11 Vern av pressepublikasjoner

11.1 Gjeldende rett

Det finnes ingen særregulering av vern for pressepublikasjoner i åndsverkloven. Etter gjeldende rett oppstår opphavsrettslig vern for en frembringelse dersom kravet til verkshøyde etter § 2 andre ledd er oppfylt.

Opphavsretten oppstår hos opphaveren, det vil si den fysiske personen som skaper verket, jf. § 2 første ledd. I pressepublikasjoner vil det typisk være flere opphavere. For eksempel vil rettighetene til teksten i en pressepublikasjon oppstå hos journalisten(e) som har forfattet den, mens retten til eventuelle fotografier eller videoopptak oppstår hos fotografen(e), og så videre.

Kravet til skapende åndsinnsats utelukker ikke at juridiske personer kan tilkjennes et sekundært opphavsrettslig vern. Etter § 67 kan opphaver, med den begrensning som følger av § 5, helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverk til andre.

For at en utgiver skal få opphavsrett til pressepublikasjoner, må det finne sted en rettighetsovergang. Overgang av opphavsrett til arbeidsgiver vil for pressepublikasjoner typisk være regulert i arbeidskontrakter eller kollektive avtaler, slik som Journalistavtalen for etermedier mellom NHO, Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Journalistlag. Men det er også akseptert at det skjer en overgang av opphavsrettslige beføyelser til arbeidsgiver selv om det ikke foreligger en uttrykkelig avtale om dette. Det gjeldende ulovfestede prinsipp i norsk rett går ut på at opphavsrett til verk skapt i arbeidsforhold, i mangel av annen avtale, anses overgått til arbeidsgiveren i den utstrekning det er nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, og det dessuten er omfattet av arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet å skape slike verk, jf. Ot.prp. nr. 84 (1991–92) side 21 og Prop. 104 L (2016–2017) punkt 6.8.1. I juridisk teori er det antatt at vurderingsstandarden og momentene i den ulovfestede regelen også kan være utgangspunkt ved vurderingen av om det skal skje en overgang i oppdragsforhold, jf. Torvund, Opphavsrett i oppdragsforhold (NIR, 1999) side 128 og Rognstad, Opphavsrett (2019) side 469.

En sammenstilling av ulike journalistiske verk kan også ha opphavsrettslig vern som samleverk etter § 6. Forutsetningen er at selve sammenstillingen i seg selv anses å ha verkshøyde, og at sammenstillingen består av åndsverk eller deler av åndsverk.

Fotografier har, på lik linje med tekst, opphavsrettslig vern dersom kravet til verkshøyde er oppfylt. Fotografiske bilder som ikke er åndsverk, er vernet etter § 23.

11.2 Digitalmarkedsdirektivet

Artikkel 15 inneholder en bestemmelse om en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner. Bakgrunnen for bestemmelsen er ifølge fortalen punkt 54 den økte bruken av pressepublikasjoner på nett, blant annet av nyhetsaggregatorer og medieovervåkingstjenester. Den nye eneretten anerkjenner utgivernes organisatoriske og finansielle bidrag til produksjonen av pressepublikasjoner og skal gjøre det lettere for utgiverne å tjene inn sine investeringer, jf. fortalen punkt 54 og 55.

Ordet «pressepublikasjon» defineres i artikkel 2 nr. 4 som en samling bestående hovedsakelig av litterære verk av journalistisk art, men som også kan omfatte andre verk eller andre vernede arbeider. Det kreves at samlingen utgjør en enkeltstående enhet av et tidsskrift eller en regelmessig oppdatert publikasjon under en enkelt tittel, for eksempel en avis eller et tidsskrift av generell eller særlig interesse. Videre kreves det at samlingen har som formål å gi allmennheten opplysninger knyttet til nyheter eller andre temaer, og at den utgis i enhver type av medier på initiativ fra en tjenestetilbyder og under dennes redaksjonelle ansvar og kontroll. Fra vernet unntas tidsskrifter for vitenskapelige eller akademiske formål.

Bestemmelsen gir utgivere av pressepublikasjoner enerett til nettbasert eksemplarfremstilling og overføring til allmennheten av pressepublikasjoner uført av informasjonssamfunnstjenester, jf. artikkel 15 nr. 1. Eneretten kan følgelig kun påberopes overfor en avgrenset gruppe brukere og ved en bestemt type bruk.

Informasjonssamfunnstjeneste skal ifølge artikkel 2 nr. 5 forstås som en tjeneste som definert i artikkel 1 nr. 1 bokstav b i direktiv om en informasjonsprosedyre for tekniske regler og informasjonssamfunnstjenester ((EU) 2015/1535).

Vernets rekkevidde avgrenses i artikkel 15 nr. 1 andre til fjerde ledd mot privat eller ikke-kommersiell bruk av pressepublikasjoner fra enkeltbrukere, bruk av hyperlenker og bruk av enkeltord eller svært korte utdrag av en pressepublikasjon.

Artikkel 15 nr. 2 regulerer forholdet mellom eneretten og rettigheter til innholdet i pressepublikasjoner. For det første skal eneretten ikke påvirke opphaveres og andre rettighetshaveres rettigheter til verk og andre vernede arbeider som inngår i en pressepublikasjon, og den skal ikke frata dem retten til å utnytte dette materialet uavhengig av publikasjonen. For det andre skal eneretten, dersom et verk eller andre vernede arbeider inngår i en pressepublikasjon på grunnlag av en ikke-eksklusiv lisens, ikke påberopes for å forby bruk av andre godkjente brukere. For det tredje skal eneretten ikke påberopes for å forby bruk av verk eller andre vernede arbeider som har falt i det fri.

Etter artikkel 15 nr. 3 får opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5 til 8, hitteverkdirektivet (2012/28/EU) og Marrakechdirektivet ((EU) 2017/1564) tilsvarende anvendelse på den nye eneretten.

Ifølge artikkel 15 nr. 4 er vernetiden for den nye eneretten to år beregnet fra 1. januar året etter at pressepublikasjonen først ble utgitt.

Artikkel 15 nr. 5 fastslår at opphavere til verk som inngår i en pressepublikasjon, skal motta en passende andel av de inntektene som utgiveren mottar fra tilbydere av informasjonssamfunnstjenester for deres bruk av pressepublikasjonen.

11.3 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 15 gjennomført i tre paragrafer i ophavsretsloven. Den nye eneretten for utgivere av pressepublikasjoner er tatt inn i § 69 a og er gjennomført på en direktivnær måte. Utgivere av pressepublikasjoner er ikke definert i lovteksten, men det nærmere innholdet fremgår av forarbeidene. I § 86 stk. 5 slås det fast at eneretten gjelder for utgivere med hovedsete i EØS. Det er også innført en avtalelisensbestemmelse i § 29 a for utnyttelse av pressepublikasjoner som er omfattet av eneretten samt for åndsverk som inngår i dem. Etter bestemmelsen har opphavere mulighet til å nedlegge forbud overfor avtalepartene. Videre gis Ophavsretslicensnævnet hjemmel til å fastsette vilkår samt vederlagets størrelse, dersom noen av partene krever det.

I Sverige er artikkel 15 gjennomført i fire paragrafer i upphovsrättslagen. Den nye eneretten er gjennomført i 48 b § på en direktivnær måte. Pressepublikasjoner defineres i 48 c § på en måte som ligger tett opp til direktivets ordlyd. Opphavers krav om en passende andel av utgivers inntekter fra eneretten til pressepublikasjoner er gjennomført i 48 d §. Innkreving av vederlag skal forbeholdes representative organisasjoner og fordeles mellom vederlagsberettigede etter avdrag for organisasjonens kostnader. Utenforstående opphavere skal likebehandles med organisasjonens medlemmer. I 42 h § er det innført en særskilt avtalelisensbestemmelse for bruk av pressepublikasjoner som omfattes av 48 §, samt for verk og andre vernede arbeider som inngår i dem. Avtalelisensen gjelder ikke der rettighetshaver overfor noen av avtalepartene har nedlagt forbud mot slik bruk. Avtalelisensen i 42 h § er omfattet av bestemmelsene i lag om medling i vissa upphovsrättstvister.

