6 Rapport fra arbeidsgruppe som har vurdert ulike lønnsomhetsmål

6.1 Bakgrunn

Medlemmer i beregningsutvalget har fremmet et ønske om å utvide konkurranseevneomtalen i rapportene til å omfatte en omtale av lønnsomhetsutviklingen. Målet er å komme frem til en eller flere indikatorer som på en dekkende måte beskriver lønnsomhetsutviklingen. En arbeidsgruppe ble nedsatt for å vurdere denne problemstillingen. Arbeidsgruppen har bestått av Camilla Birkeland (leder) og Espen Erlandsen, Finansdepartementet, Håvard Hungnes og Per Morten Holt, Statistisk sentralbyrå, og Einar Jakobsen, Næringslivets Hovedorganisasjon.

Arbeidsgruppen legger med dette frem et arbeidsgruppenotat hvor følgende forhold gjennomgås:

• Makroøkonomiske lønnsomhetsmål (avsnitt 3.1).

• Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål (avsnitt 3.2).

• Sammenlikning av lønnsomhetsutviklingen med andre land (avsnitt 4).

• Sammenfatning og beskrivelse av utviklingen (avsnitt 5)

6.2 Innledning

Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en balanse i utenriksøkonomien samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling (NOU 1999:14). Det er en nær sammenheng mellom konkurranseevnen og lønnsomheten . Lav lønnsomhet vil redusere størrelsen på konkurranseutsatt sektor.

Industrien er tradisjonelt den største av de næringene som er utsatt for utenlandsk konkurranse. Økt globalisering og sterkere internasjonal konkurranse har imidlertid gradvis slått igjennom i stadig større deler av norsk næringsliv. Med få unntak er alle næringer i noen grad utsatt for konkurranse fra utlandet. Hensynet til å opprettholde en rimelig god lønnsomhet blir derfor viktigere for en økende andel av næringslivet. I den såkalte Aukrust-modellen kjennetegnes konkurranseutsatt sektor ved at sektoren i liten grad kan overvelte generelle kostnadsøkninger i produktprisene fordi en står ovenfor gitte priser på verdensmarkedet, mens skjermet sektor i større grad kan gjøre dette. Generelt vil bedriftenes muligheter til å tilpasse produktprisene i tråd med kostnadsutviklingen være bestemt av hvor stor markedsmakt bedriftene har. En generell økning i lønnsnivået i samfunnet vil innenfor Aukrust-modellen redusere fortjenestemarginene i konkurranseutsatt sektor, mens den i skjermet sektor vil slå ut i en tilsvarende prisøkning. Men også skjermet sektor blir i større grad utsatt for konkurranse, men da i større grad fra innenlandske næringer. Krav til effektivitet og kostnadsreduksjoner, og dermed lønnsomhetsutvikling, gjelder derfor også denne.

Lønnsomheten (og konkurranseevnen) er en funksjon av flere faktorer:

• Produktiviteten i den enkelte bedrift . Produktivitetsutviklingen reflekterer bedriftenes evne til å benytte arbeidskraft, kapital og annen produktinnsats på en effektiv måte i produksjonsvirksomheten og bedriftenes evne til å ta i bruk ny teknologi. Produktivitetsutviklingen i norske næringer kan over tid forventes å være på linje med produktivitetsutviklingen i tilsvarende næringer i utlandet pga. den raske spredningen av teknologi over landegrensene.

• Kostnadsutviklingen er dermed svært viktig for lønnsomheten. Lønnskostnadene er den viktigste enkeltfaktor for lønnsomheten og konkurranseevnen. F.eks. vil høyere reallønnsvekst over tid enn det produktivitetsutviklingen gir rom for, føre til redusert lønnsomhet. Kostnadsutviklingen i konkurranseutsatt sektor vil også avhenge av produktivitets- og kostnadsutviklingen i de øvrige sektorer som leverer tjenester, vareinnsats, energi og kapitalvarer til næringer utsatt for utenlandsk konkurranse. Jo billigere og mer effektivt disse leveransene kan skje, desto bedre blir lønnsomheten.

• Markedsføring , samt evnen til å utvikle nye produkter som markedet ønsker er viktig både for produktivitet- og lønnsomhetsutviklingen i en tid hvor informasjon flyter stadig raskere.

• Øvrige rammebetingelser som skatte- og avgiftsnivå, tilgangen til kvalifisert arbeidskraft, kvalitet på infrastruktur mv. vil også påvirke foretakenes lønnsomhet.

I dette arbeidsgruppenotatet presenteres ulike indikatorer som beskriver lønnsomhetsutviklingen i industrien. Arbeidsgruppen har foreløpig ikke gått grundig inn på de ulike underliggende faktorene bak lønnsomhetsutviklingen og hva som konkret skyldes forskjeller mellom de ulike målene i hvert enkelt år. I en evt. omtale i utvalgets rapport bør imidlertid også flere av disse faktorene beskrives. I en slik omtale bør en også legge vekt på å beskrive lønnsomhetsutviklingen i næringer som er sentrale i forhold til lønnsdannelsen, jfr. for eksempel verkstedsindustriens rolle som såkalt «frontfag» i lønnsoppgjørene.

I vedlegget til dette arbeidsgruppenotatet presenteres også lønnsomhetstall for næringer utenom industrien.

6.3 Lønnsomhetsmål

6.3.1 Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

I dette avsnittet beskrives lønnsomhetsmål basert på tall fra Nasjonalregnskapet. Beskrivelsen tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital:

• Bruttoproduksjon fratrukket produktinnsats gir bruttonasjonalproduktet.

• Bruttonasjonalproduktet fratrukket det beregnede kapitalslitet gir nettonasjonalproduktet.

• Trekkes videre netto produksjonsskatter fra nettonasjonalproduktet, står vi igjen med faktorinntekten. Netto produksjonsskatter er lik produksjonsskatter fratrukket produksjonssubsidier.

