Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 12 (2002-2003)

Om dyrehold og dyrevelferd

Til innholdsfortegnelse

9 Mål, strategier og tiltak

I dette kapitlet presenteres først en etisk plattform og det overordnete mål som Regjeringen mener at det framtidige arbeid med dyrevelferd i vårt land skal være tuftet på. Videre beskrives fem strategier for å oppnå de foreslåtte mål. Til slutt presenteres Regjeringens mål og konkrete forslag til tiltak som dels er felles for flere dyrearter og dels er spesielle for de enkelte arter.

Sammendrag

  • Det foreslås en etisk plattform som skal være førende for vår holdning til og hold av dyr i vårt samfunn. Den etiske plattformen innholder følgende:

    • Dyr har egenverdi. Håndtering av dyr skal skje med omsorg og respekt for dyrs egenart. Dette innebærer å ta utstrakt hensyn til dyrs naturlige behov og aktivt forebygge sjukdom, skader og smerte.

    • Personer som har dyr i sin varetekt, skal ha kunnskap om dyrets atferdsbehov og dets krav til ernæring, sosialt og fysisk miljø. Personer som har dyr i sin varetekt, har ansvaret for at dyr får dekket sine grunnleggende behov, og at de får forsvarlig hjelp ved sjukdom og skade.

    • Dyr skal holdes i miljø som gir god livskvalitet.

    • Funksjonsfriske dyr – fysisk og psykisk – skal være en forutsetning for alle typer avl.

    • Før nye tekniske løsninger tas i bruk, skal det sannsynliggjøres at de ikke medfører redusert dyrevelferd. Nye driftsformer må belaste dyrene minst mulig.

  • Sunne dyr i gode miljøer – framsettes som overordnet mål for norsk dyrehold.

  • Med bakgrunn i det overordnete målet er det definert følgende langsiktige målsetting for arbeidet med velferd hos de ulike artene:

    • Utforming av miljøet skal møte dyrenes atferdsmessige behov.

    • Dyr skal ikke påføres unødige belastninger.

  • I arbeidet med å nå målene vil det bli fokusert på tiltak langs fem forskjellige strategier:

    • Kompetente eiere – dokumentert kompetanse hos personer som holder dyr for næringsvirksomhet – holdningsskapende arbeid blant eiere av familie- og hobbydyr.

    • Kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling – styrking av nasjonale kompetansemiljøer innen velferd for landdyr og akvatiske dyr – forvaltningsstøtte på fagområdet dyrevelferd.

    • Hensiktsmessig regelverk og kompetent tilsyn.

    • Innsyn og forbrukerkommunikasjon.

    • Påvirkning av internasjonale rammer for dyrevelferd.

  • For saksfelt som angår flere dyrearter foreslås det følgende målsettinger:

    • Gjennomgang av ulike avlsprogram med tanke på konsekvenser for dyrenes sunnhet og velferd.

    • Krav om installering av brannvarslingsanlegg i større driftsbygninger innen fem år.

    • Gjennomgang av regelverket som regulerer transport av dyr, spesielt vurdere forberedelser til transport, transporttid og anledning til bruk av stoppesteder.

    • Gjennomgang av regelverket som regulerer håndtering av slaktedyr med tanke på styrket hensyn til dyrevelferd, samt sikre en landsdekkende nødslakteordning.

  • For de enkelte dyrearter framsettes blant annet følgende mål:

Akvatiske dyr i oppdrett

  • Utvikle gode velferdsindikatorer for fisk i oppdrett.

  • Bedre bedøvingsmetoder i forbindelse med slakting.

  • Styrket hensyn til dyrevelferd ved gjennomgang av eksisterende standarder for produksjonsregulering.

Storfe

  • Løsdrift for alt storfe innen 20 år, forbud mot bygging av båsfjøs fra 2004.

  • Alle kyr skal ha tilgang på liggeplasser med mykt underlag fra 2005.

  • Uteliv for alt storfe, unntatt ukastrerte okser eldre enn seks måneder, innen 10 år.

Svin

  • Løsdrift for alle griser, inkludert purker i forbindelse med grising, innen 10 år.

Småfe

  • Reduserte rovvilttap ved bruk av landbrukspolitiske virkemidler som sikrer en større grad av fysisk skille mellom rovvilt og beitedyr.

  • Forskriftsregulering av småfeholdet.

Tamrein

  • Rammebetingelser for reindriften skal sikre god overensstemmelse mellom dyretall og beiteressurser, og tilstrekkelig areal til tradisjonell drift.

  • Reduserte tap ved beitekriser og reduserte rovvilttap skal sikres ved en gjennomgang av eksisterende virkemidler og økt kompetanse i krisefôring.

Fjørfe

  • En prinsipiell målsetting om løsdrift for verpehøns.

  • Gjennomgang av regelverket for slaktekylling og kalkun med tanke på reduksjon av tettheten i forhold til dagens nivå.

Pelsdyr

  • Styrket velferd for rev og mink ved en gjennomgang av eksisterende regelverk med sikte på driftssystemer som bedre dekker dyrenes atferdsbehov. Nye krav skal være iverksatt innen 10 år.

Hund og katt

  • Organisasjonene anmodes om å utarbeide retningslinjer for hold.

  • Sikre en bedre kontroll med kattepopulasjonen gjennom et offentlig krav om ID-merking. Kontroll av villkattpopulasjonene må være velferdsmessig forsvarlig. Kastrering/sterilisering og utsetting av eierløse katter forutsetter at organisasjoner eller enkeltpersoner påtar seg ansvaret for fôring av dyrene.

Andre familie- og hobbydyr, sirkusdyr og annen framvisning av dyr

  • Det generelle forbud mot framvisning oppheves. Hold av dyr i dyreparker og annen framvisning av dyr forskriftsreguleres.

  • Det vil bli utarbeidet en positivliste over eksotiske dyr som tillates holdt som familiedyr.

  • Det vil bli utarbeidet en positivliste over dyr som tillates framvist på sirkus.

Dyr i forskning og undervisning

  • Etablering av en nasjonal plattform (kompetansemiljø) for alternativer til bruk av dyr i forsøk.

Viltlevende dyr

  • En bedre samordning av dyrevernlov og viltlov.

  • Godkjenningskrav hjemlet i dyrevernloven for fangstmetoder og -redskap.

  • Sterk begrensing i bruk av fang og slipp som fiskemetode.

  • Totalforbud mot bruk av piggtråd som gjerdemateriale i husdyrgjerder.

9.1 Utviklingen fremover

I kapittel 5.8 har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) skissert tre ulike scenarier for utviklingen i husdyrbruket framover.

Handel og globalisering øker. Dette påvirker forbruksvanene og øker interessen for hvordan maten produseres. Regjeringen mener det er behov for å øke forbrukerrettingen av matproduksjonen og se hele verdikjeden fra jord/fjord til konsument i sammenheng. Når de matrelaterte hensyn i større grad integreres i landbrukspolitikken, innebærer dette at et etisk dyrehold der det legges vekt på dyrenes velferd, blir en viktig del av et utvidet kvalitetsbegrep.

Produktiviteten vil trolig fortsette å øke, og dette vil føre til at det blir behov for færre dyr. Antallet driftsenheter med husdyr vil fortsatt gå ned ved at det blir en avskalling av de minste brukene. Produsentene vil måtte tilpasse seg forbrukernes ønsker om kvalitet/gode produkter produsert på en dyrevennlig og miljømessig forsvarlig måte for å kunne konkurrere i et stadig mer internasjonalt marked.

Regjeringen ønsker en fortsatt satsing på økologisk produksjon. Dette vil gi forbrukerne større valgmuligheter, men vil også gi større variasjoner i måten husdyr blir holdt på. Dette gir spesielle utfordringer når det gjelder krav til hold av dyrene, der det må tas høyde for både intensive og ekstensive driftsformer.

Problemstillinger knyttet til husdyr og tamrein på utmarksbeite, herunder forhold knyttet til tap på grunn av fredede rovdyr, blir fortsatt en utfordring i tiden framover. Målet er å finne løsninger som både kan ivareta hensynet til næringsutøverne og kravet om levedyktige rovdyrbestander.

Norges geografiske beliggenhet og naturgitte forhold gjør at fiskeoppdrettsnæringen, både i produksjonsvolum og når det gjelder nye arter, vil ha muligheter for fortsatt vekst.

Når det gjelder sports-, familie- og hobbydyr tror Regjeringen at det fortsatt vil bli økt interesse for å holde denne type dyr. Økende reisevirksomhet og mer liberal holdning til ulike arter familiedyr i våre naboland vil også føre til et økende press på å holde arter som hittil ikke har vært tillatt holdt i vårt land.

9.2 Etisk plattform

Regjeringen ønsker å rette søkelyset mot de etiske spørsmål forholdet mellom mennesker og dyr reiser, og mener det er behov for å utvikle en etisk plattform som gir grunnleggende føringer for vår holdning til og hold av dyr. Ved å synliggjøre slike føringer, ønsker Regjeringen å stimulere til en viktig samfunnsdebatt der ulike grupper av dyreeiere, interesseorganisasjoner og ikke minst interesserte enkeltpersoner på generelt grunnlag kan drøfte det verdibaserte fundamentet for vårt forhold til dyr. Det er Regjeringens mål at den foreslåtte etiske plattformen skal virke samlende, reflektere de fremherskende holdninger i vår kultur og samtidig gi retningslinjer for framtidens dyrehold. Den etiske plattformen vil derfor få innflytelse på de mål som defineres for dyrevelferd, for offentlig regelverk og forvaltning.

Følgende skal være førende:

  • Dyr har egenverdi. Håndtering av dyr skal skje med omsorg og respekt for dyrs egenart. Dette innebærer å ta utstrakt hensyn til dyrs naturlige behov og aktivt forebygge sjukdom, skader og smerte.

  • Personer som har dyr i sin varetekt, skal ha kunnskap om dyrets atferdsbehov og dets krav til ernæring, sosialt og fysisk miljø. Personer som har dyr i sin varetekt har ansvaret for at dyr får dekket sine grunnleggende behov, og at de får forsvarlig hjelp ved sjukdom og skade.

  • Dyr skal holdes i miljø som gir god livskvalitet.

  • Funksjonsfriske dyr – fysisk og psykisk – skal være en forutsetning for alle typer avl.

  • Før nye tekniske løsninger tas i bruk, skal det sannsynliggjøres at de ikke medfører redusert dyrevelferd. Nye driftsformer må belaste dyrene minst mulig.

9.3 Overordnet mål

Regjeringen legger til grunn at norsk dyrehold og øvrige inngrep og reguleringer som berører dyr, skal skje innenfor rammer som er etisk og faglig akseptable. Helse er en viktig del av velferdsbegrepet og det er naturlig at dette i større grad enn tidligere blir synliggjort i både mål og tiltak.

Eiere av dyr har ansvar for at dyr ikke utsettes for unødvendig høy sjukdomsrisiko og for at øvrige vilkår som kan sikre velferden blir ivaretatt. Tilsvarende etisk ansvar har imidlertid også hele samfunnet i den grad handlinger eller tiltak direkte berører dyrs livsutfoldelse.

Regjeringen har derfor utformet følgende overordnete mål for framtidig norsk dyrehold:

Sunne dyr i gode miljøer

Uttrykket sunne dyr signaliserer at målsettingen omfatter både den somatiske og psykiske helsetilstanden hos dyr. Sammenhengen mellom psykiske påvirkninger og kroppslige reaksjoner er godt dokumentert, både fra eksperimentelle studier og observasjoner fra dyrehold i praksis. Utformingen av miljøet, som for øvrig omfatter en rekke ulike elementer, inkludert stell, vil således være bestemmende for om dyrene er ved god helse både mentalt og kroppslig, som igjen er avgjørende for dyrevelferden. Målet om « gode miljøer» skal således bidra til sunne dyr og dermed god dyrevelferd.

Med bakgrunn i denne tilnærmingen har Regjeringen utformet følgende langsiktige målsettinger for arbeidet med dyrevelferd og dyrevern som førende for alle typer dyrehold:

  • Utformingen av miljøet skal møte dyrenes atferdsmessige behov.

  • Dyr skal ikke påføres unødige belastninger.

På denne måten legges grunnlaget for en videre utvikling av norsk husdyrbruk, akvakultur og annet dyrehold, idet dyrene sikres leveforhold som setter dem i stand til å mestre miljømessige og andre utfordringer.

Dyretragedier som skyldes vanskjøtsel eller mishandling medfører uttalte og helt uakseptable belastninger for de dyrene som rammes. Arbeidet med å forebygge slike dyretragedier vil derfor få økt oppmerksomhet. Årsaksforholdene er sammensatt og involverer ofte dype personlige krisetilstander hos dyreeier. Årsaksforholdene kan følgelig vanskelig forebygges gjennom enkeltstående tiltak, men krever innsats over et bredt felt. De foreslåtte strategier, mål og tiltak skal gi myndighetene bedre virkemidler i dette arbeidet.

9.4 Strategier

I tillegg til langsiktige målsettinger for ulike dyreslag, vil Regjeringen konsentrere innsatsen for å nå det overordnede målet rundt fem ulike strategier; kompetente dyreeiere, kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling, hensiktsmessig regelverk og kompetent tilsyn, innsyn og forbrukerkommunikasjon, samt påvirkning av internasjonale rammer for dyrevelferd. De fem strategiene reflekterer at kompetanse, åpenhet og aktivt internasjonalt arbeid vil bli viktige stikkord i arbeidet for en bedre dyrevelferd og for å unngå dyretragedier de kommende årene.

9.4.1 Kompetente dyreeiere

9.4.1.1 Oppsummering og vurdering

Landbruksdepartementet vil understreke at kompetansen hos dyreeierne generelt er høy i Norge. Dette skyldes spesielt:

  • Aktive nærings- og interesseorganisasjoner som i samarbeid med fagmyndigheter og fagmiljø arbeider med kunnskapsutvikling og informasjon vedrørende dyrevelferd.

  • Et generelt høyt utdanningsnivå i samfunnet.

  • En sterk tradisjon i vår kultur for å stelle godt med dyr.

Følgende forhold tilsier en økt satsing på kompetanseutvikling hos dyreeierne:

  • Det stilles i dag, med noen få unntak, intet krav til kompetanse for personer som driver med dyr, verken i yrkesmessig sammenheng eller som hobby. Samtidig stiller moderne husdyrhold økende krav til kunnskap om dyrs grunnleggende behov og det registreres et økende hold av kjæledyr i miljøer som mangler erfaring med dyr.

  • En kompetanseheving blant dyreeiere og personer som arbeider med dyr vil redusere faren for vanskjøtsel som skyldes uvitenhet, og trolig resultere i at dyrevelferd tillegges større vekt.

9.4.1.2 Tiltak

Dokumentert kompetanse hos personer som holder dyr for næringsvirksomhet

Ved den kontinuerlige revisjon av Europarådets konvensjoner og anbefalinger som pågår, blir det nå konsekvent anbefalt partslandene å stille krav om dokumentert kompetanse hos alle som har dyr. Landbruksdepartementet vil ved gjennomgang av dyrevernloven utrede en hjemmel for å kreve slik kompetanse hos dyreeierne. Flere husdyrorganisasjoner har i sine respektive handlingsplaner for dyrevelferd konkrete planer om å kreve slik opplæring.

