23 Merknader til de enkelte bestemmelsene

23.1 Endringer i åndsverkloven

Til § 16 femte ledd

Henvisningene i bestemmelsen er endret som følge av nye bestemmelser. §§ 74 og 86 til 86 d er gitt tilsvarende anvendelse for utøvende kunstnere.

Til § 20 fjerde ledd

Henvisningene i bestemmelsen er endret som følge av nye bestemmelser. §§ 86 til 86 d er gitt tilsvarende anvendelse for produsenter.

Til § 21 femte ledd

I femte ledd andre punktum er det tatt inn en presisering om at rettighetshavere kan gi avkall på retten til vederlag etter paragrafen. Om det gis slikt avkall, vil det også binde den godkjente organisasjonen, i den forstand at denne da ikke skal kreve inn vederlag for bruk av det aktuelle lydopptaket. Videre vil et avkall på vederlag gi rettighetshaverne til opptaket adgang til å benytte annen klareringsform enn den som er beskrevet i § 21, herunder ved at såkalt frikjøpt musikk direkteklareres. Dette har vært praksis siden 2018, og ved presiseringen her kommer det klart til uttrykk også i loven. Det presiseres at bruk av et opptak hvor det er gitt avkall på retten til vederlag, heller ikke vil utløse avgiftsplikt etter lov 14. desember 1956 nr. 4 (fondsloven). Etter åndsverkloven § 21 femte ledd siste punktum gjelder fondsloven for lydopptak som «ikke er vernet» etter åndsverkloven. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 20.1.5.

Til § 22 første ledd

Første ledd bokstav b er endret slik at kringkastingsforetakets rett til «utsending» og «videresending» av kringkastingssending er gjort teknologinøytral. Foretakets gjeldende rett til utsending er begrenset til trådløs utsending, og her er ordet «trådløst» tatt ut av bestemmelsen. Tilsvarende er foretakets gjeldende rett til videresending begrenset til videresending ved tråd, og her er ordene «ved tråd» tatt ut av bestemmelsen.

Endringen gjennomfører nett- og videresendingsdirektivet artikkel 2 nr. 2, jf. artikkel 9. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 19.3.6.2 og 19.3.6.4.

Til § 22 femte ledd

Henvisningene i femte ledd er endret som følge av ny paragrafnummerering og nye bestemmelser. Det er tatt inn henvisninger til §§ 65 og 65 a, og gjeldende henvisning til § 65 første til tredje ledd er endret til § 65 b første til tredje ledd. I tillegg er §§ 49 a, 50 d til 50 f og 86 til 86 d gitt tilsvarende anvendelse for kringkastingsforetak.

Til § 23 fjerde og femte ledd

Henvisningene i fjerde ledd er endret som følge av nye bestemmelser, slik at §§ 86 til 86 d er gitt tilsvarende anvendelse for frembringere av fotografiske bilder.

I femte ledd er det tatt inn en bestemmelse som begrenser eneretten til fotografiske bilder, slik at frembringer ikke får rettigheter til fotografiske bilder hvor motivet er en ren avbildning av billedkunstverk med utløpt vernetid (falt i det fri) eller en ren avbildning av fotografiske bilder. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 14. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 10.6.

«Ren avbildning» skal forstås på samme måte som «tro eksemplarfremstilling», som er betegnelsen som brukes i direktivets fortale. Det omfatter rene reproduksjoner hvor det ikke er foretatt kreative valg, og hvor kravet til verkshøyde ikke er oppfylt, for eksempel fotokopier, rene avfotograferinger og digitalisering. Også eksemplarfremstillinger som er mer enn en ren en-til-en-gjengivelse, kan omfattes, men billedkunstverket eller det fotografiske bildet må være hovedmotivet, og formålet må være en gjengivelse av dette. Hvis billedkunstverket eller det fotografiske bildet er en underordnet eller tilfeldig del av motivet, vil eksemplarfremstillingen ikke omfattes av bestemmelsen. Eksempelvis vil et fotografi som viser flere kunstverk som har falt i det fri, og som i tillegg består av andre elementer, fremdeles kunne ha vern som et fotografisk bilde.

Bestemmelsen gjelder avbildning av billedkunstverk. Kunstverk som omfattes av § 59 om følgerett ved videresalg av kunstverk, vil også regnes som billedkunstverk etter § 23 femte ledd. Billedkunstverk kan for eksempel være malerier, kollasjer, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, billedtepper, keramikk, glasskunst og fotografiske verk. Brukskunst omfattes i den grad det også er et billedkunstverk, for eksempel en keramikkvase. Bygningskunst skal ikke regnes som billedkunst.

Unntaket gjelder også avbildninger av fotografiske bilder. Regelen følger ikke direkte av artikkel 14, men lovfester gjeldende rett, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 99. Med fotografiske bilder menes fotografier som ikke har verkshøyde, men som er vernet etter paragrafens første ledd. Det er ikke et krav om at vernetiden for det fotografiske bildet er utløpt. Også ren avbildning av fotografisk bilde som fremdeles er vernet, omfattes.

Gjeldende femte ledd blir nytt sjette ledd.

Til § 24 a Eneretten til pressepublikasjoner

Paragrafen er ny og innfører en nærstående rettighet for utgivere av pressepublikasjoner. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 15. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.6.

Etter første ledd gis utgivere av pressepublikasjoner en enerett til å fremstille eksemplar av pressepublikasjoner, jf. § 3 første ledd bokstav a, og til å overføre publikasjonene til allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til publikasjonen, jf. § 3 første ledd bokstav d. Eneretten gjelder nettbasert bruk og kan kun påberopes overfor tilbydere av informasjonssamfunnstjenester som definert i ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav a. «Utgiver» er ikke definert i bestemmelsen. Definisjonen av «utgiver» i medieansvarsloven § 3 bokstav b kan gi veiledning for tolkning av begrepet. Det er kun utgivere etablert i EØS som er omfattet av bestemmelsen, jf. § 114 andre ledd siste punktum.

Andre ledd inneholder begrensninger i vernets rekkevidde. Vernet skal ikke omfatte privat eller ikke-ervervsmessig bruk foretatt av enkeltbrukere. Med «ikke-ervervsmessig» bruk menes bruk uten økonomisk overskudd som mål, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 36. Med «enkeltbrukere» menes både fysiske og juridiske personer. Vernet skal heller ikke omfatte bruk av enkeltord eller svært korte utdrag fra en pressepublikasjon. Unntaket for «enkeltord» omfatter kun tekst, mens unntaket for «svært korte utdrag» dekker alle typer materialer, også bilder og video. Hva som anses som svært korte utdrag, må bero på en konkret vurdering. Videre skal vernet ikke omfatte bruk av hyperlenker. Unntaket gjelder uavhengig av om lenkingen utgjør en overføring til allmennheten eller ikke. Normalt vil det imidlertid være opphavsrettigheter eller andre nærstående rettigheter til innholdet i en pressepublikasjon. Disse rettighetene vil medføre at det uansett bare kan lenkes til pressepublikasjoner i den grad lenkingen ikke utgjør en overføring til allmennheten. Unntaket for enkeltord eller svært korte utdrag kan ikke omgås ved å utforme beskyttede deler av en pressepublikasjon (deler som er mer enn enkeltord eller svært korte utdrag) som en hyperlenke. Det nærmere innholdet i begrepet «hyperlenker» vil måtte avklares gjennom rettspraksis fra EU-domstolen.

Hva som menes med «pressepublikasjon», defineres i tredje ledd. Definisjonen inneholder en overordnet beskrivelse og tre kumulative vilkår.

Som overordnet beskrivelse er pressepublikasjoner en samling bestående hovedsakelig av litterære verk av journalistisk art, som ikke utgis for vitenskapelige eller akademiske formål. Beskrivelsen er ment å være formatnøytral. Selv om publikasjonen hovedsakelig skal bestå av litterære verk av journalistisk art, kan den omfatte andre typer verk og arbeider som for eksempel fotografi og film.

Videre må publikasjonen oppfylle de tre kumulative vilkårene som oppstilles i definisjonen.

Det første vilkåret krever at samlingen utgjør en enkeltstående enhet av et tidsskrift eller en regelmessig oppdatert publikasjon under en enkelt tittel, jf. tredje ledd bokstav a. Regelmessig skal forstås som en avgrensning mot medier som utgjør selvstendig avsluttede produksjoner, slik som for eksempel bøker, filmer og brosjyrer. Nettaviser og andre elektroniske medier kan også være regelmessige.

Det andre vilkåret er at samlingen har som formål å gi allmennheten opplysninger, jf. tredje ledd bokstav b. Opplysningsformålet kan dekke nyheter eller andre tema.

Det tredje vilkåret krever at samlingen utgis, uavhengig av medietype, på initiativ fra en utgiver og under det redaksjonelle ansvaret og kontrollen til en redaktør i samme virksomhet som utgiveren, jf. tredje ledd bokstav c. Vilkåret reflekterer prinsippet om redaksjonell uavhengighet i medieansvarsloven § 7. For en definisjon av redaktør vises det til medieansvarsloven § 3 bokstav a.

Fjerde og femte ledd inneholder regler for å sikre at rettigheter som opphavere og andre rettighetshavere har til innhold som inngår i pressepublikasjonen, ikke skal berøres av den nye eneretten.

Etter fjerde ledd skal utgivers enerett ikke påvirke rettigheter til verk og arbeider som inngår i pressepublikasjonen, og eneretten skal ikke begrense rettighetshavernes rett til å bruke materialet uavhengig av pressepublikasjonen det inngår i.

Femte ledd fastslår at dersom verk og arbeider inngår i en pressepublikasjon på grunnlag av en ikke-eksklusiv tillatelse til bruk, påvirker ikke utgivers enerett rettighetene til andre godkjente brukere. Videre kan verk og arbeider med utløpt vernetid som inngår i en pressepublikasjon, brukes uavhengig av eneretten. Tilsvarende gjelder for rene fakta som er rapportert i pressepublikasjoner.

Sjette ledd omhandler opphavers rett til en passende andel av de inntektene utgivere mottar for bruk av pressepublikasjoner. Hva som anses som passende, vil bero på en konkret vurdering og vil være opp til partene å bli enige om gjennom forhandlinger. Retten til en passende andel av utgivers inntekter gjelder ikke for nærstående rettighetshavere.

Sjuende ledd fastsetter at vernetiden er to år etter utløpet av året pressepublikasjonen første gang ble utgitt. Dette betyr at vernetiden beregnes fra 1. januar.

Åttende ledd gir andre paragrafer i åndsverkloven, herunder nye §§ 50 d til 50 f tilsvarende virkning for den nye nærstående rettigheten.

Til § 27 første ledd andre punktum

I første ledd andre punktum er det foretatt en språklig endring ved at «Bestemmelsene» er erstattet med «Bestemmelsen». Gjeldende flertallsform beror på en inkurie.

Til § 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Paragrafen regulerer hvilken bruk av verk i undervisningssammenheng som ikke må rettighetsklareres. Det er tatt inn enkelte endringer for å gjennomføre digitalmarkedsdirektivet artikkel 5 og 7 første ledd. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 5.6.1.

Første ledd viderefører gjeldende første ledd første punktum og regulerer at et utgitt verk fritt kan fremføres offentlig for et tilstedeværende publikum ved undervisning.

Andre ledd første punktum viderefører innholdet i gjeldende første ledd andre punktum. Her presiseres det at et utgitt verk kan overføres til allmennheten til illustrasjonsformål ved undervisning. «Illustrasjonsformål» er et EU-rettslig begrep, og grensen for hvor mye av et verk eller i hvilket omfang som er innenfor illustrasjonsformålet, trekkes i siste instans av EU-domstolen. I mange tilfeller vil det være tilstrekkelig at bare deler eller uttrekk av verk brukes for å oppnå illustrasjonsformålet. Det avgjørende vil være hvorvidt bruken er motivert av et underliggende undervisningsbehov. Verk og arbeider kan bare brukes i det omfang som er nødvendig for å støtte, utfylle eller berike undervisningen.

Andre ledd andre punktum fastslår at ved digital undervisning kan verket kun overføres i et sikkert digitalt miljø. Med digital undervisning menes undervisning der eleven eller studenten får digital tilgang til forelesninger og verk som tekst, lyd og bilde, også der elevene eller studentene befinner seg på andre steder enn i undervisningsinstitusjonens lokaler. Dette kan være ren fjernundervisning, hvor hele undervisningsløpet skjer på avstand, eller der kun enkelte forelesninger, fag eller læringsressurser tilgjengeliggjøres digitalt.

Med «sikkert digitalt miljø» menes for eksempel digitale undervisnings- og læringsplattformer med hensiktsmessige og sikre autentiseringsprosedyrer, der tilgangen er begrenset til undervisningspersonalet på en utdanningsinstitusjon samt elever eller studenter som deltar i et studieprogram. Motsetningsvis omfattes ikke for eksempel forelesninger som er åpent tilgjengelige for alle på Internett.

Tredje ledd viderefører gjeldende andre ledd, uten materielle endringer. På bakgrunn av at paragrafens første ledd er delt i to ledd, tas det i tredje ledd inn at bruksretten etter andre ledd ikke gjelder for verkstypene og tilgjengeliggjøringsformene opplistet i leddet.

Fjerde ledd viderefører gjeldende tredje ledd. Gjeldende fjerde ledd oppheves.

Sjuende ledd er nytt og gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 7 første ledd. Det kan ikke avtales innskrenkninger i retten til bruk av verk etter denne paragrafen. Det innebærer at avtalevilkår som begrenser denne retten til fri bruk av verk og vernede arbeider, er ugyldige og dermed ikke kan gjøres gjeldende.

Til § 46 Avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet

I første ledd er henvisningen til § 65 fjerde ledd i første punktum endret til § 65 b fjerde ledd som følge av ny paragrafnummerering.

I andre ledd er det tatt inn en bestemmelse om forbudsrett. Bestemmelsen innebærer at utenforstående rettighetshavere gis mulighet til å nedlegge forbud overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen mot slik bruk av sine verk. Avtalelisensen gjelder heller ikke dersom det er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg slik bruk. Når det gjelder nærmere om innholdet i reservasjonsadgangen, vises det til Prop. 69 L (2014–2015) side 23 flg. og side 61. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 3 bokstav c. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.6.

Gjeldende andre til fjerde ledd blir tredje, fjerde og nytt femte ledd. Som følge av det er henvisningene i fjerde og femte ledd endret, slik at det nå vises til tredje ledd istedenfor andre ledd.

Til § 47 andre ledd

I andre ledd er det tatt inn en bestemmelse om forbudsrett. Bestemmelsen innebærer at utenforstående rettighetshavere gis mulighet til å nedlegge forbud overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen mot slik bruk av sine verk. Avtalelisensen gjelder heller ikke dersom det er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg slik bruk. Når det gjelder nærmere om innholdet i reservasjonsadgangen, vises det til Prop. 69 L (2014–2015) side 23 flg. og side 61. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 3 bokstav c. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.6.

Gjeldende andre ledd blir nytt tredje ledd.

Til § 49 a Bruk av verk som inngår i kulturarvinstitusjoners samlinger, men som ikke finnes i handelen

Paragrafen er ny og regulerer kulturarvinstitusjoners bruk av verk fra egne samlinger som ikke lenger finnes i handelen. Paragrafen får kun anvendelse i de situasjonene hvor det ikke finnes en organisasjon som kan inngå en avtale med avtalelisensvirkning om den ønskede bruken. Paragrafen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 8 nr. 2 til 5. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.6.4.

Første ledd bestemmer hvilke kulturarvinstitusjoner som kan fremstille eksemplar og tilgjengeliggjøre dem med grunnlag i avgrensningsbestemmelsen. Det stilles krav til at bibliotekene og museene som omfattes, er offentlig tilgjengelige. Det er ikke avgjørende om disse institusjonene mottar offentlig støtte eller ikke. Eksempel på bevaringsinstitusjoner med film- eller lydarkiv kan være en kringkastingsorganisasjon som har fått et bevaringsoppdrag knyttet til historiske film- eller lydopptak. Eksemplarfremstillingsretten omfatter også andre vernede arbeider, herunder fotografiske bilder, jf. §§ 16 og 23.

Et verk eller vernet arbeid skal anses å være en fast del av en kulturarvinstitusjons egne samlinger når et eksemplar eies eller innehas permanent av institusjonen. Tilhørigheten i samlingen kan følge av overdragelse av eiendomsrett eller en lisensavtale, juridiske deponeringsforpliktelser, som dokumenter avlevert etter pliktavleveringslova, eller ordninger for permanent oppbevaring.

Kulturarvinstitusjonene må gjøre en rimelig innsats i god tro for å avgjøre om de aktuelle verkene og arbeidene anses som ute av handelen. Hva det innebærer at et verk er ute av handelen, og hva som er en tilstrekkelig innsats for å undersøke dette, omtales i merknaden til § 50 c.