• Faktorinntekten kan deles i lønnskostnader og driftsresultat, dvs. inntektene til eierne av produksjonskapitalen.

• Fordelingen av faktorinntekten mellom arbeidskraft og kapitaleiere kalles den funksjonelle inntektsfordelingen.

Tilsvarende sammenhenger gjelder på næringsnivå, der brutto- og nettoprodukt for en næring tilsvarer henholdsvis brutto- og nettonasjonalproduktet.

De makroøkonomiske lønnsomhetsmålene vi har valgt å fokusere på i dette arbeidsgruppenotatet er følgende:

a) driftsresultatandel

b) kapitalavkastningsraten

ad. a) Driftsresultatandelen

Beregningsutvalget benytter lønnskostnader i forhold til faktorinntekt for å vurdere utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen. Et naturlig lønnsomhetsmål vil da være driftsresultatandelen (målt i pst.):

Siden faktorinntektene er summen av lønnskostnadene og driftsresultatet, vil driftsresultatandelen (målt i pst.) være lik 100 minus lønnskostnadsandelen (målt i pst.).

Driftsresultatandelen fanger opp sentrale forhold som påvirker lønnsomheten. F.eks. vil økende lønnskostnader føre til redusert driftsresultatandel, noe som isolert sett innebærer redusert lønnsomhet og svekket konkurranseevne. Utviklingen i driftsresultatandelen, slik målet er definert ovenfor, vil imidlertid ikke fange opp:

• virkningen av endringer i kapitalslitet. Dette kan «løses» ved at en bruker brutto driftsresultat, dvs. driftsresultat pluss kapitalslit, i uttrykket for driftsresultatandelen.

• endringer i netto produksjonsskattenes andel av BNP (eller bruttoproduktet i en næring). Alternative lønnsomhetsmål, som i tilfelle vil fange opp dette, er:

  

  

Figur 6.1 og 6.2 viser at endring i netto produksjonsskatter likevel ikke har gitt store utslag.

Tallene for driftsresultat i forhold til bruttoprodukt og bruttoproduksjon vil være påvirket av hvor kapitalintensiv en næring er, og bør bl.a. derfor ikke brukes som et lønnsomhetskriterium på tvers av bransjer. Tall for driftsresultat i forhold til bruttoproduksjon vil i tillegg være påvirket av råvareintensiteten. F.eks. er aluminiumsindustrien svært kapital- og råvareintensiv, mens enkelte tjenesteytende næringer er mindre kapital- og råvareintensive.

ad. b) Kapitalavkastningsraten

Kapitalavkastningsraten er et ofte benyttet lønnsomhetsmål i makroøkonomiske analyser, og er definert som (målt i pst.):

Kapitalavkastningsraten er en indikator for hvor mye kapitaleierne får igjen i forhold til innsatsen (innskutt realkapital). Siden realkapitalbeholdningen endres lite fra år til år, vil endringer i kapitalavkastningsraten først og fremst skyldes endringer i driftsresultatet.

I Nasjonalregnskapet og i denne rapporten benyttes nettokapitalbeholdningen som mål på realkapitalbeholdningen. Nettokapitalbeholdningen brukes som mål på formuesverdien, og uttrykker verdien av kapitalen ved nedskrevet gjenanskaffelsesverdi.

Et problem med å benytte driftsresultatet i forhold til realkapitalbeholdningen er knyttet til målingen av realkapitalen. Realkapitalbeholdningen kan ikke observeres direkte men må beregnes ut fra bruttoinvesteringer og anslag på avskrivningssatsen for forskjellige typer realkapital 1 . Slike avskrivningssatser kan være meget usikre, og valget av dem vil i stor grad kunne påvirke nivået på realkapitalbeholdningen. Forholdet mellom driftsresultat og realkapitalbeholdning vil dermed også være beheftet med usikkerhet. Fordi avskrivningen av realkapital skjer over lang tid vil utviklingen i forholdet mellom driftsresultat og realkapitalbeholdningen trolig ikke bli betydelig påvirket av valget av avskrivningssatser.

Figur 6.2 og 6.3 viser utviklingen i ulike lønnsomhetsmål for hele industrien under ett og for utvalgte industrinæringer. Begrepet prosessindustri, som omfatter treforedlings-, metall- og kjemisk råvareindustri, tilsvarer om lag det som ofte omtales som utekonkurrerende industri. Nærings- og nyttelsesmiddelindustrien omtales tradisjonelt som skjermet industri. Tilsvarende beregninger for næringer utenom industrien presenteres i vedlegget til dette arbeidsgruppenotatet. Figur 6.3 viser at det kan være store variasjoner i lønnsomheten fra år til år i de ulike industrinæringene.

Lønnsomhetstallene for fastlandsnæringene samlet viser at lønnsomheten bedret seg i perioden 1990–1995, jfr. figur 6.1. Driftsresultatandelen økte fra 23,7 pst. til 27,4 pst. i denne perioden, og driftsresultat målt som andel av bruttoproduksjonsverdien økte fra 9,7 pst. til 11,8 pst. I løpende priser økte driftsresultatet med knapt 53 mrd. kroner, noe som tilsvarer om lag 50 pst. I perioden 1995- 1999 var det en markert nedgang i lønnsomheten i fastlandsøkonomien. Lønnsomhetstallene viser at lønnsomheten i 1999 var lavere enn ved begynnelsen av 1990- tallet. Målt i løpende priser har driftsresultatet falt med over 10 mrd. siden toppåret 1995. I hovedsak bidrar samtlige næringer innen industri- og varehandelssektoren til denne utviklingen. For bygg- og anleggssektoren, og andre tjenesteytende næringer viser imidlertid lønnsomhetstallene en klar forbedring frem til 1999 (med unntak av situasjonen i bygg- og anleggssektoren i 1998).

