2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 EUs strategi for et digitalt indre marked («DSM-strategien»)

I Europakommisjonens strategi for et digitalt indre marked («A Digital Single Market Strategy for Europe» – «DSM-strategien») fra mai 2015 foreslo Kommisjonen en rekke tiltak for å utvikle et indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester, jf. KOM(2015) 192. Blant annet varslet Kommisjonen en reform av reglene om opphavsrett. I desember 2015 ble forslaget til forordning om grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester lansert som det første forslaget til ny opphavsrettsregulering, jf. KOM(2015) 627. Forslaget ble offentliggjort samtidig med Kommisjonens meddelelse «Towards a modern, more European copyright framework», jf. KOM(2015) 626. Meddelelsen redegjør nærmere for Kommisjonens planer på opphavsrettsområdet.

Som ledd i oppfølgingen la Kommisjonen i september 2016 frem en større «opphavsrettspakke» bestående av fire forslag til rettsakter: (i) forslag til direktiv om opphavsrett i det digitale indre marked, jf. KOM(2016) 593, (ii) forslag til forordning om nettbaserte overføringer og videresending av radio- og fjernsynsprogrammer, jf. KOM(2016) 594, samt (iii) forslag til forordning og (iv) direktiv om gjennomføring av Marrakechtraktaten, jf. KOM(2016) 595 og KOM(2016) 596.

Alle de fem ovennevnte forslagene er nå vedtatt.

Forordning (EU) 2017/1128 om grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester i det indre marked («portabilitetsforordningen») ble vedtatt 14. juni 2017. Portabilitetsforordningen fastsetter felles europeiske regler som skal sikre at forbrukere får tilgang til sine innholdstjenester over landegrensene ved midlertidig opphold i andre medlemsstater. Etter forordningen skal abonnenter av portable nettbaserte betalingstjenester ha tilgang til det samme innholdet ved midlertidig opphold i et annet EØS-land som de har i hjemlandet, uten at det skal betales ekstra for dette, eller at tjenestetilbyderen må klarere dette særskilt med rettighetshaver. Forordningen ble gjennomført i åndsverkloven ved lov 20. desember 2018 nr. 120 om endringer i åndsverkloven mv. (portabilitet av nettbaserte innholdstjenester mv.). Endringsloven trådte i kraft 1. august 2019.

Forordning (EU) 2017/1563 og direktiv (EU) 2017/1564 om tilgang til verk for personer som er blinde, har nedsatt synsevne eller har andre funksjonsnedsettelser som vanskeliggjør lesing («Marrakechforordningen» og «Marrakechdirektivet») ble vedtatt 13. september 2017. Rettsaktene gjennomfører Marrakechtraktaten om samme tema i EU-lovgivningen. Direktivet ble gjennomført i åndsverkloven ved lov 4. juni 2021 nr. 58 om endringer i åndsverksloven (i kraft 1. juli 2021) og i forskrift 26. august 2021 nr. 2608 til åndsverkloven. Forskriften trådte i kraft 1. september 2021. Forordningen omhandler forholdet mellom EU og tredjeland og er derfor ikke EØS-relevant.

Direktiv (EU) 2019/789 («nett- og videresendingsdirektivet») og direktiv (EU) 2019/790 («digitalmarkedsdirektivet») ble begge vedtatt 17. april 2019.

Nett- og videresendingsdirektivet regulerer opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med visse nettbaserte overføringer samt videresending og annen distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer. Formålet er å øke tilgangen til kringkastingsprogrammer fra andre medlemsstater ved å lette klareringen av opphavsrettslig beskyttet innhold i slike programmer. På bakgrunn av trilogforhandlingene mellom Kommisjonen, Parlamentet og Rådet ble det gjort en del endringer sammenlignet med det opprinnelige forslaget. Blant annet ble rettsakten omgjort fra forordning til direktiv, virkeområdet ble innsnevret noe, og det ble tatt inn regler om overføring av kringkastingsprogrammer ved såkalt «direkte injeksjon» (som ikke var med i Kommisjonens opprinnelige forslag).

Digitalmarkedsdirektivet er hovedrettsakten på opphavsrettsområdet under DSM-paraplyen. Direktivet innebærer de mest omfattende samlede endringene i EUs opphavsrettsregulering siden opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) fra 2001. Formålet er å gjennomføre en ytterligere harmonisering av reglene om opphavsrett og nærstående rettigheter på det indre markedet, særlig for digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold. Også for denne rettsakten ble det gjort til dels store endringer i trilogforhandlingene. For eksempel var flere av bestemmelsene i direktivet ikke med i Kommisjonens opprinnelige forslag, og flere andre bestemmelser ble endret i lovgivningsprosessen.

