9 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens

9.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven § 63 er den sentrale bestemmelsen om avtalelisens. Avtalelisens er en ordning som gjør rettighetsklarering enklere på bestemte områder.

Utgangspunktet er at rettigheter klareres individuelt, enten gjennom avtaler med den enkelte rettighetshaver eller organisasjoner som representerer rettighetshavere. I praksis kan dette være utfordrende når mange verk (og annet vernet materiale) skal brukes, og det er vanskelig å forutse hvilke verk som vil omfattes av bruken. Et eksempel er kopiering av materiale på arbeidsplasser. I slike situasjoner er det ofte ikke praktisk mulig å inngå avtaler med alle rettighetshavere. Rettighetshaverorganisasjonene representerer heller ikke alle rettighetshavere, slik at klarering av alle rettigheter gjennom organisasjonene ikke er mulig. Når individuell klarering er upraktisk eller umulig, kan avtalelisens være løsningen.

Essensen i en avtalelisens er at en avtale inngått med en representativ rettighetshaverorganisasjon også gjelder for rettighetshavere som ikke er representert av organisasjonen. Loven gir altså avtalen virkning overfor såkalte utenforstående rettighetshavere. Det er dette som betegnes som avtalelisensvirkning. For at denne virkningen skal inntre, kreves det at organisasjonen er godkjent av Patentstyret. En bruker som inngår avtale med en godkjent organisasjon, kan gjennom avtalelisens få klarert alle nødvendige rettigheter innenfor det aktuelle området.

For å bli godkjent til å inngå avtaler med avtalelisensvirkning, stiller loven krav til organisasjonens representativitet og egnethet. Dette fremgår av § 63 tredje ledd, som fastslår at organisasjonen må representere «et betydelig antall opphavere til verk som brukes i Norge, og være egnet til å forvalte rettighetene på området».

Lovens krav ble presisert i åndsverkloven av 2018. Representativitetskravet i bestemmelsen ble endret fra «en vesentlig del» til «et betydelig antall». Endringen skulle klargjøre at kravet er mer fleksibelt enn den tidligere ordlyden var blitt oppfattet som, og i mindre grad knytte representativiteten til en prosentandel av det totale antallet rettighetshavere, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 214.

Samtidig ble det også tatt inn krav om at organisasjonen, i tillegg til å være representativ, også må være «egnet til å forvalte rettighetene på området». Dette ble gjort for å tydeliggjøre at vurderingen er skjønnsmessig, og at det ikke bare er antallet rettighetshavere organisasjonen representerer, som har betydning. Ved vurderingen legges det også vekt på i hvilken grad organisasjonen er egnet til å representere rettighetshaverne og ivareta deres interesser. Det kan blant annet ses hen til organisasjonens systemer for innkreving og fordeling av vederlag, samt muligheten til å inngå gjensidighetsavtaler med utenlandske organisasjoner, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 211. Også andre organisatoriske forhold, forvaltningspraksis og etterlevelse av andre relevante lovkrav kan inngå i vurderingen, jf. Prop. 53 L (2020–2021) side 134.

Organisasjonene som er godkjent for å inngå avtale med avtalelisensvirkning, og som faktisk inngår slike avtaler, vil i hovedsak omfattes av definisjonen av kollektiv forvaltningsorganisasjon etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a. På Kopinor-området (det vil si kopiering og annen bruk av åndsverk i form av tekst, bilder og noter) har det imidlertid også vært praksis for at de enkelte medlemsorganisasjonene godkjennes i tillegg til paraplyorganisasjonen. Kopinors vedtekter krever dessuten at opphaverorganisasjoner må oppfylle vilkårene for å utløse avtalelisens for å kunne bli medlem.

Departementet kan for bruk på nærmere angitte områder bestemme at den organisasjonen som godkjennes, skal være en felles organisasjon for de berørte rettighetshaverne. Etter bestemmelsen kan Patentstyret trekke godkjenningen tilbake dersom organisasjonen ikke lenger oppfyller kravene eller andre særlige grunner tilsier det. Godkjente organisasjoner har også plikt til å melde fra til Patentstyret om forhold som kan ha betydning for godkjenningen, for eksempel endringer i organisasjonens representativitet.

I åndsverkloven § 63 første ledd angis vilkårene for avtalelisens etter lovens særskilte avtalelisensbestemmelser. Det må foreligge en avtale med en organisasjon som nevnt i tredje ledd, og avtalen må tillate den typen bruk som de særskilte avtalelisensbestemmelsene åpner for. Åndsverkloven har slike bestemmelser for bestemte bruksområder i §§ 46 (undervisningsvirksomhet), 47 (institusjoner, ervervsvirksomheter mv.), 50 (arkiv, bibliotek og museer) og 57 (tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner mv.). Etter bestemmelsen i § 63 første ledd er retten til å benytte avtalelisens begrenset til bruk «på samme område, på samme måte og for verk av samme art som avtalen omfatter, og bare for bruk som skjer i samsvar med det avtalen fastsetter».

I tillegg til de situasjonene som omfattes av første ledd, kan avtalelisens også benyttes etter § 63 andre ledd. Dette er en bestemmelse om generell avtalelisens som ikke er begrenset til bestemte områder og bruksformer, men det kreves at avtalen skal gjelde for «et nærmere avgrenset område». Det er en forutsetning at individuell klarering for den aktuelle bruken er upraktisk eller umulig, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 206 og Prop. 69 L (2014–2015) side 60. Det er praksis for at dette inntas som et vilkår i godkjenninger etter bestemmelsen, jf. § 63 tredje ledd.

Forholdet til utenforstående rettighetshavere, det vil si rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen, er regulert i § 64. Hovedprinsippet er likebehandling med rettighetshavere som organisasjonen representerer, både når det gjelder innkreving og fordeling av vederlag og tilgang til midler som utdeles, jf. også Ot.prp. nr. 15 (1994–95) side 148.

