Prop. 104 L (2016–2017)

Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Til innholdsfortegnelse

14 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen er ny og angir lovens formål. Bestemmelsen er inntatt i den nye loven for å gi informasjon om de sentrale formål og hensyn loven ivaretar.

I bestemmelsen angis tre formål med loven (jf. bokstav a, b og c). Loven gir for det første rettigheter til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbeider og slik også insentiv til kulturell produksjon. Videre avgrenser loven rettighetene for å ivareta en rimelig balanse mellom rettighetshavernes interesser på den ene siden og brukernes og allmennhetens interesser på den andre siden. I tillegg legger loven til rette for at det på en enkel måte kan avtales bruk av åndsverk og annet vernet materiale - dette betegnes ofte som klarering av rettigheter. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget punkt 3.2.

Til § 2 Opphavsrett til åndsverk

Bestemmelsen fastsetter noen grunnleggende regler om opphavsrett og åndsverk, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i åndsverkloven § 1. Imidlertid foreslås noen endringer i bestemmelsen. I første ledd er det inntatt en presisering av at den som skaper et åndsverk, betegnes som opphaver. Det kjønnsnøytrale uttrykket opphaver erstatter i ny lov det tidligere begrepet opphavsmann.

I andre ledd er den viktigste endringen at det såkalte verkshøydekravet foreslås tatt inn i definisjonen av åndsverk. Etter forslaget må et åndsverk være «uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats». Et slikt krav gjelder også etter gjeldende rett, men foreslås tydeliggjort gjennom å tas inn i lovteksten. For øvrig er det foreslått enkelte mindre språklige endringer i bestemmelsen. Etter forslaget tas «vitenskapelige» verk ut av lovteksten, slik at bestemmelsen benytter formuleringen «litterære og kunstneriske verk». Dette innebærer ikke noen realitetsendring med hensyn til hva som beskyttes av loven.

Samlingen av eksempler på åndsverk er i all hovedsak opprettholdt som i gjeldende lov. I bokstav a er «tekster» benyttet i stedet for «skrifter», og det er nevnt at disse blant annet kan være av skjønnlitterær eller faglitterær art. I bokstav m er «andre» bearbeidelser satt inn, for å synliggjøre at oversettelser er en form for bearbeidelse.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.3.

Til § 3 Opphavsrettens innhold

Bestemmelsen gir regler om opphavsrettens innhold og viderefører den gjeldende bestemmelsen i åndsverkloven § 2.

Det er foreslått en viss omredigering av bestemmelsen, bl.a. ved at første ledd angir hvilke beføyelser som omfattes av eneretten (eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten), mens fjerde ledd angir hva som er gjenstand for eneretten (åndsverket i opprinnelig eller endret skikkelse). Bestemmelsens tredje ledd er nytt. Dette regulerer bl.a. bruk av verk ved ulovlige strømmetjenester.

Når det gjelder eneretten til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten, er det foreslått at overføring til allmennheten av verket innføres som en fjerde underkategori, jf. andre ledd bokstav d. Endringen innebærer at begrepet offentlig fremføring (bokstav c) innsnevres sammenlignet med gjeldende rett. Mye av det som i dag anses som offentlig fremføring, vil etter forslaget i stedet bli omfattet av begrepet overføring til allmennheten.

Overføring til allmennheten vil etter forslaget tilsvare «communication to the public» i opphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. 1. Begrepet vil kunne utvikles bl.a. gjennom EU-domstolens tolkning av direktivet. Utgangspunktet er at begrepet overføring til allmennheten skal gis en vid fortolkning som dekker all overføring til en allmennhet som ikke er til stede der overføringen oppstår (såkalte distanseoverføringer). Imidlertid har EU-domstolen i senere praksis tolket overføringsbegrepet slik at det også omfatter tilgjengeliggjøring av TV- og radiosendinger for et tilstedeværende publikum i hoteller, restauranter, puber mv. Overføringsbegrepet omfatter videre overføring, trådløst eller i tråd, blant annet der verk kringkastes eller stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.

I tredje ledd er det foreslått en ny bestemmelse som på nærmere angitte vilkår forbyr strømming av verk som i strid med loven er gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett eller annet elektronisk kommunikasjonsnett. Departementet mener hovedregelen fremdeles bør være at det ikke skal være nødvendig for den enkelte internettbruker å ta stilling til om innholdet som vedkommende ser på ved vanlig nettsurfing på Internett er lagt ut i strid med åndsverkloven eller ikke. For at bestemmelsen ikke skal ramme alminnelig nettsurfing, som bl.a. kunne innebære en urimelig begrensning av ytrings- og informasjonsfriheten, foreslås strenge vilkår – slik at forbudet ikke skal få virkning ut over hva som er formålet med bestemmelsen. Det er strømming av verk fra ulovlig kilde som begrunner den foreslåtte bestemmelsen, men ettersom strømming er et begrep som ikke er teknologinøytralt, benyttes i lovteksten også det mer teknologinøytrale uttrykket bruk (jf. formuleringen «strømme eller på annen måte bruke»). Med «strømme» menes i bestemmelsens forstand bare mottakerens handling (og ikke avsenderens), dvs. å bruke innhold som andre har lagt ut for slik overføring. Avsenderens handling – dvs. å legge ut innhold som andre kan strømme – omfattes ikke av bestemmelsens tredje ledd. Denne handlingen vil imidlertid være i strid med opphavererens enerett, ettersom det anses som tilgjengeliggjøring for allmennheten (med mindre innholdet bare stilles til rådighet innenfor det private området). Departementet vil for ordens skyld presisere dette, selv om det i bestemmelsens ordlyd antas å fremgå av sammenhengen.

Bestemmelsens første punktum gir uttrykk for at det ikke er tillatt å strømme eller på annen måte bruke åndsverk som åpenbart i strid med loven er gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett eller annet elektronisk kommunikasjonsnett når bruk fra den ulovlige kilden er egnet til å skade opphavers økonomiske interesser i vesentlig grad. Vilkåret om at verkene som brukes, åpenbart må være tilgjengeliggjort i strid med loven innebærer at det ikke kan være tvil om at det er tale om innhold som er lagt ut ulovlig. Om dette er åpenbart, må vurderes konkret. I den forbindelse må bl.a. den aktuelle strømmetjenestens utforming og bruksvilkår vurderes – og hvordan tjenesten fremstår for brukerne. Om det er alminnelig kjent at den aktuelle tjeneste, nettsted e.l. gjør opphavsrettslig beskyttet innhold tilgjengelig på ulovlig måte vil også kunne ha betydning. Det kreves ikke at brukeren foretar aktive undersøkelser av lovligheten av innhold som finnes på Internett. Forbudet mot bruk av verk som er ulovlig tilgjengeliggjort gjelder bare når bruk fra den ulovlige kilden er egnet til å skade opphavers økonomiske interesser i vesentlig grad. Her siktes det ikke til den enkelte brukers strømming, men virkningene av at det strømmes fra den aktuelle ulovlige kilden. Avgjørende for at vilkåret er oppfylt, er at strømming fra den ulovlige kilden er egnet til å ha slike økonomiske skadevirkninger for rettighetshaverne. Det kreves altså ikke at konkrete økonomiske skadevirkninger dokumenteres for at vilkåret kan anses oppfylt. Et typisk eksempel på hva som er siktemålet for bestemmelsen, er strømming av filmer som åpenbart er ulovlig tilgjengeliggjort. Andre punktum fastsetter at vederlag og erstatning bare kan ilegges ved forsettlig overtredelse av bestemmelsen (dvs. tredje ledd). Brukeren vil altså ikke kunne ilegges noe ansvar med mindre han har ansett det som sikkert eller overveiende sannsynlig at vilkårene i første punktum er oppfylt (dvs. at han har handlet forsettlig). Det samme gjelder straff, men det anses som unødvendig å presisere dette særskilt i bestemmelsen, ettersom det uansett kreves forsett for at overtredelse av loven kan straffes.

I fjerde ledd gis det uttrykk for at eneretten etter første ledd omfatter åndsverket i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller annen bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. For å gjøre bestemmelsen mer oversiktlig foreslås at dette fastsettes i et eget ledd (i stedet for å være inntatt som del av første ledd som i gjeldende § 2).

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.4.

Til § 4 Visse midlertidige eksemplar

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 11a, som på nærmere vilkår unntar fra eneretten fremstillingen av visse midlertidige eksemplar. Bestemmelsen ble innført i 2005 for gjennomføring av artikkel 5 nr. 1 i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF), jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 15–19 og s. 140–141. På grunn av det nære forhold mellom eneretten til eksemplarfremstilling og avgrensningen som gjelder visse midlertidige eksemplar, er bestemmelsen flyttet fra avgrensningskapittelet til kapittelet om grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk. I den nye loven fremgår eneretten av § 3 og avgrensningen som gjelder visse midlertidige eksemplar av § 4.

Første ledd videreføres med en liten språklig justering for å klargjøre at det er fremstillingshandlingen som må tilfredsstille de fire kumulative vilkår som bestemmelsen oppstiller. Det tilsiktes med den språklige justeringen ikke realitetsendringer. Siden ordlyden i § 4 ligger tett opp til direktivets, vil det nærmere innhold i de fire vilkårene kunne utfylles gjennom EU-domstolens praksis.

Andre ledd ble i høringsnotatet foreslått opphevet, men etter en fornyet vurdering foreslår departementet at det videreføres uendret. Datamaskinprogrammer og databaser vil dermed fortsatt være unntatt fra bestemmelsen i første ledd. Det er gitt egne regler for bruk av datamaskinprogrammer og databaser i § 41 og for bruk av datamaskinprogrammer i § 42.

Det vises om dette og bestemmelsen for øvrig til de alminnelige merknader punkt 3.5.

Til § 5 Rett til navngivelse og vern mot krenkende bruk (ideelle rettigheter)

Bestemmelsen gjelder opphaverens rett til navngivelse og vern mot krenkende bruk (ideelle rettigheter), og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 3.

I første ledd reguleres opphaverens rett til å bli navngitt. Retten til navngivelse gjelder ved fremstilling av eksemplar av verket og når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Det foreslås imidlertid presisert at dette gjelder såfremt navngivelse er praktisk mulig. Den klare hovedregelen er altså at det foreligger en plikt til navngivelse, men at det kan altså unnlates dersom det ikke er praktisk mulig. Navngivelse skal som etter gjeldende lov skje på en måte som er i tråd med god skikk (jf. formuleringen «slik god skikk tilsier»).

I andre ledd gis opphaveren vern mot endringer og tilgjengeliggjøring av verket på en måte eller i en sammenheng som er krenkende. Regelen er formulert på en litt annen måte enn i gjeldende § 3 andre ledd. Endringene er særlig begrunnet i hensynet til å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig. Når det gjelder uttrykket «gjøres tilgjengelig for allmennheten» (som også er videreført fra gjeldende § 3), forstås dette i utgangspunktet på samme måte som i § 3 om opphavsrettens innhold. Det er likevel ikke sikkert at tolkningen av uttrykket vil bli lik i alle tilfeller, f.eks. vil bruk av hentelenker («embedded links») etter omstendighetene kunne anses som krenkende bruk etter § 5, selv om handlingen iht. EU-domstolens praksis ikke anses som tilgjengeliggjøring for allmennheten etter § 3, jf. nærmere om dette i de alminnelige merknadene til forslaget.

Tredje ledd gir anvisning på at opphaveren ikke kan fraskrive seg retten etter første og andre ledd, med mindre det gjelder en bruk av verket som er avgrenset etter art og omfang. Med unntak for den sistnevnte reservasjonen for bruk som er avgrenset, er disse ideelle rettighetene altså ufravikelige til vern av opphaveren.

Fjerde ledd i bestemmelsen gir en regel som kan betegnes som en rett for opphaveren til å distansere seg fra bruk på krenkende måte eller sammenheng som nevnt i andre ledd, selv om opphaveren har samtykket til bruken av verket. I høringsnotatet ble regelen i gjeldende § 3 fjerde ledd ikke foreslått videreført, men etter forslaget i proposisjonen her tas den inn igjen i en litt modernisert språkdrakt. Det er fastsatt at dersom et verk gjøres tilgjengelig på slik krenkende måte eller sammenheng som nevnt i andre ledd, har opphaveren, selv om det er gitt samtykke til bruken, rett til å kreve at det ikke skjer under opphaverens navn eller at det på en tilfredsstillende måte angis at endringene ikke skriver seg fra opphaveren. Dette er en ufravikelig rett som opphaveren ikke kan gi avkall på.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.6.

Til § 6 Bearbeidelser mv.

Bestemmelsen gjelder bearbeidelser mv. og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 4. Det er ikke foreslått innholdsmessige endringer i bestemmelsen, men enkelte redaksjonelle og språklige endringer.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.7.

Til § 7 Samleverk

Bestemmelsen gjelder samleverk, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 5.

I første ledd foreslås at uttrykket «litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk» samleverk utgår fra lovteksten.

Andre ledd i gjeldende § 5 foreslås ikke videreført i ny lov.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.8.

Til § 8 Fellesverk

Bestemmelsen gjelder fellesverk, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 6.

Det foreslås inntatt en formulering i første ledd der det fremgår at bestemmelsen får anvendelse der et åndsverk er «skapt ved felles skapende åndsinnsats» fra flere opphavere. I tredje ledd er ordet «krenkelser» erstattet med «inngrep», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer. Det er ellers bare foreslått mindre endringer.

Som en konsekvens av at reglene om påtale endres, er det også gjort noen andre endringer i tredje ledd. Gjeldende regulering av påtaleadgangen i tredje ledd videreføres ikke, men det tas isteden inn en regulering av hvem som kan reise søksmål og hvem som er å anse som fornærmet. Etter straffeprosessloven § 62 a kan hensynet til den fornærmede tillegges vekt når påtale skal vurderes.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.9.

Til § 9 Ukjent opphaver

Bestemmelsen gjelder situasjonen der opphaveren er ukjent, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 7.

Bestemmelsen i gjeldende første ledd om presumpsjon for hvem som skal anses som opphaver, foreslås ikke videreført i ny lov.

Det er foreslått visse endringer i fullmaktsregelen for verk som er gjort tilgjengelig for allmennheten med ukjent opphaver. Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.10.

Til § 10 Offentliggjøring og utgivelse

Bestemmelsen definerer når et åndsverk kan anses «offentliggjort» og «utgitt» i lovens forstand, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 8 med visse endringer.

Bestemmelsens første ledd foreslås endret slik at et verk er offentliggjort når det lovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten. Dette vil som hovedregel omfatte situasjonen der tilgjengeliggjøringen skjer med opphaverens samtykke. Men kriteriet vil også dekke situasjoner der tilgjengeliggjøringen av verket skjer med hjemmel i lovens konsumpsjonsbestemmelser. Endringen i definisjonen av offentliggjøring innebærer at lovens vilkår blir tilsvarende som i andre nordiske land, og vilkåret skal etter forslaget tolkes på samme måte. Det er lagt til grunn at offentliggjøringsbegrepet i noen tilfeller må tolkes innskrenkende, jf. nærmere i alminnelige merknader punkt 3.11.4.

I bestemmelsens andre ledd foreslås inntatt et nytt andre punktum som presiserer at et åndsverk også er utgitt når det med opphaverens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett, i annet elektronisk kommunikasjonsnett eller i database, på en slik måte at brukeren kan fremstille eksemplar av verket og selv velger tid og sted for tilgangen til verket. En slik forståelse må anses som gjeldende rett, men foreslås inntatt i lovbestemmelsen som er en klargjøring. For øvrig er definisjonen av utgivelse i gjeldende § 8 andre ledd foreslått videreført.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.11.

Til § 11 Opphavsrettens vernetid

Bestemmelsen regulerer hvor lang tid et verk er beskyttet av opphavsrett og viderefører gjeldende § 40 uten materielle endringer. Omtale av gjeldnede bestemmelse finnes i punkt 3.12.2. Det er foretatt språklige justeringer og en omstrukturering av bestemmelsen. Begrepet opphavsmann er erstattet med «opphaver». Videre er henvisningen endret som følge av ny paragrafnummerering. Endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 82 flg., Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 35 og Prop. 54 L (2013–2014) s. 35.

Til § 12 Vernetid for anonyme åndsverk

Bestemmelsen omhandler vernetiden for verk der opphaverens identitet er ukjent (anonyme eller pseudonyme verk) og viderefører gjeldende § 41 uten materielle endringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 3.12.2. Det er foretatt enkelte språklige justeringer av bestemmelsen. I første ledd første punktum er begrepet opphavsmann erstattet med «opphaver». Videre er det samme sted foretatt en omformulering ved at «navn, allment kjente dekknavn eller merke» er erstattet med «navngitt eller kan identifiseres på annen måte». Henvisningen i andre ledd er også endret som følge av ny paragrafnummerering. Endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 83 flg. og Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 35 flg.

Til § 13 Vernetid for verk som tidligere ikke er offentliggjort

Bestemmelsen regulerer vernetiden for verk som tidligere ikke er offentliggjorte og gir på visse betingelser vern for de økonomiske rettighetene til et verk, selv om vernetiden etter bestemmelsene i §§ 11 og 12 er utløpt. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 41a uten materielle endringer og er nærmere omtalt i punkt 3.12.2. Det er foretatt enkelte språklige justeringer av bestemmelsen. Blant annet er begrepet opphavsmann er erstattet med «opphaver». Ordet «tilkommer» er erstattet med «får». Videre er henvisningene endret som følge av ny paragrafnummerering. Endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 36.

Til § 14 Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern

Bestemmelsen gir regler om åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 9 med bare noen små endringer. Om endringsforslagene og gjeldende bestemmelse vises det til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.13.

Til § 15 Forholdet til vern etter annen lovgivning

Bestemmelsen gir regler om forholdet til vern etter annen lovgivning, og viderefører gjeldende § 10. Den eneste endringen som foreslås, er at det inntas en opplysning om hvilken lov som regulerer vern av kretsmønster til integrerte kretser.

Om gjeldende bestemmelse vises det til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 3.14.

Til § 16 Utøvende kunstneres enerett

Paragrafen regulerer rettighetene til utøvende kunstnere og viderefører gjeldende § 42 uten vesentlige endringer. Etter bestemmelsen gis utøvende kunstnere en enerett til å råde over fremføring og opptak på samme måte som en opphaver har rett til å råde over sitt åndsverk. I første ledd første punktum er «tradisjonsuttrykk» tilføyd, slik at det eksplisitt fremgår av lovteksten at også denne type fremføringer er omfattet av eneretten. Endringen er gjort med henvisning til ordlyden i WIPO-traktaten WPPT artikkel 2 bokstav a. Etter departementets vurdering innebærer ikke forslaget noen endring av gjeldende rett, da tradisjonsuttrykk (folklore) normalt vil ha verkshøyde også etter dagens rettstilstand.

I første ledd bokstav c er «overføring til allmennheten» tilføyd. Dette er en konsekvens av at det innføres en fjerde kategori for tilgjengeliggjøring, jf. § 3, og at slik overføring til allmennheten er inkludert i vederlagsretten, jf. § 21. Tilsvarende erstattes «fremføringen» av «overføringen» når det er tale om på-forespørsel-tjenester. Det vises for øvrig til omtalen av § 21 i punkt 4.5. I tillegg er det foretatt enkelte andre justeringer av bestemmelsen. Endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

I tredje ledd er foretatt endringer i konsumpsjonsbestemmelsen slik at denne nå er utformet på tilsvarende måte som i § 27 om avgrensning av opphaverens spredningsrett. Konsumpsjon av rettighetene til utøvende kunstnere inntrer når eksemplar av opptak med rettighetshaverens samtykke selges eller overdras på annen måte innenfor EØS-området. Det vises for øvrig til merknadene til § 27.

Henvisningene i femte ledd er endret som følge av ny paragrafnummerering.

Omtale av gjeldende rett og departementets alminnelig merknader finnes i punkt 4.3.

Til § 17 Heving av avtale om rettigheter til lydopptak

Bestemmelsen gir anvisning på en såkalt «bruk eller tap»-regel ved overdragelse av rettigheter til lydopptak. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 42a uten materielle endringer og er nærmere omtalt i punkt 4.3.1.3. Det er foretatt enkelte mindre språklige justeringer i bestemmelsen. Henvisningene er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 54 L (2013–2014) s. 35 flg.

Til § 18 Utøvende kunstneres rett til tilleggsvederlag

Bestemmelsen gir utøvende kunstnere som har overdratt rettigheter til et lydopptak til produsenten mot betaling av et engangsvederlag, rett til et årlig tilleggsvederlag i de siste 20 årene av opptakets vernetid. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 42b og er nærmere omtalt i punkt 4.3.1.4. I andre ledd andre punktum er «overføring til allmennheten» tilføyd. Dette er en konsekvens av at det innføres en fjerde kategori for tilgjengeliggjøring, jf. § 3, og at slik overføring til allmennheten er inkludert i vederlagsretten, jf. forslaget § 21. Henvisningene er også endret som følge av ny paragrafnummerering. I tredje ledd er kravet til godkjenning (og representativitet) endret fra «godkjent av departementet og som representerer en vesentlig del av utøvende kunstnere som medvirker på lydopptak som brukes i Norge» til «godkjent av departementet på grunnlag av at den representerer et betydelig antall utøvende kunstnere som medvirker på lydopptak som brukes i Norge og er egnet til å forvalte rettighetene på området», jf. også forslag til § 63 tredje ledd. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 54 L (2013–2014) s. 36 flg.

Til § 19 Avtale om løpende vederlag

Bestemmelsen regulerer de tilfeller der en utøvende kunstner har inngått avtale med produsenten om overdragelse av rettigheter til et lydopptak mot løpende vederlag (royaltyavtale). Bestemmelsen viderefører gjeldende § 42c uten materielle endringer og er nærmere omtalt i punkt 4.3.1.5. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 54 L (2013–2014) s. 37.

