Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 1 (2008-2009)

FOR BUDSJETTÅRET 2009 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapittel: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme fred, menneskerettigheter og internasjonale fellesgoder og bygge en bedre organisert verden. Ankerfester for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er vår sterke støtte til FN, NATO-medlemskapet og vårt tette forhold til Norden og EU blant annet gjennom EØS-avtalen. Norge skal utnytte kjente og nye muligheter til å fremme norske interesser og bidra til en mer rettferdig verden. I utenrikspolitikken er det viktig å vise evne til å prioritere innsatser og ressursbruk.

Regjeringens politikk bygger på en erkjennelse av at norsk sikkerhet og norske interesser må ivaretas gjennom et tydelig fokus på våre nærområder. Derfor fører Regjeringen en aktiv politikk i nærområdene med et særlig fokus på utfordringer og muligheter i Nordområdene. I tillegg bygger vår politikk på erkjennelsen av at relevans i dagens verden også handler om engasjement utenfor nærområdene. Norske interesser er tjent med at universelle menneskerettigheter styrkes og at verdens land evner å møte vår tids største utfordringer fra fattigdom, klimaendringer og økende globalisering. Disse utfordringene kan ikke isoleres geografisk. De er grenseoverskridende. Klima, kamp mot fattigdom, bekjempelse av internasjonal terrorisme, spredning av smittsomme sykdommer, utfordringer knyttet til migrasjon, arbeidet for fred, nedrustning og forebygging av konflikter påvirker også vår sikkerhet her hjemme. En snever forståelse av norske interesser er dårlig norsk interessepolitikk.

Nordområdene er denne Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. I løpet av de siste årene har vi styrket satsingen på nordområdene. År for år er det gitt økte målrettede budsjettbevilgninger som stimulans til satsingen i nord. Vi har trappet opp kontakten med samarbeidspartnere i regionen og nordområdespørsmål står sentralt i Norges samarbeid og kontakt med Russland, våre allierte, nordiske naboer og andre EU-land. Nordområdestrategien som ble lagt fram 1. desember 2006 er førende for Regjeringens arbeid. Strategien legger opp til en helhetlig, koordinert og langsiktig nordområdepolitikk. De 22 tiltakspunktene i Regjeringens nordområdestrategi dekker et bredt felt, til havs og på land og arbeidet med å gjennomføre strategien er godt i gang.

Utviklingen av forholdet til Russland er en hovedprioritet, både i vår nordområdestrategi og for Regjeringens utenrikspolitikk generelt. Vi har styrket det bilaterale samarbeidet med Russland på en rekke områder. Mange av de utfordringene vi møter i nord kan bare løses gjennom russisk medvirkning og engasjement. I tillegg er det en grunnleggende norsk interesse at Russland utvikler og styrker demokrati, rettstat, menneskerettigheter og respekterer de grunnleggende prinsippene for en internasjonal rettsorden. Vi ser nå et mer selvhevdende og fremoverlent Russland. Krigføringen i Georgia viser at Russland ikke har veket tilbake for å bruke militær makt i sine naboregioner, også med det formål å påvirke europeiske grenser. Norge har tatt avstand fra denne krigføringen. Vår politikk overfor Russland skal være bygget på både samarbeid og fasthet. Langvarige og økende motsetninger mellom NATO og Russland vil ikke være i Norges interesse. Derfor er det også i vår interesse å arbeide for at slike motsetninger ikke tar overhånd.

NATO-medlemskapet er en bærebjelke i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhet trygges gjennom internasjonalt samarbeid og god kontakt med våre allierte. Regjeringen er opptatt av at NATO må være det sentrale transatlantiske forum for konsultasjoner om sikkerhetspolitiske spørsmål. I NATO og i andre fora vil vi arbeide for en sikkerhetspolitikk som gjør at vi står sterkere rustet til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor, herunder terror, klima, helse, miljøødeleggelser og nedrustning. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å søke tettere samarbeid med de andre nordiske landene om sikkerhetspolitikken og med å videreføre vårt tette samarbeid med EU på dette området.

Verden veves sammen i et stadig tettere skjebnefellesskap der begreper som «oss» og «dem» får mindre relevans. Flere sentrale sikkerhetspolitiske utfordringer har sitt utspring i skjæringspunktet mellom konflikter, svake stater og fattigdom. Klimaendringer legger ytterligere byrder på de svakeste; stater som individer. Dette krever en bred innsats der sivile virkemidler i form av fattigdomsbekjempelse, økonomisk utvikling, utdanning, statsbygging og klimatilpasning ofte har en vel så sentral rolle som militær innsats. Derfor ser Regjeringen på utviklingspolitikken som et sentralt element i den generelle utenriks- og sikkerhetspolitikken.

De siste årene har vi styrket og fordypet vår dialog og samarbeid med europeiske land og EUs institusjoner. Regjeringen vil fortsette dette arbeidet. En aktiv europapolitikk er nødvendig for å ivareta norske interesser og få gjennomslag for norske syn. Samarbeid om klima vil være spesielt viktig fram mot klimatoppmøtet i København. Både EU og Norge har ambisiøse klimamålsettinger og har en felles interesse av en klimaavtale med mer omfattende utslippsreduksjoner og bredere deltakelse. Den norske satsningen på CCS er viktig i en slik sammenheng og fremme av både CCS-arbeidet og skogsatsingen skal vektlegges også i utenrikspolitikken.

Gjennom aktiv deltakelse i internasjonale operasjoner skal Norge også være med på å ta et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. ISAF-operasjonen i Afghanistan er og forblir vårt viktigste internasjonale militære engasjement. Norge bidrar i tillegg betydelig til den sivile innsatsen i Afghanistan og har gått i front for at FN skal få en sterkere koordinerende rolle. Regjeringen er opptatt av at vi skal delta også i FNs fredsoperasjoner. Et norsk bidrag til FNs operasjon i Darfur ble stanset av sudanesiske myndigheter, men vi vil jobbe med å bidra mer, spesielt i Afrika.

Det er i norsk interesse at vi har et sterkt FN. Vi er tjent med en internasjonal rettsorden der maktbruk er regulert og der det finnes internasjonale kjøreregler. FN er den viktigste internasjonale institusjonen for dette. Vi vil fortsette vårt arbeid for å sette FN bedre i stand til å møte de internasjonale utfordringene verden står overfor. Det vil vi gjøre både ved å stille opp for FN når det er nødvendig, men samtidig ha fullt trykk på arbeidet med å skape et mer moderne og effektivt FN. Norge vil derfor fortsette arbeidet med FN-reform.

Regjeringen ser et klart behov for demokratisering av de multilaterale finansinstitusjonene. Norge er en pådriver i arbeidet med å styrke fremvoksende økonomier og fattige lands representasjon i de styrende organer i Verdensbanken. Styrking av afrikanske lands posisjon har et særskilt fokus. Samtidig støtter Regjeringen opp om enkelttiltak som kan styrke utviklingslandenes innflytelse i Verdensbanken.

FN er den viktigste organisasjonen globalt når det gjelder fred. Derfor er Norge en av de viktigste støttespillerne for FNs fredsinnsats. Vi er blant hovedbidragsyterne til FNs fredsbyggingskommisjon og vi støtter FNs egen evne til å forebygge væpnet konflikt gjennom økonomisk og praktisk støtte til FNs kontor for fredsmekling. Norges rolle for å bidra til fred og forsoning har en tydelig plass i vår regjeringsplattform. Derfor vil vi fortsette samarbeidet med FN, i tillegg til vårt engasjement for fred og forsoning i en rekke konflikter.

Vårt arbeid for nedrustning og ikke-spredning er en viktig pilar i Regjeringens engasjement for fred. Utfordringene innen rustningskontroll er store, både på det kjernefysiske og det konvensjonelle området. Antallet kjernevåpenstater har økt siden den kalde krigens slutt. Nye land og grupperinger, deriblant terrororganisasjoner, ønsker å skaffe seg slike våpen. Vi styrker derfor Norges internasjonale pådriverrolle for rustningskontroll og nedrustning, både med hensyn til kjernefysiske våpen, andre masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle våpen. Regjeringen vil særlig være opptatt av at de våpentyper som har uakseptable humanitære konsekvenser skal bli tatt ut av bruk. Dette er bakgrunnen for vårt engasjement for å få en internasjonal avtale som forbyr klaseammunisjon og vil fortsette arbeidet for at flest mulig land slutter seg til denne avtalen.

Arbeidet for menneskerettigheter og særlig barns rettigheter vil stå sentralt i Regjeringens arbeid. Norge skal være i front når det gjelder engasjement og arbeide aktivt for å fremme respekt for og beskyttelse av menneskerettighetene. Menneskerettighetsarbeidet dekker mange områder og er sentralt for Norge både i vår bilaterale kontakt og i internasjonale fora. Norge er kandidat til FNs menneskerettighetsråd for perioden 2009-2012, og vi vil arbeid for å sikre Norge en plass i dette organet.

Som en del av Regjeringens kulturløft fortsetter vi styrkingen av kultur og omdømmearbeid. Fremme av norsk kunst og kultur bidrar til å stryke og synliggjøre Norge internasjonalt og gir oss kontaktflater inn mot interessante miljøer. Norsk verdiskapning i utlandet er viktig for norsk næringsliv. Derfor fører vi en aktiv politikk for å være behjelpelig med å sikre norske bedrifter innpass, i god kontakt med Innovasjon Norge.

Større åpenhet, mer debatt og derigjennom bredere forankring av norsk utenrikspolitikk er en viktig målsetting for Regjeringen. Derfor lanserte vi refleksprosjektet høsten 2006. Gjennom omfattende debattmøter i hele landet og involvering av ressurspersoner og miljøer for utenrikspolitisk tenkning har Regjeringen bidratt til dette. Regjeringen vil som en følge av dette prosjektet legge frem en egen melding til Stortinget om hovedlinjer i utenrikspolitikken våren 2009.

Regjeringen er forpliktet på tusenårsmålsagendaen og har tatt et særskilt ansvar for at de helserelaterte tusenårsmålene skal nås. Samtidig skal Norge fortsatt bidra med betydelig finansiering til utdanning. For å sikre en mest mulig effektiv bruk av bistandsmidler vil Regjeringen prioritere de multilaterale organisasjonene som kanaler for slike store fellesløft, mens den bilaterale bistanden i større grad vil konsentreres rundt felt der Norge har spesielle fortrinn og kompetanse. En slik arbeidsdeling er også i tråd med den tenkning som ligger til grunn for giverlandenes retningslinjer for harmonisering og effektivisering av internasjonal bistand. Regjeringen vil legge fram en egen melding til Stortinget om utviklingspolitikken for behandling våren 2009.

Den betydelige norske innsatsen knyttet til klima og miljø springer ut av erkjennelsen av de mange og store utfordringene globale klimaendringer stiller oss overfor. Regjeringen fortsetter arbeidet for en mer ambisiøs global klimaavtale med mer omfattende utslippsforpliktelser og deltakelse. En prioritert oppgave her er mer aktivt å trekke med utviklingsland. Det gjelder store utslippsland som Kina og India, men også de land som i liten grad bidrar til utslipp, men som rammes hardt av klimaendringene. Å styrke fattige lands evne til å tilpasse seg klimaendringer må derfor stå sentralt. Samtidig må vi bidra til at fattige land kan få dekket sine energibehov, men på en måte som i minst mulig grad bidrar til ytterligere utslipp. Tilgang til miljøvennlig energiteknologi som vannkraft og solenergi, må prioriteres. De store utslippslandene må tilbys faglig samarbeid for å få ned utslippene og utvikle nye og mer miljøvennlige løsninger. Utvikling av teknologi for co2-fangst og lagring på Mongstad må også ses i et slikt perspektiv.

Avskoging og skogforringelse representerer 20 pst. av de globale utslippene av klimagasser. Statsministeren lanserte under klimapartsmøtet på Bali i desember 2007 et initiativ for tiltak mot utslipp fra avskoging. Innsats mot avskoging vil ikke bare kunne redusere utslipp av klimagasser, men vil også kunne være viktige bidrag til arbeidet med å bevare biodiversitet, bekjempe fattigdom og styrke urfolks rettigheter. Regjeringen har avsatt et betydelig beløp til klima og skogprosjektet for 2009 og legger opp til en opptrapping mot om lag tre milliarder kroner årlig.

Norge skal yte betydelig innsats på områder som er viktig for utvikling. Tradisjonell bistand er bare en del av det som bidrar til varig økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Regjeringen har derfor rettet særlig oppmerksomhet mot andre pengestrømmer. Sentralt i dette arbeidet står programmet Olje for Utvikling. Målsettingen her er gjennom overføring av norsk kompetanse og erfaring fra oljeindustrien, å bidra til regelverksutvikling og forvaltningsregimer som fører til større åpenhet og mindre korrupsjon. Miljøhensyn, utjevning og velferdsutvikling er grunnleggende i dette programmet.

Direkteinvesteringer og næringslivssamarbeid er helt vesentlige faktorer for å skape økonomisk vekst i fattige land. Regjeringen vil derfor fortsette med å oppfordre norske bedrifter til å satse også i fattigere land, og vil bruke utviklingspolitiske virkemidler for å stimulere til dette, bla. gjennom Norfund og enkeltprosjekter som samarbeider om et mikrofinansinitiativ.

Regjeringen har rettet økt oppmerksomhet mot forholdet mellom internasjonal migrasjon og utvikling. Private pengeoverføringer fra migranter til hjemland utgjør langt mer enn samlet global offentlig bistand. Regjeringen viderefører innsatsen for å gjøre disse pengeoverføringene enklere og billigere. Samtidig ønsker Regjeringen å finne mekanismer for hvordan disse pengeoverføringene bedre kan samspille med de offentlige bistandsmidlene. Dette er utgangspunktet for lanseringen av Prosjekt Pakistan. Et annet siktemål med prosjektet er i sterkere grad å kunne trekke inn den betydelige kunnskapen og ressursene i innvandringsmiljøene i utviklingssamarbeidet.

Enorme summer forsvinner årlig i korrupsjon og ulovlig kapitalflukt. Regjeringen viderefører den sterke innsatsen mot korrupsjon. Bekjempelse av skatteparadiser har fått en stadig mer sentral plass i dette arbeidet. Regjeringen har derfor satt ned et utvalg som skal se på kapitalflukt fra fattige land. Norge leder også en internasjonal arbeidsgruppe om illegal kapitalflukt fra utviklingsland.

Det er bred folkelig oppslutning om norsk bistand. Denne oppslutningen kan bare opprettholdes dersom utviklingssamarbeidet drives på en effektiv måte og midlene havner der de skal. Regjeringen driver et kontinuerlig arbeid for å bedre effektiviteten og styrke forvaltningen av bistandsmidlene. Blant viktige tiltak på dette feltet er opprettelsen av en egen kontrollenhet i Utenriksdepartementet og etableringen av en kanal for varsling av mistanker om korrupsjon. Like viktig er det å dokumentere resultatene av bistanden, et arbeid Norad har ansvar for.

Med det budsjettet som legges fram her, foreslår Regjeringen å innfri målsettingen om at 1 pst. av BNI skal gå til bistand. Dette er viktig av flere årsaker. Først og fremst betyr det mer penger til utvikling, men det er også et klart signal til de mange rike land som fortsatt har langt igjen til FNs målsetting om 0,7 pst. av BNI til utviklingsformål. Afrika vil fortsatt være det viktigste området i norsk utviklingspolitikk.

Norge er blant de land som har kommet lengst i kvinnefrigjøring og likestilling. Dette er også en av Regjeringens utviklingspolitiske hovedprioriteringer. En egen melding om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken ble behandlet av Stortinget våren 2008. Dypest sett er dette et spørsmål om flytting av makt. Samtidig er det åpenbart at kvinners manglende rettigheter og deltakelse i mange land svekker mulighetene for å skape økonomisk utvikling. Erfaringene fra Norge har vist hva som er mulig dersom det mobiliseres politisk vilje. Regjeringen vil bruke disse erfaringene i utviklingssamarbeidet for å styrke kvinners rettigheter. Tiltak og samarbeid for å styrke seksuelle minoriteter og stigmatiserte grupper som hiv-positive, vil videreutvikles.

Kampen for likestilling og seksuelle minoriteters rettigheter utspiller seg i et kulturelt sensitivt terreng. Regjeringen vil her tale med en klar og modig stemme, alltid for de undertrykte, men med utgangspunkt i kunnskap og bevissthet om de grunnleggende maktstrukturer som utfordres.

2 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Utgifter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2007

Saldert budsjett 2008

Forslag 2009

Pst. endr. 08/09

Administrasjon av utenrikstjenesten

100

Utenriksdepartementet

1 563 038

1 540 111

1 608 287

4,4

103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

10 674

17 522

25 035

42,9

104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

4 731

9 232

8 248

-10,7

Sum kategori 02.00 1 578 443 1 566 865 1 641 570 4,8

Utenriksformål

115

Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

70 098

82 328

95 567

16,1

116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

1 486 900

2 648 281

3 018 533

14,0

118

Nordområdetiltak mv.

256 154

300 318

310 618

3,4

Sum kategori 02.10

1 813 153

3 030 927

3 424 718

13,0

Sum programområde 02

3 391 596

4 597 792

5 066 288

10,2

Administrasjon av utviklingshjelpen

140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

832 478

881 434

962 518

9,2

141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

170 576

166 920

185 836

11,3

144

Fredskorpset

45 000

Sum kategori 03.00 1 003 054 1 048 354 1 193 354 13,8

Bilateral bistand

150

Bistand til Afrika

2 659 966

2 743 500

2 843 500

3,6

151

Bistand til Asia

794 029

808 600

1 038 600

28,4

152

Bistand til Midtøsten

173 430

245 000

500 000

104,1

153

Bistand til Latin-Amerika

225 601

261 500

246 500

-5,7

Sum kategori 03.10 3 853 025 4 058 600 4 628 600 14,0

Globale ordninger

160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

1 646 392

1 717 000

1 729 000

0,7

161

Næringsutvikling

686 226

794 000

894 000

12,6

162

Overgangsbistand (gap)

869 200

724 000

724 000

0,0

163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

2 459 964

2 588 434

2 445 000

-5,5

164

Fred, forsoning og demokrati

1 705 050

1 830 250

1 783 725

-2,5

165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

620 412

667 000

712 000

6,7

166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

193 302

289 116

1 796 795

521,5

167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

456 520

408 276

1 992 556

388,0

168

Kvinner og likestilling

195 599

235 000

300 000

27,7

169

Globale helse- og vaksineinitiativ

1 560 041

1 560 000

0,0

Sum kategori 03.20 8 832 666 10 813 117 13 937 076 28,9

Multilateral bistand

170

FN-organisasjoner mv.

