§ 2 - Tolkningsuttalelse - forsinkelsesrenteloven § 2

Saksnr. 11/8068 EP TOF/JOE
Dato: 14.02.2013

 

Tolkningsuttalelse – forsinkelsesrenteloven § 2


Vi viser til Skattedirektoratets brev 15. november 2011 hvor det bes om Lovavdelingens vurdering av enkelte spørsmål knyttet til forsinkelsesrenteloven § 2 i forhold til tilbakesøkingskrav i en sak om merverdiavgiftskompensasjon.

Det nærmere saksforholdet er beskrevet som følger i Skattedirektoratets brev:

«Skattedirektoratet har til behandling klager over avslag på krav om rentegodtgjørelse fra flere rettssubjekter knyttet til tilbakebetalingskrav som følge av Høyesteretts dom av 19. februar 2010 (Rt. 2010 s. 236). I dommen la et flertall til grunn at private stiftelser, som i samvirke med kommuner leier ut tilrettelagte boliger overfor brukere av lovpålagte helse- og sosialtjenester, omfattes av lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv.

Frem til Høyesteretts avgjørelse var slike private utleievirksomheter ikke ansett for å være omfattet av kompensasjonsloven. Private rettssubjekter som i strid med vår lovforståelse hadde fått utbetalt kompensasjon mottok ved skattekontorets vedtak av 19. august 2008 krav om tilbakebetaling av utbetalt kompensasjon. Vedtakene ble påklaget 8. oktober 2008, men klagebehandlingen ble stilt i bero i påvente av endelig avgjørelse i Alta-saken. I angjeldende saker ble beløp innbetalt til staten 27. oktober 2008. På bakgrunn av Høyesteretts dom i Alta-saken tilbakebetalte skattekontoret i sine vedtak av 23. mars 2010 de innbetalte beløpene.

I e-post av 1. november 2010 er det prinsipalt krevet rentegodtgjørelse etter kompensasjonsloven § 15, subsidiært etter forsinkelsesrenteloven for perioden mellom 27. oktober 2008 og 23. mars 2010.»  

Bakgrunnen for henvendelsen til Lovavdelingen synes å være tvil knyttet til hvorvidt vilkårene i forsinkelsesrenteloven § 2 er oppfylt for klagernes subsidiære krav på forsinkelsesrenter av beløpene som ble innbetalt til skattemyndighetene 27. oktober 2008, og fra hvilket tidspunkt forsinkelsesrenter i så fall skal beregnes. Vi begrenser derfor vårt svar til disse spørsmålene og vurderer således ikke forholdet til lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon for merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. § 15 eller forholdet til forsinkelsesrentelovens alminnelige virkeområde, jf. lovens § 1. Til det sistnevnte bemerker vi likevel generelt at tilbakesøkingskrav etter omstendighetene kan anses som krav «på formuerettens område», jf. forsinkelsesrenteloven § 1, selv om det bakenforliggende kravsforholdet er av offentligrettslig karakter, se blant annet dommen inntatt i Rt. 2012 side 1444.

Vi forstår det slik at hovedspørsmålet er om klagen over skattekontorets vedtak om tilbakebetaling av utbetalt kompensasjon eller eventuelt tilsvar til forhåndsvarsel om disse vedtakene kan anses som påkrav etter forsinkelsesrenteloven § 2 for klagernes tilbakesøkingskrav. Innbetalingene i henhold til de bestridte vedtakene ble foretatt 27. oktober 2008, dvs. i underkant av tre uker etter at det ble klaget over vedtakene. Beløpene ble så tilbakebetalt av skattemyndighetene 23. mars 2010.

Når forfall ikke er fastsatt på forhånd, fastsetter forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd annet punktum at renten løper fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren «skriftlig påkrav med oppfordring om å betale». Hvorvidt det er fremsatt et påkrav som oppfyller lovens krav, må vurderes konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Dette innebærer at det ikke på generelt grunnlag kan fastslås hvorvidt en klage over vedtak eller et tilsvar på forhåndsvarsel om vedtak i sin alminnelighet vil utgjøre påkrav i forsinkelseslovens forstand. Vi vil på denne bakgrunn måtte begrense oss til å peke på noen generelle retningslinjer for vurderingen.

En klage over vedtak eller et tilsvar til forhåndsvarsel om vedtak må normalt forutsettes å være fremsatt skriftlig som loven krever. Under denne forutsetningen vil det så bero på en konkret vurdering om den enkelte klage eller det enkelte tilsvar ut fra omstendighetene må anses å utgjøre et påkrav i forsinkelsesrentelovens forstand. Det følger av NOU 1974: 54 s. 80 at skriftlighetskravet blant annet er begrunnet med at dette «klarere enn et formløst krav [markerer] at kreditor går over fra diskusjon om kravets grunnlag og omfang til å gjøre kravet gjeldende». Det heter videre at det «bør kreves en klar betalingsoppfordring i disse tilfellene». Det sentrale vurderingstemaet bør i tråd med dette være om det ut fra sakens omstendigheter må anses fremsatt et bestemt og definitivt betalingskrav, jf. Hagstrøm: Obligasjonsrett (2011) side 594 og Bergsåker: Pengekravsrett (2011) side 177.

