5 Bruk av verk i undervisningsvirksomhet

5.1 Gjeldende rett

5.1.1 Generelt

Bruk av verk og andre vernede arbeider i undervisningssammenheng er regulert i åndsverkloven kapittel 3 om avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.

Loven inneholder i dag en rekke avgrensninger i opphavsretten for bruk av verk og andre vernede arbeider i undervisning. Det er regler om fri bruk av verk i undervisningssammenheng i § 43, tvangslisens for samleverk til bruk i undervisning mv. i § 44 og tvangslisens for bruk av verk ved offentlig eksamen i § 45. I tillegg inneholder kapittelet bestemmelser om avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet i § 46.

Begrepet «undervisning» i åndsverkloven har siden 1961-loven vært tolket relativt snevert, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) side 48:

«Når det gjelder undervisning, vil departementet understreke at begrepet ikke må gis en for vid tolking. Det som det siktes til, er opplæring av den karakter som normalt hører hjemme som ledd i virksomheten ved skoler eller læreinstitusjoner, ikke opplysningsvirksomhet av mer alminnelig art.»

Dette ble også gjentatt i Prop. 104 L (2016–2017) side 157, hvor det ble vist til at uttalelsen etter departementets oppfatning fortsatt må legges til grunn i tolkningen av den nye åndsverkloven av 2018.

Det rettslige handlingsrommet for avgrensninger av opphavsretten for undervisningsformål er begrenset av Bernkonvensjonen og Norges EØS-forpliktelser, særlig opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF). Opphavsrettsdirektivet setter rammer for hvordan undervisningsbestemmelsene kan utformes og tolkes. I tillegg må de nasjonale avgrensningsbestemmelsene bestå tretrinnstesten i Bernkonvensjonen artikkel 9 nr. 2 og opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 5. Tretrinnstesten innebærer at avgrensninger kun kan gjelde i visse spesielle tilfeller, at utnyttelsen ikke må komme i strid med den normale utnyttelse av verket, og at den ikke må være til urimelig skade for opphavers legitime interesser.

Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5 nr. 3 bokstav a tillater at medlemsstatene kan innføre en avgrensning av retten til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten av verk eller andre vernede arbeider for undervisningsformål. Direktivet regulerer også overføring til allmennheten av verk på en slik måte at allmennheten kan få tilgang til dem fra et selvvalgt sted og et selvvalgt tidspunkt, utelukkende til illustrasjonsformål i undervisning.

I tillegg tillater databasedirektivet (96/9/EF) artikkel 6 nr. 2 bokstav b og artikkel 9 bokstav b bruk av en database og uttrekk av en vesentlig del av databasens innhold til illustrasjonsformål i undervisning.

Som det fremkommer av fortalen punkt 19 til digitalmarkedsdirektivet, er det uklart om disse avgrensningene vil gjelde dersom det dreier seg om nettbasert undervisning eller fjernundervisning. Den rettslige rammen etter opphavsrettsdirektivet og databasedirektivet gir heller ikke mulighet for grensekryssende virkning i situasjoner hvor digital fjernundervisning skjer over landegrenser.

5.1.2 Fri bruk av verk i undervisningsvirksomhet

Åndsverkloven § 43 regulerer fri bruk av verk i undervisningsvirksomhet. Bestemmelsen innebærer at det verken er nødvendig å spørre opphaver om tillatelse til bruken, eller å betale vederlag for den utnyttelsen som omfattes av bestemmelsen.

Det følger av § 43 første ledd at et utgitt verk kan fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning. Hvis opphaver har overdratt et eksemplar av et kunstverk eller fotografisk verk, eller et slikt verk er offentliggjort, kan verket fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning.

I § 43 andre ledd er det gjort enkelte unntak fra hovedregelen i første ledd. Fribruksbestemmelsen gjelder ikke for filmverk, scenisk fremføring av sceneverk, overføring av kringkasting eller fremføring og overføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.

I tredje ledd gjøres det ytterligere begrensninger i adgangen til fri bruk, for de situasjonene hvor undervisningsvirksomheten er av ervervsmessig karakter. Ved ervervsmessig undervisning er det ikke adgang til å fremføre eller overføre databaser, eller annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten, uten at bruken rettighetsklareres. Disse begrensningene følger av regler i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) og databasedirektivet (96/9/EF). Hva som menes med «ervervsmessig» i denne sammenhengen, er behandlet i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 37 og i Prop. 104 L (2016–2017) side 178. Her fremkommer det at begrepet «ervervsmessig» i åndsverkloven skal dekke begrepet «commercial», som brukes i både opphavsrettsdirektivet og databasedirektivet. Etter opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstav a om undervisning og forskning er vilkåret at formålet med bruken ikke er kommersielt. Normalt vil offentlig finansiert undervisnings- og forskningsvirksomhet som drives i institusjoner som har undervisning som hovedformål, oppfylle dette vilkåret.

I § 43 femte ledd er det gitt adgang for lærere og elever til å gjøre opptak av sin egen fremføring av verk, til bruk i egen undervisning. Slike opptak kan ikke brukes til andre formål enn til egen undervisning.

Det er også gitt en forskriftshjemmel i sjette ledd, som åpner for at departementet kan bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk. Bestemmelsen gir ikke undervisningsinstitusjonene hjemmel til å bygge opp egne arkiv av undervisningsrelevante kringkastingsprogram. Det er ikke gitt slik forskrift.

5.1.3 Klasseromsregelen

Da ny åndsverklov trådte i kraft i 2018, ble også den såkalte «klasseromsdoktrinen» eller «klasseromsregelen» lovfestet i § 43 fjerde ledd. Bestemmelsen slår fast at fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.

Lovfestingen av regelen var en videreføring av gjeldende rett, som tidligere var ulovfestet. Klasseromsregelen innebærer at å strømme fra blant annet YouTube, Netflix, NRK TV eller å vise film i den ordinære klasseromsundervisningen faller utenfor rettighetshavernes enerett etter åndsverkloven. Slik bruk innebærer derfor ikke en tilgjengeliggjøring for allmennheten, jf. § 3.

At dette anses å skje innenfor det private området, betyr at rettighetshaverne ikke kan kreve vederlag for denne bruken, og det er ikke nødvendig å innhente deres samtykke. Fremføring eller overføring av verk i undervisning for større grupper, flere klasser samtidig eller i skolefritidsordningen må normalt klareres med rettighetshaverne, enten direkte eller gjennom kollektive avtaler. For en nærmere omtale av klasseromsregelen vises det til Prop. 104 L (2016–2017) side 159–163.

I forbindelse med stortingsbehandlingen av ny åndsverklov ble det fattet to anmodningsvedtak som angår klasseromsregelen, jf. Innst. 258 L (2017–2018):

Vedtak nr. 728, 15. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag om å justere «klasseromsregelen» i åndsverkloven § 43 dersom det viser seg at bruken etter bestemmelsen utvikler seg slik at den skader rettighetshavernes interesser på en urimelig måte.»

Vedtak nr. 731, 15. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan og hvorvidt verk som overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarframstilling i klasserommet, og dermed bli vederlagspliktig, slik at det blir mulig for partene å inngå avtalelisens også for strømming og annen overføring.»

5.1.4 Tvangslisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet

Åndsverkloven inneholder to bestemmelser om tvangslisens for bruk av verk i undervisning. Bestemmelsene regulerer spesifikke former for eksemplarfremstilling og bruk i undervisningsvirksomhet som ikke må rettighetsklareres, men hvor opphaver har krav på vederlag.

I § 44 reguleres adgangen til å lage samleverk sammenstilt av verk fra et større antall opphavere. Samleverkene må være til bruk ved undervisning, religiøse seremonier eller seremonier basert på ikke-religiøse livssyn. Sammenstillingen må bestå av mindre deler av litterære verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang. Også kunstverk og fotografiske verk som gjengis i tilslutning til teksten kan inngå i samleverket. For alle verkstyper som omfattes av bestemmelsen, er det et krav at det må ha gått fem år etter utløpet av det året da verket ble utgitt, før det kan tas inn i et samleverk uten forutgående rettighetsklarering. Hjemmelen omfatter ikke verk som er utarbeidet til bruk ved undervisning og gir heller ikke rett til gjengivelse i digital form.

