Prop. 139 L (2015–2016)

Lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 1.

Den slår fast at lovens formål er å gjøre det enklere for yrkesutøvere som er statsborgere av en EØS-stat eller Sveits å utøve det yrket de er kvalifisert for i hjemstaten, (dvs. i en annen EØS-stat eller Sveits). Videre presiserer bestemmelsen at dette skal skje på lik linje med yrkesutøvere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.

Det er viktig å presisere at yrkesutøveren kun gis en rett til å utøve det samme yrket i vertsstaten som vedkommende har utøvet i hjemstaten eller etableringsstaten. Det må derfor dreie seg om det samme yrket. I artikkel 4 nr. 2 er det en omtale av hva som regnes som samme yrke. Det er der de ulike formene for aktivitet eller virksomhet som yrket omfatter, er sammenlignbare. I endringsdirektivet er det lagt til en artikkel 4 nr. 3 som sier at det også kan gis delvis adgang til et yrke.

Til § 2

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 2 nr. 1 og 4.

Første ledd første punktum slår fast prinsippet om at en yrkesutøver som er statsborger av en EØS-stat eller Sveits, og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i en annen EØS-stat eller Sveits, skal kunne utøve sitt yrke i en annen medlemsstat.

I første ledd andre punktum sies det at loven også vil gjelde for yrker som er omfattet av profesjonskort, se punkt 4.10. Det vil si at loven også vil gjelde for borgere som har Norge som hjemstat, hvor ansvarlig myndighet i Norge må verifisere de aktuelle dokumentene.

I første ledd tredje punktum åpnes det opp for at tredjelandsborgere som er omfattet av direktiv 2004/38/EF, kan utøve yrket sitt i Norge. Lovens bestemmelser gjelder ikke på samme vilkår for tredjelandsborgere. Det forskjellig fra en EØS-borger som har en rett til å kunne utøve yrket, mens en tredjelandsborger kun har en rett til å få sin søknad vurdert. Det er derfor ikke gitt at en tredjelandsborger skal få rett til å utøve yrket. Den ansvarlige myndigheten må foreta en konkret helhetsvurdering av hvorvidt man skal tillate tredjelandsborgeren å utøve yrket i Norge. De særlige reglene for tredjelandsborgere vil reguleres i forskriften.

I andre ledd første punktum presiseres det at for yrker som omfattes av helsepersonelloven og dyrehelsepersonelloven gjelder kun reglene i §§ 22 til 24 om koordinator, assistansesenter og statistikkrapportering. Disse bestemmelsene gjelder uavhengig av sektortilknytning og det er krav som er satt til myndigheter. Godkjenning av helsepersonell og dyrehelsepersonell reguleres av forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits, og forskrift om rett til å arbeide som dyrehelsepersonell eller seminpersonell etter EØS-avtalen.

I andre ledd andre punktum presiseres det at visse bestemmelser i loven ikke gjelder for statsborgere fra Sveits. Direktiv 2005/36/EF gjelder for borgere fra Sveits siden det direktivet er tatt inn i EFTA-avtalens vedlegg K. Praksis er at direktivene tas først inn i avtalen mellom Sveits og EU, deretter tas de inn i EFTA-avtalen. Som følge av folkeavstemmingen i Sveits i februar 2014 hvor det ble flertall for å sette et tak på innvandringen fra EU og EFTA-statene, er prosessen med å ta inn endringsdirektiv 2013/55/EU satt på vent. Dette medfører at de nye bestemmelsene ikke for anvendelse, og for borgere fra Sveits vil kun reglene fra direktiv 2005/36/EF gjelde. Nye bestemmelser som for eksempel felles opplæringsprinsipper, krav til administrativt samarbeid gjennom IMI, europeisk profesjonskort og varslingsmekanismer vil ikke gjelde i og med at Sveits ikke har tilgang til Det indre markeds informasjonssystem (IMI). Det betyr likevel ikke at ansvarlig myndighet kan nekte å besvare henvendelser fra Sveits fordi henvendelsene ikke kommer via IMI. Det er fortsatt en plikt til å besvare henvendelser fra andre ansvarlige myndigheter etter artikkel 56. Selv om det er spesifisert i loven at det kun er de bestemmelser som gjennomfører direktiv 2005/36/EF som gjelder for Sveits, ser ikke departementet noe i veien for at ansvarlig myndighet i Norge selv kan bestemme at bestemmelser i endringsdirektivet likevel skal gjelde. Dette kan være å gi borgere fra Sveits delvis adgang til et yrke. Ansvarlig myndighet kan dog ikke benytte IMI for å få kontakt med ansvarlig myndighet i Sveits.

I tredje ledd første punktum presiseres det at loven ikke gjelder rett til å utøve yrker innen offentlig myndighetsutøvelse. Yrkeskvalifikasjonsdirektivet omtaler ikke offentlig myndighetsutøvelse, men det følger av EØS-avtalen artikkel 39, jf. artikkel 32 at offentlig myndighetsutøvelse ikke er en del av EØS-avtalen. Det er kun utøvelse av offentlig myndighet som er unntatt, ikke all forvaltningsvirksomhet som sådan. Et offentlig organs virksomhet kan innebære myndighetsutøvelse selv om organet kun leilighetsvis utøver offentlig myndighet. Det som er avgjørende for at unntaket skal komme til anvendelse er at utøvelse av offentlig myndighet må skje regelmessig. I henhold til rettspraksis fra EU- og EFTA-domstolen skal det foretas en helhetsvurdering, der det avgjørende er om virksomheten er direkte og spesifikt forbundet med utøvelse av offentlig myndighet. I Norge vil det eksempelvis være naturlig at yrker som politi og dommer faller utenfor lovens virkeområde.

I tredje ledd andre punktum presiseres det at loven ikke gjelder for notarer. Selv om notar ikke er et regulert yrke, er det likevel fastsatt spesielle krav til å utføre notarialforretninger. I Norge er det primært tingrettene som har fullmakt til å utføre notarialforretning, men også andre stillinger innenfor offentlig myndighet kan gjøre dette. Siden dette yrket ikke er regulert, men likevel oppstiller krav til hvilken myndighet som kan utføre notarialforretninger, mener departementet at en presisering i loven kan være hensiktsmessig. Det vil klargjøre at utenlandske notarer ikke har rett til å begynne notarvirksomhet i Norge uten å besitte en stilling som etter norsk rett gir slik myndighet. I direktivets artikkel 2 nr. 4 er det slått fast at direktivet ikke kommer til anvendelse på offentlig utnevnte notarer.

