27 Merknader fra medlemmet Krokeide

Det vises til merknadene i pkt. 1.2.

Et mindretall, Krokeide, foreslår at loven bør hete «Lov om registrering av dokumentløse formuesgoder (Sentralregisterloven)». Dette forslaget tar utgangspunkt i at «dokumentløst formuesgode» er et begrep som bør defineres i lovteksten på følgende måte: «Et formuesgode som ikke kommer fysisk til uttrykk på annen måte enn gjennom en innføring i et elektronisk register». For enkelte rettigheter, som f.eks. råvarekontrakter, kan det riktignok finnes dokumenter, men disse forutsettes da «immobilisert» eller lagt i depot i forbindelse med at rettigheten blir innført i et elektronisk register.

Dette medlemmet legger vekt på at loven bør ha en språkbruk som kan forstås av folk flest, og at uttrykket «finansielt instrument» er et diffust og vanskelig begrep som man må ty til definisjonen i vphl. § 1-2 nr. 5 for å få tak i, og selv da blir man ikke særlig klok. Uttrykket «finansielt instrument» bærer preg av å være et teknisk begrep som først og fremst brukes av profesjonelle aktører i finansverdenen. Det synes dessuten å være en nokså ordrett oversettelse av den engelske betegnelsen «financial instrument», som bærer preg av å være et teknisk faguttrykk.

Loven bør imidlertid være forståelig også for alminnelige mennesker som ønsker å investere i f.eks. børsnoterte aksjer eller i aksjefond, og disse vil neppe ha noen opplevelse av at de er eiere av «finansielle instrumenter». Derimot vil de lettere ha en forståelse av at det formuesgodet som de eier, er «dokumentløst», i og med at det ikke finnes noe fysisk dokument som representerer formuesgodet og som de kan sitte og se på i hånden. Ikke minst hvis også aksjer i ordinære aksjeselskaper skulle bli registreringspliktige i et sentralt, ordinært formuesregister, men med andre rettsvirkninger enn de som gjelder for finansmarkedsregisteret, slik dette medlemmet foreslår under kapittel 14 ovenfor, vil uttrykket «finansielt instrument» passe dårlig som felles betegnelse på de aktiva som er registrert i registeret.

Det kan dessuten vises til at det fortsatt vil kunne finnes «finansielle instrumenter», slik som dette begrepet er definert i vphl. § 1-2 nr. 5, som ikke nødvendigvis behøver å være registrert i noe slikt elektronisk register overhodet, og da bør ikke loven gis en betegnelse som kan gi inntrykk av at det motsatte er tilfellet. På den annen side kan det også tenkes at det vil kunne finnes formuesrettigheter som kan være registrert i registeret, men som ikke vil omfattes av definisjonen av begrepet «finansielt instrument» i verdipairhandelloven. Virkeområdene er mao. ikke sammenfallende.

Etter dette medlemmets oppfatning kan uttrykket «dokumentløst formuesgode» være en hensiktsmessig betegnelse som både profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører kan bruke. Uttrykket har dessuten den fordelen at det peker på noe som er karakteristisk for de formuesrettighetene som vil være innført i det elektroniske registeret.

Merknader til kapittel 8

Ett medlem av utvalget, Krokeide, ønsker å fremheve følgende:

Ved beskrivelsen av hovedhensynene bør det skilles mellom registreringsvirksomheten og oppgjørsvirksomheten. Dette skillet forutsetter selvsagt at et verdipapirregister også driver med oppgjørsvirksomhet, noe som ikke nødvendigvis behøver å være tilfellet.

Hva angår oppgjørsvirksomheten, er dette medlemmet enig i den beskrivelsen som er inntatt ovenfor av de hovedhensynene som gjør seg gjeldende.

Hva angår registreringsvirksomheten derimot, mener dette medlemmet at man bør skille mellom to funksjoner, henholdsvis en informasjonsbasefunksjon og en omsetningsfunksjon. Dette er et skille som går igjen for andre registre som man i prinsippet kan sammenligne med. Tinglysingsregistrene for fast eiendom, skip og fly, som nå også føres elektronisk, har de samme to funksjonene, basert på at det på den ene siden er fullt offentlig innsyn i disse registrene, samtidig som registrene på den annen side skal øke sikkerheten ved omsetningen av de nevnte aktiva. Småbåtregisteret, som ble etablert ved lov av 19. august 1994 nr. 57 og senere videreført ved lov av 26. juni 1998 nr. 47, har en alminnelig informasjonsbasefunksjon for det offentlige og en begrenset informasjonsbasefunksjon for privatpersoner, mens det ikke tar sikte på å ha noen spesiell rettslig omsetningsfunksjon. Et verdipapirregister føyer seg inn i dette bildet, ved at det også har de samme to typer av funksjoner.

Hva angår informasjonsbasefunksjonen, kan det skilles mellom den innsynsretten som vil gjelde for det alminnelige publikum (allmen offentlighet), utstedere av den type rettigheter som er registrert i registeret (begrenset partsinnsyn) og for offentlige myndigheter (kontrollinnsyn), jf. nærmere under kapittel 15 om forvalterregistrering og kapittel 19 om taushetsplikt og innsynsrett. En viktig side av denne informasjonsbasefunksjonen går også ut på at registeret skal kunne brukes som et instrument som uoppfordret gir relevant informasjon til de berørte offentlige myndigheter og/eller organer.

Alminnelig, offentlig innsyn i aksjeboken for aksjeselskaper, som historisk sett er et viktig prinsipp i norsk selskapsrett og som er omtalt i kapittel 15, forutsetter en registrering av de reelle eierforholdene, dvs. på såkalt «investornivå». Det vil klart forenkle denne innsynsretten om opplysningene er samlet i ett sentralt register, slik at publikum slipper å henvende seg til eller å lete flere steder. Av hensyn til en effektiv håndhevelse av kravet om at det er de reelle eierforholdene som skal komme til syne, vil det være en fordel om registeret rent geografisk befinner seg under norsk jurisdiksjon.

Det vil være viktig for pressen å kunne ha et enkelt og uproblematisk innsyn i aksjeeier- registeret (tidligere aksjeboken), noe som igjen vil kunne ha betydning for den praktiske etterlevelse av regler om flaggingsplikt, tilbudsplikt, overvåkning av situasjoner som kan lede til suspensjon av notering på børs o.l.

For offentlige kontroll- og tilsynsorganer vil det være en fordel å kunne bygge på en enkel og uproblematisk rett til alminnelig, offentlig innsyn, slik at disse myndighetene i en tidlig fase slipper å gi tilkjenne at det foregår noen form for etterforskning eller granskning. Derved kan også rutineundersøkelser gjennomføres uten at det vekker oppsikt. Også i denne sammenhengen vil det være en fordel om opplysningene er samlet i ett register, og likeledes at dette registeret rent geografisk befinner seg under norsk jurisdiksjon.

Hva angår den retten som utstedere eventuelt måtte ha til å få innsyn i eierforholdene omkring de formuesrettighetene som disse opprinnelig har innført i registeret, vil det derimot ha mindre betydning om opplysningene er samlet i ett register eller spredt på flere. Utstederne vil være de som er nærmest til å vite i hvilket register rettighetene er innført, ettersom det er utstederne som bestemmer dette. For utstederne vil det normalt heller ikke ha nevneverdig betydning om registeret befinner seg under norsk jurisdiksjon eller ikke.

Offentlige myndigheter vil iblant ha behov for informasjon som forutsettes å skulle flyte direkte, uten at det skal være nødvendig å rette forespørsel i hvert enkelt tilfelle. Det kan dreie seg om skatterapporteringsplikt, statistisk informasjon o.l. Av hensyn til en effektiv gjennomføring av denne informasjonsflyten vil det være en fordel om den relevante informasjonen finnes samlet i ett enkelt register, slik at det ikke blir nødvendig for de involverte offentlige myndigheter å forholde seg til og/eller å kompilere informasjon som stammer fra en rekke forskjellige kilder. Ved behov for tilleggsinformasjon vil det også forenkle prosedyren hvis man kan nøye seg med å rette en henvendelse ett sted.

Ved informasjon til myndighetene vil det være en forutsetning at det gis opplysning om de reelle eierforholdene til de formuesrettighetene som det er tale om. Trusler om virkemidler ved manglende etterlevelse av denne plikten vil klart ha størst effekt hvis registeret rent geografisk befinner seg under norsk jurisdiksjon. De vil virke enda sterkere hvis registeret i tillegg skulle befinne seg under en form for statlig styring.

Hvis all relevant, tilgjengelig informasjon er samlet på ett sted, kan man tenke seg at registeret vil kunne utføre forskjellige tilleggstjenester og/eller oppgaver for det offentlige, som f.eks. bearbeidelse av statistisk informasjon, RISK-data e.l.

Det vil også forenkle kreditorforfølgning hvis namsmyndighetene kan henvende seg på ett enkelt sted («vaske» mot registeret) for å få all tilgjengelig informasjon om formuesrettigheter som det kan være aktuelt å ta utlegg eller utpantning i. I en slik situasjon vil det også kunne være mulig å foreta registrering av konkursåpninger og andre aktuelle insolvenssituasjoner ved direkte link fra Konkursregisteret i Brønnøysund. Av hensyn til mulige språkbarrierer vil det være en fordel om det aktuelle registeret befinner seg i Norge.

Hva angår omsetningsfunksjonen, vil det være viktig at registeret har en høyest mulig grad av såkalt «positiv» og «negativ» troverdighet, dvs. at investorene kan stole både på at de opplysningene som er inntatt i registeret om hjemmelsforholdene til de enkelte formuesgodene, er riktige, og på at det ikke finnes andre heftelser og/eller rettigheter i disse formuesgodene enn de som er registrert. I den grad det bør gjøres unntak fra dette utgangspunktet, såkalte «skår» i troverdigheten, bør disse unntakene være færrest mulig.

Fra tid til annen vil det likevel være uunngåelig at det forekommer misbruk som følge av falsk, forfalskning, manglende fullmakt o.l. I slike tilfelle vil man kunne stå overfor vanskelige avveininger med hensyn til om det rettssubjektet som har fått visse, fungible formuesgoder overført til seg, likevel skal vinne rett til disse, eller om det rettssubjektet som har «tapt» sine rettigheter, skal kunne kreve en tilbakeføring av posisjonene i registeret. Men uansett hvilken løsning man velger her, vil det være viktig at den av partene som uforskyldt taper sin rett, kan kreve erstatning på objektivt grunnlag av registeret. Dette må også gjelde ved utbetalinger, hvor det på grunn av en feilaktig innføring i registeret er blitt utbetalt et beløp til et annet rettssubjekt enn det som reelt sett er berettiget.

