For nettbasert bruk kan en tilbyder av en informasjonssamfunnstjeneste gjøre en pressepublikasjon med verk som inngår i denne, tilgjengelig for allmennheten som nevnt i § 3 andre ledd bokstav d når betingelsene for avtalelisens etter § 63 første ledd er oppfylt. Det kan også fremstilles eksemplar som er nødvendig for slik tilgjengeliggjøring.

Avtalelisensen gjelder ikke dersom utgiveren eller en opphaver til et verk som inngår i pressepublikasjonen, overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen har nedlagt forbud mot slik bruk eller det ellers er særlig grunn til å anta at utgiveren eller opphaveren motsetter seg slik bruk.

Når det foreligger avtale om bruk av verk som nevnt i §§ 46, 47, 50, 50 a, 57 eller 62, som er inngått av organisasjon som oppfyller kravene i tredje ledd, og dersom kravene i fjerde ledd også er oppfylt, har bruker som omfattes av avtalen rett til å bruke verk av opphavere som ikke representeres av organisasjonen (avtalelisens). Dette gjelder bare bruk på samme område, på samme måte og for verk av samme art som avtalen omfatter, og bare for bruk som skjer i samsvar med det avtalen fastsetter. Bestemmelsen gjelder ikke for kringkastingsforetaks rettigheter i sine sendinger.

Avtalelisens kan også anvendes i tilfeller som ikke omfattes av paragrafene som er nevnt i første ledd, når en bruker på et nærmere avgrenset område har inngått avtale med en kollektiv forvaltningsorganisasjon som nevnt i tredje ledd om bruk av offentliggjorte verk (generell avtalelisens). Dette gjelder likevel ikke for verk der opphaveren overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen har nedlagt forbud mot bruk av verket, eller det ellers er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg bruk av verket.

For avtalelisens etter første og andre ledd må avtalen inngås av en kollektiv forvaltningsorganisasjon som nevnt i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a som er godkjent av Patentstyret på grunnlag av at den på området representerer et betydelig antall opphavere til verk som brukes i Norge, og er egnet til å forvalte rettighetene på området. For bruk på nærmere angitte områder kan departementet i forskrift bestemme at den organisasjonen som godkjennes, må være en felles organisasjon for de berørte rettighetshavere. Godkjenning kan trekkes tilbake dersom organisasjonen ikke lenger oppfyller kravene i dette ledd eller andre særlige grunner tilsier det. Organisasjoner som er godkjent, plikter å melde fra til Patentstyret om forhold som kan ha betydning for godkjenningen, slik som endringer med hensyn til organisasjonens representativitet.

Avtalelisens kan bare benyttes dersom individuell klarering av rettighetene til den aktuelle bruken er så byrdefullt og upraktisk at det fremstår som lite sannsynlig at en avtale ellers ville blitt inngått. Dette gjelder likevel ikke ved obligatorisk kollektiv forvaltning etter § 57 tredje ledd første punktum og fjerde ledd andre punktum.

Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) er klageinstans for enkeltvedtak fattet av Patentstyret etter tredje ledd. Søksmål kan bare reises hvis klageretten har blitt brukt og Medieklagenemnda har avgjort klagen. Søksmål rettes mot staten ved Klagenemnda for mediesaker.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kontroll med organisasjoner og fond som mottar vederlag til videre fordeling.

Ved bruk av verk etter § 63 er det som avtalen, Opphavsrettsnemnda eller organisasjonen som mottar vederlaget for bruken, bestemmer om innkreving og fordeling av vederlaget, bindende også for opphavere som ikke representeres av organisasjonen. Utenforstående opphavere skal ha samme rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra eller som vesentlig er bekostet av vederlaget.

Uansett bestemmelsen i første ledd kan en utenforstående opphaver som sannsynliggjør at eget verk er brukt etter § 63, kreve at vederlag for dette skal utbetales til seg. Kravet må fremsettes innen tre år etter utløpet av det året bruken fant sted, og kan bare rettes mot den organisasjonen som i medhold av § 63 har innkrevd vederlag. Vederlagets størrelse kan hver av partene kreve fastsatt etter regler som departementet gir i forskrift.

