St.prp. nr. 63 (2004-2005)

Om reindriftsavtalen 2005/2006, om dekning av ­kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, og om endringer i statsbudsjettet for 2005 m.m.

Til innholdsfortegnelse

4 Nærmere om sentrale utfordringer og strategier

4.1 Innledning

Regjeringens føringer for reindriftspolitikken finnes i Semerklæringen av 8. oktober 2001, de årlige proposisjonene om reindriftsavtalen, herunder St prp nr 58 (2001-2002), St prp nr 63 (2002-2003) og St prp nr 65 (2003-2004), samt St meld nr 33 (2001-2002) Tilleggsmelding til St meld nr 55 (2000-2001) Om Samepolitikken. I disse dokumentene heter det at man i regjeringens næringspolitikk generelt og reindriftspolitikken spesielt, legger opp til å utforme tiltak som vil gi gode og forutsigbare rammevilkår for alle næringsutøvere. Eksempel på tiltak er lavere skatter, forenkling av rapporteringsrutiner, fokusering på produktutvikling og kompetanseheving. Videre skal fokus være rettet mot markedet, dvs at man bør forvente en generell innstramming når det gjelder støtte til drift, og at det legges mer vekt på støtte til innovasjon, kompetanseheving, produktutvikling, investering og markedsføring. Regjeringens mål er å legge til rette for en livskraftig reindrift innenfor de rammer som ressursgrunnlaget setter. I den forbindelse vil myndighetenes rolle være å fastsette rammebetingelser slik at driften skjer på miljøets premisser, og løpende vurdere tiltak og virkemidler for å sikre dette.

Under Regjeringen Bondevik II er det gjennomført betydelige endringer i forhold til virkemiddelbruken overfor reindriftsnæringen. Her vises det særlig til Reindriftsavtalen 2003/2004 hvor de økonomiske ordningene ble lagt vesentlig om – fra ordninger som i stor grad har vært faste beløp per driftsenhet til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping. Disse endringene sammen med innføringen av skattefradraget, innebærer at det er lagt til rette for en økt produksjon og verdiskaping fra næringen, og dermed på sikt en større økonomisk bærekraft. Omleggingene har i tillegg medført betydelige forenklinger av regelverket. Denne omleggingen viser en annen utvikling av tilskuddssystemet i forhold til det øvrige landbruket hvor man i de siste år, både nasjonalt og internasjonalt, reduserer de produksjonsavhengige tilskuddene til fordel for mer produksjonsnøytrale ordninger. Noe av bakgrunnen for dette ligger i at man per i dag ikke har en overproduksjon av reinkjøtt i Norge, reinkjøtt utgjør ca 0,5 % av den totale produksjonen av kjøtt i jordbruket, samt at man ønsker å stimulere til et økt slakteuttak. Det bør på denne bakgrunn være ressursgrunnlaget som setter rammene for reindriftens omfang. Tiltak som stimulerer til størst mulig produksjon på et gitt resurssgrunnlag bidrar derfor til det beste økonomiske resultatet for næringen.

Når det gjelder det videre arbeidet med utviklingen av reindriftspolitikken, ser Regjeringen det som viktig å videreføre og videreutvikle de omleggingene som er gjennomført og iverksatt. I dette arbeidet er det sentralt å fortsette arbeidet med å tilrettelegge, forenkle og effektivisere reindriftsavtalens virkemiddelsystem. Videre vil Regjeringen stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping, stimulere til bruk av biprodukter fra reinslakting, samt sikre trygg mat og dyrevelferd. Disse tiltakene vil være sentrale bidrag til å regulere reintallet ved at reindriftsutøverne gis mulighet til å få større inntekter fra hver enkelt rein.

4.2 Markedsforhold

Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Det offentliges ansvar er at gjeldende rammebetingelser støtter opp om og stimulerer til samarbeid og omsetning av reinkjøtt. Imidlertid har det vist seg et behov for mer selektive tiltak og direkte engasjement fra det offentlige når det gjelder reindriftsnæringen. Det er to hovedgrunner til dette. For det første har det vært et behov for å få styrket dialogen og samarbeidet mellom de ulike aktørene i verdikjeden. Videre fordrer prosessene med reintallstilpasningen i Finnmark en mer aktiv offentlig innsats.