Åndsverkloven § 45 gjelder bruk av verk ved offentlig eksamen. Bestemmelsen etablerer en tvangslisens for eksemplarfremstilling av alle typer utgitte verk til bruk ved offentlig eksamen, som i tillegg til eksamen ved offentlige utdanningsinstitusjoner også omfatter eksamen ved private institusjoner som har lovhjemlet rett til å avholde eksamen, jf. Ot.prp. nr.15 (1994–95) side 122.

5.1.5 Avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet

Åndsverkloven § 46 gir regler om avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet. Reglene åpner for en enklere klareringsform for verk til dette formålet, ved at det kan inngås avtaler om bruk og vederlag mellom de som ønsker å bruke åndsverk, og en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Det betyr at skoleeierne, for eksempel representert ved KS, kan inngå en avtale med en kollektiv forvaltningsorganisasjon, som Kopinor, om bruk av åndsverk og hva slags vederlag rettighetshaverne skal få.

Den kollektive forvaltningsorganisasjonen må oppfylle visse krav til representativitet og egnethet mv., og må være godkjent av Patentstyret, jf. åndsverkloven § 63 tredje ledd.

Kopinor er godkjent kollektiv forvaltningsorganisasjon for inngåelse av avtalelisensavtaler om eksemplarfremstilling av verk og vernede arbeider, jf. § 46 første ledd første punktum, og Norwaco er godkjent for avtalelisensavtaler om opptak av kringkastingssendinger, jf. § 46 første ledd andre punktum.

For en nærmere beskrivelse av avtalelisensordningen, se punkt 9 og Prop. 104 L (2016–2017) side 205 flg.

Med hjemmel i en slik avtalelisensavtale kan utdanningsinstitusjonene fremstille eksemplar av utgitte verk til bruk i egen undervisningsvirksomhet. Bestemmelsen omfatter enhver form for eksemplarfremstilling, som fotokopiering og kopiering i digital form, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 144. Det kan også gjøres opptak av kringkastingssendinger, når betingelsene i § 63 første ledd er oppfylt. Begrepet «kringkastingssendinger» omfatter forskjellige former for radio- og TV-sendinger.

Denne eksemplarfremstillingsretten gjelder ikke alle verkstyper. I bestemmelsens andre ledd fremgår det at det ikke kan gjøres opptak av kringkastingssendinger hvis sendingen består av hele eller store deler av filmverk som også er bestemt til annen bruk enn fremføring og overføring gjennom fjernsyn. Visning av film i en ordinær klasseromssituasjon vil likevel være tillatt, siden en slik fremføring eller overføring anses å skje innen det private området, jf. § 43 fjerde ledd og omtalen av klasseromsregelen i punkt 5.1.3.

Opptak behøver ikke gjøres av undervisningsinstitusjonen selv, men kan gjøres av en opptakssentral som er godkjent av departementet, jf. § 46 tredje ledd. Departementet kan videre gi forskrifter om oppbevaring og bruk av opptak etter bestemmelsens første og andre ledd, jf. femte ledd.

For en nærmere redegjørelse om avtalelisens til bruk i undervisning vises det til Prop. 104 L (2016–2017) side 166 flg.

5.2 Digitalmarkedsdirektivet

Digitalmarkedsdirektivet artikkel 5 inneholder regler om bruk av verk og andre vernede arbeider i digital og grensekryssende undervisningsvirksomhet. Medlemsstatene er forpliktet til å fastsette et unntak fra eller en avgrensning i den opphavsrettslige eneretten til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten, slik at det vil være tillatt med digital bruk av verk og andre vernede arbeider til ikke-kommersielle undervisningsformål. Bruken skal være utelukkende til illustrasjonsformål. Den tillatte bruken skal omfatte særlige behov for tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelser.

Artikkel 5 nr. 1 setter flere vilkår for anvendelsen av unntaket eller avgrensningen. Bruken skal skje på stedet i en utdanningsinstitusjon, eller i et sikkert elektronisk miljø som kun er tilgjengelig for utdanningsinstitusjonens elever, studenter og undervisningspersonale. Det skal oppgis kilde for verket eller arbeidet, så fremt dette ikke er umulig.

Det følger av artikkel 5 nr. 2 at medlemsstatene kan velge at enkelte verkstyper eller former for bruk ikke skal omfattes av unntaket eller avgrensningen. Dette kan for eksempel gjøres for materiale som er spesielt beregnet for undervisningsmarkedet.

Direktivet gir også noe handlingsrom for nasjonale regler om bruk av verk ved overføring i undervisningssammenheng. Det kan innføres regler om avtaleforrang, slik at fri bruk kun er tillatt hvis det ikke tilbys egnede lisenser som er lett tilgjengelige på markedet, og som dekker behovet ved utdanningsinstitusjonene.

Artikkel 5 nr. 3 bestemmer at bruk av verk eller vernede arbeider etter bestemmelsen skal anses å ha funnet sted kun i den medlemsstaten som utdanningsinstitusjonen er etablert i (selv om bruken altså kan skje over landegrensene.) Formålet er å legge bedre til rette for grensekryssende undervisning, jf. fortalen punkt 19.

Etter artikkel 5 nr. 4 kan medlemsstatene velge å gi rimelig kompensasjon til rettighetshaverne for eventuell skade som påføres dem som følge av bruken.

5.3 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 5 gjennomført i ophavsretsloven § 13 og ny § 13 a. Det fremgår av § 13 at eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten av offentliggjorte verk kan benyttes i undervisningsvirksomhet, såfremt betingelsene for avtalelisens i § 50 er oppfylt. Bestemmelsen omfatter overføring til allmennheten av datamaskinprogrammer i digital form. Paragraf 13 stk. 5 regulerer situasjoner der det oppstår spørsmål om en kollektiv forvaltningsorganisasjon stiller urimelige vilkår for å inngå avtale. Hver av partene kan legge spørsmålet frem for Ophavsretslicensnævnet, som kan fastsette vilkårene i avtalelisensavtalen, blant annet vederlagets størrelse. Videre er det tatt inn en ny avgrensningsbestemmelse (fribruksbestemmelse) i § 13 a, som gjelder i de situasjonene hvor det ikke finnes passende lisenser om bruk av verk til illustrasjonsformål i undervisningsvirksomhet. Opphaver har rett til rimelig kompensasjon for bruk etter denne bestemmelsen, med mindre skaden er minimal. Bruk av verk etter §§ 13 og 13 a i sikre, elektroniske nettverk som kun er tilgjengelige for en undervisningsinstitusjons elever, studenter og lærere, anses for kun å finne sted i Danmark, såfremt utdannelsesinstitusjonen er etablert i Danmark.

I Sverige er det inntatt en ny avgrensningsbestemmelse i upphovsrättslagen 13 §. Denne avgrensningen skal ikke gjelde hvis bruken kan skje med hjemmel i en avtale med avtalelisensvirkning og en slik avtale finnes lett tilgjengelig. Avtalevilkår som begrenser retten til å bruke verk etter paragrafen, er ugyldige, jf. 13 § tredje ledd. Bestemmelsen gjelder også nærstående rettigheter. Det er ikke innført noen ny kompensasjonsordning.

