15 Ny ordning for vederlagsjustering

15.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven inneholder ingen generell bestemmelse om justering av inngåtte avtaler om overdragelse av opphavsrett. Dersom det oppstår spørsmål om opphaver eller utøvende kunstner har mottatt rimelig vederlag i henhold til en avtale, fungerer åndsverkloven § 69 som en særlig lempningsregel. Vurderingen skal ta utgangspunkt i forholdene på avtaletidspunktet. Spørsmål om hvorvidt andre sider ved avtalen er urimelige – for eksempel som følge av senere inntrådte forhold – må derimot løses med hjemmel i den alminnelige formuerettslige lempningsregelen i avtaleloven § 36.

Ved revisjonen av åndsverkloven foreslo departementet i høringsnotatet i 2016 å innta en bestemmelse om lempning av avtaler, med henvisning til avtaleloven § 36. På bakgrunn av høringen, og i lys av de øvrige reglene som ble foreslått for å styrke vernet av opphavere og utøvende kunstnere, ble forslaget ikke videreført i proposisjonen, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 246–247.

Praksis etter avtaleloven § 36 viser at det skal forholdsvis mye til før en avtale anses urimelig etter bestemmelsen. Det klare utgangspunktet er at avtaler skal holdes. Dette gjelder også ved anvendelse av regelen på avtaler om overdragelse av opphavsrett. Departementet viser til Prop. 104 L (2016–2017) side 244–245 for en gjennomgang av rettspraksis om anvendelsen av avtaleloven § 36 på slike avtaler.

15.2 Digitalmarkedsdirektivet

Artikkel 20 fastsetter en ordning for vederlagsjustering. Etter bestemmelsen skal opphavere og utøvende kunstnere (eller deres representanter) i visse tilfeller ha rett til å kreve ytterligere passende og rimelig vederlag fra den de har inngått avtale med om utnytting av sine rettigheter, eller dennes rettsetterfølgere. Retten inntrer dersom det opprinnelig avtalte vederlaget viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med alle senere relevante inntekter fra utnyttingen av verket eller fremføringen. Vederlagsjusteringsordningen gjelder bare i den utstrekning det ikke foreligger en relevant tariffavtale med en ordning som er sammenlignbar med den som fastsatt i artikkel 20.

Bakgrunnen for artikkel 20 utdypes i fortalen punkt 78. Det fremgår her at visse avtaler om utnytting av rettigheter er langvarige. Dette gir rettighetshaverne få muligheter til å reforhandle avtalene med sine avtaleparter eller deres rettsetterfølgere i tilfeller der den økonomiske verdien av rettighetene viser seg å være betydelig høyere enn opprinnelig antatt. Det fremgår videre at alle inntekter som er relevante for det aktuelle tilfellet, bør tas i betraktning, blant annet eventuelle inntekter fra salg av produkter. Ved vurderingen bør det tas hensyn til de særlige forholdene i hvert enkelt tilfelle, herunder bidraget fra opphaveren eller den utøvende kunstneren, samt til særtrekkene og praksisen for vederlag i de forskjellige innholdssektorene, og hvorvidt avtalen bygger på en tariffavtale.

Etter artikkel 20 nr. 2 får reguleringen ikke anvendelse på avtaler som er inngått av enheter definert i artikkel 3 bokstav a og b i direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU) eller andre enheter som allerede er underlagt nasjonale regler som gjennomfører dette direktivet.

15.3 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 20 gjennomført i en ny og ufravikelig bestemmelse i ophavsretsloven § 55 b. Etter bestemmelsen har opphaver rett til å kreve ytterligere passende og rimelig vederlag fra erververen hvis det opprinnelig avtalte vederlaget viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med alle de etterfølgende relevante inntekter fra utnyttelsen av verket. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der det ikke foreligger en kollektivt forhandlet avtale som fastsetter en ordning for vederlagsjustering som er sammenlignbar med den som er regulert i § 55 b. Regelen får anvendelse på krav mot opprinnelig erverver eller den som har trådt inn i avtalen, men gjelder ikke underlisenstakere. Bestemmelsen gjelder også for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder.

I Sverige er artikkel 18 og 20 gjennomført samlet i en ny generell bestemmelse om rett til rimelig vederlag og vederlagsjustering i upphovsrättslagen 29 §. Paragrafens andre ledd gir opphaver rett til ytterligere rimelig vederlag dersom det senere viser seg at opprinnelig vederlag er uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververs inntekter fra utnyttelsen av verket. Bestemmelsen gjelder ikke avtaler inngått av interesseorganisasjoner eller ved overføringer fra en opphaver til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Bestemmelsen gjelder også for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder.

Ved gjennomføringen var det i Finland allerede en fravikelig lempningsregel for opphavsrettsavtaler i upphovsrättslagen 29 §. Bestemmelsen får anvendelse både ved rimelighetsvurderinger som knytter seg til avtaletidspunktet, og i tilfeller der avtalevilkår vurderes i lys av etterfølgende omstendigheter. Lempningsregelen er ikke begrenset til vilkår om vederlag, men kan omfatte alle sider av avtalen. Den gjelder for opprinnelig opphaver, utøvende kunster og frembringer av fotografiske bilder. I de finske forarbeidene (RP 43/2022 side 31) er det lagt til grunn at bestemmelsen i all hovedsak oppfyller kravene i artikkel 20. I forbindelse med gjennomføringen ble det i den eksisterende lempningsregelen lagt til enkelte momenter som skal danne grunnlag for rimelighetsvurderingen. Blant annet skal det tas hensyn til verkets kommersielle verdi og opphavers bidrag til verket. Det konstateres i forarbeidene at lempningsregelen kan anvendes uavhengig av om det finnes en kollektiv avtale om lempning, og det er derfor ikke gjort unntak for slike avtaler. Det er heller ikke tatt inn noe uttrykkelig i bestemmelsen om avgrensning mot avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner.

15.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 20 i nytt tredje til femte ledd i § 69 om rimelig vederlag. Samtidig foreslo departementet å oppheve gjeldende bestemmelse i tredje ledd om overdragelse av rett til utleie av film og lydopptak, da denne ble ansett å være overflødig ved innføring av en generell adgang til vederlagsjustering.