Når det gjelder forholdet til andre EU-rettsakter følger det av prinsippet om at spesielle regler får foran generelle regler lex specialis at disse rettsaktene skal ha forrang i forhold til yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dette er derfor ikke tatt inn i loven. Direktiv 2005/36/EF dekker ikke yrker som er omfattet av særdirektiver, for eksempel revisorer som er omfattet av direktiv 2006/43/EF, forsikringsmeglere som er omfattet av direktiv 2002/92/EF eller advokater som ønsker å utøve advokatvirksomhet under sitt hjemlands tittel som er dekket av direktiv 77/249/EØF og 98/5/EF. Revisjonstjenester som ikke omfattes av direktiv 2006/43/EF vil omfattes av direktiv 2005/36/EF. For advokater vil disse kunne omfattes av direktiv 2005/36/EF hvis de ønsker å få en godkjenning etter direktivet, dette gjelder likevel ikke for midlertidig tjenesteytelse. Videre omfattes de fleste sjøfartsyrkene av direktivene 2005/45/EF og 2008/106/EF. Luftfartsyrkene dekkes av andre direktiver, som for eksempel 2006/23/EF for flyveledere og 91/670/EF for piloter. Felles for disse direktivene er at de vil ha forrang i forhold til direktiv 2005/36/EF.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om statsborgere av en EØS-stat eller Sveits som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i et tredjeland, og tredjelandsborgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF. Lovens bestemmelser gjelder ikke for samme vilkår for tredjelandsborgere, og de særlige reglene for disse yrkesutøverne vil reguleres i forskrift.

Til § 3

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3. Definisjonene er gjentatt mer eller mindre ordrett i loven for å sikre at direktivets bestemmelse gjennomføres korrekt i norsk rett. Loven inneholder definisjoner av begreper som blir benyttet i loven, mens de andre definisjonene er hjemlet i forskriften. Andre begreper som ikke er definert i direktivet, er likevel definert i loven for å sikre bedre lesbarhet.

Bokstav a definerer lovregulert yrke som én eller flere former for yrkesvirksomhet som er underlagt lov- eller forskriftsfestede krav om bestemte yrkeskvalifikasjoner, eller hvor bruken av en yrkestittel ved lov eller forskrift er begrenset til innehavere av en gitt yrkeskvalifikasjon. Kravene kan være direkte eller indirekte. EU-domstolen har i forskjellige avgjørelser uttalt at et yrke anses indirekte regulert der det er en indirekte lovmessig kontroll med retten til utøve yrket, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-294/00 § 32 og C-164/94 § 27. Videre har EU-domstolen uttalt i sak C-234/97 §§ 18-21 at for eksempel kollektive avtaler mellom arbeidsmarkedets parter som ikke bare er bindende for de som har underskrevet avtalen, men også er bindende for tredjepersoner og således medfører rettsvirkning for disse vil gjøre at det anses som et regulert yrke. På den annen side vil det ikke være indirekte lovregulert dersom arbeidsgivere i praksis kun velger personer med en spesiell utdannelse for å utøve en spesiell aktivitet. EU-domstolen i sak C-164/94 § 23 har uttalt at spørsmål om hvorvidt et yrke er lovregulert, avhenger av de rettslige forhold og ikke av arbeidsmarkedsforholdene i den aktuelle staten. Et regulert yrke vil det være der det stilles krav til yrkesutøvers kvalifikasjoner, i motsetning til der det stilles krav til virksomhetens kvalifikasjoner.

Bokstav b definerer yrkeskvalifikasjoner som kvalifikasjoner bekreftet ved et kvalifikasjonsbevis, et kursbevis eller yrkeserfaring. Yrkeskvalifikasjoner kan i enkelte tilfeller kun være yrkeserfaring. Dette er grunnen til at det i direktivet er nevnt både bevis og yrkeserfaring.

Bokstav c definerer kvalifikasjonsbevis. Innholdet i begrepet kvalifikasjonsbevis må leses i sammenheng med kvalifikasjonsnivåene i artikkel 11. Kvalifikasjonsbevis er en vid betegnelse på en rekke dokumenter som dokumenterer en bestått yrkeskvalifikasjon i en EØS-stat eller Sveits. Et kvalifikasjonsbevis kan være Datakortet, kurstilbud i regi av NAV eller andre offentlige organer eller fagforeninger som for eksempel saksbehandlerkurs, truckførerkurs samt fag- og svennebrev og vitnemål fra høyere utdanning (f. eks. bachelorgrad, mastergrad, ph.d.-grad).

Bokstav d definerer ansvarlig myndighet som myndigheter eller organer som er bemyndiget til å utstede eller motta kvalifikasjonsbevis og andre dokumenter eller opplysninger. Videre vil det være myndigheter eller organer som kan motta søknad eller fatte beslutning etter loven. Slike myndigheter vil som oftest omtales som godkjenningskontor.

Bokstav e definerer lovregulert utdanning. For at en utdanning skal kvalifisere som regulert utdanning må det være fastsatt særskilte krav til utdanningens innhold ved lov eller forskrift. Utdanningens innhold vil gjelde både kurs og eventuelle praksis- eller prøveperioder. En regulert utdanning er ikke ensbetydende med at selve yrkesutøvelsen er regulert. Det er derfor viktig å skille mellom regulert utdanning og regulert yrke. En regulert utdanning kan være utdanninger med rammeplaner som for eksempel sykepleier og bachelorutdanning i ingeniørfag. Sykepleier er et regulert yrke i Norge, mens ingeniør ikke er det.

Bokstav f definerer yrkeserfaring. Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits. Dokumentasjon på yrkeserfaring kan være attester fra tidligere arbeidsgivere, attester fra skattekontor eller utskrift av ligninger, utskrift fra Brønnøysundregisteret i de tilfeller hvor yrkesutøver er selvstendig næringsdrivende, eller utskrifter fra autorisasjonsregister i de tilfeller hvor yrket er regulert.