4 965 942

4 069 420

4 117 420

1,2

171

Multilaterale finansinstitusjoner

1 753 820

2 000 800

2 035 800

1,7

172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

367 326

300 000

270 000

-10,0

Sum kategori 03.30

7 087 088

6 370 220

6 423 220

0,8

Sum programområde 03

20 775 834

22 290 291

26 182 250

17,5

Sum utgifter

24 167 430

26 888 083

31 248 538

16,2

Inntekter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2007

Saldert budsjett 2008

Forslag 2009

Pst. endr. 08/09

Administrasjon av utenrikstjenesten

3100

Utenriksdepartementet

84 774

78 629

85 288

8,5

Sum kategori 02.00

84 774

78 629

85 288

8,5

Sum programområde 02

84 774

78 629

85 288

8,5

Administrasjon av utviklingshjelpen

3141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), jf. kap. 141

3 371

Sum kategori 03.00

3 371

Sum programområde 03

3 371

Sum inntekter

88 145

78 629

85 288

8,5

3 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og Statsråden for miljø-og utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02

Kap. 100

Utenriksdepartementet

Kap. 103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Kap. 104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Kap. 115

Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

Kap. 116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

Kap. 118

Nordområdetiltak mv.

Programområde 03

Kap. 140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Kap. 151

Bistand til Asia, post 72 Bistand til Afghanistan

Kap. 152

Bistand til Midtøsten

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter (post 71)

Kap. 164

Fred, forsoning og demokrati

Kap. 169

Globale helse og vaksineinitiativ, post 70 Vaksine og helse

Kap. 170

FN-organisasjoner mv., post 74 FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og post 75 FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNWRA)

Statsråden for miljø- og utviklingssaker

Programområde 03

Kap. 141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

Kap. 144

Fredskorpset

Kap. 150

Bistand til Afrika

Kap. 151

Bistand til Asia

Kap. 153

Bistand til Latin-Amerika

Kap. 160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Kap. 161

Næringsutvikling

Kap. 162

Overgangsbistand (gap)

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter (post 70)

Kap. 165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

Kap. 166

Miljø og bærekraftig utvikling mv.

Kap. 167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp

Kap. 168

Kvinner og likestilling

Kap. 169

Globale helse- og vaksineinitiativ, post 71 Andre helse- og aidstiltak

Kap. 170

FN-organisasjoner mv. (postene 70-73 og 76-81)

Kap. 171

Multilaterale finansinstitusjoner

Kap. 172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

4 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkeordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt års budsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS. I samsvar med Bevilgningsreglementet § 5, gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg (poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste – beløp i 1000 kroner):

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

       

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2008

Forslag 2009

100

21

Spesielle driftsutgifter

4 790

4 790

115

70

Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål

3 748

67 635

116

71

Finansieringsordningen under EØS-avtalen

151 431

50 000

116

72

EØS-finansieringsordningen

19 640

900 000

116

73

Den norske finansieringsordningen

7 451

885 000

116

74

Bilaterale samarbeidsprogram med Bulgaria og Romania

40

120 000

118

70

Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland

38 119

280 127

118

71

Fred- og demokratitiltak

3

3 793

118

76

Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak

2 170

26 698

150

78

Regionbevilgning for Afrika

3 300

2 843 500

151

72

Bistand til Afghanistan

500 000

151

78

Regionbevilgning for Asia

3 971

538 600

152

78

Regionbevilgning for Midtøsten

0

500 000

153

78

Regionbevilgning for Latin-Amerika

17 016

246 500

160

70

Sivilt samfunn

2 123

1 193 000

160

71

Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid

1 249

81 000

160

72

Demokratistøtte/partier

2 584

7 000

160

73

Kultur

1 231

107 000

160

75

Internasjonale organisasjoner og nettverk

6 375

172 500

160

77

Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset

135 000

161

70

Næringsutvikling

0

309 000

162

70

Overgangsbistand (gap)

713

724 000

163

70

Naturkatastrofer

637

335 000

163

71

Humanitær bistand og menneskerettigheter

0

2 110 000

164

70

Fred, forsoning og demokratitiltak

24 377

770 725

164

71

ODA-godkjente land på Balkan

7 313

575 000

164

72

Utvikling og nedrustning

2 251

73 000

164

73

Andre ODA-godkjente OSSE-land

9 629

365 000

165

70

Forskning og høyere utdanning

0

333 000

165

71

Faglig samarbeid

10 404

240 000

166

70

Ymse tilskudd

3 482

9 795

166

71

Internasjonale prosesser og konvensjoner m.v.

9 756

39 000

166

72

Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling

248 000

166

73

Klima- og skogsatsingen

1 475 000

168

70

Kvinner og likestilling

4 401

300 000

169

70

Vaksine og helse

94

1 370 000

169

71

Andre helse- og aidstiltak

190 000

170

73

Verdens matvareprogram (WFP)

8

145 000

170

76

Tilleggsmidler via FN-systemet mv.

52 516

1 507 200

170

77

FNs aidsprogram (UNAIDS)

0

160 000

170

78

Bidrag andre FN-organisasjoner mv.

2 785

168 220

170

79

Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps

16 476

67 000

170

81

Tilskudd til internasjonal landbruksforskning

314

88 000

171

70

Verdensbanken

54

810 000

171

71

Regionale banker og fond

2 223

763 300

171

72

Samfinansiering via finansinstitusjoner

17

462 500

172

70

Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging

2 186

270 000

5 Årsverksoversikt Utenriksdepartementet

Årsverk pr. mars 20081

Utenriksdepartementet

756

Utenriksstasjonene

617

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

235

Sum Utenriksdepartementet

1608

1 Antall årsverk er angitt ifølge tall fra Statens Sentrale Tjenestemannsregister (SST) pr 1. mars 2008. Personell tilsatt lokalt ved utenriksstasjoner inngår ikke i SSTs materiale. Det vises til eget vedlegg i proposisjonen med oversikt over ansatte ved de ulike utenriksstasjonene, herunder lokalt ansatte.

6 Anmodningsvedtak

Nedenfor nevnes oppfølging av anmodningsvedtak innenfor Utenriksdepartementets område for stortingssesjonen 2007-2008. I del III Spesielle tema, punkt 3 Om oppfølging av anmodningsvedtak, gis det en nærmere omtale av anmodningsvedtaket.

  • Vedtak nr. 127, 5. desember 2007

7 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

         

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2007

Saldert budsjett 2008

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2009

02.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

1 586 498

1 566 865

1 566 865

1 641 570

02.10

Utenriksformål

1 813 153

3 030 927

3 030 927

3 424 718

Sum programområde 02

3 399 651

4 597 792

4 597 792

5 066 288

7.1 Satsing i nordområdene

Regjeringen definerte i Soria Moria nordområdene som et av de viktigste satsingsområdene. Det er i nord at mange viktige spørsmål møtes og det er Regjeringens målsetting at Norge skal lede an i utviklingen av nordområdene. I 2009 styrker derfor Regjeringen nordområdesatsingen med 507 mill. kroner, hvor 15 mill. kroner er over UD sitt budsjett. Regjeringens totale satsing på nordområdene siden nordområdestrategien ble lagt frem i 2006 er i underkant av 1 mrd. kroner.

Norsk nordområdepolitikk har som mål å skape rammebetingelser for en utvikling som trygger nasjonal suverenitet, sikrer stabilitet i området, fremmer en ansvarlig forvaltning av ressursene og miljøet, samt sikrer norske økonomiske interesser. Nordområdepolitikken prioriterer satsing på kunnskap, infrastruktur og verdiskapning i nord for å sette oss i stand til å møte utfordringer og muligheter i nordområdene. Norsk politikk i nord hviler videre på to søyler. På den ene siden legges det opp til et intensivert samarbeid med Russland for å videreutvikle samarbeidet om forvaltningen av fiskeriressursene og videre utvikling av samarbeidet om utviklingen av petroleumsressursene og sikring av havmiljøet. På den annen side legges det opp til nordområdedialoger med de sentrale vestlige land som er opptatt av utviklingen i nordområdene. Norge fører i dag nordområdedialoger med en rekke vestlige land.

I desember 2006 la Regjeringen frem nordområdestrategien med 22 tiltakspunkter som viser konkret hvordan Regjeringen vil gi satsingen innhold. Stikkord for satsingen er aktivitet, nærvær, internasjonalt samarbeid og kunnskap. Hovedinnsatsen er innen kunnskapsutvikling, næringsfremme, miljø og klima, urfolk, energi, forsvar, ressursforvalting, kultur og folk-til-folk samarbeid i nord. Strategien spenner over ulike sektorer og involverer de fleste departementers budsjetter. Utover de 22 tiltakspunktene arbeider også Regjeringen med flere sektorsatsinger hvor nordområdene prioriteres. Dette gjelder både Forsvarets langtidsplan, Nasjonal transportplan, satsinger innen regional- og næringsutvikling og på petroleumssektoren i nord.

Det er flere forhold som ligger bak den økte vektleggingen på nordområdene. Som kyststat har vi et ansvar for å sikre norsk suverenitet og trygge forvaltningen av fornybare og ikke-fornybare ressurser. Dette krever at vi videreutvikler samarbeidet med Russland, styrker kontakten med våre naboer og allierte og setter oss i stand til å utnytte nye muligheter.

I en tid hvor mange frykter at det kan bli et misforhold mellom tilbud og etterspørsel etter petroleum, vil utviklingen i nordområdene følges av mange land. Dette kan bli Europas nye energiprovins. Her er situasjonen preget av mer stabilitet enn i de fleste andre områdene som leverer energi til de europeiske landene, og avstanden til de europeiske markedene er overkommelig. Men samtidig er dette et område hvor det finnes utfordringer knyttet blant annet til avgrensning av sokkel og soner mot Russland i Barentshavet og fortsatt nærvær av betydelig militær russisk kapasitet. Samtidig er dette en region med et utsatt og sårbart miljø der klimaendringene er betydelige.

Norges tilnærming er trukket opp i den helhetlige forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Ny teknologi og høyere oljepriser har gjort det attraktivt å utnytte også de store energiressursene i de nordlige havområdene. Dette skaper vanskelige avveiingsspørsmål mellom hensynet til miljøet og fornybare ressurser på en side og hensyn til produksjon og transport av petroleum på den annen side.

Energi og klima er viktige sider ved nordområdepolitikken og krever bred oppfølging både internasjonalt og nasjonalt. Regjeringens målsettinger for klimapolitikken vil være ledende også i nordområdearbeidet. Norge vil ta initiativet til bilateralt samarbeid om klima med Russland, også i internasjonale fora, og vektlegge klimaproblematikken i arbeidet i de regionale råd. Frem til våren 2009 vil Norges formannskap i Arktisk råd stå sentralt i nordområdearbeidet. Arbeidet med klimaendringer og bærekraftig utvikling i Arktis vil bli prioritert. Prosjektsamarbeidet og atomsikkerhetssamarbeidet med Russland vil bli videreført. Samarbeidets omfang og form vil tilpasses de aktuelle prioriteringer i nordområdepolitikken. Regjeringen har lagt vekt på et aktivt presse- og besøksprogram og nordområdedialoger og -diplomati. Dette har bidratt til å øke bevisstheten omkring nordområdenes betydning i utenlandske og norske media og fagmiljøer og blant internasjonale beslutningstakere og har knyttet et verdifullt nettverk av kontakter.

Norsk nordområdepolitikk skal også fange opp nye problemstillinger og nye utviklingstrekk.Klimaendringene og issmeltingen fører til at det åpnes nye transportveier mellom Atlanterhavet og Stillehavet over Polhavet. Denne utviklingen åpner nye muligheter og skaper samtidig nye utfordringer i nordområdene. Et klart utviklingstrekk er at arktiske spørsmål nå blir en mer integrert del av nordområdesatsingen. De russiske vedtakene om produksjonen på Shtokman-feltet og planene om enorme investeringer på land i tilknytning til virksomhet til havs, åpner nye muligheter ikke minst for deler av Nord-Norge. Det vil være viktig at man på norsk side vurderer hvordan vi kan få på plass en infrastruktur og en logistikk som kan betjene utviklingen. Dette vil bli reflektert i Nasjonal transportplan, men bør også gjøres til gjenstand for særskilt satsing i årene som kommer.

Gjennom programmet Barents 2020 for kunnskapsutvikling i nord skaper regjeringen arenaer for samarbeid mellom norske og utenlandske kompetansemiljøer og bidrar til å fornye vår kunnskap om nordområdene. Viktige prosjekterer er blant annet et norsk-russisk samarbeidsprosjekt for harmonisering av standarder på helse, miljø og sikkerhet innen petroleumsindustrien og skipsfart i nord, utredning av helhetlig overvåkings- og varlingssystem for havområdene i nord og forskningsprogrammet «Geopolitikk i nordområdene, norske interesser» samt en rekke nordområdestipender.

7.2 Trygge Norges sikkerhet

Regjeringen skal sikre et trygt Norge og trygghet for norske borgere. Vi skal arbeide nært med våre allierte og gjennom dialog og samhandling sikre at vi nasjonalt og internasjonalt kan møte tradisjonelle så vel som nye sikkerhetspolitiske utfordringer, herunder terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, helseproblemer og miljøødeleggelser. Vi skal videreføre norsk engasjement for nedrustning og ikke-spredning og vi skal gi støtte til utvikling av dialog mellom ulike grupper der konflikt kan utvikles.

Regjeringen legger et utvidet sikkerhetsbegrep til grunn for utformingen av Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi legger derfor også vekt på klima og miljø, og sosiale og økonomiske tiltak for å sikre stabilitet og utvikling. Styrket koordinering av innsatsen på de enkelte områder vil være en prioritert sak for Regjeringen.

NATO-medlemskapet forblir en bærebjelke i vårt internasjonale engasjement. Situasjonen i Georgia har på ny satt søkelyset på de mer tradisjonelle utfordringene knyttet til alliansesolidaritet og NATOs kjerneoppgaver. Bruk av militærmakt i strid med folkeretten må det tas avstand fra. Forsøk på å endre grenser ved hjelp av makt kan ikke aksepteres. I møte med både nye og mer tradisjonelle sikkerhetsutfordringer vil forholdet til Russland stå sentralt. Regjeringen vil legge vekt på at dialogen med Russland opprettholdes, og at samarbeid for å sikre økt stabilitet videreføres.

Alliansens betydning som sikkerhetspolitisk instrument til støtte for blant annet FN og den Afrikanske Union så vel som samarbeidet med EU, stiller nye krav til organisasjonen, særlig med hensyn til stabiliseringsoperasjoner og samarbeid med sivile aktører. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at NATO fortsatt omformes og utvikles på en måte som gjør den i stand til å møte de nye sikkerhetsutfordringer på en koordinert og effektiv måte. Det er Regjeringens mål at den løpende utvidelse av Alliansen og det voksende samarbeidet med NATOs ulike partnere skjer på en måte som bidrar til økt stabilitet i og utenfor Europa.

Norsk og europeisk sikkerhet bygger på et nært forhold til USA. Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet, den politiske dialogen så vel som et tett bilateralt samarbeid mellom Norge og USA.

Forutsetningene for nordisk samarbeid er nå betydelig større på grunn av endringene i det utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske landskapet i Norden. Hovedrammen er femlandssamarbeidet, men land med særskilte fellesinteresser kan også samarbeide i andre konstellasjoner, herunder forsvarspolitisk samarbeid og nærområdessamarbeid Norge-Sverige-Finland og norsk-islandsk-dansk samarbeid om spørsmål i Arktis/Norskehavet. Dessuten vil refleksjonen over utfordringer og muligheter for et styrket nordisk- og utenrikspolitisk samarbeid i et 10-15 års perspektiv, som skal ferdigstilles av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg innen utgangen av 2008, gi en viktig stimulans til den langsiktige utviklingen av det nordiske samarbeidet.

Afghanistan vil forbli både NATOs og Norges viktigste militære innsatsområde. Den NATO-ledede ISAF-operasjonen er et sentralt virkemiddel i det internasjonale samfunns samlede anstrengelser for å bidra til varig fred og stabilitet i Afghanistan. Norge vil videreføre en omfattende deltakelse i ISAF.

På bakgrunn av erfaringene fra angrepet på Hotel Serena i januar 2008 er det gjennomført en grundig gjennomgang av de nasjonale prosedyrene for forberedelser og gjennomføring av besøk i Afghanistan og andre områder med tilsvarende sikkerhetsutfordringer. Det er gjennomført en rekke tiltak, inkludert styrket opplæring, med sikte på å ivareta sikkerheten for både norsk utsendt personell og besøkende delegasjoner.

Fram mot toppmøtet i Strasbourg/Kehl i april 2009 vil NATOs forhold til Russland og videre integrasjon av Georgia og Ukraina være blant hovedsakene. I tillegg vil NATOs operasjoner, samarbeidet med EU og andre internasjonale aktører, politikk og militær reform, samt nedrustning og ikke-spredning være viktige spørsmål for Alliansen. Regjeringens mål er at Alliansen gjennom dette skal bevare sin relevans som det primære transatlantiske forum for sikkerhetspolitisk samarbeid. Troverdige og samlende beslutninger på disse områdene vil kreve styrket politisk dialog mellom de allierte. Norge vil være en pådriver i denne prosessen.