Utkastet innebar at opphaver har krav på ytterligere rimelig vederlag dersom avtalt vederlag viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververens inntekter fra utnyttelsen av verket.

Departementet foreslo at det er den opprinnelige (originære) opphaver, utøvende kunstner eller frembringer av fotografisk bilde som kan kreve vederlagsjustering. Etter forslaget skal vederlagsjusteringsretten ikke få anvendelse på avtaler inngått av en kollektiv forvaltningsorganisasjon eller en uavhengig forvaltningsenhet som nevnt i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a og b.

I høringen ba departementet om høringsinstansenes syn på om den nye regelen om vederlagsjustering i utkastet § 69 tredje ledd bør få anvendelse på avtaler inngått før bestemmelsen trer i kraft, og i tilfelle fra hvilket tidspunkt.

15.5 Høringen

Advokatforeningen og Landsorganisasjonen i Norge (LO) støtter i hovedsak departementets vurderinger knyttet til gjennomføringen av artikkel 20.

Kunstnernettverket, med støtte fra GramArt, Norsk filmforbund og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), er i hovedsak kritiske til departementets forslag til gjennomføring og mener forslaget svekker rettighetshavers stilling. TONO er derimot positiv til at det innføres en bestemmelse om avtalerevisjon i åndsverkloven og støtter en direktivnær gjennomføring av artikkel 20.

Flere høringsinstanser fra erverversiden, som Den norske Forleggerforening, IFPI Norge, Kabel Norge, Mediebedriftenes landsforening (MBL), NRK og TV 2, mener det ikke er behov for å innføre en særskilt vederlagsjusteringsregel i tillegg til den generelle lempningsregelen i avtaleloven § 36. Subsidiært mener TV 2 og NRK at avtaler om audiovisuelle produksjoner og sammensatte verk bør unntas fra den nye reguleringen.

Allente, Kabel Norge, MBL, NRK og TV 2 støtter forslaget om at kun individuelle, fysiske rettighetshavere kan fremsette krav, ikke kollektive forvaltningsorganisasjoner. Kunstnernettverket støtter at vederlagsjusteringsadgangen også gjelder for arvinger.

Norsk Journalistlag (NJ) mener det fremstår som uklart om opphavere som er omfattet av en tariffavtale, og som får rettigheter overført i henhold til denne, omfattes av vederlagsjusteringsregelen.

Allente, Epidemic Sound, IFPI Norge, Kabel Norge, MBL og NRK støtter at eventuelle krav om vederlagsjustering kun kan rettes mot erverver i form av opphavers avtalemotpart eller dennes rettsetterfølger, og at krav ikke kan reises mot senere omsetningsledd eller underlisenstakere. Kunstnernettverket mener departementets vurdering av dette bygger på en feil forståelse av direktivet. Norsk Skuespillerforbund hevder at det ofte vil være senere ledd i verdikjeden som er de reelle erververne som har inntektene fra utnyttelsen, og foreslår at inntekter fra alle ledd i verdikjeden skal tas med i vurderingen.

Kabel Norge uttaler at vederlagsjustering bør avgrenses til kun å gjelde overdragelse av eksklusive rettigheter og viser til at en opphaver som også selv kan utnytte rettighetene, ikke har samme behov for vern. NRK ber om at det avgrenses mot ansettelses- og bestillingsavtaler eller oppdragsavtaler i kringkastingssektoren, mens TV 2 mener det bør gjøres unntak for audiovisuelle produksjoner, eventuelt for sammensatte verk på bestilling.

Allente og NRK viser til at det følger av ordlyden i artikkel 20 og fortalen punkt 78 at det skal være en høy terskel for å kreve justering av vederlag. Kabel Norge mener detbør fremgå av lovteksten at vederlaget skal være klart uforholdsmessig lavt før det kan kreves vederlagsjustering. Den norske Forleggerforening peker på at det vil kunne virke investeringsdempende med en lav terskel for avtalerevisjon innen kulturfeltet.

IFPI Norge mener at også inntektene til den opprinnelige erververs rettsetterfølger kan være relevante i vurderingen. IFPI Norge uttaler videre at opphavers inntekter fra utnyttelse av rettighetene utover det opprinnelige avtalte vederlaget bør tas i betraktning. NRK viser til at det er erververs inntekter som er relevante i vurderingen, og at krav om vederlagsjustering derfor sjelden vil være aktuelt for NRKs utnyttelse av rettigheter. Kabel Norge uttaler at det er helt sentralt at det kun er erververs inntekter som er relevante, og ikke senere lisenstakeres inntekter.

Virke Produsentforeningen mener det er naturlig at opphavere og utøvende kunstnere også er med på å bære risikoen for mangelfull suksess sammen med erververe, og at vederlag derfor også bør kunne nedjusteres.

IFPI Norge uttaler at vederlagsjustering primært bør forbeholdes artister og utøvende kunstnere som har bidratt vesentlig til verket eller fremføringen. Kabel Norge viser til at det i den konkrete vurderingen må tas hensyn til hvem som har båret risikoen ved investeringer som har vært nødvendige for å kommersialisere verket.

Allente, Den norske Forleggerforening, IFPI Norge, Kabel Norge, MBL og NRK støtter at vederlagsjusteringen må knyttes til den tiden som gjenstår av kontrakten, og at det ikke kan kreves et etteroppgjør for den tiden som har gått siden avtaleinngåelsen og frem til tidspunktet det fremsettes krav om vederlagsjustering. Kabel Norge mener at ordlyden i bestemmelsen bør endres til «forholdsmessig og rimelig», slik at den harmoniserer bedre med direktivets ordlyd.

Kabel Norge støtter at det etter utkastet til tredje ledd skal vurderes i ettertid om forholdene har utviklet seg annerledes enn forutsatt på avtaletidspunktet, i motsetning til vurderingen etter gjeldende første ledd.

Norsk Skuespillerforbund viser til at vederlagsjustering etter forslaget vil gjelde for den tiden som gjenstår av kontrakten, mens gjeldende § 69 tredje ledd om rett til vederlag ved utleie av film og lydopptak synes å ha virkning fra avtaletidspunktet. Etter deres syn bør derfor gjeldende tredje ledd beholdes i paragrafen. Eventuelt bør den nye regelen om vederlagsjustering endres, slik at også den får virkning fra avtaletidspunktet.