I Finland er artikkel 15 gjennomført i tre paragrafer i upphovsrättslagen. Eneretten for utgivere av pressepublikasjoner er gjennomført i 50 § på en direktivnær måte. Virkeområdebestemmelsen i 64 § fastslår at den nye eneretten skal omfatte utgivere av pressepublikasjoner som er etablert i EØS. I 25 n § er det innført en særskilt avtalelisensbestemmelse for bruk av verk og andre arbeider som inngår i pressepublikasjoner omfattet av den nye eneretten. Avtalelisensen kommer ikke til anvendelse der rettighetshaver har nedlagt forbud mot slik bruk.

11.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 15 i ny § 24 a, tett opp til direktivets ordlyd, men med enkelte forenklinger og tilpasninger. Det ble også foreslått innført en særskilt avtalelisensbestemmelse i § 62 for bruk av pressepublikasjoner omfattet av eneretten, samt for verk og andre vernede arbeider som inngår i dem.

Etter forslaget gis utgivere av pressepublikasjoner en enerett til å fremstille eksemplar av sine publikasjoner og til å overføre dem til allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til publikasjonen. Eneretten gjelder nettbasert bruk og kan kun påberopes overfor tilbydere av informasjonssamfunnstjenester.

Departementet foreslo å lovfeste en definisjon av «pressepublikasjoner» i utkastet som ligger nær ordlyden i artikkel 2 nr. 4, men med enkelte mindre justeringer. Direktivets betegnelse «tilbyder» ble foreslått erstattet med «utgiver», og departementet antok at dette kunne forstås i samsvar med definisjonen av «utgiver» i medieansvarsloven § 3 bokstav b. I tråd med direktivet foreslo departementet i virkeområdebestemmelsen i § 114 at det nye vernet er forbeholdt utgivere etablert i EØS.

Begrepet «tilbydere av informasjonssamfunnstjenester» ble foreslått definert med en henvisning til ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav a.

Unntaket for privat eller ikke-ervervsmessig bruk foretatt av enkeltbrukere og unntaket for bruk av enkeltord eller svært korte utdrag ble foreslått tatt inn i utkastet. Departementet la til grunn at «enkeltbrukere» omfatter både fysiske og juridiske personer. Videre la departementet til grunn at unntaket for «svært korte utdrag» omfatter alle typer materiale, også bilde og video. Departementet foreslo ikke en spesifikk grense for hva som utgjør «svært korte utdrag», men uttalte at dette må bero på en konkret vurdering.

Unntaket for materiale som har falt i det fri, ble foreslått lovfestet, mens unntaket for rene fakta og hyperlenking ikke ble ansett nødvendig å regulere særskilt.

Videre foreslo departementet bestemmelser for å sikre at rettigheter som opphavere og andre rettighetshavere har til innhold som inngår i pressepublikasjonen, ikke skal berøres av den nye eneretten.

Det ble også foreslått at opphavere til verk som inngår i en pressepublikasjon, skal motta en passende andel av de inntektene utgivere mottar for bruken av pressepublikasjoner fra tilbydere av informasjonssamfunnstjenester. Departementet la til grunn at vurderingen av hva som er passende, må foretas konkret og avklares mellom partene gjennom forhandlinger.

Når det gjelder vernets varighet på to år, mente departementet at vernetiden må regnes fra pressepublikasjonens første utgivelse. Dette ble foreslått presisert i utkastet.

Utkastet angir også hvilke bestemmelser i åndsverkloven som skal gjelde tilsvarende for den nye eneretten.

11.5 Høringen

Mediebedriftenes Landsforening (MBL), med støtte fra TV 2 og Norsk Redaktørforening, mener at den nye eneretten ikke vil fungere etter hensikten slik forslaget er utformet. De viser til erfaringer fra andre land, der teknologiplattformer bruker sin dominerende posisjon til å hindre reelle forhandlinger og undergrave rettigheten. MBL ber om en helhetlig revisjon av forslaget, og peker på behovet for supplerende tiltak som bedre informasjonstilgang, en særskilt tvisteløsningsordning og effektiv håndheving. Det vises til at Danmark vurderer slike tiltak.

MBL mener at definisjonen av pressepublikasjon ikke bør lovfestes, men heller klargjøres i forarbeidene. Videre legger MBL til grunn at kravet om utgivelse under utgivers redaksjonelle ansvar og kontroll ikke hindrer den norske ansvarsmodellen etter medieansvarsloven og redaktørplakaten. Kunstnernettverket og Google Norway støtter at definisjonen lovfestes, men Google Norway har enkelte merknader. Google Norway mener at endring eller oppdatering av eksisterende artikler ikke bør være nok for å oppfylle kravet om regelmessig oppdatering. Google Norway viser til at databaser og leksikon ofte oppdateres slik, men at de ikke regnes som pressepublikasjoner etter direktivet. Videre fremhever Google Norway at fortalen punkt 56 begrenser vernet til pressepublikasjoner som utgis i forbindelse med en økonomisk virksomhet som utgjør tjenesteyting etter unionsretten, og synes å mene at dette bør fremgå av definisjonen.

Når det gjelder begrepet «tilbydere av informasjonssamfunnstjenester», ber MBL departementet presisere i forarbeidene at begrepet omfatter søkemotorer og sosiale medieplattformtjenester.

MBL mener at forslagets unntak for enkeltbrukeres private eller ikke-ervervsmessige bruk er overflødig siden enkeltbrukere uansett ikke vil anses som tilbydere av informasjonssamfunnstjenester.

Videre har MBL flere merknader til unntaket for «enkeltord eller svært korte utdrag». MBL mener loven må tydeliggjøre at unntaket skal tolkes slik at rettighetens effekt ikke svekkes, i samsvar med fortalen. Videre ber MBL om at det presiseres i forarbeidene at unntaket er snevert, at også deler av en pressepublikasjon kan ha økonomisk verdi, og at avisoverskrifter ikke bør unntas kategorisk. Med henvisning til Infopaq-dommen (sak C-5/08), hvor EU-domstolen slo fast at 11 ord kan være vernet, understreker MBL at bestemmelsen skal styrke rettighetshavers posisjon utover dette. Videre deler MBL ikke departementets syn på at svært korte utdrag kan omfatte alle typer materiale, eller at størrelsesforholdet mellom utdraget og pressepublikasjonen som helhet er relevant for vurderingen av om et utdrag er svært kort.

I høringen er det delte meninger om hvorvidt unntaket for hyperlenking bør lovfestes. BONO og MBL støtter departementets forslag om ikke å innta unntaket i loven, mens IKT-Norge og Google Norway tar til orde for at unntaket bør lovfestes, og da uten betingelser. Google Norway mener lovfesting er avgjørende for å sikre rettslig forutberegnelighet. Som støtte for at unntaket skal gjelde ubetinget, viser Google Norway til at direktivet ikke er begrenset til «hyperlenker som ikke utgjør en overføring til allmennheten», slik det opprinnelige direktivutkastet var.

For øvrig mener Google Norway at det ikke er adgang til å begrense unntaket til lenker som består av svært korte utdrag. Det vises til at det i mange tilfeller vil være nødvendig å henvise til en overskrift for å skape en nyttig og funksjonell lenke, uavhengig av overskriftens lengde.

MBL er kritisk til departementets uttalelse i høringsnotatet om at lenker som regel ikke inneholder mer enn «enkeltord eller svært korte utdrag». MBL mener at uttalelsen bør erstattes av en tilsvarende formulering som i de danske forarbeidene, hvor funksjonen til hyperlenker fremheves og det presiseres at andre lenketyper, herunder «framing», ikke omfattes av unntaket.

Kunstnernettverket og MBL mener at ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen om vernetid i utkastet § 24 a sjuende ledd er uklar. Kunstnernettverket ber departementet lovfeste hvilken dato for førsteutgivelse som skal legges til grunn, mens MBL foreslår at «første gang» tas ut av lovteksten, eller at direktivteksten benyttes. MBL støtter ellers den svenske tilnærmingen knyttet til vernets varighet.