Norge vil samtidig holde tett kontakt med EUs institusjoner og medlemsland om utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU gjennomfører flere operasjoner på bakken i blant annet Kosovo og Afghanistan som bringer den i direkte kontakt med NATO. Vi vil derfor være pådriver for å styrke det strategiske samarbeidet mellom NATO og EU og tilpasse det nye behov. Videre utviking av konseptet med innsatsstyrker vil bli viktig for å øke EUs evne til å støtte FNs krisehåndtering. I tråd med Soria Moria-erklæringen vil Regjeringen bidra med militære styrker til EU-ledede operasjoner der disse styrkene benyttes når det foreligger et klart og utvetydig FN-mandat. Norge opprettet sammen med Sverige, Finland, Estland og Irland en slik innsatsstyrke som sto i beredskap i seks måneder fra 1. januar 2008. Styrken skal igjen stå på beredskap i 2011. Det pågår i tillegg en dialog mellom Norge og EU om et styrket samarbeid om sivil krisehåndtering i Afghanistan og Kosovo. Norge deltar med politipersonell i EUs operasjoner i begge disse landene. Norge har i tillegg inngått et samarbeidsarrangement med European Defence Agency (EDA), og aktiviteten særlig innenfor forsknings- og teknologisamarbeidet er økende.

Humanitær nedrustning og global sikkerhet

FN er den viktigste institusjonen for global sikkerhet. I tråd med Soria Moria erklæringen vil Regjeringen arbeide aktivt for å styrke Norges militære og sivile bidrag til FN-ledede fredsoperasjoner, med særlig vekt på Afrika. Det vil være et særlig mål å utforme slike bidrag innenfor en nordisk ramme.

Regjeringen vil videreføre sitt sterke engasjement for nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen som kjemiske og biologiske våpen. Det gjelder blant annet initiativet Norge har tatt sammen med seks andre land for å styrke det internasjonale ikke-spredningsregimet og for fortsatt kjernefysisk nedrustning. Her har Regjeringen tatt en lederrolle for å fremme tiltak som kan samle bredest mulig internasjonal oppslutning.

I tråd med vedtaket på toppmøtet i Bucuresti vil Regjeringen trappe opp arbeidet for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder nedrustning og bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. NATO må kontinuerlig vurdere sin atomstrategi for å redusere atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Vårt mål er fullstendig avskaffelse av atomvåpen.

Regjeringen vil fortsatt gi høy prioritet til innsats for humanitær nedrustning. Regjeringen er opptatt av at det er konvensjonelle våpen som skaper flest ofre for væpnet vold, og som hindrer sosial og menneskelig utvikling.

I mai 2008 ble den nye konvensjonen om klaseammunisjon vedtatt av et flertall av FNs medlemsstater. Det er et internasjonalt forbud mot bruk, produksjon, lagring og overførsel av klaseammunisjon. Konvensjonen ble fremforhandlet etter initiativ fra Norge, og med betydelig norsk engasjement i prosessen og forhandlingene. Soria Moria-erklæringens mål om et internasjonalt forbud mot bruk av klaseammunisjon er dermed oppnådd. Norge har invitert til undertegning av konvensjonen i Oslo i desember 2008. Osloprosessen som ledet frem til forbudet var et nært samarbeid mellom stater og humanitære organisasjoner, FN og den internasjonale Røde Kors komiteen.

Minekonvensjonen har, siden den trådte i kraft i 2007, skapt en internasjonal norm. Det å bruke landminer anses som uakseptabelt, også av land som ikke er statspartnere til konvensjonen. Minekonvensjonen har ført til at livene til mange hundretusener mennesker har blitt bedre og store områder har blitt frigjort til utvikling. Det at ikke nye miner har blitt lagt ut forebygger humanitære kriser og ødelagte liv. I 2009 arrangeres den andre Tilsynskonferansen for Minekonvensjonen. Regjeringen vil fortsatt være en aktiv pådriver for implementering av Minekonvensjonen.

Arbeidet for et forbud mot produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpen og en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger er fortsatt sentrale prioriteringer. Regjeringen arbeider for internasjonale tiltak for å begrense utbredelsen av håndvåpen og støtter aktivt opp om å få på plass en egen konvensjon som handel med konvensjonelle våpen.

En overordnet målsetting for vår innsats i bekjempelsen av terrorisme er at Norge innenfor rammen av folkeretten skal yte effektive og relevante bidrag som også reduserer trusselen mot Norge. For å lykkes med dette, er det viktig med en god balanse mellom bekjempende og forebyggende tiltak. Det er viktig å støtte opp under FN som den ledende aktør i det internasjonale arbeidet mot terrorisme, samt at vi samarbeider tett med regionale organisasjoner som NATO, EU og OSSE. Gjennomføringen av OSSEs globale antiterrorstrategi er viktig for det langsiktige arbeidet for å avverge terrorisme. Norge vil konsekvent kreve at kampen mot terrorisme må føres i full overensstemmelse med menneskerettighetene og grunnleggende rettstatsprinsipper.

Det kjernefysiske eksportkontrollregimet Nuclear Suppliers Group (NSG) vedtok 6. september å åpne for sivilt kjernefysisk samarbeid med India. Målsetningen med et slikt samarbeid er å bidra til sikker energitilgang for Indias voksende befolkning, og samtidig knytte India nærmere det internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet for å hindre spredning av atomvåpen. Norge medvirket til en løsning, hvor India påtok seg klare nedrustnings- og ikke-spredningsforpliktelser. Disse forpliktelsene kom til uttrykk i en politisk erklæring som dannet grunnlag for NSGs endelige vedtak. Ved at India i enda sterkere grad knyttes opp til det internasjonale kjernefysiske nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet, vil NGSs vedtak også bidra til større global sikkerhet.

7.3 Klima og bærekraftig utvikling

De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største utfordring. Endringene kommer fortere og gir større utslag enn en regnet med inntil bare for kort tid siden. Norge har derfor ambisiøse klimamålsettinger: skjerping av den norske Kyotoforpliktelsen med 10 prosentpoeng til 9 pst. under 1990-nivå, kutt i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990 innen 2020, og karbonnøytralitet i 2030. Norges hovedinnsats i kampen mot klimaendringene internasjonalt skjer innenfor rammene av FNs Klimakonvensjon og på utviklingsområdet. Det forhandles nå om en bred framtidig klimaavtale der alle land bidrar, og som vil gjelde fra utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. Norge vil være en pådriver i dette arbeidet. I denne sammenheng er det etablert et tett nordisk samarbeid fram mot klimakonferansen i København i desember 2009. Samarbeid og god kontakt med EU og andre europeiske land vil også være viktig.

Norges arbeid for å redusere utslipp fra avskoging i u-land, som ble annonsert under FNs klimakonferanse på Bali i desember 2007, er et viktig element i den norske innsatsen internasjonalt for å redusere de globale klimagassutslippene. Norge arbeider også aktivt for å fremme utvikling og internasjonal utbredelse av teknologier for karbonfangst og –lagring (CSS). Begge disse satsningsområdene er viktige elementer for Norge i forhandlingene om et fremtidig globalt klimaregime.

Det er behov for støtte til internasjonale bestrebelser for å utrede nye internasjonale avtaleformer, inkludert mulige typer utslippsforpliktelser. Andre former for klimautredninger og –tiltak er også aktuelle, for eksempel i regi av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), Det internasjonale energibyrå (IEA) m.v., eller Verdensbankens nye langsiktige initiativ for lavkarbon vekst og utvikling etter 2012. Norge støtter aktivt opp om FNs generalsekretærs initiativ om å gjøre FN karbonnøytralt. Norge satser på å styrke den utenrikspolitisk dialogen om behovet for en ambisiøs global klimaavtale, noe som blant annet støttes gjennom regionale og bilaterale tiltak mot avskoging, fremme av ren energi og støtte til Den grønne utviklingsmekanismen, ikke minst i Afrika.

Utenriksdepartementets innsats for bærekraftig utvikling vil i tråd med strategi for bærekraftig utvikling i Nasjonalbudsjettet for 2008, bestå i å arbeide for å styrke det internasjonale samarbeidet for å oppnå de globale miljømålene, herunder en sosial og miljømessig bærekraftig globalisering. Hoveddelen av denne innsatsen vil bli satt inn på utviklingsområdet, men det vil også være sentralt å fremme prinsippene om bærekraftig utvikling i FN-organer og de multilaterale utviklings- og finansinstitusjonene. Norge vil gi høy prioritet til arbeidet for FN-reform og følge opp rapporten fra Høynivåpanelet. Arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO), (OECD), Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD), samt nordområdearbeidet vil også være viktige arenaer for dette arbeidet.

7.4 En aktiv europapolitikk

Regjeringen fører en aktiv europapolitikk, hvor norske interesser overfor EU blir ivaretatt på en offensiv måte. Med utgangspunkt i at Norge ikke er medlem av EU skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning i aktuelle saker med sikte på å få gjennomslag for norske syn. Vi er blitt og skal fortsette å bli tydeligere i våre prioriteringer, mer fokusert i vår satsing og påvirkning og legge vekt på å være strategiske når vi søker samarbeid. Det nordiske samarbeidet er her særlig viktig og vil bli brukt aktivt for å ivareta norske og fellesnordiske interesser overfor EU.

Med Stortingsmelding nr. 23 (2005-2006) har Regjeringen skissert hvordan arbeidet med europapolitikken skal legges opp. Stortingsmeldingen ble enstemmig vedtatt av Stortinget 13. februar 2007. Den konkretiserer tiltak for å sikre tydelige og tidlige politiske prioriteringer, god samordning og utnytting av mulighetene, god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetansebygging og økt åpenhet og dialog. Regjeringen arbeider aktivt med å sluttføre oppfølgingspunktene i denne handlingsplanen.

Regjeringen er opptatt av å sørge for økt åpenhet og dialog med eksterne miljøer og regionale myndigheter i EU- og EØS-saker. Kontakten med relevante organisasjoner og institusjoner er blitt styrket og vi vil fortsette å gi dette arbeidet høy prioritet.

Regjeringens mål er en aktiv og tydelig europapolitikk som både bidrar til et solidarisk og trygt Europa og som mer offensivt ivaretar norske interesser overfor EU. EU er viktig og påvirker store deler av det norske samfunnet. Over 80 pst. av den totale norske eksporten går til EU, og omtrent 70 pst. av vår import kommer fra EU.

Gjennom EØS-midlene stiller Norge i perioden 2004-2009 til rådighet over 10 milliarder kroner til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området og til at de nye medlemslandene blir i stand til å gjennomføre EUs regelverk på en rekke områder. I tillegg bidrar midlene til å skape nye samarbeidsrelasjoner og kontakt mellom Norge og mottakerlandene. Forhandlinger vil bli gjennomført med Europakommisjonen i løpet av høsten 2008 om mulige fremtidige bidrag etter at nåværende fase avsluttes i april 2009.

EUs engasjement på Vest-Balkan forsterkes og tydeliggjøres. Europakommisjonen har satt Vest-Balkan høyt på dagsorden, og det forventes at EUs engasjement i regionen vil bli ytterligere styrket i tiden fremover. For Norge er det viktig å støtte den felles europeiske anstrengelse for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan. Norges innsats på Vest-Balkan følger en omforent internasjonal tilnærming, der støtte for integrasjon i euroatlantiske strukturer (EU og NATO) er det bærende element. Vi vil videreføre innsatsen for å integrere disse landene i de europeiske og euroatlantiske samarbeidsinstitusjoner. Norge vil gjennom sin prosjektbistand støtte reformarbeidet og implementeringen av europeiske standarder for å bidra til nærmere integrasjon, i samspill og samarbeid med EU. Norge anerkjente Kosovos uavhengighet sammen med det store flertallet av EU- og NATO-medlemmer. Det er norsk syn at Kosovos uavhengighet på sikt vil bidra til stabilitet i regionen, selv om særlig serbisk motstand gjør at det i noen tid fremover vil være usikkerhet forbundet med Kosovos internasjonale stilling, samt kontroll over hele landets territorium.

Energipolitikk spiller en stadig viktigere rolle i norsk europapolitikk. Norges rolle som betydelig leverandør av energi til Europa er et sentralt element i forholdet mellom Norge og EU. Regjeringen har en aktiv dialog med Europakommisjonen om energispørsmål, og vil styrke kontakten med andre deler av EU-systemet om energi- og klimapolitikk. Siden våren 2007 har EUs «klima- og energipakke» vært kjernen i den pågående utviklingen av EUs energi- og klimapolitikk. Europakommisjonen la frem en omfattende direktivpakke i januar 2008 som oppfølging av toppmøtets vedtak. Pakken inneholder bl.a. et nytt og utvidet direktiv om handel med utslippsrettigheter for klimagasser, et direktiv om geologisk lagring av CO2 og et direktiv om fremme av fornybar energi. Pakken inneholder også en meddelelse om støtte til demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering. Målsettingen er å få et formelt vedtak i begynnelsen av 2009 før valget til Europaparlamentet starter, og i god til før klimaforhandlingene i København i desember 2009. Klima- og energipakken vil også få betydning for norsk politikk på området, og Regjeringen følger arbeidet nøye.

Gjennom Schengen-avtalen er Norge knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker. Økt grenseoverskridende kriminalitet og illegal innvandring, krever at Norge prioriterer det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet med andre europeiske land. Norge er invitert med av Kommisjonen til å delta i utviklingen av EUs globale tilnærming til migrasjon gjennom samarbeidsplattformer om utviklingstiltak i opprinnelsesland og transittland. Dette vil ha høy prioritet fra Regjeringens side. Regjeringen vil også samarbeide nært med EU i innsats mot menneskehandel. EU har utarbeidet en handlingsplan og bindende direktiver når det gjelder å bekjempe menneskehandel.

Gjennom naboskapsprogrammet bidrar EU til utviklingen i Ukraina, Moldova og landene i Sør-Kaukasus. Norge har et betydelig bilateralt prosjektsamarbeid i regionen innen demokratisk styresett og sivilt samfunn, likestilling, justis- og sikkerhetssektorreform, miljø, klima og energi, samt humanitære tiltak. Det viktig å se Norges innsats i sammenheng med det som gjøres i regi av EU, OSSE, Europarådet og andre internasjonale fora. Norges målsettinger er stort sett parallelle med ENP og det er derfor viktig å sikre god samordning. OSSE, Europarådet og FN har en viktig rolle for å sikre en demokratisk utvikling i regionen. For Norge er det derfor en målsetting å bidra til at landene kan etterleve sine forpliktelser i disse organisasjonene, og styrke organisasjonenes kapasitet til å bistå SUS-landene. Etter krigen i Georgia er det viktigere enn noensinne å støtte demokratiske reformer og euroatlantisk integrasjon i SUS-landene. Ikke minst er det viktig at landene i regionen tar i bruk mekanismene i OSSE og Europarådet for å løse konflikter.

Menneskerettigheter og demokrati er et viktig element i dialogen med Russland. Regjeringen vil på denne bakgrunn blant annet søke å styrke samarbeidet mellom norske og russiske aktører på en måte som bidrar til å støtte opp om MR, uavhengige media og ytringsfriheten i Russland.

Det vil bli opprette en ambassade i Kasakhstan med sikte på å styrke kontaktene med Sentral-Asia på grunn av landenes betydning både som partner i OSSE og Europarådet og på grunn av regionens betydning for internasjonal energisikkerhet og norsk petroleumsindustri.

7.5 Rettferdig global styring

En av Regjeringens utenrikspolitiske hovedprioriteringer er å arbeide aktivt for global rettferdighet og en sosial og bærekraftig globalisering. Regjeringen vil arbeide for å styrke globale styringsinstrumenter som kan fremme mer rettferdig fordeling – ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, skal vi gå inn for å utvikle politiske svar på den markedsdrevne globaliseringen. Vi skal ha kapasitet til å utrede nye samarbeidsformer og nye finansieringsordninger som kan styrke det globale styringssystemet. Vi skal gjennom økonomiske og personellmessige bidrag gi vår støtte til et kvalitativt bedre FN som er i stand til å ivareta sine oppgaver etter FN-pakten.

Det er etablert en rekke organisasjoner og prosesser for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom utvikling av felles regelverk i global skala. Ikke minst spiller FNs særorganisasjoner viktige roller innenfor sine mandatområder. Som ledd i arbeidet for rettferdig global styring, vil Regjeringen gi høy prioritet til arbeidet i FNs særorganisasjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er særlig relevant, med sosial rettferdighet som eksplisitt formål og mandat, blant annet gjennom regler for beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter. Regjeringen vil i året som kommer legge særlig vekt på konkret oppfølging av den internasjonale konferansen om Decent Work som Utenriksministeren arrangerte i Oslo 5. september i samarbeid med LO og NHO. For dette formål har Regjeringen besluttet å utarbeide en særskilt strategi, i nær dialog med partene i arbeidslivet. Innholdet i strategien vil presenteres for Stortinget våren 2009.

En sosial og bærekraftig utvikling er bare mulig dersom vi satser på global helse. Regjeringen har tatt initiativ til en global kampanje for å nå de helserelaterte tusenårsmålene om barnedødelighet, mødredødelighet og bekjempelse av aids og andre sykdommer. Norge arbeider dessuten tett med utvalgte land fra hele verden for at dagens utfordringer på helseområdet skal håndteres også innenfor utenrikspolitikken. Helserisiko og sårbarhet kjenner ingen landegrenser og må komme høyere på den utenrikspolitiske agendaen. Regjeringen er opptatt av å sikre befolkningen i utviklingsland tilgang til rimelige og gode vaksiner og medisiner. Et eksempel er arbeidet i Den globale vaksinealliansen GAVI som ble etablert i 1999 som et samarbeid mellom offentlige og private aktører. UNICEF, Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensbanken er sentrale partnere. Alliansen arbeider for at alle barn i fattige land får et fullverdig vaksinetilbud, med vekt på rask og effektiv introduksjon av nye vaksiner og støtte til å sikre fungerende vaksinetjenester. Formålet er å bidra med mer midler, mer effektivt samarbeid, bredere partnerskap og raskere tilgang til nye vaksiner.