Opphavsrettsnemnda oppnevnes av sorenskriveren i Oslo tingrett. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om nemndas virksomhet, herunder om sammensetning, organisering og saksbehandling, samt regler om bevis og partenes opplysningsplikt, og om ileggelse av sakskostnader mellom partene og kostnader ved nemndsbehandlingen.

Departementet kan ikke instruere nemnda i saksbehandlingen eller innholdet i avgjørelsene, verken generelt eller i den enkelte saken, eller omgjøre nemndas avgjørelser. Nemndas avgjørelser er endelige og kan ikke påklages.

Fristen for å reise søksmål om gyldigheten av nemndas avgjørelse er én måned fra underretning om avgjørelsen er mottatt. Søksmål skal rettes mot staten ved Opphavsrettsnemnda.

Fristen for å reise søksmål om den underliggende tvisten som nemnda har realitetsbehandlet, er én måned fra underretning om avgjørelsen er mottatt. Dersom det er reist søksmål etter tredje ledd og avgjørelsen blir funnet gyldig ved rettskraftig dom, er fristen for å reise søksmål om tvisten én måned fra dommen er blitt rettskraftig. Søksmål skal rettes mot motparten i tvisten som var til behandling i nemnda. Retten kan prøve alle sider av saken.

Dersom søksmål ikke er reist etter tredje eller fjerde ledd, har nemndas avgjørelse samme virkning som en rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Det samme gjelder dersom det er reist søksmål etter tredje ledd og avgjørelsen blir funnet gyldig ved rettskraftig dom, uten at det reises etterfølgende søksmål om den underliggende tvisten etter fjerde ledd.

Tvist om vederlag etter §§ 21, 36, 37, 44, 45 og 56 kan enhver av partene bringe inn for Opphavsrettsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte.

Departementet kan i forskrift gi regler om at vederlagspliktige som unnlater å betale vederlag, etter begjæring fra den berettigede part, med bindende virkning kan forbys fortsatt bruk.

Kommer avtale etter §§ 46, 47, 50, 50 a,57 og 62 ikke i stand, kan hver av partene kreve mekling etter regler som departementet gir i forskrift. Er partene enige om det, kan tillatelse til og vilkår for bruken fastsettes av Opphavsrettsnemnda. Fastsettelsen får samme virkning som avtale etter § 63 første ledd.

Er partene i avtaler etter §§ 46, 47, 50, 50 a,57 og 62 enige om det, kan tvist om tolkningen av avtalen på bindende måte avgjøres av Opphavsrettsnemnda.

Kommer avtale med kringkastingsforetak om adgang til å gjøre opptak av foretakets sendinger for slik bruk som omfattes av §§ 46 eller 47 ikke i stand, gjelder bestemmelsen i første ledd første og andre punktum tilsvarende. Ved tvist om tolkning av slik avtale får bestemmelsen i andre ledd tilsvarende anvendelse.

Kommer avtale etter § 46 ikke i stand etter at mekling etter første ledd er gjennomført, kan hver av partene kreve at tillatelse til og vilkår for eksemplarfremstilling etter § 46 på bindende måte avgjøres av Opphavsrettsnemnda. Nemndsavgjørelsen får samme virkning som avtale etter § 63 første ledd.

Tvist om størrelsen på vederlag og vederlagsjustering etter § 69 kan dersom partene er enige om det, bringes inn for Opphavsrettsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte.

Dersom partene er enige om det, kan Opphavsrettsnemnda mekle i forhandlinger om vederlag etter § 69 første ledd.

Adgangen etter første ledd til å velge om tvist om vederlagsjustering skal bringes inn for nemnda, kan ikke på forhånd fravikes til skade for opphaveren.

Tvist om opplysningsplikt etter § 69 a kan dersom partene er enige om det, bringes inn for Opphavsrettsnemnda, som på bindende måte kan fastsette omfanget av plikten og pålegge utlevering av informasjon (informasjonspålegg).

Adgangen etter første ledd til å velge om tvist skal bringes inn for nemnda, kan ikke på forhånd fravikes til skade for opphaveren.