For omsetningsfunksjonen vil det være viktig at det finnes klare ansvarsregler, og det vil være av stor betydning hvilke regler som gjelder om ansvarsramme, forsikringsdekning o.l. i tilfelle hvor det er blitt begått en eller annen feil av registeret. Det må antas at spesielt utenlandske investorer vil være tilbøyelige til å legge stor vekt på dette.

Av hensyn til omsetningsfunksjonen vil det også være av betydning at det finnes klare regler om rettsvern overfor kreditorforfølgning og/eller kollektivt kreditorbeslag hos en hjemmelsmann, dvs. det rettssubjektet som en investor kjøper av. Disse reglene må være til hinder for at et konkursbo kan komme inn i etterhånd og omgjøre de rettshandlene hvor formuesgodene er blitt mere verdt etter overdragelsen (såkalt «cherry picking»), og de må ikke være til hinder for at det kan foretas flere verdipapiroppgjør i løpet av samme dag.

En effektiv utførelse av omsetningsfunksjonen tilsier også at registreringene må foregå raskt og effektivt, og at registeret bør ha rammebetingelser som oppfordrer det til å prise sine tjenester lavest mulig, samtidig som det oppfordres til å være fleksibelt, tilpasningsdyktig og villig til å inngå forskjellige former for samarbeid med andre registre.

Iblant vil det være slik at de hensynene som ligger bak informasjonsbasefunksjonen, og de hensynene som ligger bak omsetningsfunksjonen, trekker i hver sin retning. Avveiningen av hvilke hensyn som i en slik situasjon bør tillegges størst vekt, kan være vanskelig. Hvis man i forskjellige sammenhenger skulle komme til at hensynene til informasjonsbasefunksjonen bør tillegges størst vekt, vil det være viktig at man samtidig tilstreber fleksible løsninger som kan ivareta hensynene til omsetningsfunksjonen. Og omvendt, hvis man skulle komme til at omsetningsfunksjonen bør tillegges størst vekt, vil det være viktig at man samtidig kan peke på løsninger som kan ivareta de hensynene som ligger bak informasjonsbasefunksjonen.

Dette medlemmet legger også vekt på at hvis de to virksomhetstypene, henholdsvis registeringsvirksomheten og oppgjørsvirksomheten, fysisk enten blir integrert samme sted eller blir utført av forskjellige selskaper som inngår i samme konsern, vil det være viktig å skape et skille mellom henholdsvis registreringsdelen og oppgjørsdelen for å unngå at et foretak som både driver registreringsvirksomhet og oppgjørsvirksomhet, får en urimelig konkurransefordel på oppgjørssiden. Dette hensynet vil gjøre seg spesielt gjeldende i en situasjon hvor ett enkelt register har enten et rettslig eller et faktisk monopol på registreringssiden.

Merknader til kapittel 9:

Et mindretall, Krokeide, går inn for at dagens ordning med et rettslig monopol for registeringsvirksomheten videreføres. Dette medlemmet legger avgjørende vekt på at registerets funksjon som informasjonsbase med styrke taler for at flest mulig opplysninger blir samlet på ett sted. Dette kan i praksis bare skje ved at ett enkelt register får et rettslig monopol på registreringsvirksomhet rettet mot norske utstedere. Derved vil det også følge et rettslig monopol for registrering av de investorene som investerer i de formuesrettighetene som blir etablert av disse utstederne.

Etter dette medlemmets oppfatning vil en plikt til registrering, som vil bli behandlet nærmere under kapittel 14 ovenfor, være et halvhjertet tiltak hvis ikke denne plikten samtidig blir kombinert med et rettslig monopol.

Enhver plikt til registrering vil i det vesentligste være begrunnet i hensynet til den alminnelige, offentlige innsynsretten (i aksjeeierregisteret), samt myndighetenes behov for kontrollinnsyn, herunder den uoppfordrede, direkte flyten av relevant informasjon som er beskrevet under kapittel 8 ovenfor.

Hvis den offentlige innsynsretten skal kunne gjennomføres på en effektiv måte vil det imidlertid, etter dette medlemmets oppfatning, være nødvendig ikke bare med en pliktig registrering, men også med en pliktig registrering på ett bestemt sted. Hvis registreringsplikten ikke blir knyttet til registrering i et bestemt register, vil en person som ønsker innsyn, først måtte henvende seg til vedkommende aksjeselskap (utsteder) for å få rede på i hvilket selskap aksjene i det aktuelle selskapet er registrert. Alternativt kan man tenke seg at dette skal fremgå av firmaattesten, på samme måte som firmaattesten inneholder opplysning om hvem som er selskapets revisor, men da må vedkommende i tilfelle først henvende seg til Foretaksregisteret for å få opplysning om dette. At Foretaksregisteret iblant kan være ukesvis på etterskudd i sin oppdatering, vil være en ulempe i den forbindelse.

Vedkommende vil da risikere å få høre at aksjeeierregisteret er spredt på en rekke forskjellige registre, gjerne beliggende i flere forskjellige land, beroende på hvor i verden selskapets aksjer (eller forskjellige deler av aksjekapitalen), blir mest omsatt. Dette medlemmet vil i den forbindelse peke på at hvis de aktuelle registrene befinner seg i land som er part i EØS-avtalen, behøver de slett ikke å drive sin virksomhet gjennom noe forretningssted i Norge, jf. dette medlemmets bemerkninger nedenfor til kapittel 11 om eierbegrensninger og kapittel 13 om konsesjon, ettersom EØS-avtalen vil være til hinder for at det kan oppstilles noe krav om datterselskap, filial eller kontorsted i Norge. Den som ønsker innsyn vil derved kunne bli henvist til å henvende seg direkte til et aktuelt register i utlandet, med de språkproblemer som det vil kunne medføre.

Alternativt kan man tenke seg at lovgivningen vil kunne inneholde et krav om at aksjeeierregisteret for et bestemt selskap i sin helhet skal være tilgjengelig i ett bestemt register, men da må det i tilfelle innføres et krav i allmennaksjeselskapsloven om dette, og et slikt krav vil kunne tenkes å føre til dobbeltarbeid eller dobbeltregistrering. Det vil dessuten kunne føre til økt risiko for at det formelle aksjeeierregisteret ikke er helt á jour til enhver tid.

Det sier seg selv at hvis en person som ønsker innsyn i aksjeeierregisteret, må sammenholde opplysninger fra flere forskjellige registre, hvorav noen kanskje er beliggende i utlandet, for å få oversikt over eierforholdene i et bestemt aksjeselskap, så vil dette vanskeliggjøre det offentlige innsynet i aksjeeierregisteret, noe som i sin tur vil kunne gjøre det enklere å omgå reglene om flaggingsplikt, tilbudsplikt etc.

For myndighetskontrollen vil de samme hensynene langt på vei gjøre seg gjeldende hvis de aktuelle myndighetene skal kunne bruke den offentlige innsynsretten til å innhente kontrollopplysninger uten å gi seg til kjenne.

Dette medlemmet legger også vekt på at enhver plikt til registrering i praksis vil aktualisere et krav om at Staten må være objektivt ansvarlig for eventuelle feil som måtte bli begått i forbindelse med registreringen, som påpekt nærmere under kapittel 20 om erstatningsansvar nedenfor. Dette kravet vil både logisk og moralsk kunne tenkes å stå så sterkt at det vil være vanskelig å komme forbi det. Da det samtidig er vanskelig å tenke seg at Staten skal være objektivt ansvarlig for mer enn ett register, blir konklusjonen, også ut fra denne synsvinkelen, at det rettslige monopolet i praksis må videreføres hvis den pliktige registreringen på noen måte skal opprettholdes.

Et annet viktig moment i dette bildet, er hensynet til en mest mulig effektiv regel om rettsvern overfor kollektive kreditorbeslag, som omtalt under kapittel 18 om rettsvirkninger av registrering. Som det vil bli påpekt i dette kapittelet, har man i norsk rett lenge hatt en regel om rettsvern overfor kollektive kreditorbeslag som på et viktig punkt i praksis har gått lenger enn det prinsippet som nå er nedfelt i EUs Rådsdirektiv om «finalitet» i betalingssystemer. I norsk rett har en godtroende erverver, som har fått sin rett innført i registeret, lenge vært beskyttet mot konkurser som formelt er blitt åpnet, men som ingen av de andre deltakerne i «betalingssystemet» enn selgende investor har kjent til. Denne regelen har vært gjeldende siden den nåværende verdipapirsentralloven trådte i kraft, på grunn av bestemmelsen i vpsl. § 5-3. Den eneste ulempen med denne regelen, slik den til nå har vært formulert, er at den har vært til hinder for at det kan foretas flere verdipapiroppgjør i løpet av samme dag.

Denne regelen innebærer et viktig prinsipp som det må antas å kunne være av betydning for finansmarkedet i Norge å kunne videreføre, ettersom dette markedet forlengst har vent seg til at det ikke ligger noen problemer her.

Skal man videreføre - og helst videreutvikle - denne regelen, vil man imidlertid, som anført under kapittel 18, måtte avvike fra Rådsdirektivet på et ikke uvesentlig punkt. Under kapittel 18 nedenfor er argumentert for at et slikt avvik fra Direktivet må være akseptabelt, ikke minst fordi avviket går i retning av å beskytte en godtroende erverver, og derved ivaretar de samme hensynene som ligger grunn for det nevnte Rådsdirektivet. Slik bør det være mulig å resonnere hvis man legger til grunn at direktivet i det minste på noen punkter må kunne anses som et minimumsdirektiv, og ikke som utelukkende et harmoniseringsdirektiv.

Denne tilnærmingsmåten vil imidlertid etter alt å dømme forutsette at man står overfor et register som rent fysisk er beliggende i Norge, ut fra de prinsipper som ellers er kjent fra internasjonale lovvalgsregler på tings- og konkursrettens område, jf. for eksempel Art. 8 første ledd annet punktum i den nordiske konvensjonen om konkurs av 7. november 1933 og Art. 9 nr. 2 i det nevnte direktivet.

