Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 12 (2002-2003)

Om dyrehold og dyrevelferd

Til innholdsfortegnelse

10 Økonomi

På det nåværende tidspunkt er det vanskelig å utrede og beregne de økonomiske konsekvensene for flere av de mål og tiltak som settes fram i meldingen, for de ulike dyrearter og produksjoner. Hensikten med meldingen er først og fremst å angi den retning en ønsker å gå i dette arbeidet, men meldingen gir i de fleste tilfeller ikke rom for detaljerte anvisninger. De framsatte mål og tiltak vil derfor i mange tilfeller ikke gi grunnlag for økonomiske beregninger. På bakgrunn av det overordnete veivalget denne meldingen legger grunnlaget for, vil det bli utarbeidet mer konkrete forslag. I lov- og forskriftsendringene vil de økonomiske konsekvensene bli utredet, og konkrete forslag vil bli sendt berørte parter til høring på vanlig måte. Grunnen til at det for eksempel ikke er gjort økonomiske beregninger for en så stor og viktig næring som akvakulturnæringen, er nettopp den generelle utforming av de forslag som settes fram.

10.1 Økonomiske konsekvenser av forbedret dyrevelferd

Forslagene i denne meldingen om forbedring av dyrevelferden vil kunne ha til dels betydelige økonomiske og markedsmessige konsekvenser både for landbruksnæringen og andre. Dyrevelferd kan ikke direkte måles i kroner og øre, men for en del tiltak kan det gjøres økonomiske beregninger av konsekvensene. Det er en betydelig usikkerhet knyttet til slike beregninger. Det må gjøres en rekke usikre forutsetninger, bl.a. om hva man beregner de økonomiske konsekvenser i forhold til. Det skyldes blant annet forhold omkring tidsfaktoren for innføring, dynamiske forhold som ny kunnskap, strukturutvikling og ikke minst tiltak de ulike næringer som berøres selv har for å forbedre dyrevelferd, og som ville blitt gjennomført uansett.

Tiltakene kan deles i to kategorier:

  • Tiltak som krever investeringer i driftsbygninger og utstyr (for eksempel fra båsfjøs til løsdrift for kyr).

  • Tiltak som krever endret praksis eller driftsløsninger hvor også dyreeiers kompetanse og holdninger inngår (for eksempel bedøvelse og veterinær ved kastrering av gris).

Kostnadene ved slike tiltak er igjen relatert til to elementer:

  • Dyreeierne må gjøre noe annet enn de ellers ville gjort. Normalt vil grunnen til at de ikke velger den mest «dyrevennlige» løsning skyldes at det er forbundet med høyere kostnader.

  • Dyreeierne må gjøre noe tidligere enn de ellers ville gjort.

Det siste punktet kan være spesielt viktig ved store investeringer.

For eksempel i spørsmålet om overgang fra båsdrift til løsdrift i melkeproduksjonen har vi i dag et betydelig antall båsfjøs fordi disse med gjeldende struktur i Norge har falt rimeligere å bygge. Over en viss størrelse er løsdrift billigere. Dersom noen må bygge løsdrift når de ellers ville valgt båsdrift, er dette forbundet med en kostnad. Med ny teknologi, endret struktur og næringsutøvernes kunnskap og holdninger, anses det at det ved de aller fleste nybygg nå blir valgt løsdrift. Det betyr at kostnadene ved et slikt tiltak er synkende og går mot null dersom det gis en tilstrekkelig lang overgangsperiode.

Totalkostnadene ved en del tiltak vil også ha sammenheng med strukturen i de enkelte produksjonene. Med avtakende enhetskostnader for eksempel ved investeringer vil kostnadene bli lavere med større driftsenheter. Dersom vi har en strukturutvikling, vil en overgangstid også redusere kostnadene som følge av det.

