Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 12 (2002-2003)

Om dyrehold og dyrevelferd

Til innholdsfortegnelse

7 Regelverk og tilsyn

I dette kapitlet omtales norsk dyrevernlovgiving og forvaltning, og formålsparagrafen i den norske lovgivningen sammenholdes med de andre nordiske lands formålsparagrafer. Videre belyses dyrs status i norsk rett og det statlige tilsyn med hold av dyr.

Sammendrag

  • Dyrevernlovens begrep «unødig lidelse» er et for upresist begrep.

  • Juridisk sett er dyr «ting» og har ikke noen rettigheter.

  • Dyrevernsaker blir for ofte nedprioritert hos politiet.

  • Gjennom de statlige dyrevernnemndene er det et landsomfattende tilsyn som kan nås hele døgnet.

  • Dyrehelsetilsynet forsøker å få et målrettet tilsyn med dyr.

  • Behov for bedre samarbeid med andre etater og personellgrupper for å hindre dyretragedier.

  • Behov for å revidere dyrevernloven.

7.1 Nasjonalt regelverk

7.1.1 Lov om dyrevern

Den første dyrevernloven i Norge kom i 1935. Dagens lov er fra 1974 og den har vært endret en rekke ganger. En av de viktigste endringene var statliggjøringen av de kommunale dyrevernnemndene i 1995 som hjemlet generell forvaltningsmyndighet til nemndene. På samme tid fikk tilsynsveterinær på slakteri plikt til å føre tilsyn med dyr på slakteri ut fra dyrevernhensyn og fikk myndighet til å fatte vedtak overfor slakterier ved brudd på bestemmelsene. Loven gir en rekke generelle og spesielle bestemmelser vedrørende hold og behandling av dyr. Loven har i tillegg en fullmaktsparagraf som gir departementet hjemmel til å gi de forskrifter som det finner nødvendig for å utfylle loven.

7.1.2 Viktige forskrifter hjemlet i dyrevernloven

Det er gitt en rekke forskrifter med hjemmel i dyrevernloven. Liste over alle forskrifter ligger i meldingens vedleggsdel.

Noen av de viktigste forskrifter er:

  • Forskrift om hold av storfe og svin.

  • Forskrift om hold av pelsdyr.

  • Forskrift om hold av høns og kalkun.

  • Forskrift om transport av levende dyr.

  • Forskrift om dyrevern i slakterier.

  • Forskrift om forsøk med dyr.

Landbruksdepartementet forbereder for tiden en egen forskrift om hold av småfe på beite.

Forskriftene gir bl.a. nærmere bestemmelser om hvordan dyrene ut fra dyrevelferdshensyn, skal behandles/stelles, fôres/vannes etc. De setter også minstekrav til plass for dyrene. De aktuelle bestemmelser som angår den enkelte dyreart er tatt med i omtalen av artene.

Settefiskforskriften under Fiskeridepartementet er også hjemlet i dyrevernloven.

To av forskriftene omhandler flere dyrearter:

Forskrift om dyrevern i slakterier, trådte i kraft 1. januar 1998. Formålet med forskriften er å sikre slaktedyr forsvarlig tilsyn og stell, å hindre at de utsettes for unødig smerte og lidelse, og gjelder innenfor slakteriets område for alle dyrearter som slaktes på slakteriet.

Forskriften hjemler at slakteriets konstruksjon og utrustning/utstyr i den utstrekning dyrene kommer i kontakt med disse, skal være godkjent ut fra dyrevelferdshensyn.

Det stilles krav til bygningsmessig utforming, til avlessing, oppstalling og driving. For eksempel er det spesifikt angitt til hvilke dyrearter og på hvilken måte elektrisk drivstav kan brukes. Videre stilles det i forskriften spesifikke krav til bedøvingsmetoder for det enkelte dyreslag; boltepistol, elektrisk strøm eller gass (CO2 ). Ved elektrisk bedøving er strømstyrken angitt for de dyrearter metoden er tillatt for.

Forskrift om transport av levende dyr trådte i kraft 15. februar 1999, og er gjennom EØS-avtalen harmonisert med EUs regelverk når det gjelder transport av dyr, Council Directive 95/29/EC, med senere endringer. Formålet med forskriften er å sørge for at dyr under transport behandles godt og beskyttes best mulig. Forskriften gjelder for transport av alle dyr med unntak av transport av familiedyr som foregår i personbil, og ikke regelmessige transporter over korte strekninger inntil 50 km. Det aller meste av transportene gjelder transport av slaktedyr. Med unntak av fjørfe som kan transporteres i 12 timer, skal dyr som er oppdrettet og skal slaktes i Norge ikke transporteres mer enn åtte timer. Statens dyrehelsetilsyn – fylkesveterinæren kan gi generell tillatelse til transport av slaktedyr i inntil 11 timer fra områder i Nordland, Troms og Finnmark fylke, hvor transport til nærmeste slakteri ved ikrafttreden av forskriften ikke kunne gjennomføres på åtte timer.

Dyr som skal transporteres, skal være egnet til å gjennomføre hele transporten. Det settes i forskriften krav til transportmiddel, til plassforhold for det enkelte dyreslag og til kompetanse hos sjåfør.

Ønske om detaljerte regler for hold av og tilsyn med dyr

Forvaltningen mottar fra ulike grupper krav om mer detaljert regelverk for hold av dyr, ikke minst gjelder dette kjæledyr. En ser fordelen i at dette kan sikre dyreholdet på en bedre måte, men ut fra at et slikt regelverk vil omfatte en tredjedel av norske hustander, vil muligheten for tilsyn med at regelverket følges bli en omfattende oppgave, og vil kreve store ressurser.