Norge deltar også i Den internasjonale finansieringsmekanismen for immunisering, International Finance Facility for Immunization (IFFIm), som ble lansert i 2006 og Den innovative ordningen for innkjøp av vaksiner for utviklingsland, Advance Market Commitments (AMC) som ble lansert i 2007. Begge ordninger er innovative finansieringsordninger som kan få bred anvendelse, men som i første omgang utprøves på vaksineområdet. (Se også omtale under kap 169.70).

Norge er i front for å fremme åpenhet om inntekter fra olje- og gruveindustrien. Det internasjonale initiativet på dette området (EITI) har et eget sekretariat, som i 2007 ble lagt til Oslo. Vi vil videreføre dette arbeidet med full styrke.

FN

Norge er en sterk støttespiller for FN ut fra erkjennelsen av at vi trenger en global organisasjon for å løse felles problemer. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land.

FN tjener norske interesser ved å bidra til å løse felles problemer hovedsakelig på fem måter, ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, særlig slike som truer internasjonal fred og sikkerhet, ved å bistå ved humanitære kriser og ved å bidra til økonomisk og sosial utvikling. Det er en viktig målsetting for Norge å bidra til reformer som kan bidra til å styrke FNs evne til å leve opp til disse forventningene.

Som oppfølging av FN-toppmøtet i 2005 er det gjennomført en rekke reformer innenfor hele FN-systemets innsatsområde. Både FNs mandater, sekretariatets organisering, samordning mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå følges opp. Norge har to hovedformål ved FN-reform: 1) FN leverer mer effektivt på landnivå og 2) Økt åpenhet, ansvarlighet og tydelige ansvarslinjer i FN-sekretariatet.

Norge har særlig konsentrert seg om følgende områder: FNs fredsbyggende virksomhet, administrative reformer, effektivisering av FNs operative innsats på landnivå, styrking av FNs likestillingsarbeid og gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet. Vi vil fortsette satsingen på disse områdene.

Den globale kampanjen for FNs helserelaterte tusenårsmål ble lansert i september 2007 av Statsminister Stoltenberg. Kampanjen er en overbygging for flere ulike helseinitiativ lansert over de siste par år, herunder Statsministerens initiativ for å bedre barne- og mødrehelse, tusenårsmål 4 og 5. Vi vil videreføre det betydelige bidraget til denne kampanjen. Det norske initiativet har flere komponenter. Globalt er samarbeidet med Verdensbanken om resultatbasert finansiering og norsk støtte til Partnerskapet for nyfødt-, barne- og mødrehelse sentralt. Bilateralt er det inngått samarbeid med fire land med høy barnedødelighet og politisk lederskap og vilje til i samarbeid med internasjonale, nasjonale og lokale partnere å nå målet om å redusere barnedødeligheten med 2/3 og mødredødeligheten med 3/4 innen 2015. Det bilaterale samarbeidet omfatter i utgangspunktet Tanzania, Nigeria, India og Pakistan. Innsatsen omfatter også norsk satsing gjennom de to store globale helsefondene (Den globale vaksinealliansen, GAVI, og Det globale fondet for aids, TB og malaria, GFATM), som sentrale virkemidler for å oppnå helsemålene. (Se også omtale under kap 169.70)

Verdens handelsorganisasjon (WTO) og handelspolitikk

Norge er tjent med internasjonale avtaler som regulerer handel. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er den viktigste organisasjonen for dette. WTO har en tredelt funksjon. Organisasjonen forvalter et omfattende regelverk, den behandler internasjonale handelstvister gjennom et forpliktende tvisteløsningssystem, og den er et forum for forhandlinger om handelsspørsmål. Derfor legger Regjeringen vekt på å bidra til å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet i WTO slik at det blir et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. I likhet med Norge understreker de fleste av WTOs medlemsland, og ikke minst utviklingslandene, betydningen av å nå frem til et godt forhandlingsresultat i den såkalte Doha-runden. Det ble i juli 2008 avholdt møter på ministernivå i Geneve med sikte på å oppnå enighet om hovedelementene i en ny WTO-avtale. Til tross for betydelig fremgang på flere områder i forhandlingene på disse møtene, var det ikke mulig å oppnå enighet om en pakke av hovedelementer. Regjeringen vil bidra til at forhandlingene skal fortsette.

WTO-forhandlingene berører det norske samfunnet på en meget direkte måte. Norge har en åpen økonomi. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket i en spesiell situasjon. Landbruket har også betydning for viktige sider ved vår økonomi, forsyningssituasjon, bosetting, arbeidsplasser, kultur og kulturlandskap. På denne bakgrunn vil Regjeringen fortsette sitt aktive arbeid i forhandlingene, med sikte på å bidra konstruktivt til en løsning som både ivaretar utviklingslandenes særlige behov og som gjør det mulig å videreføre et levedyktig norsk landbruk.

Regjeringen ønsker å bidra til å styrke utviklingslandenes mulighet til å bli bedre integrert i den globale økonomien og til å skape økonomisk vekst og velferd gjennom økt eksport. Regjeringen foretok derfor en gjennomgang av den norske ordningen for tollpreferanser for utviklingsland (GSP-ordningen). Gjennomgangen førte til endringer, blant annet ved at den særlige ordningen for toll- og kvotefri markedsadgang for de minst utviklede land (MUL) utvides til å omfatte 14 lavinntektsland. Videre førte gjennomgangen til en rekke forenklinger av GSP-ordningen og til økt vekt på informasjon for å bidra til å styrke utviklingslandenes mulighet til å eksportere varer. Endringene trådte i kraft 1. januar 2008.

I fjorårets budsjettinnstilling fra Utenrikskomiteen ble Regjeringen bedt om å se på muligheten for å sikre likere behandling mellom små økonomier i det sørlige Afrika. Regjeringen har fulgt dette opp og den eksisterende særordningen i GSP for Botswana og Namibia utvides til å omfatte Swaziland fra 1. januar 2009. Det vises til St. prp. nr. 1 Skatte-, avgifts- og tollvedtak for nærmere omtale av dette.

Refleks – norske interesser i en globalisert verden

Verden har i løpet av de siste tiårene gjennomgått stadig raskere endring. Globalisering, endrede maktforhold og økt migrasjon bidrar til at grensene mellom innenriks- og utenrikspolitikk viskes ut. Dette utfordrer oss til å tenke nytt om utformingen av norsk utenrikspolitikk. Hva betyr dette for våre interesser, verdier og måten vi driver utenrikspolitikk på? Det har ikke vært foretatt en bred og helhetlig gjennomgang av disse store spørsmålene i norsk utenrikspolitikk siden slutten av den kalde krigen.

Med den hensikt å starte en bred debatt om Norges plass, utfordringer og muligheter i dagens globaliserte verden, startet Utenriksministeren i 2007 prosjektet «Refleks – norske interesser i en globalisert verden». Prosjektet går ut nåværende stortingsperiode; blant annet med publisering av en omfattende grunnlagsrapport i 2008 og fremleggelse av stortingsmelding våren 2009.

Som viktig deler av Refleks-prosjektets mandat gjennomføres en løpende faglig/strategisk dialog med ressursmiljøer i inn- og utland. Prosjektet er også i løpende dialog med det sivile samfunn, arrangerer høringer med berørte samfunnsaktører, samt øvrige initiativer for presentasjon av konklusjoner og resultater. En viktig del av prosjektets aktivitet i perioden vil innebære fortsettelsen av en rekke utadrettede møter og større seminarer rundt i landet som ledd i vårt ønske om å øke interessen og den offentlige debatten om norsk utenrikspolitikk for fremtiden.

7.6 Fremme norsk verdiskaping i utlandet

Å støtte opp om norsk næringsliv er en prioritert oppgave for Regjeringen. Utenrikstjenesten er allerede en integrert del av virkemiddelapparatet for næringslivet, men Regjeringen arbeider aktivt med å utvikle tilbudet til norske bedrifter i utlandet og holder god kontakt med norsk næringsliv.

Utenrikstjenesten skal bistå norske bedrifter i deres arbeid med å vinne innpass på internasjonale markeder. Gjennom nært samarbeid med øvrige deler av virkemiddelapparatet for næringslivet skal utenrikstjenesten, forankret i Regjeringens verdigrunnlag, gi støtte til norske bedrifters internasjonalisering.

Det er lagt opp til nært samarbeid mellom utenriksstasjonene og Innovasjon Norges kontorer ute slik at norsk næringsliv kan forholde seg til et samordnet og integrert offentlig virkemiddelapparat ute. Et helhetlig næringsfremmende uteapparat bidrar med råd, veiledning og tilrettelegging for økonomisk samarbeid mellom norsk næringsliv og utenlandske partnere.

Globaliseringen preges i stor grad av grenseoverskridende handel og investeringer. Dette skaper store muligheter for norsk næringsliv, men også utfordringer innen områder som menneskerettigheter, arbeidsstandarder, klima, miljø og korrupsjon. Dette har ført til at det har blitt reist diskusjon om bedrifters samfunnsansvar. Mange internasjonale selskaper ser samfunnsansvar som et strategisk ledelsesansvar og er kommet langt når det gjelder utvikling av interne retningslinjer og rapportering. Det sivile samfunn har også vært pådriver. Regjeringen er opptatt av samfunnsansvar. Regjeringen vil derfor legge frem en stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar i 2008, med en konkretisering av Regjeringens politikk på området.

Et klart og positivt internasjonalt omdømme vil bidra til å styrke norsk kultur- og næringslivs muligheter i utlandet. Regjeringen vil i det langsiktige nasjonale omdømmearbeidet vektlegge et sterkere geografisk fokus, i tråd med globale endringsprosesser, for at Norge blir en foretrukket samarbeidspartner internasjonalt.

Samordningen mellom hovedaktørene i omdømmearbeidet er intensivert, med sikte på å legge sterkere vekt bak samlede norske budskap. Det nasjonale omdømmeforumet som ledes av utenriksministeren gir viktige innspill i dette arbeidet.

Gjennom kompetanseheving, strategiutvikling og satsing på profilerings- og informasjonsverktøy, søker departementet å være faglig og teknologisk i forkant for å profilere Norge internasjonalt. Arbeidet skjer i nært samarbeid med departementets samarbeidspartnere og utenriksstasjonene.

Fremme av kultur

Fremme av norsk kultur i utlandet er viktig for Regjeringen. Styrking av Norges kultursamarbeid med utlandet er en del av Regjeringens kulturløft og skal sikre det mangfold av kontakter som er en forutsetning for veksten i norsk kulturliv. Internasjonalt kultursamarbeid skaper møteplasser, bygger nettverk og styrker dialogen mellom Norge og mangfoldet av internasjonale strømninger og aktører som er viktige målgrupper for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Samtidig er synliggjøringen av norske kunstuttrykk på den internasjonale arena med på å gi innhold til vårt profileringsarbeid ute. I 2009 foreslår Regjeringen å øke kulturstøtten på utenriksområdet med 10 mill. kroner.

Kultursatsing er også en viktig del av nordområdepolitikken. Regjeringen foreslår derfor å øremerke 5 mill. kroner av kultursatsingen på Utenriksdepartementets budsjett til nordområdene. Dette kommer i tillegg til økningen i nordområdesatsingen over Kulturdepartementets budsjett på 25 mill. kroner i 2009.

Regjeringen vil fortsette samarbeidet med de kunstfaglige organisasjoner i Norge – og gjennom våre utenriksstasjoner bygge ut kontaktnettet til toneangivende kulturinstitusjoner internasjonalt. I de store norske internasjonale markeringer de senere år har humanistiske idealer, menneskerettigheter, likestilling og ytringsfrihet vært en sentral del av innholdet. Disse grunnleggende verdier vil fortsatt prege Norges internasjonale kulturprofil, og være en bevisst del av Norges utenrikspolitiske budskap.

Ut fra denne målsetting står norsk kunst- og kulturliv sentralt i arbeidet med å styrke de mellomfolkelige kontakter. Den betydning som tillegges mangfoldet i kulturuttrykk, herunder også viktigheten av å bevare urfolkstradisjonene, skal reflekteres i vår presentasjon overfor utlandet.

8 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

         

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2007

Saldert budsjett 2008

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2009

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

1 003 160

1 048 354

1 048 354

1 193 354

03.10

Bilateral bistand

3 853 025

4 058 600

4 058 600

4 628 600

03.20

Globale ordninger

8 832 666

10 813 117

10 813 117

13 937 076

03.30

Multilateral bistand

7 087 088

6 370 220

6 370 220

6 423 220

Sum programområde 03

20 775 940

22 290 291

22 290 291

26 182 250

8.1 Overordnede føringer

Regjeringens innsats i kampen mot fattigdom bygger på Soria Moria erklæringen, Regjeringens tiltredelseserklæring, de utviklingspolitiske redegjørelsene, Stortingets behandling av St.meld.nr.35 (2003-2004) «Felles kamp mot fattigdom» samt St.meld.nr. 9 (2007-2008) «Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer» og St.meld. nr. 11 (2007-2008) «På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken» og Stortingets behandlingen av disse. Videre legges St. meld. nr. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk til grunn for klimasatsingen i utviklingssamarbeidet.

Formålet med norsk utviklingspolitikk er å bekjempe fattigdom og sikre sosial rettferdighet. Norge vil gjennom utviklingssamarbeidet bidra til å bygge velfungerende stater og støtte opp om de krefter som ønsker å føre en vekst- og fordelingspolitikk som bidrar til bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon. Politisk dialog og bistand er virkemidler for å løfte store folkegrupper ut av fattigdom. Ved å bedre de globale og regionale rammebetingelsene som er avgjørende for fred og stabilitet, for økonomisk utvikling, migrasjon, og miljø og klima vil Norge bidra til vekst og stabilitet. Norsk innsats skal bygge opp om nasjonal innsats for å bygge velfungerende stater, sikre god forvaltning av nasjonale ressurser og rammebetingelser for sunn økonomisk aktivitet, og et levende sivilt samfunn, med frie medier og aktive pressgrupper.

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2009 innfridd målsettingen om at 1 pst. Av BNI skal gå til bistand. Bistandsbudsjettet foreslås økt med 3,9 mrd. kroner. Bistanden utgjør da 26,2 mrd. kroner.

Alle land har ansvar for sin egen utvikling. Jo bedre innsats som gjøres av de politiske lederne, av aktører i det offentlige, i privat sektor og i det sivile samfunn i de enkelte land, jo bedre virker bistand. Norsk bistand og politisk dialog kan ikke alene skape utvikling, kun støtte opp under og styrke nasjonale krefter. Samtidig har Norge, sammen med andre land, et betydelig ansvar for å bidra til å minimere de negative effektene av globalisering, og maksimere de positive. Her spiller globale ikke-statlige aktører en stor rolle, og det er avgjørende å få også disse til å inngå forpliktene samarbeid nasjonalt og internasjonalt.

Veksten i noen utviklingsland har vært høy de siste årene. Vekst og utvikling spesielt i Asia har flyttet det økonomiske og politiske tyngdepunktet østover. Men i mange land hemmes fortsatt verdiskaping og vekst av dårlig forvaltning av nasjonale ressurser, mangel på kapital og kompetanse, manglende infrastruktur og handelshindringer av ulik karakter. Likeledes vil det være vanskelig å oppnå langsiktig utvikling uten at klimautfordringene håndteres. Regjeringen vil være ledende i det internasjonale arbeidet med å håndtere disse utfordringene der satsingen på klima- og skogtiltak i utviklingsland står sentralt.

Den sisten tidens økning i oljeprisen og matprisene har kommet noen utviklingsland til gode, men har også gitt opphav til opptøyer i en rekke land. Økte matpriser har ytterligere forverret fattige menneskers livssituasjon og undergravet offentlige budsjetter.

Regjeringen arbeider sammen med det internasjonale giversamfunnet og samarbeidslandene for å nå tusenårsmålene. 2008 markerer at vi er halvveis til tusenårsmålenes sluttdato i 2015. Rapporter fra Verdensbanken og UNDP viser at framdriften er mangelfull for mange av indikatorene (det vises til vedlegg 2 for omtale av tusenårsmålene). Situasjonen er spesielt urovekkende i Afrika sør for Sahara der klimatrusselen og økt drivstoff- og matpriser ytterligere forverrer situasjonen. Regjeringen vil derfor opprettholde fokuset på Afrika der ikke minst innsatsen for å nå de helserelaterte tusenårsmålene i stor grad er rettet mot afrikanske land.

For å bidra til å styrke innsatsen fra det internasjonale giversamfunnet vil Norge under den FN-ledede konferansen i desember 2008 om utviklingsfinansiering (Financing for development) arbeide for at giversamfunnet holder løftene om økt bistand slik at FN-målet om bistand tilsvarende 0,7 pst. av BNI nås.

I land preget av krig, konflikt, naturkatastrofer eller kombinasjoner av dette, har det internasjonale samfunn et ansvar for å yte humanitær bistand for å ivareta enkeltmenneskers behov for beskyttelse og livsnødvendig hjelp. Humanitær bistand bygger på internasjonale humanitære prinsipper, som også Norge legger til grunn.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge økt vekt på å sikre kvaliteten på bistanden. Det er viktig å være trygg på at bistanden fører til resultater og at pengene kommer fram dit de skal. Dette er en spesiell utfordring i fattige land med svake institusjoner. Å gi bistand i sårbare land er ekstra krevende og det er en ekstra utfordring å måle resultatene av denne bistanden. Regjeringen vil bidra til ytterligere effektivisering av multilateral bistand gjennom å bidra til tydeligere roller og arbeidsdeling.

