Andre regionale menneskerettighetssystemer

Artikkel | Sist oppdatert: 01.12.2014 | Utenriksdepartementet

Det interamerikanske menneskerettighetssystemet er ved siden av det europeiske det mest veletablerte og velutviklede regionale menneskerettighetssystemet. Systemet er en del av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS).

Det interamerikanske menneskerettighetssystemet
Dets to hovedorganer er Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen og Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, som håndhever den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen (AMK). Både kommisjonen og domstolen har etablert kontakt med det afrikanske og europeiske systemet, blant annet for erfaringsutveksling.

Det interamerikanske systemet er anerkjent. Samtidig har domstolen blitt kritisert for å sette saker som abort, likekjønnede ekteskap og ytringsfrihet på dagsordenen, samt for å ta kontroversielle beslutninger i oppgjørene etter militærdiktaturene, som å sette til side nasjonale amnestilover.

En stor og økende saksmengde utfordrer kommisjonen og domstolens økonomi og kapasitet til å fungere forsvarlig. Støtten det interamerikanske systemet får fra sine egne stater, er gjennomgående mangelfull. Flere OAS-stater har ikke ratifisert AMK (USA, Canada, og syv mindre stater i det karibiske området), og er derfor ikke underlagt kommisjonens virke eller domstolens jurisdiksjon. Til tross for dette er USAs og Canadas frivillige økonomiske bidrag til systemet blant de største. Det er bekymringsfullt at Venezuela og Den dominikanske republikk har trukket seg fra domstolen.

Både domstolen og kommisjonen er underfinansiert, og en forbedret økonomisk situasjon vil i seg selv styrke evnen til å levere tjenester. I prinsippet burde OAS-medlemsland selv finansiere sine egne institusjoner fullt ut. En betydelig andel internasjonale bistandsmidler kan svekke systemets troverdighet, og hovedansvaret for finansieringen må fortsatt tilfalle OAS-medlemsstater. Per i dag er situasjonen imidlertid kritisk, og en styrket norsk støtte vil kunne være av stor betydning for systemets videre virke. En slik støtte vil måtte tilpasses andre lands bidrag.

Menneskerettighetssystemet i Midtøsten og Nord-Afrika
Det finnes ingen egne regionale menneskerettighetsinstitusjoner som dekker hele i Midtøsten. Det finnes imidlertid noen instrumenter og institusjoner som gjelder for deler av regionen. Den arabiske liga vedtok i 2004 et menneskerettighetscharter som i stor grad bygger på prinsippene i FNs menneskerettighetserklæring, og i 2009 ble det etablert en komité som skal overvåke statspartenes etterlevelse av charterets forpliktelser. Charteret har vært gjenstand for kritikk på grunn av svakheter knyttet til dødsstraff, kvinners rettigheter og omtalen av sionisme. En annen svakhet er at en rekke rettigheter er underordnet nasjonal lovgivning.

Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) vedtok i 1990 Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam. Erklæringen baserer seg på en islamsk tolkning av menneskerettighetene, og har sharia-lovgivning som sin rettesnor. I 2011 ble det opprettet en kommisjon som skal overvåke og støtte medlemslandenes gjennomføring av erklæringen. Kommisjonen er blitt kritisert for manglende uavhengighet og selektiv vektlegging av religiøse rettigheter.

OICs multilaterale menneskerettighetsarbeid knytter seg særlig til den såkalte «defamation of religion»-agendaen, eller ærekrenking av religioner, som blant annet fremmes i FN og som har til hensikt å verne om religioner ved blant annet at det legges begrensinger på ytringer og handlinger som kan kategoriseres som blasfemiske. Et slikt vern kan brukes til å kneble politiske og sivile rettigheter, slik som ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet samt tros- og livssynsfrihet.