I følge Arbeidsgiverforeningen Spekter bør vederlagsjusteringsretten ikke omfatte overdragelse i arbeidsforhold eller bestillings- og oppdragsforhold, da de mener at dette ellers kan øke konfliktnivået og svekke investeringsviljen.

Kabel Norge og Allente støtter at krav om ytterligere vederlag ikke kan gjøres gjeldende når avtalen er utløpt. Kabel Norge peker på at en slik utforming er nødvendig for å skape forutsigbarhet om kostnader, herunder for allerede gjennomført bruk. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot denne forståelsen av virkeområdet til artikkel 20.

Allente, Kabel Norge og Virke Produsentforeningen er enige i forslaget om at regelen om vederlagsjustering ikke skal få anvendelse på avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner.

Arbeidsgiverforeningen Spekter, Kabel Norge, NRK, Motion Pictures Association (MPA) og TV 2 uttaler i høringen at bestemmelsens virkeområde bør avgrenses mot tilfeller der partenes avtaleforhold er regulert av en tariffavtale eller annen, kollektivt forhandlet avtale. Kabel Norge fremhever at tariffavtaler bygger på felles forhandlinger på vegne av mange rettighetshavere, og at forutsetningen om opphaver som den svake part derfor ikke gjør seg gjeldende.

De fleste av disse høringsinstansene mener også at lovteksten bør endres slik at unntaket for tariffavtaler kommer tydelig frem. Arbeidsgiverforeningen Spekter understreker at fravær av en slik avgrensning vil undergrave tariffpartenes ansvar og roller.

NJ peker på at det ikke kan oppstilles et generelt unntak for tariffavtaler, men at det må være en forutsetning at avtalen inneholder en lempningsklausul i samsvar med direktivet. Kunstnernettverket og Norsk filmforbund støtter at vederlaget kan justeres etter den foreslåtte bestemmelsen dersom tariffavtalen ikke inneholder en ordning for avtalejustering.

IFPI Norge støtter departementets vurdering om at det ikke er nødvendig å lovfeste at opphaver kan la seg representere ved krav om vederlagsjustering. IFPI Norge, Kabel Norge og Allente slutter seg også til synspunktet om at krav om vederlagsjustering som hovedregel forutsetter at opphavers identitet er kjent, og at det derfor ikke er hensiktsmessig å regulere noen rett til å fremme krav anonymt ved hjelp av en representant.

Flertallet av høringsinstansene – herunder Arbeidsgiverforeningen Spekter, IFPI Norge, Kabel Norge, NRK og TV 2 – mener at bestemmelsen om vederlagsjustering ikke bør gis tilbakevirkende kraft, men kun gjelde avtaler som inngås etter lovens ikrafttredelse. Blant annet begrunnes dette med at regler som griper inn i avtalefriheten, ikke bør endre premissene for allerede inngåtte avtaler. IFPI Norge peker spesielt på at opphavsrettsavtaler ofte har lang varighet og er inngått basert på den rettslige situasjonen på avtaletidspunktet, mens NRK viser til at en slik endring vil være urimelig for den som bærer den økonomiske risikoen. NRK mener også at artikkel 26 nr. 2 er til hinder for at bestemmelsen kan gis tilbakevirkende kraft.

Advokatforeningen antar at anvendelse av bestemmelsen også på eksisterende avtaler er forenlig med Grunnloven § 97, ettersom justeringen kun får virkning fremover i tid. Samtidig er Advokatforeningen enig med departementet i at en omfattende adgang til å endre eldre kontrakter vil være uheldig og anbefaler at bestemmelsen ikke gis anvendelse på avtaler som er eldre enn fem år.

På den andre siden mener NJ at bestemmelsen bør omfatte alle eksisterende avtaler uten tidsbegrensning. NJ begrunner dette med at opphavsrettslige verk utnyttes på stadig nye måter, og at det derfor er rimelig at avtaler kan revideres.

15.6 Departementets vurderinger

15.6.1 Ny bestemmelse om justering av vederlag i opphavsrettsavtaler

Etter artikkel 20 skal medlemsstatene sikre opphavere og utøvende kunstnere en rett til å kreve ytterligere, passende og rimelig vederlag dersom det opprinnelig avtalte vederlaget viser seg å være uforholdsmessig lavt. Bestemmelsen er nært knyttet til gjeldende § 69 om rett til rimelig vederlag. Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre artikkel 20 i § 69 tredje til nytt femte ledd.

Direktivet gir en rett til avtalejustering. Siden bestemmelsen er begrenset til spørsmål om opphavers og utøvende kunstners krav på ytterligere rimelig vederlag, vil departementet benevne dette i det følgende som en rett til vederlagsjustering. Departementet legger til grunn at ordet «avtalejustering» i direktivet har samme innhold som «lempning», som er mye brukt i juridisk fagspråk. Begrepene vederlagsjustering og lempning vil derfor benyttes om hverandre.

Etter departementets vurdering kan det på avtaletidspunktet ofte være vanskelig å forutse hvilke inntekter utnyttelsen av opphavsrettslig beskyttet materiale vil gi erververen over tid. Til blant andre Kunstnernettverkets uttalelse om at formuleringen av utkastet § 69 bidrar til at rettighetshavernes stilling svekkes, viser departementet til at artikkel 20 foreslås gjennomført direktivnært, og at hensikten er å styrke rettighetshavernes mulighet til å reforhandle avtaler om vederlag, jf. fortalen punkt 78.

Artikkel 20 henger nært sammen med artikkel 19 om opplysningsplikt, som foreslås gjennomført i § 69 a, jf. punkt 16.6. Bestemmelsen om opplysningsplikt gir opphaver og utøvende kunstner krav på løpende informasjon om bruk av verket og legger til rette for at det kan fremsettes krav om vederlagsjustering etter at avtalen er inngått.

15.6.2 Nærmere om forholdet mellom artikkel 20 og avtaleloven § 36

Et spørsmål knyttet til gjennomføringen av artikkel 20 er om rett til vederlagsjustering allerede er ivaretatt gjennom lempningsregelen i avtaleloven § 36.