Vurdering av makroøkonomiske lønnsomhetsmål

• De ulike målene for lønnsomhet som er presentert ovenfor, avviker i relativt liten grad. I tabell 6.1 gjengis korrelasjonen (eller samvariasjonen) mellom målene. Tabellen viser at utviklingen i driftsresultat i forhold til både faktorinntekt, brutto(nasjonal)produkt og bruttoproduksjon gjennomgående er svært like.

• Driftsresultatet i forhold til realkapitalen utvikler seg også om lag som de tre andre målene, med en korrelasjonskoeffisient på mellom 92 og 93 prosent innen industrien. Årsaken til den høye samvariasjonen mellom de ulike målene er knyttet til svingninger i driftsresultatet - som er den klart viktigste årsaken til variasjon i de tre målene over tid.

• Arbeidsgruppen anbefaler som hovedregel å bruke driftsresultatandel kombinert med kapitalavkastningsraten for å måle utviklingen i lønnsomheten over tid i industribedrifter og/eller industrinæringer. Driftsresultatandelen bør imidlertid ikke benyttes som et lønnsomhetskriterium på tvers av bransjer.

• De makroøkonomiske lønnsomhetsmålene presentert ovenfor tar utgangspunkt i tall for driftsresultatet. Siden driftsresultatet beregnes residualt i Nasjonalregnskapet, vil de makroøkonomiske lønnsomhetstallene kunne være beheftet med betydelig usikkerhet. Dette skyldes blant annet at målet på kapitalslitet er usikkert.

• Det kan forekomme betydelige revisjoner fra foreløpige til endelige nasjonalregnskapstall. En vurdering av tallgrunnlaget tyder imidlertid på at det ikke er systematiske forskjeller mellom foreløpige og endelige nasjonalregnskapstall som brukes i beregningen av de makroøkonomiske lønnsomhetsmålene.

6.3.2 Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

I denne gjennomgangen har vi fokusert på lønnsomhetsanalyser som tar utgangspunkt i kjente nøkkeltall basert på ordinære regnskaper. Oppstillingsplan for ordinær regnskapsstatistikk fra SSB omfatter følgende hovedgrupper:

Resultatregnskapet

Driftsinntekter

- Driftskostnader

vareforbruk

lønnskostnader

andre driftskostnader

avskrivninger

= Driftsresultat

+/- Resultat av finansielle poster

= Resultat før ekstraordinære poster

+/- Resultat av ekstraordinære poster

= Resultat før skattekostnad

- Skattekostnad

= Årsoverskudd

avsatt til egenkapital (netto)

avsatt til utbytte

konsernbidrag

Balansen

Omløpsmidler

+ Anleggsmidler

= Sum eiendeler

Kortsiktig gjeld

+ Langsiktig gjeld

+ Egenkapital

= Sum gjeld og egenkapital

De nøkkeltall fra regnskapsstatistikken vi har valgt å fokusere på i dette arbeidsgruppenotatet er følgende:

c) Brutto/netto driftsmargin

d) Brutto fortjenestemargin

e) Totalrentabilitet

f) Rentabilitet på sysselsatt kapital

g) Egenkapitalrentabilitet

h) Soliditet (egenkapitalandel)

ad. c)-d) Driftsmarginen og fortjenestemarginen

Netto driftsmargin svarer i prinsippet til lønnsomhetsmålet driftsresultat i forhold til bruttoproduksjonsverdi i avsnitt 3.1. Ulike metoder for å beregne forringelsen av realkapitalen mm. i regnskapsstatistikken og nasjonalregnskapet vil imidlertid bidra til at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom tall basert på disse to lønnsomhetsmålene, jfr. videre beskrivelse av forskjeller mellom statistikkildene i vedlegg til dette arbeidsgruppenotatet. Driftsmarginen kan beregnes brutto eller netto, dvs. henholdsvis før og etter ordinære avskrivninger:

I internasjonale sammenlikninger brukes ofte brutto driftsmargin pga. ulike avskrivningsregler i forskjellige land.

Brutto fortjenestemarginen, også kalt «overskuddsgraden», er resultat etter netto finansposter eller resultat før ekstraordinære poster. Finanspostene inneholder både renteinntekter/-utgifter, og annen finansiell avkastning (dvs. aksjer mv.):

Tall for driftsmarginen og fortjenestemarginen er påvirket av om en driver i en kapital- og/eller råvareintensiv bransje. For å korrigere for råvareintensiteten kan en beregne marginen i forhold til verdiskapingen (bruttoproduktet). Dette målet svarer i prinsippet til lønnsomhetsmålet driftsresultat i forhold til bruttoprodukt i avsnitt 3.1. I regnskapsanalyser og regnskapsberetninger er det imidlertid ikke vanlig å rapportere resultatandeler basert på verdiskaping.

Uavhengig av om driftsresultatet måles mot driftsinntektene eller verdiskapningen, vil ulik kapitalinnsats og ulik omløpshastighet for kapitalen i ulike bransjer kunne innebære at identiske resultatandeler kan gi forskjellig kapitalavkastning. Dette innebærer for det første at marginer er mer egnet til å analysere utviklingen i lønnsomheten innen en bransje, enn utviklingen i lønnsomheten mellom ulike bransjer. For det andre bør bruk av drifts- og fortjenestemarginmål kombineres med mål for kapitalavkastning for å ta hensyn til forskjeller i kapitalintensitet i de ulike næringene.

ad. e)-f) Avkastning på kapitalen (rentabiliteten)

Rentabiliteten beregnes som resultatet i forhold til kapitalen i bedriften. Det mest brukte avkastningsmålet er bedriftens totalrentabilitet:

Det er resultatet inklusive kostnader knyttet til lånefinansieringen som er relevant for å beregne avkastningen på hele kapitalen. For totalrentabiliteten måles resultatet uavhengig av om kapitalen er finansiert av egenkapitalen eller av lånte midler.

