1 Proposisjonens hovedinnhold

Kultur- og likestillingsdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) og lov 28. mai 2021 nr. 49 om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv., samt mindre endringer i to andre lover.

Lovendringene gjennomfører to EU-direktiver på opphavsrettsområdet. Det ene er europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/789 om fastsettelse av regler for utøvelsen av opphavsrett og nærstående rettigheter som får anvendelse på visse nettbaserte overføringer fra kringkastingsforetak og videresending av radio- og fjernsynsprogrammer, og om endring av rådsdirektiv 93/83/EØF («nett- og videresendingsdirektivet»). Det andre er europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/790 om opphavsrett og nærstående rettigheter i det digitale indre marked, og om endring av direktiv 96/9/EF og 2001/29/EF («digitalmarkedsdirektivet»). Begge direktivene ble vedtatt 17. april 2019 og publisert i Den europeiske unions tidende 17. mai samme år.

Direktivene er EØS-relevante og ble ved EØS-komiteens beslutning 332/2023 og 333/2023 av 8. desember 2023 innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XVII (Opphavsrett). Fordi gjennomføring av EØS-komiteens beslutninger i norsk rett krever lovendring, er Stortingets samtykke til innlemmelse nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd. Departementet foreslår derfor at Stortinget gir samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger, se punkt 3.

Kultur- og likestillingsdepartementet foreslår videre at Stortinget gir samtykke til tiltredelse til WIPO-traktatene av 20. desember 1996 om opphavsrett (WCT) og om fremføringer og fonogrammer (WPPT), jf. nærmere om dette nedenfor. Norsk rett er i hovedsak i samsvar med traktatenes regulering, men gjennomføring av WPPT krever enkelte lovendringer. I tillegg anses begge traktatene å være saker av særlig stor viktighet, og Stortingets samtykke til tiltredelse er derfor nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Nett- og videresendingsdirektivet regulerer opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med visse nettoverføringer samt videresending og annen distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer. Formålet med direktivet er å øke tilgangen til kringkastingsprogrammer fra andre medlemsstater ved å lette klarering av opphavsrettslig beskyttet innhold i slike programmer. Direktivet bygger videre på satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) og innebærer en ytterligere harmonisering av reguleringen på området.

Digitalmarkedsdirektivet har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av lovgivningen om opphavsrett og nærstående rettigheter i det indre markedet, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold. Direktivet inneholder blant annet nye avgrensningsregler for undervisnings-, forsknings- og kulturarvinstitusjoner. I direktivet er det også en generell bestemmelse om avtalelisensordninger. Videre inneholder direktivet regler om alternativ tvisteløsning, nye rettigheter for utgivere av pressepublikasjoner, regler om forholdet mellom plattformtilbydere og rettighetshavere når det gjelder brukeropplastet innhold, og regler som skal sikre rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere.

For å gjennomføre direktivene i norsk rett er det behov for en rekke lovendringer.

I punkt 4 til 18 omtales gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet, mens punkt 19 gjelder gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet.

I punkt 4 foreslås tre nye bestemmelser i åndsverkloven §§ 50 d, 50 e og 50 f om eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål som gjennomfører definisjonen av tekst- og datautvinning i digitalmarkedsdirektivet artikkel 2 nr. 2, og den tillatte bruken etter artikkel 3 og 4. Forslaget til § 50 e regulerer den eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål som alle kan foreta, forutsatt at verkene og de vernede arbeidene er lovlig tilgjengelige, og at rettighetshaver ikke har lagt ned forbud mot bruken. Forslaget til § 50 f regulerer den adgangen som forsknings- og kulturarvinstitusjoner har til å fremstille og oppbevare eksemplar av verk og arbeider for tekst- og datautvinning til forskningsformål. Det er et krav at institusjonen har lovlig tilgang til verkene og de vernede arbeidene.

Departementet foreslår i punkt 5 å justere avgrensningsbestemmelsen i åndsverkloven § 43 om fri bruk av verk i undervisningsvirksomhet, slik at bestemmelsen er i tråd med forpliktelsene i digitalmarkedsdirektivet artikkel 5. Forslaget tydeliggjør hvilken bruk som er tillatt for et tilstedeværende publikum, og hvilke regler som gjelder ved overføring av verk og vernede arbeider i undervisningssammenheng. Lærere og elever som er tilknyttet en utdanningsinstitusjon etablert i Norge kan gjøre bruk av verk og arbeider gjennom sikre digitale miljøer. Slik bruk anses å finne sted i Norge, selv om bruken skjer på tvers av landegrenser.

I forbindelse med gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivets undervisningsbestemmelser har departementet vurdert om det er behov for å videreføre eller oppheve den såkalte klasseromsregelen i § 43 fjerde ledd. Bestemmelsen foreslås opphevet.