Den tillatte bruken etter bestemmelsen omfatter både eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Eksemplarfremstillingen og tilgjengeliggjøringen kan skje i alle formater, for eksempel digitalisering av analogt materiale for tilgjengeliggjøring på Internett.

Andre ledd bestemmer hvilke vilkår som må være oppfylt for at avgrensningsbestemmelsen i første ledd kommer til anvendelse. For det første skal det ikke finnes en kollektiv forvaltningsorganisasjon som kan inngå en avtalelisensavtale om bruken. Det betyr at det ikke er etablert noen organisasjon som er representativ for rettighetshavere til de aktuelle verkene som ønskes brukt, jf. kravene i § 63. Det er ikke tilstrekkelig at partene ikke kommer til enighet. Videre må tilgjengeliggjøring på Internett kun skje på nettsteder som ikke drives med et ervervsmessig formål. Selve bruken av verkene kan heller ikke ha ervervsmessig formål. Kjente rettighetshavere til verkene skal navngis. I tillegg til å ivareta de ideelle rettighetene til opphaver, muliggjør kravet at rettighetshavere blir klar over bruken og kan vurdere om de ønsker å legge ned forbud mot den, jf. tredje ledd.

I tredje ledd er det tatt inn en bestemmelse om forbudsrett. Bestemmelsen innebærer at rettighetshavere gis mulighet til å nedlegge forbud overfor kulturarvinstitusjonen mot bruk av sine verk etter avgrensningsbestemmelsen. Bestemmelsen gjelder også når det er særlig grunn til å anta at rettighetshaver vil motsette seg slik bruk. Innholdet i forbudsretten og hvordan denne skal utøves og praktiseres i forbindelse med avtalelisensbestemmelsene, er beskrevet i Prop. 69 L (2014–2015) side 23 flg. og side 61. Innholdet i forbudsretten etter denne bestemmelsen må forstås tilsvarende.

Til § 50 nytt andre ledd

I nytt andre ledd er det tatt inn en bestemmelse om forbudsrett. Bestemmelsen innebærer at utenforstående rettighetshavere gis mulighet til å nedlegge forbud overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen mot slik bruk av sine verk. Avtalelisensen gjelder heller ikke dersom det er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg slik bruk. Når det gjelder nærmere om innholdet i reservasjonsadgangen, vises det til Prop. 69 L (2014–2015) side 23 flg. og side 61. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 3 bokstav c. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.6.

Til § 50 a Avtalelisens for bruk av verk som inngår i kulturarvinstitusjoners samlinger, men som ikke finnes i handelen

Paragrafen er ny og er en særskilt avtalelisensbestemmelse for bruk av verk som er en del av samlingene til kulturarvinstitusjoner, og som det ikke er mulig å få tak i igjennom vanlige handelskanaler. Formålet med bestemmelsen er å gjøre det mulig for kulturarvinstitusjoner å tilgjengeliggjøre digitalt slike verk og vernede arbeider uten å måtte rettighetsklarere ett og ett verk eller arbeid direkte. Paragrafen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 8 nr. 1 og nr. 4 til 6. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.6.3.

Første ledd angir hvilke kulturarvinstitusjoner som kan inngå avtalelisensavtaler med en kollektiv forvaltningsorganisasjon, når betingelsene for avtalelisens i § 63 første ledd er oppfylt. Den avtalte bruken kan omfatte både eksemplarfremstilling, distribusjon, overføring til allmennheten eller tilgjengeliggjøring for allmennheten, men formålet med bruken kan ikke være ervervsmessig.

Verk som kan omfattes av en avtalelisensavtale etter bestemmelsen, må både være en fast del av kulturarvinstitusjonens samlinger og ikke lenger være tilgjengelige i handelen. Vurderingen av disse kravene er tilsvarende som etter avgrensningsbestemmelsen i § 49 a.

Andre ledd er en bestemmelse om forbudsrett. Bestemmelsen innebærer at utenforstående rettighetshavere gis mulighet til å nedlegge forbud overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen mot slik bruk av sine verk. Avtalelisensen gjelder heller ikke dersom det er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg slik bruk. Når det gjelder nærmere om innholdet i reservasjonsadgangen, vises de t til Prop. 69 L (2014–2015) side 23 flg. og side 61. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 3 bokstav c. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.6.

Til § 50 b Unntak fra avtalelisens for bruk av sett med verk som inngår i kulturarvinstitusjoners samlinger, men som ikke finnes i handelen

Paragrafen er ny og regulerer visse unntak fra avtalelisensen etter § 50 a. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 8 nr. 7. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.6.3.

Første ledd bestemmer at verk og arbeider som inngår i sett, og som hovedsakelig har en tilknytning til tredjeland, altså utenfor EØS-området, ikke kan omfattes av en avtalelisensavtale etter § 50 a.

Andre ledd fastslår kriteriene for når et verk skal anses å ha tilknytning til en stat utenfor EØS-området. I andre ledd bokstav a til d oppstilles det fire alternative kriterier for når verket skal anses for å ha slik tilknytning. Det første alternativet er etter andre ledd bokstav a at verket første gang ble utgitt i et tredjeland. Videre kan verket etter andre ledd bokstav b være kringkastet og den første sendingen har funnet sted i et tredjeland. Dersom verket er et filmverk, må produsenten etter andre ledd bokstav c ha sitt hovedsete eller være bosatt i et tredjeland. Det siste alternativet etter andre ledd bokstav d er at opphaveren er statsborger i et tredjeland, og at det ikke kan dokumenteres om verket har en tilknytning til verken EØS-området eller et tredjeland. Vurderingen etter andre ledd kan baseres på den samme dokumentasjonen som benyttes til å avgjøre om verket kan anses å være ute av handelen, jf. § 50 c. Det er ikke nødvendig å innhente ytterligere dokumentasjon ut over dette.

Tredje ledd bestemmer at unntaket i første ledd ikke gjelder hvis det inngås avtale med en kollektiv forvaltningsorganisasjon som på området representerer et betydelig antall opphavere i det berørte tredjelandet. Kravet til representasjon må forstås på samme måte som kravene til kollektive forvaltningsorganisasjoner etter § 63 tredje ledd.

Til § 50 c Registrering av opplysninger om bruk av verk som ikke lenger er i handelen mv.

Paragrafen er ny og regulerer hvilke opplysninger om bruk av verk og vernede arbeider etter §§ 49 a og 50 a som må dokumenteres. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 10. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.6.5.

Første ledd bestemmer at før en kulturarvinstitusjon kan legge til grunn at et verk eller vernet arbeid ikke lenger er i handelen, skal det gjøres en tilstrekkelig rimelig innsats for å undersøke om det fremdeles er tilgjengelig i vanlige handelskanaler. Tilgjengelige, relevante kilder til informasjon må undersøkes. Det kan ikke forventes at det utføres administrativt særlig krevende undersøkelser. Det er ikke krav til at undersøkelsene knyttet til de samme verkene og arbeidene gjentas flere ganger, og det kan også i noen situasjoner være tilstrekkelig med stikkprøver for å undersøke tilgjengelighet. Samtidig bør det tas hensyn til eventuell lett tilgjengelig dokumentasjon på at verkene vil bli tilgjengelige i de vanlige handelskanalene igjen.

Andre ledd fastsetter at opplysningene om den planlagte bruken av verk etter §§ 49 a og 50 a skal formidles til Nasjonalbiblioteket minst seks måneder før verkene kan brukes til for eksempel tilgjengeliggjøring på Internett. Opplysningene skal også inneholde informasjon om rettighetshavernes anledning til å legge ned forbud mot bruken. Nasjonalbiblioteket skal sørge for at opplysningene blir allment tilgjengelige i et register opprettet av EUs immaterialrettsmyndighet (EUIPO).

Tredje ledd gir en hjemmel til at departementet kan fastsette i forskrift nærmere regler om gjennomføring og krav til dokumentasjon etter andre ledd.

Til § 50 d Definisjon av tekst- og datautvinning

Paragrafen er ny og gir en definisjon av begrepene tekst- og datautvinning. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 2 nr. 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.7.2.

Tekst- og datautvinning skal i de bestemmelsene som regulerer dette, forstås som enhver automatisert analytisk metode som brukes for å analysere tekst og data i digital form for å fremskaffe informasjon.

Definisjonen er noe enklere formulert enn den som fremgår av direktivet, men begrepet skal forstås EU-autonomt. Tekst- og datautvinning innebærer at store mengder tekst og/eller data analyseres digitalt. De automatiserte metodene omfatter, men er ikke begrenset til mønstre, utviklingstrekk og korrelasjoner avledet fra datagrunnlaget.

Tekst- og datautvinning kan for eksempel være en metode for å analysere store datamengder innen medisinsk forskning og digital humaniora. Også prosessen med å samle inn og kopiere data for å trene opp store språkmodeller og kunstig intelligens (KI), herunder generativ KI, kan innebære tekst- og datautvinning.

Til § 50 e Eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål

Paragrafen er ny og gir en generell adgang til eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 4. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.7.3.

Første ledd første punktum gir den som har tilgang til et verk som er lovlig tilgjengelig, en rett til å fremstille eksemplar av verket for tekst- og datautvinningsformål. Eksemplarfremstillingsretten omfatter også andre vernede arbeider, herunder fotografiske bilder, jf. §§ 16 og 23.

Bestemmelsen gir en eksemplarfremstillingsrett til alle, både forskningsinstitusjoner, offentlige virksomheter, kommersielle aktører og andre private aktører, forutsatt at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Forberedende prosesser som kreves for å strukturere materialet eller gjøre det søkbart for å muliggjøre utvinningen, omfattes også av eksemplarfremstillingsretten.

Digitalisering av analogt materiale for å muliggjøre tekst- og datautvinning er ikke omfattet av denne bestemmelsen og krever eget rettslig grunnlag i lov, forskrift eller avtale.

At verk og arbeider som benyttes til tekst- og datautvinning, er «lovlig tilgjengelige», betyr at de er tilgjengelige etter samtykke fra opphaver eller rettighetshaver, som etter gave, kjøp av eksemplar eller abonnementstjeneste. Også verk omfattet av en avtalelisens eller avgrensningsbestemmelse i åndsverkloven, skal for den tilgangsberettigede etter avtalelisensen eller avgrensningen regnes som lovlig tilgjengelig. Videre omfattes verk og arbeider som er fritt tilgjengelige på Internett. Verk og arbeider fra ulovlige kilder kan ikke benyttes til tekst- og datautvinningsformål.

Etter første ledd andre punktum kan eksemplarene oppbevares så lenge det er nødvendig for å oppnå formålet. Etter at tekst- og datautvinningsformålet er oppfylt, skal eksemplarene i utgangspunktet slettes. Det kan regnes som nødvendig at de lagres så lenge det er behov for dem for å verifisere resultatene av tekst- og datautvinningsprosessen.

Andre ledd stiller krav om at eksemplarene ikke kan brukes til andre formål enn tekst- og datautvinning. For eksempel kan ikke eksemplar av verk som er benyttet i en tekst- og datautvinningsprosess senere publiseres på Internett uten at dette er særskilt rettighetsklarert.

Tredje ledd inneholder en rett for opphaver og andre rettighetshavere til å forbeholde seg retten til at deres verk eller arbeider benyttes til tekst- og datautvinningsformål etter første ledd. Det innebærer at rettighetshaver kan reservere seg mot denne utnyttelsen. Forbeholdet må gis uttrykkelig og på en hensiktsmessig måte. For materiale på Internett bør forbeholdet bare gis ved å bruke en maskinlesbar metode. For materiale som ikke er åpent tilgjengelig på Internett, kan det være mer hensiktsmessig å reservere verkene og arbeidene ved avtale eller ensidig erklæring.

Til § 50 f Tekst- og datautvinning til forskningsformål

Paragrafen er ny og regulerer den adgangen forskningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner har til å benytte tekst- og datautvinningsmetoder på materiale fra egne samlinger til forskningsformål. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 3 og artikkel 7 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.7.3 og 7.6.1.

Første ledd innfører en rett for forsknings- og kulturarvinstitusjoner som har lovlig tilgang til et verk, til å fremstille og oppbevare eksemplar av verket for tekst- og datautvinning til forskningsformål. Eksemplarfremstillingsretten omfatter også andre vernede arbeider, herunder fotografiske bilder, jf. §§ 16 og 23. Det kreves ikke tillatelse fra rettighetshavere for bruken, og det er ikke krav om betaling av vederlag eller kompensasjon til rettighetshavere. Rettighetshavere kan ikke forbeholde seg retten til utnyttelsen av sine verk og arbeider til tekst- og datautvinningsformål til forskningsformål etter første ledd, slik de kan etter den generelle tekst- og datautvinningsbestemmelsen i § 50 e.

«Forskningsinstitusjon» skal forstås som universitet eller høyskoler omfattet av universitets- og høyskoleloven § 1-2, herunder dets bibliotek, et forskningsinstitutt eller enhver annen enhet hvis primære mål er å drive vitenskapelig forskning eller utføre utdanningsvirksomhet som også omfatter vitenskapelig forskning. Også sykehus som driver med forskning, er omfattet.

Forskningsinstitusjonene må drives på ideelt grunnlag eller ved å reinvestere alt overskudd i sin vitenskapelige forskning, eller ivareta en oppgave i allmennhetens interesse. Videre må institusjonene drives på en slik måte at et eventuelt foretak som utøver en avgjørende innflytelse på institusjonen, ikke har prioritert tilgang til resultatene av den vitenskapelige forskningen. Dette er ikke til hinder for at forskningsinstitusjonene kan bruke verk og vernede arbeider til tekst- og datautvinning også innenfor rammen av offentlig-privat samarbeid.

«Kulturarvinstitusjon» skal forstås som de institusjonene som omfattes av forskrift til åndsverkloven § 1 første ledd, og omfatter offentlig tilgjengelige bibliotek eller museum, arkivinstitusjoner og film- eller lydarkiv. Dette omfatter også Nasjonalbiblioteket og Nasjonalarkivet samt bibliotek og arkiv tilknyttet utdanningsinstitusjoner, forskningsinstitusjoner og offentlige kringkastingsforetak.

Eksemplarfremstillingsretten for tekst- og datautvinningsformål gjelder kun de kulturarvinstitusjonene som driver med vitenskapelig forskning. Vitenskapelig forskning omfatter både samfunns-, naturvitenskapelige og humanistiske fag.

Disse institusjonene har lovlig tilgang til verk og arbeider som inngår i egne samlinger. I tillegg har de lovlig tilgang til åpent tilgjengelige forskningsresultater (Open Access) og til materiale omfattet av avtaler som forsknings- eller kulturarvinstitusjonen har inngått med rettighetshavere. De personene som er knyttet til kulturarvinstitusjonene og forskningsinstitusjonene, anses for å ha lovlig tilgang til samlingene. De personene som har tilgang til materiale gjennom abonnementer som tegnes av forskningsinstitusjoner eller kulturarvinstitusjoner, skal regnes for å ha lovlig tilgang til innhold omfattet av abonnementet. Lovlig tilgang omfatter også tilgang til innhold som er fritt tilgjengelig på Internett.

Første ledd andre punktum unntar datamaskinprogrammer fra eksemplarfremstillingsretten i første ledd.

Andre ledd bestemmer at eksemplarene kun skal benyttes til tekst- og datautvinningsformål, herunder kontrollering og verifisering av forskningsresultater. Det er ikke tillatt å benytte dem til andre formål. Det stilles krav om at forsknings- og kulturarvinstitusjonene oppbevarer eksemplarene på en sikker måte, slik at uvedkommende ikke får tilgang til dem.

Tredje ledd åpner for at selv om rettighetshavere ikke kan motsette seg bruk etter bestemmelsens første ledd, kan de iverksette forholdsmessige tiltak for å sikre integritet og sikkerhet i nettverk og databaser som inneholder verk.

Det følger av fjerde ledd at eksemplarfremstillingsretten etter første ledd heller ikke kan begrenses ved avtale. Avtalevilkår som innskrenker denne retten, er ugyldige og kan dermed ikke gjøres gjeldende. Denne bestemmelsen gjennomfører artikkel 7 nr. 1.

Til § 57 andre til fjerde ledd

I andre ledd er det gjort endringer som gjelder hvem opphaveren må fremsette forbud overfor. Etter bestemmelsen må eventuelle forbud mot bruk av verk ved avtalelisens rettes mot den kollektive forvaltningsorganisasjonen som er part i avtalen. Opphaver har dermed ikke lenger adgang til å velge hvilken av avtalepartene som skal meddeles forbudet. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.6.