Pålegg som kan gjøre investeringer nødvendige, eller fremskynde planer om nyinvesteringer hos brukerne, kan også i seg selv påskynde strukturutviklingen. Ofte vil investeringer i nybygging bli gjort til et større produksjonsomfang enn eksisterende produksjonsomfang for å redusere skalaulempene. Eventuelle kostnadskrevende pålegg kan også gjøre det nødvendig å redusere produksjonskostnadene per enhet for å gjøre produksjonen tilstrekkelig lønnsom. På hver sin måte har både kvoteordningen i melkeproduksjonen og konsesjonsgrensene i kraftfôrkrevende produksjoner begrenset mulighetene for tilpasning. I løpet av 2002 er det gjennomført endringer på begge disse områdene som øker produsentenes handlingsrom.

Utviklingen innen hver produksjon og husdyrbruket totalt vil også ha sammenheng med hvilke krav som settes til de ulike produksjonene, og hvilke konkurransemessige forhold som næringen møter fremover i tid. Utviklingen går mot åpnere markeder og større handel mellom land også for landbruksprodukter. Kommende runder i WTO vil utvilsomt stille Norge overfor større utfordringer på dette området, og mulighetene for å ta ut høyere priser vil være begrenset også i det norske markedet.

Det er derfor viktig at næringens kostnader og konkurransesituasjon vektlegges ved vurderingen av nye tiltak for økt dyrevelferd. En del tiltak som også gjennomføres for eksempel innenfor EU og som også forplikter Norge gjennom EØS-avtalen, vil i liten grad svekke næringens konkurransesituasjon. På områder vi ønsker å gå lengre enn våre naboland, bør slike forhold vurderes nøye. Siden både mulighetene for å hente ut økte priser i markedet og kompensasjonsordninger gjennom økte tilskudd er begrenset, vil slike tiltak raskt måtte bæres av næringen selv gjennom reduserte inntekter. Det er ikke ønskelig at tiltak skal redusere norsk produksjon til fordel for produksjon i land hvor forholdene for dyrene ikke er underlagt de samme krav som i Norge.

Landbruksdepartementet legger vekt på at kostnadene ved de tiltak som foreslås overfor landbruksnæringen begrenses blant annet gjennom romslig overgangstid. Det vil også være aktuelt å gå inn med ekstra midler i form av investeringsstøtte og bidrag i form av FOU for å fremme nye og mer dyrevennlige produksjonsmetoder.

På den annen side vil høy nasjonal prioritet av dyrevelferd kunne påvirke forbrukere til å velge slike produkter fremfor andre ut fra preferanser for produksjonsmetoder fremfor bare pris. Det bør være en utfordring og et mål å få en økt bevissthet om slike forhold inn i markedene. Ut fra de kunnskaper vi har i dag er imidlertid slike preferanser mest knyttet til nisjemarkeder.

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har gjort en utredning om kostnader ved tiltak for å forbedre dyrevelferden, notat nr. 2002–13, samt et notat av 2. mai 2002. I det følgende er NILF sine beregninger lagt til grunn der disse er gjort i samsvar med de foreslåtte tiltak.

Følgende tiltak som kan gi økte kostnader vil bli kort omtalt:

Artsovergripende tiltak

  • Brannvarsling i husdyrrom (NILF).

  • Forskrifter om dyrehold.

  • Opprette et kompetansemiljø for dyrevern og dyrevelferd.

Tilsyn med dyrehold

  • Endret tilsyn – opprettelse av nytt Mattilsyn.

Hold av storfe

  • Løsdrift for alt storfe (NILF).

  • Liggeunderlag for alle kyr.

  • Lukket forbindelse mellom gjødsellager og husdyrrom.

  • Uteliv for storfe.

Hold av svin

  • Løse purker under grising.

Hold av sau

  • Redusere tap på beite.

Hold av fjørfe

  • Hold av slaktekylling.

Hold av pelsdyr

  • Økte burstørrelser for rev (NILF).

  • Bedre forholdene for mink.