Overordnet uttaler flere høringsinstanser fra erverversiden at det ikke er behov for en særlig bestemmelse om vederlagsjustering for avtaler om overdragelse av opphavsrett i tillegg til den generelle lempningsregelen i avtaleloven § 36. Blant andre IFPI Norge viser til at den generelle lempningsregelen i tilstrekkelig grad ivaretar opprinnelig rettighetshavers rett til vederlagsjustering, slik at direktivforpliktelsen i artikkel 20 er oppfylt. Etter departementets syn er vurderingene etter de to bestemmelsene ikke nødvendigvis sammenfallende. Vilkåret for vederlagsjustering etter artikkel 20 er at det opprinnelige vederlaget til opphaver eller utøvende kunstner viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med senere relevante inntekter fra utnyttelsen av verket. Etter avtaleloven § 36 er vilkåret for lempning at det vil «virke urimelig eller i strid med god forretningsskikk» å gjøre avtalen gjeldende. Lempningsregelen omfatter også andre kontraktsvilkår enn betaling av vederlag. Videre kan bestemmelsen påberopes til skade for avtalepartene. Artikkel 20 skiller seg fra avtaleloven § 36 på flere måter. Vederlagsjusteringsbestemmelsen gjelder kun avtalevilkår om vederlaget, og vurderingstemaet er om dette er uforholdsmessig lavt sammenlignet med alle senere relevante inntekter. I tillegg kan artikkel 20 – i motsetning til avtaleloven § 36 – bare anvendes til fordel for opphaver og den utøvende kunstneren.

Det ville vært mulig å tolke avtaleloven § 36 i tråd med EU-retten når den anvendes på opphavsrettsavtaler, men departementet antar at det vil bidra til mer klarhet om direktivforpliktelsen gjennomføres i en egen bestemmelse som i større grad kan ta opp i seg utviklingen innenfor den EU-harmoniserte opphavsretten.

IFPI Norge uttaler at det er en fare for at innføring av en særlig vederlagsjusteringsbestemmelse for opphavsrettslige avtaler kan få den utilsiktede konsekvensen at terskelen for når det kan kreves justering, senkes sammenlignet med lempning etter avtaleloven § 36. Etter departementets vurdering innebærer forslaget først og fremst en presisering og tydeliggjøring av en lempningsadgang for opphavsrettslige avtaler. Samtidig understreker departementet at regelen følger av en direktivforpliktelse, og at den derfor må tolkes ut ifra praksis fra EU-domstolen. Begrepet «uforholdsmessig lavt» i direktivet er et EU-autonomt begrep og skal tolkes likt innenfor hele EØS-området.

15.6.3 Virkeområde

15.6.3.1 Hvem kan gjøre kravet gjeldende?

Departementet foreslår at det kun er opprinnelig (originær) opphaver og utøvende kunstner som kan kreve vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd. Dette støttes av blant andre Kabel Norge og NRK i høringen. Departementet viser til fortalen punkt 72 om at opphavere og utøvende kunstnere normalt står svakere enn sine avtaleparter, og at det er «disse fysiske personene» som har behov for vernet som direktivets kontraktsbestemmelser oppstiller. Departementets forslag er i tråd med dette formålet. Løsningen harmonerer også med avgrensningen av bestemmelsen mot avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner, jf. artikkel 20 nr. 2. Det er når opphaver eller utøvende kunstner står alene som den antatt svakere part, at behovet for en rett til vederlagsjustering er størst.

Det presiseres i fortalen punkt 72 at opphavere og utøvende kunstnere sidestilles med «sine egne selskaper». Departementet legger derfor til grunn at opphavere og utøvende kunstnere kan kreve vederlagsjustering også der rettighetene ligger i et selskap som hovedsakelig eies av opphaveren eller utøveren selv, og der dette selskapet er part i den aktuelle avtalen. Til Norsk Journalistlags (NJ) kommentar om at omtalen i høringsnotatet gir inntrykk av at man her har sett for seg en snever krets, påpeker departementet at henvisningen til «egne selskaper» typisk vil omfatte situasjonen hvor en opphaver eller utøvende kunstner har opprettet et selskap som forvalter deres rettigheter. Etter departementets vurdering omfatter ikke «egne selskaper» situasjoner der opphaver eller utøvende kunstner omfattes av en tariffavtale og får rettigheter overført i medhold av denne.

Selv om rettighetene til frembringere av fotografiske bilder ikke er harmonisert i EU-retten, gjør de samme hensyn som begrunner vederlagsjustering seg gjeldende for disse rettighetshaverne. Departementet foreslår derfor at også slike rettighetshavere omfattes. Departementet vil i det følgende omtale opprinnelige opphavere, utøvende kunstnerne og frembringere av fotografiske bilder samlet som opphavere. Verk og andre vernede arbeider vil omtales samlet som verk.

Det fremgår av Prop. 104 L (2016–2017) side 241 at det ikke er et stort praktisk behov for at § 69 første og andre ledd skal kunne anvendes av arvinger. Det samme utgangspunktet bør etter departementets syn gjelde for regelen om justering av vederlag i forslaget til § 69 tredje ledd når arvinger inngår nye avtaler om overdragelse av opphavsrett. Samtidig mener departementet at når en arving trer inn i en opphavsrettsavtale, bør det samme som gjaldt for den opprinnelige opphaveren, også gjelde for arvingen. Departementet slutter seg til Kunstnernettverkets vurdering om at også arvinger i slike situasjoner kan kreve vederlagsjustering etter forslaget til § 69 tredje ledd.

15.6.3.2 Hvem kan det rettes krav mot?

Etter artikkel 20 kan opphaver gjøre kravet gjeldende mot sine avtaleparter eller mot «disse partenes rettsetterfølgere». Samme forståelse må legges til grunn for hvem det kan rettes krav mot etter forslaget til ny regel om vederlagsjustering.