I tredje ledd er det i nytt tredje punktum tatt inn en presisering av at en distributørs overføring som oppfyller kravene som stilles til en videresending, skal anses som en videresending uavhengig av hvordan den som utfører den, mottar de programbærende signalene fra kringkastingsselskapet for videresendingen. Bestemmelsen gjennomfører nett- og videresendingsdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a, som innebærer at det ved såkalt parallell direkte injeksjon vil skje to overføringer – én fra kringkastingsforetaket og én fra distributøren – og hvor den sistnevnte overføringen vil være å anse som en videresending som er underlagt åndsverklovens regler om dette. Dette innebærer en endring av rettstilstanden som fulgte av HR-2016-562-A. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 19.3.6.3.

Fjerde ledd regulerer distribusjon av kringkasting ved såkalt direkte injeksjon («direct injection»). Bestemmelsen gjennomfører nett- og videresendingsdirektivet artikkel 8. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 19.4.6.

Slik «ren» direkte injeksjon som reguleres i bestemmelsen her, er en distribusjonsteknikk hvor et krinkastingsforetak overfører sine programbærende signaler til en signaldistributør uten at allmennheten får tilgang til dem, og hvor det bare er signaldistributøren som overfører signalene til allmennheten. Ordet «ren» brukes som motsetning til «parallell» direkte injeksjon, hvor samme teknikk benyttes, men hvor også kringkastingsforetaket selv overfører sine signaler til allmennheten. I slike situasjoner skal distributørens overføring anses som en «videresending», jf. tredje ledd tredje punktum.

I fjerde ledd første punktum bestemmes at ved «ren» direkte injeksjon skal kringkastingsforetaket og signaldistributøren anses for å delta i én enkelt overføring til allmennheten. I fjerde ledd andre punktum fremgår at videresendingsreglene i tredje ledd første og andre punktum, jf. andre ledd andre punktum, gjelder tilsvarende, og dermed at rettighetsklarering også ved direkte injeksjon skal skje i samsvar med disse prinsippene. Dette innebærer at rettighetshavers klarering overfor distributøren er underlagt obligatorisk kollektiv forvaltning (uten forbudsrett), mens kringkastingsforetakets bidrag kan klareres direkte. Som ved videresending kan kringkastingsforetaket erverve og klarere alle rettigheter, slik at det ikke vil være noen utestående rettigheter igjen som skal klareres kollektivt.

Gjeldende fjerde og femte ledd blir femte og nytt sjette ledd.

Til § 62 Avtalelisens for nettbasert bruk av pressepublikasjoner

Paragrafen er en særskilt avtalelisensbestemmelse for bruk av pressepublikasjoner i henhold til § 24 a. (Ny § 24 a gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 15.) For en nærmere beskrivelse av avtalelisenssystemet vises det til punkt 9. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.6.10.

Første ledd etablerer en avtalelisensordning for nettbasert bruk av pressepublikasjoner som utføres av tilbydere av informasjonssamfunnstjenester, jf. § 24 a første ledd. En forutsetning for at avtalelisens kan benyttes, er at betingelsene i § 63 første ledd er oppfylt. I tillegg til pressepublikasjonen som sådan dekker bestemmelsen også verk som inngår i pressepublikasjonen. Gjennom henvisningene i § 16 femte ledd, § 20 fjerde ledd, § 22 femte ledd og § 23 fjerde ledd omfattes også rettigheter til utøvende kunstnere, produsenter, kringskastingsforetak, frembringere av fotografisk bilde og fremstillere av database. Avtalelisensen gjelder tilgjengeliggjøring som nevnt i § 3 andre ledd bokstav d. Slike overføringer omtales også som «på forespørsel-overføringer». Etter første ledd andre punktum kan også eksemplarfremstilling som er nødvendig for slik tilgjengeliggjøring, klareres gjennom avtalelisens. Bestemmelsen i første ledd innebærer at klarering av informasjonssamfunnstjenesters bruk av pressepublikasjoner i sin helhet kan løses gjennom avtalelisens. I den grad noen (men ikke alle) rettigheter kan klareres individuelt, vil avtalelisens kunne benyttes som supplement til individuell klarering, slik at brukerne kan få klarert alle rettigheter.

Andre ledd regulerer forbudsrett. Bestemmelsen innebærer at utenforstående rettighetshavere gis mulighet til å nedlegge forbud overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen mot bruk av sitt materiale. Avtalelisensen gjelder heller ikke dersom det er særlig grunn til å anta at rettighetshaveren motsetter seg slik bruk. Både utgivere av pressepublikasjoner og opphavere til verk som inngår i publikasjoner, gis mulighet til å nedlegge forbud. Gjennom henvisningene i § 16 femte ledd, § 20 fjerde ledd, § 22 femte ledd og § 23 fjerde ledd, gis også utøvende kunstnere, produsenter, kringskastingsforetak, frembringere av fotografisk bilde og fremstillere av database en slik rett. Det er kun de rettighetshavergruppene som er omfattet av avtalen, som kan nedlegge forbud. Når det gjelder det nærmere innholdet i reservasjonsadgangen, vises det til Prop. 69 L (2014–2015) side 23 flg. og side 61. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 3 bokstav c. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.6.

Gjeldende § 62 blir §§ 65 og ny 65 a.

Til § 63 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens

I første ledd er det gjort endringer i henvisningsrekken som viser til de særskilte bestemmelsene om avtalelisens. Med endringen tilføyes avtalelisensbestemmelsene i § 50 a for verk som er ute av handelen og § 62 for pressepublikasjoner. Dette betyr at de generelle vilkårene som følger av hovedbestemmelsen om avtalelisens i § 63, også gjelder for disse nye særskilte avtalelisensene. Videre er det i første ledd tatt inn presisering om at kravene i fjerde ledd («byrdefullt og upraktisk») også må være oppfylt for å benytte avtalelisens.

I andre ledd første punktum er ordet «organisasjon» erstattet med «kollektiv forvaltningsorganisasjon», jf. tredje ledd. Det er gjort endringer i andre ledd andre punktum som gjelder hvem opphaveren må fremsette forbud overfor. Etter bestemmelsen må eventuelle forbud rettes mot den kollektive forvaltningsorganisasjonen som er part i avtalen. Opphaver har dermed ikke lenger adgang til å velge hvilken av avtalepartene som skal meddeles forbudet. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.6.

I tredje ledd første punktum er det foretatt endringer som innebærer at det kun er kollektive forvaltningsorganisasjoner som kan godkjennes av Patentstyret for å inngå avtale med avtalelisensvirkning. Med kollektiv forvaltningsorganisasjon menes organisasjoner som definert i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a. For en nærmere omtale av definisjonen vises det til Prop. 53 L (2020–2021) side 141. Endringen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.2.

Fjerde ledd første punktum er en lovfesting av prinsippet om avtalelisensens subsidiære karakter. Etter bestemmelsen er det et vilkår for å benytte avtalelisens at individuell klarering vil være så byrdefullt og upraktisk at det er lite sannsynlig at en avtale ville ha kommet i stand uten avtalelisens. Bestemmelsen tydeliggjør utgangspunktet om at rettigheter skal klareres individuelt – enten med den enkelte rettighetshaver eller organisasjoner som representerer rettighetshavere. Dette følger allerede av gjeldende rett, og bestemmelsen innebærer derfor ingen realitetsendring, se Prop. 69 L (2014–2015) side 60 og Prop. 104 L (2016–2017) side 206. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 2. I fjerde ledd andre punktum er det tatt inn en presisering av at vilkåret om «byrdefullt og upraktisk» ikke gjelder ved obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter etter § 57 tredje ledd første punktum og fjerde ledd andre punktum. Paragraf 57 tredje ledd gjelder videresending av kringkastingssending, mens § 57 fjerde ledd gjelder distribusjon av kringkastingssending ved såkalt direkte injeksjon. Av § 57 fjerde ledd andre punktum fremgår at klareringsregimet for videresending også skal gjelde ved direkte injeksjon. Dermed vil vilkåret om «byrdefullt og upraktisk» ikke gjelde ved obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter etter § 57, uavhengig av om distribusjonen av kringkastingssendingen skjer ved videresending eller direkte injeksjon. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.4.

Gjeldende fjerde og femte ledd blir femte og nytt sjette ledd.

Til § 64 Vederlag for bruk av verk ved avtalelisens

I paragrafens første ledd er Vederlagsnemnda endret til Opphavsrettsnemnda. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.2.5.2.

Til § 65 Opphavsrettsnemnda

Paragrafen inneholder generelle regler om Opphavsrettsnemnda og en forskriftshjemmel. Paragrafen er en delvis videreføring av gjeldende bestemmelser i § 62 andre ledd første og andre punktum. Gjeldende forskriftshjemmel er utvidet, Vederlagsnemnda er endret til Opphavsrettsnemnda og det er i tillegg gitt enkelte generelle regler om nemnda. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.2.5.5.

Etter første ledd første punktum oppnevnes Opphavsrettsnemnda av sorenskriveren i Oslo tingrett.

Første ledd andre punktum inneholder en forskriftshjemmel for at departementet kan fastsette nærmere regler om nemndas virksomhet, herunder om sammensetning, organisering og saksbehandling, samt regler om bevis og partenes opplysningsplikt, og om ileggelse av sakskostnader mellom partene og kostnader ved nemndsbehandlingen.

Nemndas uavhengighet reguleres i andre ledd første punktum. Det fremgår av bestemmelsen at departementet ikke kan instruere nemnda i saksbehandlingen eller innholdet i avgjørelsene, verken generelt eller i den enkelte saken. Departementet kan heller ikke omgjøre nemndas avgjørelser. Tilsvarende uavhengighet gjelder for et eventuelt sekretariat som forbereder og treffer avgjørelser på vegne av nemnda.

Andre ledd andre punktum fastsetter at nemndas avgjørelser er endelige og kan ikke påklages. Tilsvarende gjelder for avgjørelser som et eventuelt sekretariat treffer på vegne av nemnda. Dette innebærer at avgjørelser ikke kan påklages til departementet som overordnet organ, verken når det gjelder sakens realitet eller avgjørelsens gyldighet.

Tredje og fjerde ledd inneholder regler om rettsmidler og frister for å bringe saken inn for domstolene.

Tredje ledd vedrører søksmål om gyldigheten av nemndas avgjørelse. Etter tredje ledd første punktum er fristen for å reise slikt søksmål én måned fra underretning om avgjørelsen er mottatt. Søksmål skal rettes mot staten ved Opphavsrettsnemnda, jf. tredje ledd andre punktum.

Fjerde ledd vedrører søksmål om den underliggende tvisten som nemnda har realitetsbehandlet. Etter fjerde ledd første punktum er fristen for å reise slikt søksmål én måned fra underretning om avgjørelsen er mottatt. Dersom det er reist søksmål om avgjørelsens gyldighet etter tredje ledd og avgjørelsen blir funnet gyldig ved rettskraftig dom, er fristen for å reise søksmål om tvisten én måned fra dommen er blitt rettskraftig, jf. fjerde ledd andre punktum. Etter fjerde ledd tredje punktum skal søksmål rettes mot motparten i tvisten som var til behandling i nemnda. Retten kan i slike tilfeller prøve alle sider av saken jf. fjerde ledd fjerde punktum.

Fristene i tredje og fjerde ledd skal beregnes etter reglene i domstolloven § 148 andre ledd og § 149 første ledd. Dette betyr at fristen på én måned utløper på samme dato neste måned som den begynte å løpe fra. Hvis neste måned ikke har den datoen, ender fristen på månedens siste dag. Ender fristen på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag forlenges fristen til den nærmest følgende virkedag.

Femte ledd regulerer nemndsavgjørelsens rettskraft. Femte ledd første punktum fastslår at dersom søksmål ikke er reist etter tredje eller fjerde ledd, har nemndas avgjørelse samme virkning som en rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Femte ledd andre punktum fastslår at det samme gjelder dersom det er reist søksmål om avgjørelsens gyldighet etter tredje ledd og avgjørelsen blir funnet gyldig ved rettskraftig dom, uten at det reises etterfølgende søksmål om den underliggende tvisten etter fjerde ledd. Bestemmelsen innebærer at en rettskraftig nemndsavgjørelse kan benyttes som et særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Nærmere regler om Opphavsrettsnemnda vil bli fastsatt i forskrift.

Gjeldende § 65 blir ny § 65 b.

Til § 65 a Tvisteløsning ved tvangslisens

Paragrafen er ny og viderefører gjeldende bestemmelse i § 62 første ledd og andre ledd tredje punktum. Det er ikke foretatt endringer i bestemmelsen utover at Vederlagsnemnda er endret til Opphavsrettsnemnda. Det vises til Prop. 104 L (2016–2017) side 202 flg. og side 332 for departementets merknader til bestemmelsen.

Til § 65 b Tvisteløsning ved avtalelisens

Paragrafen er ny og viderefører gjeldende § 65 med visse mindre endringer. I første, andre og fjerde ledd er Vederlagsnemnda endret til Opphavsrettsnemnda. I disse leddene er også forskriftshjemmelen og henvisningene til forskriftshjemmelen i gjeldende § 62 fjernet. Disse forskriftshjemlene er erstattet av den generelle forskriftshjemmelen i § 65. Videre er det i første og andre ledd tilføyd henvisninger til de nye særskilte avtalelisensbestemmelsene i § 50 a og § 62. Dette innebærer at bestemmelsen også vil omfatte avtalelisens for verk som er ute av handelen, og for pressepublikasjoner. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.6.3, 11.6.10, 18.7.6 og 18.9.

Det vises til Prop. 104 L (2016–2017) side 217–219 og side 333 for departementets øvrige merknader til bestemmelsen.

Til § 65 c Tvisteløsning ved krav om rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett

Paragrafen er ny og innfører en ny adgang til tvisteløsning om rimelig vederlag og vederlagsjustering etter § 69. Den er delvis en gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet artikkel 21. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.2.5 og 18.3.4.

Første ledd fastsetter at tvist om størrelsen på vederlag og vederlagsjustering etter § 69 kan bringes inn for Opphavsrettsnemnda dersom partene er enige om det. Nemnda kan fastsette vederlaget på bindende måte. Bestemmelsen innebærer at tvisteløsning vil være frivillig, både når det gjelder tvister om størrelsen på vederlaget etter § 69 første ledd og vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd. Dersom det alternative tvisteløsningssporet skal benyttes, må begge parter være enige om det, slik at en part ikke blir forhindret fra å i stedet bringe saken direkte inn for domstolene. Tvisteløsning etter bestemmelsen er dermed ikke en prosessforutsetning for domstolsbehandling og skal ikke avskjære etterfølgende behandling i domstolene.

Andre ledd fastsetter at Opphavsrettsnemnda kan mekle i forhandlinger om vederlag etter § 69 første ledd. På samme måte som for tvisteløsning etter første ledd er det en forutsetning at partene er enige dersom mekling skal skje. Meklingsadgangen forutsetter at avtale ikke er inngått. Nemnda kan opptre som mekler der partene i en forhandlingssituasjon er uenige om vederlaget er i henhold til § 69 første ledd.

Etter tredje ledd kan adgangen til nemndsbehandling ikke fravikes i avtale hvis dette er til skade for opphaveren. Dette gjelder kun for tvister om vederlagsjustering. Bestemmelsen innebærer at avtaler hvor opphaver på forhånd enten fraskriver seg retten til nemndsbehandling eller forplikter seg til slik behandling, er ugyldige. Etter at tvisten er oppstått, står partene derimot fritt til avtale hvordan de ønsker at tvisten skal løses. Gjennom henvisninger i §§ 16 og 23 gjelder bestemmelsen også for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 23 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.2.5.4.

Nærmere regler om behandlingen i Opphavsrettsnemnda vil bli fastsatt i forskrift, jf. § 65.

Til § 65 d Tvisteløsning ved opplysningsplikt om bruk av rettigheter

Paragrafen er ny og innfører en ny adgang til tvisteløsning om opplysningsplikt om bruk av rettigheter etter ny § 69 a. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 21. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.2.5.

Bestemmelsen i første ledd fastsetter at tvist om opplysningsplikt etter § 69 a kan bringes inn for Opphavsrettsnemnda dersom partene er enige om det. Tvisteløsning i nemnda er frivillig og utgjør ikke en prosessforutsetning for domstolsbehandling. Det fremgår av bestemmelsen at Opphavsrettsnemnda kan fastsette omfanget av opplysningsplikten på bindende måte og pålegge utlevering av informasjon.

Etter andre ledd kan adgangen til nemndsbehandling ikke fravikes i avtale hvis dette er til skade for opphaveren. Bestemmelsen innebærer at avtaler hvor opphaver på forhånd enten fraskriver seg retten til nemndsbehandling eller forplikter seg til slik behandling, er ugyldige. Etter at tvisten er oppstått, står partene derimot fritt til avtale hvordan de ønsker at tvisten skal løses. Gjennom henvisninger i §§ 16 og 23 gjelder bestemmelsen også for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 23 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.2.5.4.

Nærmere regler om behandlingen i Opphavsrettsnemnda vil bli fastsatt i forskrift, jf. § 65.