Til § 20 Produsenters enerett

Bestemmelsen gir produsenter enerett til å råde over sine opptak. I likhet med eneretten som tilfaller utøvende kunstnere, gis produsenter etter bestemmelsen her en rett til å råde over opptaket på samme måte som en opphaver har rett til å råde over sitt åndsverk. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 45 uten materielle endringer. Det er foretatt noen språklige endringer i bestemmelsen. Begrepet «tilvirker» er i bestemmelsen erstattet med «produsent». Dette begrepet er ment å ha samme meningsinnhold som tilvirker, og vil således ikke innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. I tredje ledd er foretatt endringer i konsumpsjonsbestemmelsen slik at denne nå er utformet på tilsvarende måte som i § 27 om avgrensning av opphaverens spredningsrett. Konsumpsjon av produsenters rettigheter inntrer når eksemplar av opptak med rettighetshaverens samtykke selges eller overdras på annen måte innenfor EØS-området. Det vises for øvrig til merknadene til § 27. Videre er henvisningene i femte ledd endret som følge av ny paragrafnummerering.

Omtale av gjeldende rett og departementets alminnelig merknader finnes i punkt 4.4.

Til § 21 Vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak

Bestemmelsen viderefører vederlagsretten i gjeldende § 45b. Bestemmelsen innebærer at lydopptak av utøvende kunstneres prestasjoner kan brukes offentlig mot at det betales vederlag til produsenten av opptaket og de utøvende kunstnerne som deltar i det.

Som følge av at det i eneretten innføres en fjerde kategori for tilgjengeliggjøring som gjelder overføring til allmennheten, inkluderes denne form for tilgjengeliggjøring også i vederlagsretten. I første ledd førstepunktum presiseres det at vederlagsretten omfatter tilgjengeliggjøring ved «offentlig fremføring og overføring til allmennheten». Endringen innebærer ingen utvidelse av vederlagsretten, ettersom overføring etter gjeldende rett er omfattet av fremføringsbegrepet. Grensen mellom fremføring og overføring har dermed ikke selvstendig betydning for vederlagsretten, det har imidlertid grensen mellom overføring som skjer på mottakers forespørsel og annen overføring, jf. første ledd andre punktum. Etter denne bestemmelsen er «overføring på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket» ikke omfattet av vederlagsretten – slik overføring er i stedet dekket av utøvende kunstneres og produsenters eneretter etter §§ 16 og 20. Departementet har lagt til grunn at avgjørende for grensen mellom enerett og vederlagsrett vil være hvem som tar initiativ til overføringen: Overføringer som er initiert av avsender vil være omfattet av vederlagsretten, mens overføringer som er initiert av mottaker vil høre inn under eneretten. Dette skillet fremgår ikke direkte av ordlyden, men etter departementets syn følger det implisitt av at eneretten omfatter overføringer som «den enkelte selv kan velge» tid og sted for tilgang til. Slike overføringer omtales også som «på forespørsel-overføringer» (on-demand transmissions), bl.a. i fortalen (punkt 25) til opphavsrettsdirektivet, som ligger til grunn for det norske regelverket.

Av andre ledd tredje punktum fremgår at vederlagskravet overfor de vederlagspliktige «må gjøres gjeldende gjennom [godkjent] oppkrevings- og fordelingsorganisasjon». Det presiseres i denne sammenheng at rettighetshavere etter § 21, med bindende virkning for den godkjente organisasjonen, kan gi avkall på sin rett til vederlag. Dette innebærer for det første at rettighetshaverne kan gi sitt samtykke til fri bruk av lydopptaket, og at den godkjente organisasjonen i så fall ikke skal kreve inn vederlag for bruken av opptaket. Etter departements syn innebærer det også at den godkjente organisasjonen – uten hinder av bestemmelsen i andre ledd tredje punktum – kan praktisere regelverket på samme måte som har vist seg å være tilfellet i våre nordiske naboland og i flere andre land, dvs. at et avkall på vederlag også anses å gi rettighetshaverne anledning til selv å klarere bruken direkte uten organisasjonens involvering. Også ved en slik praktisering av regelverket vil bestemmelsen om at krav må gjøres gjeldende gjennom organisasjonen beskytte musikkbrukerne mot slike direkte fremsatte krav, men den vil ikke være til hinder for at de inngår direkteavtaler med rettighetshaverne om bruk av musikken. Og om det er inngått slike direkteavtaler, vil brukerne ikke behøve lisens fra organisasjonen. Forutsetningen vil selvsagt være at det utelukkende benyttes musikk som er omfattet av direkteavtalen. En videre forutsetning for at avkallet skal binde organisasjonen, vil være at alle rettighetshaverne i lydopptaket har gitt avkall i skriftlig melding til organisasjonen – avkallet må omfatte lydopptaket i sin helhet. Det legges til grunn at det heller ikke skal betales avgift til Fond for utøvende kunstnere for bruken av slike lydopptak.

Det foreslås for øvrig i andre ledd tredje punktum en språklig justering som ikke er ment å endre realiteten, ved at «vedkommende departement» erstattes av «departementet». I andre ledd fjerde punktum foreslås at kompetansen til å gi nærmere regler i forskrift legges til departementet.

Det gjeldende unntaket om lydfilm i femte ledd første punktum presiseres til å omfatte ethvert «lydopptak som inngår i film dersom den ellers vederlagspliktige bruk av lydopptaket allerede er klarert ved overføring til filmen». Siden begrunnelsen for det gjeldende unntaket, som har hatt en uklar rekkevidde, er en presumpsjon om at den videre bruk av lydopptak som inngår i film vil være klarert i forbindelse med produksjonen, tas dette inn som avgjørende for om bruken av opptaket er omfattet av vederlagsplikten eller ikke. Dersom den videre bruk av et lydopptak klareres i forbindelse med innkopieringen, vil lydopptaket være omfattet av unntaket og dermed unntatt fra vederlagsplikt. Om den videre bruk derimot ikke klareres i forbindelse med innkopieringen, vil lydopptaket ikke være omfattet av unntaket og dermed omfattet av vederlagsplikten. Som etter gjeldende rett omfatter unntaket også bruk på den måte at bare lydsiden av filmen benyttes, såfremt bruken av lydopptaket allerede er klarert ved overføring til filmen.

For øvrig foreslås bestemmelsen videreført uten språklige endringer. Det vises om dette og bestemmelsen for øvrig til de alminnelige merknader punkt 4.5.

Til § 22 Kringkastingsforetaks rettigheter

Bestemmelsen gjelder vern av kringkastingssendinger og omfatter de såkalte signalrettighetene. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 45a og er nærmere omtalt i punkt 4.6.1. Det er foretatt enkelte språklige endringer av bestemmelsen. I andre ledd er bl.a. begrepet «utsendelse» erstattet med «sending». Endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. I tredje ledd er kompetansen til å fastsette nærmere vilkår for overføring av kringkastingssending lagt til departementet. Henvisningene i femte ledd er endret som følge av ny paragrafnummerering.

Til § 23 Eneretten til fotografiske bilder

Bestemmelsen viderefører vernet av fotografiske bilder etter gjeldende § 43a. Vernet supplerer et eventuelt opphavsrettslig vern av fotografi.

I første ledd andre punktum er det tatt inn en definisjon av «fotografisk bilde». Denne definisjonen er i overensstemmelse med det som etter gjeldende rett er å anse som fotografisk bilde, samtidig som den inneholder fleksible og teknologinøytrale kriterier.

Vern som fotografisk bilde forutsetter ikke oppfyllelse av noe originalitetskrav. Det avgjørende er om et bilde er frembrakt på en bestemt måte, typisk en avbildning fremstilt ved bruk av kamera med lysfølsom film eller med digitalkamera. Bilder som bare er fremstilt rent elektronisk, f.eks. med databasert tegne- og designsystemer omfattes ikke.

Ved ren kopiering eller digitalisering av et eldre eksisterende bilde oppstår ikke et nytt fotografisk bilde med fotografirett, og vernetiden avhenger i slike tilfeller av vernetiden til det opprinnelige bilde som er reprodusert. Enkeltbilder i opptak eller direktesending av levende bilder er imidlertid vernet som fotografier på samme måte som enkeltbilder ellers.

Endringen vil tydeliggjøre vurderingstemaet for hva som vernes etter bestemmelsen.

I nytt tredje ledd er det tatt inn en egen regel om hvordan vernetiden skal beregnes dersom fotografens identitet er ukjent. Regelen er utformet etter tilsvarende modell som for vernetiden for anonyme åndsverk i § 12. Vernetiden skal i slike situasjoner etter tredje ledd beregnes etter gjeldende minimums vernetid, dvs. 50 år fra utløpet av det året bildet ble laget. Brukeren pålegges imidlertid en viss undersøkelsesplikt ved spørsmålet om fotografen faktisk er ukjent. Tilsvarende vil også gjelde med hensyn til når fotografiet ble tatt. Dersom fotografens identitet i løpet av vernetiden blir kjent, vil hovedregelen i andre ledd gjelde. Gjennom henvisninger er bestemmelser som gjelder for fotografiske verk gitt tilsvarende anvendelse for fotografiske bilder, jf. nytt fjerde ledd som viderefører gjeldende tredje ledd. En henvisning til sitatregelen i § 29 er inntatt blant reglene det henvises til.

Omtale av gjeldende rett og departementets alminnelig merknader finnes i punkt 4.7. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 36 flg.

Til § 24 Eneretten til databaser

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 43 («katalogregelen») om vern av databaser og lignende arbeider og er nærmere omtalt i punkt 4.8.1. Det er foretatt flere endringer i bestemmelsen. Gjennomgående er dette endringer som innebærer at ordlyden i større grad enn i gjeldende bestemmelse legges tettere opp til begrepsbruken i databasedirektivet (96/9/EF). Endringene vil ikke innebære vesentlige endringer i gjeldende rett. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.8.5. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 85 (1997–98) s. 40 flg. sammenholdt med Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 96 flg.

I første ledd (og i bestemmelsen for øvrig) er begrepet «database» løftet frem som en fellesbetegnelse på de arbeider som vernes etter bestemmelsen. Med database forstås en sammenstilling av verk, data og annet materiale, som er ordnet systematisk eller metodisk, og som kan konsulteres individuelt på elektronisk eller annen måte, jf. databasedirektivet artikkel 1 nr. 2. Så vel databaser i elektronisk som ikke-elektronisk form omfattes. Også etter gjeldende rett er det antatt at begrepet omfatter de øvrige arbeidene som listes opp i gjeldende bestemmelse. De øvrige arbeidene som er nevnt, «et formular, en katalog, en tabell, et program», beholdes imidlertid av pedagogiske grunner som eksempler på underkategorier som begrepet database kan omfatte. Opplistingen er imidlertid ikke uttømmende, jf. «eller lignende arbeid».

For at direktivets vilkår tydeligere skal fremkomme av lovteksten, er gjeldende alternative vilkår «som sammenstiller et større antall opplysninger» opphevet. Dette innebærer at databaser som er store i omfang, men som ikke oppfyller bestemmelsens krav om investeringsgrad, ikke vil være vernet etter loven. Gjeldende bestemmelse fastslår videre at frembringelsen må være «resultatet av en vesentlig investering». Bestemmelsen er endret slik at det klarere kommer frem hvilke handlinger kravet til vesentlig investering må knytte seg til. Etter forslaget må investeringene relatere seg til «innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet». Bestemmelsen vil med dette i større grad gjenspeile direktivets ordlyd, jf. databasedirektivet artikkel 7 nr. 1. Disse endringen vil ikke medføre noen vesentlig realitetsendring, da bestemmelsen uansett må tolkes i lys av direktivet og praksis fra EU-domstolen.

I bestemmelsen er også «frembringer» erstattet med «fremstiller». Dette begrepet benyttes allerede i tilsvarende bestemmelser i de andre nordiske land, samt i den danske oversettelsen av direktivet. Heller ikke denne endringen innebærer noen realitetsendringer.

I bestemmelsens første og andre ledd erstatter direktivets begreper «uttrekk» og «gjenbruk» dagens begrepsbruk som beskrivelse på det eneretten omfatter. Gjeldende bestemmelse beskriver beføyelseshandlingene som «fremstille eksemplar» og «gjøre tilgjengelig for allmennheten». Uttrekk forstås som en varig eller midlertidig overføring til et annet medium av hele eller vesentlig deler av innholdet i en database, uansett på hvilken måte overføringen skjer, og uansett i hvilken form. Med gjenbruk skal forstås det å gjøre hele eller vesentlige deler av innholdet i databasen tilgjengelig for allmennheten – enten ved spredning av eksemplar, ved utleie, ved online overføring eller overføring på annen måte. Departementet legger til grunn at det grunnleggende er tale om begreper med samme meningsinnhold, og at det derfor ikke vil innebære vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett. Begrepene skal tolkes i lys av direktivet og praksis fra EU-domstolen. I andre ledd er også ordet «utnyttelse» erstattet med «bruk», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring.

I femte ledd er henvisningene endret som følge av ny paragrafnummerering. Det er også tatt inn en henvisning til § 14 (gjeldende § 9), som unntar visse verk av offentlig karakter fra vern. I gjeldende § 43 er det ingen henvisning til bestemmelsen i § 9, men prinsippet har hele tiden vært at avgrensningene i katalogvernet skal ha samme omfang som innskrenkningene som gjelder for den opphavsrettslige enerett.

Til § 25 Alminnelige bestemmelser for bruk av åndsverk etter dette kapittel

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 11 om alminnelige bestemmelser for bruk av åndsverk etter avgrensningskapitlet, med enkelte endringer.

I første ledd er ordlyden noe omformulert for å bringe regelen nærmere dagens språkbruk. For øvrig er det materielle innholdet det samme som i dag. Ved bruk av et åndsverk etter avgrensningsbestemmelsene i kapittel 3, beholder opphaveren sine ideelle rettigheter i § 5, med den begrensing som følger av § 39 (Endring av byggverk og bruksgjenstander).

I andre ledd er språket noe oppdatert. Gjengivelse skal skje «i det omfang og i den skikkelse formålet krever». Dette innebærer ikke noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.

I tillegg beholdes ordlyden om at et verk som gjengis med hjemmel i en avgrensningsbestemmelse ikke skal «forandres eller forringes».

Kravet om å angi kilden etter god skikk opprettholdes, slik som etter gjeldende rett.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.3.

Til § 26 Kopiering til privat bruk

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 12 om kopiering til privat bruk.

Hovedregelen i gjeldende § 12 første ledd videreføres som § 26 første ledd uten særlige realitetsendringer, men slik at kravet om lovlig kopieringsgrunnlag innarbeides i hovedregelen. Bakgrunnen for dette er at mens de øvrige avgrensninger i kopieringsadgangen gjelder spesifikke verkstyper eller kopieringsmetoder, er kravet om lovlig kopieringsgrunnlag generelt og en forutsetning for at bestemmelsen i det hele tatt kommer til anvendelse. Det er meningen at formuleringen «i strid med denne loven» skal dekke gjeldende § 12 fjerde ledd, dvs. at det med hjemmel i bestemmelsen ikke kan fremstilles eksemplar på grunnlag av en gjengivelse av verket i strid med eneretten eller på grunnlag av en omgåelse av et teknisk beskyttelsessystem i strid med gjeldende § 53a (lovforslaget § 100).

Det ligger til grunn for bestemmelsen at vurderingen av om bruken er privat, må skje etter vilkårene i bestemmelsen om kopiering til privat bruk. Vurderingen skal skje uavhengig av om bruken dekkes av en annen hjemmel, herunder om det på området finnes mulighet for klarering ved avtalelisens. Om en kopiering er omfattet av bestemmelsen eller ikke, vil bl.a. bero på en tolkning av begrepene «privat bruk» og «ikke i ervervsøyemed». Hvorvidt den ansattes arbeidsgiver har inngått avtalelisensavtale vil etter departementets syn ikke være et relevant moment ved vurderingen av om bruken er privat, og en eventuell avtalelisensavtale bør på denne bakgrunn ikke begrense adgangen til å kopiere til personlig yrkesmessig bruk innenfor rammen av § 26.

I første ledd andre punktum er ordet «utnyttes» erstattet med «brukes», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer.

Totalforbudene i gjeldende § 12 andre ledd videreføres uten endringer som § 26 andre ledd, mens gjeldende forbud mot kopiering ved bruk av fremmed hjelp videreføres uten endringer i tredje ledd. I tredje ledd foreslås også inntatt en definisjon av fremmed hjelp i tråd med gjeldende forståelse av begrepet, dvs. at man mottar bistand fra en utenforstående, enten ved selve kopieringen eller ved at kopieringsutstyr stilles til rådighet.

Gjeldende § 12 første ledd tredje og fjerde punktum foreslås videreført som § 26 fjerde ledd. For kopiering til privat bruk etter første ledd gis opphaverne en rimelig kompensasjon gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet, jf. første punktum. Den individuelle kompensasjonsordningen foreslås utvidet til også å omfatte visuelle og litterære verk, jf. mer om dette i de alminnelige merknader. Forskriftskompetansen foreslås lagt til departementet, jf. andre punktum. For øvrig foreslås bestemmelsene om rimelig kompensasjon videreført uten endringer, men slik at «opphavsmennene» i første punktum erstattes av «opphaverne».

Gjeldende presisering om at kopiering fra ulovlig kilde bare kan sanksjoneres ved forsettlig overtredelse, foreslås videreført i den nye loven, jf. § 26 femte ledd. Siden det etter den nye loven bare er forsettlige overtredelser som kan straffesanksjoneres, trengs ingen særlig tilpasning for straffeansvaret, men det presiseres at også erstatningsansvar vil være betinget av at overtredelsen er forsettlig, jf. også § 82 femte ledd.

Se mer om bestemmelsen i de alminnelige merknader punkt 5.4 med videre henvisninger til eldre forarbeider.

Til § 27 Spredning av eksemplar (konsumpsjon)

Bestemmelsen gir regler om konsumpsjon av spredningsretten og viderefører den gjeldende bestemmelsen i åndsverkloven § 19.

I første ledd første punktum foreslås en endring som innebærer at der et eksemplar av et verk er solgt eller på annen måte overdratt med opphaverens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten. En slik generell regel foreslås å erstatte de norske særreglene som gjelder i dag, og vil medføre at reglene på dette punktet blir tilsvarende som i andre nordiske land og opphavsrettsdirektivet artikkel 4 nr. 2.

For øvrig foreslås det ikke materielle endringer i bestemmelsen. For bl.a. å klargjøre unntakene som innebærer global konsumpsjon, foreslås enkelte språklige endringer i bestemmelsen, jf. første ledd andre og tredje punktum.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.5.1.

Til § 28 Visning av eksemplar (konsumpsjon)

Bestemmelsen gir regler om konsumpsjon av visningsretten og innebærer at den gjeldende bestemmelsen i § 20 videreføres uendret. Om den gjeldende bestemmelsen vises det til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.5.2.

Til § 29 Sitat

Bestemmelsen viderefører den gjeldende sitatregelen i åndsverkloven § 22. Etter bestemmelsen er det tillatt å «sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger». Sitatretten skal dermed fortsatt være en rettslig standard som kan ta hensyn til samfunnsutviklingen og en rimelig bransjepraksis, og der domstolene skal trekke opp grensen for når det kan siteres fra vernede verk. Bestemmelsens sentrale formål er å ivareta den alminnelige samfunnsdebatt og meningsutveksling, herunder allmennhetens interesse i å være orientert om og kunne drøfte det som offentlig bringes frem. Men det kan også siteres for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk. Siden retten til å sitere gir rett til å gjengi et verk uten å be om samtykke og uten å betale vederlag, må det ved fastsettelsen av sitatrettens nærmere utstrekning tas hensyn til opphaverens legitime interesser, slik at en rimelig balanse mellom hensynet til opphaverne og brukerne ivaretas. Det tilsier at sitatadgangen for visse typer verk, som kunstverk og fotografier, generelt er snever. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.6 og i punkt 2.7 om forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet.

Til § 30 Tilfeldig eller underordnet medtakelse av et verk

Bestemmelsen er ny og bygger på gjeldende § 23a andre ledd og § 25 første ledd andre punktum. Bestemmelsen tillater at et verk medtas i et verk eller annet materiale der dette utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle i sammenhengen. I slike tilfeller vil det ofte være upraktisk og uhensiktsmessig å innhente samtykke, og adgangen til gjengivelse vil heller ikke gripe inn i opphaverens berettigede interesser.

Bestemmelsen gir en begrenset adgang til gjengivelse ved medtagelse i eget materiale, og gir ikke adgang til gjengivelse av verk for å «krydre» egen fremstilling. Dersom det gjengis fra et verk for å kritisere eller diskutere det som gjengis mv., legger departementet til grunn at dette eventuelt må hjemles i andre regler. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.7.

Til § 31 Gjengivelse av verk plassert i det offentlige rom

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 24 andre ledd om gjengivelse av verk plassert i det offentlige rom, men utvider virkeområdet ved at adgangen til gjengivelse ikke lenger er begrenset til kunstverk og fotografiske verk, men gjelder alle verk. Ved utvidelsen er også begrepet «satt opp» erstattet av «plassert», og virkeområdet er presisert ved tilføyelse av formuleringen «eller tilsvarende offentlig tilgjengelig sted» i bestemmelsens første ledd. I andre punktum er ordet «utnyttes» erstattet med «brukes», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer.

Etter bestemmelsens første ledd første punktum kan verk som varig er plassert i det offentlige rom fritt avbildes. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen brukes ervervsmessig, jf. andre punktum.

Etter andre ledd fremgår det at byggverk uansett fritt kan avbildes. Reglene ivaretar det såkalte «panoramaunntaket». Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.8. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 100.

Til § 32 Offentlige forhandlinger mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 26 om at enhver uten samtykke kan gjøre tilgjengelig for allmennheten forhandlinger i offentlige forsamlinger, styrer, råd, møter av valgte offentlige myndigheter, rettsaker og åpne møter som holdes for å behandle allmenne spørsmål. Bestemmelsen er endret.

Første punktum er omformulert, uten at dette medfører noen realitetsendring. Setningen er gjort om fra passiv til aktiv form. Henvisningen til gjeldende § 28 er endret til rett henvisning etter lovutkastet her.

I andre punktum er «opphavsmann» erstattet med «opphaver».

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.9 for henvisning til tidligere forarbeider til bestemmelsen.

Til § 33 Dokumentinnsyn mv.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 27 om at åndsverkloven ikke er til hinder for dokumentinnsyn etter andre lover. Loven er heller ikke til hinder for at verk brukes i politiets arbeid eller ved saksbehandling i Patentstyret.