Selv om reinkjøtt utgjør en marginal andel av omsetningen av kjøtt i Norge, ble markeds- og slakterisituasjonen for reinkjøtt vanskelig i løpet av 2003. Det lå 360 tonn kjøtt på lager hos slakteriene ved inngangen til slaktesesongen 2003/04, samtidig som reinkjøtt var relativt lite tilgjengelig for forbrukerne. Flere reindriftsutøvere fikk ikke levert rein til slakting. Situasjonen medførte også en vanskeliggjøring av arbeidet med reintallstilpasningen i Finnmark.

På bakgrunn av de nevnte forhold ble det iverksatt en rekke tiltak for å bedre slakteri- og markedstilgangen for reinkjøtt. Her vises det til Reindriftsavtalen 2004/05 hvor det ble avsatt midler til å gjennomføre flere markedskampanjer i regi av Opplysningskontoret for kjøtt (OFK), samt avsatt midler for å bedre muligheten for tidligslakting i Vest-Finnmark og Karasjok. Videre ble Verdiskapingsprogrammet for rein anmodet om å prioritere søknader om markedsføringstiltak.

Deler av den bevilgningen som ble avsatt til økt markedsføring ble benyttet til etableringen av Boalvvir. Boalvvir BA er et selskap etablert av og for den samiske reindriften og ble stiftet 15. juli 2004. Boalvvirs overordnede målsetting er å arbeide for å bedre inntjeningen for den enkelte reineier, ved å øke verdiskapingen i næringen. Det tas sikte på å oppnå dette blant annet ved å utvikle alternative verdikjeder for reineiernes produkter. På tilbudssiden skal Boalvvir legge forholdene til rette for økt verdiskaping i næringen, og økt inntjening for den enkelte. Samtidig skal Boalvvir arbeide for å sikre salg mest mulig direkte til detaljister og kjeder som er egnet for salg av kvalitetsvarer. På etterspørselssiden skal Boalvvir drive salgsfremmende virksomhet, og arbeide for å styrke og sikre reinkjøttets kvalitet og renommé både nasjonalt og internasjonalt.

I tillegg til de tiltak som ble finansiert over reindriftsavtalen, ble det iverksatt flere tiltak finansiert både over Landbruks- og matdepartementets- og Reindriftsforvaltningens budsjett. Høsten 2004 ble det avholdt et reinkjøttseminar i Landbruks- og matdepartementets lokaler. Under seminaret deltok representanter for de store detaljist- og grossistkjedene, Norsk Kjøtt, Boalvvir, slakteriene, reineierne, VSP-rein, Innovasjon Norge, Opplysningskontoret for kjøtt (OFK), Landbruks- og matdepartementet og Reindriftsforvaltningen. Formålet med seminaret var å initiere til en bred dialog mellom sentrale aktører i hele reindriftens verdikjede, for å utvikle reinkjøtt til et mer tilgjengelig og markedsrettet produkt.

For å sikre og styrke omsetningen av reinkjøtt som eksklusive høyprisprodukter, syntes deltakerne på seminaret å være enige om at hovedutfordringene fremover er markedsorientering, logistikk og samarbeid. Videre var det enighet om at reindriften ved NRL er den naturlige initiativtakeren, og det sentrale koordineringsorganet i forhold til å iverksette tiltak for å møte disse utfordringene.

Utover de tiltak som er nevnt, ble det for slaktesesongen 2004/05 etablert et eget slaktetilskudd. Formålet med tilskuddet var å bidra til et større uttak av slakterein i slaktesesongen 2004/05 i distrikter i Vest-Finnmark som per 1. april 2002 hadde et høyere reintall enn det som ble fastsatt av Reindriftsstyret i vedtak av 30. januar 2002. Slaktetilskuddet utgjorde 5 kr per kg slakt.

