18 Alternativ tvisteløsningsordning

18.1 Gjeldende rett

Tvister mellom private parter som gjelder rettigheter og inngåtte avtalevilkår mv., kan etter tvisteloven som hovedregel behandles av alminnelige domstoler. Innenfor domstolssystemet finnes det også alternative tvisteløsningsordninger i form av behandling i forliksrådet og rettsmekling. Som det imidlertid fremgår av punkt 21.1, er det neppe adgang til å behandle saker etter åndsverkloven i forliksrådet.

I tvisteloven kapittel 8 finnes regler om rettsmekling. Rettsmekling er et alternativ til ordinær hovedforhandling og går ut på at domstolen tilbyr partene å finne en løsning på konflikten ved å bruke en mekler (vanligvis en dommer i domstolen som behandler saken). Dersom partene kommer frem til en avtale, og avtalen inngås som et rettsforlik, blir den rettskraftig på lik linje med en dom.

De alminnelige betingelsene for å reise søksmål for domstolen fremgår av tvisteloven § 1-3 og gjelder også ved rettsmekling.

I sivile tvister står partene fritt til å benytte alternativ tvisteløsning utenfor domstolssystemet. Foruten forhandlinger uten bistand kan alternativ tvisteløsning med involvering av nøytrale tredjeparter omfatte ulike former for mekling og behandling hvor tvisteløsningsorganet har kompetanse til å avgjøre tvisten.

Tvisteloven § 5-4 pålegger partene å forsøke å komme til en minnelig løsning før sak reises, for eksempel gjennom utenrettslig mekling eller ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd. I tvisteloven kapittel 7 er det egne regler om utenrettslig mekling etter tvisteloven. Det fremgår der at partene selv kan avtale at slik mekling skal benyttes ved en rettslig tvist, i tillegg til å avtale hvem som skal være mekler.

Voldgift er en tvisteløsningsmekanisme som har mange likhetstrekk med ordinær domstolsbehandling. Voldgift er regulert i voldgiftsloven som har forholdsvis detaljerte regler. Mekanismen innebærer at partene gjennom avtale overlater til uavhengige personer å avgjøre en tvist. Hovedformålet med voldgift er få avgjort saken ved en voldgiftsdom. En fordel med voldgift er at det gir mulighet til en raskere avgjørelse enn ved alminnelig domstolsbehandling. Videre får partene velge voldgiftsdommere med særlig kyndighet på fagfeltet. På den andre siden vil voldgift ofte være mer kostbart enn domstolsbehandling, og det er ikke adgang til å anke en voldgiftsdom inn for de ordinære domstolene (men en voldgiftsdom kan under nærmere vilkår settes til side som ugyldig av domstolene). Partene kan avtale at voldgift skal benyttes både før og etter at en tvist har oppstått.

Tvisteløsning i form av nemndsbehandling av tvister ved tvangslisens og avtalelisens er regulert i åndsverkloven §§ 62 og 65.

Åndsverkloven § 62 fastsetter en særskilt tvisteløsningsmekanisme for tvister om vederlag etter bestemmelsene om tvangslisens. Bestemmelsen angir at hver av partene kan bringe tvist om vederlag etter lovens vederlags- eller tvangslisensbestemmelser (§§ 21, 36, 37, 44, 45 og 56) inn for Vederlagsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte. Vederlagsnemnda oppnevnes av sorenskriveren i Oslo tingrett.

Vederlagsnemnda kan også benyttes for tvisteløsning ved avtalelisens etter § 65. Om avtale ikke kommer i stand etter §§ 46, 47, 50 og 57, og partene er enige om det, kan Vederlagsnemnda fastsette tillatelse til og vilkår for bruk, jf. § 65 første ledd andre punktum. Om partene er enige om det, kan også tvist om tolkningen av avtalen avgjøres av nemnda, jf. § 65 andre ledd. Disse reglene gjelder også der avtale med kringkastingsforetak om adgang til å gjøre opptak av foretakets sendinger for slik bruk som omfattes av §§ 46 eller 47, ikke kommer i stand, jf. § 65 tredje ledd.

Etter § 65 første ledd fremgår det også at hver av partene kan kreve mekling dersom avtale etter §§ 46, 47, 50 og 57 ikke har kommet i stand, jf. første punktum. Regler om dette er gitt i forskrift til åndsverkloven §§ 39 og 40. Mekling etter disse bestemmelsene ledes av Riksmekleren. Gjennom henvisningen i åndsverkloven § 22 femte ledd får § 65 tilsvarende virkning i forholdet mellom kringkastingsforetak og distributør.

For å sikre bruk av verk i undervisningsvirksomhet, er det gitt en særskilt regel i § 65 fjerde ledd som avviker fra prinsippet om at tvister på avtalelisensområdet bare kan avgjøres på bindende måte av Vederlagsnemnda når partene er enige om det. Kommer avtale om eksemplarfremstilling etter § 46 ikke i stand, kan hver av partene kreve at tillatelse til og vilkår for eksemplarfremstillingen på bindende måte avgjøres av nemnda. En forutsetning for dette er at mekling (hos Riksmekler) etter § 65 første ledd er gjennomført, jf. § 65 fjerde ledd første punktum.

Det er gitt nærmere regler om tvisteløsning i Vederlagsnemnda i forskrift til åndsverkloven §§ 34 til 38. For saksbehandlingen i nemnda gjelder forvaltningsloven tilsvarende, bortsett fra kapittel VI om klage. Utover dette er det få saksbehandlingsregler som gjelder selve gjennomføringen av tvistebehandlingen. Selv om det ikke er særskilt regulert i forskriften, viser imidlertid praksis fra nemnda at muntlig behandling er vanlig. Videre har nemnda i sine tidligere vedtak kommet til at partene bærer sine egne sakskostnader, men med varierende begrunnelser.

Etter åndsverkloven § 100 kan tvister som gjelder adgangen til bruk av verk når det er benyttet tekniske beskyttelsessystemer, behandles av nemnd oppnevnt av departementet. I forskriften §§ 41 til 46 er det gitt nærmere regler om denne nemnda. Så langt har det ikke vært behov for å oppnevne en slik nemnd.

18.2 Tvister om opplysningsplikt og vederlagsjustering

18.2.1 Digitalmarkedsdirektivet

Etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 21 skal tvister om opplysningsplikt etter artikkel 19 og avtalejustering etter artikkel 20 kunne forelegges en frivillig alternativ tvisteløsningsordning. Bakgrunnen er at opphavere og utøvende kunstnere ofte er tilbakeholdne med å håndheve sine rettigheter overfor sine avtaleparter ved en domstol, jf. fortalen punkt 79.

Slike prosedyrer skal kunne innledes av opphavere eller utøvende kunstnere selv eller av deres representative organisasjoner på særlig anmodning fra én eller flere opphavere eller utøvende kunstnere.

Medlemsstatene kan ifølge fortalen punkt 79 enten opprette et nytt organ eller en ny ordning, eller benytte et eksisterende organ eller en eksisterende ordning som oppfyller vilkårene fastsatt i direktivet. Medlemsstatene bestemmer selv hvordan kostnadene ved tvisteløsningsprosedyren skal fordeles. Videre bør den alternative tvisteløsningsordningen ikke berøre partenes rett til å gjøre gjeldende og forsvare sine rettigheter ved å bringe saken inn for en domstol.

Artikkel 23 nr. 1 er en felles bestemmelse for artikkel 19, 20 og 21 og slår fast at disse bestemmelsene ikke kan fravikes ved avtale til skade for opphavere og utøvende kunstnere.

18.2.2 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 21 gjennomført i ophavsretsloven § 55 c ved at Ophavsretslicensnævnet har fått utvidet kompetanse til å behandle saker om innsynskrav og vederlagsjustering, jf. § 47 stk. 2. Ifølge Lovforslag nr. L 125 (2022–23) side 41 har begge parter i en tvist mulighet til å forelegge saken for nemnda, men etter gjeldende praksis er det ingen plikt for den andre parten til å involvere seg i nemndsbehandlingen. Nemnda kan uansett treffe administrativ avgjørelse i saken. Avgjørelsene i nemnda er ikke bindende for partene. Nemndsbehandling påvirker heller ikke partenes mulighet til å prøve saken i domstolene. Forholdet til artikkel 23 nr. 1 om at alternativ tvisteløsning ikke kan fravikes ved avtale, berøres ikke særskilt i lovforslaget.

Ophavsretslicensnævnet er en nemnd nedsatt av kulturministeren med hjemmel i ophavsretsloven § 47. Den nærmere reguleringen av nemndas virksomhet følger av bekendtgørelse nr. 25 av 14. januar 2004. Nemnda treffer endelige administrative avgjørelser i tvister i henhold til en rekke bestemmelser i ophavsretsloven, i tillegg til bestemmelser i lov om kollektiv forvaltning af ophavsret. Nemnda har også kompetanse til å mekle.

I Sverige ble det lagt grunn at det ikke er nødvendig med lovendringer for å gjennomføre artikkel 21, jf. Prop. 2021/22:278 punkt 15.6. I forarbeidene vises det til at det allerede finnes alternative tvisteløsningsmekanismer for tvister om innsyn og vederlag gjennom voldgift (lag om skiljeförfarande) og/eller privat mekling (lag om medling i vissa privaträttsliga tvister). Disse eksisterende tvisteløsningsordningene anses å oppfylle kravene i direktivet. Artikkel 23 nr. 1 om at alternativ tvisteløsning ikke kan fravikes ved avtale, er gjennomført i tilknytning til bestemmelsene som gjennomfører artikkel 19 og 20. Det er lagt til grunn at bestemmelsen innebærer at den ene parten ikke kan tvinge den andre parten inn i et alternativt tvisteløsningsspor mot dens vilje.

I Sverige ble det i 2021 igangsatt en utredning blant annet om behovet for et nytt, frivillig system for tvisteløsning utenfor domstolen på opphavsrettsfeltet. Utredningen (SOU 2022: 23 En oavvislig ersättningsrätt?) forelå i mai 2022. Det foreslås der at Patent- och registreringsverket får i oppgave å gi informasjon om mekling som en form for tvisteløsning, samt at de skal ha en oversikt over aktuelle meklere som kan benyttes i slike saker. Forslagene fra utredningen er foreløpig ikke fulgt opp.

I Finland ble det ikke ansett å være behov for en særskilt gjennomføring av artikkel 21. De finske forarbeidene viser til muligheten for å benytte mekling og voldgift («skiljeförfarande»), og peker på at gjeldende rett åpner for at en organisasjon med fullmakt fra opphaver eller utøvende kunstner kan benytte disse ordningene, jf. RP 43/2022 rd side 40. Forholdet til artikkel 23 nr. 1 om at alternativ tvisteløsning ikke kan fravikes ved avtale, berøres ikke særskilt i forarbeidene.

18.2.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 21 om en alternativ tvisteløsningsordning for tvister om vederlagsjustering og opplysningsplikt i nye §§ 65 c (vederlagsjustering) og 65 d (opplysningsplikt).

Departementet presiserte i høringsnotatet at ordningen etter artikkel 21 skal være frivillig, og viste til fortalen punkt 79, hvor det fremgår at ordningen ikke bør berøre partenes rett til å gjøre gjeldende og forsvare sine rettigheter ved å bringe saken inn for en domstol. I tillegg viste departementet til artikkel 23 nr. 1, som fastslår at artikkel 19 til 21 ikke kan fravikes ved avtale til skade for opphaver og utøvende kunstner.