Når det gjelder opphavers rett til en passende andel av utgiverens inntekter, uttaler BONO at «rettighetshaveren, eventuelt via en kollektiv forvaltningsorganisasjon, må kunne rette krav mot den som krever inn vederlag iht. den nye eneretten i § 24 a, og/eller mot informasjonssamfunnstjenesten direkte iht. åvl. § 3». BONO mener videre at det bør opprettes systemer for innkreving av vederlag til utgivere av pressepublikasjoner med viderefordeling til opphavere. For øvrig er BONO kritisk til departementets uttalelse i høringsnotatet om at det i enkelte tilfeller kan være behov for at partene avtaler at opphaveren ikke skal motta en passende andel. BONO mener at en slik uttalelse undergraver formålet med bestemmelsen, som er å sikre at opphaverne får del i inntektene.

BONO ber departementet vurdere en opplysningsplikt for presseutgivere tilsvarende ordningen i Sverige. MBL synes å foreslå en opplysningsplikt for tilbydere av informasjonssamfunnstjenester, og understreker at plikten også må gjelde før avtaleinngåelse for å sikre partene samme forhandlingsgrunnlag.

Norsk Journalistlag (NJ) mener at innehavere av nærstående rettigheter også bør ha krav på en passende andel av utgiverens inntekter, ettersom pressepublikasjoner normalt også omfatter slike rettigheter. Etter NJs syn vil dette redusere kompliserte grensedragninger knyttet til verkshøyde. Videre understreker NJ at enhver verdioverføring mellom utgivere og tilbydere av informasjonssamfunnstjenester må anses som «inntekt» i lovens forstand.

NJ støtter at det må skje en rettighetsovergang for at utgivere skal få opphavsrett til pressepublikasjoner, men understreker at det kan ligge begrensninger i hvordan rettighetene kan brukes i tariffavtaler og ulovfestede prinsipper. NJ ber om at det presiseres i forarbeidene at også den konkrete bruken må være lovlig, herunder nettbasert bruk av tilbydere av informasjonssamfunnstjenester.

MBL påpeker at opphavere kan være hindret fra å utnytte innholdet utenfor pressepublikasjoner av lojalitetsplikt i arbeids- og oppdragsforhold, og forutsetter at direktivet ikke endrer på dette.

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til en ny avtalelisens for bruk av pressepublikasjoner, støtter forslaget. Blant disse er Kopinor, BONO, Norsk Redaktørforening, MBL, NJ, Kunstnernettverket og Norges Fotografforbund. Enkelte av disse høringsinstansene har likevel merknader til forslaget. NJ mener at avtalelisensordningen bør underlegges obligatorisk kollektiv forvaltning. MBL, med støtte fra Norsk Redaktørforening, er positive til at avtalelisensordningen muliggjør klarering av både utgiverrettigheter og opphavsrettigheter til verk som inngår i pressepublikasjoner. Samtidig mener MBL at ordningen også må kunne benyttes kun for utgiverrettighetene, og at det i slike tilfeller kun er utgiverne som kan nedlegge forbud. MBL ber om at dette presiseres i lovteksten.

Det er kun Google Norway som motsetter seg forslaget til avtalelisens. Google Norway mener forslaget om en ny avtalelisensbestemmelse verken er tillatt eller hensiktsmessig, og peker på at selskapet allerede inngår lisensavtaler som dekker tusenvis av pressepublikasjoner over hele Europa. Etter Google Norways syn er det ingen materielle vanskeligheter med å inngå slike lisensavtaler som kan begrunne avtalelisens. I tillegg mener Google Norway at avtalelisens er upraktisk siden det er territorielt begrenset, mens informasjonssamfunnstjenester ofte tilbys over hele EØS-området. Google Norway understreker at en avtalelisens i alle tilfeller ikke bør kunne påtvinges lisenstakeren, som bør ha rett til å velge mellom avtalelisens og individuell klarering.

11.6 Departementets vurderinger

11.6.1 Innledning

Artikkel 15 krever at det innføres en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner. Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget fra høringsnotatet om gjennomføring av artikkel 15, samt innføring av en ny særskilt avtalelisensbestemmelse for bruk av pressepublikasjoner. Bestemmelsene er foreslått tatt inn i §§ 24 a og 62. På bakgrunn av innspill i høringen foreslår imidlertid departementet enkelte endringer.

Departementet er klar over at det er utfordringer med praktisering av artikkel 15 i flere land, og at bestemmelsens rekkevidde og nærmere innhold er gjenstand for diskusjoner. Direktivbestemmelsen inneholder flere uklarheter som vil måtte avklares av EU-domstolen. Blant annet av den grunn viderefører departementet forslaget om en direktivnær gjennomføring. EU-domstolen har også blitt forelagt saker som gjelder fortolkningen av bestemmelsen og nasjonale myndigheters handlingsrom til å innføre ytterligere tiltak som går lenger enn direktivets krav. Departementet vil derfor på nåværende tidspunkt ikke foreslå ytterligere tiltak enn de som ble fremmet i høringsnotatet. Departementet følger erfaringene fra andre land tett og vil eventuelt vurdere ytterligere tiltak på et senere tidspunkt.

11.6.2 Definisjoner

11.6.2.1 «Pressepublikasjon»

I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste en definisjon av «pressepublikasjon». Definisjonen lå nært opp til ordlyden i artikkel 2 nr. 4. Departementet merker seg innspillet til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) om at begrepet heller bør defineres i forarbeidene, men fastholder at definisjonen av pedagogiske hensyn bør fremgå klart av loven. Forslaget fra høringsnotatet videreføres, men med enkelte endringer.

Definisjonen i forslaget inneholder en overordnet beskrivelse og tre kumulative vilkår.

Som overordnet beskrivelse er definisjonen ment å dekke en samling bestående hovedsakelig av litterære verk av journalistisk art, som ikke utgis for vitenskapelige eller akademiske formål. Mens det fremheves i fortalen punkt 56 at pressepublikasjoner hovedsakelig består av litterære verk, påpekes det at pressepublikasjoner i økende grad også består av andre verkstyper som fotografi og film. Forslaget må forstås på tilsvarende måte. Avgrensningen for samlinger som utgis for vitenskapelige eller akademiske formål, følger av direktivet og taler etter departements syn for at slike samlinger skal unntas også der de ellers ville være omfattet av definisjonen av pressepublikasjoner.

Det første kumulative vilkåret er at pressepublikasjonen utgjør en enkeltstående enhet av et tidsskrift eller en regelmessig oppdatert publikasjon under en enkelt tittel. Dette tilsvarer direktivets ordlyd. Det er de enkeltstående enhetene av et slikt tidsskrift eller en slik publikasjon som dekkes av enerettens beskyttelse.

Etter en normal språklig forståelse anses tidsskrift å komme ut med jevne mellomrom. Regelmessighetskriteriet vil dermed omfatte både tidsskrift og andre publikasjoner. Begrepet «regelmessig» er også brukt i medieansvarsloven § 2. Ifølge forarbeidene til denne loven skal «regelmessig» forstås som en avgrensning mot medier som utgjør selvstendig avsluttede produksjoner, slik som for eksempel bøker, filmer, og brosjyrer, jf. Prop. 31 L (2019–2020) side 44 og 99. Selv om disse forarbeidene ikke er relevante som rettskilde for tolkningen av direktivet, legger departementet til grunn at den begrepsforståelsen som fremgår der, kan ha en viss overføringsverdi for den språklige forståelsen av begrepet «regelmessig» i direktivet.

Nettaviser og andre elektroniske medier kan også være regelmessige. Slike publikasjoner oppdateres både løpende og dynamisk ved at eksisterende artikler endres, og ved at nye artikler publiseres. Dette kommer i tillegg til mer tradisjonelle elektroniske tidsskrifter som utkommer etter fastsatte utgivelsesskjema og formater.

I høringen mener Google Norway at det ikke er tilstrekkelig for å utgjøre en «regelmessig oppdatert publikasjon» at artikler endres eller oppdateres. De viser til at databaser og leksikon ikke utgjør pressepublikasjoner i henhold til direktivet, selv om innholdet ofte oppdateres. Etter en normal språklig forståelse er databaser eller leksikon etter departements syn ikke pressepublikasjoner, men det understrekes at det nærmere innholdet i hva som ligger i pressepublikasjoner, må avgjøres av EU-domstolen i siste instans.

