16 Opplysningsplikt om bruk av rettigheter

16.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven har enkelte bestemmelser om plikt til å rapportere om bruk av rettigheter. To bestemmelser gjelder spesifikke områder, og en gjelder generelt.

Etter § 18 om utøvende kunstneres rett til tilleggsvederlag skal produsent av lydopptak på anmodning gi opplysninger om inntektene som lydopptaket genererer. På området for følgerett kan oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen etter § 61 andre ledd kreve opplysninger som er nødvendige for å sikre betaling av følgerettsvederlag for det foregående årets salg.

I § 70 er det en generell bestemmelse om rapporteringsplikt som omfatter alle avtaler om overdragelse av opphavsrett hvor vederlaget er salgsavhengig eller lignende. Etter bestemmelsen har opphaver krav på avregning og informasjon i de tilfellene hvor opphavers vederlag avhenger av omsetning, salgstall eller lignende. Bestemmelsen innebærer at opphaver kan kreve opplysninger som ligger til grunn for vederlagsberegningen, i tillegg til å kreve at erververens regnskap, bokføring og lagerbeholdning, samt attestasjoner fra den som har brukt verket, stilles til rådighet for en revisor som opphaver har valgt.

Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 31 pålegger brukeren en rapporteringsplikt for nødvendige opplysninger som organisasjonen må ha for å kunne kreve inn og fordele vederlag. Denne rapporteringsplikten er mer omfattende enn den som følger av åndsverkloven § 70, jf. Prop. 53 L (2020–2021) side 88. Bestemmelsen i § 31 supplerer derfor eventuelle rapporteringsplikter som følger av den generelle bestemmelsen i åndsverkloven § 70, for brukere som omfattes av begge bestemmelsene.

Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. inneholder også andre bestemmelser om rapportering og innsyn. Særlig relevant er § 32, som pålegger kollektive forvaltningsorganisasjoner å gi opplysninger til rettighetshaverne om forvaltning av deres rettigheter, blant annet om innkrevd og utbetalt vederlag, administrasjonskostnader og andre fradrag.

16.2 Digitalmarkedsdirektivet

Artikkel 19 inneholder en ny opplysningsplikt for erververe av opphavsrett og nærstående rettigheter. Etter artikkel 19 nr. 1 skal opphavere og utøvende kunstnere regelmessig, og minst én gang i året, få oppdatert, relevant og uttømmende informasjon om bruken av deres verk eller fremføringer fra de parter som de har overdratt rettigheter til, eller fra deres rettsetterfølgere. Informasjonen skal særlig gjelde hvordan verk eller fremføringer er utnyttet, alle genererte inntekter og vederlaget som skal utbetales. Det skal tas hensyn til særtrekkene ved hver enkelt sektor.

Bakgrunnen for opplysningsplikten er at opphavere og utøvende kunstnere har behov for opplysninger for å kunne vurdere den økonomiske verdien av sine rettigheter, jf. fortalen punkt 74.

Det presiseres i fortalen punkt 76 at opphavere og utøvende kunstnere og deres avtalemotparter bør kunne avtale at opplysningene skal holdes fortrolige, men at rettighetshaverne bør alltid kunne bruke opplysningene til å utøve sine rettigheter etter direktivet.

Dersom rettighetene er lisensiert videre og informasjonen fra første avtalemotpart ikke er tilstrekkelig til å vurdere den økonomiske verdien av rettighetene, kan opphavere og utøvende kunstnere eller deres representanter anmode underlisenstakerne om ytterligere informasjon enten direkte eller gjennom avtalemotparten, jf. artikkel 19 nr. 2. Avtalemotparten plikter å oppgi underlisenstakerens identitet.

Etter artikkel 19 nr. 3 skal informasjonsplikten være forholdsmessig, effektiv og sikre en høy grad av innsyn i alle sektorer. Medlemsstatene kan fastsette at opplysningsplikten begrenses i behørig begrunnede tilfeller der den administrative byrden vil bli uforholdsmessig stor i lys av inntektene fra utnyttingen av verket eller fremføringen. I slike tilfeller kan informasjonsplikten begrenses til de typene og den mengden informasjon som med rimelighet kan forventes.

Videre kan medlemsstatene bestemme at opplysningsplikten ikke gjelder dersom bidraget fra opphaveren eller den utøvende kunstneren ikke er betydelig, med mindre vedkommende dokumenterer at informasjonen trengs for vederlagsjustering etter artikkel 20 nr. 1 og ber om informasjonen for dette formålet, jf. artikkel 19 nr. 4.

Når det gjelder avtaler som er underlagt eller basert på tariffavtaler, kan medlemsstatene etter artikkel 19 nr. 5 fastsette at tariffavtalenes bestemmelser om opplysningsplikt skal gjelde, forutsatt at disse oppfyller kriteriene fastsatt i artikkel 19 nr. 1 til 4.

Opplysningsplikten skal ifølge artikkel 19 nr. 6 ikke gjelde for avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner og uavhengige forvaltningsenheter som omfattes av opplysningsplikten i direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU) artikkel 18. Det samme gjelder andre enheter som i nasjonale gjennomføringsbestemmelser til artikkel 18 er omfattet av opplysningsplikten.

16.3 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 19 gjennomført på en direktivnær måte i en ny generell bestemmelse om opplysningsplikt i ophavsretsloven § 55 a. Bestemmelsen er ufravikelig og gir opphaver krav på opplysninger så lenge verket utnyttes. Bestemmelsen inneholder en forholdsmessighetsbegrensning og et unntak for bidrag som ikke har vesentlig betydning for verket som helhet, med mindre opphaver spesifikt anmoder om opplysninger for å vurdere vederlagsjustering. Både anmodning til, og opplysninger fra, underlisenstakeren skal formidles via opphaverens avtalepart, med mindre særlige grunner taler mot det. For avtaler som er underlagt eller basert på kollektivt forhandlede avtaler, skal reglene om innsyn som er fastsatt der gjelde, forutsatt at avtalene oppfyller kriteriene i § 55 a. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder. Ophavsretsloven § 57 om salgsavhengig vederlag (tilsvarer åndsverkloven § 70) er videreført, men med enkelte justeringer på grunn av delvis overlapp med opplysningsplikten i § 55 a.

I Sverige er artikkel 19 gjennomført i tre nye bestemmelser i upphovsrättslagen 29 a til 29 c §§. Den tidligere bestemmelsen i 35 § om opplysningsplikt i forlagsavtaler er opphevet. Etter 29 a § gjelder opplysningsplikten dersom erverver har hatt inntekter fra bruken av verket eller opphavers vederlag avhenger av brukens omfang. Det skal tas hensyn til særskilte sektorforhold ved vurderingen av opplysningspliktens omfang. Plikten begrenses dersom den innebærer en uforholdsmessig administrativ byrde sett opp mot inntektene fra verket. For ikke-betydelige bidrag gjelder opplysningsplikten kun dersom opphaver har behov for opplysningene for å kunne fremme krav om vederlagsjustering. I forarbeidene (Prop. 2021/22: 278 side 192 flg.) legges det til grunn at opplysningsplikten kan reguleres nærmere i kollektivt forhandlede avtaler forutsatt at avtalene oppfyller bestemmelsenes minimumskrav. Etter § 29 b kan opphaver kreve opplysninger fra underlisenstaker, og i § 29 c reguleres forholdet til forretningshemmeligheter. Opplysningsplikten gjelder kun for den opprinnelige opphaver og kan ikke fravikes. Bestemmelsene gjelder tilsvarende for utøvende kunstnere og frembringere av fotografisk bilde.

I Finland er artikkel 19 gjennomført i en generell og ufravikelig bestemmelse om opplysningsplikt i upphovsrättslagen 30 a §. Opplysningsplikten gjelder dersom erverver har hatt inntekter fra bruk av verket eller opphavers vederlag avhenger av omfanget av bruken. Omfanget av plikten skal vurderes ut fra sektorens særtrekk, relevante kollektive avtaler, etablerte rapporteringsmetoder, den administrative byrden plikten medfører og andre relevante forhold. Plikten begrenses til det som med rimelighet kan kreves dersom den medfører en urimelig økonomisk belastning sett i forhold til inntektene fra utnyttelsen fra verket. Ikke-betydelige bidrag er unntatt, med mindre opplysningene er nødvendige for å fremsette krav om vederlagsjustering. Ved begjæring om innsyn i opplysninger til en underlisenstaker kan underlisenstakeren velge om opplysningene skal gis direkte til opphaver eller via opphavers avtalepart. Bestemmelsen har en henvisning til lag om företagshemligheter. Bestemmelsen er ufravikelig og gjelder kun for opprinnelig opphaver. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for utøvende kunstnere, men ikke for frembringere av fotografiske bilder.