Til § 65 e Tvisteløsning ved klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester

Paragrafen er ny og innfører en ny meklingsordning for bruk av verk i audiovisuelle bestillingstjenester. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 13. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.5.6.

Bestemmelsen fastsetter at Opphavsrettsnemnda kan mekle i avtaleforhandlinger om bruk av verk i audiovisuelle bestillingstjenester dersom partene er enige om det. Bistand til mekling er frivillig. I bestemmelsen vises det til § 3 første ledd bokstav d om hva som utgjør audiovisuelle bestillingstjenester. Audiovisuelle bestillingstjenester skal dermed forstås som tjenester som overfører verk til allmennheten, i tråd eller trådløst, herunder når verket kringkastes eller stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.

Nærmere regler om behandlingen i Opphavsrettsnemnda vil bli fastsatt i forskrift, jf. § 65.

Til § 65 f Tvisteløsning ved brukeropplastet innhold på nettbaserte innholdsdelingstjenester

Paragrafen er ny og innfører en ny regel om tvisteløsning om brukeropplastet innhold på nettbaserte innholdsdelingstjenester. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nr. 9. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.4.6.

Bestemmelsen fastsetter at tvist om hindring av tilgang til innhold etter §§ 86 a og 86 b kan bringes inn for Opphavsrettsnemnda av brukeren av den nettbaserte innholdsdelingstjenesten. Åndsverkloven § 86 a inneholder nye ansvarsfrihetsregler for tjenestetilbydere, og § 86 b inneholder regler som skal sikre at det ikke hindres tilgang til lovlig brukeropplastet innhold. Tvisteløsningsbestemmelsen må også ses i sammenheng med bestemmelsen om rutiner for klagebehandling i § 86 d. Behandling i nemnda vil etterfølge en klagebehandling etter denne bestemmelsen. Det vises til merknaden til § 86 d nedenfor.

Nemnda kan gi en skriftlig sakkyndig uttalelse i saken. Nemndas behandling av saken skal bygge på allerede foreliggende dokumentasjon i saken, inkludert eventuell uttalelse fra rettighetshaver gitt i henhold til § 86 d andre ledd. Nemndas uttalelse vil ikke være bindende, men tjenestetilbyderen vil på bakgrunn av Opphavsrettsnemndas uttalelse kunne vurdere om det er grunnlag for å gjenopprette tilgangen til innholdet.

Nærmere regler om behandlingen i Opphavsrettsnemnda vil bli fastsatt i forskrift, jf. § 65.

Til § 66 Organisasjoners søksmålsrett

I første ledd er det gjort endringer i henvisningsrekken som viser til de særskilte bestemmelsene om avtalelisens. Med endringen tilføyes de nye avtalelisensbestemmelsene i § 50 a for verk som er ute av handelen og i § 62 for pressepublikasjoner. Dette betyr at vilkårene for organisasjoners søksmålsrett også vil gjelde for disse nye særskilte avtalelisensene. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.5.6, 11.6.10 og 17.6.

Til § 69 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett

I paragrafens første ledd er det gjort justeringer som klargjør at når en opphaver utenfor forbrukerforhold helt eller delvis overdrar rett til å råde over et åndsverk, har opphaveren krav på «vederlag fra erververen som er passende og forholdsmessig (rimelig vederlag)». For øvrig benyttes det innarbeidede begrepet «rimelig vederlag», som vil bety det samme som «passende og forholdsmessig» vederlag. Endringen innebærer ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 18. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 14.6

Andre ledd er endret ved at gjeldende tredje ledd om overdragelser som gjelder rett til å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten ved utleie av film og lydopptak, er inkorporert i andre ledd siste punktum. Etter bestemmelsen skal vurderingen av om vederlaget er rimelig, baseres på forholdene på avtaletidspunktet, med mindre overdragelsen gjelder rett til å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten ved utleie av en film eller et lydopptak. Om overdragelsen gjelder dette, kan det i tillegg til momentene i andre ledd første og andre punktum, også legges vekt på utviklingen etter avtaletidspunktet. Bestemmelsen gjennomfører utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF) artikkel 5. For en nærmere omtale av denne bestemmelsen vises det til Prop. 104 L (2016–2017) side 336.

I paragrafen er det i tredje til nytt femte ledd tatt inn bestemmelser som innfører en ny rett til vederlagsjustering for opphavere og utøvende kunstnere. Bestemmelsene gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 20. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 15.6.

Tredje ledd gir opphaver en ny ufravikelig rett til å kreve ytterligere vederlag dersom avtalt vederlag viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververens inntekter fra utnyttelsen av verket. Det skal foretas en konkret vurdering av om vederlaget er uforholdsmessig lavt. I vurderingen bør det tas hensyn til de særlige forholdene i hvert enkelt tilfelle, blant annet opphavers bidrag til verket, særtrekkene og praksisen for vederlag i den aktuelle sektoren, og om avtalen bygger på en tariffavtale.

Formen på det opprinnelig avtalte vederlaget er ikke avgjørende for om opphaver kan fremsette krav om vederlagsjustering. Både overdragelse av rettigheter mot vederlag i form av et engangsbeløp og royalty-basert vederlag der opphaver mottar en prosentvis del av erververs inntekter, vil kunne være gjenstand for vederlagsjustering. Departementet antar at det samme vil kunne gjelde for overdragelser uten vederlag. Det avgjørende er om det opprinnelig avtalte vederlaget viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververs inntekter fra bruken av rettighetene.

Alle erververs inntekter fra utnyttelsen av verket er relevante, blant annet fra salg av produkter. Med «erververs inntekter» menes både opprinnelig avtaleparts og rettsetterfølgerens inntekter. Ikke ethvert misforhold vil gi rett til tilleggsvederlag. De angitte momentene må inngå i vurderingen av om misforholdet kvalifiserer til vederlagsjustering.

Det er kun den opprinnelige opphaver som kan kreve vederlagsjustering. Bestemmelsen omfatter også utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder, jf. §§ 16 og 23. Kravet kan også gjøres gjeldende av et selskap som hovedsakelig eies av opphaver selv, og som er part i den aktuelle avtalen. Krav om vederlagsjustering kan rettes mot avtaleparten eller avtalepartens rettsetterfølger. Med «rettsetterfølger» menes enhver som har trådt inn i den opprinnelige avtalen med opphaver. Det kan ikke rettes krav mot senere ledd i verdikjeden.

Regelen får i utgangspunktet anvendelse i arbeids- og oppdragsforhold. Imidlertid gjelder bestemmelsen avtaler om bruk av verk. Det må dermed foretas en konkret vurdering av om arbeidsforholdet er av en slik karakter at regelen får anvendelse. For øvrig vises det til omtalen av § 69 om rimelig vederlag i Prop. 104 L (2016–2017) side 240–242 og side 334 når det gjelder bestemmelsens virkeområde.

Bestemmelsen gir opphaver krav på vederlagsjustering for gjenværende kontraktsperiode. Det kan ikke fremsettes krav om vederlagsjustering når avtalen er opphørt. Nivået på tilleggsvederlaget kan likevel ta utgangspunkt i utnyttelsen av verket fra avtalen ble inngått og frem til kravet fremsettes. Tilleggsvederlaget skal fastsettes med utgangspunkt i prinsippet om rimelig vederlag etter paragrafens første og andre ledd. Det er opp til partene å bestemme vederlagsform.

Fjerde ledd avgrenser virkeområdet for bestemmelsen om vederlagsjustering i tredje ledd. Fjerde ledd første punktum fastsetter at tredje ledd ikke får anvendelse på avtaler inngått av visse organisasjoner som nevnt i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a og b. Det vil dermed være opp til de kollektive forvaltningsorganisasjonene om vederlagsjusteringsmekanismer tas inn i avtalene. Videre oppstilles det i fjerde ledd andre punktum et unntak for tariffavtaler eller annen, kollektivt forhandlet avtale dersom denne inneholder en ordning for vederlagsjustering. En forutsetning vil her være at tariffavtalens ordning er sammenlignbar med den i § 69 tredje ledd. Det er ikke krav om at den er helt identisk med vederlagsjusteringsretten etter tredje ledd. I slike tilfeller skal vederlagsjustering skje etter ordningen fastsatt i tariffavtalen. Unntaket gjelder både interesseorganisasjoners krav om justering av tariffavtalens vederlagsbestemmelser og opphavers adgang til å kreve vederlagsjustering i tilfeller der opphavers avtale med erverver er inngått på grunnlag av kollektivt forhandlede avtaler.

Nytt femte ledd unntar datamaskinprogrammer fra bestemmelsens anvendelsesområde. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 23 nr. 2.

Nytt sjette ledd viderefører gjeldende fjerde ledd. Bestemmelsene i § 69 kan ikke fravikes til skade for opphaveren. Siden vederlagsjusteringsretten etter tredje ledd avgrenses i fjerde ledd, omfattes ikke eventuelle tariffavtaler med sammenlignbare vederlagsjusteringsordninger eller avtaler inngått av en kollektiv forvaltningsorganisasjon eller en uavhengig forvaltningsenhet av sjette ledd. I slike situasjoner er det partene som har forhandlet om hva som er å anse som rimelig vederlag etter første ledd, og kriterier for og nivået på en senere justering av vederlaget.

Som for øvrige ufravikelige bestemmelser i åndsverkloven kan partene heller ikke fravike retten til rimelig vederlag og vederlagsjustering gjennom lovvalg i tilfeller hvor avtaleforholdet ikke har relevante tilknytningspunkter til et tredjeland. Dette følger av prinsippet i artikkel 3 nr. 4 i Roma I‑forordningen ((EF) nr. 593/2008) om hvilken lovgivning som får anvendelse på avtaleforpliktelser, som – i lys av høyesterettspraksis – anses å gjelde i norsk rett på ulovfestet grunnlag.

Til § 69 a Opplysningsplikt om bruk av rettigheter

Paragrafen er ny og pålegger erververe av rettigheter en forpliktelse til regelmessig å gi opplysninger til opphaver om bruken av verket. Paragrafen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 19. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 16.6.

Første ledd bestemmer at dersom opphaveren helt eller delvis har overdratt rett til å råde over et åndsverk, skal erververen regelmessig og minst én gang i året gi opphaveren oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger om bruken av verket.

Uttrykket «helt eller delvis overdratt» omfatter både overdragelse av rett til å råde over et verk og tillatelse til å bruke et verk. Bestemmelsen får dermed også anvendelse ved utstedelse av lisenser.

Det er kun den opprinnelige opphaveren som har krav på opplysninger etter bestemmelsen. Selskap som hovedsakelig eies av opphaveren, og som er part i den aktuelle avtalen, likestilles med den opprinnelige opphaveren. Arvinger har ikke krav på opplysninger når de inngår nye avtaler om overdragelse av opphavsrett. Når en arving trer inn i en allerede eksisterende opphavsrettsavtale, gjelder likevel reglene om opplysningsplikt som ligger til grunn for avtalen, også for arvingen. Paragrafen gjelder tilsvarende for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder, jf. §§ 16 og 23.

Det er «erververen» som blir pålagt opplysningsplikten. Dette vil omfatte opphavers avtalepart, både der alle rettigheter er overdratt til samme avtalepart, eller der rettighetene er overdratt til flere. I sistnevnte tilfelle vil alle erververne ha en opplysningsplikt om bruken de gjør av verket. Opplysningsplikten gjelder også for erververens rettsetterfølgere.

Opplysningene skal gis uoppfordret så lenge verket brukes. Innenfor det årlige kravet er partene nærmest til å avtale når og hvor ofte det bør gis opplysninger.

Opplysningsplikten forutsetter at verket er brukt. I utgangspunktet innebærer dette at erverver kan unnlate å gi ut opplysninger til opphaver når bruken har opphørt, så fremt det ikke er foretatt bruk etter siste rapportering.

Det skal gis opplysninger om hvordan verket er brukt, omfanget av bruken, erververs inntekter fra bruken, og skyldig vederlag. Ved vurderingen av opplysningspliktens omfang skal det legges vekt på de særlige forholdene i den enkelte sektor. Departementet legger til grunn at partene i de enkelte sektorene vil kunne enes om opplysningspliktens nærmere omfang. Utgangspunktet er at opphaverne skal ha de opplysninger som fremgår av første ledd, men dersom en type opplysning ikke er relevant i det konkrete tilfelle, skal den ikke omfattes av opplysningsplikten.

Hvilke opplysninger som er «relevante», vil variere i de ulike sektorene og ut ifra det enkelte prosjekt eller avtaletype og må derfor vurderes konkret. Eksempler på relevante opplysninger vil kunne være ulike former for bruksdata, antall solgte eksemplar, antall visninger og strømminger av et verk, andre og nye former for bruk og alle inntekter.

Opplysninger om rettigheter knyttet til audiovisuelle produksjoner, herunder rettigheter til verk som inngår i slike produksjoner, kan gjelde den audiovisuelle produksjonen som helhet og må ikke vedrøre de enkelte verkene som inngår i produksjonen. Tilsvarende kan legges til grunn for andre verk med flere opphavere der det i praksis vil være svært krevende, om ikke umulig, å gi konkrete opplysninger om hvert enkelt bidrag som inngår i hovedverket, og der inntektene knytter seg til hovedverket i sin helhet.

Opplysningene skal være oppdaterte. Videre skal opplysningene være «uttømmende». Dette innebærer at opplysningene skal dekke alle inntekter erverver har fra bruken, uansett inntektskilder, og alle former for utnytting i hele verden som er relevante for det aktuelle tilfellet. Erververnes opplysningsplikt er begrenset til opplysninger som er tilgjengelig for dem.

Opplysningene må gis på en måte som er forståelig for opphaver, og som sikrer opphaver en effektiv vurdering av den økonomiske verdien av de aktuelle rettighetene.

Opplysningsplikten gjelder kun dersom erververen har hatt inntekter fra bruk av verket eller opphavers vederlag avhenger av omfanget av bruken. Opplysningsplikten vil derfor først og fremst gjelde i ervervsvirksomhet og ikke for forbrukere. Opplysningsplikten skal ikke gjelde for avtaler hvor bruk av opphavsrettigheter er helt underordnet, for eksempel visse typer bruk på emballasje eller lignende. Opplysningsplikten skal heller ikke gjelde der erverver er sluttbruker av verket.

Regelen får i utgangspunktet anvendelse i arbeids- og oppdragsforhold forutsatt at vilkårene for bestemmelsen er oppfylt. Det må altså foretas en konkret vurdering av avtalen og om arbeidsgivers bruk av verket er av en slik karakter at § 69 a kommer til anvendelse.

Andre ledd inneholder en generell forholdsmessighetsbegrensning. Bestemmelsen angir at i tilfeller der den administrative byrden som følger av forpliktelsen i første ledd, vil bli uforholdsmessig sett hen til erververs inntekter fra bruken av verket, skal opplysningsplikten begrenses til den informasjon som med rimelighet kan forventes. Om byrden er uforholdsmessig, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Momenter i vurderingen kan være type rettigheter og bruk, byrden ved identifisering av bruk og om rapportering er tid- og kostnadskrevende. Erververs økonomi vil også kunne være et relevant moment. Opplysningsplikten skal sikre en høy grad av innsyn i alle sektorer. Det vil kunne være ulike forhold ved sektorene som spiller inn på forholdsmessighetsvurderingen, og det antas at bransjenes parter er nærmest til å definere hvor terskelen bør være i den enkelte sektor. Det kan ikke utelukkes at det kan være tilfeller hvor opplysningsplikten blir såpass byrdefull at erverver helt kan unnlate å gi informasjon. Dette skal kun gjelde helt unntaksvis. Erverver skal bestrebe seg på å gi informasjon til opphaver så langt det er mulig. Formålet om å kunne vurdere den økonomiske verdien av rettighetene vil stå sentralt i denne vurderingen.

I tredje ledd gjøres det unntak fra opplysningsplikten hvor opphavers bidrag ikke er betydelig når hele verket tas i betraktning. Om et verk er betydelig eller ikke, må vurderes konkret. Bransjens aktører vil kunne enes om retningslinjer for hvordan vilkåret om ikke-betydelige bidrag bør praktiseres i de ulike sektorene.

Dersom opphavers bidrag ikke er betydelig, men opphaver viser at vedkommende trenger opplysningene for å vurdere om det er grunnlag for krav om vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd, har opphaver krav på opplysninger. I slike tilfeller må opphaver anmode om opplysninger til dette formålet, siden vedkommende i utgangspunktet ikke har rett på regelmessige opplysninger etter bestemmelsen. Bestemmelsen innebærer at opphaver må gi en konkret og plausibel begrunnelse for behovet og vise at det kan være grunnlag for å vurdere om det opprinnelige vederlaget er uforholdsmessig lavt. Opphaver må ikke vise eller sannsynliggjøre at vedkommende faktisk har krav på vederlagsjustering – det er tilstrekkelig å vise til holdepunkter eller indikasjoner som taler for at vedkommende kan ha et slikt krav, og at opplysningene er nødvendige for å gjøre en nærmere vurdering at dette. Disse holdepunktene eller indikasjonene kan være knyttet til det konkrete verket som bidraget inngår i, eller til bidraget.

