NOU 1998: 6

Økonomien i den statlige høgskolesektoren

Til innholdsfortegnelse

5 Forskning og utvikling i høgskolesektoren

5.1 Innledning

Etableringen av Norgesnettet og ny lov om universiteter og høgskoler (av 12. mai 1995) la viktige premisser for høgskolenes virksomhet innenfor forskning og utvikling (FoU). I utgangspunktet ble de regionale høgskolene opprettet for å drive yrkesrettet utdanning av en varighet på 2-3 år. Vekten ble lagt på undervisning. Forskningsvirksomheten ble i hovedsak utført ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Distriktshøgskolene utgjorde et unntak innenfor den regionale sektoren (jf St meld nr 35 (1975-76)). Ved distriktshøgskolene har det vært forsket i større grad enn ved de andre regionale høgskolene. Forskningen skulle i særlig grad være knyttet til regionale behov for kompetanse, bl a tilknyttet lokalt næringsliv og offentlig virksomhet. Men også generell grunnforskning hadde grobunn, delvis fordi personalets kvalifikasjoner ved ansettelsestidspunktet tilsa det.

Ved lanseringen av Norgesnettet i St meld nr 40 (1990-91) ble det fra myndighetenes side lagt vekt på at høgskolene skulle drive FoU-arbeid, fortrinnsvis knyttet til praksisfeltet innenfor sine fag eller til problemer som var særlig relevante for sin region. Dette skulle nå omfatte alle fagfelt i de nye høgskolene. Universitets- og høgskoleloven (av 12. mai 1995) stiller krav til virksomheten ved institusjonene i sektoren. I formålsparagrafen står det at institusjonene i UH-sektoren skal gi høyere utdanning basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Det står også at institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid (se § 2, 1. og 2. punkt). I § 2, punkt 6, står det at universitetene og de vitenskapelige høgskolene skal ha et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning.

Etablering av knutepunktfunksjoner og utdanninger på høyere nivå (hovedfag, sivilingeniør og siviløkonom) har gjort det naturlig med økt forskningsvirksomhet også ved de statlige høgskolene. En del høgskoler samarbeider også, i større eller mindre grad, med universiteter eller vitenskapelige høgskoler om forskerutdanning. I studieåret 1996-97 gis det tilbud om deler av doktorgradsutdanning ved to av de statlige høgskolene og deler av hovedfagsutdanning ved halvparten av lærestedene.

I St meld nr 40 (1990-91) foreslo KUF at fordelingen av arbeidstiden skal være ca 50 pst til forskning og 50 pst til undervisning ved universiteter og vitenskapelige høgskoler utenom den tiden som går til administrative oppgaver. Ved de regionale høgskolene ble det foreslått at fordelingen skulle være ca 25 pst til forsknings- og utviklingsarbeid og 75 pst til undervisning. Stortinget ønsket derimot ikke å fastsette noen norm for tidsbruk på oppgaver utenom undervisning, men understreket at institusjonene som et minimum burde opprettholde dagens nivå og ev styrke forskningsaktiviteten.

Utvalget vil understreke at det tar tid å bygge opp et forskningsmiljø og at det krever langsiktig satsing på å oppgradere de faglig ansatte. Dels kan slik oppgradering skje ved at de ansatte tar forskerrelevant utdanning, og dels kan det skje ved at det blir rekruttert nye folk med forskningskompetanse. Det vil ta flere år fra en ansatt begynner på et hovedfags- eller doktorgradsstudium til han/hun er ferdig. Nyrekruttering av forskere kan også ta tid, avhengig av hvor mange ledige stillinger høgskolene har og tilgangen på kompetent arbeidskraft. En kan derfor ikke gå ut fra at en satsing på økt forskningskompetanse vil gi en merkbar økning i den faktiske forskningsvirksomheten og -produksjonen før det har gått flere år.

Det forsknings- og utviklingsarbeidet som utføres i høgskolene og det som utføres ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene har ulik profil. Det legges ulik vekt på grunnforskning, forskerutdanning, FoU og annen faglig virksomhet mellom de to sektorene. OECD definerer grunnforskning slik:

«Eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært blir utført for å få fram ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta - uten hensyn til spesielle funksjoner eller bruksområder.»