2.2 Nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789)

2.2.1 Generelt

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/789 om fastsettelse av regler for utøvelsen av opphavsrett og nærstående rettigheter som får anvendelse på visse nettbaserte overføringer fra kringkastingsforetak og videresending av radio- og fjernsynsprogrammer, og om endring av rådsdirektiv 93/83/EØF («nett- og videresendingsdirektivet») ble vedtatt 17. april 2019.

Direktivet regulerer opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med visse nettoverføringer samt videresending og annen distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer.

Direktivet har 14 artikler.

2.2.2 Formål og definisjoner

Artikkel 1 omhandler formålet med direktivet. Direktivet tar sikte på å fremme grensekryssende tilgang til radio- og fjernsynsprogrammer ved å forenkle klarering av opphavsrettslig beskyttet innhold i slike programmer.

Artikkel 2 inneholder direktivets definisjoner.

2.2.3 Kringkastingsforetaks tilknyttede tjenester

Artikkel 3 gir regler om anvendelse av det såkalte opprinnelseslandsprinsippet for tilknyttede nettbaserte tjenester ved overføring til allmennheten av et kringkastingsforetak eller under foretakets ansvar og kontroll. Tilgjengeliggjøring og bruk av slike tjenester skal med hensyn til utøvelse av opphavsretten anses å skje bare i medlemsstaten der kringkastingsforetaket har sitt hovedsete. For fjernsynsprogrammer gjelder dette imidlertid bare for nyhets- og aktualitetsprogrammer og kringkastingsforetakets fullt finansierte egenproduksjoner. Fjernsynssendinger av sportsbegivenheter og verk og andre vernede arbeider som inngår i slike sendinger, omfattes ikke av reglene.

2.2.4 Videresending av radio- og fjernsynsprogrammer

Artikkel 4 gir regler om utøvelse av rettigheter til videresending for andre rettighetshavere enn kringkastingsforetak. Retten til å gi eller nekte tillatelse til videresending kan bare utøves gjennom en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

Artikkel 5 fastsetter at artikkel 4 ikke gjelder for kringkastingsforetakenes rettigheter i kringkastingsprogrammene, uavhengig av om det dreier seg om foretakenes egne rettigheter eller rettigheter som er overført fra andre rettighetshavere. Når kringkastingsforetak og distributører innleder forhandlinger om tillatelse til videresending i henhold til direktivet, skal medlemsstatene sørge for at forhandlingene føres i god tro.

Artikkel 6 gir regler om mekling. Etter artikkelen skal det være mulig å innhente bistand fra én eller flere meklere dersom det ikke inngås avtale mellom den kollektive forvaltningsorganisasjonen og distributøren, eller mellom kringkastingsforetaket og distributøren, om tillatelse til videresending av sendinger.

Artikkel 7 gir regler om videresending av en opprinnelig sending som først fant sted i samme medlemsstat. Medlemsstatene kan fastsette at reglene om videresending i dette direktivet og i satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) skal få anvendelse i tilfeller der både den opprinnelige sendingen og videresendingen finner sted på deres territorium.

2.2.5 Overføring av programmer ved direkte injeksjon

Artikkel 8 gir regler om overføring av programmer ved såkalt «direkte injeksjon». Artikkelen regulerer situasjonen der et kringkastingsforetak overfører sine programbærende signaler til en signaldistributør i en lukket elektronisk forsendelse uten samtidig å overføre signalene direkte til allmennheten, og der signaldistributøren overfører signalene til allmennheten. I slike tilfeller fastsetter direktivet at kringkastingsforetaket og signaldistributøren skal anses for å delta i én enkelt overføring til allmennheten, som de skal innhente tillatelse til fra rettighetshaverne.

2.2.6 Avsluttende bestemmelser

Artikkel 9 gjelder endring av definisjonen av videresending i kabel i satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 1 nr. 3.

Artikkel 10 til 14 er avsluttende bestemmelser, blant annet om gjennomgåelse, overgangsbestemmelser, gjennomføringsfrist og ikrafttredelse.

Etter artikkel 12 var EU-statenes frist til å gjennomføre direktivet 7. juni 2021. (EØS-komiteen har fastsatt en egen frist for EØS/EFTA-statene, se punkt 3.3.1.)