Reindrift

  • Mindre tap på grunn av rovdyrskade.

  • Krisefôring.

Familiedyr

  • ID-merking av katt.

Hest

  • Stevneveterinærtjeneste ved større ridestevner.

10.1.1 Artsovergripende tiltak

10.1.1.1 Brannvarsling i husdyrrom (NILF)

Landbruksdepartementet går inn for tiltak som reduserer antall branner i driftsbygninger med husdyr i Norge. Et av tiltakene er pålegg om brannvarslingsanlegg i bygninger som har over et visst antall husdyr.

Investeringsbehovet varierer betydelig ut fra hvor omfattende løsninger som skal kreves. Forsikringsselskapene opererer med litt ulike modeller. Basert på en blandet løsning har NILF beregnet en total investeringskostnad på vel 2 mrd. kroner for brannvarslingsanlegg hos 40.000 husdyreiere. Den årlige kostnad er ut fra dette beregnet til 190 mill. kroner. NILF har beregnet at dette vil kunne gi 30–60 mill. kroner i reduserte tap, som imidlertid vurderes som noe lite i forhold til anslagene for virkningen av eksisterende anlegg. NILF har derfor grovt anslått at når den skadereduserende effekten er trukket fra, er det igjen ca. 100 mill. kroner i årlige kostnader som kan «føres» på forbedret dyrevelferd.

Dersom kravet avgrenses til bygninger over en viss størrelse, vil kostnadene reduseres tilsvarende. Definisjonen av store husdyrbygninger vil imidlertid kunne bli en forvaltningsmessig utfordring.

Forsikringsselskapene bidrar med gunstig betalingsordninger og reduserte premier for besetninger som investerer i varslingsanlegg.

Erfaringsmessig oppstår branner fortrinnsvis i større besetninger. Jevnlig tilsyn av installasjoner vil også redusere antall branner og kan settes som krav. Næringen selv, i samarbeid med myndighetene, er i ferd med å gjennomføre et KSL-system (kvalitetssystem i landbruket) som også innebærer regelmessige kontroller i forhold til elektriske anlegg og brannsikkerhet. Kostnadene ved regelmessig tilsyn med elektriske anlegg kan tilnærmet finansieres gjennom reduserte forsikringspremier.

10.1.1.2 Opprette et kompetansemiljø for dyrevern og dyrevelferd

Landbruksdepartementet ser det som viktig å opprette et kompetansemiljø for dyrevern og dyrevelferd. Dette er et satsningsområde for Landbruksdepartementet i 2003. For å få bygge opp og holde kontinuitet i arbeidet kreves flere stillinger, og utgiften til dette vil være om lag 2–3 mill. kroner.

10.1.1.3 Forskrifter om dyrehold

Ved utarbeidelse av forskrifter om hold av dyr hvor det i dag ikke foreligger slike bestemmelser, er det en del besetninger som må foreta investeringer for å bringe driften i samsvar med forskriftens minimumskrav. Kostnader i den forbindelse må utarbeides når en er kjent med hvilke krav som vil bli stilt i den respektive forskrift.

10.1.1.4 Tilsyn med dyrehold

Endret tilsyn – opprettelse av nytt Mattilsyn

I forbindelse med omorganisering av Statens dyrehelsetilsyn som legges inn under et nytt Mattilsyn, vil oppgaver som i dag ivaretas av de vel 190 distriktsveterinærkontorer bli lagt til 50 til 65 lokale enheter av Mattilsynet. Ordningen med lokale dyrevernnemnder i hvert veterinærdistrikt og nemndenes tilsynsplikt med dyrehold vil bli avviklet.

Ved å legge tilsyns- og vedtakskompetanse til det lokale tilsyn og i enkelte tilfeller benytte et lokalt oppnevnt dyrevernråd i definerte saker, vil en kunne få en vesentlig besparelse av ressurser.