Norge har et bredt engasjement, og er en pådriver i det internasjonale anti-korrupsjonsarbeidet. Regjeringen arbeider for at flest mulig land skal tiltre FNs konvensjon mot korrupsjon, og at denne blir gjennomført i praksis. Norge går inn for å etablere en oppfølgingsmekanisme og deltar i et frivillig pilotprosjekt hvor medlemsland evaluerer hverandres gjennomføring av konvensjonen nasjonalt. Norge støtter en rekke institusjoner i samarbeidsland for å styrke kontrollen med offentlige midler og evnen til å avdekke korrupsjon. Sentralt i dette arbeidet står støtte til styrking av finansforvaltning og revisjon, støtte til anti-korrupsjonsbyråer og påtalemyndigheter.

Store summer forsvinner hvert år illegalt fra utviklingsland og gjemmes bort i bl.a. de såkalte skatteparadisene. Norge leder en arbeidsgruppe som utreder konsekvensene for utviklingsland av ulovlig kapitalflyt, og skatteparadisenes rolle i å fasilitere disse kapitalstrømmene. Arbeidsgruppen vil foreslå tiltak for å imøtegå problemet. Norge arbeider også sammen med Verdensbanken for å kartlegge omfanget av disse kapitalstrømmene. Også gjennom oppfølging av Extractive Industries Transparency Initiative (EITI), arbeider en for åpenhet og innsyn i de store pengestrømmene som genereres i olje og gruveindustrien. Det brede anti-korrupsjonsengasjementet både gjennom bilaterale og multilaterale kanaler kommer til å fortsette med uforminsket styrke. Det er videre nedsatt et norsk offentlig utvalg som skal se på forholdet mellom såkalte skatteparadiser og pengestrømmer fra fattige land. Utvalget skal levere sin rapport 1. juni 2009.

Utviklingsutvalget som har vurdert hvordan norsk politikk på bred basis samstemmer med målene for utvikling i fattige land og bygger opp under disse, leverte sin rapport i september 2008. Utvalgets rapport vil spille inn i arbeidet med den kommende Stortingsmeldingen om utviklingspolitikken.

En budsjettstruktur som på best mulig måte i varetar Stortingets behov for informasjon knyttet til de enkelte bevilgninger er et arbeid departementet legger vekt på. I 2008 er det blitt fokusert på å styrke bevisstheten rundt og kvaliteten på mål- og resultatrapporteringen. Det er også blitt tatt grep for å tydeliggjøre regjeringens satsing på klima- og miljøspørsmål.

Kommisjonen for fattiges adgang til lov og rett sluttførte sitt arbeid i 2008. Regjeringen vil videreføre kommisjonens arbeid der viktige områder for oppfølging er kvinners adgang til eiendomsrett, urfolks rettigheter til jord og naturressurser og kollektive bruksrettigheter i formaliseringsagendaer som startes av utviklingslandene selv.

Boks 8.1 Kommisjonen for fattiges adgang til lov og rett.

Norge har gjennom tre år støttet arbeidet i Kommisjonen for fattiges adgang til lov og rett. Kommisjonen leverer sin rapport i juni 2008. Det norske medlemmet har vært Hilde Frafjord Johnson.

Eksklusjon gjennom utestengelse fra lov og rett berører 4 milliarder mennesker. De lever i den uformelle sektor og mangler basisrettigheter som for eksempel juridisk identitet, eiendomsrett, lovlig arbeid eller rett til å drive forretninger. Denne sektoren har lenge vært underkjent i internasjonal utvikling og bistand.

Kommisjonen har arbeidet gjennom fem arbeidsgrupper og sett på områder som adgang til lov og rett, eiendomsrett, rettigheter i arbeidslivet og rett til å drive forretning.

Noen av de viktigste anbefalingene er å styrke lokalnivået og å gi billig rettshjelp, enkel og rask registrering av eiendom og minimums rettigheter for folk i den uformelle sektoren Fra norsk side har vi særlig fremmet kvinners rettigheter og urfolks behov for både beskyttelse og muligheter i agendaen. Vi har ønsket økt vekt på instrumenter som kollektive og bruksrettigheter, da også med utgangspunkt i norske erfaringer i landspørsmål. Det har blitt gitt støtte til 22 konsultasjoner der fattiges organisasjoner har vært med på å sette agendaen. Men først og fremst har det blitt mobilisert eksperter på landspørsmål og andre rettighetsspørsmål som har skapt en spennende kombinasjon av ulike fagområder og dannet grunnlag for nye nettverk på tvers av faggrensene. Norge har ledet giverlandsgruppen og også igangsatt et internasjonalt akademisk nettverk på dette feltet.

FN-systemet og enkeltland må nå følge opp anbefalingene på landnivå, sammen med giverland og andre interesserte parter. Særlig Verdensbanken, FNs bosettingsfond og FNs utviklingsfond vil føre arbeidet videre.

8.2 Regjeringens tematiske satsingsområder

Regjeringen vil videreføre arbeidet innen hovedsatsingsområdene der Norge kan bidra mest. Dette er miljø og bærekraftig utvikling; fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand; olje og ren energi; kvinner og likestilling; godt styresett og kamp mot korrupsjon samt innsatsen innen de helserelaterte tusenårsmålene.

Regjeringen ønsker videre en styrket innsats innen noen områder. For 2009 ønsker man spesielt å vektlegge satsing på klima- og skog. Hele 1,5 mrd. kroner foreslås brukt til tiltak innen denne satsingen. Innsatsen innen utdanning vil øke med 115 mill. kroner, kvinner og likestilling med 65 mill. kroner, og satsingen innen ren energi vil bli styrket med 200 mill. kroner.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling

Klimaendringene er en av vår tids mest alvorlige utfordringer som rammer de fattigste landene hardest. Alle tilgjengelige virkemidler må tas i bruk for å redusere den globale oppvarmingen. Regjeringen vil være ledende i det internasjonale arbeidet med å håndtere de store endringene og vil gå foran med massiv satsing på tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Det foreslås å bevilge 1,5 mrd. kroner til Regjeringens klima og skogprosjekt i 2009. Sammen med oppstartsbevilgning på 225 mill. kroner til dette prosjektet i 2008 blir den foreslåtte bevilgningen i dette budsjettet første viktige steg mot satsingen på opp til 3 mrd. kroner per år.

Regjeringens klima- og skogprosjekt

Satsingen skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, blant annet med sikte på å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. I tråd med vedtak fra Klimakonferansen på Bali vil tiltak ha form av pilotprosjekter, demonstrasjoner og støtte til utvikling av nasjonale strategier for tiltak i full skala under en ny klimaavtale. Tiltakene skal bidra til å utvikle internasjonal og nasjonal kapasitet for å måle og verifisere utslippene. Troverdig overvåkning og rapportering av utslipp er en forutsetning for at tiltak mot avskoging kommer med i en ny klimaavtale. Rapporteringen må finne sted på nasjonalt nivå for å minimere «karbonlekkasje», dvs. at stopp i hogst ett sted fører til økt hogst et annet sted.

En ny klimaavtale forutsetter at utviklingslandene ikke blir sittende alene med regningen for å redusere utslippene fra avskoging. Internasjonale kapitaloverføringer i stor skala må til. Kompensasjon for avstått avskoging vil måtte konkurrere med dagens utnyttelse av skogen, som tømmerhogst og konvertering til jordbruksformål for å ha noen innflytelse på avskogingstakten. Pilotprosjekter og nasjonale strategier for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse skal bidra til fattigdomsbekjempelse, ivaretakelse av biologisk mangfold og sikring av rettighetene til urfolk og lokalsamfunn som lever i og av skogen. Det planlegges tiltak i alle de tre store tropiske skogområdene i verden (Amazonas, Kongo-bassenget og Papua Ny Guinea/Indonesia).

Mesteparten av innsatsen vil finne sted gjennom multilaterale kanaler. Bilateralt samarbeid er aktuelt der det er institusjonell kapasitet og gode overvåkningsmekanismer, som i Brasil, eller der langvarig og bredt utviklingssamarbeid gir et godt utgangspunkt, som i Tanzania. Korrupsjon og svakt styresett er karakteristisk for mange av landene som er aktuelle for innsats. Det legges derfor opp til en gradvis tilnærming, med fokus på kapasitetsbygging for måling av utslipp og utvikling av nasjonale strategier i de innledende faser, og deretter en utvidelse av programmene dersom fremdrift og politisk vilje tilsier det. Norge legger stor vekt på at relevante internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene samarbeider om en felles tilnærming til reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse. Det legges vekt på samarbeid med forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og representanter for sivilt samfunn i forhold til strategi, faglig rådgivning og iverksetting av tiltak.

Tiltakene det legges opp til innenfor skogprosjektet utmerker seg ved å kunne gi en «trippel gevinst»; reduksjon av klimagassutslipp, bevaring og fremme av biologisk mangfold og bærekraftig utvikling, på en og samme tid. Satsingen er således i tråd med Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid og en ytterligere forsterking av Regjeringens opptrapping på klima og miljø de seneste årene.

I tillegg til milliardsatsingen på skogtiltak foreslår Regjeringen å videreføre satsingen på klimatiltak som ble presentert i budsjettet for 2008. Forebygging av naturkatastrofer og redusert sårbarhet overfor klimaendringer for de fattigste landene fortsetter å være en integrert del av dette arbeidet. Det foreslås å videreføre satsingen på klimatiltak i 2009 langs følgende tre hovedlinjer:

  • Satsingen på det bilaterale samarbeidet med fokus på tilpasningstiltak og ren energi i Afrika. Klimatiltak i Mellom-Amerika (regionale tiltak) og styrket klimasamarbeid med Kina, India og Indonesia følges opp.

  • Forsterket satsing på klimaforskning, faglig samarbeid og næringsliv videreføres. Tiltak rettet inn mot ren energi, Den grønne utviklingsmekanismen og samarbeid om karbonfangst og lagring i utviklingsland vil stå sentralt. Kapasitetsbygging, samt støtte til prosjektplanlegging for fangst, transport og lagring av CO2 vil være aktuelt.

  • Det arbeides videre med å operasjonalisere nye multilaterale klima og ren energi initiativ blant annet gjennom FN-systemet og utviklingsbankene, herunder nye former for karbonfinansieringsinitiativ og teknologisamarbeid.

For en mer fyllestgjørende omtale av Regjeringens klima og skogprosjekt vises det til postomtale under kap. 166, post 73 Klima- og skogsatsingen på side 187. For en nærmere omtale av den øvrige miljø- og klimasatsingen vises det også til Del II Spesielle tema (Miljøomtalen).

Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

Regjeringen ønsker at Norge skal være en betydelig fredsnasjon. Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter skal sees i sammenheng med vår store humanitære innsats, bistand i overgangsperioden fra krig til fred, det langsiktige utviklingssamarbeidet og vårt arbeid for menneskerettighetene. Norges styrke er fleksibilitet til raskt å kunne svare på utfordringer i en ustabil situasjon og den tette kopling mellom utenriks- og utviklingspolitikken.

Regjeringen ønsker å videreføre støtten til FNs fredsbyggende innsats, forebygging av væpnet konflikt og mer integrerte fredsoperasjoner. Oppfølgingen av FNs fredsbyggingskommisjon, der Norge sitter i organisasjonskomiteen, prioriteres fortsatt høyt. Norge vil legge særskilt vekt på å følge opp FNs sikkerhetsrådsresolusjoner 1325 om Kvinner fred og sikkerhet, og 1612 om Barn i væpnet konflikt. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning.

De siste årene har det vært noen politiske framskritt i enkelte av de mest konfliktherjede landene, der FN, utviklingsbankene og bilaterale aktører spiller en sentral rolle i gjenoppbyggingsfasen. Samtidig er det fare for tilbakefall til væpnet konflikt. Norge vil videreføre den fredsbyggende innsatsen i flere av disse landene og søke å bidra til å bygge og trygge en i utgangspunktet skjør fred. Arbeidet for mer integrerte fredsoperasjoner, med bedre samspill mellom politiske elementer, sikkerhetselementer, humanitære elementer og utviklingselementer, vil være en viktig del av dette.

Det vil bli avsatt midler for å bidra til å forhindre en reversering av den positive utviklingen som har funnet sted i en rekke land. Det er avgjørende at befolkningen i land på vei ut av konflikt opplever konkret forbedring i sin livssituasjon, som resultat av overgangen fra krig til fred. Jo flere som deltar i og har eierskap til en fredsprosess, jo tryggere blir freden. Bred politisk tilnærming, mobilisering av det sivile samfunn, samarbeid med lokalt næringsliv og internasjonal samordning er alle viktige elementer i fredsprosesser. Regjeringen vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider med fred, konfliktløsning og fredsbygging.

Erfaringene fra en rekke humanitære kriser viser at det fortsatt er et systematisk finansieringsgap når humanitære bidrag i et land fases ut. Bl.a. mangler det ofte midler til tidlige gjenoppbyggingstiltak og selvhjelpsmekanismer for befolkningen («early recovery»). Norge vil prioritere arbeidet med å motvirke denne skjevheten, både gjennom sterkere samordning mellom norsk humanitær bistand og overgangsbistand, og ved å bygge opp om internasjonale prosesser for å styrke for slike tidlige gjenoppbyggingstiltak.

Det er store og vedvarende behov for betydelig humanitær innsats. Regjeringen vil arbeide aktivt for å styrke det internasjonale humanitære responssystemet bl.a. gjennom fortsatte bidrag til FNs nødhjelpsfond CERF og til humanitære landfond. Målsetningen med fondet er å sikre at FN får hurtig, tilstrekkelig, fleksibel og balansert finansiering av humanitær innsats, med særlig oppmerksomhet på kriser og konflikter som ikke får særlig internasjonal oppmerksomhet – de såkalte glemte kriser eksempelvis i DRC og Colombia. Regjeringen vil legge vekt på at kjønnsperspektivet integreres i den humanitære innsatsen og la dette være en viktig del av dialogen med de humanitære aktørene. Regjeringen vil arbeide for en mer koordinert, effektiv og helhetlig humanitær innsats, med særlig fokus på forebygging, beskyttelse og sammenhenger mellom ulike virkemidler. En egen stortingsmelding om forebygging av humanitære katastrofer, blant annet i lys av miljø- og klimaendringene, ble lagt fram i 2007.

Norge er fortsatt en viktig pådriver når det gjelder humanitær nedrustning, som en viktig del av humanitær handling for å forhindre de negative følgene våpenbruk har for sivilbefolkningen. Målrettet internasjonalt arbeid ledet i 1997 fram til Minekonvensjonen og i 2008 til Konvensjonen om klasevåpen.

Det ble lagt fram en humanitær strategi i september 2008 som handler om Norges internasjonale bidrag til å beskytte og hjelpe mennesker i nød, enten det skyldes konflikt eller naturkatastrofer. Strategien henger sammen med regjeringens øvrige initiativer for å stake ut kursen for Norges utenriks- og utviklingspolitikk i årene som kommer, i første rekke Refleksprosjektet om norske interesser i en globalisert verden og den kommende stortingsmelding om utviklingspolitikk.

Olje og ren energi

Regjeringen foreslår å øke innsatsen innen ren energi med 200 mill. kroner gjennom en økning av regionbevilgningen for Afrika og støtten til Norfund.

Den norske kompetansen innenfor energiforvaltning og planlegging, bygging og drift av vannkraft, innenfor aksepterte miljømessige og sosiale rammer, er høyt anerkjent internasjonalt og etterspørres av mange land. Kompetansen finnes både i private bedrifter, offentlig forvaltning og i forsknings- og utdanningsmiljøer. Norge har en særlig relevant kompetanse knyttet til samlet planlegging av vannressursene, sammenhengen mellom miljø og sosialt ansvar og at godene fra utnyttelse av vannkraften også skal tilfalle fellesskapet. Norge har nå også ledende bedrifter og kompetansemiljøer på andre rene energikilder, som sol, vind og biomasse. Ren energi for utvikling initiativet skal bidra til gjøre den omfattende kompetansen tilgjengelig for utviklingsland, og bidra til at dette arbeidet får en helhetlig tilnærming.

Flere av de norske kraftselskapene er interessert i å investere i vannkraft i utviklingsland. Det blir viktig å etablere samarbeid og partnerskap slik at bistanden kan bidra til å utløse slike kommersielle investeringer. Bistanden kan også bidra med å støtte planlegging og annen risikoavlastning for å åpne opp for investeringer i produksjon av ren energi og energieffektivisering. Støtte til oppbygging av regelverk, forvaltningsregimer og institusjoner er viktig både som statsbyggig, for å utvikle sektoren og for å tiltrekke kommersielle investorer.

Norge er ønsket som partner i de viktige regionale samarbeidsinitiativene på energiområdet i SADC, Nilen initiativet og Sør Asia. Dette samarbeidet er viktig for å utvikle økonomisk og politisk samarbeid i disse regionene, og bidrar også til å dempe konflikter og spenninger mellom deltagende land.

Sammenhengen mellom klimaendringene og ren energi blir stadig klarere. Tilgang til ren energi setter fattige mennesker bedre i stand til å tilpasse seg klimaendringene, og reduserer utslippene av klimagasser. Mindre enn 10 prosent av vannkraftpotensialet i utviklingsland er utnyttet. Norge kan derfor bidra til å utnytte det store potensialet for klimavennlig energi, på en måte som tar hensyn til naturinngrep, og der man også kan anvende Den grønne utviklingsmekanismen.

De største utfordringene ved utbygging av ren energi er i Afrika, hvor det er alvorlig energikrise i mange av landene. Afrika, og særlig Mosambik, Uganda og Tanzania vil derfor være det viktigste området for den bilaterale bistanden. Innsatsen i Asia vil også bli trappet opp, med særlig innsats på teknisk samarbeid innenfor ren energi og energieffektivisering i folkerike land med stort potensial for reduksjon av utslipp av klimagasser.

Støtte til kapasitetsbygging, studier og lignende kan for en stor del finansieres gjennom bilaterale kanaler, men gjøres også i samarbeid med multilaterale institusjoner og utviklingsbanker. Norge støtter også flergiverfond i Verdensbanken, Asiabanken, Den Afrikanske utviklingsbanken og Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling. Støtte til andre rene energiformer som sol og vind, som er særlig aktuelt i mindre prosjekter med bl.a. landsbygdelektrifisering, skjer i hovedsak gjennom globale initiativer og nasjonale eller regionale programmer.