Utover de finansieringstiltak som er omtalt i St prp nr 1 (2004-2005) Landbruks- og matdepartementet kapittel 1147 post 75 Omstillingstiltak i Indre Finnmark ble det vinteren 2005 etablert ytterligere en ordning for å stimulere til økt slakting i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Tiltaket innebar at det ble inngått en avtale mellom departementet og Norsk Kjøtt om kjøp av inntil 10.000 rein ut over det som lå inne i de ordinære kjøpsavtalene i slaktesesongen 2004/2005.

De nevnte tiltak har medvirket til en betydelig økt slakting og omsetning av reinkjøtt, og da særlig i Vest-Finnmark reinbeiteområde. For sesongen 2004/05 er det blitt slaktet ca 77.500 rein på slakterier på landsbasis. I forhold til forrige driftsår er dette en økning på nesten 16.000 rein (26%), og man må tilbake til driftsåret 1991/92 for å finne et høyere uttak på landsbasis. I tillegg kommer privat uttak. Størrelsen på det private uttaket er ennå ikke kjent.

Tabell 4.1 viser at det er særlig Vest-Finnmark som har en positiv utvikling med en økning i slakteuttaket på ca. 11.500 rein (64%) sammenlignet med forrige år. Med unntak av driftsårene 1989/90 og 1990/91 er det ikke registrert høyere slakteuttak i Vest-Finnmark de siste 25 årene. Også i Øst-Finnmark ser man en positiv utvikling med en økning på 29%. For de øvrige områdene kan situasjonen betegnes som stabil.

Tabell 4.1 Slakteuttak (antall) de to siste driftsår, og endringer i antall og prosent. Tabellen viser kun slakt fra slakterier.

  2003/2004 2004/20051 Endring antall Endring %
Polmak/Varanger 9.033 11.427 2.394 26
Karasjok 10.532 13.768 3.236 31
Vest-Finnmark 17.848 29.339 11.491 64
Troms 600 800 200 33
Nordland 3.947 3.615 -332 -8
Nord-Trøndelag 5.624 4.760 -864 -15
Sør-Trøndelag/Hedmark 6.888 6.452 -436 -6
Tamreinlag 7.140 7.299 159 2
Sum 61.612 77.460 15.848 26

1 Foreløpige tall.

Kilde: Reindriftsforvaltningen

Fremover vil det også være sentralt å stimulere til økt slakting og omsetning av reinkjøtt. Erfaring viser at det er viktig å opprettholde en viss markedsføringsaktivitet for å vedlikeholde produktets posisjon over tid. Dette gjelder også i en situasjon hvor det innenlandske tilbudet ikke dekker hele etterspørselen. Videre er det sentralt å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale aktører innenfor produksjon, slakting og omsetning av reinkjøtt. En koordinering av slaktingen er sentralt for å utnytte slaktekapasiteten og sikre detaljistene en forutsigbarhet på levering av reinprodukter. I tillegg er det viktig med produktutvikling, og at det blir etablert en standardisering i forhold til nedskjæring og pakking av reinkjøtt som tilfredstiller markedets krav og behov. Dette betinger både økt kompetanse, samt satsinger for å få bygd opp og tilpasset nedskjærings- og videreforedlingsanlegg slik at de tilfredstiller dagens krav til rasjonelle løsninger.

4.3 En økologisk bærekraftig reindriftsnæring i Vest-Finnmark reinbeiteområde

Den 30. januar 2002 fattet Reindriftstyret et vedtak for å skape en økologisk bærekraftig reindriftsnæring i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Vedtaket omfatter tre faser. Den første fasen medfører en prosess for å få tilpasset reintallet til det fastsatte høyeste reintall på bakgrunn av beitekapasiteten til sommerbeitedistriktene. Fase 2 består i å få på plass siidagrensene (beitefellesskaps grenser) for vår/høst/vinterbeitene (fellesbeitene). Når rammebetingelsene er på plass vil man i fase 3, på bakgrunn av vurderinger av siidaenes økologiske bærekraft, kunne gjøre et endelig vedtak om et høyeste reintall på bakgrunn av vår/høst/vinterbeitene.