I Finland anses artikkel 5 langt på vei å kunne oppfylles ved å inngå avtalelisensavtaler mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere. Upphovsrättslagen 14 § er endret, slik at avtalelisensbestemmelsen nå også omfatter tilgjengeliggjøring av verk for allmennheten. Etter endringen omfatter bestemmelsen alle relevante måter å bruke verk og arbeider, inkludert offentlig fremføring og offentlig visning av verk. I tillegg er det tatt inn en ny avgrensningsbestemmelse i 14 a §, som kompletterer avtalelisensbestemmelsene for bruk av verk og arbeider i undervisningssammenheng. Avgrensningen gjelder bruk av verk og arbeider i undervisningsvirksomhet som ikke er omfattet av lett tilgjengelige avtaler. Selv om adgangen til å innføre en avgrensningsbestemmelse i artikkel 5 ikke omfatter offentlig fremføring for et tilstedeværende publikum, er dette omfattet av den finske bestemmelsen. Det innebærer at det kan strømmes fra åpent tilgjengelige kilder på Internett (som for eksempel YouTube), siden det ikke finnes representative kollektive forvaltningsorganisasjoner som kan inngå avtalelisenser om dette materialet. Det er ikke etablert noen kompensasjonsordning for bruk etter avgrensningsbestemmelsen.

5.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 5 ved å tilpasse gjeldende § 43, slik at den utformes i tråd med direktivbestemmelsen. Forslaget innebar en videreføring av undervisningsbestemmelsene i loven, med noen justeringer.

Åndsverkloven § 43 første ledd ble foreslått delt i to ledd for å tydeliggjøre hva som gjelder for fremføring for et tilstedeværende publikum, og hva som gjelder for overføring av verk og arbeider i undervisningssammenheng. For å legge til rette for bruk i digital fjernundervisning foreslo departementet et nytt punktum i § 43 andre ledd om at ved fjernundervisning kan verket kun overføres i et sikkert digitalt miljø.

Departementet foreslo videre en ny bestemmelse i kapittel 9 om lovens rekkevidde. Bestemmelsen innebærer at når lærere og elever ved en utdanningsinstitusjon etablert i Norge bruker verk og arbeider etter § 43 andre ledd og § 46 via sikre digitale miljøer, skal bruken anses for å finne sted i Norge.

Det ble ikke foreslått å innføre en generell regel om avtaleforrang i loven.

I høringsnotatet vurderte departementet også de to anmodningsvedtakene om klasseromsregelen, og foreslo en videreføring av bestemmelsen uten materielle endringer.

5.5 Høringen

5.5.1 Gjennomføring av artikkel 5

Oppsummert mener høringsinstansene fra forsknings- og undervisningssektoren at det bør tilrettelegges for mest mulig fri bruk av verk i undervisningssammenheng. Rettighetshaversiden mener at den frie bruken bør begrenses, slik at rettighetshavernes interesser ivaretas, og at bruken ikke skader markedet for læremidler.

KS viser til at det er viktig å få tydeliggjort rammene for bruk av verk i undervisningsvirksomhet. De understreker at det er viktig at lærere og elever har mulighet til å gjøre seg kjent med, utforske og sammenligne ulike kilder og ressurser – også på det åpne nettet. Universitetet i Oslo (UiO) mener generelt at man bør tilrettelegge for fribruk av opphavsrettslig materiale til illustrasjonsformål i undervisning i så stor grad som internasjonale regler åpner for.

Advokatforeningen støtter departementets forslag til endringer i § 43 for å gjennomføre direktivet artikkel 5.

De fleste høringsinstansene fra rettighetshaversiden, som BONO, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Kopinor (med støtte fra blant andre Grafill, Mediebedriftenes Landsforening (MBL), Norsk Fotografforbund, Norsk Oversetterforening (NO), Norsk Redaktørforening og Rettighetsalliansen), Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)) og Norwaco (med støtte fra blant andre Creo, Dramatikerforbundet, Grafill, GramArt, Gramo, IFPI Norge, Kunstnernettverket, NOPA, Norsk Fotografforbund, Norsk Skuespillerforbund, Produsentforeningen NORA, Rettighetsalliansen og TONO) uttaler at artikkel 5 bør gjennomføres ved å innføre prinsippet om avtaleforrang, slik at fri bruk av verk ved overføring i undervisningssammenheng kun er tillatt hvis det ikke tilbys egnede lisenser som er lett tilgjengelige på markedet, og som dekker behovet ved utdanningsinstitusjonene. Det vises til at både Danmark, Sverige og Finland har gjennomført artikkel 5 på denne måten. Forslaget i høringsnotatet vil etter deres syn bryte med hensynet til nordisk rettsenhet på opphavsrettsområdet.

Kopinor og Norwaco foreslår at fribruksbestemmelsen i § 43 endres til å bare gjelde fremføring for et tilstedeværende publikum, og at avtalelisensbestemmelsen i § 46 utvides til å inkludere eksemplarfremstilling og overføring av utgitte verk. Videre foreslår disse høringsinstansene at det innføres en ny bestemmelse som gir en ufravikelig fribruksbestemmelse uten kompensasjon for digital overføring i undervisning for de tilfellene der det ikke finnes egnede lisenser og avtaler lett tilgjengelig på markedet.

Norwaco uttaler at avtalelisensbestemmelsen i gjeldende § 46 bør utvides til også å omfatte overføring til allmennheten, fordi avtalelisensbestemmelsen for audiovisuelle verk er territoriell. Norwaco har derfor ikke hjemmel til å klarere grensekryssende bruk i undervisningsvirksomhet gjennom sikre digitale miljøer, slik direktivet krever. Videre anbefaler Norwaco at overføring til allmennheten av kringkastingsprogram i undervisning – som i dag dekkes av § 57 – tas inn i § 46, slik at også slik overføring kan skje i grenseoverskridende undervisning gjennom utkastet § 115 b.

Norwaco viser videre til at fribruksbestemmelsen i § 43 ofte ikke kan anvendes ved bruk av kringkastingsmateriale i undervisning. Norwaco mener også at begrensningen i gjeldende § 46 første ledd tredje punktum om at det ikke kan gjøres opptak av kringkastingssending som består av «filmverk som må oppfattes som også bestemt til annen bruk enn fremføring og overføring gjennom fjernsyn», bør oppheves. Etter Norwacos syn bør begrensningen derimot videreføres for eksterne AV-sentraler jf. bestemmelsens andre ledd.

Norsk Bibliotekforening mener formålet med fribruksbestemmelsen best oppnås ved at alle typer verk omfattes, uten unntak. Norsk Bibliotekforening ønsker derfor ikke en videreføring av at filmverk, fremføring av sceneverk og kringkasting ikke omfattes av den frie bruken. Norsk Bibliotekforening støtter derimot at det ikke foreslås å innføre nytt unntak fra fribruksreglene for verk og arbeider som i hovedsak er beregnet på utdanningsmarkedet.

Motion Picture Assosiation (MPA) støtter departementets forslag om å videreføre unntaket for filmverk, fremføring av sceneverk og kringkasting av verk i fribruksbestemmelsen i § 43.

BONO uttaler at artikkel 5 nr. 1 som et minimum må gjennomføres som en tvangslisens slik at rettighetshaverne sikres økonomisk kompensasjon for faktisk bruk, tilsvarende som i Danmark. Også Den norske Forleggerforening mener at det bør inntas en tvangslisens som kompenserer rettighetshavere for statens inngrep i eneretten.

BONO stiller videre spørsmål ved om undervisningsbegrepet tolkes tilstrekkelig snevert hvis bruk også tillates i kulturarvinstitusjoners lokaler, dersom det foreligger et «samarbeid» mellom utdanningsinstitusjonen og kulturarvinstitusjonen.

Handelshøyskolen BI og Universitets- og høgskolerådet (UHR) viser til at departementet gjennomgående benytter begrepet «fjernundervisning» og mener dette er et utdatert begrep som ikke reflekterer undervisningsformer som både består av fysisk og digital undervisning.

UiO påpeker at direktivet ikke stiller krav til at elever og lærere må befinne seg i en EØS-stat for å omfattes av undervisningsbestemmelsene, og at direktivet retter seg kun mot den medlemsstaten hvor utdanningsinstitusjonen er etablert.