I direktivet nevnes aviser eller magasiner av generell eller særlig interesse som eksempler på hva som kan være tidsskrifter eller regelmessig oppdaterte publikasjoner. Som ytterligere eksempler nevner fortalen punkt 56 blant annet «dagsaviser, tidsskrifter av allmenn eller særlig interesse som utgis ukentlig eller månedlig, herunder abonnementsbaserte tidsskrifter, og nyhetsnettsteder». Som begrensende for rekkevidden av vilkåret vil tidsskriftet eller publikasjonen fortsatt måtte bestå hovedsakelig av litterære verk av journalistisk art. Regelmessig oppdaterte publikasjoner av andre typer vil derfor ikke være omfattet.

Det andre kumulative vilkåret i forslaget er at utgiveren har et formål om å gi allmennheten opplysninger om både nyheter og andre tema.

Det tredje kumulative vilkåret er at pressepublikasjonen utgis, uavhengig av medietype, på initiativ fra en utgiver og under det redaksjonelle ansvaret og kontrollen til en redaktør i samme virksomhet som utgiveren. Forslaget avviker noe fra utkastet i høringsnotatet og fra direktivet artikkel 2 nr. 4 bokstav c, som krever at pressepublikasjonen utgis i ethvert medium på initiativ av en tjenestetilbyder og under dennes redaksjonelle ansvar og kontroll. (Vilkåret i utkastet tilsvarte direktivets ordlyd med unntak av at betegnelsen «tjenestetilbyder» var erstattet med «utgiver».)

I definisjonen foreslås det å benytte betegnelsen «utgiver», som i høringsnotatet. Det foreslås imidlertid visse endringer i forhold til direktivets og utkastets ordlyd, for å reflektere prinsippet om redaksjonell uavhengighet i medieansvarsloven § 7. Medieansvarsloven § 3 bokstav c definerer «redaksjonelt innhold» som «ytringer som er publisert under redaktørens ledelse og kontroll». Dette omfatter innhold der redaktøren har myndighet og mulighet til å redigere innholdet og beslutte publisering, jf. Prop. 31 L (2019–2020) side 100–101. Etter medieansvarsloven § 3 bokstav a er redaktøren den eller de som tar beslutninger om innholdet eller en del av innholdet i et medium, uavhengig av stillingsbetegnelse, plass i organisasjonen eller lignende. Etter medieansvarsloven § 7 ligger det redaksjonelle ansvaret hos redaktøren og ikke hos utgiveren. Etter departementets syn dreier formuleringen «dennes redaksjonelle ansvar og kontroll» i artikkel 15 nr. 4 bokstav c seg ikke om redaktøransvaret slik det fremgår av medieansvarsloven § 7, men om å identifisere tilbydere av pressepublikasjoner. Departementet legger derfor til grunn at direktivet ikke er til hinder for en løsning der det redaksjonelle ansvaret ligger hos en redaktør i samme virksomhet som utgiver.

Videre skal begrepet pressepublikasjoner ifølge fortalen punkt 56, bare omfatte «journalistiske publikasjoner som utgis […] i forbindelse med en økonomisk virksomhet som utgjør en tjenesteyting i henhold til unionsretten». Departementet kan ikke se at det er behov for å presisere dette i definisjonen, slik Google Norway foreslår i høringen. Dette fremgår ikke av direktivets definisjon, og det er heller ikke lovfestet i andre nordiske land.

Departementet ser ikke bort fra at det kan oppstå tvilstilfeller i praksis om hvilke tjenester som er å anse som «pressepublikasjoner», men viser til at definisjonen uansett må tolkes i samsvar med direktivet og praksis fra EU-domstolen.

11.6.2.2 «Utgivere av pressepublikasjoner»

Direktivet inneholder ikke noen eksplisitt definisjon av utgivere av pressepublikasjoner, men etter fortalen punkt 55 omfatter begrepet tjenestetilbydere som utgir pressepublikasjoner. Som eksempler nevnes nyhetsutgivere og nyhetsbyråer. Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om ikke å definere «utgiver» av pressepublikasjoner i loven. Ingen har hatt innvendinger til dette i høringen.

I medieansvarsloven § 3 bokstav b er en utgiver av redaktørstyrte journalistiske medier definert som den som «i egenskap av eier har det økonomiske og administrative ansvaret for å utgi mediet». Dette omfatter fysiske eiere eller eierselskap, stiftelser, foreninger eller lignende sammenslutninger, jf. Prop. 31 L (2019–2020) side 100. Departementet antar at tilsvarende definisjon kan legges til grunn for hvordan «utgiver» av en pressepublikasjon skal forstås etter forslaget.

Det er ifølge artikkel 15 nr. 1 kun utgivere som er etablert i EØS, som er omfattet av bestemmelsen. Etter fortalen punkt 55 omfatter dette «utgivere som er etablert i en medlemsstat og har sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak i Unionen». Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at dette reguleres i virkeområdebestemmelsen i § 114.

11.6.2.3 «Tilbydere av informasjonssamfunnstjenester»

Artikkel 15 gjelder bruk som foretas av «tilbydere av informasjonssamfunnstjenester». Hva som regnes som en informasjonssamfunnstjeneste fremgår av artikkel 2 nr. 5. Her henvises det til definisjonen i artikkel 1 nr. 1 bokstav b i direktiv om en informasjonsprosedyre for tekniske regler og informasjonssamfunnstjenester ((EU) 2015/1535). Dette direktivet er gjennomført i EØS-høringsloven, hvor definisjonen er tatt inn i § 3 nr. 5. En tilsvarende definisjon er også etablert i ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav a. Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om å innta en henvisning til denne definisjonen i gjennomføringsbestemmelsen.

En informasjonssamfunnstjeneste defineres i ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav a som «enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og som formidles elektronisk, over avstand og etter individuell anmodning fra en tjenestemottaker». Vilkårene er kumulative.

Definisjonen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 31 (2002–2003) side 55 flg. Her fremgår det at begrepet «over avstand» skal forstås som en tjeneste som ytes uten at tjenesteyter og tjenestemottaker er fysisk til stede samtidig. Med «formidlet elektronisk» menes en tjeneste som sendes fra avsender og mottas på bestemmelsesstedet ved hjelp av for eksempel elektronisk kommunikasjon over Internett. Videre fremgår det at begrepet «individuell anmodning fra en mottaker av tjenester» medfører at blant annet fjernsynssendinger, kringkasting over radio mv. ikke omfattes av definisjonen, da disse sendingene mottas samtidig av et ubegrenset antall mottakere. Derimot er tjenester som utsendes punkt til punkt på bestilling, å anse som informasjonssamfunnstjenester.

Begrepet «normalt ytes mot vederlag» har av EU-domstolen blitt tolket til å omfatte alle typer av økonomiske aktiviteter. Det er også klart at dette kravet vil være oppfylt selv om selve betalingen ikke skjer av mottakeren av tjenesten. Begrepet er ment å omfatte all virksomhet av økonomisk karakter, uavhengig av formålet med virksomheten.

Departementet legger til grunn at også søkemotorer kan være omfattet av definisjonen, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-299/17.

Et annet spørsmål er om definisjonen omfatter informasjonssamfunnstjenester som lagrer brukeropplastet innhold, herunder sosiale medieplattformtjenester. Spørsmålet er omtalt i Generaladvokatens uttalelse av 10. juli 2025 i sak C-797/23 (Meta Platforms Ireland), som vedrører nasjonale myndigheters handlingsrom til å innføre supplerende tiltak for å sikre et effektivt vern av pressepublikasjoner. Generaladvokaten legger til grunn at sosiale medieplattformtjenester er tilbydere av informasjonssamfunnstjenester, og at de omfattes av direktivbestemmelsen når de gjennom algoritmer foreslår og formidler brukeropplastede pressepublikasjoner til andre brukere. Departementet antar at denne uttalelsen kan gi veiledning, men understreker at det er EU-domstolen som endelig må avklare spørsmålet. EU-domstolen har ennå ikke avsagt dom i saken.

11.6.3 Enerettens innhold

Etter artikkel 15 nr. 1 første ledd skal utgivere som omfattes av det nye vernet, gis tilsvarende rettigheter som er fastsatt i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 2 og artikkel 3 nr. 2. Dette innebærer for det første en enerett til å råde over pressepublikasjonen ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av den, uavhengig av på hvilken måte og i hvilken form dette skjer, jf. åndsverkloven § 3 første ledd bokstav a. For det andre får utgiver enerett til å gjøre pressepublikasjonen tilgjengelig ved overføring til allmennheten på en slik måte at den enkelte kan velge tid og sted for tilgang til publikasjonen, jf. § 3 andre ledd bokstav d. Slike overføringer omtales også som «på forespørsel-overføringer».

