§ 2 - Omplassering av dyr - forholdet til kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven

Saksnr. 13/1686 EP LVM/mk
Dato: 14.05.2013

Omplassering av dyr – forholdet til kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven

Vi viser til henvendelse 29. januar 2013 om omplasseringsvirksomheten til Foreningen for omplassering av dyr. Vi forstår henvendelsen slik at det spørres om omplasseringsvirksomheten er å anse som kjøp og salg av dyr som faller inn under virkeområdet til lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven) eller lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven).

Det er ikke tvilsomt at dyr er å anse som løsøre som i utgangspunktet kan omfattes av begge kjøpslovenes virkeområde. For at en avtale skal falle inn under reglene i kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven, er det videre et grunnleggende vilkår at det er tale om en avtale om kjøp i lovenes forstand. Dersom avtalen er å anse som et kjøp, blir det videre spørsmål om det er tale om et forbrukerkjøp som reguleres av forbrukerkjøpsloven. Forbrukerkjøpsloven kan ikke fravikes til ugunst for forbrukeren.

Hva som er å anse som en avtale om kjøp, er ikke definert i kjøpslovene. Lovene har enkelte særlige bestemmelser om anvendelsesområde i henholdsvis kjøpsloven §§ 2 til 5 og forbrukerkjøpsloven § 2. Disse bestemmelsene har ikke betydning for det avtaleforholdet som henvendelsen omhandler.

Etter den tradisjonelle definisjonen er «kjøp» en gjensidig avtale om overføring av eiendomsretten til et formuesgode mot et vederlag i enten penger eller ved bytte av en ting mot en annen. Utenfor avtale om kjøp i kjøpslovenes forstand faller tjenesteytelser (med de modifikasjoner som følger av reglene om tilvirkningskjøp m.m.). Når det skal avgjøres om omplasseringsvirksomheten som henvendelsen omtaler, er å anse som et kjøp, må det vurderes om eiendomsretten til dyrene overføres fra foreningen til mottakeren. Videre må det vurderes om avtalen innebærer at det ytes et vederlag for dyret. Når det gjelder spørsmålet om eiendomsretten til dyret overdras ved omplasseringsavtalen, vil dette bero på de nærmere faktiske omstendighetene i det enkelte tilfellet. Henvendelsen gir ikke informasjon som gir grunnlag for å vurdere denne problemstillingen. De rettslige sidene av spørsmålet om eierforhold ved omplassering av dyr er berørt i vår uttalelse 12. februar 2007 (snr. 200608346 EP).

Forutsatt at avtalen medfører en overføring av eiendomsretten til dyret fra foreningen til mottakeren, vil det bero på en helhetsvurdering av avtaleforholdet om man skal se det slik at man har å gjøre med et kjøp av dyr mot vederlag som reguleres av kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven. Etter vårt syn må det i denne vurderingen av avtalen legges vekt på flere forhold. Et sentralt hensyn vil etter vårt syn være om vederlaget som skal ytes av mottakeren, er knyttet til objektets verdi (dyret), eller om det fremstår som et vederlag for kostnadene knyttet til den tjenesteytelsen omplasseringsforeningen står for ved å oppbevare og formidle dyrene til nye mottakere. Her vil vederlagets størrelse være av betydning, og også om dette står i et rimelig forhold til kostnadene med selve omplasseringsvirksomheten. Dersom kostnadene med omplasseringsvirksomheten utgjør den alt vesentligste delen av vederlaget, taler dette for å anse betalingen som et vederlag for omplasseringsvirksomheten og ikke som et vederlag for dyret. I denne sammenheng vil det også være av betydning om vederlaget fastsettes ut fra markedsverdien på dyret og differensieres i hvert enkelt tilfelle, eller om det ytes et standardvederlag for omplassering som beskrevet i henvendelsen. Om vederlaget skal dekke objektets verdi eller kostnadene knyttet til tjenesteytelsen, kan imidlertid ikke alene være avgjørende for vurderingen. Formålet med avtalen vil også være av betydning. I det beskrevne avtaleforholdet er tjenesteytelsen av ideell art. Formålet med omplasseringen er å skaffe hvert dyr et godt hjem og dermed et godt liv, ikke å omplassere flest mulige dyr for å generere inntekter til foreningen. Videre er objektet som formidles, verken produsert av eller kjøpt inn av foreningen for videresalg. Dette skiller virksomheten fra f.eks. salg av lodd, gjenstander eller andre ting for å skaffe inntekter til et veldedig formål.

På bakgrunn av en samlet vurdering vil Lovavdelingen anta at et avtaleforhold som beskrevet i henvendelsen, ikke er å anse som en kjøpsavtale som reguleres av kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven. Avtaleforholdet reguleres da av alminnelige avtale- og kontraktsrettslige regler.