Kopinor støtter departementets forslag til gjennomføring av artikkel 5 nr. 3 om bruk av verk eller beskyttede arbeider i grensekryssende undervisningsvirksomhet, og viser til at forslaget er i overensstemmelse med det som er gjeldende praksis for Kopinor-avtalene på undervisningsfeltet. Kopinor uttaler at dette vil sikre brukerne mot krav fra utenforstående rettighetshavere for bruk som fysisk skjer i et annet land.

5.5.2 Klasseromsregelen

Oppsummert støtter brukersiden forslaget om videreføring av klasseromsregelen, mens forslaget møter kritikk fra rettighetshaversiden i høringen.

Brukersiden, som Norsk Bibliotekforening, UiO og KS, betrakter klasseromsregelen som viktig og nødvendig å beholde, men mener at den bør moderniseres og utvides slik at den blir mer uavhengig av klassisk undervisnings- og klasseromstenking. Disse høringsinstansene mener den også bør omfatte digitale klasserom. Det vises til at dette er et relativt lite inngrep i rettighetshavernes interesser, men at nytten for skolene og elevene er stor. Også Advokatforeningen støtter en videreføring av klasseromsregelen. Advokatforeningen foreslår at avgrensingen av klasseromsbegrepet mot digitale klasserom tydeliggjøres i lovteksten ved å ta inn en presisering om at det kun er fremføring og overføring i fysiske klasserom som er omfattet.

UiO understreker at klasseromsregelen ikke må utformes, tolkes eller presiseres på en måte som gjør at det gis dårligere rettigheter for undervisningsinstitusjoner enn det som følger av EU-direktivene.

KS uttaler seg om behovet for videreføring av fribruksbestemmelsen og klasseromsregelen:

«Trykte læremidler har fortsatt en sentral plass i norsk skole. Samtidig har utbredelsen av digitale læremidler og andre lisensbaserte læringsressurser vært økende de siste årene. Viktigheten av kildekritikk og å kunne orientere seg i mangfoldet av materiale som finnes, får stadig mer fokus. De kollektive avtalelisensene har fortsatt en viktig funksjon i å gi tilgang til et mangfold av ressurser, men er ikke tilstrekkelige. Det er viktig at lærere og elever har mulighet til å gjøre seg kjent med, utforske og sammenligne ulike kilder og ressurser – også på det åpne nettet. Videreføring av fribruksbestemmelsen, herunder klasseromsregelen er et viktig supplement til etablerte lisenser for å understøtte en slik utforskende pedagogisk tilnærming og fleksibelt læringsarbeid i skolen, slik dagens samfunn krever. Det vil minimere unødvendig byråkrati knyttet til åndsverksavklaringer, som ellers kan bli en barriere for god læring i klasseundervisning.»

Rettighetshaversiden, med blant andre BONO, Creo, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Kunstnernettverket, Kopinor (med støtte fra Den norske Forfatterforening, Grafill, Mediebedriftenes Landsforening (MBL), Norsk Fotografforbund, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Norsk Oversetterforening (NO) Norsk Redaktørforening og Rettighetsalliansen) Motion Picture Assosiation (MPA), Motion Picture Licensing Company Norge AS (MPLC), Norwaco (med støtte fra blant andre Creo, Dramatikerforbundet, Grafill, GramArt, Gramo, IFPI Norge, Kunstnernettverket, NOPA, Norsk Fotografforbund, Norsk Skuespillerforbund, Produsentforeningen NORA, Rettighetsalliansen og TONO) og Virke Produsentforeningen, er svært kritiske til en videreføring av klasseromsregelen, og mener at den må oppheves. Dersom den ikke oppheves, må den etter deres syn begrenses slik at den ikke gjelder for «overføring til allmennheten». Det vises til at dette er et EU-rettslig begrep som må tolkes EU-autonomt for ikke å være i strid med Norges forpliktelser etter opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF).

Creo viser til at det har skjedd vesentlige endringer av bruk av verk og prestasjoner siden klasseromsregelen ble lovfestet:

«Det vises bl.a. til at noe av pensumfordypningen har gått over til utlegging/overføring til digitale plattformer, som betyr at det som tidligere ble lest i bøker (egenstudier/lekser), nå i større grad blir vist på skjermer. Det antas også at bruk av audiovisuelle virkemidler generelt har økt ved undervisning. Nye formidlings- og mottaksformer av pensumlitteraturen kan medføre store inntektstap for rettighetshaverne, dersom klasseromsregelen videreføres.»

Virke Produsentforeningen viser til at det i dagens digitale skole stadig blir vanskeligere å angi hva som skal anses som «ordinær klasseromsundervisning», og at det derfor ikke lenger er naturlig å regne klasserom som et privat område.

Den norske Forleggerforening uttaler at bestemmelsen i verste fall er ulovlig og i beste fall overflødig. Det vises til at det er uklart hva som menes med «ordinær klasseromsundervisning», og at overføring til allmennheten etter klasseromsunntaket uansett ikke kan gå lenger enn retten til privat bruk etter åndsverkloven § 26. Hvis departementet likevel viderefører bestemmelsen, mener Den norske Forleggerforening at det eksplisitt må avgrenses mot fremføring og overføring i skolen av materiale primært beregnet til bruk i utdanning.

Den norske Forleggerforening og NFFO mener at klasseromsregelen er i strid med tretrinnstesten, som Norge er folkerettslig forpliktet til å vurdere alle avgrensninger av den opphavsrettslige eneretten opp mot.

Kopinor uttaler seg også om forholdet til EU-retten:

«Kopinor er enig med departementet i at «overføring til allmennheten» er et EU- autonomt begrep som Norge ikke ensidig kan definere. Vi erkjenner også at de EU- rettslige kriteriene anvendt på ordinær klasseromsundervisning i mange tilfeller vil føre til det samme resultatet som § 43 fjerde ledd. Men som departementet selv er inne på, vil det være situasjoner hvor disse kriteriene ikke slår til. De må vurderes konkret i den enkelte situasjonen, og det er derfor etter vår mening ikke en riktig gjennomføring av EU-retten å ha en bestemmelse som på generelt grunnlag konstaterer at fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området. Bestemmelsen bør av den grunn utgå.»

Videre viser Kopinor til at partene som fremforhandler kollektive avtalelisensavtaler om bruk av verk i undervisning, er vant til å ta hensyn til åndsverklovens bestemmelser om privat bruk, vernetid, ikke-vernet materiale mv. når vederlaget fastsettes. Kopinor mener partene på samme måte vil klare å ta hensyn til at overføring i klasseromsundervisning i mange tilfeller vil være innenfor det private området. Siden lærere i praksis forholder seg til informasjonsmateriell fra avtalepartene, vil det etter Kopinors syn ikke få stor betydning at den lovfestede klasseromsregelen oppheves.

Kopinor uttaler:

«Det vil fortsatt være lov å fremføre og overføre verk innenfor det private området. Hvis partene kommer til enighet om å inkludere overføring i undervisningsavtalen, vil det gi en helhetlig løsning der tillatelsen enten vil følge av avtalen eller av hjemmel i lov, uten at lærerne behøver å vurdere det konkrete tilfellet.»

Til anmodningsvedtak nr. 731 uttaler Kopinor at ved å utvide virkeområdet til avtalelisensbestemmelsen i § 46 til også å gjelde overføring av verk i undervisningsvirksomhet slik at den gjelder bruk av verk i undervisning mer generelt, vil anmodningen langt på vei svares ut.

MPLC viser til at deres erfaring tilsier at det er vanlig å vise film for større grupper (samtidig og etter hverandre) og grupper med skiftende sammensetning i skolen:

«Etter at klasseromsregelen ble lovfestet, er det imidlertid vanskelig å komme til enighet med kommuner og andre som er ansvarlig for undervisning om klarering av rettigheter til visning av film som er overføring til allmennheten. Brukerne peker på klasseromsregelen, og argumenterer med at visning skjer innenfor det private området. Dersom klasseromsregelen bli opphevet, mener MPLC at det vil åpne for gode avtaler som sikrer rettighetshaverne vederlag for bruk, samtidig som det selvfølgelig ikke skal betales for bruk som faller utenfor eneretten.»