Vedtaket ble fattet på bakgrunn av føringene Stortinget ga i Innst S nr 216 (1999-2000) der: «Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med reindriftsutøverne å fastsette øvre reintall for hvert distrikt». Viktigheten av å få tilpasset reintallet ble ytterligere presisert av næringskomiteen ved budsjettinnstilling for rammeområde 1 Landbruksdepartementet der komiteen presiserer at det er viktig å intensivere arbeidet med å få tilpasset antallet rein til beitegrunnlaget, jfr Budsjett-innst. S. nr. 8 (2001-2002). Her presiseres videre at omstillingstiltakene i indre Finnmark må følges opp nøye, og om nødvendig må det stilles flere midler til disposisjon til disse tiltakene.

I vedtaket om en økologisk bærekraftig reindrift fastsatte Reindriftsstyret som ledd i fase én et høyeste reintall for sommerbeitedistriktene til 63.700 rein 1 . Frist for en frivillig tilpassing av reintallet til det fastsatte var satt til 1. april 2005. En tilpassning av reintallet til beitegrunnlaget er nødvendig for å styrke den økonomiske, kulturelle og økologiske bærekraften i reindriftsnæringen i Vest-Finnmark. Det dreier seg om å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur gjennom å beskytte sårbar natur. Videre er det viktig å stabilisere reintallet på fastsatt nivå og samtidig sørge for stabile rammebetingelser for dem som skal ha reindrift som næring i fremtiden. Både staten og næringen har en gjensidig forpliktelse for å sørge for at de tiltakene man blir enige om gjennomføres.

I samsvar med Stortingets føringer har tilpasningsprosessen fram til 1. april 2005 vært basert på frivillighet gjennom et samarbeid med reindriftutøverne. Tabell 4.2 viser et foreløpig reintall per 1. april 2005 på 90.500 rein for Vest-Finnmark reinbeiteområde. Dette gir en differanse på 26.200 rein i forhold til det fastsatte reintallet. Differansen er betydelig, og den viser at de tiltak som er basert på frivillighet ikke har gitt den ønskede reduksjon. Landbruks- og matdepartementet finner dette alvorlig. Myndighetene er forpliktet til å sikre det økologiske og materielle grunnlaget for samisk kultur. Etter departementets vurdering er situasjonen slik at det økologiske og materielle grunnlaget er alvorlig truet i flere distrikter i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Ut fra dette er man etter departementets vurderinger forpliktet til å iverksette nødvendige tiltak. Dette gjelder også etter folkerettens bestemmelser, selv om tiltakene på kort sikt vil innskrenke næringsutøvelsen til deler av den samiske befolkningen. De tiltak som vil bli iverksatt vil først skje etter konsultasjoner med Sametinget, som også har et ansvar for å bidra til å sikre reindriftens naturgrunnlag og derigjennom sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Tabell 4.2 Oversikt over reintallsutviklingen i Finnmark fra 2001-2005

  Vest-Finnmark Øst-Finnmark Hele Finnmark
Reintall våren 2001 62 000 46 900 108 900
Reintall våren 2002 73 600 57 700 131 300
Reintall våren 2003 84 200 63 400 147 600
Reintall våren 2004 100 300 70 800 171 100
Reintall våren 20051 90 500 75 500 166 000

1 Foreløpig reintall basert på reindriftsmeldingen for 2004/2005.

Kilde: Reindriftsforvaltningen

Det er behov for virkemidler som kan virke allerede fra kommende slaktesesong. I utgangspunktet vurderer departementet flere alternativer for å få redusert reintallet:

Den frivillige bonusordningen for reduksjon og avvikling ble formelt avviklet 1. april i år. Bonusordningen har hatt liten oppslutning. Etter departementets vurderinger vil en forlengelse derfor ikke være en løsning på de utfordringene vi står overfor.