Dersom partene er enige om det, kan Opphavsrettsnemnda mekle i avtaleforhandlinger om bruk av verk i audiovisuelle bestillingstjenester som nevnt i § 3 første ledd bokstav d.

Tvist om hindring av tilgang til innhold etter §§ 86 a og 86 b kan av brukeren av den nettbaserte innholdsdelingstjenesten bringes inn for Opphavsrettsnemnda, som kan gi en skriftlig sakkyndig uttalelse i saken.

Organisasjon som kan inngå avtale etter § 63 første ledd kan, så lenge opphaveren ikke har motsatt seg det, kreve at det overfor bruker som ikke har inngått avtale som nevnt, ved dom nedlegges forbud etter § 78 mot ulovlig bruk av verk på en måte som omfattes av bestemmelsene i §§ 46, 47, 50, 50 a, 57 eller 62. Det samme gjelder overfor bruker som er part i en avtale som nevnt og som unnlater å betale det avtalte vederlag.

Organisasjon som kan inngå avtale etter § 63 første ledd kan, så lenge opphaveren ikke har motsatt seg det, også reise krav etter bestemmelsene i §§ 81 og 82 overfor den som har foretatt ulovlig bruk som nevnt i første ledd. Har den som ulovlig har brukt et verk innfridd organisasjonens krav, kan opphaverens krav i anledning samme bruk bare rettes mot organisasjonen, som da plikter å betale hva opphaveren har krav på.

Organisasjon som kan inngå avtale etter § 63 første ledd kan, så lenge opphaveren ikke har motsatt seg det, anvende bestemmelsene i kapittel 6 om særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett, ved ulovlig bruk av verk som nevnt i første ledd første punktum i paragrafen her.

Når en opphaver utenfor forbrukerforhold helt eller delvis overdrar rett til å råde over et åndsverk, har opphaveren krav på vederlag fra erververen som er passende og forholdsmessig (rimelig vederlag).

Ved vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag, skal det blant annet legges vekt på hvilke rettigheter som overdras, hva som er vanlig på området og de konkrete forhold som gjør seg gjeldende, herunder partenes forhandlingsstyrke og formålet med den avtalte bruk. Om overdragelsen gjelder bruk i ervervsvirksomhet, skal det også legges vekt på den sannsynlige verdi av overdragelsen. Vurderingen skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet, med mindre overdragelsen gjelder rett til å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten ved utleie av film eller lydopptak, hvor det i tillegg til momentene i første og andre punktum også kan legges vekt på utviklingen etter avtaletidspunktet.

Dersom avtalt vederlag til opphaveren viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververens inntekter fra bruken av verket, har opphaveren krav på ytterligere vederlag.

Bestemmelsen i tredje ledd får ikke anvendelse på avtaler inngått av en kollektiv forvaltningsorganisasjon eller en uavhengig forvaltningsenhet som nevnt i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a og b. Det samme gjelder der opphaveren har en sammenlignbar rett til vederlagsjustering etter tariffavtale eller annen, kollektivt forhandlet avtale.

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke for datamaskinprogrammer.

Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikke fravikes til skade for opphaveren.

Har en opphaver helt eller delvis overdratt rett til å råde over et åndsverk, skal erververen regelmessig og minst én gang i året gi opphaveren oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger om hvordan verket er brukt, omfanget av bruken, erververens inntekter fra bruken og skyldig vederlag. Ved vurderingen av opplysningspliktens omfang skal det legges vekt på de særlige forholdene i den enkelte sektor. Opplysningsplikten gjelder kun dersom erververen har hatt inntekter fra bruk av verket eller opphaverens vederlag avhenger av omfanget av bruken.

I tilfeller der den administrative byrden som følger av forpliktelsen i første ledd, vil bli uforholdsmessig sett hen til erververens inntekter fra bruken av verket, skal opplysningsplikten begrenses til den informasjonen som med rimelighet kan forventes.

Erververens opplysningsplikt gjelder ikke dersom bidraget fra opphaveren ikke er betydelig når hele verket tas i betraktning, med mindre opphaveren viser at vedkommende trenger opplysningene for å vurdere om det er grunnlag for krav om vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd og anmoder om opplysningene til dette formålet.

