20 Andre endringer i åndsverkloven

20.1 Vederlagsretten i åndsverkloven § 21 og «frikjøpt» musikk

20.1.1 Innledning

Gramo er godkjent organisasjon for oppkreving og fordeling av vederlag etter åndsverkloven § 21. Gjeldende praksis åpner imidlertid opp for at også andre aktører kan operere i «parallell» med Gramos virksomhet, ettersom det er adgang til å benytte annen klareringsform enn det § 21 foreskriver. Dette omfatter for eksempel direkteklarering av såkalt frikjøpt musikk. (Slik musikk har også blitt kalt «lisensfri» og «direktelisensiert», og det legges til grunn at disse ordene har det samme meningsinnholdet som «frikjøpt», som er benevnelsen som benyttes i proposisjonen her.) I forarbeidene til åndsverkloven av 2018 vurderte departementet om slike parallelle klareringssystemer kunne praktiseres, og konkluderte med at det er adgang til å benytte alternative klareringsformer til den som er beskrevet i regelverket.

20.1.2 Bakgrunn og gjeldende rett

Åndsverkloven § 21 gjennomfører utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF) artikkel 8 nr. 2. Etter paragrafen har utøvende kunstnere og produsenter rett til vederlag når lydopptakene deres fremføres offentlig eller overføres til allmennheten. Av andre ledd tredje punktum fremgår det at vederlagskravet overfor de vederlagspliktige «må gjøres gjeldende gjennom godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon». Norwaco er godkjent til å oppkreve og fordele vederlag for videresending av lydopptak, mens Gramo er godkjent til å oppkreve og fordele vederlag for all annen bruk av lydopptak som er vederlagspliktig etter § 21.

Spørsmålet om hvem som kan oppkreve vederlag etter § 21, ble vurdert av departementet i forarbeidene til ny åndsverklov, jf. Prop. 104 L (2016–2017) punkt 4.5.7.4. Departementet vurderte der om rettighetshavere etter § 21 kan gi avkall på retten til vederlag, og om det i tillegg kan benyttes en annen klareringsform enn den som er beskrevet i regelverket. Departementet opprettholdt sitt tidligere uttalte standpunkt om at de vederlagsberettigede må kunne gi avkall på retten til vederlag i den forstand at de kan gi samtykke til fri bruk, og at slikt samtykke vil være bindende også for den godkjente organisasjonen, jf. også Ot.prp. nr. 15 (1994–95) side 173. Departementet konstaterte samtidig at dette samsvarer med ordningen i både Sverige og Danmark, ved at rettighetshaverne også der kan gi avkall på vederlag.

Når det gjaldt adgangen til å benytte annen klareringsform, ble det vist til at flere andre land praktiserer vederlagsretten slik at avkallet kan kombineres med direkteklarering av bruken av lydopptaket, jf. Prop. 104 L (2016–2017) punkt 4.5.7.4:

«Høringen har imidlertid vist at betydningen av et slikt avkall har blitt tolket videre i Sverige og Danmark, ved at det der også er gitt aksept for at avkallet kan kombineres med direkteklarering av bruken av lydopptaket. Ifølge høringsuttalelsen til Epidemic Sound gjelder dette ikke bare i våre skandinaviske naboland; også i Finland og mange andre land, i Europa og ellers, er det åpnet opp for slik praktisering av regelverket.»

Departementet så videre særlig hen til reguleringen av vederlagsretten i den danske opphavsrettsloven § 68, og praktiseringen av denne, all den tid reguleringen av hvem som kan oppkreve vederlag syntes å være sammenfallende i Norge og Danmark. Ved en sammenligning av regelverkene i Norge og Danmark, konkluderte departementet dermed slik i Prop. 104 L (2016–2017) punkt 4.5.7.4:

«Det er altså praktiseringen av reglene som er ulik i Norge og Danmark, og ifølge Epidemic Sound en rekke andre land. Departementet har kommet til at det holder fast ved synspunktet om at rettighetshavere må kunne gi avkall på vederlag i den forstand at vedkommende kan samtykke til andres frie bruk, og at slikt avkall også vil binde organisasjonen. Når det gjelder spørsmålet om et avkall også skal legge til rette for direkteavtaler om bruk av musikken mot betaling, anser departementet på bakgrunn av ovenstående gjennomgang at det norske regelverket kan praktiseres på samme måte som i våre naboland, bl.a. Danmark.»

Etter presiseringen i forarbeidene er det altså adgang til å benytte annen klareringsform enn den som følger av regelverket, for eksempel direkteklarering av «frikjøpt» musikk. Uttalelsene om praktiseringen av vederlagsretten førte imidlertid ikke til endringer i lovens ordlyd, slik at § 21 andre ledd tredje punktum fortsatt foreskriver at «[o]verfor de vederlagspliktige må vederlagskravet gjøres gjeldende gjennom oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av departementet».

20.1.3 Høringsnotatet

Forut for høringsnotatet henvendte Gramo seg til departementet om praktiseringen av § 21 og fremla nye opplysninger. Ifølge Gramo har adgangen til å benytte parallelle klareringssystemer medført reduserte vederlagsinntekter, og det hevdes at forutsetningene som departementet la til grunn i forarbeidene til åndsverkloven 2018 ikke lenger er til stede. Det var på bakgrunn av denne henvendelsen at saken ble omtalt i høringsnotatet.

Gramo har overfor departementet blant annet opplyst om at de har utviklet sitt avregnings- og fordelingssystem, slik at rapporter fra flere kilder enn radiosendinger kan benyttes som grunnlag for fordeling og utbetaling av vederlag til rettighetshaverne. Ifølge Gramo kan de nå i større grad fordele vederlag til de rettighetshaverne hvis lydopptak faktisk tas i bruk innenfor de deler av området for offentlig fremføring der «frikjøpt» musikk hovedsakelig benyttes (butikker, frisører o.l.). Som det fremgår av høringsnotatet, er det særlig utviklingen av Gramos avregnings- og fordelingssystem som gir grunn til å vurdere saken på nytt.

I høringsnotatet presiserte departementet sitt syn om at de som er berettiget til vederlag kan samtykke til fri bruk, og at slikt samtykke vil være bindende også for godkjent innkrevings- og fordelingsorganisasjon. Det ble lagt til grunn at rettighetshavere altså står fritt til å gi avkall på retten til vederlag overfor den godkjente organisasjonen. Dersom vederlag skal kreves, ble det imidlertid foreslått en endring av den praksis som har vært gjeldende siden 2018, ved at dette bare kan skje gjennom godkjent organisasjon. Departementet ga uttrykk for at det dermed ikke vil være adgang til å benytte annen klareringsform enn det som følger av regelverket, for eksempel bruk mot betaling av «frikjøpt» musikk.

20.1.4 Høringen

I høringen uttrykker Gramo støtte til departementets presiseringer og viser til et vedlagt eksternt notat som de har fått utarbeidet. (I det følgende omtales dokumentene samlet som Gramos høringsuttalelse.) Overordnet tar Gramo til orde for at det ikke skal være adgang til annen klarering enn gjennom dem. Flere høringsinstanser på rettighetshaversiden, blant andre Kunstnernettverket (med tilslutning fra Norsk filmforbund), Creo og TONO støtter Gramos høringsuttalelse. Andre aktører, som Allente, Kabel Norge, Epidemic Sound, Liveqube og Royal Streaming mener at rettighetshavere bør kunne velge alternative klareringsformer. NRK er opptatt av at vederlagsretten ikke må hindre direkteklarering der slik klarering allerede er etablert.

Når det gjelder spørsmålet om rettighetshavere kan gi avkall på retten til vederlag, tolker departementet Gramos høringssvar – og rettighetshaversiden for øvrig – dithen at dette er noe organisasjonene i hovedsak aksepter. Det er likevel noe uklart for departementet om innspillene kun gjelder adgangen til å benytte andre klareringsformer eller også omfatter rettighetshavers adgang til å gi avkall på rett til vederlag. Det er bare Produsentforeningen NORA som klart gir uttrykk for at de ikke støtter departementets vurdering på dette punktet. Både Gramo og Produsentforeningen NORA har også ytterligere forslag til endringer i tilknytning til åndsverkloven § 21.

Landsorganisasjonen i Norge (LO), samt mange av høringsinstansene på rettighetshaversiden, deriblant Norwaco, FONO, Kunstnernettverket, Produsentforeningen NORA, Creo, GramArt, TONO og IFPI Norge, støtter departementets vurdering om at betaling for bruk av lydopptak bare kan skje gjennom godkjent innkrevings- og fordelingsorganisasjon. Flere av disse høringsinstansene fremhever samtidig viktigheten av at departementet klargjør praktiseringen av § 21 på dette punkt.

Ifølge Gramo åpner man opp for en uthuling av de kollektive ordningene dersom det er adgang til å benytte alternative klareringsformer, samtidig som en slik praktisering strider mot Gramos lovbestemte mandat til å oppkreve vederlag på vegne av rettighetshaverne. I forlengelsen av at § 21 gir en bruksrett mot vederlagsplikt, mener Gramo at vederlagsretten bare er en fordring mot Gramo, ikke mot brukeren.

Gramo uttaler:

«Slik vi forstår § 21 har med andre ord produsenter og utøvende kunstnere et vederlagskrav overfor Gramo, men ingen rett til å råde over kravet overfor de vederlagspliktige. Den enkelte utøver eller produsent kan derfor ikke gi avkall på retten til å oppkreve vederlag utenom Gramo. Det er derfor naturlig å anta at retten til å oppkreve vederlaget ikke kan overdras.»