7.1.3 Dyrs status i norsk rett

Dyrevernlovens § 2 gir intensjonen med loven: « Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål». Teksten er en innskjerpelse av teksten i § 1 i loven av 1935 i og med tilføyelsen « og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret». Den øvrige tekst i § 2 er en videreføring av teksten i 1935 loven.

§ 2 er dyrevernlovens hovedbestemmelse. Innholdet i paragrafen gir et alminnelig direktiv om hvordan dyr skal behandles. I passiv form gis det en handlingsplikt overfor alle dyr som omfattes av loven, tamme så vel som ville, og husdyr så vel som eierløse dyr. Påbudet har ingen konkret adresse og gjelder hvem som helst og hvor som helst. Videre krever paragrafen handling ikke bare for å hindre lidelse, men også ved «fåre for å lida», det vil si et krav om å forebygge.

Begrepet unødig lidelse (å lida i utrengsmål) er ikke nærmere definert i loven, men er diskutert i forarbeidene til loven. For å avgjøre hvorvidt en lidelse skal anses som unødig eller ikke, vil en i hvert enkelt tilfelle måtte foreta en avveining av motstridende interesser. En må undersøke hvorvidt de interesser som er forbundet med å tilføye dyret lidelse, tjener et så berettiget formål at hensynet til dyret og dets lidelse må vike. Men selv om formålet i seg selv anses berettiget, kan en bare påføre dyr lidelse hvis dette er nødvendig til oppfyllelse av formålet. En har ikke under noen omstendigheter rett til å utsette dyr for større lidelse enn det som er nødvendig for at formålet skal nås.

Det er derfor ikke i seg selv rettsstridig etter dyrevernloven at dyr påføres lidelse. Grensen mellom «rettmessig lidelse» og rettsstridig handling eller unnlatelse er imidlertid ikke noen fastlagt standard. Innenfor lovens ramme må en i de fleste situasjoner legge skjønnsmessige vurderinger til grunn.

Det forhold at dyrevernloven gjør det mulig rettmessig å påføre dyr lidelse, har vært et av ankepunktene mot loven fra dyrevernorganisasjonenes side. Det er blitt hevdet at rettsprinsippet burde vendes om, slik at det gis påbud om å beskytte dyr mot lidelser generelt og ikke bare påbud om å beskytte dem mot unødig lidelse.

I juridisk sammenheng behandles dyr som ting, uten rettigheter. Rettspraksis har vist at domstolene sjelden har lagt seg opp mot den øvre strafferamme, selv for de groveste brudd på loven. Ved en endring av dyrevernloven av 9. juni 2000, ble den øvre ramme på seks måneders fengsel økt til ett år med en ytterligere skjerpelse av strafferammen til tre år (tidligere ett år) ved grove brudd på loven. Samtidig ble bestemmelsen om at alle brudd på loven skal anses som forseelse, opphevet.

Tingliggjøringen av dyrene i vår rettspraksis har hatt som konsekvens at for eksempel ved skade på bufe forårsaket av hund, har det «normale» reaksjonsmønsteret vært at hunden er blitt avlivet, mens eieren som den ansvarlige part, ofte slipper unna uten tiltale.

Når det gjelder hunder og forholdet til mennesker har vi siden 4. juli 1991 hatt en midlertidig lov om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder, med tilhørende forskrift. Denne loven vil bli inkorporert i en generell lov om hundehold som er under arbeid i Justisdepartementet.

7.1.4 Forholdene i Norden. Dyrevernlovenes formålsparagrafer

I arbeidet med dyrevelferd som på så mange andre områder, er det naturlig å sammenligne det arbeidet vi driver med tilsvarende arbeid i våre nordiske naboland. Vår geografiske nærhet og noenlunde felles kulturelle bakgrunn har gitt seg utslag i en noenlunde felles holdning til dyr og forståelse for dyrehold og dyrevelferd. Danmark, for eksempel, fikk egen dyrevernlov allerede i 1916. Ved å sammenligne formålsparagrafene i dyrevernlovgivningen i de andre nordiske land med vår egen, vil vi kunne identifisere likheter og ulikheter i lovene.

Formålsparagrafen i vår dyrevernlov av 1974 har følgende ordlyd: « Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.»

Den danske «Dyreværnslov» ble siste gangen endret 6. juni 1991, og § 1 lyder: « Dyr skal behandles forsvarligt og beskyttes bedst muligt mod smerte, lidelse, angst, varigt men og væsentlig ulempe.»

I Finlands «Djurskyddslag» av 4. april 1996 heter det i formålsparagrafen: « Syftet med denna lag är att på bästa möjliga sätt skydda djur mot lidande, smärta och plåga. Lagen syftar också till at främja djurens välbefinnande och god behandling av djur.»

Islands «Lóg um dravernd» er fra 16. mars 1994: « Denne loven omfatter alle dyr men tar spesielt hensyn til dyr som oppstalles hos og er under tilsyn av mennesker. Når det gjelder oppstalling og tilsyn av de enkelte husdyr, skal også regler i de andre lover følges».

§ 2 i den svenske «Djurskyddslag» senest revidert 2. juni 1988 har ordlyden: « Djur skall behandlas väl og skyddas mot onödigt lidande och sjukdom.»

Formuleringene i de enkelte lover varierer en del. De norske og svenske lovene omtaler begge «unødig» lidelse. Utrykket «unødig» er ikke nærmere definert. I den danske og finske loven er det i tillegg til ordet lidelse, brukt formuleringer som smerte, plage og angst. På tross av forskjellig formulering, fremstår formålene som noenlunde de samme. Mennesker pålegges å behandle dyr på en forsvarlig måte. Det er i alle formålene med en erkjennelse av at dyr som er i menneskets varetekt , ikke uten videre vil kunne få oppfylt alle sine behov. Utrykk som «forsvarlig», «best mulig» og «unødig» peker alle i retning av denne erkjennelsen. Den finske formuleringen fremstår som en del mer omfattende, i det loven også skal ha til formål å fremme dyrenes velbefinnende. I dette synes det å ligge en mer aktiv forpliktelse enn bare å forhindre lidelse.