For å gjennomføre digitalmarkedsdirektivet artikkel 7 er det i punkt 7 foreslått å ta inn en regel i avgrensningsbestemmelsene om fri bruk av verk ved undervisning (§ 43) og tekst- og datautvinning til forskningsformål (ny § 50 f) som fastslår at retten til bruk etter disse bestemmelsene ikke kan innskrenkes ved avtale.

I punkt 8 foreslås det en ny avtalelisensbestemmelse i § 50 a for bruk av verk som inngår i kulturarvinstitusjoners samlinger, men som ikke finnes i handelen. Hvis det ikke finnes en organisasjon å inngå en slik avtalelisensavtale med, kan kulturarvinstitusjonene etter forslaget til § 49 a tilgjengeliggjøre verk fra samlingene som ikke lenger er i handelen, uten rettighetsklarering. Denne adgangen til fri bruk gjelder ikke dersom rettighetshaveren overfor kulturarvinstitusjonen har nedlagt forbud mot bruken.

Avtalelisens er en ordning som forenkler rettighetsklarering på nærmere avgrensede områder. I Norge har denne ordningen blitt brukt i lang tid med god erfaring. Digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 stiller visse generelle og grunnleggende krav til slike nasjonale ordninger. For å gjennomføre bestemmelsen foreslår departementet i punkt 9 enkelte justeringer i åndsverklovens hovedregel om avtalelisens i § 63. Blant annet foreslås det presisert i loven hvilke organisasjoner som kan godkjennes for bruk av avtalelisens, i tillegg til at avtalelisens bare kan benyttes hvis det er byrdefullt eller upraktisk å klarere rettighetene individuelt. Det foreslås en generell adgang for rettighetshaver til å nedlegge forbud mot slik bruk.

Digitalmarkedsdirektivet artikkel 14 regulerer gjengivelse av billedkunst som ikke er vernet av opphavsrett. I punkt 10 foreslår departementet at bestemmelsen gjennomføres i § 23 om fotografiske bilder. Endringen innebærer at vernet av fotografiske bilder ikke skal gjelde for ren avbildning av billedkunstverk hvor vernetiden er utløpt. Departementet foreslår også en presisering om at vernet heller ikke skal gjelde for ren avbildning av fotografiske bilder.

I punkt 11 foreslås det en ny nærstående rettighet for utgivere av pressepublikasjoner i § 24 a. Dette er en gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet artikkel 15. Bestemmelsen innebærer at utgivere av pressepublikasjoner får enerett til nettbasert bruk av pressepublikasjoner uført av informasjonssamfunnstjenester. Den nye eneretten skal vare i to år etter utgivelsen. I tilknytning til det nye vernet foreslås det også innført en ny særskilt avtalelisensbestemmelse i § 62. Bestemmelsen vil gjøre det enklere for partene å klarere bruk når informasjonssamfunnstjenester skal utnytte vernede pressepublikasjoner.

Digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 pålegger tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester et opphavsrettslig ansvar for innholdet de formidler, selv om det er brukerne deres som laster opp materialet («plattformansvaret»). I punkt 13 foreslår departementet at bestemmelsen gjennomføres i fem nye bestemmelser i åndsverkloven (§§ 86 til 86 d). Forslaget innebærer at plattformer som for eksempel YouTube og Facebook som utgangspunkt må innhente tillatelse fra rettighetshaverne for tilgjengeliggjøringen av brukeropplastet innhold. Er slik tillatelse ikke gitt, kan tjenestetilbyderne likevel bli fri for ansvar under visse forutsetninger. Det innføres et eget ansvarsfrihetsregime for nettbaserte innholdsdelingstjenester, som i hovedtrekk går ut på at tilbyderen må ha gjort sitt beste for å innhente tillatelse og hindre ulovlig bruk.

Rett til rimelig vederlag reguleres i digitalmarkedsdirektivet artikkel 18. I punkt 14 konkluderer departementet med at gjeldende bestemmelse om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69 er i samsvar med direktivforpliktelsen, og at det derfor i utgangspunktet ikke er behov for lovendringer som følge av direktivet. Det er likevel foretatt en justering i bestemmelsens ordlyd, for å bringe den tettere på den som direktivet bruker. Det fremgår av bestemmelsen at vederlaget skal være «passende og forholdsmessig (rimelig vederlag)».

Departementet foreslår i punkt 15 en ny bestemmelse i § 69 tredje ledd om opphavers rett til vederlagsjustering. Forslaget gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 20. Bestemmelsen gir opphaver rett til å kreve justering av avtalt vederlag dersom det viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververs inntekter. Dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, har opphaver krav på et ytterligere vederlag.