Sanksjonsbestemmelsene i gjeldende reindriftslov fordrer at det er fastsatt et høyeste reintall per driftsenhet. Etter initiativ fra departementet, utarbeidet Reindriftsforvaltningen høsten 2004 en plan for reduksjon av reintallet i Vest-Finnmark, herunder aktuelle sanksjonsmuligheter. Planen viste at en fastsettelse av høyeste reintall per driftsenhet med påfølgende iverksetting av ulike tvangstiltak er omfattende og svært tidkrevende prosesser. Dette vil medføre at det vil ta lang tid før det kan forventes noen reduksjonseffekt. Et annet moment er at en fastsetting av øvre reintall per driftsenhet er kontroversielt i deler av de samiske reinbeiteområdene. Det framheves blant annet at det ikke er i samsvar med samisk tradisjon og sedvane, samt at det vil kunne gi tilfeldige og uheldige fordelingskonsekvenser.

I forbindelse med revisjon av ny reindriftslov foreslår Reindriftslovutvalget å innføre et nytt prinsipp for reintallsreduksjon (NOU 2001:35). Istedenfor at det fastsettes et høyeste reintall per distrikt og deretter per driftsenhet, foreslår utvalget at reintallet fastsettes med utgangspunkt i det areal den enkelte siida (driftsgruppe) disponerer, og at den enkelte enhet innen siidaen må foreta forholdsmessig reduksjon dersom reintallet er for høyt. Dersom nødvendig reintallsreduksjon ikke finner sted, foreslår utvalget at ulike virkemidler skal stilles til disposisjon for myndighetene i form av tvangsmulkt, beiteavgift, forelegg og som siste utvei tvangsmessig reduksjon av reinflokken. Landbruks- og matdepartementet vurderer denne metoden som et langt mer effektivt virkemiddel for å redusere reintallet enn prosesser etter gjeldende bestemmelser i reindriftsloven. Etter departementets vurdering vil det også være hensiktsmessig med et mer nyansert sanksjonsapparat som blant annet gir muligheter for å ilegge økonomiske sanksjoner dersom nødvendig reintallstilpasning ikke finner sted.

Ett fjerde alternativ som vurderes er muligheten for å etablere sanksjonsmuligheter gjennom reindriftsavtalens virkemidler. Tilskudd til driftsenheter og tamreinlag over den fremforhandlede reindriftsavtalen inneholder bl.a. et vilkår om at driftsenhetsinnehaveren må utøve en reindrift som er i samsvar med de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter for næringen, herunder pålagte tellinger og bestemmelser knyttet til oppfølging av lovlig fattede vedtak om høyeste reintall. I og med at det i Vest-Finnmark ikke er fastsatt høyeste reintall per driftsenhet, får disse vilkårene ikke betydning i forhold til de tilskuddene som er rettet mot driftsenhetene i dette området. En mulighet er derfor at det blir etablert ordninger med strengere vilkår for nærmere bestemte områder ved neste års forhandlinger. På grunn av at støtten over reindriftsavtalen i utgangspunktet er forbeholdt driftsenheter med under 600 rein, er det nødvendig å supplere dette med andre tiltak, for eksempel gjennom ovennevnte lovendring.

På bakgrunn av ovennevnte momenter, samt at det tas sikte på å legge frem en ny reindriftslov innen utgangen av dette året, finner departementet det lite formålstjenlig å sette i gang en prosess med å fastsette høyeste reintall pr. driftsenhet med påfølgende iverksetting av ulike tvangstiltak etter gjeldende reindriftslov.

Imidlertid er det nødvendig å kunne sette inn virkemidler som kan påvirke reintallstilpasningen allerede i kommende slaktesesong. Landbruks- og matdepartementet vurderer derfor de øvrige alternativene, og vil komme tilbake til Stortinget i løpet av inneværende stortingssesjon i forhold til valg av alternativer.

