21 Andre endringer

21.1 Forliksrådsbehandling av saker om opphavsrett

21.1.1 Gjeldende rett

Tvisteloven regulerer tvisteløsningsordninger, herunder behandling i forliksrådet og rettsmekling. Forliksrådsmekling er en form for mekling før saken bringes inn for domstolene.

Etter tvisteloven § 5-4 skal partene forsøke å oppnå en minnelig løsning før sak reises. Dette kan skje ved mekling i forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller ved å bringe tvisten inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.

Reglene om mekling i forliksrådet fremgår av tvisteloven kapittel 6. Utgangspunktet er obligatorisk forliksrådsbehandling i saker der vilkårene i § 6-2 andre ledd, jf. første ledd, er oppfylt.

Åndsverkloven § 85 inneholder en bestemmelse om tvungent verneting som fastsetter at sivile søksmål om inngrep eller andre overtredelser av loven må reises ved Oslo tingrett. Åndsverkloven har ingen særregel som utelukker forliksrådsbehandling. Det er heller ikke gjort unntak i tvisteloven § 6-2 første ledd fra forliksrådets saklige kompetanse for saker etter åndsverkloven, og slike saker er ikke unntatt fra kravet om forliksrådsbehandling i § 6-2 andre ledd. Forholdet mellom regelen om tvungent verneting i åndsverkloven § 85 og kravet om forliksrådsbehandling er heller ikke omtalt i forarbeidene, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 295 flg.

Borgarting lagmannsrett har i flere kjennelser, senest i LB-2021-177744 av 30. mars 2022, kommet til at saker etter åndsverkloven faller utenfor forliksrådsordningen. Lagmannsretten viser til at Oslo tingrett etter åndsverkloven § 85 er tvungent verneting i slike saker, begrunnet blant annet i hensynet til å samordne reglene på immaterialrettsområdet og å styrke kompetansen og kvaliteten på behandlingen. I kjennelsen uttales det:

«Oppsummeringsvis legger lagmannsretten til grunn at forarbeidene til tvisteloven § 6-2, sammenholdt med åndsverkloven § 85 og formålet med å innføre Oslo tingrett som tvunget verneting, taler for at saker etter åndsverkloven faller utenfor forliksrådenes saklige kompetanse. Det vil gi dårlig sammenheng i regelverket og forholdet til øvrige immaterialrettslover dersom saker etter åndsverkloven må gjennom en tvungen forutgående forliksrådsbehandling. Lagmannsretten tilføyer at tolkningsspørsmålet ikke er opplagt og at spørsmålet om forliksrådsbehandling bør klargjøres i tvisteloven eller åndsverksloven.»

Lagmannsretten uttaler videre at Oslo tingrett dermed er ordinær førsteinstans, ettersom forliksrådet ikke har kompetanse til å behandle slike saker, jf. tvisteloven § 4-1 andre ledd.

21.1.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å presisere i tvisteloven § 6-2 første ledd at tvister etter åndsverkloven ikke omfattes av forliksrådets kompetanse. Forslaget innebærer at slike saker, i tråd med rettspraksis, ikke skal behandles i forliksrådet, men fremmes direkte for Oslo tingrett. Som bakgrunn for forslaget viste departementet til at det har oppstått usikkerhet om det i saker etter åndsverkloven er nødvendig med forutgående behandling i forliksrådet før eventuell domstolsbehandling, og at det derfor var behov for en klargjøring. Videre ble det pekt på at saker etter åndsverkloven ofte krever spesialisert kompetanse som forliksrådene ikke besitter, og at det derfor er hensiktsmessig at disse sakene behandles direkte av Oslo tingrett. Det ble også foreslått at tvister etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. skal omfattes av unntaket.

21.1.3 Høringen

I høringen får forslaget støtte fra et stort flertall av høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet. Blant disse er Advokatforeningen, Allente, BONO, Kabel Norge, Kunstnernettverket (med støtte fra Norsk filmforbund), Landsorganisasjonen i Norge (LO), NRK, Produsentforeningen NORA, TONO og Universitetet i Oslo (UiO). Flere av disse instansene peker på at saker etter åndsverkloven krever spesialisert kompetanse som forliksrådene ikke besitter, og at slike saker derfor er lite egnet for behandling i forliksrådet. Det fremheves også at forslaget er i tråd med rettspraksis, og at en presisering i tvisteloven vil være klargjørende.

Oslo tingrett peker på at forslaget kan ha uheldige konsekvenser. At saker med svært lav tvistesum behandles direkte i tingretten, vil etter deres syn innebære en mer omstendelig rettslig behandling som kan føre til uforholdsmessig høye kostnader for partene. Oslo tingrett viser til at det, etter Borgartings kjennelser, har vært en økning i slike saker, og mener at mange av disse ville vært egnet for mekling i forliksrådet. Tingretten foreslår derfor at det åpnes for at saker etter åndsverkloven med lav tvistesum først skal behandles i forliksrådet.

21.1.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

I lys av den tolkningstvilen som har oppstått etter innføringen av tvungent verneting i åndsverkloven § 85, og resultatet i kjennelsene fra Borgarting lagmannsrett nevnt ovenfor, ser departementet behov for å tydeliggjøre forholdet mellom tvungent verneting og forliksrådsbehandling. Lagmannsrettens kjennelse i sak LB-2021-177744 viser også til at spørsmålet om forliksrådsbehandling ikke er opplagt, og at det derfor er behov for klargjøring.