For utenforstående rettighetshavere innebærer avtalelisens at loven gir adgang til bruk av verk uten at det er innhentet samtykke, og uten at organisasjonen har fått fullmakt til å representere dem. For å ivareta disse rettighetshaverne, er det i enkelte avtalelisensbestemmelser gitt mulighet til å nedlegge individuelt forbud mot bruk av egne verk (forbudsrett). Denne reservasjonsadgangen gjelder for avtalelisens ved tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner etter § 57 andre ledd (med unntak av videresending) og for generell avtalelisens etter § 63 andre ledd.

I forbindelse med gjennomføringen av direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU) vurderte departementet om vilkårene i åndsverkloven 63 tredje ledd burde endres, jf. Prop. 53 L (2020–2021) punkt 14.6. Bakgrunnen var blant annet kravene i digitalmarkedsdirektivet artikkel 12, som regulerer hvilke organisasjoner som kan inngå avtalelisensavtaler og stiller krav til opplysningstiltak overfor rettighetshavere om nye avtaler. Departementet kom imidlertid til at eventuelle endringer burde vurderes samlet i forbindelse med gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet, og foreslo derfor ingen endringer på det tidspunktet.

Det følger av det såkalte territorialitetsprinsippet at loven gjelder på norsk territorium (og for handlinger som anses å finne sted her). Avtalelisens gjelder derfor kun for bruk av verk i Norge.

9.2 Digitalmarkedsdirektivet

Direktivet kapittel 2 omhandler tiltak for å forenkle kollektiv lisensiering. Bestemmelsen i artikkel 12 åpner for at medlemsstatene kan innføre – eller beholde – regler som legger til rette for kollektiv lisensiering med utvidet virkning. Det er valgfritt for medlemsstatene å ha slike ordninger. Samtidig stilles det visse generelle og grunnleggende krav til slike nasjonale ordninger. Lisensordninger som omfattes av bestemmelsen, er for eksempel avtalelisensordninger eller ordninger der en organisasjon presumeres å representere utenforstående rettighetshavere. Slike ordninger finnes allerede i enkelte medlemsstater.

Ifølge artikkel 12 nr. 1 kan medlemsstatene bestemme at en avtale inngått av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, kan utvides til også å gjelde rettighetene til rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen, jf. bokstav a. Bestemmelsen omfatter også andre tilsvarende ordninger, jf. bokstav b.

En forutsetning for å kunne ta i bruk slike ordninger, er at de er i tråd med de vilkår og beskyttelsestiltak som er fastsatt i artikkelen. Bruken må bare gjelde innenfor eget territorium. Videre er det etter bestemmelsen kun kollektive forvaltningsorganisasjoner som er underlagt de nasjonale reglene som gjennomfører direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU), som kan inngå slike avtaler. Nærmere vilkår for bruk av lisensieringsordningen fremgår av nr. 2. For det første skal ordningen bare anvendes innenfor «veldefinerte bruksområder». For det andre skal den bare benyttes der individuell klarering vanligvis vil være så «byrdefullt og upraktisk» at det vil være lite sannsynlig at en avtale ellers ville kommet i stand. For det tredje skal det sikres at ordningen anvendes på en måte som beskytter rettighetshavernes legitime interesser.

Artikkel 12 nr. 3 regulerer ytterligere beskyttelsestiltak (som det henvises til i nr. 1). Disse tiltakene må oppfylle kravene angitt i bokstav a til d.

I bokstav a stilles det krav om representativitet. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen må, på grunnlag av mandat fra rettighetshaverne, være tilstrekkelig representativ for rettighetshaverne for den relevante typen verk og nærstående arbeider, og for de rettighetene lisensen gjelder.

Krav til likebehandling fremgår av bokstav b. Likebehandling må garanteres for alle rettighetshavere, også når det gjelder avtale- og lisensvilkår.

Forbudsrett er regulert i bokstav c. Rettighetshavere som ikke har gitt tillatelse til organisasjonen, skal til enhver tid enkelt og effektivt kunne ekskludere sine verk eller nærstående arbeider fra ordningen.

I bokstav d stilles det krav til hensiktsmessige opplysningstiltak. Slike tiltak skal gjennomføres for å øke rettighetshavernes bevissthet om organisasjonens mulighet til å lisensiere verk eller nærstående arbeider i samsvar med artikkelen, og om rettighetshavernes muligheter etter bokstav c. Tiltakene skal iverksettes fra og med et rimelig tidspunkt før rettighetene brukes i henhold til lisensen. Det er ikke krav om at hver rettighetshaver informeres individuelt, og tiltakene bør ikke innebære en uforholdsmessig stor administrativ byrde for brukere, kollektive forvaltningsorganisasjoner eller rettighetshavere, jf. fortalen punkt 48.

Etter nr. 4 skal reglene i artikkelen ikke berøre anvendelsen av kollektive lisensieringsmekanismer med utvidet virkning i samsvar med andre bestemmelser i EU-retten. Dette gjelder for eksempel bestemmelser som tillater unntak eller avgrensninger. Artikkelen får heller ikke anvendelse på obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter.

Avslutningsvis pålegger artikkelen i nr. 5 medlemsstatene å underrette Kommisjonen om eventuelle ordninger etter bestemmelsen, samt å gi informasjon om hvordan de er innrettet. På denne bakgrunn har Kommisjonen utarbeidet en rapport (SWD(2021) 337 final) om bruken av kollektive lisensieringsordninger med utvidet virkning, jf. nr. 6.

9.3 Andre nordiske land

Alle de øvrige nordiske landene har bestemmelser om avtalelisens i sine respektive opphavsrettslover. Bestemmelsene bygger på de samme hovedprinsippene, selv om det finnes enkelte forskjeller i den nærmere utformingen. Bestemmelser tilsvarende åndsverkloven § 63 finnes i den danske ophavsretsloven § 50, den svenske upphovsrättslagen 42 a § og den finske upphovsrättslagen 26 §.