Dersom erververen har gitt en tredjepart tillatelse til å bruke verket og ikke har tilgang til alle opplysningene i første ledd, har opphaveren rett på opplysningene fra tredjeparten. Erververen plikter å informere opphaveren om tredjepartens identitet. Anmodning om opplysninger fra tredjeparten og oversendelse av slike opplysninger til opphaveren skal skje via erververen, med mindre særlige grunner taler mot det.

For audiovisuelle produksjoner gjelder opplysningsplikten etter første ledd overfor hovedbidragsytere. Øvrige bidragsytere i slike produksjoner omfattes av tredje ledd.

Bestemmelsene i denne paragrafen får ikke anvendelse på avtaler inngått av organisasjoner eller enheter som er omfattet av opplysningsplikten etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 32.

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke for datamaskinprogrammer.

Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikke fravikes til skade for opphaveren.

Har en opphaver overdratt en eksklusiv rett til å råde over et åndsverk, har opphaveren rett til helt eller delvis å tilbakekalle retten og beholde mottatt vederlag dersom

• a. verket ikke er brukt innen rimelig tid fra overdragelsen

• b. opphaveren deretter har sendt varsel om tilbakekalling og erververen ikke innen seks måneder fra varselet ble mottatt, har tatt i bruk verket, og

• c. den manglende bruken ikke skyldes forhold på opphaverens side.

Hvis flere opphavere har rettigheter i verket, må alle opphaverne være enige om tilbakekalling.

Erververen plikter på begjæring fra opphaveren å gi ut de opplysninger som kreves for å ta stilling til om vilkårene for å tilbakekalle etter første ledd foreligger.

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke for:

• a. datamaskinprogrammer

• b. audiovisuelle produksjoner og verk for bruk i slike produksjoner

• c. verk som ikke kan brukes av opphaveren etter tilbakekalling uten å krenke forretningshemmeligheter, lojalitetsplikt eller konkurransebegrensninger

• d. verk som er overdratt i arbeidsforhold.

Med unntak av retten til å beholde mottatt vederlag kan bestemmelsene i denne paragrafen ikke fravikes til skade for opphaveren. Bestemmelsene kan likevel fravikes dersom det følger av en kollektivt forhandlet avtale eller verket er overdratt i oppdragsforhold.

§ 79 første ledd skal lyde:

Den som begår inngrep i en annens rett eller på annen måte overtrer §§ 3, 5, 13, 16, 20 til 24 a, 59, 60, 99 til 107 og § 108 tredje ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Det samme gjelder den som overtrer forbud nedlagt etter § 65 a eller § 108, eller bestemmelser gitt av opphaver etter § 75 andre ledd. Det samme gjelder også den som innfører eksemplar av åndsverk eller av arbeider og opptak som nevnt i §§ 16, 20, 22, 23 og 24 i den hensikt å gjøre dem tilgjengelige for allmennheten, når eksemplarene er fremstilt utenfor landet under slike forhold at en tilsvarende fremstilling her i landet ville vært i strid med denne loven.

§ 80 første ledd skal lyde:

Den som begår grovt inngrep i en annens rett etter § 3 første og andre ledd, §§ 5, 16, 20, 22 til 24 a, straffes med bøter eller fengsel inntil tre år.

En tilbyder av en nettbasert innholdsdelingstjeneste foretar en overføring til allmennheten når en bruker gjør verk tilgjengelig for allmennheten ved opplasting på tjenesten.

Dersom tjenestetilbyderen innhenter tillatelse til overføringen fra opphaveren, omfatter tillatelsen også brukerens opplasting. Dette gjelder ikke dersom brukeren har ervervsmessig formål eller brukerens aktivitet på tjenesten gir betydelige inntekter.

Med nettbasert innholdsdelingstjeneste menes en informasjonssamfunnstjeneste som nevnt i ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav a, som har som et av sine hovedformål å lagre og gi allmennheten tilgang til en stor mengde vernede verk som lastes opp av tjenestens brukere, når tjenestetilbyderen organiserer og markedsfører innholdet med ervervsmessig formål.