I sin konsekvens innebærer dette resonnementet at regelen i den nåværende verdipapirsentralloven § 5-3 bare kan videreføres - og videreutvikles - i sin preseptoriske form i en situasjon med et rettslig monopol for et register som fysisk sett befinner seg på norsk territorium.

Alternativet vil være å slavisk følge rettsvernsreglene i det nevnte Rådsdirektivet, noe som etter dette medlemmets oppfatning klart vil innebære et tilbakeskritt for omsetningen av dokumentløse formuesgoder som er blitt etablert av norske utstedere. Etter dette medlemmets oppfatning vil det være en lite ønskelig utvikling.

I denne forbindelse kan det også vises til «Kessler-rapporten» av 1988 hvor det fremheves at det i hvert land i prinsippet bare bør finnes en verdipapirsentral som håndterer leveranser av verdipapirer over landegrensene. Hvis denne tanken skal følges opp, innebærer den et monopol.

Dette medlemmet ser for øvrig ikke bort fra at man i fremtiden vil kunne få en utvikling hvor hvert land, ut fra offentlige hensyn, vil ønske å ha sitt nasjonale register. For de mindre landenes vedkommende vil en slik ordning kanskje vanskelig kunne la seg gjennomføre med mindre man etablerer en ordning med et rettslig monopol for ett bestemt register.

Endelig kan det vises til det som det samme medlemmet i kapittel 13 om konsesjon har anført om enkelte praktiske spørsmål som kan tenkes å oppstå ved håndhevelsen av en konsesjonsplikt etter et internt, norsk regelverk overfor registre som er hjemmhørende i utlandet, og som baserer sin omsetning av registreringstjenester til norske utstedere på såkalt «grensekryssende» virksomhet. Problemer av denne art vil automatisk bortfalle hvis man velger å videreføre det rettslige monopolet.

Det eneste reelle hensynet som med noen styrke kan tale for ikke å videreføre monopolet, er det argumentet som flertallet har anført om at en fri konkurranse vil kunne tenkes å bevirke lavere priser, større omstillingsevne og høyere effektivitet. Dette medlemmet er da også enig i at det synes å være en alminnelig erfaring at et foretak som driver under beskyttelse av et rettslig monopol, har lett for å utvikle seg til en noe tungrodd og stivbent organisasjon.

Etter dette medlemmets oppfatning vil imidlertid et rettighetsregister, selv om det skulle ha rettslig monopol på omsetning av registreringstjenester overfor utstedere som er hjemmehørende i Norge, likevel ikke befinne seg i en situasjon hvor det i praksis vil være helt fritatt for konkurranse.

For det første vil det kunne bli spørsmål om å inngå avtaler med rettighetsregistre i andre land, hvor disse registrene fører en form for «underregistre» over posisjoner som investorer som er hjemmehørende i vedkommende land har i f.eks. bestemte, norske aksjeselskaper. Den reelle registreringen vil da i praksis skje i det utenlandske registeret, som bare videreformidler de registrerte opplysningene via link til det sentrale, norske rettighetsregisteret.

(Spørsmål som vedrører hjemmelskonflikter, omsetningskollisjoner og rettsvern overfor kollektive kreditorbeslag vil i slike tilfelle måtte avgjøres ut fra lovgivningen i det landet hvor underregisteret befinner seg. Noe annet vil imidlertid kunne avtales dersom loven i det landet hvor underregisteret befinner seg, er deklaratorisk. På sikt vil det åpenbart være en fordel med en harmonisering av de nasjonale regelverkene på disse feltene.)

Det sier seg selv at det norske sentralregisteret neppe vil kunne ta noe særlig vederlag av betydning for å motta informasjon enten «en bloc» eller direkte pr. link fra et utenlandsk «underregister» på denne måten. Ettersom det må antas at slike samarbeidsformer med utenlandske registre vil kunne bli mer og mer vanlige, vil de i praksis også resultere i en form for konkurranse mellom registrene om hvilket register som kan levere registreringstjenester billigst og mest effektivt.

Det vil være nærliggende å anta at dette er forhold som investorene, som gjerne vil være de som tar initiativ til etablering av slike «underregistre», vil legge vekt på. Hensynet til disse investorene vil igjen kunne være viktig for utsteder, som selv i en situasjon med et nasjonalt monopol for ett enkelt register alltid vil kunne velge en innføring i et annet register ved å flytte forretningsstedet og hovedkontoret for virksomheten utenlands.

For det annet vil et register som har et rettslig monopol i praksis måtte bli pålagt en plikt til å akseptere at publikum, dvs. såvel investorer som utstedere, kan velge å gjøre bruk av desentraliserte «representanter» for å melde inn opplysninger i registeret, dersom de ønsker det. Som påpekt av mindretallet under kapittel 16 om kontoførerrollen, må alle institusjoner som fyller visse objektive kriterier, som f.eks. banker og oppgjørssentraler, ha rett til å opptre som representanter for registeret.

Disse registerrepresentantene vil da i praksis konkurrere seg i mellom om hvem som kan motta og behandle informasjon på vegne av registeret billigst mulig, og de vil også konkurrere med registeret selv hva angår tjenester som tilbys overfor utstedere.

Etter dette medlemmets oppfatning sier det seg selv at registeret bare i begrenset grad vil kunne ta seg betalt for å håndtere på nytt informasjon som allerede er blitt behandlet og godkjent av disse representantene, som dette medlemmet for øvrig mener bør ha et objektivt ansvar overfor registeret for riktigheten av de opplysningene som de melder inn, jf. under kapittel 20 om erstatningsansvar.

Ut fra ovenstående betraktninger er dette medlemmet av den oppfatning at hensynet til en fri konkurranse ikke bør være til hinder for en videreføring av monopolet.

På den annen side, hvis det rettslige monopolet skal videreføres, må det gjøres på en måte som er forenlig med EØS-avtalen. Det finnes i den forbindelse to mulige unntak som det kan være aktuelt å påberope seg, nemlig unntaket for såkalte «allmenne hensyn», slik som det i sin alminnelige form er nedfelt i EØS-avtalens art. 13 og nærmere presisert i EU-domstolens rettspraksis, jf. under pkt. 5.1.1 ovenfor, og unntaket for offentlig myndighetsutøvelse, som fremgår av Art. 39 jf. art. 32.

Etter dette medlemmets oppfatning synes det heller tvilsomt om unntaket for «allmenne hensyn» vil kunne begrunne et rettslig monopol for et privat rettssubjekt, i hvert fall hvis dette rettssubjektet ikke samtidig via lovgivning har fått delegert en rett til å utøve statlig myndighet.

En påberopelse av unntaket for utøvelse offentlig myndighet synes derimot å være adskillig mer aktuelt. Hvis det rettslige monopolet kombineres med en plikt til registrering, vil det trolig være nok til at registeret i tilstrekkelig grad fremstår som utøver av offentlig myndighet. Hvis staten i tillegg har en direkte eller indirekte styring med registeret, samtidig som staten påtar seg et objektivt ansvar utad for mulige feil som registeret måtte begå, burde forholdet være helt uproblematisk.

Selv om det rettslige monopolet skulle bli videreført, må det i tillegg påses at en eventuell registreringsplikt ikke blir mer omfattende enn det som EØS-avtalen hjemler.

Merknader til pkt. 10.4

Helt på slutten under dette punktet tilføyes:

Et annet mindretall, medlemmet Krokeide, går inn for at registeret videreføres som en selveiende institusjon organisert ved en særlov. Dette forslaget har sammenheng med det delingsforslaget som dette medlemmet samtidig har fremsatt under kapittel 23 om omdannelse, og gjelder dermed i praksis bare for registerdelen av nåværende VPS.

Dette medlemmet vil finne det naturlig å ha stort sett samme organisering for registerdelen av nåværende VPS som for en næringsdrivende stiftelse, dvs. at institusjonen ledes av et styre, og at styrets medlemmer igjen blir valgt av et råd som trer i generalforsamlingens sted med hensyn til godkjennelse av regnskap, valg av revisor og i andre spørsmål som naturlig hører hjemme på generalforsamlingsnivå. I stedet for det nåværende representantskapet, som har svært mange medlemmer, bør det være tilstrekkelig om institusjonens øverste organ, rådet, har 5 medlemmer. Norges Bank og Kredittilsynet bør ha fast plass i rådet med en representant hver, mens de øvrige representantene bør representere store «brukere», dvs. en børs, en stor bank og et stort fondsmeglerforetak, ev. organisasjoner av slike brukergrupper.

Staten utpeker hvilke private foretak eller organisasjoner som har krav på å være representert i rådet, og denne utpekingen gjelder til den blir endret. Ny utpeking behøver mao. ikke å skje særlig ofte. Hver representant i rådet velger ett styremedlem hver, med unntak av representanten for Norges Bank, som velger tre styremedlemmer. Styret vil derved komme til å bestå av syv medlemmer. Styrets formann, som skal ha dobbeltstemme i tilfelle av stemmelikhet, skal utpekes av Norges Bank blant de medlemmene som denne institusjonen velger.

I rådet skal representanten for Norges Bank ha 3 stemmer, mens de øvrige representantene skal ha en stemme hver.

I øvrige virksomhetsspørsmål bør man stort sett kunne bygge på de regler som gjelder for næringsdrivende stiftelser. Så omfattende virksomhetsbestemmelser som man finner i den nåværende verdipapirsentralloven, burde det ikke være behov for.

Ved behandling av administrative saker suppleres rådet med ett medlem og styret med to medlemmer valgt av og blant de ansatte, jf. nåværende verdipapirsentrallov § 2-4 annet ledd og § 2-7 annet ledd. Ansettelsesforhold som vedrører administrerende direktør bør i denne forbindelse ikke anses som administrative saker.

Merknader til pkt. 12.3.1

Ett medlem av utvalget, Krokeide, mener at det ikke er behov for eierbegrensningsregler, selv under forutsetning av at man går over fra et monopolsystem til et konsesjonssystem (og uten deling av nåværende VPS).

Dette medlemmet legger avgjørende vekt på at det ikke kan innføres noe konsesjonssystem som er basert på at det bare kan gis konsesjon til allmennaksjeselskaper med sete og hovedkontor i Norge. Som følge av EØS-avtalen vil alle foretak som er hjemmehørende i land som er parter i EØS-avtalen, kunne tilby sine tjenester overfor utstedere (les allmennaksjeselskaper og låntakere), som er hjemmehørende i Norge, og dette vil kunne skje ved såkalt «grensekryssende» virksomhet uten at det vil være nødvendig å opprette datterselskap eller fast kontorsted her i landet. De teknologiske forutsetningene for å kunne tilby slike tjenester over landegrensene er allerede til stede, og de vil ikke bli mindre i fremtiden.

