22 Økonomiske og administrative konsekvenser

22.1 Konsekvenser for det offentlige

Forslagene i proposisjonen antas ikke å medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter. Eventuelle økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter vil dekkes innenfor de berørte departementenes egne budsjettrammer.

For forsknings- og undervisningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner vil de nye bestemmelsene om tekst- og datautvinning i forslaget til §§ 50 e og 50 f og om bruk av verk som ikke lenger er i handelen i forslaget til §§ 49 a, 50 a, 50 b og 50 c, åpne for enklere tilgang til og bruk av digitale verk og vernede arbeider. Dette vil ha positive konsekvenser for disse institusjonene. Når det gjelder verk som ikke lenger er i handelen, innebærer de nye bestemmelsene enkelte krav til rapportering for Nasjonalbiblioteket og offentlige brukere. Dette antas ikke å kreve vesentlig ressursbruk.

Undervisningsbestemmelsene i åndsverkloven videreføres i stor grad i tråd med gjeldende rett. Dette gjelder blant annet forholdet mellom fri bruk av verk og bruk som må rettighetsklareres, som i hovedsak vil være som etter dagens regler. For offentlige undervisningsinstitusjoner vil forslagene derfor ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslaget om oppheving av klasseromsregelen i § 43 fjerde ledd vil kunne medføre enkelte økonomiske og administrative konsekvenser. Rettssituasjonen kan oppfattes som mer uklar og kan gi økt behov for veiledning av skolene fra for eksempel KS. Departementet antar likevel at forslaget i praksis neppe vil innebære store økninger i kostnader (rettighetsklarering, avtaleforhandling) for stat og kommune som skoleeiere. Dette er fordi de EØS-rettslige kriteriene anvendt på ordinær klasseromsundervisning i mange tilfeller vil føre til samme resultat som etter gjeldende klasseromsregel, slik at det ikke skal betales vederlag for bruken. For bruk i undervisning som må regnes som overføring til allmennheten og som ikke omfattes av andre fribruksbestemmelser i loven, er det, som etter gjeldende rett, opp til partene å forhandle om vederlag.

Forslagene til nye bestemmelser om opplysningsplikt (§ 69 a), vederlagsjustering (§ 69 tredje ledd) og rett til å tilbakekalle rettigheter (§ 74) antas ikke å få vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige, selv om enkelte offentlige aktører vil kunne omfattes av bestemmelsene. NRK vil for eksempel kunne få noe økte utgifter i de tilfeller de omfattes av de nye reglene.

Departementet antar at håndheving av de nye reglene som hovedregel vil skje gjennom de alminnelige domstolene, slik også systemet er i gjeldende åndsverklov. I forslaget §§ 65 c til 65 f foreslås det imidlertid at Opphavsrettsnemnda skal få kompetanse til å behandle en rekke tvister knyttet til de nye reglene som foreslås i proposisjonen. Det er usikkert hvor stort sakstilfang nemnda vil få. Dersom sakstilfanget til nemnda blir stort, vil departementet vurdere behovet for å opprette et sekretariat for nemnda.

22.2 Konsekvenser for private aktører

Forslagene i proposisjonen vil medføre enkelte økonomiske og administrative konsekvenser for private aktører. Overordnet innebærer gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet en styrking av rettighetshavernes rettigheter.

De foreslåtte avgrensningsbestemmelsene, jf. §§ 43 (bruk i undervisning) og 49 a (bruk av verk som ikke lenger finnes i handelen) antas å få begrensede økonomiske konsekvenser for opphavere og utøvende kunstnere, på grunn av bestemmelsenes begrensede omfang og virkeområde. De foreslåtte avgrensningsbestemmelsene i §§ 50 e til 50 f (tekst- og datautvinning) antas å kunne få noen økonomiske og administrative konsekvenser for rettighetshavere.