7.2 Tilsyn med dyrehold – forvaltning

Tilsynet med dyrehold i Norge er hjemlet i lov om dyrevern. Tilsynet har vært utført av dyrevernnemnder og i en viss grad distriktsveterinærer. Nemndene var fra 1935 og fram til 1995 kommunale. Ut fra at arbeid i nemndene ble nedprioritert i en del kommuner, ble det ved lovendring i dyrevernloven i 1995 vedtatt å gjøre nemndene statlige og de fikk vedtaksmyndighet i dyrevernsaker. Det ble videre bestemt at det skulle være en dyrevernnemnd, unntaksvis flere, i hvert veterinærdistrikt.

Tilsyn og vedtaksmyndighet når det gjelder dyrevernbestemmelsene på slakterier er siden 1996 lagt til tilsynsveterinær som er ansatt i det lokale næringsmiddeltilsynet.

7.2.1 Statens dyrehelsetilsyn

Statens dyrehelsetilsyn har det utøvende forvaltningsansvaret for dyrevern. Tilsynet har tre nivåer, Sentralforvaltningen, regional forvaltning (fylkesveterinær) og lokal forvaltning (distriktsveterinær). Når det gjelder tilsyn med dyr etter dyrevernloven, har også dyrevernnemnda tilsynsansvar alene eller sammen med distriktsveterinæren.

Ordningen med lokale dyrevernnemnder og distriktsveterinærer gir tilgjengelighet, bred kompetanse og muliggjør et godt tilsyn med dyrehold. Dette gir arbeidet legitimitet lokalt.

I en del distrikter meldes det om et misforhold mellom budsjett og arbeidsoppgaver. Dette gjelder en del distriktsveterinærer og nemnder. Enkelte andre distriktsveterinærer har for mange oppgaver, og det varierer i hvilken grad dyrevern blir prioritert, blant annet i forhold til forpliktelser etter EØS-avtalen.

Det vil være formålstjenlig å gi Statens dyrehelsetilsyn større fullmakter i arbeidet med dyrevern, både på selvstendig grunnlag og i forhold til en lekmannsnemnd.

Statens dyrehelsetilsyn. Sentralforvaltningen

Sentralforvaltningen har landsomfattende ansvar for at dyrevernforvaltningen skjer på en effektiv måte i samsvar med regelverk og politiske styringssignaler. I Dyrehelsetilsynets arbeid inngår også regelverksutvikling og fortolkning av gjeldende regelverk. Kontakt med departementet om endring av prioriterte oppgaver er også viktig. Sentralforvaltningen fordeler budsjettmidler til hvert fylkesveterinærområde.

Statens dyrehelsetilsyns oppgaver retter seg både ut mot brukerne og til Landbruksdepartementet.

Sentralforvaltningen er klageinstans i dyrevernsaker for vedtak gjort av fylkesveterinær og vedtak gjort i forsøksdyrutvalget.

Statens dyrehelsetilsyn regionalt. Fylkesveterinærene

Landet er delt i ni fylkesveterinærregioner. Fylkesveterinæren er nærmeste overordnet for distriktsveterinæren og budsjetterer midler både til distriktsveterinær og til dyrevernnemnd. Videre er fylkesveterinæren sentral i arbeid med å gi nemndene nødvendig opplæring og med generell rådgivning. Fylkesveterinæren er klageinstans for vedtak gjort etter dyrevernloven både for dyrevernnemnda, distriktsveterinæren og tilsynsveterinæren ved slakterier.

Statens dyrehelsetilsyn lokalt. Distriktsveterinærene

Distriktsveterinæren er Dyrehelsetilsynets lokale forvalter. I stillingen inngår ansvar for sekretariatsfunksjonen for dyrevernnemndene. Gjennom distriktsveterinærens vaktordning er sekretariatet for hver nemnd tilgjengelig hele døgnet.

Årlig gjennomfører Statens dyrehelsetilsyn møter med vekt på oppdatering på regelverk og samordning for distriktsveterinærene. Det er videre etablert en mulighet til å ta spesialistutdannelse i offentlig veterinærforvaltning. Distriktsveterinærer sitter derfor inne med bred kompetanse. Selv om medlemmene i dyrevernnemnda skal ha interesse for dyrevern, mangler medlemmene ofte faglig spisskompetanse med hensyn til dyreatferd og forvaltningsrett. Ved at distriktsveterinæren er ansvarlig for sekretariatsfunksjonen, forventes det at slik kompetanse blir stilt til rådighet for nemnda.

På noen områder har Statens dyrehelsetilsyn formell myndighet. I de senere vedtatte forskrifter som eksempelvis for hold av pelsdyr og for hold av høns og kalkun er distriktsveterinæren gitt tilsyns- og vedtaksmyndighet.

Distriktsveterinærene er ofte pådrivere i dyrevernarbeidet lokalt, og deltar aktivt på møter med dyreeiere om dyrehold og dyrevern.

7.2.2 Dyrevernnemnder

I Norge er det 224 dyrevernnemnder som hver har ansvar for en eller flere kommuner. Nemndas medlemmer er foreslått av kommunen(e) og oppnevnt av fylkesmannen for perioder på fire år. Som medlemmer i nemnda skal oppnevnes personer med praktisk innsikt i dyrehold og dyrestell, og med kunnskap om og interesse for dyrevern. Dyrevernnemndene består i de aller fleste distrikter av tre medlemmer, unntaksvis av fem medlemmer. Fylkesmannen kan bestemme om det skal være mer enn en nemnd i et veterinærdistrikt.