I Danmark er artikkel 12 gjennomført ved endringer i ophavsretsloven §§ 14, 16 b, 17 og 50. I forarbeidene (Lovforslag nr. L 125 (2022–23) punkt 2.5.3) legges det til grunn at direktivbestemmelsen i stor grad harmonerer med de eksisterende avtalelisensbestemmelsene, blant annet når det gjelder kravet om «veldefinerte bruksområder». Det er likevel gjort enkelte tilpasninger i den danske ordningen. I hovedbestemmelsen i § 50 er representativitetskravet endret slik at det samsvarer med direktivets ordlyd. Videre er det presisert at kun kollektive forvaltningsorganisasjoner, som definert i lov om kollektiv forvaltning af ophavsret, kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning. Bestemmelsen inneholder også et krav om opplysningstiltak, jf. § 50 stk. 5. I de særskilte avtalelisensbestemmelsene i §§ 14, 16 b og 17 stk. 3 er det innført bestemmelser om forbudsrett. Det er imidlertid ikke gitt forbudsadgang knyttet til den nye avtalelisensbestemmelsen som gjennomfører artikkel 5, jf. unntaket i artikkel 12 nr. 4.

I Sverige er artikkel 12 gjennomført i upphovsrättslagen 42 a § og i lag om kollektiv förvaltning av upphovsrätt 10. kap. 2 a §. I forarbeidene (Prop. 2021/22:278 side 75 flg.) slås det fast at den svenske avtalelisensordningen og vilkårene i 42 a § oppfyller direktivets krav om veldefinerte bruksområder, tilstrekkelig representativitet, hvilke organisasjoner som kan inngå avtalelisensavtaler, samt likebehandling av utenforstående rettighetshavere. Alle avtalelisensbestemmelser har forbudsrett for utenforstående rettighetshavere, med unntak av tilfeller der det er krav om obligatorisk kollektiv forvaltning. På denne bakgrunn konkluderes det i forarbeidene med at gjennomføring av artikkel 12 ikke krever endringer i den svenske ordningen, bortsett fra regulering av opplysningstiltak, jf. artikkel 12 nr. 3 bokstav d. Denne forpliktelsen er gjennomført i lag om kollektiv förvaltning av upphovsrätt 10. kap. 2 a §.

I Finland er artikkel 12 gjennomført ved endringer i upphovsrättslagen 26 §. I forarbeidene (RP 43/2022 rd side 20 flg.) vurderes den finske avtalelisensordningen i stor grad å være forenelig med kravene i artikkel 12. De særskilte avtalelisensbestemmelsene i Finland har forbudsrett som hovedregel. Det er likevel gjort flere endringer i bestemmelsen om avtalelisens i 26 §, både av materiell, teknisk og strukturell karakter. Et gjennomgående grep er presiseringer som tydeliggjør forholdet mellom bestemmelsen og lag om kollektiv förvaltning av upphovsrätt. Dette omfatter også en klargjøring av hvilke organisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning. Videre er representativitetskravet justert i ordlyden, og det er innført regler om opplysningstiltak.

9.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte departementet at åndsverklovens avtalelisensbestemmelser i hovedsak oppfyller kravene i artikkel 12. Det ble slått fast at gjeldende rett allerede dekker kravene til territoriell begrensning (jf. nr. 1), sikring av rettighetshavernes legitime interesser (jf. nr. 2) og likebehandling (jf. nr. 3 bokstav b). Departementet mente også at både de særskilte avtalelisensbestemmelsene og den generelle avtalelisensen oppfyller direktivets krav til veldefinerte bruksområder (jf. nr. 2). Når det gjelder kravet om at organisasjonen må være representativ (jf. nr. 3 bokstav a), ble det lagt til grunn at åndsverkloven allerede er i samsvar med direktivet på dette punktet, slik at det ikke var behov for endringer.

Det ble likevel foreslått enkelte justeringer som følge av øvrige krav i direktivet.

For det første ble det foreslått å presisere i § 63 tredje ledd hvilke organisasjoner som kan godkjennes for avtalelisens (jf. artikkel 12 nr. 1). Forslaget innebærer at kun kollektive forvaltningsorganisasjoner skal kunne inngå avtalelisensavtaler.

Videre mente departementet at den norske ordningen er i samsvar med artikkel 12 nr. 2, som krever at avtalelisens bare kan benyttes der individuell klarering normalt vil være så «byrdefullt og upraktisk» at det ville være lite sannsynlig at avtalen ellers ville kommet i stand. Likevel ble det foreslått en presisering i § 63 fjerde ledd, med formuleringen «upraktisk eller umulig» hentet fra forarbeidene.

Som følge av artikkel 12 nr. 3 bokstav c ble det foreslått å innføre en forbudsrett for rettighetshavere også for de særskilte avtalelisensbestemmelsene i §§ 46, 47 og 50, samt for de nye avtalelisensbestemmelsene i utkast til §§ 50 a og 62. Forbudsretten skulle praktiseres på samme måte som gjeldende ordning.

Artikkel 12 nr. 3 bokstav d om hensiktsmessige opplysningstiltak ble foreslått gjennomført som ny § 32 a i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. Her ble det foreslått innført en opplysningsplikt for kollektive forvaltningsorganisasjoner knyttet til bruk av avtalelisens. I tillegg ble det foreslått at Patentstyret etablerer en rutine for å informere om alle aktive avtalelisensgodkjenninger på sine nettsider.

Departementet presiserte i høringsnotatet at eksisterende godkjenninger kan videreføres, forutsatt at de oppfyller det nye kravet om at organisasjonen må være en kollektiv forvaltningsorganisasjon i § 63 tredje ledd.