I etterkant av høringen har Norwaco oversendt en uttalelse som de har bestilt av professor Ole-Andreas Rognstad. Denne uttalelsen er også kritisk til en videreføring på bakgrunn av de EØS-rettslige vurderingene.

5.6 Departementets vurderinger

5.6.1 Gjennomføring av artikkel 5

5.6.1.1 Generelt

Etter departementets vurdering vil ikke gjeldende §§ 43 til 46 fullt ut oppfylle forpliktelsene i artikkel 5. Disse bestemmelsene er ikke sammenfallende med virkeområdet til avgrensningen i artikkel 5, siden de ikke legger til rette for undervisning i sikre digitale miljøer eller bruk av verk og arbeider i grensekryssende undervisningsvirksomhet.

Fortalen punkt 23 understreker at selv om det er viktig å harmonisere hvilke situasjoner de nye obligatoriske unntakene skal gjelde for når det gjelder digital bruk og undervisning over landegrensene, kan medlemsstatene velge ulike måter å gjennomføre ordningene på. Dette er likevel bare tillatt så lenge forskjellene ikke hindrer effektiv bruk av unntakene eller bruk på tvers av landegrensene. Medlemsstatene kan beslutte at avgrensningen skal være hel eller delvis, avhengig av tilgjengeligheten av egnede lisenser. Lisensene må omfatte minst de samme bruksområdene som det som er tillatt etter avgrensningen. For eksempel kan det gis forrang til lisenser for materiale som hovedsakelig er beregnet på utdanningsmarkedet eller lisenser for notehefter. Det understrekes at slike lisensordninger må dekke behovet til utdanningsinstitusjonene.

Videre fremgår det av fortalen punkt 23 at lisensiering for eksempel kan være basert på kollektiv lisensiering eller avtalelisenser for å unngå at utdanningsinstitusjonene må forhandle enkeltvis med rettighetshaverne.

Etter departementets vurdering viser veiledningen i fortalen at det er et stort handlingsrom knyttet til hvordan artikkel 5 kan gjennomføres, så lenge de nasjonale løsningene ikke hindrer effektiv anvendelse av avgrensningen. Departementet har derfor vurdert om det er tilstrekkelig å kun gjøre endringer i fribruksbestemmelsen i gjeldende § 43 for å gjennomføre artikkelen, eller om det bør innføres nye avgrensningsbestemmelser.

Som beskrevet i punkt 5.1, er det etter § 43 en rekke verkstyper og bruksformer som ikke er omfattet av den frie bruken ved undervisningsvirksomhet. For eksempel er ikke filmverk og overføring ved kringkasting omfattet. Hvis det skal overføres film utenfor det private området (for eksempel ved strømming), må dette klareres. Artikkel 5 gjelder i utgangspunktet for samtlige kategorier av verk og vernede arbeider. Det er likevel anledning til å unnta enkelte verkstyper eller former for bruk. Departementet mener derfor at det er innenfor det nasjonale handlingsrommet å unnta verkskategoriene og bruksformene filmverk, scenisk fremføring av sceneverk, overføring ved kringkasting og fremføring og overføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet, slik de er listet opp i § 43. Filmverk har også et særlig vern etter Bernkonvensjonen artikkel 14 og 14 bis.

Departementet merker seg at Norsk Bibliotekforening støtter forslaget om å dele § 43 første ledd i to ledd, slik at det tydeligere fremgår hva som gjelder for fremføring for et tilstedeværende publikum, og hva som gjelder for overføring av verk og arbeider i undervisningssammenheng. Det har ikke kommet innsigelser i høringen mot dette forslaget. Departementet viderefører forslaget.

Direktivet artikkel 5 nr. 2 åpner for at EØS-statene kan bestemme at avgrensningen som må innføres etter artikkelen, kun får anvendelse der det ikke foreligger egnede lisenser som er lett tilgjengelige på markedet, og som dekker behovet og særtrekkene ved utdanningsinstitusjonene (avtaleforrang). Hvis en avtale ikke er lett tilgjengelig for den ønskede bruken, innebærer en slik ordning at bruken skal omfattes av en avgrensningsbestemmelse (fribruksbestemmelse).

Selv om digitalmarkedsdirektivet ikke er til hinder for klarering av verk og arbeider i undervisningssammenheng ved lisensieringsordninger som for eksempel avtalelisens, garanterer ikke avtalelisenssystemet regulert i åndsverkloven § 63 i seg selv for at avtalene faktisk vil dekke utdanningsinstitusjonenes behov og særtrekk, slik artikkel 5 i direktivet krever. Dette avhenger av de fremforhandlede vilkårene i den enkelte avtale.

Departementet ser at innføring av et prinsipp om avtaleforrang vil kunne innebære at rettighetshaveres mulighet til å lisensiere verk og arbeider til bruk i undervisningssammenheng og til å motta vederlag for bruken, styrkes. Ved å fremforhandle egnede avtaler vil rettighetshaversiden sikres vederlag for bruk av de forskjellige verkstypene.

Departementet har merket seg at rettighetshaversiden ønsker at det gjøres større endringer i undervisningsbestemmelsene, blant annet ved at det innføres et prinsipp om avtaleforrang. Som rettighetshaversiden viser til, har de andre nordiske landene innført dette i sine undervisningsbestemmelser i forbindelse med gjennomføring av artikkel 5 i direktivet.

Det er stor usikkerhet knyttet til de økonomiske og administrative konsekvensene av å innføre et prinsipp om avtaleforrang, og det er etter departementets vurdering behov for en grundigere gjennomgang av hvordan innføring av et slikt prinsipp vil påvirke den helhetlige balansen mellom brukernes og rettighetshavernes interesser på undervisningsområdet.

Departementet foreslår derfor på det nåværende tidspunktet å videreføre forslaget fra høringsnotatet om å gjøre enkelte endringer i åndsverkloven § 43, slik at de obligatoriske kravene i artikkel 5 gjennomføres, men uten å ta inn en generell regel om at avtaler skal har forrang. Departementet vil komme tilbake til en gjennomgang av undervisningsbestemmelsene når digitalmarkedsdirektivet er gjennomført.

Kopinor tar også opp i høringen at konsekvensene ved å innta et krav om ufravikelighet i fribruksbestemmelsen uten å innføre et prinsipp om avtaleforrang kan bli uheldige. Som nevnt ovenfor, vil departementet vurdere prinsippet om avtaleforrang på et senere tidspunkt.

Departementet viser videre til at fribruksbestemmelsen i § 43 første og andre ledd ikke vil være til hinder for å fremforhandle vederlag for bruk av visse verkstyper og bruksformer, ved at bestemmelsen ikke gjelder for blant annet filmverk, jf. forslaget § 43 tredje ledd. Bruk i undervisningssammenheng som ikke omfattes, skal derfor i utgangspunktet rettighetsklareres.

Den norske Forleggerforeningen uttaler at det eksplisitt må avgrenses mot fri fremføring og overføring i skolen av materiale som primært er beregnet til bruk i utdanning. Etter departementets vurdering vil bruk av slike læremidler ofte være mer omfattende enn det som kan sies å være til illustrasjonsformål i undervisningen, se punkt 5.6.1.3 nedenfor. Departementet foreslår derfor ikke på det nåværende tidspunktet å ta inn et nytt unntak i fribruksregelen om verk og arbeider som særlig er beregnet på utdanningsmarkedet, selv om fortalen punkt 23 nevner dette som eksempel på verkstyper som kan unntas ved å gi avtaler om dette forrang.

Departementet merker seg uttalelsen fra Norwaco om at begrensningen i § 46 første ledd tredje punktum bør oppheves, slik at også kringkastingssendinger som består av filmverk, omfattes av avtalelisensen. Departementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.