10.1.2 Hold av storfe

10.1.2.1 Løsdrift for alt storfe

Utviklingen går i retning av større besetninger og at storfe holdes i løsdriftfjøs. Løsdriftfjøs krever jevnt over noe større investering per båsplass. Forskjellen til båsfjøs avtar ved økende besetningsstørrelse. Samtidig har løsdriftfjøs noe lavere arbeidsforbruk, også denne forskjellen blir mindre ved økende besetningsstørrelse. I tillegg er det en del andre driftseffekter sammenlignet med båsfjøs. Disse andre effektene gjelder helsetilstand, fruktbarhet, melkekvalitet, fôrkrav etc. Nettoeffekten av disse andre driftseffektene synes å være liten, og NILF har derfor tatt med bare investeringer og arbeidsforbruk i sine beregninger av kostnader. Når det tas hensyn til både investering i bygningskapital og arbeidsforbruk, viser NILFs beregninger at med 20 års avskrivningstid, rentefot på 7 % og arbeidskostnad på 125 kroner per time, er forskjellene mellom løsdriftfjøs og båsfjøs praktisk talt null i området 15 til 30 melkekyr.

Jordbrukets kostnader ved et pålegg om løsdrift vil derfor i liten grad skyldes at det må investeres i noe annet enn det som ellers vil bli gjort. Derimot vil tidspunktet for når alle kyr skal være i løsdrift ha avgjørende betydning for kostnadene. Avhengig av forutsetninger om levetid for bygninger og inventar, vil et påbud med et par års frist kunne gi kostnader på i størrelsesorden 10–15 mrd. kroner. Kostnadene vil så gradvis avta mot null når fristen forlenges, avhengig av levetiden på bygninger. Som en illustrasjon er dette vist i figur 10.1, som er beregnet med forutsetning om henholdsvis 20 og 30 års levetid. Når forbudet skal gjelde fra et gitt tidspunkt, vil strukturendringer framover, med færre og større besetninger, gjøre at kostnadene reduseres med betydelige beløp. Dette er illustrert i figur 10.2.

Figur 10.1 Estimat av samlede ekstrakostnader i mill. kroner for melkeprodusentene
 for hvert år påbudet framskyndes, forutsatt hhv.
 20 og 30 års levetid, dagens struktur i 2002.

Figur 10.1 Estimat av samlede ekstrakostnader i mill. kroner for melkeprodusentene for hvert år påbudet framskyndes, forutsatt hhv. 20 og 30 års levetid, dagens struktur i 2002.

Kilde: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) 2002.

Figur 10.2 Estimat av samlede ekstrakostnader i mill. kroner for melkeprodusentene
 for hvert år påbudet framskyndes, gitt predikert
 struktur i 2020 og dagens struktur i 2002, gitt 20 års
 levetid på bygninger.

Figur 10.2 Estimat av samlede ekstrakostnader i mill. kroner for melkeprodusentene for hvert år påbudet framskyndes, gitt predikert struktur i 2020 og dagens struktur i 2002, gitt 20 års levetid på bygninger.

Kilde: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) 2002.

20–30 år er kortere enn den reelle levetiden for mange bygninger. Aldersfordelingen for driftsbygninger er likevel slik nå at en kan vente at mange blir erstattet med nye eller ombygde bygninger innen 20 år. Forslaget om løsdrift for storfe er formulert slik at overgangen skal skje innen 20 år, og at alle nybygg heretter skal være løsdriftfjøs. Samlede ekstrakostnader for påbudet om alle melkekyr i løsdrift så langt frem i tid vil være minimale.

10.1.2.2 Liggeunderlag for storfe

Senere tids forskning viser at storfe har en sterk preferanse for å ligge på mykt underlag når anledningen er til stede. Det er etter hvert gjort en god del arbeid med å utvikle mykt liggeunderlag for storfe, og ulike typer kumadrasser er nå i handel. Det kan dreie seg om varianter laget av forskjellig gummimaterialer, enten ferdig støpte eller granulert gummi lagt i fiberduk og festet mot fôrbrettet. I løsdriftfjøs kan også halmmadrasser som legges i duk benyttes.