Dyrevernnemndene er offentlige tilsynsorgan som arbeider for at den som eier eller er innehaver av dyr, ivaretar sine forpliktelser etter dyrevernloven. Viltlevende dyr og forvillede eller eierløse dyr (som ikke kan tilbakeføres til en eier) kommer inn under loven, men faller utenfor nemndas ansvarsområde. Det samme gjelder situasjoner der en person handler i strid med dyrevernloven overfor dyr som tilhører andre.

Statens dyrehelsetilsyn har ikke instruksjonsrett overfor nemndene, men har ansvar for budsjett, veiledning og opplæring.

Nemnda skal føre tilsyn og foreta undersøkelser, samt gi veiledning om dyrehold og/eller treffe vedtak. Nemnda har plikt til å gjennomføre vedtak som dyreeier ikke etterlever. Dyrevernnemnda skal også om nødvendig, sørge for å ta dyr i midlertidig forvaring.

I enkelte saker som ikke nemnda klarer å løse, kan politiet bringes inn for å gjennomføre vedtak. En del saker blir også anmeldt til politiet. Politiets prioritering av arbeid med slike saker varierer i de forskjellige distriktene.

Omkring 8 % av dyrevernnemndenes inspeksjoner i år 2001 førte til pålegg om utbedring av dyreholdet. Dette er en økning i forhold til foregående år, og kan skyldes mer målrettede inspeksjoner. Videre medførte om lag 25 % av inspeksjonene at påtrufne mangler ble løst ved veiledning eller rådgivning.

Nemndene foretar både uanmeldte og anmeldte inspeksjoner. Nemndene forsøker å bruke ressurser på å undersøke dyrehold hvor det for øvrig er lite innsyn, og som ut fra erfaring kan omtales som risikodyrehold.

Nemndmedlemmene mottar timegodtgjørelse for sin deltakelse i arbeidet. I mange tilfeller er det derfor ressursbesparende at distriktsveterinæren foretar inspeksjoner, og rapporterer til nemnda. Av årsmeldingene går det fram at distriktsveterinærene utfører en økende andel av inspeksjoner og tilsyn på vegne av dyrevernnemndene.

Nemndordningen bidrar til synliggjøring av dyrevernarbeidet, til økt kunnskap og interesse for dyrevern lokalt og gir arbeidet legitimitet. Medlemmer i nemnda ser ofte saken med «friske» øyne, og representerer praktisk bredde og kompetanse vedrørende hold av dyr, noe som er nødvendig ved utøvelsen av legmannsskjønnet. De har ofte oversikt over dyreholdet i sitt nærområde og kjenner lokalmiljøet. På den annen side kan det være ubehagelig å gjøre vedtak overfor personer som bor i lokalmiljøet.

Dyrevernnemndene og Statens dyrehelsetilsyn kan i en del tilfeller bli satt på store utfordringer i kompliserte og tunge dyrevernsaker. Da er det ofte fordelaktig å være flere personer på befaring.

Arbeidet i dyrevernnemnda kommer normalt i tillegg til ordinært arbeid for nemndas medlemmer, noe som i prinsippet kan innebære begrenset kapasitet og tilgjengelighet. Med dagens budsjettsituasjon synes likevel ikke nemndmedlemmenes kapasitet å være den begrensende faktor.

Tabell 7.1 Tilsynsaktivitet og saksbehandling i regi av lokalt dyrevern

Aktivitet Antall 2001 Antall 2000
Varslet rutineinspeksjon foretatt av Distriktsveterinær alene 1744 1179
Nemnd/nemndmedlemmer alene 984 869
Distriktsveterinær og nemnd(medlemmer) 1168 1223
Uanmeldt rutineinspeksjon foretatt av Distriktsveterinær alene 843 685
Nemnd/nemndmedlemmer alene 862 1226
Distriktsveterinær og nemnd(medlemmer) 674 744
Andre inspeksjoner foretatt av Distriktsveterinær alene 1163 1123
Nemnd/nemndmedlemmer alene 903 647
Distriktsveterinær og nemnd(medlemmer) 706 620
Sum inspeksjoner i regi av dyrevernnemnda 9047 8316
Saker løst ved rådgivning 2222 2004
Antall pålegg 746 508
Antall klagesaker behandlet av fylkesveterinærene 120 141
Antall politianmeldelser 75 76

7.2.3 Forsøksdyrutvalg

Bruk av forsøksdyr er regulert gjennom Forskrift om forsøk med dyr av 15. januar 1996 og endret 17. november 1998. For å vurdere alle forsøk med dyr som foregår, er det oppnevnt et forsøksdyrutvalg. Utvalget består av åtte medlemmer og har møter 10–12 ganger i året. Sekretariatet for utvalget er lagt til Statens dyrehelsetilsyn, Sentralforvaltningen.

Flertallet av dyreforsøk i Norge gjennomføres på godkjente forsøksdyravdelinger, ca. 70 i tallet, spredt rundt i landet. Godkjenning av avdelingene gis av Forsøksdyrutvalget etter inspeksjon for maksimum fire år. Hver av de godkjente avdelingene har en lokal ansvarshavende som har fullmakt til å godkjenne forsøkene og som deretter skal sende inn en kopi av den godkjente søknaden til Forsøksdyrutvalget. Forsøkene kan påbegynnes når ansvarshavende har gitt sin godkjenning. Forsøk kan godkjennes for inntil fire år av gangen.

Forsøk som gjennomføres utenfor godkjente forsøksdyravdelinger, feltforsøk, kan bare gjennomføres etter godkjenning fra Forsøksdyrutvalget. Det samme gjelder særlig smertevoldende forsøk og forsøk som ansvarshavende selv er involvert i.

Forsøksdyrutvalget gjennomgår også en andel (ca. 50 %) av alle godkjente prosjektbeskrivelser. Anslagsvis halvparten av disse foranlediger en korreksjon, kommentar eller spørsmål til ansvarshavende.