Olje for Utvikling (OfU) har som formål å overføre norske erfaringer og kompetanse innen petroleumsforvaltning på en måte som bidrar til at petroleumsressurser fører til varig reduksjon av fattigdom og til at utvinning av ressursene i størst mulig grad ivaretar hensynet til miljøet i utviklingsland.

OfU arbeider innenfor fagfeltene miljø-, ressurs- og inntektsforvaltning i tilknytning til petroleumsforvaltningen. I tillegg skal OfU søke å fremme lokalt innhold. Spørsmål knyttet til godt styresett, transparens og anti-korrupsjon er et gjennomgående tema i OfUs portefølje. På dette området samarbeider OfU med EITI. OfU arbeider med kvinne- og likestillingsspørsmål spesielt innen kurs- og kompetansevirksomhet i samarbeidslandene.

Grunnstammen i norsk petroleumsbistand har vært sentrert rundt ressursplanlegging, som i hovedsak har innebåret faglig assistanse rundt oppbyggingen av institusjoner, rådgiving og ulike former for juridisk bistand. Denne type bistand er sterkt etterspurt av samarbeidslandene og vil i tråd med et grunnleggende prinsipp i OfU om etterspørselsdrevet bistand, fortsatt utgjøre en viktig andel av OfU. OfU skal i tillegg styrke innsatsen innen finansforvaltning på områdene skattesystemer og -administrasjon, økonomisk politikk og styring, samt opprettelse av oljefond. Innsatsen på miljøforvaltning skal også styrkes og bedre integreres i det samlede tilbudet til mottakerland. OfU arbeider med kvinne- og likestillingsspørsmål spesielt innen kurs- og kompetansevirksomhet i samarbeidslandene.

Det er en økende forståelse for at det sivile samfunn i de oljeproduserende land bør ha en viktig rolle når det gjelder demokratisk kontroll med bruken av midlene. Frivillige organisasjoner vil derfor bli trukket mer målrettet inn i OfUs arbeid.

OfU har som mål å holde antall langsiktige samarbeidsland på samme nivå som i dag, dvs. 10 land, mens antall land med kortsiktig tilbud, skal reduseres fra dagens nivå på 15 til ca. 10. Det tas i stedet sikte på å øke den faglige innsatsen i eksisterende samarbeidsland. For likevel å kunne imøtekomme den store etterspørselen, utredes nå mulighetene for å opprette en regional tilnærming, med oppstart i Vest-Afrika.

For å oppnå OfUs mål er det nødvendig å trekke på kompetanse som ligger i industrien og i internasjonale frivillige organisasjoner, internasjonale rådgivere, multilaterale organisasjoner og andre bilaterale donorer på feltet. OfU jobber med å videreutvikle samarbeid med disse. Aktiviteter knyttet til Olje for Utvikling blir finansiert med midler fra mange poster på 03-området.

Kvinner og likestilling

Regjeringen vil styrke innsatsen for kvinner og likestilling. Kvinne- og likestillingsbevilgningen foreslås økt med 65 mill. kroner til totalt 300 mill. kroner. En vesentlig andel vil bli kanalisert inn i et nyopprettet flergiverfond i regi av UNIFEM. Fondet vil rettes mot nasjonale kvinnedepartementer og kvinnenettverk.

Regjeringen legger i tillegg spesiell vekt på arbeidet med å sikre kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter, redusere svangerskapsrelatert dødelighet, styrke innsatsen mot kjønnslemlestelse og fremme trygg og selvbestemt abort.

Stortingsmelding nr. 11 (2007-2008) «På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken», presenterer langsiktige og overordnete politiske føringer og etablerer en felles ramme for de allerede eksisterende styringsverktøyene. Meldingen setter søkelyset på og styrker begrunnelsen for kvinners rettigheter og likestilling som et mål i seg selv og som en nødvendig forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål, som FNs tusenårsmål om fattigdomsbekjempelse. Øremerkingen av midler for målrettede kvinne- og likestillingstiltak videreføres på samme nivå som i 2008 og skal bygge opp under handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009. Parallelt pågår et arbeid for gjennomgående integrering av kjønnsperspektivet i St.prp. nr. 1 for Utenriksdepartementet (2008-2009). Regjeringen fastslår at det er et mål å se en jevn økning i andelen av bistandsbudsjettet som kan spores til kvinne- og likestillingssatsingen. Bredden i våre tilskuddsordninger skal brukes for å oppnå målsettingen. Kjønnsperspektivet skal integreres i alle deler av utviklingssamarbeidet og den humanitære bistanden, med særlig vekt på de øvrige satsingsområdene for utviklingspolitikken, samt landbruk, utdanning og helse. Se også likestillingsomtalen under Del III Spesielle tema.

Godt styresett og kamp mot korrupsjon

Det er stort behov for statsbygging og styrket offentlig sektor i mange utviklingsland. Regjeringen ser forsterket innsats mot korrupsjon, budsjettstøtte, faglig bistand på felter hvor Norge har spesielle fortrinn, styrking av det sivile samfunnet og av uavhengige medier som viktige virkemidler for å oppnå dette.

I stater som aktivt og på fredelig vis prøver å komme ut av konflikt vil Regjeringen konsentrere sin langsiktige støtte om statsbygging gjennom tiltak som kan bygge opp under utvikling av demokratiske, sosialt inkluderende styresett og som bidrar til å konsolidere freds- og forsoningsprosesser.

Regjeringen vil målrettet bruke budsjettstøtte for å støtte samarbeidslandenes egne tiltak og muligheter for å utvikle en velfungerende stat, styrke demokratiske prosesser og bedre mulighetene til å levere offentlige velferdstjenester. Dialogen med mottakerlandene vil fra norsk side fortsatt vektlegge oppfølging av styresettutviklingen og bedring av rammebetingelsene for økonomisk utvikling.

Regjeringen vil bidra til at myndighetene i samarbeidslandene står til ansvar for sine borgere. Fortsatt støtte til utvikling av fungerende rettssystem, til parlamenter og politiske partier, til frie media og til et aktivt sivilt samfunn vil bli vektlagt. Erfaringene med den nordiske velferdsmodellen er et godt utgangspunkt for dette.

Støtten til kampen mot korrupsjon internasjonalt og på landnivå fortsetter. Sentralt i dette arbeidet står støtte til styrking av finansforvaltning og revisjon i samarbeidsland. Den brede internasjonale innsatsen i nettverk og organisasjoner og med rådgivning overfor samarbeidsland for å bekjempe korrupsjon og hvitvasking vil bli videreført på samme høye nivå, sammen med arbeidet for å bekjempe korrupsjon i giverland.

Arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene

I tillegg til de fem hovedprioriteringene der Norge har spesiell kompetanse, har regjeringen tatt et særskilt ansvar for at verdenssamfunnet skal nå de helserelaterte tusenårsmålene. Norges lederrolle gjelder særlig mål 4 om redusert barnedødelighet og mål 5 om redusert mødredødelighet. I tillegg er Norge svært aktiv i arbeidet for mål 6 om bekjempelse av aids, malaria, tuberkulose og andre smittsomme sykdommer. Arbeidet for redusert mødredødelighet er nært knyttet til arbeidet for redusert barnedødelighet.

Regjeringen har engasjert seg sterkt for at alle verdens barn og kvinner skal kunne ha fordelen av å bli vaksinert og få tilgang på andre helsetjenester for å unngå høy sykelighet og dødelighet på grunn av sykdommer og komplikasjoner som kan forebygges og behandles. Et viktig element for at disse tusenårsmålene skal nås og flere liv berges er den globale kampanjen, «Den globale kampanjen for de helserelaterte tusenårsmålene» som Norge tok initiativ til. Norge arbeider i denne sammenheng tett med bl.a. britiske myndigheter og Gates-stiftelsen. Norge har etablert et nettverk av stats- og regjeringssjefer for å sikre høy og vedvarende politisk oppmerksomhet om de helserelaterte tusenårsmålene.

Det er også inngått et bilateralt samarbeid med landene India, Pakistan, Nigeria og Tanzania. Dette samarbeidet omfatter betydelig norsk støtte til det arbeidet som allerede foregår i disse landene for å redusere barne- og mødredødeligheten.

Norges kamp mot barnedødelighet vil fortsatt omfatte støtte til vaksiner gjennom Det globale vaksinepartnerskapet (GAVI) og bidrag til vaksinasjonsforskning der norske fagmiljø deltar. Også Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) vil få økt støtte. Mangel på tilstrekkelig og kvalifisert helsepersonell er en utfordring som man fra norsk side arbeider med bl.a. gjennom støtte til den Globale helsearbeider alliansen.

Andre viktige innsatsområder

Regjeringen vil videreføre den betydelige støtten til offentlige velferdstjenester, spesielt helse og utdanning, både direkte gjennom multilaterale og bilaterale kanaler og gjennom budsjettstøtte til utvalgte land.

Utdanning er viktig for regjeringens utviklingspolitikk. Regjeringen ønsker å styrke det multilaterale systemets arbeid med utdanning. Det foreslås derfor en økning på 115 mill. kroner til utdanning med vekt på jenters utdanning, gjennom UNICEF og Verdensbanken. Organisasjonen Global kampanje for utdanning (GCE) gir i sin giverevaluering for 2007 Norge topp score, og mener at vårt bidrag går langt ut over det som etter GCEs syn ville være en naturlig andel for Norge. Den internasjonale støtten til utdanning og samarbeidet med mottakerland omkring fokus på utdanning for alle har medført en betydelig økning i antall barn på skolen.

Regjeringen ønsker å bidra til en koordinert innsats og mener multilaterale organisasjoner som UNICEF, Verdensbanken og UNESCO er viktige partnere i denne sammenheng, både internasjonalt og på landnivå. 20 pst. av UNICEFs og 13 pst. av Verdensbankens (IDA) budsjett kanaliseres til utdanning. Norge støtter dette arbeidet. Videre støttes UNESCO av Norge for å styrke sin posisjon som normativ aktør på området samt i deres oppfølging som global koordinator for Utdanning for alle (EFA) arbeidet. Regjeringen vil arbeide for at disse og andre organisasjoner viderefører sin støtte til utdanning i 2009.

Selv om Norge er en betydelig giver til utdanningssektoren er det begrenset hva som kan gjøres på egen hånd. Norge har derfor valgt å kanalisere midler strategisk mellom multilaterale organisasjoner som kan få andre givere med. Et eksempel på dette er fondet for Utdanning i Afrika i regi av Verdensbankensom har støttet 40 afrikanske land i arbeidet med å få på plass sektorprogrammer. Dette er nå blitt omgjort til et globalt flergiverfond innen EFA Fast Track Initiative (FTI), et flergiverfond med sekretariat i Verdensbanken. Fokus er å støtte land som ligger etter i forhold til å nå EFA målene. FTI har et fokus på dialog på landnivå slik at man støtter lands egen innsats og unngår å skape parallelle strukturer. Norge vil være vertskap for Høynivåkonferansen for «Utdanning for alle» i desember 2008 hvor målet er å revitalisere giverlands- og mottakerlands tidligere inngåtte forpliktelser med å skaffe alle barn skolegang innen 2015 samt å bidra til et bedre multilateralt samarbeid for oppfyllelse av EFA målene.

I land som gjennom langvarig støtte er blitt bedre i stand til og mer villige til å prioritere utdanningssektoren har Norge i tråd med mottakers ønsker valgt å integrere støtten til utdanning i budsjettstøtten. Dette har skjedd både i Tanzania og Zambia. I inneværende budsjettår går 19,5 pst. av statsbudsjettet i Tanzania og 15,3 pst. av statsbudsjettet i Zambia til utdanning. Utdanning vil fortsatt være en prioritert sektor for Norge i Nepal og støtte vil bli kanalisert både gjennom myndighetene, UNICEF og frivillige organisasjoner. Mangelen på utdanningstilbud er størst for flyktninger og barn som lever i land i krise og konflikt. 46 % av den norske støtten til flergiverfondet i Afghanistan er øremerket den nasjonale utdanningsprogrammet. For flergiverfondene i f.eks. Det palestinske området, som Norge støtter, er utdanning en prioritert sektor. I Angola, Vietnam og Bangladesh vil Norge trappe ned på bistanden til utdanningssektoren i takt med den generelle nedtrappingen av den langsiktige bistanden til disse landene.

Regjeringen vil videre i oppfølgingen av utviklingsstrategien for barn og unge fokusere på noen få særskilte innsatser globalt og på landnivå, knyttet til barns rettigheter og beskyttelse, og synergier i forhold til andre globale initiativ og hovedprioriteringer. Det gjelder barn og unge i tilknytning til fredsbygging, medvirkning i fred og forsoning, beskyttelse og rettigheter i væpnet konflikt og humanitære kriser, oppfølging av FN-studien om vold mot barn og styrking av barn og unges rett til deltakelse og medvirkning. En vil legge økt fokus på barn og unge som ressurser og endringsagenter innen aktuelle politikkområder.

Hiv- og aidsinnsatsen skal videreføres på et høyt nivå. Regjeringen vil prioritere arbeidet med å sikre universell tilgang til aidsforebygging, behandling, støtte og omsorg innen 2010, og støtte til utsatte grupper som opplever dobbelt diskriminering og stigmatisering. FNs spesialsesjon om hiv og aids i 2008 pekte på behovet for økt innsats for å forebygge hig og aids som avgjørende for å nå målet.

Et bærekraftig næringsliv er en forutsetning for fattigdomsreduksjon. Næringsutvikling skaper verdier, arbeidsplasser, finansiering av infrastruktur og sosiale tjenester. Økonomisk vekst og sysselsetting er viktige forutsetninger for at utviklingsland skal kunne ta ansvar for egen utvikling. Arbeidet med å skape næringsutvikling i utviklingslandene, som en del av utviklingspolitikken, har derfor meget høy prioritet.

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund) er Regjeringens investeringsselskap og et viktig redskap for å etablere levedyktig, lønnsom virksomhet i fattige land. Norfund bidrar med risikovillig investeringskapital og kunnskap i samarbeid med private aktører. Norfund er sterkt engasjert innen ren energi og representerer statens interesser innen flere områder for næringslivsrettet samarbeid mellom det offentlige og private interesser knyttet til investeringer i utviklingsland.

Regjeringen ønsker også næringslivet som en aktiv medspiller i dette arbeidet. Utenlandske direkte investeringer er avgjørende for utviklingen av næringslivet i fattige land. Og norsk næringsliv har både kunnskap og kapital som bør kunne gi verdifulle bidrag til utviklingen. Ved god forretningsførsel og etikk kan også norske og andre flernasjonale selskap gå foran og sette standard for utviklingen av utviklingslandenes egen økonomi og næringsliv. Regjeringen vil derfor oppfordre til at næringslivet øker sine investeringer i utviklingsland og inviterer til strategiske partnerskap for å styrke utviklingseffekten av slike investeringer. Dette vil være særlig aktuelt innenfor sektorer hvor norsk kompetanse er etterspurt (dvs. olje, gass, miljø, ren energi og fiskeri), men også på områder hvor norske foretak viser villighet til å investere i fattige land. Strategiske partnerskap med næringslivet er også aktuelt innenfor mikrofinans for å bedre fattige mennesker, ikke minst kvinners, adgang til finansielle tjenester. Lanseringen i 2008 av Det norske mikrofinansititiativet (NMI) illustrerer dette. Regjeringen anser næringslivet som en sentral partner i utviklingsarbeidet og viser i den forbindelse til fremleggelsen av «Stortingsmeldingen om Næringslivets samfunnsansvar. Internasjonalt arbeid og initiativ».

Innen landbruksutvikling og i lys av situasjonen som er skapt av økte matvarepriser, støtter Regjeringen både strakstiltak og mer langsiktig innsats for å bedre matsikkerhet i enkeltland som f.eks. Zambia og Malawi. Regjeringen gir også støtte for økt matsikkerhet gjennom multilaterale organisasjoner som FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO), Det internasjonale fond for landbruksutvikling (IFAD), Den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning CGIAR, Verdensbanken, Afrikabanken og UNDP.Dette gjøres som et ledd i oppfølgningen av handlingsplanen for landbruk. Det arbeides med en styrking av det strategiske partnerskapet med Yara International ASA i Afrika for å bedre fattige bønders tilgang til viktige innsatsfaktorer som såkorn og mineralgjødsel.

Regjeringens handlingsplan om gjeldslette for utvikling er retningsgivende for norsk gjeldspolitikk. Norge skal fortsatt lede an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld, både ved aktiv bilateral gjeldssletting, ved å være en sterk støttespiller for multilaterale gjeldssletteordninger og ved å gå i bresjen for gjeldspolitisk nytenkning. Gjeldslette alene leder ikke noen steds hen med mindre det ledsages av en utviklingsfremmende politikk. Det er derfor viktig at midlene som frigis ved sletting brukes til fattigdomsreduserende tiltak. Det er også et viktig prinsipp at midler som bevilges til slik sletting ikke gis i stedet for gavebistand. Som eneste land rapporterer ikke Norge sletting av bilateral gjeld som offisiell bistand.

Regjeringen vil legge spesiell vekt på tiltak som kan hindre rekruttering av nye ofre for menneskehandel i opprinnelsesland. Bistand til og beskyttelse av ofre er også sentrale tiltak, herunder retur og reintegreringstiltak i hjemlandet.

Regjeringen vil fokusere på forholdet mellom internasjonal migrasjon og utvikling, og hvordan dette kan styrkes. Norge deltar i globale og regionale dialoger om dette, særlig i FN, i det Globale forum for migrasjon og utvikling og i Europa. Utenriksdepartementet vil legge vekt på å bedre involvere innvandrere og nordmenn med innvandrerbakgrunn i utviklingspolitikken og i bistanden. Enklere og billigere pengeoverføringer fra innvandrere og personer med innvandrerbakgrunn i Norge til utviklingsland vil være en viktig målsetning.