At retten til å oppkreve vederlag er uoverdragelig, mener Gramo harmonerer med forståelsen av utleie- og utlånsdirektivets (2006/115/EF) fortale punkt 12, samt Generaladvokatens forslag til avgjørelse i sak C-265/19 (RAAP) avsnitt 162, som ifølge Gramo fastslår at utøvende kunstnere har rett til et rimelig vederlag som det ikke kan gis avkall på. I tillegg drar Gramo paralleller til lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 7, og uttaler:

«Gramos fullmakt til å forvalte vederlagsretten bygger ikke på forvaltningsavtale med den enkelte rettighetshaver, men følger direkte av åndsverkloven § 21 annet ledd og av departementets godkjenning av Gramo som oppkrevingsorganisasjon. Rettighetshaverne vil derfor ikke være i noen posisjon til å kunne trekke tilbake Gramos forvaltningsfullmakt og forvalte vederlagsretten selv, se motsetningsvis lov om kollektiv forvaltning § 7. Det følger for øvrig av lovens § 7 annet ledd at rettighetshavers adgang til å trekke tilbake fullmakten uansett ikke gjelder i tilfeller der kollektiv forvaltning av rettigheter er obligatorisk.»

Andre høringsinstanser tar til orde for at rettighetshavere bør kunne velge alternative former for klarering. Særlig Liveqube, Royal Streaming og Epidemic Sound er kritiske til presiseringen om at vederlag bare skal kunne oppkreves gjennom godkjent organisasjon. Ifølge Liveqube og Royal Streaming vil dette kunne påvirke deres nåværende kunders musikkbruk negativt.

Liveqube – en strømmetjeneste som tilbyr musikk fra både Gramos og direktelisensierte kataloger – uttaler:

«Dersom begge typer kunder må betale samme pris for den enklere varianten som de mer «luksuriøse» musikkvalgene, vil svært mange av de prissensitive kundene velge bort musikk i sin helhet, da de ikke kan rettferdiggjøre kostnaden til Gramos musikkatalog. Det resulterer i flere stille butikker og restauranter. En slik aktør er elektrovarekjeden Power som i stedet for å kutte musikk, valgte å gå over til å bruke direktelisensiert musikk. Det er også en risiko for at prissensitive kunder i stedet vil spille musikk uten å betale vederlag og/eller bruke ikke godkjente strømmekilder som Spotify […].»

Som et ytterligere argument anfører Liveqube blant annet at departementets uttalelser vil medføre at levebrødet til små norske artister vil forsvinne, ettersom musikken deres ikke vil bli brukt, samtidig som at mer etablerte utøvere (gjerne internasjonale) vil motta mer vederlag. Liveqube viser videre til at «frikjøpt» musikk har utviklet seg til et eget segment innenfor musikkindustrien, rettet mot særskilte former for bruk, for eksempel musikk i butikker, restauranter eller kringkasting. Liveqube mener åndsverkloven ikke bør begrense konkurransen i markedet, og at det bør være adgang til å tilby tjenester i et annet markedssegment – til en annen pris.

Også Royal Streaming peker på negative konsekvenser dersom adgangen til å tilby direktelisensiert musikk fjernes. Det vises blant annet til at forslaget kan frata mange utøvere deres inntektsgrunnlag ved at de presses ut av markedet.

Royal Streaming uttaler:

«Dersom norske myndigheter skulle velge å frata disse utøverne muligheten til å klarere sine rettigheter til lavere priser enn Gramo-vederlaget, vil utfallet være at disse utøverne blir presset ut av markedet og ikke lenger vil blir spilt i butikker og restauranter. Den praktiske konsekvensen av dette er at de utøverne som inngår i Royal Streamings katalog over direktelisensiert musikk, dermed uansett ikke vil få noe vederlag fra Gramo-systemet selv om Gramo skulle være i stand til å fordele vederlag også i henhold til musikkbruk i restauranter mv. slik Gramo nå gjør et poeng av.»

Epidemic Sound fremhever blant annet at utviklingen i EU tydelig tilsier at rettighetshavernes valg- og avtalefrihet skal vektlegges:

«Exempel på detta är CRM-direktivet som dels tydliggör att skapare har flexibilitet genom att kunna återta begränsa delar av förvaltningsuppdraget samt tydliggör att inte endast kollektiva förvaltningsorganisationer utan även oberoende förvaltningsenheter samt andra enheter, kan förvalta och administrera rättigheter. Även DSM-direktivet art 12 och art 18 visar på vikten av att inte tvinga skapare till kollektiv förvaltning utan att bevara både val- och avtalsfrihet. Förslag om tvingande kollektiv förvaltning valdes konsekvent bort vid arbetet med och antagandet av DSM-direktivet.»

Ifølge Royal Streaming og Epidemic Sound eksisterer alternative klareringsformer parallelt med vederlagsinnkreving via kollektive forvaltningsorganisasjoner i flere andre land, både i Norden, andre deler av Europa og ellers. Royal Streaming opplyser i denne sammenheng om at selskapet opererer i mer enn 18 land med tilsvarende vederlagsordninger som i Norge, og at de samarbeider tett med de lokale oppkrevings- og fordelingsorganisasjonene. Ifølge Royal Streaming rapporterer de i disse landene om hvilke kunder som bruker kommersielt utgitt musikk og hvilke som benytter direktelisensiert musikk. Der kunder bruker kommersielt utgitt musikk betales vederlag til den aktuelle organisasjonen, mens brukere av direktelisensiert musikk ikke blir fakturert.

I tillegg viser både Epidemic Sound og Royal Streaming blant annet til hensynene bak åndsverkloven § 21 med særlig vekt på hensynet til brukere av musikk, konkurranseelementet og at en monopolisering av vederlagsinnkrevingen er problematisk.

Kabel Norge og Allente tar også til orde for at rettighetshavere bør kunne velge alternative former for klarering. Allente mener at brukere som har klarert musikkbruk gjennom individuelle avtaler med utøvere ikke bør pålegges å betale vederlag til Gramo, og peker på at en slik plikt heller ikke synes å gjelde i de øvrige nordiske landene. Kabel Norge viser på sin side blant annet til at det ikke er åndsverklovens formål å begrense konkurransen rettighetshavere imellom.

Kabel Norge uttaler:

«Dersom Kulturdepartementet vurderer å innføre en regel eller tolkningspraksis som innebærer at man fratar utøvere og produsenter mulighetene til å konkurrere om å tilby lydopptak (musikk) gjennom lavere priser i individuelle lisensavtaler, bør forholdet til konkurranseloven avklares. Konkurranseloven har nettopp til formål å fremme blant annet priskonkurranse til beste for forbrukerne.»

NRK er opptatt av å kunne videreføre deres gjeldende avtaler om bruk av såkalt produksjonsmusikk.

NRK uttaler:

«NRK har pr. nå avtaler med syv musikkproduksjonselskaper som gir tilgang til store musikk kataloger. NRK har stort behov for musikken disse selskapene tilbyr, og det er viktig for NRK å beholde muligheten til å videreføre disse avtalene. Det er viktig først og fremst fordi musikken er spesiallaget for medieproduksjoner og dermed svært egnet til vår bruk, men også fordi brukergrensesnittet gjør det enkelt for våre ansatte å finne riktig musikk til riktig produksjon. Musikken brukes i alle programsjangre og programmene hvor musikken inngår tilbys på alle plattformer. Avtalene sikrer NRK gode rettigheter på egne plattformer og tillater også nordisk utveksling. Kort sagt – avtalene gir godt repertoar, lett tilgang og riktige rettigheter. I tillegg er musikken ofte en godt alternativ til den kommersielt utgitte musikken.»

20.1.5 Departementets vurderinger

Departementet fastholder synspunktet fra høringsnotatet om at rettighetshavere må kunne gi avkall på vederlag i den forstand at vedkommende kan samtykke til andres frie bruk. Et slikt avkall vil også binde innkrevings- og fordelingsorganisasjonen. Som nevnt i høringsnotatet, kan ikke departementet se at en slik adgang er særlig problematisk. Høringen synes å bekrefte dette, ved at det bare er Produsentforeningen NORA som uttrykkelig uttaler at de ikke støtter departementets vurdering på dette punktet.

Når det gjelder spørsmålet om et avkall også innebærer at rettighetshaver kan inngå direkteavtaler om bruk av musikk mot vederlag, herunder selge alle rettigheter, har departementet etter en fornyet vurdering kommet til at det fortsatt bør være adgang til å benytte andre klareringsformer enn den som er beskrevet i § 21. Departementet opprettholder derfor ikke vurderingen fra høringsnotatet når det gjelder dette spørsmålet.

Departementet har gjennom høringen fått nyttige innspill om forretnings- og vederlagsmodellene som slik direkteklarering bygger på. Som Liveqube viser til i høringen, har «frikjøpt» musikk utviklet seg til et eget segment innenfor musikkindustrien, som i utgangspunktet er ment til annen bruk enn den kommersielt utgitte musikken. Brukere av slik musikk er gjerne restauranter, butikker og frisører, men også kringkastingsforetak. I høringen viser NRK for eksempel til viktigheten av å kunne videreføre deres eksisterende bruk av produksjonsmusikk. Videre gis utøvere av direkteklarert musikk, ifølge Liveqube, en stabil inntekt i form av forhåndsbetalt vederlag, samt ytterligere royalty avhengig av bruk. Som Epidemic Sound fremhever, har flere aktører på både bruker- og rettighetshaversiden på dette feltet innrettet seg etter gjeldende praktisering av § 21. Forutsigbarhet for disse aktørene taler mot en endring av praksis som hindrer alternative klareringsformer.