Ordningen med lokal godkjenning er effektiv og lite byråkratisk. Ansvarhavende er i nærheten av dyrene og nært til de forsøk som gjennomføres. Det antas at svært få forsøk kan gjennomføres uten at ansvarshavende tar tak i situasjonen.

Det at ansvarshavende har sin arbeidsplass hvor forsøkene skal gjennomføres, kan på den annen side gi utfordringer når det gjelder å avslå forsøk som er viktige for etaten/bedriften eller kolleger, og hvor hensynet til dyrene kanskje ikke er nok vektlagt. Det kan videre være et problem at viktig avgjørelsesmyndighet kun tillegges én person, som kan ha begrenset kapasitet til å holde seg faglig oppdatert innen forsøksdyrfeltet.

Ved feltforsøk er dagens tilsyn ikke tilfredsstillende.

7.2.4 Tilsyn med dyrevern på slakterier

Ved alle slakterier skal det etter endring av dyrevernloven i 1996 være en tilsynsveterinær som har ansvar for at det blir gitt nødvendig veiledning og pålegg for å sikre at dyrevernbestemmelsene blir etterlevd. Det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet plikter å sørge for at oppgavene blir utført av en tilsynsveterinær.

På en del slakterier er det et problem at arbeidet med kjøttkontroll i for stor grad får prioritet i forhold til tilsynet med levende dyr.

Tilsynsveterinæren skal ta tak i forskriftsbrudd som skjer på slakteriet og få rettet på forholdene. Det kan oppleves belastende å vedta tiltak overfor en bedrift hvor en har sitt faste arbeidssted. For å få støtte i arbeidet kan kontakten mellom tilsynsveterinæren på det enkelte slakteri og Statens dyrehelsetilsyn styrkes.

På tross av de utfordringer tilsynsveterinæren står overfor er det positivt at det er en veterinær ved hvert slakteri som skal føre tilsyn med at bestemmelser etterleves.

7.2.5 Stevneveterinær ved trav- og galoppløp

Ved alle hesteveddeløp med totalisator skal det være stevneveterinær til stede. Stevneveterinærens primære oppgave omfatter dyrevern og dyrehelse, og vedkommende skal påse at de hester som kommer til start, er skikket til å delta. Antidopingarbeidet ivaretar også hensynet dyrevern og for øvrig hensynet til «fair play».

Stevneveterinæren har inspeksjonsrett og myndighet til å treffe enkeltvedtak innenfor banens område. Tilstedeværelse under løp gir et direkte og effektivt tilsyn, noe som er nødvendig når dyr brukes i pengespill. Statsansettelse gir den nødvendige uavhengighet i forhold til løpsarrangør. Hestepraktiserende veterinærer som også er stevneveterinærer kan i enkelte tilfeller være behandlende veterinær for noen av de startende hestene. Dette har foranlediget spørsmål ved stevneveterinærens habilitet, men samtidig har disse en kompetanse i arbeidet.

Det er et løpende behov for samordning av tjenesten, slik at samarbeidet med bruker av tjenesten bedres og slik at tilsynet utføres mest mulig likt ved alle baner.

7.2.6 Andre offentlige etater som har betydning for dyrehold og dyrevelferd

Reindriftsforvaltningen

Statens Reindriftsforvaltning har hovedkontor i Alta og seks lokalkontor fra Røros og nordover. Reindriftsforvaltningen er underlagt Landbruksdepartementet og har som mål å legge til rette for en økonomisk, økologisk og kulturell bærekraftig reindrift. I dette ligger også at dyrevernhensyn blir tatt hensyn til ved utforming av regelverk o.a. Man belønner flytting av slaktedyr på bakken med et tilskudd fremfor å bruke biltransport. Det settes krav til den tekniske utførelsen og materialbruk i arbeidsgjerder i reindriften av hensyn til dyrene.

Forvaltningen har med hyppig tilstedeværelse ute i felten anledning til å påse at dyrevernhensyn etterleves. Hard driving av rein under arbeide, enten i gjerde eller ved flytting, påpekes med anmodning om å ta hensyn til dyrene.

Direktoratet for naturforvaltning

Direktoratet for naturforvaltning har det løpende nasjonale ansvaret for jakt og fangst iht. viltloven og fiske etter anadrome laksefisk og innlandsarter iht. lakse- og innlandsfiskloven.

Det er lagt inn klare dyrevernhensyn i begge lovene, blant annet gjennom regulering av hvilke jakt-, fangst- og fiskemetoder som tillates.

Regional rovdyrforvaltning

I fylkene er det de regionale rovviltutvalgene som tildeler midler til forebyggende tiltak mot rovdyrskader, innenfor tildelt ramme og retningslinjer fra Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning. Fylkesveterinæren er fast representert i de regionale rovviltutvalgene. Fylkesmannen avgjør søknader om og utbetaler erstatning for tap av beitedyr pga. fredet rovdyr. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har ansvaret for et nasjonalt program for bestandsovervåking av store rovdyr. I fylker med kvotejakt på gaupe fastsetter Fylkesmannen kvote og område for jakt, unntatt for Nord-Trøndelag og Hedmark der kvote og geografisk område fastsettes av egne gaupenemnder. Jervenemndene for Nord- og Sør-Norge fastsetter kvoter for lisensjakt og jaktområder på jerv. Direktoratet for naturforvaltning gir på bakgrunn av bestandsvurderinger betingede skadefellingstillatelser til fylkesmennene og enkelte kommuner, som kan iverksettes dersom betingelsen for felling etter Viltlovens § 12 er oppfylt. Fellingskvoter og skadefellingstillatelser er motivert ut fra det skadepotensialet rovdyrene utgjør for dyr på beite. For gaupe på Vestlandet og enkelte øyer i Nord-Norge er det fri kvote.