Slik forskning har, blant norske utdanningsinstitusjoner, tradisjonelt vært drevet bare av universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Også etter innføringen av den nye universitets- og høgskoleloven har disse institusjonene et spesielt ansvar for grunnforskningen.

Selv om de statlige høgskolene ikke er gitt ansvar for grunnforskning spesielt, er det, som før nevnt, stilt krav om at alle institusjoner som hører inn under loven, skal gi høyere utdanning som er basert på det fremste innenfor forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap, og at institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid. Siden høgskolene i mindre grad driver med grunnforskning, er begrepet «forskning og utvikling» mer relevant for høgskolene. OECD har definert hva slags virksomhet som omfattes av begrepet FoU. En del forsøksvirksomhet og utredningsarbeid blir ikke regnet som FoU etter OECDs definisjon, selv om det faller innenfor høgskolenes egen bruk av FoU-begrepet. Vi vil i dette kapitlet i stor grad basere oss på rapporter fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU). I disse rapportene har NIFU også kartlagt faglig virksomhet utover det som defineres som forskning og utvikling av OECD (utenom undervisning). Det er naturlig på bakgrunn av § 2 i universitets- og høgskoleloven, den praksisen som er fulgt og den faktiske bruken av begrepet FoU i høgskolesektoren. Se figur 5.1, som viser hvilke typer virksomhet som NIFU har kartlagt i sine studier, og OECDs definisjoner av begrepene grunnforskning, og forskning og utvikling.

Figur 5.1 Definisjoner av ulike forsknings- og utviklingsbegreper

Figur 5.1 Definisjoner av ulike forsknings- og utviklingsbegreper

Kilde: NIFU skriftserie nr 23/97.

For å se på hvordan sammenslåingen av høgskolene har påvirket FoU-virksomheten, er en avhengig av å ha sammenliknbare data for situasjonen før og etter sammenslåingen. Det foreligger pr i dag ikke slike data, men NIFU utførte høsten 1997/vinteren 1998 en spørreundersøkelse hos alle de faglig ansatte i høgskolesektoren. Denne undersøkelsen vil gi data som kan sammenliknes med data fra en tilsvarende undersøkelse i 1993 (se NIFU rapport 4/94 av Ole-Jacob Skodvin og Svein Kyvik). Data fra 1997-undersøkelsen vil ikke foreligge før i mars 1998, og utvalget kan derfor ikke benytte seg av dem i sin analyse. Utvalget vil derfor henvise til en fremtidig rapport fra NIFU som vil foreligge 1. april 1998, for en bred vurdering av sammenslåingenes betydning for FoU-virksomheten.

For øvrig har NIFU i 1997 laget flere rapporter som gir et bilde av forskningsvirksomheten etter sammenslåingene. Utvalget vil her, basert på NIFUs rapporter, gi en framstilling av situasjonen på FoU-området slik den er etter sammenslåingene. Der hvor det finnes sammenliknbare tall fra før sammenslåingene, vil det bli kommentert.

FoU-virksomheten vil her bli behandlet i fire underpunkt:

  • stillingsstruktur og kompetanseprofil

  • ressurser (arbeidstid) brukt til FoU

  • organisering

  • FoU-resultater

5.2 Organisering 1

For mange av høgskoleutdanningene er forskning og utviklingsarbeid en relativt ny aktivitet. Dette har reist problemstillinger knyttet til organisering av FoU ved høgskolene, arbeidsdeling og prioritering av oppgaver. Etter hvert har det blitt opprettet eller er under oppretting et administrativt støtteapparat for FoU-virksomheten. Det er de store høgskolene som har kommet lengst i å bygge opp organisatoriske strukturer rundt FoU-virksomheten.

Vel halvparten av høgskolene samarbeider med regionale forskningsinstitutter. Det er fra 1970-årene og fram til i dag opprettet flere slike. Regionale forskningsinstitutter utfører forskning og utviklingsarbeid som i mange tilfeller er faglig knyttet til, og institusjonelt basert på, et samarbeid med statlige høgskoler. Det er laget egne retningslinjer for samarbeidet mellom instituttene og høgskolene. Bl a skal samarbeidet ikke redusere selvstendigheten til høgskolene, og høgskolene kan ikke overføre ordinære oppgaver og midler til instituttene. NIFU mener at samarbeidet mellom instituttene og høgskolene har styrket fagmiljøene ved høgskolene ved å gi fagpersoner flere muligheter til egenutvikling, samtidig som fagmiljøene totalt sett har blitt større og dermed kanskje mer interessante for kvalifisert personell. Det viser seg at høgskoler med regionale forskningsinstitutt utfører større deler av den totale FoU-virksomheten i høgskolesektoren enn antallet og størrelsen på disse høgskolene skulle tilsi (jf NIFU 23/97). Disse har også et større innslag av grunnforskning enn høgskoler uten forskningsinstitutt har.