Det er positivt at Gramo har videreutviklet sitt avregnings- og fordelingssystem, slik at de nå også kan fordele og utbetale vederlag til rettighetshavere basert på rapportering fra flere enn kringkastingsforetak, for eksempel selskaper som Epidemic Sound.

Departementet er imidlertid enig med Liveqube og Royal Streaming i at det neppe vil komme rettighetshavere til «frikjøpt» musikk til gode at Gramo gjennom sitt nye system også kan nå disse. Det er lite trolig at den «frikjøpte» musikken vil bli brukt i særlig grad dersom den inngår i Gramos katalog og dermed må konkurrere med den kommersielt utgitte musikken til samme pris. Departementet anser det heller som mer sannsynlig at den frikjøpte musikken da i praksis vil bli erstattet av KI-generert musikk.

Departementet legger i tillegg vekt på at det i våre nordiske naboland, samt flere andre land i Europa, er adgang til å praktisere alternative klareringsformer. Dette var et vektig argument da departementet vurderte dette spørsmålet i forbindelse med ny åndsverklov, og fremheves også nå av både Liveqube, Epidemic Sound, Royal Streaming og Allente i høringen. Det vises til Prop. 104 L (2016-2017) punkt 4.5.7.4. I forlengelsen av dette hevder Epidemic Sound at til tross for at flere andre land tillater alternative klareringsformer, har dette ikke medført ulemper for verken musikkbrukerne eller rettighetshaverne. Etter departementets syn finnes det heller ikke indikasjoner på at muligheten til å inngå direkteavtaler om bruk av musikk har gjort klareringsprosessen vanskeligere for brukerne i det norske musikkmarkedet. Formålet med vederlagsretten i § 21 synes dermed å være ivaretatt. Departementet kan heller ikke se at muligheten til å inngå direkteavtaler har medført uthuling av den kollektive ordningen.

I høringen hevder Gramo at det ikke kan gis avkall på vederlagsretten i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF) artikkel 8 nr. 2, med henvisninger til Generaladvokatens forslag til avgjørelse i sak C-265/19 (RAAP) samt utleie- og utlånsdirektivets fortale punkt 12. Departementet er ikke enig i dette. Det er ingen holdepunkter i ordlyden i artikkel 8 nr. 2 som tilsier at det ikke kan gis avkall på vederlagsretten. Bestemmelsen gjelder utøvende kunstnere og produsenter av lydopptak, mens fortalen punkt 12 omhandler opphaveres og utøvende kunstneres rett til rimelig vederlag. Etter departementets syn er det derfor nærliggende å forstå fortalen punkt 12 slik at det knytter seg til artikkel 5, som nettopp regulerer disse rettighetshavergruppene og har overskriften «Unwaivable right to equitable remuneration». Det vises også til at Generaladvokatens uttalelse ikke ble fulgt opp i EU-domstolens endelige avgjørelse i RAAP-saken. Departementet kan etter dette ikke se at utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2 er til hinder for alternative former for klarering. Som nevnt ovenfor åpner flere EU-land for en slik praktisering, noe som etter departementets syn tilsier at direktivet tolkes på samme måte.

Gramo synes også å mene at lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 9, sammenholdt med § 7, er til hinder for alternative former for klarering. Selv om Gramos virksomhet ikke skulle være omfattet av § 7 første ledd, slik at rettighetshavers rett til å si opp avtale om rettighetsforvaltning ikke kan skje med hjemmel i denne paragrafen, innebærer ikke det motsetningsvis at rettighetshaver ikke har en slik rett. Etter departementets syn vil dette bero på bakgrunnsretten, slik situasjonen også var før lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. trådte i kraft.

Oppsummeringsvis opprettholder departementet synspunktet fra høringsnotatet om at rettighetshavere må kunne gi avkall på vederlag i den forstand at vedkommende kan samtykke til andres frie bruk, og at slikt avkall også vil binde organisasjonen. I motsetning til høringsnotatet mener imidlertid departementet at det fortsatt bør være adgang til å benytte annen klareringsform enn den som er beskrevet i § 21. For at dette skal komme klart til uttrykk i loven, foreslår departementet at det i § 21 femte ledd tas inn en presisering om at rettighetshavere kan gi avkall på vederlagsretten etter første ledd. Et slikt avkall vil også innebære at det vil være mulig for rettighetshaverne å inngå direkteavtaler om bruk.

Når det gjelder andre forslag til endringer i tilknytning til § 21 som tas opp i høringen, viser departementet til at disse ikke har vært en del av høringen og derfor ikke vil bli behandlet i denne proposisjonen.

20.2 Tiltredelse til WIPO-traktater av 1996 om opphavsrett (WCT) og fremføringer og fonogrammer (WPPT)

20.2.1 Bakgrunn

20.2.1.1 Overordnet om Norges konvensjonsforpliktelser på opphavsrettsområdet

På opphavsrettsområdet har det helt siden 1880-tallet vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennom multinasjonale konvensjoner. Norge er i dag tilsluttet følgende slike reguleringer:

• Bernkonvensjonen av 1886 om vern av litterære og kunstneriske verk (med senere revisjoner)

• Verdenskonvensjonen av 1952 om opphavsrett, med tilknyttede protokoller

• Den europeiske overenskomst av 1960 om vern av fjernsynssendinger

• Internasjonal konvensjon av 1961 om rettsvern for de rettigheter som tilkommer utøvende kunstnere, fremstillere av fonogrammer samt kringkastingsinstitusjoner (Romakonvensjonen)

• Konvensjon av 1971 om beskyttelse av fonogramprodusenter mot ulovlig kopiering av deres fonogrammer (Fonogramkonvensjonen)

• Avtale om handelsrelaterte sider ved immaterialrett (TRIPS) under WTO-avtalen av 1994

• Marrakech-traktaten av 2013 om å lette tilgangen til utgitte verk for personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller har andre funksjonsnedsettelser som vanskeliggjør lesing

De to mest sentrale er Bernkonvensjonen (om opphavsrett) og Romakonvensjonen (om nærstående rettigheter). Norge tiltrådte Bernkonvensjonen i 1896, og den er i dag tiltrådt av 182 stater. Konvensjonen har vært revidert flere ganger, sist i 1979. Gjennom TRIPS-avtalen er også alle WTO-land forpliktet til å oppfylle Bernkonvensjonens forpliktelser. Romakonvensjonen har ikke like stor utbredelse. Den er tiltrådt av 99 stater, deriblant samtlige EØS-stater (Norge i 1978), men ikke USA. TRIPS-avtalen omfatter også enkelte nærstående rettigheter, men ikke på Romakonvensjonens nivå.

I forvaltningen av konvensjonene har Verdensorganisasjonen for immaterialrett – WIPO (World Intellectual Property Organization) – en sentral rolle. I 1996 ble det fremforhandlet to nye traktater innen organisasjonen: WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT). Traktatene oppdaterer rettighetene til opphavere (WCT) og utøvende kunstnere og produsenter i lydopptak (WPPT) til den digitale tidsalderen, og det var disse traktatene som lå til grunn for EUs opphavsrettsdirektiv (2001/29/EF) fra 2001. Ved Beijing-traktaten om audiovisuelle fremføringer fra 2012 fikk utøvende kunstnere i audiovisuelle produksjoner oppdatert sine rettigheter på linje med 1996-traktatene. Også denne traktaten ble fremforhandlet i regi av WIPO. Det samme gjelder Marrakech-traktaten fra 2013 om å lette tilgangen til utgitte verk for personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller har andre funksjonsnedsettelser som vanskeliggjør lesing.

I Prop. 104 L (2016–2017) ble det varslet at departementet ville fremme forslag om norsk tiltredelse til de fire WIPO-traktatene, jf. punkt 2.2.1. Dette har tatt lengre tid enn antatt, men i mars 2021 ble Prop. 115 LS (2020–2021) lagt frem for Stortinget, hvor det blant annet ble foreslått norsk ratifikasjon av Marrakech-traktaten. Marrakech-reguleringen ble gjennomført ved lov 4. juni 2021 nr. 58 om endringer i åndsverksloven (i kraft 1. juli 2021) og forskrift 26. august 2021 nr. 2608 til åndsverkloven (i kraft 1. september 2021). Norge ble part i traktaten 30. november 2021.

Opphavsrettsdirektivet fra 2001 kan ses som en europeisk «gjennomføring» av WCT og WPPT, og direktivet oppfyller traktatenes materielle krav. Siden direktivet er gjennomført i åndsverkloven, er også de materielle reglene i loven i samsvar med WCT og WPPT. Men for å kunne tiltre traktatene, må det legges til rette for at rekkevidden av lovens vern kan utvides i samsvar med de internasjonale forpliktelsene. Departementet foreslår i denne proposisjonen endringer i åndsverkloven for å legge til rette for norsk tiltredelse til de to 1996-traktatene, mens spørsmålet om tiltredelse til Beijing-traktaten foreslås behandlet på et senere tidspunkt.

