjene § 1 skiller mellom to hovedgrupper av overgang når det gjelder spørsmålet om den utløser karantene (utsatt tiltredelse) eller saksforbud.

Den ene gruppen gjelder overgang til stilling som departementsråd, ekspedisjonssjef eller informasjonssjef (kommunikasjonssjef). Her inntrer karantene automatisk. Karantenetiden er seks måneder hvis stillingen er i samme departement som den politiske stillingen (§ 1 første ledd), tre måneder hvis den er i et annet departement (§ 1 annet ledd). Forutsetningsvis er retningslinjene ikke til hinder for kontakt med departementet før tiltredelse ved utløpet av karantenetiden, siden vedkommende skal stå til rådighet for departementet (se 8.1.8). Men kontakten kan ikke gjelde saker som vedkommende behandlet i sin politiske stilling eller innebære et direkte rådgivningsforhold til den politiske ledelsen.

Den andre gruppen omfatter alle andre, mer underordnete stillingskategorier i et departement (§ 1 fjerde ledd), uansett om det er embeter eller tjenestemannsstillinger. Her stiller retningslinjene ikke noe krav om karantene. Etter alminnelige regler kan departementet bestemme tidspunktet for tiltredelse – og dermed utsatt tiltredelse – om det ikke er holdepunkter for annet.

Retningslinjene § 1 fjerde ledd gir dessuten adgang til å begrense arbeidsoppgavene i departementsstillingen for en periode på inntil seks måneder. I realiteten er det tale om et saksforbud. Departementsråden kan etter § 1 fjerde ledd jf. § 2 avskjære arbeidsoppgaver som kommer i «et direkte rådgivningsforhold til politisk ledelse». Regelen gjelder uavhengig av om det er skjedd et statsrådskifte. Rekkevidden av regelen synes ikke helt klar. Det kan f.eks. spørres om den omfatter enhver sak som er egnet til å bli forelagt for politisk ledelse, og om den omfatter saker som passerer gjennom flere ledd før den legges frem for politisk ledelse. Disse spørsmålene kan imidlertid reguleres i kraft av den alminnelige instruksjonsmyndighet om tjenstlige forhold, siden vedkommende har tiltrådt stillingen.

8.1.6 Fastsetting av karantene

Som nevnt inntrer karantene automatisk ved overgang til overordnete stillinger i et departement, men etter retningslinjene § 2 vil det bli fastsatt særskilt. Det skal skje i den kongelige resolusjon om utnevning til statsråd/statssekretær, respektive tilsettingsbrevet som politisk rådgiver, dersom vedkommende kommer fra en overordnet departementsstilling. Hvis politikeren blir utnevnt eller tilsatt i en overordnet departementsstilling som vedkommende ikke hadde fra før, skal karantenen fastsettes i utnevningen eller tilsettingen. Slik retningslinjene § 2 er utformet, gir det inntrykk av at karantenetiden ved slik fastsetting kan settes kortere enn seks, respektive tre måneder, selv om § 1 ubetinget setter en så lang karantenetid.

8.1.7 Fritak for karantene

Etter retningslinjene § 3 kan karantenen oppheves helt eller begrenses i tid «når særlig tungtveiende hensyn tilsier det». Avgjørelsen treffes etter § 3 annet ledd av statsråden i det fagdepartementet departementsstillingen ligger. Den må være skriftlig og grunngitt. Retningslinjene sier ikke om et rent muntlig utsagn fra statsråden kan ha betydning, men det kan ikke legges til grunn at statsrådens muntlige utsagn er tilstrekkelig til å frita for karantene.

8.1.8 Virkninger i karanteneperioden

Karantenetid innebærer at vedkommende ikke kan tiltre den aktuelle stillingen, men skal stå til rådighet for departementet (retningslinjene § 4 annet ledd), og har krav på stillingens lønn (§ 4 tredje ledd). Vedkommende kan altså ikke påta seg andre arbeidsoppgaver uten departementets samtykke. Departementet står fritt til å pålegge vedkommende arbeidsoppgaver, også arbeidsoppgaver som innebærer utplassering i en underliggende etat. Det går ikke klart frem om arbeidsoppgavene kan være slike som ellers ville bli gjort som ledd i den stilling vedkommende er hindret i å tiltre. Pålegget regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.2 De pålagte arbeidsoppgavene må ikke angå saker som vedkommende hadde til behandling i sin politiske stilling, og de må ikke innebære et «direkte rådgivningsforhold» til politisk ledelse. Det siste kriteriet reiser de samme spørsmålene som er nevnt avslutningsvis under 8.1.5.