Det fremgår av oversikten under pkt. 7.1.2 til pkt. 7.1.5 ovenfor at registreringsforetakene i henholdsvis Sverige, Finland, Tyskland og Frankrike har en eierstruktur hvor enkelte eiere har klart større eierinteresser enn den eierbegrensningsregelen som er foreslått av flertallet i utvalget, nemlig 20 %.

Registrering av dokumentløse formuesgoder omfattes ikke av noe harmoniseringsdirektiv i EU. Det er mao. de alminnelige bestemmelsene i EØS-avtalen som gjelder.

I henhold til disse bestemmelsene kan Norge innføre krav om konsesjon som vilkår for å kunne tilby omsetning av registreringstjenester til utstedere som er hjemmehørende i Norge, men disse konsesjonskravene må være ikke-diskriminerende, og de må ikke fungere som noen «skjult hindring» på den frie flyten av tjenester, jf. EØS-avtalen art. 39, jf. Art. 13.

Dette medlemmet finner det rimelig usannsynlig at norske myndigheter skulle nekte å gi konsesjon til de foretakene som er beskrevet i pkt. 7.1.2 til 7.1.5 under henvisning til at de ikke tilfredsstiller de norske kravene til eierbegrensningsregler.

Eierbegrensningsregler vil dermed i praksis bare få virkning for foretak som blir etablert etter norsk rett, dvs. med sete og hovedkontor i Norge, jf. det noe tilsvarende regelverket etter verdipapirhandelloven § 6-1 sjette ledd som åpner for «dispensasjon» for utenlandske foretak som er «underlagt betryggende tilsyn i hjemlandet».

Reglene vil dermed kunne få liten betydning for de rettssubjektene som de er ment å skulle beskytte, nemlig norske utstedere og investorer, ettersom konkurransen på registreringstjenester etter alt å dømme først og fremst vil komme fra utlandet, og ikke fra nye foretak som blir etablert her i landet.

I en slik situasjon fremstår eierbegrensningsregler som et byråkrati hvor virkemidlet ikke står i rimelig forhold til nytten.

Merknader til pkt. 13.3.1

Ett medlem, Krokeide, går inn for at nåværende verdipapirsentral bør deles i en registreringsdel og en oppgjørsdel, slik det fremgår av dette medlemmets merknader under pkt. 23.4 ovenfor. Forslaget er begrunnet i en rekke forskjellige hensyn, men blant disse er også at det ikke lenger kan sies å være en selvsagt ting at registreringsvirksomhet skal foregå enten rent fysisk samme sted, eller juridisk sett enten av samme foretak eller av forskjellige foretak som inngår i samme konsern.

Dette medlemmet legger vekt på at registreringsvirksomheten omfatter to forskjellige hovedtyper av transaksjoner, såkalte «enkelttransaksjoner» eller konto-til-konto overføringer på den ene siden, og såkalte handelstransaksjoner på den andre siden, som nærmere beskrevet under pkt. 6.4.2 ovenfor. Enkelttransaksjonene behandles bare i registreringsdelen, mens handelstransaksjonene behandles både i oppgjørsdelen og i registreringsdelen.

Sammenholder man med omsetningen av fast eiendom, svarer registreringsdelen i prinsippet til det som foregår på tinglysingskontorene, mens oppgjørsdelen svarer til det som foregår i eiendomsmeglerfirmaene etter at en handel er sluttet (kjøper og selger har funnet hverandre) og det økonomiske oppgjøret skal gjennomføres. Det er en kjent sak at eiendomsmeglere må fungere som «mellommenn» ved eiendomssalg for å forhindre at kjøper betaler uten å være sikker på at han vil motta heftefritt skjøte, og omvendt, for å forhindre at selger leverer fra seg et heftefritt skjøte uten å være sikker på at han vil motta kjøpesummen. I praksis kan dette skje på forskjellige måter som det ikke er nødvendig å beskrive her.

Uansett ville man i dagens samfunn finne det underlig hvis en sammenslutning av eiendomsmeglerfirmaer samtidig skulle drive et sentralt tinglysingskontor for fast eiendom. Dette henger sikkert mye sammen med at man tradisjonelt er vant til noe annet. For de dokumentløse formuesgodene har utviklingen vært slik at det er behovet for en rask og sikker omsetning som har drevet frem registreringen. Man kan sammenligne med en hypotetisk situasjon hvor staten ikke på noe tidspunkt hadde funnet det ønskelig eller nødvendig å etablere et offentlig tinglysingssystem for fast eiendom. Og historisk sett er det da heller ikke omsetningsfunksjonen, men informasjonsbasefunksjonen, dvs. behovet for å ha en oversikt over skattefundamentet, som har ligget bak de sentrale myndighetenes omsorg og interesse for matrikkelvesenet. Det er ikke så lenge siden størrelsen på en fast eiendom ble målt i skyldøre.

Hvis ikke staten på denne måten hadde interessert seg for matrikulen, kan det godt tenkes at en sammenslutning av eiendomsmeglerfirmaer, av hensyn til omsetningsfunksjonen, på ett eller annet tidspunkt ville ha funnet det nødvendig å opprette et tinglysingssystem for å trygge omsetningen av fast eiendom. Dette tinglysingssystemet ville det i så fall ha vært nødvendig å bruke, ikke bare for den delen av omsetningen som rent faktisk gikk gjennom dette meglerapparatet, men også for all annen omsetning (arv, gave, overdragelse mellom private utenom megler eller ved bruk av utenforstående megler etc.). Hvis utviklingen hadde gått slik, er det mye som taler for at de fleste nok også ville ha opplevd dette som en naturlig ordning.

Man kan på en måte si at det er en slik utvikling som har funnet sted for de dokumentløse formuesgodenes vedkommende. Det er dermed ikke sagt at dette er noe system som man bør holde fast ved for fremtiden.

Det nevnte systemet skaper et viktig praktisk problem, nemlig at det blir vanskelig å fastslå prioriteten for handelstransaksjonene. Er det det tidspunktet når de kommer inn til oppgjørsdelen, tidspunktet når de «overføres» fra oppgjørsdelen til registreringsdelen eller tidspunktet når registeringsdelen er ferdig med å behandle dem som skal være avgjørende? Denne problematikken er det blitt skrevet mye juridisk teori om, jf. for eksempel Brækhus, Omsetning og Kreditt, 3 & 4 1998 s. 277 med henvisninger, og full enighet er ennå ikke oppnådd.

For de såkalte konto-til-konto eller enkelttransaksjonene, er det enklere, disse skal bare behandles i registreringsdelen og får rettsvern når de er blitt anmeldt dit. Forutsetningsvis skal de føres inn i en daglig journal straks de er blitt anmeldt, jf. vpsl. § 4-9.

For handelstransaksjonenes vedkommende er det som sagt vanskeligere. De kan vanskelig få rettsvern på det tidspunktet de innkommer til oppgjørsdelen, om ikke annet, så alene av den grunn at det ikke behøver å være såkalte «fondsaktiva» på konto til dekning av dem på dette tidspunktet. Derimot kan det godt være enkelttransaksjoner på vei «inn» på dette tidspunktet (disse behandles raskere), og dermed kan det likevel godt vise seg å være dekning på det (senere) tidspunktet da den såkalte «dekningskontrollen» utføres, som omtalt under pkt. 6.3.2.3.

Saksforholdet kompliseres ytterligere av det enkle faktum at den «daglige journal» som er nevnt i vpsl. § 4-9, ifølge dagens praksis er «felles» både for registreringsdelen og oppgjørsdelen. Skulle man vært systematisk her, burde det vært ført to daglig journaler, en for registreringsdelen og en for oppgjørsdelen. Handelstransaksjonene måtte i så fall føres inn i den daglige journalen for registreringsdelen etter at oppgjørsdelen var ferdig med å tilrettelegge dem i en såkalt «batch» for multilateral netting, samtidig som «låsingen» av de individuelle posisjonene ble påbegynt.

Det sier seg selv at det blir vanskelig å skape tilstrekkelig notoritet over dette hvis begge typer av virksomhet foregår enten fysisk samme sted eller juridisk i samme konsern. Det enkleste ville være om begge typer av transaksjoner kom inn «utenfra» når de skulle behandles i registeret. Derved ville det også bli like konkurransevilkår for alle foretak som drev med oppgjørsvirksomhet, hva enten det bare dreide seg om tilretteleggelse eller også om funksjon som «sentral motpart».

En deling av nåværende VPS ville tilgodese dette behovet. Alternativt kunne man tenke seg at handelstransaksjonene skulle anses overført fra oppgjørsdelen til registerdelen til faste klokkeslett, som var kunngjort og som omverden derfor visste om, men da kunne man av konkurransehensyn neppe tillate at oppgjørsdelen samtidig skulle drive med såkalt enkeltvis matching, hvor oppgjøret bare består i å finne to handler som passer til hverandre.

Dette medlemmet går derfor prinsipalt inn for at registreringsvirksomheten og oppgjørsvirksomheten blir skilt fra hverandre, og at registeret ikke får anledning til å drive oppgjørsvirksomhet. Subsidiært må man i tilfelle finne andre måter å håndtere denne problemstillingen på.

Hva angår tilknyttede tjenester som beskrevet under pkt. 6.3.4.2 og pkt. 6.3.4.4, må det vurderes nærmere om disse kan tillates dersom de innebærer at registeret får anledning til å «låse» individuelle posisjoner på tidspunkter som det ikke er tilstrekkelig notoritet over.

Merknader til kapittel 11

Ett medlem av utvalget, Krokeide, ønsker å påpeke at selv om det i EØS-retten ikke er harmoniserte regler for etablering og drift av virksomhet som går ut på å drive registrering av dokumentløse formuesgoder vil de alminnelige reglene i EØS-avtalen, herunder spesielt Del III Kapittel s om fri omsetning av tjenester, gjelde.

I henhold til disse bestemmelsene synes det rimelig klart at det ikke kan oppstilles krav om at virksomheten skal drives ut fra et norsk datterselskap som er etablert med sete og hovedkontor i Norge. Adgangen til å drive såkalt «grensekryssende» virksomhet gjelder for alle de tjenestene som omfattes av EØS-avtalen, og ikke bare for de tjenestene som ligger innenfor et harmoniseringsområde.