Forslaget til bestemmelser om tekst- og datautvinning i § 50 e kan være positivt for private aktører som ønsker å benytte slike prosesser på lovlig tilgjengelig materiale. Samtidig kan det innebære både en administrativ og økonomisk kostnad for rettighetshavere hvis de benytter muligheten til å reservere seg mot at deres verk og arbeider benyttes til tekst- og datautvinning etter forslaget til § 50 e. Hvis de forbeholder seg retten til slik bruk, krever dette at verket eller arbeidet merkes på hensiktsmessig måte.

Forslaget til ny avtalelisensbestemmelse i § 50 a om bruk av verk som inngår i kulturarvinstitusjoners samlinger, men som ikke finnes i handelen, antas å ha mindre økonomisk betydning for rettighetshavere. Dette er fordi gjeldende avtalelisensbestemmelse i § 50 allerede gir adgang for kulturarvinstitusjonene til å inngå avtalelisensavtaler om bruk av utgitte verk i samlingene, uavhengig av om de er i handelen eller ikke. Hvis den nye avtalelisensbestemmelsen om ute av handelen-verk blir benyttet, kan dette generere vederlag til rettighetshaverne.

Forslaget til ny avgrensningsbestemmelse i § 49 a om bruk av verk som inngår i kulturarvinstitusjoners samlinger, men som ikke finnes i handelen, vil kun få anvendelse hvis det ikke finnes en kollektiv forvaltningsorganisasjon som kan inngå avtalelisensavtale etter forslaget til § 50 a. Det antas derfor at denne bestemmelsen vil få begrenset betydning for private aktører. Hvis bestemmelsen anvendes, vil det innebære en utnyttelse av verk og arbeider som rettighetshavere ikke får betalt vederlag for.

Økt adgang til grensekryssende bruk av kulturarvmateriale, jf. forslaget § 115 b, og undervisningsinstitusjonenes bruk av verk og arbeider i sikre digitale miljøer, jf. forslaget § 43 andre ledd, jf. § 115 c, kan være positivt for brukerne.

Forholdet mellom fri bruk av verk i undervisningsvirksomhet og bruk som må rettighetsklareres, vil etter forslaget i hovedsak være som etter gjeldende rett. Departementet antar derfor at forslagene ikke vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for rettighetshaverne.

Forslagene til justering av avtalelisensbestemmelsene, jf. forslaget §§ 46, 47, 50, 57 og 63, antas å ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser. At det i forslaget § 63 presiseres hvilke organisasjoner som kan inngå avtalelisensavtaler, har etter departementets syn få praktiske konsekvenser. Forslaget om å innføre en generell forbudsrett i de særskilte avtalelisensbestemmelsene, vil være positivt for de rettighetshaverne som ikke ønsker at deres rettigheter skal omfattes av avtalelisensavtalen. Potensielt kan forbudsretten imidlertid ha negative konsekvenser for både rettighetshavere og erververe dersom forbudsretten benyttes i stort omfang. En slik utvikling vil på sikt kunne skade avtalelisenssystemet som klareringsmåte. Departementet antar imidlertid ikke at det vil bli tilfellet. Den nye opplysningsplikten i forslaget til kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 32 a vil innebære enkelte mindre administrative konsekvenser for de berørte organisasjonene. For rettighetshavere vil det være positivt at denne informasjonen gjøres tilgjengelig.

Den foreslåtte presiseringen i § 23 femte ledd om at eneretten til fotografiske bilder ikke skal gjelde for ren avbildning av billedkunstverk hvor vernetiden er utløpt eller for ren avbildning av fotografiske bilder, antas å ha minimale økonomiske konsekvenser for rettighetshavere.

Forslaget i § 24 a etablerer en ny nærstående rettighet for utgivere av pressepublikasjoner ved nettbasert bruk av informasjonssamfunnstjenester. Dette antas å ha positive konsekvenser for utgivere av slike pressepublikasjoner. Klarering av slike rettigheter vil imidlertid innebære økonomiske og administrative konsekvenser for informasjonssamfunnstjenester. Det foreslås i § 62 også en avtalelisensbestemmelse for bruk av pressepublikasjoner med verk og andre arbeider som inngår i disse. Ordningen kan bidra til å senke de administrative kostnadene ved den nye rettigheten, men effekten vil bero på i hvilken grad aktørene velger å ta den i bruk.