5.6.1.2 Fotografiske bilder

Vernet av fotografiske bilder er ikke harmonisert i EU-retten slik som de øvrige nærstående rettighetene, og omfattes derfor ikke direkte av direktivforpliktelsene. Etter departementets vurdering bør undervisningsbestemmelsene i åndsverkloven likevel fortsatt omfatte bruk av fotografiske bilder, jf. § 23. Det har ikke kommet innsigelser mot dette i høringen.

5.6.1.3 Bruk til «illustrasjonsformål» i undervisning

Begrepet «illustrasjonsformål» er et EU-rettslig begrep, og det er i siste instans opp til EU-domstolen å bestemme hva det skal omfatte. Hva som menes med «utelukkende til illustrasjonsformål», er nærmere utdypet i fortalen punkt 21. Her fremgår det at avgrensningen skal omfatte digital bruk av verk eller vernede arbeider for å støtte, berike eller utfylle undervisningen, herunder læringsaktiviteter.

Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å angi noen nærmere kriterier for eventuelt hvor stor del av et verk som kan benyttes etter avgrensningsbestemmelsen, ut over det som følger av fortalen punkt 21. Slik også Norwaco påpeker i høringen, legger departementet til grunn at det i mange tilfeller vil være tilstrekkelig at bare deler eller uttrekk av verk brukes for å oppnå illustrasjonsformålet.

BONO bemerker i høringen at bruk til illustrasjonsformål må tolkes som en begrensning sammenlignet med gjeldende rett. Etter departementets vurdering vil innføringen av betegnelsen i lovteksten ikke innebære en materiell endring. Det avgjørende vil være hvorvidt bruken er motivert av et underliggende undervisningsbehov. Den norske Forleggerforeningen uttaler at aktiviteten må rekke ut over det rent symbolske og underholdende. Departementet bemerker at det som må vurderes, er om bruken støtter, utfyller eller beriker undervisningen, jf. føringene i fortalen punkt 21. Fortalen avklarer ikke nærmere grensen for når bruken kan sies å oppfylle disse kriteriene, men dette kan etter departementets vurdering ikke tolkes altfor snevert. Det er behov for at undervisere fritt skal kunne velge blant et stort utvalg av kilder for på best mulig måte å understøtte og berike undervisningen. På den måten legges det til rette for kunnskapsformidling og gode læringsopplevelser.

Departementet presiserer at bruken likevel ikke skal erstatte kjøp av materiale som hovedsakelig er beregnet for utdanningsmarkedet, slik som lærebøker og digitale læremidler. Innkjøp og bruk av læremidler vil innebære en bruk som går ut over det som omfattes av bruk til illustrasjonsformål i undervisning.

5.6.1.4 Kildeangivelse

Det følger av artikkel 5 nr. 1 bokstav a at bruk av verk og arbeider etter undervisningsbestemmelsen skal følges av en kildeangivelse, for eksempel opphaverens navn, med mindre dette viser seg å være umulig. Kravet til navngivelse følger av åndsverkloven § 5. Bestemmelsens første ledd slår fast at ved fremstilling av eksemplar av åndsverk og når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, har opphaveren krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier, såfremt navngivelse er praktisk mulig. Kravet til kildeangivelse generelt, som tittel på verket, utgiver og utgivelsesår, følger derimot ikke direkte av denne bestemmelsen i dag. Departementet mener likevel at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste særskilt et krav til kildeangivelse ut over navngivelsesretten ved bruk etter undervisningsbestemmelsene. Dette følger allerede av fast praksis og «god skikk». Tilsvarende vurdering er gjort i de andre nordiske landene, og det har ikke kommet innsigelser mot dette i høringen.

5.6.1.5 Hvor bruken kan finne sted

Etter fortalen punkt 22 skal bruken til undervisningsformål bare skje i forbindelse med undervisning og læringsaktiviteter som gjennomføres under ansvar av utdanningsinstitusjonene. Blant annet gjelder dette ved eksamen eller undervisning som foregår utenfor utdanningsinstitusjonenes lokaler, for eksempel i museer, biblioteker eller andre kulturarvinstitusjoner. Bruken bør være begrenset til det som er nødvendig for formålet med slik virksomhet.

Til BONOs uttalelse om at bruk av verk i undervisning som finner sted i kulturarvinstitusjoners lokaler, vil kunne innebære vanskelige grensedragninger, viser departementet til klargjøringen i direktivets fortale. Slik departementet forstår bestemmelsen i lys av fortalen, kan ikke bruken begrenses til utdanningsinstitusjonens egne, fysiske lokaler og i sikre digitale miljøer. Også bruk i andre lokaler og steder omfattes, forutsatt at bruken er til illustrasjonsformål i undervisningssammenheng og skjer under utdanningsinstitusjonens ansvar. Er det et samarbeid mellom en utdanningsinstitusjon og for eksempel en kulturarvinstitusjon, bør bruken også tillates i kulturarvinstitusjonens lokaler. Departementet legger til grunn at begrepet «utdanningsinstitusjon» slik det er brukt i digitalmarkedsdirektivet, må forstås på samme måte som i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF).

Fortalen punkt 20 viser til at fjernundervisning og tverrnasjonale utdanningsprogrammer for det meste utarbeides på høyere utdanningsnivåer, mens digitale verktøy og ressurser i økende grad tas i bruk på alle nivåer, særlig for å forbedre og berike læringsopplevelsen. Avgrensningen fastsatt i direktivet bør derfor være til fordel for alle utdanningsinstitusjoner som er anerkjent av en medlemsstat, herunder i både grunnskole, videregående skole, yrkesrettet opplæring og høyere utdanning. I vurderingen av om formålet til en undervisningsvirksomhet er av ikke-kommersiell karakter, følger det av fortalen at organisasjonsstruktur og finansieringsmåte ikke bør være avgjørende.

Fortalen viser videre til at avgrensningen bør gjelde i klasserommet eller på andre arenaer ved hjelp av digitale hjelpemidler, for eksempel elektroniske tavler eller digitale innretninger som kan kobles til Internett, samt fjernbruk gjennom sikre elektroniske miljøer, for eksempel i forbindelse med nettbaserte kurs eller tilgang til undervisningsmateriell som utfyller et bestemt kurs.

Som påpekt av Handelshøyskolen BI (BI) og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er «fjernundervisning» et utdatert begrep, som ikke i tilstrekkelig grad gjør det klart at også studier som både gjennomføres digitalt og fysisk, er omfattet. Departementet foreslår derfor å isteden benytte begrepet «digital undervisning».

Hva som kreves for at undervisningen skal sies å finne sted i et sikkert digitalt miljø, er omtalt i fortalen punkt 22. Der fremgår det at sikre elektroniske miljøer bør forstås som digitale undervisnings- og læringsmiljøer der tilgangen til disse er begrenset til undervisningspersonalet på en utdanningsinstitusjon samt elever eller studenter som deltar i et studieprogram, særlig gjennom hensiktsmessige autentiseringsprosedyrer, som passordbasert autentisering.

Departementet legger til grunn at de læringsplattformene som benyttes i undervisningsinstitusjonene i dag, tilfredsstiller kravene til å være sikre, digitale miljøer. Det avgjørende er at det kun er elever, studenter og lærere som er tilknyttet undervisningsinstitusjonen som kan få tilgang til materialet. Det innebærer at åpne forelesninger på nett, hvor alle som vil, kan følge undervisningen, ikke kan sies å finne sted i et sikkert digitalt miljø.

5.6.1.6 Grensekryssende undervisningsvirksomhet

Etter departementets vurdering er det nødvendig å ta inn en ny bestemmelse i loven for å gjennomføre artikkel 5 nr. 3 om bruk av verk eller beskyttede arbeider i grensekryssende undervisningsvirksomhet. Departementet foreslår at dette gjøres i ny § 115 b i kapittel 9 om lovens rekkevidde, i sammenheng med en lignende ny bestemmelse om grensekryssende bruk av verk som ikke lenger er i handelen.

