6 Bevaring av kulturarv

6.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven § 49 gir hjemmel til å fastsette forskrifter om eksemplarfremstilling av verk i arkiv-, bibliotek- og museumsinstitusjoner, samt i undervisnings- og forskningsinstitusjoner.

Etter § 49 første ledd kan det i forskrift fastsettes regler om rett til å fremstille eksemplar av verk, også i andre formater enn originalen, for konserverings- og sikringsformål samt andre særskilte formål. Formålet er å tillate digitalisering av verk og andre vernede arbeider i arkiv-, bibliotek- og museumsinstitusjonene (ABM-institusjonene) for å sikre konservering og bevaring av vår felles kulturarv for ettertiden.

Forskriftshjemmelen gjelder ikke for eksemplarfremstilling til ervervsmessig bruk. Denne begrensningen ble innført i 2005 ved gjennomføringen av opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF).

Med hjemmel i § 49 er det gitt nærmere regler i forskrift til åndsverkloven.

6.2 Digitalmarkedsdirektivet

Digitalmarkedsdirektivet artikkel 6 gjelder bevaring av kulturarv. Medlemsstatene skal innføre unntak fra eneretten til eksemplarfremstilling, slik at kulturarvinstitusjoner til bevaringsformål skal kunne fremstille eksemplar av alle former for verk og arbeider som inngår fast i deres samlinger. Formålet er å skape gode forutsetninger for bevaring av kulturarv og grensekryssende samarbeid i lys av den digitale utviklingen.

Betegnelsen «kulturarvinstitusjon» er definert i artikkel 2 nr. 3 som et «offentlig tilgjengelig bibliotek eller museum, et arkiv eller et film- eller lydarkiv».

Bestemmelsen i artikkel 6 er format- og teknologinøytral. Eksemplarfremstillingen kan skje «[…] i ethvert format eller på ethvert medium».

Formålet med eksemplarfremstillingen må være bevaring av kulturarv, og eksemplarene skal kun benyttes til dette formålet. Eksemplarfremstillingshandlinger som utføres av kulturarvinstitusjoner til andre formål enn bevaring (som for eksempel tilgjengeliggjøring av samlinger på Internett), krever fremdeles enten rettighetsklarering eller at handlingen er tillatt etter andre unntak eller avgrensninger fastsatt i EU-retten, jf. fortalen punkt 27.

6.3 Andre nordiske land

Danmark har gjennomført artikkel 6 ved å utvide virkeområdet til ophavsretsloven § 16 stk. 2, slik at arkiv, bibliotek og museer kan fremstille eksemplar av verk og andre vernede arbeider for «sikkerheds- og beskyttelsesøjemed, herunder edb-programmer i digital form». Det klargjøres også at bestemmelsen ikke kan fravikes ved avtale, noe som gjennomfører deler av direktivet artikkel 7. Det fremgår av forarbeidene (Lovforslag nr. L 125 (2022–23) side 19) at kulturarvinstitusjonene kan samarbeide med hverandre eller med andre tredjeparter for å gjennomføre eksemplarfremstillingen.

I Sverige er reglene om bevaring av kulturarv i artikkel 6 gjennomført ved at avgrensningen for fremstilling av eksemplar av verk for bevaringsformål i arkiv og bibliotek i upphovsrättslagen 16 § er utvidet, slik at også museer som er tilgjengelige for allmennheten, og film- og lydarvinstitusjoner omfattes. Utvidelsen omfatter også en rett til eksemplarfremstilling av datamaskinprogrammer.

I Finland gjelder upphovsrättslagen 16 § bruk av kulturarvmateriale i kulturarvinstitusjoner. Det ble ikke ansett som nødvendig å gjøre endringer i denne bestemmelsen for å gjennomføre artikkel 6. Det er spesifisert i forskrift hvilke arkiv, bibliotek og museer som kan fremstille eksemplar av verk for bevaringsformål.

6.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte departementet at det ikke var behov for endringer i forskriftshjemmelen i § 49 for å gjennomføre artikkel 6. Det ble imidlertid foreslått endringer i forskrift til åndsverkloven §§ 1 til 3 for å gjennomføre artikkel 6 og definisjonen i artikkel 2 nr. 3.

6.5 Høringen

Advokatforeningen, BONO, Forskerforbundet, Nasjonalarkivet og Universitetet i Oslo er enige i departementets vurdering om at det ikke er nødvendig å endre forskriftshjemmelen i åndsverkloven § 49 for å gjennomføre direktivets definisjon av «kulturarvinstitusjon» i artikkel 2 nr. 3 og artikkel 6 om bevaring av kulturarv. Kopinor (med støtte fra blant andre Bokhandlerforeningen, Den norske Forfatterforening, Grafill, Kunstnernettverket, Norsk Jazzforum og Norsk Oversetterforening) foreslår å endre § 49 slik at forskriftskompetansen legges til Kongen i stedet for departementet. Dette begrunnes med at når forskriften fastsettes av departementet, kan beslutningsprosessen og grunnlaget for den endelige teksten fremstå som lite transparent og tilgjengelig.

6.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at gjeldende regulering av bevaring av kulturarvmateriale i stor grad er i samsvar med direktivet.

Definisjonen av «kulturarvinstitusjon» i artikkel 2 nr. 3 omfatter «offentlig tilgjengelige bibliotek eller museer, arkiv og film- eller lydarkiv». I åndsverkloven § 49 er institusjonene som er omfattet, arkiv, bibliotek, museer og undervisnings- og forskningsinstitusjoner. Etter departementets vurdering dekker denne ordlyden også offentlig tilgjengelige bibliotek og museer, samt arkivinstitusjoner og film- eller lydarkivinstitusjoner. Det er etter departementets syn derfor ikke nødvendig å gjøre endringer i selve forskriftshjemmelen i § 49 som følge av direktivets definisjon.

Etter departementets vurdering er det heller ikke nødvendig med andre lovendringer som følge av artikkel 6.

Det vil likevel være behov for enkelte endringer i forskrift til åndsverkloven for å gjennomføre artikkel 2 nr. 3 og artikkel 6. Høringsuttalelsene til forslagene til forskriftsendringer vil bli vurdert i forbindelse med fastsettelse av endringer i forskriften.

I høringen foreslår blant andre Kopinor og Kunstnernettverket at forskriftskompetansen endres fra departementet til Kongen. Departementet viser til at forskriftskompetansen etter bestemmelsen, i likhet med de fleste andre forskriftshjemler i loven, ble lagt til departementet ved innføringen av ny åndsverklov i 2018. Etter departementets vurdering er det ikke behov for å endre på dette.