5.3 Stillingsstruktur og kompetanseprofil

Det ble fastlagt en ny felles stillingsstruktur for undervisnings- og forskningsstillinger ved høgskoler og universiteter i rundskriv F-14-95 av 1. februar 1995. Blant de ulike stillingstypene kan en skille mellom høgskolelærere på den ene siden og de øvrige faglige stillingene på den annen side. Den førstnevnte stillingskategorien er ment å være en ren undervisningsstilling, selv om det settes av noe tid til faglig oppdatering. Intensjonen for de øvrige stillingstypene er at de i tillegg til undervisningsoppgavene også kan brukes til annen faglig virksomhet (forskning, utviklingsarbeid, utredning og forsøksvirksomhet). Stillingsstrukturen gjenspeiler kompetanseprofilen ved høgskolene.

I 1996 var det i alt 5 023 ansatte i faglige stillinger (regnet i heltidsansatte/årsverk) ved de statlige høgskolene. Fordelingen av disse i ulike typer stillinger samlet ved de statlige høgskolene i 1992, 1994 og 1996 er vist i tabell 5.1.

Tabell 5.1 Undervisningspersonell i statlige høgskoler etter skoleslag og stilling. Årsverk. Prosentandeler1). 1992, 1994 og 1996

1992 1994 1996
Statlige høgskoler ialt2) 100,0 100,0 100,0
Rektor, inspektører 3,6 1,8 0,7
Styrer, avd.leder m.m. 3,8 2,7 2,1
Lærer, hoved-/over-/spesiallærer, adjunkter 0,3 0,2 0,2
Lektor, høgskolelektor, førstelektor 42,1 44,1 48,7
Høgskolelærer 24,9 23,0 20,6
Amanuensis, førsteamanuensis 21,6 23,5 22,9
Professor, dosent, høgskoledosent3) 2,2 3,2 3,3
Forsker, vitenskapelig assistant 0,3 0,3 0,4
Stipendiat 1,1 1,4 1,1
Sum lektorer, amanuensis, professor, forsker og stipendiat 67,4 72,4 76,3

1) Grunnlagsdata for denne tabellen finnes i tabell 4.5 i kapittel 4.5. Eksternt finansierte stillinger er inkludert.

2) Før 1994 omfattes distriktshøgskoler, pedagogiske høgskoler, ingeniørhøgskoler, sosialhøgskoler og helsefaghøgskoler. Økonomisk College i Oslo er inkludert i de statlige høgskolene fra 1994.

3) Nye regler om personlig opprykk til professor trådte i kraft fra 1994 (jf KUFs rundskriv F-43/94 og F-43/97).

Kilde: Statistisk sentralbyrå (Statens tjenestemannsregister)

Tabellen viser at kategorien høgskolelærer, som er en ren undervisningsstilling, har gått ned med 4,3 prosentpoeng. Nedgangen i absolutte tall er på 63 årsverk. Andelen årsverk i de stillingstypene som er forutsatt å drive med FoU har økt med 8,9 prosentpoeng fra 1992 til 96. Økningen er på 866 årsverk. Ut fra det økte antallet årsverk og den økte andelen stillinger med FoU-innhold utgjør av det totale antallet faglige årsverk, er det grunn til å anta at kompetansen hos de ansatte i faglige stillingene i høgskolesektoren har økt i perioden 1992 til 96.

Stillingsstrukturen varierer en del mellom de ulike fagområdene. Fagområdet helsefag skiller seg fra de øvrige med en svært «bunntung» stillingsstruktur. Over 60 pst av høgskolelærerne arbeider innenfor helsefag. Landbruk og fiske og det matematisk-naturvitenskapelige fagområdet har den største andelen av personalet i toppstillings- og førstestillingsnivået. Innen de øvrige fagområdene er det kun mindre forskjeller med hensyn til stillingsstrukturen: i overkant av 10 pst er høgskolelærere, ca. halvparten er høgskolelektorer, mens andelen av amanuenser, førsteamanuenser og professorer/dosenter varierer noe.