I høringsnotatet vurderte departementet om eksisterende tvisteløsningsordninger, både innenfor og utenfor domstolssystemet, oppfyller forpliktelsen i direktivet. Departementet konkluderte imidlertid med at de eksisterende ordningene er lite egnet for behandling av tvister knyttet til vederlagsjustering og opplysningsplikt, og at det dermed er behov for en ny alternativ tvisteløsningsordning som kan behandle slike tvister.

På denne bakgrunn foreslo departementet å utvide kompetansen til den eksisterende Vederlagsnemnda til også å omfatte tvister knyttet til vederlagsjustering (jf. utkastet § 69 tredje ledd) og opplysningsplikt (jf. utkastet § 70), samt å endre nemndas navn til Opphavsrettsnemnda. Forslaget innebar videre at det må være enighet mellom partene om å bringe tvisten inn for nemnda.

Den nærmere reguleringen av ordningen ble foreslått fastsatt i forskrift.

18.2.4 Høringen

Blant de høringsinstansene som uttaler seg eksplisitt om denne delen av forslaget, støtter Advokatforeningen, Creo, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Musikkforleggerne og TONO departementets forslag om å utvide kompetansen til Vederlagsnemnda til også å omfatte tvister om vederlagsjustering og opplysningsplikt. Kunstnernettverket, med tilslutning fra Norsk filmforbund, Norsk Oversetterforening (NO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), støtter også mer overordnet opp under forslaget. Det pekes på at nemndsbehandling kan være rimeligere og mer tilgjengelig enn domstolsbehandling, særlig for rettighetshavere med begrensede økonomiske ressurser. De ovennevnte høringsinstansene støtter samtidig forslaget om at Vederlagsnemnda skifter navn til Opphavsrettsnemnda.

Creo, Kunstnernettverket, LO, Musikkforleggerne og Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO) mener at det bør være tilstrekkelig at én av partene ønsker nemndsbehandling. Blant disse høringsinstansene pekes det blant annet på at et krav om enighet kan føre til ubalanse i forhandlingssituasjoner. Creo og NAViO viser til at rettighetshavere ofte er i en svakere forhandlingsposisjon, og at en tvisteløsningsordning som krever enighet mellom partene kan medføre at den sterkere avtalepart i mange tilfeller motsetter seg, eller forhindrer, nemndsbehandling.

NRK, IFPI Norge og Kabel Norge er mer kritiske til forslaget, og mener prinsipalt at det ikke er behov for en alternativ tvisteløsningsordning. IFPI Norge fremholder at eksisterende ordninger er tilstrekkelige i henhold til kravene fastsatt i artikkel 21. For det tilfellet at departementet innfører en ny tvisteløsningsordning, har IFPI Norge ingen prinsipielle innvendinger mot at nemnda får utvidet kompetanse til å behandle tvister om opplysningsplikt og vederlagsjustering.

NRK, Kabel Norge, Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og IFPI Norge understreker imidlertid at en alternativ tvisteløsningsordning må være frivillig, herunder at begge parter må være enige om å benytte ordningen. IFPI Norge og Kabel Norge viser begge til artikkel 21, samt fortalen punkt 79, og fremhever viktigheten av at domstolsbehandling fortsatt skal være tilgjengelig uten at nemndsbehandling anses som en prosessforutsetning. Kabel Norge presiserer at sentrale prinsipper om frivillighet, adgang til domstolene og bestemmelsens ufravikelighet bør fremgå uttrykkelig av lovteksten.

NRK og IFPI Norge hevder at etableringen av en alternativ tvisteløsningsordning kan være et fordyrende prosesskritt, og at det potensielt vil medføre en enda mer tidkrevende prosess dersom den aktuelle saken uansett bringes inn for domstolene i etterkant av nemndsbehandling. Videre synes både NRK og IFPI Norge å mene at en slik ordning vil kunne være prosessdrivende, dersom terskelen for å få behandlet tvister i nemnda blir for lav. Ifølge NRK kan en alternativ tvisteløsningsordning i tillegg bidra til å utvanne den særlige kompetansen Oslo tingrett besitter som tvungent verneting i opphavsrettstvister. IFPI Norges uttaler seg i tilsvarende retning.

IFPI Norge peker også på behovet for å sikre tilstrekkelig kapasitet i Opphavsrettsnemnda dersom kompetansen utvides.

18.2.5 Departementets vurderinger

18.2.5.1 Innledning

Artikkel 21 pålegger medlemsstatene å ha en alternativ tvisteløsningsordning for tvister knyttet til vederlagsjustering (artikkel 20) og opplysningsplikt (artikkel 19). Bestemmelsene om vederlagsjustering og opplysningsplikt er foreslått gjennomført i henholdsvis § 69 tredje ledd og ny § 69 a, jf. punkt 15.6 og 16.6.

Direktivet gir medlemsstatene et stort handlingsrom, både når det gjelder valg av tvisteløsningsform og hvordan ordningen skal innrettes. Etter departementets vurdering er det behov for en ny alternativ tvisteløsningsordning som kan behandle slike tvister.

18.2.5.2 Opphavsrettsnemnda som ny tvisteløsningsordning

Blant høringsinstansene som uttaler seg, er et flertall positive til departementets forslag om å gi Vederlagsnemnda utvidet kompetanse og nytt navn. Det synes bare å være IFPI Norge som uttrykkelig tar til orde for at det ikke er behov for en ny alternativ tvisteløsningsordning, da tvister om vederlagsjustering og opplysningsplikt etter deres syn vil kunne løses forsvarlig og hensiktsmessig med eksisterende tvisteløsningsordninger. Kabel Norge og Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO) stiller, med ulike utgangspunkt, enkelte forbehold knyttet til spørsmålet om ordningen skal være frivillig, for sin støtte til departementets forslag. Dette behandles nærmere i punkt 18.2.5.3 nedenfor.

Departementet mener at nemndsbehandling av tvister om vederlagsjustering og opplysningsplikt vil ivareta formålet med artikkel 21 om å senke opphaveres og utøvende kunstneres terskel for å håndheve sine rettigheter etter artikkel 19 og 20. Nemndsbehandling innebærer at avgjørelsen treffes av et organ med særlig kompetanse på det området som tvisten gjelder. Slik behandling er videre kjent for å være effektiv og rimelig. Organet vil i tillegg ha veiledningsplikt overfor partene, noe som kan redusere behovet for juridisk bistand.

I høringen mener IFPI Norge at den foreslåtte tvisteløsningsordningen strider mot formålet bak regelen om tvungent verneting i åndsverkloven § 85. Departementet er ikke enig i dette og viser til at ordningen ikke berører partenes rett til å gjøre gjeldende og forsvare sine rettigheter ved å bringe saken inn for en domstol, jf. fortalen punkt 79 og punkt 18.2.5.3 nedenfor. Selv om det åpnes for en alternativ tvisteløsningsordning for visse bestemmelser i åndsverkloven, forventer ikke departementet at dette i vesentlig grad vil påvirke domstolens sakstilfang på opphavsrettsområdet generelt. Spesielt antas dette å være tilfellet for saker med en viss størrelse.

Som beskrevet ovenfor i punkt 18.1, eksisterer det i dag flere alternative tvisteløsningsordninger både i og utenfor domstolssystemet. Etter departementets syn er disse ordningene ikke tilfredstredsstillende for tvister knyttet til opplysningsplikt og vederlagsjustering. Etter departementets vurdering er de eksisterende ordningene såpass ressurskrevende at opphavere og utøvende kunstnere antas å være tilbakeholdne med å benytte disse til å håndheve sine rettigheter.

Bestemmelsen i forslaget § 69 tredje ledd gjelder vederlagsjustering hvor det på nærmere angitte vilkår kan kreves et ytterligere vederlag. Vederlagsnemnda behandler allerede tvister om vederlag, selv om dette i dag kun gjelder vederlag knyttet til tvangs- og avtalelisensbestemmelsene.

Når det gjelder forslaget § 69 a, er denne bestemmelsen ikke i like stor grad som § 69 tredje ledd tematisk beslektet med saker som Vederlagsnemnda behandler i dag. Bestemmelsen gir opphavere og utøvende kunstnere rett til informasjon fra erververe om hvordan verk og fremføringer er brukt, omfanget av bruken, om alle genererte inntekter og om skyldig vederlag. Selv om bestemmelsen ikke direkte vedrører vederlag, er de opplysningene rettighetshaverne har krav på etter forslaget § 69 a, relevante for vurderingen av om det er grunnlag for ytterligere vederlag i henhold til forslaget § 69 tredje ledd. Departementet mener derfor at det er naturlig at Vederlagsnemnda også behandler tvister knyttet til opplysningsplikten i § 69 a. Etter departementets vurdering er det også en fordel med kunnskap om opphavsrett og særtrekkene ved de forskjellige innholdssektorene ved behandling av tvister etter denne bestemmelsen. Basert på dette mener departementet at nemnda også vil være egnet til å behandle tvister om den nye opplysningsplikten i § 69 a.

Departementet mener videre at mye taler for å bevare den stabilitet og sakkyndighet som ligger i en tvisteløsningsinstans hvor medlemmene sitter for en lengre periode. Dette gir medlemmene anledning til å se de forskjellige sakene i forhold til hverandre og vil bidra til kontinuitet som sikrer likebehandling.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om at Vederlagsnemnda endrer navn til Opphavsrettsnemnda og samtidig får kompetanse til å behandle tvister om vederlagsjustering og opplysningsplikt.

18.2.5.3 Spørsmål om ordningen skal være frivillig

Etter artikkel 21 skal den alternative tvisteløsningsordningen være «frivillig». I høringsnotatet viste departementet til at begrepet «frivillig» må tolkes i lys av uttalelsen i fortalen punkt 79 om at ordningen ikke bør berøre partenes rett til å gjøre gjeldende og forsvare sine rettigheter ved å bringe saken inn for en domstol. Departementet la videre til grunn at dette betyr både i) at ordningen ikke skal være en prosessforutsetning for domstolsbehandling, ii) at begge partene må være enige om å benytte ordningen (slik at en part ikke blir forhindret fra heller å bringe saken direkte inn for domstolen) og iii) at ordningen ikke skal avskjære etterfølgende behandling for domstolene.

I høringen er det ulike oppfatninger om hvorvidt den nye tvisteløsningsordningen bør være frivillig. IFPI Norge og Kabel Norge er enig med departementets forståelse og forslag om at det kreves enighet mellom partene for å benytte den alternative tvisteløsningsordningen. Begge disse aktørene påpeker at bruken av ordningen ikke kan være en forutsetning for domstolsbehandling. Flere av høringsinstansene på rettighetshaversiden, blant andre Creo og NAViO, mener imidlertid at ordningen bør være obligatorisk, slik at det er tilstrekkelig at nemndsbehandling kreves av den ene parten.

Etter departementets syn vil en tvisteløsningsordning der én part ensidig kan kreve nemndsbehandling ikke være forenlig med direktivets krav om en «frivillig» ordning. Tilsvarende er lagt til grunn i de svenske forarbeidene, Prop. 2021/22:278 side 204. En frivillig ordning er etter departementets vurdering den mest hensiktsmessige for å ivareta partenes rettssikkerhet og sikre adgang til domstolene, jf. fortalen punkt 79.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at tvisteløsningsordningen skal være frivillig, slik at begge parter må være enige om å benytte ordningen. Det betyr samtidig at ordningen ikke er til hinder for etterfølgende domstolsbehandling eller utgjør en prosessforutsetning for å bringe saken inn for domstolene.