9.5 Høringen

I høringen er de fleste som uttaler seg om denne delen av forslaget, enige med departementet i at gjeldende avtalelisensbestemmelser i stor grad samsvarer med direktivet, og at det derfor kun er behov for enkelte endringer. Selv om høringsinstansene i hovedsak slutter seg til hovedtrekkene i forslaget, er det ulike meninger om hvordan kravene i direktivet skal gjennomføres i loven. Generelt går hovedskillet mellom i hvilken grad man skal benytte etablerte begreper og formuleringer, eller om man skal legge seg nærmere opp til direktivets ordlyd.

Overordnet peker flere på betydningen av avtalelisens som klareringsform, spesielt for bruk av verk på Internett, og at det er positivt at avtalelisens gjennom direktivet anerkjennes i EU-retten.

Forslaget til presisering i § 63 tredje ledd om at kun kollektive forvaltningsorganisasjoner kan inngå avtalelisensavtaler, støttes av Creo, Gramo, Kabel Norge, Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Norsk Redaktørforening. Kopinor tar til etterretning at det i tråd med direktivet må innføres et slikt krav.

Kopinor, Nasjonalbiblioteket og Norwaco støtter departementets vurdering om at eksisterende avtalelisensbestemmelser oppfyller direktivets krav til anvendelse på «veldefinerte bruksområder». Kabel Norge mener på sin side at den audiovisuelle avtalelisensen i § 57 første ledd har et så bredt og uspesifisert anvendelsesområde at det ikke er i tråd med direktivet. Kopinor foreslår at det også innføres nye særskilte avtalelisenser for viktige og definerte bruksområder, for eksempel knyttet til tekst- og datautvinning og plattformansvaret.

Et flertall av høringsinstansene, blant andre Allente, Gramo, Kabel Norge, Kopinor, Norsk Redaktørforening, NRK, Patentstyret, TV 2, VID vitenskapelige høgskole og Virke Produsentforeningen, støtter departementets forslag om at formuleringen «upraktisk eller umulig» fra forarbeidene inntas i § 63 fjerde ledd. Kabel Norge peker på at formuleringen indirekte gir uttrykk for utgangspunktet om at rettigheter som hovedregel skal klareres individuelt, og mener det er viktig at dette fremgår av ordlyden.

Kabel Norge og TV 2 peker også på at den foreslåtte formuleringen gir anvisning på en litt annen avveining enn direktivets begrepsbruk, og ber om at det klargjøres at ordlyden skal tolkes i samsvar med direktivet. IFPI Norge ser at det er lovteknisk fordelaktig å bruke den eksisterende formuleringen, men peker på at det er viktig at praksis fra EU-domstolen om «upraktisk og byrdefullt» også danner grunnlaget for meningsinnholdet i «upraktisk eller umulig». Patentstyret anser det hensiktsmessig at også direktivets krav om «lite sannsynlig […]» fremkommer av forarbeidene.

Advokatforeningen, BONO og Norwaco mener på sin side at det bør velges en ordlyd som er bedre i samsvar med direktivet, eller at direktivets begrepsbruk benyttes. Det pekes blant annet på at det er nyanseforskjeller mellom direktivet og forslaget, og at det ikke er åpenbart at formuleringene er innholdsmessig sammenfallende. Motion Picture Association (MPA) uttaler at kravene i direktivet må gjennomføres ordrett.

BONO, Gramo, Norwaco og Patentstyret mener i høringen at § 57 første ledd tredje punktum kan oppheves som følge av utkastet til fjerde ledd i § 63. NRK mener imidlertid at formuleringen har en pedagogisk funksjon, og at meningsinnholdet kommer bedre frem om tredje punktum blir stående.

Kabel Norge, Kopinor, Nasjonalbiblioteket og Norwaco anser at gjeldende representativitetskrav er i tråd med direktivet og kan videreføres uendret. Advokatforeningen viser på sin side til at direktivets formulering gir bedre uttrykk for innholdet i gjeldende representativitetskrav, og ønsker at denne erstatter dagens ordlyd.

I høringen synes det å være enighet om at det må innføres en generell forbudsrett, men at avtalelisens uten forbudsrett kan opprettholdes på videresendingsområdet og for direkte injeksjon. Kopinor oppfordrer imidlertid departementet til å vurdere på nytt om det er absolutt nødvendig etter direktivet med en reservasjonsadgang for avtalelisenser for bruk av verk i undervisningsvirksomhet.

Flere høringsinstanser har kommentarer til hvordan forbudsretten skal praktiseres. Kabel Norge og TV 2 støtter forslaget om at det kun er utenforstående rettighetshavere som kan nedlegge forbud, og at forbudet må utformes så klart som mulig. TONO mener det av notoritetshensyn bør presiseres at eventuelle forbud må gis skriftlig. Flere høringsinstanser, deriblant Allente, Kabel Norge, TONO og TV 2, peker på at eventuelle forbud må fremsettes overfor forvaltningsorganisasjonen, ikke brukerne. Det vises blant annet til at dette vil sikre nødvendig notoritet for kravets eksistens og berettigelse.

Gramo, Kabel Norge, Kopinor og Nasjonalbiblioteket støtter forslaget om kollektive forvaltningsorganisasjoners opplysningsplikt i ny § 32 a i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Norwaco ber departementet klargjøre at det anses som tilstrekkelig at organisasjonen opplyser om hvilke avtalelisensgodkjenninger den har, og hvilke områder den inngår avtaler på. BONO ønsker en lignende presisering.

Når det gjelder forslaget om at opplysningene skal gis «innen rimelig tid», ber BONO om at det presiseres i forarbeidene at det tidligst kan være tidspunktet hvor det er klart at en avtale faktisk vil bli inngått. Kabel Norge mener at partene i den enkelte avtalelisensavtale vil være nærmest til å avgjøre hva som er rimelig tid. Kopinor støtter at det ikke tidfestes nærmere hva som skal anses som rimelig tid. IFPI Norge mener opplysningstiltakene bør følges av en stillstandsperiode for å sikre at rettighetshaverne får tid til å reagere.