4.4 Fastsetting av rammebetingelser i Øst-Finnmark reinbeiteområde

Prosessen med å fastsette rammebetingelser i Øst-Finnmark reinbeiteområde er også i gang, herunder fastsetting av nye distriktsgrenser, fastsetting av nye beitetider og fastsetting av høyeste reintall. En stor utfordring i Øst-Finnmark har vært å få på plass inndelingen mellom de ulike vinterbeitesonene i Karasjok og Polmak. I desember 2004 vedtok Reindriftsyret en øst-vest deling av høst/vinter/vårbeitene i Karasjok, ny grense mellom Karasjok og Polmak og nye grenser internt i Polmak. Sentralt i fastsettingen av de nye grensene var de ulike vintersiidaenes beitebruk i perioden 1954-2003. Videre vedtok Reindriftsstyret i februar 2005 en ny organisering og grenser for distriktene vest for Porsangerfjorden. Vedtaket innebærer at de fem sommerbeitedistriktene ble slått sammen til ett stordistrikt, som også innbefatter vår-/høst- og vinterbeitene lenger sør. Innenfor stordistriktet er det fastsatt grenser for 11 beitesoner; en for hver av de 10 sommersiidaene, samt en vår-/høst- og vinterbeitesone som i samsvar med tradisjonell bruk kan nyttes av alle sommersiidaene. Dette vedtaket er et prinsipielt viktig vedtak fordi sammenslåingen gir næringsutøverne økte muligheter til å gjennomføre en helhetlig forvaltning av egen næringsvirksomhet ved at samtlige årstidsbeiter er samlet innenfor ett og samme distrikt. For Varangers vedkommende vil arbeidet med grensedragningen og avklaringene av rettighetene starte opp i løpet av 2005.

I forbindelse med dette arbeidet har man også startet opp arbeidet med både å fastsette nye beitetider og høyeste reintall. På bakgrunn av bl.a. arbeidet med nye distriktsgrenser og soneinndelinger vil arbeidet med beitetider og høyeste reintall sluttføres senere enn prosessen i Vest-Finnmark.

4.5 Likestillingspolitikken i reindriftsnæringen

Tradisjonelt har kvinnene hatt en meget aktiv og sentral rolle innenfor reindriftsnæringen. Dette gjelder både i forhold til organisering av familiens næringsdrift, økonomi, produksjon der ivaretakelse av reinen som helhet med alle biprodukter stod sentralt, oppdragelse samt overføring av tradisjonell kunnskap til neste generasjon. Reindriftskvinnenes posisjon har imidlertid gradvis blitt svekket. Flere forhold kan forklare dette, både innad i næringen og i samfunnet for øvrig. Selv om det ikke foreligger rettsstridig forskjellsbehandling, er det en rekke undersøkelser som viser at kvinner kommer dårligere ut i næringen enn menn.

Landbruks- og matdepartementet mener det er viktig å legge til rette for at kvinnenes plass i reindriftsnæringen kan styrkes. Dette er viktig både i forhold til et likestillingsperspektiv og for næringens fremtid. Det pågår derfor et arbeid med å utvikle en fornyet likestillingspolitikk i reindriftsnæringen. Som et ledd i dette arbeidet nedsatte departementet i 2004 en arbeidsgruppe som bl.a. hadde som mandat å identifisere og kartlegge de viktigste hindringene for kvinners deltagelse i reindriftsnæringen, samt foreslå tiltak både på kort og lang sikt. I forbindelse med gruppens arbeid ble det også gjennomført en evaluering av de kvinnerettede midlene over reindriftsavtalen. Arbeidsgruppen la frem sin rapport 22. 11.2004.

Arbeidsgruppen har tatt for seg en del av de mest sentrale utfordringene knyttet til kvinnenes situasjon i næringen. Videre har de kommet med forslag til tiltak og hvilke problemstillinger det bør jobbes videre med. I rapporten er det for øvrig poengtert at kvinner i reindriften ikke er noen homogen gruppe, men varierer i alder, tilknytning til lønnsarbeid og reindriften. Blant kvinner med tilknytning til næringen er det tre målgrupper: kvinner som arbeider full tid i næringen, kvinner som er deltidsarbeidende i og utenfor næringen, og unge kvinner som kan tenke seg næringen som en fremtidig arbeidsplass. Eventuelle tiltak må derfor differensieres i forhold til målgruppene. Tiltakene som foreslås retter seg både mot næringen selv og departementet/forvaltningen, og spenner over et vidt spekter. Det er bl.a. foreslått tiltak for å påvirke holdninger innenfor næring/forvaltning, tiltak i forhold til reindriftsloven, reindriftsavtalen og de økonomiske virkemidlene, rekrutteringstiltak, spørsmål av skatte- og avgiftsrettslige forhold, velferdsordninger og kjønnsrepresentasjon i styrer og offentlig forvaltning.