Eneretten til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring kan imidlertid bare påberopes overfor en bestemt type bruk. Etter artikkel 15. nr. 1 gjelder den kun nettbasert bruk av pressepublikasjoner som foretas av tilbydere av informasjonssamfunnstjenester. Departementet legger til grunn at «nettbasert» innebærer at innholdet formidles gjennom elektroniske nettverk, men at det ikke kan være avgjørende hvilken teknologi som benyttes. Etter departementets vurdering har imidlertid «nettbasert» begrenset betydning som selvstendig vilkår. Bruken må uansett foretas av «tilbydere av informasjonssamfunnstjenester», noe som etter departementets syn legger hovedføringen for hva slags bruk det her er tale om.

11.6.4 Begrensninger i vernets rekkevidde

11.6.4.1 Generelt

Vernet for pressepublikasjoner begrenses uttrykkelig i flere henseender. Rekkevidden avgrenses i artikkel 15 nr. 1 andre til fjerde ledd mot privat eller ikke-kommersiell bruk, bruk av hyperlenker og bruk av enkeltord eller svært korte utdrag av en pressepublikasjon. I tillegg skal den nye nærstående rettigheten ikke kunne påberopes for å forby bruk av verk eller andre arbeider som har falt i det fri, jf. artikkel 15 nr. 2 andre ledd. Ifølge fortalen punkt 57 bør heller ikke den nye nærstående rettigheten omfatte rene fakta som er rapportert i pressepublikasjoner. Departementet anser dette som begrensninger i den nye rettighetens rekkevidde, og ikke avgrensninger i form av fribruksregler.

Ovennevnte begrensninger gjennomgås i punktene under.

11.6.4.2 Privat eller ikke-kommersiell bruk

Ifølge artikkel 15 nr. 1 andre ledd får eneretten ikke anvendelse på privat eller ikke-kommersiell bruk av pressepublikasjoner av enkeltbrukere. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å lovfeste unntaket. Unntaket medfører etter departementets syn en begrensning i to henseender.

For det første gjøres det unntak for privat bruk foretatt av enkeltbrukere. Utgangspunktet er at opphavsretten bare omfatter det som skjer offentlig, og ikke innenfor det private området. Å gjøre vernet materiale tilgjengelig innenfor en privat sfære, omfattes ikke av opphaverens enerett. Eneretten til å fremstille eksemplar av verk (kopiere) er ikke avgrenset på samme måte, men gjennom en egen avgrensningsbestemmelse er kopiering til privat bruk likevel tillatt på nærmere vilkår, jf. åndsverkloven § 26. Hovedprinsippet er altså at opphavsretten ikke regulerer bruk innenfor det private området.

For det andre gjøres det unntak for ikke-kommersiell bruk foretatt av enkeltbrukere. Dette medfører at også enkeltbrukeres bruk av pressepublikasjoner utenfor den private sfære vil være unntatt eneretten dersom den er ikke-kommersiell. I tråd med åndsverklovens terminologi har departementet valgt å benytte «ikke-ervervsmessig» i forslaget. «Ervervsmessig» har samme meningsinnhold som «kommersiell», og innebærer blant annet et mål om økonomisk overskudd med aktiviteten der bruken av verket finner sted, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 96.

Direktivet gir liten veiledning om hvordan «enkeltbrukere» skal defineres. I den engelske språkversjonen av direktivet benyttes betegnelsen «individual user» som språklig sett kan omfatte både fysiske og juridiske personer. Departementet anser det naturlig at både fysiske og juridiske personer omfattes av unntaket. Det medfører at det avgjørende kriteriet for om begrensningen kommer til anvendelse, er om bruken er ervervsmessig eller ikke.

Om det foreligger et ervervsmessig formål for enkeltbrukeres deling av pressepublikasjoner, vil bero på en konkret vurdering.

I høringen mener MBL at unntaket for enkeltbrukeres private eller ikke-ervervsmessige bruk fremstår overflødig siden enkeltbrukere ikke kvalifiserer som tilbydere av informasjonssamfunnstjenester. Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke tale om at tilbydere av informasjonssamfunnstjenester selv er enkeltbrukere. Unntaket må ses i lys av uttalelsen i fortalen punkt 55 om at eksisterende opphavsrettsregler som gjelder enkeltbrukeres private eller ikke-kommersielle bruk av pressepublikasjoner, ikke skal berøres av det nye vernet for pressepublikasjoner. Unntaket var ikke med i det opprinnelige direktivutkastet, men ble senere tatt med for å adressere bekymringer for hvordan vernet ville påvirke enkeltbrukeres rett til å motta og dele informasjon. Unntaket har dermed en side til ytringsfriheten.

11.6.4.3 Enkeltord eller svært korte utdrag

Etter artikkel 15 nr. 1 fjerde ledd får den nye nærstående rettigheten ikke anvendelse på bruk av «enkeltord eller svært korte utdrag» av en pressepublikasjon. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at dette unntaket tas inn i loven.

I fortalen punkt 58 vises det til at tilbydere av informasjonssamfunnstjenesters bruk av pressepublikasjoner kan bestå i bruk av hele eller deler av pressepublikasjoner. Det legges i fortalen til grunn at også bruk av deler av pressepublikasjoner kan ha økonomisk relevans, men at bruk av enkeltord eller svært korte utdrag neppe vil undergrave de investeringer som utgivere av pressepublikasjoner foretar i forbindelse med produksjon av innhold. På grunn av den omfattende sammenstillingen og bruken av pressepublikasjoner som tilbydere av informasjonssamfunnstjenester foretar, fremheves det imidlertid at unntaket må tolkes på en slik måte at det ikke påvirker effekten av den nye rettigheten. Tilsvarende må etter departementets vurdering legges til grunn ved tolkning av unntaket i forslaget. De begrensingene som er gjort i den nye eneretten, er også uttrykk for andre rettigheter og interesser, blant annet ytrings- og informasjonsfrihetshensyn. Dette medfører at man må finne en balanse mellom disse hensynene ved gjennomføringen.

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at det er ikke hensiktsmessig å fastsette en spesifikk grense for hva som anses som «svært korte utdrag». Departementet mener dette vil bero på en konkret vurdering. I høringsnotatet la departementet til grunn at vurderingen blant annet vil avhenge av størrelsesforholdet mellom utdraget og pressepublikasjonen som helhet. Departementet ser etter en nærmere vurdering at en slik vektlegging kan slå uheldig ut ved lengre publikasjoner og i visse tilfeller undergrave formålet med eneretten, slik MBL peker på i høringen. Departementet antar derfor at størrelsesforholdet ikke er avgjørende ved vurderingen. Det forventes imidlertid at rettspraksis fra EU-domstolen over tid vil klargjøre vurderingstemaet og omfanget av begrensningen. Etter departementets vurdering bør derfor gjennomføringsbestemmelsen holdes åpen for slik praksis.

Departementet legger til grunn at relevante rettighetshavere og tilbydere av informasjonssamfunnstjenester som avtaleregulerer bruk av pressepublikasjoner, også kan enes om standarder for hva partene anser som vernede pressepublikasjoner, herunder hva som må unntas som «svært korte utdrag».

I høringen mener MBL at det bør henvises til EU-domstolens avgjørelse i sak C-5/08 (Infopaq) for å sette svært korte utdrag i kontekst. Departementet kan imidlertid ikke se at denne dommen er relevant for forståelsen av direktivets unntak.

Departementet har også merket seg MBLs innspill om avisoverskrifter. Avisoverskrifter består som regel av få ord. Departementet regner derfor med at avisoverskrifter normalt vil anses som svært korte utdrag, men dette vil bero på en konkret vurdering.

Den nye eneretten tillegger kun et nytt lag med rettigheter i pressepublikasjoner og erstatter ikke eksisterende rettigheter. Brukere som gjengir materiale fra pressepublikasjoner, må derfor vurdere om det aktuelle utdraget også inneholder andre vernede elementer som setter begrensninger for bruken utover det som følger av § 24 a. Det vises til behandlingen av forholdet til åndsverk og andre arbeider beskyttet av opphavsretten i vernede pressepublikasjoner i punkt 11.6.9.