20.2.1.2 Overordnet om reglenes rekkevidde, blant annet i lys av praksis fra EU-domstolen

Systemet for opphavsrettslig vern i Norge er bygget opp slik at åndsverkloven som hovedregel bare gir vern til rettighetshavere og prestasjoner med tilknytning til Norge, og så utvides vernet i tråd med internasjonale forpliktelser i forskrift til loven. I forskriften utvides vernet for det første slik at det gjelder for EØS-rettighetshavere i samme utstrekning som det gjelder for norske rettighetshavere. For det andre utvides vernet også til å gjelde for rettighetshavere utenfor EØS basert på Norges internasjonale forpliktelser på området.

I proposisjonen her behandles primært de spørsmålene som Stortinget anmodes om å ta stilling til. Det vil for det første si spørsmålet om samtykke til at Norge tiltrer WIPO-traktatene WCT og WPPT, og for det andre spørsmålet om å vedta nødvendige lovendringer for å legge til rette for dette. Spørsmål knyttet til utvidelse av vernet i forskrift behandles i utgangspunktet ikke i proposisjonen. Det ble de imidlertid i høringsnotatet, siden departementet der skisserte alle regelendringer som ble ansett nødvendige, både i lov og forskrift. I den forbindelse ble det også tatt opp spørsmål i tilknytning til EU-domstolens avgjørelse i sak C-265/19 (RAAP). Disse spørsmålene er omstridte – og kompliserte – og for sakens opplysning kommenteres enkelte problemstillinger overordnet her.

Internasjonal opphavsrettsregulering bygger i stor grad på et prinsipp om såkalt nasjonal behandling (eller formell gjensidighet). For en part som deltar i reguleringen, innebærer dette en forpliktelse til å behandle borgere fra en annen part like godt som man behandler sine egne borgere. Dette suppleres av et prinsipp om såkalt materiell gjensidighet, som legger til rette for større grad av «symmetri». Her vil en part bare være forpliktet til å gi rettigheter til borgere fra en annen part dersom denne parten gir tilsvarende rettigheter «i retur». Som det vil fremgå nedenfor, ligger prinsippet om materiell gjensidighet til grunn for vederlagsretten for offentlig bruk av musikkinnspillinger i WPPT artikkel 15, jf. artikkel 4 nr. 2, og Romakonvensjonen artikkel 12, jf. artikkel 16 nr. 1 a (iv).

I hvilken utstrekning slike prinsipper fortsatt kan anvendes på områder hvor det også foreligger EU-regulering uten eksplisitt geografisk avgrensning, har blitt noe usikkert etter at EU-domstolen kom med sin avgjørelse i RAAP-saken. Denne saken gjaldt tolkningen av utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF) artikkel 8 nr. 2 som gir vederlagsrett til utøvende kunstnere og produsenter når musikkinnspillingene deres avspilles offentlig (tilsvarende som WPPT artikkel 15 og Romakonvensjonen artikkel 12). Dommen er ikke helt entydig. Den kan leses slik at vederlagsretten skal gjelde for alle rettighetshavere, uten hensyn til nasjonalitet eller om hjemlandet gir tilsvarende rett, inntil EU-lovgiveren eventuelt bestemmer noe annet. Alternativt kan den leses slik at vederlagsretten skal gjelde for rettighetshavere i land tilsluttet WPPT, uavhengig av om dette landet har tatt reservasjon etter WPPT artikkel 15 nr. 3, inntil EU-lovgiveren eventuelt bestemmer noe annet. EU-domstolens avgjørelse fra november 2024 i sak C-227/23 (Kwantum) – som gjaldt åndsverk og hvor domstolen kom til et tilsvarende resultat som i RAAP-saken – kan imidlertid tale for at også RAAP-dommen må forstås slik at den gjelder alle rettighetshavere. Resultatet er uansett at vederlagsretten etter utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2 – slik den er tolket av EU-domstolen i RAAP-saken – ikke begrenses i tråd med prinsippet om materiell gjensidighet, og dermed går lenger enn forpliktelsene etter Romakonvensjonen og WPPT.

Utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2 og Romakonvensjonen artikkel 12 er gjennomført i åndsverkloven § 21. Det har vært ulike syn på hvilke innspillinger § 21 omfatter. Er det bare produsentens nasjonalitet som skal være avgjørende for om innspillingen er omfattet av § 21, eller skal det også tas hensyn til nasjonaliteten til de utøvende kunstnerne som deltar på innspillingen? I første fall vil innspillingen bare være omfattet av vederlagsretten dersom produsenten er fra et land som er tilsluttet Romakonvensjonen, og som gir tilsvarende rettigheter i retur. Denne forståelsen bygger på prinsippet om materiell gjensidighet og utelukker amerikanske innspillinger fra vern, siden USA verken er part i Romakonvensjonen eller gir rettigheter i retur. I andre fall vil innspillingen i tillegg være omfattet dersom en eller flere av de utøvende kunstnerne hører hjemme i Norge eller en annen EØS-stat. Denne forståelsen bygger ikke på prinsippet om materiell gjensidighet (eller andre kriterier som følger av Romakonvensjonen), men en tolkning av åndsverkloven som innebærer at også amerikanske innspillinger vil være omfattet så lenge minst én av de utøvende kunstnerne som deltar på innspillingen, hører hjemme i EØS. På bakgrunn av de ulike synene og praksisen med å vektlegge også utøvernes nasjonalitet, ba Stortingets familie- og kulturkomité om en utredning som departementet fulgte opp i et forslag til lovendring i 2019, jf. nedenfor i punkt 20.2.5 og 20.2.7.2.

Under enhver omstendighet og etter begge forståelsene som er nevnt her, vil det være slik at det for bruk i Norge av innspillinger som er omfattet av vederlagsretten skal betales vederlag til Gramo, mens det for bruk av innspillinger som ikke er omfattet skal betales avgift til Fond for utøvende kunstnere (FFUK). FFUK er en særnorsk ordning for støtte til utøvende kunstnere i Norge. Om norsk regelverk må tilpasses dommen i RAAP-saken, vil den vesentlige konsekvens være at midlene som i dag går til FFUK, i stedet overføres til amerikanske musikkprodusenter og eventuelt også utøvende kunstnere, uten tilsvarende rettigheter i retur. RAAP-dommen reiser dermed spørsmål om hvorvidt den gjeldende FFUK-ordningen kan opprettholdes.

Mens EUs medlemsstater må rette seg etter dommen, kan det stilles spørsmål om det samme gjelder for EØS/EFTA-statene, eller om begrensninger i EØS-avtalen tilsier et annet resultat. I en utredning1 som departementet har fått utført av konsekvensene av RAAP-dommen, konkluderes det med at direktivet ikke kan tolkes i samsvar med dommens resultat i en EØS-kontekst. Begrunnelsen for dette er at en slik tolkning rent faktisk vil gripe inn i EØS/EFTA-statenes eksterne traktatkompetanse, i strid med forutsetningene bak EØS-avtalen. En konsekvens av denne konklusjonen er at Norge fortsatt kan anvende materiell gjensidighet og opprettholde gjeldende FFUK-ordning, og dette lå til grunn for forslaget i høringsnotatet.

I forbindelse med høringen av forslaget fikk IFPI Norge – som blant annet representerer amerikanske musikkprodusenter i Norge – utredet2 hvordan utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2 skal fortolkes og anvendes i en EØS-rettslig kontekst. I motsetning til i utredningen som departementet fikk utført, konkluderes det i denne med at Norge er bundet av utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2 på samme måte som EUs medlemsstater. Konsekvensen av dette vil være at norsk regelverk må tilpasses dommen og at midlene som i dag går til FFUK, i stedet vil omfattes av vederlagsretten og i hovedsak overføres til amerikanske rettighetshavere.

Vurderingen av åndsverklovens rekkevidde i lys av internasjonale forpliktelser reiser etter departementets syn kompliserte spørsmål. Kulturpolitisk er det ønskelig å videreføre FFUK fremfor å overføre disse midlene til amerikanske rettighetshavere uten motytelse. Som utredningen departementet har fått utført viser, kan det også argumenteres rettslig for en slik løsning. Gitt usikkerheten som er knyttet til hvordan RAAP-dommen skal forstås både i seg selv og ikke minst i en EØS-kontekst, er det departementets oppfatning at konklusjonene som forslaget i høringsnotatet bygde på, fortsatt bør kunne legges til grunn. Konsekvensene av det vil i så fall være at den gjeldende FFUK-ordningen kan videreføres og at vederlagsretten i åndsverkloven § 21 ikke omfatter amerikanske rettighetshavere utover Norges forpliktelser etter Romakonvensjonen og WPPT. Dette er imidlertid spørsmål som vil bli vurdert når det skal fastsettes forskrift til loven.

EU-landene Danmark og Sverige har tilpasset sine regler til RAAP-dommen. Deres regelverk er bygget opp som i Norge, slik at lovens vern utvides i forskrift etter en lovhjemmel tilsvarende åndsverkloven § 116. I begge landene er tilpasningene til dommen gjort i forskrift.

Det presiseres at hvis norsk regelverk må tilpasses dommen, vil det være på grunn av EØS-forpliktelser – ikke forpliktelser etter traktater eller konvensjoner. Norsk tiltredelse til de to WIPO-traktatene vil derfor ikke ha betydning for spørsmålet om hvorvidt den gjeldende FFUK-ordningen kan opprettholdes.