Første ledd er en videreføring av gjeldende § 27 første ledd.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 27 andre ledd, med noen endringer. Åndsverkloven skal ikke være til hinder for «politiets kriminalitetsbekjempelse» som erstatter gjeldende lovs «etterforskning» og «etterlysning». Begrepet «politiets kriminalitetsbekjempelse» tilsvarer «politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet» som bl.a. er brukt i politiregisterloven § 2 nr. 13 bokstav a.

Bestemmelsen er også oppdatert språklig ved at det fremgår at loven ikke er til hinder for at verk brukes «som bevis». Dette erstatter «bevismiddel» som er ordlyden etter gjeldende lov.

Det er også foretatt en endring ved at det fremgår av loven at den ikke er til hinder for at verk brukes i forbindelse med saksbehandling etter patentloven, designloven og varemerkeloven. Bestemmelsen vil gjelde ikke bare saksbehandling hos Patentstyret, men også klagebehandling etter de samme lovene for Klagenemnda for industrielle rettigheter.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.9.

Til § 34 Begrensninger i videre bruk av dokumenter og adgang til sitat fra ikke-offentliggjorte dokumenter

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 28 og er endret, uten at det innebærer en stor realitetsendring. Bestemmelsen fastsetter at dokumenter som er gitt innsyn i eller påberopt etter §§ 32 og 33 ikke kan brukes videre i strid med loven her. Det er likevel adgang til å sitere fra slike dokumenter i samsvar med god skikk.

Første ledd er noe omformulert. Når bruk av åndsverk etter § 32 og § 33 er opphørt må all eventuell videre bruk av de samme åndsverk følge lovens regler. Det vises til offentleglova § 7 om at en rett til innsyn ikke gir rett til en videre bruk av informasjonen som strider mot annen lovgivning.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende § 28 andre punktum, med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen supplerer de alminnelige regler om sitat, men omfatter også sitat fra dokumenter som inneholder åndsverk som ikke er offentliggjort. Som etter den alminnelige sitatbestemmelsen beror adgangen til å sitere på en konkret vurdering. At verket ikke er offentligjort vil, i motsetning til der det siteres etter den generelle sitatbestemmelsen, inngå som et moment ved vurderingen etter denne bestemmelsen, og det skal tas hensyn til opphavers legitime økonomiske og ideelle interesser. Samtidig skal bestemmelsen tolkes slik at vernet av ytrings -og informasjonsfriheten ivaretas.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.9.

§ 35 Offentlig gjengivelse av debattprogram

Bestemmelsen viderefører med visse endringer gjeldende bestemmelse om adgangen til å gjengi kringkastet debattprogram hvor allmenne spørsmål blir drøftet. Som bestemmelsen om adgang til å gjengi offentlige forhandlinger og møter i § 32, ivaretar også denne bestemmelsen informasjonsfriheten, og er særlig begrunnet i at ytringer fremmet i debatter om allmenne spørsmål skal kunne gjengis av andre.

For at adgangen til å gjengi program ikke urimelig skal gripe inn i de legitime interessene til produksjonens rettighetshavere, er adgangen til å gjengivelse begrenset av at det gjøres i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. Det vil fortsatt være adgang til å gjengi kringkastede debattprogram for å vise hvordan ytringen blir fremsatt og sammenhengen den blir fremsatt i, men adgangen til å gjengi selve opptaket er noe mer begrenset enn adgangen til å gjengi det som er sagt under debatten. En løpende tilgjengeliggjøring av kringkastede debattprogram i sin helhet i konkurranse med kringkasters egen virksomhet, vil for eksempel ikke kunne foretas i medhold av bestemmelsen. Det vil heller ikke være i samsvar med god skikk å gjengi for eksempel kunstneriske innslag som inngår i programmet. Adgangen til å gjengi ytringene i form av det som blir sagt i debattprogrammer etter bestemmelsen vil fortsatt være svært vid. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.10.

Til § 36 Gjengivelse av verk ved medias omtale av dagshending

Bestemmelsen samler reglene i § 23a første ledd og § 25 om gjengivelse av verk ved reportasje om dagshending i en ny bestemmelse med utvidet virkeområde.

Begrensningen som tidligere lå i gjengivelse ved kringkasting eller film er fjernet. Bestemmelsen er gjort teknologinøytral slik at media kan gjengi verk ved omtale av dagshending på de til enhver tid aktuelle kanaler for medias nyhetsformidling.

Etter første ledd kan verk som inngår i en dagshending gjengis ved medias omtale av dagshendingen i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. «Media» omfatter de typiske nyhetsmedier som aviser, kringkastere og elektroniske massemedier, jf. definisjonen i mediefridomslova § 2. Bestemmelsen gir adgang til å gjengi både kunstverk og andre typer verk som inngår i en dagshending. For å utgjøre en dagshending kreves et visst minstemål av generell nyhetsverdi. At verket må inngå i dagshendingen innebærer at det ikke er adgang til å gjengi verk som bare belyser en dagshending uten å inngå i den. Vilkåret om at verket skal gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger, innebærer at et verk ikke kan gjengis i et omfang eller på en måte som gir verket en uforholdsmessig stor plass i forhold til daghendingen som formidles i reportasjen. Samtidig gis det adgang til gjengivelse i det omfang informasjonsformålet tilsier. Jo større plass verket har i selve dagshendingen, desto større adgang vil det være til gjengivelse, og der dagshendingen gjelder selve verket, er det naturlig at verket vil være nyhetsreportasjens hovedtema.

Etter andre ledd kan offentliggjort kunstverk, offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjort filmverk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den, gjengis mot vederlag på samme vilkår som i første ledd, dvs. i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger ved medias omtale av dagshendingen. I og med at reglene er gitt tilsvarende anvendelse for en rekke arbeider vernet etter kapittel 3, kan det gjengis bl.a. fotografier og audiovisuelle opptak av dokumentarisk art med tilknytning til dagshendingen, typisk for vise selve hendelsen. Bestemmelsen omfatter ikke verk som er skapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse i media.

Bestemmelsen om fjernsynsselskaps adgang til gjengivelse av verk som inngår i korte utdrag fra begivenheter av stor interesse for allmennheten i nåværende § 25 andre ledd foreslås videreført uendret i tredje ledd. jf. § 22 fjerde ledd.

For en nærmere omtale av § 36 vises det til punkt 5.11.

Til § 37 Gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk i kritisk og vitenskapelig fremstilling og biografier

Bestemmelsen viderefører med enkelte språklige endringer gjeldende § 23 i åndsverkloven om adgang til gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk i kritisk og vitenskapelig fremstilling og biografier. Av hensyn til fotografenes legitime interesser foreslås det at adgangen til gjengivelse av offentliggjort personbilde i form av fotografisk verk i biografi forutsetter betaling av vederlag. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.12 og er også omtalt i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) punkt 3.4.10 og s. 149.

Til § 38 Gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i katalog mv.

Bestemmelsen viderefører nåværende § 24 første ledd. For å klargjøre at også verk som utstilles eller utbys til salg kan gjengis i katalog er «i katalog over verk som utstilles eller utbys til salg» inntatt i bestemmelsen. Bestemmelsen gir ikke adgang til gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk i publikasjoner som har mer karakter av kunstbøker, men er begrenset til gjengivelse som er nødvendig for å ivareta informasjonsbehovet. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.13. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 99–100.

Til § 39 Endring i byggverk og bruksgjenstander

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 29 om rett til å endre byggverk og bruksgjenstander, uten materielle endringer. Som tidligere kan inngrep i byggverket eller bruksgjenstanden gjøres uten hinder av opphaverens ideelle rettigheter nedfelt i § 5, jf. bestemmelsen i § 25. Ordet «utnyttes» i gjeldende bestemmelse er erstattet med «brukes», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.14.

Til § 40 Fri bruk ved seremonier, ungdomsstevner og andre tilstelninger

Bestemmelsen viderefører den del av gjeldende § 21 i åndsverkloven som ikke omfatter undervisning, med noen endringer. Bestemmelsen gir rett til fri bruk av åndsverk i form av fremføring og overføring for visse seremonier, stevner og tilstelninger. Bestemmelsene om undervisning i gjeldende § 21 er plassert i en egen bestemmelse i § 43. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.17.4.

Bestemmelsen i § 40 gjelder fri bruk ved offentlig fremføring og overføring til allmennheten i gudstjenester, ungdomsstevner og andre tilstelninger der fremføring eller overføring av åndsverk ikke er det vesentlige.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 21 første ledd – uten undervisning – samt gjeldende andre ledd i samme paragraf. Bestemmelsen omfatter også at verk «overføres til allmennheten», jf. § 3.

Ordet «gudstjeneste» er erstattet med begrepet «religiøs seremoni eller seremoni basert på ikke-religiøse livssyn». Dette innebærer ingen stor realitetsendring siden gjeldende bestemmelse omfatter alle trossamfunn og må tolkes livssynsnøytralt. Det må også antas at slike seremonier uansett ikke har fremføring av verk som det vesentligste formål, og derfor normalt allerede er omfattet av gjeldende bestemmelse.

Vilkåret om at en tilstelning må gi tilhørere eller tilskuere adgang uten betaling og at tilstelningen heller ikke indirekte kan finne sted i ervervsøyemed, er gjort gjeldende også for ungdomsstevner. Dette er et noe strengere vilkår enn etter gjeldende bestemmelse, uten at dette antas å få stor betydning. Det vises til punkt 5.15.

Andre ledd viderefører de samme unntak som gjeldende § 21 tredje ledd for tilstelninger og seremonier.

Til § 41 Rett til endringer i datamaskinprogram og databaser

Bestemmelsen viderefører de særlige regler om bruk av dataprogram i gjeldende § 39h. I andre og fjerde ledd er «utnyttelse» erstattet med «bruk», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.16 og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 107 og i Ot.prp. nr. 84 (1991–92) punkt 3.4.5.

Til § 42 Omvendt utvikling av datamaskinprogram

Bestemmelsen viderefører de særlige regler om rett til dekompilering (omvendt utvikling) av dataprogrammer regulert i gjeldende § 39j. I andre ledd bokstav c er ordet «krenker» erstattet med «gjør inngrep i», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer. Det er også foretatt enkelte andre språklige endringer i bestemmelsen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.16 og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 107 og i Ot.prp. nr. 84 (1991–92) punkt 3.4.6.

Til § 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Bestemmelsen inneholder en videreføring av undervisningsbestemmelsene fra gjeldende § 21 om fri fremføring i undervisning. Bestemmelsen inneholder også en videreføring av gjeldende § 13. Bestemmelsene om gudstjenester og andre tilstelninger i gjeldende § 21 videreføres med noen endringer i § 40.

Bestemmelsen gjelder fri bruk i form av offentlig fremføring og overføring til allmennheten i undervisning, samt fri bruk i form av eksemplarfremstilling (opptak).

Første ledd: Som tidligere skal «undervisning» ikke gis en for vid fortolkning. Begrepet skal dekke opplæring som finner sted i skolen og andre utdanningsinstitusjoner, og ikke opplysningsvirksomhet rettet mot et alminnelig publikum. Den formidling som kulturarvinstitusjoner tilbyr sitt publikum er ikke å regne som «undervisning» etter denne bestemmelsen, såfremt kulturarvinstitusjonene ikke har et formelt samarbeid med en undervisningsinstitusjon.

I gjeldende § 21 er danseundervisning etter forarbeidene regnet som et «ledd i den alminnelige ungdomsopplæring» og bruk av musikkverk i slik undervisning er fri. Danseundervisning vil som tidligere være omfattet av rett til fri fremføring etter bestemmelsen. Det vil gå en grense mot dans som må anses som treningstilbud med enkeltstående drop-in timer og lignende, slik danseundervisning vil ikke være omfattet av bestemmelsen.

For øvrig er første ledd en videreføring av § 21 første ledd for så vidt gjelder undervisning, med noen språklige endringer. «Opphavsmann» er erstattet med «opphaver» som ellers i lovutkastet.

Andre ledd inneholder de samme unntak fra retten til fri fremføring i undervisning som etter gjeldende § 21. I tillegg er det lagt til «overføring» siden dette nå skilles ut fra fremføringsbegrepet, jf. § 3.

Tredje ledd inneholder de unntak som i tillegg gjelder retten til fri fremføring og overføring i ervervsmessig undervisning, slik som etter gjeldende bestemmelse.

Fjerde ledd er nytt i forhold til gjeldende § 21, men innebærer ingen realitetsendring av gjeldende rett. Bestemmelsen viser til at fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning ikke regnes som offentlig fremføring eller overføring til allmennheten, men anses å skje innenfor det private området. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.17.4.

Femte og sjette ledd viderefører gjeldende § 13 og er noe endret. Bestemmelsene gjelder fri bruk av åndsverk i form av opptak i undervisning.

I femte ledd første punktum er bestemmelsen om at lærere og elever kan gjøre opptak av sin egen fremføring av verk, videreført. Begrensningen om at opptakene ikke kan brukes til andre formål er videreført i femte ledd andre punktum. Ordet «utnyttes» i gjeldende bestemmelse er erstattet av «brukes», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring.

I sjette ledd videreføres forskriftshjemmelen i gjeldende § 13 andre ledd, om at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk. Forskriftskompetansen er foreslått lagt til departementet. Det er i dag ikke gitt slike forskrifter. Bestemmelsen vil uansett ikke gi hjemmel for å bygge opp et egenarkiv av undervisningsrelevante kringkastingsprogram.

Det vises til de alminnelige merknader punkt 5.17.3.

Til § 44 Tvangslisens for samleverk til bruk i undervisning mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 18 i åndsverkloven, med enkelte språklige endringer. Det vises til punkt 5.17.5 i de alminnelige merknadene.

I første ledd første punktum er «opphavsmenn» erstattet med «opphavere», som ellers i lovutkastet.

I første ledd siste punktum er ordet «maskinlesbar» erstattet med «digital», og det er gjort noen språklige endringer.

I andre ledd er «opphavsmannen» erstattet med «opphaveren».

Til § 45 Tvangslisens for bruk av verk ved offentlig eksamen

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 13a i åndsverkloven. «Opphavsmann» er erstattet med «opphaver».

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.17.6.

Til § 46 Avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 13b i åndsverkloven.

Henvisningene i bestemmelsen er endret til henvisninger i lovutkastet her.

I første ledd tredje punktum er det tatt inn «overføring» i tillegg til fremføring, jf. § 3 der offentlig overføring er foreslått skilt ut fra fremføringsbegrepet i gjeldende § 2. I fjerde ledd er forskriftskompetansen lagt til departementet.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.17.7.

Til § 47 Avtalelisens for bruk av verk i institusjoner, ervervsvirksomheter mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 14 i åndsverkloven om avtalelisens for bruk av verk i institusjoner og ervervsvirksomheter

Henvisningene i bestemmelsen er endret til henvisninger i lovutkastet her.

I første ledd tredje punktum er det som i § 46 tatt inn «overføring» i tillegg til fremføring, jf. § 3 der overføring er foreslått skilt ut fra fremføringsbegrepet i gjeldende § 2.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.18.

Til § 48 Opptak i visse døgninstitusjoner

Bestemmelsen viderefører § 15 i gjeldende åndsverklov og § 2-1 i forskriften til åndsverkloven, og gjelder tidsforskutt bruk av verk i visse døgninstitusjoner. Reguleringen foreslås videreført uten realitetsendringer, men slik at forskriftshjemmelen oppheves og hovedtrekkene i den noe mer detaljerte forskriftsreguleringen innlemmes i lovforslaget § 48. Videre er eksemplifiseringen av omfattede institusjoner foreslått tatt ut av bestemmelsen. Det vises om dette og bestemmelsen for øvrig til de alminnelige merknader punkt 5.19.

Til § 49 Bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 16 i åndsverkloven. Bestemmelsen er en forskriftshjemmel for bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer, samt undervisnings- og forskningsinstitusjoner, til visse formål,

I første ledd er forskriftskompetansen foreslått lagt til departementet. Videre er «forskningsformål» tatt inn som et av de formål eksemplarfremstilling kan skje til. I dag regnes forskningsformål inn i «særskilte formål» og forslaget innebærer derfor ingen vesentlig endring. Det anses likevel som viktig å synliggjøre eksemplarfremstilling til forskningsformål i lovteksten, også fordi det er ventet at nye EU-regler vil omfatte forskningsformål, bl.a. regulering av tekst- og datautvinning. I andre ledd er forskriftskompetansen foreslått lagt til departementet.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.20.

Til § 50 Avtalelisens for bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 16a. Henvisningene i bestemmelsen er endret som følge av ny paragrafnummerering.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 5.21.

I første punktum er ordlyden noe endret ved at henvisningen til bestemmelsen om bruk i arkiv, bibliotek og museer er fjernet, uten at dette innebærer en realitetsendring.

Til §§ 51 til 53 Om hitteverk

Bestemmelsene viderefører gjeldende §§ 16b til 16d uten materielle endringer. Bestemmelsene gir en særlig klareringsmetode for såkalte hitteverk, som er åndsverk der rettighetshaver er ukjent eller umulig å få tak i. Bestemmelsene gjelder for visse kulturarvinstitusjoner og fastsetter vilkårene for bruk av hitteverk. Det vises til de alminnelige merknader punkt 5.22.

Disse bestemmelsene kom inn i åndsverkloven ved gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv i 2015. Det vises til Prop. 69 L (2014–2015) s. 58 samt forskrift til åndsverkloven § 1-13.

Til § 54 Omfattende søk etter rettighetshavere mv.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 16e om omfattende søk etter mulige rettighetshavere til hitteverk. Det vises til punkt 5.22 i de alminnelige merknadene og Prop. 69 L (2014–2015) s. 59. samt forskrift i kraft fra 1. juli 2015.

I sjette ledd er forskriftskompetansen foreslått lagt til departementet. For øvrig er det ingen materielle endringer.

Til § 55 Fri bruk for personer med nedsatt funksjonsevne

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 17 om fremstilling av eksemplar av åndsverk for personer med nedsatt funksjonsevne, med enkelte endringer.

I første ledd første punktum videreføres gjeldende § 17 første ledd første punktum, med den endring at brukergruppen er endret til «personer med nedsatt funksjonsevne», jf. begrepsbruken i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det avgjørende vil fortsatt være at personens nedsatte funksjonsevne er den direkte årsaken til at hun eller han ikke kan tilegne seg verket på vanlig måte og dermed har behov for en særskilt tilrettelegging.

I første ledd andre punktum er det vist til hvilken bestemmelse som gjelder for lydopptak, dvs. lydbøker. I gjeldende bestemmelse er det kun slått fast at denne bestemmelsen ikke gjelder lydopptak, uten noen nærmere veiledning for hvor disse reglene befinner seg.

Andre ledd er en videreføring av første ledd andre punktum i gjeldende § 17.

Tredje ledd er en videreføring og sammenslåing av gjeldende § 17 første ledd siste punktum og andre ledd. Fjerde ledd er en forskriftshjemmel som skal hjemle forskrifter for å kunne gjennomføre Marrakechtraktaten i norsk rett. Forskriftshjemmelen omfatter også lydopptak. Det vises til punkt 5.23 i de alminnelige merknadene.

Til § 56 Tvangslisens for fremstilling og bruk av opptak for personer med nedsatt funksjonsevne

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende tvanglisens for fremstilling av lydbøker for personer med nedsatt funksjonsevne i § 17a i åndsverkloven, med noen språklige endringer. Det vises til punkt 5.23 i de alminnelige merknadene.

I første punktum er kompetansen til å gi nærmere bestemmelser ved enkeltvedtak eller i forskrift foreslått lagt til departementet. Videre er brukergruppen endret til «personer med nedsatt funksjonsevne», jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

I tredje punktum er «opphavsmannen» endret til «opphaveren», som ellers i lovforslaget.

Til § 57 Avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner mv.

Bestemmelsen er ny, og gir regler om avtalelisens for klarering av rettigheter til audiovisuelt innhold og radioproduksjoner. Bestemmelsen er så langt som mulig gitt en teknologinøytral utforming, og vil etter forslaget også erstatte de gjeldende avtalelisensene som i dag finnes på området – §§ 30, 32 og 34.

Etter første ledd vil avtalelisensen gjelde «offentliggjorte audiovisuelle produksjoner og offentliggjorte verk som inngår i audiovisuelle produksjoner». Uttrykket omfatter blant annet verk i fjernsynssendinger, men også annet audiovisuelt innhold som benyttes av kringkastingsforetakene eller andre som foretar overføringer til allmennheten. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for radioproduksjoner, jf. femte ledd.

Avtalelisensen hjemler tilgjengeliggjøring for allmennheten ved nærmere angitt overføring i tråd eller trådløst. Begrepet overføring til allmennheten er foreslått innført i § 3 som en av underkategoriene for tilgjengeliggjøring for allmennheten. Begrepet vil dekke alle former for overføringer, slik at bestemmelsen vil være tilpasningsdyktig overfor endringer i teknologien. Både overføringer som skjer lineært og ikke-lineært omfattes. I avtalen som utløser avtalelisens bør det spesifiseres hvilke former for overføring det tas sikte på, jf. formuleringen «nærmere angitt» overføring.

Bestemmelsen vil også gi hjemmel for fremstilling av eksemplar som er nødvendig for tilgjengeliggjøringen etter første punktum, jf. første ledd andre punktum.

Det klare utgangspunktet etter åndsverkloven er at rettigheter klareres individuelt, dvs. med rettighetshaverne eller deres organisasjoner. Formålet med avtalelisensbestemmelsen er å sikre mulighet for klarering og bruk av audiovisuelle produksjoner der ikke alle rettigheter er klarert. For å tydeliggjøre dette, er det i bestemmelsen presisert at den ikke gjelder for bruk av verk der det er inngått avtale direkte med opphaveren, jf. første ledd tredje punktum.

Etter andre ledd vil avtalelisensen ikke gjelde dersom opphaveren overfor noen av partene i avtalen har nedlagt forbud mot slik bruk av verket eller det ellers er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg slik bruk, jf. første punktum. Bestemmelsen gir altså utenforstående rettighetshavere rett til å nedlegge forbud mot bruk av verk i medhold av avtalelisensen. Forslaget bygger bl.a. på gjeldende §§ 30 og 32, som i dag har regler om forbudsrett. Opphaveren kan velge hvilken av avtalepartene forbudet skal nedlegges overfor. Regelen om forbudsrett gjelder imidlertid ikke for samtidig og uendret videresending av verk som lovlig inngår i kringkastingssending, jf. andre punktum. Dette har bakgrunn i de særlige reglene i satellitt- og kabeldirektivet om kollektiv forvaltning av rettigheter til videresending.