Forslaget om at Patentstyret skal gi samlet informasjon over avtalelisensgodkjenninger, støttes av Gramo, Kopinor og Nasjonalbiblioteket.

9.6 Departementets vurderinger

9.6.1 Innledning

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet, med enkelte justeringer.

Artikkel 12 tillater nasjonale ordninger basert på kollektiv lisensiering med utvidet virkning. Avtalelisenssystemet i åndsverkloven er et eksempel på en slik ordning som bestemmelsen omfatter. I Norden har avtalelisens vært benyttet som klareringsform siden 1960-tallet. Departementet mener det er positivt at avtalelisens gjennom direktivet blir eksplisitt anerkjent i EU-retten som en nasjonal ordning for rettighetsklarering.

Bestemmelsene i artikkel 12 stiller krav til nasjonale avtalelisensordninger og fastsetter nærmere vilkår for bruken av avtalelisens.

Etter departementets vurdering er åndsverklovens avtalelisensbestemmelser i stor grad i samsvar med direktivets krav. Dette er også hovedinntrykket fra høringen. Det er likevel behov for enkelte endringer. Blant annet må det presiseres hvilke organisasjoner som kan inngå avtalelisensavtaler, det må innføres en generell forbudsrett (reservasjonsrett), og det må innføres krav om opplysningstiltak.

9.6.2 Krav til organisasjonene

Innledningsvis i artikkel 12 nr. 1 fremgår det at avtaler med avtalelisensvirkning kan inngås av en «kollektiv forvaltningsorganisasjon» som er underlagt reglene som gjennomfører direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU). Etter departementets syn må begrepet «kollektiv forvaltningsorganisasjon» forstås i samsvar med legaldefinisjonen i nevnte direktiv. En tilsvarende definisjon finnes i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a. Kravet innebærer at bare kollektive forvaltningsorganisasjoner som omfattes av denne definisjonen, kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning.

Departementet opprettholder forslaget om å ta inn en presisering i åndsverkloven § 63 tredje ledd om at det kun er kollektive forvaltningsorganisasjoner som kan inngå avtalelisensavtaler. Utenfor Kopinor-området er det også i dag kun slike organisasjoner som godkjennes. Etter departementets vurdering vil endringen derfor ha begrenset betydning. I høringen får forslaget bred støtte fra høringsinstansene.

Den foreslåtte presiseringen innebærer at Kopinors opphaverorganisasjoner ikke lenger kan godkjennes for avtalelisens, og at eksisterende godkjenninger for disse vil falle bort. Kopinor opplyser i høringen at de er forberedt på å endre vedtektene sine som følge av lovendringen, men at forslaget ellers vil ha liten praktisk betydning.

9.6.3 Veldefinerte bruksområder

Direktivet krever at avtalelisens kun anvendes på «veldefinerte bruksområder», jf. artikkel 12 nr. 2. Når det gjelder åndsverklovens særskilte avtalelisensbestemmelser, er anvendelsesområdet for disse i hovedsak klart definert og avgrenset i de respektive bestemmelsene. Disse regulerer bruk for bestemte formål og i spesifikke situasjoner, og bruken skjer derfor innenfor tydelig definerte rammer. Avtalelisensen i § 57 har imidlertid en mer generell ordlyd. Bestemmelsen omfatter alle typer overføringer, men det forutsettes at avtalen som utløser avtalelisens, spesifiserer hvilke former for bruk som omfattes, jf. formuleringen «nærmere angitt» overføring.

Den generelle avtalelisensen i § 63 andre ledd er utformet annerledes enn de særskilte avtalelisensbestemmelsene. Selv om bestemmelsen har et vidt anvendelsesområde, vil avtalelisensvirkningen kun inntre dersom avtalen gjelder bruk på et «nærmere avgrenset område».

I høringsnotatet la departementet til grunn at både de særskilte avtalelisensbestemmelsene og den generelle avtalelisensen oppfyller direktivets krav om anvendelse innenfor veldefinerte bruksområder. Kabel Norge uttaler i høringen at avtalelisensen i § 57 har et bredt og uspesifisert anvendelsesområde, og synes å mene at denne bestemmelsen ikke er i samsvar med direktivet. Departementet er uenig i dette. Direktivet krever ikke at det veldefinerte bruksområdet fremgår direkte av lovteksten. Fortalen punkt 49 åpner for at loven kan inneholde en generell bestemmelse, og at det detaljerte bruksområdet defineres gjennom lisensieringspraksis eller tillatelser. Dette gjelder for § 63 andre ledd, og til en viss grad også for § 57. Selv om § 57 har et mer spesifikt angitt anvendelsesområde enn i § 63 andre ledd, forutsettes det også her at den nærmere avgrensningen fremgår av avtalen. Departementet fastholder derfor at det ikke er nødvendig å endre avtalelisensbestemmelsene for å oppfylle direktivets krav om «veldefinerte bruksområder».

Kabel Norge foreslår i høringen at den audiovisuelle avtalelisensen i § 57 første ledd og andre ledd første punktum oppheves, med begrunnelsen at den neppe er nødvendig ved siden av den generelle avtalelisensen i § 63 andre ledd. Departementet viser til at dette synspunktet også ble fremmet da § 57 ble innført, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 190, og understreker at de særskilte avtalelisensbestemmelsene er utformet ut fra et vurdert behov for klarering av rettigheter innenfor bestemte bruksområder. Den generelle avtalelisensen er ment som et supplement til disse bestemmelsene. Det var derfor ikke aktuelt å oppheve de eksisterende avtalelisensbestemmelsene da den generelle avtalelisensen ble innført.

Kopinors forslag om nye særskilte avtalelisenser knyttet til tekst- og datautvinning samt plattformansvaret behandles under punkt 4.7.5 og 13.2.6.6.

