4 Sentrale begreper
Forsvarskommisjonen anvender flere sentrale begreper som har betydning for kommisjonens vurderinger og anbefalinger. I det følgende er sentrale begreper sammenfattet og forklart.
Forsvaret av Norge
Forsvaret av Norge er en pågående og kontinuerlig innsats som angår og innebefatter forsvaret av hele landet, både i fred, krise og krig. Forsvaret, allierte styrker, og andre nasjonale beredskapsaktører og myndigheter er primære aktører, men også øvrige deler av samfunnet spiller en betydelig rolle. Forsvaret av Norge er basert på erkjennelsen av at sikkerhetsutfordringene overgår det Forsvaret, men også Norge, vil være i stand til å håndtere alene.
Forsvarsevne
Forsvarsevne er den evne som kan mønstres til forsvaret av Norge mot sikkerhetsutfordringer i fred, krise og krig. Forsvarsevnen er nedfelt i, og samsvarer med, forsvarskonseptet. Forsvarsevnen omfatter den samlede effekten av vår nasjonale evne (Forsvaret og det øvrige totalforsvaret), bilaterale avtaler og samarbeid (militær og politisk støtte fra enkeltallierte), og kollektiv evne (militær og politisk støtte fra NATO samlet). Det er totaliteten og balansen mellom dem som utgjør Norges samlede forsvarsevne.
Forsvarets egenevne
Forsvarets egenevne handler om hva Forsvaret er i stand til å gjøre i rammen av forsvaret av Norge. Rapporten vektlegger gjennomgående evner eller kapabiliteter og er knyttet til effekten av hvordan militærmakt og andre instrumenter blir brukt. Forsvarets egenevne omfatter Forsvaret som etat understøttet av forsvarssektoren til forskjell fra evner i andre sektorer eller fra andre allierte. Forsvarets egenevne samsvarer med Forsvarets operative evne.
Forsvarskonsept
Forsvarskonseptet er en samlende idé for hvordan Norge skal forsvares, og hvor Forsvaret hører hjemme i denne innsatsen. Forsvarsevnen som kan mønstres til forsvaret av Norge mot sikkerhetsutfordringer i fred, krise og krig er nedfelt i forsvarskonseptet. Norge har gjennom historien hatt ulike varianter av et forsvarskonsept på strategisk nivå. Konseptet utgjør bindeleddet mellom de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske målene og Forsvarets oppgaver.
Gjeldende konsept består av tre gjensidig avhengige elementer: vår nasjonale evne, vår kollektive evne i rammen av NATOs forsvarsplaner, og vår evne gjennom bilateral støtte og forsterkningsplaner. Dette til forskjell fra mer operative konsepter på lavere nivå i Forsvaret. Forsvarskommisjonen anvender samme konseptforståelse, men anbefaler en tilpasning av forsvarskonseptet for å gjøre det tydeligere hva forsvarsevnen handler om. Forsvaret er den fremste bestanddelen av forsvarsevnen, og Forsvaret baserer sin styrke på gjensidig støtte fra samfunnet gjennom totalforsvaret og fra allierte enkeltvis, regionalt og kollektivt i rammen av NATO.
Kollektivt forsvar
NATO er en kollektiv forsvarsorganisasjon, der prinsippet om kollektivt forsvar danner selve kjernen. Prinsippet om «en for alle, alle for en» binder medlemslandene sammen i en sikkerhetspolitisk solidaritet. Denne kjernen finnes uttrykt i artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Kollektivt forsvar er en av tre kjerneoppgaver i NATO. Retten til selvforsvar mot et væpnet angrep, individuelt eller kollektivt, fremgår også av artikkel 51 i FN-pakten.