Gjennomføringen av «plattformansvaret» i forslaget §§ 86 til 86 d vil ha konsekvenser for både tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester, rettighetshavere og brukere. Departementet antar at det for alle disse aktørene vil være positivt at forslaget klargjør ansvaret for de opphavsrettslig relevante handlingene som skjer ved brukeropplastet innhold.

For tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester antas forslaget utover dette å ha negative økonomiske og administrative konsekvenser. Tilbyderne pålegges et selvstendig ansvar for innhold brukerne deres laster opp på tjenesten, og må i større grad enn i dag sørge for klarering av innhold med rettighetshaverne eller foreta andre handleplikter for ikke å komme i ansvar. Det nye ansvarsfrihetsregimet som foreslås i § 86 a innebærer at tilbyderne må ha administrative prosedyrer for å håndtere forhåndsmeldinger og notifikasjoner fra rettighetshavere om ulovlig innhold, samt investere i tekniske systemer som sørger for å hindre eller fjerne tilgang til slikt materiale. Samtidig må tilbyderne påse at lovlig bruk ikke hindres, jf. forslaget § 86 b. Forslaget pålegger også tilbyderne en viss informasjonsplikt både overfor brukere og rettighetshavere. Etter forslaget må tilbyderen også opprette en klageordning, jf. forslaget § 86 d.

For rettighetshaverne antas forslaget å ha positive økonomiske konsekvenser. I den grad bestemmelsen fører til en økning i klarert innhold på disse tjenestene, vil dette kunne gi økte inntekter for rettighetshaverne. Dersom innholdet ikke klareres, antas det uansett å være positivt for rettighetshaverne at det foreligger lovbestemte prosedyrer for hvordan ulovlig innhold skal hindres eller fjernes. Dette vil etter departementets vurdering lette rettighetshavernes håndheving av sine rettigheter. Samtidig forutsettes det et samarbeid mellom tilbyderen og rettighetshaveren ved håndteringen av innholdet. Blant annet må rettighetshaveren bidra med referansefiler til tilbyderens tekniske systemer, samt på annen måte bidra med informasjon dersom det oppdages ulovlig innhold som rettighetshaveren ønsker fjernet. Det antas at dette samarbeidet vil kunne føre til visse kostnader for rettighetshaverne.

For brukerne av nettbaserte innholdsdelingstjenester antas det at forslaget i enkelte tilfeller kan ha negative konsekvenser ved at innhold de laster opp på tjenestene kan bli fjernet. Forslaget innebærer også en viss risiko for at også lovlig innhold gjennom tilbyderens tekniske systemer kan bli filtrert bort. Det antas at eventuelle økte kostnader for plattformtilbydere også vil kunne få konsekvenser for brukere av tjenestene, for eksempel i form av økt brukerbetaling og reklameeksponering.

Forslagene til nye bestemmelser om opplysningsplikt (§ 69 a), vederlagsjustering (§ 69 tredje ledd) og rett til å tilbakekalle rettigheter (§ 74) har som formål å styrke opphavernes og de utøvende kunstnernes avtalerettslige forhandlingsposisjon.

Særlig opplysningsplikten for erververe av rettigheter og adgangen til å kreve justering av avtalt vederlag, vil kunne bidra til å styrke den økonomiske stillingen til opprinnelige opphavere og utøvende kunstnere. For kommersielle brukere (erververe) av opphavs- og utøverrettigheter vil de nye reglene kunne medføre økte kostnader. Det må antas at overholdelse av opplysningsplikten vil medføre utgifter for erververne i form av ressurser til administrasjon, samt investeringer i nye løsninger og systemer for rapportering.