I tredje ledd foreslås noen særregler som også har sammenheng med ovennevnte regulering av videresending i kabel i satellitt- og kabeldirektivet. På bakgrunn av direktivets prinsipp om kollektiv forvaltning av rettigheter på dette området, gis det i første punktum anvisning på at opphaverens enerett til samtidig og uendret videresending av verk som lovlig inngår i kringkastingssending, bare kan utøves gjennom organisasjon som kan inngå avtalelisensavtale. I tråd med direktivets regulering gjelder dette likevel ikke for kringkastingsforetaks rettigheter i sine sendinger, jf. andre punktum.

I fjerde ledd foreslås noen særregler som bare får anvendelse ved kringkasting via satellitt. Disse er gitt for å oppfylle forpliktelsene etter satellitt- og kabeldirektivets særlige regulering av denne formen for kringkasting. Avtalelisensen er i disse tilfellene begrenset til der sendingen av samme kringkastingsforetak samtidig kringkastes her i riket over jordbundet nett (jf. første punktum) og gjelder heller ikke for sceneverk og filmverk (jf. andre punktum).

For øvrig vises det til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.25.

Til § 58 Midlertidige (efemære) opptak

Etter bestemmelsen kan kringkastingsforetak «ved egne hjelpemidler og til bruk ved egne sendinger» gjøre opptak av åndsverk og nærstående prestasjoner for senere gjengivelse ved sending. Dette er såkalte efemære opptak, dvs. opptak som er av midlertidig karakter og som er nødvendige av hensyn til den praktiske utsendelsen. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 31 uten realitetsendringer, ut over at forskriftskompetansen foreslås lagt til departementet, jf. første ledd tredje punktum.

I tillegg foreslås enkelte språklige justeringer. I første ledd første punktum fremgår at bestemmelsen gjelder for «kringkastingsforetak». For å omfattes av bestemmelsen vil det være tilstrekkelig at man er å anse som et slikt foretak, dvs. at man driver kringkastingsvirksomhet. I dette ligger det ikke krav til organisering e.l., ut over at foretaket formidler kringkastingssendinger og derved har behov for å fremstille efemære opptak. Det foreslås også enkelte andre mindre språklige justeringer for ytterligere klargjøring av bestemmelsen.

Det vises om dette og bestemmelsen for øvrig til de alminnelige merknader punkt 5.26.

Til § 59 Følgerett ved videresalg av kunstverk

Bestemmelsene i §§ 59-61 er en videreføring av gjeldende § 38c om følgerett ved videresalg av kunstverk. Gjeldende bestemmelse er delt opp i tre ulike bestemmelser. Det vises til punkt 5.27.

Bestemmelsen i § 59 er en videreføring av gjeldende § 38c første og andre ledd. «Opphavsmann» er erstattet med «opphaver», og det er gjort enkelte språklige endringer. For øvrig vises det til nærmere omtale av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 88 (2005–2006) s. 19.

Til § 60 Beregning og innkreving av følgerettsvederlaget

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 38c tredje, fjerde, femte og sjette ledd. Henvisningene er endret til riktige henvisninger etter lovforslaget her. Det er også gjort enkelte språklige endringer. Bestemmelsen omtales nærmere i Ot.prp. nr. 88 (2005–2006) s. 19.

Til § 61 Ufravikelighet og opplysningsplikt mv. ved følgerett

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 38c syvende og åttende ledd. «Opphavsmannen» er erstattet med «opphaver» og henvisningene er endret til riktige henvisninger i lovutkastet her. Det er gjort noen språklige endringer i andre ledd. Bestemmelsen omtales nærmere i Ot.prp. nr. 88 (2005–2006) s. 19.

Til § 62 Tvisteløsning for bruk av verk ved tvangslisens

Bestemmelsen gir regler om tvisteløsning for bruk av verk ved tvangslisens, og innebærer visse endringer i forhold til den gjeldende bestemmelsen i § 35. Med tvangslisens menes bestemmelser som gir adgang til bruk uten at rettighetshaverens samtykke må innhentes, men at rettighetshaveren har krav på vederlag for bruken.

Første ledd gir anvisning på at enhver av partene kan bringe tvist om vederlag etter lovens bestemmelser om tvangslisens inn for Vederlagsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte. Det er altså nemnda som har kompetanse til å fastsette vederlaget i slike tilfeller.

Vederlagsnemnda oppnevnes av sorenskriveren i Oslo tingrett, jf. andre ledd første punktum. Det foreslås videre at departementet gis forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om nemndas virksomhet, herunder om sammensetning, saksbehandling og domstolsprøving, jf. andre punktum. Departementet kan også fastsette nærmere regler om at vederlagspliktige som unnlater å betale vederlag, etter begjæring fra den berettigede part med bindende virkning kan forbys fortsatt bruk, jf. tredje punktum. Denne regelen viderefører gjeldende § 35 andre punktum, med unntak av at forskriftshjemmelen etter forslaget er lagt til departementet i stedet for Kongen.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.28.1.

Til § 63 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens

Bestemmelsen gjelder vilkår for bruk av verk ved avtalelisens, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 36. Etter forslaget er også kravene for at en organisasjon kan inngå avtale med avtalelisensvirkning, inntatt i denne bestemmelsen. Etter gjeldende rett fremgår disse kravene av § 38a.

I første ledd foreslås noen endringer som er ment å tydeliggjøre selve avtalelisensprinsippet i første punktum, mens de nærmere betingelsene for slik bruk av verk er fastsatt i andre punktum. I tredje punktum er det bare foreslått en liten språklig endring («i forhold til» er erstattet med «for»).

Det foreslås at kravene til organisasjon som kan inngå avtale med avtalelisensvirkning inntas i tredje ledd. For å markere at kravet skal være mer fleksibelt enn slik det har blitt oppfattet etter dagens ordlyd, foreslås at kravet til å representere «en vesentlig del» erstattes med en formulering som er mer dekkende for innholdet. Etter bestemmelsen forutsetter avtalelisens at avtalen inngås av organisasjon som er godkjent av departementet på grunnlag av at den på området representerer et betydelig antall opphavere til verk som brukes i Norge og er egnet til å forvalte rettighetene på området, jf. første punktum.

Videre er det foreslått noen nye regler om tilbaketrekking av godkjenninger og meldeplikt om endringer for godkjent organisasjon, jf. tredje ledd tredje og fjerde punktum. Her er det fastsatt at godkjenning kan trekkes tilbake dersom organisasjonen ikke lenger oppfyller kravene i tredje ledd (om å representere et betydelig antall opphavere og være egnet til å forvalte rettighetene på området) eller andre særlige grunner tilsier det. Organisasjon som er godkjent plikter å melde fra om forhold som kan ha betydning for godkjenningen, slik som endringer med hensyn til organisasjonens representativitet. Departementet kan treffe vedtak om å trekke tilbake en godkjenning etter melding fra organisasjon eller på eget tiltak.

Om forslagene til endringer og gjeldende bestemmelse vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.28.2 og 5.28.3.

Opphaver er gjennomgående benyttet i stedet for rettighetshaver i bestemmelsene i §§ 63 til 66. Dette er for å gi fellesbestemmelsene om avtalelisens en mer enhetlig terminologi, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

Til § 64 Vederlag for bruk av verk ved avtalelisens

Bestemmelsen gjelder utenforstående opphaveres adgang til vederlag for bruk av verk i medhold av avtalelisens, og innebærer at den gjeldende bestemmelsen i § 37 videreføres uten materielle endringer. Kongens myndighet etter andre ledd tredje punktum foreslås i stedet lagt til departementet. Om den gjeldende bestemmelsen vises det til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.28.4.

Opphaver er gjennomgående benyttet i stedet for rettighetshaver i bestemmelsene i §§ 63 til 66. Dette er for å gi fellesbestemmelsene om avtalelisens en mer enhetlig terminologi, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

Til § 65 Tvisteløsning ved avtalelisens

Bestemmelsen gjelder tvisteløsning for avtalelisens, og viderefører den gjeldende bestemmelsen i § 38. I første ledd andre punktum foreslås at «eksemplarfremstillingen» erstattes av «bruken».

Videre foreslås noen mindre endringer som følge av endringene i § 62. Det foreslås presisert at avgjørelser som nevnt i første ledd andre punktum, andre ledd og fjerde ledd treffes av Vederlagsnemnda etter reglene som er gitt i medhold av § 62.

I tillegg foreslås at myndigheten til å gi nærmere regler i første og fjerde ledd legges til departementet i stedet for Kongen.

Om endringsforslaget og gjeldende bestemmelse vises det til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.28.5.

Til § 66 Organisasjoners søksmålsrett

Bestemmelsen gjelder organisasjoners søksmålsrett, og viderefører med enkelte mindre endringer den gjeldende bestemmelsen i § 38b. Det er her tale om organisasjoner som kan inngå avtalelisensavtale etter § 63 første ledd.

I bestemmelsens første ledd, som gjelder krav om forbudsdom, er det tatt inn en henvisning til den nye bestemmelsen om forbud mot inngrep og andre overtredelser i lovforslaget § 79. Videre foreslås bare noen andre mindre endringer i bestemmelsen for å gjøre den enklere å forstå og modernisere enkelte ord som benyttes. For øvrig er ordet «utnyttelse» erstattet med «bruk». I tredje ledd er ordet «krenkelser» erstattet med «inngrep». Disse endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer.

Om endringsforslaget og gjeldende bestemmelse vises det til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 5.28.6. Om gjeldende § 38b vises også til Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 151–155.

Opphaver er gjennomgående benyttet i stedet for rettighetshaver i bestemmelsene i §§ 63 til 66. Dette er for å gi fellesbestemmelsene om avtalelisens en mer enhetlig terminologi, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

§ 67 Alminnelige bestemmelser om overdragelse

Bestemmelsen har regler om overdragelse av rettigheter og gjelder til fordel for den opprinnelige opphaveren, samt utøvende kunstner og frembringer av fotografisk bilde, jf. henvisningene i § 16 og § 23.

Bestemmelsens første ledd viderefører gjeldende § 39 første ledd og fastslår at opphaveren, med den begrensning som følger av vernet av de ideelle rettigheter, helt eller delvis kan overdra sin rett til å råde over åndsverket til andre. Opphaver kan overdra opphavsretten i sin helhet ved en totaloverdragelse, eller avtale en mer begrenset overdragelse, for eksempel bruksrettigheter i form av enkle lisenser.

Bestemmelsens andre ledd lovfester spesialitetsprinsippet og fastslår at opphaver ved overdragelse av opphavsrett ikke skal anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for. Prinsippet får anvendelse både ved overdragelse av begrensede rettigheter og når det er spørsmål om det er foretatt en totaloverdragelse. Spesialitetsprinsippet skal imidlertid ikke få anvendelse når det er spørsmål om det i det hele tatt er inngått en avtale om overdragelse av rettigheter.

Bestemmelsen vil først komme til anvendelse der avtalevilkår om omfanget av overdragelse av opphavsrett er å anse som uklare. Hvis avtalen, tolket etter sin ordlyd og formål mv. klart gir uttrykk for hva som er overdratt av rettigheter, vil dette være avgjørende. Departementet legger også til grunn at spesialitetsprinsippets gjennomslagskraft overfor andre tolkningsmomenter i praksis vil kunne variere ut fra de konkrete forhold. Særlig kan det være større grunn til å vektlegge spesialitetsprinsippet der opphaveren er den svake part i avtaleforholdet, eller der opphaveren har en nær personlig tilknytning til verket. Spesialitetsprinsippet gjelder i utgangspunktet ved avtaler om overdragelse fra den opprinnelige opphaver. Men der de samme hensyn som begrunner prinsippet for overdragelser fra opprinnelig opphaver gjør seg gjeldende, kan det også gjelde i senere ledd, for eksempel der en opphavers arvinger overdrar opphavsrettigheter. Men der opphaver har overlatt forvaltningen av sine rettigheter til for eksempel en forvaltningsorganisasjon, tilsier derimot ikke regelens begrunnelse at spesialitetsprinsippet får anvendelse.

Bestemmelsens tredje ledd viderefører gjeldende § 39 andre ledd. Bestemmelsen klargjør at overdragelse av eksemplar ikke ute videre innbefatter overdragelse av opphavsrett, selv om det er et originaleksemplar som overdras. Overdragelse av opphavsrett innbefatter heller ikke uten videre eiendomsrett til det manuskript eller annet eksemplar som utleveres i tilknytning til overdragelsen.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.2.

Til § 68 Endringer og videreoverdragelse

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39b og angir at overdragelse av opphavsrett ikke gir rett til å endre verket, og at retten heller ikke kan overdras videre med mindre den inngår i en forretning eller forretningsavdeling som overdras. Etter andre ledd siste punktum har overdrageren fortsatt ansvaret for at avtalen med opphaver blir oppfylt. Bestemmelsen kan fravikes i avtale og er nærmere omtalt i punkt 6.3 og også i Ot.prp. nr 15 (1994–95) s. 157 og 158.

Til § 69 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett

Bestemmelsen er ny, og gir opprinnelig opphaver og utøvende kunstner som utenfor forbrukerforhold helt eller delvis overdrar rett til å råde over et åndsverk eller en prestasjon, et ufravikelig krav på rimelig vederlag fra erververen. Også uten en slik bestemmelse vil utgangspunktet være at overdragelse av rettigheter skal gi rett til rimelig vederlag, men ved forslaget her innføres også en lempningsregel, hvor den opprinnelige rettighetshaveren kan få prøvd spørsmålet og ev. få det rimelige vederlaget fastsatt av domstolen om denne kommer til at det avtalte vederlaget ikke er rimelig. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er hensynet til de opprinnelige rettighetshavere, som ofte vil være den svakere part i kontraktsforhandlinger. Forslaget tar sikte på å styrke disse rettighetshavernes stilling.

Opphaverens rett til rimelig vederlag fremgår av første ledd. Gjennom henvisninger fra §§ 16 og 23 gjelder retten tilsvarende for utøvende kunstner og den som lager et fotografisk bilde. Samlet sett gjelder retten til rimelig vederlag til fordel for de opprinnelige skapende og utøvende kunstnere.

Vederlagskravet aktualiseres ved hel eller delvis overdragelse utenfor forbrukerforhold av rett til å råde over et åndsverk eller en prestasjon. Med overdragelse menes enhver første overlatelse av rettigheter, herunder tillatelse til å bruke verket eller prestasjonen. Bestemmelsen får dermed også anvendelse ved utstedelse av lisenser. Retten til rimelig vederlag gjelder bare når det er den opprinnelige rettighetshaveren som overdrar rettigheter, enten selv eller på grunnlag av fullmakt til organisasjon, ikke når erverver overdrar retten videre. Retten kan bare gjøres gjeldende overfor medkontrahenten – ikke senere ledd i verdikjeden som ikke er part i avtalen, med mindre annet er avtalt. Rettighetshaveren kan imidlertid velge å dele opp rettighetene for overdragelse til flere, slik at noen former for bruk overdras til én medkontrahent, mens andre overdras til en annen. Overdragelsene kan også være ikke-eksklusive, slik at de samme rettigheter kan overdras flere ganger. Så lenge det er den opprinnelige rettighetshaver som inngår avtale om overdragelse – enten selv eller gjennom organisasjon – vil alle slike avtaler om overdragelse utløse rett til rimelig vederlag.

Når det gjelder avgrensningen mot «forbrukerforhold», legges definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd til grunn for forslaget. Bestemmelsen vil dermed ikke gjelde ved overdragelser til «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet».

Andre ledd gjelder vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag og hvilke momenter som blant andre skal inngå i den. Leddet er delt inn i tre punktum: Mens det første vil gjelde generelt for vurderingen som skal foretas og sentrale momenter som skal vektlegges, vil det andre særlig gjelde overdragelser for bruk i ervervsvirksomhet. Det tredje slår fast av vurderingen skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet.

Ved vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag, skal det etter første punktum bl.a. legges vekt på «hvilke rettigheter som overdras», «hva som er vanlig på området» og «de konkrete forhold som gjør seg gjeldende», herunder «partenes forhandlingsstyrke» og «formålet med den avtalte bruk». Om overdragelsen gjelder bruk i ervervsvirksomhet, skal det etter andre punktum også legges vekt på «den sannsynlige verdi av overdragelsen».

Vektlegging av «hvilke rettigheter som overdras» – sammenholdt med «den sannsynlige verdi av overdragelsen» om det er tale om bruk i ervervsvirksomhet – tilsier at utgangspunkt må tas i avtalen og hva det er som overdras, det er dette det skal betales for. Ved ellers like forhold antas en eksklusiv overdragelse som kan overdras videre og som omfatter en rekke former for bruk, kjente som ukjente, i utgangspunktet å fordre et høyere vederlag enn en ikke-eksklusiv overdragelse som ikke kan overdras videre og som bare omfatter enkelte former for bruk. Det antatte økonomiske inntektspotensialet bruken av det overdratte vil ha for erververen – herunder ved videreoverdragelse, dersom dette er en bruk som er aktuell på avtaletidspunktet – vil være et sentralt moment ved vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag etter den nye bestemmelsen. I vurderingen kan også økonomisk risiko, investeringsbehov mv. inngå blant momentene. Det understrekes at det må være en balanse i vurderingen som foretas, og at den opprinnelige rettighetshaver skal ha rett til et vederlag som er «riktig» eller «passende», ikke et vederlag som er høyest mulig.

Vurderingen skal skje i lys av «hva som er vanlig på området», hvilket tilsier at bransjenormer og standardavtaler tillegges vekt når slike foreligger. Når standardavtaler er fremforhandlet av store organisasjoner med mange medlemmer, er det nærliggende at de gir uttrykk for et vederlagsnivå som er rimelig. Men dette bør ikke uten videre legges til grunn dersom en av partene i avtalen som skal vurderes, kan vise til særlige forhold som godtgjør at nivået i denne skal være et annet. Gjengs vederlagsnivå bør f.eks. ikke legges til grunn om en av partene kan vise til forhold som gjør at dette nivået ikke er rimelig.

De «konkrete forhold som gjør seg gjeldende» skal også hensyntas, og etter innspill i høringen er det i lovteksten inntatt eksempler på slike forhold.

Henvisningen i første punktum til «partenes forhandlingsstyrke» angår selve kjernen i forslaget, som er å motvirke totaloverdragelse som ved press skjer vederlagsfritt eller til et meget lavt vederlag. Et vederlag vil neppe kunne anses rimelig om det er lavere enn det ellers ville ha vært pga. partenes ujevne forhandlingsstyrke. For eksempel skal ikke en enkeltstående rettighetshaver måtte akseptere et lavere vederlag enn det som følger av standardavtaler på området fordi vedkommende er i en svakere forhandlingsposisjon enn det organisasjonen som forhandlet standardavtalen var. Samtidig indikerer henvisningen til partenes forhandlingsstyrke at dersom partene må anses jevnbyrdige, f.eks. fordi opphaveren er representert av en organisasjon, er det ikke grunn til anta at det avtalte vederlaget ikke skal være rimelig. Som ved standardavtaler fremforhandlet av store organisasjoner, er det når den opprinnelige kunstneren er representert ved slike organisasjoner, grunn til å anta at avtalen gir uttrykk for et vederlag som er rimelig, med mindre det kan godtgjøres noe annet. Så selv om bestemmelsen om rett til rimelig vederlag også gjelder når rettighetshaver er representert ved en organisasjon, bl.a. på områder hvor rettigheter forvaltes kollektivt, vil den i slike tilfeller ha mindre betydning som lempnings-/avtalerevisjonsregel.

For øvrig antas at hensyntaken til konkrete forhold, herunder «formålet med den avtalte bruk», kan tilsi at det rimelige vederlaget kan utgjøre både høye og lave beløp, og slik sett være en fleksibel størrelse. Om formålet er ervervsmessig bruk, vil utgangspunktet være at det her fordres et høyere vederlag enn om formålet med bruken er av mer ideell karakter, hvor det kanskje ikke er nærliggende med noe vederlag overhodet, eller i det minste ikke noe vederlag av noen særlig størrelse. Også henvisningen til hva som er vanlig på området vil bidra til fleksibilitet i vurderingen, idet gjengs vederlag på noen områder vil ligge høyt, mens det på andre vil ligge lavt, på enkelte områder kan sågar fri bruk å være forutsatt. For det ligger også til grunn for forslaget at retten til rimelig vederlag ikke skal hindre rettighetshaveren i å gi noe bort gratis, uten vederlag overhodet, dersom det er dette rettighetshaveren ønsker. Et eksempel på en situasjon hvor dette både vil være praktisk og det normale, er innsending av bilder for bruk i kringkasting eller andre medier, av typen «seernes/lesernes bilder» mv. Her må det anses forutsatt at innsendingen ikke vil utløse noe vederlagskrav. Det samme vil gjelde når åndsverk gjennom egne lisenser stilles gratis til rådighet innen bestemte bruksområder. Bestemmelsens ufravikelighet er ikke ment å være til hinder for dette. Imidlertid er det grunn til å anta at rettighetshaveren i de fleste tilfeller vil ønske å motta vederlag som motytelse til overdragelsen, og hensikten med bestemmelsen er å bidra til at rettighetshaver i slike tilfeller får det rimelige vederlag vedkommende rettmessig har krav på.