Avhengig av type underlag vil investeringskostnadene per storfe ligge mellom 800 kroner og 1 300 kroner. Årlige kostnader, ved avskriving over 10 år og med rentefot på 5 %, vil ligge mellom henholdsvis 100 kroner og 180 kroner. Ved avskriving over lengre tid vil de årlige utgifter bli lavere. Det vil ikke være nødvendig med regelmessig vedlikeholdsutgifter i tidsrommet. Videre er det mulig at avskrivningen kan skje over mer enn 10 år. Det må antas at mange løsdriftfjøs med liggebås bruker mye strø slik at liggeplassen er tilstrekkelig myk, men liggematter kan være formålstjenlige også i slike fjøs.

Det foreligger ikke sikre tall for hvor mange båsplasser som har slike underlag, men det kan anslås inntil 10 %. Det kan anslås at et krav vil berøre om lag 250 000 båsplasser for melkekyr. I praksis må en ha noe mer enn en båsplass per ku på grunn av variasjoner i dyretall gjennom året og mellom år. Med en investering på 1 000 kroner per båsplass, 10 års levetid og 5 % rente, vil de totale årlige kostnadene til renter og avskriving bli nærmere 40 mill. kroner.

I beregningene er det kun tatt med utgifter. Det er fra flere pekt på at melkeytelsen kan øke ved bruk av mykt underlag. Institutt for tekniske fag på NLH opplyser at forsøk viser at melkeytelsen har økt med en til tre liter melk per døgn med samme fôrforbruk. Erfaring viser også at kvaliteten på melka blir bedre med lavere celletall og mindre jurbetennelse. Leddlidelser vil også avta, mens det kan bli noe mer behov for klauvskjæring.

Mykt liggeunderlag for kyr anses som det fremste velferdstiltak som kan gjøres for storfe innenfor dagens driftsform.

10.1.2.3 Lukket forbindelse mellom gjødsellager og husdyrrom

Å anlegge gjødselkjeller under nye driftsbygninger koster i dag vesentlig mer enn å anlegge oppsamlingsplass for gjødsel utenfor bygningen. Gjødselgasser kan føre til forgiftninger av både personer og dyr. Spaltegulv over gjødselkjeller gir også ofte trekk i husdyrrommet som kan være svært vanskelig å regulere. Lukket forbindelse mellom gjødsellager og husdyrrom for nybygg er i samsvar med den byggemåte som i dag benyttes.

10.1.2.4 Uteliv for storfe

I dag er det forskriftsfestet at storfe over seks måneders alder som oppstalles på bås skal ha adgang til å være ute minst åtte uker i løpet av sommerhalvåret. Unntatt fra påbudet er ukastrerte okser eldre enn seks måneder. Ingen har fått varig unntak fra påbudet. Ved Jordbrukstellingen i 1999 var det totalt 27 700 kufjøs i bruk, og 9 % av disse hadde løsdrift.

Kravet om at storfe skal få være ute gjøres nå gjeldende også for storfe i løsdrift. En del av brukerne med løsdrift har kyrne ute allerede i dag som en del av driftsformen, men det foreligger ikke eksakte tall.

En del storfeeiere la om til løsdrift for å slippe å ha dyrene ute da dette påbudet kom. Det legges imidlertid nå opp til at alt storfe unntatt ukastrerte okser over seks måneders alder skal ha krav på å få være ute et antall uker i året. Dyrene bør fortrinnsvis få komme ut i sommerhalvåret, men dersom det ikke er mulig kan uteoppholdet eventuelt skje i vinterhalvåret dersom forholdene legges til rette.