Bokstav g definerer prøveperiode. Prøveperiode er utøvelse av et regulert yrke under tilsyn av en kvalifisert utøver av dette yrket og eventuelt etterfulgt av videreutdanning. Ansvarlig myndighet skal vurdere om prøveperioden med praksis under tilsyn skal være gjenstand for en vurdering. De nærmere reglene for prøveperioden og vurderingen av denne, samt status for yrkesutøver under tilsyn, skal fastsettes av ansvarlig myndighet.

Bokstav h definerer egnethetsprøve. Egnethetsprøve er en prøve avgrenset til søkerens faglige kunnskaper som gjennomføres av ansvarlig myndighet i vertsstaten med sikte på å vurdere søkerens evne til å utøve et regulert yrke i nevnte EØS-stat eller Sveits. Ansvarlig myndighet skal sammenligne utdanningen som kreves i Norge med den utdanningen som yrkesutøveren har, og utarbeide en liste over de fag som ikke dekkes av det vitnemål eller andre kvalifikasjonsbevis som yrkesutøveren har. Egnethetsprøven skal ta hensyn til at yrkesutøveren er kvalifisert i hjemstaten eller den EØS-stat hvor vedkommende sist oppholdt seg. Egnethetsprøven skal omfatte fag som velges fra listen og som det er en vesentlig forutsetning å ha kunnskap om for å kunne utøve yrket i vertsstaten. Egnethetsprøven kan også omfatte kunnskap om de yrkesetiske regler som gjelder for den aktuelle virksomheten i Norge. Ansvarlig myndighet skal fastsette detaljerte regler for anvendelse av egnethetsprøven og hvilken status en søker som ønsker å forberede seg til egnethetsprøven, har i Norge.

Bokstav i definerer etableringsstat. Etableringsstat er staten hvor yrkesutøveren er etablert og utøver sitt yrke i EØS eller Sveits, som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker. Dette kan være forskjellig fra hjemstat.

Bokstav j definerer vertsstat. Vertsstat er staten hvor yrkesutøveren ønsker å utøve sitt yrke i EØS eller Sveits, enten ved søknad om etablering eller melding om midlertidig tjenesteytelse.

Bokstav k definerer hjemstat. Hjemstat er staten i EØS eller Sveits hvor yrkesutøveren, som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker, har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner. Dette kan både være utdanning og praksis. Hjemstat kan være en annen stat en etableringsstat. En yrkesutøver kan ha sin utdanning fra Sverige (hjemstat), etablert i Finland (etableringsstat) og søker godkjenning i Norge (vertsstat).

Bokstav l definerer europeisk profesjonskort. Europeisk profesjonskort er et elektronisk sertifikat som dokumenterer at yrkesutøveren enten oppfyller alle nødvendige betingelser for midlertidig tjenesteytelse i vertsstaten, eller at yrkesutøveren oppfyller alle nødvendige betingelser for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for etablering i vertsstaten. Profesjonskortet gir ingen automatisk rett til å utøve yrket.

Bokstav m definerer Det indre markeds informasjonssystem (Internal Market Information System, forkortet IMI). IMI er en elektronisk database hvis formål er informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene, for eksempel i forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Databasen er utviklet, vedlikeholdt og oppdatert av Europakommisjonen. Nærmere bestemmelser om ulike prosedyrer for IMI er hjemlet i Europaparlaments- og rådsforordning 1024/2012 om administrativt samarbeid gjennom informasjonssystemet for det indre marked (IMI-forordningen). IMI-forordningen er tatt inn i norsk rett. Tilgangen til IMI-systemet er begrenset og gjelder bare for myndigheter. Opplysninger som er lagret i IMI-systemet slettes etter en viss tid. IMI tilfredsstiller bestemmelsene i personverndirektivet. På bakgrunn av moderniseringen av direktiv 2005/36/EF, vil IMI også være plattformen som brukes i forbindelse med varslingsmekanismer og europeisk profesjonskort.

Til § 4

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5 og artikkel 4f nr. 4.

Første ledd fastslår prinsippet om at yrkesutøvere som er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller Sveits og som har rett til å utøve et yrke der, har rett til å utøve det samme yrket midlertidig i Norge. Ordningen med midlertidig tjenesteytelse er ikke ny innenfor rammen av EØS-avtalen. For yrkene lege, tannlege, sykepleier, jordmor og veterinær var det regler som åpnet for midlertidig tjenesteytelse. Direktiv 2005/36/EF utvidet ordningen til å gjelde alle yrker som omfattes av direktivet. Endringsdirektiv 2013/55/EU endret ordningen noe, men er for det meste en presisering av ordlyden fra 2005/36/EF. Europakommisjonen har uttalt at det skal være enklere å utøve yrket midlertidig, og i de tilfellene søker skal forhåndsgodkjennes, skal dette være enklere enn ved etablering. Skillet mellom etablering og midlertidig tjenesteytelse får betydning for bl.a. hvilken type dokumentasjon som kan kreves.

Ved vurdering av hva som er midlertidig tjenesteytelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. Det skal være en individuell og skjønnsmessig vurdering fra sak til sak. I vurderingen vil det være avgjørende om yrkesutøveren kan anses for å være etablert eller ikke. Europakommisjonen har uttalt at det kan være ulike tidsgrenser for et yrke som typisk er sesongbetont og for en aktivitet som gjelder et byggeprosjekt over en lengre periode. EU-domstolen har lagt til grunn at et byggeprosjekt over en lengre periode kan være midlertidig tjenesteytelse dersom yrkesutøver ikke hadde til hensikt å etablere seg i staten, jf. sak C-215/01. I denne saken hadde et portugisisk bygg- og anleggsforetak et oppdrag i Tyskland i tre år uten at foretaket ble ansett som etablert i Tyskland av EU-domstolen.