I den nye bestemmelsen bør det fremgå at når elever og lærere tilknyttet en undervisningsinstitusjon bruker verk eller arbeider etter bestemmelsen som gjennomfører artikkel 5, skal bruken anses å finne sted i den stat undervisningsinstitusjonen er etablert i. Dette gjelder selv om elevene eller lærerne fysisk befinner seg i en annen EØS-stat og kun deltar i undervisningen digitalt. Direktivet legger altså til grunn et etableringslandsprinsipp for den bruk som skjer over landegrensene i sikre «elektroniske miljøer». Departementet foreslår å benytte betegnelsen «digitale miljøer» i åndsverkloven § 43 og den videre fremstillingen.

Departementet merker seg uttalelsen fra Universitetet i Oslo (UiO) om at bruken ikke bør begrenses til EØS-stater, men viser til at direktivet ikke regulerer bruk som finner sted i tredjeland, selv om undervisningsinstitusjonen er etablert i en EØS-stat. Disse landene har gjennomført artikkel 5 i sine nasjonale lover, slik at det vil etableres en gjensidighet innad i EØS. Etter departementets vurdering vil det derfor kun være anledning til å åpne for at elever og lærere som befinner seg i EØS-området, og som er tilknyttet en undervisningsinstitusjon som er etablert i Norge, skal ha tilgang.

Et annet spørsmål er om etableringslandsprinsippet kun gjelder materiale i sikre digitale miljøer som er omfattet av den frie bruken etter avgrensningsbestemmelsen, eller om det også gjelder for materiale som er klarert med avtaler for de verkstypene som ikke er omfattet av fribruksbestemmelsen, som avtalelisensavtaler etter § 46. Departementet ser at det kan oppstå situasjoner der avtalene kan gi en mer begrenset tilgang til verk og vernede arbeider enn det som følger av avgrensningsbestemmelsen, hvis det ikke legges til grunn et tilsvarende etableringsprinsipp for bruken etter disse.

Utgangspunktet er at territorialitetsprinsippet gjelder avtalelisensordningene, se punkt 9. Når det gjelder behovet for å legge til rette for bruk i undervisning av eksemplar av utgitt verk og opptak av kringkastingsprogram, som Norwaco tar opp i høringen, viser departementet til forslaget til § 115 b. Det fremgår av paragrafen at når lærere og elever eller studenter ved en utdanningsinstitusjon etablert i Norge bruker verk og arbeider etter § 46 via sikre digitale miljøer, skal bruken anses å finne sted i Norge.

Det følger av formuleringen «til bruk i egen undervisningsvirksomhet» at det kan innfortolkes en viss bruk av eksemplarene og opptakene som fremstilles etter avtalelisensbestemmelsen i § 46. I forbindelse med gjennomføringen av opphavsrettsdirektivet ble det forutsatt at avtalelisensen til bruk i undervisning «gir rom for den bruk av fremstilte eksemplar som er nødvendig for at formålet med bestemmelsen skal oppnås», se Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 62. Dette omfatter også digitale eksemplar av utgitt verk og opptak av kringkastingssending som tilgjengeliggjøres i sikre digitale miljøer. Dette har også Kopinor lagt til grunn i sin praksis, ved at inngåtte avtalelisensavtaler for eksemplarfremstilling i skolen omfatter tilgjengeliggjøring av materiale i den enkelte skoles læringsplattform.

Etter departementets vurdering vil henvisningen fra § 115 b til § 46 derfor være tilstrekkelig for å sikre at avtalelisensavtaler om eksemplarfremstilling og opptak av verk og arbeider kan benyttes i sikre digitale miljøer, og at bruken skal anses for å finne sted der utdanningsinstitusjonen er etablert.

Departementet er enig med Norwaco i at en avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner etter § 57 etter forslaget i høringen ikke vil omfattes av etableringslandsprinsippet i § 115 b. Departementet mener likevel at det ikke bør inntas en henvisning til § 57 fra forslaget til § 115 b, fordi § 57 har et mye videre anvendelsesområde enn bruk av verk etter §§ 43 andre ledd og 46. Som nevnt ovenfor i punkt 5.6.1.1 vil departementet gjennomgå undervisningsbestemmelsene på et senere tidspunkt, og vil da også se på forholdet mellom disse og avtalelisensbestemmelsen i § 57.

Departementet opprettholder forslaget fra høringen om å regulere etableringslandsprinsippet i ny § 115 b. Når lærere og elever ved en utdanningsinstitusjon etablert i Norge, bruker verk og arbeider etter § 43 andre ledd og § 46 via sikre digitale miljøer, skal bruken anses å finne sted i Norge.

5.6.1.7 Rimelig kompensasjon

Fortalen punkt 24 viser til at ved fastsettelse av nivået for en eventuell rimelig kompensasjon bør det tas behørig hensyn til blant annet medlemsstatenes utdanningsmessige mål og hvilken skade rettighetshaverne lider. Medlemsstater som beslutter å fastsette en rimelig kompensasjon, bør oppmuntre til bruk av systemer som ikke skaper en administrativ byrde for utdanningsinstitusjonene.

Etter departementets vurdering er det viktig å ivareta de velfungerende lisensieringsordningene som eksisterer på området. Ved å videreføre avtalelisensordningen for kopiering i undervisningsvirksomhet og for opptak av kringkastingsmateriale, sikres rettighetshaverne også fremover vederlag innen rammene av et kjent og velprøvd system. Etter departementets vurdering minsker dette behovet for å etablere en ny kompensasjonsordning for bruk som etter gjeldende rett i all hovedsak er omfattet av fribruksreglene. Etter departementets vurdering tilsier heller ikke grensekryssende, digital undervisning at det etableres nye kompensasjonsordninger, all den tid bruken i slike situasjoner skal anses å ha funnet sted utelukkende i utdanningsinstitusjonens etableringsstat, se ovenfor. Departementet foreslår derfor ikke å innføre en ny kompensasjonsordning for bruk av verk som er omfattet av avgrensningsbestemmelsen om fri bruk av verk og arbeider i undervisningsvirksomhet.

5.6.1.8 Departementets forslag

Departementet foreslår å gjennomføre artikkel 5 ved å videreføre undervisningsbestemmelsene i åndsverkloven, med noen justeringer. Åndsverkloven § 43 første ledd foreslås delt i to ledd, slik at det tydeligere fremgår hva som gjelder for fremføring for et tilstedeværende publikum, og hva som gjelder for overføring av verk og arbeider i undervisningssammenheng. For å legge til rette for bruk i digital fjernundervisning foreslås et nytt punktum i § 43 andre ledd om at ved digital undervisning kan verket kun overføres i et sikkert digitalt miljø.

Departementet foreslår videre å gjennomføre artikkel 5 nr. 3 ved å innta en ny bestemmelse i § 115 b om at når lærere og elever ved en utdanningsinstitusjon etablert i Norge bruker verk og arbeider etter § 43 andre ledd og § 46 via sikre digitale miljøer, anses bruken for å finne sted i Norge. Begrepene «lærere» og «elever» skal i denne sammenhengen også omfatte andre undervisere og studenter knyttet til undervisningsinstitusjonen.

5.6.2 Klasseromsregelen

I høringen foreslo departementet å videreføre klasseromsregelen uendret.

Som det vises til i flere av høringsuttalelsene fra rettighetshaversiden, er «overføring til allmennheten» et EU-autonomt begrep. EU-domstolen har trukket opp noen grenser for hva som skal regnes som overføring til allmennheten i for eksempel en prejudisiell avgjørelse om fortolkning av opphavsrettsdirektivet (2009/29/EF) artikkel 3 nr. 1, jf. sak C-117/15 (Reha Training). Saken gjaldt hvorvidt et rehabiliteringssenter kunne sette opp TV-apparater som pasientene kunne se TV-programmer på, i to venterom og ett treningsrom. Domstolen konkluderte med at dette var handlinger som innbar overføring til allmennheten av verk og vernede arbeider.