Det er særlig viktig at alle som har dyr i sin varetekt for kommersielt formål og som frambyr dyr for salg, har omfattende kjennskap til de angjeldende dyrearter og til disse artenes behov, samt hvordan ulike fysiske og sosiale miljøfaktorer, inklusive røkteren, påvirker dyrenes velferd.

Myndighetene ønsker i samarbeid med de enkelte nærings- og bransjeorganisasjoner å utarbeide et utdanningsopplegg som kan gi nødvendige holdninger, kunnskaper og ferdigheter hos de som gjennomfører utdanningen. I tillegg til å formidle ren fagkunnskap skal etikk og dyrevelferd være viktige elementer i opplæringen. Ved gjennomført utdanning skal det utstedes et bevis. Det faglige innhold i opplæringen skal være godkjent av Statens dyrehelsetilsyn. Landbruksdepartementet anmoder de respektive organisasjoner om å iverksette en slik utdanning så raskt som mulig, og senest innen 31. desember 2008. Landbruksdepartementet vil også vurdere tiltak som kan stimulere organisasjonene og den enkelte til å iverksette og gjennomføre utdanningen.

Fem år etter at det enkelte utdanningsopplegget er startet opp, skal opplæringen og effekten av denne evalueres i et samarbeid mellom organisasjonene og Statens dyrehelsetilsyn. Utfallet av evalueringen vil avgjøre om det eventuelt vil være nødvendig å stille offentlige krav til og kontroll med at minimumskravene oppfylles, eventuelt hvilke sanksjoner som kan iverksettes dersom utdanningen ikke gjennomføres.

Holdningsskapende arbeid blant eiere av familie- og hobbydyr

Antallet arter som holdes som familie- og hobbydyr er stort og de enkelte arters behov og krav til miljø etc. varierer mye. Landbruksdepartementet vil anmode organisasjoner med formål å organisere medlemmer som driver oppdrett eller hold av familie- og hobbydyr, om å tilrettelegge informasjon og kompetanseoppbygging hos dyreeierne når det gjelder de respektive dyrearter. Det bør utarbeides informasjonsmateriell som gir faktakunnskap om dyrenes atferd og grunnleggende behov. Informasjonen bør også vektlegge etikk og dyrevelferd, og eiers ansvar for dyret må presiseres.

9.4.2 Kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling

9.4.2.1 Oppsummering og vurdering

Den vitenskapelig baserte kunnskap om ulike dyrearters atferd og grunnleggende behov er stadig økende. Det meste av denne forskningen skjer naturlig nok utenlands, og det er viktig at våre nasjonale kompetansemiljøer innen fagområdet prioriterer internasjonalt samarbeid for å ta del i denne kunnskapsutviklingen. Den nasjonale forskningsinnsatsen på fagområdene etologi og dyrevelferd har de senere år fått en noe høyere prioritering, men kompetansemiljøene er små og sårbare.

Vitenskapelig basert kunnskap om etologi og dyrevelferd skal være et fundament både for regelverksutvikling og forvaltning. Det er behov for et styrket samarbeid og klar rollefordeling mellom fagmiljøene og forvaltningen på dette feltet.

Rådet for dyreetikk har bidratt til debatt og økt bevissthet omkring etiske spørsmål knyttet til dyr og dyrehold. Saksfeltet vil få økende fokus i de kommende årene.

9.4.2.2 Tiltak

Styrking av nasjonale kompetansemiljø innen velferd for landdyr og akvatiske dyr

Landbruksdepartementet vil styrke den nasjonale kompetansen gjennom å stimulere til aktiv forskning innenfor eksisterende fagmiljø. Prioriterte forskningsområder vil for eksempel være: grunnleggende studier om atferd og velferd hos produksjonsdyr og familiedyr, atferd og velferd hos fisk i oppdrett, bedøvingsmetoder ved slakting hos landdyr og oppdrettsfisk. Norge har, på grunn av sin spesielle kompetanse innenfor oppdrett av laksefisk, et særlig ansvar for oppbygging av internasjonal kompetanse når det gjelder velferd hos disse artene i oppdrett.

I Norge har det de senere år vært en økt vektlegging på fagområdene etologi og dyrevelferd, samt etiske vurderinger innen profesjonsstudiene og i forskningsmiljøene. Dette er positivt og denne utviklingen bør fortsette.

Forvaltningsstøtte på fagområdet dyrevelferd

Også innen forvaltningen av dyrevelferd, er det behov for forvaltningen å kunne skaffe seg faglige råd om ulike problemstillinger knyttet til dyrehold og dyrevelferd. Dyrevelferd på samtlige dyr vil inngå som en del av det nye Mattilsynets ansvarsområde, og Landbruksdepartementet tar sikte på å etablere mulighet for forvaltningsstøtte på området i forbindelse med etablering av det nye tilsynet.

Dette vil bli nærmere utredet i forbindelse med det pågående arbeid med å forberede etableringen av Mattilsynet.

Rådet for dyreetikk

Rådet for dyreetikk ble under navnet Landbruksdepartementets etikkutvalg, etablert i 1993. Rådet for dyreetikk er et rådgivende organ for departementet i saker som angår etikk og dyrevelferd. Rådet har gjennom en rekke uttalelser satt fokus på problemområder innen vårt dyrehold både når det gjelder produksjonsdyr og familiedyr, og vært en viktig bidragsyter i den offentlige debatten.

Landbruksdepartementet mener det fortsatt er behov for et frittstående utvalg med en todelt rolle; for det første som rådgiver og støtte for forvaltningen i spørsmål knyttet til etikk og akseptabel dyrevelferd. For det andre er det er ønskelig at en debatt om verdier og etiske normer for dyrehold og behandling av dyr pågår mer eller mindre kontinuerlig. Det har ofte vist seg at forhold som en gang syntes uproblematiske, etter en tid blir vurdert på annen måte. Dette kan skyldes at det i mellomtiden er ervervet mer kunnskap eller at de allmenne holdninger har endret seg. Et dyreetisk råd vil fungere som en katalysator for en løpende samfunnsdebatt om slike spørsmål.

Ny vitenskapskomité

I organiseringen av det nye Mattilsynet er det foreslått etablert en ny vitenskapskomité. Vitenskapskomitéen skal betjene matforvaltningens behov for vitenskapelig basert risikovurdering med hensyn til forhold som har direkte eller indirekte betydning for mattrygghet. I følge det foreslåtte mandat, skal vitenskapskomitéen også utføre vitenskapelige vurderinger på områdene dyrehelse, dyrevelferd og plantehelse, og inkludere relevante miljøhensyn. Det er foreslått opprettet spesialiserte faggrupper under hovedkomitéen. En av de foreslåtte faggruppene skal ha dyrehelse og dyrevelferd som sine ansvarsområder. Landbruksdepartementet mener den foreslåtte vitenskapskomité vil være et godt verktøy for å styrke det faglige og vitenskapelige fundament for en bedret dyrevelferd.

9.4.3 Hensiktsmessig regelverk og kompetent tilsyn

9.4.3.1 Oppsummering og vurdering

  • Bestemmelsene i dyrevernloven skal bygge på faglig kunnskap og etiske vurderinger.

  • Tilsyn med hold av dyr skal skje på et faglig og forvaltningsmessig solid grunnlag.

9.4.3.2 Tiltak

Gjennomgang av dyrevernloven

  • Dyrevernloven må gjennomgås med sikte på mer fremtidsrettet og hensiktsmessig forvaltning av dyrevelferd.

  • Arbeid for bedre dyrevelferd må få en solid forankring på alle nivå i det nye Mattilsynet.

  • Det bygges opp en faglig støttefunksjon til forvaltningen av dyrevern og dyrevelferd.

  • Det må gis tilstrekkelige ressurser til forskning om dyrevelferd og etologi, som også må omfatte akvakulturnæringen.

Komiteen som hadde fått i oppdrag å utarbeide forslag til ny dyrevernlov avga sin innstilling til Landbruksdepartementet 26. august 1968. Landbruksdepartementet la fram sin proposisjon for Stortinget 1. februar 1974 (Ot.prp. nr. 27 for 1973–74). Loven har vært endret en rekke ganger, men har siden den gang ikke vært underkastet en fullstendig gjennomgang og revisjon.

Landbruksdepartementet vil på bakgrunn av denne meldingen foreta en fullstendig gjennomgang av dyrevernloven, som blant annet tar sikte på:

  • At dyrevernloven i større grad gir overordnete rammer og normer for god dyrevelferd, mens de mer operative bestemmelser og reguleringer nedfelles i forskrifter .

  • En presisering av dyrs status og rettigheter i loven.

  • Å utrede nødvendige hjemler for mer effektivt å forebygge tragedier som skyldes sviktende tilsyn og stell av dyr. Dette gjelder krav til kompetanse hos dyreeiere og en rapporteringsplikt til forvaltningen for enhver som blir kjent med situasjoner der tilsyn og stell av dyr svikter. Også yrkesgrupper som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, som for eksempel personell innen helse- og sosialtjenestene, bør pålegges rapporteringsplikt til forvaltningsmyndigheten dersom en gjennom yrkesutøvelsen blir kjent med situasjoner med vanskjøtsel eller fare for vanskjøtsel av dyr.

  • Å utrede hjemler for en profesjonell dyrevernforvaltning.

  • Å presisere lovens virkeområde i forhold til dyrearter, og foreta en grenseoppgang i forhold til andre lover. Landbruksdepartementet tar i utgangspunktet ikke sikte på å utvide dyrevernlovens virkeområde til flere dyrearter enn i dagens lov.

Fra reindriftsnæringen har det kommet innspill om at dyrevernlovens bestemmelser i for liten grad tar hensyn til reindriftens spesielle forhold og den reindriftsfaglige kompetanse som eksisterer i samisk reindrift. Dette forholdet vil bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av dyrevernloven.

Effektivisering og styrking av tilsynet med dyrevernloven

Dagens modell for forvaltningen av dyrevernloven ble etablert ved en endring av dyrevernloven i 1995. Ved denne lovendringen ble de kommunale dyrevernnemndene erstattet med statlige nemnder, vanligvis en nemnd i hvert veterinærdistrikt. Dyrevernnemndene ble gitt myndighet i lovteksten og fristilt fra instruksjon i forvaltningslinjen. Nemndene fikk vedtakskompetanse og rett til å gi pålegg. Statens dyrehelsetilsyn ved distriktsveterinærene fikk ansvaret for sekretariatsfunksjonen. Distriktsveterinærene er dessuten gitt en selvstendig tilsyns- og vedtakskompetanse på mange områder, delegert dem i forskrifts form. Lovendringen av 1995 avløste en tidligere modell hvor vedtaksmyndighet og -kompetanse var tillagt politiet.

Erfaringene med dyrevernnemndene som forvaltningsmyndighet har i hovedsak vært positive, men en del forhold gjør at Landbruksdepartementet vil foreslå en endring i forvaltningsmodellen:

  • Dobbeltkompetanse mellom dyrevernnemndene og distriktsveterinærene er i gitte situasjoner uheldig og bør unngås.

  • Dyrevernnemndene skal ivareta legmannsskjønnet, og en formell forvaltningsmyndighet stiller store krav til tilsyns- og forvaltningskompetanse.

  • En stadig større del av forvaltningen på fagområdet bygger på vitenskapelig basert kunnskap, noe som reduserer behovet for skjønnsutøvelse. En lignende effekt har de internasjonale forpliktelsene som gir større grad av forskriftsregulering.

  • Flere dyrehold er svært spesialiserte og det kreves høy og ofte spesiell kompetanse for å gjennomføre et forsvarlig tilsyn med dyrevelferd i slike dyrehold.

På denne bakgrunn foreslås en ny modell for den lokale forvaltning av dyrevernloven, der tilsyns- og vedtaksmyndigheten legges til Landbruksdepartementet for videre delegering til det nye Mattilsynet. De nåværende nemndene reduseres i antall til én dyrevernnemnd i hvert av de lokale forvaltningsområdene som er planlagt i det nye tilsynet. De nye nemndene skal ha en rådgivende funksjon i tilsynsmodellen. Modellen gir et profesjonelt tilsyn faglig, så vel som forvaltningsmessig, samtidig som lekmannsskjønnet ivaretas ved at de rådgivende dyrevernnemndene trekkes inn i arbeidet i de tilfellene der skjønnet er ønskelig og nødvendig. Modellen vil være ressursbesparende både økonomisk og personellmessig i forhold til dagens modell.

Det tas sikte på at den nye forvaltningsmodellen skal være på plass fra det tidspunktet det nye Mattilsynet er operativt. Det vil derfor bli fremmet eget forslag overfor Stortinget om nødvendig endring av dagens dyrevernlov dersom den bebudete gjennomgang av dyrevernloven ikke kan gjennomføres tidsnok.

9.4.4 Innsyn og forbrukerkommunikasjon

9.4.4.1 Oppsummering og vurdering

Befolkningens engasjement for dyrevelferd og kunnskap om produksjonsforhold avhenger av åpenhet og kommunikasjon mellom næringene og omgivende samfunn. Åpenhet og kommunikasjon er også avgjørende for forbrukernes tillit til den informasjon som formidles om norsk dyrehold både fra næring og myndigheter.

Standarder for dyrevelferd som går ut over minimumsnivå vil ofte medføre ekstra kostnader og kunne resultere i høyere produktpriser. Kjøpetrender og forbrukernes betalingsvilje for produkter fra dyr med dokumentert god dyrevelferd, vil derfor avgjøre om det på lang sikt er mulig å holde høyere standarder for dyrevelferd i enkelte produksjoner eller for hele næringer i Norge, sammenlignet med det internasjonale dyreholdet. På denne måten vil forbrukerholdninger og relasjonene mellom forbrukere og husdyrnæringene spille en sentral rolle for det fremtidige ambisjonsnivå på området dyrevelferd.

I denne sammenheng vil fremheves følgende fortrinn for situasjonen i Norge:

  • Forbrukerundersøkelser tyder på en gjennomgående tillit til at dyrevelferden for de fleste produksjoner blir godt ivaretatt.

  • Tilliten til tilsynet og fagetatene synes også å være stor.

  • Næringene er gjennomgående godt organisert, praktiserer stor grad av åpenhet og mange organisasjoner har utarbeidet egne handlingsplaner for dyrevelferd.

Følgende representerer imidlertid viktige utfordringer:

  • Urbanisering med økende avstand mellom primærprodusent og forbruker medfører at færre erverver kunnskap om praktisk dyrehold gjennom egen erfaring.

  • Den internasjonale tendensen til økende mistillit til storskala dyrehold («industrielt dyrehold») setter økte krav til dokumentasjon, også under norske forhold.