20.2.2 WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT)

I WCT oppdateres det materielle innholdet i Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk. Hovedformålet med dette var å klargjøre Bernkonvensjonens rekkevidde, siden ny teknologi og digitale bruksmåter hadde skapt tvil om hvor langt konvensjonens begreper og definisjoner rakk. Det ble valgt å forhandle WCT som en særskilt, selvstendig overenskomst, men den forplikter også traktatpartene til å overholde alle materielle bestemmelser i Bernkonvensjonen.

Et sentralt punkt i WCT er at eneretten til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten ved overføring klargjøres. I Bernkonvensjonen er dette regulert på en noe uoversiktlig måte, og det hadde oppstått usikkerhet om rekkevidden ved bruk av nye kommunikasjonsmåter. Gjennom WCT ble det klargjort at all overføring til allmennheten forutsetter samtykke fra opphaveren, uansett verkstype.

I fortalen gis det uttrykk for traktatpartenes erkjennelser og ønsker om å utvikle og opprettholde et virksomt og ensartet vern av opphavsrett, som også virker klargjørende og er balansert og teknologisk oppdatert.

I artikkel 1 til 14 finnes traktatens materielle bestemmelser.

Artikkel 1 omhandler forholdet til Bernkonvensjonen. Her fremgår det blant annet at WCT er en særavtale i henhold til Bernkonvensjonen artikkel 20, og at medlemmer av WCT skal overholde de materielle bestemmelsene i Bernkonvensjonen artikkel 1 til 21.

Artikkel 2 fastsetter at vernet av opphavsretten gjelder for uttrykk, ikke for idéer, fremgangsmåter, virkemåter eller matematiske begreper. Regelen kodifiserer et internasjonalt anerkjent prinsipp, som også er nedfelt i TRIPS-avtalen artikkel 9.2.

Artikkel 3 fastsetter at traktatpartene skal anvende Bernkonvensjonen artikkel 2 til 6 tilsvarende (med de nødvendige endringer) med hensyn til det vern som innrømmes i WCT. Dette er de sentrale reglene i Bernkonvensjonen om definisjoner, tilknytningsregler, nasjonal behandling, forbud mot formkrav som vilkår for vern mv.

Artikkel 4 gjelder datamaskinprogrammer og fastsetter at disse gis vern som litterære verk i henhold til Bernkonvensjonen artikkel 2. Dette er kun en klargjøring av eksisterende internasjonal konsensus, som også er reflektert i TRIPS-avtalen artikkel 10.

Artikkel 5 bestemmer at databaser gis opphavsrettslig vern når de på grunn av måten innholdet er utvalgt eller ordnet på, utgjør åndsverk. Dette er også kun en klargjøring, som reflekterer TRIPS-avtalen artikkel 10.

Artikkel 6 gir opphaveren enerett til spredning av eksemplar gjennom salg eller annen overdragelse av eierskap. Denne eneretten er også harmonisert i EU gjennom opphavsrettsdirektivet. I henhold til WCT kan traktatpartene selv bestemme om det skal gjelde vilkår for hvilken videre kontroll rettighetshaver eventuelt skal ha over eksemplar som er spredt til allmennheten (konsumpsjon av spredningsretten). I opphavsrettsdirektivet er dette ikke overlatt til medlemslandene, men regulert direkte.

Artikkel 7 fastsetter en enerett til utleie for opphaveren som er begrenset til datamaskinprogrammer, kinematografiske verk og verk innlemmet i fonogrammer.

Artikkel 8 gir en generell enerett til overføring av verk til allmennheten. Bestemmelsen dekker også tilgjengeliggjøring på forespørsel via digitale nettverk. Dette er først og fremst en klargjøring. EUs opphavsrettsdirektiv harmoniserer også dette.

Artikkel 9 forlenger vernetiden for fotografiske verk til å vare i opphaverens levetid og 50 år etter utløpet av opphaverens dødsår.

Artikkel 10 åpner for nasjonale regler om avgrensninger og unntak fra rettigheter i traktaten dersom disse oppfyller tretrinnstesten; det må dreie seg om visse særtilfeller som ikke er i konflikt med en normal utnyttelse av verket og ikke i urimelig grad skader opphaverens rettmessige interesser. Dette er i samsvar med eksisterende internasjonale og nasjonale normer.

Artikkel 11 gjelder forpliktelser knyttet til teknologiske tiltak (tekniske beskyttelsessystemer) og fastsetter at traktatpartene skal sørge for rettslige tiltak mot omgåelse av slike systemer. Også opphavsrettsdirektivet gir vern for slike systemer.

Artikkel 12 gjelder forpliktelser knyttet til informasjon om rettighetsforvaltning (elektronisk rettighetsinformasjon), og innebærer at traktatpartene plikter å ha rettslige tiltak mot fjerning av slik informasjon og mot å gjøre tilgjengelig for allmennheten verk hvor informasjonen er fjernet. Opphavsrettsdirektivet har bestemmelser som langt på vei er parallelle med WCT også på dette punktet.

Artikkel 13 regulerer traktatens anvendelse på allerede eksisterende verk; traktatpartene skal anvende bestemmelsene i Bernkonvensjonen artikkel 18 på alt vern som er foreskrevet i traktaten. I Bernkonvensjonen artikkel 18 fremgår det blant annet at konvensjon gjelder alle verk som på tidspunktet for dens ikrafttredelse fremdeles er vernet (ikke er «falt i det fri» i hjemlandet som følge av at vernetiden er utløpt).

Artikkel 14 fastsetter at traktatpartene skal vedta de tiltak som er nødvendige for å sikre anvendelsen av traktaten, og sørge for at deres lovverk gir adgang til håndhevingsmetoder som tillater virksom inngripen mot enhver overtredelse av rettigheter etter traktaten.

Artikkel 15 til 25 inneholder administrative regler.

Etter artikkel 15 skal det opprettes en forsamling, bestående av én delegat fra hvert medlemsland, som blant annet skal behandle spørsmål om vedlikehold og utvikling av traktaten og dens anvendelse og funksjon, herunder beslutte om diplomatkonferanse for revisjon av traktaten skal sammenkalles. Hver traktatpart som er en stat, skal ha én stemme. Forsamlingen skal ordinært møtes én gang hvert andre år.

Etter artikkel 16 skal WIPOs internasjonale byrå utføre de administrative oppgavene vedrørende traktaten.

Artikkel 17 fastsetter at enhver medlemsstat i WIPO kan bli part i WCT. Forsamlingen kan beslutte å gi enhver mellomstatlig organisasjon adgang til å bli part i traktaten, på visse vilkår. Dette gjelder også for Det europeiske fellesskap, såfremt det avgis erklæring om at fellesskapet blant annet har beslutningsmyndighet i saker som traktaten regulerer.

Artikkel 18 fastsetter at med mindre annet er uttrykkelig nevnt i traktaten, skal hver traktatpart nyte godt av alle rettigheter og påta seg alle forpliktelser i henhold til traktaten.

Artikkel 19 angir at traktaten er åpen for undertegning inntil 31. desember 1997 av alle medlemsstater i WIPO og av Det europeiske fellesskap.

Etter artikkel 20 trer traktaten i kraft tre måneder etter at 30 parter har ratifisert eller tiltrådt. For stater som ratifiserer eller tiltrer traktaten etter at den har trådt i kraft, vil traktaten tre i kraft fra utløpet av tre måneder etter datoen da staten deponerte sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument hos WIPOs generaldirektør, jf. artikkel 21.

Artikkel 22 fastslår at det ikke tillates reservasjoner mot traktaten.

Artikkel 23 fastsetter at traktaten kan sies opp av enhver traktatpart ved underretning til WIPOs generaldirektør. Oppsigelse får virkning ett år fra datoen da underretningen er mottatt.

Artikkel 24 regulerer traktatspråk.

Etter artikkel 25 er WIPOs generaldirektør depositar for traktaten.

Traktaten trådte i kraft 6. mars 2002 og har i dag totalt 118 parter. Traktaten i engelsk språkversjon og norsk oversettelse er inntatt som vedlegg til proposisjonen.

20.2.3 WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT)

WPPT gir vern for visse nærstående rettigheter og er en selvstendig traktat som har et noe annet forhold til Romakonvensjonen enn det WCT har til Bernkonvensjonen, ved at WPPT ikke forplikter traktatpartene til å oppfylle Romakonvensjonens bestemmelser. I motsetning til Romakonvensjonen omfatter WPPT ikke vern for kringkastingsforetaks sendinger. Heller ikke utøvere i audiovisuelle produksjoner er omfattet av WPPT, men som nevnt i punkt 20.2.1, er disse gitt vern gjennom Beijing-traktaten fra 2012.

For øvrig dekker WPPT i stor grad de samme rettighetene som Romakonvensjonen, med tillegg av noen nye. Mens Romakonvensjonen kun gir forbudsrett, gir WPPT enerett. De nye enerettene gjelder eksemplarfremstilling, spredning ved overdragelse av eierskap og utleie samt tilgjengeliggjøring i på forespørsel-tjenester. WPPT har også bestemmelser som gir utøvende kunstnere ideelle rettigheter. WPPT går lenger også når det gjelder varigheten av vernet. Her forplikter WPPT til en vernetid på 50 år, mens Romakonvensjonens vernetid er 20 år.

I fortalen gis det uttrykk for traktatpartenes erkjennelser og ønsker om å bygge ut og vedlikeholde et virksomt og ensartet vern for utøvende kunstnere og produsenter av fonogrammer, i form av ny regulering som er balansert og teknologisk oppdatert.