Fjerde ledd pålegger også underlisenstakere opplysningsplikt i visse tilfeller. Dersom erververen har gitt en tredjepart tillatelse til å bruke verket og ikke har tilgang til alle opplysningene i første ledd, har opphaver rett på opplysningene fra tredjeparten. Erververen plikter å informere opphaver om tredjepartens identitet. Opphavers anmodning om opplysninger og oversendelse av opplysningene fra tredjeparten skal gå via erververen, med mindre særlige grunner taler mot det. Slike særlige grunner vil kunne være at erverver ikke etterkommer anmodningen, eller at tredjeparten for eksempel av markeds- eller konkurransemessige årsaker ikke ønsker at opplysningene skal gå via erverver. Opphaver skal likevel ha rett til å bruke opplysningene til å fremme og underbygge et krav om vederlagsjustering overfor erverver.

Femte ledd inneholder en særregel for den audiovisuelle sektoren. Bestemmelsen fastsetter at ved overdragelse av rettigheter i audiovisuelle produksjoner gjelder opplysningsplikten etter første ledd overfor hovedbidragsytere. Øvrige bidragsytere i slike produksjoner omfattes av unntaket for ikke-betydelige bidrag i tredje ledd. Dette gjelder selv om slike bidrag kan være betydelige. Audiovisuelle produksjoner er opptak av levende bilder, med eller uten lyd, for eksempel filmverk. Bestemmelsen innebærer at det kun skal rapporteres uanmodet til hovedbidragsytere i slike produksjoner. Med hovedbidrag menes produksjonens mest sentrale og nødvendige bidrag for produksjonens tilblivelse eller for utformingen av det endelige produktet. Utgangspunktet er at bidragene til hovedbidragsytere har hatt vesentlig mer innflytelse på sluttresultatet enn de øvrige involvertes bidrag. Hvem som skal anses som hovedbidragsytere, må vurderes konkret og vil kunne variere mellom produksjoner. Typiske eksempler kan være hovedregissør, manusforfattere, hovedrolleinnhavere, fotograf og klipper, samt komponist av musikk skapt spesielt til produksjonen.

Etter sjette ledd får opplysningsplikten ikke anvendelse på avtaler inngått av organisasjoner eller enheter som er omfattet av opplysningsplikten etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 32. Også medlemsorganisasjoner i en kollektiv forvaltningsorganisasjon omfattes av denne opplysningsplikten dersom det er besluttet at medlemsorganisasjonene skal fordele og utbetale rettighetsvederlag.

Sjuende ledd unntar datamaskinprogrammer fra paragrafens anvendelsesområde. Unntaket gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 23 nr. 2.

Åttende ledd fastsetter at bestemmelsene i paragrafen ikke kan fravikes til skade for opphaveren og gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 23 nr. 1. Dette er ikke til hinder for at partene kan avtale en mer omfattende opplysningsplikt enn det som følger av bestemmelsen.

Som for øvrige ufravikelige bestemmelser i åndsverkloven kan partene heller ikke fravike opplysningsplikten gjennom lovvalg i tilfeller hvor avtaleforholdet ikke har relevante tilknytningspunkter til et tredjeland. Dette følger av prinsippet i artikkel 3 nr. 4 i Roma I‑forordningen ((EF) nr. 593/2008) om hvilken lovgivning som får anvendelse på avtaleforpliktelser, som – i lys av høyesterettspraksis – anses å gjelde i norsk rett på ulovfestet grunnlag.

Til § 70

Paragrafoverskriften er endret for å tydeliggjøre at bestemmelsen får anvendelse ved avtaler om salgsavhengig vederlag. Det vises til Prop. 104 L (2016–2017) side 244 og Ot.prp. nr. 15 (1994–95) side 158–160 for departementets øvrige merknader til bestemmelsen.

Til § 73

Paragrafens andre ledd oppheves. Bortfall av eksklusivitet i avtaler om fremføring og overføring vil reguleres av ny § 74. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 17.6.1.

Gjeldende tredje ledd blir andre ledd.

Til § 74 Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk

Paragrafen gir regler om opphavers adgang til å tilbakekalle overdratte rettigheter dersom de ikke brukes av erververen. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 22. Gjeldende bestemmelse i § 74 om forlagsavtaler (forskriftshjemmel) oppheves. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 17.6.

Første ledd etablerer en rett for opphaver til på visse vilkår helt eller delvis å tilbakekalle overdratte rettigheter ved manglende bruk. Opphaver kan velge mellom hel eller delvis tilbakekalling av rettigheter, eller å tilsidesette eksklusiviteten i avtalen. Opphaver har krav på å beholde mottatt vederlag, men dette kan fravikes ved avtale, jf. femte ledd.

Tilbakekallingsretten gjelder kun for den opprinnelige opphaveren, men tilbakekalling kan også kreves av et selskap som hovedsakelig eies av opphaver selv, og som er part i den aktuelle avtalen. Gjennom henvisninger i §§ 16 og 23 gjelder paragrafen tilsvarende for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder. Krav om tilbakekalling kan fremsettes mot opprinnelig erverver eller en som har trådt inn i avtalen med opphaver.

For å tilbakekalle rettigheter må de kumulative vilkårene i første ledd bokstav a til c være oppfylt. Vilkåret i første ledd bokstav a er at verket ikke er brukt innen rimelig tid. At verket «ikke er brukt», omfatter både tilfeller der verket ikke er brukt overhodet, og der verket kun er brukt i svært liten grad. Det må foretas en konkret vurdering av om bruken er tilstrekkelig til å avskjære tilbakekallingsretten. Dersom avtalen åpner for videreoverdragelse, er det også relevant å vurdere bruk hos tredjeparter som rettighetene er overdratt videre til.

Også «rimelig tid» må vurderes konkret. Vurderingen av rimelig tid kan variere ut fra type verk og fremføring. Relevante momenter kan for eksempel være overdragelsens karakter, om bruken har sammenheng med utvikling og kommersialisering av andre produkter, om forsinkelsen skyldes uforutsette forhold, samt hva som er normal bruk i sektoren. Fristen for rimelig tid løper fra tidspunktet for overdragelsen.

Der det er avtalt flere utnyttelsesformer, vil det bero på en konkret vurdering av avtalen og eventuell bruk om det er grunnlag for hel eller delvis tilbakekalling. Hva som anses som bruk innen rimelig tid, vil kunne variere for de ulike utnyttelsesmåtene.

I henhold til første ledd bokstav b må opphaver sende varsel om tilbakekalling. Tilbakekalling kan først kreves dersom erverver ikke har tatt i bruk verket innen seks måneder fra varselet ble mottatt. Bruksvilkåret vurderes på samme måte som i bokstav a.

Etter første ledd bokstav c kan ikke den manglende bruken skyldes forhold på opphavers side. Formuleringen i bestemmelsen er en forenkling av direktivets ordlyd, men må tolkes på samme måte. Dette innebærer at manglende bruk ikke kan skyldes omstendigheter som opphaver med rimelighet kan forventes å rette opp.

Andre ledd bestemmer at hvis flere opphavere har rettigheter i verket, må alle opphaverne være enige om å tilbakekalle rettighetene.

Tredje ledd pålegger erverver på begjæring fra opphaver å gi ut opplysninger som kreves for å ta stilling til om vilkårene for å tilbakekalle etter første ledd foreligger. Regelen har størst betydning i tilfeller der det er tvil om det er foretatt en bruk som avskjærer tilbakekalling, men opplysningene vil også gi grunnlag for å vurdere om verket er brukt i det hele tatt.

Fjerde ledd inneholder unntak fra tilbakekallingsretten. I fjerde ledd bokstav a unntas datamaskinprogrammer fra bestemmelsen. Unntaket gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 23 nr. 2. I fjerde ledd bokstav b unntas audiovisuelle produksjoner og verk for bruk i slike produksjoner. Audiovisuelle produksjoner er opptak av levende bilder, med eller uten lyd, for eksempel filmverk. I fjerde ledd bokstav c unntas verk som ikke kan brukes av opphaver etter tilbakekalling uten å krenke forretningshemmeligheter, lojalitetsplikt eller konkurransebegrensninger. Hva som anses som forretningshemmeligheter, er definert i forretningshemmelighetsloven § 2. I fjerde ledd bokstav d er det gjort unntak for rettighetsoverdragelser i arbeidsforhold. Både arbeidsforhold av kort- og langvarig karakter omfattes. Hva som er å anse som et arbeidsforhold, må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle med utgangspunkt i arbeidsrettslige regler og prinsipper, jf. blant annet definisjonen av arbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidsmiljøloven § 1-8.

Femte ledd fastsetter at bestemmelsene i paragrafen, med unntak av opphavers rett til å beholde mottatt vederlag etter tilbakekalling, ikke kan fravikes til skade for opphaver. Bestemmelsene kan likevel fravikes dersom det følger av en kollektivt forhandlet avtale, eller dersom verket er overdratt i et oppdragsforhold. Med «kollektivt forhandlet avtale» menes for eksempel rammeavtaler eller tariffavtaler som er fremforhandlet av partenes organisasjoner. Dette innebærer at partene kan avtale at opphaver ikke skal beholde mottatt vederlag etter tilbakekalling, men at de øvrige bestemmelsene i paragrafen bare kan fravikes til skade for opphaver dersom dette skjer gjennom en kollektivt forhandlet avtale eller i et oppdragsforhold. Bestemmelsen er ikke til hinder for at opphaver gis bedre rettigheter enn de som følger av denne paragrafen.

Til § 79 første ledd

I første ledd første punktum er § 24 a tilføyd opplistingen over hvilke paragrafer som omfattes av den ordinære straffebestemmelsen. Dette innebærer at også inngrep i eneretten til utgivere av pressepublikasjoner kan ilegges straff. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.6.11. I første punktum er det også foretatt en teknisk endring ved at henvisningen til § 108 siste ledd er endret til § 108 tredje ledd.

I første ledd andre punktum er henvisningen til § 62 endret til § 65 a som følge av ny paragrafnummerering.

Til § 80 første ledd

I første ledd er § 24 a tilføyd opplistingen over hvilke paragrafer som omfattes av bestemmelsen om straff for grovt inngrep. Dette innebærer at også inngrep i eneretten til utgivere av pressepublikasjoner kan ilegges straff etter bestemmelsen. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.6.11.

Til § 86 Tjenestetilbydernes ansvar for brukeropplastet innhold

Paragrafen er ny og etablerer en ny ordning for tjenestetilbyders rettslige ansvar for brukeropplastet innhold. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 2 nr. 6 og artikkel 17 nr. 1 og 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 13.2.6.

Formålet med paragrafen er å klargjøre tjenestetilbyderes ansvar for opphavsrettslig beskyttet innhold som brukere laster opp på tjenesten, og ved dette legge til rette for et velfungerende lisensmarked mellom rettighetshavere og tjenestetilbydere.

Første ledd slår fast at tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester foretar en overføring til allmennheten når brukerne gjør verk tilgjengelig gjennom opplasting på tjenesten. Begrepet «overføring til allmennheten» er en henvisning til åndsverkloven § 3 andre ledd bokstav d, som fastslår at slike handlinger omfattes av opphavers enerett. Definisjonen av «nettbasert innholdsdelingstjeneste» fremgår av tredje ledd.

Siden overføring til allmennheten omfattes av eneretten, må tilbyderen som hovedregel innhente tillatelse fra rettighetshaver for å kunne utføre denne handlingen. Bestemmelsen skal imidlertid ikke forstås som en absolutt plikt, ettersom klarering er unødvendig dersom brukeren allerede har innhentet tillatelse. Videre følger det av § 86 a at tilbyder i visse tilfeller kan unngå opphavsrettslig ansvar selv uten tillatelse. Det foreligger heller ingen plikt for rettighetshavere til å gi tillatelse, for eksempel dersom rettighetshaverne ønsker å kontrollere distribusjonen av eget innhold. Bestemmelsen klargjør dermed utgangspunktet om at innhold skal klareres med rettighetshaver. Klarering kan skje individuelt gjennom avtale direkte med rettighetshaver eller med kollektive forvaltningsorganisasjoner. Dersom vilkårene er oppfylt, kan klarering også skje gjennom den generelle avtalelisensen i § 63 andre ledd.

Andre ledd første punktum regulerer tilfeller der tjenestetilbyderen har innhentet tillatelse til overføringen fra rettighetshaver. Etter bestemmelsen skal slike tillatelser også anses å omfatte handlinger som utføres i forbindelse med brukerens opplasting. I tillegg til de overføringshandlinger som foretas, omfatter dette også den eksemplarfremstillingen som er nødvendig ved overføringen. Bestemmelsen innebærer at avtaler mellom en tilbyder og rettighetshaver får utvidet virkning, men kun innenfor rammen av den opprinnelige tillatelsen som tilbyderen har fått.

Bestemmelsen i første punktum gjelder likevel ikke dersom brukeren har ervervsmessig formål eller brukerens aktivitet på tjenesten gir betydelige inntekter, jf. andre ledd andre punktum. Unntaket om «ervervsmessig formål» må forstås som at brukerens handlinger ikke skal være kommersielle, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 36. Det må foretas en konkret vurdering av om brukeren opptrer ervervsmessig. Det kreves ikke at opplastingen av innholdet gir brukeren inntekter direkte. «Ervervsmessig formål» innebærer at det må foreligge et mål om økonomisk overskudd. Både direkte og indirekte ervervsmessig motivasjon er omfattet, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 149. Det avgjørende må være om brukerens virksomhet kommersialiserer innholdet. Til tross for at opplastingen i seg selv ikke genererer inntekter, kan en bruker likevel anses å ha ervervsmessig formål, eksempelvis dersom brukeren er en kommersiell aktør.

Unntaket om «betydelige inntekter» må vurderes ut fra brukerens virksomhet på tjenesten. At inntektene må være betydelige, vil for eksempel innebære at tillatelsen vil omfatte brukerens opplastning dersom brukeren kun mottar begrensede reklameinntekter. Det er de samlede inntektene på tjenesten som er relevant, ikke inntektene fra den enkelte opplastingen.

Brukere som faller utenfor bestemmelsen, enten fordi de opptrer ervervsmessig, eller fordi virksomheten gir betydelige inntekter, må selv innhente tillatelse fra rettighetshaver. Bestemmelsen er ikke til hinder for at tilbyder og rettighetshaver inngår avtaler som omfatter ervervsmessig bruk eller bruk som gir betydelige inntekter, og som også gis virkning for brukerne.

I tredje ledd defineres «nettbasert innholdsdelingstjeneste». For å omfattes av definisjonen må tjenesten for det første være en informasjonssamfunnstjeneste, slik dette er definert i ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav a. Her fremgår det at en informasjonssamfunnstjeneste er «enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og som formidles elektronisk, over avstand og etter individuell anmodning fra en tjenestemottaker».

Som et andre vilkår stilles det krav om at tjenesten har som et av sine hovedformål å lagre eller gi allmennheten tilgang til en stor mengde brukeropplastet materiale som er vernet etter åndsverkloven. Ved vurderingen av om en tjeneste har slik aktivitet som et sine hovedformål, er det den faktiske bruken av tjenesten som må være avgjørende. Formålsvilkåret knytter seg til tjenesten, ikke tjenestetilbyderen. Det kreves ikke at tjenesten utelukkende har som formål å lagre og gi allmennheten tilgang til beskyttet innhold. Det er tilstrekkelig at deling av beskyttet innhold utgjør en hovedfunksjon eller en sentral del av tjenestetilbudet. Dette innebærer at en tjeneste kan omfattes av definisjonen selv om den også tilbyr andre funksjoner enn deling av innhold.

Hva som utgjør «en stor mengde» brukeropplastet materiale, beror på en konkret vurdering hvor det kan tas hensyn til både kvantitative og kvalitative faktorer, for eksempel antall filer med opphavsrettslig beskyttet innhold som er lastet opp, hvem som er publikum for tjenesten og i forholdet til andre tjenester. Omfanget som kreves, vil også kunne variere avhengig av hvilken kategori innholdsdelingstjeneste det er tale om, blant annet hvilke verkstyper som gjøres tilgjengelig i den aktuelle tjenesten. I siste instans vil det være EU-domstolen som må fastsette hva som utgjør «en stor mengde».

For å omfattes av definisjonen må tjenestetilbyderen også organisere og markedsføre innholdet med ervervsmessig formål. Med «ervervsmessig» forstås økonomisk vinning. Både direkte og indirekte ervervsmessig motivasjon er omfattet, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 149. For en nærmere omtale av ervervsmessighetskriteriet vises det til Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 36–37.

