8 Merknader til de enkelte forslagene til endringer i straffeprosessloven

8.1 Endringer i straffeprosessloven

Til § 157:

Ettersom reglene om innhenting av biologisk materiale med sikte på DNA-analyse tas inn i § 158, flyttes annet ledd i nåværende § 157 til § 158 annet ledd. Nåværende tredje, fjerde og femte ledd i § 157 blir nye annet, tredje og fjerde ledd .

Muligheten til å forske på rettstoksikologiske analysedata reguleres i et nytt femte ledd . Om bakgrunnen for bestemmelsen, se kapittel 6. Bestemmelsen er basert på straffeprosessloven § 160 a tredje ledd (som etter lovforslaget her blir sjette ledd). I medhold av bestemmelsen kan Kongen bestemme at rettstoksikologiske analysedata også skal brukes i forskningsøyemed og gi nærmere regler om slik bruk. Bestemmelsen åpner ikke for forskning på det biologiske materialet.

Til § 158:

Bestemmelsen hjemler adgangen for å innhente biologisk materiale med sikte på DNA-analyse. Etter gjeldende rett er det § 157 som gir hjemmel for å innhente slikt materiale, men departementet har funnet det mest formålstjenlig å regulere i en egen bestemmelse, se punkt 2.3.

Dagens vilkår for å innhente biologisk materiale etter § 157 første ledd videreføres i første ledd første punktum med noen mindre justeringer. Det kreves fremdeles skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Som følge av at innhenting av biologisk materiale foretas ved å stryke en vattpinne i munnhulen, er vilkåret om at det ikke skal fremstå som et uforholdsmessig inngrep overflødig. Innhenting av biologisk materiale som skjer på denne måten, anses ikke å være et uforholdsmessig inngrep. Vilkåret om at undersøkelsen må «være av betydning for opplysningen av saken» er også sløyfet, da det anses unødvendig. Det vil være en presumsjon for at innhenting av biologisk materiale fra den mistenkte antas å ha betydning for sakens opplysning dersom det er avdekket DNA-spor med tilknytning til den straffbare handlingen.

Av første ledd annet punktum fremgår det at biologisk materiale kan innhentes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 eller 46. Dette gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

I annet ledd første punktum er tidligere § 157 annet ledd i straffeprosessloven inntatt. Etter denne bestemmelsen kan det ved samtykke innhentes biologisk materiale med sikte på å gjennomføre en DNA-analyse uten hensyn til om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Dette kan være praktisk ved «screening», hvor det er nødvendig å innhente biologisk materiale fra alle som bor innenfor et avgrenset sted eller som har oppholdt seg på et bestemt område hvor det er begått en straffbar handling, uten at det foreligger noen mistenkte. For en ytterligere redegjørelse for samtykke som hjemmelsgrunnlag, se punkt 3.3.2 i de alminnelige merknadene.

DNA-analyser som er innhentet etter samtykke uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot den som avgir prøven, kan bare brukes i den konkrete saken som de er innhentet i. I annet ledd annet punktum fremgår det derfor at både analyseresultatet og det biologiske materialet som er innhentet, skal tilintetgjøres når formålet med undersøkelsen er oppnådd. I praksis vil dette være så snart vedkommende er sjekket mot spor på åstedet, og det er utelukket at sporet stammer fra vedkommende. Dette er en naturlig følge ettersom DNA-profilen ikke vil bli registrert i DNA-registeret før saken eventuelt har ledet til at den siktede er domfelt. I de tilfellene det foreligger samsvar mellom DNA-profilen og spor på åstedet, vil dette være et bevis av betydning i den senere straffesaken. I slike tilfeller skal DNA-analysen selvsagt ikke destrueres, men oppbevares på vanlig måte.

Av tredje ledd første punktum fremgår det at politiet skal innhente det biologiske materialet. Dette er en videreføring av gjeldende rett, se påtaleinstruksen § 10–5 siste ledd. Departementet ser ikke behov for at mer spesialisert personell brukes i denne sammenheng da det er tale om et lite inngrep sammenlignet med de undersøkelsene som kan foretas etter § 157. Dersom den mistenkte eller domfelte nekter å medvirke ved den nødvendige undersøkelsen, kan prøven likevel innhentes når retten ved kjennelse har avgjort at vilkårene for å innhente biologisk materiale med sikte på å gjennomføre DNA-analyse (jf. første ledd) likevel er til stede, jf. tredje ledd annet punktum.