Dimensjonerende oppgave
En dimensjonerende oppgave er en prioritert oppgave i den forstand at Forsvaret er forutsatt å være den primære aktøren som skal løse den. Det betyr at en dimensjonerende oppgave skal være ressurssatt over forsvarsbudsjettet. I Forsvarskommisjonens anbefaling til Forsvarets oppgaver er de fem første oppgavene fastsatt som dimensjonerende. Dimensjonering sier også noe om at Forsvaret må utrustes, bemannes og ledes spesielt for å løse disse oppgavene. Dimensjonering av oppgaver bidrar til at Forsvaret kan prioritere ressurser og aktivitet for å løse de viktigste oppgavene. Forsvarskommisjonen har lent seg på regjeringens praktisering av begrepet.
Forsvarets støtte til samfunnet som ikke er omfattet av de første fem oppgavene vil ikke være dimensjonerende. Samtidig vil støtte til det sivile samfunn kunne være styrende for innretningen og dimensjoneringen av enkelte kapasiteter i Forsvaret. Dette er relevant blant annet ved utforming av dedikerte oppdrag, beredskapspålegg, lokalisering, krav til opplæring, øving og trening, samt evne til samvirke med aktører utenfor Forsvaret.
Norges strategiske interesser
Forsvarskommisjonen definerer ni strategiske interesser som representerer varige interesser for norsk sikkerhet. Interessene representerer hva Norge har å forsvare i et langsiktig perspektiv, og er grunnlaget for kommisjonens vurdering og anbefaling av en mest mulig samordnet forsvarsinnsats i fred, krise og krig. De ni interessene er presentert i rapporten i 11.2.
Nasjonal sikkerhet
Nasjonal sikkerhet er et begrep som omfatter statssikkerheten og de deler av samfunnssikkerheten som har avgjørende betydning for landets sikkerhet og overlevelse. Nasjonal sikkerhet er definert i sikkerhetsloven gjennom konkrete nasjonale sikkerhetsinteresser. I henhold til Sikkerhetsloven av 2018 defineres disse som landets suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og overordnede sikkerhetspolitiske interesser knyttet til;
de øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet og handlefrihet
forsvar, sikkerhet og beredskap
forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner
økonomisk stabilitet og handlefrihet
samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet
Statssikkerhet og samfunnssikkerhet
Statssikkerhet er å ivareta statens eksistens, suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Samfunnssikkerhet handler om samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger. Arbeidet omfatter beredskap mot naturhendelser som flom og skred, ulykker som brann og forlis, og tilsiktede handlinger som digitale angrep og terrorhandlinger. Forsvarskommisjonen har anvendt definisjonene som angitt i Meld. St. 5 (2020–2021).
Krise- og konfliktspekteret
Krise- og konfliktspekteret dekker sammenhengen og overgangen mellom fred, krise og krig. Forsvarskommisjonen anvender etablert forståelse av krise- og konfliktspekteret som spenner fra fred via krise til væpnet konflikt eller krig. Det er en glidende skala mellom ytterpunktene. Skillelinjene mellom fred, krise og krig utfordres av dagens sikkerhetssituasjon. Rapportens anvendelse av begreper som krisespekteret eller konfliktspekteret er synonymt med krise- og konfliktspekteret
Sammensatte trusler
Sammensatte trusler er bruk av ulike virkemidler i kombinasjon for å påvirke en motstander med størst mulig effekt. Begrepet brukes om strategier for konkurranse og konfrontasjon under terskelen for direkte væpnet konflikt som kan kombinere diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske, finansielle, etterretningsmessige og juridiske virkemidler for å nå strategiske målsettinger. Sammensatte trusler omfatter begrep som gråsonekrig, hybride trusler og hybrid krigføring. Forsvarskommisjonen anvender regjeringens gjeldende begrepsforståelse av sammensatte trusler i rapporten.
Motstandsdyktighet
Et samfunns evne til å tåle og håndtere store hendelser, gjenopprette viktige funksjoner etter at hendelser har funnet sted, og om nødvendig tilpasse seg til endrede forutsetninger. Et land med stor grad av motstandsdyktighet vil redusere sårbarheten mot sammensatte trusler eller annen sikkerhetstruende virksomhet.