I punkt 16 foreslås det i ny § 69 a en generell og ufravikelig bestemmelse om opplysningsplikt ved bruk av rettigheter. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 19 i digitalmarkedsdirektivet. Forslaget til ny § 69 a regulerer blant annet når opplysningsplikten gjelder, hvilke opplysninger opphaver har krav på, og når opplysninger skal gis. Bestemmelsen legger til rette for at rettighetshavere skal kunne få opplysninger for å vurdere den økonomiske verdien av sine rettigheter, og eventuelle krav om vederlagsjustering, jf. ovenfor. Det er foreslått visse begrensninger i plikten til å gi opplysninger, herunder der plikten er uforholdsmessig byrdefull og for ikke-betydelige bidrag. Videre foreslås det en særregel for den audiovisuelle sektoren.

Digitalmarkedsdirektivet artikkel 22 om tilbakekallingsrett ved manglende bruk foreslås i punkt 17 gjennomført i en ny generell bestemmelse i § 74. Departementet foreslår samtidig å oppheve gjeldende § 74 (forskriftshjemmel om forlagsavtaler). Den nye tilbakekallingsregelen gir opphaver rett til å tilbakekalle overdratte rettigheter som ikke er brukt innen rimelig tid, og skal forhindre at erverver legger en «død hånd» på verket. Opphaver har krav på å beholde mottatt vederlag, men dette kan fravikes i avtale. For øvrig er bestemmelsen ufravikelig, men den kan likevel fravikes i kollektivt forhandlede avtaler og i oppdragsforhold. Arbeidsforhold er foreslått unntatt bestemmelsen.

Flere bestemmelser i både digitalmarkedsdirektivet (artikkel 13, 21 og 17) og nett- og videresendingsdirektivet (artikkel 6) stiller krav om at det skal finnes en alternativ tvisteløsningsordning for behandling av enkelte typer tvister, herunder at det skal kunne kreves mekling. Dette er ment å være et alternativ til ordinær domstolsbehandling, som ofte tar lang tid og er ressurskrevende. I punkt 18 foreslår departementet at den eksisterende Vederlagsnemnda endrer navn til Opphavsrettsnemnda, samtidig som den får utvidet kompetanse til å behandle tvister knyttet til disse direktivforpliktelsene. Etter forslaget gis det mulighet for både vanlig nemndsbehandling og mekling, avhengig av hvilken type tvist det er tale om. I tillegg foreslår departementet at nemnda også skal kunne behandle enkelte andre tvister som ikke følger direkte av direktivforpliktelser. Dette gjelder tvister om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69 og tvister om lisensvilkår og brukerens rapporteringsplikt i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. §§ 28 og 31.

For gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet foreslås det i punkt 19 enkelte endringer i åndsverkloven. Det foreslås i ny § 115 a at opprinnelseslandsprinsippet i en viss utstrekning også skal gjelde for kringkastingsforetaks såkalte tilknyttede nettbaserte tjenester (foretakenes «nettspillere»). For kringkastingsforetak som har sitt hovedsete i Norge, innebærer forslaget at en del av innholdet i slike tjenester bare behøver å klareres i Norge, samtidig som tjenesten er tilgjengelig også i andre EØS-land. Dessuten foretas det visse presiseringer i reglene som gjelder videresending av kringkastingssendinger. Det foreslås også en ny bestemmelse i § 57 fjerde ledd om distribusjon av slike sendinger ved bruk av en teknikk som kalles «direkte injeksjon». Klarering av slik distribusjon skal skje i samsvar med prinsippene som gjelder for videresending.

I proposisjonen foreslår departementet også flere andre lovendringer som ikke har sammenheng med gjennomføring av direktivene.

I punkt 20.1 foreslås det endringer i § 21 om vederlagsretten for offentlig bruk av musikkinnspillinger. Endringen klargjør gjeldende praksis om at rettighetshavere kan gi avkall på denne retten. I punkt 20.2 foreslås enkelte endringer i åndsverkloven for å legge til rette for tiltredelse til WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT). Tiltredelse til WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) krever ikke lovendring. Departementet foreslår at Stortinget gir samtykke til tiltredelse til traktatene.

I punkt 21 foreslås en presisering i tvisteloven § 6-2 om at ordningen med forliksrådsbehandling ikke skal gjelde saker etter åndsverkloven og lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. I samme punkt foreslås endringer i lov om behandling av personopplysninger i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og dets organisasjonsledd for å forebygge, avdekke og reagere mot seksuelle overgrep, trakassering og vold mv. i idretten § 3. Sistnevnte endringer er presiseringer av gjeldende rett og har ikke materiell betydning.

I punkt 22 redegjøres det for forslagenes økonomiske og administrative konsekvenser.

Beslutningene i EØS-komiteen, direktiv (EU) 2019/789 og direktiv (EU) 2019/790 i offisiell norsk oversettelse, og engelske språkversjoner og norske oversettelser av WIPO-traktatene, er inntatt som vedlegg til proposisjonen.