En tjenestetilbyder som ikke innhenter tillatelse til overføring etter § 86 første ledd, vil kunne holdes ansvarlig etter §§ 79 til 81, med mindre tilbyderen påviser at vedkommende

• a. har gjort sitt beste for å innhente tillatelse

• b. i samsvar med høy aktsomhetsstandard har gjort sitt beste for å hindre at verk som opphavere på forhånd har gitt tjenestetilbyderen relevante og nødvendige opplysninger om, blir lastet opp på tjenesten, og

• c. etter å ha mottatt tilstrekkelig underbygd notifikasjon fra opphavere, uten ugrunnet opphold har hindret tilgangen til eller fjernet notifiserte verk fra tjenesten, og har gjort sitt beste for å hindre fremtidig opplasting av dem i samsvar med bokstav b.

Ved avgjørelsen av om tjenestetilbyderen har oppfylt forpliktelsene i første ledd, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering, hvor det blant annet skal tas hensyn til

• a. tjenestens type, publikum og størrelse, samt hvilke verkstyper som lastes opp av brukerne

• b. tilgjengeligheten av egnede og effektive metoder og kostnadene for disse.

For tilbydere av tjenester som har vært allment tilgjengelige i EØS-området i mindre enn tre år, og som har en årsomsetning på under 10 millioner euro, gjelder kun vilkårene i første ledd bokstav a og c. Vilkåret i første ledd bokstav c om fremtidig opplasting gjelder likevel ikke, med mindre tjenesten i gjennomsnitt hadde mer enn fem millioner unike besøkende i måneden i det foregående kalenderåret.

Samarbeidet mellom tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester og opphavere om oppfyllelse av forpliktelsene i § 86 a første ledd skal ikke hindre tilgang til verk som lastes opp av brukere uten å gjøre inngrep i rettigheter etter denne loven.

Ved tilgjengeliggjøring av innhold på tjenester som nevnt i § 86 tredje ledd, kan brukere benytte verk til karikatur, parodi eller pastisj, og etter avgrensningsbestemmelsene i kapittel 3.

Når tilgang til verk hindres, skal brukeren underrettes uten ugrunnet opphold.

Tjenestetilbydere skal i sine brukervilkår gi brukere informasjon om adgangen til å benytte verk etter denne paragrafen.

En tjenestetilbyder skal på anmodning fra en opphaver eller bruker gi relevant informasjon om tiltakene tilbyderen iverksetter for å oppfylle forpliktelsene i § 86 a første ledd. Informasjonsplikten omfatter ikke forretningshemmeligheter.

Dersom det er inngått lisensavtale mellom en tjenestetilbyder og en opphaver om overføring etter § 86 første ledd, skal tilbyderen på anmodning gi opphaveren informasjon om bruken av verk som skjer med grunnlag i avtalen.

Når rapporteringsformat skal avgjøres, skal partene i størst mulig grad ta hensyn til frivillige bransjestandarder.

En tjenestetilbyder skal ha effektive rutiner for å håndtere klager fra brukere når tilgang til verk de har lastet opp, hindres eller fjernes i medhold av § 86 a første ledd.

Berørte opphavere skal gis anledning til å uttale seg om klagen. Dersom en opphaver anmoder om at tilgangen ikke skal gjenopprettes, skal anmodningen være begrunnet.

Klager skal avgjøres uten ugrunnet opphold. Tilgangen skal gjenopprettes dersom opphavers anmodning ikke er tilstrekkelig begrunnet. Før det treffes beslutning om ikke å gjenopprette tilgangen, skal tilbyderen foreta en manuell vurdering av klagen.

Tvisteloven kapittel 1 til 3, §§ 4-1 og 4-7, § 9-6, kapittel 11 til 15, kapittel 16 unntatt §§ 16-1, 16-2, 16-8, 16-10 og §§ 16-15 til 16–19, kapittel 18, kapittel 19 unntatt §§ 19-11, 19-12 og § 19-13 første og andre ledd og kapittel 20 til 31 gjelder tilsvarende i saker om pålegg så langt de passer og ikke annet følger av §§ 88 til 98 i denne loven.