2.3 Digitalmarkedsdirektivet ((EU) 2019/790)

2.3.1 Generelt

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/790 om opphavsrett og nærstående rettigheter i det digitale indre marked, og om endring av direktiv 96/9/EF og 2001/29/EF («digitalmarkedsdirektivet») ble vedtatt 17. april 2019.

Digitalmarkedsdirektivet adresserer flere opphavsrettslige utfordringer i lys av grensekryssende bruk og ny teknologi. Direktivet inneholder blant annet nye unntaksbestemmelser (avgrensningsregler) for undervisningsinstitusjoner, forskningsorganisasjoner og kulturarvinstitusjoner som arkiv, bibliotek og museer. Det er også en generell bestemmelse om avtalelisensordninger. Direktivet inneholder videre regler om tvisteløsning, nye rettigheter for utgivere av pressepublikasjoner, regler om plattformtilbyderes ansvar for brukeropplastet innhold og regler for å sikre rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere.

Digitalmarkedsdirektivet har 32 artikler fordelt på fem hovedavsnitt, eller avdelinger.

2.3.2 Formål og virkeområde mv.

Avdeling I (artikkel 1 og 2) inneholder alminnelige bestemmelser.

Artikkel 1 fastsetter direktivets formål og virkeområde. Direktivet har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av EUs lovgivning om opphavsrett og nærstående rettigheter i det indre markedet, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk.

Artikkel 2 inneholder direktivets definisjoner.

2.3.3 Nye unntak fra den opphavsrettslige eneretten

Avdeling II (artikkel 3 til 7) inneholder blant annet nye unntak og avgrensninger fra den opphavsrettslige eneretten tilpasset et digitalt og grensekryssende miljø.

Artikkel 3 regulerer tekst- og datautvinning til forskningsformål. Bestemmelsen pålegger medlemsstatene å innføre unntak fra eneretten for eksemplarfremstilling og uttrekk av verk utført av forskningsorganisasjoner og kulturarvinstitusjoner når de har lovlig tilgang til materialet og formålet er vitenskapelig forskning. Et mer generelt unntak for tekst- og datautvinning er fastsatt i artikkel 4. Dette unntaket forutsetter at rettighetshaveren ikke uttrykkelig har nedlagt forbud mot slik bruk.

Artikkel 5 regulerer ikke-kommersiell bruk av verk og andre vernede arbeider i digital og grensekryssende opplæringsvirksomhet. Bestemmelsen pålegger medlemsstatene å innføre et unntak eller en avgrensning fra eneretten (eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring) som tillater digital bruk av verk og andre vernede arbeider for illustrasjonsformål i undervisning når formålet er ikke-kommersielt. Bruk etter bestemmelsen anses å ha funnet sted i den medlemsstaten som undervisningsinstitusjonen er etablert i, selv om bruken skjer over landegrensene. Medlemsstatene kan fastsette rimelig kompensasjon til rettighetshaverne for eventuell skade som påføres.

Artikkel 6 gir kulturarvinstitusjoner adgang til å fremstille kopier til bevaringsformål av alle former for verk og arbeider som er permanent i deres samlinger.

Artikkel 7 bestemmer at avtalebestemmelser i strid med unntakene fastsatt i artikkel 3, 5 og 6 ikke kan håndheves. Bestemmelsen presiserer videre at unntakene i artikkel 3 til 6 er underlagt visse av de samme reglene i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) som de andre opphavsrettslige unntakene.

2.3.4 Tiltak for å forbedre lisenspraksis og sikre bredere tilgang til innhold

Avdeling III (artikkel 8 til 14) omhandler tiltak for å forbedre lisensieringspraksis og sikre bredere tilgang til innhold.

Kapittel 1 (artiklene 8 til 11) inneholder regler om verk og andre vernede arbeider som ikke lenger er i handelen. Artikkel 8 gir anvisning på en avtalelisensordning som kulturarvinstitusjoner kan bruke til klarering av slike verk. Dette innebærer at når det inngås avtale med en representativ kollektiv forvaltningsorganisasjon, utvides avtalen til også å gjelde rettighetshavere som ikke er medlemmer av organisasjonen. Bestemmelsene stiller krav til den kollektive forvaltningsorganisasjonen og inneholder regler for hvordan ordningen skal fungere i praksis. I situasjoner der det ikke finnes en kollektiv forvaltningsorganisasjon som oppfyller vilkårene til å inngå en avtalelisens om de aktuelle verkene, skal det fastsettes et unntak eller en avgrensning for bruk på nærmere vilkår.