I artikkel 1 til 23 finnes traktatens materielle bestemmelser.

Det er gitt alminnelige bestemmelser i artikkel 1 til 4 (kapittel I).

Artikkel 1 gjelder forholdet til andre konvensjoner. Blant annet fremgår det at traktaten er selvstendig og at den ikke innskrenker forpliktelser partene måtte ha seg imellom etter Romakonvensjonen.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av begreper som benyttes i traktaten (i motsetning til WCT som ikke har noen tilsvarende artikkel). Definisjonen av utøvende kunstnere omfatter også utøvere av folklore og er dermed videre enn definisjonen i Romakonvensjonen.

Artikkel 3 regulerer hvem traktaten gir vern; bestemmelsen fastsetter at traktatpartene skal innrømme det vern som er forutsatt i traktaten til utøvende kunstnere og produsenter av fonogrammer som er andre traktatparters borgere. Det er i bestemmelsen vist til kriteriene for tilknytning som er anvendt i Romakonvensjonen, og som er gitt tilsvarende anvendelse for WPPT, men slik at tilknytningen skal være til en WPPT-part, ikke en romakonvensjonsstat.

Artikkel 4 oppstiller i nr. 1 en regel om såkalt nasjonal behandling, som betyr at enhver traktatpart skal gi andre traktatparters borgere en behandling som ikke er mindre gunstig enn behandlingen den gir egne borgere. Regelen er likevel begrenset på linje med tilsvarende bestemmelser i Romakonvensjonen og TRIPS. For det første begrenses den til å gjelde rettigheter i WPPT, slik at andre rettigheter som måtte følge av den enkelte traktatparts interne lovgivning, ikke omfattes. For det andre begrenses regelen til enerettsbestemmelsene i tillegg til vederlagsretten i artikkel 15. Artikkel 4 nr. 2 fastsetter at forpliktelsen i nr. 1 ikke gjelder i den utstrekning en annen traktatpart gjør bruk av reservasjonene som tillates i henhold til artikkel 15 nr. 3.

Det er gitt bestemmelser om utøvende kunstneres rettigheter i artikkel 5 til 10 (kapittel II).

Artikkel 5 omhandler utøvende kunstneres ideelle rettigheter – det vil i hovedsak si en rett til å motsette seg krenkende bruk og til å bli navngitt i samsvar med god skikk.

Artikkel 6 gir utøvende kunstnere enerett til å gi tillatelse til kringkasting og overføring til allmennheten av deres ikke opptatte fremføringer og opptak av deres levende fremføringer.

Artikkel 7 til 10 gir enerettsbestemmelser til utøvende kunstnere knyttet til opptak. Eneretten dekker eksemplarfremstilling (artikkel 7), spredning ved overdragelse av eierskap (artikkel 8), utleie (artikkel 9) og på forespørsel-tilgjengeliggjøring for allmennheten (artikkel 10). Spredningsretten og konsumpsjonen av den korresponderer med tilsvarende bestemmelser i WCT artikkel 6. Utleieretten er mer generell sammenlignet med den mer begrensede utleieretten i WCT, jf. artikkel 7. Retten til på forespørsel-tilgjengeliggjøring korresponderer med den interaktive delen av retten til å overføre verket til allmennheten i WCT artikkel 8.

Det er gitt bestemmelser om rettigheter som tilkommer produsenter av fonogrammer i artikkel 11 til 14 (kapittel III).

I artikkel 11 til 14 er tilsvarende rettigheter som i artikkel 7 til 10 er gitt til utøvende kunstnere, også gitt produsenter av fonogrammer. Eneretten dekker eksemplarfremstilling (artikkel 11), spredning ved overdragelse av eierskap (artikkel 12), utleie (artikkel 13) og på forespørsel-tilgjengeliggjøring for allmennheten (artikkel 14). Det vises til merknader ovenfor med tilsvarende henvisninger til WCT.

Traktaten har fellesbestemmelser i artikkel 15 til 23 (kapittel IV).

Artikkel 15 nr. 1 gir utøvende kunstnere og fonogramprodusenter vederlagsrett for kringkasting og annen overføring til allmennheten av fonogrammer. Overføring via på forespørsel-tjenester vil være omfattet av eneretten, mens «lineære» overføringer vil være omfattet av vederlagsretten. (Vederlagsretten i artikkel 15 nr. 1 «tilsvarer» og gjelder i hovedsak de samme rettighetshavere som vederlagsrettene i Romakonvensjonen artikkel 12 og utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF) artikkel 8 nr. 2.) Artikkel 15 nr. 2 omhandler innkreving og fordeling av vederlaget. Artikkel 15 nr. 3 fastsetter at enhver traktatpart i en underretning deponert hos WIPOs generaldirektør kan erklære at den bare vil anvende bestemmelsene i nr. 1 for bestemte bruksmåter, at den vil begrense anvendelsen av dem på annen måte eller at den ikke vil anvende disse bestemmelsene overhodet. Som det fremgår av merknaden til artikkel 4 nr. 2 ovenfor, gjelder ikke plikten til nasjonal behandling i den utstrekning en annen traktatpart gjør bruk av reservasjoner i henhold til artikkel 15 nr. 3. I nr. 4 fastslås at artikkel 15 også omfatter fonogrammer som (bare) er gjort tilgjengelig for allmennheten i på forespørsel-tjenester.

Artikkel 16 gir traktatpartene adgang til å ha avgrensninger og unntak i vernet av utøvende kunstnere og produsenter av fonogrammer i samme utstrekning som de har i vernet av opphavsrett til litterære og kunstneriske verk. Som etter WCT artikkel 10 er forutsetningen også etter WPPT artikkel 16 at tretrinnstesten respekteres.

Etter artikkel 17 skal vernet som gis utøvende kunstnere og fonogramprodusenter vare i et tidsrom på minst 50 år.

Artikkel 18 om tekniske beskyttelsessystemer og artikkel 19 om elektronisk rettighetsinformasjon tilsvarer WCT artikkel 11 og 12, og det vises til omtalen av disse artiklene i punkt 20.2.2.

Artikkel 20 bestemmer at rettighetene i WPPT skal nytes og utøves uten noen formaliteter.

Artikkel 21 fastsetter at med forbehold om bestemmelsene i artikkel 15 nr. 3, tillates ingen reservasjoner mot traktaten.

Artikkel 22 nr. 1 fastsetter at traktatpartene skal gjøre bestemmelsene i Bernkonvensjonen artikkel 18 gjeldende også for WPPT-rettigheter. Dette betyr at allerede eksisterende fonogrammer – og fremføringer som er fiksert i slike fonogrammer – i utgangspunktet skal gis det nye vernet, ikke bare fremtidige produksjoner. Det fremgår av artikkel 22 nr. 2 at en traktatpart likevel kan begrense anvendelsen av WPPT artikkel 5 til fremføringer som finner sted etter at WPPT har trådt i kraft for vedkommende part, jf. nr. 2.

Artikkel 23 gir bestemmelser om håndheving av rettigheter.

Artikkel 24 til 33 inneholder administrative bestemmelser og sluttbestemmelser (kapittel V).

Etter artikkel 24 skal det opprettes en forsamling, bestående av én delegat fra hvert medlemsland, som blant annet skal behandle spørsmål om vedlikehold og utvikling av traktaten og dens anvendelse og funksjon, herunder beslutte om diplomatkonferanse for revisjon av traktaten skal sammenkalles. Hver traktatpart som er en stat, skal ha én stemme. Forsamlingen skal ordinært møtes én gang hvert andre år.

Etter artikkel 25 skal WIPOs internasjonale byrå utføre de administrative oppgavene vedrørende traktaten.

Artikkel 26 fastsetter at enhver medlemsstat i WIPO kan bli part i WPPT. Forsamlingen kan beslutte å gi enhver mellomstatlig organisasjon adgang til å bli part i traktaten, på visse vilkår. Dette gjelder også for Det europeiske fellesskap, såfremt det avgis erklæring om at fellesskapet blant annet har beslutningsmyndighet i saker som traktaten regulerer.

Artikkel 27 fastsetter at med mindre annet er uttrykkelig nevnt i traktaten, skal hver traktatpart nyte godt av alle rettigheter og påta seg alle forpliktelser i henhold til traktaten.

Artikkel 28 angir at traktaten er åpen for undertegning inntil 31. desember 1997 av alle medlemsstater i WIPO og av Det europeiske fellesskap.

Etter artikkel 29 trer traktaten i kraft tre måneder etter at 30 parter har ratifisert eller tiltrådt. For tiltredende stater vil traktaten tre i kraft for dem når det er gått tre måneder etter at tiltredelsesdokumenter er deponert hos WIPOs generaldirektør, jf. artikkel 30.

Artikkel 31 fastsetter at traktaten kan sies opp av enhver traktatpart ved underretning til WIPOs generaldirektør. Oppsigelse får virkning ett år fra datoen da underretningen er mottatt.

Artikkel 32 regulerer traktatspråk.

Etter artikkel 33 er WIPOs generaldirektør depositar for traktaten.

Traktaten trådte i kraft den 20. mai 2002 og har i dag totalt 114 parter. Traktaten i engelsk språkversjon og norsk oversettelse er inntatt som vedlegg til proposisjonen.