I høringsnotatet vurderte departementet artikkel 20 slik at bestemmelsen ikke åpner for at opphaver kan rette kravet mot senere ledd i verdikjeden eller mot underlisenstakere. Høringsinstansene fra erverversiden, som Allente, Epidemic Sound, IFPI Norge, Kabel Norge og NRK, støtter denne vurderingen, mens Kunstnernettverket mener dette bygger på en feil forståelse av direktivet. Departementet fastholder at det ikke kan rettes krav om vederlagsjustering mot senere ledd i verdikjeden eller underlisenstakere. Opphavers adgang til vederlagsjustering er knyttet til den aktuelle avtalen som opphaver er part i, og spørsmålet er om vederlaget opphaver har mottatt i henhold til denne avtalen, er uforholdsmessig lavt. Det er inntektene til opphavers avtalepart eller dennes rettsetterfølger som skal ligge til grunn for vurderingen (se punkt 15.6.4.2). Etter departementets syn er det også flere betenkeligheter ved en utvidelse av virkeområdet, blant annet fordi rettighetene kan være viderelisensiert i flere ledd. Det kan derfor være vanskelig å vurdere eventuelle krav om vederlagsjustering for en enkelt rettighet som er skilt ut fra den opprinnelige avtalen.

Etter departementets syn må artikkel 20 forstås slik at kravet skal kunne gjøres gjeldende overfor opphavers opprinnelige avtalepart eller enhver som har trådt inn i den opprinnelige avtalen med opphaver, for eksempel gjennom arv eller ved at erverver har overdratt sin kontraktsposisjon. Det er ikke tale om et direktekrav – rettsetterfølgeren trer inn i den opprinnelige erververens sted og overtar da, etter alminnelig obligasjonsrett, alle rettigheter og plikter som følger av avtalen.

I Prop. 104 L (2016–2017) side 241 fremgår det at krav om rimelig vederlag etter gjeldende § 69 bare kan rettes «mot medkontrahenten – ikke mot senere ledd i verdikjeden som ikke er part i avtalen om overdragelse av opphavsrett, med mindre annet er avtalt». En rettsetterfølger vil tre inn i avtalen som opphavers medkontrahent, og det vil derfor ikke være noen motsetning mellom hvem det kan rettes krav mot etter de to reglene. At opphaver skal ha sitt krav i behold selv om det skjer et debitorskifte, følger av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Departementet foreslår derfor ingen presisering av dette i lovteksten.

15.6.3.3 Hvilke typer overdragelser/kontrakter vil omfattes?

Artikkel 20 er ikke avgrenset til å gjelde særskilte typer overdragelser.

Etter departementets vurdering har derfor ikke formen på det opprinnelig avtalte vederlaget betydning i seg selv. Både overdragelse av rettigheter mot vederlag i form av et engangsbeløp og royalty-basert vederlag der opphaver mottar en prosentvis del av erververs inntekter, vil kunne være gjenstand for vederlagsjustering. Departementet antar at det samme vil kunne gjelde for overdragelse uten vederlag. Det avgjørende er om det opprinnelig avtalte vederlaget viser seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververs inntekter fra bruken av rettighetene.

Kabel Norge uttaler i høringen at regelen om vederlagsjustering bør avgrenses til kun å gjelde overdragelse av eksklusive rettigheter, og viser til at en opphaver som også selv kan utnytte rettighetene, ikke har samme behov for vern. Departementet ser ikke at direktivet åpner for å foreta noen slik avgrensning og legger til grunn at alle avtaler som omfattes av retten til rimelig vederlag etter § 69, også kan være gjenstand for et krav om vederlagsjustering etter den nye regelen i § 69 tredje ledd.

Departementet foreslo i høringsnotatet at den nye regelen om vederlagsjustering også skal få anvendelse i arbeids- og oppdragsforhold og i tilfeller hvor verk er skapt på bestilling.

NRK ber i høringen om at det avgrenses mot vederlagsjustering av arbeids- og bestillingsavtaler eller oppdragsavtaler i kringkastingssektoren, mens TV 2 mener det bør gjøres unntak for audiovisuelle produksjoner, eventuelt for sammensatte verk på bestilling. Departementet kan ikke se at direktivet åpner for slike unntak. Det må foretas en konkret vurdering av om vilkårene for vederlagsjustering er oppfylt, også i ansettelses- og oppdragsforhold. Det vises imidlertid til omtalen av den konkrete vurderingen av situasjonen i punkt 15.6.4.3, hvor det fremgår at det bør tas hensyn til blant annet særtrekkene og praksisen for vederlag i de forskjellige innholdssektorene. Departementet antar at også investeringer og risikofordeling kan omfattes av «de særlige forholdene i hvert enkelt tilfelle». Departementet foreslår derfor ikke en slik avgrensning av adgangen til vederlagsjustering.

15.6.3.4 Unntak for avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner mv.

I artikkel 20 nr. 2 oppstilles det et unntak for avtaler som er inngått av organisasjoner som er omfattet av direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU).

I tråd med artikkel 20 nr. 2 foreslår departementet at regelen om vederlagsjustering ikke skal få anvendelse på avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner og uavhengige forvaltningsenheter som omfattes av definisjonene i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav a og b. Siden slike avtaler er unntatt vederlagsjustering og det heller ikke finnes en tilsvarende adgang i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv., vil det være opp til de kollektive forvaltningsorganisasjonene mv. om de tar inn lignende mekanismer i sine avtaler. Unntaket foreslås inntatt i § 69 fjerde ledd.

15.6.3.5 Kollektivt forhandlede avtaler/tariffavtaler

Det følger av artikkel 20 nr. 1 at avtalejustering kun får anvendelse dersom det ikke foreligger noen relevant tariffavtale der det er fastsatt en ordning for avtalejustering som kan sammenlignes med ordningen som er fastsatt i bestemmelsen. I tilfeller hvor det imidlertid foreligger en slik tariffavtale, må bestemmelsen forstås slik at lempning i utgangspunktet skal skje etter ordningen som følger av tariffavtalen. Partene har derfor mulighet til å forhandle frem ordninger for vederlagsjustering som kan ivareta særlige hensyn i de ulike sektorene, såfremt disse ordningene er innenfor rammene av direktivet.

I høringsnotatet la departementet til grunn at bestemmelsen om vederlagsjustering ikke skal anvendes på tariffavtaler som sådanne eller avtaler inngått av partenes interesseorganisasjoner. Ved en inkurie ble ikke dette tatt med i lovutkastet.

De fleste høringsinstansene er enige i at bestemmelsens virkeområde må avgrenses mot tilfeller der partenes avtaleforhold er dekket av en kollektivt forhandlet avtale (tariffavtale). Departementet mener det er hensiktsmessig at dette fremgår klart av ordlyden og foreslår derfor at en slik avgrensning inntas i § 69 fjerde ledd.