Fiskeridepartementet

All oppdrett av marine organismer i Norge krever tillatelse fra Fiskeridepartementet. Departementet har delegert store deler av den utøvende myndigheten til Fiskeridirektoratet og Fiskeridirektoratets regionkontorer, med departementet som klageinstans i de saker som Fiskeridirektoratet behandler som førsteinstans.

Departementets målsetting er å sikre at oppdrettsnæringen blir en bærekraftig og lønnsom distriktsnæring. Gjennom lov- og forskriftsarbeid legger Fiskeridepartementet til rette for næringsutvikling, og dette arbeidet skjer i stor utstrekning i dialog med andre departementer, faglige institusjoner og næringen selv.

Når det gjelder fiskehelse så ivaretas dette av fiskesjukdomsloven og av forskrift om etablering, drift og sjukdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg av 18. desember 1998 (drifts- og sjukdomsforskriften og settefiskforskriften). Forskriften forvaltes i fellesskap av Fiskeridirektoratet og Statens dyrehelsetilsyn.

Fiskeridirektoratet

Fiskeridirektoratet forvalter både villfiskressurser i havet og oppdrettsnæringen i sjø. Oppdrettsnæringen reguleres blant annet gjennom oppdrettsloven. Direktoratet arbeider med konsesjonsbehandling og arealproblematikken sett i forhold til en økning i produksjon, kontroll av anlegg i forhold til rømming, men også i forhold til volum- og biomasseoverskridelser, og regulering gjennom fôrkvoter. I samråd med fylkesveterinær kan Fiskeridirektoratet gi dispensasjoner fra tetthetsbestemmelsene.

Fiskeridirektoratet har hjemmel til å gi pålegg, herunder til å gi og trekke tillatelser, samt til å ilegge tvangsmulkt.

Fiskeridirektoratet tar imot meldinger om algeforekomster og maneter som kan skade oppdrettsfisk. Aktuelle tiltak for å forebygge de lidelsene fisken utsettes for ved slike angrep, kan være å flytte oppdrettsmerdene.

7.3 Oppfølging av dyrevernsaker. Rettspraksis

Overtredelser av dyrevernloven som fører til straffesaker er normalt av alvorlig karakter. Dette har bl.a. sammenheng med politiets prioriteringer. I sivile saker er bildet mer nyansert, men også her er det ofte tale om saker som er omfattende. Det har nok sammenheng med at det er de alvorlige sakene som fordrer de mest inngripende vedtakene, som da dyreeier kan ha sterkt behov for å bestride.

7.3.1 Politiet

Generelt er politiets lave prioritering når det gjelder håndhevelse av dyrevernlovgivning et stort problem. Fra flere dyrevernnemnder kommer det signaler om at dyrevernsaker ofte blir nedprioritert av politi og påtalemyndighet, og det er en del eksempler på henleggelse av dyrevernsaker på sviktende grunnlag. Det er likevel en positiv utvikling, men den er ofte personavhengig. På bakgrunn av dette er det et behov for dialog mellom dyrevernforvaltningen og politietaten for å bidra til at politiet er bevisst i sin rolle i forhold til dyrevernlovgivningen.

I de siste dopingsaker i totalisatorløp med hest har det vist seg svært vanskelig å få politiet til å gi sakene nødvendig prioritet.

7.3.2 Rettspraksis

I gjeldende dyrevernlov omhandler to paragrafer straffebestemmelser; § 31 inneholder den egentlige straffebestemmelsen, mens § 32 omhandler rettighetstap. Paragrafene kan brukes uavhengig av hverandre eller samtidig.

Tap av retten til å ha med dyr å gjøre kan bare skje ved dom. Påtalemyndigheten er forpliktet etter loven å fremme et slikt krav når dyrevernnemnda ber om det jf § 32, 2. ledd.

Straffebestemmelsen gjelder både ved brudd på loven og ved brudd på forskrifter gitt med hjemmel i loven.

Brudd på dyrevernloven ble fram til lovendringen i år 2000 betraktet som forseelse.

Det har vært en rekke domsavsigelser for dyreeier på grunn av vanrøkt. Som regel gjelder forholdene for mange dyr i forhold til fôrgrunnlaget, eller at eier av en eller annen grunn har sluttet å stelle dyrene og gi dem fôr og vann. Dommene har oftest vært betinget eller for kortere tid ubetinget fengsel og bot, og i en del grovere tilfelle har eier også blitt fradømt retten til å ha og stelle dyr i et visst antall år, avhengig av lovbruddets omfang.

Av dommer kan nevnes:

Høyesterett 1985

A vanskjøttet sine 21 kuer og kalver med det resultat at flere døde av sult og manglende stell. A ble i forhørsretten dømt til 90 dagers betinget fengsel, samt fradømt retten til å eie, ha, bruke, handle med, slakte eller stelle husdyr resten av livet. Kjæledyr kunne A fortsette med. Høyesterett forkortet rettighetstapet til 10 år.

Høyesterett 1988

Etter å først ha skadeskutt tamrein, drepte A en rein som befant seg på innmark, med revolver med til sammen tre skudd på 50 meters hold. A ble frifunnet etter dyrevernloven.

Høyesterett 1991

A vanskjøttet 10 storfe med det resultat at alle omkom av mangel på fôr og vann. A ble idømt ubetinget fengsel i 30 dager, og mistet retten til å eie, ha, bruke, handle med, slakte eller stelle dyr i en periode på 10 år. Hund kunne han fritt fortsette med.

Høyesterett 1993

A vanskjøttet sauene sine, og bedret ikke forholdene til tross for gjentatte pålegg fra dyrevernnemnda. A ble dømt til betinget fengsel i 40 dager, ubetinget bot på 2 500 kroner samt tap av retten til å holde sau i to år.