Et moment ved vurderingen av om en tjeneste skal regnes som en «nettbasert innholdsdelingstjeneste», vil være om tjenesten konkurrerer med andre tjenester som normalt klarerer det opphavsrettslige innholdet de stiller til disposisjon for brukerne.

Gjennom henvisninger i §§ 16, 20, 22 og 23 gjelder paragrafen tilsvarende også for rettighetshavere til nærstående prestasjoner og arbeider vernet etter disse bestemmelsene.

Til § 86 a Ansvarsfrihet

Paragrafen er ny og etablerer et nytt ansvarsfrihetsregime for tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nr. 4 til 6. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 13.3.6.

I første ledd etableres særskilte ansvarsfrihetsregler for handlinger som omfattes av § 86. Etter § 86 første ledd foretar tilbyderen en overføring til allmennheten når brukerne gjennom opplasting på tjenesten gjør verk tilgjengelig. Utgangspunktet er derfor at tilbyderen må innhente tillatelse fra rettighetshaveren. Bestemmelsen i § 86 a første ledd foreskriver imidlertid at tilbyderen ikke er straffe- og erstatningsansvarlig, jf. §§ 79 til 81, for overføring uten tillatelse dersom den handler på en nærmere fastsatt måte. Ansvarsfrihetsreglene får kun anvendelse i tilfeller der det ikke foreligger tillatelse.

Ansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven § 18 skal ikke gjelde for handlinger som omfattes av § 86 første ledd. Tilsvarende vil gjelde for ansvarsfrihetsreglene i forordning (EU) 2022/2065 om digitale tjenester (DSA) artikkel 6 når forordningen gjennomføres i norsk rett (og erstatter ehandelsloven § 18), jf. fortalen punkt 11 i DSA. Under virkeområdet til § 86 gjelder i stedet de særskilte ansvarsfrihetsreglene i § 86 a første ledd. Dette betyr at disse reglene er å anse som lex specialis i forhold til ehandelsloven § 18 og DSA artikkel 6. Sistnevnte ansvarsfrihetsregler vil fremdeles få anvendelse på handlinger foretatt av nettbaserte innholdsdelingstjenester som ikke omfattes av § 86. En tilbyder kan dermed påberope seg ansvarsfrihet etter ehandelsloven/DSA for brukernes opplasting av annet ulovlig innhold enn ikke-lisensiert vernet materiale.

Første ledd bokstav a til c oppstiller tre kumulative vilkår for at tilbyderen skal omfattes av ansvarsfriheten. Etter bestemmelsene er det tilbyderen som må påvise at vilkårene er oppfylt.

For det første må tilbyderen ha gjort sitt beste for å innhente tillatelse, jf. første ledd bokstav a. Forpliktelsen til å innhente tillatelse er ikke absolutt, men må betraktes som en innsatsforpliktelse. Faktisk lisensiering forutsetter blant annet at rettighetshaverne er villige til å inngå lisensavtale, samt at partene oppnår enighet om vilkårene i en slik avtale. Bestemmelsen pålegger ingen forpliktelser for rettighetshavere til å inngå avtaler. Kravet om at tilbyderen skal ha «gjort sitt beste», innebærer at tilbyderen må treffe alle tiltak som en aktsom markedsaktør ville ha truffet for å oppnå tillatelse. Som et minstekrav må tilbyderen proaktivt oppsøke rettighetshavere som det er enkelt å identifisere, og som representerer en bred katalog av verk og andre rettigheter. «Gjort sitt beste» (best efforts) er et autonomt EU-rettslig begrep, og EU-domstolens fremtidige praksis på området vil bli styrende for tolkningen av begrepet i norsk rett.

Hvilke krav som stilles til tilbyderens forhandlingsvilje, må vurderes konkret. En tilbyder som nekter å inngå lisensavtale med rettferdige vilkår og en rimelig balanse mellom partenes interesser, kan neppe sies å ha gjort sitt beste for å innhente tillatelse. Motsetningsvis vil det ikke kreves av tilbyderen å inngå urimelige avtaler. Forhandlinger om lisensiering med kollektive forvaltningsorganisasjoner omfattes blant annet av forpliktelsene i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. §§ 26 til 28, herunder om å forhandle i god tro og benytte lisensvilkår som baseres på objektive og ikke-diskriminerende kriterier.

Forpliktelsen til å innhente tillatelse må videre tolkes i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet i andre ledd.

For det andre må tilbyderen gjøre sitt beste for å hindre at bestemt innhold blir lastet opp og tilgjengeliggjort på tjenesten (hindre fremtidige inngrep), jf. første ledd bokstav b. Bestemmelsen regulerer situasjonen der rettighetshaver på forhånd ønsker å forhindre at bestemte verk eller andre vernede arbeider lastes opp på innholdsdelingstjenesten. Det er her tale om en «notice and stay down»-forpliktelse, som skal sikre at innholdet ikke blir tilgjengelig på tjenesten i fremtiden. Med «hindre» menes ulike tekniske tiltak som vanskeliggjør tilgangen, for eksempel filtrerings- og blokkeringsløsninger.

Forpliktelsen knytter seg til innhold som rettighetshaver i en forhåndsmelding har gitt relevante og nødvendige opplysninger om. Forhåndsmelding kan gis av rettighetshaver selv eller dennes representant, for eksempel en kollektiv forvaltningsorganisasjon eller interesseorganisasjon som vedkommende er medlem av. Hvilke krav som skal stilles til «relevante og nødvendige» opplysninger, bør avgjøres av tilbyderen og rettighetshaverne i samarbeid. Slike opplysninger kan for eksempel være en oversikt fra forvaltningsorganisasjonens databaser. Opplysningene må være av en slik art at tilbyderen er i stand til å indentifisere innholdet og sammenligne det med brukeropplastet innhold før innholdet blir tilgjengelig på tjenesten. Relevante og nødvendige opplysninger vil typisk inneholde informasjon tilbyder trenger for å gjøre verket utilgjengelig, slik som referansefiler (digitale utgaver av verket). Hvorvidt opplysningene er både relevante og nødvendige, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle.

Dersom opplysningene i forhåndsmeldingen ikke oppfyller kravene til relevans og nødvendighet, eller dersom ingen informasjon er gitt, oppstår ingen forpliktelse til å hindre at innholdet lastes opp. Samarbeidet mellom tilbydere og rettighetshavere er derfor essensielt for at bestemmelsen skal være effektiv.

Kravet til å ha «gjort sitt beste» må tolkes på tilsvarende måte som etter første ledd bokstav a. I bokstav b er imidlertid kravet knyttet til «høy aktsomhetsstandard». Dette innebærer et krav om at tilbyderen må ha truffet alle tiltak som en aktsom markedsaktør ville har truffet for å hindre tilgang til ulovlige verk og andre vernede arbeider, på sitt nettsted. Bestemmelsen pålegger ikke bruk av spesifikke tekniske løsninger. Hva som oppfyller kravet om at tilbyderen skal ha gjort sitt beste i samsvar med høy aktsomhetsstandard, må derfor vurderes konkret.

«Notice and stay down»-forpliktelsen i første ledd bokstav b innebærer i praksis en forpliktelse til forhåndskontroll av det brukerne vil laste opp på tjenesten. Forpliktelsen innebærer imidlertid ikke en generell overvåkningsforpliktelse. Forpliktelsen må heller ikke være til hinder for lovlig bruk, jf. § 86 b. Også forpliktelsen til å gjøre sitt beste for å hindre at bestemt innhold ikke er tilgjengelig, skal tolkes i lys av forholdsmessighetsprinsippet i andre ledd.

For det tredje må tilbyderen oppfylle de handlepliktene som fremgår av første ledd bokstav c. Bokstav c inneholder to ulike forpliktelser.

Etter første del av bokstav c må tilbyderen, etter å ha mottatt tilstrekkelig underbygd notifikasjon fra rettighetshaverne, uten ugrunnet opphold hindre tilgangen til eller fjerne det notifiserte innholdet fra tjenesten (hindre pågående inngrep). Bestemmelsen regulerer tilfeller der materialet allerede er tilgjengelig på tjenesten, og rettighetshaver ønsker at dette innholdet skal blokkeres. Det er her tale om en «notice and take down»-forpliktelse.

Etter siste del av bokstav c må tilbyderen i tillegg gjøre sitt beste for å hindre fremtidig opplasting av det samme notifiserte innholdet i samsvar med første ledd bokstav b (hindre fremtidige inngrep). På tilsvarende måte som i bokstav b er det her tale om en «notice and stay down»-forpliktelse, som skal sikre at innholdet ikke på nytt blir gjort tilgjengelig på tjenesten. At handleplikten skal skje i samsvar med bokstav b, innebærer at tilbyderne også her må motta «relevante og nødvendige» opplysninger fra rettighetshaverne.

Handleplikten etter bokstav c oppstår når rettighetshavere gir «tilstrekkelig underbygd notifikasjon» om at innholdet allerede er gjort tilgjengelig på en tjeneste. Notifikasjonen må knytte seg til den konkrete opplastingen på tjenesten som rettighetshaveren mener tilbyderen skal hindre tilgangen til eller fjerne. Den bør være så presist underbygget at tilbyderen kan ta informerte og riktige avgjørelser om det relevante innholdet, herunder å avgjøre om innholdet skal regnes som ulovlig. Som hovedregel bør det kreves at notifikasjonen inneholder en begrunnelse for hvorfor innholdet skal anses ulovlig, og en tydelig henvisning til hvilket innhold det er tale om. Hvilke krav som skal stilles til notifikasjonen, bør også her avgjøres av tilbyderen og rettighetshaverne i samarbeid.

Kravet til reaksjonstid er i første del av bokstav c angitt som «uten ugrunnet opphold». Dette må avgjøres konkret. Dersom en rettighetshaver gjentatte ganger må notifisere samme verk, vil tilbyderen neppe anses å ha handlet raskt nok. Det er ikke tilstrekkelig etter første del av bokstav c at tilbyderen har gjort sitt beste for å hindre tilgangen til eller fjerne innholdet. Kravet bør derfor forstås som en resultatforpliktelse.

«Notice and stay down»-forpliktelsen i siste del av bokstav c innebærer i praksis en forpliktelse til forhåndskontroll av det brukerne vil laste opp på tjenesten. Forpliktelsen innebærer imidlertid ikke en generell overvåkningsforpliktelse. Forpliktelsen må heller ikke være til hinder for lovlig bruk, jf. § 86 b. Forpliktelsene etter bokstav c skal, på lik linje med bokstav a og b, underlegges forholdsmessighetsvurderingen i andre ledd.

Dersom tilbyderen ikke oppfyller vilkårene i første ledd bokstav a til c, kan dette medføre at tilbyderen blir straffe- og erstatningsansvarlig for inngrepet, jf. §§ 79 til 81.

Andre ledd gir anvisning på en forholdsmessighetsvurdering som skal foretas ved vurderingen av om tilbyderen oppfyller forpliktelsene etter første ledd. I andre ledd bokstav a og b er det en oppregning av ulike momenter som det skal tas hensyn til ved vurderingen.

Etter andre ledd bokstav a skal det tas hensyn til tjenestens type, publikum og størrelse, samt type verk som lastes opp av brukerne. Etter andre ledd bokstav b skal det tas hensyn til tilgjengeligheten av egnede og effektive metoder og kostnadene for disse. Oppregningen i bokstav a og b er imidlertid ikke uttømmende, jf. «blant annet». Dette innebærer at også andre relevante momenter kan hensyntas ved vurderingen. Dermed kan samtlige av tilbyders forutsetninger for å oppfylle handlepliktene i første ledd potensielt vektlegges. Bestemmelsen medfører at det skal foretas en konkret vurdering av den enkelte tilbyders forutsetninger ved vurderingen av handlepliktene i første ledd. Dette innebærer at pliktene kan lempes i tilfeller der det anses uforholdsmessig.

I tredje ledd stilles det mindre strenge krav til handlepliktene i første ledd for nye tjenestetilbydere med begrenset omsetning. Inngangsvilkårene for å omfattes av bestemmelsen er at tilbyderens tjeneste må ha vært tilgjengelig for allmennheten i EØS-området i mindre enn tre år og ha en årsomsetning på under 10 millioner euro. Årsomsetningen skal beregnes i samsvar med rekommandasjon 2003/361/EF om definisjon av mikroforetak og små og mellomstore bedrifter.

For tilbydere som oppfyller disse to vilkårene, inneholder bestemmelsen et tosporet system med regler, avhengig av tjenestetilbyderens publikum. Dersom tilbyderen har mindre enn 5 millioner unike besøkende i måneden i det foregående kalenderåret, er denne kun forpliktet til å gjøre sitt beste for å innhente tillatelse etter første ledd bokstav a og til å overholde den såkalte «notice and take-down»-forpliktelsen etter første del av første ledd bokstav c.

Dersom tilbyderen har mer enn 5 millioner unike månedlige besøkende, er denne i tillegg forpliktet til å overholde den såkalte «notice and stay-down»-forpliktelsen etter siste del av første ledd bokstav c. Begge kategorier av nye tjenestetilbydere er følgelig fritatt forpliktelsen i første ledd bokstav b om å gjøre sitt beste for å sikre at innhold som rettighetshaverne har gitt forhåndsmelding om, ikke blir lastet opp på tjenesten.

Ved beregning av antall unike besøkende skal besøkende fra hele EØS-området hensyntas og relevante personvernregler overholdes. Ved vurderingen av om nye tjenestetilbydere oppfyller handlepliktene som fremgår av tredje ledd, skal det også tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet i andre ledd. Dette betyr at det også ved disse ansvarsfrihetsreglene skal tas hensyn til den enkelte tjenestetilbyders situasjon.

Gjennom henvisninger i §§ 16, 20, 22 og 23 gjelder paragrafen tilsvarende også for rettighetshavere til nærstående prestasjoner og arbeider vernet etter disse bestemmelsene.

Til § 86 b Beskyttelse av brukernes interesser

Paragrafen er ny og skal sikre at det ikke hindres tilgang til lovlig brukeropplastet innhold. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nr. 7 og nr. 9 fjerde ledd. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 13.4.6.

Bestemmelsene i § 86 b utgjør både en begrensning i tjenestetilbyderens forpliktelse til å hindre tilgang til eller fjerne innhold etter ansvarsfrihetsreglene i § 86 a, og en begrensning i hvilket innhold som tilbyderen har adgang til å hindre tilgang til. I sistnevnte relasjon utgjør bestemmelsene en forpliktelse overfor brukerne.

Etter første ledd skal samarbeidet mellom tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester og rettighetshavere om oppfyllelse av forpliktelsene i § 86 a første ledd ikke hindre tilgang til innhold som lastes opp av brukere uten å gjøre inngrep i rettigheter etter åndsverkloven.

Med tilgjengeliggjøring av innhold «uten å gjøre inngrep» menes lovlig bruk. Lovlig bruk er blant annet innhold som er omfattet av en avgrensning i åndsverkloven, herunder sitatretten i § 29. Det omfatter også bruk som er klarert med rettighetshaver, der tjenestetilbyder har innhentet tillatelse etter § 86 andre ledd, innhold som brukeren har skapt selv, eller innhold som ikke er opphavsrettslig vernet.

Både tjenestetilbydere og rettighetshavere er pliktsubjekter etter bestemmelsen. Tjenestetilbyderen har kontroll over hvilke tiltak som er iverksatt for å hindre tilgang til ulovlig innhold og er derfor den som i hovedsak må bære ansvaret for at tiltakene ikke også hindrer tilgang til lovlig innhold. Samtidig innebærer bestemmelsen en forpliktelse for rettighetshavere til å ikke å forårsake filtrering av lovlig innhold gjennom de opplysninger de tilbyr tjenestetilbyderen etter § 86 a første ledd bokstav b og c.

Forpliktelsen til å ikke hindre tilgang til lovlig materiale skal forstås som en resultatforpliktelse. Bestemmelsen forutsetter at tjenestetilbydere har på plass egnede rutiner og prosedyrer. Det er opp til den enkelte tjenestetilbyder å avgjøre hvilke spesifikke tiltak som skal iverksettes for å oppfylle bestemmelsens forpliktelse. Dersom automatiske filtreringsløsninger brukes, må disse tilpasses begrensningene som oppstilles i personvernregelverket og de enkeltes grunnlovfestede menneskerettigheter, som rett til privatliv og kommunikasjon.

Tjenestetilbyderen kan ikke anses å oppfylle forpliktelsen til ikke å hindre tilgangen til lovlig innhold ved å gi brukere mulighet til å klage etter forslaget § 86 d, etter at blokkering har skjedd. Forpliktelsen innebærer at lovlig innhold ikke skal blokkeres i utgangspunktet. I relasjon til § 86 b skal klagebehandlingen etter § 86 d følgelig kun regnes som et ytterligere sikkerhetstiltak for å ivareta brukernes rettigheter.