Som eksempel på at en klage over vedtak er blitt ansett som påkrav, viser vi til Sivilombudsmannens uttalelse Somb-1998-76. I denne saken hadde en kommune i medhold av sosialtjenesteloven fattet vedtak om refusjon i en persons tilgodehavende skatt. Etter klage over vedtaket kom Fylkesmannen til at det ikke var hjemmel i loven for å kreve refusjon og refusjonsbeløpet ble utbetalt. For kravet på forsinkelsesrenter ble det i Sivilombudsmannens uttalelse vist til at «A påklaget kommunens refusjonsvedtak i brev 22. september 1994 og krevde beløpet tilbakebetalt», og at dette måtte «anses som et skriftlig påkrav». I tråd med dette ble det konkludert med at forsinkelsesrenter skulle betales fra en måned etter avsendelsen av klagen.

I den foreliggende saken ble tilbakesøkingskravene først stiftet etter at det var klaget over vedtakene. Klagerne hadde dermed ikke noe krav mot skattemyndighetene på klagetidspunktet. På dette punktet skiller saksforholdet seg fra den nevnte uttalelsen fra Sivilombudsmannen, og det er et spørsmål om forsinkelsesrenteloven § 2 åpner for at påkrav kan anses fremsatt på et tidspunkt der tilbakesøkingskravet ennå ikke er stiftet. Ordlyden i forsinkelsesrenteloven § 2, som stiller krav om et skriftlig påkrav med «oppfordring om å betale», kan isolert sett synes å forutsette at det foreligger en betalingsplikt for skyldneren på påkravstidspunktet. Hvor et tilbakesøkingskrav er en direkte konsekvens av klagerens foreløpige innrettelse etter et uriktig innbetalingsvedtak, kan imidlertid sammenhengen mellom tilbakesøkingskravet og det forutgående innbetalingskravet tilsi at forholdet må vurderes samlet ved anvendelsen av påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 slik at en bestridelse av innbetalingskravet etter omstendighetene også blir å anse som en betalingsoppfordring i relasjon til det senere stiftede tilbakesøkingskravet. Lovavdelingen antar på denne bakgrunn at en klage over det forutgående innbetalingsvedtaket eller eventuelt tilsvar til forhåndsvarsel om dette vedtaket etter omstendighetene kan anses som et tilstrekkelig påkrav for det senere stiftede tilbakebetalingskravet. Dette forutsetter at innbetalingskravet er bestridt på en slik måte at det må anses gjort bestemt og definitivt gjeldende at en ikke plikter å betale beløpet. Vi forutsetter videre at klagerens etterfølgende innbetaling kun er foretatt i påvente av sakens endelige avgjørelse og ikke innebærer noen erkjennelse av innbetalingskravets rettmessighet. Vi peker i denne forbindelse på at krav om tilbakebetaling av utbetalt kompensasjon etter kompensasjonsloven § 11 første ledd er tvangskraftig selv om grunnlaget for kravet er påklaget, jf. kompensasjonsloven § 11 annet ledd.

Fra rettspraksis viser vi til Borgarting lagmannsretts dom 20. august 2007. Saken gjaldt spørsmål om tilbakebetaling av passasjer- og seteavgift, herunder etterberegnet avgift, innkrevd i strid med statens forpliktelser etter EØS-avtalen. For kravet på tilbakebetaling av etterberegnet avgift krevde flyselskapet forsinkelsesrenter fra innbetalingsdato. Lagmannsretten ga flyselskapet medhold i dette og synes å ha lagt til grunn at en tidligere bestridelse av etterberegningen utgjorde tilstrekkelig påkrav for det senere stiftede tilbakesøkingskravet. (Avgjørelsen ble anket til Høyesterett, men ikke for dette spørsmålet sin del.) Lagmannsretten tok utgangspunkt i forsinkelsesrentelovens regel om påkravsrente og uttalte følgende:

«Kravet om etterberegning ble bestridt 2. august 2001 umiddelbart etter at det ble varslet. Det ble innbetalt med forbehold 26. august 2002. Plikten til å betale forsinkelsesrente antas da å løpe fra innbetalingsdagen. Dette må gjelde selv om grunnlaget for å bestride betalingsplikten var et annet enn det som nå legges til grunn.»

Utgangspunktet for renteberegningen er nærmere regulert i forsinkelsesrenteloven § 2. Hvor forfallsdag ikke er fastsatt på forhånd, følger det av bestemmelsens første ledd annet punktum at renten løper fra 30 dager etter avsendelsen av skriftlig påkrav. Det er imidlertid et grunnvilkår for at forsinkelsesrenter skal begynne å løpe, at det foreligger et krav som er materielt forfalt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd første punktum og NOU 1974: 54 side 80. Dette betyr at forsinkelsesrenter av et tilbakesøkingskrav som det foreliggende, ikke kan begynne å løpe før den private part har innfridd det forutsetningsvis urettmessige kravet. Følgelig kan renten etter omstendighetene også først begynne å løpe på et senere tidspunkt enn 30 dager etter avsendelsen av skriftlig påkrav, jf. eksempelvis ovennevnte dom fra Borgarting lagmannsrett. 

 

Til toppen