Etter departementets syn omfatter «enkeltord» etter ordlyden kun tekst. MBL mener i høringen at tilsvarende må gjelde for «svært korte utdrag». For svært korte utdrag gjelder det imidlertid ikke noen slik begrensning. Departementet mener at en språklig forståelse av «svært korte utdrag» i prinsippet dekker alle typer materiale, også bilder og video. Også her må det vurderes konkret om slike utdrag utgjør «svært korte utdrag» i gjennomføringsbestemmelsens forstand.

11.6.4.4 Lenker

Ifølge artikkel 15 nr. 1 tredje ledd skal eneretten ikke omfatte bruk av «hyperlenker». Direktivet definerer imidlertid ikke hva som utgjør en hyperlenke.

I høringsnotatet mente departementet at unntaket måtte tolkes i tråd med rettstilstanden hva gjelder lenking på opphavsrettsområdet, og at det ikke var hensiktsmessig å lovfeste unntaket. Hvorvidt den aktuelle lenkingen strider mot utgivers enerett, ville etter departementets syn bero på en konkret vurdering av om lenkingen utgjør en overføring til allmennheten. Det er delte meninger om dette i høringen. Google Norway og IKT-Norge tar til orde for at unntaket må gjelde ubetinget. Til støtte for dette uttaler Google Norway:

«Det opprinnelig forslaget uttalte at beskyttelsen «does not extend to acts of hyperlinking which do not constitute communication to the public». For å beskytte bruk av hyperlenker uten betingelser, fjernet Europaparlamentet referansen til overføring til allmennheten og sikret dermed at bruk av hyperlenker alltid er unntatt.»

Basert på innspillene i høringen har departementet etter en fornyet vurdering kommet til at unntaket for lenking må tolkes slik at det gjelder uavhengig av om lenkingen utgjør en overføring til allmennheten eller ikke. Ordlyden i artikkel 15 nr. 1 tredje ledd sett opp mot fortalen punkt 33 i det opprinnelige direktivutkastet (KOM(2016) 593) tilsier dette. Dette innebærer at unntaket for hyperlenking ikke skal tolkes i tråd med gjeldende rett om lenking på opphavsrettsområdet. Av den grunn mener departementet at unntaket for hyperlenking må lovfestes.

Det nærmere innholdet i begrepet «hyperlenker» vil etter departements syn måtte avklares gjennom rettspraksis fra EU-domstolen.

På tross av det ovennevnte antar departementet at unntaket for hyperlenking vil ha liten praktisk betydning. Den nye eneretten skal kun etablere ett nytt lag med rettigheter i pressepublikasjoner, og normalt vil det også være opphavsrettigheter eller andre nærstående rettigheter til innholdet i slike publikasjoner. Disse rettighetene vil derfor medføre at det uansett bare kan lenkes til pressepublikasjoner i den grad lenkingen ikke utgjør en overføring til allmennheten eller en eksemplarfremstilling.

Det er også et spørsmål om unntaket for lenking skal tolkes i sammenheng med unntaket for «bruk av enkeltord eller svært korte utdrag av en pressepublikasjon». En lenke trenger ikke bestå av en nettadresse. Innholdet man ønsker å lenke til, kan representeres visuelt av i prinsippet hva som helst, for eksempel et bilde, en overskrift eller et tekstutdrag fra artikkelen det lenkes til. I både de svenske og danske forarbeidene er det vurdert om det å lenke i seg selv kan anses å innebære en eksemplarfremstilling og overføring til allmennheten av vernet innhold i lenkens utforming, jf. Prop. 2021/22:278 side 94 (Sverige) og Lovforslag nr. L 205 (2020–21) side 37 (Danmark). I begge land er det lagt til grunn at unntaket for «enkeltord eller svært korte utdrag» ikke skal kunne omgås ved å utforme beskyttede deler av en pressepublikasjon (det vil si deler som er mer enn «enkeltord eller svært korte utdrag») som en hyperlenke. Dette innebærer at en hyperlenke derfor bare kan inneholde enkeltord eller svært korte utdrag fra en pressepublikasjon. Departementet er enig i denne forståelsen og viser til at en slik tilnærming vil være viktig for å unngå at investeringer som utgivere av pressepublikasjoner foretar i forbindelse med produksjon av innhold, undergraves, jf. hensynene som er nevnt i fortalen punkt 58. Departementet kan ikke se at en slik forståelse er i strid med direktivet, slik Google Norway gir utrykk for i høringen.

11.6.4.5 Andre rekkeviddebegrensninger

Etter artikkel 15 nr. 2 andre ledd skal ikke den nye nærstående rettigheten påberopes for å forby bruk av verk eller andre arbeider som har falt i det fri, og som inngår i pressepublikasjonen. Verk og arbeider med utløpt vernetid som inngår i en pressepublikasjon, kan derfor brukes uavhengig av om pressepublikasjonen er vernet. Departementet foreslår å innta en bestemmelsen om dette i forslaget.

Ifølge fortalen punkt 57 bør vernet heller ikke omfatte rene fakta som er rapportert i pressepublikasjoner. Denne avgrensningen er noe problematisk fordi den ikke fremgår direkte av ordlyden i artikkel 15. Det er heller ikke stilt noe krav om verkshøyde som beskyttelsesgrunnlag for pressepublikasjoner under den nye nærstående rettigheten som naturlig avgrenser mot rene fakta. Når det gjelder åndsverk, er det lagt til grunn at fakta, opplysninger og meninger i seg selv ikke underlegges opphavsrettslig vern, men at vernet omfatter den konkrete skikkelse verket er gitt av opphaver. Dette hensyntar brukernes og allmennhetens interesser i at fakta kan brukes i den videre samfunnsdebatten og reflekterer ytringsfrihetshensyn, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 20. Uttalelsen i fortalen som unntar rene fakta, synes å vektlegge tilsvarende hensyn for den nye nærstående rettigheten. Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at fortalen må forstås slik at rene fakta er unntatt, men at det ikke er nødvendig at dette reguleres særskilt.

11.6.5 Forholdet til avgrensninger fra eneretten

Etter direktivet artikkel 15 nr. 3 skal opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5 til 8, hitte-verksdirektivet (2012/28/EU) og Marrakechdirektivet ((EU) 2017/1564) få tilsvarende anven-delse på den nye eneretten til pressepublikasjoner.

Opphavsrettsdirektivet artikkel 6 til 8, hitteverksdirektivet og Marrakechdirektivet er gjennomført i åndsverkloven og lovens forskrift og gjelder generelt. Utgivers enerett til pressepublikasjoner vil dermed omfattes av bestemmelsene der det er relevant.

Avgrensningsreglene i opphavsrettsdirektivet artikkel 5, som er gjennomført i loven § 4 og kapittel 3, gjelder imidlertid for verk og krever særskilt henvisning for å gis tilsvarende virkning på utgivers enerett til pressepublikasjoner. Samtidig kan departementet ikke se at alle avgrensningsbestemmelsene vil være relevante, ettersom den nye eneretten for pressepublikasjoner kun gjelder nettbasert bruk av informasjonssamfunnstjenester. Departementet foreslår derfor at det tas inn i forslaget at bestemmelsene i åndsverkloven kapittel 3 gjelder tilsvarende for den nye eneretten, så langt de passer.

Videre følger det av digitalmarkedsdirektivet artikkel 3 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1 at unntakene for tekst- og datautvinning skal gjelde tilsvarende for den nye enerett etter artikkel 15. Bestemmelsene er foreslått gjennomført i §§ 50 d til 50 f i lovens kapittel 3, og vil dermed også gis tilsvarende virkning.

11.6.6 Vernets varighet

Ifølge artikkel 15 nr. 4 er vernetiden for den nye eneretten to år. Fristen skal beregnes fra 1. januar året etter den datoen pressepublikasjonen er utgitt. I høringsnotatet ble det foreslått at eneretten skal vare i to år fra utløpet av året pressepublikasjonen første gang ble utgitt. MBL og Kunstnernettverket gir i høringen uttrykk for at bestemmelsen er uklar og foreslår endringer.