Reglene om vederlagsjustering vil også kunne øke kostnadsnivået for erververe. Det samme gjelder retten til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk av overdratte rettigheter. For erververe antas det at begge disse ordningene vil kunne skape mindre forutberegnelighet og en viss usikkerhet rundt investeringer i opphavsrettigheter. Der er imidlertid foreslått begrensninger og unntak i bestemmelsen om retten til tilbakekalling som gjør at blant annet verk overdratt i arbeidsforhold og audiovisuelle produksjoner ikke omfattes.

Forslaget om den alternative tvisteløsningsordningen i Opphavsrettsnemnda, jf. forslaget §§ 65 til 65 f, antas å ha positive konsekvenser for private aktører. Ordningen legger til rette for en enkel, rimelig og hurtig tvisteløsningsmekanisme, som et alternativ til ordinær domstolsbehandling. Det antas at spesielt mindre ressurssterke aktører vil ha nytte av den nye tvisteløsningsordningen som foreslås.

Forslaget i § 115 a om at opprinnelseslandsprinsippet i en viss utstrekning også skal gjelde for kringkastingsforetaks tilknyttede nettbaserte tjenester, antas å kunne bety at innholdet i slike tjenester i større grad kan bli tilgjengelig over landegrensene innen EØS-området, noe som vil øke tilgangen til innholdet. Vederlaget til rettighetshavere til innholdet i sendingene antas ikke å bli påvirket negativt, siden det ved vederlagsfastsettelsen også skal tas hensyn til publikum utenfor landet hvor kringkastingsforetaket har sitt hovedsete. I den grad den forenklede klareringsmekanismen medfører at innholdet vil klareres for slik bruk i større grad enn i dag, vil vederlaget kunne påvirkes positivt.

Forslaget til justering i § 57 tredje ledd om videresending av verk i kringkastingssendinger, innebærer at distributørens overføring ved såkalt «parallell» direkte injeksjon skal anses som en videresending. Dette antas å bety at en større del av vederlaget enn i dag vil forvaltes kollektivt gjennom godkjent organisasjon. Det er mer usikkert hvordan forslaget om å innføre en ny bestemmelse i § 57 fjerde ledd om såkalt «ren» direkte injeksjon eventuelt vil påvirke betalingsstrømmene.

Forslaget til justering i § 21 klargjør gjeldende praksis om at rettighetshavere kan gi avkall på vederlagsretten etter bestemmelsen. Siden forslaget legger til rette for videreføring av gjeldende praksis, antas det å ha begrensede økonomiske konsekvenser.

Forslaget om tiltredelse til de to WIPO-traktatene og lovendringer i § 114 i forbindelse med WPPT kan medføre enkelte økonomiske konsekvenser for rettighetshavere til lydopptak og utøvende kunstnere i Norge. Etter gjeldende regler skal det betales vederlag til rettighetshavere i Gramo for offentlig bruk av musikkinnspillinger som er vernet etter åndsverkloven, og avgift til Fond for utøvende kunstnere (FFUK) for offentlig bruk av musikkinnspillinger som ikke er vernet etter åndsverkloven. (Gramo krever også inn avgiften på vegne av FFUK, slik at musikkbrukere bare trenger å forholde seg til én aktør.) Det skal dermed betales for offentlig bruk av alle musikkinnspillinger, men om midlene skal gå til rettighetshavere i Gramo eller FFUK, kan påvirkes av endringene i § 114. At Norge tiltrer WPPT og skal anvende et ekstra tilknytningskriterium, forventes å øke andelen vernede innspillinger noe, mens endringen som ble foreslått i 2019 (om at det bare er produsentens forhold som skal vurderes), forventes å redusere andelen vernede innspillinger noe. Det er usikkert i hvilken retning det totalt sett vil slå ut, men det forventes uansett ikke å medføre store forskjeller. For brukerne av musikkinnspillinger forventes ingen konsekvenser, siden det uansett skal betales for bruken av alle innspillinger. Dessuten er dette spørsmål som henger sammen med spørsmålet om utvidelse av åndsverklovens vern i forskrift til loven, og dette er noe som vil bli vurdert i den sammenheng.