NJ påpeker i høringen at det ikke kan oppstilles et unntak for tariffavtaler generelt, men at det må være en forutsetning at avtalen inneholder en lempningsklausul i samsvar med direktivet. Departementet er enig i dette og foreslår en slik presisering i ordlyden. Dette innebærer at vederlaget kan justeres etter bestemmelsen i § 69 tredje ledd hvis det ikke foreligger en sammenlignbar mulighet for vederlagsjustering i den aktuelle tariffavtalen.

15.6.3.6 Når kan krav om vederlagsjustering fremsettes?

Tidspunktet for når opphaver kan kreve vederlagsjustering, er ikke regulert eksplisitt i artikkel 20. Tidspunktet vil i praksis avhenge av bruken av verket, erververs inntekter og hvordan disse utvikler seg. Etter departementets vurdering kan krav om vederlagsjustering fremsettes når som helst i løpet av det tidsrommet som reguleres av avtalen.

Etter departementets vurdering vil det ikke være anledning til å fremsette krav om vederlagsjustering etter at avtalen er opphørt. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot denne forståelsen av virkeområdet. Hvis erververe skulle motta krav om oppjustering av vederlag etter at avtalen er opphørt, ville det kunne innebære en uforholdsmessig stor økonomisk uforutsigbarhet.

15.6.4 Vurderingen av om vederlaget er uforholdsmessig lavt

15.6.4.1 Generelt

Vurderingen av om opphavers vederlag er uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververs inntekter fra utnyttelsen, må baseres på flere forhold og momenter. For det første skal det foretas en vurdering av det opprinnelig avtalte vederlaget til opphaver sammenlignet med erververs etterfølgende inntekter fra utnyttelsen av verket. Videre skal det foretas en vurdering av situasjonen, jf. fortalen punkt 78.

15.6.4.2 Relevante inntekter

At det er erververens inntekter fra verket som er relevante, fremgår ikke direkte av ordlyden i artikkel 20. I høringen mener IFPI Norge at også opphavers inntekter fra utnyttelse av rettighetene utover det opprinnelig avtalte vederlaget bør tas i betraktning. Departementet er ikke enig i dette. Det følger også av fortalen punkt 78 at avtalt vederlag til opphaver skal sammenlignes med inntektene fra avtalemotpartens utnyttelse av verket.

Et annet spørsmål er hvem som skal regnes som avtalemotparten i de tilfellene det har skjedd en rettighetsovergang. Departementet antar at «avtaleparten til opphaveren» i fortalen må tolkes slik at både opprinnelig erverver og dennes rettsetterfølger omfattes. Forholdene etter inngåelsen av avtalen mellom opphaver og opprinnelig erverver kan utvikle seg slik at det er rimelig å ta utgangspunkt i rettsetterfølgerens inntekter. Det kan hende at verkets potensial ikke ble realisert i perioden da opprinnelig erverver satt på rettighetene, men først skjer etter at rettsetterfølgeren har trådt inn i kontrakten. Også ved rettighetsovergang som skjer ved arv, vil det etter forholdene kunne være rimelig å ta utgangspunkt i inntektene til arvingen fremfor opprinnelig erververs inntekter.

Dersom verkets potensial derimot er realisert mens opprinnelig erverver utnyttet rettighetene, kan det virke urimelig for rettsetterfølgeren at denne må betale et tilleggsvederlag til opphaver for resten av avtaleperioden. Ved frivillig rettighetsovergang kan rettsetterfølgeren i slike tilfeller ha betalt et høyt vederlag til opprinnelig erverver for overdragelsen av avtalen. Etter departementets syn må dette eventuelt løses i kontrakten mellom opprinnelig erverver og rettsetterfølgeren, i de tilfellene det er mulig. Rettsetterfølgeren trer inn i kontrakten, og opphavers rett til å kreve vederlagsjustering er en del av de rettigheter og plikter som rettsetterfølgeren overtar. Departementet legger derfor til grunn at «erververs inntekter» i den nye vederlagsjusteringsregelen skal forstås slik at det kan omfatte både opprinnelig avtaleparts og rettsetterfølgerens inntekter. Som IFPI Norge også viser til i høringen, vil vurderingen av «de særlige forholdene i hvert enkelt tilfelle» ha betydning for om rettsetterfølger skal likestilles med opprinnelig erverver.

Det neste spørsmålet er hvilke av erververs inntekter som skal vurderes. Etter fortalen punkt 78 bør alle inntekter som er relevante for det aktuelle tilfellet, tas i betraktning.

Departementet mener at det ikke er nødvendig at det i bestemmelsen presiseres hvilke inntekter som er relevante. Slik forslaget er utformet, vil alle inntekter fra erververs utnyttelse av verket kunne tas i betraktning, eksempelvis inntekter fra salg av produkter (som nevnes i fortalen) og inntekter fra nye utnyttelsesmåter.

15.6.4.3 Vurderingen av den konkrete situasjonen

Etter fortalen punkt 78 skal det også foretas en vurdering av situasjonen. I denne vurderingen bør det tas hensyn til i) de særlige forholdene i hvert enkelt tilfelle, herunder bidraget fra opphaver, ii) særtrekkene og praksisen for vederlag i ulike sektorer og iii) hvorvidt avtalen bygger på en tariffavtale. Det må altså foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om vederlaget er uforholdsmessig lavt, sett i lys av disse momentene. IFPI Norge uttaler i høringen at vederlagsjustering primært bør forbeholdes artister og utøvende kunstnere som har bidratt vesentlig til verket eller fremføringen. Etter departementets vurdering er graden av bidraget fra opphaver eller den utøvende kunstneren et moment som skal inngå i vurderingen av situasjonen. Det er nærliggende å anta at bidraget fra for eksempel en studiomusiker og en vokalist i et band vil vurderes forskjellig.