Stillingsstrukturen er også svært forskjellig mellom de ulike høgskolene. Tabell 5.2 viser det faglige personalet ved høgskolene i 1996, fordelt etter fagområde og stillingskategori. Høgskoler med en sterk representasjon av tidligere distriktshøgskoler eller skoler som tilbyr siviløkonom- eller sivilingeniørutdanning, har generelt en langt høyere andel av fagpersonalet på førstestillings- og toppstillingsnivå enn høgskoler som er dominert av helse- og sosialfagsprofesjoner. Dette skyldes hovedsakelig historiske forskjeller i stillingsstruktur, kompetansekrav og stillingsinnhold innenfor de tidligere selvstendige høgskolene. Ved distriktshøgskolene ble hovedvekten lagt på forskningskompetanse, mens praksiserfaring og pedagogiske kvalifikasjoner ble tillagt større vekt i de andre høgskoleslagene (jf NIFU rapport 4/94).

Tabell 5.2 Det faglige personalet ved de statlige høgskolene i 1996, etter fagområde og stillingskategori. Prosent.

Stilling Hum. fag Sv og ped fag Helse-fag Mat nat fag Tekn fag Land fiskefag Andre fag Totalt
Prof 1 1 0 2 5 3 0 2
Dosent 1 3 0 3 2 7 0 2
1. aman 27 17 2 26 19 29 6 15
1. lektor 1 0 0 1 0 0 0 0
Aman 9 12 0 16 2 34 44 8
H lektor 45 50 33 38 57 17 0 46
H lærer 13 12 64 10 11 7 50 24
Forsker 1 3 0 2 1 3 0 1
Stip 2 2 1 2 3 0 0 2
Sum 100 100 100 100 100 100 100 100
Antall1) (616) (2 103) (1 202) (274) (885) (41) (16) (5 137)

1) Kommentar til forskjeller i absolutte tall for antall faglig personale i tabell 4.5 og 5.2: Data i tabell 4.5 er fra SSB og gir antall ansatte regnet om til årsverk. Tabell 5.2 er basert på data fra NIFUs forskerpersonalregister og Statens sentrale tjenestemannsregister og gir tall for antall ansatte personer i de aktuelle stillingene. Tabell 4.5 inneholder dessuten kategoriene rektorer, inspektører, styrer, avdelingsleder som ikke er inkludert i tabell 5.2. Begge tabellene inkluderer oppdragspersonale som har de statlige høgskolene som arbeidsgiver.

Kilde: NIFU skriftserie nr 11/97 Det faglige personalet ved de statlige høgskolene - stillingsstruktur og kompetanseprofil av Ole Jacob Skodvin

Antall doktorgrader blant fagpersonalet sier også en del om kompetanseprofilen ved høgskolene. Ved utgangen av 1995 hadde 9 pst eller 352 personer av personalet høgskolelektorkompetanse eller høyere doktorgrad. Tilsvarende tall for de regionale høgskolene i 1992 var 7 pst eller 162 personer (jf NIFU rapport 4/94). Dr philos, dr scient og dr ing er de vanligste gradene. Andelen av personalet med doktorgrad er imidlertid lav sammenliknet med hva vi finner ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Her har ca 57 pst av det faste vitenskapelige personalet doktorgrad ved utgangen av 1995. (Kilde: Forskerpersonalregisteret, NIFU.) Doktorgradsandelen varierer mye mellom de ulike høgskolene. Ved høgskolen i Stavanger har 18 pst av fagpersonalet doktorgrad, mot kun 1 pst ved høgskolen i Tromsø. Slike forskjeller har bl a sammenheng med om det gis studietilbud på høyere nivå ved høgskolene. Ved Høgskolen i Stavanger gis det f eks tilbud om sivilingeniørutdanning. En annen forklaring kan være ulike muligheter for å rekruttere personell pga geografisk beliggenhet. Høgskoler i urbane strøk har kanskje lettere for å trekke til seg forskningskvalifiserte personer på grunn av sin størrelse og kort avstand til andre forskningsmiljøer.