Tjenestetilbydere kan ikke innskrenke brukernes adgang til å laste opp lovlig innhold under henvisning til eksempelvis egne brukervilkår eller avtaler med rettighetshavere. Samtidig skal bestemmelsen i § 86 b første ledd ikke innebære at tjenestetilbydere på generelt grunnlag er forpliktet til å tilgjengeliggjøre alt innhold som er lovlig etter opphavsretten. Bestemmelsen er ikke til hinder for at tilbydere kan hindre tilgang til innhold dersom det strider mot bestemmelser om for eksempel skadelig innhold i brukervilkårene eller annen lovgivning for øvrig.

Det er praktisk umulig for tjenestetilbydere å hindre tilgang til eller fjerne alt ulovlig innhold i tråd med forpliktelsen i § 86 a første ledd, samtidig som de skal sikre at tilgang til lovlig innhold ikke hindres etter forpliktelsen i § 86 b. Det forutsetter at tjenestetilbydernes tiltak for å oppfylle forpliktelsene er ufeilbare. I den utstrekning tjenestetilbyderne benytter seg av automatiske filtreringsløsninger, kan det forekomme feil. En menneskelig gjennomgang av alt innhold for å unngå feil vil være umulig og uforholdsmessig kostbare og er ikke et tiltak som bestemmelsen krever.

Forpliktelsene i § 86 a første ledd og § 86 b må balanseres mot hverandre. Det må da særlig vektlegges at forpliktelsen til å hindre tilgang til eller fjerne ulovlig innhold etter § 86 a første ledd er en innsatsforpliktelse, jf. formuleringen «gjort sitt beste», mens forpliktelsen i § 86 b til å ikke hindre tilgang til lovlig innhold er en resultatforpliktelse, jf. formuleringen «skal ikke hindre». Dette betyr at tilbyderne skal prioritere denne forpliktelsen fremfor forpliktelsen til å fjerne ulovlig innhold.

Bruk av automatiske filtreringsløsninger som ikke i tilstrekkelig grad skiller lovlig fra ulovlig innhold, og som derfor vil innebære overblokkering av lovlig innhold, vil være i strid med ytrings- og informasjonsfriheten og dermed også med § 86 b første ledd. Likevel kan blokkering av lovlig innhold i enkelte tilfeller forekomme uten at tjenestetilbyderen blir ansvarlig. Dette forutsetter imidlertid at den automatiske filtreringsløsningen i tilstrekkelig grad skiller mellom lovlig og ulovlig innhold. I tilfelle av blokkering av lovlig innhold skal klagebehandling, jf. § 86 d, fungere som en ytterligere sikkerhetsmekanisme for å beskytte brukernes ytrings- og informasjonsfrihet.

Særlige hensyn gjør seg gjeldende når det gjelder medieaktørers innhold. Tjenesteytere bør derfor iverksette særskilte tiltak som motvirker misbruk av ordningene og samtidig sikrer at medienes lovlige innhold ikke blir blokkert.

Andre ledd er en ytterligere presisering av utgangspunktet om lovlig bruk i første ledd. Etter bestemmelsen skal brukere kunne benytte seg av verk til karikatur, parodi eller pastisj ved tilgjengeliggjøring av innhold på tjenester som nevnt i § 86 tredje ledd. Dette er en særskilt avgrensningsbestemmelse innenfor virkeområdet til § 86. Handlinger som ikke reguleres av § 86, herunder eksemplarfremstilling som foretas forut for opplasting på tjenesten, er ikke omfattet av avgrensningen i andre ledd. Adgangen til å bruke verk til parodi mv. i slike tilfeller vil fortsatt måtte bedømmes ut fra den generelle ulovfestede parodiregelen.

Ved fastsettelsen av innholdet i avgrensningen må man ta utgangspunkt i den naturlige språklige forståelsen av uttrykkene, konteksten parodien, karikaturen eller pastisjen oppstår i og formålet bak regelen. De nærmere rammene for avgrensningen må fastsettes av EU-domstolen.

En parodi kjennetegnes ved at den fremkaller assosiasjoner til et eksisterende verk, samtidig som parodien er synlig annerledes enn originalverket. Videre skal parodien være et uttrykk for humor eller latterliggjøring. Parodibegrepet skal omfatte både parodier som skal ramme opphaveren til det parodierte verket (såkalte «target parodies»), og parodier som skal ramme en tredjeperson (såkalte «weapon parodies»). Det gjelder ikke krav om originalitet eller verkshøyde. Videre må parodiregelen balansere rettighetshaverinteressene og brukerinteressene, og da særlig forholdet til ytringsfrihet. Parodiregelen sikrer brukerne adgangen til å tilgjengeliggjøre «memes», forutsatt at de utgjør parodier.

En karikatur er forvrengt eller overdrevet billedkunst som har til hensikt å skape humor eller satire. Ofte blir et bilde eller en tegning regnet for å være en karikatur ved at en persons ansiktstrekk, kroppsholdning eller lignende fysiske egenskaper er endret for å latterliggjøre noe eller noen, i politisk eller sosial satire, gjerne om aktuelle politiske temaer, og ofte i kombinasjon med en beskrivende eller utdypende tekst.

En pastisj er en imitasjon av et bestemt verk eller av en opphavers stil, tema, komposisjon, karakterer og lignende som, i motsetning til parodier, ikke er uttrykk for humor eller latterliggjøring, kritikk eller satire. Formålet med en pastisj er gjerne å gi en hyllest til en opphaver eller et bestemt verk.

Bestemmelsen i andre ledd gjelder kun for parodier som brukeren selv har skapt. Dersom brukere vil tilgjengeliggjøre andres parodier, forutsetter dette samtykke fra den som har parodiert, gitt at parodien nyter opphavsrettslig vern. Tilsvarende gjelder for karikatur og pastisj.

Formålet med avgrensningen for karikatur, parodi og pastisj er å skape balanse mellom brukernes interesser og grunnleggende rettigheter, særlig ytringsfrihet og frihet for kunst samt rettighetshavernes interesser og eiendomsrett, herunder immaterialrettigheter.

I tillegg til å regulere adgangen til å benytte verk til karikatur, parodi og pastisj er det i andre ledd presisert at brukere i tillegg kan benytte seg av avgrensningene som følger av åndsverkloven kapittel 3. Dette betyr at brukere kan benytte seg av samtlige relevante avgrensningsbestemmelser, eksempelvis sitat i § 29, gjengivelse av verk plassert i det offentlige rom i § 31 eller dagshending i § 36.

Tredje ledd fastslår at når tilgang til innhold hindres, skal brukeren underrettes uten ugrunnet opphold. På bakgrunn av denne informasjonen gis brukeren mulighet til å benytte klageadgangen som er regulert i § 86 d.

Fjerde ledd bestemmer at tjenestetilbyderen i sine brukervilkår skal gi brukerne informasjon om adgangen til å bruke verk etter denne paragrafen. Denne bestemmelsen gjennomfører artikkel 17 nr. 9 fjerde ledd.

Gjennom henvisninger i §§ 16, 20, 22 og 23 gjelder paragrafen tilsvarende også for rettighetshavere til nærstående prestasjoner og arbeider vernet etter disse bestemmelsene.

Til § 86 c Rett til informasjon

Paragrafen er ny og gir rettighetshavere og brukere rett til informasjon fra tjenestetilbyderen. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nr. 8 andre ledd. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 13.5.6.

Første ledd første punktum fastsetter at tjenestetilbyderen skal gi relevant informasjon om hvilke tiltak tilbyderen har iverksatt for å oppfylle sin del av samarbeidsforpliktelsen i § 86 a første ledd. Både rettighetshavere og brukere har krav på slik informasjon. At informasjonen skal gis på anmodning, innebærer at tilbyderen ikke har en generell plikt til å informere uoppfordret. Bestemmelsen medfører at det normalt må gis opplysninger om hvilke tiltak og metoder som benyttes for å hindre ulovlig innhold, og hvordan disse fungerer i praksis. Dersom tilbyder bruker tekniske verktøy, som automatisk filtreringsteknologi, bør rettighetshavere og brukere få informasjon som beskriver hvilken type teknologi som er tatt i bruk. Det samme gjelder opplysninger om eventuelle tredjepartsleverandører som tilbyderen benytter seg av. Det bør også kunne bes om informasjon om effektiviteten til verktøyene samt eventuelle endringer av verktøy eller tjenester som benyttes. Opplysningene skal være tilstrekkelig spesifikke til å gi rettighetshaverne og brukerne relevant innsikt i hvordan tilbyderen oppfyller sine forpliktelser. Tilbyderne er ikke forpliktet til å gi detaljerte og individualiserte opplysninger om hvert enkelt verk som er identifisert. Partene kan imidlertid avtale en mer omfattende informasjonsplikt. Etter første ledd andre punktum omfatter informasjonsplikten ikke forretningshemmeligheter. Hva som anses som forretningshemmeligheter, er definert i forretningshemmelighetsloven § 2.

Dersom det er inngått lisensavtale mellom tjenestetilbyderen og en rettighetshaver, skal tilbyderen etter andre ledd på anmodning gi informasjon om bruken av innhold som skjer med grunnlag i avtalen. I motsetning til første ledd er det kun rettighetshaver som har krav på slik informasjon. Andre ledd omfatter opplysninger knyttet til brukeropplastet innhold som er dekket av en avtale om bruk i henhold til § 86 første ledd. Slik informasjon kan omfatte utnyttelsen av rettighetshavernes verk og inntektene dette genererer. Dette inkluderer individuell informasjon om hvert enkelt verk, forutsatt at opplysningene kan fremskaffes på en enkel måte. Også for denne informasjonsplikten kan partene avtale en mer detaljert regulering av hvilke opplysninger som skal gis.

Etter tredje ledd skal partene så langt som mulig ta hensyn til eventuelle frivillige bransjestandarder når det fastsettes hvilken form rapporteringen skal ha. Dette gjelder også der rapporteringsformat er avtalt på forhånd. Dersom formatet ikke er regulert, bør anmodningen inneholde føringer for ønsket format. Valg av format kan imidlertid ikke kun baseres utelukkende på rettighetshavers eller brukers preferanser, men må bygge på enighet mellom partene.

Rapporteringskravene i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 31 gjelder parallelt med retten til informasjon etter § 86 c.

Gjennom henvisninger i §§ 16, 20, 22 og 23 gjelder paragrafen tilsvarende også for rettighetshavere til nærstående prestasjoner og arbeider vernet etter disse bestemmelsene.

Til § 86 d Rutiner for klagebehandling

Paragrafen er ny og regulerer hvordan tjenestetilbydere skal behandle klager fra brukere. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nr. 9 første og andre ledd. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 13.6.6.

Etter første ledd skal tjenestetilbydere ha effektive rutiner for å håndtere klager fra brukere av tjenesten. Dette innebærer også at de må etablere gode systemer, for eksempel elektroniske løsninger, som sikrer at klagebehandlingen fungerer i praksis. Tilbyderen skal dekke kostnadene ved etablering og drift av klageordningen, og brukerne skal ikke pålegges økonomiske utgifter ved bruk av ordningen. Klageordningen gjelder tvister om hindring av tilgang eller fjerning av materiale, jf. § 86 a første ledd bokstav b og c. Bestemmelsen gir brukere anledning til å klage dersom de er uenige i tilbyderens beslutning om å hindre eller fjerne innhold som de har lastet opp, for eksempel dersom brukeren mener at innholdet er lovlig, jf. § 86 b. Klageadgangen forutsetter at innholdet allerede er gjort utilgjengelig på tjenesten.

Andre ledd fastsetter at opphavere skal gis mulighet til å uttale seg i saken. Denne retten til kontradiksjon skal ikke gå på bekostning av en rask og effektiv klagebehandling, jf. tredje ledd. Opphavere må derfor svare innen en rimelig frist fastsatt av tjenestetilbyderen for at deres synspunkter skal tas med i vurderingen. Dersom opphaveren ikke reagerer innen fristen, må avgjørelsen baseres på tidligere mottatt informasjon – som forhåndsmelding eller notifikasjon, jf. § 86 a første ledd bokstav b og c. Etter bestemmelsen må opphaveren begrunne et eventuelt krav om at innholdet skal forbli utilgjengelig. Dette innebærer at vedkommende må forklare hvorfor opplasting av det konkrete innholdet utgjør et inngrep i opphavsretten. Hvorvidt det er nødvendig å supplere informasjon som for eksempel tidligere er gitt i en notifikasjon, vil bero på en konkret vurdering basert på hva som allerede er fremlagt.

Klager skal etter tredje ledd avgjøres uten ugrunnet opphold. Behandlingstiden må vurderes konkret og vil kunne variere avhengig av tjenestens art og tvistens innhold. I de fleste tilfeller bør det være mulig å behandle klagen innen noen få dager. Av hensyn til informasjonsfriheten bør klager fra redaktørstyrte medier prioriteres. Dersom opphavers anmodning, jf. andre ledd andre punktum, ikke er tilstrekkelig begrunnet, skal tilgangen til innholdet gjenopprettes. Tredje ledd tredje punktum stiller krav om at eventuelle beslutninger om å hindre tilgang skal gjennomgås manuelt av en fysisk person. Innholdet kan forbli utilgjengelig under den manuelle vurderingen, med mindre innholdet åpenbart ikke er ulovlig. Kravet om manuell gjennomgang gjelder ikke dersom brukeren får medhold i klagen.

Dersom brukeren ønsker å bestride tjenestetilbyderens endelige avgjørelse i klagesaken, kan vedkommende etter § 65 f be Opphavsrettsnemnda vurdere om det er grunnlag for å gjenopprette tilgangen til innholdet.

Gjennom henvisninger i §§ 16, 20, 22 og 23 gjelder paragrafen tilsvarende også for rettighetshavere til nærstående prestasjoner og arbeider vernet etter disse bestemmelsene.

Til § 98 Forholdet til tvisteloven

I bestemmelsen er gjeldende henvisning til åndsverkloven § 86 til 98 endret til §§ 88 til 98. Gjeldende henvisning beror på en inkurie.

Til § 100 første ledd

I første ledd er det tilføyd en henvisning til ny § 50 f om tekst og datautvinning til forskningsformål. Kulturarvinstitusjoner som har lovlig tilgang til verk, kan bruke dem i tekst- og datautvinningsprosesser, uten hinder av tekniske beskyttelsessystemer, forutsatt at vilkårene i § 50 f er oppfylt.

Til § 100 fjerde ledd nytt andre punktum

I fjerde ledd er det tilføyd et nytt andre punktum om at bestemmelsen i første punktum ikke gjelder for bruk etter § 43 andre ledd, § 49 og § 50 f. Det innebærer at tillatt bruk etter disse bestemmelsene omfatter situasjoner der verkene på avtalte vilkår ved overføring stilles til rådighet for allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til det.

Til § 114 første og andre ledd

I første ledd fremgår hovedregelen om at lovens vern for nærstående rettigheter gjelder når rettighetshaver er norsk statsborger eller har en annen nærmere angitt tilknytning til Norge. Andre ledd inneholder særregler som fraviker hovedregelen. Det er gjort endringer i både første og andre ledd for å gjøre justeringer i hvilken tilknytning som kreves for at ulike prestasjoner skal ha vern.

Av gjeldende første ledd fremgår at hovedregelen gjelder for alle andre bestemmelser i kapittel 2 enn §§ 23 og 24 og «den i §§ 16 og 20 nevnte spredningsrett». Dette er endret ved at henvisningen til «den i §§ 16 og 20 nevnte spredningsrett» er fjernet, slik at hovedregelen også vil gjelde for denne. Videre er det inntatt en henvisning til § 21, ettersom det innføres en spesialregulering for vederlagsretten i andre ledd, jf. nedenfor. Det er også inntatt en henvisning til ny § 24 a, da det skal gjelde særskilte tilknytningsregler også for denne, jf. nedenfor.

I andre ledd er det for det første gjort en endring i andre punktum, som i gjeldende bestemmelse angir den særlige reguleringen av spredningsretten i §§ 16 og 20. Dette er endret til en regel som fastsetter at eneretten til «tilgjengeliggjøring for allmennheten» i §§ 16 og 20, også gjelder for «lyd- og filmopptak som er tilvirket i Norge». Tilgengeliggjøringsretten vil både omfatte tilgjengeliggjøring på forespørsel og spredning av eksemplar. I tillegg vil visning av eksemplar omfattes, men det er nok mindre relevant for prestasjonene det er tale om. I andre ledd fjerde punktum er det tatt inn en ny bestemmelse som fastslår at vederlagsretten i § 21 gjelder for «lydopptak der produsenten er person eller selskap som nevnt i første ledd, og for lydopptak som er tilvirket i Norge».