16.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 19 i en ny generell bestemmelse om opplysningsplikt i § 70. Gjeldende § 70 om avregning og kontroll ble foreslått videreført med endringer i ny § 70 a. Etter forslaget skal § 70 regulere erververs opplysningsplikt ved alle avtaler om bruk av opphavsrett, mens § 70 a skal gjelde avregning ved salgsavhengig vederlag og kontroll.

Etter forslaget er det kun den opprinnelig opphaveren og dennes selskaper som har krav på opplysninger. Opphavere til datamaskinprogrammer ble foreslått unntatt. Opplysningsplikten skal gjelde for erververen av de overdratte rettighetene samt erververens rettsetterfølgere.

Dersom erververen har gitt en tredjepart tillatelse til å bruke verket, og ikke selv har tilgang til all den informasjonen som opphaver kan kreve, skal opphaver kunne få opplysningene direkte fra tredjeparten. I slike tilfeller plikter erververen å informere opphaver om tredjepartens identitet. Det ble foreslått at anmodning om opplysninger fra tredjeparten skal fremsettes via erververen, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Det samme gjelder når tredjeparten skal dele opplysninger med opphaver.

Departementet foreslo videre at opplysningsplikten kun skal gjelde der erverver har hatt inntekter fra bruken av verket, eller der vederlaget avhenger av bruken. Begrensningen følger ikke av artikkel 19, men ble ansett å være i tråd med opplysningspliktens formål.

Etter utkastet § 70 skal opplysningene være oppdaterte, relevante og uttømmende og minst inneholde informasjon om hvordan verket er brukt, omfanget av bruken, inntekter fra bruken og skyldig vederlag. Videre skal særlige sektorforhold vektlegges ved vurderingen av opplysningspliktens omfang. Utkastet inneholder en generell forholdsmessighetsbegrensning og et unntak for ikke-betydelige bidrag.

Forholdet til forretningshemmeligheter ble ansett tilstrekkelig regulert av forretningshemmelighetsloven.

Avtaler inngått av organisasjoner og enheter som omfattes av opplysningsplikten etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 32, ble foreslått unntatt.

Departementet understreket i høringsnotatet at tariffavtaler er egnet verktøy for særregulering i de ulike sektorene, men så ikke behov for særskilt regulering av dette siden slike avtaler uansett må oppfylle direktivets krav.

Bestemmelsen skal etter forslaget være ufravikelig.

16.5 Høringen

I høringen uttrykker en rekke aktører fra rettighetshaversiden bekymring for manglende innsyn i pengestrømmene på det digitale feltet og støtter forslaget om en ny opplysningsplikt i § 70. Flere rettighetshaverorganisasjoner er imidlertid kritiske til forslaget om å oppheve gjeldende § 70 første ledd andre punktum, da de mener dette vil svekke rettighetshaverens vern.

På den andre siden er aktører på erverversiden, særlig innen kringkasting og den audiovisuelle sektoren, skeptiske til den foreslåtte opplysningsplikten. Disse høringsinstansene uttrykker særlig bekymring for at plikten vil påføre erververe en betydelig administrativ byrde.

Norsk Journalistlag (NJ) er kritiske til at opplysningsplikten kun foreslås å gjelde overfor opprinnelige opphavere og frykter at opphavere som får rettighetene sine overført gjennom tariffavtale, dermed utelukkes.

NJ og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) understreker behovet for å harmonisere virkeområdet for opplysningsplikten og bestemmelsen om avtalejustering etter utkastet § 69 tredje ledd.

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å begrense opplysningsplikten til tilfeller hvor erverver har hatt inntekter fra bruken av verket, eller der vederlaget avhenger av omfanget av bruken.

IFPI Norge, NRK, Motion Picture Association (MPA) og MBL støtter departements forslag, men kommer med enkelte innspill. MPA mener at opplysningsplikten ikke bør gjelde når opphaver har fått et engangsoppgjør. Etter MPAs syn har en opphaver normalt ikke behov for å vurdere rettighetens verdi når oppgjøret er endelig, og en rapporteringsplikt vil derfor være uforholdsmessig. MBL ber departementet spesifisere at opplysningsplikten opphører når bruken opphører slik forutsatt i fortalen. NRK mener at opplysningsplikten vil ha begrenset betydning for deres virksomhet. De viser til at allmennkringskastingstilbudet er reklamefritt, gratis og finansiert med offentlige midler, og at NRK derfor ikke genererer inntekter fra ervervede rettigheter. NRK peker også på at opphavers vederlag heller ikke avhenger av NRKs bruk.

Kabel Norge, TONO og NJ er på sin side kritiske til det foreslåtte virkeområdet. Mens førstnevnte høringsinstans mener at virkeområdet må snevres inn, mener de to sistnevnte at det bør være videre. Kabel Norge mener at fortalen punkt 74 forutsetter at det kun er opplysningsplikt når et verk er i bruk og opphaver har krav på vederlag som følge av dette. Etter Kabel Norges syn er forslaget ikke i tråd med dette, og de ber om at begrensningene presiseres i lovteksten eller i forarbeidene. TONO mener derimot at opplysningsplikten også bør gjelde der verk er gitt bort gratis, og foreslår at vilkårene erstattes med et krav om at verket er utnyttet. NJ foreslår at vilkårene fjernes og mener særlig at opplysningsplikten ikke bør begrenses til tilfeller hvor erverver har hatt inntekter fra bruk av verket.

I høringen er det også delte meninger om hvordan krav om opplysninger fra tredjeparter bør fremsettes. Kabel Norge og IFPI Norge støtter forslaget om at slike krav som hovedregel bør gå via erververen. Kunstnernettverket (med støtte fra Norsk Skuespillerforbund, Norsk Oversetterforening (NO), Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), GramArt og Den norske Forfatterforening) og Norsk filmforbund mener på den andre siden at kravet bør rettes direkte til tredjeparten.

IFPI Norge ber om at det tydeliggjøres i bestemmelsen at også opplysningene fra tredjeparten skal oversendes via erververen, med mindre særlige grunner taler mot det. De viser videre til departementets uttalelse i høringsnotatet om at slike særlige grunner kan foreligge dersom tredjeparten av markeds- eller konkurransemessige årsaker ikke ønsker at opplysningene skal gå via erverver. IFPI Norge understreker at opplysninger som opphaver mottar direkte fra tredjepart, ikke skal – eller bør – holdes skjult for erverver, ettersom disse opplysningene forutsetningsvis skal danne grunnlag for opphavers krav om vederlagsjustering. Etter deres syn bør tredjepartens forretningshemmeligheter i stedet ivaretas gjennom begrensninger i rapporteringsplikten. IFPI Norge ber derfor om at det presiseres i bestemmelsen at opphaver kun har krav på slike opplysninger fra tredjepart som erverver kan kreve utlevert fra tredjepart.

De fleste høringsinstanser som uttaler seg om hva opplysningene skal inneholde, synes å støtte forslaget om at opphaver skal få oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger. Det er imidlertid delte meninger om de foreslåtte minstekravene.

Mens flere rettighetshaverorganisasjoner støtter innføring av minstekrav, er MBL, Allente, Kabel Norge og IFPI Norge kritiske til dette. Høringsinstansene som er negative, peker blant annet på at forslaget mangler fleksibilitet, og at partene selv bør avtale hvilke opplysninger som er relevante, ettersom dette varierer mellom sektorer, prosjekter og hvilke typer avtaler som er inngått. MBL og Kabel Norge mener at direktivet heller ikke åpner for minstekrav. Kabel Norge viser til at direktivet kun krever rapportering av relevante opplysninger, og at sektorspesifikke forhold ifølge fortalen punkt 77 skal tas i betraktning når det nærmere innholdet fastlegges.

