Petroleumsrettet bistand

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Olje- og energidepartementet

En forsvarlig forvaltning av petroleumsressurser og inntekter er en forutsetning for fattigdomsreduksjon, konfliktforebygging og fredsbygging i fattige land som er – eller tar sikte på å bli vertsland for petroleumsaktivitet. Norge kan med kompetanseoverføring innen petroleumspolitikk og -lovgivning, forvaltning, industri- og institusjonsutvikling bidra til at land med petroleumsressurser, men som er preget av mangel på institusjonell infrastruktur og godt styresett, utnytter inntektene til å bedre levekårene for befolkningen.

Olje for utvikling (Ofu)-programmet ble etablert i 2005. Programmet bistår samarbeidsland slik at de kan forvalte sine petroleumsressurser på en økonomisk, sosial og miljømessig forsvarlig måte, basert på norske erfaringer med bærekraftig forvaltning av petroleumsressursene.

Norge har gradvis utviklet et forvaltningsregime for sine petroleumsressurser, som har skapt grunnlag for rettferdig fordeling og bærekraftig, økonomisk vekst. Det er tidligere slått fast at Ofu-programmet er Norges mest etterspurte bistandsprogram, at programmet har vakt internasjonal oppmerksomhet, og at dette er et område der Norge kan gjøre en stor forskjell for utviklingen i fattige land (ref.ref. St.meld.25 (2012-13)).

Flaggskip innen utviklingspolitikken

I 2012 ble det gjennomført en evaluering av Ofu-programmet, som peker på det samme: Programmet, som omtales som et flaggskip innen utviklingspolitikken har bidratt til å legge grunnlaget for bedre petroleumsforvaltning i samarbeidslandene og vært med på å gi Norge en synlig rolle i mange land. Det langsiktige institusjonssamarbeidet og den faglige forankringen i norske departementer trekkes frem som viktige suksesskriterier.

Samtidig opererer programmet innenfor et komplekst område. Petroleumsressursforvaltning kan ha store konsekvenser for mottakerlandenes økonomi og utvikling – store inntekter fra ikke-fornybare ressurser har ofte ført til det som kalles "ressursforbannelsen": At land som er rike på naturressurser i gjennomsnitt har lavere vekst og større sosial ulikhet enn land uten slike ressurser. I tillegg er petroleumssektoren spesielt utsatt blant annet for korrupsjon og miljøødeleggelser. OfU-programmet er gjenstand for stor oppmerksomhet blant annet fra sivilt samfunn, media, akademia og andre bistandsmiljøer, både i Norge og utlandet.

Samarbeider med 11 land 

Ofu-programmet er omfattende med mange norske aktører på norsk side – spesielt offentlige institusjoner, men også konsulenter, og med en stor portefølje; programmet samarbeider i dag med 11 land (Angola, Cuba, Ghana, Irak, Libanon, Mosambik, Myanmar, Sør-Sudan, Sudan, Tanzania og Uganda). Det er derfor viktig å etablere en felles forståelse av hva OfU-programmet skal inneholde, med tydelig rolle- og ansvarsfordeling og organisering. Ofu-programmet skal kjennetegnes av åpenhet, etterprøvbarhet og sporbare beslutningsprosesser.

 I OfU-programmet samarbeider Olje- og energidepartementet med Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Samferdselsdepartementet, og med Oljedirektoratet, Miljødirektoratet, Petroleumstilsynet, Statistisk Sentralbyrå,  Kystverket, Skatteetaten og Norad om en felles satsing på bistand til utviklingsland når det gjelder god ressursforvaltning og godt styresett.

Firedobling av budsjett

Etableringen av Ofu-programmet førte til en betydelig opptrapping av Norges petroleumsrelaterte bistand. Ofu-programmet er som annet norsk utviklingssamarbeid etterspørselsbasert, dvs. at det alltid skal foreligge en formell henvendelse om støtte før dette kan vurderes.

Knapphet på ressurser i de norske samarbeidsinstitusjonene, samt at det er en målsetting i norsk bistandspolitikk å konsentrere bistanden om færre land har ført til at bistanden i dag er konsentrert om 11 land. Det årlige budsjettet har økt fra ca. 70 mill. kroner i 2006, til omkring 220 mill. kroner i 2016, likeså har antall samarbeidspartnere økt – både på norsk og internasjonal side. 

Det er etablert formelle kriterier for valg av samarbeidsland i Ofu-programmet. Disse kriteriene vektlegger blant annet landets behov og hvordan Norge eventuelt kan gjøre en forskjell, hvilket stadium i petroleumsutviklingen landet befinner seg på, samt styresettvurderinger. Knapphet på nødvendig kompetanse og ressurser i de norske institusjonene gjør at alle nye henvendelser om samarbeid vurderes strengt. Per dags dato vurderes Kenya, Somalia og Colombia for mulig inkludering i Ofu-programmet.