Prop. 110 L (2020–2021)

Endringer i plan- og bygningsloven (hjemmel for forskrift om parsellinndeling av campingplasser)

Til innholdsfortegnelse

4 Departementets vurdering

På bakgrunn av høringsinnspillene opprettholder departementet forslaget om å innføre hjemmel for forskrift om inndeling av campingplasser i parseller og etablering av branngater.

Med parsellinndeling menes inndeling av en campingplass i avgrensede arealer. Parsellene skal være av en gitt størrelse og vil kunne romme et antall campingenheter. Departementet presiserer at det med parseller i denne sammenheng ikke siktes til de enkelte vognplassene. En parsell vil følgelig omfatte en større del av campingplassen og bestå av flere campingenheter.

4.1 Kravet om parsellinndeling gjelder for alle typer campingplasser

Krav til parsellinndeling er ment å ivareta hensynet til forsvarlig brannsikkerhet på campingplasser. Kravet retter seg mot campingplassens organisering med tanke på ivaretakelse av brannsikkerhet, og ikke den enkelte campingenheten. Fremtidige forskriftskrav til parsellinndeling vil derfor gjelde alle campingplasser, både helårsplasser og sesongbaserte campingplasser. Kravene vil videre gjelde for campingplasser bestående av både midlertidige og varige konstruksjoner.

4.2 Tiltak som utløser krav om parsellinndeling

Krav om parsellinndeling skal gjelde for nye tiltak. Dette er for øvrig i tråd med det ordinære systemet etter plan- og bygningsloven.

Som nytt tiltak regnes i denne sammenheng etablering av ny campingplass, oppføring av ny infrastruktur, vesentlig reparasjon og vesentlig endring eller utvidelse av eksisterende campingplass. Krav til parsellinndeling vil dermed oppstå dersom det skal etableres ny infrastruktur til vann og avløp, og tilsvarende ved utskiftning av eksisterende infrastruktur. Utvidelse av eksisterende campingplass gjennom etablering av nye plasser vil også utløse krav om parsellinndeling. Departementet bemerker i denne forbindelse at eventuell utvidelse av campingplasser er søknadspliktig og må også vurderes i henhold til arealplan. I den grad utvidelsen er i strid med arealplan, bør utvidelsen fortrinnsvis behandles gjennom ordinære planprosesser, og ikke gjennom dispensasjon.

Krav om parsellinndeling vil derimot ikke utløses ved endringer innenfor den enkelte campingenheten, slik som utskiftning og midlertidig flytting av campingvogn, utskiftning av enkle fortelt eller lignende mindre endringer. Formålet med parsellinndeling og etablering av branngater er å hindre brannspredning på campingplasser og sikre brannvesenet og andre nødetater tilgang. Krav om parsellinndeling er knyttet til campingplassens utforming og organisering med tanke på brannsikkerhet. Departementet mener derfor at endringer innenfor den enkelte campingenheten ikke bør utløse krav om parsellinndeling av campingplassen som sådan. Det vil imidlertid kunne stille seg annerledes der det gjøres endringer på flere campingenheter, som til sammen fører til vesentlig endring av campingplassen.

4.3 Kommunen kan i plan stille strengere krav til brannsikkerhet på campingplasser

Brannsikkerhet er et viktig samfunnshensyn av nasjonal betydning. Byggteknisk forskrift angir minimumskrav. Hovedformålet med forskriftskrav om parsellinndeling er å ivareta hensynet til forsvarlig brannsikkerhet på campingplasser. Etter departementets vurdering bør det derfor ikke være adgang til å vedta lempeligere planbestemmelser om større parseller, som kan romme flere campingenheter, eller smalere branngater enn det som vil følge av de fremtidige forskriftsbestemmelsene.

Departementet la i høringsforslaget til grunn at kommunene heller ikke burde ha anledning til å stille strengere krav til parsellinndeling i arealplan enn det som vil følge av de fremtidige forskriftsbestemmelsene. Hensikten med forskriftskrav om parsellinndeling er å oppnå enhetlig regulering av brannsikkerheten på campingplasser over hele landet. Krav i nasjonal forskrift fastsatt av departementet bidrar også til å forenkle og tydeliggjøre regelverket.

Advokatforeningen har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det derimot bør være mulig for kommunene å stille krav i plan som går lenger enn sikkerhetskravene i byggteknisk forskrift. I følge Advokatforeningen vil regelverket med fokus på minimumskrav følge den grunnleggende systematikken i byggteknisk forskrift, som ikke vil gjøre regelverket mindre oversiktlig.

Formålet med krav om parsellinndeling er som nevnt å ivareta hensynet til forsvarlig brannsikkerhet på campingplasser. Departementet er derfor enig med Advokatforeningen i at kommunenes adgang til å vedta strengere planbestemmelser om parsellinndeling ikke bør begrenses. En adgang for kommunene til å stille strengere krav i plan vil muliggjøre lokale tilpasninger, da det også kan tenkes andre planhensyn enn hindring av brannspredning som gjør dette nødvendig. En slik tilnærming samsvarer også med det generelle prinsippet i plan- og bygningsloven om at kommunen gjennom planbestemmelser kan detaljregulere arealbruken.

4.4 Forskriftshjemmelens plassering i plan- og bygningsloven

Oslo kommune har foreslått å plassere hjemmelen i plan- og bygningsloven kapittel 28 om krav til byggetomta og ubebygd areal. Fordi forskriften ikke er ment å medføre noen opprettelse eller endring av eiendom, mener kommunen det kan virke misvisende å plassere bestemmelsen i kapittel 26.

Departementet vurderte i forbindelse med utformingen av lovforslaget hvor forskriftshjemmelen skulle plasseres, deriblant kapittel 28 Krav til byggetomta og ubebygd areal.

Krav om brannsikkerhet i plan- og bygningslovgivningen retter seg i all hovedsak mot byggverk. Hensikten med forskriftshjemmelen for parsellinndeling er å åpne for at det kan stilles nærmere definerte krav til utformingen av eiendom som er regulert til campingformål. Departementet vurderte derfor at forskriftshjemmelen tematisk passet best inn i lovens kapittel 26 Opprettelse og endring av eiendom. Inndeling i parseller på campingplasser er ikke ment å innebære noen form for inndeling i matrikkelenheter eller andre former for leie- eller bruksrettigheter til eiendom. Departementet ser at plasseringen i kapittel 26 likevel kan skape et slikt inntrykk, noe som er uheldig. For å unngå enhver tvil foreslår derfor departementet at plasseringen av forskriftshjemmelen flyttes til kapittel 28, og blir ny § 28-9.