Flere høringsinstanser kommer også med forslag til presiseringer i lovteksten om opplysningenes innhold. Enkelte rettighetshaverorganisasjoner mener at det bør presiseres at samtlige inntekter fra bruken skal rapporteres. Med henvisning til fortalen punkt 75 ber MBL og NRK departementet presisere at erverver kun er forpliktet til å gi opplysninger som er tilgjengelige for dem. NRK ønsker også at det presiseres at rapporteringen skal skje elektronisk, og at det påhviler opphaver å sikre at rapporteringspliktig har korrekt og oppdatert kontaktinformasjon. Dersom minstekravene opprettholdes, ber IFPI Norge om at det klargjøres at opplysningsplikten omfatter erververs (eller deres rettsetterfølgeres) inntekter, og ikke underlisenstakeres, og kun inntekter fra opphavsrettslig relevante handlinger.

Mens IFPI Norge, Virke Produsentforeningen og NRK støtter forslaget om å innføre en generell forholdsmessighetsbegrensning i utkastet § 70 andre ledd, er NJ kritiske til dette. NJ mener at opplysningsplikten ikke vil bli særlig byrdefull med dagens teknologi, og at erververs interesser ivaretas gjennom bestemmelsens øvrige begrensninger.

Aktører i kringkastingssektoren og den audiovisuelle sektoren, herunder NRK, TV 2, Allente og Kabel Norge, mener at den foreslåtte opplysningsplikten vil påføre deres sektorer uforholdsmessige administrative byrder og kostnader. Dette fremheves også av MBL. Det pekes på at audiovisuelle produksjoner involverer mange rettighetshavere, distribueres gjennom flere kringkastingskanaler og publiseres på en rekke plattformer, noe som vil gjøre rapporteringen kompleks, tidskrevende og kostbar. NRK mener at tilsvarende utfordringer vil gjelde for rapportering for lydverk i kringkastingssektoren.

TV 2 frykter at byrden for erverver vil bli uforholdsmessig sammenlignet med opphavers nytte av opplysningene. Det pekes på at kringkasterne tar all risiko ved produksjoner, at rettighetshaver får vederlag uavhengig av om produksjonen lykkes, og at inntektspotensialet er begrenset. TV 2 viser også til at det er vanskelig å koble rettigheter i en produksjon til kringkasterens inntekter. Både NRK og TV 2 uttrykker tvil om hvordan forpliktelsen vil fungere i praksis. Enkelte høringsinstanser påpeker også at økte kostnader til rapporteringssystemer og administrasjon vil kunne føre til at det blir mindre penger til norske produksjoner og dermed reduserte inntekter for opphaverne.

NRK mener at kringkastingssektoren bør unntas opplysningsplikten, mens Allente, Kabel Norge og MBL mener at det bør gjøres unntak for den audiovisuelle sektoren. Dette begrunnes blant annet med at opplysningsplikten skal være proporsjonal og hensynta særtrekk ved forskjellige sektorer, jf. artikkel 19 nr. 1 og nr. 3, og at den audiovisuelle sektoren er særskilt nevnt i fortalen punkt 77.

Kabel Norge og Allente ber departementet klargjøre at det er opphavers, og ikke erververs, inntekter som det skal sammenlignes med i forholdsmessighetsvurderingen i utkastet § 70 andre ledd.

MBL ber om at fotografiske bilder unntas opplysningsplikten, mens Kabel Norge mener at det i det minste bør gjøres unntak for fotografiske bilder brukt i den audiovisuelle sektoren.

NRK, MBL, Kabel Norge, Allente og IFPI Norge støtter forslaget om å gjøre unntak fra opplysningsplikten for ikke-betydelige bidrag med mindre opphaver dokumenterer at opplysningene er nødvendige for å fremsette et krav om vederlagsjustering. For flere av disse høringsinstansene er støtten subsidiær for det tilfellet at den audiovisuelle sektoren ikke unntas opplysningsplikten. TONO er derimot negative til forslaget og viser til at selv små andeler av et musikkverk kan bidra til inntekter.

Kabel Norge og Allente ber departementet tydeliggjøre hva som menes med bidrag som ikke er betydelige. Disse høringsinstansene foreslår at rettighetssubjektene i den audiovisuelle sektoren begrenses til manusforfattere, regissører og hovedrolleinnehavere dersom sektoren ikke unntas bestemmelsen. Kabel Norge nevner i tillegg produsent. Når det gjelder musikksektoren, mener IFPI Norge at plateselskapenes opplysningsplikt bør avgrenses mot bidrag fra studiomusikere. I andre tilfeller mener Kabel Norge at det er relevant å vektlegge om bidraget enkelt kunne vært erstattet av en annens bidrag. IFPI Norge peker på tilsvarende moment, samt på om bidraget har hatt en direkte innvirkning på verkets kommersielle suksess.

TONO og NRK har ulike syn på hvordan dokumentasjonskravet skal forstås. NRK mener at opphaver må dokumentere, eller i det minste sannsynliggjøre, at vilkårene for å kreve ytterligere vederlag er oppfylt. TONO mener at en anmodning om informasjon bør være tilstrekkelig, ettersom erverver normalt besitter de opplysningene som kan begrunne kravet.

MBL, Kabel Norge og Allente mener at forholdet til forretningshemmelighetsloven bør reguleres i bestemmelsen, ettersom det ikke kan forventes at alle mottakere av opplysninger kjenner til regelverket. IFPI Norge mener på sin side at en plikt til å utlevere forretningshemmeligheter vil være i strid med forretningshemmelighetsdirektivet, og at slike opplysninger derfor må unntas.

NJ støtter departementets vurdering om at det ikke er behov for å regulere betydningen av kollektivt forhandlede avtaler/tariffavtaler særskilt i bestemmelsen. Kabel Norge, Allente, MBL, NRK og Arbeidsgiverforeningen Spekter mener derimot at avtaler som bygger på eller er underlagt tariffavtaler, bør unntas, ettersom disse normalt regulerer opplysningsplikt. NRK og Arbeidsgiverforeningen Spekter viser til tilsvarende unntak i den danske gjennomføringsbestemmelsen. MBL mener dessuten at informasjon til tillitsvalgte bør kunne erstatte informasjon til den enkelte opphaver når det foreligger tariffavtaler.

Allente mener at gjennomføringsbestemmelsen bør være fravikelig.

16.6 Departementets vurderinger

16.6.1 Ny generell bestemmelse om opplysningsplikt ved bruk av rettigheter

Artikkel 19 gir opphavere og utøvende kunstnere rett til regelmessig å motta opplysninger fra sine avtaleparter om bruken av deres verk og fremføringer, samt om inntektene disse genererer. I likhet med direktivet pålegger gjeldende § 70 erverver en opplysningsplikt, men bestemmelsene skiller seg fra hverandre på flere punkter. Mens artikkel 19 kun regulerer opplysningsplikt, og går lenger enn § 70 i å definere innholdet i denne plikten, er § 70 også en bestemmelse om når avregning av salgsavhengig vederlag skal skje og opphavers adgang til å foreta kontroll av denne. I motsetning til artikkel 19 er dessuten § 70 avgrenset til avtaler om løpende vederlag.

Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om å gjennomføre artikkel 19 i en ny generell bestemmelse om opplysningsplikt ved bruk av rettigheter, adskilt fra gjeldende bestemmelse om avregning og kontroll i § 70. På bakgrunn av høringen er det foretatt flere justeringer i forslaget. Opplysningsplikten foreslås regulert i ny § 69 a.

I høringsnotatet foreslo departementet å oppheve § 70 første ledd andre punktum om at opphaver kan kreve nødvendige opplysninger om forhold som har ligget til grunn for vederlagsberegningen. Flere høringsinstanser påpeker i høringen at dette kan svekke opphavers vern. Selv om opphavers rett til opplysninger etter § 70 i stor grad antas å bli konsumert av den nye opplysningsplikten i § 69 a, ser departementet etter en fornyet vurdering at dette ikke nødvendigvis vil være tilfelle der begrensingene i § 69 a gjør seg gjeldende. Forslaget videreføres derfor ikke. For å tydeliggjøre bestemmelsens virkeområde, foreslår imidlertid departementet at overskriften i § 70 endres til «Avregning og kontroll ved salgsavhengig vederlag».

16.6.2 Virkeområde

16.6.2.1 Hvem har krav på å få opplysninger?

Begrunnelsen for opplysningsplikten i artikkel 19 er opphavers behov for opplysninger for å kunne vurdere den økonomiske verdien av sine rettigheter. Etter fortalen punkt 74 gjelder dette særlig dersom «fysiske personer» overfører rettigheter mot vederlag. I fortalen punkt 72 og 75 er det også forutsatt at opphavere og utøvende kunstnere normalt står svakere enn sine avtaleparter når de tildeler lisenser eller inngår avtaler om overdragelse av opphavsrett.