20.2.4 Andre nordiske land

EU og medlemsstatene (som ikke allerede var parter i traktaten) ratifiserte samlet begge traktatene 14. desember 2009. Det fremgår på WIPOs nettsted at alle de nordiske EU-landene har erklært at de ikke vil anvende «utgivelsessted» som tilknytningskriterium i WPPT.

Danmark:

«In accordance with Article 3(3) of the Treaty, this State has declared that it will not apply the criterion of publication concerning the protection of phonograms.»

Finland:

«Pursuant to Article 3(3) of the Treaty, the Republic of Finland, availing itself of the possibilities provided in Article 5(3) of the Rome Convention, declares that it will not apply the criterion of publication.»

Sverige:

«In accordance with Article 3(3) of WPPT, the Kingdom of Sweden has declared that it will not apply the criterion of publication, with the exception of the reproduction right for phonogram producers.»

Island har ikke ratifisert eller tiltrådt WCT eller WPPT.

20.2.5 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at Norge tiltrer WIPOs to 1996-traktater og at det vedtas nødvendige regelendringer for å legge til rette for dette. Videre ble det foreslått at et forslag3 til lovendring som departementet hadde på høring i 2019, også skulle følges opp, slik at vernet for nærstående rettigheter i lydopptak utelukkende vil bero på produsentens forhold. Forslaget fra 2019 hadde som konsekvens at opptak gjort av amerikansk produsent, og hvor det medvirker utøvende kunstner fra EØS, ikke vil være omfattet av vederlagsretten, men i stedet inngå i avgiftsgrunnlaget til Fond for utøvende kunstnere (jf. punkt 3 i forslaget). Samlet la forslaget i høringsnotatet til rette for at rekkevidden av åndsverklovens vern kan tilpasses det som følger av Bernkonvensjonen og WCT (for opphavsrettens del) og Romakonvensjonen og WPPT (for nærstående rettigheters del). Forslaget forutsatte at Norge ikke er forpliktet til å bringe sin regulering i samsvar med EU-domstolens avgjørelse i RAAP-saken, jf. punkt 20.2.1.2.

Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at det bare er tiltredelse til WPPT – ikke WCT – som vil kreve lovendringer. Forslaget til lovendringer innebar konkret at det i åndsverkloven § 114 gjøres endringer slik at to av tre mulige kriterier for tilknytning som følger av WPPT (produsentens nasjonalitet og produksjonens innspillingssted) vil gjelde for eneretten til tilgjengeliggjøring for allmennheten og vederlagsretten i § 21.

I § 114 ble det foreslått endringer slik at enerettene vil gjelde for arbeid som er frembragt av person eller selskap med nærmere angitt tilknytning til Norge, og for opptak som er tilvirket i Norge, mens vederlagsretten vil gjelde for lydopptak med norsk produsent og for lydopptak som er tilvirket i Norge. Dette vernet ble foreslått utvidet internasjonalt i forskrift til loven i samsvar med WPPTs krav.

20.2.6 Høringen

Flere av innspillene i høringen er særlig knyttet til forslagene til endringer i forskrift til åndsverkloven og spørsmål om i hvilken grad lovens vern skal utvides. Disse behandles ikke i proposisjonen her (utover det som er nevnt i punkt 20.2.1), men vil bli vurdert når det skal fastsettes forskrift til loven.

Av de som uttaler seg om spørsmålet om traktattiltredelse og lovendringer, er Advokatforeningen enig i at Norge bør slutte seg til traktatene og støtter forslaget til lovendringer for å legge til rette for dette. Også Norwaco, med tilslutning fra GramArt, og Kunstnernettverket, med tilslutning fra GramArt og Norsk filmforbund, støtter at Norge tiltrer traktatene.

Fond for utøvende kunstnere (FFUK) oppfordrer departementet til å beholde de reservasjoner som er mulig etter Romakonvensjonen.

FONO støtter at også lovforslaget fra 2019 følges opp, slik at vern etter åndsverkloven § 21 ensidig skal baseres på produsentens forhold. Også Produsentforeningen NORA støtter dette, men viser samtidig til at innspillingskriteriet kan være vanskelig å anvende når en innspilling er gjort i flere land. Det foreslås derfor at ordlyden i § 114 endres til «… for lydopptak som i hovedsak er tilvirket i Norge».

Noen enkeltstående artister som deltar på amerikanske innspillinger, har også uttalt seg om forslaget fra 2019. Mens én mener at midlene i stedet burde inngå i Gramo-systemet, mener andre at forslaget bør følges opp, slik at midlene går til FFUK. Ved høringen av 2019-forslaget var et flertall positive til lovendringen som ble foreslått, mens noen var negative, blant andre IFPI Norge, jf. Prop. 53 L (2020–2021) punkt 2.10.

20.2.7 Departementets vurderinger

20.2.7.1 Innledning

Etter departementets vurdering er de materielle reglene i åndsverkloven i samsvar med forpliktelsene i WCT og WPPT. Siden opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF), som oppfyller kravene i traktatene, allerede er gjennomført i loven, er det ikke nødvendig å heve beskyttelsesnivået for å kunne tiltre traktatene. De nasjonale reglene må likevel gjennomgås for å sikre at rekkevidden av lovens vern kan utvides i samsvar med de internasjonale forpliktelsene.

Åndsverklovens rekkevidde er regulert i loven kapittel 9, hvor det er gitt regler om opphavsrett i § 113 og nærstående rettigheter i § 114. Reguleringen omfatter som hovedregel bare verk og arbeider med en nærmere angitt tilknytning til Norge. Etter § 116 kan lovens vern utvides i forskrift, slik at det gis hel eller delvis anvendelse for verk og arbeider «med en nærmere bestemt tilknytning til fremmed stat».

I forkant av tiltredelse til traktatene må det også tas stilling til om det skal avgis erklæring om begrenset anvendelse av traktatreguleringen.

20.2.7.2 Endringer i åndsverkloven

Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig med endringer i åndsverkloven på grunn av WCT, mens tiltredelse til WPPT vil forutsette noen lovendringer som gjelder vernet for lydopptak («fonogrammer»). Dette er primært fordi ikke alle begrensninger som en part kan ha etter Romakonvensjonen, kan videreføres også etter WPPT.

WPPT gjør som nevnt bruk av de samme tilknytningskriteriene som Romakonvensjonen, men slik at tilknytningen skal være til en WPPT-stat, ikke en romakonvensjonsstat, jf. WPPT artikkel 3 nr. 2. Det er gjort nærmere rede for tilknytningskriteriene til Romakonvensjonen i St.prp. nr. 141 (1976–77).

Tilknytningskriteriene for utøvende kunstnere er regulert i Romakonvensjonen artikkel 4. Det avgjørende etter denne reguleringen er ikke den utøvende kunstnerens nasjonalitet, men om utøverens fremføring oppfyller et av de følgende kriteriene; enten at den finner sted i en annen konvensjonsstat, at den inngår i et fonogram som har vern etter konvensjonen artikkel 5, eller (hvis den ikke inngår i et fonogram) er kringkastet av et foretak som har vern etter konvensjonen artikkel 6.

Tilknytningskriteriene for produsenter er regulert i Romakonvensjonen artikkel 5. Det fremgår her at produsenter i utgangspunktet har krav på vern dersom et av følgende vilkår er oppfylt; at produsenten er borger av en annen konvensjonsstat (nasjonalitetskriteriet), at førsteopptaket fant sted i en annen konvensjonsstat (innspillingskriteriet), eller at fonogrammet ble utgitt for første gang i en annen konvensjonsstat (utgivelseskriteriet). Etter artikkel 5 nr. 3 kan en part ta forbehold om at man ikke vil anvende utgivelses- eller innspillingskriteriet.

Romakonvensjonen gir også partene adgang til å ta andre forbehold, blant annet slik Norge har gjort etter artikkel 16 nr. 1 a (iii), men etter WPPT er det ikke adgang til å videreføre alle slike forbehold også etter WPPT, jf. neste punkt. Konsekvensen av dette er at Norge etter WPPT ikke kan videreføre at vederlagsretten i åndsverkloven § 21 bare skal gjelde dersom produsenten oppfyller nasjonalitetskriteriet.

Av WPPT artikkel 3 nr. 3 fremgår imidlertid at erklæring etter Romakonvensjonen artikkel 5 nr. 3 også gis virkning for WPPT. Etter WPPT vil det dermed være tilstrekkelig å anvende enten innspillings- eller utgivelseskriteriet i tillegg til nasjonalitetskriteriet, når vernet for lydopptak skal fastlegges.

Basert på konklusjonen i punkt 20.2.7.3 om å avgi erklæring etter Romakonvensjonen artikkel 5 nr. 3, opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om bare å anvende produsentens nasjonalitet og innspillingsstedet som kriterier.

I § 114 må det derfor gjøres endringer slik at tilknytningen som Romakonvensjonen gir anvisning på, vil gjelde for de rettighetene som WPPT etablerer. Utover rettighetene som utøvende kunstnere gis i WPPT artikkel 5 og 6, gir traktaten utøvende kunstnere og fonogramprodusenter sammenfallende rettigheter tilknyttet henholdsvis fremføringer og fonogrammer. Dette gjelder enerettene til eksemplarfremstilling, spredning ved overdragelse av eierskap og utleie samt tilgjengeliggjøring på forespørsel. Videre gjelder det for vederlagsretten som er gjennomført i åndsverkloven § 21.