I fortalen punkt 78 vises det til tilfeller hvor verdien av rettighetene viser seg å være «betydelig» høyere enn antatt, og det fremgår at vederlagsjustering bør kunne skje der vederlaget «klart» blir uforholdsmessig lavt. Som også flere høringsinstanser fra erverversiden viser til, forutsetter artikkel 20 at det kreves et kvalifisert misforhold mellom vederlaget til opphaver og erververs inntekter. Samtidig er ikke terskelen angitt i artikkel 20. Blant andre Kabel Norge mener det bør fremgå av lovteksten at vederlaget må være klart uforholdsmessig lavt. Departementet opprettholder vurderingen om at formuleringen «uforholdsmessig lavt» er dekkende. Begrepet «uforholdsmessig lavt» i artikkel 20 er et EU-autonomt begrep og innholdet vil måtte fastlegges nærmere gjennom praksis fra EU-domstolen. Utgangspunktet må imidlertid være at ikke ethvert misforhold gir krav på vederlagsjustering etter § 69 tredje ledd.

Momentene i fortalen må inngå i vurderingen av om misforholdet er av en slik karakter at opphaver har krav på justering av vederlaget. Departementet antar at også investeringer og risikofordeling kan omfattes av «de særlige forholdene i hvert enkelt tilfelle».

15.6.5 Virkninger av vederlagsjustering

Dersom vilkårene for vederlagsjustering er oppfylt, blir spørsmålet hva opphaver har krav på. Dette beror på hvordan «ytterligere» vederlag skal forstås.

Etter departementets vurdering må tilleggsvederlaget fastsettes med utgangspunkt i prinsippet om rimelig vederlag i § 69. Når det gjelder formen for vederlag som opphaver kan ha krav på, reguleres ikke dette i direktivet. Departementet legger til grunn at det må være opp til partene om tilleggsvederlaget skal utbetales som et engangsvederlag eller som et forhøyet løpende vederlag.

Departementet kan ikke se at det er i tråd med direktivforpliktelsen i artikkel 20 eller formålet med justeringsadgangen at vederlaget kan justeres ned sammenlignet med opprinnelig avtalt vederlag, slik Virke Produsentforeningen foreslår i høringen. Selv om erverver bærer risikoen for mangelfull økonomisk suksess, er dette momenter som erverver, som den antatt sterkere avtalepart, må ta med i beregningen når opprinnelig vederlag skal forhandles.

Etter departementets syn må betegnelsen «ytterligere, passende og rimelig vederlag» i direktivet forstås slik at opphaver kan kreve at vederlaget oppjusteres for tiden som gjenstår av kontrakten. Tilsvarende er lagt til grunn i Sverige, jf. Prop. 2021/22:278 side 177. Fortalen punkt 78 viser til opphavers manglende muligheter for reforhandling av langvarige kontrakter. Den nye vederlagsjusteringsregelen må etter departementets vurdering forstås på bakgrunn av dette, slik at opphavers eventuelle krav om tilleggsvederlag etter § 69 tredje ledd må knyttes til en reforhandling av kontrakten for den tiden som gjenstår av den opprinnelige kontrakten. Opphaver vil etter forslaget § 69 a, jf. punkt 16.6.4, få rett til løpende informasjon om hvordan verket brukes, og hvilke inntekter det genererer. Hovedformålet med denne bestemmelsen er at opphaver skal kunne utnytte sin rett til å kreve en tilpasning av det avtalte vederlaget, altså en ny, justert avtale. Opphaver har dermed gode muligheter til å reagere mer eller mindre umiddelbart og kreve ytterligere vederlag dersom det foreligger grunnlag for det. Vurderingen av nivået på tilleggsvederlaget kan imidlertid ta utgangspunkt i tiden som har gått siden avtalen ble inngått, jf. punkt 15.6.4.2 ovenfor.

15.6.6 Forholdet mellom gjeldende § 69 og ny vederlagsjusteringsregel

Ved siden av å fastsette et prinsipp om rett til rimelig vederlag er også gjeldende § 69 en lempningsregel. Dette vil også gjelde etter innføringen av den foreslåtte vederlagsjusteringsregelen i tredje ledd.

Etter § 69 første ledd har opphaver krav på rimelig vederlag fra erververen når det inngås avtale om overdragelse av opphavsrett. Vurderingen av om vederlaget er rimelig, skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet, se omtale i punkt 14.6. Vurderingen etter forslaget § 69 tredje ledd er derimot om vederlaget har vist seg å være uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververs inntekter. Dette avhenger av etterfølgende forhold.

Vurderingene som skal foretas etter § 69 første og andre ledd og etter den nye lempningsregelen i tredje ledd, er ulike. Departementet kan likevel ikke se at dette er tilstrekkelig grunn til at bestemmelsene bør gjennomføres i separate paragrafer. Begge bestemmelsene omhandler rett til rimelig vederlag og begge kan anvendes på en og samme avtale om overdragelse av opphavsrett. Virkeområdet for reglene er delvis sammenfallende, og det fremgår klart av bestemmelsene at det gjelder ulike vurderingstemaer.

Departementet mener det er tilstrekkelig å benytte begrepet «vederlag» i forslaget § 69 tredje ledd. Det forutsettes at et eventuelt tilleggsvederlag skal være rimelig. Som omtalt i punkt 14.6.3, foreslår departementet å endre § 69 første ledd, slik at det fremgår at «passende og forholdsmessig» har samme meningsinnhold som «rimelig vederlag» i hele paragrafen. Den nye vederlagsjusteringsregelen vil uansett måtte tolkes i lys av praksis fra EU-domstolen om artikkel 20.

Til Kunstnernettverkets uttalelse om at omtalen av «etterfølgende forhold» i høringsnotatet er selvmotsigende, viser departementet til at både etter gjeldende § 69 tredje ledd og forslaget til ny bestemmelse om vederlagsjustering kan det legges vekt på utviklingen etter avtaletidspunktet. Vederlagsjustering etter forslaget vil gjelde for den tiden som gjenstår av en kontrakt, mens gjeldende § 69 tredje ledd har virkning fra avtaletidspunktet.

Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve gjeldende § 69 tredje ledd om opphavers rett til rimelig vederlag for overdragelser som gjelder rett til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten ved utleie av film og lydopptak.