Forskjellen ligger i at for tjenester som ligger utenfor et harmoniseringsområde, kan vertslandet, dvs. det landet hvor tjenesten faktisk blir omsatt, stille krav om konsesjon. Disse kravene må imidlertid være ikke-diskriminerende og de må ikke fungere som noen «skjult hindring» for den frie flyten av tjenester innenfor EØS-området, jf. EØS-avtalen Art. 36 jf. Art. 13.

At en tjeneste som går ut på å drive elektronisk registrering av dokumentløse formuesgoder, er å anse som en tjeneste «som vanligvis ytes mot betaling», slik som dette uttrykket er brukt i EØS-avtalens Art. 37, synes rimelig klart.

Et medlem, Krokeide, ønsker å påpeke at de spørsmålene som man står overfor ved håndhevelsen av en konsesjonsordning for foretak som driver virksomhet som går ut på å registrere dokumentløse formuesgoder, vil være de samme som man står overfor ved håndhevelsen av konsesjonsordningen for foretak som driver slik oppgjørsvirksomhet som innbefatter funksjon som «sentral motpart», som definert i verdipapirhandelloven § 1-6.

Denne konsesjonsordningen er omhandlet i verdipapirhandelloven § 6-1. Det fremgår av sjette ledd i denne bestemmelsen at konsesjonsmyndigheten kan dispensere fra forskjellige krav og vilkår for foretak som er hjemmehørende i et land som er part i EØS-avtalen, og som er «underlagt betryggende tilsyn i hjemlandet».

Utvalget har ikke i særlig grad fått seg forelagt opplysninger om hvilke regler om konsesjonsplikt som gjelder for foretak som driver med elektronisk registrering av dokumentløse formuesgoder i andre EØS-land, eller hvilke former for tilsyn disse foretakene er underlagt.

Det kan tenkes at det i andre EØS-land ikke er konsesjonsplikt i det hele tatt, eller om det er konsesjonsplikt, at denne plikten i praksis ikke er kombinert med noen særlig omfattende form for tilsyn.

Hvis formålet med konsesjonsplikten går ut på å beskytte norske utstedere (allmennaksjeselskaper og låntakere), mot useriøse aktører som opererer på markedet, vil norske myndigheter kunne bli nødt til å utøve tilsyn med foretak som ikke er undergitt tilfredsstillende tilsyn i hjemlandet dersom konsesjonsordningen skal virke etter sin hensikt.

Norske myndigheter vil bl.a. måtte ta stilling til om selskapet har tilfredsstillende egenkapital, ansvarsforsikring, forretningsvilkår o.l. Dette vil kunne bli en omfattende oppgave hvis den skal gjennomføres fullt ut.

Ved innføring av en konsesjonsordning kan det også stilles spørsmål om det i det hele tatt har noen hensikt å oppstille preseptoriske rettsregler om rettsvirkningene av registrering. I henhold til utkastet til lovtekst består den konsesjonspliktige virksomheten i å drive «registrering av finansielle instrumenter med de virkninger som bestemt i denne lov». Dette synes å være samme formulering som man finner i den danske og den svenske loven.

De virkninger det er tale om er reguleringen av følgende:

1. Forholdet mellom innehaveren av et dokumentløst formuesgode og utstederen;

2. hjemmelskonflikter;

3. omsetningskollisjoner og

4. rettsvern overfor kollektive kreditorbeslag.

Formuleringen innebærer at de nevnte reguleringene blir preseptoriske. Ved et rettslig monopol ligger det nærmest implisitt i selve ordningen at reguleringen er preseptorisk. Man kan vanskelig tillate at andre foretak etablerer seg på det samme virksomhetsområdet, selv om de unnskylder seg med at rettsvirkningene av den elektroniske registreringen som de driver med, på noen (få) punkter avviker fra rettsvirkningene av en registrering i monopobedriften.

Hvis man opphever monopolet, og samtidig har for øye at foretak som er hjemmehørende i andre land som er parter i EØS-avtalen, kan drive «grensekryssende» virksomhet, blir situasjonen med ett noe annerledes.

Hvis man tillater at utstedere som er hjemmehørende i Norge, registrerer de dokumentløse formuesgodene som de utsteder «ute», er det kanskje heller ingen grunn til å holde fast ved at rettsvirkningene av denne registreringen skal følge av en norsk lov. Hvis norske utstedere kan registrere de formuesgodene som de utsteder, i et annet land, bør de også kunne velge å la rettsvirkningene av denne registreringen være undergitt de reglene som gjelder i dette landet.

Dette vil i praksis kunne lede til at en norsk lov på området bare vil komme til å gjelde for registreringsforetak som er hjemmehørende i Norge. Denne loven kan da være preseptorisk bare for disse, eller den kan være deklaratorisk, slik at det vil være opp til det aktuelle registeret selv å bestemme hvilke rettsvirkninger registreringen skal ha.

I den forbindelse kan nevnes at selv om spørsmålet om hva som skal til for å oppnå rettsvern overfor kollektive kreditorbeslag normalt ikke er noe som vil bli overlatt til partenes frie valg, så synes det å følge av det såkalte «finalitetsdirektivet», Rådsdirektiv 98/26/EU, at det blir lagt opp til stor valgfrihet på dette punktet, i hvert fall med hensyn til hvilket lands rett som skal gjelde. Et alternativ kan da være at en adgang for registeret til i hvert fall å kunne velge at et fremmed lands rett skal gjelde på dette området, kan stå åpen.

En annen sak er at det naturligvis kan skape visse komplikasjoner hvis forskjellige registre, som er hjemmehørende i Norge, skulle ha forskjellige rettsregler om rettsvirkningene av registrering.

Merknader til kapittel 14

Ett medlem av utvalget, Krokeide, vil påpeke at den nåværende plikten i allmennaksjeselskapsloven til å registrere aksjene i VPS, er lovfestet i en situasjon med et rettslig monopol for VPS. En vesentlig del av hensikten med denne registreringsplikten er at VPS skal fungere som et aksjeeierregister for disse selskapene.

Hvis eneretten oppheves, samtidig som registreringsplikten beholdes, vil det gjenstå et uavklart spørsmål med hensyn til hvor publikum skal henvende seg for å få innsyn i aksjeeierregisteret. Skal det fortsatt være et krav om at alle aksjene som måtte være utstedt av et allmennaksjeselskap skal være innført i ett og samme register, og hvordan skal det i tilfelle gjennomføres?

En regulering av disse spørsmålene vil kreve en ny gjennomgang av allmennaksjeselskapslovens regler på dette punktet.

Ett medlem av utvalget, Krokeide, går mot å oppheve bestemmelsen i gbl. § 11 annet ledd nr. 1 som er hjemmelen for at fysiske ihendehaverobligasjoner har negotiablitetsvirkninger. Dette medlemmet viser til oversikten under pkt. 14.1.1 ovenfor hvor det fremgår at ikke alle obligasjoner som blir utstedt av norske utstedere (låntakere), er registeringspliktige i VPS i dag. Følgelig er det, selv for norske utstedere, et område igjen hvor gbl. § 11 annet ledd nr. 1 kan komme til anvendelse, og da kan bestemmelsen vanskelig oppheves.

En opphevelse vil dessuten kunne få uheldige virkninger ved omsetning av fysiske ihendehaverobligasjoner som er utstedt av utstedere i andre land, og som utlendinger måtte bringe med seg ved flytting til Norge. Ved omsetning av slike papirer vil det fortsatt være behov for negotiabilitetsregler.

En opphevelse av adgangen til å bruke fysiske ihendehaverobligasjoner blir dessuten et slag i luften hvis man ikke samtidig kombinerer det med et forbud mot å velge utenlandsk rett, som i finansavtaleloven av 25. juni 1999 nr. 46 § 2 (3), eller med et forbud mot å utstede navnegjeldsbrev som er transportert in blanco, som i en eldre forordning av 14. mai 1754 § 4, omtalt hos Augdahl, Den norske obligasjonsretts alminnelige del, 4. utg. 1972 s. 10.

Virkningene av slike regler vil imidlertid være det samme som å etablere en plikt til registering i et elektronisk register, og da kan man like gjerne si det rett ut.

Ett medlem av utvalget, Krokeide, slutter seg til dissensen til Ask og Kleven og vil dessuten foreslå at Sentralregisteret for dokumentløse formuesgoder skal føre to typer av registre: Ett finansmarkedsregister, med strenge negotiabilitetsregler og objektivt ansvar for registeret ved feil i registreringen, og et ordinært formuesregister, hvor rettsvirkningene av registrering vil være de som følger av aksjeselskapslovens § 4-8 (2) og § 4-13 (2). For rettsvern overfor utleggs- og namsforretninger foreslås § 4-13 (3) å gjelde, mens det ved konkurs vil være mest praktisk at posisjonen automatisk blir sperret, på samme måte som i Finansmarkedsregisteret.

Oppgaven med å sende inn frivillige rettsstiftelser til registrering kan tillegges selskapets revisor, ettersom alle aksjeselskaper må ha en revisor. Fremgangsmåten vil da være den at det er avhenderen, eller rettsstifteren, som henvender seg til selskapets revisor med opplysning om at vedkommende har inngått den og den avtale som ønskes registrert. Revisor sjekker rettsstifterens identitet og hjemmelsforholdet i aksjeboken (det ordinære formuesregisteret), og sender opplysningen til Sentralregisteret. Namsmyndigheter forutsettes å kunne foreta innmelding av heftelser direkte.

For publikum vil en slik ordning kunne bli en stor lettelse hvis den blir etablert og fullt utbygget. Mange selskaper har i dag ikke tilfredsstillende rutiner for føring av aksjeboken, og melding om aksjeoverdragelser eller pantsettelser til selskapet gir liten eller ingen notoritet i situasjoner hvor de involverte parter selv har ledende funksjoner og/eller eierinteresser i selskapet.

