NOU 2012: 12

Ventetid – et spørsmål om tillit — En evaluering av statens karanteneregelverk

Til innholdsfortegnelse

12 Behov for regelreform

12.1 Hvilke behov er det for regelreform?

Utvalget har tidligere i utredningen vurdert gjeldende retningslinjer om karantene og saksforbud og praktiseringen av dem. På grunnlag av disse vurderingene foreslår utvalget flere endringer i innholdet i retningslinjene. En del av forslagene går ut på å regelfeste bestemmelser som i dag bare kommer til uttrykk i kommentarene til gjeldende retningslinjer.

I tillegg til disse forslagene om innholdsmessige endringer kan det spørres om retningslinjene på alle punkter har fått en god redaksjonell og språklig utforming, og om de gir et hensiktsmessig uttrykk for en praksis som er fulgt og etter utvalgets mening fortsatt bør følges. Karanteneutvalget har i møte med utvalget pekt på problemer som følge av ordlyden i retningslinjene for politikeres overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen, særlig med tanke på overgang fra Statsministerens kontor og til kommunikasjonsbransjen. Retningslinjenes sterke understreking av «særlige forhold» (og tilsvarende kriterier) som vilkår for karantene eller saksforbud er både lite opplysende og ikke nødvendigvis treffende for den praksis som har utviklet seg.

Regelverket består i dag av tre forskjellige sett retningslinjer med mindre innholdsmessige og språklige variasjoner. Utvalget utelukker ikke at tredelingen og unødvendige forskjeller mellom regelsettene kan vanskeliggjøre tilegnelsen og bruken av retningslinjene.

Utvalget tilrår på denne bakgrunn en fullstendig revisjon av regelverket om karantene og saksforbud ved overgang fra stillinger i statsforvaltningen.

12.2 Bør regler gis som lov, forskrift eller instruks?

12.2.1 Tidligere vurderinger

Gjeldende regelverk er gitt av det daværende Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) uten lovhjemmel. Det har følgelig status som en administrativ instruks som i seg selv bare har virkning internt i statsforvaltningen.1 Ved at retningslinjene legges til grunn for vedtak om utnevning og avtaler om tilsetting, får de indirekte betydning også overfor enkeltpersoner.

Hvilken rettslig forankring reglene burde ha, ble drøftet under forberedelsen av regelverket – se St.meld. nr. 11 (2000-2001) kap. 4.4, 5.4 og 5.5.2 (s. 28-29, 41-44 og 47). De tre hovedalternativene som ble trukket frem med sikte på overgang fra statsstilling til stilling utenfor statsforvaltningen, var lovfesting, internt (administrativt) regelverk og regulering i den enkeltes arbeidsavtale (eventuelt utnevningsvedtaket). For å få et fleksibelt og lite ressurskrevende system ble det valgt en regulering i individuelle arbeidsavtaler/tilsettingsvedtak basert på generelle retningslinjer i administrativ instruks. Med sikte på overgang fra politisk stilling til departementsstilling la man til grunn at det burde være automatisk karantene for visse stillinger, men at dette burde hjemles i det enkelte utnevningsvedtak eller tilsettingsbrev. Spørsmålet om generelle retningslinjer i denne sammenheng – som ble fastsatt i 2005, jf. 8.1– ble ikke drøftet i St.meld. nr. 11 (2000-2001). Det samme gjelder for overgang fra politisk stilling til stilling utenfor statsforvaltningen, se St.meld. nr. 23 (2004-2005) kap. 3.2.6 (s. 5 sp. 2).

Under stortingsbehandlingen sluttet Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité seg til dette (Innst. S. nr. 175 (2000-2001) s. 12 sp. 2 og Innst. S. nr. 170 (2004-2005) s. 3-4). Komiteen ba i 2001 likevel regjeringen vurdere å foreslå en lovhjemmel for saksforbud. Regjeringen ga i 2005 uttrykk for at den fant det unødvendig.2

12.2.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget ser grunn til å vurdere på ny spørsmålet om rettslig forankring av karanteneregelverket.