9.6.4 Byrdefullt og upraktisk

Artikkel 12 nr. 2 oppstiller som tilleggsvilkår at individuell klarering innenfor de aktuelle bruksområdene vanligvis vil være så «byrdefullt og upraktisk» at det er lite sannsynlig at avtale ville blitt inngått uten avtalelisens.

Etter artikkel 12 nr. 4 kommer reglene i artikkelen ikke til anvendelse på obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter. Satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 9 og nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789) artikkel 4 oppstiller krav om obligatorisk kollektiv forvaltning for videresending av verk som inngår i kringkastingssending. Departementet legger derfor til grunn at avtalelisens kan anvendes på videresendingsområdet, jf. § 57 tredje ledd første punktum, uten hensyn til tilleggsvilkåret om at individuell klarering vil være «byrdefullt og upraktisk». Tilsvarende vil også gjelde for direkte injeksjon, jf. punkt 19.4 og nett- og videresendingsdirektivet artikkel 8 nr. 2, som er foreslått gjennomført i åndsverkloven § 57 fjerde ledd andre punktum.

På områder uten obligatorisk kollektiv forvaltning er prinsippet om avtalelisensens subsidiære karakter allerede et grunnleggende trekk ved den norske ordningen, selv om dette ikke fremgår direkte av ordlyden i § 63. I forarbeidene er det imidlertid forutsatt at avtalelisens bare kan anvendes der individuell klarering vil være «upraktisk eller umulig», jf. Prop. 69 L (2014–2015) side 60 og Prop. 104 L (2016–2017) side 206. Utgangspunktet og hovedregelen er derfor at rettigheter skal klareres individuelt – enten med den enkelte rettighetshaver eller med organisasjoner som representerer rettighetshavere – med mindre dette er upraktisk eller umulig. Tredje punktum i § 57 første ledd gir også uttrykk for noe av det samme. Etter departementets vurdering er den norske ordningen i samsvar med direktivets krav på dette punktet.

Ved innføringen av generell avtalelisens i 2015 ble det vurdert om denne forutsetningen skulle inntas i lovteksten. Departementet konkluderte med at dette fremgikk tilstrekkelig klart av forarbeidene, jf. Prop. 69 L (2014–2015) side 22. Nå som direktivet skal gjennomføres, har spørsmålet fått fornyet aktualitet. Ettersom artikkel 12 oppstiller dette som et vilkår, og fordi den subsidiære karakteren er en grunnleggende forutsetning for åndsverklovens avtalelisensordning generelt, finner departementet det hensiktsmessig at dette kommer tydelig frem av ordlyden.

I høringsnotatet ble det foreslått en slik endring i § 63 fjerde ledd, med formuleringen «upraktisk eller umulig» i stedet for direktives ordlyd. Departementet la vekt på at dette allerede er en innarbeidet forutsetning med tilsvarende meningsinnhold som direktivet.

Høringen viser ulike syn på hvordan kravet bør komme til uttrykk i loven. Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om å benytte formuleringen fra forarbeidene. Samtidig mener flere høringsinstanser, blant andre Advokatforeningen, BONO og Norwaco, at gjennomføringen bør ligge nærmere direktivets ordlyd. Etter en fornyet vurdering mener departementet at det, for å unngå tvil om hvordan kravet skal forstås, er hensiktsmessig å legge seg tettere opp til direktivets formulering. Forslaget er derfor endret i tråd med dette.

Departementet legger likevel til grunn at meningsinnholdet i direktivets krav for alle praktiske formål tilsvarer forarbeidenes formulering «upraktisk eller umulig», slik at endringen ikke innebærer noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett og heller ikke får betydning for godkjenninger som allerede er gitt.

I høringen beskriver Allente og Kabel Norge situasjoner der rettighetshavere «holder tilbake» rettigheter som det er fullt mulig å klarere individuelt, angivelig for å fremtvinge klarering gjennom avtalelisens. Departementet bemerker til dette at artikkel 12, herunder tilleggsvilkåret om at individuell klarering vil være «byrdefullt og upraktisk», ikke får anvendelse på områder med obligatorisk kollektiv rettighetsforvaltning, jf. artikkel 12 nr. 4. Ved videresending av verk som inngår i kringkastingssending og ved direkte injeksjon skal rettigheter som kringkastingsforetaket ikke besitter, klareres kollektivt, jf. åndsverkloven § 57 tredje ledd første punktum og fjerde ledd andre punktum. Rettigheter som kringkastingsforetaket besitter – både egne og ervervede – skal imidlertid ikke klareres kollektivt, jf. § 57 tredje ledd andre punktum. Basert på dette legger departementet til grunn at gjeldende praksis på videresendingsområdet – hvor rettigheter til innholdet i sendingene i noen tilfeller overføres til kringkastingsforetaket og i andre tilfeller klareres kollektivt ved avtalelisens – kan videreføres, og at samme praksis kan anvendes ved direkte injeksjon. For at det skal gå klart frem av loven at kravet om «byrdefullt og upraktisk» ikke gjelder ved obligatorisk kollektiv rettighetsforvaltning, foreslår departementet at det tas inn en presisering om dette i § 63 fjerde ledd.

Departementet kan ikke se at ønsket om å lovfeste prinsippet om avtalelisensens subsidiære karakter er et uttrykk for at «sterke aktører i bransjen […] presser/forsøker å presse rettighetshavere til ikke å la deres rettigheter forvalte kollektivt», slik Norsk Skuespillerforbund uttaler i høringen. Prinsippet er allerede et grunnleggende trekk ved den norske ordningen.

Departementet stilte i høringsnotatet spørsmål om § 57 første ledd tredje punktum, som en konsekvens av forslaget, var overflødig og burde oppheves. Selv om flere høringsinstanser støtter en oppheving, har departementet valgt å videreføre bestemmelsen. Formuleringen antas fortsatt å ha en pedagogisk funksjon, noe også NRK påpeker i høringen.