I motsetning til utvalget har departementet funnet grunn til å innta en hastebestemmelse etter mønster fra § 157 nåværende fjerde ledd. Av tredje ledd tredje punktum fremgår at ordre fra påtalemyndigheten kan tre i stedet for rettens kjennelse dersom det vil by på vesentlig ulempe å måtte vente på rettens avgjørelse. Selv om det biologiske materialet ikke vil kunne forsvinne eller gå tapt på samme måte som etter § 157 (hvor vilkåret er at «formålet med undersøkelsen ellers [vil] kunne forspilles»), kan det av andre grunner være behov for å kunne ta en prøve uten å måtte vente på en kjennelse fra retten. For eksempel kan det være en reell fare for at gjerningsmannen av ulike grunner ikke vil møte til prøvetaking senere. Av hensyn til etterforskingen vil det også kunne være nødvendig å innhente prøven raskt. Terskelen for å ta i bruk hastebestemmelsen er høy. Hovedregelen skal fremdeles være at tvangsmessig undersøkelse for DNA-analyse bare kan gjennomføres etter at retten har kommet til at lovens vilkår er oppfylt. Regelen i § 157 fjerde ledd annet og tredje punktum (etter lovforslaget her) gjelder tilsvarende, jf. tredje ledd fjerde punktum.

Fjerde ledd første punktum hjemler adgangen til å innhente biologisk materiale etter at avgjørelsen er rettskraftig eller saken er endelig avgjort. Vilkåret er at personene kvalifiserer for registrering i henhold til § 160 a. Innhenting i ettertid skjer i registreringsøyemed, og vil være hensiktsmessig i de tilfellene det ikke er foretatt noen DNA-analyse under etterforskingen for å oppklare saken. Det foreligger for eksempel andre typer fellende bevis, eller det finnes ikke noe biologisk materiale på gjerningsstedet eller offeret som DNA-analysen kan sammenlignes med. En tilsvarende hjemmel finnes i dag i § 160 a annet ledd.

Fjerde ledd annet punktum gir hjemmel for å innhente biologisk materiale med tvang etter at saken er rettskraftig avgjort. Siden det foreligger en endelig avgjørelse i saken, er det ikke grunn til å kreve rettens kjennelse for bruk av tvang. Tvang kan utøves av politiet når dette kan skje uten fare eller betydelig smerte. Det skal svært mye til før innhenting av biologisk materiale etter denne bestemmelsen vil medføre fare eller betydelig smerte. Å tvinge munnen til den som nekter, åpen ved å bruke et (fast) håndgrep vil for eksempel gå klar av lovens vilkår.

Bestemmelsen er ikke uttømmende for så vidt gjelder innhenting av DNA-profil fra den mistenkte og siktede. Dersom vilkårene for beslag er oppfylt, kan det for eksempel foretas DNA-analyser av klær og andre gjenstander som tilhører den siktede. Det kan også tenkes at politiet har behov for å foreta en mer inngripende kroppslig undersøkelse av den mistenkte i medhold av § 157. Ved en slik undersøkelse kan det også innhentes biologisk materiale for DNA-analyse. Paragraf 157 kan dermed anvendes alternativt ved siden av § 158. For å presisere virkeområdet til § 158 i forhold til § 157, er det i forslaget til § 158 femte ledd fastsatt at denne bestemmelsen bare får anvendelse overfor spytt og celleprøver fra den mistenktes eller domfeltes munnhule, men slik at Kongen gis fullmakt til å bestemme at § 158 også kan omfatte annet biologisk materiale.

Til § 160 a:

Bestemmelsen omhandler vilkårene for hvem som kan registreres i identitetsregisteret. Det er et vilkår for registrering at prøvene er innhentet i medhold av straffeprosessloven. Prøver som er tatt i andre forbindelser (i forbindelse med sykdom eller lignende) eller i medhold av andre lover (for eksempel vegtrafikkloven) kan ikke registreres i identitetsregisteret.

Første ledd første punktum bestemmer at enhver som er ilagt en straff som nevnt i straffeloven § 15 for en handling som kan medføre frihetsstraff, kan registreres i identitetsregisteret. De alminnelige straffene i § 15 er fengsel, forvaring, hefte, samfunnstraff, bøter og rettighetstap som nevnt i straffeloven §§ 29 og 33. Bestemmelsen avgrenses mot de strafferettslige reaksjonene som ikke er straff, blant annet påtaleunnlatelse (straffeprosessloven § 69), særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern (straffeloven § 39) og tvungen omsorg (straffeloven § 39 a), inndragning (straffeloven §§ 34–38) og overføring til konfliktråd (straffeprosessloven § 71 a). Som det fremgår av annet ledd (se nedenfor) vil imidlertid personer som ikke kan dømmes til straff på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 og 46, likevel kunne registreres i identitetsregisteret.