Utgangspunktet er at hverken forvaltningsrettslig instruksjonsmyndighet eller arbeidsrettslig styringsrett vil gi adgang til å bestemme ensidig over arbeidsforholdet til en statsansatt etter at vedkommende er gått ut av statsforvaltningen. I mangel av lovhjemmel må derfor vilkår om karantene (ventetid) eller saksforbud enten fastsettes i utnevnings- eller tilsettingsvedtaket, eller bygge på enighet med vedkommende. I praksis ser det ikke ut til å ha vært nevneverdige problemer med å få statsansatte med lederlønnsavtale til å akseptere et slikt vilkår ved reforhandling av avtalen, uten at utvalget har grunnlag for å si om det er skjedd mot tilsagn om høyere lønn eller annet særskilt vederlag.

Ved innføringen og praktiseringen av karanteneregelverket er det samme utgangspunktet lagt til grunn når det gjelder politiske stillinger (statsråd, statssekretær, politisk rådgiver).3 Her er likevel ordningen kommet til uttrykk i generelle regler som ikke nødvendigvis krever individuelle avgjørelser for å bli anvendt overfor den enkelte politiker. De generelle reglene er imidlertid fastsatt av det daværende Moderniseringsdepartementet uten uttrykkelig delegasjon fra Kongen i statsråd. Det er da vanskelig å se at departementet har noen instruksjonsmyndighet overfor andre departementer, særlig overfor regjeringens medlemmer. Det er derfor forståelig at karantene og saksforbud også for politiske stillinger er forankret i den enkelte utnevning eller tilsetting, og det gjelder enda mer for vilkår om konvensjonalbot ved overtredelse.4 Det følger dessuten av reglement om arbeidsvilkår for politisk ledelse § 19 at politiske stillinger er underkastet retningslinjene om karantene og saksforbud ved fratredelse.

En konsekvens av den gjeldende ordningen er at vilkår om karantene og saksforbud fastsettes ved hver enkelt utnevning eller tilsetting hvor det kan være aktuelt. Det lar seg enklest gjennomføre når arbeidsgiveransvaret ligger ett sted, slik tilfellet er for politiske stillinger i departementene, som administreres av Statsministerens kontor. Forsømmer man å ta inn et slikt vilkår, gjør nok bestemmelsen i reglement for politisk ledelse at det likevel kan fastsettes karantene eller saksforbud ved overgang fra politiske stillinger. Ved overgang fra stillinger på administrativt nivå til stillinger utenfor statsforvaltningen fører derimot en slik forsømmelse til at det etter angjeldende ordning ikke er adgang til å iverksette karantene eller saksforbud. Som utvalget tidligere har påpekt, viser erfaringen at forskjellige departementer ut fra forskjellige overveielser og avveininger – eller mangel på det – fører forskjellig praksis med å sette vilkår om karantene og saksforbud. Utvalget mener at ordningen med individuell regulering uten noen rapportering eller samordning er en vesentlig årsak til dette.

I den tidligere vurderingen ble det anført at ved lovfesting ville brudd på lovreglene måtte bli anmeldt til påtalemyndigheten og eventuelt strafforfulgt.5Utvalget påpeker at det ikke er noen slik sammenheng mellom lovfesting og straffesanksjoner. Bruk av straff forutsetter riktig nok lovhjemmel (men utvalget foreslår som nevnt i 11.3 at brudd på karanteneregelverket ikke skal belegges med straff). Lovfesting av regler gjør det på ingen måte nødvendig at brudd på reglene møtes med straff. Det kan like gjerne brukes andre sanksjoner, slik utvalget foreslår.

Det gjeldende regelverket er gjort kjent først og fremst gjennom Statens personalhåndbok, veiledninger fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og de individuelle utnevningsvedtak og tilsettingsavtaler. Denne informasjonen kan være egnet til å nå de politikere og ansatte som kan få pålegg om karantene eller saksforbud ved overgang. Den er derimot lite egnet til å nå allmennheten. Karanteneregelverket er heller ikke kunngjort i Norsk Lovtidend eller tatt inn i Lovdata.

Utvalget ser det som vesentlig at regelverket er tilgjengelig for allmennheten, siden en viktig del av begrunnelsen for det er å styrke grunnlaget for tillit til statsforvaltningen og det politiske system. Dette er et tungtveiende argument for å lovfeste ordningen. En lovfesting kan dessuten gi et sikkert hjemmelsgrunnlag for de forskjellige elementer som ordningen består av, og motvirke tilfeldige variasjoner i praktiseringen av regelverket.