Departementet foreslår at opplysningsplikten skal gjelde dersom rettighetene er overdratt av den opprinnelige rettighetshaveren. Samtidig sidestilles opphavere med «sine egne selskaper» i fortalen punkt 72. Departementet legger til grunn at forslaget § 69 a også må omfatte selskap som hovedsakelig eies av opphaver, der selskapet er part i den aktuelle avtalen.

Videre foreslår departementet at bestemmelsen ikke skal kunne anvendes av arvinger når de inngår nye avtaler om overdragelse av opphavsrett. Når en arving trer inn i en allerede eksisterende opphavsrettsavtale, bør likevel reglene om opplysningsplikt som gjelder for avtalen, også gjelde for arvingen. Tilsvarende er lagt til grunn for regelen om justering av vederlag etter forslaget § 69 tredje ledd, se punkt 15.6.3.1.

I tråd med artikkel 19 gjelder opplysningsplikten etter forslaget, tilsvarende overfor utøvende kunstnere, jf. § 16. I tillegg foreslår departementet at opplysningsplikten skal gjelde tilsvarende overfor frembringere av fotografiske bilder, jf. § 23. Etter departementets vurdering gjør det samme behovet for opplysninger seg gjeldende for disse rettighetshaverne. Videre kan grensedragningen mellom fotografiske verk og fotografiske bilder være vanskelig, og med forslaget vil erverver slippe å måtte ta stilling til dette.

Departementet vil i det følgende omtale opprinnelige opphavere, utøvende kunstnerne og frembringere av fotografiske bilder samlet som opphavere. Verk og andre vernede arbeider vil omtales samlet som verk.

16.6.2.2 Hvem har plikt til å gi opplysninger?

Utgangspunktet i artikkel 19 nr. 1 er at opphaver har rett til å få opplysninger fra «partene de har lisensiert eller overført sine rettigheter til, eller deres rettsetterfølgere», men det følger av nr. 2 at også underlisenstakere kan ha en opplysningsplikt i nærmere angitte tilfeller.

Departementet foreslår at opphaver skal ha rett til å få opplysninger fra «erververen». Dette vil omfatte opphavers avtalepart, både der alle rettigheter er overdratt til samme avtalepart, eller der rettighetene er overdratt til flere. I sistnevnte tilfelle vil alle erververne ha en opplysningsplikt om bruken de gjør av verket.

At opplysningsplikten også omfatter erververens rettsetterfølgere, innebærer at en som har trådt inn i avtalen med opphaver, vil være forpliktet etter gjennomføringsbestemmelsen. Dette kan være tilfellet der kontraktsposisjonen er overdratt, men vil også gjelde rettsovergang ved arv eller lignende.

Det er ikke uvanlig at erverver gir en tredjepart tillatelse til å bruke verket (lisensierer ut rettighetene). I slike tilfeller kan det hende at den opprinnelige erververen ikke har tilgang til all den informasjonen som opphaver kan kreve. Ifølge artikkel 19 nr. 2 skal opphaver da på anmodning kunne motta informasjon fra underlisenstakeren.

Etter direktivet skal erververen i disse tilfellene orientere opphaver om identiteten til underlisenstakeren. Medlemsstatene kan fastsette at anmodningen skal fremsettes direkte eller indirekte via opphavers avtalepart. Direktivet regulerer ikke hvordan informasjonen skal gis. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at anmodning om opplysninger fremsettes via erververen, med mindre særlige grunner taler mot det. Erverver har, i motsetning til opphaver, et avtaleforhold med tredjeparten og kan derfor benytte etablerte kontakter for å skaffe opplysninger. I tillegg er det en fordel at tredjeparter slipper å rapportere til flere samtidig. Forslaget vil derfor kunne lette den administrative byrden som opplysningsplikten kan innebære for tredjeparten. Videre innebærer forslaget at opphaver kan rette anmodning direkte til tredjeparten hvis erverver for eksempel ikke etterkommer anmodningen. Departementet kan dermed ikke se at en slik ordning vil svekke rettighetshaverens mulighet til å få opplysninger, slik enkelte høringsinstanser uttrykker bekymring for.

Med enkelte språklige justeringer viderefører departementet forslaget fra høringsnotatet om at også opplysningene fra tredjeparten skal gå via erverver, med mindre særlige grunner taler mot det. I høringsnotatet uttalte departementet at slike særlige grunner vil kunne være at tredjeparten for eksempel av markeds- eller konkurransemessige årsaker ikke ønsker at opplysningene skal gå via erverver. IFPI Norge påpeker i sitt høringsinnspill at de har vanskelig for å se at opphaver skal – eller bør – holde opplysninger mottatt direkte fra tredjeparten skjult for erververen, siden opplysningene forutsetningsvis skal kunne danne grunnlag for et eventuelt krav om vederlagsjustering. IFPI mener derfor at hensynet til forretningshemmeligheter heller bør ivaretas gjennom begrensninger i rapporteringsplikten. Til dette understreker departementet at opphaver alltid, og uavhengig av tredjepartens ønsker og eventuelle forretningshemmeligheter, skal ha rett til å bruke opplysningene til å fremme og underbygge et krav om vederlagsjustering overfor erververen, jf. fortalen punkt 76 og punkt 16.6.6 nedenfor. Departementet mener likevel at forslaget bør videreføres, ettersom det vil bidra til å ivareta tredjepartens interesser i de tilfellene der opphaver ikke fremmer krav om vederlagsjustering.

Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag i direktivet for å begrense opphavers krav på opplysninger fra tredjepart til slike opplysninger som erverver kan kreve utlevert fra tredjeparten, slik IFPI Norge foreslår. Hvilke opplysninger erverver har krav på fra sine avtaleparter, vil bero på hva som er avtalt dem imellom. En slik begrensning vil derfor kunne svekke opphavers rett på opplysninger etter direktivet.

16.6.2.3 Hvilke typer bruk og avtaler utløser opplysningsplikt?

Det er i utgangspunktet ingen begrensninger i artikkel 19 med hensyn til hvilke typer opphavsrettsavtaler regelen får anvendelse på. Det fremgår av fortalen punkt 74 at det ikke er behov for opplysninger dersom bruken av verket er opphørt, eller opphaver har gitt en vederlagsfri lisens til allmennheten. Videre fremgår det at opplysningspliktens formål er at opphaver skal kunne vurdere den økonomiske verdien av sine rettigheter. Artikkel 19 inngår dessuten i direktivets kapittel 3 om opphavers rett til rimelig vederlag, og det bør være nokså klart at den skal gjelde i tilfeller der formålet med bruken er økonomisk betinget.

I høringsnotatet foreslo departementet at opplysningsplikten begrenses til tilfeller hvor erverver har hatt inntekter fra bruken av verket, eller der vederlaget avhenger av omfanget av bruken. Det er delte meninger om forslaget i høringen.

Departementet mener at det er gode grunner for å videreføre forslaget. Forslaget vil etter departementets syn ivareta bestemmelsens formål om å gi opphaver opplysninger for å vurdere den økonomiske verdien av sine rettigheter, herunder for å vurdere vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd. Samtidig mener departementet at vilkårene vil bidra til at erververe ikke pålegges unødvendige rapporteringsforpliktelser. Tilsvarende vilkår er inntatt i gjennomføringsbestemmelsene i Sverige og Finland.

Det følger implisitt av de foreslåtte vilkårene at opplysningsplikten forutsetter at verket er i bruk, jf. fortalen punkt 74. Dette innebærer at erverver kan unnlate å gi ut opplysninger til opphaver når bruken har opphørt, forutsatt at det ikke har vært bruk etter siste rapportering. Departementet ser derfor ikke behov for en presisering av dette slik Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og Kabel Norge etterlyser i høringen.

Norsk Journalistlag (NJ) og TONO mener at de foreslåtte vilkårene begrenser opplysningspliktens virkeområde i for stor grad. NJ foreslår at vilkårene fjernes, mens TONO foreslår at de erstattes med et krav om at verket utnyttes. Det vil imidlertid medføre at det også må gis opplysninger om verk som både er overdratt vederlagsfritt og som erverver ikke har inntekter av. Etter departementets syn vil det være å trekke opplysningsplikten lenger enn formålet tilsier.

