5 EU-domstolens storkammeravgjørelser

Den 27. mai 2019 avsa EU-domstolen storkammeravgjørelsene C-508/18, C-509/18 og C82/19. Spørsmålet i sakene var om den tyske (C-508/18 og C-82/19) og den litauiske (C-509/18) påtalemyndigheten oppfylte kravene til å være en «judicial authority» etter artikkel 6 nr. 1 i rammebeslutning 2002/584 om den europeiske arrestordre (rammebeslutningen). EU-domstolen slo fast at uttrykket «judicial authority» kunne omfatte andre organer enn domstolene og at det i utgangspunktet er opp til den enkelte stat å utpeke hvilket organ som kan utstede en arrestordre. Uttrykket «judicial authority» må imidlertid tolkes autonomt, slik at bare organer som kan anses som «judicial authority» kan utpekes som utstedende myndighet. Domstolen kom videre til at ikke bare domstoler, men også påtalemyndigheter kan anses som en «judicial authority» etter EUs rammebeslutning artikkel 6 nr. 1. Forutsetningen for dette er at påtalemyndigheten er tilstrekkelig uavhengig fra den utøvende makt.

Den tyske påtalemyndigheten ble ikke ansett som tilstrekkelig uavhengig. Tyske delstatsministre har formell adgang til å instruere påtalemyndigheten i den enkelte sak, herunder ved utstedelse av arrestordre. Domstolen mente derimot at den litauiske riksadvokaten måtte anses som tilstrekkelig uavhengig. Et av argumentene for dette var at den litauiske grunnloven artikkel 118 sikrer påtalemyndigheten uavhengighet fra den utøvende makt.

Rammebeslutningen gjelder ikke for Norge, og Norge er ikke direkte bundet av avgjørelsene fra EU-domstolen. Norge og Island har imidlertid inngått en parallellavtale med EU som bygger på prinsippene i rammebeslutningen, jf. Avtale mellom Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge (overleveringsavtalen). Avtalen trer i kraft 1. november.

Overleveringsavtalen artikkel 9 nr. 1 fastsetter at «Utstedende rettsmyndighet skal være den rettsmyndighet i den utstedende stat som er kompetent til å utstede arrestordre i kraft av loven i samme stat.» Overleveringsavtalen artikkel 9 nr. 1 er likelydende med rammebeslutningen artikkel 6 nr. 1. Det følger av arrestordreloven § 32 at det er påtalemyndigheten som skal utstede arrestordre etter parallellavtalen med EU.

Spørsmålet om hvilken betydning avgjørelsene vil få for norsk rett, må vurderes på bakgrunn av de krav til påtalemyndigheten som EU-domstolen skisserte i storkammeravgjørelsene. Det sentrale uttales i forent sak C-508/18 og C-82/19 avsnitt 73 og 74:

«Thus, the ‘issuing judicial authority’, within the meaning of Article 6(1) of Framework Decision 2002/584, must be capable of exercising its responsibilities objectively, taking into account all incriminatory and exculpatory evidence, without being exposed to the risk that its decision-making power be subject to external directions or instructions, in particular from the executive, such that it is beyond doubt that the decision to issue a European arrest warrant lies with that authority and not, ultimately, with the executive (see, to that effect, judgment of 10 November 2016, Kovalkovas, C-477/16 PPU, EU:C:2016:861, paragraph 42).

Accordingly, the issuing judicial authority must be in a position to give assurances to the executing judicial authority that, as regards the guarantees provided by the legal order of the issuing Member State, it acts independently in the execution of those of its responsibilities which are inherent in the issuing of a European arrest warrant. That independence requires that there are statutory rules and an institutional framework capable of guaranteeing that the issuing judicial authority is not exposed, when adopting a decision to issue such an arrest warrant, to any risk of being subject, inter alia, to an instruction in a specific case from the executive.»

I begrunnelsen for at den tyske påtalemyndigheten ikke var tilstrekkelig uavhengig, uttaler EU-domstolen i forent sak C-508/18 og C-82/19 avsnitt 76, 78 og 80:

«In the present case, it is, on the one hand, clear from the information set out in the orders for reference, which were confirmed by the German Government at the hearing before the Court, that German public prosecutors’ offices are required to act objectively and must investigate not only incriminating but also exculpatory evidence. Nevertheless, the fact remains that, according to that same information, in accordance with Paragraphs 146 and 147 of the GVG, the Minister for Justice has an ‘external’ power to issue instructions in respect of those public prosecutors’ offices […]

Admittedly, it should be noted that, as is argued by the German Government, German law provides safeguards which are capable of circumscribing the power to issue instructions enjoyed by the Minister for Justice in respect of the public prosecutor’s office, so that the situations in which that power could be exercised are extremely rare […]

However, it is clear that such safeguards, assuming that their existence were to be established, cannot wholly rule out the possibility, in all circumstances, that a decision of a public prosecutor’s office, such as those at issue in the cases in the main proceedings, to issue a European arrest warrant may, in a given case, be subject to an instruction from the minister for justice of the relevant Land.»

På bakgrunn av dette er spørsmålet om den norske påtalemyndigheten er tilstrekkelig uavhengig til å opptre som en rettsmyndighet (judicial authority) i henhold til overleveringsavtalen artikkel 9 nr. 1.

Etter norsk rett har regjeringen formell adgang til å instruere riksadvokaten i enkeltsaker, jf. straffeprosessloven § 56 andre ledd andre punktum. I praksis er det imidlertid ingen reell risiko for at Kongen i statsråd vil gripe inn i en enkeltsak, se punkt 3 ovenfor. Inntrykket fra EU-domstolens avgjørelse er likevel at dette ikke vil være avgjørende. Det kreves at påtalemyndigheten også er formelt uavhengig for å kunne anses som en rettsmyndighet etter rammebeslutningen artikkel 6 nr. 1 og dermed etter overleveringsavtalen artikkel 9 nr. 1.

Arrestordreloven § 2 og straffeprosessloven § 4 første ledd fastslår begge at loven gjelder med de begrensninger som følger av avtale med fremmed stat. Dette medfører trolig at lovene skal tolkes slik at Kongen i statsråd ikke kan instruere påtalemyndigheten om utstedelse av en arrestordre. Lovendringene som foreslås her vil imidlertid fjerne enhver tvil om at den norske påtalemyndigheten oppfyller kravet til uavhengighet slik det er forstått av EU-domstolen, og dermed er kompetent til å utstede en arrestordre etter overleveringsavtalen artikkel 9 nr. 1.