Totalrentabilitetsmålet svarer i prinsippet til lønnsomhetsmål b) (kapitalavkastningsraten) i avsnitt 3.1. Ulike metoder for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i regnskapsstatistikken og nasjonalregnskapet bidrar imidlertid til at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom tall basert på disse to lønnsomhetsmålene.

Med sysselsatt kapital menes totalkapitalen minus kortsiktig rentefri gjeld. Den rentefrie gjelden, f.eks. knyttet til varelager, kan variere betydelig mellom bransjer og virksomheter. Ved vurdering av bedriftenes lønnsomhet bør man derfor i prinsippet korrigere for bedriftens kortsiktige rentefrie gjeld. Resultatet ses dermed i relasjon til størrelsen på innskutt kapital (rentabilitet på sysselsatt (bundet) kapital). Rentabilitet på sysselsatt (bundet) kapital (dvs. totalkapital – rentefrie kreditter) er dermed et mer nøytralt avkastningsmål:

Dette lønnsomhetsmålet kan brukes til sammenlikning over tid, og mellom næringer og ved sammenlikninger med alternative kapitalplasseringer. Kravet til avkastning avhenger imidlertid av rentenivå og bedriftens forretningsmessige risiko, og risikoen vil variere fra bransje til bransje.

Forrentningen av egenkapitalen er viktig for investorer som har satset risikovillig kapital siden den utrykker bedriftens/næringens evne til å forrente den kapital som eierne har skutt inn i virksomheten. Egenkapitalrentabiliteten vil dermed kunne være et godt måltall f.eks. med hensyn til hvilke land som fremstår som attraktive lokaliseringssteder. Det resultatmål som er mest relevant mht. egenkapitalforrentningen, er målet hvor finanskostnadene knyttet til fremmedkapitalen, er trukket fra:

ad. h) Soliditet/egenkapitalandelen

God lønnsomhet ett bestemt år vil ikke nødvendigvis innebære noen garanti for god lønnsomhet i fremtiden dersom lønnsomheten i det bestemte året skyldes en forbigående oppgangskonjunktur. Generelt, og spesielt i sykliske og svært konkurranseutsatte bransjer eller i bransjer med stor forretningsmessig risiko, vil en tilfredsstillende soliditet være nødvendig for å sikre bedriftens eksistens gjennom konjunkturforløpet. Soliditeten måles ofte ved egenkapitalandelen:

Ulike bransjer krever ulik soliditet fordi risikoen i ulike bransjer er forskjellig.

Figur 6.5 og 6.6 viser utviklingen i ulike lønnsomhetsmål for industrien under ett og for ulike industrinæringer. Tilsvarende beregninger for næringer utenom industrien presenteres i tabellvedlegg. Rentabilitet på sysselsatt kapital (mål f)) er ikke beregnet fordi datagrunnlaget ikke gir entydig skille mellom rentebærende- og ikke-rentebærende gjeld.

Figur 6.4 viser at lønnsomheten, målt ved driftsmarginen og total- og egenkapitalrentabilitet, for fastlandsnæringene samlet har falt etter 1995 samtidig som egenkapitalandelen i norsk fastlandsnæringer har økt. Utviklingen i varehandelen og industrien bidrar til den svake lønnsomhetsutviklingen, jfr. vedlegg og figur 6.5. I motsatt retning trekker en gunstig lønnsomhetsutvikling i bygg- og anleggssektoren.

Når det gjelder utviklingen i egenkapitalrentabiliteten, har lønnsomhetsreduksjonen vært sterkere sammenliknet hva driftsmargintallene viser. Dette skyldes at egenkapitalrentabiliteten påvirkes av rentenivået. Renteoppgangen i 1998 bidro til at svekkelsen i egenkapitalrentabiliteten var noe større enn den ellers ville ha vært.

Vurdering

• Det anbefales som hovedregel å bruke et kapitalrentabilitetsmål kombinert med brutto/netto driftsmargin for å måle lønnsomheten over tid i industribedrifter og/eller i industrinæringer. Driftsmarginen bør imidlertid ikke benyttes som et lønnsomhetskriterium på tvers av bransjer.

• Driftsmarginen fanger ikke opp utviklingen i foretakenes finansutgifter. Renteutgifter bør i utgangspunktet telle med i vurderingen av foretakenes konkurranseevne. Regnskapskoden «netto finansposter», som skiller fortjenestemarginen fra driftsmarginen, inneholder imidlertid også kapitalposter som ikke er knyttet til bedriftens ordinære forretningsområde. Slike kapitalposter kan variere betydelig fra år til år, og kan således påvirke fortjenestemarginen betydelig. Fordi det ikke er mulig å fremskaffe rentepostene separat, anbefales det derfor å bruke driftsmarginen fremfor fortjenestemarginen.

• Siden rentenivået gir alternativavkastningen for realkapitalen, vil avkastningen på den rentebærende kapitalen (rentabiliteten på sysselsatt kapital) være det mest hensiktsmessige rentabilitetsmål. Ordinære regnskapsstatistikker skiller imidlertid ikke ut ikke-rentebærende gjeld. Det anbefales derfor å bruke totalrentabilitetsmålet. Tilfredsstillende totalrentabilitet sikrer tilstrekkelig avkastning til at bedriftens totale realkapital kan vedlikeholdes og videreutvikles. Siden rentenivået er et generelt mål for rentabiliteten, kan også totalrentabiliteten sammenliknes mellom ulike bransjer. Nivået på totalrentabiliteten påvirkes imidlertid av rentenivået og må derfor relateres til det nominelle rentenivå ved sammenlikninger over tid.