Det er forholdene på avtaletidspunktet som skal legges til grunn for vurderingen etter andre ledd tredje punktum, dvs. den kunnskap og de forutsetninger partene da hadde for å vurdere overdragelsens sannsynlige verdi, samt hva som da var vanlig på området og hvilke konkrete forhold som da gjorde seg gjeldende. Om verdien av overdragelsen viser seg å bli høyere enn partene kunne forutse/anta på avtaletidspunktet, gir ikke det grunnlag for revisjon av vederlaget, det er altså ikke bestselgerregel som foreslås. Annerledes stiller det seg ved avtaler som gjelder overdragelse av rett til å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten ved utleie av film eller lydopptak, jf. tredje ledd. Rett til rimelig vederlag ved slike overdragelser er regulert i gjeldende § 39m, som gjennomfører en forpliktelse i EUs utleie- og utlånsdirektiv (2006/115/EF) artikkel 5. Ved gjennomføring av denne forpliktelsen ble det lagt til grunn at man ved fastsetting av vederlaget også må ta hensyn til de faktiske inntektene fra utleie, og ved slike avtaler er det derfor i forslaget tredje ledd åpnet for at utviklingen etter avtaletidspunktet også kan vektlegges. Siden faktiske og etterfølgende inntekter her kan vektlegges, vil betydningen av at avtale i slike tilfeller eventuelt er inngått mellom jevnbyrdige parter ikke være som antatt ovenfor. Ved avtaler som nevnt i tredje ledd vil det altså ikke være presumpsjon for at avtale inngått av organisasjon på vegne av opphaver, vil gi uttrykk for et vederlag som er rimelig, idet vederlaget skal baserers på faktiske, ikke antattte inntekter.

Bestemmelsens ufravikelighet fremgår av fjerde ledd, hvor det er bestemt at bestemmelsen ikke kan fravikes til skade for opphaveren.

Det gjelder ikke særskilte tvisteløsningsregler for denne bestemmelsen, slik at eventuelle tvister må forelegges domstolene.

For en nærmere gjennomgang av forslaget vises det til de alminnelige merknader punkt 6.4.

Til § 70 Avregning og kontroll

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39c om avregning og kontroll der opphaverens vederlag avhenger av erververens omsetning, salgstall eller lignende. I andre ledd er ordet «utnyttet» erstattet med «brukt», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer. Det er også foretatt enkelte andre språklige endringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.5 og er også omtalt i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 158 til 160.

Til § 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Bestemmelsen er ny og inneholder er en formodningsregel (presumpsjonsregel) for overgang av råderett i kraft av arbeidsforholdet i tilfeller der ikke annet er avtalt. Den kodifiserer gjeldende ulovfestede prinsipp om overgang av opphavsrett i arbeidsforhold. Dette prinsippet går ut på at opphavsrett til verk skapt i arbeidsforhold, i mangel av annen avtale, vil kunne anses overgått til arbeidsgiveren i den utstrekning det er nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, og det dessuten er omfattet av arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet å skape slike verk, jf. Ot.prp. nr. 84 (1991–92) s. 21. Bestemmelsen gjelder tilsvarende i oppdragsforhold.

Etter departementets syn innebærer bestemmelsen kun en kodifisering av gjeldende rett. Bestemmelsen vil derfor ikke gi noen endret rettstilstand når det gjelder de arbeids- og oppdragsforhold der bestemmelsen er aktuell. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 6.8.5.

Bestemmelsens første ledd bygger på utgangspunktet om at opphavsretten også i arbeidsforhold opprinnelig tilhører den arbeidstaker som har frembrakt verket. Etter første ledd første punktum skal opphavsrett til verk skapt av arbeidstaker gå over til arbeidsgiver i den utstrekning slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Videre skal overgangen bare skje i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det frembringes opphavsrettslig beskyttet materiale.

Bestemmelsen gjelder kun verk som har oppstått i et arbeidsforhold. Både arbeidsforhold av kort- eller langvarig karakter omfattes. Hva som er å anse som et arbeidsforhold må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle med utgangspunkt i arbeidsrettslige regler og prinsipper, jf. bl.a. definisjonen av arbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidsmiljøloven § 1-8.

Bestemmelsen er begrenset til verk som er skapt under arbeidsforholdet. Verk som er skapt før eller etter arbeidsforholdet omfattes ikke. Unntatt er også verk som skapes utenfor arbeidstiden, typisk verk skapt på fritiden uten arbeidsgivers instruksjon, som ikke er omfattet av arbeidstakers lønnede arbeid og som således ikke kan sies å være en del av arbeidsforholdet. Selve overgangen til arbeidsgiver er imidlertid varig, og gjelder også etter opphør av arbeidsforholdet.

Omfanget av hvilke rettigheter som går over til arbeidsgiver vil avhenge av i hvilken utstekning overgangen er «nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål». Dette beror på en konkret vurdering og kan i noen tilfeller tilsi en helt begrenset rettighetsovergang, og i andre tilfeller innebære at opphavsretten anses overdratt i sin helhet til arbeidsgiveren. Vilkårene vil også ta hensyn til praksis som har utviklet seg innen forskjellige bransjer og sektorer. For vitenskapelig ansattes virksomhet har for eksempel den tradisjonelle oppfatning vært at det ikke er nødvendig at rettighetene til deres forskningsarbeider går over til universitetet og høyskolen. Overgang av rettigheter til arbeidsgiver skjer også bare i den utstrekning «arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk». Dette innebærer bl.a. at arbeidsforholdet etter sin art og arbeidstakerens oppgaver må tilsi at det skal skje en overgang.

Hvorvidt overgangen er eksklusiv og arbeidsgivers utnyttelse dermed skal kunne baseres på en situasjon fri for konkurranse fra arbeidstakeren, vil også måtte vurderes ut fra bl.a. hva som er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det bemerkes imidlertid at begrensninger i arbeidsavtalen, andre konkurranserettslige forhold og lojalitetsplikt i svært mange tilfeller uansett kan begrense arbeidstakers muligheten til parallell utnyttelse.

Dersom det er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, får arbeidsgiveren etter første leddandre punktum rett til å endre verket og videreoverdra retten. Bestemmelsen gjør i slike situasjoner unntak fra § 68, hvor det fremgår at overdragelse av opphavsrett ikke gir rett til å endre og videreoverdra verket uten avtale. Også her gjelder de begrensninger som følger av arbeidstakers ideelle rettigheter, jf. første ledd tredje punktum.

Det er kun de økonomiske beføyelsene, jf. § 3, som etter bestemmelsen går over til arbeidsgiver. Overgangen omfatter ikke de ideelle rettighetene etter § 5, jf. første ledd tredje punktum. Disse rettighetene vil dermed som hovedregel være i behold hos arbeidstakeren. Selv om ikke de ideelle rettighetene omfattes av overgangen som finner sted etter bestemmelsen, vil det likevel i enkelte arbeidsforhold være slik at arbeidstaker anses underforstått å ha gitt avkall på sin rett til navngivelse. Slik vil situasjonen også være etter bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder også bare dersom ikke annet er avtalt. Dersom en arbeidsavtale etter ordlyden og alminnelige tolkningsprinsipper er slik å forstå at rettighetene helt eller delvis forblir hos arbeidstakeren, eller eventuelt anses overdratt til arbeidsgiveren i sin helhet, vil dette også være situasjonen etter forslaget her. Avtaler i de enkelte arbeidsforhold kan med dette helt eller delvis begrense overgang av rettigheter etter bestemmelsen.

Etter andre ledd får bestemmelsen i første ledd tilsvarende anvendelse for oppdragsforhold samt lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og hvor opphaver er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes. Oppdragsgivers rett begrenser seg dermed til det som er nødvendig og rimelig for at oppdragsforholdet skal nå sitt formål. På samme måte som for arbeidsforholdene gjelder overgangen også bare i den utstrekning oppdragsforholdet forutsetter at det frembringes opphavsrettslig beskyttet materiale. Selv om vilkårene er de samme som for arbeidsforholdene, vil vurderingen av hva som er nødvendig og rimelig for at oppdragsforholdet skal nå sitt formål etter omstendighetene kunne avvike fra det som ville vært resultatet i arbeidsforhold. Generelt er oppdragsforholdene mer hetrogene enn arbeidsforholdene. I mange tilfeller vil f.eks. oppdragstaker kunne ha større behov for å gjenbruke tidligere frembringelser og dermed utnytte verket parallelt. Det kan også tenkes at en oppdragstaker etter omstendighetene står friere enn en arbeidstaker til å utnytte den del av opphavsretten som fremdeles er i behold på dennes hånd.

Etter tredje ledd er det spesialbestemmelsen i § 72 som gjelder for overgang av opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold. For datamaskinprogram skapt i oppdragsforhold kan imidlertid bestemmelsen komme til anvendelse, jf. andre ledd.

Bestemmelsen vil også omfatte overgang av nærstående rettigheter til utøvende kunstners prestasjoner, fotografiske bilder og databaser, jf. henvisninger til § 71 i §§ 16, 23 og 24.

Til § 72 Datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold

Bestemmelsen inneholder en presumpsjon for total overgang til arbeidsgiver av de økonomiske rettighetene til dataprogram skapt i arbeidsforhold. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39g uten materielle endringer og er nærmere omtalt i punkt 6.9.1. Bestemmelsen er omformulert. I nytt andre punktum er det av pedagogiske årsaker tatt inn en presisering om at overgangen av opphavsrett også gir adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten. Bestemmelsen gjør dermed unntak fra § 68, hvor det fremgår at overdragelse av opphavsrett ikke gir endringsrett og adgang til videreoverdragelse av verket uten avtale. Denne klargjøringen innebærer ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. I nytt tredje punktum fremgår det at overgangen ikke gjelder de ideelle rettighetene etter § 5 og heller ikke med mindre annet er avtalt. Tidligere fremgikk dette av første punktum.

Departementets alminnelig merknader finnes i punkt 6.9.5. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen (dagjeldende § 39a) i Ot.prp. nr. 84 (1991–92) s. 21 flg.

Til § 73 Avtaler om innspilling av filmverk

Bestemmelsen viderefører gjeldende regulering av avtaler om innspilling av filmverk i § 39f, og utvider samtidig presumpsjonsregelen til også å omfatte allerede eksisterende verk, filmmanuskript, og filmverkets hovedregi. Musikkverk er imidlertid fortsatt unntatt fra bestemmelsen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.10.

Til § 74 Avtaler om fremføring og overføring

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39d om avtaler om fremføring. På bakgrunn av at overføringsbegrepet er skilt ut som en egen kategori, er overføring tilføyd i bestemmelsen ved siden av fremføring, slik at innholdet i gjeldende bestemmelse videreføres. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.11 og er også omtalt i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 72 og 73.

Til § 75 Forlagsavtaler

Ut fra at gjeldende § 39e om forlagsavtaler verken er tilpasset utviklingen eller normalkontraktene på området og har et begrenset virkeområde, er de detaljerte særlige reglene om forlagsavtaler tatt ut av loven. Det gis samtidig en hjemmel til å regulere forlagsavtaler nærmere i forskrift. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.12.

Til § 76 Arv

Bestemmelsen viderefører gjeldende regler om opphavsrettens overgang ved arv i § 39k. I tredje ledd er ordet «krenkelser» erstattet med «inngrep», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer. Også ordlyden om søksmål og påtaleadgang er endret, ved at det nå angis i bestemmelsen hvem av arvinger og familie mv. som kan reise søksmål og hvem som er å anse som fornærmet. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.13 og i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) punkt 3.6. og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 165 til 167.

Til 77 Opphavsretten og formuesforholdet mellom ektefeller

Bestemmelsen er med språklige endringer en videreføring av gjeldende § 50 om opphavsretten og formuesforhold mellom ektefeller. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 6.14.

Til § 78 Utlegg og annen tvangsforfølgning

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39l om adgangen til kreditorforfølgning overfor opphaver og dennes arvinger, og er nærmere omtalt i punkt 6.15 og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 166 og 167.

Til § 79 Forbud mot inngrep og andre overtredelser

Bestemmelsen er ny. Den regulerer adgangen til å avsi dom som forbyr noen å gjenta eller å gjennomføre en overtredelseshandling, eller å gjenta en medvirkningshandling (forbudsdom). Adgangen til å avsi forbudsdom er ikke uttrykkelig regulert i åndsverkloven. Det følger imidlertid av bestemmelsene om rettighetenes innhold sammenholdt med alminnelige prosessregler at det kan nedlegges forbud ved inngrep i rettigheter etter loven og, i visse situasjoner, ved forestående inngrep. Bestemmelsen om forbudsdom er tatt inn i åndsverkloven for å synliggjøre denne sentrale sanksjonen i loven. Den klargjør videre når det kan nedlegges forbud overfor noen som har bidratt til en annens overtredelse og mot forestående overtredelse. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.2.5.

Paragrafen regulerer adgangen til å avsi fullbyrdelsesdom. Dommen kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-16. Det kan også nedlegges forbud i form av fastsettelsesdom. Grensene for adgangen til å oppnå fastsettelsesdom ved overtredelse og forestående overtredelse, vil på samme måte som i dag bero på en tolkning av tvisteloven § 1-3 sammenholdt med reglene i åndsverkloven om rettighetenes innhold.

Første ledd første punktum regulerer adgangen til å nedlegge forbud overfor noen som har gjort en overtredelse medvirket til dette. Bestemmelsen slår fast at den som har gjort inngrep i annens rett eller på annen måte overtrådt loven, ved dom kan forbys å gjenta handlingen. Det er ikke noe vilkår at vedkommende har opptrådt forsettlig eller uaktsomt.

Etter første punktum kan det videre avsies forbudsdom overfor den som har medvirket til overtredelse. For at det skal kunne avsies forbudsdom overfor en medvirker er det ikke tilstrekkelig at vedkommende objektivt sett har bidratt til en overtredelse. Vedkommende må ha bidratt på en måte som kvalifiserer til strafferettslig eller erstatningsrettslig medvirkningsansvar, jf. forslaget §§ 80-82. Dette innebærer blant annet at medvirkeren må ha handlet forsettlig eller uaktsomt. Det vil dermed ikke være grunnlag for å nedlegge forbud mot en som har bidratt til en annens inngrep når vedkommende har handlet i god tro.

Forbud kan bare nedlegges etter første punktum når det foreligger en fullbyrdet overtredelseshandling eller medvirkningshandling. Adgangen til å nedlegge forbud mot forestående overtredelse reguleres av andre punktum.

Et forbud mot den som har overtrådt loven må gå ut på at vedkommende forbys å gjenta tidligere begåtte overtredelseshandlinger eller å fortsette med pågående overtredelseshandlinger. Forbudet må altså rette seg mot bestemte overtredelseshandlinger som vedkommende har utført. Forbudet kan ikke gjelde andre overtredelseshandlinger eller overtredelser helt generelt. Tilsvarende må et forbud overfor den som har medvirket til en overtredelse gå ut på at tidligere utførte medvirkningshandlinger ikke gjentas eller at pågående medvirkningshandlinger skal opphøre. Forbudet kan ikke gjelde medvirkningshandlinger generelt. Ved medvirkning kan forbudet heller ikke rette seg mot selve overtredelsen, men bare mot slike medvirkningshandlinger som vedkommende har utført. Et forbud mot overtredelseshandlinger må rettes mot den som har utført en fullbyrdet overtredelse.

Det følger av ordet «kan» i første punktum at rettighetshaveren ikke har noe ubetinget krav på at det skal nedlegges forbud i alle tilfeller hvor det foreligger overtredelse eller medvirkning til det. Dette må ses i sammenheng med bestemmelsen i forslaget § 84. Etter § 84 kan det når helt særlige grunner foreligger gis tillatelse til å utnytte verket eller arbeidet. Dersom saksøkte påberoper § 84 og retten finner at slik tillatelse skal gis, vil det ikke være aktuelt å nedlegge forbud som rammer slik bruk som tillatelsen gjelder. Hvis det ikke er aktuelt å gi tillatelse til bruk etter § 84, vil rettighetshaveren ha krav på at det skal nedlegges forbud.

Første ledd andre punktum regulerer adgangen til å avsi forbudsdom rettet mot en forestående overtredelse. I disse situasjonene har det altså ennå ikke funnet sted en fullbyrdet overtredelse. Samlebetegnelsen «overtredelser» omfatter både inngrep i rettigheter og andre overtredelser av loven.

Etter andre punktum kan det avsies forbudsdom ved forestående overtredelser i to situasjoner. For det første kan slik dom avsies overfor den som har gjort vesentlige forberedelsestiltak med sikte på å utføre en handling som vil utgjøre en overtredelse. For det andre kan forbud nedlegges overfor den som på annen måte har opptrådt slik at det er særlig grunn til å frykte at vedkommende vil gjøre en overtredelse. Disse to alternativene vil i praksis gli noe over i hverandre. Felles for begge alternativer er at det må foreligge klare holdepunkter for at den som forbudet skal rette seg mot vil utføre en handling som vil utgjøre en overtredelse. Den forbudet skal rette seg mot må ha opptrådt på en måte som gjør at det fremstår slik at det er en overhengende fare for at vedkommende vil komme til å begå bestemte overtredelseshandlinger. Det er ikke noe krav om at den som forbudet skal rette seg mot vet eller bør vite at handlingene vil utgjøre en overtredelse. Det kan derfor nedlegges forbud mot en forestående overtredelse selv om vedkommende som forbudet skal rettes mot mangler kjennskap til rettighetenes eksistens eller feilaktig tror at de forestående handlingene ikke vil ugjøre en overtredelse. Dette gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for en slik villfarelse og selv om villfarelsen er unnskyldelig.

Etter det første alternativet må den forbudet skal rette seg mot ha gjort vesentlige forberedelsestiltak med sikte på å utføre en overtredelse. At tiltakene må være «vesentlige», innebærer at det må foreligge mer enn luftige ideer og planer. Forberedelsene må ha konkretisert seg på en måte som gjør at det er en nærliggende fare for at overtredelseshandlinger vil bli gjennomført.

Forberedelsestiltakene må videre være gjort med sikte på å utføre en handling som vil utgjøre en overtredelse. I tilfeller der forberedelsestiltakene er av en slik art at de objektivt sett også er egnet til å legge til rette for aktiviteter som ikke vil utgjøre en overtredelse, vil det ikke være grunnlag for å nedlegge forbud, med mindre det foreligger konkrete holdepunkter for at forberedelsene er gjort med sikte på å gjennomføre handlinger som vil utgjøre en overtredelse.

Etter det andre alternativet kan det avsies forbudsdom også overfor den som på annen måte enn gjennom å gjøre vesentlige forberedelsestiltak, har opptrådt slik at det er særlig grunn til å frykte at vedkommende vil gjøre en overtredelse. Etter dette alternativet stilles det ikke noe nærmere krav til på hvilken måte den som forbudet skal rette seg mot må ha opptrådt. Dette alternativet vil kunne brukes i andre tilfeller enn der det er gjort vesentlige forberedelsestiltak. Det kreves imidlertid at vedkommende på en eller annen måte har opptrådt slik at det er særlig grunn til å frykte at vedkommende vil gjøre en overtredelse. I dette ligger at vedkommende må ha handlet på en måte som tilsier at det er en overhengende fare for at vedkommende vil komme til å begå bestemte handlinger som vil utgjøre en overtredelse. Vedkommende har f.eks. påbegynt fremstilling av et produkt som vil medføre inngrep, men har ennå ikke kommet så langt at det foreligger et fullbyrdet inngrep.

På samme måte som etter første punktum må et forbud etter andre punktum rette seg mot bestemt angitte handlinger. Forbudet må gjelde slike overtredelseshandlinger som det er grunn til å frykte for at vil bli utført. Forbudet kan ikke rette seg mot andre handlinger eller mot overtredelser helt generelt.

Også bestemmelsen i andre punktum må ses i sammenheng med § 84, jf. omtalen av dette ovenfor i tilknytning til første punktum.

Bestemmelsene i første og andre punktum kan kombineres. I enkelte tilfeller vil således forbud kunne nedlegges både mot å fortsette med begåtte overtredelseshandlinger og mot forestående overtredelseshandlinger. Det gjelder dersom den som har gjort en overtredelse også har gjort vesentlige forberedelsestiltak med sikte på å utføre, eller på annen måte har opptrådt slik at det er særlig grunn til å frykte at vedkommende vil gjøre, andre overtredelseshandlinger enn de vedkommende allerede har begått.

Etter andre ledd avgrenses bestemmelsen mot situasjoner som omfattes av § 89. Denne bestemmelsen gir hjemmel til å gi visse tjenesteytere som tilbyr informasjonssamfunnstjenester, jf. ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav b, pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsted der det er i stort omfang gjøres tilgjengelig materiale som åpenbart gjør inngrep i opphavsretten. Pålegg etter denne bestemmelsen kan få samme virkning som en forbudsdom. Det er derfor lagt opp til at de tilfellene som omfattes av § 89 skal følge spesialreglene i denne bestemmelsen, herunder de prosessuelle bestemmelsene som er gitt i §§ 90-99. Dersom kravet går ut på at en tjenesteyter som tilbyr informasjonssamfunnstjeneste som nevnt i ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav b skal pålegges å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsted der det gjøres tilgjengelig materiale som gjør inngrep i rettigheter, gjelder § 89. For disse tilfellene vil det dermed ikke være adgang til å kreve forbudsdom etter § 79.

Til § 80 Straff

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende § 54 og regulerer straff ved vanlig overtredelse av enkelte bestemmelser i loven. Det er foretatt vesentlige endringer i bestemmelsen. Skyldkravet uaktsomhet er fjernet, strafferammen er skjerpet og bestemmelsens oppbygging er betydelig forenklet. Videre er gjeldende sidestrafferamme ved «særlig skjerpende forhold» i § 54 tredje ledd skilt ut som en egen bestemmelse om straff for grovt inngrep i § 81. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.3.5.

Etter første ledd første punktum kan den som begår inngrep i en annens rett eller på annen måte overtrer bestemmelsene som listes opp, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. I dag er strafferammen bøter eller fengsel inntil tre måneder.

De straffebelagte overtredelsene som nevnes i første punktum er i hovedsak knyttet til inngrep i rettighetsbestemmelsene i loven (jf. «inngrep i en annens rett»), men også til overtredelse av enkelte forbudsbestemmelser (jf. «eller på annen måte overtrer»). Opplistingen av hvilke bestemmelser som er straffebelagte er utformet noe annerledes enn etter gjeldende § 54, som bl.a. i første ledd bokstav a viser til overtredelser «gitt til vern for opphavsretten i eller i medhold av 1. og 2. kapittel». Med unntak av bestemmelsene om ideelle rettigheter og følgerett, legger departementet til grunn at overtredelser av bestemmelsene i disse kapitlene (som regulerer opphavsrettens innhold og avgrensninger) også vil være et inngrep i opphavsmannens enerett etter gjeldende § 2. Det er derfor lagt til grunn at det er tilstrekkelig at inngrep i § 3 (eneretten) og § 5 (ideelle rettigheter) og overtredelser av §§ 59–60 (følgerett) omfattes når denne delen av gjeldende bestemmelse videreføres. Denne endringen er ikke ment å innebære noen realitetsendring sammenlignet med gjeldene rett. Med unntak av de overtredelsene som følger av første ledd andre punktum, viderefører første ledd første punktum samtlige av de bestemmelsene som dekkes av gjeldende § 54 første ledd bokstav a og b.