8.3 Regjeringens virkemidler

Bistand gis via mottakerlandenes myndigheter, multilaterale organisasjoner, og lokale, norske og internasjonale frivillige organisasjoner. Media, forskningsinstitusjoner og privat sektor er også kanaler for bistand innenfor enkelte områder. De ulike kanalene brukes ut fra deres formål, tilstedeværelse og kompetanse.

Direkte samarbeid med myndighetene, såkalt stat-til-stat bistand, er den viktigste kanalen for å styrke den bilaterale relasjonen mellom Norge og samarbeidsland. Myndighetssamarbeid gir Norge mulighet til tett dialog om spørsmål som er av interesse og prioritet for mottakerlandet og for Norge. Dialogen legger grunnlaget for samarbeid også på andre felt – blant annet i internasjonalt klimaarbeid. Stat-til-stat bistanden kan være særlig egnet på områder der Norge har spesiell kompetanse og erfaring å tilføre mottakerlandet.

Stat-til-stat samarbeid er ønskelig i land der offentlige institusjoner har relativt god kapasitet og kompetanse. I land der kapasiteten er lav og landet er i en konflikt eller på vei ut av en konflikt, vil multilaterale organisasjoner og spesielt FN spille en viktig rolle og være en viktig kanal for norsk bistand. I tråd med regjeringens økte vekt på sårbare stater har det skjedd en styrket tilstedeværelse også på landnivå.

Stat-til-stat samarbeidet er en viktig kanal for å styrke samarbeidslandenes eierskap. På tilsvarende måte vil multilaterale organisasjoners samarbeid med myndighetene også bidra til økt eierskap.

Det multilaterale systemet med FN og utviklingsbankene er viktige politiske fora, samarbeidspartnere og kanaler for å bekjempe fattigdom. Det unike med FN-systemet er dets universelle tilstedeværelse og brede mandat, som spenner fra fred, konfliktløsning og menneskerettigheter, via humanitær hjelp og langsiktig utvikling. Det er bare gjennom FN vi kan etablere globale rammeverk og normer. FN-systemet oppfattes i de fleste land som nøytrale rådgivere og partnere, og har en annen legitimitet enn bilaterale og andre organisasjoner. I FNs hovedorganer er utviklingslandene i klart flertall og dette gjør at begrepet «utviklingssamarbeid» ofte får en mer reell betydning i multilateral bistand sammenliknet med mye av den tradisjonelle bilaterale hjelpen.

Det multilaterale system tillegges stor vekt i regjeringens samlede utenrikspolitikk. De multilaterale organisasjonene har en betydning som går langt ut over ressursoverføringer. De har helt sentrale roller både globalt og på landnivå som fora for den utviklingspolitiske debatten og i utformingen av utviklingspolitiske prinsipper, i fastsetting av globale normer, konvensjoner og handlingsplaner, og ved omfattende rådgiving og faglig bistand.

På landnivå er spesielt Verdensbanken og UNDP ledende i koordinering av bistandsgiverne og i den felles dialog med myndighetene. De multilaterale organisasjonene er i mange utviklingsland også svært viktige bidragsytere for å styrke offentlige institusjoner og deres muligheter til å levere tjenester til egen befolkning. Regjeringen legger stor vekt på å styrke FNs rolle i koordineringsarbeidet.

Regjeringen arbeider aktivt for å styrke det multilaterale systemets evne til et samordnet utviklingssamarbeid med de enkelte land innenfor rammene av landenes fattigdomsstrategier. Norge er en pådriver for at FN blir mer enhetlig på landnivå – med en ledelse, ett program og ett budsjett. FN er i ferd med å prøve ut «Ett FN» i åtte land: Vietnam, Pakistan, Mosambik, Rwanda, Tanzania, Kapp Verde, Albania og Uruguay. Norge bidrar aktivt i denne prosessen.

Et tilleggsmoment er at bistand gjennom multilaterale kanaler kan bidra til å løse oppgaver som verdenssamfunnet i fellesskap har definert som særlig viktige, men der Norge ikke har et opplagt nasjonalt faglig eller politisk fortrinn. Kanalisering av bistandsmidler via multilaterale kanaler gir også god mening der støtten går til land hvor Norge ikke har ambassader.

FN spiller en konstruktiv rolle i arbeidet for å fremme statsbygging og en mer effektiv bistand. Det gis flerårig støtte til FNs barnefond (UNICEF). Det stilles fra norsk side krav om oppfyllelse av FNs egne målsettinger om bl.a. reform, samordning, likestilling og rettighetsbasering.

FN har en sentral rolle i den humanitære innsatsen, spesielt som internasjonalt koordinerende organ og ved at en rekke FN-organer har betydelig operasjonelle innsatser på det humanitære området. Gjennom betydelige bidrag til Unicef og UNHCR blir levevilkårene for særlig sårbare mennesker, som barn og flyktninger, forbedret. Norge er nest største giver til OCHAs nødhjelpsfond som i særlig grad støtter humanitær innsats i såkalte glemte kriser, f.eks den demokratiske republikken Kongo. Norges Røde Kors og den Internasjonale Røde Kors alliansen (ICRC) er en viktig partner for Norge i alt humanitært arbeid, også når det gjelder forebyggingsaspektet. Sammen med Norsk Folkehjelp er ICRC ledende i det internasjonale sivile samfunn i arbeidet mot bruk av landminer og klasebomber. Dette arbeidet har bidratt sterkt til at konvensjonen mot bruk av klasevåpen skal undertegnes i Oslo i desember 2008. Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Leger uten grenser er, sammen med disse, de viktigste kanalene for norsk humanitær, og innehar samlet betydelig spesialkompetanse og operasjonell kapasitet på ulike felt innenfor humanitær bistand.

Flere globale fond og ordninger for bl.a.helseformål er blitt etablert i løpet av de seneste år. Disse partnerskapene representerer et særegent samarbeid mellom internasjonale, statlige og private aktører, herunder FN-systemet og Verdensbanken. De mobiliserer tilleggsressurser og kanaliserer disse til viktige oppgaver som ikke mottar tilstrekkelige finansielle ressurser på annen måte. GAVI er i dag ledende blant de nye globale helseinitiativene når det gjelder å arbeide godt integrert i forhold til annen bistand.

Verdensbanken og de andre utviklingsbankene er bredt representert og er som FN-systemet sentrale aktører på landnivå. Norge gir kjernebidrag til Verdensbankens IDA som er den største og viktigste finansieringskilde for utviklingslandene og som bygger opp under mottakerlandenes innsats for å nå FNs tusenårsmål. Den norske samfinansieringen med Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene brukes strategisk for å påvirke og utvikle bankens politikk og operasjoner i tråd med norske utviklingspolitiske prioriteringer. Vi bruker et aktivt styrearbeid til å fremme den norske utviklingspolitiske agendaen.

Regjeringen kanaliserer også bistand gjennom frivillige organisasjoner. Det sivile samfunn i utviklingsland har en viktig funksjon gjennom å komme med tydelige politiske budskap og holde egne myndigheter ansvarlige for oppfølging av vedtatt politikk. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner kan bidra gjennom å bygge nettverk mellom viktige aktører i nord og sør, samarbeide med lokale partnere innenfor det sivile samfunn og bidra til kapasitetsutvikling hos søsterorganisasjoner på områder som for eksempel miljø, menneskerettigheter, mediafrihet og antikorrupsjon.

De frivillige organisasjonene er viktige utviklingsaktører og spiller en særlig rolle ved at de kan være innovative og fleksible i krevende situasjoner. Organisasjonene kan for eksempel nå ut med helse- og utdanningstjenester til områder der verken staten, bilaterale eller multilaterale klarer å jobbe, blant annet i krigssoner, og å drive humanitær bistand etter menneske- eller naturskapte katastrofer i gitte situasjoner.

8.4 Regjeringens geografiske satsingsområder

Regjeringen finner at den tidligere kategoriseringen av en mindre gruppe land som samarbeidsland ikke lenger er hensiktmessig. Dette fordi den bare omfattet et begrenset antall land og kun berørte noen av de målsetningene Norge har for samarbeidet med land. Regjeringen vil i tråd med Stortingets ønske om en helhetlig fremstilling av norsk utviklingssamarbeid redegjøre for målsetningen for det norske bilaterale samarbeidet med enkeltland. Nærmere drøfting av dette spørsmålet vil bli gjort i den kommende stortingsmeldingen om utviklingspolitikk.

Norsk bistand gis til en rekke land. Regjeringens innsats i kampen mot fattigdom gjøres på en rekke områder, for eksempel støtte til sektorprogrammer som helse og utdanning forvaltet av en norsk ambassade, som øremerkede landbidrag til programmer i regi av Verdensbankens eller FN-organisasjoner, bidrag til fredsprosesser eller styrking av det sivile samfunn. Hvordan Norge bidrar til fattigdomsreduksjon, omfanget av samarbeidet, hvilke kanaler som brukes og hvilke budsjettposter som belastes vil avhengig av karakteren på samarbeidet.

Norge har et langsiktig og omfattende samarbeid med en rekke land der samarbeidet er knyttet til landenes fattigdomsstrategi. Noen av disse er relativt stabile stater som Tanzania, Mosambik, Zambia og Nicaragua hovedtyngden av samarbeidet finansieres over programkategori 03.10 Bilateral bistand. I andre av landene, som Afghanistan, Sudan, Nepal og Det palestinske området, forutsetter fattigdomsreduksjon at en stor del av samarbeidet rettes inn mot stabilisering og forsoning fordi landene er preget av sårbarhet eller konflikt. Samarbeidet i disse landene krever en annen politisk bevissthet og engasjement. Bistanden til disse landene finansieres både over programkategori 03.10 Bilateral bistand og 03.20 Globale ordninger, i første rekke kapittel 162 Overgangsbistand, kapittel 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter og/eller kapittel 164 Fred, forsoning og demokrati.

I alle disse landene har Norge et bredt engasjement, høyt bistandsvolum og omfattende lokal tilstedeværelse. For seks av landene, se tabell 8.1, har Norge gitt flerårige bevilgningstilsagn til mottakerlandenes myndigheter for å bidra til økt forutsigbarhet og stabilitet i samarbeidet. Tilsagnene er gitt med forbehold om Stortingets godkjenning og omfatter tildelinger fra en eller flere budsjettposter.

Tabell 8.1 Flerårige tilsagn om norsk støtte gitt med forbehold om Stortingets godkjenning. (tall i mill. kroner)

Flerårige tilsagn

2009

2010

2011

2012

Tilsagn gitt

Palestinske område

760

760

Giverkonferanse Paris desember 2007 for 2008-2010

Afghanistan

750

750

750

750

Giverkonferanse Paris juni 2008 for 2008-2012

Sudan

605

605

605

Sudan Consortium Oslo mai 2008 for 2008-2011

Tanzania

400

400

400

Intensjonsavtale (MoU) for 2007-20111

Mosambik

330

Intensjonsavtale (MoU) for 2006-20091

Malawi

200

200

200

200

Intensjonsavtale (MoU) for 2008-20121

1 Omfatter kun midler fra programkategori 03:10 Bilateral bistand

I land som Filippinene, Sri Lanka, Øst-Timor, Haiti, Colombia, Libanon og på Balkan er målsetningen for samarbeidet knyttet til freds- og forsoningsprosesser, inkl. støtte til gjenoppbygging. Størrelsen på støtten varierer, og dette er krevende politiske engasjementer hvor det er nødvendig å arbeide langsiktig. Felles for innsatsen er at den er forbundet med grunnleggende politisk risiko. Norge er i noen tilfeller tilrettelegger alene for fredsprosesser mellom parter, men i de fleste tilfeller støtter Norge opp under det arbeidet FN eller andre organisasjoner gjør for å fremme fred og forsoning. Midlene kommer primært fra kapittel 164 Fred, forsoning og demokrati

I en lang rekke land er samarbeidet av mer tematisk eller strategisk karakter, for eksempel er den bilaterale satsingen for å bekjempe barne- og mødredødeligheten avgrenset til Nigeria, India, Tanzania og Pakistan. Den bilaterale skogsatsingen vil omfatte samarbeid i Brasil, Kongo-bassenget, Papua Ny Guinea, Indonesia og Tanzania. Videre har Olje for utvikling-programmet samarbeid med bl.a. Angola, Mosambik, Ghana, Madagaskar og Afghanistan. Samarbeidet finansieres her både over programkategori 03.10 Bilateral bistand, kapittel 165 Forskning, kompetanseheving og evaluering eller kapittel 166 Miljø og bærekraftig utvikling mv.

Næringslivssamarbeid og faglig samarbeid finner sted i en rekke land bl.a. Kina, India, Angola, og Vietnam.

Den humanitære innsatsen konsentreres om land og områder der det er store udekkede humanitære behov, der Norge har spesielle forutsetninger for å bidra eller der tiltakene støtter opp under freds- og forsoningsprosesser. Den humanitære bistandens størrelse til regioner og land avhenger av skiftende humanitære behov. I land med vedvarende kriser kan nivået på den humanitære bistanden opprettholdes over noe tid. Prioriterte grupper er barn, minoriteter og urfolk. Kvinners deltakelse og beskyttelse av kvinner er også prioritert. Dette omfatter land som Somalia, Burma, Demokratiske Republikken Kongo, Colombia, Nord-Korea og Irak. Dette finansieres over kapittel 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter.

Det vil i 2009 være om lag 40 land som mottar penger fra bevilgninger som styres og fordeles til enkeltland av departementet. Avhengig av antallet og omfanget av de humanitære krisene kan antallet mottakerland bli noen høyere. De største mottakerne av norsk bistand vil i 2009 være Afghanistan, Det palestinske området, Sudan, Tanzania og Mosambik. I noen land som mottar langsiktig bistand, bl.a. Sudan, Afghanistan, Det palestinske området, Burundi, Liberia, Øst-Timor og Nepal, har FN politisk representasjon og/eller godkjent fredsbevarende operasjoner. Landene er i en kritisk utviklingsfase, der all bistand må sees i sammenheng med den politiske utviklingen. Dette krever ekstra oppmerksomhet i styringen og forvaltningen av bistanden.

Regjeringen vil fortsette sitt fokus på sårbare stater. Den humanitære bistanden og overgangsbistanden bidrar i større grad enn den langsiktige støtten til å gjøre Norge til en betydelig giver til enkeltland.

8.5 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2007

Resultater på nasjonalt nivå i landene som mottar støtte fra Norge kan vanskelig tilskrives spesifikke tiltak som støttes fra Norge eller andre givere alene. Det er felles innsats, fra utviklingslandene selv og fra bilaterale og multilaterale givere, som gir resultater. Vurderinger av om norsk utviklingssamarbeid bidrar effektivt til fattigdomsbekjempelse må derfor gjøres på grunnlag av gjennomganger og evalueringer knyttet til enkeltland, organisasjoner og sektorer. Vurderingene må i stor grad fokusere på samarbeidslandenes politikk og i hvilken grad politikken er gjennomført. Departementet har utarbeidet en årsrapport for 2007 over norsk bilateralt utviklingssamarbeid. Norad vil utarbeide en resultatrapport som særlig ser på bruken av ulike kanaler i norsk bistand.

ODA-godkjent bistand i 2007

I 2007 ble det utbetalt 21,8 mrd. kroner i offisiell bistand, en økning på 2,9 mrd. kroner (15 pst.) fra 2006. Forbruket i 2007 tilsvarte 0,95 pst. av BNI. Til sammenlikning utgjorde den ODA-godkjente bistanden 0,89 pst. av BNI i 2006.

Tabell 8.2 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype, 2004–2007 (tall i mill. kroner)

2004

2005

2006

2007

Multilateral1 bistand

4 463

30,1 %

5 157

28,7 %

5 283

27,9 %

4 968

22,7 %

Multi-bilateral2 bistand

2 629

17,7 %

4 053

22,6 %

4 127

21,8 %

5 436

24,9 %

Bilateral bistand

6 932

46,8 %

7 850

43,7 %

8 487

44,8 %

10 338

47,3 %

Administrasjon

7 93

5,4 %

885

4,9 %

1 053

5,6 %

1 098

5,0 %

Total

14 817

100 %

17 946

100 %

18 950

100 %

21 840

100,0 %

1 Multilateral bistand er betegnelse på kjernestøtte til ODA-godkjente multilaterale organisasjoner som ikke er øremerket. Denne støtten fordeles ikke på geografi, sektor eller tema.

2 Multi-bilateral bistand er bistand gjennom multilaterale organisasjoner som er øremerket til land, sektor eller tema. I henhold til OECDs definisjon regnes dette som bilateral bistand.

Tabellen viser fordelingen mellom multilateral og bilateral bistand de fire siste årene. Gjennomgående har litt mer eller litt mindre enn halvparten av det totale bistandsbudsjettet blitt kanalisert gjennom multilaterale kanaler (mulitilateral og multi-bilateral bilateral bistand) i perioden. Andelen multilateral bistand har ligget på opp mot 30 pst. med en synkende tendens, og går markert ned i 2007. Tallene fra 2007 og de foregående år er imidlertid ikke direkte sammenlignbare av to grunner:

  1. Støtten til noen globale fond og initiativer som før 2007 ble klassifisert som multilateral bistand ble i 2007 klassifisert som multi-bilateral bistand for å få bedre samsvar med OECD/DACs regelverk.