På nærmere vilkår åpner artikkel 9 også for grensekryssende bruk av slike verk over landegrenser.

Artikkel 10 fastsetter krav til opplysningstiltak som blant annet skal identifisere verk som omfattes av avtalelisensen.

Etter artikkel 11 skal medlemsstatene sørge for at rettighetshavere, kollektive forvaltningsorganisasjoner og kulturarvinstitusjoner konsulteres i forbindelse med krav som kan fastsettes etter artikkel 8 nr. 5. Det skal også legges til rette for løpende dialog mellom berørte parter om lisensieringsordningene etter artikkel 8 nr. 1 og effektive beskyttelsestiltak for rettighetshavere.

Kapittel 2 (artikkel 12) omhandler tiltak for å forenkle kollektiv lisensiering. Artikkel 12 er en generell bestemmelse som fastsetter krav til nasjonale avtalelisensordninger. Bestemmelsen oppstiller blant annet vilkår om at avtalelisenser kun skal benyttes på veldefinerte områder der individuell klarering er praktisk vanskelig, om likebehandling av rettighetshavere og til opplysningstiltak for å informere rettighetshavere om nye avtalelisensavtaler. Opplysningstiltakene henger sammen med at rettighetshaverne etter direktivet skal kunne nedlegge forbud mot slik bruk.

Kapittel 3 (artikkel 13) gjelder tilgang til audiovisuelle verk ved bruk på forespørsel. Bestemmelsen forplikter medlemsstatene til å etablere en forhandlingsordning (meklingsordning) som kan bistå når rettighetshavere og brukere ikke blir enige om avtaler om rettigheter til slik bruk.

Kapittel 4 (artikkel 14) omhandler avbildning av billedkunstverk med utløpt vernetid. Bestemmelsen fastslår at alt materiale som stammer fra eksemplarfremstillingen av slike verk, ikke skal omfattes av opphavsrett eller nærstående rettigheter. Dette gjelder likevel ikke dersom materialet er originalt i den forstand at det er opphavers egen intellektuelle frembringelse.

2.3.5 Tiltak for å opprette et velfungerende marked for opphavsrett

Avdeling IV (artikkel 15 til 23) inneholder ulike tiltak for å opprette et velfungerende marked for opphavsrett.

Kapittel 1 (artikkel 15) gjelder rettigheter til pressepublikasjoner. Artikkel 15 inneholder en bestemmelse om en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner. Utgivernes rett gjelder nettbasert bruk, og vernetiden er to år fra utgivelsen av pressepublikasjonen. Den nye eneretten påvirker ikke opphavernes og andre rettighetshaveres rettigheter til verk og andre vernede arbeider som inngår i pressepublikasjonen. Bestemmelsen gjelder ikke for privat eller ikke-kommersiell bruk av pressepublikasjoner foretatt av enkeltbrukere, bruk av hyperlenker eller bruk av enkeltord eller svært korte utdrag av pressepublikasjonen.

Artikkel 16 åpner for at også utgiverne kan få ta del i eventuelle ordninger som medlemsstatene har om rimelig kompensasjon etter opphavsrettslige unntaksregler.

Kapittel 2 (artikkel 17) regulerer visse former for bruk av beskyttet innhold gjennom nettbaserte tjenester. Artikkel 17 pålegger tilbydere av innholdsdelingstjenester – dvs. plattformer som lagrer og gir tilgang til store mengder brukeropplastede verk og annet beskyttet materiale – ansvar for at innholdet er klarert. Tilbyderne skal også aktivt hindre ulovlig bruk.

Bestemmelsen fastslår at tilbyderne foretar en overføring til allmennheten når de gir allmennheten tilgang til brukeropplastet innhold, og at de derfor plikter å innhente tillatelse til slik bruk, for eksempel gjennom en lisensavtale. Artikkel 17 oppstiller imidlertid vilkår for ansvarsfrihet i de tilfellene det ikke er innhentet tillatelse eller lisens. Blant annet stilles det krav om at tilbyderen har gjort sitt beste for å innhente tillatelse, og at vedkommende handlet raskt og fjernet innhold når rettighetshaveren har gjort tilbyderen oppmerksom på ulovlig innhold.