Etter andre ledd kan ansvarlig myndighet vurdere om yrkesutøveren skal få rett til delvis adgang til et yrke. Direktivet har satt opp forskjellige vilkår for når dette kan skje. Disse bestemmelsene blir gjennomført i forskrift til loven. I de tilfellene yrkesutøver må forhåndsgodkjennes og det viser seg at vedkommende ikke oppfyller kravene i Norge, kan ansvarlig myndighet vurdere om yrkesutøver skal gis delvis adgang til å utøve yrket.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift for vurdering av midlertidig tjenesteytelse som skal gjøres fra sak til sak på bakgrunn av ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. Videre er det hjemmel til å utarbeide forskrift for bruk av lovbeskyttet tittel, i utgangspunktet skal yrkesutøveren benyttet hjemstatens tittel, men dette gjelder ikke der yrkesutøveren har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner. Det er også en hjemmel til å forskriftsfeste hvilken informasjon som skal gis til tjenestebrukere, slik som registreringsnummer i offentlige register, navn og adresse på tilsynsmyndigheten i etableringsstaten. Videre kan det utarbeides forskrift for en vurdering av delvis adgang som kan skje i gitte situasjoner.

Til § 5

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2.

Etter første ledd første punktum kan ansvarlig myndighet kreve forhåndsmelding før tjenesten tilbys i Norge første gang. I tillegg til meldingen, kan ansvarlig myndighet også kreve forskjellige dokumenter. Hvilke dokumenter som kan kreves reguleres i forskrift. Det er et krav om at meldingen er gitt skriftlig, men det stilles ikke krav om hvordan den skal meldes. Det er ikke fastsatt noen krav til når yrkesutøver skal sende meldingen, og det er opp til yrkesutøver selv å vurdere når dette skal gjøres. I de tilfellene yrkesutøver vet at ansvarlig myndighet skal foreta en forhåndskontroll etter artikkel 7 nr. 4, bør meldingen sendes inn i god tid før planlagt oppstart av den midlertidige yrkesutøvelsen. Selve innholdet i forhåndsmeldingen er ikke regulert i direktivet, men ifølge «Code of Conduct» som er utarbeidet av Europakommisjonen i samarbeid med medlemsstatene, skal forhåndsmeldingen inneholde informasjon om for- og etternavn, kontaktopplysninger, nasjonalitet, hvilket yrke vedkommende utøver i etableringsstaten og hvilket yrke som vedkommende ønsker å utøve i Norge. Videre skal det opplyses om forsikringspoliser eller andre typer beskyttelse.

Etter første ledd andre punktum skal meldingen fornyes en gang hver tolvte måned, men for personer med profesjonskort er kravet om fornyelse hver 18 måneder, jf. artikkel 4c nr. 1 siste setning.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om forhåndsmeldingens innhold og krav til hvilke dokumenter som skal følge med forhåndsmeldingen. Dette vil være dokumenter som bevis for identitet og nasjonalitet, bekreftelse på at yrkesutøver er lovlig etablert, bevis for yrkeskvalifikasjoner, bekreftelse for at yrkesutøver har arbeidet minimum ett år i løpet av de siste ti år, vandelsattest for de som arbeider i sikkerhetsbransjen, opplæring av mindreårige barn og for yrker som omfattes av automatisk godkjenning som følge yrkeserfaring en attest fra etableringsstaten som bekrefter innhold og aktivitet av yrket.

Til § 6

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 4.

Første ledd slår fast at for særskilte yrker kan ansvarlig myndighet foreta en forhåndskontroll av kvalifikasjonene til yrkesutøver før vedkommende utøver yrket for første gang. Forhåndskontroll kan kun foretas for yrker som har konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet og som ikke er omfattet av automatisk godkjenning. Dette gjelder automatisk godkjenning som følge av godkjenning av yrkeserfaring (direktivets kapittel II), godkjenning på grunnlag av samordning av minstekrav for utdanning (direktivets kapittel III) og godkjenning etter felles opplæringsrammer (direktivets kapittel IIIa). I den situasjonen hvor yrkesutøver ikke kommer inn under den automatiske godkjenningen, ved for eksempel manglende yrkeserfaring, skal yrkesutøver behandles etter den generelle ordningen og da kan ansvarlig myndighet i gitte tilfeller gjennomføre forhåndskontroll.

Ansvarlig myndighet kan velge å ikke kontrollere kvalifikasjonene. Hvis ansvarlig myndighet likevel ønsker å forhåndskontrollere yrkeskvalifikasjonene, kan ansvarlig myndighet kun gjøre dette når hensynet er å unngå alvorlig skade for tjenestemottakernes helse eller sikkerhet på grunnlag av yrkesutøverens manglende kvalifikasjoner.

Med offentlig sikkerhet menes yrker som har konsekvenser for den fysiske sikkerheten for tjenestemottakerne, men ikke yrker som har konsekvenser for tjenestemottakers materielle sikkerhet slik som juridiske og økonomiske yrker. Det er lite praksis fra EU-domstolen som omtaler eventuelle yrker som faller inn under dette begrepet. Europakommisjonen har imidlertid uttalt at for eksempel en gassinstallatør kan være et yrke som omfattes av offentlig sikkerhet. I Norge er det lagt til grunn at blant annet bergsprenger, maskinfører og trafikklærer er yrker som omfattes av offentlig sikkerhet.

Statene skal etter artikkel 57 nr. 1 bokstav c utarbeide en liste over de ulike yrkene hvor det kreves en forhåndskontroll før yrket kan utøves midlertidig. Listen skal være elektronisk tilgjengelig hos kontaktpunktet for tjenestedirektivet. Dette skal sikre at yrkesutøvere enkelt kan undersøke om yrkesutøvelsen er gjenstand for forhåndskontroll.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om kontroll av kvalifikasjoner. Ansvarlig myndighet skal etter mottakelsen av forhåndsmeldingen informere yrkesutøveren om de ikke ønsker å kontrollere yrkeskvalifikasjonene, eller å foreta en kontroll herunder å kreve at yrkesutøver gjennomfører en egnethetsprøve. Ansvarlig myndighet kan også etter vurderingen tillate yrkesutøvelsen av yrket.

Til § 7

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 4.

Første ledd slår fast prinsippet om at ansvarlig myndighet skal avgjøre saken uten ugrunnet opphold og senest innen de frister som er satt i forskriften. Etter første ledd andre punktum gis yrkesutøveren en rett til å utøve yrket dersom ansvarlig myndighet ikke fatter et vedtak innen fristen.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om saksbehandling og saksbehandlingsfrister ved midlertidig tjenesteyting. I utgangspunktet må ansvarlig myndighet vurdere om yrkesutøveren kan utøve sitt yrke i Norge innen en måned, men det er ulike grunner til at fristen kan forlenges og i enkelte tilfeller kan ansvarlig myndighet pålegge yrkesutøveren å gjennomføre en egnethetsprøve. Men i enkelte tilfeller kan det gis anledning til en saksbehandlingstid på inntil fem måneder, i løpet av denne perioden må det vurderes om det er vesentlige forskjeller i yrkeskvalifikasjonene, og om yrkesutøver må ha gjennomført en egnethetsprøve, må denne ha vært gjennomført og vurdert innen fristen på fem måneder. Hvis fristene ikke overholdes så har yrkesutøveren rett til å utøve yrket.