8.2 Praksis

8.2.1 Innhenting av praksis

Utvalget har fått opplysninger om praksis først og fremst gjennom møtene med representanter for de forskjellige departementene og fra Statsministerens kontor.

8.2.2 Praksis i departementene

Praksis etter disse retningslinjene er meget begrenset. Utvalget er ikke kjent med noe tilfelle siden 2005 der innehaveren av en politisk stilling er blitt utnevnt til eller tilsatt i en departementsstilling.

For tiden er det ti politikere som er rekruttert fra en departementsstilling.3 Siden retningslinjene trådte i kraft i 2005, er det hittil – utenfor Utenriksdepartementet – visstnok bare i ett tilfelle hvor det har vært aktuelt for innehaveren av en politisk stilling i et departement å gjeninntre i (eller tiltre) en departementsstilling. Utvalget er kjent med at det før 2005 har vært andre tilfeller hvor departementsansatte har vært rekruttert til stillinger i politisk ledelse, for deretter å vende tilbake til sin departementsstilling.

Det ene tilfellet etter 2005 gjelder Olje- og energidepartementet, der avdelingsdirektør Tone Skogen var utnevnt til statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet i 2004. Etter sin fratreden som statssekretær ved regjeringen Bondevik IIs avgang 17. oktober 2005 ble hun ilagt saksforbud i den form at hun ikke kunne gjeninntre i sitt embete før 1. januar 2006. Begrunnelsen for dette var at den seksjonen som hun ledet, arbeidet «med et saksområde som er meget «politisk» for tiden», og man fant det «ikke … hensiktsmessig at [hun] tjenestegjør i OED de første månedene med ny regjering når strategi og løp fremover skal legges». Statsministerens kontor tilsto henne etterlønn (fratredelsesytelse) frem til hun gjeninntrådte i embetet. Det later derfor til at lønnsutgiftene for henne i denne perioden ikke ble belastet Olje- og energidepartementet i tråd med retningslinjene § 4 tredje ledd.

Utenriksdepartementet skiller seg ut fra de andre departementene med en lang tradisjon for å rekruttere til politisk ledelse fra departementets embetsverk. Det gjelder mest til stillinger som statssekretær eller politisk rådgiver, men har også forekommet på statsrådsnivå. Siden 2005 gjelder det fire tilfelle: Kim Traavik var ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet da han ble utnevnt til statssekretær i 2001, og vendte etter regjeringen Bondevik IIs avgang i 2005 tilbake til stilling som spesialrådgiver og senere ambassadør ved NATO. Elisabeth Walaas ble fra stillingen som ambassadør i Kroatia utnevnt til statssekretær i 2007, og etter fratreden i 2009 ble hun spesialrådgiver i departementet. Håkon Gulbrandsen var første ambassadesekretær ved ambassaden i Sør-Afrika da han ble utnevnt til statssekretær i 2007 og ble etter sin fratreden i 2009 seniorrådgiver i Utenriksdepartementet. Erik Solheim hadde stilling som spesialrådgiver i Utenriksdepartementet (fredsmekler i Sri Lanka) da han ble utnevnt til utviklingsminister i 2005, og etter fratredelsen i 2012 gikk han tilbake til departementet. I slike tilfeller er praksis i Utenriksdepartementet at vedkommende ikke tiltrer noen stilling før tre måneder etter fratredelsen.

8.3 Utvalgets vurderinger av praksis og retningslinjene

8.3.1 Generelt

Utvalget vil fremheve at det er andre grunner til å ha begrensninger ved overgang fra politisk stilling til departementsstilling enn ved overgang fra en politisk stilling til stilling utenfor statsforvaltningen. Ved overgang fra politisk stilling til departementsstilling er det rollefordelingen mellom politisk ledelse og embetsverket, arbeidsordningen innen embetsverket og hensynet til en ny politisk ledelse som kan tale for visse begrensninger. Hensynet til å motvirke at fordeler utenfra kan påvirke en politikers myndighetsutøving eller at overgangen gir uberettigete fordeler til noen privat part, eller skaper risiko for misbruk av informasjon, gjør seg ikke gjeldende ved overgang til departementsstilling.

Overgang til departementsstilling kan skje ved gjeninntredelse i tidligere stilling eller etter utnevning eller tilsetting i ny stilling i samme departement eller i et annet departement. En viss ventetid ved overgangen bidrar til å markere at rollene som politiker og som embets- og tjenestemann er to forskjellige roller, og en ventetid mellom stillingene gjør det lettere for vedkommende selv å legge til grunn en ny rolleforståelse i departementsstillingen. For at en ny politisk ledelse skal ha tillit til at embetsverkets rådgivning skjer på et nøkternt faglig grunnlag og ikke er basert på politiske valg eller strategier som en tidligere politisk ledelse sto for, er det av betydning at en som har innehatt en politisk stilling, ikke umiddelbart trer inn i rådgivning på embetsnivå overfor en ny politisk ledelse. Det gjelder særlig når det er tale om en departementsstilling i samme departement som den politiske stillingen.