18.2.5.4 Ufravikelighet

Artikkel 23 nr. 1 er en felles bestemmelse for artikkel 19, 20 og 21 som fastslår at disse bestemmelsene ikke kan fravikes ved avtale til skade for opphaver og utøvende kunstner. Departementet er enig i Kabel Norges forståelse av artikkel 23 og dens betydning for gjennomføringen av artikkel 21, herunder at hver av partene skal stå fritt til å ta stilling til om de ønsker nemndsbehandling av en tvist, og at dette ikke på forhånd kan fravikes ved avtale. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig at kravet om ufravikelighet kommer tydelig frem, og departementet foreslår derfor at bestemmelser om dette inntas i loven.

18.2.5.5 Generelle regler om Opphavsrettsnemnda

I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn en bestemmelse om Opphavsrettsnemnda i § 65. Dette var en videreføring av bestemmelsene om Vederlagsnemnda i gjeldende § 62 andre ledd første og andre punktum. De nærmere reglene om behandling i nemnda ble foreslått regulert i forskrift til åndsverkloven.

Forskriften inneholder allerede bestemmelser om tvisteløsning i Vederlagsnemnda. Enkelte av forslagene til forskriftsregler i høringsnotatet, samt enkelte av de gjeldende forskriftsbestemmelsene, forutsetter imidlertid regulering i lov. Departementet foreslår derfor at disse bestemmelsene tas inn i forslaget § 65, mens den nærmere reguleringen av ordningen fastsettes i forskrift. Departementet foreslår også noen endringer for å utvide forskriftshjemmelen i forslaget § 65 første ledd.

Departementet mener at nemnda bør være uavhengig og ikke underlagt den instruksjons- og omgjøringsadgangen som departementet ellers har etter de alminnelige reglene i Grunnloven § 3 og forvaltningsloven. Det foreslås derfor at departementet ikke kan instruere nemnda om saksbehandlingen eller innholdet i avgjørelsene, verken generelt eller i den enkelte saken. Videre foreslås det at departementet heller ikke kan omgjøre nemndas avgjørelser.

Opphavsrettsnemnda er et tvisteløsende organ som tar stilling til tvister mellom private parter, og nemndas uavhengighet er avgjørende for å sikre at avgjørelsene ikke påvirkes av utenforliggende hensyn. Nemnda skal være et nøytralt organ, og av hensyn til brukernes rettssikkerhet og tillit til ordningen er det viktig at departementet ikke kan legge føringer for sakenes utfall. Det er nemnda som har den faglige spisskompetansen på området, og departementet ser ingen grunn til at departementet skal kunne påvirke eller overprøve de juridiske vurderingene og saksbehandlingen i konkrete enkeltsaker. Uavhengighet vil også bidra til en mer effektiv saksbehandling. Tilsvarende uavhengighet må legges til grunn for et eventuelt sekretariat.

En annen side ved nemndas uavhengighet er forslaget fra høringsnotatet om at bestemmelsene om klage i forvaltningsloven ikke skal gjelde. Tilsvarende gjelder for Vederlagsnemnda etter gjeldende rett. Departementet viderefører forslaget om at nemndas avgjørelser ikke bør kunne påklages i forvaltningen. Ved å avskjære klageadgangen til departementet styrkes nemndas uavhengighet. En slik løsning er heller ikke uvanlig for domstollignende tvisteløsningsorganer som skal tilby et raskt og rimelig alternativ til domstolsbehandling. Alminnelig domstolsbehandling er tidkrevende og kostbart, noe som ofte gjør at opphavere og utøvende kunstnere er tilbakeholdne med å håndheve sine rettigheter ved domstolene. Nemndsbehandling skal senke denne terskelen. Departementet vektlegger at en ren en-instans ordning vil legge til rette for kortere saksbehandlingstid, noe som er avgjørende for at nemndsordningen skal være en effektiv, enkel og rimelig alternativ til alminnelig domstolsbehandling.

Departementet foreslår derfor at det tas inn i lovforslaget at nemndas avgjørelser er endelige og ikke kan påklages. Forslaget innebærer at avgjørelser ikke kan påklages til departementet som overordnet organ, verken når det gjelder sakens realitet eller avgjørelsens gyldighet. Tilsvarende vil gjelde for andre avgjørelser som et eventuelt sekretariat treffer på vegne av nemnda.

Samtidig vil adgangen til domstolsprøving ivareta partenes rettssikkerhet. Departementet mener at en slik domstolsadgang også bør gjelde for øvrige tvister innenfor nemndas mandat slik at partene kan få håndhevet sine rettigheter i en grundigere prosess for domstolene. Muligheten til rettsmidler innebærer en videreføring av forslaget fra høringsnotatet, men med enkelte justeringer. Saken kan bringes inn for domstolen enten ved at det reises søksmål om avgjørelsens gyldighet, eller ved at det reises søksmål om den underliggende tvisten som nemnda har realitetsbehandlet. De alminnelige prosessforutsetningene i tvisteloven vil avgjøre om partene har anledning til å bringe saken inn for domstolene. Departementet mener at det er hensiktsmessig at forslaget inneholder søksmålsfrister slik at den vinnende part skal få anledning til å innrette seg etter nemndas avgjørelse. Fristene har også en side til forslaget om avgjørelsens rettskraft, se nedenfor.

Departementet foreslår at fristen for å reise søksmål om gyldigheten av nemndas avgjørelse er én måned fra underretning om avgjørelsen er mottatt. Slike søksmål skal rettes mot staten ved Opphavsrettsnemnda.

Videre foreslår departementet at fristen for å reise søksmål om den underliggende tvisten er én måned fra underretning om avgjørelsen er mottatt. Dersom det er reist søksmål om avgjørelsens gyldighet og avgjørelsen blir funnet gyldig ved rettskraftig dom, foreslår departementet at fristen for å reise søksmål om tvisten er én måned fra dommen er blitt rettskraftig. Retten kan i slike tilfeller prøve alle sider av saken. Søksmål om den underliggende tvisten skal rettes mot motparten i tvisten som var til behandling i nemnda. Departementet mener at dette er hensiktsmessig for å forhindre at nemnda blir part i saker som i realiteten er tvister mellom to private parter.

Videre foreslår departementet at nemndas avgjørelse får samme virkning som en rettskraftig dom hvis partene ikke reiser søksmål om avgjørelsens gyldighet eller den underliggende tvisten. Det samme foreslås å gjelde dersom det er reist søksmål om avgjørelsens gyldighet og avgjørelsen blir funnet gyldig ved rettskraftig dom, uten at det reises etterfølgende søksmål om den underliggende tvisten. Forslaget innebærer at nemndas avgjørelse anses som et særlig tvangsgrunnlag etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Før øvrig vil forvaltningslovens regler gjelder for nemndas virksomhet.

18.2.5.6 Oppsummering

Departementet foreslår etter dette at artikkel 21 gjennomføres ved at Opphavsrettsnemnda får kompetanse til å behandle tvister knyttet til de nye bestemmelsene om vederlagsjustering og opplysningsplikt i forslagene til § 69 tredje ledd og § 69 a. Bestemmelser om dette foreslås tatt inn som nye §§ 65 c og 65 d. Det forutsettes at partene må være enige om å bringe tvisten inn for Opphavsrettsnemnda. Adgangen til å velge om tvist skal bringes inn for nemnda, kan ikke på forhånd fravikes til skade for opphaveren.

I § 65 foreslås det enkelte generelle regler om Opphavhavsrettsnemda, samt en forskriftshjemmel. Den nærmere reguleringen av ordningen vil bli fastsatt i forskrift.

18.3 Tvister om rimelig vederlag

18.3.1 Bakgrunn

Åndsverkloven § 69 første ledd gir opphaver rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett. Retten gjelder også for utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder. Det finnes i dag ingen særskilt tvisteløsningsmekanisme for behandling av tvister knyttet til bestemmelsen. I høringen av forslaget til ny åndsverklov ble det imidlertid fra flere instanser på rettighetshaversiden tatt til orde for en alternativ tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag etter § 69, jf. Prop. 104 L (2016–2017) punkt 6.4.5.2. Blant annet ble det pekt på at vanlig domstolsbehandling er ressurskrevende og vil innebære en så høy terskel at retten til rimelig vederlag i praksis kan uthules. I proposisjonen ble det likevel lagt til grunn at eventuelle tvister om rimelig vederlag skal behandles av domstolene.

Ved Stortingets behandling av den nye åndsverkloven uttalte familie- og kulturkomiteen at en alternativ tvisteløsningsmekanisme for fastsetting av rimelig vederlag etter § 69 ville være en god måte å løse uenigheter om vederlagsspørsmål på, jf. Innst. 258 L (2017–2018) side 6. Denne uttalelsen ble fulgt opp med en anmodning om at regjeringen skal utrede en slik tvisteløsningsordning, jf. Stortingets vedtak nr. 729, 15. mai 2018. Anmodningsvedtaket er nærmere omtalt i punkt 2.4.

Åndsverkloven § 69 tilsvarer i hovedsak digitalmarkedsdirektivet artikkel 18. Spørsmålet om en tvisteløsningsmekanisme knyttet til bestemmelsen om rimelig vederlag i § 69 har derfor blitt utsatt til gjennomføring av direktivet. Forpliktelsen til å etablere en alternativ tvisteløsningsordning i artikkel 21 er imidlertid kun knyttet til tvister om vederlagsjustering, jf. forslaget § 69 tredje ledd, og opplysningsplikt, jf. forslaget § 69 a. Bestemmelsen omfatter dermed ikke tvister om rimelig vederlag etter artikkel 18.

Danmark, Sverige og Finland fikk først bestemmelser om rett til rimelig vederlag (tilsvarende åndsverkloven § 69) ved gjennomføringen av artikkel 18. Ingen av landene har opprettet alternative tvisteløsningsordninger for tvister etter disse nye bestemmelsene.

18.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet i utkastet § 65 c at Opphavsrettsnemnda skal gis kompetanse til å behandle tvister om rimelig vederlag etter § 69 første ledd. Departementet påpekte samtidig at den nære sammenhengen mellom reglene om vederlagsjustering, opplysningsplikt og retten til rimelig vederlag taler for at samme tvisteløsningsordning bør gjelde for alle disse sakstypene.

Når det gjelder spørsmålet om ordningen skal være frivillig, viste departementet til at artikkel 21 krever frivillighet for tvister om vederlagsjustering og opplysningsplikt. Av hensyn til likebehandling og partenes autonomi foreslo departementet at en frivillig ordning også skal gjelde for tvister om rimelig vederlag. Samtidig erkjente departementet at en frivillig ordning kan medføre at ressurssterke parter hindrer nemndsbehandling, og dermed begrenser muligheten for mindre ressurssterke rettighetshavere til å få prøvd saken. Departementet la derfor frem to alternative forslag i utkastet § 65 c: alternativ A, hvor nemndsbehandling krever enighet mellom partene, og alternativ B, hvor nemndsbehandling kan kreves av én part. Departementet ba spesielt om høringsinstansenes syn på disse alternativene.