• Vi anbefaler å bruke totalrentabilitetsmålet fremfor egenkapitalrentabilitetsmålet fordi forrentningen av fremmedkapitalen (lånerenten) bør tas med i vurderingen av lønnsomheten, og utviklingen i konkurranseevnen.

• Siden soliditeten er avgjørende for bedriftens eksistens gjennom ulike konjunkturforløp, samt dens evne til omstilling og ekspansjon, har vi også valgt å presentere utviklingen i egenkapitalandelen.

Drifts- og fortjenestemarginen kan også beregnes på bakgrunn av regnskapstall som presenteres i løpet av året – enten pr. kvartal, tertial eller halvårlig. Dersom det er ønskelig kan en oversikt over slike kvartals-/tertialtall gi gode anslag for drifts- og fortjenestemarginer før årsregnskapene foreligger.

6.3.3 Sammenlikning av makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

Figur 6.3 og 6.6 viser utviklingen i lønnsomheten for ulike industrinæringer målt ved hhv. makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål. For de makroøkonomiske lønnsomhetsmålene foreligger tall for perioden 1990–1999, mens for de bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmålene foreligger tall for perioden 1994–1998.

For alle de ulike industrinæringene viser de makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmålene forskjellig utvikling og/eller forløp.

F.eks. viser de makroøkonomiske lønnsomhetstallene at det etter 1995 har vært en relativt betydelig reduksjon i lønnsomheten i både nærings- og nytelsesmiddelindustrien og i prosessindustrien. En vurdering av underliggende forhold, som utvikling i produsentpriser, kostnader og produktivitet, indikerer at den svake lønnsomhetsutviklingen i disse industrinæringene kan knyttes til:

• økende kostnadsvekst i nærings- og nytelsesmiddelindustrien, noe som bl.a. skyldes en svak vekst i arbeidskraftproduktiviteten.

• svak utvikling i produsentprisene i prosessindustrien, samtidig som produktivitetsveksten har vært lav.

Figur 6.3 viser at lønnsomheten i verkstedindustrien har økt frem til og med 1998. Den gunstige lønnsomhetsutviklingen kan ses i sammenheng med bl.a. en tilfredsstillende produktivitetsutvikling sammenliknet med øvrige industrisektorer.

De bedriftsøkonomiske lønnsomhetstallene viser at det i perioden 1994–1998 har vært en tilsynelatende stabil utvikling i lønnsomheten i industrien sammenliknet med hva de makroøkonomiske lønnsomhetstallene viser. Til tross for små endringer i prosentpoeng i marginer og rentabilitet, har det likevel vært betydelige prosentvise endringer i de bedriftsøkonomiske lønnsomhetstallene. Tabell 6.9 i vedlegget viser f.eks. at netto driftsmargin for industrien varierte mellom 4,8 og 7,4 prosent i perioden 1994 – 1998. Figur 6.6 viser videre svært lave nivåer på netto driftsmargin i verkstedindustrien. I 1998 var driftsmarginen i verkstedsindustrien 3,9 pst. ifølge regnskapsstatistikken, og den har ligget under 5 pst. gjennom hele 1990-tallet, jfr. tabellvedlegg. Ifølge standard lærebøker er en driftsmargin under 5 pst. ikke tilfredsstillende i tradisjonelle industribedrifter.

Forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken kan bidra til å forklare hvorfor de makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske lønnsomhetstallene viser noe forskjellig utvikling. F.eks. vil det vanligvis være avvik mellom det beregnede kapitalslitet i nasjonalregnskapet og avskrivningene i årsregnskapet, jfr. vedlegg til dette arbeidsgruppenotatet som gir en mer utdypende beskrivelse av forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken. Forskjellene mellom de makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmålene kan også skyldes at de ulike industrinæringsinndelingene i nasjonalregnskapet og i regnskapsstatistikken ikke er helt sammenfallende.

6.4 Sammenlikning av lønnsomhets-utviklingen i Norge og hos handelspartnere

Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

Det kan være betydelig usikkerhet knyttet til internasjonale sammenlikninger av lønnsomhetsutviklingen, blant annet som følge av ulike metoder for å beregne kapitalslitet. Ved å sammenlikne bruttotall kan en unngå noe av denne usikkerheten.

Vurderinger av lønnsomhetsutviklingen i Norge og hos handelspartnere vil også være beheftet med usikkerhet som følge av stor usikkerhet knyttet til sammenlikninger av norske og utenlandske produktivitetstall, jfr. omtale i rapportene fra Beregningsutvalget.

I dette arbeidsgruppenotatet har vi basert oss på følgende makroøkonomiske lønnsomhetsmål for internasjonale sammenlikninger:

• brutto driftsresultatandel

• brutto driftsresultat i forhold til bruttoprodukt 2

Brutto driftsresultat er definert som summen av (netto) driftsresultatet og kapitalslitet. Brutto driftsresultatandel er definert som forholdet mellom brutto driftsresultat og totale faktorinntekter (=brutto driftsresultat + totale lønnskostnader).

I tabell 6.2 presenteres lønnsomhetsutviklingen for Fastlands-Norge og tre viktige handelspartnere. I tillegg rapporteres (veide) gjennomsnitt for Norges handelspartnere for perioden 1995–1997. OECDs konkurransevekter er benyttet, men Irland er utelukket på grunn av manglende data. Det er ikke mulig å beregne de internasjonale lønnsomhetsmålene for industrisektoren ut fra OECD-dataene.

Kilden for de internasjonale tallene i tabell 6.2 er OECD-publikasjonen «National Accounts of OECD Countries Volume 1 1988/1998: Main Aggregates». Ifølge publikasjonen er de tallene som presenteres for første gang basert på «System and National Accounts 1993 (1993 SNA)». OECD publiserte disse tallene i februar 2000.