Bestemmelsen oppstiller også mindre strenge regler for nye tjenestetilbydere med begrenset omsetning. Det presiseres videre at bestemmelsen ikke skal føre til blokkering av innhold som ikke krenker opphavsrett eller nærstående rettigheter, blant annet dersom bruken er omfattet av en unntaks- eller avgrensningsbestemmelse (for eksempel sitat, parodi mv.). Videre understrekes det at bestemmelsen ikke medfører noen generell overvåkningsplikt. Tilbyderne pålegges å innføre effektive og hurtige klageprosedyrer. Medlemsstatene skal også sikre at det finnes utenrettslige ordninger for tvisteløsning.

Kapittel 3 (artikkel 18 til 23) regulerer rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere i avtaler om kommersiell bruk. Artikkel 18 fastsetter et generelt prinsipp om passende og forholdsmessig vederlag. Etter bestemmelsen skal medlemsstatene sikre at opphavere og utøvende kunstnere som lisensierer eller overdrar rettigheter, har rett til et passende og forholdsmessig vederlag. Artikkel 19 pålegger erververe av rettigheter en opplysningsplikt til regelmessig å gi oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger til opphaver eller den utøvende kunstneren om bruken av verket eller arbeidet. Artikkel 20 inneholder en bestemmelse om en avtalejusteringsordning som i visse tilfeller åpner for reforhandling av kontrakter, dersom det viser seg at det opprinnelige vederlaget var urimelig lavt sammenlignet med de inntekter verket eller arbeidet genererer. Artikkel 21 fastsetter at tvister vedrørende artikkel 19 og 20 skal kunne forelegges en frivillig, alternativ tvisteløsningsordning.

Artikkel 22 gir regler om tilbakekall av rettigheter ved manglende bruk dersom et verk ikke utnyttes innen rimelig tid. Bestemmelsen gir på visse vilkår opphaver eller utøvende kunstner en rett til å heve avtalen dersom erverver ikke utnytter en lisens eller en eksklusiv rett. Etter bestemmelsen er det i stor grad opp til medlemsstatene å fastsette nærmere bestemmelser og vilkår for denne adgangen.

Etter artikkel 23 kan ikke avtalebestemmelser som hindrer overholdelse av bestemmelsene i artikkel 19, 20 og 21, håndheves overfor opphavere og utøvende kunstnere.

2.3.6 Avsluttende bestemmelser

Avdeling V (artikkel 24 til 32) inneholder avsluttende bestemmelser, blant annet om endring av andre direktiver, overgangsbestemmelser, gjennomføringsfrist, gjennomgåelse og ikrafttredelse. Etter artikkel 29 var EU-statenes frist til å gjennomføre direktivet 7. juni 2021. (EØS-komiteen har fastsatt en egen frist for EØS/EFTA-statene, se punkt 3.3.2.)

2.4 Anmodningsvedtak nr. 728 til 731 av 15. mai 2018

Lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) trådte i kraft 1. juli 2018 og erstattet åndsverkloven av 1961.

I forbindelse med behandlingen av den nye åndsverkloven, jf. Prop. 104 L (2016–2017), fattet Stortinget 15. mai 2018 følgende fire anmodningsvedtak til regjeringen, jf. Innst. 258 L (2017–2018):

Vedtak nr. 728, 15. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag om å justere «klasseromsregelen» i åndsverkloven § 43 dersom det viser seg at bruken etter bestemmelsen utvikler seg slik at den skader rettighetshavernes interesser på en urimelig måte.»

Vedtak nr. 729, 15. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med egen sak på egnet måte.»

Vedtak nr. 730, 15. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen fortløpende vurdere om norske myndigheter kan gi regler som sikrer at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder av verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må bidra til at rettighetshaverne får vederlag for slik bruk av deres materiale.»

Vedtak nr. 731, 15. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan og hvorvidt verk som overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarframstilling i klasserommet, og dermed bli vederlagspliktig, slik at det blir mulig for partene å inngå avtalelisens også for strømming og annen overføring.»

I Prop. 1 S (2018–2019) for Kulturdepartementet ble Stortinget meddelt at anmodningsvedtakene måtte ses i sammenheng med digitalmarkedsdirektivet (som på det tidspunktet ennå ikke var vedtatt i EU) og derfor ville bli fulgt opp i forbindelse med gjennomføringen av det endelige direktivet. Familie- og kulturkomiteen hadde i Innst. 14 S (2018–2019) ingen merknader.