Retningslinjene for overgang fra politisk stilling til departementsstilling har hatt betydning i nokså få tilfelle – langt færre enn retningslinjene for overgang fra politisk stilling til stilling utenfor statsforvaltningen. Det henger naturlig sammen med at rekrutteringen til politiske stillinger i relativt liten grad skjer fra departementene. I enkelte andre land – som Storbritannia – er slik rekruttering helt utelukket. I Norge er rekruttering fra embetsverket til politisk stilling i samme departement sjelden, bortsett fra i Utenriksdepartementet, hvor det er en rekke eksempler på at ansatte i utenriksetaten – til dels også høyere embetsmenn – er blitt utnevnt til politisk stilling, for senere å vende tilbake til en stilling på administrativt nivå (som på grunn av rotasjonsprinsippet i utenriksetaten ofte er en annen enn vedkommende kom fra). I andre departementer skjer rekruttering fra embetsverket til en politisk stilling som regel på tvers av departementsgrensene. Det er sjelden innehaveren av en politisk stilling får en ny utnevning eller tilsetting i en stilling i et departement. Noe annet er at en som har tidligere erfaring fra politisk stilling i et departement, kan bli utnevnt eller tilsatt i departementsstilling på et senere tidspunkt.

Utvalgets generelle inntrykk er at de gjeldende retningslinjene om overgang fra politisk stilling til departementsstilling blir fulgt i de tilfelle hvor de er aktuelle, og at regelverket har virket tilfredsstillende.

8.3.2 Hvilke departementstillinger bør det kunne gjelde en ventetid (karantene) for?

Utvalget er enig i at det – som nå – bør inntre en ventetid (karantene) ved gjeninntreden eller tiltredelse som departementsråd, ekspedisjonssjef eller informasjonssjef (kommunikasjonssjef) for den som kommer fra politisk stilling. Det gjelder både der stillingene er i samme departement og der de er i forskjellige departementer, men dette kan ha betydning for hvor lang ventetiden skal være – se 8.3.5. Disse stillingene har en slik (mulighet for) innflytelse på departementets virksomhet til enhver tid og står i et slikt rådgivningsforhold til den politiske ledelsen i departementet, at ventetiden bør inntre automatisk. Ventetiden bør inntre enten det er tale om en direkte overgang fra den politiske stillingen, eller en overgang noe senere, men i løpet av den ordinære ventetid.

For andre departementsstillinger er det i dag ikke adgang til å fastsette noen ventetid, men det er adgang til å bestemme arbeidsoppgavene for å hindre et direkte rådgivningsforhold til politisk ledelse. Utvalget ser argumenter for å kunne fastsette en ventetid ved overgang til andre departementsstillinger. Det kan være mest aktuelt for andre embetsstillinger (avdelingsdirektør og underdirektør) og ansatte i informasjonsenheten (kommunikasjonsenheten) som har jevnlig kontakt med, og rådgivning overfor, den politiske ledelse som en vesentlig del av de løpende arbeidsoppgaver. Det forekommer nok også at en avdelingsdirektør har nokså bestemmende innflytelse på embetsverkets tilrådinger og utredninger innenfor det fagområdet som hører til stillingen. Er det tale om ny tiltredelse, kan spørsmålet løses etter vanlige rutiner ved å fastsette et tidspunkt for tiltredelsen som gir et passende langt tidsrom etter fratredelsen fra den politiske stillingen, men dette har lønnsmessige konsekvenser (se 8.3.4). Ved gjeninntredelse i tidligere stilling er forholdet som regel at tilsettingsforholdet gjelder i departementet som helhet og ikke er bundet til bestemte enheter i departementet eller til bestemte arbeidsoppgaver. Da vil departementets alminnelige styringsrett gi departementets ledelse stor frihet til å bestemme hvilke arbeidsoppgaver vedkommende skal ha, og på den måten unngå at hun eller han kommer i et direkte rådgivningsforhold til den politiske ledelsen i en passende periode. Dette følger også av gjeldende retningslinjer (for en periode på inntil seks måneder). Utvalget antar at de fleste tilfeller kan dekkes på denne måten, og at det derfor ikke er behov for en uttrykkelig regel om ventetid ved gjeninntreden i stillinger på mellomledernivå eller lavere i departementet. Utvalget erkjenner riktig nok at den avgjørelse som ble truffet for avdelingsdirektør Tone Skogens del i 2005 (se 8.2.2), i realiteten best kan betegnes som en avgjørelse om ventetid (karantene), noe retningslinjene ikke ga klart grunnlag for. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det uttrykkelig åpnes for å ilegge en ventetid på inntil tre måneder ved overgang til lavere departementsstillinger dersom det anses nødvendig for å ivareta tilliten til statsforvaltningen og det politiske system.