Etter fortalen punkt 75 oppstår behovet for opplysninger ikke dersom det er gitt en vederlagsfri lisens til allmennheten. Utover dette ser det ut til å være uten betydning for virkeområdet for artikkel 19 om verket er overdratt mot vederlag eller ikke, eller om vederlag består av en engangsutbetaling eller royalty. Den foreslåtte begrensningen endrer heller ikke dette. Det er følgelig ikke grunnlag for å unnta rettighetshavere som har blitt kompensert gjennom en engangsutbetaling for sitt bidrag, slik Motion Picture Association (MPA) foreslår i høringen, eller rettighetshavere som har overdratt sine rettigheter vederlagsfritt, slik Kabel Norge tar til orde for. Tilsvarende er også lagt til grunn i de svenske og danske forarbeidene. Som lagt til grunn i punkt 15.6.3.3 har formen på det opprinnelig avtalte vederlaget i seg selv ingen betydning for om opphaver kan fremme krav om vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd. Hensynet bak opplysningsplikten – å gi opphaver opplysninger for å kunne vurdere om det er grunnlag for krav om vederlagsjustering – gjør seg derfor gjeldende uavhengig av vederlagets form. Også ved royalty-avtaler, hvor vederlaget øker proporsjonalt med erververs inntekter, vil opphaver kunne ha behov for opplysninger for å vurdere om for eksempel prosentsatsen er rimelig etter § 69 tredje ledd.

Det kan videre være tilfeller hvor det benyttes opphavsrettsbeskyttet materiale, men der bruken ikke omfattes av opplysningsplikten. Dette vil typisk være avtaler hvor bruk av opphavsrettigheter er helt underordnet, for eksempel visse typer bruk på emballasje eller lignende. De foreslåtte vilkårene vil etter departementets syn kunne medføre at slike avtaler faller utenfor bestemmelsens virkeområde. I slike tilfeller vil det neppe være avtalt bruksavhengig vederlag, og bruken av verket vil normalt heller ikke være det som genererer inntekter for erverver, selv om verket inngår i en kommersiell sammenheng. I det nevnte eksempelet er det salget av varen som genererer inntektene, ikke den underordnede bruken av verket på emballasjen. Det motsatte vil kunne gjelde ved salg av merchandise, hvor etterspørselen knytter seg til verket som er påført varen eller emballasjen.

Et annet spørsmål er om opplysningsplikten bør få anvendelse i arbeidsforhold. Problemstillinger knyttet til arbeidsforhold er drøftet i punkt 14.6.6 og punkt 15.6.3.3 i tilknytning til § 69 om rett til rimelig vederlag og vederlagsjustering. Etter departementets syn må samme vurderinger legges til grunn for opplysningsplikten. Dette innebærer at det må foretas en konkret vurdering av avtalen og om arbeidsgivers bruk av verket er av en slik karakter at § 69 a kommer til anvendelse. Departementet vil likevel komme med enkelte bemerkninger. I mange tilfeller brukes verk som er overdratt fra ansatte til arbeidsgiver, ikke på en slik måte at arbeidsgivers inntekter kan sies å stamme fra bruk av verket, jf. også omtalen ovenfor om avtaler der bruk av opphavsrettigheter er underordnet. Dette antas for eksempel å kunne være tilfelle for materiale produsert for bruk i presentasjoner eller i reklamer, eller i konsulentrapporter utarbeidet på vegne av en klient. Videre følger det av fortalen punkt 72 at opphaver ikke har behov for vernet som oppstilles etter kontraktsbestemmelsene der erverver er sluttbruker, som kan være tilfellet i noen arbeidsavtaler. Tilsvarende begrensning må etter departementets vurdering legges til grunn for opplysningsplikten.

Departementet foreslår også et unntak for datamaskinprogrammer, jf. artikkel 23. nr. 2.

16.6.3 Hva opplysningene skal inneholde

I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn i gjennomføringsbestemmelsen at opphaver skal få oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger, og at opplysningene minst skal inneholde informasjon om hvordan verket er brukt, omfanget av bruken, alle inntekter og vederlaget opphaver har krav på. Departementet opprettholder forslaget, men med enkelte endringer og presiseringer basert på innspill i høringen.

Som flere høringsinstanser på erverversiden påpeker, ser departementet at minstekravene som ble foreslått i utkastet, kan føre til at irrelevante opplysninger omfattes av opplysningsplikten. Dette er ikke hensikten etter direktivet og er heller ikke tiltenkt fra departementets side. Departementet foreslår derfor en justering av bestemmelsens ordlyd for å reflektere dette. Utgangspunktet er at opphaverne skal få de opplysninger som fremgår av forslaget, men dersom en type opplysning ikke er relevant i det konkrete tilfellet, skal den ikke omfattes av opplysningsplikten.

Hva som utgjør relevant informasjon, vil variere mellom sektorer og avhenge av det enkelte prosjekt eller avtaletype. Det må derfor foretas en konkret vurdering av hvilken informasjon som oppfyller kravene i § 69 a i hvert tilfelle. Eksempler på relevant informasjon vil kunne være ulike former for bruksdata, antall solgte eksemplar, antall visninger og strømminger av et verk, andre former for bruk og alle inntekter. Informasjonen kan knytte seg til bruk over hele verden.

Det fremgår av fortalen punkt 77 at det bør tas hensyn til særtrekk ved de forskjellige innholdssektorene når opplysningsplikten fastlegges. Departementet mener at direktivets vektlegging av sektorhensyn og mulighetene som ligger i kollektive forhandlinger, taler for at bransjens parter, selv er nærmest til å fastsette hva som er relevant informasjon og detaljeringsgrad for opplysningene i de ulike avtaletypene. Hvis det ikke foreligger en kollektiv avtale om opplysningsplikt, vil særlige forhold ved den enkelte sektoren måtte komme inn som et vesentlig hensyn ved vurderingen av plikten. Departementet foreslår derfor at det presiseres i forslaget at sektorens særtrekk skal hensyntas ved vurderingen av opplysningspliktens omfang.

For audiovisuelle produksjoner vil det i praksis være svært krevende, om ikke umulig, å gi konkrete opplysninger om inntekter fra hvert enkelt bidrag som inngår i produksjonen. Slike produksjoner omfatter normalt et stort antall bidrag fra ulike rettighetshavere, og det lar seg ofte verken praktisk eller teknisk gjøre å gi opplysninger om de enkelte bidragene på en meningsfull måte. Departementet legger derfor til grunn at det må være tilstrekkelig å gi opplysninger som gjelder den audiovisuelle produksjonen som helhet, og at det ikke skal kreves særskilte opplysninger om hvert enkelt bidrag. Dette samsvarer også med hvordan inntektene fra audiovisuelle produksjoner typisk genereres. Inntektsstrømmene knytter seg som regel til sluttproduktet i sin helhet, ikke til de enkelte kreative elementene som inngår i produksjonen. Det fremstår følgelig naturlig at rapporteringen også skjer på dette overordnede nivået. I praksis vil dette innebære at alle rettighetshavere med krav på opplysninger om en audiovisuell produksjon, kan gis de samme opplysningene om produksjonen som helhet. Etter departementets vurdering åpner direktivbestemmelsen for en slik tilnærming. Opplysningsplikten skal være forholdsmessig og begrenset til relevante opplysninger, og det ligger derfor innenfor direktivets rammer å rapportere på et mer overordnet nivå når det ikke er praktisk gjennomførbart eller hensiktsmessig å gi individuelle opplysninger. Departementet antar at tilsvarende kan legges til grunn for andre verk med flere opphavere der de samme hensynene gjør seg gjeldende.

I høringen ber Norsk filmforbund og Kunstnernettverket departementet presisere at «samtlige inntekter» fra bruken skal oppgis. Departementet ser ikke behov for dette. At opplysningene skal omfatte samtlige inntekter som er relevante i det aktuelle tilfellet, følger allerede av at det skal gis «uttømmende opplysninger».

Departementet legger til grunn at opplysningene må gis på en måte som er forståelig for opphaver og at formålet er å sikre «en effektiv vurdering av den økonomiske verdien av de aktuelle rettighetene», jf. fortalen punkt 76. Departementet antar at rapportering i praksis vil skje elektronisk, men vil ikke lovfeste dette som et formkrav, slik NRK foreslår i høringen. NRK ber også om at det presiseres i loven at opphaver har en plikt til å sikre at den rapporteringspliktige har korrekt og oppdatert kontaktinformasjon. Departementet er enig i at dette normalt bør være opphavers ansvar i de tilfeller kontaktinformasjonen endres etter avtaleinngåelse, men ser ikke behov for lovfesting.