Videre innebærer forslaget at partene gjennom mekling også kan få bistand til å komme frem til en avtale. Ifølge høringsnotatet kan en slik løsning virke konfliktdempende og gi rettighetshavere mulighet til å få støtte også i forhandlingssituasjoner. Departementet foreslo at mekling hos nemnda forutsetter enighet mellom partene

Til spørsmålet om det bør settes en øvre grense for tvistesum, antok departementet i høringsnotatet at det ikke er behov for en slik begrensning. Departementet la til grunn at en frivillig ordning trolig vil begrense tilfanget av store saker. Det ble likevel bedt om høringsinstansenes syn på dette.

18.3.3 Høringen

Flere høringsinstanser på rettighetshaversiden, herunder BONO, Creo, Kunstnernettverket (med tilslutning fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Norsk Skuespillerforbund, TONO, Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO) og Produsentforeningen NORA), støtter departementets forslag om å etablere en alternativ tvisteløsningsordning for tvister om rimelig vederlag.

Creo fremhever at en slik ordning vil styrke opphavernes mulighet til å håndheve sine rettigheter på en kostnadseffektiv og tilgjengelig måte:

«Creo ønsker at nemnda skal behandle saker om rimelig vederlag, da bestemmelsen ikke vil få noe reelt innhold dersom den ikke kombineres med en effektiv tvisteløsningsordning. Vi mener det er nær sammenheng mellom innsynsrett, avtalejustering, og fastsettelse av et rimelig vederlag, og at det vil være ressursbesparende både for rettssystemet og opphavere/utøvende kunstnere at dette er gis enhetlig og samordnet behandling i samme tvisteløsningsorgan.»

Creo og Kunstnernettverket går samtidig lenger, og ber departementet vurdere hvorvidt det bør åpnes for at Opphavsrettsnemnda skal kunne behandle alle saker etter åndsverkloven. Etter disse høringsinstansenes syn vil dette være ressursbesparende for både rettighetshaverne og rettssystemet for øvrig.

Flere aktører på erverversiden, deriblant NRK, Allente, Kabel Norge og Mediebedriftenes Landsforening (MBL), er mer kritiske til forslaget om en særskilt tvisteløsningsordning for tvister om rimelig vederlag, og fremholder at ordningen i så fall må være frivillig.

IFPI Norge hevder at den foreslåtte ordningen er unødvendig og at den kan få uheldige konsekvenser:

«Det er vanskelig å se grunner til at det skal legges til rette for en alternativ tvisteløsningsordning for tvist om rimelig vederlag hvis partene uansett kan benytte seg av en slik ordning for en etterfølgende tvist om avtalejustering.»

NRK og MBL mener at tvister om rimelig vederlag er lite egnete for nemndsbehandling.

NRK uttaler:

«Vurderingen av hva som er rimelig vederlag, vil være kompleks og baseres på mange ulike faktorer både i avtalen og den faktiske utnyttelsen. Det vil også kunne være behov for bevisføring og vitneførsel. NRKs vurdering er derfor at slike saker er lite egnet for behandling i en nemnd. NRK er derfor imot dette forslaget.»

Det er også delte meninger om hvorvidt nemndsbehandling skal være frivillig. En rekke høringsinstanser, herunder Advokatforeningen, Allente, Kabel Norge, IFPI Norge, NRK, TV 2, MBL, Google Norway og Den norske Forleggerforening, mener at nemndsbehandling må være frivillig (utkastet § 65 c alternativ A). Som begrunnelse vises det blant annet til hensynet til partenes autonomi og direktivets rammer i artikkel 21.

TONO, Creo, Kunstnernettverket, LO, NFFO, Norsk Skuespillerforbund, BONO, NAViO og Produsentforeningen NORA tar på sin side til orde for en ordning der behandling i nemnda blir obligatorisk dersom én av partene krever det (utkastet § 65 c alternativ B). Disse fremhever at en frivillig ordning kan gjøre det mulig for ressurssterke aktører å hindre nemndsbehandling og dermed svekke rettighetshavernes vern.

Forslaget om at Opphavsrettsnemnda kan mekle mellom partene i forhandlinger om vederlag (før avtaleinngåelse), støttes av et flertall av høringsinstansene, blant andre Creo, BONO, Kunstnernettverket, NFFO, Kabel Norge og Advokatforeningen. Enkelte av disse instansene mener også at det er behov for mekling etter avtaleinngåelse. Kabel Norge understreker imidlertid at meklingsadgangen – og ordningen som sådan – må være frivillig. Også Advokatforeningen, Kunstnernettverket og Creo fremhever at nemndsmekling er best egnet som en frivillig ordning.

NRK og IFPI Norge mener prinsipalt at det ikke er behov for en adgang til nemndsmekling, men understreker subsidiært viktigheten av at en slik ordning i så fall må være frivillig. Når det gjelder hvilke stadier i prosessen en eventuell meklingsadgang bør omfatte, uttaler IFPI Norge:

«Opphavsrettsnemndas eventuelle mandat til å mekle ved uenighet om rimelig vederlag bør etter IFPIs syn imidlertid begrenses til å gjelde etter avtaleinngåelse. Mekling på forhandlingsstadiet synes upraktisk og vil unødvendig komplisere og forsinke inngåelse av relevante avtaler. Det synes dermed også som unødvendig bruk av Opphavsrettsnemndas kapasitet.»

Enkelte høringsinstanser, herunder IFPI Norge, Kunstnernettverket og Creo, bemerker at mekler og beslutningstaker ikke bør være samme person, av hensyn til rettssikkerheten.

IFPI Norge uttaler:

«På mer generelt grunnlag skal det også påpekes at det vil være betenkelig om Opphavsrettsnemda med sin nåværende sammensetning skal kunne mekle og deretter potensielt fatte beslutning i den samme tvisten. Dette vil avvike fra det etablerte domstolssystemet der ikke samme personer er involvert i både mekling og domsbehandling, blant annet fordi en dommer ikke skal ha forutinntatte holdninger til blant annet partenes forliksvilje.»

Det er også ulike syn på spørsmålet om det bør settes en øvre grense for tvistesum. Flere høringsinstanser, blant andre Creo, BONO, Advokatforeningen og TONO, mener at nemnda bør kunne behandle alle saker uavhengig av beløpets størrelse. Allente, Kabel Norge og NRK mener på den andre siden at en beløpsgrense kan være hensiktsmessig dersom nemndsbehandling gjøres obligatorisk. TV 2 synes å mene det samme. NRK fremholder videre at det også bør fastsettes en nedre grense for hvilke krav nemnda kan behandle.

NRK uttaler:

«Etter det NRK kjenner til, er det som nevnt få eller ingen tvister knyttet til hva som anses som rimelig vederlag i den audiovisuelle sektoren. Dersom det nå åpnes for behandling av spørsmålet i nemnda for mindre uenigheter knyttet til ethvert opphavsrettsvederlag, er NRK bekymret for at det vil kunne fremmes mange krav som vil være uforholdsmessig ressurskrevende og kostbare å behandle.»

Forslaget om at tvister om avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner skal falle utenfor tvisteløsningsordningen, støttes av blant andre Allente, Kabel Norge og MBL. Det vises blant annet til at slike organisasjoner har tilstrekkelige ressurser til å føre saker for domstolene.

Kabel Norge uttaler:

«[…] kollektive forvaltningsorganisasjoner [har] gjennomgående både markedsmakt og ressurser til å håndtere rettslige prosesser for domstolene. Formålet med å innføre en alternativ tvisteløsning, dvs. beskyttelse av fysiske opphavere som i forhandlinger med kommersielle aktører kan ha en svak forhandlingsposisjon, slår ikke til for slike tvister. Kabel Norge viser også til artikkel 35 (2) i direktiv om kollektiv forvaltning hvoretter nasjonale myndigheter ikke kan begrense partenes adgang til å bringe tvister om foreslåtte og eksisterende lisensvilkår mellom brukere og kollektive forvaltningsorganisasjoner inn for domstolene. Det er således ikke anledning til å pålegge noen av partene å bruke alternative tvisteløsningsorganer.»

Enkelte høringsinstanser på rettighetshaversiden, herunder TONO, BONO og Musikkforleggerne, er imot en slik avgrensning. Disse høringsinstansene peker på at det gir dårlig sammenheng i regelverket og svekker rettighetshavernes vern.

TONO uttaler:

«Men med disse begrensningene som departementet foreslår, vil TONOs medlemmer i stedet få en nemndsløsning som de i realiteten ikke kan bruke, siden det er TONO som inngår avtaler og forhandler på medlemmenes vegne.»

Kabel Norge påpeker at EØS-retten begrenser adgangen til å etablere tvisteløsningsordninger i den audiovisuelle sektoren. Kabel Norge mener derfor det er nødvendig med en avgrensning mot tvister på dette området.

Kabel Norge uttaler:

«[Det følger] av nett- og videresendingsdirektivets artikkel 6, jf. artikkel 8 nr. 2 og digitalmarkedsdirektivets artikkel 13 at det innenfor disse områdene skal etableres rene meklingsordninger, og ikke noen alternativ tvisteløsning i form av et organ som kan fatte vedtak i tvisten. Kabel Norge viser i den forbindelse til EFTAS Overvåkningsorgans innvendinger mot den tidligere Kabeltvistnemnda, jf. artikkel 11 i Satellitt- og kabeldigitalmarkedsdirektivet som også foreskrev en lik meklingsordning.»

TV 2 viser på sin side til sammenhengen mellom enkelte avgrensningsspørsmål og hvordan tvisteløsningsordningen er utformet når det gjelder frivillighet.

TV 2 uttaler:

«[…] Med en frivillig ordning vil man unngå en rekke vanskelige avgrensningsspørsmål, og hindre potensiell omgåelse av de begrensninger som direktivet setter for adgangen til å innføre obligatorisk tvisteløsning, for eksempel annet mellom individuelle tvister og tvister med kollektive organisasjoner, eller tvister på det audiovisuelle området, jf. nett- og videresendingsdirektivet art. 6, jf. art. 8 nr 2 og DSM-direktivets art. 13.»

18.3.4 Departementets vurderinger

18.3.4.1 Innledning

Etter departementets vurdering bør det etableres et alternativ til ordinær domstolsbehandling for tvister om rimelig vederlag etter § 69 første ledd. Behandling i de ordinære domstolene vil ofte være ressurskrevende, og det kan derfor være behov for en enklere og rimeligere løsning. Særlig der en part er mindre ressurssterk, antar departementet at en alternativ tvisteløsningsordning kan bidra til å sikre en reell adgang til å få prøvd saken. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at Opphavsrettsnemnda gis kompetanse til å behandle tvister om rimelig vederlag etter § 69 første ledd.

Det forhold at direktivet ikke stiller krav til alternativ tvisteløsning for tvister om rimelig vederlag, er etter departementets syn ikke til hinder for en utvidelse av tvisteløsningsordningen til å også omfatte slike tvister i nasjonal rett.

I høringsnotatet ble det foreslått at nemndsbehandling kun skal omfatte spørsmål om vederlagets størrelse. Departementet viderefører denne avgrensningen. Det vil i forskrift bli fastsatt nærmere regler om nemndas adgang til å avvise saker der fastsettelsen av vederlaget forutsetter prejudisiell vurdering av andre underliggende spørsmål.