Doktorgradskvalifisering av de faglig ansatte er nå et satsingområde for mange statlige høgskoler. I NIFUs skriftserie nr 31/97 er det dokumentert (fra en undersøkelse i perioden mars-november 1997) at 535 personer ved høgskolene holder på med å kvalifisere seg til en doktorgrad. Den største delen av disse er tilknyttet formelle doktorgradsprogram. Vel 420 av disse er fast ansatte i ordinære stillinger eller i stipendiatstillinger ved høgskolene. De øvrige er stipendiater uten fast ansettelse. Følgende tabell viser hvordan antall ansatte som holder på med doktorgradsutdanning, fordeler seg på de ulike fagområdene og hvor stor andel disse utgjør av de faglige årsverkene.

Tabell 5.3 Antall ansatte ved de statlige høgskolene i doktorgradsutdanning (mars/nov 1997), absolutte tall og som andel av antall faglige årsverk (1996). Fordelt på fagområde.

Fagområde Antall faglig ansatte i doktorgradsutdanning Andel ansatte i dr.gradsutd. i pst av faglige årsverk1)
Humaniora 80 18
Pedagogikk 60 6
Helse 52 5
Samfunn og økonomi 114 21
Matematisk/naturvitensk. 36 29
Teknologi 61 8
Andre/ufordelte 132
Sum 535

1) Tall for andel av de faglig ansatte som tar doktorgrad, er laget ved å beregne hvor stor andel NIFUs tall for antall faglig ansatte på doktorgradsutdanning i 1997, utgjør av antall faglige årsverk i 1996 som høgskolene har rapportert inn til SNF. Siden NIFUs tall er oppgitt pr fagområde og SNFs tall er oppgitt pr avdeling har utvalget måttet gjøre en skjønnsmessig fordeling av de faglige årsverkene på de ulike fagområdene. F eks er årsverkene ved avdelinger som gir undervisning både i helse- og sosialfag gruppert innenfor fagområdet helse, selv om noen av årsverkene muligens skulle ha vært plassert under fagområdet samfunn. I beregningen av andelene er Høgskolene i Nord-Trøndelag, Nesna, Bodø, Hedemark, Stavanger og Samisk høgskole trukket ut fordi det ikke foreligger fordeling av faglige årsverk eller antall ansatte i doktorgradsutdanning pr avdeling.

Kilde: NIFU skriftserie 31/97 og SNF 14/98.

Matematiske og naturvitenskapelige fag, samfunn og økonomi og humaniora peker seg ut som fagområder med høy andel ansatte på doktorgradsutdanning.

I tillegg til at ansatte kvalifiserer seg ved doktorgradsutdanning, er det også en del faglig ansatte som er i ferd med å ta hovedfag. Utvalget har ikke hatt tilgang til fullstendige data om dette, men har kjennskap til at det pr februar 1998 er ca 50 lærere i helsefag som mottar utdanningsstipend fra KUF for å oppnå lektorkompetanse. I tillegg er det mange som tar hovedfag med andre typer finansiering.

5.4 Ressurser (arbeidstid) brukt til FoU 2

Med utgangpunkt i data om tidsbruk og årsverk fra 1995 har NIFU sett på omfanget av forskning og andre faglige aktiviteter i høgskolesektoren. En opererer her med begrepet «forskning og andre faglige aktiviteter» forkortet til «FAFA». FAFA omfatter mer enn OECD-definisjonen av FoU. Se boks 5.1 i kap 5.1, som viser hvilke typer virksomhet som går inn i de ulike begrepene.

Det var i 1995 store variasjoner mellom de statlige høgskolene når en ser på hvor mye tid som ble brukt til FAFA generelt og forskning spesielt. Det er beregnet at det faglige personalet ved de statlige høgskolene brukte i gjennomsnitt 16 pst av arbeidstiden på FAFA, mens de i gjennomsnitt forsket i 10 pst av tiden. Ut fra disse beregningene kan en si at forskning i snitt tok rundt 60 pst av tidsressursen knyttet til FAFA. En finner et mønster i forholdet mellom forskning og andre faglige aktiviteter. Blant annet er det en relativt klar tendens til at forskningsdelen (dvs hvor stor andel av tiden til FAFA som brukes til forskning) økte med størrelsen på FAFA. Høgskoler med stor FAFA-andel av arbeidstiden rapporterte også om at en stor andel av arbeidstiden ble brukt til forskning.