OECD publiserte tidligere tall for lønnsomhetsmålene a) og b) i de halvårlige «Economic Outlook»-pubikasjonene. Denne publiseringen ble imidlertid stoppet fom. Economic Outlook Juni 1999 fordi flere land ikke hadde innført nytt nasjonalregnskapssystem. Etter hvert som alle OECD-landene vil følge 1993SNA/ESA95-systemet, vil publiseringen av lønnsomhetsmål for OECD-land bli gjenopptatt.

I den internasjonale sammenlikningen av lønnsomhetstall presenteres ikke tall for kapitalavkastningsraten fordi det per i dag ikke foreligger tall som gjør det mulig å beregne denne. Tall for kapitalavkastningsraten i ulike land vil trolig også være beheftet med betydelig usikkerhet som følge av at det er ulik praksis for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i nasjonalregnskapene.

Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

Business Accounts Harmonised Databank (BACH) er en database som er utarbeidet og administrert av DGII i EU-kommisjonen. Databasen inneholder aggregert og harmonisert informasjon fra de årlige årsregnskapene til ikke-finansielle foretak, og dekker 11 europeiske land samt Japan og USA. Landene som omfattes av basen er Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og USA.

Dataene kan i en viss utstrekning fordeles på næring, og gir balanseoppstilling og resultatregnskap. Harmonisering av regnskapstallene er sentralt i arbeidet med databasen, men det har foreløpig ikke lyktes å harmonisere dataene fullt ut på grunn av forskjeller i regnskapsprinsipper mellom de ulike landene og vanskeligheter med å sette sammen et felles regnskapsoppsett. Sammenlikninger av nivå mellom landene er derfor problematisk, mens sammenlikning av trender er enklere. Det fremgår av tabellene i vedlegget at omfanget av data varierer når det gjelder årgang og næringer. Sammen med de metodiske problemene nevnt ovenfor, kompliserer dette sammenlikning av tall for de ulike landene. Definisjonen av industrinæringen i BACH avviker også noe fra næringsinndelingen som er benyttet for de norske tallene.

I figur 6.7 presenteres utviklingen i lønnsomhetsmålene basert på data fra BACH for et uveid gjennomsnitt av de utvalgte landene.

Beregning av egenkapitalrentabiliteten betinger at man trekker inn skattekostnaden, og denne kan variere sterkt fra land til land. Sammenliknbarheten mellom landene er derfor mindre her enn for de andre nøkkeltallene. Bakgrunnstallene til figuren viser også at det er betydelige variasjoner i egenkapitalrentabiliteten mellom landene, jfr. tabellvedlegg.

6.5 Sammenfatning og beskrivelse av utviklingen

6.5.1 Sammenfatning

1. Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske (avsnitt 3.1) og bedriftsøkonomiske mål (avsnitt 3.2). Lønnsomhetsmålene samsvarer til en viss grad. Forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil imidlertid bidra til avvik mellom makro- og mikrotallene. I tillegg foreligger tallene på ulike tidspunkter. For de makroøkonomiske lønnsomhetsmålene er det mulig å presentere foreløpige lønnsomhetstall for årene tom. år t-1, men det kan forekomme betydelige revisjoner frem til de endelige regnskapstallene legges frem. For de bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmålene er det bare mulig å presentere lønnsomhetstall for årene tom. år t-2. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at lønnsomhetsutviklingen vil bli best mulig belyst ved å ta i bruk både makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske lønnsomhetstall.

2. Arbeidsgruppen har primært konsentrert seg om lønnsomheten i industrien. I vedlegget presenteres lønnsomhetstall også for andre næringer. Det bør vurderes hvilke deler av fastlandsøkonomien som evt. skal presenteres i forbindelse med en omtale av lønnsomhetsutviklingen. De næringsinndelingene arbeidsgruppen har valgt, kan til en viss grad endres.

3. Arbeidsgruppen foreslår at en i en evt. omtale av lønnsomhetsutviklingen konsentrerer seg om følgende lønnsomhetsmål:

Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

• Driftsresultatandelen

• Kapitalavkastningsraten

Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

• Totalkapitalrentabilitet

• Egenkapitalandelen

• Netto driftsmargin

1. Statistikken fra OECD gjør det mulig å beregne driftsresultatandeler og driftsresultat i forhold til BNP for handelspartnere (med unntak av Irland) for år t-3. Nasjonalregnskapstallene for handelspartnere gir imidlertid ikke mulighet for å beregne lønnsomheten for delsektorer av økonomien, f.eks. industrien. Mulighetene er noe større når det gjelder bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål. EU-statistikk gjør det mulig å presentere tall for årene tom. år t-2 for alle de tre bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmålene som anbefales under punkt 3. Statistikken omfatter imidlertid bare tall for utvalgte land, f.eks. er Storbritannia ikke med. Det vil også være mulig å presentere lønnsomhetstall for delsektorer av økonomien, f.eks. industrien. En kan dermed foreta sammenlikninger av lønnsomheten i norsk industri med lønnsomheten hos viktige handelspartnere. En må imidlertid være klar over at definisjonen av industrinæringen i de internasjonale tallene avviker noe fra næringsinndelingen som er benyttet for de norske tallene. Alt i alt vil arbeidsgruppen tilrå at en ved internasjonale sammenlikninger legger mer vekt på å sammenlikne utviklingen enn nivåtallene pga. mulige forskjeller i statistikkgrunnlaget i de ulike land.