Oppfølgingen av rapporten og det videre arbeid med likestilling innenfor reindriften vil bli prioritert i tiden fremover. For noen tiltak vil det imidlertid kunne ta noe tid før det kan være aktuelt å innføre endringer. Dette har sin årsak i at visse typer økonomiske tiltak må vurderes nærmere både i forhold til forventet effekt og andre mål innenfor reindriftspolitikken. Slike spørsmål har ikke arbeidsgruppen hatt anledning til å vurdere.

Ved årets reindriftsavtale ble rapporten fra arbeidsgruppen presentert og debattert. Under forhandlingene ble det enighet om å utbetale et høyere driftstilskudd til de driftsenheter der kvinner står som enkeltinnehavere. Også ordningen med avsetning til kvinnerettede tilskudd ble videreført. Her er det imidlertid tatt initiativ til å endre innretningen av midlene slik som foreslått i arbeidsgruppens rapport.

Også ved neste års reindriftsforhandlinger vil likestillingsproblematikken stå på dagsorden. For øvrig vil partene i forhandlingene legge frem en statusrapport med en beskrivelse av hvordan man i løpet av siste året har arbeidet med likestillingsperspektivet utenfor reindriftsavtalens virkemidler og rammer.

4.6 Sikring av reindriftens arealer

Reindrift er en svært arealkrevende næring, både på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra blant annet rovvilt som reinen alltid har måttet leve med.

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet, og til økte forstyrrelser. På bakgrunn av dette er det et behov for å få et styrket vern av reindriftens arealer, og da særlig de arealene som er avgjørende for en bærekraftig reindrift. Reindriftsforvaltningen har som prioritert oppgave å utarbeide en metode for å lokalisere disse arealene, og utarbeide en verdiklassifisering på allerede eksisterende arealbrukskart. Arealbrukskartene er distriktsvise digitale kart, og dekker samtlige reinbeitedistrikter i Norge. Kartene inneholder ulike arealbrukstema, herunder årstidsbeiter, trekk- og flyttleier, gjerder og anlegg.

Det er sentralt at reindriften deltar i forbindelse med utarbeidelsen av verdiklassifiseringen. Videre er det viktig at disse kartene ikke blir brukt mot reindriften ved at områder som klassifiseres til lav verdi blir oppfattet som frigitte fra reindriften. Kartene bør derimot være viktige bidrag i kommunale- og fylkeskommunale planprosesser ved at de synliggjør reindriftens bruk av arealene, og at man om mulig får styrt nødvendige tiltak til områder som medfører mindre konsekvenser for reindriften.

Plan- og bygningsloven er det viktigste virkemidlet for å sikre ressursgrunnlaget i reindriften. Dagens lov avgrenser imidlertid reindriftens rolle til å være høringsinstans og innsigelsesmyndighet i forhold til kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner og andre arealsaker. Distriktsstyrene i berørte reinbeitedistrikter er høringsinstans, mens områdestyrene er innsigelsesmyndighet i plansaker.

Ved fremtidige endinger av loven er det sentralt at plan- og bygningsloven videreutvikles til et verktøy som i sterkere grad synliggjør og ivaretar reindriftens behov og interesser i de ulike planprosessene.

Det er en stor utfordring å skape forståelse for reindriftens arealbehov og de konsekvenser ulike tiltak kan få i forhold til reindriften. Bedre forståelse skapes bl.a. gjennom kommunikasjon med berørte interesser, det være seg både offentlige og private interesser. Reindriften må selv ta aktiv del i dette arbeidet og delta på de arenaer hvor premissene for bruken av arealene blir drøftet og fastlagt. Videre er det sentralt at ulike inngreps virkning innenfor reinbeiteland blir dokumentert gjennom forskning.