Med henvisning til fortalen punkt 75 ber MBL og NRK i høringen om at det presiseres i bestemmelsen at opplysningsplikten er begrenset til opplysninger som er tilgjengelige for erverver. Departementet er enig i at det ligger en slik begrensing i opplysningsplikten, men ser heller ikke behov for å ta dette inn i loven. Begrensningen er heller ikke presisert i direktivbestemmelsen eller i gjennomføringsbestemmelsene i andre nordiske land. Videre minner departementet om at dersom manglende informasjon hos erverver skyldes viderelisensiering av rettighetene, påligger det tredjeparten å fremskaffe den informasjonen vedkommende har tilgjengelig, jf. punkt 16.6.2.2

I høringen uttaler IFPI Norge at retten til informasjon fra tredjeparter ikke medfører at tredjepartenes inntekter som sådan vil utgjør relevant informasjon etter bestemmelsen. Departementet er enig i dette og viser til at tilsvarende forståelse er lagt til grunn i de svenske forarbeidene, jf. Prop. 2021/22:278 s. 235. Etter innspill fra IFPI Norge foreslår departementet en presisering i bestemmelsen om at det er erververs inntekter det skal gis informasjon om.

16.6.4 Når og hvor ofte opplysningene skal gis

Etter artikkel 19 nr. 1 skal det, med hensyn til særtrekkene ved den enkelte sektor, sikres at opphaver får informasjon «minst én gang i året». I fortalen punkt 75 er det presisert at det innenfor dette minstekravet skal gis opplysninger så ofte som det er «hensiktsmessig i den relevante sektoren».

Direktivet forutsetter ikke at det bes om innsyn. Det skal gis regelmessige opplysninger uoppfordret så lenge verket brukes. Etter departementets vurdering kan det derfor for eksempel ikke stilles som generelt vilkår at opplysningene gis på anmodning eller lignende.

Departementet mener at partene, innenfor det årlige kravet, er nærmest til å avtale når og hvor ofte det bør gis opplysninger. I tråd med direktivets ordlyd foreslås det at opphaver skal få opplysninger «regelmessig og minst én gang i året».

16.6.5 Begrensninger i opplysningsplikten

16.6.5.1 Behov for sektortilpasninger

Artikkel 19 nr. 3 og nr. 4 oppstiller visse begrensninger i opplysningsplikten, begrunnet i hensyn til forholdsmessighet og effektivitet, som medlemsstatene kan velge å innføre. Dette gjelder adgang til å bestemme at det skal gjelde et forholdsmessighetskrav mellom den administrative byrden og inntektene fra det aktuelle verket. I tillegg gjelder det adgang til å bestemme at opplysningsplikten ikke får anvendelse hvis opphavers bidrag ikke er betydelig når hele verket tas i betraktning.

I høringsnotatet ble det foreslått å innta tilsvarende begrensinger i gjennomføringsbestemmelsen. Aktører fra den audiovisuelle sektoren og kringkastingssektoren har i høringen uttrykt at de foreslåtte begrensningene ikke er tilstrekkelige. Disse høringsinstansene mener at opplysningsplikten vil bli såpass byrdefull for deres sektorer at de bør helt unntas fra bestemmelsen. Enkelte har subsidiært foreslått at det gjøres særskilte tilpasninger for disse sektorene.

Audiovisuelle produksjoner består ofte av bidrag fra svært mange rettighetshavere og tilgjengeliggjøres som regel på en rekke ulike plattformer. Departementet ser derfor at opplysningsplikten vil kunne oppleves spesielt byrdefull for den audiovisuelle sektoren og at det er behov for ytterligere tilpasninger.

Departementet kan imidlertid ikke se at det er holdepunkter i direktivet for helt å unnta sektoren ettersom opplysningsplikten skal «sikre en høy grad av innsyn i alle sektorer», jf. artikkel 19 nr. 3. Samtidig åpner direktivet opp for at det skal tas hensyn til særtrekkene ved de forskjellige sektorene, for eksempel den audiovisuelle sektoren, når direktivforpliktelsen gjennomføres, jf. artikkel 19 nr. 1 og fortalen punkt 77. Departementet foreslår derfor en særregel for denne sektoren.

Departementet foreslår at erververs plikt til uanmodet rapportering i audiovisuelle produksjoner begrenses til hovedbidragsytere. Med hovedbidrag menes produksjonens mest sentrale og nødvendige bidrag, både for produksjonens tilblivelse og for utformingen av det endelige produktet.

Hvilke bidragsytere som kan regnes som hovedbidragsytere må vurderes konkret, og vil kunne variere mellom produksjoner. Utgangspunktet er at bidragene til slike bidragsytere har hatt vesentlig mer innflytelse på sluttresultatet enn de øvrige involvertes bidrag. Departementet legger til grunn at dette typisk vil kunne omfatte hovedregissør, manusforfattere, hovedrolleinnhavere, fotograf og klipper, samt komponist av musikk skapt spesielt til produksjonen.

Øvrige bidragsytere i audiovisuelle produksjoner – også der hvor bidraget har vært betydelig – foreslås omfattet av unntaket for ikke-betydelige bidrag. Bestemmelsen om ikke-betydelige bidrag er nærmere omtalt i punkt 16.6.5.3.

Departementet mener forslaget vil redusere byrden for den audiovisuelle sektoren, samtidig som rettighetshavernes behov for informasjon ivaretas.

Departementet foreslår ikke konkrete avgrensninger for øvrige sektorer. Utfordringene med opplysningsplikten synes å være størst for den audiovisuelle sektoren. For andre sektorer antar departementet at de øvrige begrensningene i forslaget vil være tilstrekkelige.

16.6.5.2 Uforholdsmessig administrativ byrde

Opplysningsplikten som foreslås er omfattende og vil kunne medføre økte kostnader for enkelte erververe i form av administrasjon og investeringer i rapporteringssystemer for å overholde den nye forpliktelsen. Etter departementets syn må opplysningsplikten fastsettes med utgangspunkt i formålet om at opphaver skal kunne vurdere den økonomiske verdien av sine rettigheter. Samtidig bør det legges vekt på at forpliktelsen skal være «forholdsmessig og effektiv» etter artikkel 19 nr. 3. Etter departementets vurdering vil en ordning uten mulighet for tilpasning verken gagne erververe eller opphavere. Hvis det koster erververne mer å rapportere enn de får inn av inntekter fra utnyttingen av verkene, vil man kunne risikere at utgiftene med tiden lempes over på opphaverne som kan få mindre betalt for sine rettigheter.

Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om å innføre en generell forholdsmessighetsbegrensning.

Departementet merker seg innspillet fra NJ om at ny teknologi vil forenkle rapporteringsplikten, men mener at dette ikke alltid kan legges til grunn. Etter departementets syn bør forslaget § 69 a utformes med en viss fleksibilitet, slik at opplysningsplikten ikke påfører erverver unødvendige kostnader eller administrativt arbeid.

Direktivet gir ingen nærmere veiledning til hva som skal ligge i begrensningen «uforholdsmessig» i artikkel 19 nr. 3. Etter departementets vurdering er det heller ikke nødvendig å definere dette nærmere i lovteksten. Det må foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering i det enkelte tilfellet av den administrative byrden sett opp mot inntektene fra verket.

Departementet legger til grunn at det er erververs inntekter fra verket som er relevante i denne vurderingen, og ikke opphavers inntekter, slik Kabel Norge og Allente tar til orde for i høringen. Departementet foreslår at dette presiseres i lovteksten. Et sentralt formål med regelen er at opphaver skal få nødvendige opplysninger for å kunne vurdere krav om vederlagsjustering. Det ville derfor stride mot formålet dersom et for lavt vederlag skulle medføre at opplysningsplikten bortfaller.

Det vil kunne være ulike forhold ved sektorene som spiller inn på forholdsmessighetsvurderingen og det antas at bransjenes parter er nærmest til å definere hvor terskelen bør gå i den enkelte sektor. Noen momenter som kan være relevante for vurderingen av den administrative byrden, kan blant annet være byrden ved identifisering av bruk, typen rettigheter, om rapportering er tid- og kostnadskrevende, samt erververs økonomiske situasjon.

Etter forslaget skal opphaver i tilfeller som omfattes av begrensningen, «få den informasjonen som med rimelighet kan forventes». Den foreslåtte formuleringen er en forenkling i forhold til direktivets ordlyd og på linje med utformingen i andre nordiske land. Bestemmelsen må likevel forstås på samme måte som direktivet.