Som nevnt er det bare i Utenriksdepartementet at det er forholdsvis vanlig med overganger fra politisk stilling til en departementsstilling utenom departementsråd, ekspedisjonssjef og informasjonssjef. Utvalget ser ikke noe særskilt behov for regulering med dette for øye. Dette er mer et spørsmål om hva som bør være grunnlaget for rekruttering til politiske stillinger i Utenriksdepartementet, enn et problem ved overgangen tilbake til departementsstilling.

8.3.3 Hvem bør treffe enkeltavgjørelser ved slike overganger?

Enkeltavgjørelser ved overgang fra politisk stilling til departementsstilling treffes i dag av fagdepartementet for departementsstillingen. Det gjelder enten det er spørsmål om å frita for ventetid (karantene) ved overgang til en lederstilling eller regulere og begrense arbeidsoppgavene ved overgang til en departementsstilling på lavere nivå.

Utvalget mener at disse overgangene, og aktuelle arbeidsoppgaver for de fratrådte politikerne, bør ses i sammenheng med personelldisponering i fagdepartementet generelt. Det gjelder ikke minst for Utenriksdepartementet, der rotasjonsprinsippet medfører en fortløpende revurdering av personelldisponeringen. Det uavhengige utvalget som skal vurdere overgang fra politisk stilling til stilling utenfor statsforvaltningen (Karanteneutvalget) blir sammensatt med dette for øye, og ikke med sikte på personelldisponering i departementene. Saker om overgang til departementsstilling ville i tilfelle bare bli en liten del av det uavhengige utvalgets virksomhet. Utvalget mener derfor at enkeltavgjørelser om overgang til departementsstilling fra en politisk stilling fortsatt bør treffes av fagdepartementet for departementsstillingen, og ikke legges til et uavhengig utvalg.

8.3.4 Virkningen av ventetid

Når det inntrer (automatisk) ventetid, sier det seg selv at vedkommende politiker ikke kan gjeninntre i eller tiltre stillingen før den fastsatte ventetiden er ute (se 8.3.5 om varigheten).

Når vedkommende har fratrådt den politiske stillingen, vil hun eller han – bortsett fra muligheten for fratredelsesytelse til politikere i 1-3 måneder – som utgangspunkt være uten inntekt frem til gjeninntreden eller tiltredelse i departementsstillingen. Utvalget foreslår derfor å opprettholde gjeldende retningslinjer som gir vedkommende krav på den lønn som departementsstillingen gir, mot «å stå til rådighet» for departementet. Det vil – som nå – innebære at departementet kan pålegge vedkommende passende arbeidsoppgaver. Disse arbeidsoppgavene bør som utgangspunkt kunne gå ut på hva som helst innenfor departementets ansvarsområde og – som nå – omfatte utplassering i departementets underliggende eller tilknyttede etater. Utvalget foreslår å fastholde de to begrensningene som gjeldende retningslinjer har for hvilke arbeideoppgaver vedkommende kan tildeles: De må ikke angå saker som vedkommende hadde til behandling i sin politiske stilling, og arbeidsoppgavene må ikke medføre et direkte rådgivningsforhold til politisk ledelse.

Gjelder det tiltredelse i ny stilling, kan det etter vanlige rutiner fastsettes et tidspunkt for tiltredelsen som ligger så lang tid etter fratredelsen fra den politiske stillingen at det dekker den fastsatte ventetiden. En slik fremgangsmåte vil ikke gi vedkommende rett til lønn før tiltredelsen. Dersom denne fremgangsmåten skulle bli brukt, anser utvalget det viktig at det blir gjort klart for vedkommende. Fremgangsmåten er ellers naturlig der vedkommende selv ønsker frihet i tiden frem til tiltredelse og dermed ikke å stå til rådighet for departementet i mellomperioden.