Bestemmelsen om tvungent verneting i § 85 er særlig begrunnet i hensynet til ensartet praksis og kompetanseoppbygging i saker etter åndsverkloven, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 296. Etter departementets vurdering tilsier disse hensynene at forliksrådsbehandling ikke skal være nødvendig i slike saker.

I NOU 2001: 32 A Rett på sak ble unntaket for patenter og andre immaterialrettigheter i den dagjeldende tvistemålsloven vurdert. Det ble fremhevet at slike saker ofte er for komplekse til å egne seg for forliksrådsbehandling, og at behovet for spesialisering begrunner tvungent verneting, jf. utredningen side 288. Departementet mener tilsvarende vurderinger gjør seg gjeldende for saker etter åndsverkloven, noe som også får bred støtte blant høringsinstansene.

Behandling av tvister etter åndsverkloven krever ofte kompetanse som det ikke kan forventes at forliksrådene besitter. Det er derfor hensiktsmessig at slike saker kanaliseres direkte til Oslo tingrett, slik at bestemmelsen i åndsverkloven § 85 får den tilsiktede effekten.

Departementet viser til at det generelt er en sammenheng mellom tvungent verneting og unntak fra forliksrådsbehandling. For å sikre konsistens i regelverket og harmonisering med lovgivningen om industrielt rettsvern, foreslås det at tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav c endres slik at også saker etter åndsverkloven omfattes av unntaket – på lik linje med øvrige immaterialrettslige lover.

Departementet har merket seg innvendingen fra Oslo tingrett om at forslaget kan føre til at flere saker med svært lav tvistesum behandles i tingretten, noe som kan medføre uforholdsmessig høye kostnader for partene. Likevel mener departementet at hensynet til kompetanse og ensartet praksis bør veie tyngst. Oslo tingrett har i etterkant av høringen opplyst at det i 2025 ble registrert fem slike småkravsaker, hvorav fire gjaldt krav om vederlag for urettmessig bruk av fotografisk bilde, jf. åndsverkloven § 23. Departementet antar at en mer ensartet praksis i tingretten over tid vil kunne bidra til å redusere tilfanget av slike sakstyper. Det vises også til forslaget i proposisjonen her om at Opphavsrettsnemnda skal få kompetanse til å behandle en rekke tvister, herunder tvister om rimelig vederlag, jf. punkt 18.3.4. Etter departementets vurdering vil denne ordningen egne seg godt til behandling av saker med lav tvistesum. På nåværende tidspunkt ser departementet ikke behov for å endre den rettstilstanden som har utviklet seg gjennom rettspraksis, men vil følge utviklingen og vurdere eventuelle endringer dersom sakstilfanget øker vesentlig.

Departementet foreslår at tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav c endres, slik at det tydelig fremgår at saker etter åndsverkloven ikke omfattes av forliksrådets saklige kompetanse. Endringen innebærer at slike saker ikke skal behandles i forliksrådet, men fremmes direkte for Oslo tingrett. Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. inneholder også en bestemmelse om tvungent verneting i § 54. Departementet mener at de samme hensynene gjør seg gjeldende for disse sakene, og at det også her er behov for å klargjøre forholdet til forliksrådsbehandling. Det foreslås derfor at tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav c endres slik at også saker etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. omfattes av unntaket.

21.2 Endringer i lov om behandling av personopplysninger i Norges idrettsforbund

Lov 20. juni 2025 nr. 95 om behandling av personopplysninger i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og dets organisasjonsledd for å forebygge, avdekke og reagere mot seksuelle overgrep, trakassering og vold mv. i idretten § 3 andre ledd har følgende ordlyd:

«Med trakassering mv. menes handlinger som omfattes av likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første til femte ledd, herunder seksuell trakassering, og straffeloven §§ 185, 267, 267 a og 267 b.»

I forbindelse med behandlingen av den nye loven, jf. Prop. 49 L (2024–2025), fattet Stortinget 2. juni 2025 følgende anmodningsvedtak til regjeringen, jf. Innst. 375 L (2024–2025):

Vedtak nr. 822, 2. juni 2025

«Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag om å innta definisjonene av trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven § 13, samt diskrimineringsgrunnlagene i samme lov § 6, i lov om behandling av personopplysninger i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og dets organisasjonsledd for å forebygge, avdekke og reagere mot seksuelle overgrep, trakassering og vold mv. i idretten senest i løpet av våren 2026.»

I Innst. 375 L (2024–2025) viser et flertall i familie- og kulturkomitéen til at Likestillings- og diskrimineringsombudet hadde foreslått at definisjonene av trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 skulle tas inn i den foreslåtte loven, slik det er gjort i arbeidsmiljøloven § 4-3.

På denne bakgrunn foreslår departementet å ta de nevnte definisjonene inn i loven om behandling av personopplysninger i idretten § 3 andre ledd. I tillegg foreslår departementet at oppregningen av diskrimineringsgrunnlagene i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 første ledd tas inn samme sted i loven.

Den gjeldende definisjonen i § 3 andre ledd viser allerede til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første til femte ledd, og dermed indirekte også til samme lov § 6. Endringene er slik sett presiseringer av gjeldende rett, og de har ikke materiell betydning.