For å se på om egenskaper og kjennetegn ved høgskolene er med på å bestemme tidsbruken på FAFA og forskning, har NIFU skilt mellom høgskolene etter om de kan karakteriseres som «profesjonsrettede» eller «blandete». Statlige høgskoler som omfatter og er klart dominert av profesjonsutdanninger (lærer, sykepleier, ingeniør m m), blir kalt «profesjonsrettede». Statlige høgskoler som tar opp i seg tidligere distriktshøgskoler eller kombinerer fag- og profesjonsutdanninger, kalles for «blandete». NIFUs undersøkelse viser at de profesjonrettede høgskolene bruker mindre tid på FAFA enn blandete høgskoler. Mens fem profesjonsrettede høgskoler bruker under 10 pst av arbeidstiden til forskning og andre faglige aktiviteter og ingen har en FAFA-tidsressurs på over 20 pst, bruker ingen av de blandete høgskolene under 10 pst av arbeidstiden til FAFA. 6 av 13 blandete høgskoler bruker mer enn 20 pst av arbeidstiden på FAFA.

I gjennomsnitt bruker blandete høgskoler 20 pst av arbeidstiden på forskning og andre faglige aktiviteter, mens profesjonrettede bruker 11 pst av arbeidstiden på slike aktiviteter.

Ved de blandete høgskolene bruker fagpersonalet 14-15 pst av arbeidstiden til forskning. Det tilsvarende tallet for de profesjonrettede høgskolene er 4 pst.

NIFU finner også forskjeller mellom de ulike fagområdene ved høgskolene når det gjelder hvor mye tid fagpersonalet bruker til forskning og andre faglige aktiviteter. Det blir brukt mest tid på FAFA innenfor fagområdene for økonomiske fag, matematiske og naturvitenskapelige fag og andre samfunnsfag. Teknologiske fag og helsefag kommer lavest ut.

Ved siden av å se på hvor stor andel av arbeidstiden som brukes til forskning og andre faglige aktiviteter, kan en se på antall årsverk som er knyttet til slik virksomhet. I 1995 var rundt 624 årsverk ved de statlige høgskolene knyttet til forskning og andre faglige aktiviteter. I gjennomsnitt var det 24 FAFA-årsverk ved hver høgskole, men her finner en variasjoner fra 72 årsverk ved Høgskolen i Stavanger til ett årsverk ved Høgskolen i Ålesund. Verken i absolutte eller relative termer er det en jevn fordeling av FAFA-årsverk mellom høgskolene. De tre høgskolene med flest FAFA-årsverk utfører nesten 30 pst av den totale FAFA-virksomheten målt etter antall årsverk. Ni høgskoler har hver over tretti FAFA-årsverk, og sammen utfører disse i overkant av 60 pst av alle årsverkene.

Blandete høgskoler utfører i gjennomsnitt 32 FAFA-årsverk, mens profesjonrettede høgskoler i gjennomsnitt utfører 16 FAFA-årsverk. De blandete høgskolene står for over 65 pst av de totale FAFA-årsverkene.

5.5 FoU-resultater

I forbindelse med SNFs analyse har det blitt samlet inn data for å beskrive resultatene av forsknings- og utviklingsaktivitetene. De dataene som ble forsøkt samlet inn for hver avdeling for perioden 1992 til 1. halvår 97 gjaldt antall publikasjoner og var spesifisert slik:

  • antall artikler i vitenskapelige tidsskrift

  • antall vitenskapelige avhandlinger (inkludert doktorgradsavhandlinger)

  • antall faglige bøker og lærebøker

  • antall kapitler i faglige lærebøker

Data for i perioden 1992-93 viste seg imidlertid ikke å være tilgjengelige ved høgskolene. Når det gjelder data for perioden 1994-96, er det 90 av totalt 106 avdelinger som har levert data for alle tre årene. Data for publikasjoner fra disse avdelingene indikerer at resultatene målt i antall publikasjoner kan ha økt noe. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til disse tallene.