8.3.5 Varigheten av ventetid

Gjeldende retningslinjer setter den automatiske karantenen til seks måneder ved gjeninntreden eller tiltredelse i samme departement som den politiske stillingen, og til tre måneder i et annet departement. Utvalget er enig i at denne varigheten er passende, og at den som nå med fordel kan følge generelt av regelverket. Selv om utvalgets mindretall (Backer, Kvassheim, Røvik, Østerud og Aasheim) i 7.3.3.6 foreslår å åpne for ventetid på inntil ett år ved overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen, er det som nevnt i 8.3.1 andre hensyn som gjør seg gjeldende ved overgang til departementsstilling, og de tilsier etter mindretallets mening ikke at det settes en lengre ventetid enn seks måneder.

Gjeldende retningslinjer åpner for at statsråden i det departement hvor stillingen er, kan sette en kortere karantene (ventetid) eller sløyfe den helt når særlig tungtveiende hensyn tilsier det. Dette kan tenkes hvis dette departementet har et særlig behov for at vedkommende snarest kan ta til med arbeidet, eller hvis de hensyn som ligger bak karanteneregelen, gjør seg lite gjeldende (f.eks. vedkommende har sittet svært kort tid i den politiske stillingen). Utvalget foreslår å opprettholde denne muligheten for kortere eller ingen ventetid i unntakstilfelle.

8.3.6 Arbeidsoppgaver i departementsstillingen – saksforbud

For andre departementsstillinger enn departementsråd, ekspedisjonssjef og informasjonssjef (kommunikasjonssjef) gir gjeldende retningslinjer adgang til å regulere arbeidsoppgavene i stillingen med sikte på at vedkommende ikke skal komme i noe direkte rådgivningsforhold til politisk ledelse. Det kan skje både ved bestemmelser om oppgavenes art og bestemmelser om at andre i avdelingen eller enheten skal stå for den direkte kontakt med politisk ledelse, også på de saksområder som ligger til stillingen. Dette er ikke annet enn det som kan bestemmes i kraft av departementets alminnelige interne styringsrett, og denne begrenser seg ikke til seks måneder slik retningslinjene gjør. For utenrikstjenesten er det lovfestet en noe mer vidtgående styringsrett (lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten §§ 9 og 10). Denne reguleringen av arbeidsoppgavene i departementsstillingen svarer på en måte til reglene om saksforbud ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen, men det er ikke naturlig å bruke betegnelsen saksforbud når det er tale om innholdet av en departementsstilling.

Selv om det rettslig sett nok er overflødig med en slik bestemmelse om regulering av arbeidsoppgavene som gjeldende retningslinjer har, foreslår utvalget likevel at den beholdes. Den tjener til å styrke bevisstheten ved en overgang fra politisk stilling til en departementsstilling på mellomnivå eller lavere om at det også her kan være behov for en regulering i en startfase.

Utvalget anser det hensiktsmessig at reguleringen av arbeidsoppgaver bestemmes av departementsråden i det departementet der gjeninntreden eller tiltredelse skjer. Dette er selvsagt ikke til hinder for at statsråden i departementet treffer bestemmelsen (slik utvalget også forstår gjeldende retningslinjer).

8.3.7 Bør reglene også gjelde ved overgang til statsstillinger utenfor departementene?

Det forekommer et en politiker blir utnevnt til stillinger i statsforvaltningen utenom departementene. Vanlig praksis er at vedkommende fratrer stillingen før hun eller han søker en vanlig statsstilling. Ved utnevning til ledende stillinger – for eksempel til direktoratsleder – kan det spørres om det bør gjelde tilsvarende regler som ved overgang til departementsstillinger.

Utvalget ser ikke behov for å foreslå en slik utvidelse. Stillinger utenfor departementet inngår ikke i det som kan betegnes som statsrådens (faglige) sekretariat. Også for en direktoratsleder kan det bli spørsmål om å gi råd til departementets politiske ledelse, men det er ikke tale om noen slik løpende intern rådgivning som i departementsstillinger.

Fotnoter

1.

Ved utnevning eller tilsetting i politisk stilling blir det tatt inn følgende klausul i utnevningsresolusjonen eller tilsettingsbrevet: «Ved fratreden kan det ilegges karantene og/eller saksforbud i henhold til særskilte retningslinjer fastsatt 29. november 2005 av daværende Moderniseringsdepartementet, senest revidert av Fornyings- og administrasjonsdepartementet 2. september 2009. Ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen gjelder særlige bestemmelser i retningslinjene om informasjonsplikt og konvensjonalbot.»

2.

Selv om pålegget går ut på utplassering i en underliggende etat, kan det neppe regnes som en slik «forflytting» som er enkeltvedtak etter fvl. § 2 annet ledd.

3.

Antallet bygger på en gjennomgåelse av politikernes CV slik den er lagt ut på www.regjeringen.no

Til toppen
Til dokumentets forside