Det er vanskelig å anslå kostnadene ved tiltaket fordi hva som skal til, vil variere fra besetning til besetning. Det kan være langt til egnede beiteareal, bruket kan mangle arealer som er egnet for beite og det kan være nødvendig å jage dyr langs, eller over, trafikkert veg. For brukere med spesielle problemer med beitedrift vil en luftegård i tilknytning til driftsbygningen være det mest realistiske alternativet. Under ellers like vilkår kan det være enklere å ha uteliv for kyr i løsdrift enn for kyr på båsfjøs.

10.1.3 Hold av svin

10.1.3.1 Løse purker under grising

Landbruksdepartementet går inn for en utvikling hvor griser gis god bevegelsesmulighet. I dag er det tillatt å fiksere purker i forbindelse med fødsel, men innen 10 år skal også purker i forbindelse med grising kunne bevege seg fritt i bingen. Dette vil kunne betinge noe større areal per purke i fødselsavdelingen i grisehuset. Det er ikke foretatt beregninger over hva dette tiltaket vil koste.

Kostnader for å bedre miljø for gris vil bli beregnet i forbindelse med innarbeiding av kravene i forskrift om hold av svin.

10.1.4 Hold av sau

10.1.4.1 Redusere tap på beite

Landbruksdepartementet står fast på at det må settes i verk effektive tiltak for å redusere tap av sau på beite. Næringen har for øvrig utarbeidet en handlingsplan for bedre dyrevelferd og forvaltningen vil bygge videre på denne når det gjelder den generelle tapsreduksjon på beite.

En del tapsreduserende tiltak vil ikke innebære særlige kostnader, slik som å vente til lammene er tilstrekkelig store før de slippes på utmarksbeite, ikke slippe dyr i dårlig kondisjon, sørge for nødvendige vaksinasjoner og parasittbehandling med videre.

Når det gjelder tap forårsaket av rovvilt, slik som jerv, gaupe, ørn, bjørn og ulv, ble det for beitesesongen 2001 betalt ut 43,1 mill kroner i erstatning for sau. Miljøverndepartementet bærer utgiftene til erstatning. Det samme gjelder utgifter til utprøving av tiltak i saueholdet for å unngå rovviltskader.

Landbruksdepartementet mener det må skje en dreining slik at midlene i hovedsak går til nødvendige og effektive forebyggende tiltak, slik at tapene går ned. I tillegg bør de landbrukspolitiske virkemidlene i større grad enn i dag kanaliseres til de brukere som iverksetter endringer i driftsformen som effektivt reduserer totaltapet på beite.

Landbruksdepartementet går inn for at utvikling og tilrettelegging for bruk av radiobjeller må fortsette. Kostnadene ved bruk av radiobjeller er foreløpig stipulert til ca. 50 kroner per stykk. Med bjeller på samtlige vinterfôra sauer som slippes i utmark vil dette altså koste anslagsvis 20–25 mill. kroner (per år).

10.1.5 Reindrift

10.1.5.1 Mindre tap på grunn av rovdyrskade

Landbruksdepartementet står fast på at det må settes i verk effektive tiltak for å redusere tap av reinsdyr på beite.

I reindriftsåret 2000 – 2001 ble det betalt ut 35,5 mill. kroner i erstatning for i alt 20 033 reinsdyr som ble tatt av rovvilt. Det må skje en dreining slik at mer midler går til tapsforebyggende tiltak, slik at behovet for erstatning går ned.

Erstatningene går over Miljøverndepartementets budsjett.

Utvikling av radiobjeller som er nevnt under omtale av tiltak for sau vil også kunne benyttes på rein i en del områder utsatt for skader og tap. Med et slikt system vil en kunne gå inn på et tidligere tidspunkt for å kunne redde dyr og eventuelt gjøre en vesentlig sikrere bedømmelse av tapsårsak.

10.1.5.2 Krisefôring av rein

I dag foreligger en ordning hvor det er reineierne selv som må sørge for at det er fôrlagre i tilfelle det skulle bli behov for krisefôring av rein. I etterkant kan reineierne få refundert noe av utgiftene til krisefôring etter søknad til Reindriftsforvaltningen.

