Konkurranse som virkemiddel i den økonomiske politikken

Myndighetene legger rammene for hvor det skal være konkurranse og hvordan konkurransen skal virke på ulike områder. Dette skjer gjennom utforming og håndheving av konkurranseregelverket og ved utforming av andre offentlige regler og tiltak som påvirker konkurransen.

Konkurranse gir på mange områder positive virkninger. På kort sikt bidrar konkurranse mellom ulike tilbydere til større utvalg og lavere priser. På lengre sikt er konkurranse en bidragsyter til innovasjon og vekst. Konkurranse bidrar til mer effektiv ressursutnyttelse. Dette gjør at norske bedrifter blir mer konkurransedyktige i internasjonale markeder. Et eksempel på de gunstige virkningene av konkurranse kan være utviklingen i det norske og internasjonale markedet for flyreiser. Etableringen skjedde etter en deregulering av luftfartsmarkedet, og har gitt flere aktører med og lavere priser. Samtidig er tilbudet utvidet, bl.a. ved at norske forbrukere nå kan nå mange nye destinasjoner med direktefly.

Et uregulert marked løser ikke selv markedssvikt i form av for eksempel negative eksternaliteter (som forurensning), naturlig monopol (som i kraftnettet) og produksjon av kollektive goder (som veier). Et uregulert marked kan videre bidra til for lite investeringer i for eksempel grunnforskning. Markedet alene tar heller ikke tilstrekkelig hensyn til fordeling av velferd. Særskilte offentlige reguleringer må i slike tilfeller gjennomføres for å ivareta viktige samfunnshensyn.

I mange markeder trenger en ikke å sette i verk særskilte tiltak for å nå særlige samfunnsmål, eller offentlige tiltak kan gjennomføres uten at konkurransen påvirkes i særlig stor grad. Avgift på forurensning er ett eksempel. I slike markeder blir konkurransen regulert gjennom konkurranseloven. I tillegg virker regelverket for offentlige innkjøp til å stimulere konkurransen.

På flere områder som tidligere var preget av offentlige/lovbestemte  monopoler, har vi i dag en fungerende konkurranse. Tele- og kraftsektoren er eksempelvis områder som har innslag av naturlig monopol i form av hhv tele- og kraftnettet. Tidligere hadde tele- og kraftselskapene monopol, ikke bare når det gjaldt å bringe telesignaler og strøm gjennom nettene, men på vare- og tjenesteleveransene i sin helhet. Etter hvert ble det gjennomført reformer som innebærer at selve nettjenestene i dag er regulert av sektormyndighetene på en slik måte at det skal være konkurranse både på telefoni og leveranser av kraft.  Reguleringene skal sikre at konkurransen skjer på like vilkår mellom netteierne, som fortsatt har monopol på selve nettjenestene, og andre leverandører av teletjenester og strøm.  Disse reguleringsreformene har også medført at konkurranselovgivningen gjelder side om side med sektorreguleringene.

På en del områder er det nødvendig å sette i verk offentlige tiltak som reduserer konkurransen for å ivareta ulike samfunnsmessige målsettinger. Det kan for eksempel være konsesjonsordninger som skal sikre at markedsaktørene har tilstrekkelige kvalifikasjoner, men som samtidig reduserer mulighetene til å etablere seg for nye konkurrenter. 
 
Konkurransemyndighetene (Konkurransetilsynet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) skal peke på konkurranseskadelige virkninger av offentlige reguleringer og foreslå tiltak for å medvirke til at de konkurranseskadelige virkningene blir så små som mulig. Denne rollen omtales gjerne som pådriverrollen.  Pådriverrollen innebærer å vurdere hvordan offentlige reguleringer og tiltak påvirker konkurransen i de berørte markedene, gjerne i forbindelse med saker som forberedes for regjerings- og stortingsbehandling. Grovt sett består pådriverrollen i å svare på følgende spørsmål:

  • Hvilke konkurransebegrensninger kan det aktuelle tiltaket bidra til (påvirker det for eksempel mulighetene for nye aktører til å etablere seg, endrer markedsaktørene sin tilpasning osv)?
  • Finne det alternative og mindre konkurransebegrensende måter å gjennomføre det aktuelle tiltaket på?

I mange konkurransesaker vil virkningene være små for den enkelte forbruker og større for de næringsdrivende. Sistnevnte gruppe vil også drive en mer aktiv lobbyvirksomhet. I utøving av konkurransepolitikken må en derfor være særlig oppmerksom på avveiingen mellom hensynet til forbrukerne og hensynet til næringsvirksomhet. De offentlige tiltakene må også ligge innenfor rammene av EØS-avtalen, under dette EØS-konkurranseloven og EØS-regelverket for offentlige innkjøp og offentlig støtte.

Til toppen