  2. Det ble i 2007 fortatt store utbetalinger fra Norfund, basert på midler som var betalt inn i tidligere år.

Bilateral bistand fordelt på regioner, land og organisasjoner

Tabell 8.3 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2004–2007 (tall i mill. kroner)

2004

2005

2006

2007

Afrika

4 227

44,2 %

4607

38,7 %

4 983

39,5 %

5 350

33,9 %

Asia og Oceania

1 872

19,6 %

3251

27,3 %

2 211

17,5 %

3 094

19,6 %

Europa

863

9,0 %

818

6,9 %

804

6,4 %

668

4,2 %

Midtøsten

639

6,7 %

749

6,3 %

952

7,5 %

913

5,8 %

Latin-Amerika

610

6,4 %

581

4,9 %

606

4,8 %

1 430

9,1 %

Globalt uspesifisert

1 351

14,1 %

1910

16,0 %

3 072

24,3 %

4 321

27,4 %

Totalt

9 562

11 917

12 629

15 775

Tabellen viser at den største andelen har gått og fortsatt går til Afrika. Den største økningen har imidlertid gått til globale tiltak, som har blitt mer enn tredoblet i kroneverdi i perioden 2004-2007. Dette omfatter i stor grad programmer som har aktiviteter i flere verdensdeler, og store deler av disse midlene går til lavinntektsland i Afrika. Andelen som går til Asia har ligget relativt stabilt med unntak for 2005 hvor det var ekstraordinære utbetalinger til Asia etter tsunamien og jordskjelvet i Pakistan. Andelen til Latin-Amerika sank i perioden 2004 til 2006, men ble neste fordoblet i 2007. Denne kreftige økningen skyldes primært store utbetalinger fra Norfund og SN-Power til Peru og Chile.

Figur 8.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand
2003 – 2007. For en bredere oversikt over fordelingen av støtten
til de 25 største mottakerlandene i 2007, se Vedlegg 2

Figur 8.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand 2003 – 2007. For en bredere oversikt over fordelingen av støtten til de 25 største mottakerlandene i 2007, se Vedlegg 2

Norge ga i 2007 bistand til totalt 108 land. Imidlertid så var for mange land støtten svært begrenset og består av et mindre beløp gjennom norske frivillige organisasjoner eller ettergivelse av lån fra utenlandsske studenter i Norge. Det var 27 land som fikk over 100 mill. kroner i støtte.

Blant de største mottagerne av norsk bistand får de fleste støtte over mange forskjellige budsjettposter og støtte til forskjellige formål og gjennom forskjellige kanaler, jf. vedleggene 3-6.

3 av de 4 største mottagerne (Sudan, Det palestinske området og Afghanistan) er land/områder som er i eller på vei ut av konflikt, og de mottar betydelig støtte over de globale bevilgningene for overgangsbistand og humanitær bistand, men også over regionbevilgningene.

Blant de 10 største mottakerne er det fem land som Norge over lang tid har hatt et langsiktig utviklingssamarbeid med; Tanzania, Mosambik, Uganda, Malawi og Zambia. Disse mottar primært støtte fra regionbevilgningen og noe fra andre globale poster som bevilgningen for frivillige organisasjoner.

Norge er en av mange givere og i de fleste land er Norge en liten giver. Imidlertid så er Norge stor i Eritrea (4. størst), Liberia (8. størst), Somalia (3. størst), Sudan (5. størst) og Angola (5. størst). Disse landene er alle konfliktland eller land som arbeider seg ut av konflikt og Norges relative størrelse i disse landene er et resultat av den sterke satsingen på humanitær bistand og fokuseringen på svake stater. I de største langsiktige samarbeidslandene i Afrika er imidlertid også Norge blant de ti største giverne: Malawi (6. størst), Mosambik (8. størst ), Tanzania (9. størst) og Zambia (8. størst)

Tabell 8.4 Samlet bilateral bistand fordelt per kanal, 2004–2007 (tall i mill. kroner)

Kanal

2004

2005

2006

2007

Stat-til-stat

3 106

32,5 %

3 295

27,7 %

3 617

28,7 %

4 002

25,4 %

Multi-bilateral bistand

2 629

27,5 %

4 053

34,0 %

4 127

32,7 %

5 436

34,5 %

Norsk frivillige organisasjon

2 380

24,9 %

2 864

24,1 %

2 967

23,5 %

3 100

19,7 %

Regional, lokal eller internasjonal frivillig organisasjon

600

6,3 %

708

6,0 %

792

6,3 %

1 191

7,6 %

Næringsliv

536

5,6 %

645

5,4%

670

5,3 %

1 615

10,2 %

Nordisk forskningsinstitusjon, konsulenter

310

3,3 %

338

2,8 %

441

3,5 %

431

2,7 %

Totalt

9 562

100,0 %

11 904

100,0 %

12 614

100,0 %

15 775

100,0 %

Vi ser av fordelingen at vel 27 pst. av den totale bilaterale bistanden går gjennom frivillige organisasjoner, mens den viktigste kanalen for norsk bilateral bistand er FN og/eller Verdensbanken som mottar 35 pst. Om lag 25 pst. går gjennom myndighetene i samarbeidslandene. Over tid ser man at andelen gjennom myndigheter har sunket kraftig, fra 33,6 pst. i 2004 til 25,3 pst. i 2007. Andelen av den bilaterale bistanden som er blitt kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner har økt fra 27,5 pst. i 2004 til 34,5 pst. i 2007. Grunnet de store utbetalingene på Norfund ser en også at utbetalingene til næringslivet øker kraftig fra 2006 til 2007 og kommer opp i 101 pst. Denne andelen vil nok synke da utbetalingene fra Norfund i 2008 ikke vil være på samme nivå som i 2007.

Tabell 8.5 Multilaterale organisasjoner: De fem største mottakerne av norsk bistand (tall i mill. kroner)

2004

2005

2006

2007

UNDP

1 106

1 350

1 293

1 731

Verdensbanken1

1 067

1 523

1 526

1 624

UNICEF2

890

1 328

1 152

1 135

Globale fond3

505

721

970

866

UNOCHA

87

187

307

545

1 Inkluderer støtte til IBRD, IDA og IFC, men fratrukket gjeldslette og støtte kanalisert til Fast Track initiativet (utdanning) og det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria (GFATM)

2 Fratrukket støtte kanalisert til Vaksinealliansen (GAVI)

3 Inkluderer GFATM, GAVI og Fast Track initiativet (utdanning)

Tabellen viser at det har vært en økning i støtten til de to største multilaterale mottagerne (FNs utviklingsfond, UNDP og Verdensbanken) i perioden 2004–2007. Støtten gjennom de multilaterale organisasjonene gis på to måter, som kjernestøtte til organisasjonenes programmer vedtatt av styret (generelle tilskudd) eller som øremerket støtte til konkrete programmer og prosjekter (multi-bilateral bistand). Det er særlig den øremerkede støtten, dvs multi-bilateral bistand, som har økt de siste årene.

I perioden 2004–2007 har den største økningen vært i støtten til UNOCHA og i støtten til globale fond, spesielt på helseområdet. De største mottakerne blant de globale fondene i 2007 er GAVI med 470 mill. kroner, GFATM med 301 mill. kroner og Fast Track med 36,5 mill. kroner. Støtten fra de globale fondene blir kanalisert gjennom eksisterende multilaterale organisasjoner som Verdensbanken, UNICEF og WHO, men forvaltes av egne styrer i fondene.

Tabell 8.6 Norsk frivillige organisasjoner: De seks største mottakerne av norsk bistand, 2004–2007. Se også vedlegg 4 (tall i mill. kroner)

2004

2005

2006

2007

Flyktninghjelpen

300

344

434

488

Kirkens Nødhjelp

342

392

478

433

Norsk Folkehjelp

311

357

419

403

Røde Kors

353

447

417

386

Redd Barna

162

187

167

182

Bistandsnemda

139

145

141

140

Tabellen viser at i 2007 så vel som i 2006 mottok 4 norske frivillige organisasjoner hver rundt 400 millioner kroner. Disse fire organisasjonene mottok 55 pst. av den totale støtten gjennom norske frivillige organisasjoner og økte i perioden 2004-2007, mens det var stagnasjon fra 2006 til 2007. Støtten gjennom Redd Barna og paraplyorganisasjonen Bistandsnemda har imidlertid vært relativt stabil de siste årene. En svært stor andel av midlene til de fire største organisasjonene kom fra de globale postene for humanitær bistand, for Flyktninghjelpen og Røde Kors kom henholdsvis 88 pst. og 86 pst. fra de humanitære postene og bevilgningen for overgangsbistand. For Redd Barna og for Bistandsnemda kom derimot henholdsvis 56 pst. og 100 pst. fra bevilgningen for sivilt samfunn. Det vises til vedlegg 4 for en mer detaljert oversikt.

Tverrgående hensyn og målgrupper

Støtten til tiltak som har flyktninger som målgruppe, utgjorde i 2007 ca 1,5 mrd. kroner, dvs. 9,3 pst. av total bilateral bistand. Støtten til urfolk utgjorde i 2007, 497 mill. kroner, dvs. 3,2 pst. av total bilateral bistand. Støtten til barn utgjorde i 2007 rett under 2,1 mrd. kroner, dvs. 13,3 pst. av total bilateral bistand. Støtten til funksjonshemmede utgjorde i 2007, 279 mill. kroner, dvs. 1,8 pst. av total bilateral bistand.

Regjeringens hovedsatsingsområder

Vel 2 mrd. kroner av økningen av bistandsrammen i 2007, sammen med omprioriteringer fra andre formål, ble gitt til regjeringens fem områder:

  • Fredsbygging, menneskerettighetene og humanitær innsats.

  • Godt styresett og institusjonsbygging, inkludert kamp mot korrupsjon.

  • Kvinner og likestilling.

  • Miljø og bærekraftig utvikling.

  • Olje og energi.

Områdene følger opp regjeringsplattformen fra Soria Moria. De er ikke knyttet til bestemte budsjettposter eller kanaler. Et siktemål med profilen har nettopp vært å bidra til større sammenheng mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, mellom bilateral og multilateral bistand, og mellom den langsiktige bistanden og vår humanitære innsats. I budsjettsammenheng er områdene gjensidig utelukkende. Områdene er imidlertid ikke entydig definert i bistandsstatistikken, hvor OECDs kodeverk benyttes.

Fredsbygging, menneskerettighetene og humanitær innsats

Siden regjeringen tiltrådte, har Norge bidratt med til sammen 850 mill. kroner til FNs nødhjelpsfond.

I tillegg til at Norge har vært en aktiv bidragsyter i fredsprosesser bl.a. i Midtøsten, Sri Lanka, Filippinene og Nepal, har styrking av FNs fredsbyggende rolle blitt vektlagt bl.a. gjennom støtte til opprettelsen av en enhet for støtte til fredsmegling (Mediation Support Unit) og innsats i FNs nye fredsbyggingskommisjon. Norge har vært en sterk pådriver for å bidra til at den samlede internasjonale innsatsen på dette feltet ivaretar kvinners og menns, barn og eldres interesser på en likeverdig måte. Norsk innsats var avgjørende for at et stort antall stater og ikke-statlige organisasjoner ble enige om en sterk konvensjon mot bruk av klaseammunisjon i 2008.

Mer enn på noe annet felt er det innenfor dette hovedsatsingsområdet stor risiko for at vi ikke når de målene vi setter oss. I denne perioden har norsk innsats bidratt til en positiv politisk utvikling i Nepal og Burundi, mens det har vært tilbakefall i fredsprosessene i Sri Lanka og mellom Israel og palestinerne. Vi har økt den sivile bistanden til Afghanistan fra 415 mill. kroner i 2006 til 750 mill. kroner i 2008, samtidig som sikkerhetssituasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Menneskerettsdialogene med Kina, Indonesia og Vietnam, er viktige arenaer for dialog med disse landene, selv om det ikke alltid er lett å måle resultatene av arbeidet. I de landene hvor mennesker drives på flukt som følge av konflikter eller naturkatastrofer, er Norges humanitære bidrag med på å gi livsnødvendig hjelp og beskyttelse til et stort antall mennesker i nød.

Godt styresett

Godt styresett er et felt hvor resultatene først vil vise seg over tid. Forbedringer blir varige om de blir godt forankret. Det skal norsk bistand bidra til. Reforhandlingen av gruvekontrakter i Zambia er ett av de områdene hvor norsk innsats for godt styresett har satt spor. Med juridisk hjelp fra Norge har den zambiske regjeringen maktet å reforhandle kontrakter som i utgangspunktet representerte betydelig skattefrihet for de private bedriftene som driver kobbergruvene og tilsvarende tap for staten. Norge har også bidratt til at Malawi har fått en grunnlov som fastlegger grunnleggende rettigheter. I Nicaragua er statsadvokatkontoret blitt rustet opp med norsk bistand for bedre å kunne etterforske korrupsjon og norsk bistand har også bidratt til at det offentlige innkjøpssystemet i landet nå er blitt mer åpent og mindre utsatt for korrupsjon.

Kvinner og likestilling

Siden regjeringen tiltrådte er bevilgningene til tiltak øremerket kvinner og likestilling økt med 900 mill. kroner – en tredobling. Den samlete bilaterale støtten til tiltak som har kvinner og likestilling som hovedmål eller delmål, har steget både beløpsmessig og som andel av total bilateral bistand, og utgjorde i 2007 om lag 4,3 mrd. kroner (28 pst), mot 2,4 mrd. kroner (20 pst.) i 2006.

Øremerking av midler til målrettete tiltak over strategisk viktige budsjettposter har bidratt til økt oppmerksomhet, styrking av etablerte og inngåelse av nye partnerskap for likestilling på landnivå, regionalt og internasjonal/multilateralt. De viktigste resultatene av satsingen på kvinner og likestilling som et hovedspor i budsjettet kan kort oppsummeres i tre punkter:

  • Oppfølging av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, jf. særlig kapitel/post 163/71 og 164/70

  • Kraftig opptrapping av norsk støtte til FNs kvinnefond UNIFEM, jf. kapitel/post 170/70

  • Opprettelse av en særskilt kvinne- og likestillingsbevilgning, jf. kapitel/post 168/70

Den samlede bilaterale støtten til tiltak som har kvinner og likestilling som hovedmål eller delmål, har steget de siste årene både beløpsmessig og som andel av total bilateral bistand, og utgjorde i 2007 om lag 4,3 mrd. kroner (27,5 pst), mot 2,7 mrd. kroner (21,4 pst.) i 2006. Av disse utgjorde støtten til tiltak med kvinner og likestilling som hovedmål i 2007 om lag 1,4 mrd. kroner (8,9 pst.).

For mer utførlig omtale henvises til Del III kapitel 11 Likestilling og til omtalen av de enkelte budsjettpostene.

Miljø og bærekraftig utvikling

Siden handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid ble lagt fram i juni 2006, har den samlede bistanden til miljørettet utviklingssamarbeid økt med til sammen 1,2 mrd. kroner. I tillegg til dette kommer bevilgningen til regjeringens klima- og skogsatsing for 2009 som foreslås til 1,5 mrd. kroner. Med dette er Norge godt på vei til å bli ledende innenfor miljø og klima i utviklingssamarbeidet og pådriver i innsatsen for å redde naturverdier av global betydning for framtiden.

I 2007 utgjorde den samlede støtten til miljørettet utviklingssamarbeid vel 2 mrd. kroner. Flere bilaterale miljøprogrammer ble startet opp blant annet i Zambia, Tanzania og Uganda. Bærekraftig skogforvaltning ble vektlagt i samarbeidet med Indonesia. Norge bidro til redusert sårbarhet, vern av biologisk mangfold og bærekraftig naturressursforvaltning blant annet gjennom støtte til UNDPs miljø- og tørrlandsprogrammer, frølagret på Svalbard og IUCNs mangroveinitiativ i de tsunamirammede landene. Norge bidro til å bedre tilgangen på rent vann og sanitære forhold for de fattigste gjennom blant annet UNICEF og Verdensbanken. Gjennom støtte til Den global miljøfasiliteten (GEF) og fondene under klimakonvensjonen, bidro Norge til gjennomføringen av blant annet tiltak for å styrke matsikkerhet, sikre tilgang til rent vann, kriseforebyggende tiltak og tilpasning til klimaendringer i de fattigste landene. For å styrke miljøbevegelsen i samarbeidsland ble et strategisk partnerskap med norske frivillige organisasjoner startet opp. For mer utfyllende informasjon vises til vedlegg 4.

Ren energi

I april 2007 lanserte regjeringen initiativet Ren energi for utvikling, som har som hovedmål å bidra til å øke tilgangen til ren energi i utviklingsland. Innenfor det regionale samarbeidet har Norge bl.a. bidratt til opplæring og kapasitetsbygging knyttet til krafthandel innenfor Nilen-samarbeidet, i SADC og i Sør-Asia (Nepal, India og Bhutan). Norge har også påtatt seg rollen som koordinator for donorene på energiområdet innenfor SADC.

Bilateralt har det vært økt innsats på samarbeidet med kapasitetsbygging i svake offentlige organer i bl.a. Mosambik, Uganda, Sør-Afrika, Nepal, Bhutan og Øst-Timor. I bl.a. Nepal og Øst-Timor har det vært særlig vekt på miljø, sikkerhet og bærekraftig utbygging av vannkraft. I det bilaterale samarbeidet har det også vært lagt vekt på hvordan bistandssamarbeidet kan brukes til å tilrettelegge for kommersielle investorer, f.eks. gjennom finansiering av forstudier o.l. I flere av samarbeidslandene deltar vi i finansieringen av utbygging av energi for de fattige på landsbygda med sol og mikrovannkraft, som f.eks. Nepals program for landsbygdelektrifisering.

Norfund har fortsatt sine investeringer i vannkraft gjennom SN Power Invest, som har økt sine investeringer i bl.a. Peru, Chile, Filippinene og India. Dette har vist at det er mulig å gjøre investeringer på et kommersielt grunnlag. Norfund har videre besluttet å gå inn i utbyggingen av Bugoye kraftverket i Uganda sammen med Trønder Energi. Som en del av operasjonaliseringen av Ren energi initiativet er samarbeidet og dialogen med norske kraftselskaper og investorer som er interessert i å engasjere seg i utviklingsland styrket.

Arbeidet med ren energi og klimatiltak er intensivert gjennom blant annet støtte til partnerskapet for fornybar energi og energieffektivitet (REEEP), UNDPs miljø- og energifond og Verdensbankens klima- og ren energiinitiativ. Videre er det etablert dialog med norske frivillige organisasjoner slik at de trekkes inn i ren energi satsingen.

Til toppen
Til dokumentets forside