I de svenske forarbeidene er det lagt til grunn at erverver i visse tilfeller helt kan unnlate å gi informasjon. Departementet utelukker ikke at det kan forekomme situasjoner der opplysningsplikten i seg selv er så byrdefull at erverver kan fritas fra å gi informasjon, men mener at dette kun kan gjelde helt unntaksvis. Erverver skal bestrebe seg på å gi informasjon til opphaver så langt det er mulig. Det må antas at det normalt vil kunne gis ut noen forenklede opplysninger så lenge verket brukes. Formålet om å kunne vurdere den økonomiske verdien av rettighetene vil stå sentralt i denne vurderingen.

16.6.5.3 Unntak for ikke-betydelige bidrag

Artikkel 19 nr. 4 åpner for en tilsidesettelse av opplysningsplikten i tilfeller hvor bidraget fra opphaver ikke er betydelig når hele verket tas i betraktning. Et slikt unntak kan ikke gjøres gjeldende overfor opphaver som dokumenterer at informasjonen trengs for å kunne fremsette krav om avtalejustering og ber om informasjon til dette formålet.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om gjennomføring av unntaket for ikke-betydelige bidrag, men med enkelte endringer.

Unntaket er utformet generelt og innebærer at det må vurderes konkret om et bidrag er betydelig eller ikke. Dette vil variere fra verk til verk, men departementet vil trekke frem enkelte veiledende momenter. Bidrag som har begrenset betydning for den økonomiske verdien av helheten som den inngår i, antas som et utgangspunkt å være ikke-betydelig. Tilsvarende er lagt til grunn i Sverige. I høringen mener IFPI Norge at et veiledende moment kan være om bidraget har hatt en direkte innvirkning på den totale suksessen, eller om bidraget kunne vært erstattet av en annen opphavers eller utøvende kunstners bidrag uten å påvirke verkets eller fremføringens kommersielle suksess. Departementet er enig i at et bidrag som enkelt kunne vært erstattet av en annens bidrag i enkelte tilfeller kan anses å være mindre betydelig, men fastholder at også dette må vurderes konkret. Andre momenter kan være hvordan bidraget stiller seg i forhold til øvrige bidrag. Departementet antar at retningslinjer for praktiseringen av vilkåret om ikke-betydelig bidrag kan presiseres i avtaler fremforhandlet av partenes organisasjoner. Bruk av kollektivt forhandlede avtaler er nærmere omtalt i punkt 16.6.8 under.

I høringsnotatet foreslo departementet at opplysningsplikten likevel skal gjelde for opphavere av ikke-betydelige bidrag dersom opphaver dokumenterer at det er behov for informasjon for å fremsette krav om vederlagsjustering etter forslag til nytt tredje ledd i § 69. I høringen har TONO og NRK ulike synspunkter på hva som kreves for at opphaver skal få opplysninger i disse tilfellene. Departementet ser etter en nærmere vurdering at det er behov for justeringer i bestemmelsen på dette punktet.

Etter den engelske språkversjonen av direktivbestemmelsen skal opplysningsplikten gjelde dersom opphaver «demonstrates that he or she requires the information for the exercise of his or her rights under Article 20(1) and requests the information for that purpose».

Direktivet gir ingen veiledning om hva som ligger i «demonstrates». Etter departementets syn er det imidlertid ingen holdepunkter i direktivet for at opphaver må dokumentere eller sannsynliggjøre at det er grunnlag for vederlagsjustering, slik NRK foreslår. En slik dokumentasjonsplikt ville dessuten neppe være mulig uten nærmere opplysninger om inntekter fra bruken av verket. Samtidig kan departementet ikke se at unntaket for ikke-betydelige bidrag vil fungere etter sin hensikt dersom det må gis opplysninger til enhver ikke-betydelig bidragsyter som anmoder om opplysninger for å vurdere vederlagsjustering, slik TONO tar til orde for. I så fall vil unntaket lett kunne omgås. Etter departementets vurdering innebærer direktivets bruk av «demonstrates» at behovet må støttes av objektive holdepunkter.

I den norske oversettelsen av direktivet benyttes ordet «dokumenterer». I den danske språkversjonen brukes «godtgør», mens «visar» er brukt i den svenske. Etter en nærmere vurdering mener departementet at «viser» er et mer passende begrep.

Departementet foreslår etter dette at opplysningsplikten til ikke-betydelige bidragsytere kun skal gjelde dersom opphaver viser at vedkommende trenger opplysningene for å vurdere om det er grunnlag for krav om ytterligere vederlag etter § 69 tredje ledd. Departementet foreslår også at det presiseres at opphaver må anmode om opplysningene til dette formålet.

Forslaget innebærer at opphaver må gi en konkret og plausibel begrunnelse for behovet, og vise at det kan være grunnlag for å vurdere om det opprinnelige vederlaget er uforholdsmessig lavt. Dette betyr ikke at opphaver må vise eller sannsynliggjøre at vedkommende faktisk har krav på vederlagsjustering. Det er tilstrekkelig at opphaver peker på holdepunkter eller indikasjoner som taler for at det kan foreligge et slikt krav, og at opplysningene er nødvendige for å kunne foreta en nærmere vurdering at dette. Slike holdepunkter eller indikasjoner kan være knyttet til det konkrete verket som bidraget inngår i, eller selve bidraget. Eksempler på relevante indikasjoner kan være at verket har fått bred distribusjon eller (antatt) kommersiell suksess og at det foreligger tegn på at verket har generert betydelige inntekter, gjerne i kombinasjon med at det opprinnelige vederlaget var lavt. Departementet forstår unntaket for ikke-betydelige bidrag slik at dette skal redusere den administrative byrden for erververen ved å unngå uproporsjonale rapporteringsforpliktelser. Departementet antar at dette formålet ivaretas ved at det kreves individuelle begrunnelser for kravene.

På samme måte som i de svenske forarbeidene legger departementet til grunn at en opphaver ikke vil ha krav på opplysninger der bidraget er så ubetydelig at det mottatte vederlaget uansett ikke vil bli påvirket av hovedverkets suksess.

16.6.6 Nærmere om forretningshemmeligheter

Opplysninger som skal gis etter forslaget, vil i mange tilfeller utgjøre forretningshemmeligheter. Direktivet forutsetter imidlertid at opphaver har rett til å få og bruke opplysninger i tråd med direktivet, uavhengig av om det er tale om forretningshemmeligheter, jf. fortalen punkt 76. Det er derfor ikke anledning til å unnta forretningshemmeligheter fra opplysningsplikten, slik IFPI Norge har gitt innspill om i høringen.

Departementet kan heller ikke se at en lovpålagt plikt til å gi ut opplysninger som utgjør forretningshemmeligheter vil være i strid med direktiv (EU) 2016/943 om beskyttelse av forretningshemmeligheter, slik IPFI Norge hevder. Det vises til artikkel 3 nr. 2 i nevnte direktiv, som fastslår at tilegnelse, bruk eller formidling av en forretningshemmelighet er lovlig når enten EU-retten eller nasjonal rett pålegger eller tillater handlingen.

I Norge er forretningshemmelighetsdirektivet gjennomført i forretningshemmelighetsloven. Etter loven § 3 andre ledd bokstav c må ingen gjøre inngrep i en forretningshemmelighet ved urettmessig å bruke eller formidle en forretningshemmelighet som vedkommende har fått kunnskap om eller rådighet over i medhold av bestemmelser i lov eller forskrift. Bestemmelsen skal særlig fange opp de som får tilgang til forretningshemmeligheten som følge av opplysninger innehaveren eller andre gir i medhold av lovpålagte opplysningsplikter, jf. Prop. 5 LS (2019–2020) side 122. Etter departementets vurdering vil bestemmelsen gjelde når opplysningsplikten i forslaget § 69 a innebærer deling av forretningshemmeligheter.

Om opplysningene som deles utgjør forretningshemmeligheter, må avgjøres etter definisjonen i forretningshemmelighetsloven § 2.

Forretningshemmelighetsloven § 3 andre ledd rammer kun urettmessig bruk eller formidling. Opphavers bruk av opplysningene (forretningshemmelighetene) for å utøve sine rettigheter etter direktivet, må alltid anses rettmessig, jf. fortalen punkt 76.