Landbruksdepartementet vil medvirke til at det arbeides videre med å videreutvikle egnede fôrtyper og er med på å legge forholdene til rette for krisefôring av rein når behovene oppstår. Slike behov kan oppstå meget raskt om vinteren når været slår om.

10.1.6 Hold av slaktekylling

10.1.6.1 Regulering av areal for slaktekylling

Slaktekylling holdes i løsdrift, med en i dag maksimal tetthet på 34 kg. levende vekt per m2 . For å bedre forholdene for dyrene vil Landbruksdepartementet sammen med næringen vurdere en lavere tetthet, men slik at de som har de beste forholdene kan fortsette med tetthet opp til 34 kg per m2 . Dette vil bli et tilsvarende system som i Sverige, og det er et sterkt insitament til å bedre forholdene for dyrene.

Det er ikke foretatt beregninger for merutgifter i produksjonen.

10.1.7 Hold av pelsdyr

Pelsdyrholdet er en verdensmarkedsnæring uten grensevern og med sterkt svingende priser. Rent økonomisk vurdert har dette stor betydning for hvilke særnorske kostnadskrevende tiltak som kan gjennomføres før produksjonen overføres til land med dårligere standard på dyreholdet.

10.1.7.1 Økte burstørrelser for rev

Landbruksdepartementet foreslår mellom annet for rev en gjennomgang av dagens regelverk for å sikre at rev holdes i driftssystemer som gir regelmessig bevegelse på arealer som er større enn dagens systemer og på underlag som bedre ivaretar dyrenes adferdsbehov.

Som et eksempel har NILF ved å ta utgangspunkt i en standard norsk revefarm, sett på kostnadene ved å doble burstørrelsen for farmrev, fra 0,8 m2 til 1,6 m2 per tispe. Samlet merkostnad med en avskrivningstid på 10 år for å doble burstørrelsen for rev blir 162 kroner per pelset dyr (skinn) per år. Det tilsvarer fra en tredjedel til godt over halvparten av brutto førstehåndsverdi av skinnet. I forhold til dagens burstørrelser tilsvarer dette eksemplet en økt årlig kostnad på vel 60 mill. kroner.

10.1.7.2 Bedre forholdene for mink

Landbruksdepartementet foreslår at en må bedre forholdene for mink ved å etablere driftsystemer som bedre ivaretar dyrenes adferdsbehov. Dette kan skje gjennom å gi dyrene økte arealer i burene og stimulere til større aktivitet. Disse kravene vil bli nærmere konkretisert i forskrift. Driftssystemene må oppfylle slike krav innen 10 år. Kostnadene med tiltakene er ikke beregnet.

10.1.8 Hold av hest

10.1.8.1 Stevneveterinærtjeneste ved terminfestede ridestevner

Alle trav- og galoppstevner både med og uten totalisatorspill har allerede i dag krav om stevneveterinær gjennom sportens eget reglement. Utgiftene til stevneveterinærtjenesten dekkes av sporten selv. For den øvrige del av ride- og kjøresporten er krav om veterinærers tilstedeværelse under stevner ikke nedfelt i organisasjonenes reglement.

Landbruksdepartementet vil anmode aktuelle organisasjoner som Norges Rytterforbund og andre om å reglementsfeste krav om veterinær til stede ved alle terminfestede ride- og kjørekonkurranser. Utgiftene vil måtte dekkes av sporten selv.

10.1.9 Hold av familiedyr

10.1.9.1 ID-merking av katt

Dette vil bli utgifter som påløper den enkelte dyreeier. Det kan anslås 60 kroner i utgifter til chips og 60 kroner til registrering i og drift av sentralt register. I tillegg kommer honorar til veterinær. Dette kan reduseres ved at annen behandling, som for eksempel vaksinering, kan utføres samtidig.

Til dokumentets forside