9.4.4.2 Tiltak

Åpenhet om resultater av tilsyn og invitasjon til forbrukermedvirkning

Landbruksdepartementet vektlegger åpenhet og innsyn i forvaltningen av lov og regelverk som angår dyrevelferd. For å lette innsynet og stimulere til forbedring og en kunnskapsbasert samfunnsdebatt, skal forvaltningsmyndigheten utarbeide en årlig rapport om dyrehold og dyrevelferd som har allmennheten som målgruppe. Rapporten skal bygge på anerkjente velferdsindikatorer, og gi en oversikt over forvaltningens virksomhet på området. Forvaltningsmyndigheten skal på egnede møteplasser legge til rette for en dialog mellom forbrukere, næring, fagmiljø og myndigheter om utfordringer i rapporten.

Kunnskapsformidling om dyrevelferd og verdigrunnlaget for dyrehold

En klarere arbeidsdeling i samfunnet har gitt økt avstand mellom det aktivt utøvende havbruk og husdyrbruk og den økende del av befolkningen som ikke har direkte tilknytning til næringene. Denne utviklingen vil sannsynligvis fortsette. Behovet for å tilføre de nye generasjonene i vårt samfunn kunnskap, interesse og positive holdninger til dyr og dyrehold er derfor økende. Den innføring om dyr og dyrehold som gis i læreplanene i skoleverket på barne- og ungdomstrinnene, bør utvides til også å omfatte etikk og dyrevelferd. Emnet kan være godt egnet for spesielle temadager.

Tilrettelegge for produktmerking som omfatter velferdsforhold

Oppmerksomheten hos forbrukerne er økende for hvordan husdyrene har hatt det før de ender i frysedisk og på middagsbordet. Forbrukerne etterspør merking av produktene ikke bare for kvalitet og visshet for at produktene er helsemessig trygge, men en del ønsker også merking som kan føre det enkelte produkt tilbake til primærprodusenten, slik at alle ledd om ønskelig kan inspiseres. Det er i dag offentlige krav om individmerking av en rekke arter produksjonsdyr. En viktig forutsetning for sporbarhet av produkter er dermed på plass.

Landbruksdepartementet vil legge til rette for et merkesystem med relasjon til velferdsforhold som kan gi den enkelte forbruker en reell mulighet for eget valg. En tar sikte på å et slikt system for konsumegg og identitetsmerking for skinnprodukter.

Ansvaret for å ta i bruk ulike merkesystem i praksis ligger naturlig til de ulike produsenter og salgsledd.

9.4.5 Påvirkning av internasjonale rammer for dyrevelferd

9.4.5.1 Oppsummering og vurdering

Internasjonalt arbeid med dyrevelferd vil få stadig større betydning og internasjonale rammer vil i økende grad være bestemmende også for nasjonalt regelverk og ambisjonsnivå. I denne sammenheng vil Landbruksdepartementet spesielt understreke som positivt:

  • Norge har gjennom flere år deltatt aktivt i internasjonalt arbeid på området dyrevelferd.

  • Europarådets konvensjoner og rekommendasjoner vedrørende dyrevelferd implementeres raskt i norsk lov- og regelverk. På samme måte gis oppfølging av forpliktelsene etter EØS-avtalen høy prioritet.

En del utviklingstrekk i det internasjonale arbeidet med dyrevelferd og handel med levende dyr kan representere spesielle utfordringer for Norge:

  • Arbeidet med dyrevelferd i Europarådet kan få redusert betydning, avhengig av EU-landenes valg av strategi for sin satsing på saksfeltet.

  • Manglende observatørstatus i EUs organer på området dyrevelferd.

  • Krav til dyrevelferd som en del av WTO-forhandlingene.

  • Usikkerhet knyttet til OIEs rolle i forhold til dyrevelferd.

9.4.5.2 Tiltak

Europarådet

Europarådet har siden dyrevelferd ble satt på dagsorden i 1965, tradisjonelt vært det viktigste forum hvor dette tema har vært diskutert i Europa. Norge har vedtatt og ratifisert alle de fem Europarådskonvensjonene som gjelder beskyttelse av dyr. Det samme gjelder de tilleggsprotokoller som er vedtatt for to av konvensjonene. Innholdet i konvensjonene og i tilleggsprotokollene er i Norge implementert i dyrevernlovens generelle bestemmelser og i spesifikke forskrifter som er utarbeidet. Under konvensjonen om beskyttelse av produksjonsdyr er det utarbeidet anbefalinger om beskyttelse av en rekke dyrearter. Bortsett fra anbefalingene om beskyttelse av småfe, and og gås, har Norge implementert alle anbefalingene i forskrifter.

At EU-kommisjonen oftere, og i stadig sterkere grad, opptrer på medlemslandenes vegne, har de siste årene skapt en endret og langt mindre gunstig situasjon for « tredjeland» til å påvirke arbeidet i Europarådet. Stadig flere spørsmål, også de rent faglige, avgjøres på politisk hold i EU sentralt, og dette begrenser dialogene i Europarådet.

Det forutsettes likevel at arbeidet med dyrevelferd i Europarådet fortsetter og at Norge også i framtiden vil spille en aktiv rolle i dette arbeidet.

EUs organer

Mens fagområdene dyrehelse og humanhelse oftest diskuteres på møter der Norge har observatørstatus, er dette ikke i samme grad tilfelle når det gjelder dyrevelferd. Dyrevelferd diskuteres til en viss grad i Stående veterinærkomité hvor Norge kan møte. Det meste av det forberedende arbeid med dyrevelferdsspørsmål foregår imidlertid i organer under Ministerrådet hvor Norge ikke har adgang. Norge kan imidlertid ha medlemmer av ekspertkomitéer som utreder velferdsspørsmål for stående veterinærkomité. Landbruksdepartementet har som målsetting å sikre Norge en større grad av medvirkning i EUs prosesser også på området dyrevelferd.

WTO-avtalen

Dyrevelferd er ikke en del av WTO-avtalen. Norge har av forskjellige grunner ikke reist et selvstendig krav om at dyrevelferd skal bringes inn i WTO-forhandlingene i den forhandlingsrunden som nå er i gang. EU har imidlertid brakt dyrevelferd inn i de pågående forhandlinger. Regjeringen vil løpende vurdere hvordan vi kan sikre handlingsrom på dette området i de pågående forhandlinger i WTO.

OIE

Verdens dyrehelseorganisasjon (Office International des Epizootie – OIE) har de senere årene fattet interesse for velferdsspørsmål. En gruppe av dyrevelferdseksperter møttes for første gang i Paris 2. – 4. april 2002 for å drøfte OIEs engasjement i og ansvar for dyrevelferd. En rekke forslag utarbeidet av ekspertgruppen, ble drøftet på OIEs årlige møte i slutten av mai 2002. Landbruksdepartementet ser det som ønskelig at OIE som organisasjon engasjerer seg på området dyrevelferd, og vil gå inn for at Norge skal spille en aktiv rolle også i dette arbeidet.

9.5 Mål og tiltak – forhold som angår flere dyrearter

9.5.1 Avl og bioteknologi

Tradisjonell avl og bruk av genteknologiske/bioteknologiske metoder i avlen er direkte regulert i dyrevernloven.

9.5.1.1 Oppsummering og vurdering

Landbruksdepartementet legger til grunn at all organisert avl på dyr må ha som mål å ivareta hensynet til dyrenes helse og velferd

Det pekes på følgende forhold som må tas i betraktning i framtidig husdyravl:

  • Helse må tas sterkere i betraktning i avlen.

  • Det bør stilles krav om at ethvert avlsmål inkluderer sunne og funksjonsfriske dyr.

  • Avl på hund og delvis rasekatt defineres ut fra eksteriøre rasestandarder for dyrene. Dette har i mange tilfelle gitt økt risiko for skade og sjukdom og medført redusert velferd. Europarådet anbefaler en kritisk vurdering av dagens rasestandarder for hund og katt.

  • Avlen på fjørfe foregår i dag utenfor landets grenser.

  • Dyrevernlovens bestemmelse bør få konsekvenser for praktisk avl på de ulike husdyrarter og -raser.

  • Å basere avl på kloning eller bruk av transgene husdyr og oppdrettsfisk må fortsatt være uaktuell politikk i vårt land.

9.5.1.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet støtter næringen i dens anstrengelser for å påvirke de internasjonale selskapene innen fjørfeavlen til å drive en avl som vektlegger friske og robuste dyr. Videre vil Landbruksdepartementet i samarbeid med organisasjonene gjennomgå avlsoppleggene for de forskjellige dyrearter og vurdere oppleggene i forhold til dyrevernlovens bestemmelser.

Det synes ikke i dag å være behov for ytterligere offentlig skjerping av regelverket når det gjelder bruk av bioteknologi inkludert transgene teknikker på dyr. Det er imidlertid nødvendig med en løpende vurdering og åpen debatt omkring vår husdyravl og bruk av moderne bioteknologi ut fra hensynet til dyrenes helse og velferd jf. etisk plattform.

Helsedepartementet arbeider for tiden med et forslag til endring av Genteknologiloven. Forslaget omfatter mulighet for å søke unntak fra det generelle forbudet mot somatisk kloning av virveldyr, for kloning til biologisk grunnforskning generelt og til medisinsk virksomhet når formålet for slik virksomhet er oppnåelse av nye behandlingsmåter for mennesker og dyr og der det er rimelig balanse mellom dyreetiske hensyn og forventet nytte.

9.5.2 Brannforebygging

Det er intet generelt krav om brannvarslingsanlegg i husdyrbygninger. Krav om installasjon av brannvarslere er inkludert i forskrift om høns og kalkun fra 2002.

9.5.2.1 Oppsummering og vurdering

Det er i forbindelse med Landbrukets brannvernår 2002 og i regi av Landbrukets brannvernkomité, etablert et godt samarbeid mellom husdyrnæringen og relevante fagmiljøer.

  • Når det gjelder branner i husdyrrom og forebygging av slike, står imidlertid husdyrbruket etter Landbruksdepartementets syn foran store utfordringer.

  • Det er flere branner i husdyrbygninger der dyreliv går tapt i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne oss med.

  • De langt fleste branner oppstår i forbindelse med elektriske installasjoner og bruk av elektrisk utstyr.

  • Få driftsbygninger har varslingsanlegg.

  • Evakuering av dyr under en brann er meget vanskelig.

9.5.2.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet vil ved endringer i regelverket stille krav om at det ved bygging av nye større driftsbygninger for husdyr og ved omfattende ominnredning av gamle bygninger over en viss størrelse, skal installeres brannvarslingsutstyr. Krav om slik installasjon gjøres gjeldende for alle driftbygninger med mer enn et visst antall dyr, innen fem år.

Regelverket skal inneholde krav til rømmingsveier som muliggjør en så rask evakuering av dyrene som mulig. I husdyrdistrikter bør brannvesenets folk få opplæring i praktisk håndtering og evakuering av dyr. Det vil ved gjennomgang av regelverket også bli stilt strengere krav til brannsikkerheten ved bruk av elektriske systemer, og i større driftsbygninger bør det gjennomføres periodisk brannsyn. Stortinget ba i sitt anmodningsvedtak nr. 366, 2002 Regjeringen så raskt som mulig og senest i statsbudsjettet for 2003, legge fram en vurdering av forslag til tiltak og eventuelle lovendringer som er nødvendige for å sikre levende husdyr brannsikkerhet minst på linje med de virksomheter som håndterer dyrene som slakt. Vedtaket er fulgt opp i Arbeids- og administrasjonsdepartementets St.prp. nr. 1 for 2003.

Det nære og gode samarbeid som er etablert mellom husdyrnæringen og relevante fagmyndigheter herunder forsikrings selskaper, bør videreføres.

9.5.3 Håndtering av dyr under transport

Transport av landdyr er regulert gjennom egen forskrift om transport av levende dyr fra 2001. Transport av levende fisk er regulert i forskrift om transport av akvatiske organismer fra 1997.

9.5.3.1 Oppsummering og vurdering

Det foregår en utstrakt transport av dyr i vårt land. Det meste av transporten av levende dyr er transport av slaktedyr. Transport vil alltid være en stressende situasjon for dyrene. Av positive forhold framheves:

  • Næringen har utarbeidet en handlingsplan for transport av slaktedyr, og lagt ned mye arbeid for å forebygge uhell, blant annet gjennom « Aksjon rampe».

  • Norge har strengere krav til transporttid for transport av slaktedyr enn det som kreves i EU.

Det er likevel mange utfordringer som det bør fokuseres spesielt på når det gjelder transport av dyr:

  • Spredt produksjon og krav om rasjonalisering av slakteristrukturen har reist krav om lengre maksimal transporttid for slaktedyr enn de tillatte åtte timer. I bestemte områder i Nordland, Troms og Finnmark er det allerede gitt generell dispensasjon for 11 timer.

  • Livdyr kan etter regelverket transporteres i 14 timer og etter en times opphold i ytterligere 14 timer dersom transportmidlet oppfyller nærmere angitte kriterier. Disse reglene er fastsatt gjennom EØS-avtalen.

  • Lasting og lossing av/på transportmidlet er spesielt stressende for dyrene.

  • Høy dødelighet hos verpehøns under transport.

  • Omfanget av transport av rein har økt.

  • Transport av dyr særlig sau, til og fra beite.

  • Transport av trekkhunder.

  • Transport av levende fisk i brønnbåter.

9.5.3.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker en gjennomgang av regelverket og vil spesielt vurdere om transporttiden er forsvarlig ut fra velferdshensyn. Landbruksdepartementet vil samtidig vurdere en avvikling av muligheten i dagens regelverk til å etablere hvilestasjoner ved innenlands transport. Landbruksdepartementet vil ikke gå inn for dispensasjon i transporttiden på mer enn åtte timer ut over det som allerede er gitt for Nord-Norge.

Ved gjennomgangen av regelverket tas sikte på endringer som styrker kontrollen med at dyr som ikke er egnet for transport blir skilt ut, og at det blir etablert bedre forutsetninger for en forsvarlig lasting og lossing av dyr. Regelverket for offentlige tilskudd til transport av levende slaktedyr vil bli vurdert. Behov for regulering av transport av levende dyr i andre sammenhenger (beitedyr, trekkhunder) vil også bli vurdert. Videre vil Landbruksdepartementet stimulere til at det utvikles bedre kjøretøyer som er tilpasset transporten av de enkelte arter. Det er ønskelig med en gjennomgang av det eksisterende regelverket for transport av akvatiske organismer med tanke på eventuelle tiltak for å forbedre dyrevelferd.

9.5.4 Håndtering av dyr på slakterier

Håndtering av landdyr under opphold på slakterier og under selve slakteprosessen er regulert i forskrift om dyrevern i slakterier fra 1995. Slakting av fisk er ikke regulert i egen forskrift med hjemmel i dyrevernloven.

9.5.4.1 Oppsummering og vurdering

All slakting av dyr for humant konsum skal skje ved bedøvelse før avblødning. Det pekes på følgende positive sider ved forholdene på slakteriene:

  • Norske slakterier skal før de tas i bruk, være godkjent ut fra hensynet til dyrevelferden.

  • Det er gjennomgående et godt samarbeid mellom kontrollmyndighet og bedriften.

  • Det er i det siste lagt ned mye arbeid i utbedring av forholdene på slakteriene, for eksempel ved en god utforming av drivgangene og ved selve avlivingen.