Registrering skal først finne sted når avgjørelsen (dommen) er rettskraftig eller saken er endelig avgjort, jf. første ledd annet punktum. Bestemmelsen svarer til påtaleinstruksen § 11a-2 tredje ledd.

Saker som det er utferdiget forenklet forelegg for, gir ikke grunnlag for registrering, se første ledd tredje punktum . Regelen gjør at mindre alvorlige lovbrudd ikke kvalifiserer for registrering. Dersom det er utferdiget et forenklet forelegg som nektes vedtatt, vil heller ikke en etterfølgende hovedforhandling hvor det ilegges en ordinær bot, medføre at handlingen nå gir grunnlag for registrering.

Annet ledd er en videreføring av gjeldende straffeprosesslov § 160 a første ledd tredje punktum. Personer som har begått en straffbar handling som kvalifiserer for registrering, men som ikke kan dømmes til straff på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 og 46, vil likevel kunne registreres i medhold av denne bestemmelsen. Det samme gjelder når tilstanden har medført at vedkommende ikke har utvist skyld.

Av tredje ledd fremgår det at personer som oppholder seg eller arbeider i Norge også skal kunne registreres i identitetsregisteret dersom de i utlandet har begått en handling som kvalifiserer for registrering, og for denne er ilagt en straff som nevnt i straffeloven § 15 eller som tilsvarer en av disse. Bakgrunnen for bestemmelsen går frem av punkt 3.5. Det oppstilles ingen formelle tilknytningskrav til Norge. Det avgjørende vil være om vedkommende faktisk oppholder seg eller arbeider i riket – uavhengig av om dette er et lovlig eller ulovlig opphold eller arbeid. Dette betyr at også personer, for eksempel asylsøkere, uten midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse, kan registreres dersom de faktisk bor eller arbeider i Norge.

Fjerde ledd gir hjemmel for at personer med saklig grunn kan la seg registrere i identitetsregisteret. Bestemmelsen svarer til påtaleinstruksen § 11a-2 annet ledd bokstav c. Det kan ikke utelukkes at noen ønsker å bli registrert i DNA-registeret, for eksempel for å kunne utelukkes som mulig gjerningsmann i en sak. Under slike omstendigheter bør anmodningen kunne etterfølges.

Femte ledd regulerer hvem som er ansvarlig for at DNA-profiler registreres i identitetsregisteret. Departementet mener at vedtakskompetansen kan legges til påtalemyndigheten i politiet i alle saker, se punkt 3.6. Vedtaket om registrering bør legges inn som en del av rutinene ved arkivering av saken.

Sjette ledd fastslår at opplysningene i registeret utelukkende kan brukes i strafferettspleien. Kongen kan likevel bestemme at opplysningene også skal kunne brukes i forskningsøyemed, og gi nærmere regler om slik bruk. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 160 a tredje ledd. Om bakgrunnen for å videreføre bestemmelsen, se kapittel 4.

Sjuende ledd gir Kongen myndighet til i forskrift å fastsette mer utfyllende regler om DNA-registrering og DNA-registrene.

Hjemmelen vil bli brukt til å gi mer presise regler som velger ut hvilke lovbrudd som skal eller kan registreres i identitetsregisteret. Departementet har i loven gått inn for en vid registreringsadgang, se punkt 3.4.4.2 i de alminnelige merknadene, med åpning for en mer målrettet regulering i forskrift etter mønster fra dagens registreringsordning. Dette gir rom for at Kongen i forskrift for eksempel kan gi regler om at spesielle sakstyper kan unntas registrering. I medhold av bestemmelsen vil det også være adgang til å bestemme at registrering skal være obligatorisk i nærmere angitte saker, mens det i andre typer skal bero på en konkret vurdering om registrering skal skje. Med utgangspunkt i sjuende ledd kan det dessuten bestemmes at ansatte i politi og påtalemyndighet, samt personer som foretar DNA-analyser kan registreres i en eliminasjonsdatabase. Dette kan være praktisk i forhold til personer som har arbeid i tilknytning til åsted og analyse av DNA-spor.

Kongen gis videre myndighet til i forskrift å utforme utfyllende regler om sporregisteret, om føring og bruk av registrene, om søk i registrene, om sletting av opplysninger i registrene, om innsynsrett og klagerett for den som er registrert, om oppbevaring av DNA-profiler, om utlevering av opplysninger i DNA-registeret til utenlandsk politimyndighet mv. Oppregningen er ikke uttømmende.

8.2 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Lovforslaget del II inneholder bestemmelser om ikraftsetting og overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at endringsloven skal gjelde fra det tidspunktet Kongen bestemmer og at det kan fastsettes nærmere overgangsregler.