2. Det har ikke vært mulig å fremskaffe så gode tall for handelspartnerne som vi i utgangspunktet hadde ønsket. Publiseringen av tallene for handelspartnerne vil imidlertid bli bedre etter hvert som flere land legger om til internasjonale standarder. Blant annet vil tallene fra OECD trolig publiseres for flere land fram til og med det inneværende året. Arbeidsgruppen synes derfor ikke at et mangelfullt sammenlikningsgrunnlag nå bør virke begrensende på arbeidet med en omtale av lønnsomhetsutviklingen i rapportene. Arbeidsgruppen foreslår at en ved en evt. internasjonal sammenlikning av lønnsomhetsutviklingen konsentrerer seg om følgende lønnsomhetsmål:

Makroøkonomiske lønnsomhetsmål/Tall fra Nasjonalregnskapet

• Brutto driftsresultatandel

• Når OECD gjenopptar publiseringen av sine lønnsomhetsmål, bør det vurderes å presentere kapitalavkastningsrater.

Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål/Tall fra BACH

• Totalkapitalrentabilitet

• Egenkapitalandelen

• Brutto driftsmargin

6.5.2 Beskrivelse av lønnsomhetsutviklingen i Norge og hos handelspartnerne

Figur 6.8 viser utviklingen i brutto driftsresultatandelene for Fastlands-Norge og handelspartnere (utenom Irland). For Norge foreligger tall for perioden 1990–1999, mens det for handelspartnere kun foreligger tall for perioden 1995–1997. Figuren viser følgende:

• Norske bedrifter har hatt et fall i lønnsomheten i perioden 1995–1997 mot en mer stabil utvikling hos handelspartnere.

• Norske bedrifter har lavere lønnsomhet målt ved brutto driftsresultatandelen sammenliknet med handelspartnere.

• Bakgrunnstallene til figuren viser at lønnsomheten i Fastlands-Norge, målt ved brutto driftsresultatandel, er lavere enn hos alle våre viktigste handelspartnere, med unntak av Sveits og USA.

Lønnsomhetsforskjellene mellom Norge og handelspartnerne i perioden 1995–1997 kan knyttes til bl.a. følgende forhold (jfr. kap. 5 i Beregningsutvalgets rapport):

• økte relative timelønnskostnader, målt i nasjonal valuta.

• reduserte relative konsumpriser, målt i nasjonal valuta.

• markert nedgang i relativ arbeidskraftproduktivitet.

Figur 6.9 og 6.10 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1994–1998. Figur 6.9, utviklingen i egenkapitalandelen, viser at:

• Norske industribedrifter har hatt en lavere egenkapitalandel i perioden 1994–1998 sammenliknet med et gjennomsnitt av utvalgte land.

• Norske industribedrifter har hatt en økning i egenkapitalandelen gjennom perioden 1994–1998 mot en mer stabil utvikling hos utvalgte land. I 1998 er egenkapitalandelen i norske industribedrifter nesten på linje med nivået hos utvalgte land.

Figur 6.10 viser utviklingen i brutto driftsmargin og totalrentabilitet for industrien i Norge og utvalgte land. Figuren viser at:

• Norske industribedrifter har hatt lavere brutto driftsmargin i perioden 1994–1998 sammenliknet med et gjennomsnitt for utvalgte land.

• Norske industribedrifter har hatt et fall i driftsmarginen gjennom perioden 1994–1998 mot en mer stabil utvikling hos utvalgte land.

• Norske industribedrifter har hatt høyere totalrentabilitet i perioden 1994–1998 sammenliknet med et gjennomsnitt for utvalgte land, men forskjellen har gradvis avtatt gjennom perioden.

Vedlegg 1

Sammenhengen mellom regnskapsstatistikken og nasjonalregnskapet

Regnskapsstatistikken

Statistisk sentralbyrå har fra og med 1993 mottatt regnskapsdata for ikke-finansielle aksjeselskaper basert på selskapenes årsregnskap innsendt til Regnskapsregisteret i Brønnøysund. Dette datamaterialet er utnyttet til statistikk. Sist publiserte statistikk gir foreløpige tall for 1998, og omfatter 124 192 aksjeselskaper. Regnskapsstatistikken er utarbeidet for ikke-finansielle aksjeselskaper, og omfatter ikke selskaper som driver finansielle aktiviteter og tilbyr finansielle tjenester (forretningsbanker, sparebanker, kredittforetak, finansieringsselskaper og andre finansielle foretak).

Datagrunnlaget er det enkelte foretaks offisielle årsregnskap. Kun et mindre utvalg av noteopplysningene inngår i materialet som hentes inn til SSB. Innholdet i årsregnskapene vil være aggregerte regnskapsoppgaver basert på bestemmelsene i aksjeloven og regnskapsloven og på innarbeidet regnskapspraksis. Statistikken er basert på de enkelte konsernselskapenes (mor- og datterselskaps) regnskaper og ikke på konsernregnskapet.

De enkelte årsregnskap er påkoblet registeropplysninger. Opplysninger om enhetstype mv. er hentet fra Enhetsregisteret i Brønnøysund. Nærings- og sektorkode mv. stammer fra Statistisk sentralbyrås Sentrale Bedrifts- og Foretaksregister (BoF) i SSB.

SSB har tidligere utarbeidet regnskapsstatistikk basert på utvalg innenfor bestemte næringer. Denne statistikken bygger på innsendte oppgaver fra det enkelte foretak, og omfatter også andre virksomheter enn aksjeselskaper. Den utvalgsbaserte statistikken har tatt for seg industrinæringen og varehandelsnæringen spesielt. Av hensyn til sammenliknbarhet i lønnsomhetsmålene og oppdatering av statistikken for kommende år, har arbeidsgruppen kommet til at regnskapsstatistikken basert på Brønnøysundmaterialet bør legges til grunn.

Kvalitet

SSB har kontrollert materialet, foretatt korreksjoner og opprettinger for en del regnskap. Kvaliteten er gjennomgående bedre for hovedposter enn for mer detaljerte oppsplittinger.