I høringsnotatet la departementet til grunn at det ikke er nødvendig med en særskilt regulering av spørsmål knyttet til forretningshemmeligheter, ettersom dette allerede er regulert i forretningshemmelighetsloven. Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at forholdet til forretningshemmelighetsloven likevel bør reguleres i gjennomføringsbestemmelsen, da ikke alle mottakere av opplysninger kjenner regelverket. Det er imidlertid som hovedregel ikke vanlig i norsk lovgivning å krysshenvise til andre bestemmelser i rent informasjonsøyemed. Videre er det et vilkår for at opplysninger utgjør forretningshemmeligheter etter forretningshemmelighetsloven § 2 første ledd bokstav c, at innehaveren har truffet rimelige tiltak for å holde opplysningene hemmelig. Hva som utgjør rimelig tiltak beror på en konkret vurdering av forholdene hos innehaveren, jf. Prop. 5 LS (2019–2020) side 119–120. Tiltakene skal underbygge innehaverens forventning om hemmelighold. Aktuelle tiltak ved utlevering av opplysninger etter forslaget § 69 a, som utgjør forretningshemmeligheter, kan etter departements syn for eksempel være inngåelse av konfidensialitetsavtaler og merking av opplysninger som utgjør forretningshemmeligheter. Mottaker av opplysningene forventes dermed å bli orientert om eventuelle begrensninger knyttet til forretningshemmeligheter og konfidensialitet gjennom disse tiltakene. Departementet fastholder på denne bakgrunn vurderingen i høringsnotatet.

16.6.7 Betydningen av kollektiv forvaltning

Departementet foreslår, i tråd med direktivet artikkel 19 nr. 6, at opplysningsplikten ikke skal få anvendelse på avtaler inngått av organisasjoner og enheter som er omfattet av opplysningsplikten i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 32. Bestemmelsen i § 32 gjennomfører direktiv om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU) artikkel 18, som det vises til i digitalmarkedsdirektivet artikkel 19 nr. 6.

Unntaket vil omfatte både kollektive forvaltningsorganisasjoner og uavhengige forvaltningsenheter, jf. lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a og b, jf. § 2 fjerde ledd. Også medlemsorganisasjoner i en kollektiv forvaltningsorganisasjon vil omfattes dersom det er besluttet at medlemsorganisasjonene skal fordele og utbetale rettighetsvederlag, jf. § 2 femte ledd. I alle disse tilfellene vil det være disse organisasjonene og enhetene som skal gi opphaverne opplysninger om forvaltningen av deres rettigheter. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til dette unntaket.

16.6.8 Betydningen av kollektivt forhandlede avtaler/tariffavtaler

Artikkel 19 nr. 5 åpner for at medlemsstatene kan fastsette at når en kontrakt er underlagt eller basert på en tariffavtale, får tariffavtalens regler om opplysningsplikt anvendelse, forutsatt at reglene oppfyller kriteriene i artikkel 19 for øvrig. I fortalen punkt 77 er det lagt til grunn at partene kan regulere opplysningsplikt i avtaler gjennom kollektive forhandlinger, men at avtalene må sikre opphaverne samme eller høyere grad av opplysninger enn minstekravene i direktivet. Det vil derfor ikke være mulig å fravike opplysningsplikten. Departementet har heller ikke anledning til helt å unnta slike avtaler fra opplysningsplikten slik flere høringsinstanser tar til orde for.

I artikkel 19 benyttes begrepet «tariffavtaler», mens det i fortalen vises til «kollektive forhandlinger». Departementet antar at tariffavtaler må forstås vidt, slik at det ikke bare gjelder avtaler om arbeidsforhold, men alle kollektivt forhandlede avtaler mellom representanter for partene i de ulike sektorene om bruk av opphavsrettigheter, herunder ulike rammeavtaler og normalkontrakter.

Departementet mener at det ikke er behov for å regulere kollektivt forhandlede avtaler særskilt i bestemmelsen, slik enkelte høringsinstanser foreslår, siden slike avtaler uansett må oppfylle kravene i artikkel 19. Det er ingenting i forslaget til § 69 a som hindrer slike avtaler. Videre følger det av forslaget at det skal legges vekt på de særlige forholdene i den enkelte sektor ved vurderingen av opplysningspliktens omfang. Regulering i kollektivt forhandlede avtaler kan gjenspeile slike særlige forhold og kan benyttes til å fastsette mer detaljerte retningslinjer for rapporteringspraksis i de ulike bransjene. Slike avtaler kan for eksempel regulere hva som skal anses som ikke-betydelige bidrag i den enkelte bransjen, hvor ofte opplysninger skal gis og krav til detaljeringsgrad, samt praksis for innhenting av opplysninger hos underlisenstakere.

I høringen forutsetter MBL at opplysninger kan gis til tillitsvalgte i stedet for til opphaveren på områder der det foreligger tariffavtale. Etter direktivet skal opplysningene gis til den opprinnelige opphaver, og departementet antar at det må foreligge samtykke fra den enkelte opphaver dersom noen andre skal motta opplysningene på deres vegne.

16.6.9 Spørsmål om sanksjonering av misligholdt opplysningsplikt

Etter departementets vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å innføre særskilte sanksjonsregler knyttet til den nye opplysningsplikten. Direktivet gir ingen anvisning på dette. Departementet foreslår imidlertid i punkt 18.2.5 at tvister om opplysningsplikt vil kunne bringes inn for Opphavsrettsnemnda, som blant annet kan pålegge utlevering av informasjon, jf. forslaget § 65 d.

16.6.10 Ufravikelighet

Etter direktivet artikkel 23 skal medlemsstatene sikre at alle kontraktsbestemmelser som hindrer samsvar med artikkel 19, ikke kan håndheves overfor opphavere. Det er derfor ikke anledning til å gjøre bestemmelsen fravikelig slik Allente har gitt innspill om i høringen. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen gjøres ufravikelig.

16.6.11 Overgangsregler og anvendelse på tidligere avtaler

Direktivet har ikke virkning på avtaler inngått før ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 333/2023, jf. artikkel 26 nr. 2 og beslutningen artikkel 1 nr. 3 bokstav e. Som lagt til grunn i punkt 15.6.9, er det opp til medlemsstatene selv å regulere hvilken virkning reglene i direktivet skal ha for avtaler inngått før dette tidspunktet.

Opplysningsplikten som nå innføres er omfattende, og departementet mener at opplysningsplikten som utgangspunkt kun bør gjelde for avtaler inngått etter bestemmelsens ikrafttredelse. Opplysningspliktens virkning på eldre avtaler må imidlertid ses i sammenheng med retten til vederlagsjustering. I punkt 15.6.9 foreslår departementet en overgangsbestemmelse om at § 69 tredje ledd får virkning for avtaler som er inngått senere enn fem år før bestemmelsen trer i kraft. For å kunne utnytte denne retten vil opphaver ha behov for opplysninger etter § 69 a. Departementet foreslår derfor at opplysningsplikten også skal omfatte avtaler som er inngått senere enn fem år før bestemmelsens ikrafttredelse. For de avtalene som er inngått før bestemmelsens ikrafttredelse, foreslår departementet at opplysningsplikten gjøres betinget av at opphaver viser at vedkommende trenger opplysningene for å vurdere om det er grunnlag for krav om vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd og anmoder om opplysninger til dette formålet. Forslaget innebærer at for avtaler inngått før bestemmelsens ikrafttredelse (men senere enn fem år før) gjelder tilsvarende regel som er foreslått for ikke-betydelige bidrag, jf. punkt 16.6.5.3. Lignende regler er gjennomført i Sverige og Danmark, men da for avtaler som er inngått 20 år før ikrafttredelsen i Sverige og 5 år før ikrafttredelsen i Danmark.

Et annet spørsmål er om opplysningsplikten skal omfatte opplysninger om forhold før bestemmelsen trer i kraft. Etter direktivet artikkel 27 skal opplysningsplikten gjelde fra og med 7. juni 2022, som var ett år etter EU-landenes gjennomføringsfrist. For EØS/EFTA-statene vil tilsvarende dato være ett år etter ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 333/2023, jf. beslutningen artikkel 1 nr. 3 bokstav f. Dette vil innebære at § 69 a ikke vil få anvendelse før ett år etter at loven trer i kraft. Overgangsbestemmelsen skal gi den rapporteringspliktige tid til å innrette seg etter de nye kravene, herunder ved å etablere rutiner og systemer for å innhente og lagre opplysninger. Departementet mener derfor at det er naturlig at opplysninger om forhold før bestemmelsens virkning faller utenom opplysningsplikten.