Slik reglene er i dag er det dessuten en ulempe at man må henvende seg to steder for å få vite om det er registrert pant på en aksje: Både til selskapet, for å få vite om dette har mottatt melding om noen frivillig pantsettelse, og til Løsøreregisteret, for å få vite om det finnes noen utlegg som bare er registrert der, jf. pantel. § 5-7 (5).Ved utlegg er det dessuten en ulempe at rettsvernet overfor godtroende erverver er avhengig av at selskapet «får» melding om utleggspantet, jf. pantel. § 4-2a (2). Hvis selskapet er eid av aksjonæren vil det alltid kunne være fristende å hevde at det ikke har «fått» noen slik melding, eller det vil være enkelt å antedatere en overdragelse som selskapet angivelig allerede skal ha fått melding om.

En overføring av aksjebøkene i ordinære aksjeselskaper til et sentralt formuesregister vil kunne løse en rekke slike praktiske problemer. Det vil dessuten kunne forenkle det offentlige innsynet for publikum, samt utføringen av en del rapporteringsoppgaver for det offentlige.

Merknader til pkt. 18.3.2.2

Ett medlem, Krokeide, har følgende særmerknad hva angår det noe problematiske forholdet til det såkalte «finalitetsdirektivet», Rådsdirektiv 98/26/EU:

Formålet med dette rådsdirektivet er å beskytte deltakerne i et såkalt «multilateralt oppgjør» hvor dokumentløse formuesgoder skal utveksles mot andre dokumentløse formuesgoder eller penger mot at en konkurs hos en av deltakerne skal kunne få retroaktiv virkning for en eller flere av de andre deltakerne. Konkursboet til vedkommende deltaker vil da gjerne forlange omgjort de transaksjonene hvor det aktuelle formuesgodet har steget i verdi siden konkursåpningen, mens det vil la det bero med de øvrige. Dette kalles for såkalt «cherry picking».

For en forståelse av rettsvernsreglene for de dokumentløse formuesgodene kan det være hensiktsmessig å sammenligne med de regler som gjelder for penger. Ved åpning av en konkurs, vil konkursdebitor fortsatt være legitimert til å ta ut de pengene som han har på sine bankkonti, selv om han ikke har rett til det. Hvis en konkursdebitor går i banken en halv time etter at det er blitt åpnet konkurs, kan boet ikke kreve at banken betaler om igjen hvis den verken hadde eller burde ha hatt kjennskap til konkursåpningen. Dette følger av bestemmelsen i kkl. § 100 annet ledd første alternativ. Det er for å forhindre dette at bobestyrere gjerne sørger for sperring av konkursdebitors konti som noe av det første de gjør etter åpning av en konkurs. Dette skjer ved en henvendelse til banken.

Hvis konkursdebitor benytter de pengesedlene som han uberettiget har tatt ut av banken etter konkursåpningen til å handle for, vil betalingsmottakeren være beskyttet av de negotiabilitetsreglene som gjelder for penger, jf. Brækhus, Omsetning og Kreditt 1, Den personlige gjeldsforfølgning 1991 s. 176.

Hvis konkursdebitor i stedet for å ta ut pengene, leverer inn en giro til belastning på sin konto, vil betalingsmottakeren være beskyttet når han har fått beløpet kreditert inn på sin konto eller mottatt melding om overføringen (såkalt «advis»), avhengig av hva som inntrer først, jf. Mads Henry Andenæs, Konkurs 1999 s. 192 med henvisninger. Dette gjelder uansett om giroen er blitt innlevert før konkursåpningen eller ikke. I den sist nevnte situasjonen vil det formelt være kkl. § 100 annet ledd første alternativ som kommer til anvendelse. Hvis banken ikke har vært i aktsom god tro, må den betale om igjen til boet. Det sees her bort fra reglene om omstøtelse.

Dokumentløse formuesgoder som er registrert på et registerblad eller en «konto» i et elektronisk register, kan på mange måter sammenlignes med penger som står på en ordinær innkudds- eller foliokonto i en bank. På samme måte som når det gjelder penger, vil det kunne være nærliggende å reise spørsmålet om ikke konkursboet bør sørge for å få «sperret» kontoen for å frata konkursdebitors hans legitimasjon.

Reelt sett er det en slik regel man finner i bestemmelsen i nåværende verdipapirsentrallov § 5-3, som etablerer et prinsipp om at konkursåpninger skal registreres i registeret. Bestemmelsen i vpsl. § 5-3 har imidlertid den ulempe, slik den er formulert, at konkursåpninger anses registrert med tilbakevirkende kraft for hele den dagen da de er blitt innført i daglig journal. Som følge av dette kan det bare gjennomføres verdipapiroppgjør en gang pr. dag (om kvelden, etter at registeret er stengt for dagen). Dette er en ulempe for virksomheten, og registeret har lenge ønsket å gjøre noe med det. Derfor er det også blitt foreslått en lovendring for å imøtekomme dette behovet.

De reglene som er skissert ovenfor, tar utgangspunkt i en situasjon hvor konkursdebitor er hjemmehørende i Norge. Da vil konkursen også bli åpnet i Norge. Alle konkursåpninger i Norge skal automatisk meldes til Konkursregisteret, jf. kkl. § 144, og dette medlemmet vil foreslå å endre forskriften om Konkursregisteret av 23.08.93 slik at Konkursregisteret blir pålagt en plikt til å formidle konkursåpningen direkte videre til VPS straks meldingen er blitt mottatt av Konkursregisteret, på samme måte som Konkursregisteret automatisk foretar oppdatering av Løsøreregisteret og Foretaksregisteret.

Derved vil man få en tilfredsstillende ordning for alle konkursdebitorer som er hjemmehørende i Norge. Konkursåpningen vil på denne måten automatisk bli registrert i registeret straks etter at den har funnet sted, og som følge av denne sperringen, vil konkursdebitor være fratatt sin legitimasjon. Dermed er det heller ingen som kan tape penger på å handle dokumentløse formuesgoder med en konkursdebitor etter at han er gått konkurs.

Som så ofte ellers, er virkeligheten dessverre ikke så enkel som denne forenklede modellen. Det finnes en rekke utenlandske foretak som er registrert med konti i registeret, enten i egenskap av forvaltere, eller i egenskap av såkalte «direkteregistrerte» investorer. Ved konkurs hos en av disse, blir det vanskeligere.

For det første kan det tenkes at det landet som konkursdebitor er hjemmehørende i, har andre konkursrettslige regler enn Norge. Det kan f.eks. være at konkursdebitor, etter sitt hjemlands rett, ikke har noen legitimasjon etter konkursåpningen overhodet. I en slik situasjon vil lovvalgsreglene i den internasjonale privatrett om konkurs komme inn i bildet. Disse kan enten lede til at det er rettsreglene i konkursdebitors hjemland som blir lagt til grunn, eller de kan lede til at det er rettsreglene i det landet hvor registeret befinner seg, som kommer til anvendelse.

I den internasjonale privatrett gjelder det såkalte «tingsstatuttet», eller lex rei sitae, både for fast eiendom og for løsøre, noe som i prinsippet innebærer at det er rettsreglene i det landet hvor formuesobjektene befinner seg, som kommer til anvendelse, jf. Cordes/Stenseng, Hovedlinjer i internasjonal privaterett, 1999 s. 331 flg. For løsøregjenstander vil man få det problemet at de lett kan flyttes fra land til land, noe som kan medføre særlige tingsrettslige konflikter.

Tingsrettslige spørsmål vedrørende løsøregjenstander som er innført i et register, blir normalt avgjort etter retten i registreringslandet, ut fra prinsippet om lex libri sitae, jf. Cordes/Stenseng s. 337 med henvisninger. Rettsvern overfor kollektive kreditorbeslag vil være et slikt tingsrettslig spørsmål.

Dette prinsippet gjelder i utgangspunktet for såkalt realregistrert løsøre, som skip og fly, og kan ikke uten videre overføres på dokumentløse formuesgoder. En registreringsordning for disse aktiva er dessuten historisk sett så nytt at det muligens ennå ikke har utviklet seg klare retts- regler på dette området. Ut fra rettstekniske hensyn vil det imidlertid være nærliggende å anvende prinsippet om lex libri sitae.

For aksjebrev, vil forholdet mellom aksjeeieren og aksjeselskapet bli regulert av rettsreglene i det landet der aksjeselskapet har sitt hovedsete, jf. Cordes/Stenseng s. 338. Rådigheten over dokumentet, i tilfelle av hjemmelskonflikter eller omsetningskollisjoner, bedømmes derimot av rettsreglene i den staten der verdipapiret oppbevares (lex cartae sitae). Hvis det ikke er utstedt noe aksjebrev, finnes det ikke noe verdipapir som kan oppbevares. Da har man neppe noe annet valg enn å legge til grunn rettsreglene i det landet hvor det dokumentløse formuesgodet er innført i et register.

Tilsvarende regler må antas å gjelde for obligasjoner som er blitt lagt i depot, jf. Art. 8 første ledd annet punktum i den nordiske konvensjonen om konkurs av 7. nov. 1933. Hvis det ikke er blitt utstedt noen obligasjon, vil man heller ikke disse tilfellene ha stort annet valg enn å legge til grunn rettsreglene i det landet hvor det dokumentløse formuesgodet er registrert.

Det må derfor antas at norske domstoler vil befinne seg på trygg grunn hvis de i en konfliktsituasjon skulle komme til at det er norske rettsregler om rettsvern overfor kollektive kreditorbeslag som skal gjelde for dokumentløse formuesgoder som er blitt innført i et register som befinner seg i Norge. Dette standpunktet vil formodentlig stå enda sterkere i en situasjon hvor det aktuelle registeret har et rettslig monopol, fordi man da normalt må kunne forutsette at det aktuelle formuesgodet også vil ha en annen sterk tilknytning til Norge enn bare å være registrert i et norsk register (norsk allmennaksjeselskap, norsk låntager etc.).

Det som i praksis kan skape større problemer, er at registeret normalt ikke vil få noen automatisk melding om konkursåpninger i utlandet. Disse blir jo ikke innført i det norske konkursregisteret. Fordi bobestyrer først må klarlegge hvilke aktiva konkursskyldneren eier, og deretter må få brakt på det rene at det vil være nødvendig å melde konkursåpningen til registeret i Norge, for å frata konkursskyldneren hans legitimasjon, kan det ta lang tid før en konkursåpning i utlandet blir registrert i det norske registeret. I mellomtiden fortsetter konkursdebitor å være legitimert. Denne legitimasjonen hjelper imidlertid ikke hvis erververen ikke er i aktsom god tro mht. konkursåpningen, jf. prinsippet i kkl. § 100 annet ledd.

