2 Valg av lovstruktur

2.1 Utvalgets forslag

Dagens regler om DNA-registeret er nedfelt i straffeprosessloven og i påtaleinstruksen. DNA-utvalget mener at dette ikke er hensiktsmessig, og går inn for at DNA-registeret bør reguleres i en egen lov. Straffeprosessloven bør i så fall bare inneholde bestemmelser som er nødvendige for å innhente biologisk materiale. Utvalget foreslår at en «ny» § 160 a skal regulere innhentingen av biologisk materiale for DNA-analyse (noe som i dag er hjemlet i § 157), mens det meste av innholdet i straffeprosessloven § 160 a (om vilkårene for registrering) oppheves og overføres til en ny lov om DNA-registrering. Utvalget mener det er uheldig at sentrale spørsmål bare er regulert på forskriftsnivå fordi reglene blir mindre tilgjengelige. I den grad det er behov for supplerende regler i forskrift, bør disse fastsettes av Kongen i statsråd.

2.2 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene støtter forslaget om en ny DNA-registerlov. Riksadvokaten er enig med departementet i at denne loven bør ses i sammenheng med departementets arbeid med en ny politiregisterlov, men da slik at loven om DNA-registrering må kunne tre i kraft så snart som mulig uavhengig av fremdriften i arbeidet med den nye politiregisterloven. Politidirektoratet ser også verdien av at nye bestemmelser om DNA-registrering ses i sammenheng med politiregisterloven og tas inn i denne. Det samme gjør Den rettsmedisinske kommisjon.Rettsmedisinsk institutt går derimot imot å kombinere en ny DNA-registerlov med den planlagte politiregisterloven, fordi en slik sammenblanding anses å være «tematisk vidtspennende og lite ryddig».

2.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og flere av høringsinstansene i at de øvrige sentrale reglene om DNA-registrering, som i dag finnes i påtaleinstruksen kapittel 11a, også bør være på lovs nivå på sikt. Gode grunner taler for at lovarbeidet knyttet til DNA-registrering ses i sammenheng med det pågående arbeidet med ny politiregisterlov og inkorporeres her, i stedet for i en egen DNA-registerlov. Ved en slik tilnærming vil ikke tilgjengeligheten svekkes ved at sentrale spørsmål bare er registrert på forskriftsnivå, samtidig som hensynet til en saklig plassering er ivaretatt. I Sverige er også bestemmelsene om DNA-registeret tatt inn i polisdatalagen (1998: 622). Det vil imidlertid ta noe tid før det kan fremmes et forslag om ny politiregisterlov. Dette skyldes blant annet at EU arbeider med en ny rammebeslutning om personvern i tredje søyle, se omtale i punkt 3.1.5. Som en midlertidig løsning foreslår departementet at de nye reglene om DNA-registrering (foruten vilkårene for registrering, som forblir i straffeprosessloven) tas inn i påtaleinstruksen. En slik løsning vil være det enkleste og mest praktiske.

Et mulig alternativ til å ta endringene inn i påtaleinstruksen, har vært å lage en ny midlertidig lov om DNA-registrering etter mønster av utvalgets forslag til permanent lov. Departementet har imidlertid funnet at en slik fremgangsmåte ikke er hensiktsmessig, fordi det bare vil være tale om en midlertidig løsning i påvente av ny politiregisterlov. Departementet har lagt stor vekt på å legge til rette for en snarlig utvidelse av registreringsadgangen. Departementet ser ingen avgjørende argumenter mot å regulere dette i påtaleinstruksen inntil videre. I dag befinner reglene seg her, og den vesentlige endringen knytter seg til utvidelsen av registreringsadgangen, som hjemles i loven.

På denne bakgrunn synes departementet i likhet med utvalget at det er fornuftig at hjemmelen for å innhente biologisk materiale forblir i straffeprosessloven. Det er videre hensiktsmessig at denne formen for «kroppsundersøkelser» skilles ut i en egen bestemmelse ettersom det er tale om et mer beskjedent inngrep (en vattpinne som strykes i den enkeltes munnhule), som ikke har så mye til felles med de mer vidtgående legemsundersøkelsene som kan skje med hjemmel i straffeprosessloven § 157. I motsetning til DNA-utvalget mener imidlertid departementet at § 158 vil være bedre egnet som hjemmel enn § 160 a. Denne paragrafen er i dag ledig. Bakgrunnen for valget av plassering er at hjemmelen og de nærmere vilkårene for DNA-registrering – etter departementets syn – fremdeles bør stå i straffeprosessloven § 160 a: Formålet med regelendringene er i all hovedsak å utvide adgangen til å registrere DNA-profiler. De sentrale reglene om dette bør være synlige og lett tilgjengelige, spesielt siden personkretsen som vil kvalifisere for registrering etter forslaget, vil bli betydelig utvidet sammenlignet med gjeldende rett. En fordeling av reglene på to paragrafer gir en mer oversiktlig regulering.