I første ledd andre punktum fremgår det at den som overtrer et forbud gitt av departementet i medhold av § 62 (tvisteløsning for bruk av verk ved tvangslisens) eller § 109 (forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte) straffes på tilsvarende måte som i første punktum. Det samme gjelder overtredelse av bestemmelser gitt av opphaveren i testament etter § 76 andre ledd.

I første ledd tredje punktum er et eget straffebud som retter seg mot den som innfører (importerer) eksemplar av åndsverk eller arbeider og opptak som gjør inngrep i rettigheter. Dersom eksemplarene er fremstilt utenfor landet under slike forhold at en tilsvarende fremstilling her i landet ville vært i strid med loven, og dersom eksemplarene er innført i den hensikt å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten, vil handlingen straffes på tilsvarende måte som i første ledd første punktum. Dette importforbudet er en videreføring av gjeldende § 54 første ledd bokstav c. Departementet legger grunn at en slik innførsel uansett vil være i strid med spredningsretten, og at importøren i slike situasjoner vil kunne straffes for medvirkning til inngrep. Bestemmelsen er derfor tatt med av informative grunner.

Bestemmelsene i gjeldende § 54 første ledd bokstav d og e er imidlertid ikke videreført. Også her legger departementet til grunn at disse handlingene vil være et inngrep i spredningsretten, og at rettstilstanden ikke endres selv om bestemmelsene ikke videreføres.

Etter andre ledd kan den som unnlater å oppgi opplysninger som er nødvendig for å sikre betaling av følgerettsvederlag, jf. § 61 andre ledd, eller den som forestår trykkingen av verk og som unnlater å påføre opplysninger om ansvarlig utgiver, opplagsnummer, trykkeår og eventuelt fortløpende opplagsnummer, jf. § 113, straffes med bøter. Også dette er en videreføring av gjeldende rett.

Departementet legger til grunn at den foreslåtte utformingen av bestemmelsen ikke vil innebære realitetsendringer i sammenlignet med gjeldende rett med når det gjelder hvilke overtredelser som kan medføre straffeansvar.

Skyldkravet er forsett, jf. den generelle bestemmelsen om skyldkrav i straffeloven 2005 § 21. I gjeldende bestemmelse omfattes også uaktsomme handlinger.

At også den som medvirker til overtredelse vil kunne straffes, følger av den generelle medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Utvidelsen av strafferammen innebærer at forsøk på overtredelse er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Etter gjeldende bestemmelse følger det direkte av ordlyden at forsøk er straffbart. Er overtredelsen begått av noen som handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes etter de alminnelige reglene om straff for foretak i straffeloven 2005 §§ 27 og 28.

Straffeansvaret vil foreldes etter to år, jf. straffeloven 2005 § 86 første ledd bokstav a, og idømt straffeansvar vil foreldes etter fem år, jf. straffeloven 2005 § 93 første ledd bokstav a.

Påtaleretten etter § 80 vil følge straffeprosessloven § 62 a, hvor påtalemyndigheten gis en skjønnsmessig adgang til å avgjøre påtale ut fra en bred totalvurdering av om allmenne hensyn foreligger. Dette betyr også at gjeldende bestemmelse om at organisasjon som kan inngå avtale med avtalelisensvirkning også kan begjære påtale i visse tilfeller, ikke videreføres.

Ordningen med påtalebegjæring er opphevet i straffeloven 2005, og i forbindelse ikraftsettingen av denne loven ble også den tidligere påtaleadgangen for fornærmede i åndsverkloven opphevet, jf. lov 19. juni 2015 nr. 65 § 6 nr. 43. Etter straffeprosessloven § 62 a skal imidlertid hensynet til den fornærmede tillegges vekt når påtale skal vurderes. I §§ 8 og 76 er det tatt inn en regulering av hvem som kan anses som fornærmet etter disse bestemmelsene.

Etter straffeprosessloven § 67 første ledd bokstav a vil det være politiet som har påtalekompetanse etter § 80.

Til § 81 Straff for grovt inngrep

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 54 tredje ledd og regulerer straff ved grovt inngrep i rettigheter etter enkelte bestemmelser i loven. Etter gjeldende § 54 tredje ledd utvides strafferammen til bøter eller fengsel inntil tre år dersom det foreligger «særlig skjerpende forhold». Slike sidestrafferammer er imidlertid ikke videreført i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 59. I straffeloven 2005 graderes lovbruddene etter liten, vanlig og grov overtredelse. Ordningen har blant annet betydning for hvilken strafferamme som skal legges til grunn for påtalekompetanse og foreldelse. Reguleringen av straff for grovt inngrep er derfor skilt ut som en egen paragraf. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.3.5.

Etter første ledd kan den som begår grovt inngrep i annens rett som følger av bestemmelsene som listes opp, straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Dette er tilsvarende strafferamme som for sidestrafferammen ved «særlig skjerpende forhold» etter gjeldende § 54 tredje ledd.

De straffebelagte overtredelsene som nevnes i første ledd er kun knyttet til inngrep i enkelte av rettighetsbestemmelsene i loven. Dette gjelder inngrep i eneretten til verk etter § 3 første og andre ledd, eneretter til nærstående etter kapittel 2 (§§ 16, 20, 22, 23 og 24) samt ideelle rettigheter etter § 5. Bestemmelsen får dermed et noe snevrere anvendelsesområde sammenlignet med de overtredelser som sidestrafferammen «særlig skjerpende forhold» etter gjeldende rett omfatter. Forbudet mot strømming fra ulovlig kilde, jf. § 3 tredje ledd, omfattes ikke av bestemmelsen.

Ved vurderingen av om grovt inngrep foreligger, skal det etter andre ledd andre ledd særlig legges vekt på den skade som er påført rettighetshaveren og andre, herunder skade på rettighetshaverens anseelse og kommersielle omdømme (goodwill), den vinning som inngriperen har oppnådd, og omfanget av inngrepet for øvrig. Momentene tilsvarer i stor grad de som følger av gjeldende bestemmelse, men er formulert noe annerledes. Endringen vil ikke medføre noen realitetsendring av betydning.

Momentene i andre punktum glir noe over i hverandre. Den skade som er påført rettighetshaveren omfatter skade av økonomisk art i form av tapt fortjeneste m.m. Det skal også tas hensyn til skade på rettighetshaverens anseelse og kommersielle omdømme, f.eks. hvis et åndsverk gjøres tilgjengelig på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart. Videre skal det tas hensyn til inngriperens vinning. Omfanget av inngrepet for øvrig tar sikte på det faktiske omfanget, f.eks. antall eksemplar som er fremstilt eller omfanget av andre utnyttelseshandlinger som gjør inngrep og over hvor langt tidsrom inngrepshandlingene har pågått, uavhengig av hvilket tap rettighetshaveren er påført eller vinning inngriperen har oppnådd.

Skyldkravet etter bestemmelsen er forsett, jf. den generelle bestemmelsen om skyldkrav i straffeloven 2005 § 21. Dette tilsvarer gjeldende § 54 tredje ledd.

At også den som medvirker til inngrep vil kunne straffes følger av den generelle medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Forsøk på inngrep er også straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Etter gjeldende straffebestemmelse følger det direkte av ordlyden at forsøk er straffbart. Er inngrepet begått av noen som handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes etter de alminnelige reglene om straff for foretak i straffeloven 2005 §§ 27 og 28.

Straffeansvaret vil foreldes etter fem år, jf. straffeloven 2005 § 86 første ledd bokstav b, og idømt straffeansvar vil foreldes etter 10 år, jf. straffeloven 2005 § 93 første ledd bokstav b.

Påtaleretten etter bestemmelsen vil være ubetinget offentlig, jf. straffeprosessloven § 62 a første ledd. Påtalekompetansen vil her ligge på statsadvokatnivå, jf. straffeprosessloven § 66, jf. § 67.

Til § 82 Vederlag og erstatning

Bestemmelsen regulerer rettighetshaverens rett til vederlag og erstatning ved inngrep i rettigheter eller andre overtredelser og viderefører gjeldende § 55. Den er gitt en helt ny utforming og styrker rettighetshaverens stilling sammenlignet med gjeldende rett. I paragrafen brukes begrepet vederlag der kompensasjonen fastsettes på annet grunnlag enn skade som er påført rettighetshaveren som følge av overtredelsen, mens begrepet erstatning brukes når kompensasjonen fastsettes på grunnlag av slik skade. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.4.5.

Første ledd regulerer retten til vederlag og erstatning når overtrederen har opptrådt forsettlig eller uaktsomt. Det erstatter første og delvis andre ledd i gjeldende § 55, og er vesentlig endret sammenlignet med gjeldende bestemmelse.

Etter første ledd første punktum skal overtrederen ved forsettlig eller uaktsomt inngrep eller annen overtredelse av loven, betale til den forurettede

  • a) rimelig vederlag for bruken, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk

  • b) erstatning for skade som følge av overtredelsen, eller

  • d) vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen.

Gjennom å regulere grunnlagene i hver sin bokstav fremgår det tydeligere, enn etter gjeldende lov, at det dreier seg om forskjellige måter å fastsette vederlag og erstatning på.

Begrepene forsettlig og uaktsomt har samme innhold som etter gjeldende rett. Forsettet eller uaktsomheten må knytte seg til selve overtredelseshandlingen.

I bestemmelsen er handlingene som kan medføre vederlag og erstatning angitt generelt gjennom formuleringen «inngrep i en annens rett eller på annen måte overtrer denne loven». Med dette menes enhver krenkelse eller overtredelse av opphavsrett eller andre rettigheter eller plikter etter loven. Gjeldende § 55 viser til overtredelser som er nevnt i straffebestemmelsen i § 54. Paragraf 54 første ledd bokstav a og b lister opp en rekke bestemmelser hvor overtredelse av disse kan medføre straffereaksjon. Gjennomgående gjelder dette inngrep i rettigheter etter loven, men også overtredelse av enkelte forbudsbestemmelser. Departementet legger til grunn at den foreslåtte utformingen på dette punktet ikke vil innebære realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Første ledd regulerer kun ansvaret til den som selv har begått en handling som utgjør overtredelse. Etter tredje ledd gjelder imidlertid første ledd tilsvarende ved medvirkning.

Etter bestemmelsen er det «den forurettede» som kan kreve vederlag og erstatning. I de fleste tilfeller vil det være rettighetshaveren som er den forurettede. Begrepet vil imidlertid omfatte enhver skadelidende eller fornærmede som følge av en overtredelse av lovens bestemmelser, også i tilfeller der det ikke er inngrep i rettigheter.

Flere forurettede kan ha krav på vederlag og erstatning for samme overtredelse. Rettstilstanden endres ikke når det gjelder hvem som er berettiget til vederlag og erstatning.

I §§ 8 og 76 er søksmålskompetansen ved fellesverk og mellom arvinger særskilt regulert.

Første ledd andre punktum slår fast at vederlag og erstatning skal fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for den forurettede, det vil si det grunnlaget som gir det høyeste beløpet i det enkelte tilfellet. Den forurettede har krav på at dette legges til grunn for fastsettelsen. For samme overtredelse kan kompensasjon bare tilkjennes etter ett av grunnlagene i bokstav a til c. De kan altså ikke kombineres, f.eks. ved at det både tilkjennes erstatning for skade som følge av overtredelsen etter bokstav b og vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen etter bokstav c.

I praksis vil det ofte være slik at ett av grunnlagene i bokstav a til c klart skiller seg ut som det gunstigste. Den forurettede vil da som regel velge å fremme sitt krav utelukkende på dette grunnlaget. I andre tilfeller kan det være usikkert hvilket av grunnlagene det vil være gunstigst å påberope. Den forurettede kan da påberope seg flere av grunnlagene i bokstav a til c samtidig. Retten må i så fall ta stilling til hvilket av de påberopte grunnlagene som gir høyest beløp, og fastsette kompensasjonen etter dette grunnlaget.

Etter første ledd første punktum bokstav a har den forurettede krav på et rimelig vederlag for bruken, samt erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk. Dette grunnlaget er nytt i åndsverkloven.

Etter bokstav a har den forurettede alltid, som et minimum, krav på rimelig vederlag. Den forurettede har rett til slikt vederlag uavhengig av om han er påført skade som følge av overtredelsen. Hvorvidt den forurettede har lidt et økonomisk tap som følge av overtredelsen spiller altså ingen rolle for retten til vederlag.

I tillegg til rimelig vederlag har den forurettede krav på erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk. I den utstrekning den forurettede kan påvise skade (dvs. økonomisk tap) som ikke ville oppstått ved avtale om bruk, skal det altså tilkjennes erstatning for dette i tillegg til rimelig vederlag. Dette gjelder selv om summen av rimelig vederlag og erstatning etter bokstav a overstiger det totale økonomiske tapet den forurettede har lidt. Etter bokstav a kan det ikke tas hensyn til om den forurettede har lidt slikt tap som også ville oppstått ved avtale om bruk.

Hva som utgjør et rimelig vederlag må i utgangspunktet avgjøres ut fra omfanget av bruken, den økonomiske verdi for overtrederen, vanlig bransjestandard eller praksis på det aktuelle området og andre konkrete forhold. Det vises i den forbindelse til merknadene til bestemmelsen om rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett i forslaget § 69.

Dersom bransjestandard eller praksis ikke gir veiledning, må vederlaget fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av hva som ut fra rettighetens verdi utgjør et rimelig vederlag for bruken. Vederlaget kan ikke settes til et lavere beløp enn det overtrederen hadde måttet betalt i vederlag hvis han hadde inngått en avtale om bruk i samme omfang som det overtredelsen gjelder.

Vederlaget fastsettes ved at vederlagsnivået sammenholdes med omfanget av bruken, f.eks. hvor mange eksemplar overtrederen har omsatt eller i hvilket omfang rettighetene for øvrig er utnyttet. Det skal ikke tas hensyn til andre omstendigheter ved overtredelsen, f.eks. overtrederens skyldgrad, overtrederens fortjeneste, vederlaget overtrederen har oppnådd eller krevd eller at rettighetshaveren er påført skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale.

Dersom overtredelsen gjelder slik bruk som krenker opphaverens eller verkets anseelse, ville det som regel ikke kunne ha kommet i stand noen avtale for den aktuelle bruken. Vederlaget må i slike tilfeller fastsettes til det som ville utgjort et rimelig vederlag for en bruk som har samme omfang som overtredelsen, men som har en slik karakter at det kunne kommet i stand en avtale.

Etter bokstav a har den forurettede også krav på erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk, i tillegg til et rimelig vederlag for bruken. Det er bare skade i form av økonomisk tap som kan kreves erstattet. For at det skal kunne tilkjennes erstatning i tillegg til rimelig vederlag må den forurettede sannsynliggjøre at overtredelsen har påført et økonomisk tap som ikke også ville oppstått ved avtale om bruk.

Ved overtredelse kan den forurettede også lide et fortjenestetap på grunn av konkurransen fra overtrederen. Et slikt fortjenestetap ville imidlertid også ha oppstått ved avtale om bruk i samme omfang som det overtredelsen gjelder. Det kan derfor ikke kreves erstatning for slikt tap.

Utgifter som den forurettede pådrar seg for å avdekke og stanse en overtredelse ville derimot ikke ha oppstått ved avtale om bruk. Det samme gjelder utgifter som pådras for å begrense skadevirkningen av en overtredelse. Den forurettede vil dermed ha krav på erstatning for rimelige utgifter til slike tiltak.

Ved overtredelser kan rettighetshaverens anseelse eller omdømme bli svekket i sterkere grad enn det som ville vært tilfellet ved avtale om bruk. Rettighetshaveren har krav på erstatning for økonomisk tap som følge av at overtredelsen har svekket hans anseelse eller omdømme ut over det som ville vært tilfelle ved avtale om bruk.

Etter bokstav b kan den forurettede kreve erstatning for skade som følge av overtredelsen. Den forurettede har etter denne bestemmelsen krav på erstatning for alt økonomisk tap så langt det er en adekvat årsakssammenheng mellom overtredelsen og tapet. Skadevirkninger som ikke gir seg utslag i et økonomisk tap kommer ikke i betraktning ved fastsettelsen av erstatningen. Bokstav b er en videreføring av gjeldende rett.

Erstatningen skal dekke det økonomiske tapet som den forurettede sannsynliggjør at overtredelsen har påført ham. Hva som ville utgjort et rimelig vederlag for bruken eller overtredelsens vinning, er uten betydning ved fastsettelse av erstatningen. Den forurettede kan i stedet for erstatning for den totale økonomiske skaden velge å kreve vederlag svarende til et rimelig vederlag (med tillegg av erstatning for økonomisk skade som ikke ville oppstått ved avtale om bruk) etter bokstav a, eller vederlag svarende til overtrederens vinning etter bokstav c. Det er en viss overlapping mellom grunnlagene i bokstav a og b. Både etter bokstav a og b vil den forurettede ha krav på erstatning for skade som følge av overtredelsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk. Om det er gunstigst for den forurettede at kompensasjonen fastsettes etter bokstav a eller b, vil avhenge av om det er et rimelig vederlag for bruken eller erstatning for skade som også ville oppstått ved avtale om bruk som vil utgjøre det høyeste beløpet.

Ved overtredelser vil rettighetshaveren ofte bli påført et fortjenestetap på grunn av konkurransen fra overtrederen. Det kan også oppstå tap ved at rettighetshaveren går glipp av avtaler eller oppnår lavere vederlag fordi overtredelsen skaper usikkerhet omkring rettighetene. Rettighetshaveren har krav på erstatning for alle former for fortjenestetap som er forårsaket av overtredelsen.

Tapt fortjeneste som følge av en overtredelse vil også kunne oppstå etter at overtredelsen er opphørt. Det kan være at rettighetshaveren ikke fullt ut klarer å vinne tilbake den markedsposisjonen han hadde før overtredelsen, eller at dette tar tid. Dersom overtredelsen har ført til lavere priser, kan det også være vanskelig å heve prisen tilbake til nivået før overtredelsen etter at overtredelsen har opphørt. Rettighetshaveren vil ha krav på erstatning også for tap som inntrer etter at overtredelsen er opphørt så langt som det sannsynliggjøres at tapet er forårsaket av overtredelsen.

Overtredelse vil ofte påføre rettighetshaveren økte kostnader. Det kan dreie seg om utgifter til å avdekke og stanse overtredelsen eller som rettighetshaveren pådrar seg for å begrense skadevirkningene av overtredelsen, f.eks. økt salgsinnsats og informasjon til markedet. Rettighetshaveren har krav på erstatning for rimelige utgifter til slike tiltak.

Tap som følge av generelle skadevirkninger i markedet kan f.eks. oppstå når overtrederen har utnyttet verket på en måte som har krenket anseelsen til verket eller opphaveren. Tapet vil i slike tilfeller bestå i at omsetningen eller prisene reduseres ut over det konkurransen fra overtrederen isolert sett medfører på grunn av at markedets generelle etterspørsel etter rettighetshaverens verk svekkes. Dersom overtredelsen er gjennomført på en måte som svekker rettighetshaverens omdømme, kan dette svekke rettighetshaverens posisjon i markedet og påføre han tap også når det gjelder andre deler av virksomheten enn den overtredelsen gjelder.

Det vil ofte mangle konkrete holdepunkter for en eksakt fastsettelse av tapets størrelse når en overtredelse har ført til mer generelle skadevirkninger i markedet. Det må i så fall fastsettes en skjønnsmessig erstatning for tapet ut fra skadevirkningenes art og omfang.

Etter bokstav c kan den forurettede kreve vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen. Også etter gjeldende bestemmelse er dette utmålingsgrunnlag ved overtredelse, jf. § 55 andre ledd.

Den forurettede har etter bokstav c krav på vederlag som svarer til den vinning som kan tilbakeføres til overtredelsen. Med vinning siktes det til alle typer økonomiske fordeler. Ikke-økonomiske fordeler som overtrederen oppnår gjennom overtredelsen kommer derimot ikke i betraktning ved fastsettelsen av vederlaget.

Når overtredelsen består i omsetning av rettighetsbeskyttede produkter, vil vinningen utgjøre overtrederens nettofortjeneste. Denne fastsettes ved at det tas utgangspunkt i overtrederens bruttoinntekter fra omsetningen og gjøres fradrag for utgifter som står i årsakssammenheng med overtredelsen. Direkte og variable utgifter, f.eks. utgifter til anskaffelse av produkter som utgjør en overtredelse eller utgifter til materialer for å produsere slike, skal alltid komme til fradrag ved fastsettelsen av vederlaget. Overtrederens generelle og faste kostnader, f.eks. til lokaler, produksjonsredskaper og lønn, skal derimot bare fradras i den utstrekning de kan knyttes direkte til overtredelsen. Det vil ikke være rom for fradrag for slike kostnader dersom de knytter seg til lokaler, produksjonsutstyr eller annet som ikke er benyttet i forbindelse med overtredelsen. Hvis lokaler mv. både er brukt i forbindelse med overtredelsen og til annen virksomhet, må det gjøres fradrag for den del av kostnadene som kan knyttes til overtredelsen. Det kan være at overtrederen ikke har hatt annen virksomhet enn den som utgjør overtredelsen. I så fall må generelle og faste kostnader fradras i sin helhet ved fastsettelsen av vinningen.

Hvis rettighetene det er gjort inngrep i bare knytter seg til en del av et produkt, vil vinningen som er oppnådd ved inngrepet ikke nødvendigvis være lik overtrederens nettofortjeneste fra omsetningen av produktet. I slike tilfeller vil vinningen utgjøre den andel av fortjenesten som kan tilbakeføres til den delen av produktet som inngrepet gjelder. Dersom delen er helt avgjørende for at produktet kan omsettes med fortjeneste, vil vinningen være lik den totale nettofortjenesten fra omsetningen av produktet. Er delen av mindre betydning stiller dette seg annerledes.