2.5 Skriftlig innspillsrunde

Flere bestemmelser i digitalmarkedsdirektivet forutsetter tidlig involvering av berørte aktører. Dette er i EU-landene løst på ulike måter, blant annet gjennom arbeidsverksteder, innspillsmøter og dialogmøter. Danmark, Finland og Sverige har for eksempel – med noe ulik innretning – avholdt konsultasjonsmøter med aktørene.

I Norge var det opprinnelig planlagt fysiske innspillsmøter med berørte aktører. Pandemien gjorde imidlertid at dette ikke lot seg gjennomføre som planlagt. Kulturdepartementet sendte derfor 18. desember 2020 ut en invitasjon til å komme med skriftlige innspill.

Hensikten med den skriftlige innspillsrunden var å gi berørte aktører anledning til å komme med innspill og synspunkter på gjennomføringen av direktivene i forkant av høringsnotatet.

I invitasjonen fulgte 77 konkrete spørsmål som aktørene kunne besvare. Spørsmålene gjaldt hovedsakelig digitalmarkedsdirektivet og oppfølgingen av anmodningsvedtakene, men omfattet også enkelte spørsmål om nett- og videresendingsdirektivet. Departementet ba i tillegg om andre innspill om eventuelle endringsbehov i åndsverkloven som ikke var dekket av spørsmålene. Videre ble aktørene invitert til å kommentere utkastene til de norske direktivoversettelsene.

Innen fristen 26. mars 2021 mottok departementet om lag 50 innspill fra berørte aktører. Disse innspillene har vært viktige bidrag i arbeidet med gjennomføringen.

2.6 Gjennomføring i øvrige nordiske land

Alle de nordiske EU-landene har gjennomført både nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet. I tråd med forslaget i denne proposisjonen, har landene i hovedsak gjennomført direktivforpliktelsene i sine respektive opphavsrettslover.

Danmark delte opp gjennomføringen av direktivene i to lovsaker. Forslag om å gjennomføre digitalmarkedsdirektivet artikkel 15 og 17 samt nett- og videresendingsdirektivet i ophavsretsloven ble fremmet for Folketinget 26. mars 2021 gjennom Lovforslag nr. L 205 (2020–21). Endringene ble vedtatt 3. juni 2021 og trådte i kraft 7. juni 2021. Gjennomføringen av de øvrige delene av digitalmarkedsdirektivet ble foreslått gjennomført i ophavsretsloven ved Lovforslag nr. L 125 (2022–23), som ble fremmet for Folketinget 3. mai 2023. Endringene ble vedtatt 1. juni 2023 og trådte i kraft 8. juni samme år.

Sverige delte også opp gjennomføringen av direktivene. Forslag om å gjennomføre nett- og videresendingsdirektivet ble lagt frem for Riksdagen 18. mars 2021 ved Regeringens proposition Prop. 2020/21:153. Endringene i upphovsrättslagen og lag om medling i vissa upphovsrättstvister ble vedtatt av Riksdagen 5. mai 2021 og trådte i kraft 7. juni samme år. Den svenske regjeringen la 7. juli 2022 frem Prop. 2021/22:278 med forslag til gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet i upphovsrättslagen. Proposisjonen foreslo også mindre endringer i lag om kollektiv förvaltning av upphovsrätt og lag om medling i vissa upphovsrättstvister. Lovendringene ble vedtatt av Riksdagen 30. november 2022 og trådte i kraft 1. januar 2023.

Finland har gjennomført begge direktivene samlet. Forslag om gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet i upphovsrättslagen ble lagt frem for Riksdagen 13. april 2022 i Regeringens proposition RP 43/2022 rd. En tilleggsproposisjon (RP 313/2022 rd) med enkelte justeringer ble fremmet 2. desember 2022. Lovendringene (L 263/2023) ble vedtatt av Riksdagen 28. februar 2023 og trådte i kraft 3. april 2023.

Island har foreløpig ikke gjennomført direktivene. Et høringsnotat med utkast til gjennomføring av begge direktivene planlegges sendt på høring i første halvdel av 2026, med sikte på å fremme et endelig forslag for Alltinget høsten 2026.

2.7 Gjennomføringen av direktivene i norsk rett

For at en EU-rettsakt skal bli folkerettslig bindende for Norge, må den innlemmes i EØS-avtalen.

EØS-komiteens beslutninger om å innlemme direktivene i EØS-avtalen er gjort med forbehold om Stortingets samtykke. Innlemmelse forutsetter derfor at Stortinget samtykker til at direktivene skal bli en del av EØS-avtalen, se punkt 3.2.