Det er imidlertid en økende interesse og bekymring blant forbrukerne om hvordan forholdene er for dyrene på slakteriet og under selve slaktingen. Landbruksdepartementet vil fokusere på en del forhold hvor forbedring er ønskelig og mulig:

  • De bedøvingsmetoder som eksisterer i dag, er ikke optimale for alle dyreslag.

  • I slakteprosessen kan hygienekrav og velferdshensyn komme i konflikt.

  • Ut fra hensynet til dyrevelferd synes det å være en fordel med en desentralisert og differensiert slakteristruktur.

  • Godt drevne feltslakterier, mobile slakterier og gårdsslakterier ivaretar hensynet til dyrevelferd på en god måte.

  • Noen slakteriselskap synes i praksis ikke å ha tilbud om nødslakting. Dette kan medføre at dyr som ikke er egnet til dette, likevel transporteres til slakteri.

  • Det pågår en del slakting hjemme av ulike dyrearter, samtidig som en del dyr blir avlivet av ulike grunner på gården.

  • Ved mange slakterier av oppdrettsfisk går fisken i ventemerder. Oppholdet i disse merdene kan strekke seg over lengre tid.

9.5.4.2 Mål og tiltak

Det bør stimuleres til utvikling av nye og bedre metoder for bedøving og slakting. Landbruksdepartementet vil ved en gjennomgang av regelverket i forbindelse med oppstalling av dyr på slakteriene, ved driving og under selve slakteprosessen presisere nødvendigheten av en balanse mellom hygienehensyn og velferdshensyn. Kontrollveterinæren, som skal føre tilsyn med håndteringen av levende dyr, bør fortsatt være offentlig ansatt.

Dyr som slaktes og fremstilles for offentlig kjøttkontroll, skal under transport, opphold på slakteri og i forbindelse med avliving, være behandlet dyrevelferdsmessig forsvarlig. Mulighet for forsvarlig avliving og eventuelt slaktebehandling av alvorlig sjuke eller skadde dyr, er i praksis viktig for å forhindre lidelser. Det bør derfor være tilgang på kompetent personell for avliving og eventuelt slaktebehandling over hele landet og også utenom ordinær arbeidstid. Dette kan sikres gjennom opplæring av utvalgte dyreeiere, eventuelt andre personer i avliving og slaktebehandling. Slakteri som mottar større slaktedyr (storfe, svin) bør tillegges ansvar for å etablere en nødslakteordning som er operativ i forhold til egne leverandører.

Landbruksdepartementet vil vurdere om det bør utarbeides en forskrift som regulerer avliving av ulike dyreslag utenfor slakteri. Landbruksdepartementet vil også vurdere å videreutvikle regelverket for slakting av oppdrettsfisk.

9.6 Mål og tiltak for de enkelte arter

Ved å sammenholde målsettingene over med dagens regelverk og den kunnskap en har om praktisk dyrehold her i landet, foreslås i det følgende en del konkrete målsettinger for en rekke dyrearter og produksjoner. De mange eksterne innspill som har kommet inn i løpet av prosessen har også vært vurdert i denne forbindelse. Det ligger i sakens natur at forslagene som fremmes, vil måtte underkastes grundige konsekvensanalyser og drøftinger med berørte parter før kravene settes ut i livet i form av konkrete forskrifter. Det er imidlertid Landbruksdepartementets klare oppfatning at det er nødvendig å sette konkrete mål, som skal være retningsgivende for utviklingen.

For de dyrearter som er omtalt i kapittel 6 og hvor omtalen ikke er videreført i kapittel 9, ønsker Landbruksdepartementet ikke å framsette ytterligere mål og tiltak.

9.6.1 Akvatiske dyr i oppdrett

Fiskeoppdrett har i løpet av kort tid blitt en av de viktigste næringene i vårt samfunn, og vekstpotensialet regnes fortsatt som stort. I 2001 ble det slaktet mer enn 110 mill. laks og regnbueørret. Fiskeoppdrett er dermed den desidert største blant «husdyrbrukets» næringer.

Oppdrettsnæringen har vokst fram etter at dyrevernloven fra 1974 ble vedtatt og det er i dag et begrenset regelverk som regulerer oppdrett ut fra hensynet til dyrevelferd. Europarådet utarbeider nå anbefalinger om hold av ulike arter fisk i oppdrett, under konvensjonen om beskyttelse av produksjonsdyr.

9.6.1.1 Oppsummering og vurdering

Norsk oppdrettsnæring har følgende muligheter og fortrinn:

  • Fiskeoppdrett er nasjonalt en svært viktig næring med økonomisk mulighet for å satse på dyrevelferd, både gjennom forskning og oppfølging i praktisk oppdrett.

  • Mange av infeksjonssjukdommene er brakt under kontroll ved hjelp av vaksiner og god smittehygiene.

  • Kysten byr på mange godt egnede lokaliteter for oppdrett.

Landbruksdepartementet mener det er viktig for Norge å holde en høy standard for fiskeoppdrettet framover ut fra hensynet til etikk og god dyrevelferd. Dette er faktorer som er inkludert i det utvidete kvalitetsbegrepet, og som vil etterspørres stadig oftere av mottakere av norsk laks. I denne sammenheng vil Landbruksdepartementet peke på en rekke problemstillinger og utfordringer hvor det kan foreligge et forbedringspotensiale:

Generelle utfordringer

  • Selv om kunnskapsgrunnlaget når det gjelder oppdrettsartenes biologi generelt og velferd og velferdsindikatorer har økt de siste 30 år, er det behov for mer kunnskap.

  • Vi har en manglende tradisjon for å behandle fisk som sansende dyr.

  • Offentlige regler for drift og produksjon skal også ivareta hensynet til dyrevelferd.

  • Fisk i oppdrett må sikres et miljø som er tilpasset de ulike arters og utviklingsstadiers behov med hensyn på vannkvalitet, temperatur, tetthet etc.

  • Høy forekomst av misdannelser og andre produksjonslidelser.

  • Fôrets næringssammensetning må dekke artenes behov under ulike faser.

  • Bedre rutiner for utplukking og avliving av sjuk eller skadet fisk.

  • Mer skånsom håndtering av fisk, bl.a. i forbindelse med transport og utsetting.

Spesielle utfordringer

Stamfisk:

  • Utvelgelse av funksjonsfriske individer i avl.

Yngel og smolt:

  • Sørge for miljøforhold under inkubering og klekking som gir redusert frekvens av bivirkninger, herunder utvikling av deformiteter og senere sjukdom.

  • Utilstrekkelig vannkvalitet er et gjennomgående problem.

  • Tilstrebe oppdrettsforhold som ikke gir aggressiv atferd.

  • Sikre at fisken er godt smoltifisert ved tidspunkt for sjøsetting, for å redusere dødeligheten og problemer med væskebalanse.

  • Fortsatt utvikling av nye vaksiner og vaksinasjonsrutiner som gir færre bivirkninger.

Matfisk:

  • Tettheten og andre produksjonsforhold må tilpasses oppdrettslokalitetens kvalitet og fiskens atferd.

  • Utvikle bedre teknologi og driftsrutiner med hensyn på overvåking av fisk, samt renhold av nøter, beskyttelse mot predatorer og beredskap mot alger, maneter og lignende.

  • Oppdrettsfisk sultes til dels over lengre tid som et virkemiddel i oppdretters produksjonstilpasning.

  • Stimulere til forbedring av slakteprosessen først og fremst gjennom fortsatt utvikling av nye og bedre metoder for bedøving av fisk.

9.6.1.2 Mål og tiltak

Økt oppmerksomhet omkring dyrevelferd innen oppdrettsnæringen er viktig ved at det kan bidra til holdningsendringer som direkte fører til bedre rutiner for behandling av fisk. Næringen oppfordres derfor til å utarbeide retningslinjer eller en handlingsplan for dyrevelferd i fiskeoppdrett. Innsatsen bør konsentreres om følgende punkter:

Forskning

Det er svært viktig for oppdrettsnæringen at det frembringes økt kunnskap om velferdskrav for ulike arter fisk i oppdrett. Forskning på dette området er blant prioriterte felt i Norges forskningsråd, og Landbruksdepartementet imøteser en videre satsing på området de nærmeste årene.

Produksjonsregulering

Landbruksdepartementet ønsker å foreta en gjennomgang av eksisterende standarder for produksjonsregulering ut fra hensynet til fiskens helse og velferd. Målet er å kunne regulere næringen gjennom virkemidler som er nøytrale i forhold til fiskens velferd.

Av hensyn til hygiene og kvalitet er sulting som virkemiddel akseptert før slakting og ved sortering og transport. Sulting benyttes også rutinemessig ved medisinering eller ved forekomst av dødelighet på oppdrettsanlegg. Sulting som et virkemiddel som ledd i produksjonsregulering er en utfordring med tanke på å ivareta dyrevelferd.

Når Europarådsanbefalingen om beskyttelse av oppdrettsfisk er ferdig utformet, vil det bli avklart hvordan denne best kan implementeres i norsk regelverk.

Produksjonslidelser og transport

Landbruksdepartementet vil arbeide for å redusere forekomsten av misdannelser og andre produksjonsrelaterte lidelser hos oppdrettsfisk. Det ønsker videre å redusere dødeligheten hos smolt ved transport og ved utsetting i sjøen. Det er ønskelig med en gjennomgang av det eksisterende regelverk for transport av akvatiske organismer for å oppnå dette. Egnede virkemidler, inkludert offentlig regelverk på området, vil bli utformet i dialog med næring og fagmiljø.

Slakting

Landbruksdepartementet ønsker å stimulere til forskning og utvikling av metoder for sikrere og bedre bedøvingsmåter ved slakting. Det overveies å fremme et forslag om maksimal oppholdstid i ventemerd før slakting eller andre konkrete forslag til tiltak for å hindre at slaktefisk går unødig lenge i ventemerd.

Nye arter

Hittil har laks og regnbueørret vært de dominerende arter i norsk fiskeoppdrett, men nye arter tas nå i bruk, for eksempel kveite, torsk og steinbit. Landbruksdepartementet ber næringene og forskningsmiljøene vektlegge dyrevelferd ved utvikling av oppdrettsmiljøet for disse artene.

9.6.2 Storfe

Hold av storfe er regulert i forskrift om hold av storfe og svin fra 1996.

9.6.2.1 Oppsummering og vurdering

Landbruksdepartementet vil trekke fram følgende fortrinn for norsk storfehold:

  • Næringen har utarbeidet en omfattende handlingsplan for dyrevelferd. Mange av dagens problemområder er omtalt og tatt stilling til. Det heter bl.a. at løsdrift er framtidas driftsform, og at alle melkekyr skal ha et tilstrekkelig mykt liggeunderlag innen 2006. Binger med spaltegolv over hele arealet anbefales ikke lenger til kviger. Næringen vil utarbeide norske anbefalinger med konkrete forslag til innredningsløsninger. For utedrift anbefales at sterkt belastete utendørs arealer er drenerte og tråkkfaste. Innen 2008 skal alle utøvere ha gjennomgått kurs og fått utstedt kompetansebevis.

  • Helsekortordningen gir en svært god oversikt over helsesituasjonen i melkeproduksjonen, både nasjonalt, i besetningen og hos det enkelte dyr.

  • Helsetjenesten storfe, næringens rådgivningstjeneste som arbeider med forebyggelse av sjukdom, er godt utbygd.

  • I avlsarbeidet gis helseegenskaper betydelig vekt. Kollethet, mangel på horn, er prioritert, slik at avhorning på sikt blir overflødig.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold av hensyn på dyrenes velferd:

  • Dagens vanligste driftsform, båsfjøs, gir dyrene minimal bevegelsesfrihet i inntil 10 måneder hvert år.

  • Kutrener, som er en elektrisk bøyle som skal få kua til å gjøre fra seg bakenfor liggeplassen, er en stressfaktor for dyrene. Bruk av kutrener brukes likevel i de fleste båsfjøs, for å lette reinholdet og bidra til en bedre melkingshygiene.

  • Åpen forbindelse mellom husdyrrom og gjødselkjeller utgjør en helserisiko.

  • Betonggolv er ikke et akseptabelt liggeunderlag for storfe, verken i bås eller binge.

  • Kalven tas ofte fra kua straks etter fødselen. Driftsformer som muliggjør større kontakt mellom ku og kalv i en periode etter fødsel, er ønskelig.

  • Kyr, kalver og ungdyr bør holdes i driftsformer som muliggjør fri bevegelse og sosial kontakt.

  • Det er behov for alternative oppstallingsmåter for ungdyr generelt og okser spesielt. Plassforholdene for ungdyr på binge må bli bedre.

  • Alle dyr bør ha anledning til å komme ut. I dag gjelder kravet om uteliv kun for kyr og kviger eldre enn seks måneder som er oppstallet på bås.

  • Klauvhelse og klauvstell har ikke vært tilstrekkelig fokusert. Det er behov for regelmessig klauvpleie, uansett båsunderlag.

  • Ved utedrift vil det være behov for opparbeidelse av grunnforholdene på tråkkbelastede deler av arealet. Det bør videre fokuseres på tilsynsplikten.

  • Opplysninger om helseegenskaper kan mangle ved import av dyr og sæd. Det vil være en utfordring å sikre god helse, herunder lite fødselsproblemer, hos kjøttferasene. Import av dyr/raser med kjente problemer, eksempelvis belgisk blå, må unngås.

9.6.2.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet har i første omgang valgt å prioritere følgende områder:

Løsdrift for alt storfe

Melkekyr holdes tradisjonelt oppbundet på bås. Selv om det i de senere årene er bygget mange løsdriftfjøs, holdes fortsatt mer enn 90 % av melkekyrne på bås. Oppbinding av ku på bås er en av de situasjoner i vårt dyrehold hvor frihetsberøvelsen for dyrene er aller størst. Bevegelsesfriheten reduseres ytterligere ved bruk av kutrener. Det ønskes en utvikling der alt storfe skal gis mulighet for fri bevegelse. Det foreslås derfor at det fra 2004 innføres et forbud mot bygging av båsfjøs og omfattende restaurering av eksisterende båsfjøs til fortsatt båsfjøs, og at offentlige tilskudd til nybygging og omfattende ombygging av slike bygninger bortfaller. Landbruksdepartementet foreslår i tillegg løsdrift for alt storfe innen 20 år.

De fleste båsfjøs og mange løsdriftfjøs har åpen forbindelse mellom gjødselkjeller og dyrerom, med en betydelig potensiell helsefare for dyr og røkter. Nybygg bør derfor ha gjødsellager atskilt fra husdyrrom. Landbruksdepartementet vil vurdere risikoreduserende tiltak også i eksisterende driftsbygninger.

I de nærmeste årene vil det være nødvendig med økt fokus på utvikling av rimeligere driftsbygninger for storfe, for eksempel løsninger med kaldfjøs. Hensynet til dyrenes velferd må bli forsvarlig ivaretatt i dette svært viktige utviklingsarbeidet.