Dersom det foreligger forsettlig eller grov uaktsom overtredelse skal det etter første ledd tredje punktum også tas hensyn til ikke-økonomisk skade ved utmåling av erstatning og vederlag. Dette skal altså inngå som et moment ved utmålingen. Dermed vil både den økonomiske og ikke-økonomiske skaden kunne kreves dekket i slike tilfeller. En slik regulering vil også gi grunnlag for å kunne kreve dekket ikke-økonomisk skade i tilfeller der rettighetshaveren ikke er påført noen økonomisk skade ved overtredelsen. Dette er en videreføring av gjeldende § 55 første ledd andre punktum, hvor det for visse grovt uaktsomme eller forsettlige overtredelser tilkjennes oppreisning for skade av ikke-økonomisk art. Hensynet til at reglene skal ha preventiv effekt, tilsier at det også bør kunne tilkjennes erstatning i tilfeller hvor overtredelsen ikke har ført til økonomisk tap for rettighetshaveren. Dette gjelder spesielt i saker som gjelder overtredelser av ideelle rettigheter.

Andre ledd inneholder et særskilt utmålingsgrunnlag for tilfeller der overtrederen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Etter dette grunnlaget skal overtrederen betale vederlag tilsvarende det dobbelte av et rimelig vederlag for bruken. Dette utmålingsgrunnlaget er nytt. Hva som utgjør et rimelig vederlag for den aktuelle bruken, skal fastsettes slik som beskrevet i merknadene til første ledd første punktum bokstav a. Vederlaget som skal tilkjennes fremkommer ved at dette vederlaget ganges med to. Etter andre ledd skal kan dette grunnlaget ikke kombineres med erstatning eller vederlag etter første ledd.

Den forurettede har imidlertid ikke noe ubetinget krav på at dette grunnlaget skal legges til grunn for fastsettelsen. Etter krav fra den forurettede skal dette utmålingsgrunnlaget benyttes, men bare i den grad det ikke fremstår som urimelig. Denne begrensningen er ment som en snever sikkerhetsventil som skal sikre at overtreder ikke holdes ansvarlig i større utstrekning enn det som fremstår som rimelig. Den klare hovedregel er imidlertid at overtrederen i slike tilfeller skal betale dobbelt vederlag. For at dette utmålingsgrunnlaget ikke skal tas til følge må det foreligge særlige forhold som gjør det urimelig for overtrederen å betale dobbelt vederlag. For eksempel kan dette være tilfellet dersom det foreligger tvist om forståelsen av en avtale eller i situasjoner der det er rimelig tvil om det foreligger en overtredelse. Det kan også være tilfeller der rettighetshaveren selv er å bebreide for overtredelsen, f.eks. at forventningen til dobbelt vederlag blir brukt i forhandlingssituasjoner for å oppnå høyere vederlag og at avtaleinngåelse bevisst treneres av samme grunn.

Begrepene forsettlig og grovt uaktsomt har samme innhold som i den alminnelige erstatningsretten. Grensen mellom grov uaktsomhet og simpel uaktsomhet vil være avgjørende for om vederlag kan fastsettes etter andre ledd. Skillet mellom grov og simpel uaktsomhet må trekkes på grunnlag av i hvilken grad overtrederens opptreden avviker fra en vanlig forsvarlig handlemåte. For å kunne karakterisere en handlemåte som grov uaktsom må den skille seg markant fra vanlig forsvarlig adferd. Det kreves at overtrederen har handlet sterkt klanderverdig, noe som betyr at han må kunne klandres vesentlig mer enn der han bare har opptrådt uaktsomt. Etter andre ledd er det ikke nødvendig å trekke noen grense mellom grovt uaktsomme og forsettlige overtredelser. Hvis overtrederen visste eller holdt det for mest sannsynlig at handlingene han har gjennomført utgjorde en overtredelse, vil det foreligge forsett. Uvitenhet om eller misforståelse av rettsregler (rettsvillfarelse) vil normalt ikke kunne frita en handlemåte fra å bli ansett som forsettlig.

Tredje ledd slår fast at første og andre ledd gjelder tilsvarende ved medvirkning. Ansvaret etter første og andre ledd gjelder dermed også for den som ikke selv har gjort en overtredelseshandling, men som på en kvalifisert måte har bidratt til eller vært delaktig i andres overtredelseshandlinger (medvirkning). Selv om bestemmelsen i gjeldende lov ikke omtaler medvirkning, er det også etter gjeldende rett klart at den som har bidratt til en overtredelse etter omstendighetene kan holdes ansvarlig etter ulovfestede prinsipper om erstatningsrettslig medvirkningsansvar. Tredje ledd tydeliggjør dette.

Hvorvidt den som har bidratt til en overtredelse kan holdes ansvarlig som medvirker skal, på samme måte som etter gjeldende rett, vurderes ut fra ulovfestede prinsipper om medvirkningsansvar. Ikke ethvert bidrag til eller annen delaktighet i en overtredelseshandling kvalifiserer til medvirkningsansvar etter disse prinsippene. For at medvirkningsansvar skal inntre, kreves det at den aktuelle opptredenen kan karakteriseres som rettstridig. I tillegg må medvirkeren ha utvist slik grad av skyld som kreves etter bestemmelsen det er aktuelt å holde medvirkeren ansvarlig etter (uaktsomhet etter bestemmelsene i første ledd bokstav a til c og grov uaktsomhet etter bestemmelsen i første ledd tredje punktum og andre ledd).

Fjerde ledd regulerer overtrederens ansvar for overtredelser som har skjedd i god tro. Også etter gjeldende rett kan overtrederen etter omstendighetene holdes ansvarlig for overtredelser som har skjedd i god tro, jf. § 55 andre ledd. Fjerde ledd innebærer imidlertid visse endringer. Utgangspunktet vil etter fjerde ledd være at overtrederen er ansvarlig også for overtredelser som har skjedd i god tro, men det kan bare tilkjennes vederlag svarende til et rimelig vederlag for bruken eller til vinningen som er oppnådd ved overtredelsen. Etter gjeldende bestemmelse er det bare vinningen som kan kreves utbetalt.

Det er bare den som har gjort en overtredelseshandling som kan holdes ansvarlig etter fjerde ledd. Den som ikke selv har gjort en overtredelse, men som i god tro har bidratt til et overtredelse, kan ikke holdes ansvarlig. Hva som utgjør et rimelig vederlag for bruken, eller vinningen som er oppnådd ved overtredelsen, skal fastsettes på samme måte som etter første ledd første punktum bokstav a og c. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene. Den forurettede kan i utgangspunktet kreve at vederlaget fastsettes på det av disse utmålingsgrunnlagene som gir høyest vederlag. Når vederlaget fastsettes på grunnlag av det som ville utgjort et rimelig vederlag, kan det ikke tilkjennes erstatning for tap som ikke ville oppstått ved avtale om bruk tillegg til vederlaget (slik som etter første ledd første punktum bokstav a).

Den forurettede har bare krav på vederlag etter fjerde ledd i den grad det ikke fremstår som urimelig å tilkjenne vederlag. Dette skal sikre at en godtroende overtreder ikke holdes ansvarlig i større utstrekning enn det som fremstår som rimelig. Utgangspunktet er imidlertid også i disse tilfellene at overtrederen skal holdes ansvarlig fullt ut. Selv om overtrederen har opptrådt i god tro, har det skjedd en ulovlig bruk. Det vil da som regel være rimelig at overtrederen må betale vederlag som svarer til det han måtte betalt om han hadde inngått avtale om bruken, eller til vinningen han har oppnådd ved den ulovlige bruken. For at ansvaret skal kunne settes ned må det foreligge særlige forhold som gjør det urimelig å holde overtrederen ansvarlig fullt ut. Det må her gjøres en tilsvarende vurdering som ved spørsmål om et ansvar skal lempes etter skadeserstatningsloven § 5-2. Det skal imidlertid mindre til for å lempe ansvaret etter fjerde ledd enn det som kreves etter skadeserstatningsloven.

I den grad det fremstår som urimelig å holde overtrederen ansvarlig skal ansvaret reduseres eller falle bort. At ansvaret faller helt bort vil bare helt unntaksvis være aktuelt. Noen ganger vil det fremstå som urimelig å tilkjenne vederlag fastsatt etter ett av de to alternative grunnlagene, men ikke det andre. Vederlag må i så fall fastsettes etter det grunnlaget som ikke gir et urimelig resultat. Det kan også være nødvendig å redusere beløpet som følger av et de alternative grunnlagene for å unngå at det fremstår som urimelig å holde overtrederen ansvarlig.

Etter femte ledd kan den som fremstiller eller medvirker til fremstilling eksemplar til privat bruk basert på et ulovlig kopieringsgrunnlag, jf. § 26 første ledd, bare holdes ansvarlig når han har opptrådt forsettlig. Dette fremgår også av gjeldende § 55 tredje ledd. Tilsvarende gjelder for den som bruker åndsverk eller arbeider i strid med den nye bestemmelsen om strømming fra ulovlig kilde i § 3 tredje ledd.

Etter sjette ledd kan ansvaret etter første og tredje ledd lempes etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 5-2. Dagens lov inneholder ingen egen bestemmelse om at ansvaret kan lempes. Henvisningen til skadeserstatningsloven § 5-2 er tatt inn for å klargjøre at muligheten til lempning etter denne bestemmelsen også gjelder vederlag.

Skadeserstatningsloven § 5-2 skal praktiseres på samme måte på dette området som ellers. Det innebærer at det bare unntaksvis vil være aktuelt å lempe ansvaret.

Muligheten til å lempe ansvaret etter skadeserstatningsloven § 5-2 gjelder ikke for utmålingsgrunnlaget om dobbelt vederlag i andre ledd eller ansvaret for overtredelser som har skjedd i god tro etter fjerde ledd. Grunnen til det er at en mulighet til å lempe ansvaret for inngrep som har skjedd i god tro følger direkte av andre og fjerde ledd.

Til § 83 Tiltak for å hindre inngrep og andre overtredelser

Bestemmelsen regulerer tiltak for å hindre inngrep andre overtredelser og en videreføring av gjeldende § 56 om inndragning mv. Den er gitt en ny utforming sammenlignet med gjeldende rett. Rettighetshaverens stilling er styrket på flere punkter. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.5.5.

I første ledd første punktum blir det fastslått at retten for å hindre inngrep og andre overtredelser kan gi pålegg om forebyggende tiltak. Det følger av alminnelige prosessregler at tiltak bare kan pålegges når rettighetshaver har nedlagt påstand om det.

Første ledd første punktum forutsetter at det må ha skjedd et inngrep eller en overtredelse for at det skal kunne gis pålegg om forebyggende tiltak. Etter andre ledd gjelder imidlertid første ledd tilsvarende i tilfeller som nevnt i § 79 første ledd andre punktum. Det innebærer at det i visse situasjoner også kan besluttes forebyggende tiltak ved forestående overtredelser. Dette er en utvidelse sammenlignet med gjeldende rett.

Adgangen til å beslutte forebyggende tiltak gjelder uavhengig av om det er utvist skyld i forbindelse med overtredelsen. I hvilken grad det er utvist skyld vil imidlertid kunne ha betydning ved forholdsmessighetsvurderingen som skal skje ved avgjørelsen av om forebyggende tiltak skal besluttes og valget mellom ulike tiltak, jf. første ledd tredje og fjerde punktum.

Forebyggende tiltak kan også rette seg mot noen som ikke selv har begått en overtredelse. Dette gjelder selv om vedkommende har opptrådt i aktsom god tro. Forholdsmessighetskravet, jf. første ledd tredje og fjerde punktum, kan imidlertid være til hinder for at forebyggende tiltak rettes mot noen som ikke selv har begått en overtredelse, og som har opptrådt i god tro. Forholdsmessighetskravet medfører at det ikke kan besluttes forebyggende tiltak rettet mot produkter som noen har anskaffet til private formål. Dette gjelder uavhengig av om den som har anskaffet produktene har opptrådt i god tro.

Tiltakene kan rette seg mot produkter som utgjør inngrep i en annens rett eller andre overtredelser og mot materialer og hjelpemidler som hovedsakelig er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstille slike produkter. Materialer og hjelpemidler som hovedsakelig er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstille produkter som utgjør inngrep, vil f.eks. kunne omfatte trykksatser, klisjéer og former.

Tiltak kan bare besluttes for materialer og hjelpemidler som hovedsakelig er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstille produkter som utgjør en overtredelse. Tiltak kan besluttes selv om materialene og hjelpemidlene også kan brukes til andre formål. Det avgjørende er hvordan materialene eller hjelpemidlene faktisk er brukt eller tilsiktet brukt. Det kan imidlertid ikke besluttes forebyggende tiltak rettet mot materialer og hjelpemidler som i ikke ubetydelig grad også er brukt eller tilsiktet brukt til andre formål enn å fremstille produkter som utgjør en overtredelse. Det vil som regel være adgang til å beslutte tiltak rettet mot materialer og hjelpemidler som utelukkende kan brukes til å fremstille produkter som utgjør en overtredelse, eller som ikke kan anses å ha andre fornuftige bruksmåter.

Tiltak rettet mot materialer og hjelpemidler som er tilsiktet brukt til å fremstille produkter som utgjør overtredelse, vil være aktuelt i to forskjellige situasjoner. For det første vil det i tilfeller hvor det allerede er fremstilt produkter som utgjør en overtredelse, også kunne besluttes forebyggende tiltak for hjelpemidler og materialer som er tilsiktet brukt i fremtidig produksjon, men som enda ikke er tatt i bruk. For det andre vil det i situasjoner hvor det enda ikke har skjedd en overtredelse, være anledning til å beslutte forebyggende tiltak rett mot materialer og hjelpemidler som er tilsiktet brukt ved en forestående overtredelse, forutsatt at vilkåret i et av alternativene i § 79 første ledd andre punktum er oppfylt, jf. om andre ledd nedenfor.

Det kan bare besluttes tiltak i den utstrekning det finnes rimelig. Et tilsvarende vilkår finnes ikke i gjeldende lov. I tredje og fjerde punktum gitt en nærmere presisering av hva som ligger i dette rimelighetsvilkåret, jf. nærmere om dette nedenfor.

Det følger av første punktum at retten «kan» gi pålegg om tiltak når vilkårene er oppfylt. Det innebærer at rettighetshaveren ikke har noe ubetinget krav på at det gis slikt pålegg selv om vilkårene er oppfylt. Dette må ses i sammenheng med forslaget § 84. Etter § 84 kan retten i stedet for å fastsette tiltak etter §§ 79 og 83, gi tillatelse til bruk av verket eller arbeidet mot rimelig vederlag og på passende vilkår for øvrig. Slik tillatelse kan bare gis når helt særlige grunner foreligger, og bare til den som har handlet i aktsom god tro. Det vises til merknadene til § 84. Dersom saksøkte påberoper § 84 og retten finner at tillatelse skal gis, vil det ikke kunne besluttes forebyggende tiltak som rammer slik bruk som tillatelsen gjelder. Hvis det ikke er aktuelt med tillatelse etter § 84, må et krav om forebyggende tiltak tas til følge så langt som vilkårene i § 83 er oppfylt.

Første ledd andre punktum gir en ikke uttømmende eksemplifisering av hva forebyggende tiltak kan gå ut på. Dette er en utvidelse sammenlignet med gjeldende § 56, der opplistingen av mulige tiltak er uttømmende. Andre aktuelle tiltak enn de som er uttrykkelig nevnt, vil f.eks. kunne være pålegg om endring av produkter eller hjelpemidler, eller pålegg om at produkter skal tas i forvaring. Retten kan etter alminnelige prosessregler bare gi pålegg om slike tiltak som ligger innenfor rammene av rettighetshaverens påstand. Hvis det f.eks. er nedlagt påstand om tilbakekallelse fra handelen, kan ikke retten pålegge ødeleggelse.

I prinsippet gjelder alle alternativene som er nevnt i første ledd bokstav a til d både for produkter som utgjør en overtredelse og for materialer og hjelpemidler som er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstille produkter som utgjør en overtredelse. I praksis vil imidlertid alternativene i bokstav a og b først og fremst være aktuelle for produkter som utgjør en overtredelse, mens alternativene i bokstav c og d vil være aktuelle både for produkter og materialer og hjelpemidler.

Etter bokstav a kan det gis pålegg om tilbakekallelse fra handelen. Dette innebærer at den som har solgt produkter som utgjør en overtredelse, pålegges å kalle disse produktene tilbake. Vedkommende vil ikke kunne tvinge kjøperne til å levere produktene tilbake. Det kan derfor bare gis pålegg om å gjennomføre rimelige tiltak for å få tilbakelevert produktene, f.eks. å varsle kjøperne om at produktene utgjør en overtredelse og at de tilbys tatt tilbake mot at kjøpesummen tilbakebetales og at øvrige omkostninger forbundet med tilbakelevering dekkes. Et pålegg om tilbakekallelse kan ikke omfatte produkter som er anskaffet til private formål.

Etter bokstav b kan det gis pålegg om definitiv fjerning av produkter og materialer og hjelpemidler fra handelen. Dette kan f.eks. være pålegg om å overlate produktene til en veldedig organisasjon, et sykehus eller lignende. Pålegg om at produkter eller materialer og hjelpemidler skal overlates til en tredjeperson kan kun gis når dette skjer i forståelse med mottakeren.

Etter bokstav c kan det gis pålegg om at produkter og materialer og hjelpemidler skal ødelegges. Bestemmelsen må forstås teknologinøytralt, slik at det dette alternativet også kan omfatte sletting av digitale eksemplar.

Etter bokstav d kan det gis pålegg om at produkter og materialer og hjelpemidler skal utleveres til rettighetshaveren. Rettighetshaveren vil omfatte den som har fått sin rett krenket ved overtredelsen.. Etter bokstav d kan et slikt pålegg også omfatte materialer og hjelpemidler som hovedsakelig er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstille slike produkter.

Av hensyn til at dommen skal kunne tvangsfullbyrdes, er det viktig at retten er nøye med utformingen av domsslutningen når det gis pålegg om tiltak. Slutningen må gå ut på noe som saksøkte faktisk har mulighet til å gjennomføre. Tiltakene saksøkte pålegges må dessuten være tilstrekkelig presist beskrevet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 første ledd bokstav b. Når det f.eks. gjelder tilbakekallelse fra handelen, vil saksøkte ikke ha mulighet til å tvinge gjennom at en kjøper som ikke har vært part i saken, leverer varene tilbake. I slike tilfeller må domsslutningen derfor konkretisere hvilke handlinger saksøkte skal gjennomføre for å kalle produktene tilbake.

Etter første ledd tredje punktum skal avgjørelsen av om tiltak skal pålegges og valget mellom mulige tiltak skje ut fra en forholdsmessighetsvurdering. Det følger av første ledd fjerde punktum at det ved forholdsmessighetsvurderingen blant annet skal tas hensyn til overtredelsens alvorlighet, virkningene av tiltakene og tredjeparts interesser. Overtredelsens alvorlighet tar blant annet sikte på overtredelsens omfang, skadevirkninger for rettighetshaveren og i hvilken grad det er utvist skyld ved overtredelsen. Virkningene av tiltakene tar sikte på hvilke ulemper den som tiltakene retter seg mot vil bli påført. Ødeleggelse av byggverk vil f.eks. uansett unntas etter rimelighetskravet. Også andre momenter kan tas i betraktning, f.eks. sannsynligheten for at nye inngrep vil begås dersom det ikke gis pålegg. Når retten skal vurdere om tiltak bør pålegges, må den veie ulempene som overtrederen vil bli påført mot rettighetshaverens behov for forebyggende tiltak.

Hensynet til ytringsfriheten, herunder kildevernet og forbudet mot forhåndssensur, vil også kunne inngå i forholdsmessighetsvurderingen der det er relevant. Forholdsmessighetskravet vil måtte fortolkes i samsvar med de trinnhøyere bestemmelsene i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, slik at det ikke oppstår noen motstrid. Ved eventuell motstrid vil uansett de trinnhøyere reglene gå foran.

Tredjeparts interesser skal også inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Tredjepart omfatter andre enn den det er aktuelt å rette tiltak mot og rettighetshaveren, f.eks. en som har ervervet produkter som utgjør en overtredelse (uten selv å gjøre en overtredelse) eller en eier av hjelpemidler som en annen har brukt til å fremstille produkter som utgjør en overtredelse. Tredjeparts interesser vil også omfatte mer allmenne interesser. Det kan f.eks. være interessen i at verdifulle hjelpemidler, som det krever mye ressurser å produsere og som kan brukes til andre formål enn å fremstille produkter som utgjør en overtredelse, ikke ødelegges eller blir stående uvirksomme. I en situasjon der en avveining av interessene til rettighetshaveren og overtrederen isolert sett tilsier at slike hjelpemidler bør ødelegges, kan dermed tredjeparts interesser føre til at retten likevel velger mindre inngripende tiltak, f.eks. at overtrederen pålegges å overdra de aktuelle hjelpemidlene til andre.

Når det er spørsmål om å beslutte tiltak rettet mot materialer eller hjelpemidler som hovedsakelig er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstille produkter som utgjør en overtredelse, må det ved forholdsmessighetsvurderingen legges vekt på om materialene eller hjelpemidlene har vært brukt, eller på en formålstjenlig måte kan brukes, til andre formål enn å fremstille produkter som utgjør en overtredelse.

Pålegg om tiltak rettet mot produkter som noen har anskaffet til private formål, vil ramme hardt samtidig som det i slike situasjoner er lite behov for forebyggende tiltak. Forebyggende tiltak rettet mot produkter som noen har anskaffet til private formål vil dermed ikke være aktuelt fordi det alltid vil måtte anses som uforholdsmessig.

Valget mellom mulige tiltak skal også skje ut fra en forholdsmessighetsvurdering. Det kan f.eks. tenkes at det i det konkrete tilfelle vil være uforholdsmessig å gi pålegg om ødeleggelse av produkter, mens det ikke vil være uforholdsmessig å beslutte at produktene skal kalles tilbake fra handelen eller endres.