En ny utfordring i forhold til arealforvaltning innenfor reindriftsområdene er planlegging og etablering av nye vindmølleparker. Det er et mål for Regjeringen at denne utbyggingen skjer på en bærekraftig måte, og i et helhetlig perspektiv hvor også hensynet til andre areal- og samfunnsinteresser ivaretas. Vindkraftprosjekter vil trolig få konsekvenser i langt flere reinbeitedistrikter enn de som berøres direkte av tiltaket. Bakgrunnen for dette er reindriftens nomadiske driftsform, med sesongmessige flyttinger mellom årstidsbeitene. Hvor store negative konsekvenser etablering av en vindmøllepark har for reinen og for reindriften er imidlertid usikkert. Per i dag foreligger det få undersøkelser på dette området, og de undersøkelsene som er gjennomført er divergerende i sine konklusjoner.

Reindriftsutøverne har som urfolk et rettslig vern mot vesentlige inngrep i reinbeiteland. Dette følger både av folkeretten og av norsk rett. I St.meld. nr. 33 (2001-2002) – Tilleggsmeldingen om samepolitikken , understreker Regjeringen behovet for at vernet av reindriftens arealer styrkes. Dagens regler for behandling av vindkraftprosjekter innebærer en grundig vurdering av enkeltprosjekter etter energiloven og KU-bestemmelsene i plan- og bygningsloven, og gir således et godt grunnlag for å vurdere konsekvensene av det enkelte prosjekt. Derimot gir ikke dagens behandlingsform tilsvarende grunnlag for en helhetlig vurdering av de samlede effektene av utbyggingsplanene. I St meld nr 11 (2004-2005) Om Sametingets virksomhet i 2003, står det at det er et mål for Regjeringen at vindkraftutbyggingen skjer på en bærekraftig måte og i et helhetlig perspektiv hvor også hensynet til andre areal- og samfunnsinteresser ivaretas på en god måte. Det sies videre at Regjeringen i denne sammenheng ønsker å etablere et system for en tematisk konfliktvurdering for bl.a. reindriften, av meldte og konsekvensutredete vindkraftprosjekter, samt utarbeide retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg.

I oppfølgingen av stortingsmeldingen har Olje- og energidepartementet ansvaret for arbeidet med den tematiske konfliktvurderingen, mens Miljøverndepartementet har ansvaret for arbeidet med retningslinjene. Landbruks- og matdepartementet deltar i dette arbeidet. Det påpekes at de nevnte tiltak vil bidra til å avklare virkningene av vindkraftprosjektene, og sørge for hensiktsmessige prosesser som gjør at man kan redusere mulige negative virkninger for reindriften.

Det påpekes for øvrig at det er en rekke juridiske styringsverktøy ved siden av plan- og bygningsloven og energiloven som regulerer arealbruken, og som virker inn på utøvelsen av reindriften. Herunder nevnes naturvernloven, fjelloven og lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark.

4.7 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige

Landbruks- og matdepartementet har oversendt Stortinget Ot. prp. nr. 75 Om lov om endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeiting i henhold til konvensjon mellom Norge og Sverige om reinbeite. I proposisjonen foreslår departementet å videreføre dagens forvaltningssystem i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite.

Loven er ment å være en midlertidig regulering av svensk reinbeiting i Norge. Departementet ser behovet for en ny konvensjon om reinbeite, og er innstilt på å videreføre konvensjonsforhandlingene med svenske myndigheter. Man vil derfor opprettholde kontakten med svenske myndigheter med sikte på å komme til enighet om en ny konvensjon.

Fotnoter

1.

Reinøy reinbeitedistrikt fikk fastsatt høyeste reintall på 600 rein i 1999, og var ikke med i den felles reintallsrevisjonen for Vest-Finnmark. Medregnet Reinøy blir således høyeste reintall for Vest-Finnmark totalt på 64.300 rein.

Til dokumentets forside