Til § 8

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 4f, 10 og 11.

Første ledd slår fast at bestemmelsen ikke gjelder for regulerte yrker som omfattes av godkjenning etter direktivets kapittel II om godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring (§ 9 i loven) og godkjenning etter felles opplæringsrammer eller felles opplæringsprøve §§ 10 og 11 i loven. Reglene skal imidlertid benyttes subsidiært i forhold til godkjenning etter kapittel II. Det vil si at dersom yrkesutøver ikke tilfredsstiller kravene i § 9 om yrkeserfaring skal søknaden vurderes etter den generelle ordningen.

Nyutdannede som omfattes av kapittel II i direktivet om godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring vil ikke tilfredsstille kravene til yrkeserfaring og må begrunne søknaden med oppnådd kvalifikasjonsbevis.

I følge direktivet så kan yrkesutøver som søker godkjenning etter direktivets kapittel III, men som ikke oppfyller samtlige utdanningskrav for yrket og heller ikke kan støtte seg på reglene om ervervede rettigheter, bli vurdert etter reglene i den generelle ordningen. Direktivets kapittel III er godkjenning på grunnlag av samordning av minstekrav i utdanning (lege, sykepleier, farmasøyt, jordmor, tannlege, veterinær og arkitekt). Bestemmelsen i lovens § 8 vil ikke omfatte yrkene som omfattes av direktivets kapittel III. Dette fordi som nevnt i § 2 i loven så unntas yrker som omfattes av helsepersonelloven og dyrehelsepersonelloven Helse- og dyrehelseyrker fra loven. Arkitekt er ikke et regulert yrke i Norge og det yrket omfattes ikke av loven.

Andre ledd slår fast hovedprinsippet om at yrkesutøvere som utøver et yrke i en annen EØS-stat eller Sveits, har rett til å utøve det samme yrket i Norge på samme vilkår som de som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge. Det er forskjeller mellom landene på hvilke yrker som er regulert eller ikke. En person som utøver et yrke, som er regulert eller ikke-regulert i hjemstaten, vil komme inn under lovens bestemmelser dersom yrket er regulert i Norge.

Etter tredje ledd kan ansvarlig myndighet vurdere om yrkesutøver skal gis delvis adgang til yrket. Direktivet har satt opp forskjellige vilkår for når dette kan skje, disse bestemmelsene er gjennomført i forskrift til loven.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om kvalifikasjonsnivåer, vilkår for godkjenning etter den generelle ordningen, unntak fra bestemmelsen, krav til prøveperiode og egnethetsprøve, og bestemmelser om delvis adgang til et yrke. I forskriften vil de fem kvalifikasjonsnivåene i direktivet være regulert, videre vil det være regler for når ansvarlig myndighet kan ilegge utlikningstiltak som prøveperiode og egnethetsprøve. Dette er tiltak som ansvarlig myndighet kan iverksette når det er avdekket mangler i søkers utdanningsbakgrunn i forhold til det som kreves for yrkesutøvelse i Norge. Videre vil det være detaljerte regler om delvis adgang til et yrke hvor de ulike kriteriene for å kunne gi delvis adgang kommer frem.

Til § 9

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 16.

Første ledd slår fast prinsippet om automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring. Automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring er en videreføring av prinsippet i direktiv 1999/42/EF. Dette omfatter aktiviteter som er gitt i vedlegg IV til direktivet 2005/36/EF. Det er ikke mange yrker som omfattes av denne ordningen i Norge og er typisk for yrker hvor det kreves en yrkesfagutdanning enten fra videregående eller fagskole. Det vil f.eks. være yrker innenfor elektrosektoren inkludert heismontør, samt teknisk leder ved godkjent kontrollorgan for periodisk kjøretøykontroll.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring. I forskriften vil kravene til yrkeserfaring i artikkel 17 til 19 være opplistet.

Til § 10

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 49a.

Første ledd slår fast at yrkesutøver som har et bevis på yrkeskvalifikasjoner ervervet i en annen EØS-stat på grunnlag av felles opplæringsrammer som fastsatt etter direktiv 2005/36/EF artikkel 49a, har rett til å utøve et yrke i Norge på lik linje med de som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge. Europakommisjonen har fått delegert myndighet til å utarbeide rettsakter som skal gi nærmere regler om felles opplæringsprinsipper. Det er per 1. juni 2015 ennå ikke foreslått noen rettsakter til denne ordningen. Det er viktig å presisere at felles opplæringsprinsipper ikke erstatter strukturen og innholdet i norsk utdanning. Videre at ordningen kun vil gjelde i de tilfeller der Norge har innført en slik felles opplæringsramme for det aktuelle yrket.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om felles opplæringsrammer når det blir aktuelt.

Til § 11

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 49b.

Første ledd slår fast at yrkesutøver som har bestått en prøve i en annen EØS-stat på grunnlag av felles opplæringsprøve som er fastsatt etter direktiv 2005/36/EF artikkel 49b, har rett til å utøve et yrke i Norge på lik linje med for de som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge. Europakommisjonen har fått delegert myndighet til å utarbeide gjennomføringsrettsakter som skal gi nærmere regler om felles opplæringsprøver. Det er per 1. juni 2015 ennå ikke foreslått noen rettsakter til denne ordningen. Det er viktig å presisere at felles opplæringsprøver ikke erstatter strukturen og innholdet i norsk utdanning. Videre at ordningen kun vil gjelde i de tilfeller der Norge har innført en slik felles opplæringsprøve for det aktuelle yrket.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om felles opplæringsrammer når det blir aktuelt.

Til § 12

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 50.