Etter andre ledd gjelder bestemmelsene om forebyggende tiltak i første ledd tilsvarende i slike tilfeller som omfattes av § 79 første ledd andre punktum. Forebyggende tiltak kan dermed også besluttes i situasjoner hvor det ennå ikke har skjedd noe inngrep dersom et av de alternative vilkårene i § 79 første ledd andre punktum er oppfylt.

Tredje ledd første punktum fastslår at tiltak ikke skal være betinget av at rettighetshaveren yter kompensasjon til den tiltaket retter seg mot. Dette utgjør en endring sammenlignet med gjeldende § 56 første ledd som fastslår at eksemplar av et åndsverk kan overdras til rettighetshaveren mot vederlag som ikke overstiger fremstillingskostnadene. Videre følger det av tredje ledd første punktum at pålegg om tiltak ikke påvirker rett til vederlag og erstatning etter § 82. Dette innebærer at det ikke skal tas hensyn til at det er gitt pålegg om forebyggende tiltak ved avgjørelsen av om fornærmede har rett til vederlag og erstatning og ved utmålingen av vederlag og erstatning. Selv om gjeldende § 56 ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om dette, innebærer ikke dette noen realitetsendring.

Etter tredje ledd andre punktum skal forebyggende tiltak gjennomføres for saksøktes regning (det vil si den som pålegges tiltakene) hvis ikke særlige grunner taler mot det. I gjeldende § 56 er dette spørsmålet ikke uttrykkelig regulert, men bestemmelsen må imidlertid forstås slik at saksøkte må bære kostnadene ved tiltakene, bortsett fra ved utlevering til rettighetshaveren. Særlige grunner som gjør at rettighetshaveren må bære omkostningene vil f.eks. foreligge når det er aktuelt med tiltak rettet mot noen som ikke selv har gjort en overtredelse og som har opptrådt i aktsom god tro, f.eks. en forvarer.

Til § 84 Tillatelse til bruk

Bestemmelsen er ny, men er beslektet med gjeldende § 56 andre ledd andre punktum om tillatelse for at fremstilte eksemplar gjøres tilgjengelig for allmennheten. Bestemmelsen om tillatelse til bruk er skilt ut i en egen paragraf for å klargjøre at en slik tillatelse trer i stedet for både forbud etter § 79 og forebyggende tiltak etter § 83. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.6.4.

Etter første punktum kan retten, i stedet for å fastsette tiltak etter §§ 79 og 83, når helt særlige grunner foreligger, gi tillatelse til bruk av verket eller arbeidet (eller en del av dette) mot rimelig vederlag til rettighetshaveren og på passende vilkår for øvrig. Det følger av alminnelige prosessregler at slik tillatelse bare kan gis når det er nedlagt påstand om det.

Kravet om at det må foreligge «helt særlige grunner» gir uttrykk for at dette unntaket er snevert, slik at det ikke er kurant å gi tillatelse. Ved vurderingen av om tillatelse skal gis må både interessene til den som eventuelt skal få tillatelsen og interessene til rettighetshaveren tas i betraktning. Både hensynet til opphavers ideelle rettigheter og den eventuelle personlige forbindelse mellom verk og opphaver, vil naturlig inngå i denne vurderingen og må tillegges stor vekt. Når det gjelder den som krever tillatelse, må det legges vekt på hvor hardt vedkommende vil rammes dersom tillatelse ikke gis. I den forbindelse vil det ha betydning i hvilken grad vedkommende har innrettet seg med sikte på å utnytte verket eller arbeidet, f.eks. i form av å foreta investeringer e.l. Også der kunstneriske verdier ellers ville gått tapt, vil dette kunne tilsi at «helt særlige grunner» foreligger. Det vil bare kunne gis tillatelse i tilfeller hvor den som krever tillatelse ellers vil bli rammet på en klart urimelig måte. Samtidig kreves det at rettighetshaverens behov blir rimelig ivaretatt gjennom vederlaget og øvrige vilkår som stilles for tillatelsen.

Tillatelsen må presist angi hva slags bruk av verket eller arbeidet den gjelder. Begrunnelsen bak regelen er å åpne for at bruk det er lagt ned vesentlige investeringer i mv. kan gjennomføres. De bruksmåter den som får tillatelsen allerede har gjennomført eller tatt sikte på å gjennomføre, vil dermed danne en ytterramme for hva slags og hvor omfattende bruk tillatelsen kan gjelde. Det kan ikke gis tillatelse til andre former for eller en mer omfattende bruk av verket eller arbeidet. Retten kan derimot gi en tillatelse som gjelder en mer begrenset bruk enn den som allerede er gjennomført eller som det er tatt sikte på å gjennomføre. Dette vil være på sin plass hvis interessene til den som krever tillatelse vil bli rimelig ivaretatt med en mer begrenset tillatelse, eller hvis rettighetshaverens behov taler for det.

Dersom det gis tillatelse skal retten fastsette et rimelig vederlag som den som gis tillatelsen skal betale til rettighetshaveren. Ved fastsettelsen av vederlaget vil det være naturlig å ta utgangspunkt i hva som ville vært en rimelig vederlag for slik bruk som tillatelsen gjelder, jf. § 82 første ledd bokstav a. Vederlaget kan ikke settes til et lavere beløp enn dette. Men også andre momenter kan komme inn i vurderingen av hva som er rimelig i det enkelte tilfellet, som også hensyntar at det ikke er rettighetshaver selv som gir tillatelsen.

Retten skal også fastsette andre passende vilkår for tillatelsen, f.eks. om merking av produkter, hvor produktene kan selges mv.

Tillatelsens varighet må fastsettes på grunnlag av en avveining mellom interessene til den som får tillatelsen og rettighetshaveren. Tillatelsen kan gjelde i hele rettighetens vernetid eller en del av denne.

Andre punktum fastslår at tillatelse til bruk bare kan gis til den som har opptrådt i aktsom god tro. Allerede vilkåret om at det må foreligge helt særlige grunner vil imidlertid ofte føre til at tillatelse ikke kan gis til den som ikke har opptrådt i god tro. Noe slikt vilkår fremgår ikke av gjeldende § 56 andre ledd andre punktum.

Til § 85 Formidling av informasjon om dom i sak om inngrep og overtredelse

Bestemmelsen er ny. Den fastslår at retten i en dom i sak om inngrep eller annen overtredelse kan bestemme at informasjon om dommen skal formidles på passende måte for inngriperens regning. Gjeldende lov inneholder ikke noen slik regel. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.7.

Det følger av første punktum at retten i en dom i sak om inngrep i en annens rett eller annen overtredelse av loven kan bestemme at informasjon om dommen skal formidles på passende måte for overtrederens regning. Det er bare i en dom som avgjør realiteten i en overtredelsessak at retten kan fatte en slik avgjørelse. Bestemmelsen kan altså ikke brukes i en sak om midlertidig forføyning eller bevissikring. Det spiller derimot ingen rolle om det dreier seg om dom i en sivil sak eller en straffesak. Etter alminnelige prosessregler kan retten bare treffe beslutning om formidling av dommen når det er nedlagt påstand om det. Adgangen til å bestemme at informasjon om dommen skal formidles for overtrederens regning gjelder bare når det i dommen legges til grunn at det foreligger en overtredelse (eller medvirkning til overtredelse eller et forestående overtredelse som omfattes av § 79 første ledd andre punktum, jf. andre punktum).

Det vil bare være aktuelt å pålegge overtrederen et økonomisk ansvar etter bestemmelsen. Selve informasjonsformidlingen vil det være opp til rettighetshaveren å iverksette. Overtrederen skal bare dekke kostnadene.

Rettighetshaveren har ikke noe krav på at retten skal treffe beslutning om at dommen skal formidles på overtrederens regning. Rettens avgjørelse av om et slikt pålegg skal gis, vil avhenge av om dette må anses som et formålstjenlig og rimelig tiltak for å ivareta rettighetshaverens interesse i å avbøte følgene av overtredelsen og å forebygge nye overtredelser. Det kan for eksempel være behov for å nå ut med informasjon om ulovlige fremstilte eksemplar som fremdeles er tilgjengelig på markedet eller om en tjeneste hvor det gjøres tilgjengelig materiale som gjør inngrep i opphavsretten. I slike tilfeller kan rettighetshaveren ha en interesse i at bl.a. omsetningskretsen gjøres oppmerksom på dommen. Dette er et godt eksempel på et tilfelle hvor det kan være på sin plass å bestemme at dommen skal formidles for overtrederens regning. Dersom rettighetshaveren allerede har pådratt seg rimelige kostnader til informasjonstiltak for å avhjelpe følgene av overtredelsen, vil disse kunne kreves erstattet etter § 82. At rettighetshaveren allerede har gjennomført informasjonstiltak, utelukker ikke at rettighetshaveren gis medhold i et krav om at dommen skal formidles for overtrederens regning. Behovet for formidling av dommen vil imidlertid som regel være mindre når det allerede er gjennomført informasjonstiltak fra rettighetshaverens side. I slike tilfeller kan det derfor være aktuelt å avslå kravet under henvisning til at informasjonsbehovet allerede må anses dekket.

Hva slags og hvor omfattende formidlingstiltak overtrederen skal pålegges å bekoste, vil det være opp til retten å avgjøre ut fra hva som må anses som passende i det konkrete tilfelle. Det må her ses hen til hvilken personkrets det er ønskelig å nå frem til. Er det ønskelig å nå frem til forbrukere vil det som regel være mest hensiktsmessig at informasjonen gis som et sammendrag av dommen. I slike tilfeller vil det være aktuelt å legge opp til at informasjonen gis i form av annonsering. Skal derimot informasjonen først og fremst nå profesjonelle aktører, vil det ofte være mest hensiktsmessig å sende ut kopier av dommen.

Etter andre punktum gjelder bestemmelsen om formidling av informasjon om dommen i første punktum tilsvarende ved medvirkning til overtredelse og i slike tilfeller som omfattes av § 79 første ledd andre punktum. I disse tilfellene vil det være medvirkeren, eller den som har opptrådt på en slik måte at det kan nedlegges forbud etter § 79 første ledd andre punktum, som kan pålegges å bekoste informasjonstiltakene.

Til § 86 Tvungent verneting

Bestemmelsen er ny og slår fast at Oslo tingrett skal være tvungent verneting for sivile søksmål om inngrep i en annens rett eller andre overtredelser av loven. Etter gjeldende rett følger saker etter åndsverkloven de alminnelige vernetingsreglene, med unntak av spesialbestemmelsene i §§ 56b fjerde ledd, § 56d, 56i og 56l (hvor Oslo tingrett er verneting). De alminnelige merknadene finnes i punkt 7.8.4. Bestemmelsen gjelder ikke saker om midlertidig forføyning og straffesaker.

Til § 87 Behandling av personopplysninger som gjelder opphavsrettsinngrep m.m.

Bestemmelsen gir rettighetshavere adgang til å behandle personopplysninger (eksempelvis registrere og lagre IP-adresser) knyttet til opphavsrettskrenkelser m.m. uten konsesjon fra Datatilsynet når slik behandling er nødvendig for bl.a. å gjøre gjeldende rettskrav. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56a uten materielle endringer og er nærmere omtalt i punkt 8.2. I bestemmelsen er ordet «krenkelser» gjennomgående erstattet med «inngrep», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 87 flg.

Til § 88 Tilgang til opplysninger som identifiserer innehaver av abonnement brukt ved opphavsrettsinngrep m.m.

Bestemmelsen gir regler om rettighetshaveres adgang til etter en domstolsavgjørelse å få utlevert fra internettilbyder opplysninger som identifiserer innehaveren av abonnement som er brukt til opphavsrettsinngrep m.m. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56b uten materielle endringer og er er nærmere omtalt i punkt 8.3.1. I bestemmelsen er ordet «krenkelser» gjennomgående erstattet med «inngrep», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendringer. Det er også foretatt noen mindre tekniske endringer i lovteksten som følge av at Post- og teletilsynet 1. januar 2015 endret navn til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 88 flg.

Til § 89 Pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsted der det gjøres tilgjengelig materiale som gjør inngrep i opphavsrett m.m.

Bestemmelsen gir domstolen kompetanse til å pålegge tjenesteytere (internettilbydere) å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsted, og fastsetter nærmere vilkår for når slike pålegg kan gis. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56c uten vesentlige endringer og er nærmere omtalt i punkt 8.4.1. I bestemmelsen er ordet «krenker» erstattet med «gjør inngrep i», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring. I tredje ledd er Kongens forskriftskompetanse i gjeldende bestemmelse lagt til departementet. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 90 flg.

Til § 90 Begjæringen

Paragrafen angir hvordan begjæringen om pålegg etter § 89 skal settes frem og hva den skal inneholde. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56d uten endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 92 flg.

Til § 91 Behandling av begjæringen

Bestemmelsen gir regler om behandlingen av begjæringen om pålegg etter § 89. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56e uten materielle endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningen i fjerde ledd er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 93.

Til § 92 Rettens avgjørelse

Bestemmelsen fastlår at begjæringen om pålegg etter § 89 skal avgjøres ved kjennelse. Dette er tilsvarende som for avgjørelser etter tvisteloven om blant annet midlertidig sikring og bevissikring utenfor rettssak. Avgjørelsen skal nevnte partene. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56f uten materielle endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningene i bestemmelsen er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 93 flg.

Til § 93 Etterfølgende forhandlinger

Bestemmelsen regulerer etterfølgende forhandlinger i forbindelse med pålegg etter § 89 og viderefører gjeldende § 56g uten materielle endringer. Bestemmelsen er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningene i bestemmelsen er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 94 flg.

Til § 94 Gjennomføring av pålegg

Bestemmelsen omhandler gjennomføringen av pålegg etter § 89 og viderefører gjeldende § 56h uten materielle endringer. Bestemmelsen er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningene i bestemmelsen er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95.

Til § 95 Opphevelse av pålegg

Paragrafen inneholder alminnelige regler om opphevelse av besluttet pålegg etter § 89, og har sin parallell i tvisteloven §§ 33-9 og 34-5. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56i uten materielle endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningen i andre ledd er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95.

Til § 96 Bortfall av pålegg

Paragrafen regulerer bortfall av pålegg etter § 89 og har sin parallell til tvisteloven §§ 33-10 og 34-6. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56j uten materielle endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningen i tredje ledd er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95.

Til § 97 Sakskostnader

Paragrafen gir en særregulering av ansvar for sakskostnader i forbindelse med begjæring av pålegg etter § 89, og slår fast at internetilbyderen bare kan ilegges ansvar for saksøkers sakskostnader etter tvisteloven kapittel 20 i ankesak der tjenesteyteren har anket. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56k uten endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95 flg.

Til § 98 Erstatning ved opphevelse og bortfall av pålegg

Paragrafen regulerer erstatning både der pålegg er opphevet eller falt bort når det viser seg at vilkårene for pålegg etter § 89 likevel ikke var oppfylt da pålegget ble besluttet. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56l uten endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 96.

Til § 99 Forholdet til tvisteloven

Bestemmelsen regulerer i hvilken utstrekning tvistelovens bestemmlser kommer til anvendelse for pålegg etter § 89. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56m uten materielle endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningene i bestemmelsen er endret som følge av ny paragrafnummerering. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 96.

Til kapittel 7 Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon (§§ 100-104)

Kapitlet tilsvarer gjeldende kapittel 6a om vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon. Som nevnt i de alminnelige merknader punkt 9, skal dette kapitlet gjennomgås og eventuelt samordnes med enkelte bestemmelser i den nye straffeloven, noe som vil bli vurdert på et senere tidspunkt. Det er på denne bakgrunn ikke foreslått materielle endringer i bestemmelsene i kapitlet, ut over at kompetansen til å gi nærmere regler i § 101 foreslås lagt til departementet. I tillegg foreslås enkelte tekniske og språklige justeringer, bl.a. i § 103 første ledd bokstav b, hvor ordet «krenkelse» er erstattet med «inngrep». Paragrafene i dette kapitlet foreslås omnummerert i tråd med lovutkastet for øvrig. Også henvisningene foreslås endret av hensyn til omnummerering av øvrige paragrafer. Det vises til Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 109-133 og s. 154–158 og Innst. O nr. 103 (2004–2005) s. 33 flg.

Til § 105 Retten til eget bilde

Bestemmelsen er en videreføring av personvernregelen i gjeldende § 45c om rett til eget bilde.

Henvisningene i første ledd bokstav e til § 23 tredje ledd og § 27 andre ledd er endret til henvisningene i dette utkastet, nemlig til § 37 tredje ledd og § 33 andre ledd.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.1, og Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s.11.

Til § 106 Bestilte portretter

Bestemmelsen viderefører gjeldende regler om bestilte portretter i § 39j og er nærmere omtalt i punkt 10.2 og i Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 34 og 35.

Til § 107 Forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveksles med annet åndsverk

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 46 om forbud mot å bruke en tittel som kan forveksles med et annet åndsverk.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.3. Bestemmelsen er endret ved at et verk ikke kan tilgjengeliggjøres «på en måte» som er egnet å fremkalle forveksling med et annet åndsverk med en annen opphaver. Dette vil dekke det samme som er regnet opp i gjeldende bestemmelse, som er «en tittel, et dekknavn eller et merke». For øvrig er det bare gjort språklige endringer.

Til § 108 Forbud mot bruk av opphaverens navn og merke

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 47 om forbud mot bruk av navn og merke. Det er gjort språklige endringer. Gjeldende § 47 andre ledd er opphevet, siden det antas ikke å være behov for bestemmelsen. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.4.

Til § 109 Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte

Bestemmelsen er med en videreføring av gjeldende § 48 om forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte, selv om vernetiden er utløpt. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.5.

I første ledd er forbudet noe omformulert ved at det gjelder en tilgjengeliggjøring som er «krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart» eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser. Dette innebærer ingen realitetsendring.

For øvrig er det bare gjort språklige endringer i bestemmelsen.

Til § 110 Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av åndsverk

Bestemmelsen er med språklige endringer en videreføring av gjeldende § 49 første ledd om plikt til å varsle før et åndsverk må ødelegges. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.6.

Til § 111 Opphaverens rett til adgang til åndsverk i andres besittelse

Bestemmelsen i første ledd er med språklige endringer en videreføring av gjeldende § 49 andre ledd om opphavsmannens rett til å få adgang til åndsverk i andres besittelse.

Andre ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 49 tredje ledd. Det er gjort en endring ved at kravet om at departementet må samtykke til at opphaveren reiser sak etter første ledd er opphevet.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.6.

Til § 112 Forholdet til tjenesteloven

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 51 om forholdet til tjenesteloven. Henvisningene i første ledd første punktum til godkjenningsbestemmelsene i gjeldende lov er endret til henvisninger til godkjenningsbestemmelsene i dette lovutkastet. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.7.

Til § 113 Bestemmelser om trykte verk mv.

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 52 om trykte verk, med den endring at et trykt verk også skal være påført ansvarlig utgiver, i tillegg til opplagsnummer og trykkeår. Kravet i gjeldende bestemmelse om at trykkeri og trykkested skal fremgå, er opphevet. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 10.8.

Til kapittel 9 Lovens rekkevidde (§§ 114-118)

Bestemmelsene i §§ 114 til 118 viderefører gjeldende §§ 57 til 60 med visse språklige endringer, jf. punkt 11.

Til § 119 Ikrafttredelses- og overgangsregler

Det foreslås at den nye åndsverkloven settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer og at gjeldende lov oppheves fra samme tid. Forskrifter gitt med hjemmel i loven som oppheves vil fortsatt gjelde.

Det foreslås at den nye loven ikke skal gjelde for handlinger som er utført eller rettigheter som er ervervet før ikrafttredelsen. Dersom en sak gjelder flere inngrepshandlinger, og noen av handlingene har funnet sted før og andre etter ikrafttredelsen, må de gamle bestemmelsene brukes på handlingene som fant sted før ikrafttredelsen, og de nye bestemmelsene på handlingene som fant sted etter ikrafttredelsen.

Regler som er nye eller endret i forhold til gjeldende åndsverklov, som den nye bestemmelsen om rimelig vederlag i § 69, skal dermed ikke gjelde for avtaler som er inngått før lovens ikrafttredelse. Heller ikke innføringen av begrepet overføring til allmennheten vil berøre avtaler inngått før dette tidspunktet. I denne sammenhengen nevner departementet at ved lovendringen i 2005 ble visningsbegrepet innsnevret mens fremføringsbegrepet ble utvidet. I den forbindelse ble det heller ikke lagt til grunn at slike begrepsendringer ville berøre inngåtte avtaler, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 160.

Det foreslås i tillegg at Kongen kan gi nærmere overgangsregler.

Til § 120 Endringer i andre lover

Som en følge av at det i ny åndsverklov foreslås endringer i begreper som også benyttes i fondsloven, foreslås tilsvarende endringer i fondsloven for at begrepsbruken i disse lovene fortsatt skal være felles. Endringene foreslås i fondsloven §§ 1 og 3.

I § 1 første ledd andre punktum foreslås begrepet «tradisjonsuttrykk» inntatt, slik at det med utøvende kunstnere menes «musikere, sangere, skuespillere, dansere, dirigenter, sceneinstruktører og andre som gjennom sin kunst framfører åndsverk eller tradisjonsuttrykk». Etter departementets vurdering innebærer ikke forslaget noen endring av gjeldende rett, siden tradisjonsuttrykk normalt vil ha verkshøyde også etter dagens rettstilstand.

I ny åndsverklov foreslås innført en fjerde kategori for tilgjengeliggjøring som gjelder overføring til allmennheten, og tilsvarende endring foreslås i fondsloven § 3. Forslaget er ikke ment å innebære realitetsendringer, idet fondslovens fremføringsbegrep – som gjeldende åndsverklovs – omfatter både offentlig fremføring og overføring til allmennheten, slik disse begrepene benyttes i forslaget til ny åndsverklov.

Paragrafene i ny åndsverklov foreslås omnummerert sammenlignet med gjeldende lov, og henvisningen fra fondsloven § 3 andre ledd til åndsverkloven § 45b foreslås endret til en henvisning til åndsverkloven § 21. På grunn av tilsvarende endring i åndsverkloven § 20, foreslås i fondsloven § 3 tredje og fjerde ledd begrepet «tilvirker» erstattet av «produsent». Det ligger til grunn for forslaget at begrepene har det samme meningsinnhold, og at det ikke vil innebære realitetsendringer.

Til toppen
Til dokumentets forside