Høyesterett 1993

A forsøkte å drepe hunden sin for å få utbetalt forsikringssummen. Han fôret den med rottegift over flere dager. Dyret ble avlivet med skudd for å avslutte lidelsene. A ble idømt ubetinget fengsel i 21 dager, og mistet retten til å eie, ha eller bruke hund i fem år.

Høyesterett 1994

A vanskjøttet 60 til 80 hunder og 14 katter ved blant annet å holde de innelukket i et mørkt lokale, utelate renhold m.v. Flere dyr måtte avlives og mange var påført skader ved vanskjøtselen. A ble idømt 60 dagers fengsel hvorav 14 dager var ubetinget. Rettighetstap ble ikke idømt.

Eidsivating lagmannsrett 1988

A, som eggprodusent med tradisjonelle burdrift, ble anmeldt av Dyrebeskyttelsen med påstand om at hold av burhøns som var i samsvar med Landbruksdepartementets forskrifter om hold av verpehøner i bur, var i strid mot § 2 i dyrevernloven.

Lagmannsretten opprettholdt herredsrettens dom om full frifinnelse.

Eidsivating lagmannsrett 1996

A sultet i hjel en hoppe og unnlot å tilkalle veterinær til tross for at hoppa var kronisk og alvorlig sjuk. A ble idømt en bot på 5.000 kroner.

Gulatings lagmannsrett 1997

A vanskjøttet sine griser og kyr med det resultat at noen sultet i hjel, det oppsto kannibalisme og gjødselen steg opp til ca. 25 cm over gulvet. A ble fradømt retten til å holde dyr i 10 år.

Resultatet ble at eierskapet til dyrene ble overført til domfeltes hustru.

Hålogaland lagmannsrett 1998

A var tiltalt etter dyrevernloven, og ble av namsretten midlertidig fradømt retten til å ha ansvar for husdyr, i påvente av straffesaken. Avgjørelsen ble opphevet av lagmannsretten under henvisning til at dyrevernnemndas pålegg falt utenfor tvangsfullbyrdelsesloven.

Eidsivating lagmannsrett 1999

Dyrebeskyttelsen Norge anla sak mot pelsdyroppdretterne A og B med påstand om at deres pelsdyrhold var i strid med dyrevernlovens §§ 2 og 4. A og B var tilfeldig valgt og drev sitt pelsdyroppdrett i samsvar med forskriftene. Lagmannsretten opprettholdt herredsrettens dom om full frifinnelse.

Nord-Østerdal herredsrett 1994

A holdt trekkhunder varig bundet i liner på 1,5 meter. A ble dømt til en bot på 100 kroner (ett hundre kroner).

7.4 Rådgivende organer

7.4.1 Det veterinærmedisinske rettsråd

Spørsmålet om opprettelse av et veterinærmedisinsk rettsråd her i landet, ble alt i 1908 tatt opp til behandling på Den Norske Veterinærforenings årsmøte. Norske veterinærer hadde lenge følt savnet av en sakkyndig instans som de kunne henvende seg til når det gjaldt tilfeller av særlig vanskelig art. Erfaringene syntes også å ha godtgjort at det var behov for en slik sakkyndig instans til å rettlede domstolene i saker i samband med tvistligheter ved handel med husdyr, «dyreplagerisaker» m.v.

Først ved lov nr. 3 av 10. desember 1948 om veterinærer m.v. ble det gitt hjemmel for opprettelse av Det veterinærmedisinske rettsråd, og rådet trådte i funksjon 1. oktober 1950. Det ble samtidig utarbeidet et reglement for rettsrådet som ga nærmere retningslinjer bl.a. om rådets sammensetning, beslutningsdyktighet, protokollering og arkivering m.v.

Det veterinærmedisinske rettsråd ble oppnevnt av Landbruksdepartementet for en periode på fem år, hadde fem medlemmer med personlige varamedlemmer og en sekretær tilsatt av departementet. Sekretæren skulle være cand.jur.

Lov av 15. juni 2001 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell trådte i kraft 1. januar 2002, og erstatter lov av 10. desember 1948 om veterinærer m.v. I denne forbindelse ble det visse endringer for rettsrådet. Antallet medlemmer i rådet ble utvidet til sju for å få en bredere faglig representasjon, og hvor ett av medlemmene skal være jurist. Av de øvrige seks medlemmer skal fire være dyrehelsepersonell i vitenskapelige stillinger innen relevante fagområder og to ha erfaring fra klinisk praksis. De to sistnevnte skal oppnevnes etter forslag fra yrkesorganisasjonene.

Arbeidsoppgavene for Det veterinærmedisinske rettsråd er utvidet, men rådet skal fortsatt stå til disposisjon for retten, påtalemyndigheten, offentlige forsvarere og oppnevnte sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål og dyrevern i forbindelse med sivile saker og straffesaker. I tillegg skal rådet være rådgiver for veterinærmyndighetene i disiplinærsaker, saker om forsvarlig virksomhet, saker av veterinærmedisinsk art og dyrevernspørsmål. Det er således lovfestet at dyrevern hører inn under rettsrådets arbeidsoppgaver. Flere av de nå lovfestede endringer i rettsrådets arbeidsoppgaver i den nye loven, er i overensstemmelse med det som en tid har vært gjeldende praksis.

7.4.2 Rådet for dyreetikk

Rådet for dyreetikk ble nedsatt av Landbruksdepartementet i 1992/1993, som et resultat av en forutgående debatt om dyrevern i Stortinget. Rådet skulle, som navnet sier, være rådgivende og ha en fri og uavhengig rolle i forhold til departementet. Det fikk et vidt mandat, som lyder:

  • Vurdere og gi råd om de prinsipielle etiske sider ved dyrehold og husdyrproduksjon, inkludert produksjon av oppdrettsfisk og hold av kjæledyr, og viltlevende dyr i fangenskap (dyreparker m.m.).