Det afrikanske menneskerettighetssystemet
I regi avDen afrikanske union (AU) og forløperen Organisasjonen for afrikansk enhethar afrikanske land blant annet vedtattdet afrikanske charteret om menneskers og folks rettigheter (1981) og opprettet mandat for en rekke spesialrapportører. 53 av 54 afrikanske land har ratifisert charteret per august 2014. Gjennomføringen av charteret overvåkes av den afrikanske menneskerettighetskommisjonen i Gambias hovedstad Banjul, som vurderer landenes toårige statusrapporter. AU har også etablert en menneskerettighetsdomstol med sete i byen Arusha i Tanzania, som 27 land har sluttet seg til. Både kommisjonen og domstolen har kompetanse til å behandle individuelle klager i de tilfeller der medlemsstatene har akseptert dette. Systemet er underfinansiert og har store kapasitetsutfordringer.

Det afrikanske charteret skiller seg fra FN-konvensjonene blant annet ved å inkludere kollektive rettigheter, at retten til privatliv og forbudet mot tvangsarbeid er utelatt, og at enkeltpersoner også gis eksplisitte plikter. Charteret inneholder en egen bestemmelse om familien, som blant annet fastslår at familien er vokteren over moral og tradisjonelle verdier som er anerkjent av samfunnet. På den annen side har AU, gjennom Maputo-protokollen om rettigheter til kvinner i Afrika, vært en foregangsregion ved å ta inn bestemmelser som gir kvinner rett til abort når liv eller helse er truet eller på grunn av incest eller voldtekt. Gjennom Kampala-konvensjonen om beskyttelse av og assistanse til internt fordrevne i Afrika har AU også vært i forkant av andre regioner, gjennom vedtakelsen av et forpliktende rammeverk for beskyttelse av internt fordrevne og deres rettigheter.

Det afrikanske menneskerettighetssystemet er et ungt regionalt regime som er under stadig utvikling. Til tross for systemets svakheter og utfordringer har de afrikanske gjennomføringsmekanismene et viktig mandat og vil kunne bety mye for normutvikling og gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå. Særlig sentralt her er systemets legitimitet innad i den afrikanske landgruppen. Det er behov for ressurser utenfra, men et løft fordrer også at afrikanske land selv støtter mekanismene med vilje til etterlevelse i praksis.

Det sørøst-asiatiske menneskerettighetssystemet
Regional normfastsettelse i tråd med det globale systemet og etablering av bindende forpliktelser og effektive regionale overvåkningsmekanismer forutsetter en samhørighet og tillit som regionen synes å ha vanskelig for å etablere.Det finnes i dag ingen uttalt ambisjon om å utvikle et regionalt menneskerettighetsregime, selv om det finnes en regional diskurs om behovet for en slik utvikling. I sub-regionen Sørøst-Asia har derimot regional normutvikling vist seg mulig. Innenfor Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN) finner man ASEAN Intergovernmental Commission on Human Rights (AICHR), som ble etablert i 2009 med mandat til å fremme menneskerettigheter og etterlevelse av internasjonale standarder i regionen. Et av de første tiltakene til AICHR var å utarbeide ASEANs menneskerettighetserklæring (AHRD), som trådte i kraft i november 2012. AHRD er blitt kritisert for ikke å tilfredsstille normnivået i globale og andre regionale instrumenter. Kritikken har i stor grad dreid seg om manglende konsultasjon med det sivile samfunn i utarbeidelsen av erklæringen, for stor ettergivenhet overfor nasjonale hensyn og kulturrelativisme, samt at erklæringen åpner for vidtgående muligheter for derogasjon fra myndighetshold.

På tross av svakhetene har prosessen med å utforme AHRD skapt en ramme for et menneskerettighetsregime i Sørøst-Asia som kan bryte med eksisterende skepsis til overnasjonale overvåkningsmandater. Når denne mistilliten først er brutt, gjenstår det å fylle erklæringens prinsipper med et reelt innhold. Denne situasjonen er ikke ulik utviklingen i de allerede eksisterende og bedre utbygde regionale regimene i Europa, Afrika og Amerika.

Eksterne lenker