I punkt 14.6.3 er det foreslått at virkeområdet for bestemmelsen om rimelig vederlag i § 69 første ledd fortsatt skal omfatte avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner. Dette innebærer at den alternative tvisteløsningsordningen både vil omfatte avtaler inngått av opprinnelige (originære) opphavere, og avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner på deres vegne.

18.3.4.2 Spørsmål om ordningen skal være frivillig

I høringsnotatet la departementet frem to alternative forslag. Det ene alternativet innebar en frivillig ordning, hvor nemndsbehandling forutsetter enighet mellom partene. Det andre alternativet var en tvungen ordning, hvor nemndsbehandling kan kreves av én av partene.

Digitalmarkedsdirektivet artikkel 21 stiller krav om at den alternative tvisteløsningsordningen for vederlagsjustering og opplysningsplikt skal være frivillig, jf. punkt 18.2.5.3. Ved gjennomføringen av denne bestemmelsen er det derfor lagt opp til at begge parter må være enige om å benytte det alternative tvisteløsningssporet, jf. forslaget §§ 65 c og 65 d. Nemndsbehandling vil følgelig heller ikke være en forutsetning for å bringe tvisten inn for domstolene.

Etter departementets vurdering vil det være mest hensiktsmessig at også tvisteløsning knyttet til rimelig vederlag utformes på samme måte. Hensynet til partenes autonomi taler for en slik løsning, og det vil innebære like regler for tvisteløsning etter både § 69 første ledd og tredje ledd. Etter departementets syn vil dette være gunstig siden tvister om rimelig vederlag og vederlagsjustering er nært knyttet til hverandre. I høringen gir Den norske Forleggerforening, Google Norway, NRK og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) uttrykk for støtte til disse vurderingene.

Departementet er likevel oppmerksom på at en frivillig ordning vil kunne innebære en risiko for at en ressurssterk part motsetter seg nemndsbehandling og dermed presser en motpart med begrensede midler – presumptivt rettighetshaveren – til å avstå fra å forfølge saken. En slik utvikling vil være uheldig. Dette problematiseres også av enkelte høringsinstanser, blant andre av TONO og Kunstnernettverket. Departementet har likevel etter en helhetsvurdering kommet til at nemndsbehandling bør forutsette enighet mellom partene, og foreslår derfor at ordningen blir frivillig.

Departementet vil imidlertid følge med på i hvilken grad ordningen tas i bruk. Dersom ordningen ikke benyttes i tråd med intensjonen om å gjøre det enklere for opphavere og utøvende kunstnere å håndheve sine rettigheter, vil departementet vurdere behovet for eventuelle justeringer. Departementet understreker samtidig at eventuelle endringer på dette punktet kan reise flere problemstillinger som må utredes nærmere. Dette gjelder blant annet i hvilken grad EU-retten begrenser adgangen til å etablere en tvisteløsningsordning som ikke er frivillig, særlig på det audiovisuelle området. Videre aktualiseres spørsmålet om behovet for at det settes en øvre grense på tvistesum, jf. punkt 18.3.4.4 nedenfor.

I høringen mener Kabel Norge at det må presiseres i ordlyden at bestemmelsen ikke omfatter tvister om vederlag for distribusjon av kringkastingssendinger, herunder videresending, direkte injeksjon mv., og tvister om vederlag knyttet til audiovisuelle bestillingstjenester. Ifølge Kabel Norge følger dette av nett- og videresendingsdirektivet artikkel 6, jf. artikkel 8 nr. 2, og digitalmarkedsdirektivet artikkel 13, som til sammen innebærer at det på det audiovisuelle området kun kan etableres rene meklingsordninger og ikke en alternativ tvisteløsningsmekanisme med adgang til å treffe bindende vedtak. Departementet deler ikke dette synet. Så lenge ordningen er frivillig og forutsetter samtykke fra begge parter for at saken skal kunne behandles av nemnda, kan ikke departementet se at den foreslåtte tvisteløsningsordningen strider mot de nevnte direktivforpliktelsene. Departementet viser i denne forbindelse til TV 2 sitt høringssvar, som også underbygger denne oppfatningen. Etableringen av en frivillig nemndsordning innebærer samtidig at ordningen skiller seg klart fra den tidligere Kabeltvistnemnda, som Kabel Norge også viser til. Departementet ser derfor ikke noen grunn for at bestemmelsen skal avgrenses mot det audiovisuelle området.

18.3.4.3 Hvilke stadier i prosessen ordningen bør knytte seg til

Behandling av tvister i Opphavsrettsnemnda etter bestemmelsene om vederlagsjustering og opplysningsplikt forutsetter at partene allerede har inngått en avtale om bruk av rettighetene. Nemndas rolle i slike saker vil være å vurdere om det er grunnlag for og eventuelt fastsette ytterligere vederlag etter forslaget § 69 tredje ledd og fastsette omfanget av opplysningene som rettighetshaveren har krav på etter forslaget § 69 a.

Som det fremgår av høringsnotatet, er det for departementet ikke like klart om det bør stilles krav om inngått avtale om bruk av rettighetene for at Opphavsrettsnemnda skal kunne behandle saker om rimelig vederlag etter § 69 første ledd. Bestemmelsen gir opphavere, utøvende kunstnere og frembringere av fotografiske bilder krav på rimelig vederlag ved overdragelse av rettigheter. Et sentralt spørsmål er derfor om nemndas behandling av tvister etter § 69 første ledd bør være begrenset til tilfeller der partene allerede har inngått en avtale, eller om partene også skal kunne be om mekling når en avtale ikke kommer i stand. Til sammenligning viser departementet til at Vederlagsnemnda etter gjeldende forskrift til åndsverkloven § 37 fjerde ledd kan forsøke mekling i tvister om vederlag ved avtalelisens eller tvangslisens.

I høringsnotatet mente departementet at ordningen bør knyttes til begge stadier – både før og etter avtaleinngåelse. Det ble derfor foreslått at Opphavsrettsnemnda også gis kompetanse til å mekle før en avtale er inngått, slik at partene gjennom mekling kan få hjelp til å komme frem til enighet.

Flere høringsinstanser, blant andre Advokatforeningen, Kabel Norge, BONO, Creo, og Kunstnernettverket, støtter forslaget og mener at det kan være hensiktsmessig med mekling før avtaleinngåelse. Enkelte av disse understreker imidlertid at ordningen i så fall bør være frivillig, jf. punkt 18.3.4.2 ovenfor. Det synes bare å være IFPI Norge og NRK som er skeptiske til en meklingsadgang på forhandlingsstadiet.

Etter departementets syn kan det oppstå tilfeller der en rettighetshaver føler seg presset til å inngå en avtale på uriktige premisser dersom nemndsbehandling forutsetter at det allerede foreligger en avtale. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig at nemnda også kan opptre som en mekler der partene i en forhandlingssituasjon er uenige om hvorvidt vederlaget er i samsvar med § 69 første ledd. En slik adgang vil kunne virke konfliktdempende. Nemnda fremstår som en egnet mekler, ettersom den besitter relevant kunnskap om de materielle spørsmålene og allerede i dag utfører mekling. Departementet viser også til at det i fasen før avtaleinngåelse kan være usikkert om de alminnelige betingelsene for å reise søksmål etter tvisteloven § 1-3 er oppfylt, for eksempel ved uenighet om forslag til avtalevilkår mv. Dette skyldes at det normalt ikke foreligger et rettskrav før partene har inngått avtale, og fordi det ikke foreligger et «reelt behov» for rettslig avklaring. Muligheten for behandling i de ordinære domstolene, eventuelt med rettsmekling, kan derfor være begrenset. Nettopp av denne grunn mener departementet at det kan være særlig behov for mekling i Opphavsrettsnemnda. Departementet viderefører derfor forslaget fra høringsnotatet.

Departementet ser imidlertid ikke behov for at det også etableres en meklingsadgang etter at partene har inngått en avtale, slik enkelte høringsinstanser foreslår i høringen.

Departementet har videre merket seg IFPI Norge, Kunstnernettverket og Creo sine uttalelser om at mekler og beslutningstaker ikke bør være én og samme person. Dette er spørsmål departementet vil vurdere i forbindelse med den nærmere reguleringen av ordningen i forskrift.

Departementet foreslår at mekling i nemnda skal være basert på frivillighet, og at begge partene er enige om det.

18.3.4.4 Behov for en øvre grense på tvistesum

Et annet spørsmål ved innføring av en alternativ tvisteløsningsordning for tvister om rimelig vederlag etter § 69 første ledd, er om ordningen bør begrenses til vederlagskrav under en viss størrelse. Formålet med en slik grense vil være å unngå at nemnda belastes med store saker som uansett antas å gå videre i rettssystemet, uavhengig av nemndas vedtak. I slike tilfeller vil nemndsbehandling kunne oppleves som et forsinkende element.

Som i høringsnotatet legger departementet til grunn at antallet større saker i nemnda i praksis vil være begrenset når ordningen er frivillig og forutsetter enighet mellom partene. Flere av høringsinstansene ser heller ikke behov for at det settes en øvre grense på tvistesum, særlig dersom den alternative tvisteløsningsordningen er frivillig. NRK tar imidlertid til orde for at det bør være en nedre grense på tvistesum for å unngå mange små og ressurskrevende saker. Departementet er ikke enig i dette. Hensikten med ordningen er å sikre at opphavere og utøvende kunstnere har en reell mulighet til å håndheve sine rettigheter, også der tvistesummen er lav. Selv små krav kan ha stor betydning for den enkelte rettighetshaver, og en nedre grense vil etter departementets syn kunne gjøre ordningen mindre tilgjengelig for partene.

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet og foreslår at det ikke settes en øvre grense på tvistesum.

18.3.4.5 Oppsummering

Departementet foreslår at Opphavrettsnemnda gis kompetanse til å behandle saker om rimelig vederlag etter § 69 første ledd. Dette foreslås regulert i ny § 65 c.

I § 65 foreslås det enkelte generelle regler om Opphavhavsrettsnemda, samt en forskriftshjemmel, jf. punkt 18.2.5.5. Den nærmere reguleringen av ordningen vil bli fastsatt i forskrift.

18.4 Tvister om innhold på nettbaserte innholdsdelingstjenester

18.4.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven har ingen bestemmelser om alternative tvisteløsning for tvister knyttet til innhold som brukerne laster opp på nettbaserte innholdsdelingstjenester.

18.4.2 Digitalmarkedsdirektivet

I digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nr. 9 andre ledd fremgår det at medlemsstatene skal sikre at det finnes utenrettslige tvisteløsningsordninger for tvister om hindring og fjerning av innhold som brukerne har lastet opp, jf. tredje punktum. Det er brukerne av innholdsdelingstjenesten som skal kunne benytte disse ordningene. I Kommisjonens retningslinjer for artikkel 17 side 25 fremgår det at tvisteløsningsmekanismen skal kunne benyttes dersom brukeren ønsker å bestride den endelige avgjørelsen fra tjenestetilbyderens interne klagebehandling, jf. punkt 13.6. Etter bestemmelsen skal ordningen muliggjøre en upartisk behandling av tvister og skal ikke berøre brukerens rett til å få tilgang til effektive rettsmidler. Særlig gjelder dette tilgang til domstolsbehandling. Kommisjonen anbefaler at ordningen skal være enkel å benytte og uten kostnader for brukeren, jf. retningslinjene side 25.