Departementet fastholder vurderingen fra høringsnotatet om at det er naturlig å forstå direktivet slik at vernetiden knyttes til den første utgivelsen av en pressepublikasjon, og at dette bør fremgå i lovteksten. Dette innebærer at det ikke gis nytt vern for en ny utgivelse av den samme pressepublikasjonen.

For å klargjøre når vernetiden skal løpe fra, foreslås imidlertid en mindre justering av ordlyden slik at «to år fra utløpet av året» erstattes med «to år etter utløpet av året».

Som det fremgår av artikkel 15 nr. 2 skal vernet av pressepublikasjoner ikke påvirke andre rettigheter i pressepublikasjonene. Vernetiden for annet vernet materiale vil løpe uavhengig av vernet av pressepublikasjonen etter åndsverklovens eksisterende regler om vernetid. På den andre siden skal vernet av pressepublikasjoner heller ikke gi nytt vern til materiale som har falt i det fri, jf. artikkel 15 nr. 2 andre ledd.

11.6.7 Avtalefrihet

Utgangspunktet på opphavsrettens område er avtalefrihet, og bruk av verk skjer som hovedregel på grunnlag av avtale med rettighetshaver. Det samme følger implisitt av modellen EU har valgt for vernet av pressepublikasjoner. Artikkel 15 gir utgivere av pressepublikasjoner en rettighet til utnyttelse av pressepublikasjoner, men begrenser ikke utgivernes avtalefrihet. Departementet legger derfor til grunn at utgivere av pressepublikasjoner selv kan bestemme hvordan de ønsker å råde over rettigheten, også ved å gi tilgang til pressepublikasjonen gratis.

11.6.8 Opphavers rett til en passende andel av utgiverens inntekter

Opphavere til verk som inngår i en pressepublikasjon, skal etter artikkel 15 nr. 5 motta en passende andel av de inntektene utgivere mottar fra tilbydere av informasjonssamfunnstjenester. Departementet foreslår at dette inntas i forslaget.

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at det ikke er behov for å regulere «passende andel» utover det som følger av direktivets ordlyd. Bruk av verk i pressepublikasjoner vil ofte skje i situasjoner der den opprinnelige rettighetshaveren står i enten et arbeids- eller oppdragsforhold til utgiveren, og der andelen gjerne vil forhandles om kollektivt, for eksempel i en tariffavtale. Departementet legger til grunn at det i alle tilfeller vil være en avtalerelasjon mellom utgiver og rettighetshaver. Hva som skal anses som passende, må etter departementets syn være opp til partene å bli enige om gjennom forhandlinger.

Direktivet gir liten veiledning på hva som ligger i «passende», og hvilke momenter som kan være relevante ved fastsettelsen. Det nærmere innholdet i begrepet «passende» vil måtte avklares gjennom rettspraksis fra EU-domstolen.

Videre fastholder departementet vurderingen fra høringsnotatet om at «passende andel» i artikkel 15 ikke skal tolkes som et rimelighetskrav slik «passende og forholdsmessig vederlag» er forstått i artikkel 18, jf. åndsverkloven § 69. Tilsvarende er lagt til grunn i den svenske gjennomføringen, jf. Prop. 2021/22:278 side 98. Dette begrunnes i de svenske forarbeidene med at kravet ikke baserer seg på forvaltning av opphavernes egne rettigheter, slik tilfellet er for artikkel 18. Artikkel 15 nr. 5 gir derimot en rett til en andel av inntektene for utnyttelse av utgiverens nærstående enerett. Etter departementets vurdering er det nærliggende å forstå bestemmelsen på tilsvarende måte. I en slik kontekst er det etter departementets syn naturlig å tolke bestemmelsen slik at den etablerer et minimumskrav for andelen som skal tilfalle opphaverne.

Ifølge fortalen punkt 59 er det utgiveres driftsinntekter opphavere har krav på en passende andel av. Dette vil knytte andelen til rettighetens reelle markedsverdi.

I høringen tar Norsk Journalistlag (NJ) til orde for at også nærstående rettighetshavere skal ha rett til en passende andel av utgiverens inntekter. Det er uklart om en slik utvidelse vil være i tråd med direktivet. Etter direktivet artikkel 15 nr. 5 er det opphavere av verk som har rett til en passende andel av utgiverens inntekter. Andre rettighetshavere er nevnt i artikkel 15 nr. 2, men ikke i artikkel 15 nr. 5. Dette ser ut til å være en bevisst avgrensning, noe som også ble lagt til grunn i de svenske forarbeidene. Å omfatte innehavere av nærstående rettigheter vil ifølge den svenske proposisjonen kunne føre til en omfordeling av opphavernes midler eller til at det må utbetales en høyere andel av utgiverens inntekter. Etter departementets syn vil en slik utvidelse neppe være forenelig med direktivet. Departementet mener derfor at retten må avgrenses til opphavere, slik direktivets ordlyd tilsier. For fotografer innebærer dette at det bare er fotografiske verk, og ikke fotografiske bilder, som vil gi rett til en passende andel av utgiverens inntekter. Av de nordiske landene er det kun Finland som også gir innehaver av nærstående rettigheter denne retten.

Siden opphavers rett er knyttet til de inntektene utgiver mottar for informasjonssamfunnstjenesters bruk av pressepublikasjoner, kan det tenkes å oppstå et behov for opplysninger om omfanget av utgivers inntekter når andelen til opphaver skal fastsettes. Direktivet oppstiller ingen særskilt opplysningsplikt knyttet til bestemmelsen. I Sverige er det innført en bestemmelse som pålegger utgivere plikt til å dele den informasjonen som kreves for å fordele den passende andelen. BONO, med støtte fra NJ, mener at tilsvarende opplysningsplikt bør innføres i Norge. Også MBL synes å foreslå en opplysningsplikt for tilbyderne av informasjonssamfunnstjenester. Departementet fastholder vurderingen i høringsnotatet om at det vil være mest naturlig at spørsmålet om hvilke opplysninger som eventuelt skal deles, på lik linje med selve fastsettelsen, reguleres i avtaler mellom partene. Departementet ser derfor ikke behov for at dette reguleres i loven. Videre peker departementet på at opphaver på individnivå kan få opplysninger om inntekter mv. med hjemmel i forslaget § 69 a, jf. punkt 16.

Det fremgår ikke av artikkel 15 nr. 5 at opphavers rett til en «passende andel» skal være ufravikelig. Retten til en passende andel av inntektene vil være en fleksibel størrelse som må vurderes på grunnlag av konkrete forhold. I høringsnotatet antok departementet at det i særlige tilfeller også vil kunne være behov for at partene gjennom forhandlinger avtaler at opphaver ikke skal motta en andel av inntektene. Departementet la til grunn at direktivet åpner for slike løsninger. Departementet merker seg BONOs kommentar om dette, men understreker at det ikke er hensikten at dette skal svekke opphavernes rett til en passende andel av inntektene. Spennet for hva som kan være passende, kan være stort. Vurderingen opprettholdes.

I den svenske gjennomføringen er det valgt en løsning med obligatorisk kollektiv forvaltning av kravet til en passende andel, etter modell av tilleggsvederlaget for utøvende kunstnere, jf. åndsverkloven § 18. Enkelte høringsinstanser har etterspurt en tilsvarende løsning i Norge. Departementet fastholder vurderingen fra høringsnotatet om at det ikke er behov for å innføre et vilkår om at vederlagskravet må gjøres gjeldende gjennom en representativ oppkrevings- og fordelingsorganisasjon, eller andre systemer for fordeling av vederlaget. Departementet viser til at utgiver og opphaver står fritt til å avtale at opphavers krav på en passende andel skal kreves inn og fordeles av en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

11.6.9 Opphavsrett til innholdet i en pressepublikasjon

Den nye eneretten til utgivere av pressepublikasjoner innebærer at det innføres et nytt lag av rettigheter i slike publikasjoner. Etter artikkel 15 nr. 2 første ledd skal rettigheter som opphavere og andre rettighetshavere har til verk og arbeider som inngår i pressepublikasjoner ikke berøres av den nye eneretten. Spørsmål om vern og bruk av slikt materiale må derfor behandles separat fra den nye rettigheten. Videre fremgår det av direktivbestemmelsen at rettighetshaverne skal kunne utnytte sine verk eller arbeider uavhengig av pressepublikasjonen de inngår i. Dette forutsetter at den opprinnelige rettighetshaveren har rettighetene i behold, og at partene ikke har avtalt eksklusiv bruk av materialet. Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse i forslaget om at eneretten ikke påvirker rettigheter til verk og arbeider som inngår i pressepublikasjonen, og ikke begrenser rettighetshavernes rett til å bruke materialet uavhengig av pressepublikasjonen det inngår i. Departementet er for øvrig enig med MBL i at direktivet ikke har til hensikt å endre på de begrensningene som følger av den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeids- og oppdragsforhold.