I motsetning til hva som har vært gjeldende rett i Norge siden verdipapirloven trådte i kraft, bygger det såkalte «finalitetsdirektivet» ikke på noe prinsipp om at de konti som dokumentløse formuesgoder er registrert på, automatisk skal sperres når det blir åpnet konkurs hos innehaverne av slike konti.

Direktivet forsøker riktignok å etablere en ordning hvorved det skal skaffes oversikt over konkursåpninger. Dette fremgår av Art. 6 nr. 2 og 3. I Art. 6 nr. 2 heter det at når det innledes insolvensbehandling mot et rettssubjekt, skal den juridiske eller administrative myndigheten som gjør dette, meddele sin beslutning til en kompetent, sentral myndighet i vedkommende land. (For Norges vedkommende vil dette være Konkursregisteret). Vedkommende stat skal deretter umiddelbart underrette de andre medlemsstatene (i EØS-området), om konkursåpningen.

Det er intet som tyder på at direktivet legger opp til at det skal etableres noe felles, sentralt register for konkursåpninger i hele EØS-området. I stedet forutsettes det at hvert land skal ha sitt nasjonale konkursregister, og at disse registrene skal utveksle informasjon med hverandre. Hvis dette skal følges opp, må hvert land føre sitt nasjonale register som i tillegg til de opplysninger som kommer fra landets egne myndigheter, også må ta imot og håndtere informasjon som strømmer fra alle de andre, nasjonale registrene.

Fullt gjennomført innebærer dette at man vil få like mange nasjonale registre, inneholdende de samme opplysningene, som det finnes medlemsstater i EØS. I utgangspunktet virker dette som et rimelig urasjonelt og tungrodd system. På den annen side skal man være oppmerksom på at Rådsdirektivet ikke vil gjelde for andre rettssubjekter enn de som i henhold til definisjonene i Art. 2 litra f er å anse som «deltakere» i et betalings- og oppgjørssystem, og det vil være en adskillig mer begrenset krets enn de rettssubjekter som kan tenkes å være innehavere av konti i det norske registeret, jf. nærmere nedenfor.

Ved handelstransaksjoner hvor det benyttes en oppgjørssentral eller en sentral motpart, vil det være denne oppgjørssentralens eller sentrale motpartens oppgave å påse at det ikke er blitt åpnet konkurs hos innehaveren av den kontoen som de aktuelle, dokumentløse formuesgodene skal hentes fra, før overføringsoppdraget blir innført i systemet. Hvis oppgjørssentralen eller den sentrale motparten forsømmer seg her, vil erververen av de aktuelle dokumentløse formuesgodene bli identifisert med vedkommende oppgjørssentral eller sentrale motpart, og ikke vinne rett, jf. Art. 3 nr. 1 annet avsnitt i Rådsdirektivet.

Sammenholder man med de regler som gjelder i dag og som er foreslått videreført og videreutbygget på nasjonalt plan, kan man tenke seg en situasjon hvor: 1) det finnes ingen regel om at konkursdebitor er legitimert til å disponere over sine konti etter konkursåpningen inntil disse kontiene er blitt sperret; 2) det finnes ingen regel om at den utpekte, sentrale myndigheten i Art. 6 nr. 2 (les: Konkursregisteret), automatisk skal innrapportere meldinger om konkursåpninger til et eventuelt sentralt register for dokumentløse formuesgoder.

De berørte oppgjørssentraler og sentrale motparter vil i så fall være henvist til å kontakte det nasjonale konkursregisteret for å få rede på hvorvidt noen av de selgende «instituttene», som definert i Art. 2 litra b i Rådsdirektivet, er blitt slått konkurs eller ikke på det tidspunktet da overføringsoppdraget blir innført i systemet.

Forutsatt rasjonell og effektiv oppdatering av all relevant informasjon, vil denne ordningen kunne hjelpe et stykke på vei. Rådsdirektivet bygger formodentlig på en forutsetning om at all relevant informasjon om konkursåpninger, som nevnt i Art. 6 nr. 2 og 3, skal tilflyte de relevante, nasjonale sentrale organer samme dag som konkursåpningen finner sted. Samtidig inneholder direktivet en privatrettslig regel i Art. 3 nr. 1 annet avsnitt som i praksis innebærer at konkursdebitor anses legitimert til å disponere over sine konti i registeret samme dag som konkursåpningen finner sted (men antitetisk ikke dagen etter og de påfølgende dager). Denne legitimasjonsregelen forutsetter dessuten at overføringsoppdraget blir utført samme dag som det blir innført i systemet.

Dette planlagte systemet vil muligens kunne fungere effektivt når det er blitt fullt utbygget, men med den treghet som det normalt vil være ved etablering av denne slags sentrale institusjoner, og ikke minst med etablering av et felles kommunikasjonssystem for utveksling av relevant informasjon, er det grunn til å frykte for at det kan ta mange år før det vil være fullt utbygget. Den dagen det måtte være fullt utbygget, vil et slikt system fungere omtrent som de rettsreglene som utvalget foreslår å videreføre på nasjonalt plan i Norge, hvis man ser bort fra at de aktuelle opplysningene ikke vil være tilgjengelige i selve registeret i form av en sperring av de konti som innehas av rettssubjekter som blir slått konkurs. Systemet vil nettopp av den sist nevnte grunnen fortsette å være usikkert, fordi det alltid vil kunne finnes konkursåpninger som inntreffer så sent på dagen at de ikke vil kunne bli videreformidlet samme dag, eller som ikke blir videreformidlet av de berørte myndigheter så fort som man måtte ønske.

Rådsdirektivet har heller ingen regler som ivaretar behovet for å få opplysninger om konkurs- åpninger i land som ikke er parter i EØS-avtalen, eller hvorledes man skal forholde seg til slike konkursåpninger.

Hvis man skal sammenholde de reglene som vil gjelde iht. finalitetsdirektivet med de reglene som er foreslått å videreføre i nasjonal, norsk rett, kan det være hensiktsmessig å stille opp følgende skjema:

1. Konkursåpninger som finner sted før overføringsoppdraget blir innført i «systemet», eller tidligere:

   1. Erververen er i god tro

   2. Erververen er ikke i god tro

2. Konkursåpninger som finner sted etter at overføringsoppdraget er blitt innført i «systemet», men samme dag som dette, forutsatt at overføringsoppdraget også blir gjennomført denne dagen:

   1. Erververen er i god tro

   2. Erververen er ikke i god tro

3. Konkursåpninger som finner sted dagen etter at overføringsoppdraget er blitt innført i «systemet», eller senere.

I gruppe 3 oppstår ikke noe problem. Her vil konkursboet ikke ha noen beslagsrett, verken etter finalitetsdirektivet eller etter nasjonal, norsk rett, og spørsmålet om hvorvidt erververen er i aktsom god tro eller ikke, vil ikke oppstå.

I gruppe 2 risikerer erververen ifølge finalitetsdirektivet å tape sin rett i de tilfelle som er beskrevet i pkt. 2.2. Dette kan skje ved at den oppgjørssentralen eller den sentrale motparten som erververen skal identifiseres med, unnlater å sjekke grundig nok med det nasjonale konkursregisteret før et overføringsoppdrag blir lagt inn i systemet. I praksis vil det kanskje ikke være så lett å sjekke disse forholdene så grundig som domstolene i etterhånd vil kunne være tilbøyelige til å mene at man burde ha gjort.

Etter nasjonal norsk rett vil konkursdebitor være legitimert til å råde over de dokumentløse formuesgodene inntil kontoen er blitt sperret, men hvis erververen kjente eller burde ha kjent til konkursåpningen, vil han jo ikke vinne rett i forhold til konkursboet. Forskjellen blir rettslig sett ikke så stor. For konkursåpninger som blir meldt inn i Konkursregisteret, vil den ligge mer på et praktisk plan, idet slike konkursåpninger foreslås direkte videreformidlet til VPS, og dermed vil det automatisk inntre en sperring.

Slik automatisk sperring vil inntre ved konkursåpning hos rettssubjekter som er hjemmehørende i Norge. Den vil også inntre ved konkursåpninger hos rettssubjekter som er hjemmehørende i andre EØS-land, dersom man velger Konkursregisteret som den relevante, nasjonale myndigheten etter Art. 6 nr. 3 til å motta meldinger om konkursåpninger fra andre land som er parter i EØS-avtalen. Det siste vil man sannsynligvis uansett gjøre.

I gruppe 1 risikerer erververen å tape sin rett i de tilfelle som er beskrevet i pkt. 1.2, på samme måte som omtalt for de tilfelle som er beskrevet i pkt. 2.2 ovenfor. Også her vil forskjellen mer ligge på et praktisk enn på et rettslig plan.

For de tilfelle som er beskrevet i pkt. 1.1 derimot, blir forskjellen stor. Her vil erververen tape sin rett ifølge finalitetsdirektivet, mens han vil være beskyttet etter nasjonal norsk rett. Den nasjonale, norske retten vil mao. gå lenger i retning av å beskytte godtroende erverver av dokumentløse formuesgoder enn hva som er tilfellet etter finalitetsdirektivet.

Det spørsmålet som så reiser seg, er om det vil være anledning til å ha en rettsvernsregel i nasjonal norsk rett som avviker fra finalitetsdirektivet på denne måten.

Etter dette medlemmets oppfatning bør spørsmålet analyseres nærmere ut i fra følgende, hypotetiske situasjoner:

1. Det nasjonale registeret har et rettslig monopol, og oppgjørssentralen eller den sentrale motparten er hjemmehørende i Norge.

2. Det nasjonale registeret har et rettslig monopol, og oppgjørssentralen eller den sentrale motparten er hjemmehørende i et annet land som er part i EØS-avtalen.

3. Det nasjonale registeret har ikke noe rettslig monopol.

I de tilfelle som er nevnt i pkt. a, bør det vanligvis ikke bli noen konflikt mellom det regelverket som følger av finalitetsdirektivet og den nasjonale, norske retten. Iht. forutsetningen i Rådsdirektivets Art. 2 litra a annet strekpunkt vil det være opp til deltakerne i et oppgjørs- og betalingssystem å velge hvilket lands rett dette systemet skal falle inn under.