  • I den utstrekning utvalget selv finner det nødvendig, vurdere direkte og indirekte bruk av bioteknologiske prinsipper på dyr.

  • Vurdere behov for endringer i eksisterende lovverk og forvaltningspraksis og ut fra dette gi råd til departementet når det gjelder tilsynet på dyrevernområdet.

  • Vurdere de konsekvensetiske sider for det ytre miljø ved moderne avlsarbeid og dyrehold, herunder bevaring av genetisk mangfold og ville biologiske ressurser samt påvirkning fra legemidler o.l. i akvatiske miljøer.

Rådet ble sammensatt av sju representanter fra husdyrnæring, dyrebeskyttelse, forvaltning, utdanning og forskning og uavhengige samfunnsinteresser, og fikk en leder med fagetisk kompetanse. Fra juli 2001 ble Rådet utvidet med en representant fra reindriften.

Rådet for dyreetikk behandler saker som Landbruksdepartementet ønsker utredet. Det får også henvendelser fra ulike offentlige instanser, dyrevernorganisasjoner, husdyrorganisasjoner og privatpersoner. Disse sakene tas opp til diskusjon og behandling dersom rådet finner problemstillingen interessant og prinsipiell, og har ledig kapasitet. Rådet tar dessuten opp saker på eget initiativ.

Siden 1993 har Rådet avgitt uttalelse i mer enn 40 saker, i tillegg til en lang rekke høringsuttalelser. Uttalelsene omfatter vidt forskjellige emner, fra pelsdyroppdrett til sportsfiske basert på «catch and release» og dressur av hunder. På basis av et faktagrunnlag gir Rådet gjennom uttalelsene en etisk vurdering av hva det anser som forsvarlig eller uakseptabel behandling av dyr. Vurderingene går dermed ut over hva som anses som lovlig eller ulovlig ifølge regelverket. Rådet har sett det som en viktig oppgave å være premissleverandør og bidragsyter til en løpende offentlig debatt omkring bruk og behandling av dyr i samfunnet. Rådet distribuerer derfor sine uttalelser til media og interesserte parter, har etablert en hjemmeside på internett der avgitte uttalelser er tilgjengelige, og gir ut årsmeldinger som bl.a. sendes til alle landets distriktsveterinærer og dyrevernnemnder.

Opprettelsen av Rådet for dyreetikk må sees i sammenheng med opprettelsen av en rekke etiske utvalg på 1990-tallet. Offentlig oppnevnte dyreetiske organer er opprettet i flere europeiske land. Disse har en noe varierende organisering og tilknytningsform i forhold til myndighetene.

7.5 Frivillige organisasjoner

Dyrebeskyttelsen Norge

Dyrebeskyttelsen Norge (DN) er en landsomfattende organisasjon som bygger på frivillig innsats.

Dyrebeskyttelsen lokalt er organisert ved at noen tar seg av de praktiske oppgaver som å rykke ut og hente/hjelpe dyr i nød, bringe dem til veterinær, pleie dyrene og omplassere dem dersom det gjelder katter, hunder og andre kjæledyr. Andre tar seg av det administrative arbeid som henvendelser til myndigheter, publikum, presse og andre media.

DN tar imot meldinger om eiere som mishandler dyr, gir råd til dyreeiere om stell og atferdsbehov samt dyrehold generelt, overvåker at forvaltningsorganene (myndighetene) etterlever dyrevernloven og andre relevante lover i forhold til dyr. DN kommer med innspill til myndigheter om bedring av dyrevernet. DN igangsetter årlige kastrerings- og øremerkingskampanjer for katter, og har opprettet et mistet/funnet register på nettet.

Dyrebeskyttelsen har engasjerte medlemmer som hjelper mange dyr og folk som bryr seg om dyr. Organisasjonen har knyttet til seg dyrevenner med kompetanse innen dyrehold, etologi, juss etc. DN er en sentral kontakt vedrørende dyremishandling og overvåking av dyreholdet i Norge.

Dyrevernalliansen

Dyrevernalliansen er en informasjons- og påvirkningsorganisasjon i forhold til myndigheter, dyrevernorganisasjoner og publikum. Dyrevernalliansen arbeider hovedsakelig med å dokumentere menneskelige overgrep mot produksjonsdyr og for å stanse disse.

Dyrevernalliansen har som formål å fremme dyrs interesser, særlig overfor offentlige myndigheter og næringsliv, herunder dokumentere overgrep som synes å bli vernet av gjeldende lovverk.

Dyrevernalliansen hevder at de oppnår sine mål gjennom kommunikasjon basert på dokumenterbare fakta og vitenskap. Dyrevernalliansen leter frem og sammenstiller informasjon og formidler denne videre til andre kunnskapsformidlere, beslutningstagere og pressgrupper.

NOAH for dyrs rettigheter

En tredje landsomfattende dyrebeskyttelsesorganisasjon er NOAH for dyrs rettigheter.

Boks 7.38 Eksterne innspill

  • I ny dyrevernlov må dyr få status som sansende skapninger.

  • Etisk prinsipp om objektivt ansvar: Loven må stille krav om kompetanse til alle som har dyr.

  • Opplæring om dyrehold inn i grunnskolen.

  • Krav om kompetanse ved overtakelse av gård med produksjonsdyr.

  • Etiske retningslinjer for operative inngrep på dyr.

  • Forby sulting og tvangsfôring av dyr.

  • Det må bli lettere å avvikle dyrehold.

  • Meldeplikt for veterinærer og helsepersonell om kritikkverdige forhold for dyr.

  • Seksuelt misbruk av dyr må kriminaliseres.

Til dokumentets forside