Første ledd slår fast at ansvarlig myndighet kan kreve at yrkesutøver fremlegger dokumentasjon ved søknad om etablering. Ansvarlig myndighet kan blant annet kreve bevis på identitet, bekreftelse på yrkeserfaring, vandelsattest, forsikringspoliser med mer. For en uttømmende liste, vises det til vedlegg VII i direktiv 2005/36/EF. Ansvarlig myndighet kan be om at yrkesutøver fremlegger opplysninger om utdanning i den utstrekning det er nødvendig for å fastslå om det foreligger vesentlige forskjeller i forhold til utdanningen som kreves i Norge. Hvis det er umulig for yrkesutøver å fremlegge disse opplysningene, skal ansvarlig myndighet i Norge via IMI henvende seg til ansvarlig myndighet i hjemstaten for å be om opplysninger.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om dokumentasjonskrav ved søknad om etablering. Det vil bl.a. være regler for hvilken dokumentasjon som kan kreves, når de skal være utstedt og at ansvarlig myndighet skal benytte IMI ved utveksling av informasjon mellom ansvarlig myndigheter i de ulike landene. Det er også et krav om at opplysningene skal behandles fortrolig.

Til § 13

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 51.

Etter første ledd skal ansvarlig myndighet behandle søknaden uten ugrunnet opphold og innen de frister som er satt i forskrift.

Etter andre ledd har yrkesutøver klagerett på selve vedtaket som ansvarlig myndighet fatter og klagerett på manglende fattet vedtak. Forvaltningsloven forutsetter at det er fattet et enkeltvedtak, men i denne bestemmelsen gis yrkesutøver klagerett på manglende fattet vedtak.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om saksbehandling og saksbehandlingsfrister. Forskriften vil ha regler om at den ansvarlig myndighet skal bekrefte at søknad er mottatt innen en måned og opplyse om eventuelle mangler ved søknaden eller manglende dokumentasjon. Deretter skal den behandles innen tre måneder, den fristen kan utvides med en måned for yrker som faller inn under den generelle godkjenningsordningen eller på grunnlag av yrkeserfaring.

Til § 14

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4a til 4e.

Reglene om europeisk profesjonskort er nye bestemmelser, og Europakommisjonen har fått myndighet til å utarbeide en gjennomføringsrettsakt. Europakommisjonen har vedtatt en rettsakt som presiserer reglene i direktivet (Kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983 av 24. juni 2015 om prosedyre for utstedelse av europeiske profesjonskort og bruk av varslingsmekanisme til Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2005/36/EF.) Borgere fra Sveits er ikke omfattet av profesjonskort. Selv om det omtales som et europeisk profesjonskort vil det ikke utstedes et fysisk kort, det er mer en elektronisk prosedyre for få godkjent sine yrkeskvalifikasjonsdokumenter på en rask måte. Europakommisjonen legger opp til at yrkesutøvere som har fått profesjonskort kan skrive ut dette. Videre legges det opp til at potensielle arbeidsgivere kan undersøke på en egen nettside om yrkesutøveren har et gyldig profesjonskort.

Første ledd slår fast at yrkesutøvere etter søknad har rett til å få et profesjonskort som er omfattet av ordningen. Kommisjonens gjennomføringsforordning har regler om hvilke yrker dette gjelder og i første omgang vil det omfatte eiendomsmegler og fjellfører. Helseyrkene sykepleier, provisorfarmasøyt og fysioterapeut er også omfattet av ordningen med profesjonskort, men disse yrkene er ikke omfattet av lovens virkeområde, jf. § 2. I Norge er ikke fjellfører et regulert yrke. Ordningen vil etter hvert utvides til flere yrker, og Europakommisjonen vurderer å innføre profesjonskort for bl.a. yrkene lege, ingeniør og spesialsykepleier på et senere tidspunkt. Det er kun lege av disse yrkene som er regulert i Norge, yrket omfattes som nevnt ikke av loven jf. § 2.

I andre ledd slås det fast at ansvarlig myndighet i Norge skal behandle søknaden uten ugrunnet opphold og senest innen de frister som er satt i forskriften.

Det er etter tredje ledd et krav om at ansvarlig myndighet skal benytte IMI i forbindelse med utstedelse av profesjonskort. All dokumentasjon og informasjon om profesjonskort foregår i IMI.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om profesjonskort. Det vil omtales hvilke yrker som omfattes av ordningen. Det vil være et skille mellom når profesjonskort skal gis til yrkesutøver som ønsker å utøve yrket midlertidig og når yrkesutøver ønsker å etablere seg. Videre vil det være et skille mellom arbeidsoppgaver som ansvarlig myndighet vil ha som hjemstat og som vertsstat. All saksbehandling vil foregå via IMI.

Til § 15

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53.

Første ledd slår fast at yrkesutøver skal ha de språkkunnskaper i norsk som er nødvendig for å utøve det regulerte yrket i Norge. Kravet til språkkunnskaper vil variere fra yrke til yrke, fra aktivitet til aktivitet og vil være proporsjonalt i forhold til det yrket som skal utøves.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om krav til og kontroll av språkkunnskaper. Forskriften vil regulere når ansvarlig myndighet kan foreta en kontroll av språkkunnskaper, det vil være etter at yrkesutøver har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner og dersom det er sterk tvil om kunnskapene er tilstrekkelig for å kunne utøve yrket i i Norge. En språkkontroll skal stå i rimelig forhold til den aktiviteten som skal utføres. Et pålegg om språkkontro kan påklages etter forvaltningslovens regler.

Til § 16

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikler 4f nr. 5, 7 nr. 4 sjette avsnitt, 52 og 54.

Første ledd slår fast at yrkesutøver som er godkjent etter direktivet skal ha rett til å benytte hjemstatens akademiske tittel. Hvis den akademiske tittelen på hjemstatens språk kan forveksles med en tittel hvor det kreves en tilleggsutdanning som yrkesutøveren ikke har, kan ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøver benytter akademisk tittel fra hjemstaten i en form som gjør at titlene ikke forveksles med norske titler. Dette gjelder både ved midlertidig tjenesteytelse og etablering.