18.4.3 Andre nordiske land

I Danmark er forpliktelsen i artikkel 17 nr. 9 andre ledd om alternativ tvisteløsning gjennomført i ophavsretsloven § 56 c stk. 6. Av bestemmelsen fremgår det at tvister om hvorvidt en brukers opplasting av innhold er et inngrep i opphavsretten, kan behandles av Ophavsretslicensnævnet. Både rettighetshavere, tilbydere av innholdsdelingstjenester og deres brukere kan be om å få behandlet tvisten i nemnda.

I de svenske forarbeidene (Prop. 2021/22:278 punkt 14.8) legges det til grunn at de allerede eksisterende ordningene for tvisteløsning utenfor domstolssystemet (voldgift og mekling) er tilstrekkelige for å oppfylle kravet om utenrettslig tvisteløsning i artikkel 17 nr. 9 andre ledd. For å gjøre meklingsordningen mer tilgjengelig, er det imidlertid fastsatt i forskrift at Patent- och registreringsverket skal ha en oversikt over aktuelle meklere som kan benyttes.

I Finland er artikkel 17 nr. 9 andre ledd gjennomført i upphovsrättslagen 55 §. Der er det etablert et nytt tvisteløsningssystem for behandling av tvister om hindring og fjerning av brukeropplastet innhold. Ordningen er frivillig og gratis for partene å benytte. Avgjørelsene gis gjennom ikke-bindende rekommandasjoner. Bruk av ordningen stenger ikke for andre tvisteløsningsmekanismer, slik som behandling i voldgift eller domstol. Det er lagt opp til en rask prosedyre hvor det benyttes en fullelektronisk og summarisk løsning. Den finske tvisteløsningsordningen administreres av Undervisnings- och kulturministeriet, som også utnevner sakkyndige som skal avgjøre sakene.

18.4.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at artikkel 17 nr. 9 andre ledd gjennomføres i ny § 65 f. Etter bestemmelsen kan Opphavsrettsnemnda, på anmodning fra brukeren, gi en ikke-bindende sakkyndig uttalelse i saken. Forslaget innebærer at Opphavsrettsnemnda, på bakgrunn av allerede foreliggende dokumentasjon i saken (inkludert uttalelse fra rettighetshaver), vil kunne ta stilling til om tilgangen til innholdet er hindret eller fjernet i tråd med utkastet til § 86 b om brukernes interesser. På bakgrunn av uttalelsen fra Opphavsrettsnemnda vil tjenestetilbyderen kunne vurdere om det er grunnlag for å gjenopprette tilgangen til innholdet. Det ble lagt opp til en rask og skriftlig prosedyre, samt at den sakkyndige uttalelsen skal bekostes av tjenestetilbyderen i tråd med Kommisjonens retningslinjer.

18.4.5 Høringen

NRK og Advokatforeningen støtter forslaget. NRK fremhever likevel betydningen av at den alternative tvisteløsningsordningen ikke begrenser adgangen til senere å bringe tvisten inn for de ordinære domstolene.

BONO peker på at den foreslåtte tvisteløsningsmekanismen må ses i sammenheng med den interne klageordningen etter artikkel 17 nr. 9 første ledd. Videre tar BONO til orde for at også rettighetshaver og tjenestetilbyder bør kunne anmode om en sakkyndig uttalelse fra nemnda, tilsvarende den danske reguleringen. I forlengelsen av dette mener BONO at kollektive forvaltningsorganisasjoner eller andre organisasjoner bør kunne bringe saken inn for Opphavsrettsnemnda på vegne av rettighetshaver. BONO sine synspunkter støttes av Norges Fotografforbund.

IFPI Norge mener det ikke er nødvendig med en egen tvisteløsningsordning for innhold på nettbaserte innholdstjenester. IFPI Norge vurderer Opphavsrettsnemnda som uegnet for dette formålet, og viser til at voldgiftsinstituttet kan fungere som alternativ utenrettslig ordning, i tråd med den svenske vurderingen. Videre stiller IFPI Norge seg kritiske til nemndas kapasitet – tatt i betraktning de mange kompetanse- og mandatutvidelsene som foreslås – og at gratis tilgang for brukere kan føre til mange forespørsler om ikke-bindende uttalelser utover nemndas gitte ressurser.

18.4.6 Departementets vurderinger

Artikkel 17 nr. 9 andre ledd stiller krav om at det skal finnes en alternativ tvisteløsningsordning tilgjengelig som brukere av nettbaserte innholdsdelingstjenester kan benytte ved tvister om hindring og fjerning av innhold.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivforpliktelsen gjennomføres ved at Opphavsrettsnemnda på anmodning fra brukeren kan gi en ikke-bindende sakkyndig uttalelse i saken. I høringen synes det bare å være IFPI Norge som mener at det ikke er behov for en alternativ tvisteløsningsordning for slike tvister.

BONO uttaler i høringen at ikke bare brukere, men også rettighetshavere og tjenestetilbydere, bør kunne få behandlet tvisten i nemnda. Departementet viser til at artikkel 17 nr. 9 første og andre ledd kun regulerer brukernes tilgang til klage- og tvisteløsningsordninger. At forpliktelsene kun skal tilgodese brukerne, fremgår også av Kommisjonens retningslinjer for artikkel 17 side 25. Meningen med tvisteløsningsordningen er at brukere skal ha mulighet til å bestride tilbyderens avgjørelse om å blokkere innholdet. Departementet kan ikke se at det foreligger behov for at verken rettighetshavere eller tilbydere skal ha adgang til å gjøre det samme, og opprettholder derfor forslaget om at det kun er brukere som kan bringe saken inn for Opphavsrettsnemnda.

Når det gjelder forholdet mellom den interne klagebehandlingen (forslag til § 86 d) og den alternative tvisteløsningsordningen etter artikkel 17 nr. 9 andre ledd, deler departementet BONOs syn på at ordningene må ses i sammenheng. Formålet med den alternative tvisteløsningsordningen er nettopp å sikre brukeren adgang til å få overprøvd tjenestetilbyderens endelige avgjørelser om hindring eller fjerning av innhold truffet etter tjenestetilbyderens interne klageordning, jf. Kommisjonens retningslinjer side 25. Departementet kan imidlertid ikke se at dette gir grunnlag for å endre forslaget.

Forslaget innebærer at Opphavsrettsnemnda, på bakgrunn av allerede foreliggende dokumentasjon i saken, vil kunne ta stilling til om tilgangen til innholdet er hindret eller fjernet i tråd med forslaget § 86 b. Dette skal skje ved at nemnda gir en skriftlig sakkyndig uttalelse i saken. På bakgrunn av uttalelsen fra Opphavsrettsnemnda vil tjenestetilbyderen kunne vurdere om det er grunnlag for å gjenopprette tilgangen til innholdet.

Bestemmelsen om tvisteløsning ved brukeropplastet innhold på nettbaserte innholdsdelingstjenester foreslås tatt inn i ny § 65 f.

I § 65 foreslås det enkelte generelle regler om Opphavhavsrettsnemda, samt en forskriftshjemmel, jf. punkt 18.2.5.5. Den nærmere reguleringen av ordningen vil bli fastsatt i forskrift.

18.5 Meklingsordning for klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester

18.5.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven har ingen bestemmelser om mekling i forhandlinger om klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester.

18.5.2 Digitalmarkedsdirektivet

Etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 13 er medlemsstatene forpliktet til å etablere en forhandlingsordning (meklingsordning) som kan bistå når rettighetshavere og brukere ikke blir enige om avtaler om rettigheter til bruk av audiovisuelle verk på forespørsel. Dette uavhengige organet skal yte bistand i forbindelse med forhandlingene om slike rettigheter og bidra til avtaleinngåelser. Etter fortalen punkt 52 står medlemsstatene ganske fritt til å bestemme hvordan ordningen skal utformes. Dette gjelder blant annet omfanget av bistanden og hvem som skal dekke kostnadene.

18.5.3 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 13 gjennomført i en ny bestemmelse i ophavsretsloven § 58 a. Bestemmelsen innebærer at Kulturministeriets eksisterende kompetanse etter § 52 til å utpeke en mekler i forhandlinger som gjelder de særskilte avtalelisensbestemmelsene, utvides til også å gjelde i forbindelse med forhandlinger om audiovisuelt innhold.

I Sverige er artikkel 13 gjennomført i lag om medling i vissa upphovsrättstvister 1 a, 3 og 5 §§. Gjennom disse endringene utvides virkeområdet til den eksisterende meklingsordningen, slik at også tvister om inngåelse av avtaler om bruk av filmverk på forespørsel omfattes. Anmodning om bistand i avtaleforhandlingene skal etter ordningen fremsettes til Patent- och marknadsdomstolen.

I Finland er det lagt til grunn at det ikke er nødvendig med lovendringer for å gjennomføre artikkel 13. I forarbeidene vises det til at direktivet ikke inneholder noe krav om å etablere en ny mekanisme eller nytt meklingsorgan, og at eksisterende meklingsordninger derfor kan benyttes, jf. RP 43/2022 rd side 40.

18.5.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at artikkel 13 gjennomføres i ny § 65 e ved at Opphavsrettsnemnda får kompetanse til å mekle i forhandlinger om klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester. Departementet la til grunn at slik meklingsbistand må være basert på frivillighet.

18.5.5 Høringen

I høringen er det få høringsinstanser som uttaler seg om forslaget om en meklingsordning for klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester. Advokatforeningen, Kabel Norge og NRK støtter forslaget om at Opphavsrettsnemnda får meklingskompetanse i slike saker og at ordningen skal være frivillig. Kabel Norge fremhever at meklingen ikke må innskrenke partenes adgang til å bringe slike tvistesaker – herunder tvister om vederlag – inn for domstolene.

18.5.6 Departementets vurderinger

Etter artikkel 13 må det etableres en meklingsordning som kan bistå i forhandlinger om klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester. Ordningen som foreskrives i artikkel 13 er nært beslektet med meklingsordningene på kringkastingsfeltet, jf. satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 11 og nett- og videresendingsdirektivet artikkel 6, jf. punkt 18.7.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at direktivforpliktelsen gjennomføres ved at Opphavsrettsnemnda får kompetanse til å mekle i slike saker. I tråd med høringsinnspillene legger departementet til grunn at mekling må være basert på frivillighet. Dette innebærer samtidig at ordningen ikke berører partenes rett til å bringe saken inn for domstolen, som Kabel Norge tar opp i høringen. Departementet antar at mekling vil ha størst betydning der bruken er avhengig av tillatelse fra flere rettighetshavere og det er problemer med å få klarert innholdet med samtlige.

Bestemmelsen om tvisteløsning ved klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester foreslås tatt inn i ny § 65 e.

I § 65 foreslås det enkelte generelle regler om Opphavhavsrettsnemda, samt en forskriftshjemmel, jf. punkt 18.2.5.5. Den nærmere reguleringen av ordningen vil bli fastsatt i forskrift.

18.6 Tvister om pressepublikasjoner

Digitalmarkedsdirektivet artikkel 15 etablerer en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner. I punkt 11.6 foreslås det at bestemmelsen gjennomføres i ny § 24 a.

Som hovedregel kan åndsverk og andre arbeider bare brukes dersom det foreligger en avtale med rettighetshaveren. Oppnås det ikke enighet om en avtale, innebærer dette normalt at verket ikke kan brukes. Det er dermed rettighetshaveren som i utgangspunktet har kontroll over om – og i hvilken utstrekning – andre kan bruke verket.