9.6.5 Representativitet

I artikkel 12 nr. 3 bokstav a stilles det krav om at en kollektiv forvaltningsorganisasjon, på bakgrunn av sine fullmakter, må være «tilstrekkelig representativ». Etter fortalen punkt 48 er det opp til medlemsstatene å fastsette hvilke kriterier som må oppfylles for at organisasjonen skal anses representativ.

Kravet til representativitet er også et hovedelement i den norske avtalelisensordningen. I åndsverkloven kommer dette til uttrykk i § 63 tredje ledd, som presiserer innholdet i kravet: Organisasjonen på området må representere et «betydelig antall opphavere til verk som brukes i Norge». Hvor mange rettighetshavere organisasjonen representerer, er et sentralt moment i vurderingen, men loven stiller ikke krav om en bestemt andel av det totale antallet. Poenget er at organisasjonen samlet sett må ha god representativitet; det er ikke tilstrekkelig å representere enkelte opphavere – det må være et betydelig antall. For en nærmere omtale av kravet vises det til Prop. 104 L (2016–2017) punkt 5.28.3. Departementet legger til grunn at representativitetskravet i åndsverkloven oppfyller direktivets krav, noe som får tilslutning fra blant andre Kabel Norge, Kopinor, Nasjonalbiblioteket og Norwaco i høringen.

Advokatforeningen foreslår i høringen å erstatte gjeldende formulering med direktivets ordlyd. Departementet deler ikke oppfatningen av at dette i større grad vil gjenspeile innholdet i det gjeldende representativitetskravet, og opprettholder derfor forslaget om å videreføre ordlyden uendret.

9.6.6 Forbudsrett

Direktivet fastsetter som utgangspunkt at forbudsrett er et vilkår for avtalelisens, jf. artikkel 12 nr. 3 bokstav c. Flere av åndsverklovens avtalelisensbestemmelser oppfyller ikke dette kravet i dag.

Etter artikkel 12 nr. 4 kommer reglene i artikkelen ikke til anvendelse på obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter. Satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 9 og nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789) artikkel 4 oppstiller krav om obligatorisk kollektiv forvaltning for videresending av verk som inngår i kringkastingssending. Departementet legger derfor til grunn at avtalelisens uten forbudsrett kan opprettholdes på videresendingsområdet, jf. § 57 andre ledd andre punktum. (Tilsvarende vil også gjelde for direkte injeksjon, jf. nett- og videresendingsdirektivet artikkel 8 nr. 2 og punkt 19.4.)

Utover dette er det etter departementets vurdering ikke i samsvar med direktivet å videreføre avtalelisensbestemmelser uten forbudsrett. Dette gjelder bestemmelsene i §§ 46, 47 og 50.

I høringsnotatet ble det foreslått å innføre forbudsrett som hovedregel for samtlige av disse eksisterende avtalelisensbestemmelsene, i tillegg til de nye bestemmelsene i utkastet til § 50 a (verk som er ute av handelen) og § 62 (pressepublikasjoner).

Med henvisning til den danske gjennomføringen oppfordrer Kopinor i høringen departementet til å vurdere på nytt om det er nødvendig med forbudsrett i § 46. Etter artikkel 12 nr. 4 gjelder ikke reglene i artikkelen bruk av kollektive lisensieringsmekanismer med utvidet virkning i samsvar med andre bestemmelser i EU-retten, herunder bestemmelser som tillater unntak eller avgrensninger. Slik departementet tolker denne bestemmelsen, er dette unntaket begrenset til tilfeller der adgangen til å avgrense eneretten er benyttet nasjonalt. Der eneretten derimot er i behold, slik som i § 46, får direktivets krav til avtalelisensordningen fullt ut anvendelse. Tilsvarende er lagt til grunn i de finske forarbeidene, jf. RP 43/2022 rd side 22. Etter departementets vurdering er det derfor ikke adgang til å fravike kravet om forbudsrett for § 46.

Som omtalt i punkt 5.6.1.1 vil departementet på et senere tidspunkt vurdere om det bør innføres avtaleforrang i undervisningsbestemmelsene i §§ 43 til 46. Dersom avtaleforrang innføres, vil departementet vurdere på nytt om det da er nødvendig og hensiktsmessig å videreføre forbudsbestemmelsen i § 46.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet. I likhet med reguleringen i Danmark, Sverige og Finland finner departementet det mest hensiktsmessig at forbudsretten fremgår direkte av hver enkelt særskilt avtalelisensbestemmelse, og ikke reguleres generelt i § 63.

I høringsnotatet ble forbudsretten foreslått formulert i tråd med eksisterende forbudsbestemmelser. Det ble lagt til grunn at det kun er utenforstående rettighetshavere som kan benytte forbudsretten, at rettighetshaver kan velge hvem av partene forbudet skal fremsettes overfor, og at forbudet bør utformes så klart og konkret som mulig, jf. Prop. 69 L (2014–2015) side 23 flg. og side 61. Flere høringsinstanser kommenterer hvordan forbudsretten bør utøves og praktiseres. Blant annet foreslås det at eventuelle forbud må fremsettes overfor organisasjonen. Departementet ser at det i praksis kan være krevende for brukere å håndtere slike forbud. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen har best oversikt over hvilke rettigheter avtalen omfatter, og hvilke rettigheter den enkelte rettighetshaver innehar. Selv om forbud nedlegges direkte overfor brukeren, må informasjonen uansett videreformidles til organisasjonen. Departementet foreslår derfor å justere samtlige forbudsbestemmelser slik at forbud må fremsettes overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

Til TONOs forslag om å innføre et krav om skriftlighet, fastholder departementet at forbud bør utformes så klart og konkret som mulig, men finner det ikke hensiktsmessig å innføre formalkrav. Det vises også til at et slikt krav ville harmonere dårlig med at bestemmelsene også gjelder der «det ellers er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg slik bruk».