Når Stortinget har samtykket til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger, vil Norge være forpliktet til å gjennomføre direktivenes bestemmelser.

Etter EØS-avtalen artikkel 7 bokstav b er det opp til den enkelte medlemsstat å bestemme form og midler for gjennomføringen av direktiver. Dette innebærer at en medlemsstat ikke behøver å bruke samme terminologi eller systematikk som i direktivet. En gjennomføring av et EU-direktiv i nasjonal rett krever derfor ikke nødvendigvis at bestemmelsene i direktivet gjengis ordrett. Det avgjørende er at medlemsstatene oppnår det tilsiktede resultatet. EØS-avtalen stiller likevel krav om at gjennomføringen skjer på en slik måte at rettstilstanden fremstår som klar og utvetydig, slik at private parter kan forutberegne sin rettsstilling. Dette legger visse begrensninger på adgangen til å presisere og utdype regelverket i forarbeider eller ved henvisning til forvaltningspraksis. Dersom nasjonal rett allerede oppfyller det som kreves av et direktiv, er det normalt ikke behov for gjennomføringstiltak.

Både av hensyn til et ønske om nordisk rettsenhet og forpliktelsen til en korrekt gjennomføring av EU-direktiver har departementet i forslaget valgt en gjennomføring som ligger nært opp til ordlyden i direktivene. Gjennomgående er det likevel foretatt forenklinger. Dette er blant annet gjort for å tilpasse lovteksten til norsk lovgivningstradisjon.

Innholdet i direktivenes begreper utvikles gjennom EU-domstolens rettspraksis. Dette tilsier at sentrale begreper og formuleringer i direktivene også benyttes i norsk lovgivning der det er hensiktsmessig. På den måten blir det enklere å fange opp rettsutviklingen gjennom rettspraksis.

Norske oversettelser av direktivene er inntatt som vedlegg til proposisjonen. De norske oversettelsene er kunngjort i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, og har samme gyldighet som de øvrige EU-språkene.

2.8 Høringen

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte 22. november 2023 et høringsnotat med forslag til endringer i åndsverkloven mv. på alminnelig høring. Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Datatilsynet

• Den norske UNESCO-kommisjonen

• Domstoladministrasjonen

• Forbrukerrådet

• Forbrukertilsynet

• Innovasjon Norge

• Kulturdirektoratet

• Medieklagenemnda v/Klagenemndssekretariatet

• Medietilsynet

• Nasjonalarkivet (Arkivverket)

• Nasjonalbiblioteket

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)

• Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

• Norsk filminstitutt

• Norsk rikskringkasting AS (NRK)

• Patentstyret

• Regelrådet

• Tibi – Biblioteket for tilrettelagd litteratur (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek)

• Universitets- og høgskolerådet (UHR)

• MusicLab, UiO

• RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse, UiO

• Abelia

• Advokatforeningen

• Akademikerne

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Bildende Kunstneres Hjelpefond

• BONO – Billedkunst Opphavsrett i Norge

• Creative Commons Norge

• Creo

• Den norske Dommerforening

• Den norske Forfatterforening

• Den norske Forleggerforening

• Det norske komponistfond

• Elektronisk Forpost Norge (EFN)

• Fagpressen

• Fellesorganisasjonen Foto-Norge

• FolkOrg

• Fond for utøvende kunstnere (FFUK)

• FONO

• Forbundet Frie Fotografer (FFF)

• Forskerforbundet

• Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

• Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon

• GramArt

• Gramo

• Hørselshemmedes Landsforbund (HLF)

• IFPI Norge

• IKT-Norge

• Institusjonsfotografene (IFF)

• Kabel Norge

• Kopinor

• KS – Kommunesektorens organisasjon

• Kunstnernettverket

• Landsforeningen Norske Malere

• Landslaget for lokalaviser

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Mediebedriftenes Landsforening (MBL)

• Motion Picture Association (MPA) v/Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig

• Music Nest Norway

• Musikkfondene

• Musikkforleggerne

• NONA – The Norwegian Online News Association

• NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere

• Nordic Content Protection

• Norges Blindeforbund

• Norges Fotografforbund

• Norges Juristforbund

• Norges museumsforbund

• Norsk Artistforbund (NA)

• Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO)

• Norsk Bibliotekforening

• Norsk Billedhoggerforening

• Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)

• Norsk filmforbund

• Norsk Filmklubbforbund

• Norsk forening for jus og EDB

• Norsk Journalistlag (NJ)