Gjeldende tredje ledd er en videreføring av tidligere § 39m i åndsverkloven av 1961. Bestemmelsen fastslår at opphaver som har overdratt rett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten ved utleie av en film eller et lydopptak, har rett til et rimelig vederlag fra tilvirkeren. Regelen gjennomfører artikkel 5 i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF). Hensikten med å etablere en vederlagsordning for disse tilfellene var å ivareta interessene til den antatt svakere part i avtaler om overdragelse av rettigheter til utleie av film og lydopptak. Direktivforpliktelsen, slik den er omtalt i Ot.prp. nr. 80 (1997–98) side 6, innebærer at vederlaget skal fastsettes under hensyn til de faktiske inntektene fra utleie, og at opphaveren kan kreve etterbetaling dersom inntektene overstiger det som ble forutsatt ved fastsettelsen. Selv om det antas at bestemmelsen ikke har den samme praktiske betydningen i dag som da utleie- og utlånsdirektivet ble gjennomført, er departementet enig i at virkeområdet til gjeldende tredje ledd og forslaget til nytt tredje ledd ikke er helt sammenfallende, og at de er ment å regulere forskjellige situasjoner. Departementet foreslår derfor å videreføre innholdet i gjeldende § 69 tredje ledd i andre ledd siste punktum. Se omtale av dette i punkt 14.6.7.

15.6.7 Representasjon

Departementet legger til grunn at opphavere kan la seg representere ved krav om vederlagsjustering. Slike representanter kan være interesseorganisasjoner, agenter eller advokater mv. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å regulere dette uttrykkelig i loven.

Fortalen punkt 78 viser også til at representantene bør, så lenge det er mulig, verne identiteten til rettighetshaverne de representerer. Departementet peker på at det ved vurderingen av om vederlaget er uforholdsmessig lavt, skal tas hensyn til de konkrete omstendighetene, blant annet bidraget fra opphaver. Dette vil vanskelig la seg gjøre ved anonyme krav. Etter departementet syn forutsetter vederlagsjustering i utgangspunktet at man kjenner til avtalegrunnlaget og opphavers identitet. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor flere opphavere lar seg representere i felleskap uten at det vil være behov for å identifisere hver enkelt, for eksempel ved gruppesøksmål. Departementet utelukker dermed ikke muligheten for anonymisering i visse situasjoner, men legger til grunn at det normalt ikke vil være praktisk gjennomførbart. Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om ikke å regulere dette i bestemmelsen, noe som får støtte fra blant andre IFPI Norge og Allente i høringen.

15.6.8 Ufravikelighet

I henhold til artikkel 23 skal kontraktsvilkår som strider mot artikkel 20, ikke kunne håndheves overfor opphavere. Dette følger allerede av gjeldende § 69 fjerde ledd. Bestemmelsen foreslås videreført i nytt sjette ledd.

15.6.9 Overgangsregler og anvendelse på tidligere avtaler

Etter artikkel 26 nr. 1 får direktivets bestemmelser anvendelse på alle verk som er vernet av nasjonale opphavsrettsbestemmelser 7. juni 2021 (som var medlemsstatenes gjennomføringsfrist etter artikkel 29) eller senere. Direktivet berører ikke handlinger som er foretatt og rettigheter som er ervervet før dette tidspunktet, jf. artikkel 26 nr. 2. For EØS/EFTA-statene er tilsvarende tidspunkt ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 333/2023, jf. beslutningen artikkel 1 nr. 3 bokstav e.

Den svenske bestemmelsen om vederlagsjustering er gitt virkning for avtaler som er yngre enn 20 år, mens den danske bestemmelsen gjelder for avtaler som er yngre enn fem år. I likhet med vurderingene som er gjort i Sverige og Danmark, legger departementet til grunn at artikkel 26 angir et krav om hvilke verk og rettigheter reglene skal få anvendelse på, men at direktivet ikke regulerer hvilken virkning reglene skal ha for avtaler inngått før dette tidspunktet. En slik forståelse underbygges av at direktivets kontraktsbestemmelser (artikkel 18 til 23) regulerer et område som ikke tidligere er EU-harmonisert. Flere medlemsstater har allerede regler som i varierende grad tilsvarer direktivet. Direktivet er ikke til hinder for at disse fortsatt gjelder for eldre avtaler og – i den utstrekning de oppfyller direktivets krav – også kan anvendes på avtaler som inngås etter gjennomføringen. Bestemmelsen innebærer altså at EU-rettens krav til nasjonal lovgivning begrenses til å omfatte avtaler som inngås etter ikrafttredelsen. Hvilke regler som skal gjelde for eldre avtaler, må være opp til statene selv å regulere.

I høringsnotatet ble det bedt om høringsinstansenes syn på om den nye bestemmelsen om vederlagsjustering også bør gjelde for avtaler inngått før ikrafttredelsen, og i tilfelle fra hvilket tidspunkt. Blant høringsinstansene er det ulike oppfatninger. Flere instanser fra erverversiden, blant andre Kabel Norge og NRK, mener bestemmelsen kun må gis anvendelse på avtaler inngått etter lovens ikrafttredelse. På den andre siden mener NJ at bestemmelsen må omfatte alle eksisterende avtaler.

Etter departementets syn må det ved gjennomføringen av artikkel 20 tas hensyn til at opphavsrettsavtaler ofte er langvarige. Direktivets kontraktsbestemmelser søker å styrke opphavers posisjon og oppnå en større balanse mellom partene, jf. fortalen punkt 72. Samtidig bør det vises varsomhet med å gi den nye bestemmelsen virkning på eldre avtaler. En omfattende adgang til å kreve vederlagsjustering av eldre avtaler vil kunne være uheldig. Særlig når det gjelder avtaler inngått i en tid hvor forholdene var annerledes enn i dag. En eventuell anvendelse av bestemmelsen på tidligere avtaler vil imidlertid bare ha fremtidige virkninger siden vederlaget kun skal utmåles for den resterende kontraktsperioden. I likhet med Advokatforeningen mener departementet at en anvendelse på allerede inngåtte avtaler derfor vil være forenlig med Grunnloven § 97.

Advokatforeningen anbefaler i høringen at bestemmelsen, på samme måte som i Danmark, ikke får virkning på avtaler som er eldre enn fem år ved ikrafttredelse. Departementet er enig i at dette vil være et passende skjæringstidspunkt som balanserer de ulike interessene. I denne vurderingen legges det også vekt på at dette tidspunktet uansett vil være etter EU-statenes gjennomføringsfrist, og at aktørene slik sett var forberedt på at tilsvarende regler ville bli innført i Norge. Departementet foreslår derfor en overgangsbestemmelse om at § 69 tredje ledd får virkning for avtaler som er inngått senere enn fem år før bestemmelsen trer i kraft.