I slike oppgjørssystemer vil det alltid være en part som vil være med hele tiden, nemlig den sentrale oppgjørsenheten eller den sentrale motparten. De andre deltakerne derimot, kan komme og gå, slik det forutsetningsvis fremgår av Art. 10 annet avsnitt i Rådsdirektivet. Det er derfor gode grunner til å anta at det i praksis vil være oppgjørssentralen eller den sentrale motparten som vil ha det avgjørende ordet med hensyn til hvilket lands rett systemet skal falle inn under.

For oppgjørssentraler eller sentrale motparter som er hjemmehørende i Norge, vil det være nærliggende å velge norsk rett.

I så fall synes det å følge av Art. 3 nr. 3 annet punktum og av Art. 8 at det er norsk rett som skal komme til anvendelse.

Det er vanskelig å se at det i en slik situasjon vil kunne reises protest mot at man viderefører og videreutvikler den rettsvernsregelen som man finner i nåværende vpsl. § 5-3.

I de tilfelle som er nevnt i pkt. b, blir det vanskeligere. Hvis oppgjørssentralen eller den sentrale motparten er hjemmehørende i et annet land som er part i EØS-avtalen, og dette landets nasjonale rettsregler er i samsvar med finalitetsdirektivet, vil det oppstå en klar motstrid. En godtroende erverver vil være bedre beskyttet etter nasjonal, norsk rett enn han vil være ifølge finalitetsdirektivet, mens boets beslagsrett vil være mer begrenset.

Dette medlemmet vil likevel mene at man i en slik situasjon bør videreføre - og videreutvikleregelen i nåværende vpsl. § 5-3, fremfor å følge bestemmelsene i finalitetsdirektivet.

Dette medlemmet legger for det første vekt på at det er intet i fortalen til finalitetsdirektivet som tyder på at man har ment å beskytte konkursboet. Tvert imot følger det nokså klart av pkt. (4), (13) og (16) at hensikten med Rådsdirektivet er å beskytte godtroende erverver, og det fremfor alt er viktig å unngå at et allerede gjennomført oppgjør ikke er endelig. Dette medlemmet oppfatter videre finalitetsdirektivet dit hen at det gir de enkelte medlemslandene et visst spillerom for hvorledes de vil velge å gjennomføre en effektiv beskyttelse av godtroende erverver, såfremt de minimumskravene som direktivet inneholder, blir oppfylt.

Dette medlemmet vil videre vise til at man i det norske registeret vil finne klart flere rettighetshavere enn de som vil være «deltakere» i et oppgjørs- og betalingssystem i henhold til definisjonen i Art. 2 litra f i Rådsdirektivet. Det norske registeret bygger på et prinsipp om at det er de reelle eierforholdene til de dokumentløse formuesgodene som skal fremgå, med unntak av de tilfelle hvor det vil være anledning til såkalt «forvalterregistrering» som omtalt under Kapittel 15.

I de fleste andre land synes det å være langt mer vanlig med forvalterregistering. Dermed blir det etter norsk rett nødvendig å låse de individuelle posisjonene på investornivå i et omfang som finalitetsdirektivet ikke synes å ta høyde for. Det kan pekes på at en direkteregistrert investor i det norske registeret ikke vil oppfylle definisjonen av å være «indirekte deltaker» i Art. 2 bokstav g i Rådsdirektivet, og dermed omfattes vedkommende heller ikke av meldeplikten i Art. 10 annet avsnitt.

Dette faktum alene tyder på at Rådsdirektiver passer dårlig på et register hvor registreringen finner sted på sluttkunde- eller investornivå. Det vil heller ikke være praktisk mulig å gi noen løpende oversikt over hvem som til enhver tid er direkteregistrerte investorer hvis man tenker seg at det skulle foreligge noen plikt til dette etter Rådsdirektivets Art. 10 annet avsnitt.

Rettsreglene om konkursboets beslagsrett vil likevel gjelde for formuesgoder som går «ut» av kontiene til de direkteregistrerte investorene. En innføring av Rådsdirektivet vil således innebære et klart tilbakeskritt, f.eks. i relasjon til foretak hjemmehørende i USA som måtte være direkteregistrert i VPS. Konkursåpning hos slike foretak vil kunne gi ubehagelige konsekvenser for handler som allerede er gjennomført hvis man skulle innføre det regelverket som følger av finalitetsdirektivet. Det samme gjelder konkursåpning hos norske foretak som måtte inneha store posisjoner, men som ikke er «deltakere».

Dette medlemmet vil også påpeke at det kan reises spørsmål om Rådsdirektivet overhodet tar høyde for den situasjonen at registeret og «navet» i oppgjørs- og betalingssystemet kan være hjemmehørende i forskjellige land, med den følge at de kan være underlagt forskjellige rettsregler.

Endelig kan anføres at finalitetsdirektivet bærer preg av å være en mellomstasjon i en utvikling som man kanskje ennå ikke har sett slutten på.

Dette medlemmet vil derfor anbefale at man - i hvert fall inntil videre - beholder og videreutvikler den nasjonale retten, selv om det skulle oppstå risiko for slik motstrid som nevnt i pkt. b. Eventuelle problemer på grunn av manglende harmonisering får man heller ta som de kommer.

Dersom man skulle velge å oppheve den nåværende eneretten, vil registrering av aksjer utstedt av norske allmennaksjeselskaper og obligasjoner utstedt av norske låntakere kunne skje i et hvilket som helst EØS-land.

Ut fra prinsippet om lex libri sitae, er det tvilsomt om nasjonal norsk lovgivning vil kunne komme til anvendelse på dokumentløse formuesgoder som er blitt innført i slike registre. Da vil man måtte velge mellom enten å tilpasse det nasjonale, norske regelverket fullt og helt til bestemmelsene i finalitetsdirektivet, eller å lage en lov med avvikende bestemmelser som bare ville være deklaratorisk, jf. under pkt. 13.6. Uansett vil det kunne bli vanskeligere å argumentere med nødvendigheten av å fravike finalitetsdirektivet i en slik situasjon.

Under pkt. 23.4 Utvalgets vurderinger, i fjerde siste avsnitt, skal setningen lyde:

«Ettersom registeret i enkelte tilfelle vil kunne komme til å treffe avgjørelser som nærmest vil ha karakter av å være av forvaltningsrettslig art, er det viktig at det ikke har for sterk binding til noen privat part, og trusler om sanksjoner i en situasjon hvor det reelle eierforholdet til bestemte posisjoner ikke blir tilfredsstillende opplyst, vil klart ha størst effekt dersom registeret rent fysisk befinner seg under norsk kontroll og jurisdiksjon, og ikke minst hvis det samtidig skulle befinne seg under en form for statlig styring.»

Under pkt. 23.4.1 Fremgangsmåten for omdannelsen, skal dissensen lyde:

Et mindretall i utvalget, Krokeide, foreslår at oppgjørsdelen av nåværende VPS blir skilt ut i et eget datterselskap, organisert som et ordinært aksjeselskap, hvor den nåværende, selveiende institusjonen eier alle aksjene. Etter denne «knoppskytingen» overføres disse aksjene vederlagsfritt til den nåværende, selveiende institusjonen Oslo Børs, slik den er organisert ved den eksisterende børsloven av 17. juni 1988 nr. 57.

Ettersom både VPS og Oslo Børs er selveiende institusjoner med sterkt beslektede formål, bør en slik overføring kunne skje etter analogi av de regler som gjelder for omdanning av stiftelser, jf. stiftelsesloven av 23. mai 1980 nr. 11 § 35 annet ledd, jfr. § 36 annet ledd nr. 2 og 3. Da det er tale om selveiende institusjoner som er etablert ved hver sin særlov, må en slik omdanning formelt skje ved en ny, formell lov.

På bakgrunn av de viktige, nasjonale hensynene som er involvert, bør det ikke være noe avgjørende motargument om en slik omdanning etter omstendighetene må gjennomføres under tvang, dvs. uten hensyn til hva de impliserte institusjonene selv måtte mene om saken, i motsetning til det som gjelder etter stiftelsesloven, hvor en omdanning normalt vil være basert på en søknad fra stiftelsen selv, jf. stiftl. § 33 første ledd.

Etter at denne prosessen er gjennomført, vil oppgjørsdelen av VPS være et datterselskap av Oslo Børs, og vil fortsette å være det også etter at Oslo Børs eventuelt er blitt omdannet til et allmennaksjeselskap i samsvar med børslovutvalgets innstilling, NOU 1999:3.

Ettersom stiftelsen av datterselskapet kombinert med den etterfølgende overdragelsen av aksjene vil være en virksomhetsoverdragelse etter aml. kap. XII A, vil det være viktig at de ansattes rettigheter blir ivaretatt på korrekt måte i den forbindelse. En passende andel av driftskapitalen bør medfølge.

Under pkt. 23.4.3 Anvendelsen av salgsprovenyet, skal dissensen på slutten av dette punktet lyde:

Medlemmet Krokeide mener at en vesentlig del av den kapitalen som fremkommer ved den kombinerte omdannelsen av Oslo Børs og oppgjørsdelen av VPS, slik som dette medlemmet har foreslått under pkt. 23.4 og pkt. 23.4.1, bør videreføres som bundne fond i henholdsvis ASA-selskapet og datterselskapet (oppgjørsenheten). Den delen av kapitalen som ikke blir videreført i slike bundne fond, bør tilfalle statskassen.

Også dette medlemmet er av den oppfatning at grl. § 105 ikke kan være til hinder for en slik løsning. Hvis man sammenholder med de regler som gjelder for stiftelser, kan det vises til at en omdanning av en stiftelse i visse tilfelle også kan gå ut på at stiftelsens midler tilfaller det offentlige, jf. Gudmund Knutsen, Stiftelsesloven, 1987 s. 116, hvor det er vist til enkelte eksempler.

Hvis Oslo Børs og oppgjørsdelen av nåværende VPS blir omdannet til et konsern bestående av et allmennaksjeselskap og et datterselskap, vil det være fordi eierformen selveiende institusjon ikke lenger er hensiktsmessig for den type virksomhet som disse to institusjonene driver. Disse to selveiende institusjonene kan mao. ikke videreføres i sin nåværende form, og noen andre private, selveiende institusjoner eller offentlige organer i Norge som tar seg av de samme funksjonene, finnes ikke. Dermed er det ingen andre som i samme grad tar seg av de samme involverte interessene enn Staten. Ut fra slike betraktninger må det være akseptabelt, også i relasjon til grl. § 105, om den kapitalen som den kombinerte omdannelsen innbringer, skulle tilfalle statskassen.