Et viktig argument mot lovregulering da karanteneregelverket kom til, var at det ville gjøre ordningen mindre fleksibel, og at det kunne bli nødvendig med stadige lovendringer dersom lovreguleringen skulle være utfyllende og detaljert. Slik utvalget ser det, gjør denne innvendingen seg lite gjeldende med tanke på politiske stillinger. Annerledes stiller det seg med ordinære statsstillinger, bortsett fra topplederstillingene i departementene og direktoratsledere (jf. utvalgets forslag i kap. 9.3.4). For lavere stillinger anser utvalget det klart at en lovregulering må innebære en fullmakt til forvaltningsorganet til å vurdere og eventuelt fastsette vilkår om karantene eller saksforbud.

En prinsipiell innvending mot å lovfeste karanteneregelverket er at dette gjelder vilkårene for regjeringens medlemmer og deres politiske medarbeidere, og for embets- og tjenestemenn i departementene og statsforvaltningen for øvrig, som hører til den utøvende makt. Det kan hevdes at det bør høre under regjeringen fremfor Stortinget å regulere dette. Utvalget finner ikke denne innvendingen avgjørende. Det er fra før forskjellige eksempler på at vilkårene for ansatte i regjeringsapparatet er regulert i lov.6 Regler som skal sikre allmennhetens tillit til politikere og til statsforvaltningen, har en slik allmenn interesse at det er nærliggende at de blir fastsatt av Stortinget i form av lov. Stortingets interesse for spørsmålet, ved flere anledninger siden 1995 og fremleggingen av flere stortingsmeldinger, viser også at dette ikke kan ses som en sak bare for regjeringen. Noe annet er at det kan overveies om en større eller mindre del av regelverket bør fastsettes i forskrift med hjemmel i lov.

Tyngende plikter må som utgangspunkt ha hjemmel i lov hvis de ikke bygger på avtale eller gjelder et tjeneste- eller arbeidsforhold hvor instruksjonsmyndigheten eller styringsretten gir tilstrekkelig grunnlag. Det er iblant usikkert hvor langt instruksjonsmyndigheten eller styringsretten gjelder. Rettslige reaksjoner mot overtredelse av karanteneregelverket, som f.eks. en konvensjonalbot, må ha klar forankring i avtale eller i lov. Det kan diskuteres om dagens praksis med utforming av kongelige resolusjoner eller tilsettingsbrev for politiske stillinger oppfyller disse kravene så godt som ønskelig.

Utvalget har konstatert at det kan være usikkerhet om rekkevidden av enkelte av de regler som kan gi grunnlag for tiltak i samband med overgang til stilling utenfor statsforvaltningen. Det gjelder særlig spørsmålet om omplassering og endring av arbeidsoppgaver. Lovregulering kan bidra til en avklaring her. Men skal først slike spørsmål lovreguleres, ser utvalget det som naturlig at også ventetidsordningen blir lovfestet.

Utvalget mener etter dette at de beste grunner taler for å lovfeste det karanteneregelverket som i dag bygger på departementale retningslinjer. Lovfesting vil gi et klart signal om betydningen av reglene, og lovbehandlingen skaper en viss publisitet. Nedenfor vil utvalget drøfte hvordan en slik lovfesting kan utformes med et slikt innhold som utvalget har gått inn for tidligere i utredningen.

12.3 Lovstrukturen

Det gjeldende karanteneregelverket er fordelt på tre sett retningslinjer. To av dem retter seg mot overgang fra politiske stillinger, ett av dem mot statstjenestemenn. Det sist nevnte og ett av de to først nevnte gjelder overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen, det tredje regelsettet overgang til departementsstilling. Kryssende brukergrupper og virkefelt forklarer at de tre regelsettene ikke er slått sammen helt eller delvis.

