Folkerett

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver:

Folkerett er et eget internasjonalt rettssystem som tradisjonelt regulerer forhold mellom statene og forhold mellom stater og internasjonale organisasjoner. Folkeretten regulerer i stadig større grad også enkeltpersoners rettigheter og plikter. Folkeretten reguleres både gjennom sedvanerett og traktater.

Folkerett er rettsregler som gjelder for det internasjonale samfunn, og aktørene er først og fremst stater og internasjonale organisasjoner. Tradisjonelt har folkeretten regulert forholdet disse aktørene i mellom. Imidlertid har folkeretten i økende grad også fått betydning for enkeltpersoner rettigheter og plikter. Menneskerettighetene er et eksempel på slik regulering av individets rettigheter. Gjennom den internasjonale strafferetten er individer også gjort til pliktsubjekter.

Både stater og internasjonale organisasjoner inngår også avtaler av privatrettslig art, for eksempel gjennom anskaffelser og annen handels- og næringsvirksomhet. Denne typen avtaler regnes normalt ikke som en del av folkeretten.

Folkeretten skiller seg fra nasjonale rettssystemer ved at det ikke finnes noen sentral statsmakt med kompetanse til å vedta og håndheve lover og regler. Folkerettslige regler oppstår som følge av sedvane eller som følge av en folkerettslig avtale, ofte kalt traktat. Innenfor folkeretten finnes det heller ingen obligatorisk tvisteløsning. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) bygger sin kompetanse på aksept fra partene, enten ved at partene ved særskilt avtale henviser en konkret sak til domstolen eller at jurisdiksjon i visse typer saker på forhånd er godkjent av partene gjennom en konvensjon. Andre sentrale tvisteløsningsmekanismer er den internasjonale havrettsdomstolen (ITLOS) i Hamburg og WTOs system med paneler for tvisteløsning for handelsrett.   

Sedvaneretten oppstår gjennom langvarig statspraksis og oppfattes som gjeldende rett (opinio juris). Denne sedvaneretten er i utgangspunktet bindende for alle stater.

En traktat er en folkerettslig avtale inngått mellom stater og regulert av folkeretten. Traktater kan også inngås med internasjonale organisasjoner. Wien-konvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969 regulerer de folkerettslige sider ved inngåelse, fortolkning og opphør av folkerettslige avtaler. Wien-konvensjonen anses i vesentlig grad å uttrykke folkerettslig sedvanerett.

FN-pakten er en sentral rettskilde i folkeretten, og inneholder blant annet viktige regler om forbud mot bruk av makt og respekt for andre staters suverenitet. Av FN-pakten følger også at FNs Sikkerhetsråds resolusjoner er bindende for samtlige av FNs medlemsstater.

I motsetning til sedvaneretten er en folkerettslig avtale i utgangspunktet kun bindende for stater som erklærer seg villig til å bli bundet av den. Enkelte folkerettslige avtaler må likevel anses som uttrykk for folkerettslig sedvanerett og innholdet er derfor bindende også for stater som ikke er part til avtalen.

Det skilles gjerne mellom alminnelig folkerett og spesiell folkerett. Alminnelig folkerett er regler som gjelder alle områder av folkeretten og omfatter blant annet rettslige spørsmål knyttet til opprettelsen og opphør av stater, inngåelse og tolkning av folkerettslige avtaler og staters generelle rettigheter og plikter.

Den spesielle folkeretten er særregler som gjelder for visse avgrensede fagområder. Fagdisipliner som havrett, miljørett, EU/EØS-rett, handelsrett, menneskerettigheter, internasjonal strafferett og internasjonal humanitærrett er eksempler på rettsdisipliner som ofte omtales som spesiell folkerett.