Der klarering av informasjonssamfunnstjenestenes bruk av pressepublikasjoner skjer gjennom avtalelisens, jf. forslaget § 62, vil avtalelisensordningens tvisteløsningsregler i § 65 (forslaget § 65 b) komme til anvendelse. I tilfeller hvor bruken utelukkende baseres på individuell avtale, finnes det imidlertid ikke tilsvarende ordninger etter åndsverkloven. Slike tvister må eventuelt forelegges domstolene eller andre allerede tilgjengelige tvisteløsningsordninger.

I høringsnotatet vurderte departementet behovet for en egen tvisteløsningsmekanisme for tvister knyttet til den nye eneretten for utgivere av pressepublikasjoner. Departementet konkluderte med at det ikke var behov for å etablere en særskilt ordning, og foreslo derfor ingen regulering på dette punktet.

Blant de høringsinstansene som uttaler seg eksplisitt om dette temaet, mener Advokatforeningen at det ikke er behov for en egen tvisteløsningsordning for slike tvister. Mediebedriftenes Landsforening (MBL), med støtte fra TV 2 og Norsk Redaktørforening, fremhever imidlertid utfordringer med praktiseringen av artikkel 15 i flere land på grunn av teknologiplattformenes sterke posisjon. MBL peker på diverse tiltak som kan innføres for at vernet etter bestemmelsen skal bli effektivt, blant annet mekanismer for å løse tvister slik at avtaler kan inngås, samt etterfølgende håndheving.

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at det ikke er behov for å etablere en egen tvisteløsningsmekanisme for tvister mellom utgivere av pressepublikasjoner og tilbydere av informasjonssamfunnstjenester knyttet til forslaget § 24 a. Selv om styrkeforholdet mellom disse partene kan være ujevnt, vil det normalt være tale om profesjonelle parter som har ressurser og forutsetninger til å håndtere alminnelig domstolsbehandling. Etter departementets syn er det nærliggende å anta at slike tvister uansett vil gå videre i rettssystemet, og at nemndsbehandling derfor kun vil være et unødvendig og fordyrende mellomledd.

Det vises videre til at ingen av de andre nordiske landene har innført noen særskilt tvisteløsningsmekanisme for pressepublikasjoner i sin lovgivning.

På bakgrunn av dette vil ikke departementet foreslå noen særskilt alternativ tvisteløsningsordning for tvister som berører den nye retten til pressepublikasjoner i forslaget § 24 a.

18.7 Meklingsordning på kringkastingsområdet

18.7.1 Gjeldende rett

Etter åndsverkloven § 65 første ledd kan hver av partene kreve mekling dersom det ikke kommer i stand avtale etter lovens særskilte avtalelisensbestemmelser. Det er gitt nærmere regler om dette i forskrift til åndsverkloven §§ 39 og 40, hvor det blant fremgår at meklingen ledes av Riksmekleren. Henvisningen til lovens særskilte avtalelisensbestemmelser omfatter § 57, som blant annet regulerer forholdet mellom kollektiv forvaltningsorganisasjon og distributør ved videresending av kringkastingssending. Gjennom henvisning i § 22 femte ledd får § 65 første ledd tilsvarende virkning i forholdet mellom kringkastingsforetak og distributør. Departementet har vurdert at denne reguleringen tilfredsstiller kravene i satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 11, jf. blant annet Prop. 69 L (2014–2015) punkt 4.3.5.1.

18.7.2 Nett- og videresendingsdirektivet

Etter nett- og videresendingsdirektivet artikkel 6, skal det være mulig å søke meklingsbistand etter reglene i satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 11 dersom det ikke inngås avtale mellom den kollektive forvaltningsorganisasjonen og operatøren av videresendingstjenester. Det samme gjelder mellom operatøren av videresendingstjenester og kringkastingsselskapet i spørsmål om tillatelse til videresending av sendinger. Etter nett- og videresendingsdirektivet artikkel 8 nr. 2 kan medlemsstatene fastsette at videresendingsreglene i blant annet artikkel 6 skal gjelde tilsvarende ved direkte injeksjon, jf. punkt 19.4.

Mens satellitt- og kabeldirektivet regulerer videresending i kabel, gjelder nett- og videresendingsdirektivet all annen videresending, jf. blant annet nett- og videresendingsdirektivet artikkel 2 nr. 2. Slik gjør nett- og videresendingsdirektivet også meklingsreglene mer teknologinøytrale.

18.7.3 Andre nordiske land

I Danmark er kravet om mekling i nett- og videresendingsdirektivet artikkel 6 gjennomført i ophavsretsloven § 48. Denne bestemmelsen var fra før av en gjennomføring av satellitt- og kabeldirektivet artikkel 11. Ved endringen utvides kompetansen til Ophavsretslicensnævnet til å omfatte enhver samtidig og uendret videresending av radio- og fjernsynssendinger.

I Sverige er artikkel 6 gjennomført ved endring i lag om medling i vissa upphovsrättstvister 1 og 11 §§. Endringen innebærer at den eksisterende meklingsadgangen for tvister knyttet til videresending i kabel, jf. satellitt- og kabeldirektivet artikkel 11, utvides til å gjelde tvister om alle typer videresending.

I Finland er artikkel 6 gjennomført ved endring i upphovsrättslagen 54 § om voldgift. Endringen innebærer at reguleringen også omfatter andre former for videresending enn i kabel.

18.7.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at gjeldende § 65 videreføres i ny § 65 b med visse justeringer.

Departementet vurderte behovet for lovendringer for å gjennomføre forpliktelsene i nett- og videresendingsdirektivet artikkel 6, jf. artikkel 8 nr. 2. Det ble lagt til grunn at endringer ikke var nødvendig, ettersom den gjeldende meklingsadgangen omfatter reguleringen som direktivet fastsetter.

For å styrke den faglige kompetansen i meklingsprosessen, og i tråd med den foreslåtte utvidelsen av Opphavsrettsnemndas mandat, foreslo departementet at Opphavsrettsnemnda overtar oppgaven som meklingsorgan fra Riksmekleren. Dette ble foreslått regulert i forskrift.

18.7.5 Høringen

IFPI Norge mener at det ikke er behov for en særskilt tvisteløsningsordning for tvister knyttet til artikkel 6, jf. artikkel 8 nr. 2, og viser i all hovedsak til sin argumentasjon om de øvrige forslagene til alternative tvisteløsningsmekanismer. IFPI Norge understreker likevel at en eventuell meklingsordning må være frivillig.

Gramo og Norwaco påpeker at det av prinsipielle rettssikkerhetsgrunner er problematisk at samme nemnd både skal mekle og treffe avgjørelse.

18.7.6 Departementets vurderinger

Etter nett- og videresendingsdirektivet artikkel 6, skal det, på tilsvarende måte som i satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 11, legges til rette for mekling i tvister som omfattes av direktivets virkeområde. Artikkel 11 i satellitt- og kabeldirektivet er gjennomført i åndsverkloven § 65 første ledd, jf. § 22 femte ledd.

Departementet foreslår at gjeldende § 65 om tvisteløsning ved avtalelisens videreføres uten materielle endringer i ny 65 b, se punkt 18.9.

Forslaget § 65 b første ledd henviser blant annet til § 57, som er teknologinøytral og omfatter enhver videresending, trådløs som trådbundet. Det samme vil gjelde for kringkastingsforetaks rett til videresending etter forslaget til justering i § 22 første ledd, jf. punkt 19.3.6.4. Etter departementets syn er det ikke behov for andre lovendringer for å gjennomføre forpliktelsen i artikkel 6. Departementet foreslår i punkt 19.4.6 at adgangen i nett- og videresendingsdirektivet artikkel 8 nr. 2 benyttes, slik at henvisningen til § 57 også vil bety at meklingsordningen kan benyttes ved direkte injeksjon.

Gjennom oppdatering av henvisningen i § 22 femte ledd får ny § 65 b første ledd tilsvarende virkning i forholdet mellom kringkastingsforetak og distributør. Slik de norske bestemmelsene er utformet, vil derfor gjeldende meklingsadgang også omfatte virkeområdet for nett- og videresendingsdirektivet.

Den nærmere reguleringen av ordningen vil bli fastsatt i forskrift. Departementet vil i den forbindelse vurdere spørsmål om overføring av kompetansen til Opphavsrettsnemnda og om andre forhold som er tatt opp i høringen.

18.8 Tvister etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

18.8.1 Bakgrunn

Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 28 er en bestemmelse om lisensvilkår. Her fremgår det at lisensvilkårene skal baseres på objektive og ikke-diskriminerende kriterier. I tillegg skal vederlaget for tillatt bruk være rimelig.

Brukernes rapporteringsplikt overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen er regulert i § 31. Bestemmelsen pålegger brukeren en rapporteringsplikt for opplysninger som er nødvendige for at organisasjonen skal kunne kreve inn og fordele vederlag.

Bestemmelsene i §§ 28 og 31 gjennomfører henholdsvis artikkel 16 nr. 2 første punktum og artikkel 17 i direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (2014/26/EU). Direktivet stiller ikke krav om alternative tvisteløsningsordninger for tvister etter disse bestemmelsene. Om det skal legges til rette for slike ordninger, er ifølge direktivet artikkel 23 nr. 1 opp til medlemsstatene.

De andre nordiske landene har ikke opprettet særskilte alternative tvisteløsningsordninger for tilsvarende gjennomføringsbestemmelser, med unntak av tvister etter den danske gjennomføringsbestemmelsen for artikkel 17. Etter ophavsretsloven § 52 b stk. 4 og § 47 kan slike tvister forelegges Ophavsretslicensnævnet.

Det er heller ikke knyttet særskilte tvisteløsningsmekanismer til tvister som gjelder de norske gjennomføringsbestemmelsene. Behovet for en alternativ tvisteløsningsmekanisme (for eksempel ved en utvidelse av kompetansen til Vederlagsnemnda) ble tatt opp i forarbeidene til loven, jf. Prop. 53 L (2020–2021) side 111–112 og 115. Spørsmålet ble imidlertid utsatt til en samlet og helhetlig vurdering i forbindelse med gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet.

18.8.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å etablere en alternativ tvisteløsningsordning for enkelte bestemmelser i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Departementet foreslo i utkast til nytt andre ledd i § 26 at Opphavsrettsnemnda gis kompetanse til å mekle i forhandlinger hvor partene er uenige om lisensvilkårene. Etter forslaget forutsetter slik meklingsbistand enighet mellom partene. Det ble vist at til den eksisterende ordningen i § 53, som gir domstolene adgang til å behandle tvister om foreslåtte lisensvilkår etter § 28, innebærer at det i første rekke er behov for alternativ tvisteløsning i form av meklingsbistand i slike saker.

Videre foreslo departementet i utkast til ny § 31 a at Opphavsrettsnemnda gis kompetanse til å behandle tvister om omfanget av brukernes rapporteringsplikt etter § 31, tilsvarende ordningen som er innført i Danmark. Det ble foreslått at også denne ordningen forutsetter enighet mellom partene.