Utvalget mener likevel at en lovfesting ikke bør føre til tre atskilte lover. I stedet peker to modeller seg ut. Den ene er en felles lov som kan avløse alle de tre retningslinjene. Den andre modellen er en felles lov for de retningslinjene som gjelder overgang fra politiske stillinger. Reglene om overgang fra andre statsstillinger til stillinger utenfor statsforvaltningen kan da tas inn i tjenestemannsloven. Tjenestemannsloven er også en naturlig plass for en eventuell bestemmelse om omplassering og endring i arbeidsoppgaver ved overgang til stilling utenfor statsforvaltningen. Utvalget foreslår den sist nevnte modellen, som best markerer skillet mellom politisk ledelse og embetsverket. Også dersom reglene fortsatt blir gitt som intern instruks, foreslår utvalget en slik regelstruktur.

12.4 Utvalgets lovutkast

Som nevnt i 1.3 pålegger ikke mandatet utvalget å legge frem et lovutkast eller annet nytt forslag til regler. Siden utvalget ser behov for et nytt regelsett om ventetid og saksforbud, og mener at disse reglene bør gis i form av lov, finner utvalget det likevel hensiktsmessig å legge frem et utkast til en slik lovregulering. Utkastet fungerer samtidig som en oppsummering av de fleste av utvalgets konklusjoner tidligere i utredningen. Begrunnelsen for de forskjellige deler av lovutkastet fremgår også av tidligere deler av utredningen, og utvalget har som nevnt i 1.3 ikke sett seg anledning til å utstyre lovutkastet med særskilte merknader til de enkelte bestemmelser.

I tråd med utvalgets syn på lovstrukturen er utkastet delt i to – en egen lov for overgang fra politiske stillinger, og utkast til endringer i tjenestemannsloven for overgang fra stillinger på administrativt nivå.

A. Lov om ventetid mv. ved overgang fra politisk stilling i departementene til andre stillinger mv.

Kapittel I. Formål og virkeområde

§ 1 Formål

Loven skal legge til rette for at overgang fra statsråd, statssekretær og politisk rådgiver i departementene til stilling utenfor statsforvaltningen skjer på en måte som fremmer allmenn tillit. Sammen med andre regler og god forvaltningsskikk skal loven bidra til å sikre at avgjørelser i offentlig forvaltning treffes på saklig grunnlag.

§ 2 Virkeområde

Loven gjelder for politikere i departementene og ved Statsministerens kontor. Som politiker og politisk stilling forstås i denne loven statsråd, statssekretær og politisk rådgiver.

Loven gjelder overgang til stilling i departementene eller til stilling, verv eller virksomhet utenfor statsforvaltningen etter avgang fra embete som statsråd eller statssekretær eller fra stilling som politisk rådgiver.

Loven gjelder for enhver overgang som blir iverksatt innen ett år etter avgangen, jf. for statsråder likevel § 7 (lobbyvirksomhet overfor departementene).

Kapittel II. Overgang til stilling utenfor statsforvaltningen

§ 3 Ventetidsutvalget

Ventetidsutvalget er uavhengig forvaltningsorgan som har til oppgave å treffe avgjørelser etter dette kapittel.

Ventetidsutvalget har fem medlemmer som oppnevnes av Kongen. To eller tre av medlemmene skal ha vært statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver, men ikke senere enn to år før oppnevningen. To eller tre av medlemmene skal ha juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap. Kongen oppnevner ett av medlemmene til leder av utvalget.

Oppnevningen gjelder for fire år. Gjenoppnevning for en fireårsperiode kan skje én gang. Fratrer et medlem før utløpet av oppnevningsperioden, oppnevner Kongen et nytt medlem for resten av perioden.

§ 4 Varslingsplikt

En politiker som etter avgang vil tiltre en ny stilling eller et nytt verv utenfor statsforvaltningen, eller ta opp en ny næringsvirksomhet, skal varsle Ventetidsutvalget senest en måned før tiltredelse eller oppstart og gi de opplysninger om stillingen, vervet eller virksomheten som Ventetidsutvalget trenger.

Varslingsplikten gjelder tilsvarende ved gjeninntreden i tidligere stilling, verv eller virksomhet.

Politikeren kan ikke tiltre stillingen eller vervet eller ta til med virksomheten før Ventetidsutvalget har truffet avgjørelse.