Liggeunderlag, liggeplasser og kutrener

Forskning har vist at kyr har en meget sterk preferanse for et mykt liggeunderlag. Det er også vist at liggetiden for storfe på betonggolv er betydelig redusert i forhold til dyr som har en myk liggeplass, fra 12 ned mot syv-åtte timer per døgn. Landbruksdepartementet mener at liggeunderlag skal være på plass for kyr i alle eksisterende bås- og løsdriftfjøs i løpet av 2005. Det foreslås at det i nybygg og ved større ominnredninger av eksisterende driftsbygninger, skal anlegges liggeplasser for alt storfe av alle aldre. Liggeplassene skal være lune og tørre, og alle dyr skal kunne ligge samtidig. Landbruksdepartementet ønsker å skjerpe kontrollen med bruk av kutrener og vil eventuelt vurdere et forbud.

Uteliv

I dagens forskrift om hold av storfe skal alle hunndyr som står på bås ha adgang til fri bevegelse og mosjon i åtte uker i løpet av sommerhalvåret. Det foreslås at dette skal gjelde alt storfe, med unntak av ukastrerte okser over seks måneder. Unntaket for okser opprettholdes av sikkerhetsmessige årsaker og fordi det er praktiske problemer forbundet med å holde hanndyr forsvarlig inngjerdet. Uteliv skal fortrinnsvis bety beite, men utendørs luftegård må kunne anlegges i de tilfeller hvor beite ikke kan skaffes. Landbruksdepartementet foreslår at ordningen trer i kraft innen 10 år.

9.6.2.3 Virkemidler

Vedtatte endringer må innarbeides i ny forskrift om hold av storfe.

9.6.3 Svin

Svineholdet er regulert i forskrift om hold av storfe og svin fra 1996.

Figur 9.1 Svineholdet omfatter kjøttproduksjon.

Figur 9.1 Svineholdet omfatter kjøttproduksjon.

Foto: Tore Mælumsæter.

9.6.3.1 Oppsummering og vurdering

Svinenæringen har vært gjennom store investeringer og vist evne til omstilling i forbindelse med kravet om løsdrift for purker som ble gjort gjeldende for alle fjøs fra 2000. Landbruksdepartementet vil trekke fram følgende positive kjennetegn ved norsk svineproduksjon:

  • Svinenæringen har utarbeidet en omfattende handlingsplan for dyrevelferd, som på flere områder går lengre enn gjeldende regelverk. Økt bruk av strø, sysselsettingsmateriale, grovfôr, nei til knavring, brannsikring og –varsling, opphør av tannklipping, forsvarlig stell eller avliving av sjuke griser, mål om løsgående purker også ved grising, redusert smågrisdødelighet, alternativer til kastrering, avl for bedre helse og morsegenskaper, samt innføring av kompetansebevis.

  • Purker holdes i løsdrift i drektighetsperioden og i mesteparten av smågrisperioden.

  • Helsetjenesten for svin, som driver forebyggende helsearbeid, er godt utbygget. Mange besetninger er blitt kvitt plagsomme sjukdommer gjennom et saneringsprogram, og helsetilstanden hos slaktegris er forbedret. Helsekort er tatt i bruk.

Det kan likevel pekes på følgende utfordringer og fortsatte forbedringsområder:

Purker og smågris

  • Fiksering av purker i perioden omkring fødsel medfører store restriksjoner på normal atferd i en situasjon der purka har særlig sterke atferdsmessige behov.

  • Flere griser bør få mulighet for uteliv, men uten bruk av ring i trynet.

  • Det er behov for en forbedring av løsdriftsystemene som gir purkene sysselsetting, reduserer aggresjon og gir færre klauvproblemer.

  • Gris må fôres slik at næringsbehovet dekkes og fôret gir metthetsfølelse.

  • Smågristapet, som ligger på 14–15 %, bør kunne reduseres.

  • Det er behov for å utvikle alternativer som gjør kastrering overflødig innen forbudet mot kastrering trer i kraft fra 2009.

  • Tannklipping på spedgris bør erstattes av sliping.

Slaktegris

  • Halebiting er et stort velferdsproblem.

  • Kjedsomhet regnes som et velferdsproblem som kan gi opphav til unormal atferd.

  • Arbeidet med å forbedre helsen hos slaktegris bør holde fram. Dette gjelder både infeksjoner og skjelettlidelser.

  • Slåssing er et problem ved blanding av dyr. Driftsrutiner som reduserer aggresjon bør velges.

  • Transport av slaktegris, driving, midlertidig oppstalling og blanding av dyr er alle problematiske områder der det fortsatt er behov for bedre systemer og rutiner.

  • Bedøving før slakting er et område som bør følges opp med tanke på forbedring av metodene.

9.6.3.2 Mål og tiltak

Løsdrift for alle griser

Tidligere ble gjeldpurker holdt på bås, med svært begrenset bevegelsesfrihet. Dagens regelverk innebærer en vesentlig forbedring, men det er et dilemma at purkene fortsatt kan fikseres en kort periode i tiden rundt fødsel, da de atferdsmessige behov er særlig sterke. Ut fra et ønske om tilfredsstillelse av atferdsmessige behov er målsettingen at alle griser, inkludert purker under fødsel, skal holdes i løsdrift innen 10 år. Fødebinger for løsgående purker under fødsel vil betinge et noe større areal enn dagens minste modeller, dersom ikke smågristapet skal øke.

Innemiljø og fôring

Griser er nysgjerrige og aktive dyr. Et grunnleggende behov for arten er å kunne rote i jord eller annet manipulerbart materiale. Det foreslås at alle innendørs rom for gris bør utformes og berikes slik at grisene gis nok plass til hvile og aktivitet og tilstrekkelig sysselsetting. Halebiting bør forebygges gjennom miljøtiltak, og forbudet mot halekupering videreføres. Det skal være nok plass og mulighet for skjul slik at dyrene kan unngå aggressive artsfrender. Fôret skal være slik sammensatt at fôrrasjonen gir metthetsfølelse.

Forbud mot kastrering

Stortinget har vedtatt at rutinemessig kastrering av smågriser skal opphøre innen 31. desember 2008. Landbruksdepartementet vil i samråd med næringen påse at dette vedtaket blir oppfylt.

Forbud mot knavring

Landbruksdepartementet vil vurdere å ikke tillate dispensasjon fra forbudet mot å sette ring i trynet på gris.

9.6.3.3 Virkemidler

Vedtatte endringer om løsdrift, beriket innemiljø og egnet fôrrasjon må innarbeides i ny forskrift om hold av svin.

9.6.4 Sau

Saueholdet er i dag ikke regulert i egen forskrift hjemlet i dyrevernloven, men Norge er forpliktet til å følge opp Europarådets vedtatte anbefalinger om hold av sau.

9.6.4.1 Oppsummering og vurdering

Det pekes på følgende kjennetegn ved saueholdet som bidrar positivt til dyrenes velferd:

  • Dyrenes naturlige atferd ivaretas i stor grad i dagens driftsformer.

  • Utmarksbeite under trygge forhold gir frihet og god velferd.

  • Næringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd.

  • Helsetjeneste og helsekortordning for sau er etablert.

Saueholdet står imidlertid overfor en rekke utfordringer:

  • Utmarksbeiter med uakseptable store tap. Av vel to millioner sau og lam som slippes på beite har 120 -130 000 dyr, flest lam, årlig gått tapt. Årsaker inkluderer giftige planter, sjukdom, parasitter og rovdyr, samt ulykker. Ofte utsettes dyrene for langvarig plage før de dør. Det er behov for:

    • Et mer effektivt tilsyn i beiteperioden.

    • Sikre at dyr som slippes i utmark er skikket til det.

    • Unngå uegnete beiter, det vil si beiter med store tap.

  • Det er behov for å se nærmere på en tilpasning mellom sau på beite og fredet rovvilt.

  • Mer kunnskap om bruk av kulturbeiter, herunder plantevalg, vedlikehold, parasitt- og sjukdomskontroll.

  • Kunnskapsnivået hos saueeiere varierer mye og bør styrkes.

  • Utegangersau: Det kan være problemer med tilgjengelighet, dårlig tilsyn og mangelfull ernæring.

  • I innefôringsperioden:

    • Strekkmetall som liggeunderlag er ikke uproblematisk i kalde hus, for nyfødte lam og når sauene er nyklippet.

    • Det kan være for mange dyr i forhold til plassen, spesielt under siste del av drektigheten.

    • Dårlig fôring forekommer for ofte.

  • God helse bør vektlegges i avl, herunder tiltak mot feilstilte øyelokk.

9.6.4.2 Mål og tiltak

Reduserte tap på beite

Lammekjøttproduksjonen i Norge er basert på utnyttelse av beiteressursene i utmark. Svært få besetninger baserer seg på innmarksbeite. Bruk av utmarksbeiter er en driftsform som ligger nær opp til det optimale for å kunne oppfylle dyrenes grunnleggende behov. Det slippes vel to millioner sau og lam på beite hver vår. De siste årene er rundt 120 000 dyr blitt borte på beite, de fleste lam. Tap av dyr på beite har flere årsaker, som sjukdom, parasitter, forgiftninger, ulykker, rovvilt, etc. Det totale tapet utgjorde i 2001 ca. 6 % av all sau sluppet i utmark, mens erstattet tap grunnet store rovdyr utgjør i størrelsesorden 1,5 % av all sau sluppet i utmark.

Når det gjelder tap som skyldes rovdyr er det imidlertid meget store variasjoner helt ned på besetningsnivå.

Når det gjelder forekomst av sjukdommer på sau, er det siste år registrert en økning av alle sjukdommer som registreres i sauekontrollen. Oppslutningen om denne kontrollen er imidlertid fortsatt så lav som 18 %, slik at det i dag er vanskelig å danne seg et godt bilde av sjukdomstilstanden og utviklingen i forekomst av ulike sjukdommer hos sau.

Det er ikke tvil om at det høye totale tapstallet innebærer smerte og lidelse for mange dyr. Selv om mange dyr blir øyeblikkelig drept av rovvilt eller dør brått av andre årsaker, er det også mange dyr som gjennomgår en smertefull tilværelse i lang tid. Beitebruken er på den annen side meget positiv for dyrene og det gjelder derfor å finne en balanse mellom beitebruken og hva som kan aksepteres av lidelse på beite.

Regjeringen vil slå fast at dyrevernloven også gjelder menneskers ansvar for husdyr og tamrein på utmarksbeite, og at den derfor hjemler krav om nødvendig tilsyn og tiltak for å sikre dyrevelferden på beite, herunder også tiltak for å redusere tap forårsaket av rovvilt. Tilsynsplikten går imidlertid ikke så langt at brukerne, der ingen andre effektive tiltak for å redusere rovdyrskadene foreligger, er forpliktet til å avstå fra å benytte tradisjonelle beitearealer til beiting. (Det vises til Justisdepartementets tolkning av dyrevernlovens hjemmelsgrunnlag av 5. november 2002, vedlagt meldingen som utrykt vedlegg).

Kravet til tilsyn kan imidlertid ikke være like sterkt for dyr på beite som for dyr som står oppstallet og som derfor er totalt avhengig av fôring og stell. Det bør derfor også kunne aksepteres et noe høyere tapstall på beite enn ved innefôring/innmarksbeiting. Selv om det er meget vanskelig å sette et konkret tall på hva som kan sies å være akseptabelt tap på beite, er Regjeringen av den oppfatning at dyrevelferden må styrkes og lidelsen reduseres på utmarksbeite gjennom reduksjon av dagens høge tap.

Dette innebærer at Regjeringen tar sikte på å føre en strengere kontroll med at utmarksbeiter for sau må ha en bonitet og en vegetasjon som gir et tilstrekkelig beitegrunnlag, som i størst mulig grad er fri for « feller» i terrenget som kan skape ulykker, og som er fri for vegetasjon som påfører dyrene sjukdom (som for eksempel alveld). Sau og lam som slippes på utmarksbeite må være i god kondisjon, ha tilstrekkelig melkeproduksjon, og det må være iverksatt forebyggende helsetiltak (vaksinering, parasittbehandling). Regjeringen foreslår å legge til rette for videre utvikling av tiltak som kan forebygge tap i utsatte områder.

Ut fra et dyrevelferdsperspektiv har det vist seg at fri beiting med sau i utmark i viktige leveområder for bjørn, ulv og delvis jerv er vanskelig å forsvare. I områder med store konflikter grunnet rovvilt bør det derfor søkes løsninger som i større grad enn dagens tilpasninger fjerner muligheten for direkte kontakt mellom husdyr på utmarksbeite og disse rovdyrene. Regjeringen mener derfor at det i større grad enn i dag må stimuleres til driftstilpasninger eller flytting av beitedyrene ut av de viktigste leveområdene for bjørn, ulv og delvis jerv. Dette innebærer at det bør legges vekt på å koble de generelle landbrukspolitiske virkemidlene mer aktivt inn der det er nødvendig for å foreta tilpasninger i bruken av beite i utmark for å redusere tap og dyrelidelser. I samsvar med dette går Regjeringen inn for følgende prinsipielle områdeforvaltning vedrørende inndeling av beiteområdene:

Rovviltområder

Regjeringen foreslår at tradisjonell beitebruk uten noen former for tilpasninger til en situasjon med fast forekomst av store rovdyr må vike der det er spesielt viktig at bjørn, ulv og jerv får vern. Dette vil spesielt være i kjerneområder for bjørn der bjørnetettheten er over et visst nivå, i områder med familiegrupper av ulv innenfor forvaltningssonen, og i begrensede leveområder for jerv der tettheten er spesielt stor og området har stor betydning for jervens overlevelse. Dette vil gjelde områder der skadeomfanget er for stort til at det er etisk akseptabelt å ha frittgående husdyr på utmarksbeite uten at det settes inn tilstrekkelige forebyggende tiltak som kan fjerne muligheten for kontakt mellom husdyr og rovdyr.

I slike områder må det sikres oppslutning fra beitebrukerne om alternative løsninger for beitebruken, for eksempel fellesbeiteprosjekter kombinert med flytting av beitedyra til annet utmarksareal, gjerding med rovdyrsikre elektriske gjerder, tidlig sanking eller permanent beiting på innmark, gjeting og bruk av hunder, omlegging til annen drift etc.

Beiteområder

Områder der husdyr bør gis forrang gjelder spesielt områder med stor sauetetthet og områder som ikke skal være naturlige leveområder for ynglende rovvilt. I disse områdene skal det ikke aksepteres etablering av ynglende rovvilt, forutsatt at totalbestanden av vedkommende rovviltart er tilstrekkelig til å sikre artens overlevelse. Streifdyr som kommer inn i beiteområder skal felles på lavt skadeomfang. Også dette forutsetter imidlertid at totalbestanden av vedkommende rovviltart er tilstrekkelig til å sikre artens overlevelse.

Etter Regjeringens syn vil ikke en slik områdeforvaltning medføre fare for tap av opparbeidede beiterettigheter. Det er ønskelig at en slik forvaltning av beiteområdene i størst mulig grad løses ved frivillighet og eventuelle positive landbrukspolitiske virkemidler. En nærmere konkretisering av en slik differensiert områdeforvaltning av rovdyr og beitedyr, med økt samordning av virkemiddelbruken fra landbruks- og miljøforvaltningen, vil bli fulgt opp i rovviltmeldingen.