Andre ledd fastslår at yrkesutøvere som er godkjent etter direktivet kan bruke den yrkestittel og eventuelle forkortelser som gjelder i Norge. Dette gjelder både for yrkesutøvere som er godkjent for å kunne utøve yrket midlertidig og der yrkesutøver har fått godkjenning etter etablering. Yrkesutøvere som ikke har fått godkjenning for å kunne utøve yrket midlertidig skal benytte etableringsstatens tittel. Det gjelder ikke for de som har fått en delvis adgang til et yrke. Yrkesutøver skal i slike tilfeller benytte yrkestittel fra hjemstaten, og det skal klart komme frem for tjenestemottaker omfanget av yrkesutøvers yrkeskvalifikasjon.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om bruk av akademisk tittel og unntak fra regelen. Forskriften vil regulere retten til å benytte hjemstatens akademiske tittel, unntatt i de tilfeller den kan forveksles med den norske tittelen. Videre retten til å benytte norsk tittel i de tilfellene yrkeskvalifikasjonene er kontrollert og godkjent.

Til § 17

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57a.

Første ledd slår fast at yrkesutøvere skal kunne søke om godkjenning gjennom en elektronisk søknad hos kontaktpunktet for tjenestedirektivet (Single Point of Contact) i Norge er dette Altinn, eller hos den ansvarlige myndighet. Bestemmelsen presiserer at bruk av elektronisk søknad ikke hindrer ansvarlige myndigheter om å kreve bekreftede kopier hvis det foreligger tvil om dokumentene som er sendt elektronisk. Der det er mulig skal kontaktpunktet eller ansvarlige myndigheter tillate bruk av elektroniske signaturer.

Det følger ikke av direktivet, men det forutsettes at yrkesutøver kan reservere seg mot elektronisk søknad dersom vedkommende ønsker det. Yrkesutøver må i slike tilfeller følge de retningslinjer som fremgår av eForvaltningsforskriften § 9.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om elektronisk søknad, hvor det sies at ansvarlig myndighet kan be om bekreftede kopier det er et strengt nødvendig.

Til § 18

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4c nr. 2, 4d nr. 7 og 51 nr. 3.

Yrkesutøver har klagerett på selve vedtaket som ansvarlig myndighet fatter og klagerett på manglende vedtak innen de fristene som er satt med hjemmel i loven. Enkeltvedtak kan påklages etter regelen i forvaltningslovens kap. VI. Forvaltningsloven forutsetter at det er fattet et enkeltvedtak, men i denne bestemmelsen gis yrkesutøver klagerett på manglende fattet vedtak innen fristen. Det er ikke aktuelt med klagerett for manglende vedtak innen fristen for midlertidig tjenesteytelse, fordi dersom ansvarlig myndighet ikke overholder fristene kan yrkesutøveren starte å tilby sine tjenester midlertidig.

Til § 19

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56.

Etter første ledd skal ansvarlige myndigheter i forbindelse med søknad om godkjenning samarbeide med andre ansvarlige myndigheter, dette skal skje via IMI. Det vil typisk være der en ansvarlig myndighet i vertstaten ber om en bekreftelse på utdanningspapirene til yrkesutøver av ansvarlig myndighet i hjemstaten. Tidligere ble dette gjort via post, e-post eller fax. Nå er det et krav om at dette skal skje via IMI. Dette vil foreløpig ikke gjelde for søknader fra Sveits, jf. § 2 andre ledd. Dette vil hindre at ansvarlige myndigheter sender f.eks. utdanningspapirer over e-post. Videre vil det sikre en raskere tilbakemelding ved at henvendelsen går direkte til ansvarlig myndighet i hjemstaten

Etter andre ledd skal ansvarlige myndigheter utveksle informasjon om disiplinære og strafferettslige sanksjoner som vil ha konsekvenser for utøvelsen av yrket. Dette gjelder uten hinder av den lovbestemte taushetsplikten i forvaltningslovens § 13. Dette er noe annet enn varslingsmekanismen i § 20, i denne bestemmelsen så skal ansvarlig myndighet gi opplysninger om f.eks. disiplinære sanksjoner dersom de blir spurt om dette.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om administrativt samarbeid ved etablering og midlertidig tjenesteytelse. Ved midlertidig tjenesteytelse kan ansvarlig myndighet ved rimelig vil be ansvarlige myndigheter i andre EØS-stater eller Sveits opplysninger om yrkesutøveren er lovlig etablert, yrkesutøverens redelige adferd og om det foreligger disiplinære eller strafferettslige sanksjoner i forbindelse med utøvelsen av yrket.

Til § 20

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56a.

Første ledd første punktum slår fast at dersom en yrkesutøver har mistet eller fått begrenset retten til å utøve et yrke, skal ansvarlig myndighet varsle alle EØS-stater innen tre dager.

Ved tolkningen av fristen for varslingen, skal det legges til grunn at Europakommisjonen har uttalt at varslingen skal skje innen tre kalenderdager, ikke virkedager. Bakgrunnen for dette er at det ikke kan tas hensyn til alle nasjonale helligdager som gjelder i hver EØS-stat. Det legges derfor opp til en meget kort frist for varsling.

Ved tolkningen av når en yrkesutøver har mistet eller fått begrenset retten til å utøve yrket, skal det legges til grunn at Europakommisjonen har uttalt at varslingen skal skje når dom er avsagt eller når en myndighet har fratatt yrkesutøver retten til å utøve yrket. Ved domsavsigelser og administrative vedtak er det henholdsvis en ankemulighet og en klagerett. Hvis det ikke er gitt oppsettende virkning skal varslingen skje med en gang dommen eller vedtaket er avsagt eller fattet, for da har ikke yrkesutøver rett til å utøve yrket i påvente av anke eller endelig vedtak. Europakommisjonen har videre uttalt at ansvarlig myndighet skal varsle selv om dommen ikke er rettskraftig eller vedtaket overprøvd. Europakommisjonen legger til grunn at det således vil være flere varslinger i IMI-systemet på samme yrkesutøver. Den første varslingen vil skje når dom er avsagt eller vedtak truffet. Den andre varslingen vil skje når dom er rettskraftig og vedtak opprettholdt, og den tredje varslingen vil skje når yrkesutøver har sonet ferdig dommen eller vedtaket opphører.