§ 100 første ledd skal lyde:

Rettighetshavere skal påse at den som har lovlig tilgang til et vernet verk, uten hinder av effektive tekniske beskyttelsessystemer kan gjøre bruk av verket, herunder fremstille nye eksemplar, i henhold til §§ 32 til 34, 40, 43, 45, 48, 49, 50 f, 55, 56, 56 a og 58.

§ 100 fjerde ledd nytt andre punktum skal lyde:

Bestemmelsen i første punktum gjelder ikke for bruk etter § 43 andre ledd, § 49 og § 50 f.

§ 114 første og andre ledd skal lyde:

Kapittel 2 gjelder, med unntak av §§ 21 og 23 til 24 a, til fordel for arbeid som er frembrakt av

• a. norsk statsborger eller person som er bosatt her i riket

• b. selskap som har norsk styre og sete her i riket.

Bestemmelsene i §§ 16 og 22 gjelder også for fremføringer og kringkastingssendinger som finner sted i Norge. Bestemmelsen om enerett til tilgjengeliggjøring for allmennheten i §§ 16 og 20 gjelder også for lyd- og filmopptak som er tilvirket i Norge. Bestemmelsen i § 20 om rett til eksemplarfremstilling gjelder til fordel for ethvert lyd- og filmopptak. Bestemmelsen i § 21 gjelder for lydopptak der produsenten er person eller selskap som nevnt i første ledd, og for lydopptak som er tilvirket i Norge. Bestemmelsen i § 23 gjelder for fotografiske bilder som første gang er utgitt her i riket eller som er laget av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har sete i et land innenfor EØS-området. Det samme gjelder for fotografier innføyd i bygninger eller faste anlegg i et land innenfor nevnte område. Bestemmelsen i § 24 gjelder for arbeid frembrakt av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har sete i et land innenfor EØS-området. Bestemmelsen i § 24 a gjelder for utgivere av pressepublikasjoner som er etablert i og har sitt forretningskontor, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak i et land innenfor EØS-området.

Når et kringkastingsforetak med hovedsete her i riket gjør verk eller arbeider som inngår i radio- eller fjernsynsprogram, tilgjengelig for allmennheten i en grensekryssende tilknyttet nettbasert tjeneste, skal de opphavsrettslig relevante handlinger ved levering og bruk av tjenesten anses å finne sted i Norge. Det samme gjelder når kringkastingsforetaket i tjenesten tilgjengeliggjør materiale som er tilknyttet sending av slike program. Opprinnelseslandsprinsippet i første og andre punktum kommer bare til anvendelse dersom

• a. det er foretaket som leverer tjenesten, eller som har kontroll med og ansvar for leveringen av den

• b. tjenesten har et klart og underordnet forhold til kringkastingsforetakets sendinger

• c. tilgjengeliggjøringen av program i tjenesten skjer samtidig med eller i et definert tidsrom etter sendingen.

Første ledd gjelder kun fjernsynssendinger som inneholder nyhets- eller aktualitetsprogram, eller program som foretaket selv har helfinansiert og produsert. Første ledd gjelder uansett ikke for fjernsynssendinger av sportsbegivenheter og verk eller arbeider som inngår i dem.

Vederlaget som skal betales for de rettigheter som opprinnelseslandsprinsippet får anvendelse på, skal ta hensyn til alle sider ved tjenesten, blant annet tjenestens funksjoner, herunder hvor lenge programmene skal være tilgjengelige i den, tjenestens publikum i og utenfor Norge og hvilke språkversjoner som tilbys. Partene kan også avtale at vederlaget skal beregnes på grunnlag av kringkastingsforetakets inntekter.

Når lærere og elever ved en utdanningsinstitusjon etablert i Norge bruker verk eller arbeider etter § 43 andre ledd og § 46 via sikre digitale miljøer, anses bruken å finne sted i Norge.

Når et offentlig tilgjengelig bibliotek eller museum, en arkivinstitusjon eller en bevaringsinstitusjon med film- eller lydarkiv etablert i Norge bruker verk eller arbeider etter §§ 49 a og 50 a, anses bruken å finne sted i Norge.