Spesifiseringsgraden i de ulike resultatregnskaps- og balanseoppstillinger varierer mellom de enkelte regnskapene. Selv om det i aksje- og regnskapslovgivningen er fastsatt en oppstillingsplan med spesifisering av poster, eksisterer det også anledning til å slå sammen poster dersom det fører til et mer oversiktlig årsregnskap. Utover denne uensartethet i materialet kan det reelle innholdet i enkelte poster være ulikt alt etter hvilken type virksomhet foretaket driver. For foretak som ikke følger kalenderåret i sin regnskapsføring, er det regnskapet som er avsluttet i kalenderåret som er lagt til grunn.

Enkelte regnskap er på grunn av betydelige feil og/eller mangler holdt utenfor ved publisering av resultatene. Avviklingsregnskap er utelatt fra statistikken. Dette vil være regnskap som ikke er utarbeidet under forutsetning om fortsatt drift og som dermed kan være lite sammenliknbare. Videre er det aksjeselskaper som ikke oppfyller innsendingsplikten til Brønnøysundregistrene. Dette kan skyldes nyetableringer, at noen foretak meldes oppløst eller åpner konkurs i løpet av regnskapsåret og at enkelte foretak unnlater å sende inn årsregnskapet.

Enkelte sider ved kvaliteten bør vies særskilt oppmerksomhet ved bruk av lønnsomhetstall for detaljerte næringer. I alt 5 419 foretak i de foreløpige tallene for 1998 har uoppgitt næringsplassering. Andelen med uoppgitt næring har sunket siden 1993 og frem til 1998-statistikken. I 1993 hadde over 40 prosent av foretakene uoppgitt næring. Dette er årsaken til at SSB ikke publiserte næringsfordelte tall for 1993, og at 1993-tall heller ikke er inkludert i denne beskrivelsen. Andelen med uoppgitt næring i 1994 er på nær 27 prosent. Kvaliteten på næringsfordelte tall er bedre jo mindre andelen uoppgitt er. Videre er det foretakets hovednæring som legges til grunn. Dersom et aksjeselskap driver virksomhet innenfor ulike næringer, vil derfor selskapet plasseres i den næringen hvor selskapet hovedsakelig har sin virksomhet. Dette medfører at statistikken har begrensninger i hvor finfordelte næringsgrupper som kan publiseres, spesielt i kombinasjon med andre kjennemerker. Ved sammenlikning av tall for ulike år vil endringer i næringsplassering og strukturelle endringer innen ulike næringer kunne påvirke tallene. Desto mer detaljerte næringsinndelinger som benyttes i statistikken, jo sterkere vil påvirkningen av endret næring kunne gi seg utslag.

Føringsmåten av finanspostene påvirker totalrentabiliteten. For en del av foretakene er finansinntekter og -kostnader ført netto. Disse har dermed fått en for lav beregnet totalrentabilitet, og gjelder spesielt foretak med høy gjeldsgrad.

Sammenhengen mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikk

Tallene i avsnitt 3.1 er basert på Nasjonalregnskapet, mens lønnsomhetsmålene i avsnitt 3.2 er basert på tall fra bedriftsregnskapene. I dette avsnittet forklares forskjeller mellom disse statistikkkildene.

Nasjonalregnskapet(NR) gir en sammenfattet beskrivelse av økonomien under ett og en detaljert beskrivelse av transaksjoner mellom ulike deler av økonomien og mellom Norge og utlandet. I tillegg gir regnskapet informasjon om kapital og sysselsetting.

Regnskapsstatistikk for aksjeselskaper til bruk i NR blir innsamlet fra Skattedirektoratets alminnelig næringsoppgave 2 og utgjør en del av grunnlag for beregningene av nasjonalregnskapsstørrelser. I tillegg utnyttes informasjon samlet inn via ulike strukturstatistikker og innsendte årsregnskap til Brønnøysundregisteret. Prinsippene som ligger til grunn for utarbeidelse av et nasjonalregnskap fraviker i en del tilfeller fra de som årsregnskapene til aksjeselskapene bygger på. Dette medfører at man må gjøre en del korreksjoner når en tar i bruk regnskapsstatistikk i utarbeidelse av nasjonalregnskapet.

Nasjonalregnskapet har fokus på hvilke aktiviteter som foregår i økonomien. Dette medfører at NR-størrelsen produksjon av varer og tjenester er forskjellig fra regnskapsstatistikkens salg av varer og tjenester på grunn av forskjellige periodiseringsprinsipp. Eksempler på periodiseringsforskjeller er varelagerendringer og kostnadsføring kontra aktivering av utgifter. En viktig forskjell mellom produksjon og salg er at det for handelsvirksomhet kun er bruttoavansen for varer som er innkjøpt for videresalg som inngår i produksjonsbegrepet.

I NR skal alt utstyr og inventar med varighet over ett år regnes som realinvesteringer. Siden regnskapslovgivningen opererer med et annet skille mellom forbruk og investering enn nasjonalregnskapet, blir 50 % av beløpet i årsregnskapet(AN) av posten «Verktøy, inventar og driftsmateriell mv. som ikke skal aktiveres», ført som investering i NR. Kun utgifter relatert til produksjon og driftsinntekter er etter NR definert som produktinnsats.

Det er store definisjonsforskjeller mellom avskrivninger i årsregnskapet og kapitalslit i NR pga. bl.a. ulike forutsetninger om levetid og avskrivningsprofil.

Lønnsbegrepet i NR er mer omfattende og dekker bl.a. naturallønn, overskudd tilknyttet reisevirksomhet samt største parten av beløpene som føres under pensjonskostnader og andre indirekte personalkostnader. De samlede lønnskostnadene kommer ikke klart frem i årsregnskapet fordi lønn blir ført på flere poster enn de vanlige lønnspostene. F.eks. finner en lønn ført som forskning og utvikling og aktiverte egne investeringsarbeider.

Figurvedlegg til vedlegg 6

Tabellvedlegg til vedlegg 6