12 Fordeling av rimelig kompensasjon

12.1 Gjeldende rett

Enkelte regler i åndsverkloven som gir rett til fri bruk av verk og andre vernede arbeider, forutsetter at rettighetshavere kompenseres for bruken. Denne kompensasjonen betales av staten. Kompensasjonsordningene for kopiering til privat bruk etter § 26 fjerde ledd, og for fremstilling av eksemplar i tilgjengelige format etter § 56 a, jf. forskrift til åndsverkloven § 15, er etter gjeldende rett forbeholdt opprinnelige (originære) rettighetshavere. Kompensasjonen som gis etter begge disse ordningene, er ikke en rettighet som kan overdras ved avtale eller arv, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 43, Prop. 104 L (2016–2017) side 122 og PRE-2021-08-26-2608 punkt 3.5.3. Det gis dermed ikke kompensasjon til rettighetshavere som har fått rettigheter overdratt til seg, eksempelvis utgivere eller musikkforlag.

12.2 Digitalmarkedsdirektivet

Ifølge artikkel 16 første ledd kan medlemsstatene fastsette at utgivere som har fått overført eller lisensiert opphavsrettigheter til seg, skal være berettiget til en andel av kompensasjonen som utbetales for bruk av verk som er foretatt i henhold til opphavsrettslige avgrensningsregler. Ifølge andre ledd berører dette ikke eksisterende eller fremtidige ordninger knyttet til rettigheter ved offentlig utlån. Det presiseres i fortalen punkt 60 at medlemsstater som ikke har slike ordninger, ikke er forpliktet til å innføre dem.

12.3 Andre nordiske land

Ingen av de andre nordiske landene har gjennomført artikkel 16 særskilt. I forarbeidene til de respektive landene vises det til at bestemmelsen ikke krever gjennomføring, jf. Lovforslag nr. L 125 (2022–23) side 30 (Danmark), Prop. 2021/22:278 side 101 (Sverige) og RP 43/2022 rd side 40 (Finland).

I Danmark har både opprinnelige rettighetshavere og rettighetshavere som har fått overdratt rettigheter til seg, for eksempel forlag, rett til kompensasjon etter kompensasjonsordningene for privatkopiering og for fremstilling av eksemplar i tilgjengelige format, jf. Lovforslag nr. L 230 (2017–18) side 22 og Lovforslag nr. L 125 (2022–23) side 30–31.

I Finland er det kun opprinnelige rettighetshavere som har krav på kompensasjon etter de to ordningene, jf. RP 92/2018 rd side 36–37 og RP 43/2022 rd side 25. Det samme gjelder i Sverige, men det er her lagt til grunn i forarbeidene til kompensasjonsordningen for privatkopiering at foretak, som for eksempel forlag, kan erverve rettigheter til kompensasjon ved avtale, jf. Prop. 1997/98:156 side 24.

12.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet ikke å gjennomføre artikkel 16. Det ble vist til at gjeldende kompensasjonsordninger er forbeholdt de opprinnelige rettighetshaverne, og at departementet tidligere har vurdert at kretsen av kompensasjonsberettigede ikke bør utvides. Etter departementets vurdering inneholder artikkel 16 ikke noe nytt som skulle tilsi en annen vurdering. Det ble vist til at bestemmelsen er frivillig og i hovedsak retter seg mot medlemsstatene som fikk sine kompensasjonsordninger begrenset av EU-domstolens avgjørelse i sak C-572/13 (Reprobel).

12.5 Høringen

I høringen støtter flere instanser fra rettighetshaversiden forslaget om ikke å gjennomføre artikkel 16 særskilt, herunder BONO, Den norske Forfatterforening, Institusjonsfotografene, Kunstnernettverket, Norges Fotografforbund, Norsk filmforbund og Norsk Oversetterforening. Kunstnernettverket peker på at forlag kan sikres vederlag gjennom andre mekanismer, for eksempel ved forhandling av avtaler, ettersom disse aktørene ikke har en svak forhandlingsposisjon. Det vises videre til at utgivere allerede mottar betydelige vederlag gjennom Kopinor.

På den andre siden mener Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og Den norske Forleggerforening at artikkel 16 bør gjennomføres. Den norske Forleggerforening fremhever at forlagenes investeringer og innsats i verk har nær sammenheng med åndsverkene, og at forlag derfor bør gis selvstendige rettigheter. Det vises til andre nærstående rettighetshavere som er vernet etter åndsverkloven, og at det er urimelig og inkonsekvent dersom forlag ikke gis et eget vern. MBL understreker at fribruk særlig rammer utgivers inntekter, ettersom verk ofte skapes i arbeidsforhold eller på bestilling, der utgiver bærer risikoen.

12.6 Departementets vurderinger

Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5 nr. 2 åpner for at medlemsstatene kan innføre unntak og avgrensinger fra eneretten til eksemplarfremstilling, blant annet for såkalt reprografi (bokstav a) og kopiering til privat bruk (bokstav b). Direktivet stiller krav om at rettighetshaverne skal motta rimelig kompensasjon for slik bruk. I EU-domstolens avgjørelse i sak C-572/13 (Reprobel) konkluderte domstolen med at medlemsstatene ikke kan tildele hele eller deler av kompensasjonen til forleggere, siden disse ikke omfattes av direktivets definisjon av rettighetshavere. Dommen skapte utfordringer for flere medlemsstater som hadde etablert fordelingsordninger der utgivere mottok deler av kompensasjonen. Digitalmarkedsdirektivet artikkel 16 søker å løse denne situasjonen ved å tillate medlemsstatene å fordele en andel av kompensasjonen til utgivere.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at artikkel 16 ikke er nødvendig å gjennomføre i norsk rett. Fortalen punkt 60 presiserer uttrykkelig at direktivet ikke pålegger medlemsstater som har kompensasjonsordninger som kun tilgodeser opprinnelige rettighetshavere, å endre disse. Fordelingsordningen som bestemmelsen åpner for, er frivillig og retter seg i hovedsak mot medlemsstater som fikk sine ordninger begrenset av Reprobel-avgjørelsen. Dette gjelder ikke ordningene i Norge. Som nevnt i punkt 12.1, tilfaller kompensasjon etter kompensasjonsordningene for kopiering til privat bruk og for fremstilling av eksemplar i tilgjengelige format kun opprinnelige rettighetshavere. Kompensasjon fra disse ordningene er ikke en rettighet som kan overdras.

Det er tidligere foretatt vurderinger av hvilke rettighetshavere som bør kompenseres etter de nevnte ordningene. Departementet viser til disse vurderingene i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 43, Prop. 104 L (2016–2017) side 112 og PRE-2021-08-26-2608 punkt 3.5.3. Artikkel 16 presiserer kun at det er anledning til å utvide kretsen av kompensasjonsberettigede rettighetshavere, men inneholder ikke noe nytt som tilsier at det er grunn til å revurdere ovennevnte vurderinger.

Hvorvidt kompensasjonsordningene skal utvides til å gjelde andre grupper rettighetshavere enn de opprinnelige, er i første rekke et budsjettspørsmål og vil ikke være avhengig av gjennomføringen av artikkel 16. Bestemmelsen krever uansett ikke en særskilt gjennomføring.