§ 5 Ventetid

Ventetidsutvalget treffer avgjørelse om det skal være en ventetid før politikeren kan tiltre stillingen eller vervet eller ta til med virksomheten.

Ventetiden kan være høyst seks måneder [mindretallets forslag: ett år] regnet fra avgangen fra den politiske stillingen.

Ventetid bør særlig pålegges hvis politikeren har deltatt i å forberede eller treffe avgjørelser av betydning for den nye arbeidsgiveren, oppdragsgiveren eller virksomheten. Ventetid kan pålegges også ellers for å fremme allmenn tillit til offentlig forvaltning.

Ventetidsutvalget kan fastsette nærmere hva slags kontakt mv. som er utelukket eller tillatt i ventetiden.

§ 6 Saksforbud

I stedet for eller i tillegg til ventetid kan Ventetidsutvalget pålegge begrenset saksforbud for høyst ett år regnet fra avgangen fra den politiske stillingen.

Ventetidsutvalget avgjør saksforbudets omfang. Saksforbud kan blant annet gå ut på at den nye stillingen, vervet eller virksomheten ikke må omfatte spørsmål som hørte til politikerens ansvarsområde i den politiske stillingen, bestemte saker som var til behandling i departementet i politikerens funksjonstid, saker hvor det departement der politikeren arbeidet i løpet av de siste to år før avgangen, ivaretar statens partsinteresser eller treffer avgjørelse på statens vegne.

§ 7 Forbud mot direkte påvirkning av statsforvaltningen (lobbyvirksomhet overfor statsforvaltningen)

En politiker kan i ett år etter sin avgang ikke utøve direkte påvirkning av et departement etter oppdrag fra noen interessert, uten at det skjer i egenskap av folkevalgt eller på vegne av politikerens nærmeste. For statsråder gjelder dette i to år etter avgangen.

Som direkte påvirkning regnes alle henvendelser overfor noen som gjør tjeneste i et departement. Henvendelser som bare gjelder utlevering av opplysninger tilgjengelige etter offentleglova eller deltaking i alminnelig høring omfattes ikke.

Ventetidsutvalget kan begrense eller frita fra forbudet etter første ledd. [Mindretallet foreslår at paragrafen utgår, og at etterfølgende paragrafnumre justeres tilsvarende.]

§ 8 Kompensasjon

En politiker som blir ilagt ventetid etter § 5, får kompensasjon som svarer til nettolønnen i den politiske stilling med tillegg av feriepenger. [Mindretallets forslag: Etter seks måneder ytes kompensasjon med inntil 50 %. Ventetidsutvalget avgjør om slik kompensasjon skal gis.]

Staten dekker utgiftene til fremtidig pensjon som ellers ville ha påløpt i stillingen.

Lønn og godtgjøring som politikeren mottar i ventetiden fra annen stilling, verv eller virksomhet, går til fradrag i kompensasjonen etter første ledd. Politikeren skal varsle departementet om slik lønn eller godtgjøring.

§ 9 Saksbehandlingen i Ventetidsutvalget

Forvaltningsloven gjelder for Ventetidsutvalgets avgjørelser med de unntak som følger av paragrafen her.

Ventetidsutvalget skal om mulig treffe vedtak innen to uker fra det har mottatt varsel etter § 3. Ventetidsutvalget kan delegere til sekretariatet å avgjøre kurante saker.

Politikeren har rett til å få møte et medlem av Ventetidsutvalget før utvalget treffer vedtak.

Ventetidsutvalget kan treffe avgjørelse i møte – som kan være fjernmøte – eller ved elektronisk kommunikasjon. Ventetidsutvalget er vedtaksført når minst tre medlemmer deltar i avgjørelsen. Vedtak treffes med alminnelig flertall. Ved stemmelikhet avgjør lederens stemme.

Vedtaket kan ikke påklages. Politikeren kan innen en uke be Ventetidsutvalget foreta en ny vurdering. Ventetidsutvalget skal foreta den nye vurderingen senest en uke etter at det har mottatt begjæringen.

§ 10 Tvangsmidler mv.

Hvis en politiker bryter Ventetidsutvalgets vedtak, kan Ventetidsutvalget gi pålegg om straks å fratre en stilling eller verv for resten av ventetiden, eller på annen måte innrette seg i samsvar med vedtaket. I pålegget skal Ventetidsutvalget fastsette en tvangsmulkt som begynner å løpe dersom pålegget ikke blir fulgt.