Data som er samlet inn viser stor variasjon mellom avdelingene når det gjelder antall publikasjoner. Enkelte avdelinger har oppgitt å ha utgitt ekstremt mange vitenskapelige artikler. SNF har vært i kontakt med enkelte høgskoler for å undersøke årsaken til disse høye verdiene. SNF har da fått opplysninger om at også kompendier, konferanseinnlegg o l har blitt oppgitt som artikler i vitenskapelige tidsskrift ved enkelte avdelinger. I tillegg er det usikkert i hvilken grad høgskolene har holdt publikasjoner som er finansiert ved hjelp av oppdragsvirksomhet eller annen ekstern finansiering utenfor rapporteringen. Utvalget understreker at det heller ikke er tatt stilling til om arbeidene som er tatt med i opptellingen tilfredsstiller OECDs definisjon av FoU (se boks 5.1 i kap 5.1). Ut fra disse usikkerhetsfaktorene, er det begrenset i hvor stor grad denne informasjonen kan brukes til å beskrive resultatene fra FoU-virksomheten ved høgskolene. Utvalget vil derfor henvise til NIFUs undersøkelse (se kap 5.1). NIFU har samlet inn data direkte fra alle ansatte i faglige stillinger ved høgskolene. Disse data vil gjelde antall publikasjoner i perioden 1995-1997 og vil være sammenlignbare med tilsvarende data fra perioden 1990-1991. Dette materialet vil ikke være tilgjengelig før 1. april 1998.

SNF har valgt å bruke de innsamlede FoU-data i sin DEA-analyse (se kapittel 7). Utvalget viser til at SNF har gjort en sensitivitetsanalyse som gjelder FoU-data. Denne er gjort ved å analysere effektivitet også uten FoU-data og så å sammenlikne resultatene med analysen som er gjort med FoU-data. Dette er gjort på basis av data fra 1996. Sammenlikningen viser at 7 av de 33 avdelingene som var effektive når både FoU og undervisning ble definert som resultater i analysen ikke lenger er effektive når FoU-variabelen fjernes. Sammenlikningen viser forøvrig at endringene i de gjennomsnittlige effektivitetstallene ikke endres mye. Av de 39 avdelingene som får mindre effektivitetstall har 20 kun svært små endringer. Sensitivitetsanalysen viser at FoU-data ikke gir store utslag på totalbildet som DEA-analysen viser, selv om enkelte avdelinger får vesentlig lavere effektivitet dersom FoU-data utelates. En viser forøvrig til omtale i kapittel 7.

Utvalget anbefaler at KUF og institusjonene i kommende år arbeider for å bedre resultatrapporteringen fra høgskolenes FoU-virksomhet. Siden FoU forutsettes å være en vesentlig del av høgskolenes aktiviteter, bør også omfanget og kvaliteten av denne virksomheten følges opp på en systematisk måte. Utvalget viser til at det er planlagt at Norgesnettrådet, som er under etablering, skal få som en oppgave å utarbeide et felles rapporteringssystem.

Selv om utvalget hadde hatt gode nok data til å vurdere utviklingen i resultatene fra FoU-virksomheten i perioden 1994-96, ville det vært problematisk å vurdere om resultatene av virksomheten er tilfredsstillende. En slik vurdering må bl a bygge på en sammenligning av resultatene fra virksomheten med tidligere år, eller en sammenligning med andre utdannings- og forskningsinstitusjoner. Hypotetisk kunne en sammenlikne FoU-resultatene ved de statlige høgskolene med universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Utvalget mener imidlertid at en slik sammenligning vil ha begrenset informasjonsverdi. FoU har vært en del av aktiviteten ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene helt siden disse institusjonene ble grunnlagt, mens det for mange av miljøene ved høgskolene er relativt nytt. Ut fra den økte vekten som legges på FoU i sektoren, bl a ved den kompetansehevingen som har skjedd og ved at flere av de ansatte er i ferd med å ta doktorgrad, bør en kunne forvente at resultatene innenfor FoU øker i årene som kommer.

Fotnoter

1.

Hovedkilde for teksten i dette punktet er NIFU skriftserie nr 31/97 Organisering av FoU-verksemda ved dei statlege høgskulane av Jan Are Remme.

2.

Hovedkilde for dette punktet er NIFU skriftserie nr 23/97 Forsking og andre faglege aktivitetar i statlege høgskular i 1995 av Jan Are Remme, Kirsti Fjeldstad, Bo Sarpebakken og Ole-Jacob Skodvin.

Til dokumentets forside