Endringene i andre og fjerde punktum innebærer at det vil gjelde «dobbel tilknytning» for eneretten til tilgjengeliggjøring for allmennheten i §§ 16 og 20 og for vederlagsretten i § 21, slik at vern etter disse bestemmelsene vil oppnås både basert på nasjonalitet og innspillingssted. For eneretten gjelder hovedregelen i første ledd sammen med spesialreguleringen i andre ledd andre punktum, mens tilknytningen for vederlagsretten i sin helhet er regulert i spesialbestemmelsen i andre ledd fjerde punktum.

Loven knytter vernet til om rettighetshaver er norsk statsborger eller har tilknytning til Norge, samt om innspillingen er gjort her. Dette vernet vil utvides internasjonalt i forskrift til loven. Innspillinger som er gjort i flere land, skal anses å ha blitt spilt inn landet hvor innspillingen i hovedsak har funnet sted. Hvor dette er, vil bero på en produksjonsfaglig vurdering, hvor medgått tid og antall deltakere i produksjonens ulike deler også vil være relevante momenter.

Endringene er gjort som følge av norsk tiltredelse til WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT). Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 20.2.

Andre ledd sjuende punktum viderefører gjeldende femte punktum uten endringer.

I andre ledd nytt siste punktum er det tilføyd at bestemmelsen i § 24 a gjelder for utgivere av pressepublikasjoner som er etablert i og har sitt forretningskontor, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak i et land innenfor EØS-området. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 15 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.6.2.2.

Til § 115 a Anvendelse av opprinnelseslandsprinsippet på tilknyttede nettbaserte tjenester

Bestemmelsen er ny og fastsetter at opprinnelseslandsprinsippet i en viss utstrekning skal gis anvendelse ved grensekryssende tilgjengeliggjøring av kringkastingsforetaks såkalte tilknyttede nettbaserte tjenester. Dette er en gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet artikkel 3, jf. artikkel 2 nr. 1, og departementets alminnelige merknader finnes i punkt 19.2.6.

Tjenestene det typisk vil være tale om her, er kringkastingsforetaks egne såkalte nettspillere, som for eksempel NRK TV, NRK Radio og TV 2 Play. Reguleringen gjelder når slike tjenester innen EØS tilbys på tvers av landegrenser, og det fastsettes blant annet vilkår for at opprinnelseslandsprinspippet skal komme til anvendelse på tjenestene. At opprinnelseslandsprinsippet kommer til anvendelse, innebærer at levering og bruk av tjenesten i opphavsrettslig forstand skal anses å finne sted kun i kringkastingsforetakets hjemland, selv om tjenesten også er tilgjengelig i andre EØS-stater. For programmer i tjenesten som ikke oppfyller disse vilkårene, vil i stedet mottakerlandsprinsippet gjelde, slik at klareringen må skje i de land hvor tjenesten er tilgjengelig. For tjenester som bare tilbys nasjonalt, og som dermed ikke er «grensekryssende», vil ikke vilkårene og forutsetningene i den nye reguleringen gjelde overhodet.

Første ledd første punktum fastsetter at når et kringkastingsforetak med hovedsete her i riket gjør verk eller arbeider som inngår i radio- eller fjernsynsprogrammer, tilgjengelig for allmennheten i en grensekryssende tilknyttet nettbasert tjeneste, skal de opphavsrettslig relevante handlinger ved levering og bruk av tjenesten anses å skje i Norge. Det samme gjelder når kringkastingsforetaket i tjenesten tilgjengeliggjør materiale som er tilknyttet sending av slike programmer, jf. første ledd andre punktum. Formuleringen «kringkastingsforetaket i tjenesten» i andre punktum viser tilbake på kringkastingsforetak og tjeneste som nevnt i første punktum. Materialet skal etter andre punktum være tilknyttet «sending» av programmer som nevnt i første punktum. Selve sendingen av programmene vil være omfattet av første punktum ved at programmene gjøres «tilgjengelig for allmennheten». Tilgjengeliggjøringsbegrepet vil dekke både lineær tilgjengeliggjøring («sending») og det at programmene tilbys på forespørsel i tjenesten, slik at brukeren kan få tilgang til dem på selvvalgt sted og tidspunkt (innenfor rammene av det tjenesten i tråd med reguleringen tillater). At «de opphavsrettslig relevante handlinger» skal anses å finne sted i Norge, innebærer at det er her klareringen skal skje. (Motsatsen til reguleringen i § 115 a vil være at bruk i Norge av en tilknyttet nettbasert tjeneste fra et foretak med hovedsete i en annet EØS-stat, ikke skal anses å finne sted i Norge, men i hovedsetestaten, ettersom reguleringen som § 115 a gjennomfører, gjelder for hele EØS-området.)

Det oppstilles i første ledd tredje punktum bokstav a til c noen forutsetninger for at opprinnelseslandsprinsippet i første og andre punktum skal komme til anvendelse.

Av bokstav a fremgår at reguleringen bare får anvendelse når det er foretaket som leverer tjenesten, «eller som har kontroll med og ansvar for leveringen av den». Dette indikerer at tjenesten også kan leveres av andre, og i lys av EU-domstolens avgjørelse i C-290/21 (AKM) er det nærliggende at også distributørens eventuelle tilleggsklarering vil være omfattet, forutsatt at det er kringkastingsforetaket som har kontroll med og ansvar for levering av tjenesten.

I bokstav b er presiseringen fra fortalen punkt 8 om at tjenesten har et klart og underordnet forhold til kringkastingsforetakets sendinger, tatt inn. Hva presiseringen nærmere er ment å innebære, fremgår ikke av direktivet. Presiseringen er ikke tatt inn for å begrense hvordan tjenestene kan bygges opp, men for å markere at kravet uansett gjelder.

Av bokstav c fremgår at tilgjengeliggjøringen av programmer i tjenesten kan skje «samtidig med» eller i et «definert» tidsrom «etter» sendingen. Dette innebærer at tilgjengeliggjøring i tjenesten kan skje som både parallellutsending og som «tidsforskutt tjeneste», og i det sistnevnte tilfellet må perioden hvor programmene ligger ute, være tidsavgrenset. Det stilles imidlertid ikke krav til hvor lang eller kort denne perioden kan være, men lengden på den vil være et relevant moment ved fastsettelsen av vederlag, jf. tredje ledd. Programmer kan som nevnt tilgjengeliggjøres i tjenesten samtidig med eller i et definert tidsrom «etter sendingen». Dette innebærer for det første at lineær tilgjengeliggjøring må finne sted for at programmene skal kunne tilbys på forespørsel. For det andre innebærer det at programmene tidligst kan tilbys i tjenesten samtidig med den lineære sendingen. Disse kravene gjelder imidlertid kun for tilgjengeliggjøring av «programmer», slik at «materiale som er tilknyttet sending av slike programmer», jf. første ledd andre punktum, også kan gjøres tilgjengelig i forkant av sendingen.

Av andre ledd første punktum fremgår at reguleringen bare gjelder for fjernsynssendinger som inneholder «nyhets- eller aktualitetsprogrammer», eller programmer som foretaket selv har «helfinansiert og produsert». Det vises til punkt 19.2.6.4 for en nærmere gjennomgang av disse kategoriene.

Av andre ledd andre punktum fremgår at reguleringen ikke gjelder for fjernsynssendinger av sportsbegivenheter og verk eller arbeider som inngår i dem. For en nærmere gjennomgang av også denne kategorien vises det til punkt 19.2.6.4.

Opprinnelseslandsprinsippet gjelder dermed for alle radioprogrammer som inngår i slike tjenester (forutsatt at vilkårene i første ledd er oppfylt), mens det bare gjelder for enkelte fjernsynsprogrammer, og ikke overhodet for fjernsynssendinger av sportsbegivenheter.

I tredje ledd er det tatt inn regler om vederlag, hvor det i tredje ledd første punktum fremgår at det ved beregning av dette skal tas hensyn til «alle sider» ved tjenesten. Særlig sentralt er det at det også skal tas hensyn til publikum utenfor Norge. Anvendelse av opprinnelseslandsprinsippet på disse tjenestene skal forenkle klareringen, ikke gjøre den mindre kostbar. I tråd med direktivet er det også inntatt en presisering i tredje ledd andre punktum om at partene, tross utgangspunktet i første punktum, også kan avtale at vederlaget skal beregnes på grunnlag av kringkastingsforetakets inntekter. I fortalen punkt 12 fremgår i tilknytning til dette følgende: «Det bør likevel være mulig å bruke særlige metoder for beregning av beløpet som skal betales for rettigheter som er underlagt opprinnelseslandsprinsippet, for eksempel metoder basert på de inntektene til kringkastingsforetaket som er generert av den nettbaserte tjenesten, som særlig brukes av radioselskaper.»

Til § 115 b Grensekryssende bruk av verk i undervisning

Paragrafen er ny og regulerer bruk av verk i undervisningsvirksomhet etter § 43 andre ledd (fri bruk) og § 46 (avtalelisens) som skjer over landegrenser innenfor EØS-området. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 5 nr. 3. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 5.6.1.6.

Bestemmelsen fastsetter at når lærere og elever som er tilknyttet undervisningsinstitusjoner som er etablert i Norge, bruker verk etter de nevnte bestemmelsene, så skal bruken anses å finne sted i Norge. Dette gjelder selv om eleven eller læreren befinner seg fysisk i en annen EØS-stat. Tilsvarende gjelder for undervisere og studenter ved institusjoner for høyere utdanning. Forutsetningen er at tilgangen til verkene skjer i sikre, digitale miljøer. Hva som skal regnes for «sikre digitale miljøer», er omtalt i merknaden til § 43.

Siden de andre EØS-statene har tatt inn tilsvarende bestemmelser i sin opphavsrettslovgivning ved gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet artikkel 5, vil læreres, elevers og studenters bruk av verk anses å finne sted i landet der undervisningsinstitusjonen de er tilknyttet, er etablert.

Til § 115 c Grensekryssende bruk av verk som ikke lenger er i handelen

Paragrafen er ny og regulerer kulturarvinstitusjoners grensekryssende bruk av verk som ikke er i handelen etter forslaget til § 49 a og 50 a. Den gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 9. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.6.3 og 8.6.4.

Bestemmelsen fastsetter at den opphavsrettslig relevante handlingen skal anses å skje i Norge når det er her kulturarvinstitusjonen som bruker et verk etter de nevnte bestemmelsene, er etablert. Dette gjelder selv om verkene gjøres tilgjengelige via Internett slik at personer i andre EØS-stater får tilgang til dem. Siden de andre EØS-statene har tatt inn tilsvarende bestemmelser i sin opphavsrettslovgivning ved gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet, vil tilsvarende bruk av kulturarvinstitusjoner i disse statene anses å skje der disse er etablert.

23.2 Endringer i tvisteloven

Til § 6-2 første ledd bokstav c

I bestemmelsen er det gjort endringer i første ledd bokstav c. Endringen går ut på at opphavsrett og nærstående rettigheter, samt kollektiv forvaltning av opphavsrett mv., er tilføyd oppregningen over saker på immaterialrettsområdet som skal unntas fra forliksrådsbehandling. Med saker om opphavsrett og nærstående rettigheter menes saker med tvungent verneting etter åndsverkloven § 85. Med kollektiv forvaltning av slike rettigheter menes saker med tvungent verneting etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 54. Endringene innebærer at saker etter åndsverkloven og lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. ikke skal behandles i forliksrådet, men fremmes direkte for Oslo tingrett. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 21.1.4.

23.3 Endringer i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Til § 26 nytt andre ledd

Nytt andre ledd fastslår at Opphavsrettsnemnda har kompetanse til å mekle mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere hvor det i forhandlinger er uenighet om lisensvilkårene, jf. § 28. Slik meklingsbistand forutsetter at partene er enige om dette. Mekling i nemnda er altså basert på frivillighet. Mekling skal skje etter regler som er gitt i medhold av åndsverkloven § 65. Bestemmelsen har som formål å hjelpe partene til å komme til enighet før det er inngått en avtale og kommer i tillegg til den særskilte adgangen i § 53 til å behandle tvister om foreslåtte lisensvilkår i domstolen. I andre ledd andre punktum er det presisert at meklingsadgangen etter første ledd ikke gjelder ved forhandlinger om avtalelisensavtaler som omfattes av åndsverkloven § 65 b første ledd. I slike tilfeller gjelder de særskilte reglene om mekling i åndsverkloven § 65 b. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.8.4.

Til § 31 a Tvisteløsning ved brukernes rapporteringsplikt

Bestemmelsen er ny og gir Opphavsrettsnemnda kompetanse til å behandle tvister mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere om omfanget av brukernes rapporteringsplikt i § 31. Slike tvister skal behandles etter reglene som er gitt i medhold av åndsverkloven § 65. Nemnda kan på bindende måte fastsette omfanget av opplysningsplikten og pålegge at brukeren skal utlevere informasjon (informasjonspålegg). Partene må være enige om å bringe tvisten inn for Opphavsrettsnemnda. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 18.8.4.

Til § 32 a Opplysninger til rettighetshavere om bruk av avtalelisens

Paragrafen er ny og etablerer en opplysningsplikt for kollektive forvaltningsorganisasjoner om bruk av avtalelisens. Bestemmelsen gjennomfører digitalmarkedsdirektivet artikkel 12 nr. 3 bokstav d. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.7.

Etter første ledd pålegges kollektive forvaltningsorganisasjoner å gjøre opplysningene i bokstav a til c tilgjengelig for rettighetshaverne. Det er altså rettighetshavere som skal være mottakere av denne informasjonen. Organisasjonens opplysningsplikt gjelder kun i den utstrekning organisasjonen benytter seg av avtalelisensordningen i åndsverkloven § 63.

Bestemmelsen krever at den kollektive forvaltningsorganisasjonen gir informasjon om organisasjonens muligheter for bruk av avtalelisens, jf. første ledd bokstav a, opplysninger om eventuelle avtaler som organisasjonen har inngått etter ordningen, jf. første ledd bokstav b, og mulighetene utenforstående rettighetshavere har til å nedlegge forbud mot bruk, jf. første ledd bokstav c. Når det gjelder de nærmere kravene til denne informasjonen, må den som et minimum oppfylle formålet med bestemmelsen – nemlig at utenforstående rettighetshavere skal kunne gjøres kjent med avtalelisensavtalene organisasjonene inngår og muligheten til å nedlegge forbud mot bruk. Informasjon om inngåtte avtaler må derfor være så detaljert at den gir den enkelte rettighetshaver tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om vedkommende vil omfattes av avtalen. Øvrige opplysninger, om adgang til å inngå avtaler med avtalelisensvirkning og forbudsadgang, kan gis mer generelt. Eksempelvis vil det være tilstrekkelig at den kollektive forvaltningsorganisasjonen viser til godkjenninger gitt av Patentstyret etter § 63 tredje ledd og gir informasjon om hvordan forbudsadgangen kan praktiseres.

Etter bestemmelsen skal opplysningene gjøres tilgjengelig for rettighetshaverne på «egnet måte». Det stilles ingen krav om at hver enkelt rettighetshaver skal informeres personlig. For organisasjonene skal ikke plikten innebære en uforholdsmessig administrativ byrde, samtidig som opplysningstiltakene skal være effektive. Det må derfor være tilstrekkelig at de aktuelle opplysningene for eksempel publiseres på organisasjonenes nettside.

Etter andre ledd skal opplysningstiltak om inngåtte avtalelisensavtaler, jf. første ledd bokstav b, og forbudsrett, jf. første ledd bokstav c, iverksettes «innen rimelig tid» før verk eller vernede arbeider benyttes i henhold til avtalen. Hva som er rimelig tid, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det må i alle tilfeller skje før verk eller andre vernede arbeider tas i bruk. Opplysningsplikten skal videre virke gjennom hele avtaleperioden.

Ved overtredelse av opplysningsplikten kan Patentstyret ilegge overtredelsesgebyr, jf. henvisningen i § 50.

23.4 Endringer i lov om behandling av personopplysninger i idretten

Til § 3 andre ledd

I andre ledd er det tilføyd tre nye punktum som presiserer definisjonen av trakassering i første punktum.

Andre ledd nytt andre punktum gjengir definisjonen av trakassering fra likestillings- og diskrimineringsloven § 13 andre ledd. Trakassering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 må skje i tilknytning til ett eller flere diskrimineringsgrunnlag som er regnet opp i loven § 6 første ledd. I andre ledd andre og nytt tredje punktum i loven her er definisjonen av trakassering av pedagogiske hensyn også koblet sammen med de nevnte diskrimineringsgrunnlagene.

Andre ledd nytt fjerde punktum gjengir definisjonen av seksuell trakassering, hentet fra likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd.

Begrepene skal forstås likt i loven her og i likestillings- og diskrimineringsloven. Det vil være relevant å se hen til både forarbeidene til (jf. Prop. 81 L (2016–2017) side 312 og 319 flg.) og praksis etter likestillings- og diskrimineringsloven ved tolkning av loven her.

Endringene presiserer gjeldende rett og har ikke materiell betydning. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 21.2.