12 Registrering av opplysninger

12.1 Gjeldende rett og forslaget i høringsnotatet

Det følger av folkeregisterloven § 12 at offentlige myndigheter etter pålegg fra registermyndigheten og uten hinder av taushetsplikt, plikter å gi de meldinger og opplysninger som er nødvendige for registerføringen. Folkeregisterforskriften § 3-2 regulerer registreringsgrunnlaget for faktiske og rettslige forhold som finner sted i Norge. Bestemmelsen lister opp de forskjellige rettsforholdene som danner grunnlag for registrering (dødsfall, vigsel, adopsjon, separasjon, skilsmisse, erverv av statsborgerskap, endring av farskap osv.) og hvem som melder dette inn til Folkeregisteret.

Folkeregistermyndigheten har ikke ansvar for det materielle innholdet i slike meldinger, og må i utgangspunktet stole på at personopplysninger som meldes inn fra de respektive myndigheter er korrekte. Dersom en opplysning meldes inn av rett myndighet, og det ikke er forhold som tilsier at opplysningen åpenbart ikke er korrekt, skal folkeregistermyndigheten legge opplysningen inn i registeret uten nærmere prøving.

Opplysninger som meldes inn fra den enkelte, skal før innføring i registeret kontrolleres av folkeregistermyndigheten i den utstrekning det er nødvendig i det enkelte tilfellet. For eksempel kan det være aktuelt å sjekke at en oppgitt bostedsadresse er en gyldig boligadresse. Når det gjelder registrering av faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet (for eksempel fødsler og vigsler), er det gitt egne regler i instruks om registreringen i Folkeregisteret.

I utgangspunktet er ikke registrering i Folkeregisteret i seg selv en rettsstiftende handling. For eksempel vil ikke registrering av en mann som far etablere et gyldig farskap dersom det ikke er i samsvar med barnelovens regler for fastsetting av farskap. Enkelte rettsregler knytter imidlertid rettsvirkninger til opplysninger i Folkeregisteret, for eksempel konsesjonsloven § 6 om boplikt. I praksis er det slik at personopplysningene i Folkeregisteret har stor troverdighet og normalt legges til grunn av andre offentlige myndigheter og virksomheter uten at det etterspørres underliggende dokumentasjon om rettsforholdet. Skulle det imidlertid oppstå tvil om riktigheten av en registrert opplysning, må det løses på vanlig måte med hjemmel i de respektive rettsregler som regulerer forholdet.

I høringsnotatet ble det foreslått en lovhjemmel som fastslår at folkeregistermyndigheten skal kontrollere at opplysninger er i samsvar med reglene i folkeregisterloven eller forskrift gitt med hjemmel i loven, og føre dem inn i registeret straks de er funnet i orden, og at opplysninger som meldes inn fra offentlige myndigheter og virksomheter føres inn i registeret etter en formalkontroll.

12.2 Høringsinstansenes merknader og departementets vurdering

NAV mener det er nødvendig at det fremgår av folkeregisterloven hvem som har ansvaret for den enkelte opplysningstypen. UDI mener hovedregelen må være elektronisk samhandling og anbefaler at det presiseres i forskrift hva som ligger i at en opplysning skal være innmeldt på formelt riktig måte. Justis- og beredskapsdepartementet fremholder at korrekt registrering av opplysning om foreldreansvar er viktig i saker om internasjonal barnebortføring. Justis- og beredskapsdepartementet støtter forslaget om hjemmel til å gi forskrift om når rettslige forhold som finner sted i utlandet skal registreres i Folkeregisteret, og viser til at det er behov for klare regler om hvilke krav som skal stilles til partenes eller sakens tilknytning til Norge ved registrering av foreldreansvar.

Departementet foreslår en hjemmel i loven som fastslår registermyndighetens plikt til å føre inn i registeret opplysninger som er i samsvar med reglene i folkeregisterloven eller forskrift gitt med hjemmel i loven, jf. lovutkastet § 8-1. I de tilfeller hvor det ikke er ansvarlig myndighet som gir melding om forhold som skal registreres, må folkeregistermyndigheten gjøre nødvendig kontroll av de fremlagte opplysningene for å ta stilling til om det er grunnlag for å registrere opplysningen. Når det for eksempel gjelder registrering av avtale om foreldreansvar, viser departementet til omtale i Prop. 102 LS (2014–2015) om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 (punkt 8.5.4). Det legges her til grunn at folkeregistermyndigheten kontrollerer at barnet er felles ved å se hen til registrerte opplysninger om barnets foreldre for barn som er fødselsregistrert i Norge, og at foreldre til barn som ikke er fødselsregistrert, må dokumentere at barnet er felles ved at det fremlegges fødselsattest med høy notoritet eller utskrift fra DUF (Datasystem for utlendings- og flyktningsaker) som viser foreldreskapet.

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget om å videreføre dagens system med registrering i Folkeregisteret av opplysninger innmeldt fra andre offentlige myndigheter og virksomheter. Departementet opprettholder forslaget om at folkeregistermyndigheten skal føre inn i registeret opplysninger som er meldt inn fra andre offentlige myndigheter og virksomheter, jf. lovutkastet § 8-2. Nærmere regler om hvilke opplysningstyper som meldes inn fra hvilke myndigheter, vil som i dag bli fastsatt i forskrift.

Opplysninger som meldes inn fra andre myndigheter, vil bli lagt inn i Folkeregisteret etter en formalkontroll, folkeregistermyndigheten kontrollerer ikke det materielle innholdet i meldingen. Som eksempel kan nevnes opplysning om fødsel på sykehus. Fødsel skal meldes til Folkeregisteret på et fastsatt skjema kalt fødselsmelding, hvor det er angitt hvilke opplysninger som skal fylles ut. Dersom fødselsmeldingen er korrekt utfylt og meldt inn fra riktig helsemyndighet, vil fødselen bli registrert uten at folkeregistermyndigheten etterprøver om den oppgitte kvinnen faktisk har født det aktuelle barnet. Det vises til lovutkastet § 8-2.

Nærmere regler om registrering av faktiske og rettslige forhold som finner sted i utlandet, vil bli fastsatt i forskrift.