I første ledd andre punktum skal varslingen gjelde for yrkesutøvere som arbeider med opplæring av mindreårige. Dette gjelder yrker innenfor barnehage, grunnskole- og videregående opplæring. Det kan også være andre regulerte yrker som vil omfattes av varslingsmekanismer enn barnehageyrker og læreryrker. Det har vært diskutert innad i EU hvorvidt trafikklærer, kateket, prest og diakon skal være omfattet av varslingen. Europakommisjonen legger opp til at medlemsstatene selv vurderer hvorvidt et yrke skal omfattes av varslingsplikt, men presiserer at en vid tolkning kan legges til grunn. Departementet legger til grunn at varsling bør skje for alle yrker som gjelder opplæring av mindreårige, da også for yrkene trafikklærer, kateket, prest og diakon.

Andre ledd gjelder hvor yrkesutøver har blitt domfelt for bruk av falske dokumenter. Disse tilfellene omfattes også av varslingsplikten etter første ledd første punktum, men gjelder alle yrker som er omfattet av loven, ikke bare yrker som arbeider med mindreårige. Det betyr at varslingsplikten ved domfellelse for falske dokumenter gjelder for 87 regulerte yrker som omfattes av loven.

Tredje ledd presiserer at varslingsplikten gjelder uavhengig av den lovbestemte taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13. Dette for å sikre at ansvarlige myndigheter kan dele nødvendig informasjon med de øvrige EØS-statene innenfor fristen.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift for hvilke yrker som omfattes av varslingsplikt. Direktivet har en opplisting av hvilke yrker som er omfattet av varslingsplikten. Videre er det en hjemmel for å utarbeide regler for hva en varsling skal inneholde og regler for klageadgang. Direktivet gir yrkesutøver en rett til å klage på den varslingen som er sendt.

Til § 21

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57.

Etter første ledd er det et krav at en rekke opplysninger skal gjøres tilgjengelig elektronisk via kontaktpunktet for tjenestedirektivet (Point of Single Contact). Det skal også være mulig å søke godkjenning gjennom dette kontaktpunktet. Etter tjenesteloven er Altinn kontaktpunkt for tjenestedirektivet i Norge. Det er videre krav til at kontaktpunktet skal ha en rekke informasjon elektronisk tilgjengelig.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om elektronisk informasjon. Det er foreløpig ikke vurdert som nødvendig å forskriftsfeste noen ytterligere regler om elektronisk informasjon.

Til § 22

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56 nr. 4.

Det fremgår av direktivet at hver EØS-stat skal utpeke en koordinator for direktivet. Ved gjennomføringen av direktiv 2005/36/EF ble det bestemt at Kunnskapsdepartementet skulle være koordinator for direktivet. Dette vil også gjelde for helse- og dyrehelsepersonell.

Til § 23

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57b.

Etter første ledd er det et krav at det opprettes et assistansesenter som skal veilede yrkesutøvere og andre assistansesentre i EØS om innholdet i direktivet samt informere om norsk lovverk og regulerte yrker og utdanninger. Det er tenkt at store deler av oppgavene som dagens kontaktpunkt har, vil bli videreført av assistansesenteret. Assistansesenteret skal ikke overta eller frata godkjenningskontorenes selvstendige informasjonsplikt. Assistansesenterets vil gi yrkesutøvere og godkjenningskontor fra andre stater informasjon om hvor de kan finne mer informasjon om hvordan yrket kan bli godkjent, ved å vise til godkjenningskontoret i Norge.

Etter andre ledd skal alle de ansvarlige myndighetene i Norge samarbeide med assistansesenteret og gi relevant informasjon om yrkesutøveren. Det er presisert at informasjonsutveksling kan foregå uten hinder av den lovbestemt taushetsplikten i forvaltningsloven § 13. Bakgrunnen for dette er blant annet krav til varslingsmekanismer. Et assistansesenter kan også bli utpekt som et godkjenningskontor, og da er det viktig med en presisering i regelverket at taushetspliktreglene ikke er til hinder for utveksling av informasjon for yrkesutøvere som har mistet retten til å utøve yrket eller blitt domfelt for bruk av falske dokumenter.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å utarbeide forskrift om assistansesenterets ansvar og oppgaver samt mandat til å fastsette hvilket organ som skal være assistansesenter. Departementet tar sikte på å forskriftsfeste at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) skal være assistansesenter for direktivet i Norge.

Til § 24

Bestemmelsen gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 60.

Norge skal annethvert år sende en rapport til Europakommisjonen som blant annet skal inneholde statistikk om vedtak og en beskrivelse av problemer som yrkesutøver har opplevd som en følge av direktivet. Europakommisjonen forventer at statistikkrapporteringen skjer hvert år. Fra 18. januar 2016 skal denne rapporten også inneholde statistikk vedrørende delvis adgang til et yrke.

For at Kunnskapsdepartementet som koordinator skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til direktivet er det nødvendig med klare hjemler for å kunne innhente statistikk på tvers av departementer og godkjenningskontor. Departementet gis hjemmel til å utarbeide forskrift om opplysninger som skal innberettes og form for innberetning. Europakommisjonen har bestemt hvilke opplysninger som skal innhentes og opplysningene publiseres i databasen over regulerte yrker i EU/EØS og Sveits. Europakommisjonen ber om en oversikt over antall søknader som er godkjent etter de forskjellige ordningene og hvor mange som er godkjent etter gjennomgått prøveperiode og egnethetstest. Videre avslag etter godkjenning som følge av yrkespraksis, avslag som etter prøveperiode og egnethetstest. Det skal også innrapporteres hvor mange som klager ansvarlig myndighet har mottatt i løpet av perioden, hvor mange som gjennomfører en prøveperiode og hvor mange saker godkjenningsmyndigheten ikke er ferdig med å behandle når innrapporteringen skjer ved årsskiftet. Videre antall yrkesutøvere som har fått delvis adgang til et yrke.

Til § 25

Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.

Regelen åpner opp for at visse regler kan tre i kraft på et senere tidspunkt. Departementet viser bl.a. til at reglene om europeisk profesjonskort og varslingsmekanismer kan tre i kraft på et senere tidspunkt fordi dette også er avhengig av når IMI blir åpnet opp for EØS/EFTA-statene. Dette vil først skje fra det tidspunkt direktiv 2013/55/EU er trådt i kraft i EØS-avtalen og dette kan være på et senere tidspunkt enn når loven trer i kraft. Dette er også avhengig av om Island og Liechtenstein har tatt konstitusjonelle forbehold i forbindelse med at direktivet tas inn i EØS-avtalen.

Til dokumentets forside