I avgjørelsen fremgår det blant annet at betingelsene for at det foreligger en «allmennhet», er at det er tale om et ubestemt antall potensielle mottagere, og et betydelig antall personer. For å vurdere antallet mottakere skal det tas hensyn til den kumulative virkning av at verkene stilles til rådighet for de potensielle mottakerne. Det innebærer at det både er relevant hvor mange personer som samtidig (parallelt) har adgang til det samme verket, og hvor mange som har adgang til verket etter hverandre.

Etter departementets vurdering vil disse EU-rettslige kriteriene anvendt på ordinær klasseromsundervisning i mange situasjoner føre til samme resultat som klasseromsregelen i gjeldende § 43 fjerde ledd, slik at bruk av verk i ordinær klasseromsundervisning ofte vil anses å ikke være en overføring til allmennheten. I et ordinært klasserom vil det ikke være et ubestemt antall potensielle mottakere. Departementet antar også at det heller ikke vil være et betydelig antall personer dersom det for eksempel er rundt 28 elever med lærere til stede.

Når det gjelder den «kumulative virkningen», er det etter departementets vurdering av avgjørelsen i sak C-117/15 et spørsmål om sammensetningen av personer i gruppen stadig endres, og om de samme verkene tilgjengeliggjøres i flere grupper. Innhold som planmessig overføres til en rekke skoleklasser, for eksempel filmer, vil anses som en overføring til «allmennheten», selv om overføringen til den enkelte klassen isolert sett ikke gjør det. I slike situasjoner vil gjeldende klasseromsregel ikke være forenelig med EØS-retten. Hvis flere undervisere helt uavhengig av hverandre selv velger å vise samme film for sin klasse, vil imidlertid bruken antagelig ikke regnes som en overføring til allmennheten.

Klasseromsregelen gjelder for situasjoner der sammensetningen av elever og lærere endres i liten grad. Det presumeres at en klasse er en fast, mindre gruppe med personer. Hvis en skole ikke har delt elevene i klasser, men underviser i større grupper med stadig skiftende sammensetning av elever, vil det ikke lenger kunne regnes som ordinær klasseromsundervisning etter § 43 fjerde ledd. Fremføring eller overføring av verk i undervisning for større grupper eller flere klasser sammen kan normalt ikke anses å skje innenfor det private området. Slik dagens undervisning skjer i praksis i undervisningsinstitusjonene, vil det ofte ikke være like klart hvor denne grensen skal trekkes. Selv om elevene tilhører en klasse, kan deler av undervisningen foregå på tvers av klasser og i team, samt i digitale klasserom.

Den generelle vurderingen av grensen mellom «det private området» og «allmennheten» er i utgangspunktet ikke annerledes i en klasseromssituasjon enn i andre situasjoner. Eksempler på situasjoner hvor dette må vurderes konkret, er fremføring og overføring av verk og arbeider i barnehager, skolefritidsordninger, kommunale eller private bofellesskap, i kontorfellesskap eller på sosiale tilstelninger osv.

Etter departementets vurdering er det også et viktig poeng at en klasseromsregel kan føre til en tolkning som gir dårligere rettigheter for undervisningsinstitusjoner enn det som følger av EU-direktivene. Praksis fra EU-domstolen går i enkelte tilfeller lenger enn § 43 fjerde ledd, slik at også større personkretser enn én enkelt skoleklasse kan regnes som innen det private området og derfor ikke må rettighetsklareres. Det er også en fare for at en lovfestet klasseromsregel tolkes slik at overføring av verk i andre institusjoner (som i mindre, faste grupper i barnehager og i eldreboliger) faller utenfor. En lovfestet regel kan dermed føre til uklarheter som resulterer i at det betales vederlag for bruk som ikke er vederlagspliktig.

Departementet legger til grunn at den teknologiske utviklingen har ført til at flere verk og arbeider benyttes i klasseromsundervisning i dag enn den gang den ulovfestede klasseromsregelen ble etablert. Tilgangen til verk og arbeider er stor, og de fleste klasserom er utstyrt med digitalt utstyr som gjør det for eksempel enkelt å strømme innhold. Av den grunn antar departementet at det i dag er mindre behov for opptak av kringkastingsmateriale som klareres ved avtalelisens med Norwaco, jf. § 46, og distribueres via AV-sentralene. Det er en forventning i skolen om mer digitalt innhold i undervisningen og rask tilgang til dagsaktuell informasjon. Som vist til ovenfor, må grensen for hva som må regnes som en tilgjengeliggjøring for allmennheten i lys av den teknologiske utviklingen, tolkes EU-autonomt, og det er i siste instans EU-domstolen som avgjør dette.

Når det gjelder uttalelsen fra Den norske Forleggerforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) om at klasseromsregelen ikke består tretrinnstesten, viser departementet til at det er avgrensninger fra den opphavsrettslige eneretten som skal vurderes opp mot testen. Dette er ikke direkte relevant i denne sammenhengen, fordi klasseromsregelen ikke er en avgrensningsregel. Den er ment som en klargjøring av at bruk i ordinær klasseromsundervisning skjer innen det private området, og derfor ikke er omfattet av den opphavsrettslige eneretten. Hensynet bak tretrinnstesten er likevel av betydning for vurderingen av om klasseromsregelen bør videreføres eller ikke.

I høringen har flere høringsinstanser tatt til orde for at den lovfestede klasseromsregelen bør oppheves. Konsekvensene av å oppheve klasseromsregelen er at det må foretas en konkret vurdering av om bruken av verk i undervisningssammenheng er å regne som en overføring til allmennheten eller ikke. Dette er den samme vurderingen som i dag må gjøres for å avgjøre om bruken omfattes av klasseromsregelen eller ikke. Selv om dette isolert sett kan være krevende juridiske vurderinger for den enkelte undervisningsinstitusjon, legger departementet til grunn at skoleeiere og undervisere i praksis vil forholde seg til informasjonsmateriell fra de som er avtaleparter i forhandlinger om kollektive avtaler om bruk av verk i undervisningssammenheng. Dette er aktører med kunnskap om regelverket, som kollektive forvaltningsorganisasjoner og KS. Som Kopinor viser til i sin uttalelse, har partene lang erfaring med å gjøre fradrag i vederlag som følge av andre bestemmelser om fri bruk i loven.

Etter en ny vurdering av regelen opp mot EØS-forpliktelsene mener departementet at Norge ikke ensidig kan lovfeste en fast avgrensning av hva som ikke skal regnes som en overføring til allmennheten. Det må foretas en konkret vurdering av om bruken av verk innebærer en overføring til allmennheten eller ikke. Vurderingen må baseres på rettspraksis fra EU-domstolen, og denne rettspraksisen er i utvikling. Departementet foreslår derfor å oppheve den lovfestede klasseromsregelen i § 43 fjerde ledd.

I anmodningsvedtak nr. 731 15. mai 2018 bes det om en vurdering av om hvordan og hvorvidt verk som fremføres og overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarfremstilling i klasserommet og dermed bli vederlagspliktig.

Departementet legger til grunn at en slik likestilling i realiteten vil være en utvidelse av rekkevidden til begrepet «overføring til allmennheten».

Overføringsbegrepet er, som vist til ovenfor, harmonisert og EU-autonomt, jf. opphavsrettsdirektivet artikkel 3. Begrepet er avgrenset mot overføring som ikke skjer «til allmennheten», og denne grensen trekkes opp gjennom EU-domstolens praksis. Også eksemplarfremstillingsbegrepet er harmonisert og EU-autonomt, jf. opphavsrettsdirektivet artikkel 2.

Etter departementets vurdering kan derfor ikke overføringsbegrepet, uavhengig av klasseromsregelen, sidestilles med eksemplarfremstilling i undervisningsvirksomhet etter § 46.

Som omtalt i punkt 5.6.1.1, vil departementet vurdere på et senere tidspunkt om det bør innføres en avtaleforrang i undervisningsbestemmelsene i §§ 43 til 46 i loven. Avtaler om bruk av verk i undervisning kan omfatte overføring av verk til allmennheten, men ikke den bruk som etter EU-retten regnes for å skje innen det private området.