Når det gjelder tamreindriften er det imidlertid vanskelig å se for seg samme områdeforvaltning som foreslått for husdyr. Tamreindriften foregår på ca 40 % av landets arealer, og det vil ikke på samme måte som når det gjelder husdyr være mulig verken å finne alternative beiteområder eller andre praktiske løsninger som kan skille rovdyr og tamrein. Arbeidet må derfor konsentreres om å innrette den bestandsmessige forvaltningen slik at beskatning av rovviltbestandene gjøres i de områder som utgjør de viktigste leveområdene for rein. Dette gjelder spesielt områder som har stor betydning som kalvingsland og oppvekstområder. Det kan ikke aksepteres etablering av familiegrupper av ulv i tamreinområder. En sentral forutsetning for å redusere de samlede tap i reindriften er en reindrift tilpasset naturgrunnlaget, med tamrein i god kondisjon.

Ørneskader utgjør et problem i deler av tamreindriften. Dette vil bli fulgt opp i arbeidet med ny rovviltmelding.

Sikre rovviltestimater og tiltro til dette tallmaterialet er viktig sett ut fra et dyrevelferdssynspunkt.

Det har fra landbruksnæringen vært ønske om at dyrevernloven gis forrang foran viltloven, det vil si at en med hjemmel i dyrevernloven skal kunne kreve uttak av rovvilt som gjør skade på husdyr. Regjeringen mener imidlertid at dette vil svekke hensynet til levedyktige rovviltbestander, og at konflikten mellom husdyr/tamrein og rovvilt må finne sin løsning innenfor dagens to sidestilte lover og de tiltak som blir iverksatt med hjemmel i disse.

Forskriftsregulering av saueholdet

Norge har ratifisert Europarådets konvensjoner om beskyttelse av dyr og de anbefalinger som er utarbeidet for ulike dyrearter. For blant annet å oppfylle våre internasjonale forpliktelser, foreslår Regjeringen at det innen beitesesongen 2004 utarbeides en forskrift om hold av sau og lam i fjøs og på beite. Forskriften må sette krav til plass og underlag i binger, fôring, frekvensen av tilsyn i fjøs og på beite, krav til dyr som slippes på beite og beiteforhold. Forskriften må også omfatte utegangersau, og det må defineres krav til driftsforholdene, tilgjengelighet for jevnlig tilsyn, fôrtilgang, klimatiske og andre forhold.

Det registreres en del hendelser med alvorlig underfôring av sau vinterstid. En oppfølging av en slik forskrift vil også bidra til at slike tilstander i størst mulig grad forebygges.

9.6.5 Geit

Geiteholdet er i dag ikke regulert i egen forskrift hjemlet i dyrevernloven, men Norge er forpliktet til å følge opp Europarådets vedtatte anbefalinger om hold av geit.

9.6.5.1 Oppsummering og vurdering

De viktigste fortrinn i geiteholdet når det gjelder hensynet til dyrevelferd er at:

  • Næringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd for geit.

  • Det er etablert en helsekortordning.

  • Geiter holdes i løsdrift.

Samtidig er det klart at geiteholdet står overfor viktige utfordringer i tiden framover:

  • Flere kroniske infeksjonssjukdommer har en betydelig utbredelse på norske geiter. Disse representerer et viktig velferdsproblem.

  • Fjøsmiljøet bør bedres.

    • Plassforholdene i geitefjøs er ofte dårlige.

    • Problemer med ventilasjon er utbredt.

    • Strekkmetall som liggeunderlag for geiter gir neppe tilstrekkelig liggekomfort.

  • Det er i dag ikke krav om beite/uteliv.

  • Ved avhorning av kje er det behov for bedre metoder.

  • Storparten av bukkekillingene avlives etter fødsel, fordi kjøttproduksjon anses som lite lønnsomt. Dette har også en etisk side.

9.6.5.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker at følgende punkter prioriteres med sikte på å bedre velferden for geiter.

Bedre helse

Landbruksdepartementet vil i samarbeid med næringen bidra til at arbeid med sanering av smittsomme sjukdommer fortsetter med sikte på å få viktige kroniske infeksjonssjukdommer under kontroll eller radert bort.

Forskriftsregulering av geiteholdet

Under henvisning til det som er sagt om sau, foreslås det at det innen beitesesongen 2004 utarbeides en forskrift om hold av geit i fjøs og på beite. Forskriften må sette krav til plass og underlag i binger, frekvensen av tilsyn i fjøs og på beite, fôring og fôrforhold etc.

9.6.6 Tamrein

Tamreindrift er i dag ikke regulert gjennom egen forskrift hjemlet i dyrevernloven.

9.6.6.1 Oppsummering og vurdering

Reindriften er Norges eneste nomadiske driftsform. Reinen holdes fritt på beite hele året. Reindrift har derfor et annet, og på flere måter et bedre, utgangspunkt enn øvrig dyrehold når det gjelder dyrevelferden. Viktige fortrinn er:

  • Tamrein lever et fritt liv og får i stor grad utløp for sin naturlige atferd.

  • Lavt smittepress og lite sjukdom.

  • Funksjonsfriske dyr.

Nomadisk driftsform og forskjeller mellom samisk og norsk kultur gir opphav til spesielle konflikter og utfordringer som påvirker dyrevelferden direkte eller indirekte:

  • Reindrift er svært arealkrevende. Konkurranse om utmarksressurser gir press på beiteområdene, slik at disse er blitt forringet både i størrelse og kvalitet.

  • Myndigheter og reindriftsutøvere har ofte ulik virkelighetsoppfatning.

Følgende problemområder har i dag størst betydning for dyrevelferden og bør derfor tas opp med sikte på å finne løsninger:

  • Ernæringssituasjonen må bedres.

    • Det må gjenopprettes balanse mellom dyretall og beiteressurser.

    • Mange dyr har sultet i hjel på grunn av nedslitte eller utilgjengelige («låste») beiter.

    • Det er behov for å spre kunnskap om riktig fôr og fôring under beitekriser.

  • Omfanget av skader og tap av rein på grunn av rovvilt er for høyt.

  • Praksis ved driving av dyr og samling av dyr i gjerde trenger kvalitetssikring.

  • Transport er en stor stressbelastning for dyr som ikke er vant med fysiske restriksjoner. Forholdene bør legges til rette for løsninger der dyrene kan slaktes lokalt.

  • Vurdere bruk av krumkniv for slakting til eget bruk.

  • Kastrasjon av rein, behov for opplæring i bruk av bedøvelse.

  • Parasittbelastningen (bremselarver) er stor i noen områder.

  • Forebygge påkjørsler av tog.

9.6.6.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker å konsentrere sin innsats om følgende punkter:

Rammebetingelser

Landbruksdepartementet ser arbeidet med en fastsetting av nye rammebetingelser for reindriften i Finnmark som svært viktig for dyrenes velferd. Reindriftsstyrets vedtak av januar 2002 om høyeste reintall for sommerbeitedistriktene, fastsetting av nye beitetider og fastsetting av ny distriktsinndeling med siidainndeling for vår-, høst- og vinterbeitene i Vest-Finnmark reinområde, vil bli fulgt opp. En lignende prosess er igangsatt også for Øst-Finnmark reinområde.

Tradisjonell reindrift er arealkrevende. Landbruksdepartementet vil vurdere eksisterende virkemidler for å sikre reindriften tilstrekkelig areal til en forsvarlig drift i forbindelse med pågående vurdering av plan- og bygningsloven.

Transport og håndtering

Landbruksdepartementet ønsker å stimulere til driftsmønstre og slakteristrukturer som reduserer behovet for lange transporter. Regelverket som beskytter dyrene under opphold i arbeidsgjerder og ved transport skal styrkes.

Beitekriser

Landbruksdepartementet har som mål å redusere tapene ved beitekriser. Reindriftsforvaltningen og Statens dyrehelsetilsyn skal i samarbeid med Norske reindriftsamers landsforbund (NRL) evaluere erfaringene med beredskapsgruppene ved beitekriser i Troms og Finnmark, og vurdere effekten av tilgjengelige tapsreduserende tiltak. De skal ved behov foreslå tiltak som bedrer utvalgenes funksjon og mer effektivt reduserer tapene ved beitekriser.

Krisefôring er et aktuelt tapsforebyggende tiltak og næringen har signalisert behov for kompetanseoppbygging blant reineierne på dette feltet. Landbruksdepartementet vil i samråd med næringen og aktuelle fagmiljø legge til rette for dette.

Tap forårsaket av rovvilt

En økende rovviltstamme har medført store tap i reinflokkene. Tapene på grunn av rovviltangrep må reduseres, blant annet for å sikre en forsvarlig dyrevelferd. Jerv og kongeørn står for det meste av tapene. Disse tapene har også sammenheng med det som er nevnt om tap ved beitekriser.

Det er spesielt viktig at rein i kalvingsområdene blir beskyttet mot rovvilt. Spesielle krav til gjeting i kalvingstiden og frem til merking, samt andre virkemidler for å sikre at rovvilt ikke gjør skade, i nærmere definerte kalvingsområder, vil bli vurdert i forbindelse med utforming av ny rovviltmelding.

Ulv gis ikke anledning til å etablere seg i beiteområder for tamrein.

For øvrig vises til omtalen av tiltak mot rovviltskader på sau. Tiltakene mot rovviltskader på sau og rein må sees i sammenheng, slik at en unngår forskyving av skadebildet mellom dyreartene. En sentral forutsetning for å redusere de samlede tap i reindriften er en reindrift tilpasset naturgrunnlaget, med tamrein i god kondisjon.

9.6.7 Høns – eggproduksjon

Hold av verpehøner, slaktekylling og kalkun er regulert i en forskrift om hold av høns og kalkun fra 2002.

9.6.7.1 Oppsummering og vurdering

Det trekkes fram følgende velferdsmessige fortrinn for norsk eggproduksjon:

  • Næringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd.

  • Det er etablert en helsetjeneste for fjørfe.

  • Nebbtrimming er forbudt.

  • Holdforskriften fra 2002 varsler miljøforbedringer i forhold til dagens burdrift og vil sikre litt mer areal enn i de tilsvarende EU-bestemmelser.

En rekke forhold framstår likevel som problematiske ved dagens eggproduksjon:

  • Høner holdes i bur med liten plass. Fram til 2012 kan tradisjonelle nakne 3-hønersbur benyttes, fra 2012 skal alle besetninger ha gått over til bur der miljøet er beriket med vagle, sandbad og verpekasse. Plassen per høne økes imidlertid ikke i forhold til i dag.

  • Løsdrift gir fuglene utløp for naturlig atferd, men forekomst av kannibalisme, hysteri og fjørhakking er i dag et velferdsmessig problem.

  • Dagens driftsformer er basert på at fuglene ikke får dagslys og at den kunstige belysningen er svak.

  • Luftkvaliteten i hønsehus er ofte dårlig med mye støv og høyt innhold av ammoniakk.

  • Avlen foregår i utlandet og det er derfor ikke nasjonal kontroll med avlen. Flere velferdsproblemer er direkte knyttet til avl eller kunne delvis vært løst gjennom avlstiltak.

  • Det er høy dødelighet for høns under transport og opphold på slakteri. Det er få anlegg som slakter høner, noe som gir lang transport. Nye transportkasser (containere) er ofte for brede for hønsehusets ganger, hvilket betinger lengre bæreavstander og totalt lengre oppholdstid i kassene.

  • Bedøvelsesmetoder på slakteri bør forbedres (gjelder alt fjørfe).

  • Avliving av nyklekkete hanekyllinger har også en etisk side.

9.6.7.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker i første omgang å konsentrere innsatsen om følgende felter:

Løsdrift for fjørfe

Hold av verpehøner i bur er i dag den absolutt vanligste driftsformen i Norge. Selv om de tradisjonelle burene vil bli utfaset og erstattet av innredete bur fra 2012, som en følge av harmonisering av et relativt nytt regelverk i EU, mener Landbruksdepartementet på prinsipielt grunnlag at løsdrift bør være et langsiktig mål for norsk eggproduksjon. Velferdsfaglige vurderinger tilsier imidlertid at løsdrift ennå ikke er godt nok utviklet til å framstå som et klart bedre alternativ til burdrift under praktiske driftsforhold. Landbruksdepartementet vil derfor stimulere til forsknings- og utviklingsarbeid som kan finne tilfredsstillende løsdriftsystemer, men uten at nebbtrimming blir nødvendig. For å få dette til, må det utvikles et oppdrettssystem og en røkt som sikrer utviklingen av en atferdsmessig veltilpasset høne fra tidlig kyllingalder til voksent dyr. Det vil ikke bli innført krav om overgang til løsdrift før hensiktsmessige systemer er utviklet.

Avl

Næringen og myndighetene må i fellesskap arbeide for å påvirke de internasjonale avlsorganisasjonene til å drive en avl som fremmer lav aggresjon, god helse og fravær av misdannelser. Denne målsettingen kan bare nås gjennom aktivt internasjonalt samarbeid for å skape nødvendige rammer for avlsarbeidet på fjørfe.

9.6.8 Høns – slaktekylling

9.6.8.1 Oppsummering og vurdering

Produksjonen av slaktekylling har følgende fortrinn:

  • Næringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd.

  • Det er etablert en helsetjeneste for fjørfe.

  • Slaktekylling holdes i løsdrift, der plassforholdene er gode første del av oppdrettet.

Produksjon av slaktekylling reiser en rekke viktige problemstillinger der det er behov for forbedringer:

  • Mangel på nasjonal kontroll av avl og avlsmål.

  • Bein- og sirkulasjonsforstyrrelser hos kyllingene, først og fremst pga. hurtig vekst.

  • Dårlige plassforhold den siste tiden før sending til slakt.

  • Restriktiv fôring av avlsdyr.

  • Slakting kan være problematisk, jf. annet fjørfe.

9.6.8.2 Mål og tiltak

Dagens regelverk tillater en tetthet av dyrene på 34 kilo levende vekt per m2 . Landbruksdepartementet har som målsetting, i samarbeid med næringen, å redusere tettheten. Det vil imidlertid kunne åpnes for at produksjoner som oppfyller nærmere angitte kriterier for miljø og dyrehelse, kan innvilges en større tetthet enn andre.

9.6.9 Kalkun, and og gås

Hold av kalkun er regulert i forskrift om hold av høns og kalkun fra 2002. Hold av and og gås er i dag ikke regulert i egen forskrift hjemlet i dyrevernloven, men Norge er forpliktet til å følge opp Europarådets vedtatte anbefalinger om and og gås.

9.6.9.1 Oppsummering og vurdering

Det trekkes fram følgende fortrinn:

  • Fjørfenæringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd, som omfatter kalkun.

  • Det er etablert en helsetjeneste for fjørfe, som omfatter kalkun.

  • Kalkuner, ender og gjess holdes i løsdrift.

  • Utedrift er vanlig for gjess og mulig for ender og kalkuner.

  • Plassforholdene er gode første del av oppdrettet.

  • Det synes ikke være vesentlige helseproblemer hos and og gås i oppdrett.

Landbruksdepartementet vil rette oppmerksomhet mot følgende utfordringer:

  • Mangel på nasjonal kontroll på avl og avlsmål.

  • Vekstrelaterte helseproblemer for kalkun.

  • Dårlige plassforhold den siste tiden før sending til slakt, spesielt for kalkun.