• Norsk Komponistforening (NKF)

• Norsk Kritikerlag

• Norsk Lokalradioforbund

• Norsk Oversetterforening (NO)

• Norsk PEN

• Norsk Presseforbund

• Norsk Redaktørforening (NR)

• Norsk Sceneinstruktørforening

• Norsk Skuespillerforbund

• Norsk teater- og orkesterforening

• Norsk Tidsskriftforening

• Norske arkitekters landsforbund

• Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU)

• Norske Billedkunstnere (NBK)

• Norske Dansekunstnere

• Norske Dramatikeres Forbund

• Norske Filmregissører

• Norske Grafikere

• Norske Konsertarrangører

• Norske Kunsthåndverkere (NK)

• Norske Scenografer

• Norske Tekstilkunstnere

• Norwaco

• Næringslivets Hovedorganisasjon – NHO

• Produsentforeningen NORA

• Platearbeiderforeningen

• Rettighetsalliansen

• Stiftelsen Elektronikkbransjen

• TONO

• Unge Kunstneres Samfund

• Virke

• Virke Produsentforeningen

• YS – Yrkesorganisasjonens Sentralforbund

• Allente Norge AS (Allente)

• Altibox AS

• Den Norske Ballettskole & Akademi AS

• Discovery Networks Norway AS (Discovery)

• Google Norway AS

• Meta

• Motion Picture Licensing Company Norge AS (MPLC)

• Netflix

• NextGenTel AS

• Nordic Screens AS

• P4 Radio Hele Norge AS

• RiksTV AS

• Telenor Norge AS

• Telia Norge AS

• TV 2 AS

• Viaplay Group AB

Høringsfristen var 15. mars 2024. I høringen kom det til sammen inn 81 høringssvar. Følgende 78 instanser har uttalt seg om realiteten i forslaget:

• Forsvarsdepartementet

• Datatilsynet

• Digitaliseringsdirektoratet (Digdir)

• Forsvarets forskningsinstitutt

• Munchmuseet og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

• Nasjonalarkivet (Arkivverket)

• Nasjonalbiblioteket

• Norsk rikskringkasting AS (NRK)

• Oslo tingrett

• Patentstyret

• Regelrådet

• Språkrådet

• Universitets- og høgskolerådet (UHR)

• Nord universitet

• Universitetet i Bergen (UiB)

• Universitetet i Oslo (UiO)

• VID vitenskapelige høgskole

• Advokatforeningen

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Bokhandlerforeningen

• BONO – Billedkunst Opphavsrett i Norge

• Creo

• Den norske Forfatterforening

• Den norske Forleggerforening

• Dramatikerforbundet

• Fond for utøvende kunstnere (FFUK)

• FONO

• Forfatterforbundet

• Forskerforbundet

• Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon

• GramArt

• Gramo

• Handelshøyskolen BI

• IFPI Norge

• IKT-Norge

• Institusjonsfotografene (IFF)

• Kabel Norge

• Kopinor

• KS – Kommunesektorens organisasjon

• Kunstnernettverket

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Mediebedriftenes Landsforening (MBL)

• Motion Picture Association (MPA) v/Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig

• Musikkfondene

• Musikkforleggerne

• NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere

• Norges Fotografforbund

• Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO)

• Norsk Bibliotekforening

• Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)

• Norsk filmforbund

• Norsk jazzforum

• Norsk Journalistlag (NJ)

• Norsk Komponistforening (NKF)

• Norsk Oversetterforening (NO)

• Norsk Redaktørforening (NR)

• Norsk Skuespillerforbund

• Norsk Skuespillerforbund og Norske Dansekunstnere

• Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU)

• Norske Billedkunstnere (NBK)

• Norwaco

• Produsentforeningen NORA

• Rettighetsalliansen

• TONO

• Virke Produsentforeningen

• Allente Norge AS (Allente)

• Epidemic Sound AB

• Google Norway AS

• Liveqube AS

• Motion Picture Licensing Company Norge AS (MPLC)

• Royal Streaming AB

• Schibsted ASA

• Telenor Norge AS

• Telia Norge AS

• TV 2 AS

• Atle Bakken

• Jeffrey Wasserman og Claudia Lorraine Scott

• Liliia Oprysk og Rossana Ducato

Følgende tre instanser opplyser at de enten ikke har merknader eller ikke ønsker å avgi høringsuttalelse:

• Samferdselsdepartementet

• Domstoladminstrasjonen

• Musikkfondene