Etter departementets vurdering er det ikke behov for lovendringer på grunn av rekkevidden som skal gjelde for rettighetene etter WPPT artikkel 5 og 6 eller eneretten til eksemplarfremstilling etter WPPT artikkel 7 og 11. Gjeldende enerett til spredning gjelder imidlertid bare på grunnlag av innspillingssted, mens gjeldende enerett til tilgjengeliggjøring på forespørsel bare gjelder på grunnlag av nasjonalitet (for produsentens del). I gjeldende § 114 er også vederlagsretten i § 21 basert på nasjonalitet. Her må det gjøres endringer, slik at begge kriterier vil gjelde for alle relevante rettigheter og for begge rettighetshavergrupper.

Etter departementets syn kan dette gjøres ved at det i § 114 innføres slik dobbel tilknytning for eneretten til tilgjengeliggjøring for allmennheten i §§ 16 og 20 samt vederlagsretten i § 21. Vernet vil på denne måten dekke noe mer enn det WPPT krever, men dette antas i praksis å ha begrenset betydning. Disse bestemmelsene vil da gjelde dersom 1) produsenten er norsk statsborger eller bosatt/etablert her, eller 2) opptaket er tilvirket i Norge. Departementet er enig med Produsentforeningen NORA i at innspillingskriteriet kan være vanskelig å anvende når en innspilling er gjort i flere land, og det vises til merknaden til § 114 om hvordan bestemmelsen skal tolkes i dette henseendet.

Forslaget her innebærer også videreføring av utkastet til lovendringer i høringsnotatet fra 2019, jf. punkt 20.2.5. Bakgrunnen for dette forslaget var en merknad fra Stortingets familie- og kulturkomité om praktiseringen av vederlagsretten i § 21, jf. Innst. 258 L (2017–2018) punkt 2.8. I merknaden vises det til en praksis hvor det også tas hensyn til nasjonaliteten til de utøvende kunstnerne som deltar på en musikkinnspilling. En innspilling vil dermed utløse vederlagsrett så lenge minst én av utøverne hører hjemme i EØS, selv om produsentens tilknytning ikke kvalifiserer til vern etter Romakonvensjonen (ved at produsentens hjemstat ikke er part i Romakonvensjonen, som er tilfellet for produsenter fra USA). I merknaden vises det til at det ikke gjelder noen plikt etter Romakonvensjonen til å betale vederlag for bruk av slike innspillinger, og at praksisen med å gjøre det, kan begrense inntektene til Fond for utøvende kunstnere i vesentlig grad. Komiteen mente derfor det var behov for å utrede hvordan hensynet til norske utøvere og norsk kulturliv kan ivaretas bedre, uten at vederlagsplikten blir svekket. Departementet forstod henvisningen til vederlagsplikten til å være den som følger av Romakonvensjonen, og som oppfølging av merknaden ble det i utkastet fra 2019 presisert at det bare er produsentens nasjonalitet som skal være avgjørende for om innspillingen er omfattet av vederlagsplikten. Dette ligger også til grunn for forslaget her, i tillegg til at det foreslås inntatt et nytt tilknytningskriterium; innspillingsstedet.

Oppsummert vil reguleringen som legger til rette for norsk tiltredelse til WPPT, fremgå slik av åndsverkloven § 114: Utøvende kunstners fremføring vil være vernet dersom den finner sted i Norge (og i tillegg dersom utøveren er norsk statsborger eller person som er bosatt her i riket). Når det gjelder lydopptak og fremføringer som inngår i slike, vil enerettene gjelde både for arbeid som er frembragt av person eller selskap med tilknytning til Norge, og for opptak som er tilvirket her. Tilsvarende vil vederlagsretten i § 21 gjelde både for lydopptak med produsent som har tilknytning til Norge, og for lydopptak som er tilvirket her.

Internasjonal utvidelse av vernet som § 114 gir anvisning på, vil bli vurdert når det skal fastsettes forskrift til loven.

20.2.7.3 Erklæring om begrenset anvendelse

WCT artikkel 22 fastsetter at det ikke tillates reservasjoner mot traktaten. WPPT artikkel 21 bestemmer at med forbehold om bestemmelsene i artikkel 15 nr. 3, tillates heller ingen reservasjoner mot den traktaten.

WPPT artikkel 15 nr. 3 fastsetter at enhver traktatpart i en underretning deponert hos generaldirektøren i Verdensorganisasjonen for immaterialrett (WIPO), kan erklære at den bare vil anvende bestemmelsene i artikkel 15 nr. 1 for bestemte bruksmåter, at den vil begrense anvendelsen av dem på annen måte eller at den ikke vil anvende disse bestemmelsene overhodet. For Norges del er det ikke nødvendig eller aktuelt å avgi slik erklæring, siden vederlagsretten i åndsverkloven § 21 er i samsvar med det WPPT artikkel 15 nr. 1 krever. Overfor en part som har benyttet adgangen i artikkel 15 nr. 3 – noe USA har gjort – så fastsettes det uttrykkelig i artikkel 4 nr. 2 at forpliktelsen til nasjonal behandling ikke gjelder i den utstrekning den aktuelle parten har tatt slik reservasjon.

I RAAP-saken kom imidlertid EU-domstolen til at den «tilsvarende» vederlagsretten i utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2 ikke begrenses på denne måten, slik at EUs medlemsstater ikke kan anvende materiell gjensidighet i tråd med WPPT, inntil EU-lovgiveren eventuelt bestemmer noe annet. Hvorvidt dette også gjelder for EØS/EFTA-statene, er det som nevnt i punkt 20.2.1.2 delte meninger om, og dette er noe som vil bli vurdert når det skal fastsettes forskrift til loven.

Utover det som følger av artikkel 15 nr. 3, tillates ikke reservasjoner etter WPPT. Dette betyr at Norges reservasjoner etter Romakonvensjonen artikkel 16 nr. 1 a (iii) og (iv) ikke kan videreføres etter WPPT.

Reservasjon etter (iv) – om at den nasjonale vederlagsretten skal være betinget av materiell gjensidighet – kan dermed ikke videreføres etter WPPT. Dette er imidlertid «løst» i WPPT, ved at prinsippet om materiell gjensidighet for vederlagsrettens del følger direkte av artikkel 4 nr. 2, men dette kompliseres altså av EU-domstolens avgjørelse i RAAP-saken, jf. ovenfor.

Heller ikke reservasjonen etter (iii) – om at det bare er produsentens nasjonalitet som skal være avgjørende for om lydopptaket er omfattet av vederlagsretten nasjonalt – kan videreføres etter WPPT. Dette betyr at det ikke vil være tilstrekkelig å anvende dette ene tilknytningskriteriet etter WPPT.

Imidlertid benytter WPPT de samme tilknytningskriteriene som Romakonvensjonen, og det fremgår av WPPT artikkel 3 nr. 3 at erklæring etter Romakonvensjonen artikkel 5 nr. 3 om begrenset anvendelse av disse, også gis virkning etter WPPT. Et neste spørsmål om mulig erklæring om begrenset anvendelse gjelder dermed tilknytningskriteriene.

Utgangspunktet etter Romakonvensjonen, som også vil gjelde for WPPT, er at et lydopptak vil være vernet hvis ett av tre vilkår er oppfylt; enten at (1) produsenten er hjemmehørende i en traktatpart, eller (2) det første opptaket eller (3) den første utgivelsen fant sted i en traktatpart. Etter Romakonvensjonen artikkel 5 nr. 3 kan en part ta forbehold om at man ikke vil anvende enten opptaks- eller utgivelseskriteriet, og henvisningen fra WPPT artikkel 3 nr. 3 betyr at et slikt forbehold også vil få virkning etter WPPT. Danmark, Sverige og Finland har gjort dette overfor utgivelseskriteriet, og etter departementets vurdering er det naturlig at Norge følger samme linje. Konsekvensene av norsk tiltredelse til WPPT vil på dette grunnlaget være at det må innføres et nytt tilknytningskriterium – innspillingssted – for de rettighetene WPPT etablerer. Dette kriteriet vil være tilstrekkelig, forutsatt at det avgis erklæring etter Romakonvensjonen artikkel 5 nr. 3, jf. WPPT artikkel 3 nr. 3. Departementet foreslår at Norge avgir slik erklæring.

20.2.8 Konklusjon og tilrådning

WIPO-traktatene av 20. desember 1996 om opphavsrett (WCT) og om fremføringer og fonogrammer (WPPT) oppdaterer rettighetene til opphavere (WCT) og utøvende kunstnere og produsenter i lydopptak (WPPT) til den digitale tidsalderen. Det var disse traktatene som lå til grunn for EUs opphavsrettsdirektiv (2001/29/EF) fra 2001, som er gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 97 om endringer i åndsverkloven m.m. Selv om det materielle beskyttelsesnivået i åndsverkloven er i samsvar traktatenes krav og det har gått lang tid siden traktatene ble vedtatt, er det departementets oppfatning at Norge bør slutte seg til traktatene.

Norsk rett er i hovedsak i samsvar med traktatenes regulering, men gjennomføring av WPPT krever enkelte lovendringer. I tillegg anses begge traktatene å være saker av særlig stor viktighet, og Stortingets samtykke til tiltredelse er derfor nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Kultur- og likestillingsdepartementet tilrår at Stortinget samtykker til at Norge tiltrer WIPO-traktatene av 20. desember 1996 om opphavsrett (WCT) og om fremføringer og fonogrammer (WPPT).