Politikerens nye arbeidsgiver skal påse at pålegg om ventetid og saksforbud blir fulgt. Politikerens arbeidsgiver, oppdragsgiver eller annen kontraktspart kan ikke motsette seg at pålegg etter første ledd blir fulgt.

Lønn, godtgjøring eller andre økonomiske fordeler som politikeren har hatt av å bryte vedtaket, tilfaller statskassen uten fradrag for utgifter som politikeren har hatt til overtredelsen. Hvis beløpet ikke lar seg fastslå, kan Ventetidsutvalget i stedet kreve et beløp som svarer til inntil seks måneders lønn i den tidligere stillingen.

Kapittel III. Overgang til stilling i departementene

§ 11 Overgang til visse ledende departementsstillinger

En politiker kan ikke tiltre eller gjeninntre som departementsråd, ekspedisjonssjef eller informasjonssjef (kommunikasjonssjef) før en viss ventetid etter avgang fra politisk stilling.

Ventetiden er seks måneder for en politiker som vil tiltre eller gjeninntre i en slik stilling i det departement hvor vedkommende virket ved avgangen. Er stillingen i et annet departement, er ventetiden tre måneder.

Kongen kan frita for eller begrense ventetid etter denne paragrafen hvis tungtveiende hensyn tilsier det.

§ 12 Kompensasjon

Den som har ventetid etter § 11, får lønn for stillingen mot å stå til rådighet for departementet for andre arbeidsoppgaver. Arbeidsoppgavene må ikke gjelde saker som vedkommende behandlet i sin politiske stilling, eller direkte rådgivning til departementets politiske ledelse.

Mottar vedkommende lønn eller vederlag for annen stilling, verv eller oppdrag i ventetiden, går det til fradrag i lønnen etter første ledd.

§ 13 Overgang til andre departementsstillinger

Går en politiker over til en annen departementsstilling enn nevnt i § 11, kan departementet bestemme for en periode av inntil seks måneder etter avgangen at vedkommende ikke skal ha oppgaver som kommer i et direkte rådgivningsforhold til politisk ledelse. Når tungtveiende grunner taler for det, kan departementet pålegge en ventetid på inntil tre måneder etter reglene i §§ 11 og 12.

Kapittel IV. Avsluttende bestemmelser

§ 14 Ikraftsetting

Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

B. Forslag til endringer i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn mv.

§ a Overgang fra ledende stillinger i departementer og direktorater

Når en departementsråd, assisterende departementsråd, ekspedisjonssjef eller direktoratsleder vil tiltre en stilling utenfor statsforvaltningen, kan departementet fastsette en ventetid på inntil seks måneder regnet fra fratredelsen i departementet eller direktoratet. Ventetid kan fastsettes selv om vedkommende allerede har fratrådt.

Ventetid etter første ledd kan også fastsettes ved tiltredelse av verv utenfor statsforvaltningen, tjenesteyting til noen utenfor statsforvaltningen, oppstarting av egen virksomhet som kan få særlige fordeler på grunn av vedkommendes stilling i statsforvaltningen.

I stedet for eller i tillegg til ventetid kan departementet fastsette for en bestemt tid at vedkommende ikke kan behandle visse saker i sin stilling eller sitt verv utenfor statsforvaltningen. Slikt saksforbud kan ikke gjelde lenger enn ett år fra fratredelsen i departementet eller direktoratet.

Ved avgjørelse om ventetid eller saksforbud skal det legges vekt på om arbeidsområdet for den nye stillingen, vervet eller virksomheten ligger innenfor departementets eller direktoratets arbeidsområde, og særlig om det er berørt av avgjørelser som departementet eller direktoratet forbereder eller har truffet i de siste to år.

En departementsråd, assisterende departementsråd, ekspedisjonssjef eller direktoratsleder kan i ett år etter fratredelsen ikke gjøre henvendelser overfor departementet eller direktoratet som regnes som direkte påvirkning etter lov om ventetid mv. ved overgang fra politisk stilling i departementene til andre stillinger mv. § 7.