  • Restriktiv fôring av avlsdyr av kalkun.

  • Bedøving og avliving i de tilfeller dyrene henges levende etter beina.

9.6.9.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker å vurdere tetthetsbegrensningene i kalkunproduksjonen. Selv om produksjonen av ande- og gåseslakt er beskjeden i Norge, bør hold av and og gås forskriftsreguleres.

9.6.10 Pelsdyr

Hold av pelsdyr er regulert i forskrift om hold av pelsdyr fra 1998.

Figur 9.2 Norsk pelsdyroppdrett omfatter hovedsakelig artene sølvrev
 (bildet), blårev og mink.

Figur 9.2 Norsk pelsdyroppdrett omfatter hovedsakelig artene sølvrev (bildet), blårev og mink.

Foto: Norges Pelsdyralslag.

9.6.10.1 Oppsummering og vurdering

Følgende kjennetegn ved norsk pelsdyrnæring bidrar positivt til dyrenes velferd:

  • Næringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd som på flere områder går lenger enn forskriften, og det er etablert et system for kvalitetssikring.

  • Dyrene er gjennomgående ved god fysisk helse.

  • Tisper og avkom holdes sammen i cirka to måneder.

  • Dyrene avlives på farmen.

Næringen står imidlertid overfor en rekke utfordringer som trolig må finne en løsning før pelsdyroppdrett kan framstå som allment akseptabelt. Landbruksdepartementet ønsker i den sammenheng særlig å peke på følgende problemstillinger:

  • Pelsdyr holdes i nettingbur.

    • Innskrenket bevegelsesmulighet, og liten mulighet for å utøve annen normal atferd, herunder behov for sysselsetting og sosiale relasjoner.

    • Behov for å utrede andre driftsformer.

  • Frykt og stressbelastning.

    • Bedre forhold mellom dyr og røkter.

    • Behov for gjemmested.

    • Avl for tamhet.

    • Livdyrutstillinger.

    • Brunstkontroll og inseminasjon, der dyrene er fiksert.

    • Innfanging av rev med tang.

    • Restriktiv fôring.

  • Relativt høy valpedødelighet hos rev, valpedrap er vanlig.

  • Dyrevelferd må vektlegges i avl.

    • Avl på store dyr (finsk rev) medfører funksjonelle problemer.

    • Oppdrett av mutanter og hybrider bør vurderes i en velferdssammenheng.

  • Vannbehov må sikres hele året.

  • Avliving av mink med CO2 er ikke tilstrekkelig utredet.

Landbruksdepartementet har funnet det riktig å vurdere pelsdyrene og pelsdyrproduksjonen under ett, og ikke skille mellom rev og mink slik en del land har gjort. Ut fra en totalvurdering har Landbruksdepartementet konkludert med at den ikke vil fremme et forslag om en avvikling av norsk pelsdyrhold. Det understrekes at velferden for pelsdyrene må forbedres vesentlig i et framtidig pelsdyrhold sammenlignet med dagens driftsformer.

9.6.10.2 Mål og tiltak

Næringen har i løpet av det siste tiåret gjort en betydelig innsats for å bedre velferden for dyrene. Landbruksdepartementet ønsker at dette arbeidet fortsetter.

Gjeldende regelverk foreslås gjennomgått med sikte på å sikre at rev holdes i driftssystemer som gir større mulighet for bevegelse og til å utvikle normal atferd. Dyrenes nærmiljø må berikes vesentlig slik at dyrene stimuleres til utforsking og aktivitet, og gir mulighet for skjul hele året, oversikt over omgivelsene og ønsket sosial kontakt med andre dyr. Driftssystemene må oppfylle disse målene innen 10 år. Avlstiltak og stell må fremme tillitsfulle dyr og avl må ikke fremme arvelige defekter. Håndtering av dyrene må kunne skje uten unødig bruk av tvangsmidler. Situasjoner som representerer en stor belastning for dyrene og som ikke er helt nødvendige for driften, for eksempel livdyrutstillinger, må forbys.

Likeledes, når det gjelder mink, foreslås at regelverket gjennomgås og at det i regelverket presiseres at mink skal holdes i driftssystemer som bedre ivaretar dyrenes atferdsbehov. Nærmiljøet må berikes ved større areal og en innredning som stimulerer til utforsking og aktivitet. Driftssystemene må oppfylle disse målene innen 10 år. Situasjoner som representerer en stor belastning for dyrene og som ikke er helt nødvendige for driften, for eksempel livdyrutstillinger, må forbys. Alternative avlivingsmetoder bør utredes.

Dersom det ikke oppnås vesentlige avlsmessige forbedringer når det gjelder dyrenes mentale helsetilstand i løpet av en tiårsperiode, bør det vurderes å avvikle pelsdyrholdet.

9.6.11 Hest

Det er i dag en økende interesse for hester og hestesport i befolkningen. Gjeldende forskrift om hestesenter fra 1978, gjelder kun en begrenset del av stallanleggene, først og fremst rideskoler. Vanlig hold av hest er ikke regulert i egen forskrift hjemlet i dyrevernloven. Hesteorganisasjonene har etterlyst en slik forskrift.

Figur 9.3 Bruksområdene for hest er i dag først og fremst
 knyttet til sport og rekreasjon.

Figur 9.3 Bruksområdene for hest er i dag først og fremst knyttet til sport og rekreasjon.

Foto: Espen Bratli Samfoto.

9.6.11.1 Oppsummering og vurdering

Landbruksdepartementet vil trekke fram følgende positive forhold ved hestehold:

  • Den enkelte hest representerer oftest en stor verdi, økonomisk og følelsesmessig, for eieren.

  • Krav om lisens for trenere av trav- og galopphester og nye konkurranseryttere er innført av hestesportsorganisasjonene.

Det er imidlertid liten tvil om at det ved hold og bruk av hest finnes forhold og situasjoner der dyrevelferden er langt fra optimal. Det pekes særlig på følgende problemområder og utfordringer:

  • Eiere har svært varierende kunnskap om hesters atferd og behov.

  • Oppstallingsforhold og stell.

    • Sikre bedre ivaretakelse av hesters atferdsmessige behov.

    • Godt fysisk stallmiljø, herunder ventilasjon.

    • Tradisjonell oppstalling gir ofte lite uteliv.

    • Oppstalling alene, «garasjehest», fører til sosial isolasjon.

    • Utegangerhester, behov for å stille krav til driftsformen.

    • Ingen krav om beite og frigang, mosjon.

    • Mangel på godt skolerte hovslagere.

  • Metoder og tvangsmidler brukt under temming, trening og konkurranse.

  • Høye forventninger om prestasjoner fra eier.

    • Behov for uavhengig kontroll (stevneveterinær) under de fleste typer konkurranser.

    • Doping.

    • Høyt skadeomfang, og for tidlig bruk av hesten etter skade.

  • Transport av sportshest.

  • Behandling forut for bedøving på slakteri.

9.6.11.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet vil vurdere behovet for en ny forskrift som gjelder alt hestehold med krav til forsvarlig oppstalling, fôring, daglig mosjon og uteliv m.m.

Hestesportsorganisasjonene bes om å vektlegge kunnskap om hesters atferdsmessige behov i sitt opplegg med lisensiering av trenere/ryttere. Landbruksdepartementet vil styrke kontrollen med bruk av tvangsmidler og vil be hestesportsorganisasjonene om å utarbeide veiledning for fornuftig bruk av ulike korreksjons- og hjelpemidler under temming og trening.

Hestesporten omfatter en rekke konkurransegrener i tillegg til trav og galopp. Det er behov for å styrke tilsynsfunksjonen med sporten. Landbruksdepartementet vil utvide dagens ordning med tilstedeværelse av offentlig godkjent veterinær (stevneveterinær) ved totalisatorløp, til også å gjelde større ridekonkurranser. En nærmere definisjon av hvilke konkurranser som skal omfattes, vil bli utformet i kontakt med aktuelle interesseorganisasjoner.

Landbruksdepartementet vil fortsatt gi høy prioritet til arbeidet med å hindre bruk av alle typer doping i hestesport.

9.6.12 Hund

Hold av vanlige hunder i private hjem er i dag ikke regulert i egen forskrift hjemlet i dyrevernloven. Forskjellig regelverk som regulerer båndtvangsbestemmelser og lov om farlige hunder skal samles i en lov under Justisdepartementet.

9.6.12.1 Oppsummering og vurdering

I dagens samfunn har hundehold en stor sosial betydning for barn så vel som voksne. Det finnes i overkant av 400 000 hunder i landet, og disse representerer en stor spennvidde når det gjelder raser og bruksområder.

Norsk hundehold er kjennetegnet av at hunder vanligvis holdes og behandles som et familiemedlem.

Hundehold er imidlertid langt fra problemfritt og det er behov for å se nærmere på dyrevelferd innenfor en rekke enkeltområder. Det pekes særlig på følgende utfordringer:

  • Kunnskap og holdninger hos eier.

  • Trekkhunder og andre hunder som holdes ute.

    • Oppstalling og transport.

    • Krav til prestasjoner – løp over lange distanser.

    • Korthårshunder som holdes ute.

    • Mangelfull fôring.

    • Sikre minimum av mosjon, spesielt i sommerhalvåret.

    • Doping.

  • Treningsmetoder, herunder elektriske dressurmidler.

  • Avl.

    • Avl på hunder med defekter for å oppfylle rasestandard.

    • Avl mellom nære slektninger, fare for arvelige lidelser.

  • Stell.

    • Overfôring – manglende mosjon.

    • Raser som trenger spesiell pleie.

    • Veterinær behandling av sjukdom og skade i relasjon til livskvalitet.

Hundehold reiser også problemstillinger der hundens og eiers behov må vurderes mot allmenne hensyn:

  • Beskyttelse mot farlige hunder.

  • Båndtvang og mosjonsbehov.

  • Bruk av levende dyr som hjelpemidler i jakthunddressur.

9.6.12.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker ut fra en totalvurdering ikke å gjennomføre en forskriftsregulering av det alminnelige hundehold, men vil anmode interesseorganisasjonene om å utarbeide anbefalinger for hold av ulike raser/rasegrupper.

Noen typer hundehold setter spesielt store krav til oppfølging og kompetanse hos eier for å være forsvarlig. Dette gjelder for eksempel hundehold med et stort antall dyr, hold av spesielle konkurransehunder, permanent utendørs hundehold etc. Landbruksdepartementet foreslår at det utarbeides en forskrift om spesielt hundehold (trekkhunder, annet hundehold i større omfang) hvor det stilles krav om ID-merking, samt krav til miljø, stell og tilsyn.

Regelverk som skal hindre doping av hund brukt i konkurranser m.v. vil bli utarbeidet, likeså vil det bli en sterkere beskyttelse av hunder som deltar i fysisk svært krevende konkurranser.

Forbudet mot hold av aggressive hunder vil bli videreført i en ny hundelov under Justisdepartementet.

Bruk av elektriske dressurhalsbånd er i dag regulert i dyrevernloven og skal bare brukes under aktiv dressur. Landbruksdepartementet ønsker å stramme inn på muligheten for å bruke elektriske dressurhjelpemidler. Det foreslås et forbud mot el-dressur, med unntak for aversjonsdressur mot sau, tamrein og eventuelt andre beitedyr. Slik dressur skal, som i dag, bare gjennomføres av personer som er spesielt opplært til dette, og opplæringen må styrkes.

Bedømmelse av hund på utstillinger skjer etter spesielle eksteriørmessige standarder for de enkelte raser. Det er opprinnelseslandet for rasen som er ansvarlig for rasestandarden. Disse rasestandardene har i mange tilfeller bidratt til en uheldig utvikling der de favoriserte eksteriøre trekk disponerer for sjukdom og skade. Interesseorganisasjonene anmodes om å drive et aktivt og målrettet nasjonalt og internasjonalt arbeid for å motvirke slik avl. Landbruksdepartementet er bekymret for eksisterende situasjon og vurderer forskriftsregulering av avlen dersom andre tiltak ikke gir effekt.

9.6.13 Katt

Hold av katt i private hjem er i dag ikke regulert i egen forskrift hjemlet i dyrevernloven.

9.6.13.1 Oppsummering og vurdering

Det alminnelige kattehold er vanligvis relativt problemfritt sett fra en dyrevelferdsmessig synsvinkel. Norske katter har gjennomgående et liv med få begrensninger, der de oppholder seg fritt ute eller inne etter eget valg.

Viktige utfordringer når det gjelder katt er:

  • Behov for å forandre holdninger hos eiere, større ansvarsfølelse og mer kunnskap.

    • Virkemidler for lettere å gjenforene bortkommet katt og eier.

    • Ukontrollert overproduksjon av kattunger.

    • Avlsdefekter hos rasekatter.

    • Innekatter, tilfredsstillelse av atferdsmessige behov, fedme.

  • Forvillede katter.

    • Velferdsproblem for kattene.

    • Problem for omgivelsene.

Selv om katter utvilsomt har stor sosial betydning for mange mennesker, har katter en status i samfunnet som er klart lavere enn hunder. Sammen med den tradisjonelle tro på katters evne til å klare seg selv, er dette en av de bakenforliggende årsakene til problemet med forvillede katter i mange av de større byene. Bestander av slike eierløse katter kan utvilsomt være et dyrevelferdsmessig problem, men representerer også et etisk, sosialt og hygienisk problem.

9.6.13.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker ut fra en totalvurdering ikke å gjennomføre noen forskriftsregulering av det alminnelige kattehold, men vil anmode interesseorganisasjonene om å utarbeide anbefalinger for hold av katt.

Landbruksdepartementet vil imidlertid fastsette et offentlig krav til ID-merking av katter. Dette er et nødvendig tiltak for å kunne oppspore eiere av bortkomne og forvillede katter og bidra til en ansvarliggjøring av katteeiere. Utover ID-merking, er det flere steder nødvendig med ekstra kontrolltiltak for å redusere slike bestander. Betydningen av at slike tiltak både må være dyrevelferdsmessig forsvarlige og akseptable for befolkningen understrekes. De senere år har enkelte kommuner, i samarbeid med dyrevernforeninger, iverksatt kontroll av kattebestander ved hjelp av kastrering/sterilisering og gjenutsetting. Et slikt opplegg må være betinget av at de forvillede kattene blir tatt forsvarlig hånd om (fôret) av enkeltpersoner eller organisasjoner. For øvrig vil avliving måtte gjennomføres.

9.6.14 Andre familie- og hobbydyr

Det er i dag et totalforbud mot import og hold av fremmedartede (eksotiske) dyr, gitt i forskrift fra 1976. Reguleringen har først og fremst berørt krypdyr og amfibier. Fugler er ikke berørt av forbudet, og i praksis heller ikke de fleste eksotiske pattedyrene som var vanlige å holde som familiedyr da forbudet kom, som hamster, marsvin m.fl. Viltlovens bestemmelser setter også forbud mot en rekke arter. Det er i dag et sterkt påtrykk fra enkelte grupper om å liberalisere forbudet mot krypdyr, et forbud Norge er alene om å ha i Europa.