18.8.3 Høringen

Forslaget om at Opphavsrettsnemnda skal kunne mekle i tvister om lisensvilkår får nokså bred støtte blant høringsinstansene, herunder NRK, Advokatforeningen, BONO, Kopinor, Norwaco og TONO (sistnevnte har inngitt innspill i etterkant av høringen). Advokatforeningen og NRK understreker imidlertid at en slik meklingsbistand må forutsette enighet mellom partene. Kopinor uttaler at reglene om tvisteløsning og mekling ved avtalelisens i åndsverkloven i § 65 (utkastet § 65 b) må anses som lex specialis der avtalen utløser avtalelisensvirkning, og ber om at dette presiseres i lovteksten.

Kopinor, BONO, Norwaco og TONO tar til orde for at Opphavsrettsnemnda også bør kunne fatte bindende avgjørelser i tvister om lisensvilkår, dersom partene er enige om det. Norwaco og BONO fremhever at en slik løsning harmonerer bedre med forslaget om at tvister om brukernes rapporteringsplikt kan bringes inn for og avgjøres av nemnda. Kopinor foreslår at nemnda gis tilsvarende kompetanse som domstolen har etter § 53, og uttaler:

«Vår vurdering er at det vil gi en mer helhetlig og forutsigbar løsning om Opphavsrettsnemnda prøver lisensvilkår. Direktivet om kollektiv forvaltning krever ikke domstolsprøving. Det følger av artikkel 35 at lisensvilkår eventuelt kan legges fram «for eit anna uavhengig og upartisk tvisteløysingsorgan som har sakkunne på området immaterialrett». Etter vårt syn kan Opphavsrettsnemnda dermed gis tilsvarende kompetanse som domstolen her.»

Norwaco ber departementet vurdere om nemnda også kan gis kompetanse til å fastsette vilkår for andre lisenser dersom partene er enige om det, som et supplement til tvisteløsningsordningene for avtaler med avtalelisens.

Når det gjelder forslaget til en alternativ tvisteløsningsordning for tvister om omfanget av brukernes rapporteringsplikt etter § 31, støttes dette av Norwaco, BONO, Advokatforeningen og TONO.

Enkelte andre aktører, herunder Allente, IFPI Norge og Kabel Norge, uttrykker skepsis til behovet for en alternativ tvisteløsningsordning både når det gjelder lisensvilkår og rapporteringsplikt. Allente viser til at domstolen allerede etter § 53 har kompetanse til å behandle tvister om lisensvilkår både før og etter avtale er inngått, og at rettsmekling er tilgjengelig. IFPI Norge fremhever at slike ordninger kan bli unødvendig ressurskrevende og at tvistene ofte gjelder komplekse og tekniske spørsmål som best behandles av domstolene. Både Kabel Norge og Allente presiserer likevel at de ikke har innvendinger mot departementets forslag, så lenge ordningene baserer seg på frivillighet, slik også forslaget legger opp til. Videre gir Kabel Norge uttrykk for at det er behov for å utvide nemndas kompetanse i tilknytning til brukernes rapporteringsplikt i § 31:

«Kabel Norge har heller ikke innvendinger mot at Opphavsrettsnemnda gis kompetanse til å avgjøre tvister om rekkevidden av brukerens rapporteringsplikt etter § 31 a i lov om kollektiv forvaltning. Etter Kabel Norges oppfatning bør nemdas kompetanse i tilfelle også omfatte omfanget av den kollektive forvaltningsorganisasjonens opplysningsplikt […] Det bør derfor lages en generell bestemmelse og ikke bare et tillegg til § 31.»

18.8.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at Opphavsrettsnemnda gis kompetanse til å mekle i avtaleforhandlinger om lisensvilkår etter lov om kollektiv forvaltning om opphavsrett mv. § 28. Det legges til grunn at slik bistand må være basert på frivillighet, som fremhevet av blant andre Advokatforeningen og NRK i høringen.

Flere høringsinstanser på rettighetshaversiden foreslår at nemnda også bør kunne fatte bindende avgjørelser i tvister om lisensvilkår. Etter departementets vurdering vil tvister etter § 28 normalt bli behandlet i domstolene. Det er videre innført en særskilt bestemmelse i § 53 som åpner opp for at domstolen kan prøve om foreslåtte lisensvilkår – altså før det er inngått en avtale – er i samsvar med kravene i § 28. Denne adgangen taler etter departementets syn for at det først og fremst vil være behov for meklingsbistand i situasjoner hvor partene er uenige om lisensvilkårene. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for å gi Opphavsrettsnemnda kompetanse til å avgjøre slike tvister, eller til å prøve forslag til lisensvilkår på tilsvarende måte som domstolene etter § 53. Signalene fra høringsinstansene tyder også på at det er ulike oppfatninger om behovet for en slik utvidelse.

Departementet legger uansett til grunn at mekling i slike saker vil være mindre ressurskrevende og også kunne være konfliktdempende sammenlignet med domstolsbehandling av forslag til lisensvilkår etter § 53.

Etter innspill fra Kopinor i høringen er det tatt inn en presisering i bestemmelsen for å klargjøre forholdet til åndsverklovens regler om tvisteløsning (mekling) ved avtalelisens (forslag til ny § 65 b).

Departementet opprettholder også forslaget om at Opphavsrettsnemnda får kompetanse til å behandle tvister om brukernes rapporteringsplikt etter § 31. På samme måte som for mekling i avtaleforhandlinger om lisensvilkår, legger departementet til grunn at partene må være enige om å bringe tvisten inn for nemnda. Etter departementets vurdering vil nemndsbehandling av slike tvister være en naturlig forlengelse av Opphavsrettsnemndas mandat, ettersom rapporteringsplikten i § 31 har nær tematisk tilknytning til opplysningsplikten som foreslås i åndsverkloven § 69 a.

Kabel Norge påpeker i høringen at nemndas kompetanse også bør omfatter tvister knyttet til kollektive forvaltningsorganisasjoners opplysningsplikt. Departementet viser til at dette spørsmålet ikke har vært på høring og vil derfor ikke ta stilling til slik regulering nå.

Bestemmelser om meklingsbistand i avtaleforhandlinger om lisensvilkår og tvisteløsning om brukerens rapporteringsplikt foreslås tatt inn i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 26 nytt andre ledd og ny § 31 a.

I § 65 foreslås det enkelte generelle regler om Opphavhavsrettsnemda, samt en forskriftshjemmel, jf. punkt 18.2.5.5. Den nærmere reguleringen av ordningen vil bli fastsatt i forskrift.

18.9 Tvisteløsning ved avtalelisens

Åndsverkloven § 65 har regler om tvisteløsning ved avtalelisens. For de særskilte avtalelisensene (§§ 46, 47, 50 og 57) kan hver av partene kreve mekling dersom avtale ikke kommer i stand, jf. første ledd første punktum. Dersom partene er enig om det, kan Vederlagsnemnda fastsette tillatelse til og vilkår for bruk, jf. første ledd andre punktum. På tilsvarende måte kan også tvist om tolkningen av avtalen avgjøres av nemnda, jf. andre ledd.

Disse reglene gjelder også der avtale med kringkastingsforetak om adgang til å gjøre opptak av foretakets sendinger for slik bruk som omfattes av §§ 46 eller 47, ikke kommer i stand, jf. § 65 tredje ledd. For å sikre bruk av verk i undervisningsvirksomhet, er det gitt en særskilt regel i § 65 fjerde ledd. Kommer avtale om eksemplarfremstilling etter § 46 ikke i stand etter at megling etter første ledd er gjennomført, kan hver av partene kreve at tillatelse til og vilkår for eksemplarfremstillingen på bindende måte avgjøres av nemnda.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre gjeldende § 65 i ny § 65 b. Det ble ikke foreslått materielle endringer, bortsett fra at virkeområdet for bestemmelsen ble utvidet til også å gjelde de nye særskilte avtalelisensbestemmelsene i utkastet § 50 a (verk som er ute av handelen) og § 62 (pressepublikasjoner). Nemndas navn ble dessuten foreslått endret til Opphavsrettsnemnda.

I høringen tar BONO og Kopinor til orde for at bestemmelsen om generell avtalelisens i § 63 andre ledd også bør omfattes av tvisteløsningsmekanismene i ny § 65 b.

BONO uttaler:

«Vi vurderer det slik at behovet for alternativ tvisteløsning er like stort for slike avtaler, som for avtaler iht. de spesielle avtalelisensbestemmelsene. Dette understrekes ved innføringen av bestemmelser som DSM-direktivets art. 4 og art, 17, som legger til rette for en forhandlingssituasjon mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner som BONO og bla. store internasjonale tech-selskaper. Dette er avtaler som trolig vil inngås med generell avtalelisensvirkning (forutsatt at departementet ikke innfører spesielle avtalelisensbestemmelser tilknyttet disse).

Særlig i forbindelse med artikkel 17, anser vi det som viktig å tilrettelegge for alternativ tvisteløsning for at gjennomføringen av art. 17 skal være effektiv.»

Departementet viser til at spørsmålet om tvisteløsning i form av mekling ble vurdert i forbindelse med innføringen av generell avtalelisens i åndsverkloven, jf. Prop. 69 L (2014–2015) punkt 3.2.5. Det fremgår der at situasjonen med generell avtalelisens er annerledes enn der lovgiveren har definert området for avtalelisensen, og departementet anså det derfor ikke naturlig å innføre en tilsvarende rett til mekling som for de særskilte avtalelisensene. I Prop. 69 L (2014–2015) side 29 uttaler departementet:

«[…] For generell avtalelisens er anvendelsesområdet ikke på samme måte definert i loven, og det er ikke nødvendigvis rimelig at én av partene skal kunne kreve megling i alle slike tilfeller. Dersom en av partene mener at forutsetningene for anvendelse av avtalelisens ikke er til stede, er det ikke innlysende at den annen part bør ha et ubetinget krav på megling om inngåelse av slik avtale. […]»

Departementet er enig i at det i enkelte tilfeller vil kunne være hensiktsmessig å benytte mekling også for generell avtalelisens. Det antas også at bruken av generell avtalelisens kan bli mer aktuell i tiden fremover som følge av gjennomføring av bestemmelsene om tekst- og datautvinning og plattformansvaret i digitalmarkedsdirektivet artikkel 4 og 17, jf. punkt 4.7.5 og 13.2.6.6. Departementet fastholder imidlertid vurderingen i Prop. 69 L (2014–2015) om at mekling i slike situasjoner ikke bør være noe hver av partene har krav på. Hvis det skal gis regler om mekling for generell avtalelisens, bør begge parter være enige om å benytte meklingsordningen. I lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 26 nytt andre ledd er det foreslått en frivillig meklingsadgang i avtaleforhandlinger om lisensvilkår, jf. punkt 18.8.4. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen også kan være anvendelig dersom partene ønsker mekling i forhandlinger om generell avtalelisens.

For øvrig vises det til omtalen i punkt 4.7.5 og 13.2.6.6, hvor det fremgår at departementet vil se an behovet for og eventuelt vurdere nye særskilte avtalelisensbestemmelser på et senere tidspunkt.

I høringen foreslår Kopinor videre at utkastet til § 65 b første ledd første punktum endres, slik at det fremgår av lovteksten at hver av partene skal kunne kreve mekling i Opphavsrettsnemnda, subsidiært hos Riksmekleren. Departementet viser til at spørsmål om den nærmere reguleringen av meklingsadgangen etter denne bestemmelsen vil bli vurdert i forbindelse med fastsettelse av forskriften, herunder forslaget fra høringsnotatet om overføring av kompetansen fra Riksmekleren til Opphavsrettsnemnda.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at § 65 videreføres i ny § 65 b med visse justeringer.