9.6.7 Hensiktsmessige opplysnings- og offentliggjøringstiltak

Gjeldende avtalelisensordning stiller ikke krav om informasjon til rettighetshaverne tilsvarende artikkel 12 nr. 3 bokstav d. Det må derfor etableres krav om opplysningstiltak slik direktivet foreskriver.

Direktivet angir ikke direkte hvem som skal gi opplysningene. Departementet mener imidlertid at de kollektive forvaltningsorganisasjonene har best samlet oversikt over de opplysningene som skal gis, blant annet hvilke avtalelisensavtaler som er inngått. Etter departementets vurdering er det derfor naturlig at kollektive forvaltningsorganisasjoner pålegges å gi opplysningene.

Et hovedformål med opplysningstiltakene er at utenforstående rettighetshavere skal kunne gjøres kjent med avtalelisensavtalene organisasjonene inngår, samt muligheten til å nedlegge forbud mot bruk. Selv om direktivet ikke er begrenset til de utenforstående rettighetshaverne, legger departementet til grunn at informasjonen som gis, vil ha størst betydning for denne gruppen. Ved at disse rettighetshaverne opplyses om inngåtte avtaler, gis de anledning til å ta informerte valg om hvorvidt de ønsker å være omfattet av avtalelisensen. Dette sikrer også at forbudsadgangen blir reell.

Enkelte høringsinstanser ber om at det presiseres at det ikke stilles krav om å opplyse om samtlige små og store kunder det er inngått avtale med, men at det er tilstrekkelig å informere om hvilke standardavtaler som brukes, og hvilke områder det inngås avtaler på. Departementet er enig i at dette i mange tilfeller vil være tilstrekkelig. Hovedpoenget er etter departementets syn at informasjonen om inngåtte avtaler bør være så detaljert at den gir den enkelte utenforstående rettighetshaver tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om vedkommende er omfattet av avtalen. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen må selv vurdere hvilke opplysninger som er nødvendig for å oppfylle dette formålet.

Departementet antar at øvrige opplysninger – om adgang til å inngå avtaler med avtalelisensvirkning og om forbudsadgang – kan gis mer generelt. For eksempel vil det være tilstrekkelig at den kollektive forvaltningsorganisasjonen viser til godkjenninger etter § 63 tredje ledd og gir informasjon om hvordan forbudsadgangen kan praktiseres. Departementet legger til grunn at det bør være tilstrekkelig at de aktuelle opplysningene gjøres tilgjengelig på organisasjonens nettside.

I høringsnotatet ble det foreslått et krav om at opplysningene skal gis «innen rimelig tid» før bruken skjer. Flere høringsinstanser har synspunkter på hvordan dette skal forstås. Hva som er «rimelig», må etter departementets syn vurderes konkret i det enkelte tilfellet, og vil derfor kunne variere. Hvis det for eksempel innenfor et avtaleområde inngås en standardavtale som det er informert om tidligere, eller dersom eksisterende avtaler fornyes, kan dette tilsi at rettighetshaver har mindre behov for at det skal være avstand i tid mellom opplysningene og bruken. Det samme antas å gjelde i situasjoner der det forhandles om nye avtalelisensavtaler og rettighetshaverne informeres underveis i forhandlingene, slik Kabel Norge viser til i høringen. Departementet opprettholder forslaget om at det ikke er hensiktsmessig å angi nærmere hva som er «innen rimelig tid».

I lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. kapittel 8 finnes det regler om kollektive forvaltningsorganisasjoners opplysningsplikter til rettighetshaverne. Etter departementets vurdering vil gjennomføring av direktivets krav om opplysningstiltak tematisk passe sammen med disse bestemmelsene. På tilsvarende måte som i den svenske gjennomføringen finner departementet det mest hensiktsmessig at bestemmelsen om opplysningstiltak plasseres i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. Det foreslås derfor at artikkel 12 nr. 3 bokstav d gjennomføres som ny § 32 a i denne loven.

De eksisterende opplysningspliktene i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. §§ 32 til 36 kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter § 50. I Prop. 53 L (2020–2021) side 123 er det vist til at opplysningspliktene blant annet gir brukere viktige rettigheter, og at overtredelse av disse bestemmelsene ofte vil føre til uopprettelig skade, og derfor ikke alltid vil kunne repareres med pålegg om retting (og tvangsmulkt) i ettertid. Etter departementets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende for den nye opplysningsplikten, og det legges til grunn at overtredelsesgebyr også her vil kunne ha en preventiv effekt. Det foreslås derfor at det gis mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr ved manglende overholdelse av den nye opplysningsplikten. Siden ordlyden i bestemmelsen om overtredelsesgebyr i § 50 allerede vil omfatte ny § 32 a, er det ikke nødvendig med endringer i loven.

Det foreslås også at Patentstyret etablerer en rutine for å informere om alle aktive avtalelisensgodkjenninger på sine nettsider. Etter departementets syn er det ikke behov for at dette lovreguleres.

9.6.8 Forholdet til eksisterende godkjenninger

Når det gjelder forholdet til eksisterende godkjenninger, legger departementet til grunn at forslaget ikke skjerper kravene til godkjenning sammenlignet med gjeldende lov – med unntak av at det stilles visse krav til hvilke organisasjoner som kan godkjennes. Etter departements syn er det derfor rimelig at gjeldende godkjenninger kan videreføres, forutsatt at de oppfyller dette nye kravet. Godkjenningene for flere av Kopinors medlemmer vil dermed bortfalle, jf. punkt 9.6.2. Kollektive forvaltningsorganisasjoner som har godkjenning i dag, trenger imidlertid ikke søke på nytt. Det understrekes at godkjente organisasjoner uansett må forholde seg til øvrige endringer, herunder forbudsretten og den nye informasjonsplikten.