[Mindretallet foreslår at siste ledd utgår.]

§ b Overgang fra andre stillinger i statsforvaltningen

Ved tilsetting i en annen stilling enn nevnt i § a kan tilsettingsmyndigheten sette vilkår som lar departementet fastsette ventetid eller saksforbud hvis tjenestemannen senere vil gå over til stilling, verv eller virksomhet utenfor statsforvaltningen. Ventetid eller saksforbud kan bare fastsettes hvis overgangen ellers kan svekke tilliten til offentlig forvaltning.

Når tungtveiende hensyn tilsier det for å ivareta allmennhetens tillit til offentlig forvaltning, kan departementet fastsette ventetid eller saksforbud hvis overgangen ellers kan svekke tilliten til offentlig forvaltning.

Ventetiden kan vare høyst seks måneder og saksforbud høyst ett år, regnet fra fratredelsen av stillingen i statsforvaltningen.

§ c Kompensasjon for ventetid

En embetsmann eller tjenestemann som blir hindret i å tiltre en stilling utenfor statsforvaltningen på grunn av bestemmelse om ventetid, har rett til kompensasjon for ventetiden.

Kompensasjonen svarer til lønnen i den tidligere stilling med tillegg av pensjonskostnader, likevel begrenset til lønnen i den nye stillingen hvis den er lavere.

Departementet kan gjøre unntak fra retten til kompensasjon ved overgang til stilling eller verv i virksomhet som embets- eller tjenestemannen hadde til oppgave å regulere eller kontrollere, så langt vedkommende kan ventes å ha annen inntekt i ventetiden.

§ d Opplysningsplikt ved overgang til ny stilling utenfor statsforvaltningen

En embetsmann eller tjenestemann som tar imot tilbud om stilling utenfor statsforvaltningen, skal straks varsle sin overordnete om dette.

Forvaltningsorganet kan kreve at vedkommende selv eller den nye arbeidsgiveren gir nærmere opplysninger om den nye stillingen, særlig om hvilke arbeidsoppgaver som ligger til den.

§ e Endring i arbeidsoppgaver før overgang til ny stilling

En embetsmann eller tjenestemann som tar imot tilbud om stilling utenfor statsforvaltningen, kan gis nye arbeidsoppgaver så langt det trengs for å opprettholde allmenn tillit til statsforvaltningen.

§ f Saksbehandling

Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder for departementets avgjørelser etter § a, § b tredje ledd og § c tredje ledd. Kongen kan gi forskrift om ny vurdering av avgjørelsen i stedet for reglene om klage i forvaltningsloven kapittel VI.

Fotnoter

1.

Se nærmere kap. 7.1, 8.1 og 9.1. Der er også omtalt bestemmelser som er bindende for staten til fordel for stillingsinnehaveren, selv om regelverket ellers bare regnes som en intern instruks.

2.

Se Innst. S. nr. 175 (2000-2001) s. 12 sp. 2 og St.meld. nr. 23 (2004-2005) s. 2 sp. 2.

3.

Se St.meld. nr. 11 (2000-2001) kap. 4.4 (s. 28), St.meld. nr. 23 (2004-2005) kap. 3.2.6 (s. 5 sp. 2) og Fornyings- og administrasjonsdepartementets hefte Informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere (2009) punkt 2.1 (s. 11).

4.

Ved utnevning eller tilsetting i politiske stillinger blir følgende klausul tatt med i utnevningsresolusjonen eller tilsettingsbrevet: «Ved fratreden kan det ilegges karantene og/eller saksforbud i henhold til særskilte retningslinjer fastsatt 29. november 2005 av daværende Moderniseringsdepartementet, senest revidert av Fornyings- og administrasjonsdepartementet 2. september 2009. Ved overgang til stilling utenfor sentralforvaltningen gjelder særlige bestemmelser i retningslinjene om informasjonsplikt og konvensjonalbot.»

5.

St.meld. nr. 11 (2000-2001) kap. 5.4.1, s. 42.

6.

Se særlig tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3, og ikke minst den tidligere lov 9. juni 1939 nr. 1 om vilkår for utnevning til ekspedisjonssjef i regjeringsdepartementene.

Til dokumentets forside