9.6.14.1 Oppsummering og vurdering

Familiedyr anskaffes av personer som i utgangspunktet er spesielt interessert i dyrene og gjerne vil stelle dem best mulig. Det viser seg imidlertid at dyrene ikke alltid får dekket sine behov og at deres velferd kan være dårlig. Det pekes særlig på følgende utfordringer:

  • Stort antall arter med svært ulike behov.

  • Tegn på mistrivsel og sjukdom hos dyrene kan være vanskelige å oppfatte.

  • Varierende kompetanse hos eierne.

  • Barn har ofte hovedansvar for dyret.

  • Dyrene holdes ofte i bur som sterkt innskrenker bevegelsesfriheten.

  • Sosiale dyr holdes ofte alene.

  • Formering skaper overskuddsdyr.

  • Trolig meget høy dødelighet hos akvariefisk.

  • Trolig stort omfang av smugling og ulovlig hold av eksotiske dyr, først og fremst krypdyr.

  • Det omsettes dyr som er fanget inn fra naturen.

  • Eiere av ulovlige dyr tør ikke oppsøke veterinær.

Flere av utfordringene er knyttet til mangelfull kunnskap. At barn har ansvaret for det daglige stell trenger ikke nødvendigvis innebære noe problem, så lenge en voksen fører oppsyn med det hele. Problemet ligger snarere i at enkelte barn mister interessen for dyret, som blir stående i buret sitt, uten sosial stimulering. Landbruksdepartementet har vurdert å innføre en nedre aldersgrense for kjøp av dyr, men har kommet til at dette neppe er et egnet virkemiddel for å løse problemet.

Det anses som problematisk på faglig grunnlag å begrunne forskjellene i regelverket knyttet til hold av fugl i bur i forhold til for eksempel skilpadder.

9.6.14.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet foreslår å myke opp dagens regelverk ved at det i forskrifts form fastsettes en positiv liste over arter av eksotiske (fremmedartede) pattedyr, fugler, herptiler og eventuelle andre dyrearter som er tillatt holdt som familiedyr. Øvrige arter bortsett fra de vanlige husdyr, som ikke står på denne listen, vil da være forbudt å holde. Positivlisten vil bli satt opp i samarbeid med aktuelle faginstanser og foreninger.

Alle som driver omsetning av ulike typer familiedyr (zooforretninger) må i dag være godkjent av Statens dyrehelsetilsyn – distriktsveterinæren. I forbindelse med godkjenningen ønsker Landbruksdepartementet at det gis pålegg om å ikke selge dyr uten at det utleveres skriftlig informasjon til kjøper om den aktuelle dyreartens atferd, grunnleggende behov og krav til stell.

9.6.15 Dyr til forskning og undervisning

Bruk av dyr i forskning og undervisning er regulert direkte i dyrevernloven og i forskrift om forsøk med dyr fra 1996.

9.6.15.1 Oppsummering og vurdering

Bruk av dyr i forskning og forsøk er et omstridt tema, selv om den sterkeste kritikken har vedrørt forhold som ikke forekommer i Norge, for eksempel bruk av primater og testing av kosmetika.

Det viktigste fortrinnet når det gjelder dyrevelferd er den økte oppmerksomheten som er rettet mot nødvendigheten av og gjennomføringen av dyreforsøk nasjonalt og internasjonalt de senere år. Denne oppmerksomheten bidrar til økt bevissthet hos de impliserte parter.

Blant de utfordringer som virksomheter som benytter dyr i forsøk står overfor, trekkes følgende fram:

  • Behov for etisk refleksjon omkring bruk av dyr til forskningsformål.

  • Redusere bruken av dyr generelt, og i belastende forsøk spesielt.

  • Dyrene kan lovlig påføres smerte og lidelse.

  • De aller fleste av dyrene holdes i bur.

    • Sterkt innskrenket bevegelsesfrihet.

    • Stimulifattig miljø.

  • Feltforsøk, og særlig forsøk med vilt, er vanskelige å føre kontroll med.

  • Gråsone i forhold til merking av ville dyr som ikke inngår i forsøk.

  • Velferd hos genmodifiserte forsøksdyr.

  • Balansere hensyn mellom forskerens behov for beskyttelse og offentlighetens ønske om innsyn.

9.6.15.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ønsker at antall landdyr og akvatiske dyr som brukes til forskning skal reduseres til det minimum som er nødvendig for å gjennomføre forsøk på en vitenskapelig forsvarlig måte. De dyr som benyttes i forsøk må gis best mulig forhold. Landbruksdepartementet vil derfor bidra til at det opprettes en nasjonal plattform, et kompetansesenter, for alternativer til bruk av dyr i forskning slik det nå gjøres i en rekke europeiske land. En slik plattform vil spre informasjon om alternativer nasjonalt og internasjonalt og vil selv kunne initiere utvikling av alternative metoder og bedre oppstallingssystemer.

Forsøksdyrutvalget er i dag tillagt tilsynsansvaret for forsøksdyr. Det vil bli et forsterket tilsyn med bruk av forsøksdyr i Norge, men Regjeringen vil ikke foreslå å innføre en avgift på bruk av dyr i forsøk på det nåværende tidspunkt. Det vil imidlertid bli satt visse måltall for en ønsket utvikling av bruken av dyr og fisk i forskning med sikte på reduksjon, som bl.a. tar høyde for volumutviklingen av de ulike arter av dyr brukt i forsøk. Dersom de måltall som settes ikke nås innen rimelig tid, vil Regjeringen vurdere bruk av økonomiske virkemidler i form av avgift eller lignende.

9.6.16 Dyr i dyreparker

Framvisning av dyr i dyreparker skjer i dag på dispensasjon fra dyrevernloven. Det er imidlertid fastsatt interne retningslinjer om arealer etc. for ulike arter. Disse legges til grunn ved vurdering av søknader om dispensasjon.

9.6.16.1 Oppsummering og vurdering

Ved etablering av norske dyreparker er det praksis å stille strenge krav til arealer, hegnets topografi etc. Dette medvirker til at parkene fortoner seg annerledes og framstår som mer dyrevennlige enn tradisjonelle zoologiske hager.

Det er ikke uvanlig at dyreparkene avler dyr for sesongen som parken ikke har mulighet for å ta hånd om selv eller få solgt/overdratt til andre parker etter sesongens slutt. Landbruksdepartementet anser at kalkulert produksjon av overskuddsdyr er etisk problematisk.

Det er behov for en vurdering for hver enkelt dyreart det søkes om i dyreparker, bl.a. i forhold til kompetanse om arten og artens mulighet for å kunne trives under de forhold som tilbys sommer som vinter.

Ville dyr i fangenskap eller rene dyreparkarter, kan virke tiltrekkende på viltlevende artsfrender utenfor dyreparkens gjerde. For å hindre uheldige situasjoner som følge av dette, bør hovedprinsippet være at anlegg ikke etableres, eller etableres med vilkår om tiltak for å hindre dette, der slike arter inngår i framvisningstillatelsen. For rovvilt og hjort er dette særlig viktig.

9.6.16.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet mener det fortsatt bør stilles strenge krav ut fra hensynet til dyrevelferd ved etablering og drift av dyreparker. Landbruksdepartementet ønsker at eksisterende retningslinjer gjennomgås og forskriftsfestes. Det er spesielt viktig at dyreparkene utformes slik at dyrene får god plass med et variert miljø og muligheter for skjul.

Dyreparker vil som en del av driftsvilkårene bli pålagt å utarbeide en plan for dyreholdet, inkludert reproduksjon, der en målsetting er å unngå overskuddsdyr.

9.6.17 Sirkusdyr

Framvisning av dyr i sirkus skjer i dag på dispensasjon fra dyrevernloven. Dispensasjon gis for sesongen for angitte antall dyr og arter. Det finnes ikke forskrifter om sirkusdyr, verken nasjonalt eller i EU. Transportforskriften gjelder, men er ikke tilpasset sirkusdyr.

9.6.17.1 Oppsummering og vurdering

Sirkus har lange kulturtradisjoner og framvisning av dyr er tradisjonelt en viktig del av forestillingen. Bransjen anser dyr for å være et uunnværlig trekkplaster. Landbruksdepartementet er oppmerksom på at det offentlige tilsynet med dyr i sirkus har blitt styrket de siste årene. Sirkusdyr får oftere enn før oppholde seg utenfor vogner og telt når de er på turné. Det er likevel vanskelig å oppnå tilfredsstillende forhold for dyrene. Særlig representerer følgende forhold velferdsmessige utfordringer:

  • Dyrene transporteres svært mye og transportforskriften er ikke tilpasset sirkusdyr.

  • Dyrene har innskrenket bevegelsesfrihet under transport og for noen arter også utenom transporttiden.

  • Elefanter viser ofte stereotyp atferd.

  • Ingen kontroll med dressur og treningsmetoder, da dette er en internasjonal bransje, ofte med utenlandske dyr og eiere.

Et dyrehold som er basert på så stor grad av transport av dyrene er betenkelig, særlig for store arter og arter med spesielle atferdsmessige behov.

9.6.17.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet vil fastsette, i forskrifts form, en positiv liste over arter som det vil være tillatt å framvise på sirkus. Gjennom dette tiltaket tas det sikte på å innskrenke det antall arter som tillates framvist i forhold til i dag. Landbruksdepartementet mener at arter som hest , hund og katt kan tillates, eventuelt andre domestiserte arter fastsatt etter nærmere kontakt med næringen.

Det ønskes en fortsatt kontroll med at transporten av sirkusdyrene oppfyller vilkårene i transportforskriften.

9.6.18 Framvisning for andre formål

Det er i dyrevernloven et generelt forbud mot framvisning av dyr dersom framvisningen ikke er et ledd i avlsarbeidet.

9.6.18.1 Oppsummering og vurdering

Husdyrutstillinger i forbindelse med avl har fått redusert betydning for produksjonsdyr, men dyr framvises i økende grad ved handelsmesser og utstillinger, ved programmer i fjernsyn etc. Det er også vanlig at dyr framvises på museer. Framvisning kan være en stor belastning for dyret, men i mange tilfeller framstår framvisningen som uproblematisk ut fra hensynet til dyrevelferd.

9.6.18.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet foreslår at det generelle forbudet i dyrevernloven mot framvisning av dyr avvikles, og erstattes av en forskrift som definerer nærmere dyrevelferdsmessige krav til slike framvisningssituasjoner. Blant annet vil det stilles krav til at den som er ansvarlig for dyrene ved framvisningen, har nødvendig kunnskap om de gjeldende dyreartene.

9.6.19 Viltlevende dyr

Regelverk knyttet til viltlevende dyr er omtalt under kapittel 6.2.30. I kapittel 6.2.30 framgår også at det ikke hittil er gjennomført en systematisk gjennomgang av forholdet mellom dyrevernloven og andre myndigheters ansvarsområder. Det er likevel beskrevet enkelte forhold som Landbruksdepartementet mener kan inneholde dyrevelferdsmessige utfordringer.

9.6.19.1 Beskyttelse av ville dyr

Oppsummering og vurdering

Norge har en befolkning som generelt setter pris på natur og friluftsliv, og som en del av dette er vant med å ta hensyn til dyrelivet. Det er likevel en rekke utfordringer vi står overfor i arbeidet for å sikre viltet gode levevilkår framover:

  • Opprettholde og utvikle befolkningens vilje til å beskytte faunaen og dens leveområder.

  • Heve kunnskapsnivået om dyr.

  • Stengsler i ut- og innmark, herunder tilsyn og vedlikehold av gjerder, og bruk av piggtråd.

  • Påkjørsel av tog og bil.

9.6.19.2 Fangst

Oppsummering og vurdering

Viktige dyrevernmessige utfordringer man står overfor ved forsvarlig utøvelse av fangst er bl.a.:

  • Holdninger, kunnskap og ferdigheter hos fangstfolk.

  • Løpende overvåking og forbedring av avlivingsmetoder.

  • Snare- og fellefangst.

    • Behov for dokumentasjon av avlivingseffektivitet og selektivitet for drepende feller.

    • Tilsyn med feller som fanger dyret levende.

9.6.19.3 Jakt og fiske

Oppsummering og vurdering

Viktige utfordringer ved jaktutøvelse er:

  • Skadeskyting.

  • Jakt på utsatt vilt.

  • Fang og slipp som forvaltningsprinsipp.

Videre kan det være utfordringer i forbindelse med avliving av vilt uten hensyn til fredning.

9.6.19.4 Mål og tiltak

Det er viktig at dyrevernlovens intensjoner blir tilstrekkelig innarbeidet i virksomhet som berører viltlevende dyr. Dette vil bidra til å sikre at vår kontakt med viltlevende dyr skjer på en etisk forsvarlig måte.

For å oppnå denne målsettingen, vil Landbruksdepartementet ta initiativ overfor andre aktuelle myndigheter med sikte på en nærmere gjennomgang av utfordringer med utgangspunkt i dyrevernlovens ansvarsområde.

Det innføres et totalforbud mot bruk av piggtråd som gjerdemateriale i husdyrgjerder.

Fangstmetoder og -redskap skal være godkjent ut fra dyrevernhensyn, og vil bli utredet i forbindelse med gjennomgang av dyrevernloven.

Ulike aspekter ved fiske basert på fang og slipp metoden er vurdert. Bruk av fang og slipp metoden for kommersielle formål vil være meget betenkelig. Departementet ser derfor behov for en gjennomgang av rammene for fang og slipp.

9.6.20 Oppdrett av nye arter

9.6.20.1 Oppsummering og vurdering

Spesielt innen akvakultur finnes det et stort potensial i å utvikle nye oppdrettsarter. I en periode har det også vært stor interesse for å starte nisjeproduksjoner med oppdrett av ulike landlevende dyr, fra krokodiller til storfugl. Konfliktpotensialet i forhold til viltforvaltningen er stort. Kjøttproduksjon av noe omfang på oppdrettsvilt drives i dag bare på hjort og villsvinkrysninger, men flere ulike viltarter oppdrettes med tanke på utsetting. Det er forskrifter gitt under viltloven som i dag regulerer hold av landlevende ville dyr.

Viktige problemstillinger og utfordringer ved oppdrett av nye arter er:

  • Det er ikke gitt særskilte forskrifter om oppdrett av hjort og annet vilt under dyrevernloven.

  • Det er vanligvis mangel på kunnskap om dyrenes næringsbehov, egnede fôrmidler, sjukdommer etc.

  • Det kan være vanskelig å tilfredsstille dyrenes atferdsbehov i fangenskap.

  • Det praktiseres innfanging av livdyr fra naturen.

  • Fryktreaksjoner kan være utbredt.

    • Håndtering, eventuell transport, slakting.

    • Skader i gjerder og andre stengsler.

9.6.20.2 Mål og tiltak

Landbruksdepartementet ser behov for etiske standarder knyttet til domestisering og hold av nye arter. Artenes forventede mulighet til å kunne mestre et liv i fangenskap må vurderes sammen med nytteverdien av produktene som domestiseringen er ment å skape. Det vil være større risiko i en utviklingsfase enn i en driftsfase ved etablering av nye arter. Det er imidlertid også viktig at slike vurderinger bli gjort i forkant av utviklingsfasen. Utgangspunktet når det gjelder viltarter må fortsatt være at oppdrett av nye arter er forbudt med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Til dokumentets forside