Videre fremgår det av artikkel 15 nr. 2 andre ledd at dersom materiale inngår i en pressepublikasjon på grunnlag av en ikke-eksklusiv lisens, skal rettighetene fastsatt i nr. 1 ikke påberopes for å forby bruk av andre godkjente brukere. Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om at eneretten i slike tilfeller ikke påvirker rettighetene til andre godkjente brukere.

Som nevnt i punkt 11.1, kan utgivere få opphavsrett til pressepublikasjoner dersom det har funnet sted en rettighetsovergang. Som påpekt av NJ i høringen, kan det ligge begrensninger i hvordan rettighetene kan utnyttes, både i avtaler om overdragelse av rettigheter og etter det ulovfestede prinsippet om rettighetsovergang. Utgivere som har ervervet opphavsrett til pressepublikasjoner, kan derfor bare inngå avtaler med tilbydere av informasjonssamfunnstjenester om bruk av pressepublikasjonene dersom rettighetsovergangen tillater slik bruk.

11.6.10 Ny avtalelisens for bruk av pressepublikasjoner

I høringsnotatet foreslo departementet en ny særskilt avtalelisensbestemmelse for nettbasert bruk av pressepublikasjoner.

Etter departementets syn er det hensiktsmessig å innføre en avtalelisensordning for bruk av pressepublikasjoner i henhold til § 24 a. Den samme løsningen er også valgt i andre nordiske land. Spesielt når informasjonssamfunnstjenester bruker store mengder innhold fra pressepublikasjoner, kan individuell klarering med alle utgivere være upraktisk, om ikke umulig. I den grad noen (men ikke alle) rettigheter kan klareres individuelt, vil avtalelisens kunne benyttes som supplement til individuell klarering. På den måten kan brukerne få klarert alle rettigheter. For en nærmere beskrivelse av avtalelisenssystemet vises det til punkt 9.

Med unntak av Google Norway støtter alle høringsinstansene som uttaler seg om dette, forslaget om en ny avtalelisensbestemmelse.

Til Google Norways uttalelse om at forslaget til avtalelisens verken er tillatt eller hensiktsmessig, bemerker departementet at avtalelisens bare skal benyttes der individuell klarering vil være så byrdefullt og upraktisk at det er lite sannsynlig at avtalen ellers ville ha kommet i stand, jf. forslaget § 63 fjerde ledd. Det er dermed opp til partene å vurdere behovene for bruk av avtalelisens innenfor lovens rammer.

Etter departementets vurdering er det ikke aktuelt å innføre et krav om at den nye eneretten skal forvaltes gjennom obligatorisk kollektiv forvaltning, slik NJ tar til orde for i høringen.

Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at det innføres en ny særskilt avtalelisensbestemmelse i § 62 for nettbasert bruk av pressepublikasjoner. I likhet med det som foreslås for de fleste andre avtalelisensbestemmelsene, inneholder forslaget en forbudsrett, jf. artikkel 12 nr. 3 bokstav c.

I høringsnotatet foreslo departementet en henvisning til § 62 i § 23 fjerde ledd, slik at rettigheter til fotografiske bilder som inngår i pressepublikasjoner, også omfattes av avtalelisensbestemmelsen. Pressepublikasjoner kan også omfatte innhold vernet av andre nærstående rettigheter. Departementet foreslår derfor at det også tas inn henvisninger til § 62 i §§ 16 (utøvende kunstneres enerett), 20 (produsenters enerett), 22 (kringkastingsforetaks rettigheter) og § 24 (eneretten til databaser). I tillegg til pressepublikasjoner som sådan vil avtalelisensbestemmelsen etter dette dekke alle relevante rettighetshavergrupper hvis verk og andre arbeider kan inngå i pressepublikasjoner, slik at også disse rettighetene kan klareres gjennom avtalelisens.

I høringen uttaler MBL at avtalelisensen også må kunne benyttes kun for klarering av utgiverrettighetene, og ber om at det presiseres i lovteksten at det i slike tilfeller kun er utgiverne som kan nedlegge forbud. Etter departementets vurdering kan partene avtale klarering som omfatter færre rettigheter enn det hjemmelen åpner for, for eksempel der verk som inngår i pressepublikasjonen, klareres individuelt. I slike tilfeller vil det være de rettighetshavergruppene som omfattes av avtalen, som kan nedlegge forbud. Departementet ser imidlertid ikke behov for å presisere dette i lovteksten.

Bruk av avtalelisens medfører at blant annet tvisteløsningsmekanismen i forslaget § 65 b og bestemmelsen om organisasjoners søksmålsrett i § 66 kommer til anvendelse. Etter § 65 b kan hver av partene kreve mekling om avtalelisens etter § 62 dersom avtale ikke kommer i stand, men tillatelse til og vilkår for bruk vil bare fastsettes av Opphavsrettsnemnda dersom partene er enige om det. Departementet kan etter dette ikke se at tvisteløsningsmekanismen vil gå på bekostning av partenes avtalefrihet slik Google Norway uttrykker bekymring for i høringen.

Departementet antar at det kan være hensiktsmessig at den kollektive forvaltningsorganisasjonen som forvalter avtalelisensordningen, også fordeler opphaverens rett til en passende andel av utgiverens inntekter, jf. punkt 11.6.8. Det er imidlertid opp til partene å avtale hvordan denne andelen skal forvaltes.

11.6.11 Straff og erstatning

Bestemmelsen om vederlag og erstatning i § 81 er generelt utformet og gjelder handlinger som «gjør inngrep i en annens rett eller på annen måte overtrer denne loven». Den nye eneretten i § 24 a vil derfor omfattes av denne bestemmelsen.

I gjeldende åndsverklov er samtlige nærstående rettigheter omfattet av den ordinære straffebestemmelsen i § 79 og bestemmelsen om straff for grovt inngrep i § 80. I Prop. 104 L (2016–2017) side 277 flg. ble dette blant annet begrunnet med at de rene rettighetsbestemmelsene i loven utgjør selve kjernen i opphavsretten, og at dette tilsier at straff kan være viktig i et preventivt perspektiv. Etter departementets vurdering gjør de samme hensynene seg gjeldende for eneretten til pressepublikasjoner. Det foreslås derfor at ny § 24 a skal omfattes av straffebestemmelsene i §§ 79 og 80.

Når det gjelder forholdet til ytrings- og informasjonsfriheten, vil domstolene i sine avgjørelser (her som på andre områder) tolke lovbestemmelsene i lys av Grunnloven og forpliktelsene etter EMK artikkel 10. Det er et generelt prinsipp at straffebud må tolkes med reservasjon for unntakstilfeller som det ikke har vært meningen å ramme. Hensynet til ytringsfriheten vil naturlig inngå i domstolens vurdering av blant annet manglende rettsstrid. Dersom det i et konkret tilfelle er forhold som innebærer at straff vil stride mot vernet av ytringsfriheten, innebærer det at bestemmelsene må tolkes innskrenkende, slik at vernet av ytringsfriheten ivaretas.

11.6.12 Overgangsregler og anvendelse på eldre pressepublikasjoner

Etter direktivet får ikke vernet anvendelse på pressepublikasjoner som første gang ble utgitt før 6. juni 2019 (som er to år og en dag før medlemsstatenes gjennomføringsfrist, jf. artikkel 29 nr. 1). For EØS/EFTA-statene vil datoen være to år og én dag før ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 333/2023 av 8. desember 2023 om å innlemme direktivet i EØS-avtalen, jf. beslutningen artikkel 1 nr. 3 bokstav d. I lovforslaget er det tatt inn en tilsvarende overgangsregel.